Den internasjonale migrasjonsorganisasjonen (IOM)
anslår at omlag 214 millioner mennesker, eller rundt 3 pst. av verdens
befolkning, bor i et annet land enn det de er født i. Migrasjonsstrømmene
krysser ofte hverandre. Mange flytter innen egen region, mellom
land som likner på hverandre. Hovedbildet er likevel at flere flytter fra
sør til nord og fra øst til vest enn i motsatte retninger. Rundt
60 pst. av dagens migranter befinner seg i industrilandene. Mange
flytter mellom industrialiserte land, men først og fremst er det
mange som flytter fra land med svak økonomi, til velstående land
som stort sett har vært i vekst, og fra utstabile land med dårlig
utviklete mekanismer for konfliktløsning, til land med mer stabile
styresett.
Den varige migrasjonen kan i hovedsak deles
i tre, etter hovedårsaken til flyttingen: Ønske om arbeid, om å
leve sammen med familiemedlemmer og om å få beskyttelse. En fjerde
grunn er utdanning som i utgangspunktet er midlertidig, men som
ofte fører til varig opphold. Ifølge OECD har familieinnvandring
vært den dominerende form for varig innvandring til industrilandene
siste tiår.
Gruppen av personer som kalles klimaflyktninger
er i en særstilling. De aller fleste av disse vil være internt fordrevne,
og de omfattes dermed ikke av internasjonale regler om beskyttelse
for flyktninger.
Ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR)
er det i dag 16 millioner flyktninger i verden, om vi regner med
de palestinske flyktningene i Midtøsten. Det betyr at flyktninger
utgjør rundt 7,5 pst. av det samlete antall personer som bor i et
annet land enn sitt fødeland.
Antallet som tar et uregulert opphold i et annet land,
er betydelig høyere. Nøyaktig antall er det naturlig nok vanskelig
å fastslå. Ulike nasjonale amnestier eller regulariseringsprogram
tyder på at mellom 10 og 15 pst. av verdens migranter har ulovlig
opphold.
Det er ikke entydig hvordan den økonomiske nedgangen
som slo inn for fullt høsten 2008 påvirker migrasjonsmønsteret til
Europa.
I første halvdel av 2009 ble det registrert
17 pst. færre tilfeller av ulovlig innvandring til EU- og Schengenlandene
enn i samme periode i 2008. En hovedgrunn er at det er blitt vanskeligere
å finne arbeid i disse landene. Den andre er at det er strengere
grensekontroll.
Den økte migrasjonen har sammenheng med økende
befolkningsvekst. I løpet av forrige århundre økte verdens befolkning
fra 1,6 milliarder til 6,1 milliarder. Økningen har vært betydelig større
i fattige land i sør enn i rikere industriland i nord. Ifølge FN
var den gjennomsnittlige årlige veksten i utviklingslandene 1,84 pst.
i perioden 1975–2007, mens den bare var 0,48 pst. i industrilandene.
I 2001 ble det tatt et initiativ fra et innvandringsland,
Sveits, til en global konsultativ prosess med sikte på å utvikle
en felles tilnærming til internasjonal migrasjon basert på samarbeid, felles
forståelse og partnerskap mellom verdens land.
Norge har sluttet seg til ILOs migrasjonsrelevante
konvensjoner (konvensjon 97 og 143), og støtter fullt opp om ILOs
arbeid for å etablere gode standarder for innvandreres faglige rettigheter.
Dette har også flere, men langt fra alle, EU-land gjort. Norge ser
ikke behov for et nytt forum på området og støtter ikke forslag
om å etablere særlige rettigheter for irregulære innvandrere.
Norge har ikke sluttet seg til FN-konvensjonen av
1990 om rettighetene til arbeidsmigranter og deres familie.
Ifølge FN er menneskesmugling og menneskehandel
de nest mest innbringende virksomhetene innen internasjonal organisert
kriminalitet, etter handel med våpen, og er i dag fremtredende elementer
både i internasjonal migrasjon og i flyktningsituasjoner.
