Den organiserte kriminaliteten representerer store
og til dels nye utfordringer. Kriminalitetsutviklingen viser at
den organiserte delen av den synes å være i vekst, og at innsatsen
mot den derfor må intensiveres. Innsatsen mot organisert kriminalitet
er et viktig kriminalpolitisk satsningsområde for regjeringen.
Kjennetegn ved den organiserte kriminaliteten
er dens mobilitet og grenseoverskridende karakter ved at den opptrer
både innenfor og på tvers av landegrenser. Den går etter vinning
og makt. Hvilket kriminalitetsområde det opereres på, avhenger av
hva som til enhver tid gir mest profitt, vurdert opp mot oppdagelsesrisiko
og straffereaksjoner. De kriminelle anslagene er ofte målrettede,
godt planlagte, og de utøves i det skjulte av lukkede, kriminelle
grupper og nettverk. De organiserte gruppene og nettverkene har
ofte store ressurser, og tilpasser seg fort til endrede samfunnsforhold,
lovgivning, mottiltak mv.
Flere av de tradisjonelle kriminalitetsformene kan
ha elementer av organiserte strukturer i seg. Et gjennomgående kriterium
i ulike definisjoner av organisert kriminalitet er at kriminaliteten skal
ut-øves av en «organisert kriminell gruppe». At mer tradisjonell
kriminalitet derfor også kan være organisert kriminalitet, bidrar
til at det er utfordrende å finne gode metoder for å måle omfanget
av den. I tråd med trender internasjonalt er det imidlertid grunn
til å anta at den organiserte kriminaliteten er voksende også i
Norge.
Den organiserte kriminaliteten avdekkes ved
at politiet, påtalemyndigheten og kontrollmyndighetene driver etterretning,
spaning, og kontrollvirksomhet. Det innebærer at det er av sentral
betydning at lovverket er tilpasset de utfordringene som man står
overfor, samt at det tilrettelegges for samarbeid og god informasjonsdeling
mellom de ulike myndighetsorganene som arbeider med å bekjempe organisert
kriminalitet. I tillegg til myndighetene gjør også næringslivet
og mediene en viktig jobb i bekjempelsen av organisert kriminalitet,
særlig ved å bidra til å avdekke og rette søkelyset mot denne kriminalitetsformen.
Regjeringen mener det er nødvendig med en helhetlig
tilnærming for å kunne bekjempe organisert kriminalitet. Meldingen
representerer derfor en overordnet strategi for hvordan utfordringene knyttet
til den organiserte kriminaliteten vurderes, og for hvordan regjeringen
mener at politiet, påtalemyndigheten og andre myndighetsorganer
skal samarbeide og utvikle sine spesielle og avledede strategier.
I meldingen presenteres prioriteringer og oppfølgingsområder.
Bakgrunnen for prioriteringene er at myndighetene skal gis bedre
rammebetingelser for å bekjempe den organiserte kriminaliteten. Noen
sentrale problemstillinger i meldingen er:
Behovet for en organisatorisk
og funksjonell styrking av den sentrale operative ledelse i politiet
i saker om organisert og grenseoverskridende kriminalitet. I dette
ligger blant annet en styrking av Kripos’ kompetanse og slagkraft
i arbeidet mot organisert kriminalitet.
Behovet for et bedret, formalisert samarbeid mellom
departement, politiet og næringslivet for informasjonsutveksling
generelt, og om større straffesaker med formål å styrke det kriminalitetsbekjempende
arbeidet.
Fortsette det norske engasjement og initiativ
i internasjonale fora for å bekjempe den organiserte og grenseoverskridende
kriminaliteten.
Bedre de rettslige rammebetingelsene i
bekjempelsen av organisert kriminalitet.
En bredere satsning på forskning, kunnskapsspredning
og informasjonsformidling for å bekjempe den organiserte kriminaliteten.
Organisert kriminalitet er svært forskjelligartet kriminell
virksomhet som hovedsakelig har til felles at den utøves av flere
personer i fellesskap. Som framstillingen i det følgende vil vise,
mener departementet at det ikke er mulig å utarbeide en felles helhetlig
og operativ strategi som kan benyttes til bekjempelse av alle former
for organisert kriminalitet. Det vil måtte utformes ulike strategier
for de forskjellige kategorier av organisert kriminalitet.
Departementet mener imidlertid at noe skiller seg
ut som felles problemområder ved bekjempelsen av organisert kriminalitet.
Dette gjelder særlig samordning og samarbeid, samt politidistriktenes
prioritering av og kunnskapsdeling om organisert kriminalitet.
I den helhetlige strategiske tenkning peker
derfor følgende prioriterte aktiviteter seg ut for å sette politi
og påtalemyndighet bedre i stand til å bekjempe organisert kriminalitet:
Foreta en løpende
vurdering av straffelovgivningen slik at den i størst mulig grad
er et hensiktsmessig instrument i kampen mot organisert kriminalitet.
Stimulere til metodeutvikling i politi/påtalemyndighet,
herunder fortløpende vurdere behovet for lovendringer.
Utvikle og styrke samhandling på tvers
av politidistriktsgrensene, herunder styrke Samordningsorganets
rolle.
Arbeide for utvikling av samarbeidet mellom politi/påtalemyndighet
og kontrollorganene.
Arbeide for forbedring av instrumentene
for internasjonalt samarbeid på justissektorens område.
Utvikle målekriterier for politiets arbeid
mot organisert kriminalitet.
Utvikle budsjettfordelingskriterier som
stimulerer politidistriktene/særorganene til å arbeide med organisert
kriminalitet.
For å bekjempe organisert kriminalitet
er det viktig å følge pengesporet, både for å sikre bevis i forhold
til straffbare handlinger som er begått og for å finne ut hvor utbyttet
har tatt veien.
Det verserer ulike definisjoner og kriterier
for begrepet «organisert kriminalitet». I Norge benyttes i hovedsak
straffeloven § 60 a og EUs definisjon for å definere den organiserte
kriminaliteten. Felles for definisjonene av organisert kriminalitet
i straffeloven § 60 a og i EU er at definisjonene rettes mot hvordan
kriminalitetsutøvelsen organiseres.
I meldingen omtales de store internasjonale
utfordringene Norge og det internasjonale samfunn står overfor når
det gjelder bekjempelse av den organiserte kriminaliteten. Den organiserte kriminaliteten
synes å bli mer og mer internasjonal, i den forstand at de som ønsker
å bygge nettverk og allianser, opererer i mange land. Slik spredning
over landegrenser vanskeliggjør det enkelte lands muligheter for
effektiv rettshåndhevelse og kriminalitetsbekjempelse. Svaret på utfordringene
ligger i et nært og forpliktende internasjonalt og regionalt samarbeid,
myndigheter og stater imellom.
I meldingen redegjøres det for utvalgte internasjonale
avtaler, konvensjoner og samarbeidsfora av betydning for bekjempelsen
av organisert kriminalitet. Meldingen plasserer Norge i det internasjonale
samarbeidet, angir på hvilke arenaer Norge bør prioritere sin innsats,
og hvordan det bør legges til rette for samarbeid mellom de enkelte
lands politi- og påtalemyndigheter.
I dette kapittelet omtales noen sentrale og
aktuel-le trend- og trusselvurderinger med særlig vekt på å få fram
et aktuelt og realistisk bilde av den organiserte kriminalitetens
omfang og innhold. Hovedinnholdet i kapittelet er hentet fra Politidirektoratets
trendrapporter og analyser. I tillegg har en tatt med trendanalyser
og trusselvurderinger fra ØKOKRIM, fra Politiets sikkerhetstjeneste,
fra Finansnæringens fellesorganisasjon og en dansk rapport som viser utviklingstrekk
og innsats på nasjonalt plan i Danmark.
Hensikten med denne fremstillingen er å få fram et
bilde av de trusler samfunnet står overfor, og anvisninger om hvordan
disse truslene og utfordringene bør og kan møtes av politi og andre ansvarlige
myndigheter.
I meldingen behandles et utvalg av kriminalitetsformer
som regjeringen, Justis- og politidepartementet og politietaten
mener det er spesielt viktig å ha oppmerksomheten rettet mot i kampen
mot organisert kriminalitet. Utvalget av kriminalitetsområder er
basert på de konklusjonene som trekkes, gjennom nasjonale og internasjonale
analyser og trendrapporter, nasjonalt og internasjonalt, om kriminalitetsformenes
utbredelse og forekomst.
De områdene som behandles er blant annet narkotikakriminalitet,
menneskehandel og menneskesmugling, ulike former for IKT-relatert kriminalitet,
økonomisk kriminalitet, korrupsjon og mobil vinningskriminalitet.
Innenfor disse kriminalitetsformer synes utviklingen av den organiserte
kriminaliteten å være alvorlig, sett både i et internasjonalt, men
også i et nasjonalt perspektiv.
Hensikten med kapittelet er todelt. For det
første skal kapittelet øke kunnskapen om særtrekkene i de omtalte
kriminalitetsformene. For det andre skal kapittelet legge et politisk
og faglig grunnlag for de operative og kriminalpolitiske strategier
som må utvikles og følges opp for at kampen mot organisert kriminalitet
skal bli målrettet og effektiv.
