De regionale helseforetakene fikk ansvaret for tverrfaglig
spesialisert behandling for rusmiddelavhengige (TSB) med rusreformen
som trådte i kraft 1. januar 2004. Stortingets overordnede mål med
rusreformen er at rusmiddelmisbrukere med sammensatte problemer
skal få gode tjenester og at behandlingsresultatene skal bli bedre.
På landsbasis utgjør de private tjenesteyterne 58,3
pst. av den samlede behandlingskapasiteten, og de representerer
således en betydelig del av den samlede faglige kompetansen innen TSB.
Rusreformen innebar at de regionale helseforetakene trådte inn i
tidligere fylkeskommunale avtaler med 42 private behandlingsinstitusjoner.
I tillegg overtok de regionale helseforetakene 32 fylkeskommunalt eide
behandlingsinstitusjoner. De regionale helseforetakene hadde i 2008
avtale med 35 private institusjoner innen TSB. I 2008 ga de regionale
helseforetakene tilskudd til kjøp av tjenester for ca. 927 mill.
kroner til private institusjoner innen TSB. Samlet ble det kjøpt
931 private døgnplasser ved private institusjoner med avtale. I
regjeringens handlingsplan mot rusmiddelproblemer 2003–2005 blir
det pekt på at det er et problem at det offentliges kjøp av plasser
ikke sikrer en tilstrekkelig kvalitet i behandlingen.
Helsetilsynets landsomfattende tilsyn i 2006
og Riksrevisjonens tidligere gjennomgang av de regionale helseforetakenes
rapportering har vist avvik knyttet til kvalitet og måloppnåelse
innen TSB.
Formålet med Riksrevisjonens undersøkelse har vært
å vurdere om Helse- og omsorgsdepartementet og de regionale helseforetakene
har etablert et hensiktsmessig system for oppfølging av tilbudet
ved private institusjoner innen TSB. Formålet er også å vurdere
hvordan det avtalefestede private institusjonstilbudet sørger for
at kravene til kvalitet i internkontroll og individuell plan ivaretas.
Problemstillinger:
1. I hvilken grad har
Helse- og omsorgsdepartementet lagt til rette for de regionale helseforetakenes
ivaretakelse av kvalitet og resultat i tjenestene innen TSB?
2. I hvilken grad har de regionale helseforetakene etablert
systemer som sørger for at de private institusjonene innen TSB ivaretar
kravene til kvalitet og resultat?
3. I hvilken grad ivaretar de private institusjonene
innen TSB kravene til kvalitet knyttet til internkontroll og individuell
plan?
Rapporten gjør nærmere rede for gjennomføringen
av undersøkelsen, datainnhentingen mv.
Helse- og omsorgsdepartementet opplyser i intervju
høsten 2009 at TSB er et fagfelt som i stor utstrekning bygger på
fagtradisjoner utenfor spesialisthelsetjenesten. Departementet oppgir videre
at tjenestetilbudet innen TSB i liten grad er kunnskapsbasert, og
at behandlingseffekter av tilbudet i liten grad er dokumentert.
Flere av de regionale helseforetakene etterlyser klarere rammer
for utforming av tjenestetilbudet innen TSB. Av viktige kvalitets-
og utviklingstiltak viser Helse- og omsorgsdepartementet til arbeidet med
retningslinjer og veiledere som pågår i Helsedirektoratets regi.
Det foreligger ingen form for sentral godkjenningsordning
eller normering av tjenestetilbudet som kan bidra til å sikre kvalitet
i tjenestene som institusjonene innen TSB skal yte. Departementet
forutsetter at de regionale helseforetakene sørger for at tjenestetilbudet
innen TSB er i tråd med lovens krav om forsvarlighet. Forsvarlighet må
ifølge departementet vurderes ut fra retningslinjer og veiledere
utformet av Helsedirektoratet. Direktoratet arbeider med diverse retningslinjer
og veiledere, men felles for det som per i dag foreligger av retningslinjer,
er at disse er knyttet til enkeltgrupper av pasienter. Fortsatt
finnes det ikke nasjonale retningslinjer eller noen annen veiledning
som viser hvordan tjenestene innen TSB bør bygges opp. Undersøkelsen
indikerer at arbeidet med å utvikle faglige retningslinjer og veiledere
for TSB har tatt lang tid. Departementet opplyser i intervju at
arbeidet med retningslinjer vil være utfordrende og krevende. Helsedirektoratets
arbeid med retningslinjer for TSB forventes ferdigstilt innen 2015.
Nasjonale kvalitetsindikatorer for spesialisthelsetjenesten
ble etablert i 2003, men for TSB foreligger det fortsatt ingen nasjonale kvalitetsindikatorer.
Siden etableringen av TSB innen rammene av spesialisthelsetjenesten,
er det gjennomført tiltak for å sikre bedre styringsinformasjon
på nasjonalt nivå. I 2006 ble det innført ventelisterapportering
til Norsk pasientregister (NPR), og fra og med 2009 forutsettes
det at alle institusjoner innen TSB rapporterer aktivitetsdata til
NPR. At NPR legges om til et personidentifiserende helseregister,
vil også gi styringsmessige fordeler innen TSB. Ifølge Helse- og
omsorgsdepartementet er analyser fra NPR, Samdata, SSB, Statens
Helsetilsyn og løpende rapportering fra de regionale helseforetakene
de viktigste kildene til informasjon om tjenestetilbudet innen TSB.
Helsedirektoratets statusrapport for arbeidet med opptrappingsplanen
viser at arbeidet med måle- og kvalitetsindikatorer for rusfeltet
vil pågå i perioden 2009–2010. Departementet opplyser i intervju
at dette arbeidet er omfattende og krevende, og at det er et utviklingsarbeid
som må pågå over lang tid. Undersøkelsen viser at arbeidet med nasjonale
kvalitetsindikatorer har tatt lang tid. Det er ifølge departementet
usikkert når det vil være etablert operasjonelle, nasjonale kvalitetsindikatorer
for TSB.
Departementet opplyser at Helsedirektoratet
i 2010 arbeider med å høyne kvaliteten på registrering og rapportering
innen TSB. Fra 1. september 2010 vil alle aktuelle fagenheter i helseforetakene
og alle private tjenesteytere innen TSB være pålagt krav om prosedyrekoding. Slik
prosedyrekoding vil gi informasjon om hvilken behandling som gis
til pasienter med ulike tilstander eller symptomer, og kan således benyttes
i videreutvikling av tjenestene innen TSB.