FNs konvensjon fra 2002 mot grenseoverskridende
organisert kriminalitet (Palermokonvensjonen) har som målsetting
å bedre internasjonalt samarbeid for å bekjempe kriminalitet. Til
denne konvensjonen er det utarbeidet tre protokoller, deriblant
en om menneskesmugling og en om menneskehandel. Norge ratifiserte
FN-konvensjonen med underliggende protokoller i 2003. Vi har tatt
initiativ til etablering av en overvåkingsmekanisme for konvensjonen
og protokollene.
Norge følger også arbeidet til FNs spesialrapportør
for menneskehandel under FNs høykommissær for menneskerettigheter.
Vi støtter i tillegg ILOs innsats for anstendige arbeidsforhold
(Decent Work), herunder en rekke prosjekter mot menneskehandel i
form av tvangsarbeid.
I 2008 ratifiserte Norge Europarådets konvensjon
om tiltak mot menneskehandel som trådte i kraft samme år. Konvensjonen
har mye til felles med Palermoprotokollen, men den har et mye sterkere
fokus på ofrenes rettigheter.
Menneskehandel rammes av straffeloven, og regjeringen
prioriterer bekjempelse av menneskehandel. Det ble utarbeidet en
egen handlingsplan mot menneskehandel med virkeperiode 2006–2009,
som la opp til et tett samarbeid med EU og EUs medlemsstater, i
tråd med regjeringens europamelding. Kjøp av seksuelle tjenester
ble i 2009 kriminalisert, bl.a. for å forebygge menneskehandel.
Regjeringen vil også støtte opp om og bekjempe menneskehandel
i de nye EU-landene innenfor rammen av EØS-finansieringsmekanismen.
EU har dessuten en egen handlingsplan mot menneskehandel.
Etter forslag fra FNs generalsekretær er det
etablert et «Globalt forum for migrasjon og utvikling». Siktemålet
med forumet er bl.a. å skape tillit og forståelse mellom land og
identifisere samarbeidsområder som kan fremme en gjensidig gunstig
vekselvirkning mellom migrasjon og utvikling. Norske myndigheter
har fulgt denne tilnærmingen bl.a. gjennom St.meld. nr. 15 (2008–2009)
Interesser, ansvar og muligheter, og St.meld. nr. 13 (2008–2009)
Klima, konflikt og kapital. Regjeringen fokuserer der på positive
effekter som migrasjon har for utvikling, og migrasjonens nasjonale
og internasjonale verdi.
Flyktningkonvensjonen av 1951 er den viktigste internasjonale
konvensjonen for personer som søker om beskyttelse i et annet land
enn sitt eget. Konvensjonen og prinsippene som trekkes opp der er
grunnpilaren i internasjonal flyktningbeskyttelse.
I tillegg til flyktningkonvensjonen og tilleggsprotokollen,
kommer retningslinjer og anbefalinger utarbeidet av UNHCR.
Det er satt spørsmålstegn ved om flyktningkonvensjonen
er tilpasset utfordringene i det moderne flyktningbildet. UNHCR
tok derfor rundt tusenårsskiftet initiativ til globale konsultasjoner om
beskyttelsesspørsmål. De globale konsultasjonene om beskyttelse
var vellykkete i den forstand at de bidro til å konsolidere flyktningkonvensjonens
stilling som det sentrale rammeverket for så vel nasjonalt som internasjonalt
flyktningarbeid. De bidro til noe større klarhet i tolkningsspørsmål,
men først og fremst bidro de til å skape grunnlag for styrket samarbeid
og til å se landenes virkemiddelbruk mer i sammenheng.
