Verda står overfor krevjande utfordringar som
er knytte til mellom anna fred og tryggleik, utvikling og menneskerettar.
Behovet for ein global møteplass er stort. Det deltok over 100 stats- og
regjeringssjefar under toppmøtet om tusenårsmåla og opninga av Generalforsamlinga,
og dette stadfestar nok ein gong den sentrale plassen FN har som
møteplass og arena for diskusjon om dei felles utfordringane våre,
FN som normsetjar og FN som aktør.
Ti år etter tusenårserklæringa var det store
forventningar til toppmøtet om tusenårsmåla som fann stad 20.–22. september
2010. Dei åtte tusenårsmåla vart vedtekne i 2000 og skal vere oppfylde
innan 2015. Frå norsk side var vi opptekne av å markere norske kjernesaker
som oppfølging av tusenårsmåla, særleg reduksjon av barne- og mødredødstala,
likestilling og kvinnerettar, samanhengen mellom miljø, klima og utvikling,
menneskerettsperspektivet, kampen mot væpna vald og rettferdig fordeling
av ansvar for oppnåing av tusenårsmåla. Sjølv om erklæringa frå
møtet kom i hamn etter lange og til dels vanskelege forhandlingar,
var det endelege resultatet ei stadfesting av den politiske viljen
i medlemslanda til å gjennomføre måla. Medan generaldebatten under
toppmøtet var konstruktiv og målretta, fekk debatten i Generalforsamlinga eit
meir retorisk og polarisert preg. Det mest utprega eksempelet på
dette var innlegget til Irans president som mellom anna antyda at
angrepet på Twin Towers var regissert av amerikanarane sjølve. I
det norske hovudinnlegget vart det då òg beklaga at FNs generalforsamling
vart brukt som arena for ekstreme ytringar.
På same måten som tidlegare år kan ein spore
ei polarisering mellom landa i nord og sør om enkelte politisk følsame
spørsmål som menneskerettar, ny økonomisk verdsorden, internasjonal handel,
fiskeri og havrettsspørsmål. Denne polariseringa kjem som følgje
av at enkelte aktive og pågåande land i G77 (samordningsmekanismen
til utviklingslanda på det sosiale og økonomiske området) og den
alliansefrie rørsla (NAM) i stor grad avgjer kva posisjonar desse gruppene
skal ha. Dette gjer det vanskelegare å nå kompromissløysingar og
gjev meir moderate utvik-lingsland mindre handlingsrom.
Det høyrer vidare med til biletet at den omfattande
samordninga i EU òg tidvis fører til ei sementering av posisjonane
landa har. For Noreg har det difor vore ei oppgåve å arbeide nært
med likesinna land på tvers av regionale grupper med sikte på å
nå fram til samlande løysingar. Eit eksempel på dette er initiativet
frå utanriksministeren innanfor global helse og utanrikspolitikk. Noreg
har òg i andre samanhengar, m.a. på nedrustingsområdet, søkt å arbeide
på tvers av etablerte regionar. Som tidlegare har Noreg vidareført
samarbeidet med nærståande land, som dei nordiske landa, EU-kretsen
og vestlege land utanfor EU. Det har vore positivt å registrere
at USA i fleire samanhengar har vore ein god medspelar.
Det vil openbert vere behov for å arbeide på tvers
i budsjettdiskusjonen neste år om finansieringa av FN-verksemda.
Årets sesjon var eit mellomår i spørsmålet om vedtaking av det toårige regulære
FN-budsjettet. Mykje av arbeidet i haust vart vigd til reform av
personalpolitikken, som i seg sjølv var vanskeleg nok. Neste sesjon vil
måtte vedta eit nytt budsjett for FN, og fleire land har signalisert
tydeleg at dei ikkje vil akseptere nokon auke. Det er såleis stor
fare for auka polarisering mellom dei vestlege landa som ønskjer
effektivisering og nedskjeringar, og G77-landa som er tilhengarar
av større budsjett. Dei fryktar at reformer og meir effektive arbeidsmetodar
vil kunne brukast som påskot for nedskjeringar. Denne polariseringa
fører til at alle forslag om effektivisering vert sedde på med mistru.
Noreg har ei krevjande oppgåve med å understreke
at det trengst reformer, samtidig som FN må få nok ressursar til
å utføre oppgåvene sine. I den samanhengen har Noreg vore ein pådrivar for
at det skal sikrast ei betre og meir påliteleg finansiering av aktivitetane
til FN innanfor konfliktløysing, fredsbygging og humanitær verksemd.
Utfordringa er å overtyde land som går inn for nullvekst, om at
FN må få nødvendige ressursar til kjerneoppgåver som organisasjonen utfører
som global fredsbevarar, samtidig som det er opplagt at ei rekkje
G77-land snarare vil prioritere at knappe ressursar vert brukte
på utvik-lingsområdet.
Det er viktig at finansieringsspørsmålet ikkje fører
til at arbeidet med FN-reform vert skadelidande. Det er enda meir
nødvendig at FN styrkjer samordninga av bistandsverksemda på landnivå
og når fram til dei som treng hjelp, så effektivt som råd er. Men
det vert òg stadig klarare at måten gjevarland finansierer fond
og program på, bidreg til eit fragmentert FN som har problem med
å planleggje og koordinere innsatsen. Det rår i dag ein viss reformtrøyttleik
blant medlemslanda. Dette ser ein òg i spørsmålet om å gjere FNs
tryggingsråd meir representativt og ope.
Eit høgdepunkt under årets sesjon av FNs generalforsamling
var opprettinga av UN Women, for å styrkje ein koordinert innsats
innanfor likestilling og fremjing av kvinnerettar. Dette var ei
av dei viktigaste tilrådingane frå høgnivåpanelet for FN-reform
som vart leidd av statsminister Stoltenberg og dei dåverande statsministrane
i Mosambik og Pakistan. Nettopp likestillingspolitikken kom sterkt
i framgrunnen under denne sesjonen av Generalforsamlinga og ikkje minst
i FNs tryggingsråd, der tiårsjubileet for tryggingsrådsresolusjon
1325 om kvinner, fred og tryggleik vart markert. Generalsekretær
Ban Ki-moon har òg synt eit stort engasjement i å rekruttere kvinner
til leiande stillingar i FN-sekretariatet. Noreg hadde stort utbytte
av det nære samarbeidet med Ban Ki-moon for å fremje den globale
strategien for helsa til kvinner og barn.
