I dokumentet fremmes følgende forslag:
«A.
Vedtak til lov
om endring i lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø,
arbeidstid og stillingsvern mv.
(arbeidsmiljøloven)
I
I lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø,
arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) gjøres følgende
endring:
§ 2-4 første og annet ledd skal lyde:
(1) Arbeidstaker har rett til å varsle offentligheten om kritikkverdige forhold
i virksomheten.
(2) Varsling kan likevel
ikke skje i skadehensikt, og arbeidstaker må heller ikke urettmessig
røpe bedriftshemmeligheter, forretningsforhold av vesentlig konkurransemessig
betydning, eller forhold som omfattes av lovfestet taushetsplikt. Arbeidstaker
skal først ha varslet internt, med mindre forholdene for arbeidstaker
har fremstått slik at intern varsling ikke vil ha noen hensikt.
II
Loven trer i kraft straks.
B.
I
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om opprettelse
av en varslingsenhet under Arbeidstilsynet. Enheten bør være et
varslingssted som mottar og registrerer varslingssaker. Enheten
bør ha som mål å komme i en dialogsituasjon med involverte parter,
men bør også utstyres med myndighet til å få gripe inn i virksomheter, sørge
for oppklaring rundt de forholdene det varsles om og med sanksjonsmuligheter
overfor arbeidsgiver.
II
Stortinget ber regjeringen evaluere enheten
etter to år for å se om enheten fungerer etter intensjonen.»
Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse
for forslaget.»
Komiteen ba i brev av 4. oktober 2010 om statsrådens
vurdering av forslaget. Statsrådens svarbrev av 29. oktober 2010
følger vedlagt.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tove Linnea Brandvik, Thor Erik Forsberg, Steinar Gullvåg, Kari Henriksen
og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, lederen Robert Eriksson,
Vigdis Giltun og Laila Marie Reiertsen, fra Høyre, Sylvi Graham
og Torbjørn Røe Isaksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen,
fra Senterpartiet, Geir Pollestad, og fra Kristelig Folkeparti,
Kjell Ingolf Ropstad, viser til at varslere spiller en viktig
demokratisk rolle i dagens samfunn ved å avdekke kritikkverdige
og ulovlige forhold i en virksomhet. Forholdene må derfor legges
best mulig til rette for at kritikkverdige forhold kan komme frem
og bringes til opphør. Med kritikkverdige forhold menes ikke bare
kriminelle (dvs. straffesanksjonerte) forhold, men også mislighold
av andre lovbestemte påbud eller forbud, brudd med virksomhetens
etiske retningslinjer samt alminnelige etiske standarder som det
er bred tilslutning til i samfunnet.
Komiteen viser videre til at
nye varslerbestemmelser i arbeidsmiljøloven trådte i kraft 1. januar 2007.
I likhet med forslagsstillerne mener komiteen det
er svært positivt at de lovendringer Stortinget vedtok, har gitt
et bedre varslervern og at dette var et godt skritt i riktig retning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at spørsmål om opprettelsen av et håndhevingsorgan for varslersaker
har vært behandlet av arbeidsgruppen som leverte rapporten «Ansattes
ytringsfrihet» 21. desember 2005. Gruppen konkluderte med at det
ikke var hensiktsmessig verken å legge håndheving av varslingsregelverket
til et eksisterende organ eller å opprette et nytt håndhevingsorgan.
Arbeidstilsynet har blant annet til oppgave å veilede om arbeidsmiljølovens regelverk
og vil innenfor dagens rammer kunne fylle behovet for veiledning
om regelverket vedrørende varslersaker.
Flertallet vil også vise til
at varslers vern i henhold til arbeidsmiljøloven § 2-5 vil beskytte varsler
uavhengig av sakens utfall dersom varsler er i god tro ved varslingstidspunktet.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
videre til at Arbeidstilsynet sammen med andre høringsinstanser
i forbindelse med arbeidet med Ot.prp. nr. 84 (2005–2006) Lov om
endringer i arbeidsmiljøloven (varsling) tok til orde for at eventuelle
nye regler om ansattes ytringsfrihet i arbeidsmiljøloven bør evalueres
noen år etter at de har trådt i kraft, jf. Innst. O. nr. 6 (2006–2007) der
det uttales:
«Flertallet har merket seg at Arbeidstilsynet sammen
med andre høringsinstanser tar til orde for at eventuelle nye regler
om ansattes ytringsfrihet i arbeidsmiljøloven bør evalueres noen
år etter at de har trådt i kraft. Flertallet støtter dette.»