Riksrevisjonens undersøkelse av politiets innsats
mot organisert kriminalitet (Dokument 3:10 (2009–2010)) ble overlevert
til Stortinget 11. mai 2010. Bakgrunnen for undersøkelsen er at
Stortinget ved flere anledninger har uttalt at kampen mot organisert
kriminalitet skal prioriteres, både nasjonalt og gjennom internasjonalt samarbeid.
Formålet med Riksrevisjonens undersøkelse var derfor å belyse politiets
og påtalemyndighetens innsats mot organisert kriminalitet.
Departementet kommenterer i meldingen den kritikk
som er reist, og gir departementets vurdering av blant annet de
forslag som Riksrevisjonen anførte som nødvendige når det gjelder
å forbedre politiets evne og kapasiteter til å forebygge og bekjempe
den organiserte kriminaliteten. En del av de oppfølgingstiltak som Riksrevisjonen
pekte på, er allerede fulgt opp av departementet. Andre er omtalt,
konkretisert og innpasset som en del av regjeringens satsning mot
organisert kriminalitet. Kapittelet gir også en oppsummering av
høringen og kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling.
Dette kapittelet beskriver kort de gjeldende
organisatoriske rammebetingelser som politi, påtalemyndighet, og
andre aktører i og utenfor straffesakssystemet har for å bekjempe
organisert kriminalitet. Departementet legger vekt på å få belyst
samarbeidsbehovet mellom politienheter og politidistrikter, og mellom
politiet og kontrollmyndighetene. Betydningen av det tverrfaglige
samarbeidet understrekes. En begrunner også nødvendigheten av en
forsterket operativ samordning, herunder hvordan aktørene skal kunne
forbedre spaning, etterretning og etterforsking.
I meldingen redegjøres det for en del lovbestemmelser
som gjelder organisert kriminalitet. Noen av dem har til hensikt
å definere klarere hvilke handlinger som kvalifiserer til å bli
kalt «organiserte» (av betydning for strafferammen), andre gir politi
og påtalemyndighet bedre verktøy i kampen mot organisert kriminalitet
(lovbestemmelsen utløser fullmakter), mens andre igjen retter seg
mot forberedelsen til den kriminelle handling, og vil kunne hjelpe
politi og påtale i arbeidet for å hindre at organiserte kriminelle
handlinger finner sted.
Det gis videre en kort orientering om betydningen
av datalagring, politiregisterloven og andre virkemidler i kampen
mot organisert kriminalitet. I tillegg gis en vurdering av behovet
for forbedringer, både av metodisk og rettslig karakter.
I dette kapittelet gis det en vurdering av det
viktige kriminalitetsforebyggende arbeidet som finner sted, både
lokalt og sentralt. Regjeringens strategi for forebygging omtales
kort. Nødvendigheten av et godt fungerende tverrsektorielt samarbeid,
samarbeidet med næringslivet og det sivile samfunn i kriminalitetsbekjempelsen, fremheves.
Deltakelse, engasjement og medansvar fra næringsliv og organisasjoner,
er nødvendig for at samfunnet skal kunne redusere og bekjempe den
organiserte kriminaliteten. Departementet tar også opp kravet til
kunnskap. Det understrekes at informasjonsdeling og informasjonsformidling
om kriminalitetsbildet blir mer og mer viktig for en vellykket politiinnsats,
i større og grenseoverskridende saker.
Meldingen belyser hvordan den grenseoverskridende,
organiserte kriminaliteten på mange måter fremstår som en trussel
mot vår velferd og trygghet. I tillegg er den vanskelig å avdekke
og avsløre, fordi den skjer mer planlagt og utøves på tvers av både
politidistriktsgrenser og landegrenser.
Kapittelet inneholder en oversikt over de viktigste
tiltak og prioriteringer som regjeringen har gjennomført i kampen
mot organisert kriminalitet. I kapittelet fremgår de områder regjeringen
anser som viktig å prioritere i fremtiden. Dette utgjør en samlet
politisk og strategisk tenkning for bekjempelse av organisert kriminalitet.
Blant de sentrale prioriteringene som kapittelet presenterer,
er en bedre sentral styring av innsatsen mot den grenseoverskridende
organiserte kriminaliteten. Et bedre og mer forpliktende, operativt
samarbeid mellom politidistriktene, Kripos, andre særorgan og påtalemyndigheten,
er avgjørende. Dessuten fremheves vurderinger av rettslig karakter,
i den hensikt å forbedre politiets og påtalemyndighetens arbeidsbetingelser
ytterligere. Et annet av de prioriterte områdene er også betydningen av
mer aktiv og målrettet kunnskapskapsformidling.
Meldingen inneholder avslutningsvis en kort vurdering
av de økonomiske og administrative konsekvenser som følger av de
prioriterte områdene som omtales i meldingen. Alle økonomiske konsekvenser
av tiltakene som er omtalt vil bli dekket innenfor gjeldende bevilgninger. Regjeringen
mener det gjennom de senere års budsjetter er lagt et godt fundament
for forsterket innsats mot organisert kriminalitet.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Sigvald Oppebøen Hansen, Stine Renate Håheim, Thor Lillehovde
og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland
Asmyhr, Morten Ørsal Johansen, Åse Michaelsen og lederen Per Sandberg,
fra Høyre, André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk
Venstreparti, Akhtar Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge,
mener meldingen tar for seg et svært viktig tema. Makt og vinning er
hovedmålet med kriminaliteten, som det er grunn til å tro er økende
både i Norge og internasjonalt. Det fremkommer av meldingen at hvilket
kriminalitetsområde det opereres på, avhenger av hva som til enhver
tid gir mest profitt, vurdert opp mot oppdagelsesrisiko og straffereaksjoner.
De kriminelle anslagene er ofte målrettede, godt planlagte, og de
utøves i det skjulte av lukkede grupper og nettverk. Disse gruppene
har ofte store ressurser, og tilpasser seg fort til endrede samfunnsforhold,
lovgivning, og andre mottiltak. Det er sannsynlig at profitten som
erverves i denne sammenheng, brukes til å finansiere annen ulovlig
aktivitet.
Komiteen vil fremheve at organisert
kriminalitet i større og større grad handler om økonomisk kriminalitet. Komiteen mener
at den samlede beskrivelsen av økonomisk kriminalitet i meldingen,
samt beskrivelsene fra Finanstilsynet, Skattekrim Øst, Næringslivets
Sikkerhetsråd og ØKOKRIM under høringen 23. februar 2011, gjør det
klart at bekjempelse av denne typen kriminalitet må prioriteres
i tiden fremover. Dette vil være viktig både med tanke på den alminnelige
rettsfølelse og for å ivareta samfunnets interesser. Komiteen mener
derfor at man i økt grad må følge pengene og i økt grad prioritere
etterforskning av dette, noe som også vil bidra til å kunne bekjempe
annen kriminalitet som følger i kjølvannet av økonomisk kriminalitet,
som for eksempel vold.
Komiteen viser til at Politidirektoratet
og Justisdepartementet arbeider med en evaluering av politireformen.
Et viktig element i evalueringen er dagens politistruktur, herunder
antallet politidistrikt. Komiteen mener evalueringen
vil gi verdifulle innspill i Stortingets videre arbeid med utformingen
av fremtidens politi og i vurderingen av om antallet politidistrikter
bør reduseres. Det vil i overskuelig fremtid være behov for store
investeringer i politiet. De positive effektene av nærhet til innbyggerne
og tryggheten det skaper at politiet er til stede i lokalmiljøene,
må avveies mot behovet for effektiv ressursutnyttelse og prioritering
av politiets målrettede kamp mot organisert kriminalitet og de stadig
nye utfordringene som samfunnet blir stilt overfor med grenseoverskridende
kriminalitet.
Komiteen viser til at Riksrevisjonen
i sin rapport «Riksrevisjonens undersøkelse av politiets innsats
mot organisert kriminalitet» (Dokument 3:10 (2009–2010)) avdekket
at det var store forbedringspotensialer på flere områder. Manglende
samhandling på tvers av politidistriktene, lite koordinering av
innsatsen fra Politidirektoratet og få incitamenter for politidistriktene
til å prioritere slik kriminalitet medførte lite tilfredsstillende
resultater i flere år. Komiteen vil fremheve at målrettet
innsats fra enkelte politidistrikter har vært til god inspirasjon
for andre politidistrikter, og bidratt til større forståelse for
hvordan deler av den kriminelle virksomheten ut-øves.
Komiteen viser til at politiet
i Kontroll- og konstitusjonskomiteens høring i saken redegjorde
for en rekke endringer som er foretatt etter Riksrevisjonens undersøkelse. Komiteen legger
til grunn at dette har medført forbedringer i politiets arbeid –
både internt i politidistriktene, mellom politidistriktene og Politidirektoratet, samt
at opprettelsen av samordningsorganet vil føre til positive effekter
i koordineringen av arbeidet med distriktsoverskridende kriminalitet. Ved
vurderingen av de konkrete tiltakene i meldingen, legger komiteen til
grunn at beskrivelsen gir et dekkende bilde av politiets oppfølging
av Riksrevisjonens undersøkelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener den største utfordringen i politiet nå er
at etaten ikke er dimensjonert riktig i forhold til de utfordringer
den står overfor. Det er tverrpolitisk enighet om en høyere bemanningsgrad
på 2 tjenestemenn pr. 1 000 innbygger. Det er avgjørende for kampen
mot organisert og annen kriminalitet at man får politiet opp på
dette nivået. Dette kombinert med bedre investeringstakt og smartere
IKT-løsninger vil gjøre kampen mot organisert kriminalitet mer effektiv
og slagkraftig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enige i flere av de tiltak som det i meldingen legges opp til, men
mener også at meldingen er lite konkret på enkelte områder.