Eit viktig høgdepunkt i haust var at det lukkast
å få omgjort eit svært uheldig vedtak i 3. komité som klart ville
ha svekt rettane til lesbiske, homofile, bifile og transpersonar.
Eit sterkt innlegg frå generalsekretæren til forsvar for rettane
til lesbiske, homofile, bifile og transpersonar på den internasjonale
menneskerettsdagen 10. desember bidrog nok til at ein i plenum fekk omgjort
vedtaket.
Arbeidet i generalsekretærens rådgjevingsgruppe
for klimafinansiering som vert leidd av statsminister Jens Stoltenberg
og Meles Zenawi har vore eit av dei viktigaste initiativa i FN på klimaområdet
denne hausten. Rapporten vart godt motteken, men det har så langt
ikkje kome noka konkretisering av økonomiske forpliktingar knytte
til klimafinansiering. Miljø og berekraftig utvikling har stått
i fokus gjennom høgnivåmøtet om biologisk mangfald og dei første
førebuingane til konferansen om berekraftig utvikling i Rio i 2012.
Debatten om kva rolle FN skal spele i den internasjonale
økonomiske arkitekturen, var mindre intens ettersom finanskrisa
som hadde stått sentralt i 2009 og inn i 2010, ikkje fekk så sterke verknader
for utviklingslanda som lenge frykta. Ei arbeidsgruppe om finanskrisa
og FN som vart leidd av Noregs FN-ambassadør Morten Wetland og kollegaen
hans frå Zambia, har òg bidrege til ein meir pragmatisk debatt.
Innsatsen frå Sør-Korea for å gjere formannskapsperioden sin i G20
meir inkluderande bidrog òg til å dempe kampånda frå utviklingslanda
si side, saman med ei generelt ganske god økonomisk utvikling og
lågare matvareprisar i store delar av 2010.
Presidenten for Generalforsamlinga, sveitsaren Joseph
Deiss, gjorde rolla FN speler i globalt styresett, til eit hovudtema
for arbeidet sitt då han tiltredde. Det har funne stad fleire debattmøte
i Generalforsamlinga. Initiativet har likevel ikkje bidrege til
å auke aktiviteten til medlemslanda i nemneverdig grad, og det har
ikkje kome konkrete endringsforslag for å gjere FN meir effektiv
og relevant på det økonomiske området.
I Generalforsamlinga i FN kan norske prioriteringar
og norsk FN-politikk fremjast og synleggjerast gjennom deltaking
på høgnivåmøta, på regulære møte i plenum og komiteane, i og gjennom
dei bilaterale møta som finn stad i margen av særleg dei store høgnivåmøta.
Toppmøtet om tusenårsmåla hadde som føremål å
vurdere framgangen sidan måla vart vedtekne av FN i 2000, og å treffe
tiltak for å akselerere framgangen fram mot fristen i 2015. Møtet
stadfesta rolla FN speler som arena for fastsetjing av globale utviklingspolitiske
mål og etablering av felles forståing for kvar verda står i kampen
mot fattigdom. Høgnivåmøtet munna ut i ei slutterklæring som alle
medlemslanda i FN slutta seg til. Noreg fekk mellom anna gjennomslag
for at arbeidet med reduksjon av barnedødstal og med mødrehelse
må prioriterast.
Under Generalforsamlinga stadfesta Noreg posisjonen
som ein sentral aktør innanfor helse. FNs generalsekretær lanserte
ein handlingsplan for helsa til kvinner og barn under høgnivåmøtet, der
Noreg hadde stått sentralt i utviklinga. Så langt har planen mobilisert
rundt USD 40 milliardar, i tillegg til politiske forpliktingar frå
leiarar frå utviklingsland om korleis dei vil jobbe framover for
å nå tusenårsmåla. Initiativet frå utanriksministeren innanfor global
helse og utanrikspolitikk vart ytterlegare styrkt gjennom eit eige
utanriksministermøte i sjulandsgruppa (Noreg, Brasil, Thailand,
Frankrike, Indonesia, Senegal og Sør-Afrika) der ministrane vedtok
ei erklæring som fastset prioriteringar for samarbeidet vidare.
Brasil leidde forhandlingane om resolusjonen om utanrikspolitikk
og global helse på vegner av sju-landsgruppa. Resolusjonen fekk stor
oppslutning og vart vedteken av Generalforsamlinga.
Noreg understreka at finansieringa av tusenårsmåla
må styrkjast gjennom nye og andre finansieringsmåtar, mellom anna
ei finanstransaksjonsavgift til inntekt for utvikling. Saman med
Frankrike, Spania, Belgia, Japan og Brasil underteikna miljø- og
utviklingsministeren på vegner av regjeringa ei erklæring til støtte
for ei finanstransaksjonsavgift til inntekt for utvikling. Noreg
leidde vidare arbeidet med resolusjonen om innovativ finansiering.
Utanriksminister Jonas Gahr Støre leidde det
årlege Trygve Lie-symposiet under opninga av den 65. generalforsamlinga.
Symposiet var i år vigd til dei norskleidde forhandlingane om menneskerettar
og næringsliv i FN. Harvard-professor John Ruggie leier på vegner
av FNs generalsekretær arbeidet med å utvikle retningslinjer for
ansvaret næringslivet har for å respektere menneskerettane. Sør-Afrika,
Russland og Argentina deltok på politisk nivå. Saman med Nigerias
FN-ambassadør bidrog dei med tverregional og sterk støtte til arbeidet
professor Ruggie gjer. Retningslinjene skal leggjast fram for FNs
menneskerettsråd i juni 2011.