Etter de globale konsultasjonene om beskyttelse ble
UNHCR og mange av landene som har sluttet seg til flyktningkonvensjonen
enige om en femårig handlingsplan: «Agenda for Protection». Handlingsplanen
stiller opp en rekke felles målsettinger for beskyttelsesarbeidet,
og det er lagt opp til rapporteringsrutiner. Norge var i 2008 et
av de første landene som utarbeidet en rapport. En sammenstilling
av rapporteringene gir UNHCR et bedre grunnlag for å vurdere utviklingstrekk
i landenes beskyttelsesarbeid og hva som måtte være gjengse utfordringer
på området.
Det finnes en rekke mellomstatlige organer som drøfter
flyktning- og migrasjonspolitiske emner. Det er vanskelig å unngå
en viss overlapping mellom ulike fora og organisasjoner. Foraene har
imidlertid ulik sammensetning av deltakere og ulike formål, og det
vil derfor kunne være fruktbart med diskusjoner innenfor alle disse
ulike organene.
I meldingen omtales virksomheten til Den internasjonale
organisasjonen for migrasjon (IOM), Europarådet, De mellomstatlige
konsultasjonene om asyl-, flyktning- og migrasjonspolitikk i Europa,
Nord-Amerika og Australia (IGC) og Nordisk samrådsgruppe på høyt
nivå for flyktningspørsmål (NSHF).
EF-landene hadde inntil Maastrichttraktaten trådte
i kraft, et uformelt samarbeid om bl.a. terror- og annen kriminalitetsbekjempelse,
og asyl- og innvandringsspørsmål.
Dublinkonvensjonen pålegger det første asyllandet
en plikt til å behandle en asylsøknad. Dublinkonvensjonen ble i
2003 erstattet av et EU-regelverk (Dublin II-forordningen). En avtale
om norsk tilknytning til Dublinregelverket trådte i kraft i 2001.
Schengensamarbeidet om bl.a. grensekontroll
og visumregler ble inngått som et tradisjonelt mellomstatlig samarbeid,
utenfor EFs institusjonelle ramme. Norge ble sammen med de øvrige
nordiske landene operativt integrert i Schengensamarbeidet i 2001.
At EU har blitt utvidet til 27 medlemsland,
har medført at det nå er flere land enn før som er bundet av EU-regelverk
på områder der Norge ikke deltar i samarbeidet, slik som den felles
europeiske asylpolitikken. Videre har EUs utvidelser ført til at
Schengenområdet er blitt større og at vi dermed samarbeider med
flere land om kontroll av yttergrensene. Dette har medført at det
er enda viktigere at norske myndigheter har en harmonisert praksis
med de øvrige europeiske landene på flyktning- og migrasjonsområdet.
I mai 2004 trådte nye prosessuelle bestemmelser i
kraft for asyl- og innvandringsfeltet. Europakommisjonen, Rådet
og Europaparlamentet er i langt større grad enn før likeverdige
partnere i beslutningsprosessen, selv om deres maktgrunnlag er tuftet
på forskjellige roller.
En annen viktig endring i beslutningsprosessene henger
sammen med økningen i antall medlemsland. I større grad enn før
ser man at grupper av land inngår samarbeid om enkelte saker. Betegnelsen
«bilateralisering» brukes ofte for å illustrere dette fenomenet.
Nok en betydningsfull endring i utviklingen
av EUs migrasjonssamarbeid er knyttet til EF-domstolen. Domstolen
har gjennom Lisboatraktaten endret navn til Den europeiske unions
domstol (EU-domstolen).
Domstolens utvidede kompetanse på justis- og innenriksfeltet
vil kunne bety at den får noe større betydning for fortolkningen
av regelverk som Norge er bundet av gjennom Schengen- og Dublinsamarbeidet.
Hittil har et meget begrenset antall saker, på innvandringsfeltet,
blitt forelagt for Norge. Dette har i første rekke vedrørt tolkning
av nasjonale gjennomføringsbestemmelser i henhold til Dublinreglene.
