I 2010 har utvalget gjennomført seks inspeksjoner
i Den sentrale enhet (DSE) og det har inspisert PST-enhetene i politidistriktene
Follo, Haugaland og Sunnhordland, Hordaland og Hedmark. Ni klager
mot PST er mottatt fra enkeltpersoner i 2010, mot 16 klager i 2009.
Samtlige klager som ikke er avvist på formelt grunnlag, er undersøkt
i PST. Utvalget mottar stadig henvendelser fra personer som har
fått avslag på søknader om innsyn i opplysninger i PSTs arkiver
og registre.
Utvalget har i 2010 måttet rette spesiell oppmerksomhet
mot PST i noen saker, bl.a. for å få avklart prinsippene for utvalgets
innsynsrett i PST. Bakgrunnen er at PST i enkelte sakstyper i en
periode har suspendert utvalgets innsyn uten tilstrekkelig grunnlag
og dels har gitt mangelfull informasjon. Utvalget har i 2010 også
stilt spørsmål omkring PSTs bruk av skjulte tvangsmidler i enkelte
saker.
Under en inspeksjon i DSE i 2010 ble det opplyst at
det var opprettet en ny etterforskingssak som utvalget, på grunn
av sakens sensitive innhold, ikke ville bli orientert om før saken
var avsluttet. Det ble fra tjenestens side understreket at det utelukkende
var et ønske om å hindre spredning av informasjon som var grunnen
til at saken ikke ble fremlagt.
Utvalget påpekte i et brev at det har innsynsrett
i tiltak og operasjoner i pågående etterforskningssaker. Hovedpoenget
med at kontrollen skal være etterfølgende, er at utvalget ikke kan
instruere tjenestene eller nyttes av dem for konsultasjoner, jf.
kontrolloven § 2 siste ledd og kontrollinstruksen § 7 første ledd.
Videre uttalte utvalget:
«Begrensingene i utvalgets innsynsrett i tjenestene
følger av kontrollinstruksen § 5 om at utvalget ikke skal søke et
mer omfattende innsyn i graderte opplysninger enn det som er nødvendig ut
fra kontrollformålene og at utvalget så vidt mulig skal iaktta hensynet
til kildevern og vern av opplysninger fra utlandet. Det må imidlertid være
opp til utvalget selv å vurdere hvor omfattende innsyn utvalget
skal søke i sensitive saker, ut fra kontrolloppgaven og kontrollformålene.»
På bakgrunn av det ovennevnte ba utvalget om
å få fremlagt saken under påfølgende inspeksjon i DSE. Tjenesten
etterkom utvalgets anmodninger. Utvalget legger til grunn at PST
for fremtiden ikke unntar en sak fra utvalgets innsyn med den begrunnelsen
som det her opprinnelig ble vist til.
Ved hver inspeksjon i DSE gjennomgås stikkprøver
og søk i arbeidsregisteret etter forberedelser fra sekretariatet.
Utvalget fører tett og regelmessig kontroll med PSTs behandling
av opplysninger om enkeltpersoner. Kontrollen legger særlig vekt
på regelverkets krav om formålsbestemthet, nødvendighet og relevans
og opplysningenes kvalitet. Resultatet er bl.a. at ca. 40 personer
i PSTs arbeidsregister er blitt slettet i 2010.
Utvalget har også i 2010 sett flere tilfeller
der PST har behandlet opplysninger i strid med PST-instruksen § 15:
«Opplysninger om en person kan ikke behandles kun
på bakgrunn av hva som er kjent om personens etnisitet eller nasjonale
bakgrunn, politisk, religiøs eller filosofisk overbevisning, fagforeningstilhørighet
eller opplysninger om helsemessige eller seksuelle forhold».
Utvalget ba tjenesten redegjøre for hvilke kriterier
eller faktorer som må foreligge for at tjenesten kan behandle opplysninger
om slike forhold. I sitt svar til utvalget skrev PST:
«PST-instruksen § 15 fastslår at det ikke alene kan
behandles opplysninger av den type som omtales i bestemmelsen. Grunnlaget
for registreringen må følgelig være i samsvar med de nødvendighetskrav
og relevansvurderinger som følger av PST-instruksen §§ 13 (2) nr.