Aktivitetsdata innen TSB er foreløpig ikke tilgjengelig,
og undersøkelsen viser at det er kvalitetsproblemer knyttet til
ventelistedata innen TSB. NPR har i løpet av de siste årene arbeidet
for å bedre kvaliteten på historiske ventelistedata og på kvaliteten
av dataene som rapporteres fra institusjonene til NPR. Innen TSB
har det i flere år vært problemer knyttet til en uklar avgrensning
mellom psykisk helsevern og TSB, noe som gir usikkerhet knyttet
til innrapporterte data. Mangler ved systemene for innrapportering
av data og mangelfull kvalitet på rapporterte data gir upålitelig
styringsinformasjon.
For å sikre en balanse mellom tilbud og etterspørsel
i planleggingen av behandlingstilbudet innen TSB, er det nødvendig
å ha kjennskap til behovet for tjenester. Undersøkelsen viser at tjenesteutformingen
bare i begrenset grad bygger på dokumentert kunnskap om behovet
for tjenester. Ifølge International Research Institute of Stavanger
vurderes i stor grad behov for behandlingsplasser på grunnlag av
løpende etterspørsel etter tjenester, slik dette kommer til uttrykk
i form av henvisninger til TSB. Mangelfull kunnskap om behovet for
tjenester øker risikoen for at det ikke er det mest hensiktsmessige
tjenestetilbudet som etableres. Undersøkelsen viser at det er nødvendig
at det framskaffes mer kunnskap om behovet for TSB.
Undersøkelsen viser også at rapporteringen fra de
regionale helseforetakene til Helse- og omsorgsdepartementet i årlig
melding er mangelfull. En gjennomgang av den samlede rapporteringen
fra de regionale helseforetakene for 2008 viser at de ikke gir tilstrekkelig
og dekkende informasjon om tiltak og utvikling for de kravene som
er stilt til TSB i oppdragsdokumentet. Dette på tross av at Helse-
og omsorgsdepartementet i 2009 ba de regionale helseforetakene om
å sende inn supplerende informasjon til årlig melding for 2008.
Dersom de regionale helseforetakene ikke informerer eier om måloppnåelse
i forhold til krav i oppdragsdokumentet, blir det vanskelig for
departementet å påse at de regionale helseforetakene utfører sitt
«sørge for»-ansvar innen TSB.
De private institusjonene representerer en betydelig
del av den samlede faglige kompetansen innen TSB. Undersøkelsen
viser at de regionale helseforetakene i liten grad benytter den
kompetansen disse institusjonene besitter i det faglige utviklingsarbeidet
i regionene. Blant annet er institusjonene bare i begrenset grad
involvert i arbeidet med regionale rusplaner, og i enkelte tilfeller
er involveringen helt fraværende. Helse Midt-Norge RHF, ved Rusbehandling
Midt-Norge, har en tettere oppfølging av de private rusinstitusjonene
enn de andre regionale helseforetakene. Økt involvering av de private
institusjonene i arbeidet med videreutviklingen av TSB vil bidra
til økt faglig kompetanse, samtidig som en slik involvering vil
sikre forankring av valgte strategier i en bredere del av tjenesten.
Departementet opplyser i kommentarer til rapporten
at mange private institusjoner ble invitert til å bidra i arbeidet
med samhandlingsreformen, St.meld. nr. 47 (2008–2009). Forløpsgruppen
på rusfeltet framholdes av departementet som et eksempel på en arena
der de private institusjonene deltok.
Avtalene som fastsetter kravene til de private
institusjonenes ytelser, er ikke standardisert på tvers av helseregionene.
Dette stiller institusjonene overfor ulike krav til ytelser avhengig
av hvilken region avtalene er inngått med. Også rapporteringskravene
for aktivitetsdata varierer avhengig av region. Blant annet opererer
Helse Sør-Øst RHF med to rapporteringsmaler, én mal for institusjonene
som ligger i det som tidligere var region sør, og én for institusjonene
i tidligere region øst.
Beleggsprosent fungerer som en indikator på
om de regionale helseforetakene får det volumet av tjenester de
betaler for. Undersøkelsen viser at denne parameteren er den mest
sentrale for de regionale helseforetakenes oppfølging av avtalene som
er inngått. Helse Nord RHF er den eneste regionen som ikke har krav
om beleggsprosent i sine avtaler. Undersøkelsen viser at det i de
tre helseregionene hvor det stilles krav om beleggsprosent, er institusjoner
som ikke oppfyller disse kravene. De regionale helseforetakene angir
ulike årsaker til at beleggsprosenten tidvis kan være lav ved enkeltinstitusjoner.
For eksempel nevnes det at manglende kapasitet i avrusningstilbudet
medfører at plasser ikke er belagt i påvente av at pasienter avruses
før de kan gis videre behandling. Alle de tre regionale helseforetakene
opplyser at de følger utviklingen ved de institusjonene som i størst
grad avviker fra kravet som er satt til beleggsprosent, og at de er
i dialog med de aktuelle institusjonene for å bedre situasjonen.
Helse Sør-Øst RHF opplyser som eneste regionale helseforetak at
lavere beleggsprosent enn forutsatt medfører at institusjonene pålegges
en merytelse det påfølgende året. Ingen institusjoner fikk i 2008
avkortet sin betaling på bakgrunn av for lav beleggsprosent.
Institusjonene opplyser at variablene knyttet
til faktisk produksjon og belegg, godt belyser deres arbeid, men
at innhold og kvalitet i behandlingstilbudet er vanskelig å vurdere
ut fra rapporteringen. Undersøkelsen viser videre at både departementet
og de regionale helseforetakene ønsker mer informasjon om behandlingstilbudets
kvalitet og virkning utover det som per i dag mottas. Samtidig viser
undersøkelsen at denne informasjonen i enkelte tilfeller foreligger
ved institusjonene uten at den etterspørres. For eksempel viser
undersøkelsen at 33 av 39 institusjoner i løpet av de siste to årene
har gjennomført brukerundersøkelser, men at informasjonen fra disse
undersøkelsene kun i liten grad er videreformidlet. Mer systematisk
gjennomføring av og rapportering fra brukerundersøkelser kan gi
informasjon om forhold som både de regionale helseforetakene og
departementet i intervju opplyser at de ønsker mer informasjon om.
De regionale helseforetakenes tilbakemelding
til de private institusjonene om innrapporterte data er mangelfull.
De gjør også i liten grad sammenstillinger av flere institusjoners
innrapporterte data tilgjengelig for institusjonene. Rusbehandling
Midt-Norge HF skiller seg ut når det gjelder oppfølging av institusjonenes
rapportering. Den besøkte institusjonen i Helse Midt-Norge opplyser
at rapporteringen diskuteres på felles ledermøter i helseforetaket
og at institusjonene, både offentlige og private, i regionen sammenlignes
på bakgrunn av de innrapporterte data. Mer systematisk bruk av innrapporterte data
internt i regionen vil øke nytteverdien av rapporteringen for den
enkelte institusjon.
