Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Tove Linnea Brandvik, Thor Erik Forsberg, Steinar Gullvåg, Kari Henriksen og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, lederen Robert Eriksson, Vigdis Giltun og Laila Marie Reiertsen, fra Høyre, Sylvi Graham og Torbjørn Røe Isaksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, fra Senterpartiet, Geir Pollestad, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, viser til Representantforslag 20 S (2009–2010) fra stortingsrepresentantene Kjell Ingolf Ropstad, Laila Dåvøy, Rigmor Andersen Eide og Knut Arild Hareide om en nasjonal dugnad mot fattigdom i Norge.

Komiteen er enig med forslagsstillerne i at det er behov for en forsterket innsats for å begrense og bekjempe fattigdom, særlig blant barn.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter regjeringens mål om et samfunn uten fattigdom og arbeidet for å redusere de økonomiske forskjellene i Norge.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at for å bekjempe fattigdom og utjevne sosiale og økonomiske forskjeller, kreves det både en langsiktig og kortsiktig innsats. Det må tas grep for å forebygge fattigdom blant nye generasjoner og iverksettes tiltak som kan bidra til å redusere fattigdom og bedre situasjonen for de som er rammet.

Komiteen ser at det finnes flere forskjellige definisjoner på fattigdom som både knyttes til økonomiske og sosiale problemer. Det vises i den forbindelse til regjeringens handlingsplan mot fattigdom (2007) der en rekke kriterier fremlegges, blant andre inntektsulikhet, andel personer med vedvarende lavinntekt og andel uten fullført videregående opplæring.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er av den oppfatning at fattigdom i Norge skyldes både økonomiske problemer som vedvarende lavinntekt, og forhold knyttet til sosial marginalisering og manglende deltakelse i samfunnet.

Komiteen mener at selv om det ikke er mange fattige i Norge sammenliknet med andre vestlige land, er bekjempelse av fattigdom allikevel en avgjørende politisk oppgave, både av hensyn til den enkelte og til samfunnet som helhet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil i den forbindelse minne om at hovedmålet med fattigdomspolitikken er å løfte mennesker ut av fattigdom, og gi dem verktøy slik at de i størst mulig grad kan ta styringen i sitt eget liv.

Komiteen mener også at fattigdomsbekjempelse omfatter langt flere områder enn de som direkte kan knyttes til fattigdomspolitiske tiltak, for eksempel familiepolitikk, utdanningspolitikk, arbeidsmarkedspolitikk og helsepolitikk.

Komiteen mener arbeidslinjen er svært viktig for å få folk ut av fattigdom.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, konstaterer at fattigdomssatsingen fra regjeringen Bondevik II har fortsatt under denne regjeringen, og at bevilgningene til konkrete fattigdomsbekjempende tiltak har økt med 3,9 mrd. kroner årlig sammenliknet med for fem år siden.

Flertallet vil særlig understreke viktigheten av løftet for minstepensjonsnivået i folketrygden til 2 G som kom i tillegg til handlingsplanen mot fattigdom. Svært viktig er også en langt bedre bostøtteordning som fikk bred støtte i Stortinget. Med unntak av studenter og militære, kan alle som har lav inntekt og høye boutgifter få bostøtte. I den nye bostøtteordningen kan inntekten også være fra sosialhjelp og arbeid. De som bor i ettroms leilighet kan også få støtte, noe de ikke kunne tidligere. Flertallet viser til at om lag 13 400 flere fikk bostøtte i desember 2009 sammenlignet med desember 2008. I løpet av 2009 var hele 136 000 husstander innom bostøtteordningen. Flere barnefamilier og unge enslige får nå hjelp til boutgiftene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er fornøyd med at minstepensjonistene omsider fikk en økning i sine ytelser etter at Fremskrittspartiets representanter i Stortinget, gjennom mange år, har arbeidet for å bedre deres levekår. Dette er, etter disse medlemmers mening, et skritt i riktig retning for å avhjelpe fattigdom hos enkelte grupper. Disse medlemmer er imidlertid uenig i den forskjellsbehandling av pensjonister, basert på sivil status, som er blitt en realitet. Disse medlemmer vil fortsatt arbeide for at alle minstepensjonister skal behandles likt og at pensjonister skal ha en verdig tilværelse uten å måtte anses som «fattige».