Komiteen viser til
utviklingen i det internasjonale migrasjonsbildet, slik det er beskrevet
i meldingen. Flyktninger utgjør 7,5 pst. av det samlede antallet
personer som bor i et annet land enn sitt eget. Ved inngangen til
2009 var 41,2 mill. mennesker på flukt rundt om i verden. 60 pst.
av verdens flyktninger er på flukt i eget land. De aller fleste
som har flyktet over en grense bor i naboland, 13 mill. flyktninger
befinner seg i et naboland i Asia eller Afrika. Ca. fem pst. av
verdens flyktninger har kommet til Europa eller Nord-Amerika.
Mellom 10 og 15 pst. av verdens migranter har ikke
lovlig opphold i det landet de befinner seg i. I likhet med målet
om å begrense antall asylsøkere uten krav på beskyttelse, er det
et mål å begrense tilfellene av ulovlig innvandring. Muligens har
vanskeligere tilgang på arbeid og strengere grensekontroll i EU-
og Schengen-landene foreløpig ført til en merkbar nedgang i registrerte tilfeller. Komiteen tar
til orientering at Norge i tillegg til ønsket om et tettere samarbeid
i Europa, som er siktemålet med denne meldingen, også samarbeider
om flyktning- og migrasjonsspørsmål på globalt plan.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, vil spesielt framheve betydningen av
samarbeidet innen ILO og FN (UNHCR), herunder samarbeidet om den
femårige handlingsplanen «Agenda for Protection».
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil spesielt framheve betydningen av at regjeringen prioriterer
arbeidet mot menneskehandel. Som meldingen viser til, er menneskesmugling
og menneskehandel i dag en av de mest innbringende virksomhetene
for organisert kriminalitet. Denne virksomheten setter menneskers
liv og helse i fare og lokker mange inn i umulige gjeldssituasjoner,
der de utnyttes som billig eller gratis arbeidskraft og i prostitusjon. Dette
flertallet viser til regjeringens handlingsplan mot menneskehandel,
«Stopp menneskehandelen», for perioden 2006– 2009, som la opp til
et tett samarbeid med EU og EUs medlemsstater. Dette flertallet viser
videre til at handlingsplanen nå er under evaluering og at Justisdepartementet
tar sikte på å legge fram en ny handlingsplan i 2010.
Dette flertallet viser til at
det i forbindelse med handlingsplanen for 2006–2009 ble lagt til rette
for midlertidig oppholdstillatelse, en såkalt refleksjonsperiode,
på 6 måneder, der ofre for menneskehandel får anledning til å vurdere
et samarbeid med politiet om etterforskning av bakmennene. Dette
flertallet viser til at regjeringen nylig utlyste et forskningsoppdrag for
å vurdere hvordan refleksjonsperioden har fungert. Forskningsprosjektet
vil bli gjennomført i løpet av 2010. Det skal gi grunnlag for å vurdere
eventuelle nødvendige endringer på området, slik at flere bakmenn
kan bli straffeforfulgt. Hittil er det relativt få ofre for menneskehandel
som har anmeldt sine bakmenn. I 2009 ble det levert inn 38 anmeldelser. Det
finnes så langt ikke statistikk over resultat av oppholdssøknader
fra personer som har levert inn anmeldelse om menneskehandel.
Dette flertallet viser videre
til at departementet høsten 2008 ga UDI instruks om at ofre for menneskehandel
som vitner i straffesak mot bakmennene, som hovedregel har rett
til oppholdstillatelse i Norge. Adgangen til oppholdstillatelse
er nå tatt inn i ny utlendingsforskrift (i kraft fra 1. januar 2010).
I 2009 ble tre personer innvilget tillatelse på grunnlag av dette
regelverket. Videre er det uttrykkelig lovfestet i ny utlendingslov
at ofre for menneskehandel anses som medlemmer av en spesiell sosial
gruppe, som kan ha rett til anerkjennelse som flyktning. Sju søkere
ble innvilget beskyttelse etter anførsler om menneskehandel i 2009.
