Regjeringen legger med dette fram en proposisjon
om reindriftsoppgjøret 2011/2012 og med forslag om endrede bevilgninger
over statsbudsjettet for 2011 m.m. Stortinget godkjente 1. juni 1993
Hovedavtale for reindriften (St.prp. nr. 66 (1992–1993)), og ga
Landbruks- og matdepartementet (LMD) fullmakt til å forhandle med
Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) om ettårige avtaler for
reindriftsnæringen.
Forhandlingene om ny reindriftsavtale for 2011/2012
førte ikke fram til forhandlingsløsning. Ved brudd i forhandlingene
fremmer staten i henhold til hovedavtalen på eget grunnlag overfor
Stortinget forslag om de tiltak og økonomiske rammer som skal gjelde
for kommende avtaleperiode. Forhandlingene om reindriftsavtalen
2011/2012 ble innledet den 5. januar 2011. Under forhandlingsmøtet
17. februar valgte NRL å bryte forhandlingene med staten. I henhold
til hovedavtalen og vedlagt sluttprotokoll fra forhandlingene, er
det dermed statens siste og reviderte tilbud av 17. februar som
danner grunnlaget for reindriftsoppgjøret 2011/2012. Rammen for
reindriftsoppgjøret 2011/2012 er foreslått til 102,0 mill. kroner.
Inneværende reindriftsavtale har en bevilgning på 101,0 mill. kroner
over statsbudsjettets kap. 1151 Til gjennomføring av reindriftsavtalen.
Oppgjørets bestemmelser som gjelder bevilgninger
over statsbudsjettet følger kalenderåret. Dette innebærer at reindriftsoppgjørets
økonomiske ramme og fordeling gjelder budsjettåret 2012. Bevilgningen
innarbeides i statsbudsjettet på ordinær måte gjennom Prop. 1 S
(2011–2012) for Landbruks- og matdepartementet. Det forutsettes
at Stortinget i sin behandling av proposisjonen gir Landbruks- og
matdepartementet fullmakt til å iverksette tiltak i henhold til
det foreslåtte oppgjøret, og som er knyttet til bevilgninger i 2012.
I forbindelse med de årlige reindriftsavtaleforhandlingene
har Sametinget observatørstatus, og følger de løpende forhandlingene.
Dette innebærer også at Sametingets representant følger de interne
forhandlingsmøtene på statens side. Videre gis Sametinget i henhold
til § 4 i hovedavtalen for reindriften anledning til å uttale seg om
reindriftsavtalen før Stortinget behandler den årlige stortingsproposisjonen
om reindriftsavtalen. Sametinget behandlet og avga sitt innspill
til forhandlingene om reindriftsavtalen 2011/2012 i september 2010,
og møte mellom Sametinget og LMD ble avholdt 14. desember 2010.
Forhandlingene om reindriftsavtalen 2011/2012 startet
5. januar 2011 ved at NRL overleverte sitt krav til staten. Kravet
hadde en økonomisk ramme på 125,0 mill. kroner, en økning på 24,0 mill
kroner i forhold til gjeldende avtale på 101,0 mill. kroner. NRL
krevde en økning av bevilgningene til Reindriftens utviklingsfond
(RUF) med 15,5 mill. kroner, for de direkte tilskuddene med 7,1
mill. kroner, samt en økning av organisasjonstilskuddet med 0,9
mill. kroner.
Staten la fram sitt tilbud den 26. januar 2011. Tilbudet
hadde en økonomisk ramme for 2011/2012 på 101,0 mill. kroner. Dette
var tilsvarende ramme som for inneværende avtale etter vedtatt budsjett
for 2011.
I tillegg innebar tilbudet en økning på 7,0
mill. kroner på inneværende avtale og med virkning for budsjettåret
2011, begrunnet i behovet for å bidra til finansiering av vedtatte
ekstraordinære slakte- og reguleringstiltak i slaktesesongen 2010/2011.
Økningen på 7,0 mill. kroner skal i hovedsak benyttes til å dekke
deler av utgiftene til avvikling av reguleringslageret. NRL ble samtidig
også orientert om at finansiering av tiltak for distrikt som er
forhindret fra å bruke vinterbeiter i Sverige på grunn av at ny
reinbeitekonvensjon ikke er operativ, vil bli løst utenom reindriftsavtalen
2011/2012. Det ble orientert om at Landbruks- og matdepartementet
vil foreslå en omdisponering på 2,5 mill. kroner til fôring og andre
nødvendige tiltak fra kap. 1147 post 71 til kap. 1151 post 51 i
2011.
NRL meddelte i forhandlingsrunden av 17. februar
at sonderingsskissen ikke ga grunnlag for en avtaleløsning for avtaleåret
2011/2012. Bakgrunnen var knyttet til uenighet omkring markedsregulerende
tiltak. NRLs hovedbekymring var her knyttet til hvilke prisvirkninger
avviklingen av reguleringslageret ville kunne få. Statens forhandlingsleder
ba på denne bakgrunn om at staten fikk legge fram et formelt og
revidert tilbud som ville være statens endelige tilbud til reindriftsavtale
for 2011/2012. NRL responderte positivt på dette. Imidlertid meddelte
NRLs forhandlingsleder at heller ikke det reviderte tilbudet ga
grunnlag for å inngå en reindriftsavtale. Statens forhandlingsleder
konstaterte at NRL dermed hadde brutt forhandlingene om reindriftsavtalen
2011/2012.
Reindriftsoppgjøret 2011/2012 er således basert på
statens reviderte tilbud, og vil være gjeldende for perioden 1. juli
2011–30. juni 2012. LMD legger i sitt forslag til reindriftsoppgjør
hovedvekt på tiltak som kan bidra til å bedre gjennomføringen av
slaktingen gjennom sesongen og til økt salg. I tillegg legger departementet
stor vekt på å stimulere til markedsrettet produksjon og verdiskaping.
På denne måten er forslaget særlig innrettet mot reindriftsutøvere
som har reindrift som hovednæring. Forslaget innebærer en videreføring
og en videreutvikling av de produksjonsavhengige tilskuddene.