Komiteen vil samtidig understreke behovet for å fokusere på resultatet av bevilgningene, ikke bare bevilgningenes størrelse.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil peke på at fattigdom i Norge ikke rammer hele, lett identifiserbare grupper, men enkeltpersoner og familier innenfor et bredt spekter av grupper. Disse medlemmer mener at fattigdom best kan bekjempes gjennom kombinasjonen av en politikk som legger til rette for verdiskaping, høy yrkesdeltakelse, en aktiv skolepolitikk som gir muligheter til alle og en målrettet politikk for fattigdomsbekjempelse.

Disse medlemmer vil peke på at regjeringen Bondevik II var den første regjering som utarbeidet en helhetlig tiltaksplan for å bekjempe innenlands fattigdom. Det ble her særlig satset på tre hovedstrategier:

• tiltak for å få flere i arbeid – rettet særlig inn mot grupper med høyere risiko for å falle utenfor arbeidslivet

• tiltak for bedre levekår for utsatte grupper

• tiltak for sosial inkludering.

Disse medlemmer viser til at planen ble fulgt opp med en klar og tydelig satsing på fattigdomsbekjempelse gjennom tre budsjettforlik med Fremskrittspartiet.

Disse medlemmer er positiv til at den sittende regjering fortsetter dette viktige arbeidet, selv om satsingen burde vært sterkere. Disse medlemmer mener fattigdomspolitikken i større grad må målrettes mot dem som trenger hjelp mest, og at bistand og tiltak til deltakelse i arbeidslivet er det viktigste enkelttiltaket.

Disse medlemmer viser til at både i Norge og andre europeiske land måles fattigdom vanligvis gjennom et relativt mål (EU- eller OECD-skala), mens det i andre land, hvor ekstrem fattigdom er mer vanlig, gjerne fokuseres på absolutte fattigdomsmål. Disse medlemmer mener at inntektsulikhet, som måles gjennom relative fattigdomsmål, er et viktig og relevant parameter. Måling av andelen personer som lever under de mest vanlige internasjonalt benyttede absolutte fattigdomsgrensene, som én eller to dollar om dagen i disponibel inntekt, vil ha svært liten relevans i norsk sammenheng. Disse medlemmer mener imidlertid at det vil være interessant å få supplert målingen av fattigdom på relativ basis med måling av fattigdom også i absolutt forstand, men med utgangspunkt i norsk virkelighet, og viser til at Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti fremmet forslag om å få en vurdering av dette i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2010.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at Kristelig Folkeparti i de årlige statsbudsjettene har foreslått en rekke tiltak for å bekjempe fattigdom utover regjeringens forslag. I statsbudsjettet for 2010 foreslo Kristelig Folkeparti å øke bevilgningen til fattigdomstiltak med rundt 1 mrd. kroner utover regjeringens forslag til blant annet rusforebygging/rusbehandling, økte sosialhjelpssatser, flere tiltaksplasser for personer med nedsatt arbeidsevne, fritaksordning for tannbehandling for enkelte grupper, reduserte egenandeler for medikamentbehandling for enkelte grupper og inntektsgraderte satser i barnehagene.

Dette medlem mener det er påkrevd med en felles innsats fra alle politiske partier for å få til en nasjonal dugnad for bekjempelse av fattigdom, og har gjennom de foreliggende forslag i dokumentet invitert til en slik felles dugnad.

Dette medlem er skuffet over at regjeringen i tillegg til sin avvising av forslagene i dokumentet nå også forskyver den varslede fremleggelsen av en bred strategi for forebygging og bekjempelse av fattigdom.

Komiteen har merket seg at Arbeidsdepartementet vil følge opp departementets første evaluering av de statlige veiledende retningslinjene for utmåling av økonomisk stønad (sosialhjelp) før de vurderer eventuelle endringer.

