Føremålet med denne proposisjonen er å be om Stortinget
si godkjenning til å starte opp fire nye investeringsprosjekt, om
endring av eit tidlegare godkjend prosjekt og å orientere Stortinget
om nokre andre prosjekt og tiltak.
Utgangspunktet for godkjenning av investeringsprosjekta
i Forsvaret er budsjettproposisjonen. Denne proposisjonen er såleis
eit tillegg til budsjettproposisjonen.
Proposisjonen har følgjande innhald:
Godkjenning av kostnadsramme
for to nye eigedoms-, byggje- og anleggsprosjekt (kap. 1710 post
47): Nye stasjonar til grensevakta i Sør-Varanger og Nye befalsforlegningar
og fritidsmesse på Jørstadmoen.
Godkjenning av kostnadsramme for to nye
materiellprosjekt (kap. 1760 post 45): Framskaffing av fire F-35
kampfly til treningsformål og Utvikling av Joint Strike Missile,
trinn 2.
Godkjenning av endring av omfang og kostnadsramme
for tidlegare vedtekne materiellprosjekt (kap. 1760 post 45): Logistikkprosjektet
i LOS-programmet.
Informasjonssaker: Regionfelt Østlandet, Energiøkonomisering,
Forskingsfarty, Nasjonalt kompetansesenter for helikopter, Vidareutvikling
av Luftforsvaret sin hovudverkstad på Kjeller og Vern av toppskyttar
på pansra køyrety av typen Iveco.
Fem av dei eksisterande seks stasjonane for grensevakta
i Sør-Varanger er oppført på 1950- og 60-talet. Desse treng total
fornying. Det er også behov for oppgradering av den nyaste stasjonen
som er oppført på byrjinga av 1990-talet. I samsvar med regjeringa
si målsetjing om å effektivisere og forbetre grensevakta i dokumentet «Nye
byggesteiner i nord – neste trinn i regjeringens nordområdestrategi»
av 12. mars 2009, er det føreslege å byggje nye grensestasjonar.
Dei seks stasjonane for grensevakta vil bli
erstatta med to større stasjonar som skal dekkje kvar sin del av
den norsk-russiske grensa. Prosjektet skal dekkje grensevakta sitt
samla behov for forlegning og operasjonsbasar for grensejegerane. Stasjon
til grensevakta i sør vert etablert i Svanvik og stasjon til grensevakta
i nord vert etablert på Storskog. Det vert bygd kennel på kvar stasjon.
Frå stasjonen i nord til grensa vert det etablert ny køyretrasé.
Det vil òg bli bygd ei ny patruljehytte.
Prosjekt for nye stasjonar til grensevakta er føreslege
gjennomført innanfor ei kostnadsramme på 268 mill. kroner.
Ved handsaminga av Innst. S. nr. 234 (2003–2004),
jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004) og Innst. S. nr. 318 (2007–2008),
jf. St.prp. nr. 48 (2007–2008), vart det vedteke at fagmiljøa innan
informasjons- og kommunikasjonsteknologi i størst mogeleg grad skulle
samlast i eit felles kompetansesenter på Jørstadmoen ved Lillehammer.
For å dekkje behova til verksemda på Jørstadmoen
er det naudsynt å byggje 100 nye befalshyblar. Prosjektet omfattar
bygging av befalsforlegningar og ny fritidsmesse i nærleiken av
eksisterande befalsforlegning på utsida av leirgjerdet på Jørstadmoen.
Dei nye befalshyblane er fordelt over tre bygg. Fritidsmessa vert bygd
sentralt i område med god tilgjenge frå både dei nye og dei eksisterande
befalsforlegningane.
Prosjekt for befalsforlegningar og fritidsmesse på
Jørstadmoen er føreslege gjennomført innanfor ei kostnadsramme på
147 mill. kroner.
Ved handsaminga av proposisjonen om nye kampfly
til Forsvaret (Innst. S. nr. 299 (2008–2009), jf. St.prp. nr. 36
(2008–2009), jf. St.prp. nr. 36 (2008–2009)), gav Stortinget den
8. juni 2009 si tilslutning til å byrje ein forhandlingsprosess
om kjøp av nye kampfly av typen F-35.
I Prop. 1 S (2010–2011) informerte regjeringa
at den tok sikte på, innan utgangen av 2011, å innhente fullmakt
frå Stortinget for å framskaffe inntil fire treningsfly med leveranse
frå 2016.
Hovudformålet med F-35-programmet er å framskaffe
kampfly med våpen og støtteutstyr i ei mengd som samsvarer med ambisjonsnivået for
kampflyvåpenet, jf. St.prp. nr. 48 (2007–2008) og dei militærfaglege
vurderingane av F-35 som er omtala i ovannemnde St.prp. nr. 36. Behovet
er berekna til å vere 56 fly, medrekna våpen- og logistikkprogram.
For å betre framdrifta er det i løpet av det
siste året vedteke endringar i det amerikanskleia fleirnasjonale
F-35-programmet. Amerikanske styresmakter har tilført meir ressursar
til utviklingsfasen av programmet, for både å redusere risikoen
for forseinkingar og høgare kostnader i produksjonsfasen. Desse
endringane har påverka det norske F-35-programmet.
Som ein konsekvens av første del av desse endringane,
vart det i Prop 1. S (2010–2011) tilrådd å framskaffe eit mindre
antall treningsfly i 2016, medan hovudleveransen av norske F-35
fly vart vurdert justert frå 2016, til 2018 og framover.
Den 6. januar 2011 fremja amerikanske styresmakter
ei vidare justering av F-35-programmet, mellom anna vart utviklinga
av dei tre variantane av F-35 fråkopla kvarandre. F-35A er den vanlege
versjonen som Noreg planlegg å kjøpe, F-35B er ein versjon som kan
ta av og lande vertikalt og F-35C er hangarskipversjonen.
Den vidare testinga av dei tre variantane vil
i større grad skje uavhengig av kvarandre, slik at dei ikkje forseinkar
kvarandre. Ein reknar med at utviklinga er gjort ferdig i slutten
av 2015 eller tidleg i 2016, med påfølgjande operativ testing og
evaluering.
Gjennom desse to endringane har amerikanske styresmakter
vedteke å utsetje delar av si bestilling, i høve til den opphavlege
planen. Produksjonskostnadene for flya i perioden fram til 2020 er
difor vorte dyrare. Departementet tok høgde for ei slik utvikling
alt i 2008, gjennom den såkalla usikkerheitsanalysen, ein analyse
som rutinemessig vert gjort for alle større innkjøp til Forsvaret.
Den optimale innfasinga av F-35, som omtala
i St.prp. nr. 36 (2008–2009) Nye kampfly til Forsvaret, la til grunn
at vi fekk levert fly med tilstrekkeleg operativ modenskap. Tilstrekkeleg operativ
modenskap inneber at utviklingsfasen er ferdig og at det er gjennomført
vellykka operative testar. Både utvikingsfasen og den operative
testinga var opphavleg planlagt ferdig i 2014. Vår plan om å starte
framskaffinga i 2016 gav oss difor ein to års buffer.
I tida etter handsaminga av ovannemnde proposisjon
er det som sagt gjort endringar i F-35-programmet, som har medført
forseinkingar i utviklingsfasen.
For å imøtekome behovet for å ta i mot fly med tilstrekkelig
operativ modenskap, vart vår leveranseplan justert ved handsaminga
av Prop. 1 S (2010–2011). Hovudframskaffinga av norske F-35 startar
no i 2018 i staden for i 2016.
Etter ei grunding vurdering av dei seinaste
endringane i USA, er det framleis regjeringa si vurdering at ein
leveranse av treningsfly i 2016, i tråd med den opphavlige leveranseplanen,
bør gjennomførast.