Disse medlemmer ser også nødvendigheten av
å vurdere dagens struktur i politidistriktene. Færre distrikter
og flere bemannede politiposter er viktig for at politiet skal være
synlig ute i Distrikts-Norge. Dette vil blant annet løse noen av de
utfordringene man har når det gjelder samhandling mellom distriktene.
Det viser seg også i flere tilfeller at dagens politidistrikter
blir for små når det kommer til personellressurser. Fagmiljøene
innen distriktet blir ikke slagkraftige nok til, på egen hånd, å
kunne etterforske alvorlige og store saker.
Dette er grunnen til at disse medlemmer ønsker
en struktur med mellom 5 og 10 distrikter i stedet for dagens 27.
Med en slik struktur vil de enkelte kompetansemiljøene bli større
og sterkere og således være i stand til å takle de mer komplekse
problemstillinger som preger dagens kriminalitetsbekjempelse. Man
får i økende grad evne til å spesialisere seg, noe som vil tette
en del av gapet mellom forskjellen i spesialavdelinger som Kripos
og ØKOKRIM contra Økoteam og sedelighetsavsnitt osv. i det enkelte distrikt.
Med så store enheter vil de økonomiske utfordringene knyttet til
samarbeid over distriktsgrenser bli mindre, og strukturen blir således mer
et argument for samarbeid på tvers av distriktene, i motsetning
til nå hvor strukturen er et motargument.
Disse medlemmer er bekymret for
den utviklingen man ser når det gjelder barneporno og seksuelle
overgrep mot barn. Disse medlemmer registrerer at
lovbrudd av denne typen ofte skjer gjennom nettverk med flere involverte.
Det er derfor, etter disse medlemmers mening, viktig
at politiets kamp mot denne type kriminalitet trappes opp og at
politiet tilføres øremerkede ressurser i denne kampen.
Disse medlemmer ser det som viktig
å ha bedre kontroll ved Norges grenser. Disse medlemmer mener
at god grensekontroll, både inn og ut av landet, er en viktig faktor
for å begrense den organiserte kriminaliteten. I den forbindelse vil disse
medlemmer gi tollvesenet begrenset politimyndighet samtidig
som ressursene til tolletaten økes.
Disse medlemmer er bekymret over
den utviklingen man ser når det gjelder ID-tyveri. Dette problemet
vil mest sannsynlig bare bli større. Disse medlemmer har
merket seg at det er lett for kriminelle å skaffe til veie de opplysninger
man trenger for å kunne stjele en annen persons identitet. Disse
medlemmer mener at personnummer som sikker identifikasjon
er gammeldags og lite hensiktsmessig, og vil at regjeringen skal
utrede andre metoder for sikker identifikasjon. Samtidig vil disse
medlemmer forby offentliggjøring av skattelister, for å
gjøre det vanskeligere for kriminelle å innhente opplysninger som
senere kan benyttes som grunnlag for kriminell aktivitet.
Disse medlemmer mener det tvinger
seg frem et behov for strengere innvandringspolitikk og strengere
registreringsrutiner ved asylankomst og ankomst av øvrige innvandrere,
i bekjempelsen av terrorisme. Det er sannsynligvis bare en svært
liten andel av innvandrerbefolkningen som er villig til å delta
i terrorhandlinger, men jo flere innvandrere Norge mottar, desto
større blir også terrorfaren. Disse medlemmer mener
derfor at en generell innvandringspolitisk innstramning i seg selv kan
bidra til å redusere terrorfaren.
Disse medlemmer viser til at
terrorisme i stor grad er et attraktivt verktøy for personer fra
ekstreme islamske miljøer i visse land, og at Fremskrittspartiets
forslag til utlendingslov i Innst. O. nr. 42 (2007–2008) åpnet for
en differensiert innvandringspolitikk ut fra opprinnelsesland og tok
høyde for de integreringsutfordringer innvandrere fra det aktuelle
landet erfaringsmessig representerer. Dette ble gjort gjennom å
innføre et nytt prinsipp om «integreringspolitiske hensyn» i utlendingslovgivningen.
I praksis er dette imidlertid allerede langt på vei eksisterende
politikk, siden visumbestemmelser og EØS-regler fører til at ulike
innvandrergrupper møter ulike regelsett.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet fremmet et komplett forslag til ny norsk utlendingslov
i Innst. O. nr. 42 (2007–2008), der det ble åpnet for utstrakt bruk
av DNA-testing i utlendingssaker. I §§ 42 og 77 i Fremskrittspartiets
lovforslag ble det åpnet for DNA-test i enhver utlendingssak der
det er nødvendig å fastslå om det eksisterer en familierelasjon,
og i § 90 ble det slått fast at det skal tas fotografi, fingeravtrykk
og DNA-profil i forbindelse med en rekke andre utlendingssaker.
Disse DNA-profilene skal lagres i et nasjonalt DNA-register som
også skal kunne brukes i forbindelse med blant annet kriminalitetsbekjempelse. Disse
medlemmer mener at et slikt register vil kunne være nyttig, og
ikke bare når det gjelder å få registrert potensielle terrorister,
men også når det gjelder å spore opp personer som ikke selv er i
registeret, men som har slektninger som har måttet gjennomgå slik
DNA-test. PST skal ha tilgang til dette registeret, og disse
medlemmer mener man må foreta en vurdering av hvorvidt også
andre deler av politiet bør ha det.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreslå nødvendige endringer
for en utvidet registrering og kontroll ved ankomst av innvandrere
slik at registreringen også omfatter DNA-profiler.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag som sørger
for at PST og andre relevante politienheter får tilgang på alle
registrerte opplysninger om ankomne innvandrere.»
Komiteens medlemmer fra Høyre støtter tiltakene
i meldingen. Etter disse medlemmers oppfatning burde
imidlertid tiltakene kommet tidligere. Disse medlemmer imøteser
en rask iverksettelse av de ulike tiltakene.
Disse medlemmer viser til representantforslag
fra André Oktay Dahl, Arve Kambe, Anders B. Werp, Ingjerd Schou
og Michael Tetzschner om strategi og tiltak for å bekjempe organisert
kriminalitet, Dokument 8:137 S (2009–2010), Innst. 50 S (2010–2011).
I forslaget fra Høyre ble det fremmet syv forslag med konkrete tiltak
som alle vil gjøre politiets arbeid mot organisert kriminalitet
mer effektivt og målrettet. Over lang tid har politiets innsats
mot den organiserte og alvorlige kriminaliteten ikke vært tilfredsstillende.
Disse medlemmer vil fremheve
at et sentralt suksesskriterium for politiets evne til å bekjempe
den organiserte kriminaliteten er det økonomiske handlingsrommet
politidistriktene og særorganene har. Disse medlemmer viser
i den forbindelse til Høyres alternative statsbudsjetter for perioden
2006–2011, hvor det har blitt foreslått en vesentlig økning av politiets
driftsbudsjetter. Disse medlemmer viser videre til representantforslag
fra stortingsrepresentantene Anders B. Werp, Elisabeth Aspaker og
André Oktay Dahl om plan for IKT-investeringer i politiet og reell
styrking av politiets driftsbudsjett, Dokument 8:33 S (2010–2011).
Disse medlemmer vil fremheve
representantforslag om sivil kompetanse i politiet, Dokument 8:155
S (2009–2010), Innst. 49 S (2010–2011), fra representantene André
Oktay Dahl, Anders B. Werp, Elisabeth Aspaker, Ingjerd Schou, Linda
C. Hofstad Helleland og Michael Tetzschner. I forslaget viste representantene
hvordan en mer målrettet bruk at sivilt ansatte både kan effektivisere
politiets arbeid og øke kvaliteten ved å øke bruken av spesialister
i taktisk og teknisk etterforskning innen en rekke kriminalitetsformer. Disse
medlemmer støtter regjeringens ambisjoner om at politiet
i større grad skal benytte siviles ekspertkompetanse. Etter disse
medlemmers oppfatning blir imidlertid disse politiske signalene
sendt altfor sent.
Komiteen vil peke
på at penger som erverves ved kriminell virksomhet, i en del tilfeller
sluses inn i den legale økonomien gjennom blant annet å hvitvaske
utbyttet fra kriminell virksomhet. For å lykkes med å bekjempe den
økonomiske kriminaliteten må politiet og påtalemakten settes i stand
til å avdekke de økonomiske transaksjonene som de involverte i organisert
kriminalitet har foretatt eller planlegger, det såkalte «pengesporet».
Dette er viktig av flere grunner; både for å skaffe til veie bevis
for hvilke straffbare handlinger som er begått eller planlegges, hvem
som har deltatt i den kriminelle virksomheten, og for å finne ut
hvor utbyttet har tatt veien.
