Jeg viser til Stortingets Kommunal- og forvaltningskomités
brev av 10. desember d.å. hvor det bes om en vurdering av ovennevnte
representantforslag fra stortingsrepresentantene Amundsen, Hagesæter
og Starheim. Besvarelsen er koordinert med kulturministeren.
Regjeringen er opptatt av å forebygge fremvekst i
Norge av radikale religiøse grupperinger som forfekter intolerante
og samfunnsfiendtlige holdninger, uforenlige med grunnleggende menneskerettigheter,
og som representerer en sikkerhetsrisiko. Justisministeren har
nylig lagt frem regjeringens handlingsplan for å forebygge radikalisering
og voldelig ekstremisme. Denne bekrefter at forebygging på området
er en viktig målsetting for regjeringen.
Jeg er videre kritisk til en utvikling der stater
og aktører som selv ikke respekterer religionsfriheten, i økende
grad finansierer trossamfunn i åpne og tolerante samfunn. Foruten
at det ikke tilkommer Utenriksdepartementet å autorisere finansielle
overføringer til trossamfunn, er dette begrunnelsen for at Utenriksdepartementet
på anmodning ikke har villet utstede brev om at norske myndigheter
godkjenner finansiell støtte fra Saudi-Arabia til muslimske trossamfunn
i Norge.
Regjeringen legger vekt på at norske myndigheter
etterlever menneskerettighetsvernets prinsipper og regler. Også
tiltak for å forebygge radikalisering må holde seg innenfor de rammer som
følger av Norges internasjonale menneskerettsforpliktelser, herunder
først og fremst religions- og forsamlingsfriheten, men også ytringsfriheten.
Det er et poeng i seg selv at man i bestrebelsene etter å forebygge
religiøs ekstremisme, sørger for at vi respekterer de verdiene og
rettighetene vi ønsker å beskytte.
Det følger i utgangspunktet av religionsfriheten en
frihet til å motta frivillige økonomiske bidrag, bl.a. for å tillate
bygging av religiøse forsamlingshus. Dette er blant annet knesatt
i FNs erklæring mot alle former for religiøs
intoleranse og diskriminering basert på religion og tro av 1981,
som i art. 6 legger til grunn at religionsfriheten omfatter frihet
til ”å søke om og å motta frivillige økonomiske og andre bidrag
fra privatpersoner og organisasjoner”.
Eventuelle begrensninger i adgangen for trossamfunn
til å motta utenlandsk finansiering kan videre ikke begrenses til
givere i bestemte land eller til bestemte trossamfunn på mottakersiden. Dette
følger av diskrimineringsforbudet i artikkel 2 i FNs konvensjon
om sivile og politiske rettigheter (SP) og artikkel 14 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
(EMK). Også eventuelle tiltak for å føre tilsyn med finansiering
må utformes generelt for å unngå diskriminering.
Alle former for finansiering er imidlertid ikke tillatt.
Det er hevet over tvil at finansielle overføringer kun kan skje
innenfor de rammer som følger av norsk straffelov. I den grad finansiering går
til aktivitet som er ulovlig og straffbar i Norge, vil slik finansiering
kunne rammes av ulike straffebestemmelser.
Jeg viser her til straffelovens § 147 b som
retter seg direkte mot finansiering av terrorhandlinger og til det
generelle medvirkningsansvaret i norsk rett. Også hvitvaskingsloven
av 6. mars 2009 inneholder bestemmelser som skal bidra til å forhindre
at kapital tilflyter og benyttes til terrorfinansiering i Norge,
for eksempel fordekt som politisk eller religiøs aktivitet. Regelverket
forutsetter at rapporteringspliktige som bidrar til å formidle finansielle
overføringer til Norge (for eksempel banker), skal kjenne sine kunder
og bl.a. melde fra til myndighetene dersom de mener penger går til
terrorfinansiering. Norske myndigheter forutsetter at de aktører
som foretar finansielle overføringer til Norge etterlever de krav
til gjennomsiktighet og sporbarhet som følger av gjeldende norsk
lovgivning.
Ut over disse alminnelige begrensninger for
finansiering av religiøs og politisk virksomhet reiser representantforslaget
spørsmål om det kan være grunnlag for særlige tiltak for å forhindre
at finansiering av religiøs og politisk aktivitet bidrar til utvikling
av ekstremisme i Norge. Inngrep i religionsfriheten kan bare foretas
dersom dette er ”nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til
den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse
eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og frihet” (jf.
SP art. 18 nr. 3 og EMK art. 9 nr. 2). Lignende inngrepshjemler
gjelder for forsamlingsfriheten og ytringsfriheten.
For at denne typen inngrep i religiøs og politisk virksomhet
kan rettferdiggjøres stilles betydelige krav til dokumentasjon på
at det foreligger en slik trussel mot andres grunnleggende friheter og
menneskerettigheter, eller sikkerhetsmessige hensyn.
Jeg vil imidlertid slå fast at Regjeringen ikke
vil gi en legitimering av finansiering av trossamfunn i Norge fra
stater eller aktører som selv ikke respekterer religionsfriheten.
Dette er noe Regjeringen har tatt opp direkte med enkelte stater,
og som vi - gjennom nær kontakt med andre likesinnede, blant annet
innenfor rammen av Europarådet - vil følge nøye opp videre.