Tilrådingane i Prop. 1 S (2010–2011) vart fremja for
å redusere usikkerheita knytte til vår eigen framskaffing, i lys
av endringane nemnde ovanfor. Fire fly ved eit treningssenter i
USA frå 2016, auka til åtte fly ved hovedfremskaffinga frå 2018,
er tilstrekkeleg for å sikre den initielle operative kapasiteten
(IOC) i 2019. Treningsflya vil medverke til at vi får utdanna ei
tilstrekkelig mengd pilotar og anna personell til å kunne ta imot
hovudleveransen frå 2018. Det vil òg vere viktig for å halde samdriftstida
mellom F-35 og F-16 så kort som mogeleg og den samla kampflyleveransen
i overgangsfasen på eit tilfredsstillande operativt nivå.
Ei framskaffing no vil òg vere eit tydeleg signal om
at Noreg er ein påliteleg partnar i F-35-programmet. Denne tilliten
vil vere viktig for det industrielle samarbeidet som er etablert,
inkludert norske utviklingsprosjekt slik som Joint Strike Missile
(JSM) og 25 millimeter APEX-ammunisjon.
Regjeringa har gjennom St.meld. nr. 38 (2006–2007)
etablert ein helskapleg strategi knytt til å ivareta dei næringspolitiske
aspekta ved framskaffingar til Forsvaret. Denne strategien ligg
òg til grunn for den industrielle oppfølginga knytt til kjøp av
kampflyet F-35. Regjeringa si målsetting er at den industrielle
verdiskapinga i Noreg knytt til levering av ny kampflykapasitet
og tilhøyrande system, skal tilsvare framskaffingskostnadene.
Ekstern kvalitetssikring av prosjektet er gjennomført
i samsvar med retningslinene frå Finansdepartementet. Resultata
frå kvalitetssikringa er at prosjektdokumentasjonen dannar eit tilstrekkeleg
grunnlag for eit vedtak om gjennomføring.
Forsvarsdepartementet vil følgje opp tilrådingane
frå ekstern kvalitetssikrar i det vidare arbeidet med prosjektet.
Resultata frå kvalitetssikringa ligg til grunn for den tilrådde kostnadsramma.
Framskaffingskostnadene var i 2008 rekna ut
til å vere om lag 42 mrd. kroner (noverdi 2008-kroner). Med teknisk
justering for prisauke og endring i valutakursar, tilsvarar dette
om lag 51 mrd. noverdi 2011-kroner. Av den tekniske endringa frå
42 mrd. kroner til 51 mrd. kroner utgjer justering for prisauke
om lag seks mrd. kroner og oppdaterte valutakursar om lag tre mrd.
kroner. Med reviderte føresetnader etter at restruktureringa av
programmet er gjennomført, er den estimerte kostnaden for heile
framskaffinga no berekna til om lag 52 mrd. kroner (noverdi 2011-kroner).
Samanlikna med berekninga i 2008 er då framskaffingskostnaden auka
med om lag ein mrd. kroner.
Avgjerda i 2008 var eit val mellom to kampflykandidatar.
Kostnadane er difor presenterte i noverdi. Når det no skal takast
stilling til ein konkret kostnadsramme for ei konkret investering,
er det vanleg å presentere kostnadane i reelle kroner, utan neddiskontering.
Utan neddiskontering vert den forventa kostnaden (P50) for heile
kampflyframskaffinga 61 mrd. 2011-kroner. Inkludert usikkerheitsavsetting
(P85) er kostnadsramma for totalframskaffinga 72 mrd. 2011-kroner.
Den tilrådde kostnadsramma (post 45) for ei framskaffing
av fire F-35 til treningsformål er 4,8 mrd. kroner. Dette beløpet
er medrekna ei avsetting for usikkerheit.
Stortinget gav ved handsaminga av proposisjonen
om nye kampfly til Forsvaret (Innst. S. nr. 299 (2008–2009), jf.
St.prp. nr. 36 (2008–2009)), den 8. juni 2009 si tilslutning til
å byrje ein forhandlingsprosess om kjøp av nye kampfly til Forsvaret
av typen F-35. I innstillinga var fleirtalet i komiteen oppteken
av at moglege leveransar til flyet, då særleg integrasjon av norskutvikla
system, skulle følgjast opp spesielt. Ein av desse kapasitetane
var eit nytt missil kalla Joint Strike Missile (JSM).
Stortinget er tidlegare orientert om utviklinga
av JSM for kampflyet F-35. JSM har no gått igjennom trinn 1, der
målet var å utvikle eit godkjent førebels design for JSM, utarbeide
dei operative krava til JSM og gjennomføre integrasjonsstudiar for
å sjå korleis missilet kan bli integrert i F-35. Trinn 1 vart ferdigstilt
og godkjent sommaren 2010. Dette var ein av føresetnadane for å kunne
gå vidare med ei tilråding om gjennomføring av neste steg.
Neste steg i utviklinga er kalla trinn 2. Dette
trinnet inneber vidareutvikling av missilet, slik at det møter kravet
til å kunne bli integrert i F-35.
Ei vidareføring av dette arbeidet vil bidra
til at Forsvaret kan få ein unik strategisk kapasitet på plass,
omtrent samstundes som F-35 er planlagt levert til Noreg. JSM vert
utvikla av Kongsberg Defence Systems (KDS) i samarbeid med Forsvaret,
og ei verkeleggjering av missilet vil vere viktig for den industrielle
satsinga knytt til anskaffinga av F-35.
Moderniseringa av kampflyvåpenet er eit sentralt
og kritisk element i den vidare utviklinga av Forsvaret i dei komande
åra. Det er viktig for å bevare den nasjonale evna til raskt og
fleksibelt å kunne møte utfordringar som kan truge norsk tryggleik.
Dette inneber òg framskaffing av naudsynte våpen som skal kunne
nyttast på F-35. Ei slik heilskapleg tilnærming har vore lagt til grunn
for arbeidet som er i gong i samband med anskaffinga av F-35, flyet
som er vald som erstatning for dagens F-16. Dette inngår òg i dei samla
kostnadsvurderingane.
I den gjeldande langtidsplanen, jf. St.prp.
nr. 48 (2007–2008), er det sentralt at den framtidige kampflystrukturen
må oppretthalde Forsvaret si evne til å levere våpen mot overflate-
og landmål til støtte for sjø- og landoperasjonar. Det inneber at
våre F-35-fly må utstyrast med relevante våpen.
På denne bakgrunnen er det stilt krav til at
dei nye kampflya skal kunne bere langtrekkjande antioverflatevåpen
med sjø- og landmålskapasitet. Flya skal kunne handtere ulike oppgåver under
same flytokt, dvs. dei skal ha evne til å utføre både antiluft-
og antioverflateoppdrag.
Forsvarets forskningsinstitutt har på oppdrag
frå Forsvarsdepartementet gjennomført ein alternativanalyse for
langtrekkjande antioverflatevåpen til nye kampfly. Resultatet av
denne studien syner at JSM er det einaste alternativet som oppfyller
krava.
JSM står såleis fram som det einaste missilet som
vil kunne vere tilgjengeleg rundt 2020 som kan internt berast i
F-35 og som kan oppfylle dei krava som er utarbeidd i F-35-programmet.
Utviklinga og anskaffinga av JSM er planlagt gjennomført i fire
trinn.
Regjeringa har gjennom St.meld. nr. 38 (2006–2007)
etablert ein helskapleg strategi knytt til å ivareta dei næringspolitiske
aspekta ved anskaffingar til Forsvaret. Denne strategien ligg òg
til grunn for den industrielle oppfølginga knytt til kjøp av kampflyet
F-35. Regjeringa si målsetting er at den industrielle verdiskapinga
i Noreg knytt til levering av ny kampflykapasitet og tilhøyrande
system, skal tilsvare anskaffingskostnadene.
Alt i St.prp. nr. 1 (2004–2005) presenterte
Forsvarsdepartementet ein industriell strategi der det vart uttrykt
ønskje om å introdusere norske våpensystem på F-35. Eitt av de omtalte
prosjekta var utvikling og mogleg integrering av JSM frå KDS. I
St.prp. nr. 1 (2005–2006) vart det følgt opp med spesifikk informasjon
om status i arbeidet med å innpasse JSM i F-35.