Komiteens medlemmer fra Høyre vil i denne sammenheng påpeke at bo- og levekostnadene kan variere sterkt i forskjellige deler av landet, samt at standardiserte satser både griper inn i det lokale selvstyret og kan oppfattes som minstesatser.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener også at det er viktig å balansere hensynet til gode og anstendige støtteordninger med hensynet til at det skal lønne seg å arbeide.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil peke på at sosialhjelpssatsene fortsatt er mer ulike i kommunene enn ulike levekostnader skulle tilsi. Det gjør at det ikke lenger er tilstrekkelig med veiledende satser for den økonomiske sosialhjelpen.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at sosialhjelpsmottakerne er blant de grupper som har dårligst materielle levekostnader. Mange barn i familier som lever av sosialhjelp opplever at de ikke har økonomi til å delta i blant annet fritidsaktiviteter. Barnetrygden er en ytelse som gis til alle familier med barn. Det er urimelig at familier som mottar sosialhjelp skal få redusert sosialhjelp som følge av barnetrygden. Det samme gjelder i forhold til kontantstøtten. Dette medlem støtter derfor forslagene om en statlig minstenorm for sosialhjelpssatser og at barnetrygden og kontantstøtten skal holdes utenfor når størrelsen på sosialhjelpen beregnes.

Komiteen mener det er viktig at alle har tilgang til barnehage, og viser til at i henhold til forskrift om foreldrebetaling i barnehager skal alle kommuner ha ordninger som kan tilby barnefamilier med lavest betalingsevne en reduksjon i eller fritak for foreldrebetaling i barnehage. Det er opp til den enkelte kommune å finne egnede løsninger.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Høyres alternative statsbudsjett for 2010 hvor det settes av midler til gradert barnehagepris for lavinntektsfamilier, og ekstra midler til å støtte barnerike familier.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil peke på at etter at makspris ble innført i barnehagene har mange foreldre som tidligere fikk inntektsgraderte lave barnehagepriser eller fritak for å betale, opplevd at de må betale en høyere pris for barnehageplassen enn før. Dette medlem ønsker derfor å forskriftsfeste en sterkere inntektsgradering slik at familier med lave inntekter vil komme bedre ut. Dette medlem mener også det er viktig med tilsvarende ordninger når det gjelder betaling for SFO, og støtter forslaget om inntektsgradering i dokumentet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til sine merknader i forbindelse med behandlingen av Prop. 1 S (2009–2010) med Tillegg 3 (2009–2010), jf. Innst. 15 S. (2009–2010), om innføring av arbeidsevnevurdering og arbeidsavklaringspenger fra og med 1. mars 2010, om utvidet målgruppe for langtidsledighetsgarantien, sysselsettingsstrategi for mennesker med funksjonsnedsettelser og tiltak for å sikre mennesker med utviklingshemming arbeid.

Komiteen vil understreke behovet for en kraftig innsats for å få mennesker med nedsatt arbeidsevne inn i arbeidslivet. Det offentlige har en viktig oppgave med å sørge for tilstrekkelig tilbud om arbeidsmarkedstiltak for denne gruppen. Komiteen mener økningen i ventetid for slike tiltak fra 2008 til 2009 er svært uheldig.

Komiteen har merket seg svarbrev fra statsråden 29. januar 2010, og argumentene som der fremføres for ikke å knytte fritak for egenandeler til helseutgifter til husholdningsinntekt.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener det vil være fullt mulig å innføre egenandelsordninger som tar utgangspunkt i den enkeltes inntekt. For lavinntektsgrupper vil egenandeler for helsetjenester kunne være en økonomisk belastning som fører til at de lar være å bruke helsetjenester de har bruk for. Dette medlem støtter derfor forslaget i representantforslaget.

Komiteen mener det er viktig å sikre gode rammevilkår for gjeldsrådgivning i regi av frivillige organisasjoner, og mener ordningen med fri rettshjelp er viktig for å sikre rettssikkerheten til alle innbyggere.