Komiteen mener det
er viktig å benytte inndragning av utbytte i større grad enn det
som gjøres i dag. Per i dag har det svært begrenset verdi å få dom
på inndragning mot siktede hvis ikke inndragningen effektueres ved
at siktede faktisk fratas verdiene som er ervervet ved kriminalitet.
For å sikre seg verdier som det vil være grunnlag for å inndra i
straffesaken, må det derfor på et tidlig stadium i etterforskningen besluttes
beslag av formuesgjenstander, heftelse i siktedes formue eller at
formuen settes under forvaltning. Når det foreligger rettskraftig
dom, er det viktig at dommen følges opp ved at inndragningskravet
tvangsfullbyrdes. I en del tilfeller bør undersøkelser fortsette
etter rettskraftig dom for å spore opp utbyttet. Komiteen mener
at det å frata dem som er involvert i profittmotivert kriminalitet
selve profitten, er viktig både som en reaksjon på selve kriminaliteten,
og for at befolkningen skal ha tillit til strafferettssystemet.
Det er en stor utfordring at organisert økonomisk kriminalitet i
dag ofte lønner seg, selv om den som utøver kriminaliteten blir
domfelt. Ofte venter gevinsten på utsiden. Dette er en situasjon
som er helt motsatt av den komiteen ønsker, kriminalitet
skal ikke lønne seg. Komiteen mener derfor det er
avgjørende å sette i verk tiltak for å sikre at utbytte av kriminalitet
inndras, og er enig i at regjeringen vil vurdere å fremme forslag
om endring av reglene for foreldelse av inndragningskrav.
Komiteen mener det
er behov for et større fokus på hvitvasking. Hvitvasking kan gjennomføres
ved økt privat forbruk, kanalisering av utbytte inn i videre drift
av selskaper, eller investering av utbytte mer eller mindre direkte. Ifølge
meldingen er investeringsobjekter som går igjen i forbindelse med
hvitvasking oppussing av eiendom, bil, båt, kunst, antikviteter og
smykker, som alle representerer bransjer med utstrakt grad av kontanthandel.
En stor del av utbyttet fra straffbare handlinger hvitvaskes ved
at penger sendes «omveier» gjennom stråmenn eller selskaper for
å tilsløre hvor pengene kommer fra og hvor de går videre. Mange
av selskapene driver også med legal forretningsdrift, og det er
derfor vanskelig å avdekke at deler av pengestrømmen kommer fra
illegal aktivitet. Etter tilslørende omveier ender pengene ofte
i utlandet, gjerne i skatteparadis. En slik måte krever profesjonalitet
og planlegging, og fiktiv fakturering er nødvendig for å få regnskapene
i selskapene til å stemme.
Komiteen vil peke på at meldingen
også beskriver en mer aktiv form for hvitvasking, hvor det er utstrakt
kontakt mellom kriminelle aktører og finansielle «eksperter». En
rekke profesjonelle aktører som advokater, revisorer, takstmenn,
synes ifølge meldingen å være med å tilsløre midlenes opprinnelse
og gi råd for hvordan disse bør plasseres. Utviklingen av særlig den
aktive formen for hvitvasking er urovekkende, og med tanke på at
det i liten grad avdekkes hvitvaskingssaker i politidistriktene, synes
det nødvendig med en sterkere prioritering av hvitvaskingskriminaliteten.
Komiteen mener regjeringen bør
sette inn nødvendige tiltak for å sikre større åpenhet rundt kanaler
for hvitvasking, herunder transaksjoner som kanaliseres gjennom
«eksperter». Komiteen mener at regjeringen helt konkret
bør vurdere lovendringer for å sikre at klientkontoer ikke kan benyttes
som et verktøy for kriminalitet, samtidig som advokaters taushetsplikt ivaretas,
og ber derfor departementet utrede dette nærmere.
Komiteen viser til Advokatforeningens høringsuttalelse
om dette spørsmålet. Foreningen mente man kunne løse problemet gjennom
at klienter får opplysningsplikt om transaksjoner som går til utlandet,
uten at man gjør noe med advokaters taushetsplikt og vern om klientkontoen. Komiteen mener
dette forslaget er ett av flere mulige tiltak og ønsker at regjeringen
ser nærmere på det.
Komiteen vil peke
på at meldingen slår fast at hvitvasking av utbytte gjennom papirverdimarkedet
er en ny trend og at det er indikasjoner på at finansmiljøer har
egne «hvitvaskingssentraler». Dette er en alvorlig utvikling samfunnet må
ta på alvor.
Komiteen merker seg at Finanstilsynet beskriver
flere forhold i verdipapirmarkedet som tyder på mer organisert kriminalitet,
heriblant såkalte investorbedragerier, som Finanstilsynet ser stadig
mer av. Komiteen mener det er viktig å informere
om denne typen bedrageri, og mener det er positivt at Finanstilsynet
advarer mot dette på sine hjemmesider. Finanstilsynet har også erfaring
med innsidere i verdipapirforetak, som meglere eller corporatemedarbeidere, som
samarbeider med en gruppe investorer. Komiteen ser
utfordringene med at denne formen for kriminalitet er vanskelig
å bevise, men mener likevel at det er viktig at denne formen for
aktivitet aktivt bekjempes.
Komiteen ser med bekymring på
situasjonen Finanstilsynet beskriver med investorer bosatt i ett
land med et investeringsselskap i ett annet land (gjerne skatteparadis),
der telefonene registrert i et tredjeland gjør godt timede aksjehandler i
utenlandske aksjer gjennom norske verdipapirforetak, og transaksjoner
i norske aksjer gjennom utenlandske verdipapirforetak. Finanstilsynet
mener det er grunn til å tro at det i enkelte av disse tilfellene
finnes et marked for innsideinformasjon. Komiteen mener
dette viser behovet for og viktigheten av samarbeid mellom finansinstitusjoner,
tilsyn og politi, samt behovet for grenseoverskridende samarbeid,
for å kunne avdekke økonomisk kriminalitet.
Komiteen merker seg at det synes
å være en økning av «utro tjenere» som mot betaling skjuler informasjon
eller gir tillatelser på uriktig grunnlag innen ulike bransjer som
bank, finans, eiendomsmeg-ling og offentlige etater. Eksempler på
dette er den såkalte «Nordea-saken» og boligsvindel-sakene i Østfold.
Finansnæringen erfarer i økt grad at kriminelle infiltrerer finansinstitusjoner
for å få tilgang til sikkerhetsrutiner, kundeopplysninger og forretningssensitiv informasjon
etter at den ytre sikringen av systemer og verdier ble mer effektiv. Komiteen mener
det er avgjørende med et godt samarbeid mellom myndighetene og næringslivet
for å bekjempe denne formen for kriminalitet.
Komiteen vil også
påpeke viktigheten av å bekjempe korrupsjon. Tall fra PriceWaterhouseCoopers
«Global Economic Crime Survey» fra 2009 viser at 21 pst. av de deltakende norske
virksomhetene hadde vært utsatt for korrupsjon og/eller bestikkelser.
Det globale nivået på det samme spørsmålet var 27 pst. I Næringslivets
sikkerhetsråds «Kriminalitets- og sikkerhetsundersøkelse 2008» rapporterte
8 pst. av virksomhetene at de kjente til konkrete eksempler på korrupsjon
i egen bransje siste år. 2 pst. av virksomhetene kjente til at noen
i eget selskap var tilbudt bestikkelser eller smøring for at leverandør
skal få oppdrag. Komiteen mener tallene må tas på
alvor, og mener det er nødvendig å sørge for at også etterforskning
av korrupsjon prioriteres. Det er også viktig med åpenhet og fokus
på tematikken.
Komiteen tar på alvor
at Skatt Øst i komiteens høring uttalte at skattekriminaliteten
er omfattende, og at det er all grunn til å tro at den er økende,
i større grad er organisert, blir multikriminell og grenseoverskridende.
Fiktiv fakturering avdekkes stadig, og skatteetaten kjenner til
kjeder av leverandører som organiserer svart arbeid og utsteder
falske og fiktive fakturaer for å unndra skatt og moms, ofte ved
å kamuflere svarte lønninger. Komiteen mener derfor
skatteetatens prosjekt for å avdekke fiktiv fakturering som startet
i 2009, og som til nå har avdekket unndragelser for 284 mill. kroner,
er svært positivt.
Komiteen mener videre det er
avgjørende for å bekjempe skattekriminalitet å sørge for at sjansen
for å bli oppdaget økes. KRISNO-undersøkelsen (Næringslivets sikkerhetsråd)
fra 2009 viser at oppklaringsrisikoen oppleves som lav i bransjer
som bygg og anlegg og i restaurantbransjen, der henholdsvis 45 pst.
og 44 pst. svarte at det var liten risiko for å bli tatt.
Komiteen etterlyser
tiltak for å avdekke og bekjempe flere tilfeller av økonomisk kriminalitet,
og ønsker den varslede handlingsplanen mot økonomisk kriminalitet
velkommen. Komiteen viser til at regjeringen har
økt fokus på tematikken gjennom blant annet å satse på økt kompetanse
i innsatsen mot økonomisk kriminalitet, og ved å styrke ØKOKRIM
både i antall ansatte og gjennom store investeringer i ett system
for analyser av mistenkelige transaksjoner og annen finansiell etterretning
(ASK). Komiteen mener videre det er svært positivt
at samtlige politidistrikter nå har tverrfaglige økoteam, og at
ordningen med bistandsrevisorer er blitt landsdekkende. Komiteen mener
imidlertid at det er behov for å styrke økoteamene ytterligere, og
ønsker regjeringens varslede tiltak om å opprette 10 nye årsverk
i politidistriktenes økoteam velkommen.