2010 var det internasjonale året for biologisk mangfald,
og det vart gjort store framsteg i løpet av året. FNs generalforsamling
organiserte ein høgnivådebatt der naturmangfald var temaet. Miljø-
og utvik-lingsminister Solheim var ein av paneldeltakarane. Det
tiande statspartmøtet for FN-konvensjonen om biologisk mangfald
møttest i Nagoya i Japan. Etter seks år med intense forhandlingar
FN med å oppnå ein viktig avtale på naturmangfaldområdet. Generalforsamlinga vedtok
i fjor haust ein resolusjon som legg grunnlaget for etablering av
naturmangfaldspanelet som ein håpar kan verte like profilert som FNs
klimapanel.
Statsminister Jens Stoltenberg og Etiopias statsminister
Meles Zenawi la, som leiarar av rådgjevingsgruppa til generalsekretæren
for klimafinansiering, i oktober fram ein rapport om korleis industrilanda
skal kunne innfri forpliktingane frå København-toppmøtet om 100
milliardar dollar årleg til klimatiltak i utviklingsland. Rapporten
legg til grunn at den ambisiøse målsetjinga kan realiserast gjennom
ei blanding av offentlege og private finansieringskjelder og ein
pris på mellom 20 og 25 dollar per tonn utslepp av karbondioksid.
Det følgjer av dette at inntektene til klimatiltak vil auke i takt
med utsleppsprisen, samtidig som alternative energikjelder vert
meir attraktive. Cancun-toppmøtet i desember merkte seg denne rapporten.
Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim og
Indonesias miljøminister presenterte i samband med opninga av Generalforsamlinga
klima- og skogpartnarskapen mellom dei to landa, med det føremålet
å trekkje fleire gjevarland til samarbeidet i forkant av toppmøtet
i Cancun. Til stades var mellom andre utanriksminister Kevin Rudd
frå Australia, USAs klimautsending Todd Stern og investor og filantrop
George Soros, i tillegg til representantar frå sentrale FN-organisasjonar
som UNEP, UNDP, Verdsbanken, FAO og UNESCO og høgare embetsmenn
frå Tyskland, Danmark, Sverige, Japan og Storbritannia.
To viktige saker for Noreg under resolusjonsforhandlingane
om havretts- og fiskerispørsmål var kampen mot ulovleg, urapportert
og uregulert fiske og behovet for gode regionale verkemiddel for
vern av det marine miljøet på det opne havet. Men forhandlingsklimaet
i FN er no lite gunstig for å styrkje samarbeidet om desse spørsmåla.
Utanriksministeren deltok i eit finsk-tyrkisk
initiativ om å tydeliggjere nytta av fredsmekling som verkemiddel
for konfliktførebygging, konfliktløysing og fredsbygging. Initiativet
har som siktemål å få vedteke ein resolusjon om fredsmekling på
vårsesjonen av FNs generalforsamling og vidareføre dialogen blant
medlemslanda i FN om korleis ein best kan støtte opp om fredsmeklarar.
Noreg var invitert til å delta i gruppa som skulle utforme resolusjonsutkastet
på grunn av det omfattande engasjementet vi har for konfliktløysing
og fredsbygging. Noreg har i konsultasjonane om resolusjonen lagt
stor vekt på å styrkje rolla FN speler på dette området, og vore ein
pådrivar for at kvinner i langt større grad vert trekte inn i fredsprosessar.
Etter vedtaket i juni 2010 vart den nyaste FN-organisasjonen
– United Nations Entity for Gender Equality and the Empowerment
of Women eller UN Women – formelt etablert 1. januar 2011. Noreg
bidrog aktivt til å framforhandle samansetjinga av styret og var
vitne til utnemninga av Chiles tidlegare president, Michelle Bachelet, som
den første leiaren av UN Women. I eigenskap av å vere UN Womens
nest største finansielle bidragsytar, i tillegg til at vi har omfattande
erfaring på likestillingsfeltet, vart Noreg vald inn i styret for
den første treårsperioden. Etableringa av UN Women er eit historisk gjennombrot
for likestilling og kvinnerettar. Utfordringa no vert å sikre organisasjonen
ei tydeleg retning, økonomiske ressursar og politisk handlingsrom.
Tiårsjubileet for tryggingsrådsresolusjon 1325 om
kvinner, fred og tryggleik vart markert med open debatt på ministernivå
i slutten av oktober. Forsvarsminister Grete Faremo representerte Noreg.
Ho markerte den leiande rolla vi har på dette prioriterte feltet,
både gjennom å leggje fram ei rekkje nasjonale tiltak og som ein
synleg støttespelar for FN. Mellom anna bidrog Noreg til å sikre
ei klar rolle for UN Women i arbeidet med å styrkje gjennomføringa
av resolusjonen.
Generalsekretæren tok initiativ til å halde
eit høgnivåmøte om Sudan der m.a. president Obama deltok. Møtet
munna ut i ei erklæring som understreka at det er nødvendig at fredsavtalen
av 2005 vert gjennomført, mellom anna ved at folkeavstemmingane
om den framtidige statusen til Sør-Sudan vert haldne innanfor dei gjevne
tidsfristane. Noreg spelte ei aktiv rolle i framforhandlinga av
erklæringa. I ettertid kan det sjå ut som den auka internasjonale
merksemda om Sudan bidrog til at folkeavstemminga i Sør-Sudan vart
halden utan alvorlege hendingar. Utfordringa vert å sikre ein varig
fred mellom nord og sør og sikre framgang i Darfur, der utviklinga
ikkje har vore oppløftande. Sudan har vore ei av dei sentrale sakene
på dagsordenen til Tryggingsrådet i 2010.
Generalsekretæren arrangerte òg eit minitoppmøte
om Somalia for å støtte opp om fredsprosessen i landet, som er i
ein kritisk fase. Eit av føremåla med møtet var å leggje press på
overgangsstyresmaktene i Mogadishu. Det ser ut til at initiativet
frå generalsekretæren har hatt ein gunstig verknad. Nokre månader
seinare fekk overgangsstyresmaktene samla seg til å utnemne ei ny
og meir handlekraftig regjering. Tryggingsrådets engasjement overfor
Somalia har dels vore retta mot fredsprosessen og dels mot kampen
mot sjørøveri utanfor Somalia. Tryggingsrådet vedtok i desember
å styrkje fredsoperasjonen Den afrikanske unionen (AU) har i Somalia,
med 4 000 soldatar. Noreg leier vennegruppa for Somalia i New York.