Alle de regionale helseforetakene stiller krav
til at driften ved de private institusjonene skjer i tråd med gjeldende
lovgivning og andre myndighetskrav. Blant annet stilles det krav
om at institusjonene har et fungerende internkontrollsystem, at
individuell plan utarbeides for alle pasienter som ønsker dette,
at beleggsprosenten er høy og at det samarbeides med andre tjenesteytere.
De regionale helseforetakene får i hovedsak
informasjon om hvorvidt de private institusjonene oppfyller disse
kravene ved at institusjonene framlegger dokumentasjon for interne
prosedyrer ved kontraktsinngåelsen. Kravene gjøres også til gjenstand
for diskusjon i de årlige møtene mellom de regionale helseforetakene
og de private institusjonene. Utover dette følges institusjonene
kun opp enkeltvis i møter dersom dårlige resultater i aktivitetsrapporteringen
eller uheldige hendelser ved institusjonene tilsier det.
De regionale helseforetakene har ingen systematisk
gjennomgang av kvalitetssystemet ved den enkelte institusjon. Institusjonenes
egenrapportering og tilsyn gjennomført av Helsetilsynet er de regionale
helseforetakenes eneste kilder til informasjon om interne prosedyrer
ved institusjonene. Rusbehandling Midt-Norge HF har etablert et
system for internt tilsyn innen helseforetaket som også vil føre
til mer systematisk tilsyn ved de private institusjonene.
Manglende systematisk gjennomgang eller tilsyn
med institusjonenes kvalitetssystem innebærer risiko for at avvik
fra krav stilt i avtalene mellom de regionale helseforetakene og institusjonene,
ikke blir oppdaget og fulgt opp. Revisjonen mener at de regionale
helseforetakene i for liten grad kontrollerer om de private institusjonene
har nødvendige interne kvalitetssystem på plass.
Intervjuene med de regionale helseforetakene viser
at Helsetilsynets landsomfattende tilsyn med institusjoner innen
TSB i 2006, har påvirket og gitt innspill til forbedringer til de
regionale helseforetakenes oppfølging av de private institusjonene.
Departementet uttaler at de regionale helseforetakene
er forpliktet til å gjennomføre anskaffelsesprosesser ved kjøp av
tjenester innen TSB i tråd med gjeldende regelverk. Departementet viser
videre til at anskaffelse i tråd med regelverket ikke er tilstrekkelig
for å sikre at offentlige innkjøp blir faglig gode og har høy kvalitet.
De fleste institusjonene har et system for internkontroll,
men flere institusjoner har kun implementert deler av internkontrollsystemet. Samtlige
39 institusjoner svarer at de har et system for internkontroll.
Av disse er det 11 institusjoner som oppgir at deres internkontrollsystem
ikke er fullstendig. Dybdeundersøkelsen av åtte institusjoner viser
at to ikke kunne dokumentere et fullstendig internkontrollsystem.
Begge hadde satt i gang arbeid med å implementere et fullstendig internkontrollsystem.
I undersøkelsen svarer ni av 39 institusjoner
at de ikke har skriftlige rutiner for å forebygge drop-out, 12 institusjoner
oppgir at de delvis har slike rutiner, mens 14 institusjoner oppgir
at de har skriftlige rutiner for å forebygge drop-out. Undersøkelsen
viser også at om lag hver femte institusjon ikke på systematisk
vis gjennomgår mulige årsaker til drop-out. Dette kan medføre at flere
pasienter skrives ut før behandlingen er fullført, enn dersom institusjonene
hadde hatt bedre rutiner for å forebygge drop-out.
Tre institusjoner opplyser å ikke ha skriftlige
rutiner for evaluering av behandlingsopplegget, mens 16 institusjoner
opplyser at de bare delvis har slike rutiner. Altså har under halvparten
av institusjonene skriftlige rutiner for evaluering av behandlingsopplegget.
Flere institusjoner oppgir i undersøkelsen at evaluering av behandlingsopplegget
anses som en løpende prosess og at de har fokus på dette, selv om
det ikke er utviklet skriftlige rutiner. Et behandlingsopplegg som ikke
fungerer hensiktsmessig, vil svekke behandlingen av pasientene og
institusjonenes måloppnåelse.
Det er påvist at mange institusjoner ikke har
eller bare delvis har rutiner for å gjennomføre risikovurderinger
av egen virksomhet. I dybdeundersøkelsen som omfatter åtte institusjoner,
oppgir fem at de bare gjennomfører risikovurderinger av enkelte
områder eller i forhold til enkeltavdelinger. Manglende rutiner
for å gjennomføre risikovurderinger kan medføre at virksomheten
ikke har oversikt over hvor det er størst fare for svikt eller manglende
måloppnåelse.
Samtlige institusjoner i dybdeundersøkelsen
oppgir å ha tatt lærdom av det landsomfattende tilsynet Helsetilsynet
gjennomførte i 2006, uavhengig av om de var omfattet av tilsynet
eller ikke. Flere av de regionale helseforetakene oppgir at de som
følge av resultatene fra dette tilsynet hadde særskilt oppfølging
av institusjonene.
Departementet opplyser at det på egnet måte
vil ta opp spørsmålet om svakheter knyttet til institusjonenes internkontrollsystem
i styringsdialogen med de regionale helseforetakene, og understreke
betydningen av å følge regelverket på dette området herunder internkontrollforskriften.
Alle pasienter som har behov for langvarige
og koordinerte helse- og sosialtjenester, har et rettskrav på å
få utarbeidet individuell plan. Individuell plan er et virkemiddel
som kan gi et bedre og mer samordnet tilbud til enkeltpersoner med
behov for langvarige og koordinerte tjenester.
Undersøkelsen viser at en stor andel av pasientene
som har vært innskrevet ved en institusjon, ikke har fått utarbeidet
individuell plan. Informasjon fra de regionale helseforetakene viser
at andelen pasienter som har vært innskrevet ved private institusjoner,
og som ikke har fått utarbeidet individuell plan, ligger på mellom
69 og 79 pst. 21 institusjoner oppgir at pasienter skrives ut uten
at en individuell plan er utarbeidet, også i tilfeller der pasienten
selv ønsker individuell plan. To tredeler av institusjonene oppgir
at pasienter alltid eller ofte ønsker å få en individuell plan.
