Jeg viser til forslaget fra stortingsrepresentantene
Gunnar Gundersen, Svein Flåtten, Ingjerd Schou, Bjørn Lødemel, Svein
Harberg og André Oktay Dahl om å be Regjeringen utrede innføring
av et investeringsfond for selvstendig næringsdrivende, og fremlegge
dette for Stortinget. Representantene viser til det er uheldig ”for
lønnsomheten, optimismen og muligheten for fremtidige investeringer
i norske enkeltpersonforetak at muligheten til å bygge opp kapital til
fremtidige investeringsbehov er svakere enn det som er tilfellet
for selskap organisert som aksjeselskaper.” Representantene viser
til den svenske ekspansjonsfondsordningen som modell for en slik
ordning i Norge.
Etter mitt syn er det tungtveiende grunner til
å ikke utrede innføring av et slikt investeringsfond i Norge. For
det første har dette allerede blitt utredet av et offentlig utvalg
– det såkalte uttaksutvalget (NOU 2005: 2) – som vurderte skattlegging
av personlige næringsdrivende ved utdeling. Uttaksutvalget avviste
da et slikt fond, blant annet med henvisning til at en viktig del
av skattereformen i 1992 nettopp var å bli kvitt slike fondsordninger.
Slike fond gir i praksis en skattekreditt til virksomheter som hadde
økonomi til å foreta avsetninger, noe som i praksis betyr reelt sett
lavere skattesatser for disse. Slike skattekreditter bryter derfor
med de prinsippene og målsetningene som ble lagt til grunn for skattereformen.
Ettersom saken allerede er utredet, er det etter mitt syn ikke nødvendig
å sette i gang med å utrede dette nok en gang.
For det andre synes begrunnelsen for forslaget dessuten
å være basert på en oppfatning av at aksjonærer gjennomgående har
gunstigere skatteregler enn enkeltpersonforetak, og at det er nødvendig
å utligne denne forskjellen med en slik skattekredittordning. Dette
er imidlertid ikke uten videre riktig. Skattereglene for enkeltpersonforetak
og aksjonærer er imidlertid basert på samme prinsipp (skjermingsmetoden):
Normalavkastningen i virksomheten skjermes for skatt utover 28 pst.
For enkeltpersonforetak skattlegges inntekter over dette med toppskatt
og trygdeavgift. For aksjonærer skattlegges utbytte med ytterligere
28 pst. (utbytteskatten). De maksimale skattesatsene er tilpasset
slik at det ikke er vesentlig skattemessig forskjell mellom å være organisert
som enkeltpersonforetak eller aksjeselskap. Dette var et av hovedmålene
med skattereformen 2006, hvor skjermingsmetoden ble innført. For
mange enkeltpersonforetak vil imidlertid den faktiske satsen være
lavere enn dette, og kan variere mellom 28 pst. og 51 pst. For primærnæringene
er satsene enda lavere, mellom 28 pst. og 47,8 pst. Til sammenligning
er maksimal skattesats for utbytte utover normalavkastningen på
48,2 pst. Selv om også enkelte aksjonærer som jobber i eget aksjeselskap
har en viss mulighet til redusere skattesatsen ved å ta ut overskudd
som lønn, vil det for mange næringsdrivende likevel ofte være en
skattemessig fordel å være organisert som enkeltpersonforetak.
Forskjellen mellom aksjonærer og enkeltpersonforetak
er først og fremst knyttet til at aksjonærer skattlegges på uttakstidspunktet
for utbytte, mens inntekten i enkeltpersonforetak skattlegges løpende.
Utformingen av skjermingsmetoden for aksjonærer innebærer imidlertid
ingen skattekreditt da samlet skatt over tid (nåverdien av skatten)
er uavhengig av når utbyttene tas ut med norsk utbyttebeskatning.
Det har sammenheng med at skjermingsgrunnlaget, og dermed skjermingsfradraget,
påvirkes av uttak av utbytte på en slik måte at det akkurat motvirker
en ev. skattekreditt ved å utsette uttaket. Oppfatningen av at skatten
kan reduseres ved å utsette utbyttetidspunktet derfor ikke uten
videre riktig. En fondsordning etter svensk modell ville derimot
gi enkeltpersonforetak en betydelig skattefordel framfor aksjeselskaper.
Dette ville bryte klart med intensjonene i skattereformen 2006.
Samtidig bryter dette klart med prinsippene og målene som ble lagt
til grunn for skattereformen i 1992, og som etter mitt syn er viktige
forutsetninger for at skattesystemet skal virke effektivt og bidra best
mulig til økonomisk vekst.