Som følgje av den vellukka tilsynskonferansen for
avtalen om ikkjespreiing av atomvåpen (NPT) i mai 2010 tok generalsekretæren
initiativ til eit høgnivåmøte for å sikre framgang i dei multilaterale
forhandlingane om kjernefysisk nedrusting. Sentrale forhandlingsfora
som Nedrustingskonferansen i Genève (CD) har vore handlingslamma
i nærare 15 år. Det er lite som tyder på at partane i CD vil verte
samde om eit arbeidsprogram som gjer at det kan setjast i gang forhandlingar
om m.a. oppfølgingspunkt i handlingsprogrammet som vart vedteke
på tilsynskonferansen for ikkjespreiingsavtalen. Nesten alle land,
inkludert Noreg, slutta opp om initiativet frå generalsekretær Ban
Ki-moon for ei verd fri for kjernevåpen. Noreg var òg med på å leggje
fram ein resolusjon om dette spørsmålet i FNs generalforsamling,
og spørsmålet vil kome opp på nytt under sesjonen neste år.
Noreg var aktivt engasjert i Midtausten-spørsmål
under høgnivåveka, særleg i kraft av formannskapen i gjevarlandsgruppa
AHLC (Ad Hoc Liaison Committee) og gjennom ei rekkje bilaterale
samtalar for utanriksministeren. Møtet i gjevarlandsgruppa vart
halde 21. september i New York og leidd av utanriksminister Støre. Det
fann stad i forkant av møtet mellom Midtausten-kvartetten og den
arabiske kontaktgruppa, der utanriksminister Støre deltok i kraft
av rolla som leiar for gjevarlandsgruppa.
AHLC-møtet stadfesta støtta til det palestinske regjeringsprogrammet
om å etablere ein palestinsk stat i løpet av september 2011 og merkte seg
ytterlegare framgang i arbeidet med å byggje ein palestinsk stat.
Møtet stadfesta òg at statsbyggingssporet er avhengig av framdrift
i det politiske forhandlingssporet, sidan ei utviding av det palestinske
økonomiske handlingsrommet først og fremst er eit politisk spørsmål
som må løysast gjennom forhandlingar. Statsbyggingsprosjektet og
fredsforhandlingane utfyller kvarandre og finn stad til same tid.
Det var brei semje om at det er nødvendig å vidareføre bistanden
til dei palestinske styresmaktene i denne kritiske fasen.
Djup usemje om vern av religionar og godkjenning
av seksuell orientering som diskrimineringsgrunnlag kjenneteikna
haustens 3. komité. På nytt stadfesta skiljet mellom vestlege og
i aukande grad latinamerikanske land på den eine sida og muslimske
og afrikanske land på den andre sida trendar frå tidlegare sesjonar
i Generalforsamlinga og Menneskerettsrådet.
I lys av dette er det verd å merkje seg at Ban
Ki-moon som første generalsekretær heldt eit sterkt innlegg til
forsvar for rettane til lesbiske, homofile, bifile og transpersonar
på den internasjonale menneskerettsdagen 10. desember. I talen annonserte
Ban at FN skal engasjere seg sterkare for avkriminalisering av homofili
på verdsbasis. Noreg var blant initiativtakarane til arrangementet.
Noreg var òg sentrale i utarbeidinga av resolusjonen
mot bruk av dødsstraff. Initiativet, som er blant dei mest kontroversielle
i FN, fekk fleire ja-stemmer og langt færre nei-stemmer enn då spørsmålet
sist vart behandla for to år sidan (2010: 107 ja – 38 nei – 36 avståande,
mot 2008: 105 – 48 – 31). Resultatet er eit viktig politisk signal
om at trenden i retning av global avskaffing av dødsstraff held
fram.
Eit større tal kontroversielle resolusjonar
om religions- og trusspørsmål vart vedtekne av Generalforsamlinga.
Muslimske land har i mange år kravd at religionar skal vernast mot
nedsetjande omtale, medan vestlege land peiker på at det berre er
enkeltpersonar som nyt godt av religionsfridom og vern mot hatefulle
ytringar. Fleire av resolusjonane er problematiske både på grunn
av potensiell utvatning av religionsfridomsomgrepet og på grunn
av plassen religionar og trussamfunn har i FN.
Det var òg djup usemje om fokus på rettane til narkomane.
Noreg var sentral i siste fase i arbeidet med eit kompromiss på
dette feltet.
Årets sesjon i 1. komité vart i stor grad prega
av debatten om det mellomstatlege forhandlingsapparatet og spesielt
utsiktene til å få i gang multilaterale forhandlingar om kjernefysisk nedrusting
og ikkje-spreiing i lys av m.a. det nye handlingsprogrammet som
vart vedteke på NPTs tilsynskonferanse i mai 2010. Noreg tilhøyrte
ein krets land som støtta opp om initiativet frå generalsekretær
Ban Ki-moon for å få Nedrustingskonferansen (CD) ut av den fastlåste situasjonen
som har gjort det umogeleg å få i gang forhandlingar på nærare 15
år, gjennom ein eigen resolusjon. USA og Russland fekk vedteke ein
resolusjon om START-avtalen utan votering, men etter vanskelege
forhandlingar med landa i den alliansefrie rørsla.
Noreg var medforslagsstillar for to sentrale
resolusjonar om vegen til ei kjernevåpenfri verd, som var lagde
fram av høvesvis Ny agenda-koalisjonen (Sverige, New Zealand, Irland,
Mexico, Brasil, Sør-Afrika) og Japan. Noreg var med på å utforme
ein resolusjon om likestilling og nedrusting, som til slutt vart
vedteken med konsensus. Noreg hadde ansvaret for å leggje fram resolusjonen
om minekonvensjonen, og denne resolusjonen fekk brei oppslutning.