Siden omleggingen av tilskuddsordningene ved reindriftsavtalen
2003/2004, har det fra NRL og ulike reinbeiteområder blitt fremmet
krav om forlengelse av de frister som er satt for enkelte av de
direkte- og kostnadssenkende tilskuddene. I forhandlingene har Statens
forhandlingsutvalg avvist reindriftens krav. Bakgrunnen for dette har
vært målet om å få slaktet ut mest mulig av produksjonen når reinkjøttet
har den beste kvaliteten, og før reinen slippes inn på vinterbeitene.
Som vedlegg til proposisjonen følger sluttprotokollen
fra forhandlingene, og oversikter over fordelingen av midlene. Som
utrykt vedlegg til proposisjonen følger «Totalregnskap for reindriftsnæringen»
(av desember 2010).
Mål og retningslinjer for reindriftpolitikken
er trukket opp i St.meld. nr. 28 (1991–1992) En bærekraftig reindrift,
og av Stortinget i Innst. S. nr. 167 (1991–1992). I innstillingen
konkretiseres «En bærekraftig reindrift» gjennom målene om en økologisk,
økonomisk og kulturell bærekraftig reindrift. Målene står i innbyrdes sammenheng;
økologisk bærekraft gir grunnlag for økonomisk bærekraft, og sammen
gir økologisk og økonomisk bærekraft mulighet for å ivareta og utvikle
kulturell bærekraft.
Sist gang regjeringen og Stortinget behandlet
reindriftspolitikken var ved utarbeidelsen og behandlingen av Prop.
1 S (2010–2011) for Landbruks- og matdepartementet. I proposisjonen
blir det påpekt at dersom reindriften fortsatt skal være det bærende
element i samisk kultur, er det viktig at den blir oppfattet og
forvaltet som en næring med økonomisk verdiskaping og effektiv produksjon.
Videre fremheves viktigheten av å skape en nødvendig forutsigbarhet
innenfor næringen, samt en effektiv oppfølging med juridiske virkemidler
i medhold av reindriftsloven av 2007. Det vises til nødvendigheten
av å få ferdigstilt arbeidet med bruksreglene og til viktigheten
av å legge til rette for økt omsetning av reinkjøtt, samt behovet
for at reindriftens arealer sikres.
De to sentrale virkemidlene for å nå de reindriftspolitiske
målene er reindriftsloven og reindriftsavtalen.
Formålet med reindriftsloven (§ 1) er å legge
til rette for en økologisk, økonomisk og kulturell bærekraftig reindrift
med basis i samisk kultur, tradisjon og sedvane til gagn for reindriftsbefolkningen
selv og samfunnet for øvrig. For å nå disse målene skal loven gi
grunnlag for en hensiktsmessig organisering og forvaltning av reindriften.
Loven skal videre bidra til sikring av reindriftsarealene i det
samiske reinbeiteområdet som reindriftens viktigste ressursgrunnlag.
Historisk har man omtalt reindriftsretten som
en kollektiv rett. Det er reindriftssamene som etnisk gruppe som
er bærere av denne rettigheten, og ikke enkeltpersoner eller mindre
grupperinger innenfor dette kollektivet. Dette utgangspunktet vil
i dag måtte nyanseres. I den senere tid har det innenfor reindriftsretten
skjedd en relativt stor rettsutvikling knyttet til rettigheter.
Både rettspraksis, arbeidet med rammebetingelser i reindriften og
arbeidet frem mot en ny lov viser at siidaer kan etablere særskilte
rettigheter over den grunn de disponerer.
Gjennom reindriftsloven av 2007 er reindriften gitt
et større ansvar for en bærekraftig ressursforvaltning av reinbeiteområdene.
Bruksreglene vil utgjøre fundamentet i ressursforvaltningen framover
og være en forutsetning for at en rekke av lovens bestemmelser skal
komme til anvendelse. Framover vil det være sentralt å sikre og
legge til rette for at distriktene følger opp godkjente bruksregler.
Reindriftsavtalen er, ved siden av reindriftsloven,
det viktigste redskapet for å følge opp målene og retningslinjene
i reindriftspolitikken. I forhandlingene om reindriftsavtalen drøftes
de sentrale økonomiske spørsmål som knytter seg til utviklingen
i næringen. Her fastsettes retningslinjene for bruken av de økonomiske
virkemidlene – blant annet ut fra reindriftslovens intensjon og
bestemmelser, og ut fra de behov og utfordringer næringen til enhver
tid står overfor.
Det er og vil være ressursgrunnlaget som setter rammene
for reindriftens omfang. Tiltak som stimulerer til størst mulig
produksjon per rein på et gitt ressursgrunnlag bidrar til det beste
økonomiske resultatet for næringen, og en slik tilpasning vil også
bidra til en best mulig måloppnåelse i reindriftspolitikken. Fra
2009/2010 har imidlertid markedssituasjonen for reinkjøtt skapt nye
og betydelige utfordringer.
Økonomisk utvalg for reindriften er oppnevnt
av Landbruks- og matdepartementet og har til oppgave hvert år å
legge fram et totalregnskap for næringen. Regnskapet utgjør det
økonomiske grunnlagsmaterialet for reindriftsforhandlingene. Regnskapet
viser samlede inntekter, kostnader og resultat for hele reindriftsnæringen
i Norge. Regnskapet for 2009 med budsjett for 2010 ble lagt fram
i desember 2010.
Totalregnskapet viser en nedgang i resultatmålene
fra 2008 til 2009. Vederlag for arbeid og kapital har en nedgang
fra 174,5 mill. kroner i 2008 til 164,2 mill. kroner i 2009 (‑10,3
mill. kroner). Målt per årsverk har vederlag for arbeid og egenkapital
en nedgang fra 171 000 kroner i 2008 til 162 000 kroner i 2008,
og målt per siidaandel har vederlag for arbeid og egenkapital en
nedgang fra 297 000 kroner i 2008 til 283 000 kroner i 2009. I sum
er det en økning i de totale kostnadene fra 134,0 mill. kroner i
2008 til 159,2 mill. kroner i 2009 (25,2 mill. kroner).