Dette flertallet viser til arbeidsministerens svarbrev
av 29. oktober 2010 hvor det opplyses at departementet vil foreta
en gjennomgang av regelverket. Dette flertallet støtter
dette, og viser til flertallets innstilling i Representantforslag
151 S (2009–2010) fra stortingsrepresentantene Bård Hoksrud, Robert
Eriksson, Laila Marie Reiertsen og Vigdis Giltun om evaluering av
varslerparagrafen og virkningen av den. En evaluering må fremskaffe
systematiske kunnskaper om forekomsten av varsling, erfaringene
med reglene og hvordan veiledning og håndheving har fungert. I tillegg
vil dette flertallet peke på behovet for å vurdere
varslervernet for innleide arbeidstakere og ansatte hos underleverandører.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser for øvrig til arbeidsministerens konklusjon i svarbrevet til komiteen,
og støtter denne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil peke på at gjeldende lovparagrafer
er for lite informative for potensielle varslere og at loven ikke
gir varslerne god nok beskyttelse.
Disse medlemmer viser til behandlingen
av Ot.prp. nr. 84 (2005–2006) Om lov om endringer i arbeidsmiljøloven
(varsling), jf. Innst. O. nr. 6 (2006–2007) hvor medlemmene fra
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre blant annet påpekte at begrensninger
i varslingsretten i størst mulig grad bør angis presist og fremgå
av lovteksten. Dagens lov skaper ikke tilstrekkelig klart rettsvern
og trygghet for varslerne. Forslaget til endring av arbeidsmiljøloven
§ 2-4 første og annet ledd er i samsvar med det Kristelig Folkeparti gikk
inn for da loven ble vedtatt i 2006. Disse medlemmer støtter
på denne bakgrunnen forslag til lovendring og fremmer følgende forslag:
«A.
Vedtak til lov
om endring i lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø,
arbeidstid og stillingsvern mv.
(arbeidsmiljøloven)
I
I lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø,
arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) gjøres følgende
endring:
§ 2-4 første og annet ledd skal lyde:
(1) Arbeidstaker har rett til å varsle offentligheten om kritikkverdige forhold
i virksomheten.
(2) Varsling kan likevel
ikke skje i skadehensikt, og arbeidstaker må heller ikke urettmessig
røpe bedriftshemmeligheter, forretningsforhold av vesentlig konkurransemessig
betydning, eller forhold som omfattes av lovfestet taushetsplikt. Arbeidstaker
skal først ha varslet internt, med mindre forholdene for arbeidstaker
har fremstått slik at intern varsling ikke vil ha noen hensikt.
II
Loven trer i kraft straks.»
Disse medlemmer støtter intensjonen
i forslaget om å opprette en varslingsenhet. Før det tas endelig
stilling til et slikt tiltak, bør det imidlertid foretas en helhetlig
gjennomgang og evaluering av virkningene av de nye lovbestemmelsene
som er innført. En slik evaluering må foretas snarest mulig og må
bygge på erfaringene både fra arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden.
Det vises i denne sammenheng også til behandlingen av Representantforslag
151 S (2009–2010), jf. Innst. S. nr. 71 (2010–2011).
Medlemmene fra Fremskrittspartiet støtter
dermed representantforslaget.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti støtter på denne bakgrunn ikke nå
forslaget om å opprette en varslerenhet i Arbeidstilsynet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
peke på at siden innføringen av varslerparagrafene i 2007 er det
så langt bare én sak som har ført frem i rettsapparatet. Disse medlemmer vil
peke på at svært mange som har varslet om kritikkverdige forhold,
opplever at statlige etater og offentlige etater verken har laget
rutiner for oppfølging eller hvordan man skal håndtere varslersaker. Disse
medlemmer mener derfor at det må lages rutiner for hvordan
offentlige departementer, etater og virksomheter skal håndtere varsling. Disse
medlemmer fremmer også forslag om at det opprettes en egen
avdeling i Arbeidstilsynet som gis nødvendig myndighet til å kunne
gripe inn og undersøke forhold som det varsles om, for å sikre at
varslere blir ivaretatt og har et sted å henvende seg. Disse
medlemmer mener også at det bør vurderes om det bør etableres
en ordning som hindrer at en varsler risikerer å sitte igjen med
en stor regning etter å ha prøvd saken sin for rettssystemet.