Mangler knyttet til individuell plan øker risikoen for at pasientene
ikke får sine rettigheter ivaretatt, og kan få konsekvenser for målsettingen
med behandlingen.
Gjennomgangen av individuelle planer viser en rekke
mangler sammenlignet med de krav som er stilt til innholdet i slike
planer. I enkelte tilfeller er ikke pasientens mål, ressurser og
behov for tjenester dokumentert. Videre er det i andre tilfeller
ikke registrert tidspunkt for revidering, ikke dokumentert at pasienten
har samtykket i utarbeidelsen eller heller ikke angitt hvem som er
koordinator for planen. Gjennomgangen viser også at oppfølgingstiltak
i etterkant av oppholdet ved institusjonen og hvem som er ansvarlige
for disse er utilstrekkelig beskrevet i de individuelle planene.
Dersom planen ikke oppfyller kravene som er satt
til hva en slik plan skal inneholde, er retten til individuell plan
bare delvis oppfylt. Mangler i planen medfører at instansen som
skal overta oppfølgingen av pasienten etter institusjonsoppholdet,
ikke har det nødvendige grunnlaget for å gi målrettet hjelp. Det
kan stilles spørsmål ved om de regionale helseforetakene i tilstrekkelig grad
har gitt god nok informasjon om og opplæring i kravene til innhold
og hensikten med individuell plan.
Departementet viser til at de regionale helseforetakene
i oppdragsdokumentet for 2010 er blitt bedt om å øke antallet pasienter
som får tildelt individuell plan.
En tredel av institusjonene har ikke eller har
bare delvis skriftlige rutiner for samhandling med kommunale tjenester
i løpet av behandlingen. En noe mindre andel av institusjonene har
ikke skriftlige rutiner for samhandling med de kommunale tjenestene
ved avslutning av behandling ved institusjonen. Manglende rutiner
kan føre til at samhandlingen med andre tjenesteytere blir tilfeldig
og lite planlagt, noe som har konsekvenser for oppfølgingen av pasientene.
Over halvparten av institusjonene som er besøkt, uttrykker
problemer i samarbeidet med kommuner rundt planlegging av ettervernet.
Institusjonene opplever problemer med å få til et godt samarbeid
med kommunal saksbehandler for perioden etter behandlingen. Det
gjelder blant annet spørsmålet om bolig. Undersøkelsen indikerer
også at individuell plan som verktøy for bedre samordning ikke er
satt i system på godt vis i kommunene. Manglende samarbeid kan føre
til at oppfølgingen av pasienten i etterkant av institusjonsoppholdet
blir lite målrettet.
Departementet gir uttrykk for at samhandlingen mellom
behandlingstilbudene i spesialisthelsetjenesten og i kommunene rundt
den enkelte pasient kan bli bedre. Departementet oppgir at dette
er tema i forslaget til samhandlingsreform som ble lagt fram i 2009.
Det finnes ikke nasjonale retningslinjer eller
annen veiledning som gir de regionale helseforetakene informasjon
om hvordan tjenestene innen TSB bør bygges opp. Arbeidet med å utvikle
retningslinjer og veiledere for TSB er i departementets tildelingsbrev
til Helsedirektoratet for 2009 angitt som prioritert område. Departementet
har opplyst at retningslinjer og veiledere for TSB først vil foreligge
innen 2015. Etter Riksrevisjonens vurdering må dette arbeidet gis
stor oppmerksomhet og følges opp løpende slik at nødvendige faglige
retningslinjer og veiledere for TSB er på plass snarest mulig.
Undersøkelsen viser at tjenesteutformingen innen
TSB kun i begrenset grad bygger på dokumentert kunnskap om behovet
for tjenester. Mangelfull kunnskap om behovet for tjenester kan
føre til at det ikke er det mest hensiktsmessige tjenestetilbudet
som blir etablert. Helse- og omsorgsdepartementet har siden TSB
ble etablert, initiert tiltak for å bedre styringsinformasjonen,
men arbeidet har tatt lang tid. Riksrevisjonen mener at det er viktig
at det skaffes til veie bedre styringsinformasjon, slik at departementet
på bedre vis kan vurdere spesialisthelsetjenestens resultater og
kvalitet innen TSB.
De regionale helseforetakene stiller kvalitetskrav
til driften ved de private institusjonene i tråd med gjeldende lovgivning
og andre myndighetskrav. Undersøkelsen viser imidlertid at de regionale
helseforetakene ikke har noen systematisk gjennomgang av kvalitetssystemet
ved den enkelte institusjon. De regionale helseforetakene får noe
informasjon om hvordan kravene oppfylles ved at institusjonene legger
fram dokumentasjon når kontrakter inngås, og ved at kravene diskuteres
i de årlige møtene mellom de regionale helseforetakene og de private
institusjonene. Samtidig viser undersøkelsen at internkontrollsystemene
i flere institusjoner har mangler, og at en del institusjoner ikke
kontrollerer etterlevelsen av egne systemer. Etter Riksrevisjonens
vurdering medfører dette en risiko for at tjenestene ikke har den
kvalitet som er påkrevd. Riksrevisjonen har merket seg at departementet
erkjenner at anskaffelse i tråd med regelverket ikke alene er tilstrekkelig
for å sikre at offentlige innkjøp blir faglig gode og har høy kvalitet.
Riksrevisjonen stiller spørsmål ved om de regionale helseforetakene
i tilstrekkelig grad følger opp at institusjoner de har avtale med
innen TSB, har de nødvendige interne kvalitetssystemene på plass.
Undersøkelsen viser at en stor andel av pasientene
som har vært innskrevet ved institusjon, ikke har fått utarbeidet
individuell plan. Undersøkelsen sannsynliggjør også at mange av
de som ikke har fått utarbeidet individuell plan, ønsker en slik
plan. Etter Riksrevisjonens vurdering utgjør mangelfull utarbeidelse
av individuell plan en risiko for at pasientenes rettigheter ikke blir
ivaretatt og kan ha konsekvenser for målsettingen med behandlingen
ved institusjonene. Riksrevisjonen har merket seg at departementet i
årets oppdragsdokument har bedt de regionale helseforetakene om
å øke andelen pasienter som får utarbeidet individuell plan.
I tillegg til at mange pasienter ikke får utarbeidet individuell
plan, viser gjennomgangen av individuelle planer en rekke mangler
sammenlignet med de krav som er stilt til innhold i slike planer. Mangler
i innholdet utgjør en risiko for at pasienten ikke vet hvilke tjenester
som skal ytes, samt når og hvordan tjenestene skal ytes. Videre kan
mangler i planen medføre at den instans som skal overta oppfølgingen
av pasienten etter institusjonsoppholdet, ikke har det nødvendige grunnlaget
for å gi målrettet hjelp. Mangelfull dokumentasjon reduserer også
etterprøvbarheten i forbindelse med klagebehandling, tilsyn og revisjon.