1 b og § 14. At det behandles opplysninger av den type som omfattes
av PST-instruksen § 15 vil derfor ikke være galt dersom de kommer
som utfyllende tillegg til de opplysninger som alt foreligger og
som gjør at objektet er relevant for PST. … Betydningen av en persons
vilje og evne til å bruke vold samt forholdet vedkommende måtte ha
til en voldelig organisasjon vil ha betydning for vurderingen av
hvorvidt det er relevant for PST å behandle opplysninger om vedkommende.»
Etter dette valgte tjenesten etter en fornyet
vurdering å slette 15 av de registreringene utvalget hadde tatt
opp. Enkelte av disse gjaldt opplysninger om religiøs overbevisning,
mens andre gjaldt informasjon om politisk overbevisning.
Opplysninger i PSTs arbeidsregister skal slettes når
vilkårene for behandling av dem ikke lenger er til stede, jf. den
såkalte femårsregelen. Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité
påpekte under behandlingen av fjorårets årsmelding at det er viktig
at tidligere registreringer slettes hvis de ikke er tilført nye
opplysninger de siste fem år, forutsatt at de ikke lenger er nødvendig
for formålet. Kontrollen på dette punktet har også i 2010 ført til
at noen registreringer har blitt slettet.
Som det ordinære politiet kan også PST be retten om
lov til å bruke skjulte tvangsmidler ved ordinær etterforskning,
for eksempel kommunikasjonskontroll, romavlytting og hemmelig ransaking.
PST har i tillegg hjemmel til å begjære bruk av skjulte tvangsmidler
for å forebygge eller avverge straffbare handlinger som hører til
PSTs ansvarsområde.
Utvalget fører løpende kontroll med PSTs bruk av
skjulte tvangsmidler i enkeltsaker. For utvalget er det særlig viktig
å kontrollere om PSTs begjæringer til retten bygger på grundig informasjon,
om PST benytter tvangsmidlene i samsvar med rettens tillatelse og
at overvåkningstiltaket avvikles dersom forutsetningene for rettens
tillatelse faller bort. Omfanget av PSTs bruk av skjulte tvangsmidler
er også av interesse for utvalget. Kontrollen med PSTs bruk av skjulte
tvangsmidler i enkeltsaker i 2010 har gitt grunnlag for å kritisere
tjenesten i tre enkeltsaker.
Utvalget behandler klager over PSTs og Justis- og
politidepartementets avslag på begjæringer om innsyn, bl.a. i svært
gamle saker som gjelder nær familie. Problemstillingen har vært
omtalt i flere av utvalgets årsmeldinger og har vært tatt opp med
PST og departementet i flere omganger uten endelig avklaring. En
som klagde til utvalget, ønsket å få vite om det var registrert
opplysninger om hennes far under andre verdenskrig. Fem år etter
at saken ble reist, har verken klager eller utvalget fått en konkret
begrunnelse for hvorfor det ikke kan opplyses om han ble registrert
eller ikke. Generelt mener utvalget at personvernhensyn taler for
at PST som hovedregel bør gi innsyn i opplysninger som er 30 år
eller eldre.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen ga i sin innstilling
til EOS-utvalgets årsmelding for 2009 uttrykk for at spørsmålet
om en permanent innsynsrett bør vurderes. Men kort tid før komiteen
avga denne innstillingen, i lovvedtak 4. mars 2010, vedtok Stortinget
politiregisterloven. Den bestemmer at det ikke skal være noen innsynsrett
i PSTs arkiver og registre. Samtidig ble det slått fast at offentlighetsloven
ikke gjelder for tjenesten.
På denne bakgrunn ble spørsmålet om innsyn i eldre
opplysninger hos PST diskutert på et møte mellom representanter
fra utvalget og justisminister Knut Storberget i oktober 2010. I
møtet kom det frem at departementet var i gang med å utrede spørsmålet
om innsyn i eldre opplysninger. Dette var en oppfølging av en rekke henvendelser
fra EOS-utvalget og av kontroll- og konstitusjonskomiteens merknader
til utvalgets siste årsmelding.