Det vart i år gjeve stor merksemd til den generelle handvåpenresolusjonen
på grunn av usemje om denne resolusjonen skulle uttrykkje ønske
om å styrkje FNs handlingsprogram for kamp mot ulovleg omsetning
av handvåpen. Noreg stemte for ein resolusjon som tek opp spørsmålet
om mogelege skadeverknader ved utarma uran.
Arbeidet i 2. komité slit med å finne ei meir
effektiv form. I år var det heile 40 resolusjonar som vart behandla.
Det er ein aukande trend at det vert fleire avstemmingar, noko som
ikkje har vore vanleg i 2. komité. Nokre land vil ikkje ta inn over
seg dei store endringane i dei økonomiske og geopolitiske forholda
i verda. Innanfor ramma av G77 vert det framleis lansert resolusjonar
som har vore gjengangarar sidan 80-talet, og som i liten grad speglar
situasjonen i ein globalisert verdsøkonomi. Toneangjevande land
i G77 ser seg tydelegvis ikkje tente med å endre dynamikken i dei
mellomstatlege forhandlingane på det økonomiske og sosiale området. Dette
bidreg til å svekkje verdien av arbeidet FN gjer med økonomiske
spørsmål. Komiteen behandla òg viktige resolusjonar, og på område som
ulovleg kapitalflukt, innovativ finansiering, FNs arbeid med kriseførebygging
og etableringa av naturmangfaldspanelet var Noreg med på å utforme
store framsteg.
Djup usemje om vern av religionar og godkjenning
av seksuell legning som diskrimineringsgrunnlag kjenneteikna 3.
komité denne hausten. Skiljet mellom vestlege og i aukande grad
latinamerikanske land på den eine sida og muslimske og afrikanske
land på den andre sida stadfesta trenden frå tidlegare sesjonar
i Generalforsamlinga og Menneskerettsrådet. Dødsstraffresolusjonen
som var Noregs hovudprioritering under sesjonen, var òg splittande,
men ikkje langs regionale linjer. Noreg inngjekk i den koordinerande
gruppa av land frå alle regionar som fekk stadfesta – med høgare
stemmetal – den globale trenden i retning av avskaffing av dødsstraff.
Noreg spelte sameleis ei viktig rolle i å sikre at urfolksrepresentantar
fekk ta del i førebuingane til verdskonferansen om rettane til urfolk
som skal finne stad i 2014. Komiteen vedtok òg resolusjonar om menneskerettssituasjonen
i Iran, Burma og Nord-Korea, alle med auka oppslutning.
Som i tidlegare år vart debatten i 4. komité
dominert av Midtausten-spørsmålet og FNs fredsbevarande operasjonar.
Etter ein periode med vedvarande vekst i talet på personell ser
det no ut til operasjonane er inne i ein konsolideringsfase med
rundt 120 000 personar i 14 operasjonar. Noreg fokuserte på same
måte som mange andre land på vern av sivile som ei hovudutfordring, mellom
anna ved å motverke seksuell vald mot kvinner. Det var generell
oppslutning om den pågåande reformprosessen, der målsetjinga er
å styrkje evna til å gjennomføre stadig meir komplekse operasjonsmandat
i til dels svært krevjande omgjevnader. Realitetsbehandlinga av
dei ni Midtausten-resolusjonane i komiteen skilte seg i liten grad
frå tidlegare år. Alle resolusjonane vart vedtekne med solid ja-margin
unnateke Spesialkomitéresolusjonen der over ein tredel av medlemslanda
i FN avstod, mellom dei Noreg. Hovudmønsteret frå tidlegare års
realitetsbehandling ligg difor fast, der Israel som einaste land
stemte imot alle resolusjonane fordi dei meiner resolusjonane er
einsidige og partiske. Den årlege debatten om FNs organisasjon til
støtte for palestinske flyktningar stadfesta at det er behov for
å styrkje UNRWA økonomisk, og at dette er eit kollektivt ansvar
for både gjevarane og FN. Det er framleis skeiv byrdefordeling blant
gjevarane, der dei største bidraga kjem frå ei mindre gruppe vestlege
land.
Spørsmålet om avkolonisering av dei 16 resterande
ikkje-suverene territoria står framleis på dagsordenen, men ber
preg av liten framgang. Av desse territoria fekk Vest-Sahara størst
merksemd.
Arbeidet i 5. komité vart prega av finanskrisetider
og til dels polarisert forhandlingsklima. Dette var eit «mellomår»
i forhandlingane om FNs toårige budsjett. Fokuset vart difor retta
mot spesifikke programområde og FN-reform. Komiteen vart samd i
to omfattande resolusjonar som vidarefører arbeidet med personalreform. Mellom
anna skal kontrakts- og rekrutteringssystemet fornyast, og FN skal
få harmoniserte feltvilkår for tilsette i heile organisasjonen.
Budsjett og stillingsheimlar for høvesvis UN Women og den nye spesialrepresentanten
for seksuell vald i konflikt vart vedtekne, i tillegg til finansiering
av ei rekkje fredsbevarande og politiske oppdrag, m.a. for Sudan,
Afghanistan og Haiti. Komiteen behandla òg spørsmålet om ettersyn av
korleis FN bruker midlane sine. Generelt i komiteen la Noreg vekt
på at det ikkje er nokon motsetning mellom å vurdere kritisk dei
budsjettforslaga som FN-sekretariatet legg fram, og samtidig sikre
at FN får tilstrekkelege ressursar til å oppfylle dei mandata som
medlemslanda har gjeve. Vidare la Noreg vekt på kor viktig det er å
sikre ein reformprosess som er grundig forankra i operative omsyn,
slik at ein i størst mogeleg grad unngår utilsikta konsekvensar
som kan føre til at FN i felt mistar evna til å rekruttere dei beste
til teneste.