Riksrevisjonen stiller spørsmål ved om institusjonene i tilstrekkelig
grad kontrollerer og følger opp kvaliteten i de individuelle planene, og
om de regionale helseforetakene gir god nok opplæring i kravene
til innhold og hensikten med individuell plan.
Undersøkelsen viser at institusjonene opplever problemer
knyttet til samhandlingen med kommuner rundt planlegging av ettervernet.
Institusjonene oppgir blant annet problemer knyttet til å få bolig
og til samarbeid med kommunal saksbehandler om perioden etter behandlingen.
Undersøkelsen indikerer også problemer knyttet til at individuell
plan som verktøy for å få til bedre samordning, ikke er et integrert
og fungerende system i kommunene. Manglende samarbeid kan føre
til at oppfølgingen av pasienten i etterkant av institusjonsoppholdet
blir lite målrettet, og at effekten av behandlingen reduseres. Riksrevisjonen
har merket seg at departementet uttaler at samhandlingen mellom
spesialisthelsetjenesten og kommunene rundt den enkelte pasient
kan bli bedre. Etter Riksrevisjonens vurdering er det utfordringer
knyttet til å få samarbeidet mellom kommunale tjenesteytere og institusjonene
til å fungere tilfredsstillende.
Saken har vært forelagt Helse- og omsorgsdepartementet,
og statsråden har i brev til Riksrevisjonen av 2. mars 2010 svart:
«Riksrevisjonens undersøkelse om oppfølging av og
kvalitet i private institusjoner innen tverrfaglig spesialisert
behandling for rusmiddelavhengige (TSB)
… Slik det
fremgår av ovennevnte vedlegg Dokument 3:7 (2009-2010), tar Riksrevisjonen
opp ulike forhold, som de gjennom sine undersøkelser ønsker å få
belyst. Departementet vil omtale disse punktene hver for seg.
Det
foreligger få retningslinjer og rammer for
tjenestetilbudet innen TSB
Slik det fremgår av departementets
brev av 21. januar d.å. har Helsedirektoratet fått i oppdrag å utarbeide
veiledere for alle deler av TSB. Dette er et felt som først ble
en del av spesialisthelsetjenesten ved gjennomføringen av rusreformen
i 2004. I løpet av 2010 vil det foreligge følgende veiledere/retningslinjer
som berører TSB:
Veileder
for vurdering av henvisninger til TSB (utgitt i 2008)
Nasjonale retningslinjer for Legemiddelassistert rehabilitering
(LAR) (utgitt i februar 2010)
Nasjonale retningslinjer for gravide i
LAR – vil komme i løpet av høsten 2010
Nasjonal faglig retningslinje for utredning,
behandling og oppfølging av personer med samtidig psykisk lidelse
og ruslidelse (tidligere kalt dobbeldiagnosepasienter) – vil komme
i løpet av høsten 2010.
Rusfeltet var det
første feltet innen spesialisthelsetjenesten, der det ble utarbeidet
en veileder for vurdering av henvisninger. Senere har Helsedirektoratet
utarbeidet veiledere for rettighetsvurderinger for en rekke andre
felt innen spesialisthelsetjenesten.
Sammenliknet
med andre fagfelt innen spesialisthelsetjenesten foreligger det
ikke gode evidensbaserte studier på hvilke behandlingsmetoder innen
TSB som gir de beste resultatene. I tillegg består TSB av ulike
behandlingsmetoder og -regimer. Ved siden av de retningslinjene
for LAR-gravide og pasienter med sammensatte lidelser som kommer
i løpet av høsten 2010, har Helsedirektoratet startet arbeidet med
retningslinjer innen akutt-/abstinens-/avrusningsbehandling. Inkludert
i dette arbeidet vil også være ambulansetjenesten ved utrykninger
ved overdoser.
Senere vil Helsedirektoratet starte
arbeidet med retningslinjer innen langtids døgnbehandling, poliklinisk
behandling og særlige retningslinjer for behandling av personer
med alkoholavhengighet. Ettersom dette arbeidet er meget krevende
og innebærer omfattende prosesser med mange aktører, er departementet
innstilt på at retningslinjene for alle delene av TSB ikke vil foreligge
før 2015.
Styringsinformasjonen er begrenset
Riksrevisjonen
peker i sitt brev på at det fortsatt er kvalitetsproblemer knyttet
til ventelistedata fra Norsk pasientregister (NPR) innen TSB. Departementet
er kjent med dette, og Helsedirektoratet arbeider derfor i 2010
med å høyne kvaliteten på registreringen og rapportering for TSB.
Fra 1. september 2010 vil alle fagenheter i helseforetakene og alle
de private tjenesteytere innen TSB være pålagt å benytte fastsatt prosedyrekodeverk.
I
foretaksmøte i januar i år ble det bedt om å oppnevne kontaktpersoner
i de regionale helseforetakene og i helseforetakene, der disse personene skal
ha særskilt ansvar for å sikre god datakvalitet på dataene til NPR,
blant annet innen TSB. Videre ble de regionale helseforetakene bedt
om å sørge for at alle enheter innen TSB registrerer og rapporterer
prosedyrekoder fra 1. september 2010.
Svak integrering
av de private institusjonene i
utviklingen av tjenestene
Som det fremgår av oppdragsdokumentet
til de regionale helseforetakene for 2010, påpekes det at sykehus
og helseinstitusjoner eid og drevet av private ideelle organisasjoner
skal sikres gode vilkår gjennom avtaler med de regionale helseforetakene.
I avtalene som de regionale helseforetakene har inngått med private
tjenesteytere innen TSB, inngår også påbud om krav til rapportering.
I dette ligger blant annet at de skal rapportere til NPR.
I
rapportene fra NPR understrekes det at det fortsatt er mangelfull
datakvalitet og kompletthet i rapporteringene fra institusjonene
innen TSB. Dette er omtalt under punkt 2, der det også fremgår det
som ble tatt opp på foretaksmøtene i januar i år og som var relevant
under dette punktet.
Videre vises det til det arbeidet
med prosedyrekodeverk som Helsedirektoratet har startet for å oppnå
bedre registrering og rapportering blant annet innen TSB. Helsedirektoratet har
i brev av 17.12.2009 til de regionale helseforetakene gjort rede
for status for implementering, og om krav til prosedyrekoding i
2010. I dette brevet bes de regionale helseforetakene å sørge for
at alle aktuelle fagenheter i helseforetakene og alle private tjenesteytere
innen TSB gjøres kjent med krav til obligatorisk prosedyrekoding
fra 1. september 2010.