Ei utvikling av JSM er òg viktig for den vidare utviklinga
av KDS og for konkurransekrafta til Kongsberg-bedrifta. Missilverksemda
har sidan 60-talet vore den teknologiske og industrielle berebjelken
for utvikling og vekst for KDS. JSM vil posisjonere KDS som ein
leiande og konkurransedyktig missilleverandør og forsterke deira
internasjonale posisjon. Samstundes vil JSM gi KDS ein leiande posisjon
i gjennomføringa av eit langsiktig høgteknologiprosjekt med stor
internasjonal forankring. Samla vil dette bidra til både å oppretthalde
levedyktige arbeidsplassar på Kongsberg og skape nye arbeidsplassar
i åra som kjem. Dette vil òg gjere det mogeleg i framtida å utvikle
eit langt breiare nasjonalt engasjement av små- og mellomstore bedrifter
som underleverandørar til KDS.
Regjeringa vurderer det som eit realistisk mål
å få etablert eit fleirnasjonalt samarbeid for den vidare utviklinga
og integrasjonen av JSM etter trinn 2. Dersom målet om eit fleirnasjonalt
samarbeid om den vidare utviklinga og integrasjonen av JSM likevel
ikkje blir nådd, er det regjeringa si vurdering at det ikkje vil
vere grunnlag for å gå vidare med seinare trinn av utviklinga og
etterfølgjande anskaffing av missilet.
Ekstern kvalitetssikring av prosjektet er gjennomført
i samsvar med retningslinene frå Finansdepartementet. Resultata
frå kvalitetssikringa er at prosjektdokumentasjonen dannar eit tilstrekkeleg
grunnlag for eit vedtak om gjennomføring.
Forsvarsdepartementet vil følgje opp tilrådingane
frå ekstern kvalitetssikrar i det vidare arbeidet med prosjektet.
Resultata frå kvalitetssikringa ligg til grunn for den tilrådde kostnadsramma.
Den tilrådde kostnadsramma (post 45) for trinn
2 er 1 029 mill. kroner. I dette beløpet inngår kontrakten med KDS
medrekna meirverdiavgift, førebuande studiar ved Lockheed Martin
i USA og eit beløp avsett for usikkerheit i kostnadsramma.
Gjennomføringskostnadene (post 01) for prosjektet
vil bli dekt innanfor drifta av det etablerte F-35-programmet.
Kostnadene for JSM er rekna med i kostnadsramma
for anskaffinga av det totale F-35-programmet.
LOS-programmet i Forsvaret inneheld fleire prosjekt
for å etablere eit felles integrert forvaltningssystem (FIF) i Forsvaret.
Det første større leveranseprosjektet vart innført i 2003 og det
gav Forsvaret eit nytt system for eksternrekneskap, også kalla FIF
1.0. Det andre større prosjektet var Økonomiprosjektet, som vart
godkjent ved Stortinget si handsaming av Innst. S. nr. 87 (2006–2007),
jf. St.prp. nr. 20 (2006–2007). Økonomiprosjektet vart satt i drift
i 2008. Logistikkprosjektet, som er det tredje og siste store prosjektet
i programmet, vart godkjent ved Stortinget si handsaming av Innst.
S. nr. 317 (2007–2008), jf. St.prp. nr. 55 (2007–2008). Regjeringa informerte
i St.prp. nr. 1 (2008–2009) om at kontrakt med leverandør var planlagt
inngått våren 2009. I Prop. 1 S (2009–2010) vart Stortinget informert
om at det ville bli gjennomført ein ny konkurranse, og i Prop. 1
S (2010–2011) informerte regjeringa om at to tilbod var motteke og
at kontrakt kunne forventas tidleg i 2011.
Logistikkprosjektet skal gi Forsvaret ei fullstendig
logistikkløysing for prosessar innanfor materiellinvestering, konfigurasjonsstyring, vedlikehald
og avansert forsyning. Forvaltningssystemet vil med denne logistikkløysinga
bli kalla FIF 3.0.
Båe motteke tilbod har ein pris som langt overstig
den vedtekne kvalitetssikra kostnadsramma. Årsaka til auka er at
omfanget tidligare har vore undervurdert. Regjeringa har difor gjort
ei fornya vurdering av prosjektet.
Å stoppe prosjektet vil innebere at Forsvaret
må behalda mange gamle datasystem som er kostbare å drifte og vedlikehalde.
Innføringa av Logistikkprosjektet er også viktig for den vidare fornyinga
av Forsvaret.
Det er vorte gjennomført ein grundig gjennomgang
av omfanget av prosjektet basert på kostnad opp mot nytte, konsekvensar
ved å ta noko ut av omfanget, pris og risiko. I tillegg har det vore
gjennomført ei ny vurdering av om gevinstar framleis kan realiserast.
Regjeringa har på denne bakgrunn konkludert med
framleis å tilrå gjennomføring av Logistikkprosjektet, og at tidligare
anslag om gevinstar framleis er gjeldande. Dette gjev ein auke av prosjektet
si kostnadsramme (post 45) på 235 mill. kroner og ein auke av gjennomføringskostnadane
på 101 mill. kroner. Prosjektets nye kostnadsramme er nå 786 mill.
kroner.
Prosjektet Regionfelt Østlandet vart vedteke
ved Stortinget si handsaming av Innst. S. nr. 232 (2001–2002) jf.
St.prp. nr. 55 (2001–2002). I feltet øvast skarpskyting, manøvrering
og samvirke. Ein mindre del av Regionfelt Østlandet vart teke i
bruk i 2005, og Angrepsfelt sør vart opna i mai 2007.
Med unntak av opparbeiding av ein langdistansestandplass
for artilleriet og nokre mindre tilpassingar av etablerte anlegg,
vart bygge- og anleggsarbeida avslutta i 2010. Arbeida med Angrepsfelt
nord er førebels stilt i ro. Årsaka er i hovudsak at det er eit
anna behov for dette feltet i dag enn det som låg til grunn då prosjektet
vart godkjend. Ein må difor mellom anna avklare behovet nærare.
I grunnervervet for Regionfelt Østlandet er
kontantoppgjeret avslutta. Det er i gang ein jordskifteprosess for
dei partane som ynskjer makeskifte som erstatning. Jordskifteplanen
er forsinka, og etter gjeldande plan skal den verte vedteke sommaren
2011. Deretter kjem mellom anna etterfølgjande skjønn som vil omfatte støyulemper
og eventuell ankebehandling.
Oppvarming av bygningar og bruk av fly og farty
er blant dei aktivitetane som har dei viktigaste miljøaspekt med
omsyn til energibruk og utslepp av klimagassar. Gjennom handsaminga
av Innst. S. nr. 7 (2008–2009), jf. St.prp. nr. 1 (2008–2009), vart
Stortinget informert om behova for investeringar i energiøkonomiseringstiltak (ENØK)
i Forsvarets etablissement over heile landet. Målsetjinga med ENØK-prosjektet
er å byggje om eksisterande varmesentralar basert på fossilt brensel
til varmesentralar som brukar meir miljøvenlege og kostnadseffektive
energikjelder som varmepumper, bruk av fjernvarme og anlegg basert
på biobrensel. Tiltaka skal redusere energiforbruket og utsleppa
av CO2 i Forsvaret, og er såleis eit bidrag til dei klimapolitiske
målsetjingar som er uttrykt i St.meld. nr. 34 (2006–2007) – Norsk
klimapolitikk. Tiltaka er samla berekna til å koste omlag 340 mill.
kroner og vert gjennomført i tre fasar over ein periode frå 2009
til 2017. For å halde best mogeleg oppsyn med omfang og kostnadar og
god framdrift, vert tiltaka gjennomført som enkeltprosjekt.