Reindriftsutøverne er private næringsdrivende som
selv er ansvarlige for kostnadene i driften. Den sterke kostnadsøkningen
kan likevel vurderes som bekymringsfull. Det har ikke vært mulig
å finne spesielle årsaker utenfor næringen sel, som kan forklare
den sterke kostnadsveksten.
Tabell 3.2 i proposisjonen viser totalregnskapet for
2009 fordelt etter reinbeiteområder. Det går frem av tabellen at
det er klare forskjeller i resultatene mellom områdene. Vederlag
for arbeid og egenkapital utgjør for Sør-Trøndelag og Hedmark, som
ligger høyest, 412 067 kroner per årsverk og for Troms, som ligger
lavest, 108 449 kroner per årsverk. Det er i regnskapet foretatt oppsplitting
av Øst-Finnmark og Vest-Finnmark i soner. Her viser tilsvarende
beregning at Kautokeino øst ligger lavest med 93 186 kroner per
årsverk, mens Polmak/Varanger ligger høyest med 243 586 kroner per
årsverk.
Å sikre, utvikle og styrke reindriftsnæringen
er krevende utfordringer for både næringen og myndighetene. Felles
virkelighetsforståelse og samhandling mellom de ulike aktørene er
en avgjørende forutsetning.
Fortsatt er det en utfordring i forholdet mellom beitetrykk
og ressursgrunnlag i deler av Finnmark. I tillegg har man i løpet
av de siste årene registrert økte konflikter innenfor fellesbeiteområdene.
Konfliktene har sin bakgrunn i at tradisjonelle rettighetsområder
innenfor disse områdene ikke blir respektert. For Troms reinbeiteområde
er hovedutfordringen et underskudd på vinterbeite og en generelt
svak økonomi. For de tre sydligste reinbeiteområdene er hovedutfordringen
en sikring av arealene for å opprettholde den tradisjonelle nomadiske driftsformen.
I samtlige reinbeiteområder er det en økt utfordring knyttet til
store tap grunnet rovvilt. Dette er særlig fremtredende i Nordland
og Nord-Trøndelag reinbeiteområder. I tillegg er det en utfordring
i samtlige områder å få til økt verdiskaping for næringsutøverne.
Godkjente bruksregler er det sentrale verktøyet
i ressursforvaltningen etter reindriftsloven av 2007, og et nytt
instrument både for næringen og myndighetene. Myndighetenes arbeid
har i 2009 og 2010 vært konsentrert om å bistå og følge opp næringens
utarbeidelse av bruksregler. I løpet av 2011 skal alle distrikt
ha fått godkjente bruksregler og reintall.
Det har vært en omfattende prosess knyttet til
arbeidet med å få godkjente bruksregler og reintall på plass. På
bakgrunn av de store utfordringene man har i Finnmark når det gjelder
forholdet mellom reintall og beiteforhold, foretok Landbruks- og
matdepartementet en gjennomgang av Reindriftsstyrets vedtak i desember
2010 om høyeste reintall for ni distrikter i Finnmark. Departementet
kom frem til at det for syv av disse distriktene ikke var sannsynliggjort
at det foreslåtte reintallet var økologisk bærekraftig, og opphevet
derfor Reindriftsstyrets vedtak om høyeste reintall for disse distriktene.
Reindriftsstyret har satt i gang en ny og grundig prosess med sikte
på å få fastsatt nye reintall for disse distriktene. Nye reintall
vil foreligge i midten av april.
For noen distrikter har uenighet om beiterettigheter
gjort det vanskelig å avklare beitebruken i bruksreglene, noe som
også har bidratt til forsinkelser i utarbeidelsen av bruksregler.
Landbruks- og matdepartementet har gitt klare føringer til Reindriftsforvaltningen
om at det skal utarbeides bruksregler for alle distrikt, og om nødvendig
må det gjøres av myndighetene. En eventuell uenighet om rettighetsmessige
forhold er ikke til hinder for å utarbeide bruksregler i og med
at disse reglene ikke tar standpunkt til slike spørsmål.
Landbruks- og matdepartementet vil i den nye stortingsmeldingen
om mat- og landbrukspolitikken komme nærmere tilbake til de problemstillinger
og utfordringer som knytter seg til uavklarte rettighetsforhold
i reindriften.
Forhandlingene med Sverige om en ny reinbeitekonvensjon
ble tatt opp igjen i desember 2005 etter at de to land var blitt
enige om et nytt felles mandat for videre forhandlinger. Forhandlingene
som har vært ført på dette grunnlaget, ble sluttført i februar 2009.
Forhandlingsresultatet ble undertegnet av landbruks- og matministeren og
den svenske jordbruksministeren 7. oktober 2009. Med undertegningen
har de to land forpliktet seg til en videre oppfølging mot ratifikasjon
og ikrafttredelse.
Konvensjonen ble sendt på høring sommeren 2010
med høringsfrist 15. oktober 2010. Det skal nå gjennomføres konsultasjoner
med Sametinget og NRL, blant annet i lys av det som har framkommet
i høringen.
I og med at ny norsk-svensk reinbeitekonvensjon
ennå ikke er operativ, er situasjonen fortsatt slik at mangel på
avtale forhindrer norske reinbeitedistrikt i å bruke vinterbeiter
i Sverige. For å sikre driftsgrunnlaget for disse distriktene, inneholder
reindriftsoppgjøret 2011/2012 forslag om å omdisponere 2,5 mill.
kroner til fôring og andre tiltak fra kap. 1147 post 71 til kap.
1151 post 51 i 2011. Dette er en økning på 0,5 mill. kroner fra
tidligere år.
Etter ønske fra næringen ble avtalepartene i
forbindelse med forhandlingene om reindriftsavtalen 2002/2003 enige
om å oppheve målprisen på reinkjøtt. Etter den tid har man hatt
fri prisdannelse på reinkjøtt innenfor den beskyttelse importvernet
har gitt. Siden 2003 er det heller ikke gitt anledning til import
av reinkjøtt til redusert toll.