Formålet med prosedyrekoding
er registrering og innsamling av systematisk informasjon om hvordan
pasienter med ulike tilstander eller symptomer undersøkes eller
behandles. Denne informasjonen kan brukes for å gi bedre oversikt over
behandling som gis blant annet innen TSB, både nasjonalt og lokalt.
Slik prosedyrekoding vil være en del av registreringen av aktivitetsdata,
og vil utgjøre et viktig bidrag i utviklingen av tjenestene innen
TSB, også ved de private institusjonene.
Ettersom
tjenestetilbudene innen TSB består av en så stor andel private tjenesteytere,
vil disse også i stor grad bli berørt av samhandlingsreformen, jf.
St.meld. nr. 47 (2008-2009). Meldingen forutsettes behandlet av
Stortinget i løpet av vårsesjonen. Kommunenes rolle skal styrkes,
og dette vil derfor påvirke de avtaler og den rollen de private
institusjonene vil få i den sammenhengen. I planleggingen av stortingsmeldingen
ble mange private institusjoner invitert til å bidra i dette arbeidet,
for eksempel i forløpsgruppen på rusfeltet.
For lite
standardisering av krav, rapportering og
oppfølging
Alle private tjenesteytere innen TSB har
inngått avtaler med de regionale helseforetakene. Disse avtalene
innholder elementer som også omhandler krav til rapportering. I
dette ligger blant annet at de skal rapportere til NPR. I rapportene
fra NPR understrekes det at det fortsatt er mangelfull datakvalitet
og kompletthet i rapporteringene fra institusjonene innen TSB, slik
som også omtalt under punkt 2.
For å oppnå bedre registrering
og rapportering innen TSB, startet Helsedirektoratet arbeid med prosedyrekodeverk
blant annet innen TSB. Helsedirektoratet har i brev av 17.12.2009
til de regionale helseforetakene gjort rede for status for implementering
og om krav til prosedyrekoding i 2010. I dette brevet bes de regionale
helseforetakene å sørge for at alle aktuelle fagenheter i helseforetakene
og alle private tjenesteytere innen TSB gjøres kjent med krav til obligatorisk
prosedyrekoding fra 1. september 2010. Formålet med prosedyrekoding
er registrering og innsamling av systematisk informasjon om hvordan
pasienter med ulike tilstander eller symptomer undersøkes eller
behandles. Denne informasjonen kan brukes for å gi bedre oversikt
over behandling som gis blant annet innen TSB både nasjonalt og
lokalt. Slik prosedyrekoding vil være en del av registreringen av
aktivitetsdata og vil utgjøre viktig bidrag i utviklingen av tjenestene
innen TSB også ved de private institusjonene.
De
regionale helseforetakene er forpliktet til å gjennomføre anskaffelsesprosesser
ved kjøp av tjenester innen TSB i tråd med gjeldende regelverk.
Samtidig er det en erkjennelse, slik det også fremgår av protokollen
fra foretaksmøtene departementet hadde med de regionale helseforetakene
i januar i år, at anskaffelser er ikke alene tilstrekkelig for å
sikre at offentlige innkjøp blir faglig gode og har høy kvalitet.
Foretaksmøtene
i januar la til grunn at de regionale helseforetakene skulle bidra
til å etablere en felles kompetanseenhet i tilknytning til Helseforetakenes
Innkjøpsservice AS (HINAS). En slik enhet skal blant annet utarbeide
opplegg for og forvalte standardisert opplæring, utarbeide rutiner,
standarder og hjelpemiddel for gjennomføring av anskaffelsesprosesser.
Videre skal enheten tilby rådgivning i arbeidet med anskaffelsesstrategi
for den enkelte virksomhet, og yte uavhengig kvalifisert juridisk
og innkjøpsfaglig rådgivning og kvalitetssikring rettet mot alle
trinn i anskaffelsesprosess og kontraktsoppfølging. Med en slik
enhet er det lagt til rette for at kvaliteten på de avtaler som
de regionale helseforetakene inngår for fremtiden, også innenfor
TSB, blir styrket.
Det er enkelte svakheter i institusjonenes
internkontrollsystem
Foretaksmøtet avholdt i januar
i år, viste til tidligere føringer angående styrets ansvar for at de
regionale helseforetakene skal ha god intern kontroll, og at det
er etablert systemer for risikostyring for å forebygge, forhindre
og avdekke avvik. I nevnte foretaksmøte ble det fra departementets
side bedt om at rapport fra styrets gjennomgang av intern kontroll
og risikostyring forelegges Helse- og omsorgsdepartementet ved rapportering
for 2. tertial 2010. I tillegg skal det redegjøres for dette arbeidet
i årlig melding.
I foretaksmøtene som nevnt ovenfor
ble det også konstatert at det fortsatt er behov for større systematikk
i de regionale helseforetakenes og helseforetakene oppfølging av
rapporter fra ulike tilsynsmyndigheter. Dette for å sikre at tiltak iverksettes
og at organisasjonen kontinuerlig lærer av de gjennomførte tilsynene.
Foretaksmøtet la til grunn at dette følges opp.
Mangler
i bruk og innhold knyttet til individuell plan
I
Riksrevisjonens undersøkelse vises det til at mange rusmiddelavhengige
ikke har fått utarbeidet individuell plan på tross av at de ønsker
en slik plan. Videre omtales det at mange planer har en rekke mangler
knyttet til krav som er stilt til innholdet i individuelle planer.
Blant annet for å imøtekomme dette behovet, er de regionale helseforetakene
gjennom årets oppdragsdokument bedt om å øke antall pasienter som
har fått tildelt individuell plan. Dette vil også omfatte de privat
med avtale med de regionale helseforetakene.
Samarbeid
med andre tjenesteytere oppleves som vanskelig
Mange
kommuner har i dag samarbeidsavtaler med de regionale helseforetakene
for på en bedre måte å følge opp rusmiddelavhengige under og etter
behandling i spesialisthelsetjenesten. Slike avtaler vil også omfatte
de private institusjonene. Eksempelvis er det etablert et eget utvalg for
samhandling mellom helseforetaket for TSB i Midt-Norge og samarbeidskommuner.
I dette utvalget blir de private trukket inn.
Departementet
erkjenner at samhandlingen mellom TSB i spesialisthelsetjenesten
og kommunene rundt den enkelte pasient kan bli bedre. Dette er også
et forhold som i særlig grad er berørt i forslaget om samhandlingsreformen.