I fase I av ENØK-prosjektet er det sett i gang ENØK-tiltak
på Andøya, Sortland, Ramsund, Bjerkvik, Laksevåg, Kolsås, Huseby
og Kjevik med ein samla kostnad på 100,9 mill. kroner. Totalt vil
dei åtte ENØK-tiltaka redusere utsleppa av CO2 i Forsvaret med omlag
7 000 tonn årleg. Forsvaret vil ved fullføring av tiltaka redusere sine
driftskostnadar med netto omlag 9,5 mill. kroner årleg.
I fase II av ENØK-prosjektet er det foreløpig godkjent
tiltak i Bergen og i Bodin leir med ein samla kostnad på om lag
26 mill. kroner og ein planlagt reduksjon av CO2-utsleppa med 2 145 tonn
årleg. Forsvarssektoren har ytterlegare åtte tiltak under planlegging
for fase II. ENØK-tiltak i fase II er planlagt gjennomført frå 2011
av, medan fase III er føreslege for utføring frå 2015.
Prosjektet vart godkjent ved Stortinget si handsaming
av Innst. 7 S (2010–2011), jf. Prop. 1 S (2010–2011). Prosjektet
omfattar kjøp av eit nytt forskingsfarty til erstatting av det eksisterande fartyet
F/S Marjata III.
Når gjennomføringskostnadene for Etterretningstenesta
blir inkludert vert prosjektets gjennomføringskostnader (post 1)
56 mill. kroner og ikkje 26 mill. kroner som det vart informert
om i Prop. 1 S (2010–2011).
Regjeringa har ved fleire anledningar informert om
forstudien for mogeleg etablering av eit nasjonalt kompetansesenter
for helikopter i Noreg, seinast i Prop. 1 S (2010–2011).
Forsvarsdepartementet har vurdert funn og anbefalingar
i forstudien, samanholdt med Forsvarets behov for tenester i samband
med driften av Forsvarets nye helikopter NH-90.
Forstudien syner at det truleg er kundegrunnlag for
etablering av simulator for trening av sivile og militære pilotar
og besetning i Noreg. Ein føresetnad er at simulatoren blir etablert
og drevet av industrien i Noreg. Sivile og militære brukarar, eventuelt
også utanlandske, vil på dette grunnlag kunne kjøpe treningstimar
i simulatoren.
Innanfor logistikkstøtte vurderer Forsvaret
nærmare kva Forsvaret må gjere sjølve og kva som kan eller må utførast
av andre aktørar. Det er lite sannsynleg at slike tenester vil kunne
utførast frå ein stad, eller av ein aktør.
I løpet av året vil Forsvaret senda ut førespurnad om
informasjon i forbindelse med kjøp av simulatortreningstimar og
tenester innanfor logistikkstøtte for NH-90-helikopter.
Eit samla senter, «nasjonalt kompetansesenter for
helikopter», med simulator, logistikk og utdanning, som var utgangspunktet
i forstudien, vil såleis neppe bli realisert på ein stad, men vil verte
bygd opp gradvis i eit nettverk mellom fleire aktørar.
Det er sett i gang ei utgreiing som ser på korleis Luftforsvaret
sin hovudverkstad på Kjeller (LHK) bør utviklast vidare. Bakgrunnen
for vurderinga er eit ynskje om å tilpasse verksemda til forventa
framtidige endringar i vedlikehaldskonsepta for fly. Ved at vedlikehaldet
i aukande grad blir integrert i kontraktane ved kjøp av nye system,
er det naudsynt å utgreie løysingar der denne verkstaden kan konkurrere
i den opne marknaden. Formålet er såleis å vurdere om det er eit
forretningsmessig grunnlag for LHK som kommersiell aktør, og gjennom
det kunne posisjonere verksemda for å kunne ta på seg vedlikehaldsoppdrag
for leverandørane av materiell som F-35 kampfly og NH-90 helikopter.
Tilråding er venta å ligge føre innan sommaren 2011, og regjeringa
vil eventuelt kome attende til saka på eigna vis.
Forsvarets logistikkorganisasjon signerte sommaren
2010 kontrakt med ein leverandør om levering av ei løysing for vern
av toppskyttar på pansra køyrety av typen IVECO. Ei slik løysing var
planlagt levert i 1. kvartal 2011. Leveransane er forsinka med om
lag eitt år. Grunnen er svakheiter ved det leverte produktet, og
at det dermed kunne vere ein risiko å ta det i bruk.
Tryggleiken for personellet er likevel ivaretatt ved
at same operasjonskonseptet for oppdrag i Afghanistan i dag blir
fulgt. Tryggleiken har difor ikkje vorte dårlegare, men vil bli
betre når ei ny løysing er på plass.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Laila Gustavsen, Eva Kristin Hansen, Svein Roald Hansen, Sverre Myrli,
Tore Nordtun og Willy Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen,
Morten Høglund, Mazyar Keshvari, Peter N. Myhre og Karin S. Woldseth,
fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Ivar Kristiansen og lederen Ine
M. Eriksen Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, fra
Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, og fra Kristelig Folkeparti, Dagfinn
Høybråten, viser til at formålet med proposisjonen er å
få Stortingets godkjenning til å starte opp fire nye investeringsprosjekter
og å endre et tidligere godkjent prosjekt, samt å orientere Stortinget
om noen andre prosjekter og tiltak.
Komiteen er kjent med at Forsvaret
ønsker å erstatte dagens seks stasjoner for grensevakten i Sør-Varanger
med to større stasjoner som skal dekke hver sin del av den norsk-russiske
grensen – en på Svanvik og en i nærheten av Storskog/Jarfjord.
Komiteen er kjent med at mye
av bygningsmassen ved dagens seks grensestasjoner er gammel og til
dels uhensiktsmessig, og at en ved å bygge to nye stasjoner får
en moderne og langt mer hensiktsmessig bygningsmasse. Dette vil bidra
til å effektivisere og forbedre grensevakten.
Komiteen støtter prosjektet innenfor
en kostnadsramme på 268 mill. kroner.
Komiteen er videre kjent med
at det er behov for større forlegningskapasitet som en følge av vedtaket
om i størst mulig grad å samle fagmiljøene innen informasjons- og
kommunikasjonsteknologi i et felles kompetansesenter på Jørstadmoen.
Komiteen støtter derfor prosjektet
for nye befalsforlegninger og fritidsmesse innenfor en kostnadsramme
på 147 mill. kroner.
Komiteen viser til
kapittel 3 i proposisjonen, til svar fra forsvarsministeren på en
rekke spørsmål fra komiteen og til den åpne komitéhøringen som ble
gjennomført 6. juni 2011 med forsvarsminister Grete Faremo og seks
høringsinstanser.
Komiteen forutsetter at det holdes
sterkt fokus på kostnadsstyringen i et så stort og omfattende prosjekt
som kampflyprosjektet, og ber om at regjeringen prioriterer dette
frem til regjeringen våren 2012 vil legge frem et oppdatert og fullstendig
beslutningsgrunnlag for kampflyanskaffelsen for Stortinget.
Komiteen registrerer at det er
gjennomført endringer i det flernasjonale utviklingsprogrammet for
F-35, noe som medfører forsinkelser i utviklingsfasen. Dette påvirker
også det norske F-35-programmet. Som en følge av dette foreslås det
å anskaffe fire F-35 treningsfly for leveranse i 2016 mens hovedleveransen
av nye kampfly vil skje fra 2018.
Komiteen ser at anskaffelse av
fire F-35 treningsfly i 2016 er med på å sikre en mest mulig kostnadseffektiv
og rasjonell overgangsfase mellom F-16 og F-35, samtidig som de
er med på å bidra til at Norge opprettholder en tilfredsstillende
kampflykapasitet i overgangsfasen mellom F-16 og F-35.
Komiteen viser til at samtlige
høringsinstanser som deltok i høringen 6. juni 2011 ga sin støtte til
at det nå bør fattes vedtak om anskaffelse av fire F-35 treningsfly
og om utvikling av Joint Strike Missile (JSM) trinn 2.