Markedstiltak er i utgangspunktet et ansvar
for næringen og aktørene i verdikjeden. Gjennom de erfaringer som
er høstet har det imidlertid vist seg at det kan være behov for
et mer direkte engasjement fra statens side. Hovedgrunnen til dette
er at oppfølgingen av reintallstilpasningen i Finnmark krever en
mer aktiv offentlig innsats.
Etter et rekordstort slakteuttak de første ukene
av slaktesesongen 2009/2010, stoppet slaktingen i Finnmark tilnærmet
opp etter oktober. Utover de problemer reineierne sto overfor knyttet
til oppfølging av bruksreglene og faren for at reinen ble sluppet
inn på vinterbeitene, ville manglende slakting sette flere reindriftsfamilier
i en vanskelig økonomisk situasjon. Partene i reindriftsavtalen
ble derfor enige om å etablere en midlertidig reguleringsordning
fram til 31. desember 2010 som kunne sikre slakteriene i Finnmark
avsetning, og som gjennom det la til rette for at reineierne fikk
tilbud om slakting.
Reguleringstiltaket virket etter hensikten.
Imidlertid var situasjonen i desember slik at selv om man hadde
et rekordstort slakteuttak høsten 2010, var det fortsatt flere reineiere
som ikke hadde fått slaktet som ønsket. Avtalepartene valgte å forlenge
avtalen med Nortura fram til 31. mars 2011.
For å dekke deler av utgiftene knyttet til reguleringslageret
i 2010/2011, og for å legge til rette for tilstrekkelig markedsarbeid
våren 2011, inneholder reindriftsoppgjøret 2011/2012 forslag om
å øke bevilgningen på reindriftsavtalen 2010/2011 kap. 1151 post
51 med 7,0 mill. kroner for budsjettåret 2011.
Frist for å kunne levere reinkjøtt til regulering
er satt til 31. mars 2011. Et reguleringslager på 500 tonn vil utgjøre
ca. 1/4 av den totale produksjonen i slaktesesongen 2010/2011. Basert
på retningslinjene fra Omsetningsrådet skal salg fra reguleringslageret
gjennomføres på åpne og konkurransenøytrale vilkår. På det tidspunkt
det åpnes for salg fra lageret, vil LMD ut fra gjeldende markedssituasjon
fastsette frysefradrag for slakt av rein og annet reinkjøtt.
Avviklingen av reguleringslageret må gjennomføres
slik at man mest mulig reduserer de negative konsekvensene for private
aktører som i dag har reinkjøtt på lager, og samtidig slik at man raskest
mulig kan oppnå mer normale markedsforhold innenfor denne sektoren.
Departementet legger opp til å åpne for salg med frysefradrag av en
begrenset mengde fra lageret i starten av juni. Dette salget vil
først og fremst være viktig som et tydelig signal om et mulig prisbilde
for kommende slaktesesong, og dermed gi aktørene muligheter til
tilpasning av sine planer. Departementet legger videre opp til at
det åpnes for salg fra lageret og med et noe større kvantum, fra
begynnelsen av august. For det framtidige prisbildet på reinkjøtt
i markedet, kan det forventes at dette salget vil kunne bli mer
førende. Departementet tar deretter sikte på at lageret kan avvikles
i løpet av 2011/2012 ut fra vurderinger av markedssituasjonen. Så
lenge kjøttet ligger på lager, påløper det kapitalkostnader.
I en situasjon hvor kostnadene knyttet til disponering
av lageret måtte komme til å overstige forslaget om en tilleggsbevilgning
på 7,0 mill. kroner for 2011, forutsettes det at kostnadene dekkes
innenfor reindriftsavtalens ramme, jf. kap. 1151 post 51 Reindriftens
utviklingsfond, og eventuelt ved omdisponeringer innenfor avtalen.
Siden 2002/2003 har reindriftsnæringen selv
ved NRL som avtalepart, hatt ansvar for oppfølging av slakte- og
markedsforhold. Det er ikke målpris for reinkjøtt eller andre reguleringer
ut over den generelle beskyttelsen av markedet som det tollbaserte
importvernet gir.
Erfaringene fra de to siste slaktesesongene
synliggjør et behov for en noe nærmere vurdering. For å skape større
forutsigbarhet i reinkjøttmarkedet og for å sikre at reineierne
får slaktet, har departementet vurdert ordinær og løpende markedsregulering
for reinkjøtt som et alternativ. Ut fra en helhetsvurdering ser
departementet det fortsatt som en mer hensiktsmessig strategi å stimulere
de ulike aktørene i verdikjeden for reinkjøtt til å ta et større
ansvar i forhold til å øke slaktingen, produktutvikling og kvalitet,
og dermed omsetningen av reinkjøtt. Denne vurderingen er basert
på en forutsetning om at markeds- og slaktesituasjonen er normalisert
fra kommende sesong, bl.a. ved et prisnivå som klarerer markedet.
I motsatt fall er departementet innstilt på at det eventuelt må
gjøres en ny vurdering.
På kort sikt er det likevel, slik det er redegjort for,
med finansiering innenfor reindriftsavtalens rammer også nødvendig
med mer direkte tiltak som kan bringe dette markedet i balanse.
Reindriftens største utfordring på lang sikt
er å sikre reindriftens arealer.
Plan- og bygningsloven er den sentrale loven
når det gjelder arealforvaltning innenfor reinbeiteområdene, og
det sentrale virkemiddelet for en bedre sikring av arealene. Ett
enkelt reinbeitedistrikt kan strekke seg over flere kommuner og fylker.
For å få en tilfredsstillende arealforvaltning innenfor hele distriktets
areal, er man derfor avhengig av helhetstenkning og et samarbeid mellom
kommuner, og mellom kommunal og regional forvaltning. Både interkommunale
planer og regionale planer er egnede verktøy for å sikre større
grad av forutsigbarhet og helhetsplanlegging med take på reindriftens
arealer. I tillegg kan planer for sikring av reindriftens arealer følges
opp etter plan- og bygningsloven. Det er en forutsetning at fylkeskommuner
og kommuner innenfor de samiske reinbeiteområdene bruker disse verktøyene
for å sikre en mer helhetlig forvaltning av det enkelte distrikt
sine arealer.