Disse medlemmer vil også foreslå
at det nedsettes et utvalg som blant annet har med partene i arbeidslivet
samt varslere for å evaluere dagens varslerparagrafer og komme med
forslag til eventuelle endringer i lovverket.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at det
utarbeides retningslinjer for hvordan departementet, offentlige
etater og virksomheter skal håndtere henvendelser i forbindelse
med varslingssaker.»
«Stortinget ber regjeringen opprette en egen varsleravdeling
i Arbeidstilsynet som gis nødvendig myndighet til å følge opp varslingssaker, samt
ha nødvendig kompetanse til å kunne bistå i forbindelse med varslingssaker
i arbeidslivet.»
«Stortinget ber regjeringen opprette et utvalg som
skal evaluere innføringen av varslingsparagrafene som ble innført
i 2007. Stortinget forutsetter at et slikt utvalg skal ha med medlemmer fra
arbeids-livs-organisasjonene, samt at utvalget også må ha med minst
ett medlem som har vært varsler. Utvalget skal fremme forslag til
endringer i lovverket for å styre varslerens vern.»
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og
Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
A.
Vedtak til lov
om endring i lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø,
arbeidstid og stillingsvern mv.
(arbeidsmiljøloven)
I
I lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø,
arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) gjøres følgende
endring:
§ 2-4 første og annet ledd skal lyde:
(1) Arbeidstaker har rett til å varsle offentligheten om kritikkverdige forhold
i virksomheten.
(2) Varsling kan likevel
ikke skje i skadehensikt, og arbeidstaker må heller ikke urettmessig
røpe bedriftshemmeligheter, forretningsforhold av vesentlig konkurransemessig
betydning, eller forhold som omfattes av lovfestet taushetsplikt. Arbeidstaker
skal først ha varslet internt, med mindre forholdene for arbeidstaker
har fremstått slik at intern varsling ikke vil ha noen hensikt.
II
Loven trer i kraft straks.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen sørge for at det
utarbeides retningslinjer for hvordan departementet, offentlige
etater og virksomheter skal håndtere henvendelser i forbindelse
med varslingssaker.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen opprette en egen varsleravdeling
i Arbeidstilsynet som gis nødvendig myndighet til å følge opp varslingssaker, samt
ha nødvendig kompetanse til å kunne bistå i forbindelse med varslingssaker
i arbeidslivet.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen opprette et utvalg
som skal evaluere innføringen av varslingsparagrafene som ble innført
i 2007. Stortinget forutsetter at et slikt utvalg skal ha med medlemmer fra
arbeidslivsorganisasjonene, samt at utvalget også må ha med minst
ett medlem som har vært varsler. Utvalget skal fremme forslag til
endringer i lovverket for å styre varslerens vern.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument 8:172 LS (2009–2010) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Trine Skei Grande og Borghild Tenden
om et tydeligere varslingsvern og opprettelse av en varslerenhet
i Arbeidstilsynet – Endring av arbeidsmiljøloven § 2-4 – vedlegges
protokollen.
Jeg viser til brev 4. oktober 2010 fra Arbeids-
og sosialkomiteen der komiteen ber om min vurdering av forslag fremmet
i dokument 8:172 LS (2009–2010). Forslaget går ut på et tydeligere varslingsvern
etter arbeidsmiljøloven og opprettelse av en varslingsenhet under
Arbeidstilsynet.
La meg først få understreke at regjeringen anser det
som viktig at arbeidstakere som varsler om kritikkverdige forhold
i egen virksomhet har et godt juridisk vern. Varsling er både lovlig
og ønsket og det er viktig at arbeidstakerne bruker denne retten.