Det er også lovfestet at det ved vurdering av oppholdstillatelse
av humanitære grunner, skal ses hen til om utlendingen har vært
offer for menneskehandel. Det finnes ikke statistikk over hvor mange
personer som er innvilget oppholdstillatelse av humanitære grunner
etter anførsler om menneskehandel.
Dette flertallet understreker
betydningen av at ofre for menneskehandel blir identifisert og viser
til gjeldende praksis, der alle etater, inklusive UDI og politiet,
organisasjoner eller personer, som får en bekymring om at en person
kan være et slikt offer, har et ansvar for å identifisere vedkommende
og sette vedkommende i kontakt med ansvarlige myndigheter og hjelpetiltak. Blant
annet identifiserte UDI i 2009 173 personer som søkte asyl eller
oppholdstillatelse i Norge, som mulige ofre for menneskehandel. Dette
flertallet mener at nye tiltak som skal bidra til bedre
identifisering av både barn og voksne ofre for menneskehandel, bør
bli vurdert i ny handlingsplan. Det samme gjelder hensynet til barns
særlige sårbare situasjon. Dette flertallet viser
videre til at politiet har opprettet egne grupper eller prosjekter
mot menneskehandel i enkelte større byer og imøteser regjeringens vurdering
i ny handlingsplan av hvordan erfaringene fra disse kan bidra til
å styrke innsatsen mot menneskehandel ytterligere. Dette
flertallet viser også til at den tidligere ordningen med
egne mottaksplasser for ofre for menneskehandel som søkte asyl,
ble avviklet til fordel for en individuell vurdering av egnet botilbud,
uavhengig av om personen er asylsøker eller søker om annen type oppholdstillatelse.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at asylsøkere ikke er
en enhetlig kategori mennesker. De reiser av en rekke ulike årsaker,
noen mer frivillig enn andre.
Disse medlemmer vil påpeke at
det stadig kommer asylsøkere til Europa, de fleste benytter seg
av menneskesmuglere, og et lite antall får fremdeles opphold.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at kampen mot menneskehandel
og menneskesmugling er svært viktig. I den forbindelse er det viktig
å skille mellom de to begrepene, selv om de i enkelte tilfeller
i praksis kan gå inn i hverandre. Disse medlemmer vil
påpeke at det er viktig at motivasjonen bak arbeidet mot menneskesmugling,
først og fremst er å hjelpe mennesker i dyp nød, og å få straffedømt
kyniske bakmenn.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener at kriminaliseringen av menneskesmugling
ikke må brukes som en unnskyldning eller et tiltak for å sikre en
mest mulig restriktiv flyktningpolitikk. Dette medlem vil
gjøre oppmerksom på at det kan føre til uheldig utvikling dersom
denne kriminalitetsbekjempelsen fører til at man begynner å se denne
gruppen mennesker, som før var «flyktninger» til å bli «udokumenterte,
illegale, og kriminelle». Et slikt syn eller retorikk kan på sikt
også være med på å frarøve asylsystemets legitimitet. Dette medlem vil
i denne sammenhengen også stille seg kritisk til at regjeringen
ikke har lagt fram en ny handlingsplan mot menneskehandel, etter
at den forrige gikk ut i 2009.