Komiteen viser videre til at
flere av høringsinstansene mente at en burde bruke tiden fra vedtak
foreligger om anskaffelse av treningsfly og utvikling av JSM trinn
2, og frem til endelig vedtak om hovedanskaffelse i 2012, til å
få på plass flere kontrakter for norsk industri. Komiteen deler
høringsinstansenes oppfatning om at industrielle leveranser for
norsk industri er svært viktig, og vil nok en gang understreke betydningen
av at den industrielle verdiskapingen i tilknytning til anskaffelse
av nye kampfly med tilhørende system for Norge, må være i samme størrelsesorden
som anskaffelseskostnadene.
Komiteen vil vise til at regjeringen
etter en grundig vurdering mener at Norge må anskaffe treningsfly
i tråd med den opprinnelige leveranseplan i 2016. Komiteen viser
til at bestillingsprosessen som leder frem til leveranse av kampfly
i 2016, er regulert gjennom en egen avtale (Production, Sustainment
and Follow-On MOU) som Norge ved forsvarsministeren skrev under
i januar 2007. Komiteen vil videre vise til at leveranse
av treningsfly i 2016 betinger at Norge både oppdaterer Norges leveranseplan
i august 2011 og leverer en bestilling, en såkalt PPR (Participant
Procurement Request), innen utgangen av 2011.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
en utsettelse av beslutningen om anskaffelse av treningsfly til
2012, vil innebære at tidligste tidspunkt for levering av treningsfly
vil være i 2017.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil
understreke at det som i regjeringens svar av 1. juni 2011 på komiteens spørsmål
nummer 1 fremstår som en teknisk justering for prisvekst, i realiteten
er en betydelig økning av kostnadsrammen for anskaffelsen. Uavhengig
av om prisendringer skyldes valutaendringer eller andre forhold,
er det like fullt en reell prisøkning, og burde av departementet eksplisitt
fremstilles som det for Stortinget. Flertallet har
også merket seg at anskaffelseskostnadene (P85), inkludert usikkerhetsavsetning,
er beregnet å kunne bli opp til 72 mrd. 2011-kroner.
Flertallet viser til at flyvåpenet
er en meget viktig del av Norges forsvar og at det er avgjørende
viktig å unngå en underfinansiering av forsvarsstrukturen. Flertallet anser
en fornyelse av Norges kampflykapasitet som et vitalt ledd i den
framtidige forsvarsstruktur. Det er derfor bekymringsfullt at utviklingen
av Lockheed Martins kampflyprosjekt F-35 er blitt flere år forsinket
og dyrere enn planlagt. Flertallet viser til de vesentlige
kostnadsøkninger og utfordringer for kampflyprosjektet som nylig
er kommet fram gjennom undersøkelser gjort av United States Government
Accountabiliy Office (GAO). Flertallet finner ikke
at de kritiske vurderinger som amerikanske myndigheter har anført,
er reflektert på en rimelig måte i den foreliggende investeringsproposisjonen.
Flertallet viser videre til den
åpne høringen med statsråd Grete Faremo 6. juni 2011, der det ble
redegjort for innkjøpet. Flertallet er av den oppfatning
at statsråden ikke i tilfredsstillende grad kunne svare på komiteens
spørsmål, og vil spesielt understreke at et oppdatert anslag for
levetidskostnader ikke ble forelagt komiteen. Den store nominelle
økningen i innkjøps- og anskaffelseskostnaden siden 2008 gjorde flertallet bekymret
for om de anslåtte levetidskostnadene fra 2008 fortsatt var gjeldende,
eller om også dette anslaget ville måtte justeres kraftig opp.
Flertallet mener at prosessen
rundt innkjøp av kampfly ikke har vært så åpen og tilgjengelig som
forutsatt. Dette er spesielt viktig fordi kampflyprosjektet samlet
sett representerer tidenes største investeringsprosjekt for Fastlands-Norge.
I lys av det store omfang av beslutningen både politisk og økonomisk,
mener flertallet at investeringsproposisjonen ikke
gir den grundige beslutningsinformasjon som man må forutsette i
en slik sak. Den mangelfulle informasjonen har ført til at komiteen
har sett seg nødt til å organisere en åpen høring samt sende en
lang rekke spørsmål i et forsøk på å få fram vesentlige faktaopplysninger
som burde vært tilgjengelig i proposisjonen fra regjeringen.
Flertallet finner det svært lite
tilfredsstillende at det verken i den foreliggende proposisjonen, gjennom
komiteens spørsmål til departementet, eller gjennom komiteens høring
om saken, er blitt gitt oppdaterte og tilfredsstillende beregninger
om svært sentrale spørsmål, herunder flyenes totale levetidskostnader
og implikasjonene for Luftforsvarets øvrige struktur.
Flertallet finner likevel å måtte
ta til etterretning at departementet anfører stor risiko for at Luftforsvaret
ikke vil kunne opprettholde en tilfredsstillende beredskapsevne
for kampflyvåpenet dersom Stortingets samtykke ikke gis nå og bestilling,
dvs. Participant Procurement Request av fire treningsfly, gjøres
i høst. Ut fra departementets svar må flertallet legge
til grunn at Norge og andre partnerland ikke har mulighet til å
få levert treningsfly i løpet av 2016 dersom denne tidsplan ikke
følges. På denne bakgrunn vil flertallet støtte vedtak
om anskaffelse av de fire treningsflyene, selv om beslutningsgrunnlaget
langt fra er tilfredsstillende.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til kapittel
3.1.6 i proposisjonen og til svar fra forsvarsministeren på spørsmål
1 fra komiteen av 25. mai 2011 der det fremkommer at anskaffelseskostnadene
som ble lagt til grunn i St.prp. nr. 36 (2008–2009) for å velge
F-35 i 2008, var beregnet til å være på om lag 42 mrd. nåverdi 2008-kroner.
Med teknisk justering for prisvekst, endring i valutakurser og uten
neddiskontering, tilsvarer dette om lag 60 mrd. 2011-kroner, mens
anskaffelseskostnadene (P50) nå er beregnet til 61 mrd. 2011-kroner. Altså
er anskaffelseskostnadene økt med 1 mrd. kroner siden beregningene
i 2008.
Disse medlemmer viser til at
inkludert usikkerhetsavsetting (P85) er kostnadsrammen for totalanskaffelsen
beregnet til 72 mrd. 2011-kroner.
Disse medlemmer vil understreke
at pris var blant hovedkriteriene for valg av F-35 som Norges nye
kampfly. Disse medlemmer viser til at kostnadsbildet
regjeringen benyttet i St.prp. nr. 36 (2008–2009) vil ligge til
grunn for anskaffelsen, og at det må opereres med klare øvre kostnadsrammer
i kontraktsforhandlingene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti minner om at nedvalget av flytype
bl.a. var basert på sterke anbefalinger om at F-35 var «best og
billigst». Når både regnestykker og regnemåter endres gjennom prosessen,
er det svært krevende for bevilgende myndighet å bedømme den kostnadsutvikling
som har funnet sted i prosjektet. Selv etter den åpne høringen og
gjentatte runder med spørsmål til statsråden, finner disse
medlemmer beslutningsgrunnlaget for Stortinget i denne saken
utilfredsstillende. Disse medlemmer vil minne om
statsrådens ansvar for å legge frem saker tilstrekkelig utredet
og underbygget, slik at Stortinget sikres et forsvarlig grunnlag
for sine beslutninger. Det har gjennom prosessen ikke vært mulig
for Stortinget å få noe tilfredsstillende svar på verken totalkostnader over
flyenes levetid eller implikasjonene for Luftforsvarets øvrige struktur
av anskaffelsen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
gjennom hele anskaffelsesprosessen vært skeptiske til beslutningsgrunnlaget
for valget av nye kampfly, og viser til Fremskrittspartiets merknader
i Innst. S. nr. 299 (2008–2009), hvor Fremskrittspartiet fremmet
følgene forslag:
«St.prp. nr. 36 (2008–2009) Nye kampfly til Forsvaret
sendes tilbake til regjeringen som bes om å presentere et langt
bedre, grundigere gjennomarbeidet og mer forsvarlig beslutningsgrunnlag
for Stortinget, hvor de to alternativene er vurdert mot hverandre
kostnadsmessig og militært.»