Utvalget gjorde sist skriftlig rede for sine synspunkter
på spørsmålet om innsyn i eldre opplysninger i brev til Justis-
og politidepartementet 23. november 2010. Om selve utredningen av spørsmålet
om en permanent innsynsrett i eldre opplysninger, skrev utvalget
bl.a.:
«Det klare inntrykket utvalet sit med ut frå erfaringane
med kontrollverksemda overfor PST, er at verken PSTs operative verksemd
i seg sjølv eller tilhøvet til utanlandske samarbeidande tenester
har blitt skada gjennom det innsynet som vart gitt som følgje av
den mellombelse innsynsordninga. …
Utvalet er kjent
med at PST vil ha heimel til å avvise alle innsynskrav når politiregisterlova
§ 66 trer i kraft, samstundes som den slår fast at offentleglova
ikkje gjeld for tenesta. Utvalet meinar at denne lovreguleringa,
som i praksis vil avskjere alt innsyn i PST, gjer det ekstra viktig
at departementet vurderer om ein rett til innsyn i eldre opplysningar
skal lovregulerast. Utvalet minner om at hovudregelen om at sikkerheitsgradert
informasjon er avgradert etter 30 år vil fortsette å gjelde for
PST, sjølv etter at politiregisterlova trer i kraft. Med mindre
departementet meinar det er naturleg at innsyn skal nektast for alle
type opplysningar, uavhengig av om informasjonen er gradert eller
ikkje og uavhengig av kor gamle opplysningar det er tale om, så
vil det vere naudsynt med ei særskilt lovregulering på området.
…
Eit anna omsyn som taler for å lovfeste rett til innsyn
i eldre opplysningar hos PST, er tilliten til tenesta. Det er grunn
til å tru at ein innsynsrett, sjølv om denne vert avgrensa til eldre
opplysningar, vil kunne bidra til auka tillit til PST blant folk
flest. Dette vil også harmonere med den generelle opninga av tenesta
som har skjedd dei siste åra med ein aktiv informasjonsstrategi
og bruk av sosiale media for å kommunisere med enkeltpersonar.»
Utvalget vil holde seg orientert om utfallet
av departementets vurdering av spørsmålet om innsyn i eldre opplysninger.
Utvalget vil i 2011 også for øvrig være opptatt av spørsmål i tilknytning
til avgradering og innsyn i opplysninger PST behandler.
Utvalgets kontroll med PSTs utlevering av personopplysninger
til utenlandske samarbeidende tjenester har i 2010 avdekket ett
tilfelle der PST har handlet i strid med retningslinjene. På bakgrunn
av en identitetsforespørsel fra en utenlandsk sikkerhetstjeneste
opplyste PST at vedkommende var ukjent for tjenesten, men at han
tidligere var blitt anmeldt til det ordinære politiet i Norge for
mishandling av sin kone. Identitetsforespørselen kom som følge av
at personen var blitt anholdt av sikkerhetstjenesten i landet.
På spørsmål fra utvalget opplyste tjenesten
at det i henhold til PST-instruksen § 13 annet ledd nr. 3 er anledning
til å behandle opplysninger om personer dersom det er nødvendig
for samarbeidet med andre lands politimyndigheter. Etter en ny gjennomgang
var imidlertid PST kommet til at «enkelte av de opplysningene som
er utlevert ikke kan anses som relevante i forhold til den henvendelsen
som er mottatt fra [utlandet]», og at opplysningene dermed «ikke
har vært utlevert i tråd med gjeldende rutine for utlevering av
opplysninger». Tjenesten valgte å slette alle registrerte opplysninger
om personen.
Samarbeidet mellom PST og utlendingsmyndighetene
er relativt omfattende. Det gjelder bl.a. informasjonsutveksling
i utlendingssaker, herunder visum-, asyl- og utvisningssaker. Kunnskap
om samarbeidsrelasjonene mellom EOS-tjenestene og andre offentlige
myndigheter har vært vektlagt fra utvalgets side de senere årene.
Siden utvalgets kontrollområde er funksjonelt avgrenset, kan utvalget
også ha et mer direkte kontrollansvar overfor myndigheter som samarbeider
og utveksler informasjon med EOS-tjenestene.