Avslutningsvis
informeres det om at alle avtalene de regionale helseforetakene
har med private tjenesteytere innen TSB, går ut i 2010 og 2011.
I løpet av inneværende og neste år vil derfor de regionale helseforetakene
foreta anskaffelser innen TSB for mer enn 1 mrd. kroner. I de avtalene som
skal inngås, vil alle de forhold som Riksrevisjonen har omtalt i
sitt brev av 4. februar 2010, bli inkludert i de avtalene som skal
inngås. Dette vil kunne styrke samarbeidet, samhandlingen og integreringen
av de private tjenesteyterne innen TSB med de offentlige tjenestene
på dette feltet.
Departementet vil på egnet måte ta
opp Riksrevisjonens undersøkelse i styringsdialogen med de regionale
helseforetakene.»
TSB ble en del av spesialisthelsetjenesten ved gjennomføringen
av rusreformen som trådte i kraft 1. januar 2004. Stortingets overordnede mål
med reformen var at rusmiddelavhengige med sammensatte problemer
skal få gode tjenester og at behandlingsresultatene skulle bli bedre. Det
foreligger ikke nasjonale retningslinjer eller annen veiledning
som gir de regionale helseforetakene informasjon om hvordan tjenestene
innen TSB bør bygges opp. Riksrevisjonen mener at arbeidet med utviklingen
av retningslinjer har tatt lang tid, men har merket seg at veiledere
og retningslinjer for noen grupper av rusmiddelavhengige vil foreligge
i løpet av 2010. For det øvrige tjenestetilbudet innen TSB har ikke arbeidet
startet og Riksrevisjonen har merket seg at retningslinjer og veiledere
for alle delene av TSB først vil foreligge i 2015. Etter Riksrevisjonens
vurdering er det viktig at departementet prioriterer arbeidet slik
at nødvendige faglige retningslinjer og veiledere for TSB er på
plass snarest mulig.
Undersøkelsen viser at de regionale helseforetakene
ikke har noen systematisk gjennomgang av kvalitetssystemet ved private
institusjoner innen TSB. Undersøkelsen viser også at internkontrollsystemet
ved flere institusjoner har mangler, og at en del institusjoner
ikke kontrollerer etterlevelsen av egne system. Riksrevisjonen har merket
seg at det skal etableres større systematikk i de regionale helseforetakenes
og helseforetakenes oppfølging av rapporter fra ulike tilsynsmyndigheter
for å sikre korrigerende tiltak og læring på bakgrunn av gjennomførte
tilsyn. Riksrevisjonen er enig med departementet i at gjennomføring
av anskaffelse etter gjeldende regelverk, ikke er tilstrekkelig
for å sikre at offentlige innkjøp av tjenester blir faglig gode
og har høy kvalitet. Riksrevisjonen mener det er viktig at de regionale
helseforetakene innfører ordninger som på systematisk vis sikrer
at deres kjøp av tjenester fra private institusjoner innen TSB er
av tilstrekkelig kvalitet.
Ordningen med individuell plan er innført som
et virkemiddel for å kunne gi et bedre og et mer samordnet tilbud
til enkeltpersoner med behov for langvarige og koordinerte helse-
og/eller sosialtjenester. Undersøkelsen påviser at en stor andel
av pasientene som har vært innskrevet til behandling ved institusjon,
ikke har fått utarbeidet individuell plan. Undersøkelsen viser videre
at individuelle planer som er utarbeidet av institusjonene har en
rekke mangler sammenlignet med de krav som er stilt til innhold
i slike planer. Riksrevisjonen har merket seg at de regionale helseforetakene
gjennom årets oppdragsdokument fra departementet er bedt om å øke
antall pasienter som har fått tildelt individuell plan. Etter Riksrevisjonens
vurdering er det i tillegg viktig at det settes i verk tiltak for
å heve kvaliteten på innholdet i individuelle planer, og at det
etableres evaluerings- og rapporteringsordninger som er egnet til
å følge kvalitetsutviklingen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Bendiks H. Arnesen, Martin Kolberg og Marit Nybakk, fra Fremskrittspartiet,
lederen Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen og Øyvind Vaksdal, fra
Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H.
Langeland, fra Senterpartiet, Ola Borten Moe, fra Kristelig Folkeparti, Hans
Olav Syversen, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser
til at de regionale helseforetakene 1. januar 2004 fikk ansvaret
for tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengige (TSB),
og at Stortingets overordnede mål med denne rusreformen er at rusmiddelmisbrukerne
med sammensatte problemer skal få gode tjenester og at behandlingsresultatene
skal bli bedre.
Komiteen viser også til den foreliggende
undersøkelse fra Riksrevisjonen og at formålet med denne er å vurdere
om Helse- og omsorgsdepartementet og de regionale helseforetakene har
etablert et hensiktsmessig system for oppfølging av tilbudet ved
private institusjoner innen TSB, og samtidig vurdere hvordan det avtalefestede
private institusjonstilbudet sørger for at kravene til kvalitet
i internkontroll og individuell plan ivaretas.
Komiteen har merket seg at det
ikke finnes nasjonale retningslinjer eller annen veiledning som
gir de regionale helseforetakene informasjon om hvordan tjenestene
innen TSB bør bygges opp.
Komiteen er kjent med Helse-
og omsorgsdepartementets opplysning om at retningslinjer og veiledere
for TSB først vil foreligge innen 2015, og komiteen er
enig med Riksrevisjonen i at dette arbeidet må gis stor oppmerksomhet
og følges opp løpende slik at nødvendige faglige retningslinjer
og veiledere for TBS er på plass snarest mulig.
Komiteen er også enig med Riksrevisjonen
om viktigheten av at det skaffes til veie bedre styringsinformasjon,
slik at departementet på en bedre måte kan vurdere spesialisthelsetjenestens resultater
og kvalitet innen TSB.
Komiteen har merket seg at Riksrevisjonens undersøkelse
har avdekket at de regionale helseforetakene ikke har noen systematisk
gjennomgang av kvalitetssystemet ved den enkelte institusjon, og
at internkontrollsystemet i flere institusjoner har mangler, samt
at en del institusjoner ikke kontrollerer etterlevelsen av egne
systemer.
Komiteen deler derfor Riksrevisjonens
vurdering når det gjelder risikoen for at tjenestene ikke har den
kvalitet som er påkrevd.
Komiteen har merket seg Riksrevisjonens spørsmål
om de regionale helseforetakene i tilstrekkelig grad følger opp
at institusjoner de har avtale med innen TSB, har de nødvendige
interne kvalitetssystemer på plass.