Alle resolusjonane vart, som tidlegare, vedtekne med
konsensus. Dette speglar likevel til ein viss grad at komiteen heller
ikkje i år sette følsame spørsmål på spissen. Dermed bar arbeidet
i komiteen preg av å vere vidareføringar av tidlegare vedtak. Eit
unntak gjeld for dagsordenspunktet om universaljurisdiksjon, dvs.
om ein stat skal ha høve til å straffeforfølgje utlendingar for
handlingar som er utførte i utlandet. Dette temaet har kontroversielle
element fordi enkelte afrikanske land meiner at universaljurisdiksjon kan
brukast som eit politisk verkemiddel mot styresmaktene i afrikanske
land. Komiteen vart samd om å opprette ei arbeidsgruppe for å vurdere
spørsmål relaterte til universaljurisdiksjon under neste generalforsamling.
Den 64. generalforsamlinga vart formelt avslutta 14. september
2010, og den 65. generalforsamlinga vart opna same dagen. Generaldebatten starta
23. september og vart avslutta 29. september.
Noregs delegasjon under FNs 65. generalforsamling:
Statsminister Jens Stoltenberg, leiar
Utanriksminister Jonas Gahr Støre, nestleiar
Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim, nestleiar
Ambassadør Morten Wetland
Ambassadør Tine Mørch Smith
Stortingsrepresentantar:
1. del av sesjonen:
Trygve Magnus Slagsvold Vedum
Linda Cathrine Hofstad Helleland
Tove Karoline Knutsen
Jørund Rytman
Per Arne Olsen
Gina Knutson Barstad
2. del av sesjonen:
Helga Pedersen
Arild Stokkan-Grande
Irene Johansen
Morten Høglund
Ingjerd Schou
Kjell Ingolf Ropstad
Observatørar:
FN-sambandet
Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner
(LNU)
NGO-forum ved Helsingforskomiteen
Forum for kvinner og utviklingsspørsmål (FOKUS)
Landsorganisasjonen (LO)
Mellomkyrkjeleg råd – Den norske kyrkja
Norges Handelsorganisasjon (NHO)
Norges fredsråd
Den 65. generalforsamlinga valde Joseph Deiss, tidlegare
regjeringsmedlem over fleire periodar i Sveits, til president.
12. oktober 2010 valde Generalforsamlinga fem nye
medlemer til Tryggingsrådet for perioden 2011–2012. Colombia, Tyskland,
India, Portugal og Sør-Afrika vart valde. Austerrike, Japan, Mexico,
Tyrkia og Uganda overlet sine sete i Tryggingsrådet til dei nye
medlemene ved årsskiftet.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Laila Gustavsen, Eva Kristin Hansen, Svein Roald Hansen, Sverre Myrli,
Tore Nordtun og Willy Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen,
Morten Høglund, Siv Jensen, Peter N. Myhre og Karin S. Woldseth,
fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Ivar Kristiansen og lederen Ine
M. Eriksen Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, fra
Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, og fra Kristelig Folkeparti, Dagfinn
Høybråten, mener at Norges utenrikspolitiske interesser
er tjent med et effektivt FN som en drivkraft for å finne felles
løsninger på felles utfordringer som verdenssamfunnet står overfor.
Komiteen mener imidlertid at
FN, til tross for et omfattende og langsiktig fokus på reformarbeid,
synes å ha utfordringer i å etablere et effektivt byråkrati. Komiteen støtter
regjeringens engasjement i arbeidet for å effektivisere FN.
Komiteen viser til at toppmøtet
om tusenårsmålene fant sted 20.–22. september 2010, og at man fra
norsk side var opptatt av å markere norske kjernesaker som reduksjon
av barne- og mødredødelighet, likestilling og kvinners rettigheter,
sammenhengen mellom miljø, klima og utvikling, menneskerettighetsperspektivet,
kampen mot væpnet vold og rettferdig fordeling av ansvar for oppnåelse
av tusenårsmålene.
Komiteen vil understreke behovet
for at medlemslandene foretar en klar prioritering av hvilke områder
og tiltak som skal settes øverst på dagsordenen.
Finansieringen av FN er et tilbakevendende spørsmål. Komiteen registrerer
at flere land har signalisert at de ikke vil akseptere noen økning
av budsjettet. Dette pålegger medlemslandene et felles ansvar for
å sikre at viktige oppgaver ikke blir skadelidende, og komiteen forutsetter
at Norge fører an i dette arbeidet.
Komiteen viser til at FNs nyeste
organisasjon, UN Women, ble etablert 1. januar 2011, og at dette
skjedde samtidig som fire andre kvinneorganisasjoner i FN-systemet
ble avviklet. Norge er den nest største finansielle bidragsyter
til UN Women, noe som etter komiteens mening gir store
muligheter for Norge til å være en pådriver i arbeidet for resultatmåling
og kostnadseffektivitet i organisasjonen.
Komiteen viser videre til markeringen
av tiårsjubileet for sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred
og sikkerhet, i oktober 2010, hvor Norge bidro aktivt for å sikre
UN Women en klar rolle i arbeidet for å styrke gjennomføringen av
resolusjonen.
Komiteen har merket seg at viktige
temaer som kampen mot fattigdom, helse, biologisk mangfold, klima
og fredsmegling var på agendaen under FNs 65. generalforsamling.
FN har en viktig rolle å spille som arena for å fastsette globale
utviklingsmål og for å etablere en felles forståelse for hvor verden
står i kampen mot fattigdom. Lanseringen av en handlingsplan for kvinnehelse
og sikring av barn er et viktig skritt i riktig retning, likeledes
innsatsen på klima- og naturmangfoldsområdet.
Komiteen viser også til at Norge
har lagt vekt på å styrke FNs rolle som fredsmegler og i større grad
trekke inn kvinner i disse prosessene.
Også i 2010 har utviklingen i konfliktområder preget
arbeidet i FN. Komiteen har merket seg at Sudan har
vært et sentralt tema på Sikkerhetsrådets dagsorden, likeledes Somalia
og Midtøsten. Videre er spørsmålet om avkolonisering av de 16 resterende
ikke-suverene territoriene fortsatt ikke løst.