I årsmeldingen for 2009 uttrykte utvalget at
det var tilfreds med at retningslinjene for samarbeidet mellom utlendingsmyndighetene
og PST har kommet på plass. Utvalget har fulgt opp dette i 2010
ved å kontrollere at bestemmelsene i de nye retningslinjene etterleves
av PST. Utvalget inspiserte i 2010 Utlendingsdirektoratet (UDI),
og fikk da blant annet en orientering om direktoratets samarbeid
med PST. Det er både i PST og i UDI foretatt stikkprøvekontroller
av korrespondansen mellom tjenesten og direktoratet. Kontrollen
har ikke gitt grunnlag for oppfølging i etterkant.
Komiteen mener at
den kontrollen med Politiets sikkerhetstjeneste som utvalget utfører
på vegne av Stortinget, er meget viktig. Komiteen er
tilfreds med den måten utvalget informerer Stortinget på gjennom
sin årsmelding.
Komiteen viser til
at EOS-utvalgets kontroll er etterfølgende. Prinsippet om etterfølgende
kontroll innebærer at kontrollen med de enkelte beslutninger og
disposisjoner foretatt av tjenestene skal skje i etterhånd. Utvalget
skal således ikke forhåndskonsulteres eller av eget tiltak gi råd
om beslutninger som skal treffes. Prinsippet om etterfølgende kontroll
innebærer imidlertid ikke at kontroll med en pågående sak først
skal skje etter at etterforskningen eller saken er avsluttet. Komiteen peker
på at EOS-utvalget ut fra kontrollformålene i utgangspunktet har
en ubetinget rett til innsyn også i pågående saker, samt tiltak
og operasjoner mv. i en pågående sak.
Komiteen viser videre til at
Kontrollinstruksen § 5 omhandler begrensninger i utvalgets innsyn, i
motsetning til begrensninger i utvalgets kontroll etter § 4. Kontrollinstruksen
§ 5 unntar ikke saker fra utvalgets innsynsrett, og utvalget selv vil
forestå vurderingen av om det foreligger «særlige grunner» til å
gå inn i sakene for å vurdere om sakene likevel ligger innenfor
utvalgets kontroll.
Komiteen er fornøyd med at PST
har fulgt opp EOS-utvalgets syn i dette spørsmålet, idet utvalgets
syn deles av komiteen.
Komiteen viser til
at utvalget har oppdaget flere tilfeller hvor Politiets sikkerhetstjeneste (PST)
har behandlet personopplysninger i strid med PST-instruksen § 15.
Utvalget foretar stikkprøvekontroll av arbeidsregistret, og denne stikkprøvekontrollen
alene har ført til at 40 personer er slettet fra arbeidsregistret.
Komiteen viser til at bestemmelsene
om registrering av personopplysninger skal balansere mellom samfunnets
krav på sikkerhet på den ene siden og personvernhensyn på den andre.
Denne balansen må sikres gjennom et politisk vedtatt regelverk som
tjenestene er forpliktet til å følge. Registrering i strid med regelverket
er således meget uheldig. I den grad tjenesten mener regelverket
må endres, bør dette tas opp tjenestevei eller via politiske kanaler. Komiteen understreker
derfor at det ikke er akseptabelt at tjenestene går ut over de rammene
for registrering av personopplysninger som er politisk bestemt,
og er bekymret over at antallet oppdagede brudd under stikkprøvekontroll
indikerer at omfanget av slik illegitim registrering i arbeidsregistret
er for høyt.
Komiteen viser til at utvalget
også har kritisert PST for 15 tilfeller av registrering i strid
med PST-instruksen § 15 knyttet til registrering på bakgrunn av
etnisitet, nasjonal bakgrunn, politisk, religiøs eller filosofisk
overbevisning, fagforeningstilhørighet eller opplysninger om helsemessige
eller seksuelle forhold. Komiteen legger til grunn
at tjenestens bevissthet rundt disse forholdene øker som følge av kritikken
fra EOS-utvalget.
Komiteen viser til Innst. 265
S (2009–2010), jf. Dokument 18 (2009–2010) hvor komiteen understreker
viktigheten av at PST følger kravet om individuell vurdering med
konkrete arbeidshypoteser før det er grunnlag for å registrere opplysninger
om en person i arbeidsregistret, og at registreringer slettes om
det ikke tilføres nye opplysninger i løpet av fem år, forutsatt
at de ikke lenger er nødvendige for formålet. Komiteen viser
til at PST har igangsatt et arbeid internt, både sentralt og lokalt,
og gjennomført tiltak for å styrke kvalitetssikring og bevissthet
rundt disse forholdene. Komiteen er fornøyd med at tjenesten
har igangsatt slikt arbeid og legger til grunn at EOS-utvalget følger
dette arbeidet videre i 2011.