Komiteen merker seg at Riksrevisjonens
undersøkelse viser at en stor del av pasientene som har vært innskrevet
ved institusjon, ikke har fått utarbeidet individuell plan, og komiteen merker
seg også Riksrevisjonens bemerkning om at mangelfull utarbeidelse
av individuell plan utgjør en risiko for at pasientenes rettigheter
ikke blir ivaretatt og kan ha konsekvenser for målsettingen med
behandlingen ved institusjonene.
Komiteen mener at dette er forhold
som snarest må bringes i orden, og er derfor tilfreds med at Helse-
og omsorgsdepartementet har satt ekstra fokus på dette overfor de
regionale helseforetakene, og at dette også omfatter de private
institusjonene med avtale med de regionale helseforetakene.
Komiteen merker seg også at Riksrevisjonen stiller
spørsmål ved om institusjonene i tilstrekkelig grad kontrollerer
og følger opp kvaliteten i de individuelle planene, og om de regionale
helseforetakene gir god nok opplæring i kravene til innhold og hensikten
med individuell plan.
Komiteen ser det som naturlig
at også dette inngår i Helse- og omsorgsdepartementets arbeid med
å forbedre denne tjenesten.
Komiteen registrerer at det i
Riksrevisjonens undersøkelse framkommer at institusjonene opplever
problemer knyttet til samhandling med kommuner rundt planlegging
av ettervernet, og at problemene i stor grad er knyttet til å få
bolig og til samarbeid med kommunale saksbehandlere om perioden
etter behandlingen.
Komiteen ser klart at et manglende
samarbeid på slike viktige områder kan svekke effekten av behandlingen,
og mener at dette snarest må bedres.
Komiteen er tilfreds med at Helse-
og omsorgsdepartementet på egnet måte vil ta opp Riksrevisjonens
undersøkelse i styringsdialogen med de regionale helseforetakene.
Komiteen er opptatt av at det
kan skje mer forskning på rusområdet, og mener det både er viktig
å forske på hva rusmisbruk kan føre til, hvilke kostnader rusmisbruk
påfører samfunnet totalt sett og hvordan vi kan hjelpe dem som er
rusavhengige. Komiteen mener for eksempel at det
er behov for mer informasjon om hvilke behandlinger som fungerer
bra.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre vil peke på at manglene som Riksrevisjonen
avdekker i rusomsorgen i Dokument 3:7 (2009–2010) er uakseptable
og at de kan ha store konsekvenser for pasientene. Disse
medlemmer vil vise til at denne pasientgruppen står svakt
og at gruppen allerede diskrimineres av det offentlige gjennom unødvendige
restriksjoner innen medikamentell behandling, eksempelvis strenge
regler for utskrivning av pasienter fra legemiddelassistert rehabilitering. Disse
medlemmer mener det haster med å sikre de rusavhengige et
bedre tilbud.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
vil peke på at det går frem av Riksrevisjonens undersøkelse at arbeidet
med de nasjonale retningslinjene og veiledere for tjenesteutforming
innen rusmiddelbehandling ikke vil foreligge før i 2015. Flertallet er
bekymret over at rusbehandlingen ikke er basert på tilstrekkelig
faglig kunnskap, og at det tar for lang til å få på plass nasjonale
retningslinjer og veiledere for tjenesteutforming.
Flertallet vil også peke på at
mellom 69 og 79 pst. av pasientene ved de private institusjonene ikke
har fått utarbeidet en individuell plan for behandling, til tross
for at dette er noe mange av pasientene har ønsket seg. Flertallet vil
peke på at det er positivt at Helse- og omsorgsdepartementet har
stilt krav om en økning av andelen med individuell plan.
Flertallet vil imidlertid understreke
at arbeidet går for tregt. Det offentlige bruker store summer på
rusbehandling hvert år. Det er positivt og viktig, men når bruken
av midlene ikke følges skikkelig opp med faglig innhold og individuell tilpasning,
kan dette gå ut over pasientene. Flertallet vil også
peke på at det er uheldig at det er uklart hvem som har ansvaret
for å utarbeide individuell plan slik dette praktiseres i dag.
Flertallet vil understreke at
mangel på nasjonale retningslinjer og veiledere ikke bare rammer
tverrfaglig spesialisert rusbehandling i private institusjoner,
men også tjenestene som gis av det offentlige. Det haster med å
få dokumentert kunnskap for hvordan disse tjenestene skal bygges
opp for å sikre kvaliteten på tjenestene til rusavhengige både i
privat og offentlig regi.
Flertallet vil også vise til
at Riksrevisjonen påpeker at de private institusjonene representerer en
betydelig del av den samlede faglige kompetansen innen tverrfaglig
spesialisert rusbehandling (TSB). Undersøkelsen viser at de regionale helseforetakene
i liten grad benytter den kompetansen disse institusjonene besitter
i det faglige utviklingsarbeidet i regionene. Institusjonene er
i begrenset grad involvert i arbeidet med regionale rusplaner, og
i enkelte tilfeller er involveringen helt fraværende. Økt involvering
av de private institusjonene i arbeidet med videreutviklingen av
TSB vil ifølge Riksrevisjonen bidra til økt faglig kompetanse, samtidig
som en slik involvering vil sikre forankring av valgte strategier
i en bredere del av tjenesten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener de regionale helseforetakene
må benytte kompetansen hos private institusjoner, og det må etableres
systemer som sikrer at private institusjoner er systematisk og formalisert
involvert i utviklingen av tjenester til rusavhengige i de regionale
helseforetakene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til Helse-
og omsorgsdepartementets svar til Riksrevisjonen av 2. mars 2010,
hvor det fremkommer at det i oppdragsdokumentet til de regionale
helseforetakene for 2010, påpekes at sykehus og helseinstitusjoner
eid og drevet av private ideelle organisasjoner skal sikres gode
vilkår gjennom avtaler med de regionale helseforetakene. I avtalene
som de regionale helseforetakene har inngått med private tjenesteytere
innen TSB, inngår også påbud om krav til rapportering. I dette ligger
blant annet at de skal rapportere til NPR. Disse medlemmer viser
videre til arbeidet med prosedyrekodeverk som Helsedirektoratet har
startet for å oppnå bedre registrering og rapportering blant annet
innen TSB, slik det fremkommer av samme brev.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Dokument 3:7 (2009–2010) – Riksrevisjonens undersøkelse
om oppfølging av og kvalitet i private institusjoner innen tverrfaglig
spesialisert behandling for rusmiddelavhengige – vedlegges protokollen.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 25. mai 2010
Anders Anundsen |
Bendiks H. Arnesen |
leder |
ordfører |