Komiteen registrerer at FN i
2010 var involvert i 14 fredsbevarende operasjoner og hadde ca. 200 000
personer til rådighet i løpet av året. Komiteen slutter
seg til regjeringens vurdering av viktigheten av å videreføre arbeidet
for å styrke samordningen av FNs innsats i felten. Det må være samsvar
mellom finansiering og oppgaver, og vern av sivile må være hovedanliggende
for innsatsen.
Komiteen er tilfreds med at regjeringen
engasjerer seg i arbeidet for nedrustning og viser til at nesten
alle landene i FN støttet opp om generalsekretærens initiativ for
en kjernevåpenfri verden.
Komiteen har videre merket seg
at arbeidet i 3. komité i stor grad har vært preget av uenighet når
det gjelder vern av religioner og hvorvidt seksuell orientering
skal anses som diskrimineringsgrunnlag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, er
kjent med at det svenske utenriksdepartementet i 2008 gikk gjennom
Sveriges støtte til 23 multilaterale organisasjoner. Ifølge departementet
var hensikten med gjennomgangen å forsikre seg om at tilskuddene
brukes effektivt og at midlene går til de organisasjonene som i
størst grad bidrar til utvikling. Gjennomgangen identifiserte syv
FN-organisasjoner, herunder FAO, GEF, UNIFEM, UN Habitat, UNAIDS,
UNODC og ILO, som enten kunne karakteriseres som hierarkiske, lite
effektive eller som hadde et misforhold mellom bevilgede midler
og oppnådde resultater.
Flertallet har merket seg en
tilsvarende evaluering utført av britiske Department for International
Development, DFID, utført i mars 2011 hvor UN-Habitat, ILO, UNIDO
og UNISDR havnet i gruppen av multilaterale organisasjoner som hadde
dårligst kostnadseffektivitet og resultater. Flertallet har
med interesse merket seg at DFID på denne bakgrunn har besluttet
å avslutte kjernebidragene til samtlige av disse organisasjonene.
DFID skriver følgende i sin evaluering av organisasjonen av ILO:
«the ILO does not have a significant impact on the MDGs because
its operations on the ground in developing countries are limited.
The ILO also has a wide range of organizational weaknesses including
weak cost control, and results reporting, limited transparency and
not taking systemic action on evaluation findings». Flertallet merker
seg at DFID identifiserer betydelige utfordringer i en rekke andre
FN-organisasjoner hvor Norge er en betydelig bidragsyter.
Flertallet er innforstått med
at Utenriksdepartementet har foretatt en tilsvarende gjennomgang
av Norges støtte til 25 multilaterale organisasjoner, og at gjennomgangen
identifiserer noen av de samme utfordringene som både den svenske
og britiske evalueringen. Flertallet forutsetter
at norsk bistand til enhver tid går til de organisasjoner som har
høyest kostnadseffektivitet og er i stand til å levere mest mulig
utvikling for de bevilgede midler.
Oppfatningen til komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er at det er grunnlag
for å spørre hvorvidt en rekke FN-organisasjoner er i stand til
å leve opp til disse forutsetningene, og om andre kanaler for bistand burde
benyttes i det aktuelle tilfellet.
Disse medlemmer mener at tusenårsmålene er
en viktig drivkraft i utviklingspolitikken, men vil likevel stille
spørsmål ved om det er mer bistand som må til for å nå målene, eller
om målene er vedtatt for å øke vestlige lands bistandsbudsjetter. Disse
medlemmer merker seg studier som finner en negativ samvariasjon mellom
kjennskap til tusenårsmålene og inntektsnivå, slik at befolkningen
i mange u-land har langt større kjennskap til målene enn mennesker i
f.eks. USA og Norge. I denne sammenhengen vil disse medlemmer advare
mot den økende bistandsavhengigheten i en rekke u-land, og at denne
avhengigheten vil øke dramatisk i mange land de neste årene dersom
målene skal oppnås. I land som Malawi og Mosambik utgjorde bistanden
allerede henholdsvis 20 og 23 pst. av BNI i 2007. Videre etterlyser disse
medlemmer et sterkere fokus på økonomisk vekst, næringsliv
og handel i arbeidet med tusenårsmålene, samt en klarere ansvarsfordeling
og muligheter for sanksjoner dersom uttalte målsettinger ikke nås.
Det er, slik disse medlemmer ser det, ofte en tendens
til å forklare manglende måloppnåelse med at vestlige land ikke
har oppfylt sine forpliktelser knyttet til økte bistandsbudsjetter,
noe som i neste omgang tar fokuset vekk fra viktigheten av at også
utviklingslandene selv må føre en politikk som bidrar til utvikling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
imidlertid at FN, til tross for et omfattende og langsiktig fokus
på reformarbeid, fremdeles synes å være preget av fragmentering og
et tungrodd og ineffektivt byråkrati som fungerer som bremseklosser
for tiltrengte omstillinger i organisasjonen. Det er disse medlemmers oppfatning
at dette skyldes medlemslandenes politiske prioriteringer, men også
manglende vilje og evne til omstilling i organisasjonen internt,
noe som blant annet fremkommer i uavhengige evalueringer av FN-organisasjonene,
samt kritiske rapporter fra FNs eget kontor for internt tilsyn (OIOS).
Disse medlemmer viser til at
toppmøtet om tusenårsmålene fant sted 20. til 22. september 2010,
og at man fra norsk side var opptatt av å markere norske kjernesaker
som reduksjon av barne- og mødredødelighet, likestilling og kvinners
rettigheter, sammenhengen mellom miljø, klima og utvikling, menneskerettighetsperspektivet,
kampen mot væpnet vold og rettferdig fordeling av ansvar for oppnåelse
av tusenårsmålene. Disse medlemmer er av den oppfatning
at dette er et svært bredt og omfattende tematisk nedslagsfelt,
og etterspør en klarere prioritering mellom ulike tiltak og virkemidler
sammen med en vurdering av de politiske og økonomiske konsekvensene
av en nedprioritering av tiltak som ikke er nevnt.