Komiteen mener det er positivt
at finansiell etterforskning nå er en del av grunnutdannelsen ved
Politihøgskolen, samtidig som faget også tilbys som fordypningsfag,
og at det arrangeres årlige kurs for etterutdanning, der medlemmer av
politidistriktenes økoteam har prioritet.
Komiteen vil presisere at det
er viktig at politiet prioriterer å tiltrekke seg relevant kompetanse ved
rekruttering til etterforskningsgruppene. Blant annet er det, etter komiteens syn, avgjørende
at etterforskningsgruppene innehar kompetanse i økonomi og regnskap. Komiteen mener,
som det også skisseres i meldingen, at den økonomiske etterforsk-ningen
bør være en integrert og viktig del av etterforskningen av den straffbare
handlingen. Etterforsk-ningen må blant annet omfatte undersøkelse
av siktedes banktransaksjoner, registreringer i Eiendomsregisteret,
Løsøreregisteret, Autosys (motorvognregisteret), gjennomgang av
inntekter og utgifter, kontroll av valutatransaksjoner og gjennomgang
av hvitvaskingsmeldinger hos ØKOKRIM. I kartleggingen av de kriminelles økonomiske
transaksjoner er det dessuten viktig med et tett samarbeid med kontrolletatene.
Komiteen vil understreke at økonomisk
kriminalitet må bekjempes av flere myndighetsorganer i fellesskap.
En tydelig ansvarsfordeling mellom disse vil medføre mer målrettet
og effektivt arbeid. Skattemyndighetene har bred kunnskap om ulike
former for skattekriminalitet, fra de mindre forseelsene til større
saker om betydelige økonomiske verdier, og bør derfor være samfunnets
spydspiss i dette arbeidet. Økokrim er den sentrale enhet for etterforskning
og påtale av økonomisk kriminalitet. Årlig mottar Økokrim et betydelig
antall meldinger om mistenkelige transaksjoner (hvitvasking), innsidehandel,
bedrageri, korrupsjon og annen økonomisk kriminalitet. Dagens ressurssituasjon tilsier
at Økokrim ikke har kapasitet til å etterforske alle meldinger som
mottas om mulig økonomisk kriminalitet. Økokrim bør derfor få handlingsrom
til å prioritere de store sakene og sakene om såkalt hvitsnippskriminalitet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at den moderne kampen mot organisert kriminalitet
krever at man tenker nytt i rekrutteringsarbeidet. Politiet fremstår
som en attraktiv arbeidsplass også for andre enn dem som har gått
på Politihøgskolen. Rekrutteringen burde endres fra at politifolk
spesialiseres etter behov, til at man heller finner ut hvilken kompetanse
man trenger og rekrutterer deretter. På denne måten vil for eksempel
økonomer, revisorer og ingeniører finne det attraktivt å være i
politiet, samtidig som etaten får nødvendig spisskompetanse til
å følge stadig mer kompleks kriminalitet. De som besitter en kompetanse
politiet trenger, burde kunne gjennomføre et kortere og mer tilpasset
utdanningsløp og således komme i gang med tjeneste etter relativt
kort tid. På denne måten bruker man kortere tid på utdanningen og
får inn høyere kompetanse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
dette sammen med større enheter vil skape slagkraftige og effektive
kompetanseenheter i alle politidistrikter.
Komiteen merker seg
med alvor at IKT- og cyberkriminalitet, den såkalte «nye organiserte kriminaliteten»,
øker. Kriminaliteten rammer både enkeltmennesker og private og offentlige institusjoner.
Eksempler på dette er innplassering (datainnbrudd) av ondsinnet
programvare (trojanere) og infisering av datamaskiner og nettverk
med elektroniske «agenter» som er målrettet for tapping eller skadeverk,
dataangrep for å sette viktige mål og aktiviteter ut av funksjon (DDOS
angrep), bruk av botnets (robotic network) for å iverksette angrep
og skjule spor, forfalskning og salg av kredittkortnumre og personopplysninger/identiteter,
samt distribusjon av seksuelle overgrep mot barn over Internett.
Komiteen mener det er viktig
å ta inn over seg at cyberkriminalitet er et svært ressurs- og kompetansekrevende
kriminalitetsområde som forutsetter stor innsats hvis kampen mot cyberkriminalitet
skal bli tilstrekkelig effektiv og gi resultater. I den sammenheng
nevnes behov for økt tilgang til de kriminelles «cyberspace». Kommunikasjonskontroll
må suppleres med andre metoder. Komiteen vil også
trekke frem behovet for spesialkompetanse i politiet for å møte
«den nye kriminaliteten». Det vil også foreligge et økt behov for
spesialister som kan gjennomføre åpen og lukket «patruljering», herunder
etterretning på nettet.
Komiteen viser til at utfordringene
knyttet til cyberkriminalitet ikke kan løses innenfor rammene av
nasjonalstaten. Norge bør derfor være en pådriver for internasjonal
harmonisering og regulering av cybersikkerheten. Norge må inngå
i et forpliktende internasjonalt samarbeid for effektiv håndtering
gjennom informasjonsdeling, men også innen etterforskning og straffeforfølging
av kriminell aktivitet.
Komiteen viser til at mange land
med høy grad av IKT-bruk, heriblant Norge, har utarbeidet, eller
er i ferd med å utarbeide, strategier for cybersikkerhet. Ansvarsforhold
og de rettslige rammer knyttet til cybersikkerhetsarbeidet er imidlertid
uavklarte – også internasjonalt. Noen fellesnevnere fra de ulike
lands strategier innebærer å finne metoder for å utnytte cyberspace bedre
– og samtidig beskytte seg mot potensielle motstandere. Samarbeid
mellom private og offentlige myndigheter fremheves som en kritisk suksessfaktor.
Det samme gjelder internasjonalt samarbeid, blant annet når det
gjelder regelverksutvikling og hendelseshåndtering. Det er behov for
forsterket samordning, tydeliggjøring av det politiske ansvaret
og videreutvikling av den statlige operative evnen.
Komiteen vil påpeke betydningen
av sterk koordinering, og at det er viktig med plassering av et
tydelig ansvar for oppfølging av strategier og tiltak innenfor cybersikkerhet.
På lik linje er Norges nasjonale sikkerhet, økonomiske fremgang
og sosiale velferd kritisk avhengig av tilgjengelighet, integritet
og konfidensialitet i en rekke informasjons- og kommunikasjonsteknologier.
Komiteen viser til at det i juli
2010 på OSCE sin årskonferanse i Oslo ble vedtatt en resolusjon som
omhandlet viktigheten av å øke samarbeidet og informasjonen medlemslandene
imellom samt styrke internasjonale lover for å ivareta en felles
front mot cyberkriminalitet og sikkerhet.
Komiteen viser til at Nasjonal
sikkerhetsmyndighet (NSM) i desember 2009, på oppdrag fra Justisdepartementet,
la frem en strategi for cybersikkerhet. Her blir det påpekt at Norge
i dag ikke har tilstrekkelig situasjonsoversikt og forståelse, selv
om det foreligger flere utredninger knyttet til behov og metodikk
for å identifisere kritiske IKT-systemer. Disse er imidlertid ikke
operasjonalisert og implementert. Videre er behovet for å synliggjøre
en bedre tverrsektoriell koordinering, informasjonsdeling og tydeliggjøring
av roller og ansvar et satsingsområde. Komiteen har
merket segtiltaket som lanseres i NSMs sikkerhetsstrategi
om at det bør opprettes en gruppe for faglig støtte til Justisdepartementet
og Forsvarsdepartementet.
Komiteen vil fremheve at beskyttelse
mot datakriminalitet og etablering av cybersikkerhet må være høyt
prioritert. Komiteen vil følge utviklingen nøye og
imøteser regjeringens forslag til tiltak.
Komiteen mener dataavlesning,
også kalt ransaking av datasystemer, er et viktig virkemiddel for
å bekjempe kriminalitet. Ny teknologisk utvikling som setter kriminelle
i stand til å forbigå elektroniske låsemekanismer i form av blant
annet kryptering og anonymitetstjenester, gjør imidlertid at det
er behov for endring av regelverket (straffeprosessloven § 199a). Komiteen ser frem
til at regjeringen vil legge frem et forslag om lovendring på dette
området.
Komiteen mener det er viktig
at regjeringen handler raskt når det viser seg å være behov for lovendringer
for å møte den nye kriminaliteten. Et eksempel på at dette ble gjort,
var da regjeringen foreslo et lovforbud mot skimmingutstyr fra utlandet.