Komiteen viser til at kommunen har plikt til å tilby gjeldsrådgivning og veiledning til personer med økonomiske problemer, og at dette tilbudet inngår som en obligatorisk tjeneste i Nav-kontorene. Komiteen viser til at undersøkelser fra Forbrukerrådet viser at tilbudet ikke er tilfredsstillende i alle kommuner og ofte lite kjent for folk. Komiteen vil understreke det offentliges ansvar for gjeldsrådgivning og at arbeids- og velferdsforvaltningen skal kvalitetssikre arbeidet gjennom kontinuerlig opplærings- og kursopplegg. Komiteen mener det er meget viktig at arbeidet med gjeldsrådgivning i kommunene følges opp slik at tilbudet har nødvendig kvalitet og tilgjengelighet for alle.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til at gjeldsrådgivning er et fag som krever kompetanse og kvalitetssikrede tjenester. Gjeldsrådgivning bør skje i offentlig regi av rådgivere som mottar kontinuerlig opplæring og som kvalitetssikres gjennom opplærings- og kursopplegg i arbeids- og velferdsforvaltningen.

Komiteen viser også til at det samarbeides med frivillige organisasjoner om rådgivning til mennesker med gjeldsproblemer og mener det er et godt supplement til den offentlige rådgivningen og at slikt samarbeid er positivt.

Komiteen viser til St.meld. nr. 26 (2008–2009) Om offentleg rettshjelp, jf. Innst. S. nr. 341 (2008–2009), der det drøftes en rekke tiltak som vil forbedre den offentlige rettshjelpsordningen. Flere av tiltakene vil ha virkning særlig for de som er vanskeligst stilt.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti støtter forslagene om gjeldsrådgivning, fri rettshjelp og utvidet tannhelsetjeneste og viser for øvrig til representantforslaget.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at Fordelingsutvalget, som har utredet årsaker til økonomiske forskjeller, har kommet med forslag til tiltak innenfor et bredt spekter av politikkområder (NOU 2009:10). Utvalget legger vekt på tiltak som bidrar til å forhindre at økonomiske forskjeller forsterker seg over tid, herunder at fattigdom går i arv. Flertallet viser til at regjeringen vil omtale Fordelingsutvalgets innstilling, oppsummere høringsuttalelsene og redegjøre for prosessen videre i revidert nasjonalbudsjett for 2010. Fordelingsutvalgets arbeid vil også bli fulgt opp i en stortingsmelding våren 2011 som blir fremmet av Finansdepartementet. Flertallet mener det er behov for flere og bedre tiltak både på kort og lang sikt og støtter derfor at regjeringen følger dette opp slik det vises til i statsrådens brev av 3. mars 2010, og viser til at de enkelte tiltak vil bli vurdert i denne sammenheng.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at blant annet idrettslag, korps og kommunale kulturskoler er verdifulle arenaer for sosial kontakt i barne- og ungdomsårene. Barn fra lavinntektsfamilier vil kunne ha problemer med å delta i slike aktiviteter av økonomiske årsaker. Dette medlem mener det må legges bedre til rette for at organisasjoner og kulturskoler kan tilby friplass til en del barn, og at det bør bevilges penger over statsbudsjettet til slike ordninger. Dette medlem støtter på denne bakgrunn forslag X i dokumentet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke viktigheten av å målrette fattigdomstiltak mot dem som trenger bistand, og i den sammenheng påpeke at mange av de som regnes som fattige, bor og lever i byer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener Norge er et godt land å leve i for de fleste og at fattigdom er et betydelig mindre problem her enn i de fleste andre land, også i den vestlige verden. I et rikt land som Norge blir det imidlertid, slik disse medlemmer ser det, enda tydeligere og vanskeligere å bære for dem som ikke oppnår samme gode livssituasjon som gjennomsnittet av befolkningen. Særlig er det vanskelig å akseptere at barn ikke har en trygg og harmonisk hverdag, et godt hjem, foreldre med en inntekt som det går an å leve normalt av og sosial tilknytning i et godt miljø.