Spesielt har disse medlemmer stilt
en rekke spørsmål knyttet til kostnadsberegninger og tallgrunnlag. Disse
medlemmer merker seg nå at regjeringen ønsker å fremskynde
en tidliganskaffelse av fire treningsfly før kontraktsinngåelse
om kjøpet av F-35 er ferdig forhandlet og gitt tilslutning til av
Stortinget. Dette er etter disse medlemmers oppfatning ikke
samsvarende med den av Stortinget vedtatte rekkefølge for kontraktsinngåelse
om kjøp av nye kampfly. Disse medlemmer registrerer regjeringens
argumentasjon for kjøp av fire treningsfly knyttet opp til innfasingen
av F-35, men finner det lite gunstig å inngå en slik avtale om kjøp
før det totale kostnadsbildet for kampflyanskaffelsen er endelig
avklart. Disse medlemmer merker seg at regjeringen
står fast på sine beregninger for anskaffelses- og driftskostnader, slik
de ble beregnet i 2008. Dette er etter disse medlemmers oppfatning
ikke i samsvar med de vurderinger og beregninger som har fremkommet
gjennom undersøkelser gjort av United States Government Accounability
Office (GAO).
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er av den oppfatning at departementet
også i denne saken har unnlatt å gi informasjon som burde vært gjort
tilgjengelig for Stortinget allerede i proposisjonen. Det vises til
at hele Prop. 110 S (2010–2011) er seks sider lang, mens omtalen
av treningsflyene kun opptar to sider. For et innkjøp som binder
oss i enda sterkere grad enn før til Fastlands-Norges største investering
noensinne, fremstår for disse medlemmer to sider
svært mangelfullt. Det var på denne bakgrunn at disse medlemmer tok
initiativ til en åpen høring med statsråden om anskaffelsen, som
ble avholdt 6. juni 2011. Det vises videre til at komiteen så seg
nødt til å stille departementet flere titalls spørsmål, både før
og etter høringen, for å tilegne seg helt grunnleggende informasjon
om anskaffelsen av treningsfly og om hovedanskaffelsen av kampfly. Spørsmålene
omhandlet blant annet pris, prisutvikling siden 2008, leveringstid,
status for JSF-prosjektet i USA og andre partnerland, mv. Dette er
informasjon som disse medlemmer mener burde være
tilgjengelig allerede i den foreliggende proposisjonen. Disse
medlemmer mener en slik saksbehandling fra departementets side
i en så viktig sak ikke er tilfredsstillende. Disse medlemmer legger
til grunn at departementet etter den kritikken som her fremkommer, leverer
grunnleggende og essensiell informasjon på en detaljert måte i kommende
proposisjoner. Dette gjelder spesielt proposisjonen om hovedanskaffelsen
av kampfly som er forventet i 2012.
Disse medlemmer mener det optimale
tidspunkt for vurdering av anskaffelse av treningsfly ville vært
våren 2012, da et oppdatert anslag for levetidskostnader og den
neste langtidsplanen for Forsvaret foreligger. Forsvarets neste
langtidsplan vil, som departementet selv understreker i sine svar
til komiteen, ha stor betydning for rammene for driften av kampflyene og
driften i resten av Forsvaret.
Disse medlemmer er av den mening
at Forsvarets utvikling de seneste årene har understreket behovet
for å se innkjøp av kampfly i sammenheng med sannsynlige driftskostnader og
sannsynlige økonomiske rammer for Forsvaret generelt. Den vedtatte
forsvarsstrukturen er fortsatt betydelig underfinansiert, og et
innkjøp av kampfly til en levetidskostnad på 145 mrd. 2008-kroner
eller mer, fordrer at man setter av tilstrekkelige midler til å
kunne utnytte investeringen fullt ut. Disse medlemmer forutsetter også
at drift av kampfly ikke skal gå ut over driften av den øvrige forsvarsstrukturen.
Det er derfor av stor viktighet å se kampflykjøpet i sammenheng
med neste langtidsplan, som Stortinget skal behandle våren 2012.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Høyres merknader i Innst. S. nr. 299 (2008–2009), der det understrekes
at selv om innstillingen kun gir regjeringen fullmakt til å forhandle med
Lockheed Martin om kampflykjøp, innebærer innstillingen at reelt
valg av kampfly er tatt. Det vises videre til at Høyre i den samme innstillingen
gjorde det klart at selv om det var uoverensstemmelser rundt prisen
på de to alternativene som ble vurdert, var ikke pris utslagsgivende
for Høyre da bare ett av kampflyalternativene oppfylte norske fagmilitære
og operative krav. Disse medlemmer er fortsatt av
den klare oppfatning at F-35 er det rette fly for det norske Forsvaret.
Disse medlemmer viser også til
at Høyre i Innst. S. nr. 299 (2008–2009) understreket at prosessen
rundt innkjøp av kampfly hadde vært lukket og utilgjengelig, også
for Stortinget.
Disse medlemmer viser i denne
sammenheng til Høyres merknader i Innst. S. nr. 299 (2008–2009),
der Høyres medlem skrev følgende:
«Dette medlem anser at de økonomiske konsekvensene
av anskaffelsen av kampfly, både i form av anskaffelses- og levetidskostnader,
nødvendiggjør at saken vurderes i perspektiv av inneværende og fremtidige
langtidsplaner for Forsvaret og de økonomiske forutsetningene for disse.
Uavhengig av selve anskaffelseskostnaden, som skal dekkes utenfor
rammen, vil dette medlem påpeke at driftskostnadene man kan forvente
ved en optimal drift av et nytt og moderne kampflyvåpen vil være
en betydelig utfordring innenfor dagens budsjettramme. Dette medlem
viser i den forbindelse særlig til flertallets merknader i Innst.
S. nr. 318 (2007–2008), og vil understreke at dette medlem anser
at den vedtatte forsvarsstrukturen allerede er underfinansiert med
de vedtatte budsjettrammer, og frykter at strukturen ikke vil kunne
realiseres med en operativ evne som forutsatt. Anskaffelsen av nye kampfly
aktualiserer etter dette medlems oppfatning derfor nødvendigheten
av en gjennomgang og styrking av forsvarsbudsjettets nødvendige utvikling
og størrelse.»
Disse medlemmer viser videre
til departementets svar på spørsmål nummer 5 fra komiteen av 6. juni
2011, der departementet skriver følgende:
«Totalt sett er det Forsvarsdepartementets vurdering
at kostnadsbildet, herunder de totale levetidskostnadene, ikke er
vesentlig endret og befinner seg innenfor usikkerhetsestimatet fra 2008,
både når det gjelder anskaffelseskostnader og driftskostnader.»
Disse medlemmer innehar ikke
samme utredningskapasitet som departementet, og må derfor legge
departementets vurdering til grunn. Disse medlemmer forutsetter
at kostnadsbildet ikke er vesentlig endret siden 2008.
Disse medlemmer viser videre
til departementets svar på spørsmål nummer 13 fra komiteen av 6. juni
2011, der departementet skriver følgende:
«Ved å utsette beslutningen om anskaffelse av fire
treningsfly til 2012, vil flyene tidligst kunne leveres i 2017.
F-16 vil med stor sannsynlighet måtte opereres helt til 2023, det
vil si helt til ytre grense av den bufferen vi har planlagt med
i forhold til F-16s levetid. Dette vil bety en økt usikkerhet knyttet
til kampflyvåpenets operative evne i vekslingsfasen mellom F-16
og F-35, og vi kan risikere at kampflyvåpenet ikke vil klare å opprettholde
en tilfredsstillende beredskapsevne på grunn av F-16s vedlikeholds
status på det tidspunktet.»
Disse medlemmer forutsetter at
departementets opplysninger er korrekte, og at treningsfly ikke
kan fremskaffes i 2016 med mindre Stortinget tar en avgjørelse i
denne saken i inneværende sesjon.