Videre mener komiteen, i tråd
med anbefalingen fra NSM, at det bør jobbes mot å etablere et nasjonalt
cybersenter, i tråd med de retningslinjer gitt i strategien for
cybersikkerhet, med det mål å styrke Norges evne til effektivt å
håndtere og respondere på alvorlige IKT-hendelser og situasjoner,
samt ivareta koordineringsrollen og økt samarbeid både nasjonalt
og internasjonalt. Tilsvarende senter ble 23. februar 2011 vedtatt etablert
i Tyskland, hvor et «Cyber-abwehrzentrum» innen kort tid vil være
på plass. Andre land en kan sammenligne seg med, har lignende vedtak
på gang.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at regjeringen snarest må opprette en gruppe for faglig støtte til Justisdepartementet
og Forsvardepartementet, i tråd med behovet til NSM.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen snarest opprette
en gruppe for faglig støtte i kampen for cybersikkerhet til Justisdepartementet
og Forsvarsdepartementet.»
«Stortinget ber regjeringen snarest etablere
et nasjonalt cybersenter, i tråd med retningslinjer gitt i strategien
for cybersikkerhet.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til at Arbeiderpartiet
og Høyre den 28. mars 2011 inngikk avtale om å gjøre endringer i
norsk lovgivning om lagring og sletting av elektroniske trafikkdata.
Ved avtalen ble EUs datalagringsdirektiv gjennomført i norsk rett.
Avtalen sikrer at politiet, på strenge vilkår, får virkemidler for
å bekjempe alvorlig kriminalitet. Politiet får nødvendige verktøy
for å etterforske, oppklare og straffeforfølge alvorlige straffbare
forhold, som terrorhandlinger og organisert kriminalitet. Flertallet mener
videre at den teknologiske utviklingen gjør at det er behov for
å lagre kommunikasjonsdata. Dette behovet har vært påpekt fra politiet
og påtalemyndigheten i over ti år. Problemstillingene har blitt
diskutert i fire offentlige utredninger i det samme tidsrommet,
uten at noen regjering har fremmet forslag om de nødvendige lovendringene. Flertallet vil
påpeke at det er avgjørende for at politiet skal kunne bekjempe
kriminalitet på nett at lagringstiden for IP-adresser blir utvidet. Flertallet er
av den oppfatning at det er en direkte hindring for forebygging
og oppklaring av alvorlig kriminalitet, som spredning av overgrepsbilder
av barn, at man i dag kun har anledning til å lagre IP-adresser
i tre uker. Flertallet vil understreke at personvernet
styrkes på en rekke viktige samfunnsområder ved avtalen, både i
og utenfor justissektoren, gjennom innføring av strenge regler for
uthenting, oppbevaring og sletting av lagringspliktige data.
Komiteen mener den
målrettede innsatsen mot gjengkriminalitet de siste årene har vært
svært viktig for å svekke gjengene. Prioriterte målsettinger som
å beslaglegge gjengenes store arsenal av skytevåpen, kutte i gjengenes
inntekstkilder, og å inndra det straffbare utbyttet, har vært vellykket.
Som følge av streng håndhevelse av våpenloven med varetektsfengsling
og seks måneders ubetinget fengsel, våger få gjengkriminelle å gå
bevæpnet. En god dialog mellom politi, gjengmedlemmer og deres løpegutter
har styrket den forebyggende innsatsen, og kommunikasjon og politiets
oppfølging har bidratt til at flere planlagte kriminelle handlinger
er blitt avverget. I bydeler i Oslo hvor politiet tidligere opplevde
å ha liten tillit og kontakt med gjengmedlemmer og ungdom, er situasjonen vesentlig
forbedret, og flere ungdommer i randsonen til gjengene har på grunn
av politiets tilstedeværelse og ikke minst personkunnskap valgt å
trekke seg vekk fra miljøet, noe som er svært positivt.
Komiteen støtter opp om regjeringens
videreføring av arbeidet med å bekjempe gjengkriminalitet.
Komiteen mener meldingen
gir en god oversikt over situasjonen og utfordringene knyttet til de
såkalte 1pst. MC-klubbene. Komiteen mener videre
det er bekymringsfullt at ca. 2/3 av medlemsmassen i disse klubbene
er straffedømte, og at politiet har registrert en vedvarende aktiv
rekruttering til de kriminelle MC-gjengene i Norge og internasjonalt. Komiteen kjenner
til at medlemmer i kriminelle MC-gjenger i Norge knyttes til innførsel
og omsetning av narkotika og torpedovirksomhet, og at vold og trusler
benyttes som avstraffelsesmetode både utad mot rivaliserende klubber
og innad i klubbene. Komiteen ser med alvor på at
politiet er av den oppfatning at medlemmene i langt større grad
enn tidligere kamuflerer den kriminelle virksomheten som bedrives,
og at man som et resultat av dette ser at miljøer som tidligere
ikke i stor grad hadde kontakt med de kriminelle MC-miljøene, nå
står for mye av den «primære» kriminaliteten, som torpedooppdrag og
salg og anskaffelse av narkotika, selv om planleggingen av de kriminelle
handlingene fremdeles foretas av de enkelte medlemmer.
Komiteen vil peke på at politiet
har opplysninger som tyder på at enkeltmedlemmene i de kriminelle
MC-gjengene bedriver utstrakt torpedovirksomhet, og at deler av
overskuddet fra denne virksomheten synes å tilfalle klubbkassen. Virksomheten
foregår ofte i et miljø der aktørene opererer i en «gråsone» mellom
legitime og illegitime fordringer. Fordringene er også ofte videresolgt
og har vært gjennom flere ledd før de ender opp hos det kriminelle
MC-miljøet. Politiet får i liten grad kjennskap til slike saker
med mindre det utøves vold. Selv i disse tilfellene er det vanskelig
å få fornærmede til å anmelde. Selv om mange av medlemmene i de
kriminelle MC-gjengene er straffedømte og enkelte av dem også for
deltakelse i en kriminell gruppe, er ikke klubbene som sådan straffedømte.
Medlemskap i disse gjengene gjør det imidlertid enklere å begå kriminalitet,
også organisert kriminalitet, da medlemskap gir en kontakt i et
miljø hvor det begås kriminalitet. Komiteen er kjent
med at kriminelle MC-gjenger samarbeider med andre kriminelle nettverk
når dette anses hensiktsmessig for å oppnå optimal kontroll og fortjeneste, herunder
også grupperinger av voldelig fortballpøbel. Komiteen ser
i denne sammenheng frem til et lovforslag fra departementet som
vil bidra til å bekjempe voldelig fortballpøbel, i tråd med anbefalingene
fra Kripos.
Komiteen er positiv til Politidirektoratets
arbeid mot 1pst. MC-klubbene. Komiteen vil videre
berømme Kommunenes Sentralforbund (KS) for å ha fokus på å motarbeide
disse klubbene, og for å erklære dem som uønskede. Komiteen mener
at initiativet på lokalt nivå, også må følges opp på nasjonalt nivå,
og ønsker å bidra til dette.
Komiteen har tilegnet seg kunnskap
om de såkalte 1 pst. MC-klubbene som gjør at det er grunnlag for
å vurdere ytterligere tiltak for å bekjempe disse klubbene i Norge.
Ettersom de kriminelle MC-miljøene på mange måter er atypiske i
forhold til mye av den organiserte kriminaliteten, ved at de er
lett synlige som følge av at de har blant annet klubbhus og arrangementer,
og har en klar struktur med lover og regler for organisering og
administrasjon, mener komiteen det er viktig å iverksette
tiltak som vil gjøre dem mindre synlige i samarbeid med politi og
kommuner.
Komiteen ønsker for øvrig meldingens
tiltak på området velkommen.
Komiteen vil peke
på at mobil vinningskriminalitet krenker den personlige integriteten
og reduserer den allmenne trygghetsfølelsen til enkeltmennesker.
Særlig gjelder dette tyveri fra bopel der de østeuropeiske kriminelle
har operert på en måte som har skapt frykt. Komiteen mener
omfanget og organiseringen av den mobile vinningskriminaliteten
som gir store økonomiske tap for enkeltpersoner og for samfunnet som
sådan, taler for at politiet bør prio-ritere å bekjempe denne typen
kriminalitet. Komiteen mener videre politiet har
gjort en god jobb med å avdekke nettverk og gjerningspersoner, og
er positiv til politiets samhandlingsprosjekter på dette området. Komiteen vil
i denne sammenheng trekke frem prosjektene «Grenseløs», «Vestavind»
og «Majorstuaprosjektet».
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at mye av den organiserte kriminaliteten stammer fra grupperinger
utenfor Norges grenser. Mange østeuropeiske ligaer ser på Norge
som attraktivt fordi det er store verdier her, kombinert med lav
risiko og soningsforhold som ikke er avskrekkende. Etter disse
medlemmers oppfatning må man tenke helhetlig for å komme
denne typen kriminalitet til livs. Først og fremst er det viktig
at den organiserte kriminaliteten ikke lønner seg. Dernest er det viktig
med høyere straffer slik at de som vurderer slike handlinger, ikke
anser det som tilstrekkelig attraktivt til å komme hit. Videre må standarden
på soningsplasser som benyttes til utenlandske kriminelle, ned på
et nivå som gjør at det ikke fremstår luksuriøst å sone en norsk fengselsstraff.
Dette må også kombineres med en mer aktiv politikk for soningsoverføring
til hjemlandet, gjerne i form av at Norge kjøper fengselsplasser
i hjemlandet. Dette vil bli billigere enn at utlendinger soner i
norske fengsler før utvisning, samtidig som kapasiteten i de norske fengslene
blir bedre. Det viktigste argumentet for dette er likevel at det
har større preventiv effekt og vil sende tydelige signaler til potensielle forbrytere
om at de blir sendt rett hjem når de blir dømt her.