Disse medlemmer ser at det kan være vanskelig å definere fattigdom. «Fattigdom» oppfattes og defineres på forskjellige måter og etter ulike parametere avhengig av geografi, status og generell økonomisk situasjon i forskjellige deler av verden. I Norge er det ikke mange som mangler mat på bordet eller tak over hodet, men allikevel er det en del som opplever fattigdom som en realitet fordi de mangler økonomisk handlingsrom, muligheter og en materiell hverdag lik den flertallet av den norske befolkning har oppnådd.

Disse medlemmer viser til at skiftende regjeringer de siste årene, i sine erklæringer, har lagt sterk vekt på ønsket om å bekjempe og fjerne fattigdom i Norge. Slik disse medlemmer ser det er imidlertid resultatene uteblitt og satsingen har ikke svart til ønskene og løftene om fattigdomsbekjempelse.

Disse medlemmer er enige med forslagsstillerne bak Representantforslag 20 S (2009–2010) som uttaler:

«Det er ikke lett å avskaffe fattigdommen, men det kan gjøres mer.»

Disse medlemmer vil derfor støtte flere av forslagene i representantforslaget.

Disse medlemmer peker på at Fremskrittspartiet ved flere anledninger, senest i forbindelse med behandling av Prop. 1 S (2009–2010) med Tillegg 3 (2009–2010), jf. Innst. 15 S (2009–2010), har fremmet forslag om å innføre tilnærmet like satser for økonomisk sosialhjelp i hele landet, statlig finansiert gjennom Nav, slik at den enkelte kommunes økonomiske situasjon og politiske prioriteringer ikke skal føre til uakseptabel forskjellsbehandling.

Disse medlemmer støtter forslagsstillernes påpeking av at et arbeidsliv som inkluderer alle er det beste virkemiddel mot fattigdom. Derfor anser disse medlemmer at innsatsen overfor personer med funksjonsnedsettelse må styrkes og at regjeringen må sørge for at Nav følger opp bestemmelsene om individuell plan og tar i bruk de virkemidler og tiltak som stilles til deres rådighet for å bidra til at flest mulig av dem som ønsker det får utnytte sin restarbeidsevne. Disse medlemmer mener at det må opprettes flere tiltaksplasser og kvalifiseringstiltak som er spesielt rettet mot arbeidsledige personer som har vanskeligheter med å finne passende arbeid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det i dette arbeidet, og for å oppnå de best mulige resultater, er helt nødvendig å samarbeide med alle gode krefter i samfunnet. Disse medlemmer vil understreke betydningen av de frivillige organisasjoner og deres institusjoner når det gjelder å bidra, blant annet i omsorgsarbeidet for rusmiddelmisbrukere og eldre omsorgstrengende, samt i arbeidet med rehabilitering som er viktig for å få sykemeldte tilbake på jobb. Disse medlemmer tar sterk avstand fra en politikk der man legger ned helsetilbud fordi de ikke er en del av det offentlige tilbudet. Disse medlemmer vil understreke at det viktigste er at man utnytter eksisterende kapasitet slik at folk blir friske. I et slikt perspektiv er det underordnet om tilbudet drives av private eller det offentlige.

I arbeidet med å bekjempe fattigdom er det viktig at de støttetiltak, trygdeytelser og oppfølgingsmuligheter som finnes blir brukt målrettet, og disse medlemmer viser til stadige henvendelser fra brukere om lange behandlingstider i Nav. Det fremkommer at mange brukere må vente i måneder og år på ytelser de har krav på, noe som er et vesentlig problem for dem det gjelder og bidrar til å gjøre flere fattige. Nav er, etter disse medlemmers mening, et av våre viktigste instrumenter i kampen mot fattigdommen. Det er derfor nødvendig å skjerpe fokuset på organisering, kompetanse og kapasitet i Nav slik at oppfølging og riktige tiltak kan settes inn på riktig sted, til riktig tid når behovet melder seg.