Disse medlemmer mener det ikke
vil være akseptabelt dersom en utsettelse vil kunne føre til at
man i en overgangsfase mellom F-16 og F-35 ikke vil klare å opprettholde
en tilfredsstillende beredskapsevne. Opplysningene departementet
har fremskaffet angående pris, overlapping mellom kampflysystemene
og konsekvenser for beredskapsevnen, er av disse medlemmer tillagt
avgjørende betydning. De er en betingelse for at disse medlemmer støtter
regjeringens forslag om innkjøp av treningsfly nå.
Komiteen er enig i
at det anskaffes fire treningsfly, innenfor en kostnadsramme på
4,8 mrd. kroner.
Komiteen viser til
at utvikling og integrering av Joint Strike Missile (JSM) til F-35
er en vesentlig del av Norges kampflyanskaffelse med tilhørende
system. Komiteen merker seg at trinn 2 i utvikling
av JSM innebærer en videreutvikling av missilet, slik at det tilfredsstiller kravet
til å bli integrert i F-35. Komiteen merker seg videre
at JSM fremstår som det eneste antioverflatevåpenmissilet som vil
kunne være tilgjengelig rundt 2020, som kan bæres innvendig i F-35,
og som oppfyller de kravene som er utarbeidet i F-35-programmmet. Komiteen vil også
understreke at JSM er en vesentlig komponent for å sikre Norge den
nødvendige industrielle verdiskaping i forbindelse med kampflykjøpet. Komiteen merker
seg for øvrig at regjeringen vurderer det som et realistisk mål å
få etablert et flernasjonalt samarbeid om den videre utviklingen
av JSM etter trinn 2.
Komiteen støtter prosjektet om
utvikling av Joint Strike Missile, trinn 2, med en kostnadsramme
på 1 029 mill. kroner.
Komiteen er kjent
med at det såkalte Logistikkprosjektet er det tredje og siste store
prosjektet i LOS-programmet i Forsvaret. Komiteen har merket
seg at gjennomføringen av dette prosjektet overstiger den tidligere
vedtatte kostnadsrammen. Komiteen er enig i at en
av hensyn til å få et felles integrert forvaltningssystem i Forsvaret, ikke
kan avslutte prosjektet nå. Komiteen stiller seg
likevel kritisk til den omfattende kostnadsøkningen som har vært
i prosjektet.
Komiteen velger å støtte den
økte kostnadsrammen på totalt 786 mill. kroner for Logistikkprosjektet
i LOS-programmet.
Komiteen har ingen
merknader og tar disse informasjonssakene til etterretning.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak:
Stortinget samtykker i at Forsvarsdepartementet i
2011 kan
1. starte opp nye investeringsprosjekt,
medrekna større eigedoms-, byggje- og anleggsprosjekt, omtala i
kapittel 2 og 3 Nye prosjekt for godkjenning i den framlagde proposisjonen,
innanfor dei gjevne kostnadsrammene.
2. endre tidlegare vedtekne investeringsprosjekt, omtala
i kapittel 4 Tidlegare vedtekne materiellprosjekt i den framlagde
proposisjonen, innanfor dei gjevne kostnadsrammene.
1. Under punkt 3.1.6 i proposisjonen refereres det
til kostnader. Vi ber om en samlet og sammenlignbar oppstilling
over følgende tall: Innkjøpskostnadene per fly og samlet; de totale anskaffelseskostnadene
per fly og samlet; og de totale levetidskostnadene per fly og samlet.
Det bes om at departementet setter opp hva de forventede kostnadene
var i 2008, hva de forventede kostnadene er per i dag, og hva eventuelle prisøkninger
skyldes. Samtlige tall bes oppstilt i både 2008-kroner og i 2011-kroner.
Det bes om at tallene settes opp så lett sammenliknbare som mulig.
Høsten 2008 ble F-35 valgt som erstatning for dagens
F-16 kampfly. Til grunn for denne beslutningen lå det en grundig
kostnadsanalyse av kandidatene, herunder analyse av totale levetidskostnader
(Life cycle cost/LCC) og total anskaffelseskostnad for F-35 og den
andre kandidaten JAS GRIPEN NG.
Total anskaffelseskostnad for F-35 (fly, initiell logistikk
og våpen) var i 2008 beregnet til om lag 42 mrd. nåverdi 2008-kroner.
Dette tilsvarer om lag 50 mrd. 2008-kroner uten neddiskontering.
I tabellen under angis F-35 programmets totale anskaffelseskostnad
og total anskaffelseskostnad pr. fly. Med total anskaffelseskostnad
menes kostnadene for selve flyet inkludert nødvendig tilleggsutstyr,
initiell logistikk og våpen. I de tilfeller kostnader pr. fly oppgis
er det lagt til grunn gjennomsnittlig kostnad pr. fly for 56 fly
anskaffet i tråd med henholdsvis planlagt leveringsplan i 2008 og
oppdatert leveringsplan fra 2011. Disse kostnadene er oppgitt slik
de ble beregnet i 2008, og slik de nå er beregnet i den oppdateringen
av kostnadsbildet som det er redegjort for i pkt. 3.1.6 i Prop.
110 S. (2010–2011). I tillegg er totalberegningen i 2008 oppdatert
til 2011-kroner for lettere å kunne sammenligne reell endring (midtre
kolonne).
I begge tabellene under er alle tall oppgitt
i reelle kroner, det vil si uten neddiskontering, i det års kroneverdi
som er angitt øverst i hver kolonne. Tallene er avrundet.
Anskaffelseskostnad:
| Kostnader beregnet i 2008 (2008 kr) | Kostnader beregnet i 2008 (2011 kr) | Kostnader beregnet i 2011 (2011 kr) |
Anskaffelseskostnad | 50 mrd. | 60 mrd. | 61 mrd. |
Anskaffelseskostnad pr. fly (gjennomsnitt) | 896 mill. | 1071 mill. | 1089 mill. |
Den reelle endringen i kostnadsbildet, som
også redegjort for i proposisjonen pkt. 3.1.6, er om lag én mrd.
kroner. Denne endringen skyldes primært at amerikanske myndigheter
har flyttet en andel av sine flyleveranser til noe senere i produksjonsfasen
enn opprinnelig planlagt.
Tabellen under viser innkjøpskostnad for flyene. Med
innkjøpskostnad menes kostnadene for selve flyet inkludert nødvendig
tilleggsutstyr, men uten initiell logistikk og våpen.
Innkjøpskostnad:
| Kostnader beregnet i 2008 (2008 kr) | Kostnader beregnet i 2008 (2011 kr) | Kostnader beregnet i 2011 (2011 kr) |
Innkjøpskostnad | 31 mrd. | 37 mrd. | 38 mrd. |
Innkjøpskostnad pr. fly (gjennomsnitt) | 554 mill. | 661 mill. | 679 mill. |
Levetidskostnader (Life Cycle Cost – LCC) var i
2008 beregnet til 145 mrd. nåverdi 2008-kroner. Det er ikke gjennomført
en oppdatert LCC-analyse etter beregningen som ble gjort i 2008. Den
oppdateringen av kostnadsbildet som er redegjort for i Prop. 110
S (2010-2011) omfattet kun anskaffelseskostnadene. Stortinget vil
få seg forelagt en oppdatert LCC-analyse som en del av beslutningsgrunnlaget
for hovedanskaffelsen av F-35. Dette er planlagt lagt frem for Stortinget som
en del av den nye langtidsplanen for forsvarssektoren, våren 2012.
Både Norge og de andre partnerne har et sterkt fokus
på levetidskostnadene og amerikanske myndigheter har blant annet
igangsatt en såkalt "Sustainment Baseline Review" som nettopp har til
hensikt å identifisere kostnadsdrivere med iverksetting av påfølgende
tiltak for å redusere kostnadene. I Norge har F-35-programmet iverksatt
en gjennomgang av drifts- og operasjonskonsept for å oppnå en mest
mulig kosteffektiv drift. Levetidskostnadene vil også avhenge av
hvilken vedlikeholdsløsning som legges til grunn. Kosteffektiviteten
til vedlikeholdsløsningen avhenger av en fremtidig optimal basestruktur
i Luftforsvaret.