Etter disse medlemmers mening
er det også avgjørende å ta fra utlendinger de sosiale og økonomiske
ytelser og goder som oppnås i fengslene. Man har fra media sett
eksempler på forbrytere som blir tatt og som sikrer daglig underhold
av familien i hjemlandet basert på ytelser de får i fengslene. Når
man samtidig vet at den kriminelle aktiviteten i forkant er begrunnet
i behov for underhold av familien, sier det seg selv at fengselsoppholdet
ikke har den nødvendige preventive effekt.
Komiteen støtter opp
om regjeringens arbeid mot menneskehandel, og viser til at regjeringen har
lagt frem tiltak for å bekjempe menneskehandel i en egen handlingsplan
i desember 2010. Komiteen mener politiets spesialprosjekter rettet
mot bakmenn, for eksempel EXIT i Hordaland og STOP i Oslo politidistrikt,
er viktige i kampen mot menneskehandel. Komiteen er utålmodig
og vil bidra til et høyt fokus på bistand til ofre for menneskehandel.
Komiteen mener det er viktig
å forhindre salg av sex via annonsesider på Internett. Annonsemarkedet
er av politiet beskrevet som selve livsnerven i det såkalte innemarkedet.
I henhold til straffeloven § 202 er det straffbart å fremme andres
prostitusjon, også gjennom nettannonser. Komiteen registrerer
at teletilbyderne likevel ikke stenger tilgangen til nettsider som
formidler andres prostitusjon, og ber derfor departementet utrede
problemstillingene knyttet til teletilbyderne.
Komiteen mener det
er behov for å utvide anvendelsesområdet for strl. § 60 a, som er
en generell straffeskjerpingsbestemmelse for deltagelse i organisert
kriminalitet, og § 162 c, som retter seg mot «den som inngår forbund
med noen om å begå en straffbar handling». Komiteen mener
uttrykket organisert kriminalitet er vesentlig videre enn lovens
begrep «organisert kriminell gruppe», og at bestemmelsen derfor har
et for snevert anvendelsesområde. I henhold til forarbeidene til
strl. § 60 a skal «en organisert kriminell gruppe» ha en viss struktur
og varighet. Komiteen merker seg at bestemmelsen
dermed ikke rammer alle tilfeller hvor flere opptrer i samvirke,
eller hvor flere medvirker til en straffbar handling. Det vil ved
vurderingen av om det foreligger en «organisert kriminell gruppe»
være av betydning om det er etablert en viss organisatorisk eller
hierarkisk struktur, om gruppen har internasjonale forgreininger,
om det er avtalt en bestemt arbeidsfordeling mellom medlemmene,
om gruppen har tilknytning til bestemte lokaler, om deltakerne møtes
jevnlig mv. Også tidsaspektet vil kunne være av betydning. Jo lenger
en gruppe har eksistert, desto mindre skal det til for at det foreligger
en organisert gruppe i lovens forstand. Komiteen stiller spørsmål
ved kravet om at det må være etablert en viss organisatorisk eller
hierarkisk struktur for at en gruppe skal komme inn under bestemmelsens
virkeområde. Det er etter komiteens syn ingen automatikk
i at det må være en slik struktur for at det skal være organisert
kriminalitet. Det at bestemmelsen er benyttet ved relativt få anledninger
i domstolene, taler også for at bestemmelsens anvendelsesområde
er for snevert. Komiteen mener med bakgrunn i dette at
det er behov for å gå bort fra å tillegge organisatorisk eller hierarkisk
struktur betydelig vekt i vurderingen av om det er tale om en «organisert kriminell
gruppe».
Komiteen legger til grunn de
samme vurderingene for forståelsen av «organisert kriminell gruppe»
for strl. § 162 c, som for strl. § 60 a.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til NOU 2009:15 Skjult informasjon – åpen kontroll hvor Metodekontrollutvalget
har foreslått at det bør åpnes for bruk av kommunikasjonskontroll
i blant annet saker om menneskesmugling. Bakgrunnen for forslaget
er bl.a. at ofrene for menneskesmugling ofte vil være tilbakeholdne med
å samarbeide med politiet. Flertallet ser frem til
at departementet vil vedlegge forslag for Stortinget som en oppfølging
av utredningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
viktigheten av at politiet får ta i bruk de metoder som er nødvendige
for å avdekke organisert kriminalitet. Avlytting, spaning og infiltrering
er metoder som politiet benytter. Disse medlemmer ser
det som nødvendig at politiets tilgang til å benytte slike metoder
utvides. Disse medlemmer ser nødvendigheten av å
gjøre endringer i straffeprosessloven ved å senke strafferammevilkåret
i §§ 216 a og 216 b for iverksetting av kommunikasjonskontroll.
Disse medlemmer vil også senke
terskelen for kommunikasjonskontroll i straffeprosessloven § 216 c,
og utvide hasteadgangen, jf. § 216 d, for påtalemyndighet og politi
til å iverksette kommunikasjonskontroll mot mistenkte med etterfølgende
domstolkontroll.
Disse medlemmer ser at organisert
kriminalitet i stadig større grad er med på å finansiere terror. Disse
medlemmer mener dette er en alvorlig utvikling og vil derfor
styrke overvåkningskapasiteten innen PST og oslopolitiet. Disse
medlemmer ser i denne sammenheng viktigheten av å utvide
PSTs adgang til overvåking av mistenkte etter politiloven § 17d
annet ledd. Disse medlemmer ser bekjempelse av terror
og organisert kriminalitet som to sider av samme sak, og vil i denne
sammenheng også se på muligheten for å utvide adgangen til lagring av
IP-adresser.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge fram forslag
til nødvendige endringer i straffeprosessloven § 216 slik at terskelen
for politiets adgang til kommunikasjonskontroll senkes.»
«Stortinget ber regjeringen legge fram forslag
til endringer av politiloven § 17d annet ledd med henblikk på å
utvide PSTs adgang til overvåkning av mistenkte terrorister.»
Komiteen vil fremheve
at opplysninger fra kilder og informanter vil være av stor betydning for
å kunne avdekke og oppklare kriminalitet. Tilgang på slik informasjon
vil imidlertid avhenge av at kilder og informanter gis nødvendig
vern, for eksempel mot represalier fra kriminelle miljøer. Dette
gjelder ikke minst i saker om grenseoverskridende, organisert kriminalitet. Komiteen er
positiv til at departementet varsler at de vil gjøre endringer som
gir informanter og kilder et bedre vern enn i dag, samtidig som
hensynet til et effektivt forsvar blir tilstrekkelig ivaretatt. Komiteen mener
det er behov for å gjøre endringer i regelverket knyttet til retten
til innsyn, som er meget vid i norsk rett. Kontroll med sensitive
opplysninger, samt forutberegnelighet og sikker beskyttelse av disse,
er helt avgjørende for effektiv bekjempelse av en del av den alvorligste
kriminaliteten. Svikter det i beskyttelsen av informasjon, vil det
være vanskelig å rekruttere informanter, noe som er avgjørende for
å bekjempe organisert kriminalitet. Det er vanskelig å tenke seg
at personer vil være villige til å gi opplysninger om andres kriminalitet
dersom dette kan få store konsekvenser for vedkommende eller vedkommendes
families liv eller helse. Komiteen mener det bør
foretas en lovendring som sikrer at informanters identitet holdes
utenfor innsyn, og at informasjon som fører til etterforskning,
og som ikke benyttes som bevis i retten, også unntas innsynsrett.
Komiteen vil fremheve behovet
for bedre beskyttelse av politiets informanter og vitner. Politiet
og påtalemyndigheten har gjentatte ganger understreket overfor justiskomiteen
og Justisdepartementet at en av de største svakhetene ved dagens
regler i kampen mot alvorlig og organisert kriminalitet, er mang-lende muligheter
for å skjerme informanter og vitner i straffesaker. Komiteen viser
til Riksadvokatens høringsuttalelse til Metodekontrollutvalgets utredning,
NOU 2009:15 Skjult informasjon – åpen kontroll, hvor det redegjøres
godt for hvilke konsekvenser rettstilstanden får i praksis. Det
er ikke en holdbar situasjon at saker avsluttes fordi påtalemyndigheten
ikke kan garantere for vitners og informanters sikkerhet. Komiteen imøteser
lovendringsforslag fra regjeringen på dette feltet.
Komiteen mener at
til tross for at dagens måleparametere kan gi et godt bilde på resultater i
enkeltsaker, kan de i bekjempelsen av organisert kriminalitet virke
mot sin hensikt. Komiteen mener videre at det er
en svakhet at dagens parametere ikke støtter opp om et forebyggende siktemål,
mål om skadebegrensning eller redusert trussel. Det er etter komiteens syn
et problem at man fokuserer på mengdekriminalitet fremfor saksområder
som krever mye ressurser i forhold til det antall saker politiet
kan forvente å få oppklart. Komiteen mener derfor
at det er behov for revisjon av måleparameterne, slik at fokuset
dreies i retning av strategisk etterretning og bekjempelse av aktører
innen organisert kriminalitet. Helt konkret mener komiteen at politiet
bør få uttelling for å prioritere arbeidet knyttet til hvitvasking,
inndragning, korrupsjon, å få frem flere «§§ 60a og 162c–saker»,
og arbeid med forebygging.