For samfunnet er det avgjørende at kritikkverdige forhold i virksomheter
avdekkes og opphører. Dette er også i virksomhetenes interesse.
Arbeidstakere har en klar rett til å si fra
om kritikkverdige forhold i virksomheten på en forsvarlig måte,
og gjengjeldelse mot dette er ulovlig. Det skal svært mye til for
å kunne si at arbeidstakers fremgangsmåte ikke har vært forsvarlig.
Situasjonen for arbeidstaker vil imidlertid
utvilsomt kunne oppleves som vanskelig, både når man vurderer om
man bør varsle, og etterpå, dersom man opplever ulike former for
gjengjeldelser eller samarbeidsproblemer. Jeg er enig i at arbeidstakere
bør ha gode muligheter til å søke hjelp i denne prosessen.
Muligheter for hjelp og veiledning i en varslingssituasjon
finnes allerede i dag.
Arbeidstilsynet har et særlig ansvar for veiledning
omkring regelverket på dette området, og kan gjennom dette være
til hjelp for vurderinger arbeidstakeren selv må ta når det gjelder
problemstillinger og valg i forhold til varslingen. Arbeidstilsynet
har også informasjon om varslingsreglene på sine nettsider, herunder veilederen
«Varsling om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen». Veilederen,
som er utarbeidet i samarbeid mellom Arbeidstilsynet og Arbeidsdepartementet,
gir en tydelig forklaring på hvordan reglene skal forstås. Arbeidstilsynet har
også en egen svartjeneste som kan kontaktes.
Arbeidsgivere har i dag videre en plikt til
å utarbeide rutiner for intern varsling eller sette i verk andre
tiltak som legger forholdene til rette for dette, jf. arbeidsmiljøloven
§ 3-6. Der dette er fulgt opp av arbeidsgiver vil arbeidstakere
ofte kunne få klarhet i spørsmål rundt hensiktsmessig fremgangsmåte
her. Kravet gjelder der forholdene i virksomheten tilsier det, hvilket
de vil gjøre i de aller fleste bedrifter.
Når det gjelder spørsmål rundt selve det forhold man
vurderer å varsle om, vil arbeidstakeren kunne få fagbistand fra
ulike offentlige etater avhengig av sakens tema. Vurderes det varslet om
mobbing, trakassering eller andre brudd på arbeidsmiljøloven, er
Arbeidstilsynet rette instans å henvende seg til, mens eksempelvis Helsetilsynet
og Finanstilsynet kan bistå med råd i saker på disses område. Arbeidstaker
har som kjent også alltid en rett til å varsle direkte til slike
tilsynsmyndigheter eller andre offentlige myndigheter.
Fagorganiserte arbeidstakere vil i tillegg kunne få
kompetent og kyndig veiledning fra sin fagorganisasjon, som ofte
også kan bistå rettslig i etterkant hvis behov. Verneombud og eventuelle tillitsvalgte
lokalt er også et naturlig sted å henvende seg for råd og veiledning
i forbindelse med en varslingssak. Det er naturligvis også en mulighet
å henvende seg til advokat eller annen rettshjelper.
Opprettelse av en varslerenhet under Arbeidstilsynet
ble fremmet som et representantforslag også i 2008. Et varslingsorgan
vil kunne sette søkelys på varsling og ytringsfrihet, noe som er både
positivt og viktig. Samtidig åpner representantenes forslag, på
samme måte som representantforslaget i 2008, for ulike problematiske forhold
når det gjelder rollen et særskilt organ skal ha. Jeg slutter meg
til de vurderinger som ble gjort i 2008 av daværende arbeids- og
inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen og komiteens flertall
i den forbindelse. Jeg viser i denne sammenheng til Innst. S. nr.
239 (2007–2008) og statsrådens brev til komiteen 3. april 2008,
og ser ikke grunn til å gjenta alt innholdet i dette her.
Forslagsstillerne mener blant annet at en varslingsenhet
bør ha som mål å komme i en dialogsituasjon med involverte parter.
Etter forslagsstillernes syn må enheten også få ressurser som setter
den i stand til å sikre bevis og etterforske de innkomne opplysninger
samt til eventuelt å føre rettssaker mot arbeidsgiver på arbeidstakers
vegne.