Komiteen viser til
at EOS-utvalget omtaler tre konkrete saker. Den ene saken omhandler
bruk av hastekompetanse etter straffeprosessloven § 222, litra d.
Den andre beskriver en sak hvor PST oversendte et hastevedtak til
retten en dag senere enn loven fastsetter. Komiteen viser
til at PST har innrettet seg slik at utvalgets forventning blir
oppfylt.
Den tredje saken som omtales, fremstår som mer alvorlig.
Her har PST fått avslag fra retten på begjæring om bruk av romavlytting
uten at tjenesten innrettet seg etter avslaget. Komiteen finner
grunn til å understreke at bruk av skjulte tvangsmidler er et alvorlig
inngrep mot den enkelte og at de rettssikkerhetsskranker som er fastsatt
av lovgiver, må følges opp svært nøye. I dette tilfellet foregikk
det i praksis ulovlig overvåking i to døgn i påvente av ankebehandling. PST
kunne bedt om oppsettende virkning, men unnlot å gjøre det. Komiteen understreker
viktigheten av at PST i slike saker frakobler utstyret og innretter
seg etter rettens beslutning. Samtidig er det avgjørende at PST
i retten får frem alle sakens relevante fakta og fremsetter nødvendige subsidiære
prosessuelle anførsler slik at en unngår opphold i overvåkingsperioden.
I denne saken fremstår det som om retten ikke var kjent med at det
dreide seg om en pågående overvåking. Det fremgår videre at PST
ikke ba om at rettens beslutning ble gitt oppsettende virkning i påvente
av ankebehandling. Komiteen forutsetter at PST gjennomgår
egne rutiner for å sikre disse interessene bedre.
Komiteen viser til
komiteens merknader i Innst. 265 S (2009–2010), jf. Dokument 18 (2009–2010)
hvor komiteen mener det bør utredes en varig innsynsordning for
eldre opplysninger. Komiteen konstaterer at Stortinget ved
behandlingen av ny politiregisterlov ikke har vedtatt bestemmelser
som gir rett til innsyn i slike eldre opplysninger. Komiteen viser
til at departementet likevel gjennomfører en utredning knyttet til
spørsmålet og er tilfreds med det. Komiteen imøteser
at departementets konklusjoner fremlegges for Stortinget.
Komiteen viser til
at det er viktig for PST å ha et godt forhold til samarbeidende
tjenester og at informasjonsutveksling er avgjørende for å sikre en
slik relasjon. Utveksling av opplysninger mellom samarbeidende tjenester
vil ofte være avgjørende for saker PST arbeider med. Komiteen er
fornøyd med at PST i hovedsak ser ut til å forholde seg til regelverket
hva gjelder utveksling av slik informasjon, men konstaterer, som EOS-utvalget,
ett tilfelle av opplysninger som ikke burde vært gitt i henhold
til regelverket. Komiteen deler utvalgets kritikk
i denne konkrete saken.
Komiteen er tilfreds
med at det ikke er funnet grunnlag for nærmere undersøkelser etter
kontroll av samarbeidet mellom PST og utlendingsmyndighetene.
Komiteen viser til
årsmeldingen og har ingen ytterligere kommentarer på dette punkt.
Komiteen viser til
at det i enkelte klagesaker kan foreligge store mengder arkivmateriale
som kan ha relevans, men som er av eldre dato og som i enkelte tilfeller
kan være vanskelig å finne dersom systematiseringen i utgangspunktet
ikke har vært god nok. Komiteen legger til grunn
at PST sikrer lagring og oppbevaring av materiale på en slik måte
at det ikke skal være særlig resurskrevende å bidra med opplysninger
i en klagesak. Saksbehandlingstid på ca. ett år vil i slike tilfeller
være for lenge.
Komiteen viser til
årsmeldingen og har ingen ytterligere kommentarer.