I forkant av forhandlingene om reindriftsavtalen 2011/2012
mottok avtalepartene rapporten «Likestilling i reindriften». Rapporten
gir en vurdering og en kartlegging av eksisterende utredningsmateriale
om reindriftskvinnenes stilling. I tillegg fremmes en rekke konkrete forslag
for å fremme likestillingen i reindriften. Det er et grundig og
omfattende arbeid som er gjennomført, og LMD vil benytte rapporten
aktivt i departementets arbeid med å styrke kvinnenes stilling i
reindriften. Når det gjelder den konkrete behandlingen og oppfølgingen
av rapporten, vises det til nærmere omtale i proposisjonen.
De viktigste tapsårsakene i reindriften er rovvilt, sult,
sykdom, ulykker og påkjørsler. Hovedårsaken til at reindriftsnæringen
er spesielt utsatt for rovvilttap er at beitingen skjer i utmark
året igjennom. Næringen er derfor særlig sårbar ved en økning i
rovviltstammene.
Tap grunnet fredet rovvilt har i de senere årene ført
til en særlig bekymringsfull situasjon i det sørsamiske reinbeiteområdet.
Det store tapet til rovvilt går utover produksjon og lønnsomhet
i næringen. Som et ledd i å forbedre situasjonen i de sørsamiske
områdene, oppnevnte regjeringen en arbeidsgruppe ledet av fylkesmannen
i Nord-Trøndelag. Arbeidsgruppen fikk i oppdrag å komme med forslag
til tiltak for å redusere konfliktnivået mellom rovvilt og reindrift.
Arbeidsgruppen leverte en rapport høsten 2009 med forslag til tiltak
både i rovviltforvaltningen og i reindriften. Forslagene i rapporten
har vært til vurdering, og flere av forslagene vil bli fulgt opp.
I forbindelse med denne oppfølgingsprosessen gjennomføres det konsultasjoner
med NRL og Sametinget.
I 2010 opprettet myndighetene en arbeidsgruppe som
fikk i oppdrag å vurdere dagens erstatningsordning, og en eventuell
ny risikobasert erstatningsordning. Gruppen, som består av forskere, reineiere
og forvaltning, vil komme med sin anbefaling i løpet av våren 2011.
I samsvar med Prop. 1 S (2010–2011) for Landbruks-
og matdepartementet har Stortinget vedtatt bevilgninger over kap.
1151 med i alt 101,0 mill. kroner. Foruten forslag om omdisponering av
2,5 mill. kroner fra kap. 1147 post 71 til kap. 1151 post 51, samt
forslag om en tilleggsbevilgning på 7,0 mill. kroner på kap. 1151
post 51, vil alle budsjettmessige endringer og omdisponeringer som
følge av ny avtale, først gis virkning fra kommende budsjettår,
dvs. 2012 for dette oppgjøret.
Omdisponeringen på 2,5 mill. kroner fra kap. 1147
post 71 til kap. 1151 post 51 gjelder tiltak for distrikter som
er utestengt fra vinterbeiter i Sverige. Tilleggsbevilgningen på
7,0 mill. kroner på kap. 1151 post 51 er for å dekke deler av utgiftene
til en avvikling av det reguleringslageret som ble etablert slaktesesongen
2010/2011.
Forslaget til budsjett for 2012 med fordeling
av reindriftsavtalens ramme på de ulike postene legges frem for
Stortinget i forbindelse med ordinær budsjettbehandling gjennom
Prop. 1 S (2011–2012) for Landbruks- og matdepartementet.
Departementet viser også til Prop. 1 S (2010–2011)
for Landbruks- og matdepartementet, hvor det fremkommer en forventet
fordeling av kap. 1151 post 75 på underposter. Departementet orienterer
med dette om at foreløpige beregninger viser et behov for å justere
anslaget på underpost 75.18 Tidligslaktetilskuddet opp med 2,2 mill.
kroner, mot en tilsvarende reduksjon på underpost 75.12 Tilskudd
til siidaandeler og tamreinlag.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Else-May Botten, Lillian Hansen, Arne L. Haugen, Ingrid Heggø og lederen
Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold, Harald
T. Nesvik og Torgeir Trældal, fra Høyre, Frank Bakke-Jensen, Svein
Flåtten og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Sosialistisk Venstreparti,
Alf Egil Holmelid, fra Senterpartiet, Irene Lange Nordahl, og fra
Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide, viser til Prop.
84 S (2010–2011) Reindriftsoppgjøret 2011/2012, og endringer i statsbudsjettet
for 2011 m.m., som har en økonomisk ramme på 102,0 mill. kroner.
Komiteen viser videre til at
det den 17. februar ble brudd i forhandlingene. I samsvar med Hovedavtalen
og vedlagt sluttprotokoll fra forhandlingene er det statens siste
og reviderte tilbud som er grunnlaget for reindriftsoppgjøret 2011/2012.
Komiteen viser til at NRLs krav
i forhandlingene hadde en økonomisk ramme på 125 mill. kroner, noe
som innebar en økning av bevilgningene til Reindriftens utviklingsfond
(RUF) med 15,5 mill. kroner, de direkte tilskuddene med 7,1 mill.
kroner, samt en økning av organisasjonstilskuddet med 0,9 mill.
kroner.
Komiteen viser for øvrig til
at fjorårets avtale hadde en ramme på 101 mill. kroner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at statens tilbud også innebærer en økning på 7,0 mill.
kroner på inneværende avtale med virkning for budsjettåret 2011
for å bidra til finansiering av vedtatte ekstraordinære slakte-
og reguleringstiltak.
I tillegg viser flertallet til
at finansiering av tiltak for distrikt som er forhindret fra å bruke vinterbeiter
i Sverige, på grunn av at ny reinbeitekonvensjon ikke er operativ,
vil bli løst utenom reindriftsavtalen 2011/2012.
Flertallet har merket seg at
NRLs hovedbekymring og begrunnelse for bruddet i forhandlingene
var knyttet til hvilke prisvirkninger avviklingen av reguleringslageret
ville kunne få.
