Jeg viser til brev av 14. mars 2011 fra Stortingets finanskomite
der det bes om min uttalelse til overnevnte representantforslag
om en umiddelbar reduksjon av veibruksavgiftene på drivstoff og
innføring av et fleksibelt avgiftssystem for drivstoff.
Uavhengig av om det innføres et fleksibelt avgiftssystem,
mener forslagsstillerne at det er nødvendig å sette ned veibruksavgiftene
på bensin og diesel med 2 kroner per liter. I forslag til nytt vedtak
er satsen for biodiesel satt til 0. Forslag anslås å gi et samlet
provenytap på om lag om lag 7,8 mrd. kroner på årsbasis (helårsvirkning).
Formålet med veibruksavgiftene er å stille brukeren
overfor de eksterne kostnadene knyttet til veibruk som bruk av motorkjøretøy
medfører. Dette er i tråd med prinsippet om at forurenser skal betale,
og vil redusere omfanget av de uønskede effektene som bruk av kjøretøy
medfører. Særavgiftsutvalget (NOU 2007: 8) vurderte bl.a. drivstoffavgiftene
og kom til at de eksterne kostnadene ved bilkjøring var høyere enn
det gjeldende avgiftsnivået, særlig for diesel.
Regjeringen har uttalt at det skal foretas en
helhetlig gjennomgang av både avgiftene på kjøretøy og drivstoff
og vil komme tilbake til dette i kommende budsjetter. Videre mener Regjeringen
det er viktig å gi de enkelte avgiftene en prinsipiell forankring
og sikre ulike aktører forutsigbarhet med hensyn til utviklingen
i fremtidige avgifter.
Forslag om å innføre et avgiftssystem for drivstoff
som er slik at avgiftene går ned når oljeprisen går opp og motsatt,
har vært fremmet en rekke ganger før. Et tilsvarende forslag ble
behandlet av Stortinget i Innst. S. nr. 169 (1999-2000), Innst.
S. nr. 239 (2004-2005), Innst. S. nr. 67 (2005-2006) og i Innst.
S. nr. 253 (2007-2008).
Jeg vil derfor nøye meg med en kort oppsummering
av de viktigste innvendingene mot dette forslaget her.
Jeg vil først peke på at en grunnleggende forutsetning
for en fungerende markedsøkonomi er at prisene endres ved endringer
i tilbud og etterspørsel. En ordning med politisk bestemte priser vil
i stor grad fjerne prisenes signaleffekt tiltilbydere og konsumenter
om endrede markedsforhold.
Gjennom drivstoffavgiftene skal forbrukerne
betale for de kostnadene som bruken av bil påfører samfunnet. Dette
er kostnader knyttet til ulykker, kø, støy, veislitasje ogutslipp
til luft. De eksterne samfunnsøkonomiske kostnadene ved bruk av
bil er ikke avhengig av hvilket nivå oljeprisen til enhver tid er
på.
Drivstoffavgiftene er en inntektskilde på statsbudsjettet
og en del av finanspolitikken.
Det er ikke slik at finanspolitikken automatisk bør
strammes inn når oljeprisen går ned, eller motsatt.
Dersom drivstoffavgiftene skal utformes med den
hensikt å sikre stabile drivstoffpriser, vil det kunne være behov
for hyppige endringer i drivstoffavgiftene. Stadige endringer i
nivået på drivstoffavgiftene skaper usikkerhet om statens inntekter
fra avgiftene. Å introdusere en slik usikkerhet rundt dette provenyet,
vil vanskeliggjøre arbeidet med statsbudsjettet.
Videre vil det foreslåtte systemet medføre økte administrative
kostnader både for avgiftsmyndighetene og næringsdrivende som innbetaler denne
avgiften. Det vil måtte opprettes en enhet som løpende følger og
vurderer prisutviklingen.
Etter departementets syn er det således flere
hensyn som taler mot å innføre fleksible drivstoffavgifter. Jeg
kan derfor ikke støtte et slikt forslag.