For enkelte enkeltpersonforetak kan det imidlertid
være en utfordring at overskudd skattlegges fortløpende som personinntekt,
mens en aksjonær kun skattlegges ekstra ved utdelingstidspunktet.
Dette gjelder dersom næringsdrivende har begrensninger i kapitalmarkedet.
Ideelt sett hadde det derfor vært ønskelig at også enkeltpersonforetak
hadde denne fleksibiliteten. Dette ble imidlertid grundig utredet
av Uttaksutvalget, som konkluderte med at det ikke burde gjennomføres.
Utvalget pekte på flere grunner til dette:
Et enkeltpersonforetak
er ikke et eget rettssubjekt. Dette innebærer at en utdeling er
en transaksjon innen samme skattyters økonomi, i motsetning til
en utdeling fra et selskap til en deltaker. Dette gjør det vanskeligere
å skape klarhet omkring utdelingen. Det ligger også en form for
kontrollmekanisme i at et selskap har flere eiere, slik at en utdeling
påvirker andre eieres formuesstilling.
Som en følge av at beskatningen knyttes
til transaksjoner innen samme skattyters økonomi, vil det være et
større behov for tett regnskaps- og revisjonsmessig oppfølging av
enkeltpersonforetak enn det vil være for deltakerlignede selskaper og
aksjeselskaper. Etter gjeldende regler har dessuten kun større
enkeltpersonforetak full regnskapsplikt.
Utvalget antok at beskatning ved utdeling
i enkeltpersonforetak ville medføre økt behov for ligningsmessig
kontroll av skjulte utdelinger fra virksomheten. Dette krever antakelig
betydelige ligningsmessige ressurser.
Grensen mellom skattemessig klassifisering
som næringsvirksomhet eller lønnsarbeid er i mange tilfeller vanskelig
å trekke, og må avgjøres etter en konkret vurdering. Dette taler
i seg selv for at det ikke bør være betydelige forskjeller i beskatningen
av lønnstakere og selvstendig næringsdrivende.
De fleste høringsinstansene til Uttaksutvalget innstilling
var enige med utvalget om at en modell basert på uttaksbeskatning
ville være vanskelig å gjennomføre i praksis. Flere høringsinstanser
pekte på at det ville være ønskelig med en uttaksbeskatning av hensyn
til likebehandling av selskapsformer, men at for selskapsformen
enkeltpersonforetak, er også andre hensyn viktig. Blant annet pekte
Skattebetalerforeningen på at: ”Etter Skattebetalerforeningens syn
er en uttaksmodell vanskelig å gjennomføre uten en utvidelse av regnskaps-
og revisjonsplikten. En slik skjerpelse av formelle krav vil i praksis
kvele mange grunder-virksomheter allerede i starten, og er slik
sett svært uheldig for norsk næringsliv. En uttaksmodell vil dessuten
gi økt behov for ligningskontroll. Ligningsetaten lider allerede
under ressursmangel, blant annet når det gjelder klagebehandling.
Det er uheldig å innføre regler som krever enda mer ressurser.”
I lys av Uttaksutvalget forslag, samt høringsinstansenes
synspunkter, kom Regjeringen (Bondevik II) til at det ikke var tilrådelig
å innføre en skatt på utdelingstidspunktet for enkeltpersonforetak,
jf. Ot.prp. nr. 92 (2004-2005) Om lov om endringer i skatte- og
avgiftslovgivningen mv.
Jeg vil påpeke at selv om kravene er større
til AS enn for enkeltpersonforetak, er det fullt mulig for mange
næringsdrivende å omdanne seg til AS dersom behovet for fleksibiliteten
med utbyttebeskatningen er stort. Skattenivået gir imidlertid generelt
ikke i seg selv grunnlag for å skifte virksomhetsform. Hensynet
til enkeltpersonforetak i landbruket er ikke en vektig grunn i denne
sammenhengen. Sektoren har fått store skattelettelser de senere
årene, herunder en betydelig økning i jordbruksfradraget, utvidet
skogfondsordning og lettelse i beskatning av tomtegevinster i landbruket.
Skatteutgiften knyttet til landbruket utgjorde anslagsvis 1,5 mrd. kroner
i 2009. Jeg vil også minne om at enklere krav til virksomheten er
en betydelig fordel med enkeltpersonforetak.
Jeg vil også påpeke at en slik særskilt skattekredittordning
også vil kunne gi et betydelig provenytap på kort sikt, avhengig
av ordningens utforming og omfang.