Flertallet viser videre til de
mål og retningslinjer som ligger til grunn for reindriftspolitikken
som er trukket opp i St.meld. nr. 28 (1991–1992) En bærekraftig
reindrift, og til Stortingets behandling av denne, jf. Innst. S.
nr. 167 (1991–1992). Flertallet viser videre til
reindriftsloven som ble vedtatt i Stortinget våren 2007, Ot.prp.
nr. 30 (2006–2007), jf. Innst. O. nr. 57 (2006–2007), som trådte
i kraft fra 1. juli 2007. Sammen med den årlige reindriftsavtalen
er loven de to sentrale virkemidlene for å nå de reindriftspolitiske
målene.
Flertallet har merket seg at
forslaget til reindriftsoppgjør vektlegger tiltak som kan bidra
til å bedre gjennomføringen av slaktingen gjennom sesongen og økt
salg, og at det i tillegg legges stor vekt på å stimulere til markedsrettet
produksjon og verdiskaping. Flertallet har videre merket
seg at forslaget er særlig innrettet mot reindriftsutøvere som har
reindrift som hovednæring, og at forslaget innebærer en videreføring og
videreutvikling av de produksjonsavhengige tilskuddene.
Flertallet viser til at reindriften
kan gi god utnyttelse av ressurser i marginale utmark- og fjellområder,
og er en sentral bærer av samisk kultur. Flertallet er
derfor opptatt av at tiltakene i reindriftspolitikken må innrettes
slik at næringen sikres, utvikles og styrkes innenfor de geografiske
områder næringen skal drive.
Flertallet viser videre til at
det er nedgang i resultatmålene også fra 2008 til 2009 og at det
er meget store variasjoner i vederlag målt per årsverk for arbeid
og egenkapital. Flertallet er bekymret over at reindriften
i noen områder ikke drives verken økologisk eller økonomisk på en bærekraftig
måte.
Flertallet viser til at å sikre,
utvikle og styrke reindriftsnæringen er krevende utfordringer både
for næringen og myndighetene, der felles virkelighetsoppfatning
og samhandling mellom aktørene er en avgjørende forutsetning. Flertallet peker
på at det fortsatt er store utfordringer knyttet til forholdet mellom
beitetrykk og ressursgrunnlag i flere distrikt i Finnmark.
Flertallet viser til at det for
det sør-samiske området er store problemer både med å sikre arealer
for den nomadiske driftsformen, og det meget store tapet grunnet
rovvilt.
Flertallet viser til at reindriften
er i en unik situasjon hvor potensialet for etterspørsel er langt
større enn potensialet for produksjon. Flertallet har
merket seg at ifølge en undersøkelse som er gjort av Vizeum for
MatPrat, sier 83 pst. av norske barnefamilier at barna liker å få servert
reinsdyrkjøtt, og at hele 44 pst. av befolkningen svarer at de ønsker
å spise mer reinsdyrkjøtt enn de gjør i dag.
Dette, sammenholdt med at reinkjøtt er en arktisk
delikatesse og noe av det mest eksklusive kjøttet Norge har å by
på, tilsier etter flertallets mening at reindriften
bør ha gode muligheter til å nå de målsettinger for næringen som
Stortinget har satt.
Flertallet er ellers kjent med
at reindriftspolitikk vil bli en del av den varslede stortingsmeldingen
om landbruks- og matpolitikk, og at meldingen bl.a. vil ta for seg
systemer for hvordan uavklarte rettighetsforhold skal avklares.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at produksjon
av reinkjøtt utgjør 1–2 pst. av den totale produksjonen av rødt
kjøtt i Norge. Reineierne og siidaene i reindriftsnæringen utgjør
det første leddet i verdikjeden frem til forbruker. Imidlertid merker disse medlemmer seg
at reineierne fremstår som en fragmentert gruppe i markedet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er negative til importvern som grunnlag for prisdannelse,
som har vært situasjonen for reinkjøtt siden 2003. Disse medlemmer mener
rammevilkårene for reindriftsnæringen ikke skal skille seg vesentlig
fra det som er vanlig i andre næringer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at reindriften
er utsatt for tap av ulike årsaker. Hovedårsaken til at reindriftsnæringen
er spesielt utsatt for rovvilttap, er at beitingen skjer i utmark
året gjennom. Dette innebærer at driftsformen i seg selv medfører
en større tapsrisiko, og gjør næringen spesielt sårbar ved en økning
i rovviltstammene.
Disse medlemmer finner grunn
til å stille spørsmål ved omfanget av tap av rein som skyldes rovvilt.
Den nåværende erstatningsordningen baseres i for liten grad på krav
om dokumentasjon på tap. På landsbasis blir det innvilget erstatning
for ca. 25 pst. av det som søkes erstattet som drept av fredet rovvilt.
Av antallet som blir erstattet, er kun 6 pst. dokumentert.
Disse medlemmer viser til at
det for 2009 var budsjettert med erstatning for tap av rein grunnet fredet
rovvilt på 38,964 mill. kroner, mens regnskapet viser 63,460 mill.
kroner. Det er grunn til å stille spørsmålstegn ved internkontrollen
i reindriftsforvaltningen, noe Riksrevisjonen har gjort ved flere
anledninger, uten at det viser tegn til forbedring.
Disse medlemmer er kritisk til
dagens manglende individmerking av tamrein, noe som gir alvorlige
negative konsekvenser for både dyrevelferd, mattrygghet og naturressurser. Disse medlemmer mener
at slik merking vil gi grunnlag for en vesentlig forbedret sporing
i matkjeden. Individmerking vil også åpne for effektiv telling av
dyr på vidda og antall dyr per siida.
Disse medlemmer registrerer at
det er strid om lovfortolkninger, slik at mange opplever at rein
beiter på arealer som skal være fredet fra reinbeite.
Disse medlemmer viser til at
det er uklarheter når det gjelder fortolkning av reindriftslov kontra
plan- og bygningslov i tilknytning til reindriften. Dette problemet
har i den senere tid eskalert. Det kan vises til konflikten på Lenvik-halvøya
der flere hundre rein har oppholdt seg ulovlig over lengre tid.