Disse medlemmer viser til at
det har funnet sted flere debattmøter i Generalforsamlingen under
den nye presidenten, sveitseren Joseph Deiss, men registrerer med
skuffelse at det ikke har kommet konkrete endringsforslag for å
gjøre FN mer effektivt og relevant på det økonomiske området ut
av dette arbeidet.
Disse medlemmer viser til at
FNs nyeste organisasjon, UN Women, ble etablert 1. januar 2011 og
at dette skjedde samtidig som fire andre kvinneorganisasjoner i
FN-systemet ble avviklet. Norge er den nest største finansielle
bidragsyter til UN Women, noe som etter disse medlemmers mening
gir store muligheter for Norge til å være en pådriver i arbeidet
for resultatmåling og kostnadseffektivitet i organisasjonen.
Disse medlemmer viser til at
FN etablerte en handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling
på FNs fjerde verdenskonferanse om kvinner i Beijing i 1995. Disse
medlemmer viser videre til at FNs kontor for internt tilsyn (OIOS)
foretok en evaluering av dette arbeidet og avga en rapport i august
2010 som tok for seg 20 av FNs viktigste departement og avdelinger. Det
er etter disse medlemmers mening alvorlig at rapporten
kunne vise til en grunnleggende mangel på kjennskap til og forståelse
for hva arbeidet med kvinners rettigheter i FN-systemet var ment
å skulle oppnå, betydelige svakheter i lederskap og ansvarlighet
med hensyn til å få prosjektene til å fungere, samt manglende resultatrapportering.
OIOS identifiserte også som en utfordring at det var et stort byråkrati
knyttet til FNs arbeid med kvinner, men tilsvarende liten grad av
koordinering mellom ulike aktører og organisasjoner. Det er etter
komiteens mening positivt at mange av momentene i OIOS rapport er innkorporert
i UN Women sin 100-dagersplan. Disse medlemmer merker
seg også at OIOS anbefaling for UN Women innebærer en dreining av
fokus «fra prosess til resultater». Disse medlemmer støtter
dette. Disse medlemmer viser til at leder av UN Women
Michelle Bachelet har tatt til orde for en gjennomgang av hvor mye
FN bruker på kvinne- og likestillingsarbeidet ved å etablere et
felles ressurssporingssystem i organisasjonen. Disse medlemmer støtter
dette og ser frem til videre oppfølging av arbeidet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, merker
seg at debatten i generalforsamlingen fikk et retorisk og polarisert
preg høsten 2010, spesielt med tanke på den iranske presidentens
innlegg som antydet at angrepet på USA 11. september 2001 var iscenesatt
av amerikanerne selv. I denne sammenhengen merker flertallet seg
at FNs spesialrapportør for menneskerettene i de okkuperte palestinske
områdene, Richard A. Falk, ved gjentatte anledninger har kommet
med tilsvarende uttalelser, og at FNs generalsekretær Ban Ki-moon så
sent som i januar 2011 fordømte Falk og hans uttalelser. Flertallet mener
Norge må bidra aktivt til at spesialrapportører og eksperter som velges
til stillinger i FN, må vise profesjonalitet og upartiskhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti merker seg at arbeidet i 3. komité
i stor grad var preget av uenighet med hensyn til vern av religioner
og seksuell orientering. I denne sammenheng er disse medlemmer kjent
med at FN planlegger å avholde Verdenskonferansen mot rasisme, eller
Durban 3, i New York i september 2011. Disse medlemmer viser
til at den såkalte Durban 1-konferansen i 2001 ble preget av en ensidig
fordømming av Israel og innskrenkning av ytringsfrihet til fordel
for vern av religioner, noe som også delvis ble fokuset under Durban
2 i Genève i 2009.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at resultatet av konferansen i 2009 imidlertid ble like ille
som i 2001, ettersom flere land truet med å boikotte. Disse
medlemmer mener Norge aktivt må kommunisere «røde linjer»
for deltakelse på Durban 3, og ikke utelukke en boikott dersom et
tilsvarende fokus som i 2001 og 2009 vinner frem.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
til følgende komitémerknad i Innst. 349 S (2009–2010) Innstilling
frå utenriks- og forsvarskomiteen om Noregs deltaking i den 64. ordinære
generalforsamlinga i Dei sameinte nasjonane (FN) og vidareførte
sesjonar av den 63. generalforsamlinga i FN:
«Komiteen ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en evaluering av Norges innsats i Menneskerettighetsrådet så
langt, som også inkluderer en vurdering av om det nye rådet utgjør en
forbedring av FNs menneskerettighetsarbeid i forhold til den tidligere
kommisjonen.»
Flertallet registrerer at regjeringen
ikke har fulgt opp denne oppfordringen, og avventer fremdeles en
slik evaluering.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til komitémerknaden
i Innst. 349 S (2009–2010), Innstilling frå utenriks- og forsvarskomiteen
om Noregs deltaking i den 64. ordinære generalforsamlinga i Dei sameinte
nasjonane (FN) og vidareførte sesjonar av den 63. generalforsamlinga
i FN, hvor det heter:
«Komiteen ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en evaluering av Norges innsats i Menneskerettighetsrådet så
langt, som også inkluderer en vurdering av om det nye rådet utgjør en
forbedring av FNs menneskerettighetsarbeid i forhold til den tidligere
kommisjonen.»
Disse medlemmer forutsetter at
regjeringen informerer Stortinget om utviklingen på egnet måte.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
til regjeringens omtale av resolusjonen om innovativ finansiering,
og vil gjenta sin skepsis til en finanstransaksjonsavgift. Flertallet viser
til at internasjonal handel er et av de viktigste virkemidler for
å få levekårsforbedringer i fattige land, gjennom økonomisk vekst.
En skatt på internasjonal handel vil gjøre importerte varer dyrere.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Meld. St. 23 (2010–2011) – om Noregs deltaking
i den 65. ordinære generalforsamlinga i Dei sameinte nasjonane (FN)
og vidareførte sesjonar av den 64. generalforsamlinga i FN – vedlegges protokollen.
Oslo, i utenriks- og forsvarskomiteen, den 1. juni 2011
Ine M. Eriksen Søreide |
Peter N. Myhre |
leder |
ordfører |