Ved avdekking av økonomisk eller annen kriminalitet
foreslås det at enheten skal sende denne delen av saken videre til
aktuelle etterforskningsorganer. Ved etiske overtramp og juridiske
gråsoner bør enheten i følge forslagsstillerne kunne treffe vedtak
om nærmere redegjørelse for de foreliggende forhold, og for hvilke
tiltak virksomheten vil iverksette for å forhindre at slike forhold
gjentar seg. Skulle virksomheten unnlate å redegjøre for forholdene,
vil tvangsmulkt etter forslaget kunne ilegges.
Varslingssaker kan omhandle vidt forskjellige forhold.
Gjelder varslingen psykososiale forhold i bedriften, kan det åpenbart
være behov for dialog mellom berørte parter. På dette området foreligger
det på sin side allerede klare krav til arbeidsgiver etter arbeidsmiljøloven.
Gjelder varslingen kriminelle forhold, brudd
på etiske regler i ledelsen eller lignende, vil dialog knyttet til
selve de kritikkverdige forholdene kunne være mindre hensiktsmessig.
I alle varslingssaker kan det imidlertid være behov for dialog i
tilknytning til håndteringen av arbeidstaker i etterkant av varslingen.
Med hensyn til psykososiale forhold foreligger det her som nevnt
allerede klare krav til arbeidsgiver etter arbeidsmiljøloven. Eventuell
gjengjeldelse i form av brudd på disse kravene, eksempelvis ved mobbing,
trakassering og lignende, vil også være underlagt Arbeidstilsynets
tilsynskompetanse og kunne følges opp på samme måte som i andre
slike saker.
Jeg vil også vise til at varslingsreglene i
dag ikke sier noe om hvordan selve saken det varsles om skal håndteres.
Et formål med varslingsreglene er selvsagt å få avdekket og håndtert
kritikkverdige forhold. Samtidig mener jeg det er viktig å understreke
at arbeidstakers rettigheter etter varslingsreglene i utgangspunktet
ikke knytter seg til hvordan saken, eksempelvis en korrupsjonssak,
blir håndtert, men til adgangen til å si fra og til å unngå gjengjeldelser
som følge av dette. Hvordan selve de kritikkverdige forholdene skal/bør
håndteres vil variere avhengig av hva de gjelder og hvorvidt det
faktisk har foregått noe kritikkverdig. Håndteringen vil i utgangspunktet
måtte være opp til bedriften og eventuelt de offentlige organer
som har myndighet i forhold til de aktuelle kritikkverdige forholdene.
Når det gjelder selve lovteksten i arbeidsmiljøloven
§ 2-4, ser jeg at denne i seg selv ikke gir svar på alle de spørsmål
en arbeidstaker som vurderer varsling måtte ha. Samtidig vil man ikke
ved å innta flere momenter fra forarbeidene i lovteksten kunne gi
svar på alle de problemstillinger og dilemmaer en person som vurderer varsling
står overfor. I forhold til forståelsen av reglene mener jeg først
og fremst det vil være sentralt at arbeidstakere har mulighet til
å få ordentlig veiledning om disse.
Jeg anser det ikke som tilrådelig å opprette
en egen varslerenhet på nåværende tidspunkt.
Jeg har imidlertid stor forståelse for at arbeidstakere
som står i en situasjon der de vurderer å varsle vil kunne ha behov
for å snakke med noen om dette. Arbeidstilsynet fungerer allerede i
dag som veiledningsorgan i forhold til regelverket og vil til en
viss grad også kunne gi råd om hvordan man bør gå frem i en varslersak.
Som skissert ovenfor finnes det i dag også andre muligheter for
hjelp og veiledning i en varslingssituasjon.
Jeg har tidligere gitt uttrykk for at det er
naturlig med en ny gjennomgang av varslingsbestemmelsene. Jeg ser
at varslingsregelverket reiser jevnlig debatt. Det har også kommet
ny forskning som gjør det mulig å sette dette arbeidet raskt i gang.
Oslo, i arbeids- og sosialkomiteen, den 16. november 2010
Robert Eriksson |
Geir Pollestad |
leder |
ordfører |