Området de har oppholdt seg innenfor er et område som ikke er godkjent som
reinbeiteområde, noe som også kunne ha skapt problemer for kommunens
vannforsyning for rundt 10 000 innbyggere som er lokalisert i det
berørte området.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at det er et uheldig signal å gi, at forvaltningen
belønner de i næringen som bryter lovverket istedenfor å prøve å forebygge
konflikter til et stort lokalsamfunn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti ser med bekymring på interne
konflikter i næringen der noen aktører etterlyser en strukturering slik
at det blir mulig å drive lønnsomt, mens andre mener at eierskap
kun basert på en blanding av historisk hevd og kulturell bærekraft,
må være tilstrekkelig.
Disse medlemmer viser til at
Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Kåre Simensen under behandlingen
av interpellasjon stilt av representanten Torgeir Trældal til landbruks-
og matministeren 11. mars 2010, uttalte:
«Jeg tror denne debatten om reintallet i Finnmark
er svært viktig, fordi det også er en omforent enighet om at reintallet
i deler av fylket er for høyt. Ifølge den nye reindriftsloven fra
2007 skal reintallet fastsettes slik at det skal være bærekraftig
både økologisk, økonomisk og kulturelt. Der er vi ikke i dag, og
vi har en lang vei å gå.»
Disse medlemmer viser til dagens
debatt og hendelser i Finnmark og ser at man dessverre ikke er kommet
særlig lenger. Den store variasjonen på gjennomsnittlig slaktevekt
man registrerer mellom reinbeitedistrikter med forholdsvis likt
utgangspunkt, gir grunn til bekymring. Dette kan tyde på at problemene med
for høyt reintall eskalerer, heller enn bedrer seg. Også denne sesjonen
har man en rekke ganger debattert slike problemstillinger i Stortinget.
Disse medlemmer er kjent med
at det også finnes eksempler på reindriftsutøvere som driver meget
godt. Det er mange utøvere og distrikter som produserer store kvanta
reinkjøtt av førsteklasses kvalitet. Deres driftsform er bærekraftig både
hva gjelder økonomi, økologi og når det gjelder å ivareta den samiske
kultur. Det er viktig å peke på at også disse utøvernes næringsvirksomhet
lider når hverdagen preges av konflikt og negativ omtale.
Disse medlemmer har også merket
seg gjennom media statsrådens engasjement for næringen, men mener
problemenes høye antall og at disse involverer så mange forskjellige
aktører, krever at man må gjøre en grundigere politisk jobb i denne
sak.
Disse medlemmer viser til at
allerede under behandlingen av lov om reindrift (reindriftsloven)
24. mai 2007, uttalte opposisjonspartiene følgende:
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det er 15 år siden
Stortinget behandlet en egen stortingsmelding om reindrift, St.meld.
nr. 28 (1991–1992), jf. Innst. S. nr. 167 (1991–1992). Disse medlemmer
mener at det må utarbeides en ny reindriftsmelding på bakgrunn av
de store endringer som har skjedd i reindriften i denne perioden.
Dette gjelder både på det økologiske plan med arealinngrep, tap
av beiteland, rovdyrtap, klimaendringer, på det rettslige plan med
økt fokus på sedvanerett, ny reindriftslov og ny reinbeitekonvensjon,
og på det økonomiske plan med omlegging av tilskudds- og erstatningsordninger.
Reindriftsnæringen har, særlig i Finnmark, utfordringer knyttet
til produksjonsvariasjoner, lave slaktevekter, svært høye rapporterte
rovdyrtap og lav produktivitet.»
Da situasjonen på ingen måte er bedret på disse årene,
fremmer disse medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en egen stortingsmelding
om reindrift i løpet av 2011.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener regjeringen snarest må iverksette tiltak
for områdene i Finnmark som fremdeles sliter med et for intensivt
beitetrykk i forhold til ressursgrunnlag. Disse medlemmer mener
dette er viktig for å sikre en mer forsvarlig ressursforvaltning
av reindriften i forhold til beitearealer.
Disse medlemmer har merket seg
økte konflikter mellom reindriftsnæringen og øvrige interesser i
Finnmark fylke. Disse medlemmer mener arealbehovet
for reindriftsnæringen ikke skal gå foran eller på bekostning av
annen næringsutvikling eller andre interesser i samme område.
Disse medlemmer viser til at
det i perioden fra reindriftsloven ble behandlet og frem til i dag,
har vært mange medieoppslag om alvorlige problemer med et altfor
høyt antall reinsdyr i store deler av Finnmark. I henhold til medieoppslag
er Finnmarksvidda nedbeitet og mange dyr så avmagret at de ikke
tåler å bli transportert til slakting. Disse medlemmer mener
at en slik situasjon er svært alvorlig for både miljøet og dyrevelferden.
Disse medlemmer vil vise til
interpellasjon stilt av representanten Torgeir Trældal til landbruks-
og matministeren 11. mars 2010 om reindriftsnæringens utfordringer
for å få på plass en bærekraftig reindrift.
I debatten ble det referert til at Rolf Anker
Ims, som er prosjektleder for Økosystem Finnmark, som kombinerer
fagfeltene økologi og samfunnsfag for å finne årsaker til og konsekvenser av
variasjoner i reintall innenfor begge fagfelt, uttaler følgende:
«Prosjektet har blant annet samlet data fra slakterier,
for å vurdere om overtallighet i reinflokker fører til lavere slaktevekt
på dyrene. En slik sammenheng har vært allment akseptert tidligere,
og ble også klart påvist i Økosystem Finnmark.
Men
undersøkelsen har i tillegg vist noen av de biologiske mekanismene
som ligger bak de lave slaktevektene. Fostre hos simler som slaktes
på ettervinteren ble undersøkt, og det ble funnet at fostrene er
mindre hos simler fra bestander med høy tetthet enn hva som er tilfelle
for bestandene med lav tetthet. Beiteslitasje får altså effekter
på reinen allerede i mors liv. I tillegg ser vi at tennene hos rein
fra høytetthetsområder i Finnmark slites raskere enn hos alle andre
sammenlignbare hjortedyrbestander. Tennene slites faktisk ned til gommene
på ganske få år.