Komiteen mener på
bakgrunn av den organiserte kriminalitetens alvorlige karakter at
det er viktig å styrke det eksisterende samordningsorganet (Politidirektoratet,
Riksadvokatembetet og KRIPOS). Komiteen mener Politidirektoratet bør
innta en mer aktiv rolle enn i dag, for å sikre en styrket og koordinert
ledelse for å tilrettelegge for en mer effektiv og bedre samordning
av politiinnsatsen. Komiteen er videre enig i beskrivelsen
i meldingen av det fremtidige samarbeidsorganet, og mener det er
svært viktig at dette trekkes frem som et eget tiltak i meldingen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, merker seg at det pågår en debatt om hvorvidt
det bør opprettes en sentral spaningskapasitet ved Kripos. Flertallet viser til
at Politidirektoratet har synspunkter om at man vil kunne få mer
ut av spaningsressursene ved å beholde ressurser i distriktene som
Kripos vil kunne benytte seg av ved behov.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil påpeke viktigheten av den allerede eksisterende «innsatsstyrken»
i arbeidet mot mobil organisert kriminalitet. Politidirektoratet
og riksadvokaten, i samarbeid med Kripos, koordinerer «innsatsstyrken»
med basis i UP og Kripos. Utgangspunktet for styrken er å forsterke
samarbeidet og samordningen mellom Kripos, UP og de lokale politidistriktene
i arbeidet mot organiserte mobile kriminelle. «Innsatsstyrkens»
arbeid sees i sammenheng med politiets innsats mot mobil organisert
kriminalitet og hurtigprosjektene for effektiv pågripelse, domfellelse og
uttransportering av utenlandske statsborgere som begår kriminalitet
og den styrkede innsatsen knyttet til grensenære kontroller.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
det som helt nødvendig å opprette en egen nasjonal enhet som skal
ha et helhetlig koordinerings- og etterforskningsansvar for saker
som omhandler organisert kriminalitet. Denne enheten skal ha ressurspersoner
i hvert politidistrikt i tillegg til en sentral enhet. Enheten skal
finansieres direkte fra Justisdepartementet, og enheten skal ikke
belaste de ordinære budsjettene i politidistriktene.
Disse medlemmer vil at utrykningspolitiet (UP)
skal være en del av denne enheten. UPs rolle som trafikkpoliti skal
tones ned, og primæroppgaven skal være rettet mot organisert kriminalitet.
På denne bakgrunn vil disse medlemmer fremme
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen opprette en nasjonal enhet
som skal ha det helhetlige ansvaret for koordinering og etterforskning
av organisert kriminalitet.»
Komiteens medlemmer fra Høyre vil framheve
Kripos som et kompetansesenter for norsk politi med hovedmål å forebygge
og bekjempe organisert og annen alvorlig kriminalitet. Disse
medlemmer mener det er viktig at Kripos får større muligheter
til å ivareta dette viktige ansvaret. Disse medlemmer etterlyser derfor
at Kripos blir styrket med mer operativ kapasitet enn i dag, for
eksempel ved at det opprettes en egen spaningsavdeling direkte underlagt
Kripos.
Komiteen vil påpeke
viktigheten av godt samarbeid mellom politi og påtalemyndighet, kommunale
myndigheter, frivillige organisasjoner og næringsliv for å oppnå
en effektiv innsats mot organisert kriminalitet. Samarbeid mellom
de ulike myndigheter har ikke vært og er ikke en selvfølge, og det
er viktig med konstant høyt fokus på samarbeid for å lykkes i kampen mot
organisert kriminalitet, ikke minst når det gjelder å forebygge.
Det eksisterer allerede flere samarbeidsfora mellom politiet, påtalemyndigheten
og kontrolletatene, både sentralt og lokalt, og komiteen mener
det vil være viktig å bygge på eksisterende samarbeid i den videre
utviklingen. Komiteen mener det er svært positivt
at meldingen er offensiv når det gjelder tverrfaglig samarbeid ved
å ta initiativ til samordningsmøter i regi av politimestrene.
Komiteen vil påpeke at når flere
instanser skal samarbeide, vil det kunne oppstå usikkerhet og dilemmaer
når det gjelder taushetsplikt, i forhold til informasjonsplikten. Komiteen mener
det er viktig at taushetsplikten ikke blir et hinder for forebygging,
og vil påpeke viktigheten av god informasjonsdeling for å oppnå
gode resultater.
Komiteen synes det danske systemet
for samarbeid mellom skatteetaten og politiet fremstår som svært
effektivt, og ønsker å se på om Norge bør formalisere et liknende
samarbeid. Grunntanken der er at den enkelte som er del av en kriminell
gruppe, blir ettergått på alle områder som er lovregulert og blir
tatt for alle lovbrudd. Dette forutsetter tett kontakt mellom ulike
offentlige etater.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
man konkret må få til informasjonsutveksling mellom ulike offentlige institusjoner.
Dersom politiet har informasjon om forhold som er relevant for et
kontrollorgan, må dette utleveres slik at kontrollen blir mer effektiv.
Der organiserte kriminelle gjør noe som bryter med loven, må dette
komme den relevante myndighet til kunnskap. Det er også viktig at
informasjonsflyten går andre veien slik at politiet og påtalemyndigheten
nyter godt av den informasjon de øvrige offentlige organer sitter
på.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag
som gjør at taushetsplikten i det offentlige ikke er til hinder
for informasjonsutveksling mellom offentlige organer i kampen mot
organisert kriminalitet.»
Komiteen peker på
at den organiserte kriminaliteten er grenseløs og krever internasjonalt samarbeid
for å kunne bekjempes. Komiteen mener det er svært
viktig med et godt samarbeid på tvers av landegrensene, og mener
det er avgjørende at Norge også i fremtiden er aktive i internasjonale
fora som har organisert kriminalitet på dagsordenen, herunder i
FN, EU, Europarådet, OSSE, Østersjøsambandet og i nordiske samarbeidsfora. Komiteen mener
videre at Norge bør fortsette å bidra med oppbygging av justissektoren
i utviklingsland preget av fattigdom, svak justissektor og svak
styring, da komiteen kjenner til at organiserte kriminelle
i økende grad synes å flytte virksomheten til slike land, blant
annet til Vest-Afrika.
Komiteen vil spesielt trekke
frem viktigheten av det nære justispolitiske samarbeidet med EU, som
i løpet av de siste ti årene har utviklet seg til et viktig verktøy
for norske myndigheter i kampen mot organisert og grensekryssende kriminalitet. Komiteen mener
Norges mest sentrale samarbeidsavtale med EU når det gjelder bekjempelsen
av organisert kriminalitet, er Schengen-samarbeidet. Komiteen vil
imidlertid også trekke frem samarbeidsavtalene med henholdsvis Europol
og Eurojust, tilknytningsavtalen til Prüm-samarbeidet, samt tilknytningsavtalen
til EUs konvensjon om rettslig bistand. Komiteen merker
seg at flere og flere avtaler blir formalisert gjennom EU. Komiteen mener
det er nødvendig å hindre forsinkelse i etterforskningen og å sikre
effektivt internasjonalt samarbeid ved at Norge tiltrer de relevante
instrumentene. Komiteen mener de internasjonale instrumentene
for samarbeid er helt avgjørende for bekjempelse av organisert kriminalitet.
Komiteen viser til at en svært
viktig del av det internasjonale samarbeidet er soningsoverføring. Komiteen støtter
regjeringen i dens arbeid med å få på plass returavtaler med en
rekke land for å sikre effektiv gjennomføring av tvangsmessige returer. Komiteen mener
videre det er viktig å intensivere arbeidet med soningsoverføring.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen opprette en nasjonal enhet
som skal ha det helhetlige ansvaret for koordinering og etterforskning
av organisert kriminalitet.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen legge fram forslag
til nødvendige endringer i straffeprosessloven § 216 slik at terskelen
for politiets adgang til kommunikasjonskontroll senkes.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen legge fram forslag
til endringer av politiloven § 17d annet ledd med henblikk på å
utvide PSTs adgang til overvåkning av mistenkte terrorister.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen foreslå nødvendige endringer
for en utvidet registrering og kontroll ved ankomst av innvandrere
slik at registreringen også omfatter DNA-profiler.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen fremme forslag som sørger
for at PST og andre relevante politienheter får tilgang på alle
registrerte opplysninger om ankomne innvandrere.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen snarest opprette
en gruppe for faglig støtte i kampen for cybersikkerhet til Justisdepartementet
og Forsvarsdepartementet.
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen snarest etablere
et nasjonalt cybersenter, i tråd med retningslinjer gitt i strategien
for cybersikkerhet.
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag
som gjør at taushetsplikten i det offentlige ikke er til hinder
for informasjonsutveksling mellom offentlige organer i kampen mot
organisert kriminalitet.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Meld. St. 7 (2010–2011) – kampen mot organisert
kriminalitet – en felles innsats – vedlegges protokollen.
Oslo, i justiskomiteen, den 12. april 2011
|
Per Sandberg |
Jan Bøhler |
|
leder |
ordfører |