Dette medlem viser til at antallet
ofre for menneskehandel øker i Norge. Den siste tiden har det også
kommet frem saker hvor menneskehandel knyttes til au pair-virksomhet,
tigging m.m. At problemet øker kan være et tegn på at det er lukrativt
for bakmenn å komme til Norge og bedrive denne virksomheten. Dette
medlem mener at dersom norske myndigheter ønsker å ta bakmennene
er det viktig at refleksjonsperioden som i dag er 6 måneder ikke
kortes ned. Det er svært viktig at ofrene får tilstrekkelig beskyttelse hvis
de velger å anmelde sine bakmenn. I dag blir mange sendt ut av landet
etterpå. Da står de i reell fare for represalier fra bakmenn, og
for å bli «re-trafikkert». Dette medlem mener også at
refleksjonsperioden må gis mer innhold som for eksempel psykologhjelp
etter behov og norskkurs for alle, og det bør bli lettere å få varig
opphold i Norge for ofre for menneskehandel. Da er det større sjanser
for å forhindre at menneskehandel foregår i like stort omfang som
nå eller øker.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener at i kampen mot menneskehandel
er det viktig at ofrene blir identifisert. Disse medlemmer viser
til at det i Oslo i dag primært er Nadheim (Kirkens Bymisjon) og
Pro Sentret som identifiserer ofrene. Dette er fordi Nadheim og
Pro Senteret går ute i gatene og bygger tillit over tid. Det er
viktig å fokusere på å øke identifiseringen av ofre i Norge. Disse
medlemmer mener at den beste måten å gjøre det på er å opprettholde
og styrke de hjelpetiltakene som eksisterer i dag (Nadheim, Pro
Sentret, Rosa-prosjektet m.m).
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen styrke de hjelpetiltakene
som jobber med identifisering av ofre for menneskehandel i Norge.»
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti etterlyser også en handlingsplan spesielt rettet
mot barn som er ofre for menneskehandel. Særlig mindreårige asylsøkere
er sårbare i forhold til menneskehandel. Det er grunn til å tro
at flere av de mange hundre barna som har forsvunnet fra asylmottak
er/har blitt ofre for menneskehandel, uten tilstrekkelig oppfølging
fra politiet. Derfor vet ingen hvor de blir av. Få barn blir identifisert
som ofre for menneskehandel i Norge. Det er sannsynligvis ikke fordi
de ikke finnes, men fordi det er vanskelig å avdekke. Dette
medlem mener også at det bør være en egen spesialopplært
politienhet som jobber kun med menneskehandel og barn. Dette fordi
det krever spesielle kunnskaper/ferdigheter for å jobbe med barn
i menneskehandel. Det bør også være et eget spesialtilbud/senter
for barn som identifiseres som ofre for menneskehandel med spesialtrent
personell. Barn er også veldig utsatt for å bli «re-trafikkert»
uten tilstrekkelig beskyttelse.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en egen handlingsplan
mot menneskehandel med barn.»
«Stortinget ber regjeringen opprette en egen
spesialopplært politienhet som jobber kun med menneskehandel og
barn.»
Dette medlem har merket seg at
regjeringen, når den foreslår ulike innstrammingstiltak, argumenterer
med at man vil begrense antallet asylsøkere uten krav på beskyttelse. Dette medlem vil
i den sammenheng påpeke at det er viktig å skille mellom tiltak
som sikter seg inn på ulike deler av innvandringsprosessen; før
potensielle asylsøkere drar fra hjemlandet, ankomstfasen og til
slutt integrasjonsfasen, altså etter at personen har fått opphold. Dette
medlem viser til Jan-Paul Brekkes kommentar til dette i
rapporten «Why Norway?»:
«Politikere fristes ofte til å forsøke å kontrollere asylstrømmen
ved å regulere den siste delen. En må være varsom med å innføre
integreringstiltak for å oppnå migrasjonspolitiske mål».
Dette medlem viser til at innstrammingstiltak som
går ut på å vanskeliggjøre familieetablering og familiegjenforening
for de som har dokumentert sitt behov for beskyttelse, er et eksempel
på innstammingstiltak som er ment å hindre at såkalt «ubegrunnede
asylsøkere» kommer til Norge. Konsekvensen er likevel at de som rammes
er personer vi er internasjonalt rettsforpliktet til å ta vare på,
nemlig de som allerede har fått opphold. Det vanskeliggjør muligheten
for god integrering og livskvalitet for denne gruppen. Det kan ha
utilsiktede virkninger og gi alvorlige konsekvenser for de som må
vente opp til 6–7 år for å gjenforenes med sin familie.