Årsaken er nedbeitingen, som fører
til at reinen må spise mer fiberrik kost. Dyrene får sannsynligvis
også i seg en del sand og stein som følge av nedslitt beitevegetasjon.
De
dårlige tennene gjør at dyrene i enda mindre grad klarer å nyttegjøre
seg den dårlige kosten de får i seg. Enkelte forskere har eksempelvis
ment at svært høyt beitepress over tid kunne tippe økosystemet i
positiv retning ved at beitene etter hvert domineres av produktive
beiteplanter slik som næringsrike arter av gress.
Denne
teorien har vi tilbakevist. Vårt prosjekt viser helt entydig at
for mange rein reduserer beitegrunnlaget, også innen de mest produktive sommerbeitene.
Konklusjonene
baserer seg på et stort materiale fra feltarbeid. Ikke mindre enn
15 961 målepunkter har blitt analysert. Tjue sommerbeitedistrikter
i Finnmark ble brukt som studieenheter. Distriktene ble valgt slik
at områdene til sammen utgjorde 10 par med nabodistrikter, hvor
hvert par har et distrikt med relativt høyt reintall og et distrikt
med lavt reintall. På denne måten fikk storskalamålingene nesten
et eksperimentelt oppsett som la grunnlag for robuste analyser.
Studiet
har vært omfattende, kanskje til og med unikt i sitt omfang. Vi
hadde rene armeen av økologer i felt for å samle feltdata. I tillegg
brukte vi satellittfoto til å vurdere beiteeffekter i områder som
var vanskelig tilgjengelige for feltarbeid. Den kombinasjonen viste
seg å være veldig fruktbar.
Den samfunnsfaglige delen
av prosjektet har også avlivet noen myter, blant annet teorien om
at medvirkning, frivillige avtaler og økonomiske insentiver, såkalte
«gulrot-virkemidler», er mer effektive enn den gode, gamle pisken.
Reindriftsnæringen
deltar selv aktivt i prosessen med å sette rammebetingelser for
næringen, og uttrykker samtidig misnøye med reintallsjusteringene.
Det
viser seg at det finnes mange uenigheter knyttet til hvordan reintallet
fastsettes, hvilke deler av næringen som bør redusere antallet,
og hvilke virkemidler som bør brukes, forteller Ims.
Han
mener også at medforvaltningssystemet har ført til at personer med
mange rein får større makt, samtidig som subsidie- og erstatningssystemet
favoriserer store flokker. Dette kommer ekstra godt til syne etter
såkalte katastrofevintre.
Etter slike vintre vil
personer som driver stort både sitte igjen med flest dyr til videre
produksjon og få storparten av erstatningene fra myndighetene.
I
realiteten virker systemet slik at de som driver minst bærekraftig
favoriseres av staten. Hensikten fra myndighetenes side har nok
vært å hjelpe reindriftsnæringa i bærekraftig retning, men myndighetene
har ikke klart å se de langsiktige konsekvensene av forvaltningen.
Reindriften oppfattes som en viktig kulturbærer i
Finnmark. Samtidig skal næringen leve opp til produksjonskrav som
sammenfaller med resten av samfunnet.
Reindriftsnæringa
ligger i skjæringspunktet mellom ny og gammel tid, og møter derfor
mange utfordringer, ikke minst i forbindelse med klimaendringer.
Et
varmere klima i Finnmark kan få stor effekt på vinterbeitene for
reinen.
Mildvær med påfølgende frost eller mer snø
på vidda er utfordringer som vil kreve mye av både næring og myndigheter.»
Økolog Rolf Anker Ims legger ikke skjul på at prosjektet
Økosystem Finnmark har vært utfordrende.
Disse medlemmer mener det er
prinsipielt betenkelig at enkeltnæringer forhandler egne rammevilkår
direkte med staten og inngår avtaler med store økonomiske konsekvenser
utenom den ordinære budsjettbehandlingen.
Disse medlemmer mener at de årlige
vedtak om reindriftsnæringens rammebetingelser ikke er et lønnsoppgjør,
men en fastsettelse av muligheter for å skape inntekter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang
av erstatningsordningen for tap av rein, herunder vurdere skjerping
av krav til dokumentasjon av innrapporterte tap. Gjennomgangen skal
foretas av en uavhengig instans.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen justere periodiseringen
av reindriftsoppgjøret til å følge kalenderåret og at forhandlingene
kommer inn som en del av budsjettprosessen.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
«Forslag til reindriftsoppgjøret 2011/2012 bifalles
ikke.»
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen legge frem en egen stortingsmelding
om reindrift i løpet av 2011.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang
av erstatningsordningen for tap av rein, herunder vurdere skjerping
av krav til dokumentasjon av innrapporterte tap. Gjennomgangen skal
foretas av en uavhengig instans.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen justere periodiseringen
av reindriftsoppgjøret til å følge kalenderåret og at forhandlingene
kommer inn som en del av budsjettprosessen.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 4
Forslag til reindriftsoppgjøret 2011/2012 bifalles
ikke.
Komiteens tilråding fremmes av komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Kristelig Folkeparti.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre følgende
vedtak:
I
I statsbudsjettet for 2011 gjøres følgende endringer:
Kap. | Post | Formål | Kroner |
Utgifter |
1147 | | Reindriftsforvaltningen | |
| 71 | Omstillingstiltak i Indre Finnmark, reduseres med
| 2 500 000 |
| | fra kr 8 904 000 til kr 6 404 000 | |
1151 | | Til gjennomføring av reindriftsavtalen | |
| 51 | Tilskudd til Utviklings- og investeringsfondet, økes med | 9 500 000 |
| | fra kr 30 000 000 til kr 39 500 000 | |
II
Stortinget gir Landbruks- og matdepartementet fullmakt
til å iverksette tiltak i henhold til det foreslåtte reindriftsoppgjøret,
og som er knyttet til bevilgninger i 2012.
III
Stortinget gir Landbruks- og matdepartementet fullmakt
til å forestå avviklingen av reguleringslageret for reinkjøtt i
2011/2012.
Oslo, i næringskomiteen, den 26. mai 2011
Terje Aasland |
Torgeir Trældal |
leder |
ordfører |