2. I henhold til proposisjonen forventer
Forsvarsdepartementet at leveranse av 4 treningsfly i 2016 skal
koste rundt 800 millioner kroner for hvert enkelt fly (3,2 milliarder
totalt), mens Norge kun to år senere forventer å kunne ta imot de
første serieproduserte flyene til en betydelig lavere stykkpris.
Føler Forsvarsdepartementet seg sikre på at denne prisreduksjonen
nå faktisk kan skje, og over et så kort tidsrom?
Tilbudet fra amerikanske myndigheter av april
i 2008 bygger på at prisen beveger seg nedover i en kurve etter
hvert som produksjonstakten øker, den såkalte lærekurveeffekten.
Prisutviklingen frem til nå har fulgt denne nedadgående kurven –
i tråd med våre forventninger. Det er siden 2007 og frem til i dag
inngått fire kontrakter (ingen norske foreløpig) for leveranser
av til sammen 63 serieproduserte fly. De tre første kontraktene
som er inngått er såkalte kostnadskontrakter med tak, mens den fjerde
inngåtte kontrakten er en priskontrakt med incentiver. Overgangen
til priskontrakt (som for øvrig skjedde to år før opprinnelig planlagt)
gir bedre forutsigbarhet i forhold til en forventet prisutvikling
i henhold til forventet lærekurve.
Før de fire første norske flyene skal leveres
forventes i underkant av 200 fly å være produsert. Før hovedleveransen
starter, er det forventet produsert i overkant av 400 fly. Forsvarsdepartementet
forventer at stykkprisen fortsatt følger den forventede nedadgående
kurven.
3. Amerikanske myndigheter opererer med
gjennomsnittspriser for sine estimater, noe som gjør disse vanskelige
å bruke i en norsk sammenheng, da vi kun skal betale kostnadene
i det året de norske maskinene bygges. For å bedre forståelsen for
de reelle kostnadene som forventes fra norsk side, kan Forsvarsdepartementet
gi Stortinget en indikasjon på hvilken stykkpris, inkludert integrerte
systemer og sensorer, norske myndigheter forventer å måtte betale
for sine maskiner fra 2018 og videre? Hvis ikke, kan Stortinget
forvente å få denne informasjonen forelagt før en endelig avgjørelse
blir tatt?
Det vises til svar på spørsmål 1 over. Der er
forventningskostnaden i gjennomsnitt pr. fly for for den norske
anskaffelsen oppgitt. Et oppdatert beslutningsgrunnlag vil bli lagt
frem for Stortinget som en del av beslutningsgrunnlanget for hovedanskaffelsen.
Dette er planlagt lagt frem for Stortinget våren 2012.
4. Det vises til Forsvarsdepartementets
brev til Stortingets forsvarskomité av 6. mars 2009, svar nr. 4.
I svaret skisserer departementet totale forventede levetidskostnader
for F-35 på 145 milliarder kroner. Dette skal dekke "forventede kostnader
til våpen, infrastruktur, erstatningsfly, drivstoff, organisasjon
inkludert lønninger, utdanning med mer." Har endringene i F-35-programmet
og forskyvningen i tid endret størrelsen på eller forholdet mellom
faktorene i de forventede levetidskostnadene i forhold til de opprinnelige
anslag fra 2008? Hvis så ber vi om en oversikt over disse endringene.
Det er ikke gjennomført en fullstendig oppdatering
av totale levetidskostnader (LCC) etter 2008. Dette arbeidet pågår
og vil ferdigstilles som grunnlag for fremleggelse av den totale
kampflyanskaffelsen. I forhold til usikkerhetsanalysen (UA), som
ble gjennomført i 2008, ser vi at enhetsprisen har økt noe totalt
sett på grunn av færre produserte fly på det tidspunktet Norge anskaffer
fly. Samtidig ser vi at enkelte andre faktorer endres noe i motsatt
retning. Samlet sett er vår vurdering at det samlede levetidskostnadsbildet
ikke er vesentlig endret.
Stortinget vil få seg forelagt en oppdatert
LCC-analyse som en del av beslutningsgrunnlaget for hovedanskaffelsen
av F-35. Denne er planlagt lagt frem for Stortinget som en del av
den nye langtidsplanen for forsvarssektoren, våren 2012.
5. Forventede driftsutgiftene for F-35 synes
fortsatt forbundet med betydelig usikkerhet. Flere analyser viser
at driftsutgiftene vil bli betydelig høyere enn tidligere forespeilet,
og da også betydelig høyere enn det som i dag er tilfelle for F-16.
I henhold til enkelte estimater over 33 pst. høyere.
a. Mener Forsvarsdepartementet at forventede driftsutgifter
fortsatt befinner seg innenfor usikkerhetsavsetningen som ble gjort
i 2008?
I levetidskostnadsberegningene fra 2008 inngikk også
estimater knyttet til drift av flyene. Det er ikke gjennomført en
fullstendig oppdatering av totale levetidskostnader (LCC) etter
2008. Dette arbeidet pågår og vil ferdigstilles som grunnlag for
fremleggelse av den totale kampflyanskaffelsen, planlagt neste år.
Det er Forsvarsdepartementets vurdering at kostnadsbildet ikke er vesentlig
endret og befinner seg innenfor usikkerhetsestimatet fra 2008, både
når det gjelder anskaffelseskostnader og driftskostnader.
Stortinget vil få seg forelagt en oppdatert
LCC-analyse som en del av beslutningsgrunnlaget for hovedanskaffelsen
av F-35. Denne er planlagt lagt frem for Stortinget som en del av
den nye langtidsplanen for forsvarssektoren, våren 2012.
b. Hva er kostnad pr. flytime for F-16 i
dag, og hvilken kostnad pr. flytime for F-35 ligger til grunn for
de estimater man har foretatt av den totale levetidskostnaden for
F-35?
Med utgangspunkt i dagens struktur og aktivitetsnivå
er marginalkostnaden pr. flytime for F-16 beregnet til om lag 63 000
kroner. Tilsvarende og med samme drivstoffpriser og valutakurs er
marginalkostnaden pr. flytime for F-35 beregnet til om lag 89 000
kroner.
c. Dersom det skulle vise seg at driftsutgiftene
til F-35 blir 33 pst. høyere enn til F-16, hva vil den totale levetidskostnaden
bli sammenliknet med estimatene som ble gjort i 2008?
I levetidskostnadsberegningene fra 2008 inngikk også
estimater knyttet til drift av flyene. Korrigert for ulike drivstoffpriser,
valutakurser og aktivitetsnivå, viste disse at driftskostnadene
for F-35 kunne øke med inntil 40 % i forhold til dagens F-16.
Det er samtidig viktig å understreke to forhold
i denne sammenheng. For det første inneholder driftskostnadene for
F-35 en andel kostnader som for F-16 håndteres som investeringskostnader.
Driftstall for F-16 og F-35 er derfor ikke direkte sammenlignbare.
Dernest er det lagt meget konservative forutsetninger til grunn
i beregningene. Dette har sin bakgrunn i at vesentlige faktorer
som påvirker driftskostnadene ennå ikke er klarlagt. Dette skyldes
blant annet at:
det pågår fortsatt
betydelig arbeid i det flernasjonale programmet for å drive driftskostnadene ved
systemet ned
det er ikke fra norsk side konkludert med
hvordan den nasjonale delen at understøttelsen skal innrettes, herunder
også hvilke deler av dagens støttevirksomhet som eventuelt vil bli
overflødiggjort med implementeringen av F-35
det er ikke konkludert med hvorvidt de
norske flyene skal driftes ut fra en eller to baser.
Etter vår vurdering ligger det et betydelig
potensiale for å redusere driftskostnadene gjennom smarte valg og
kostnadseffektive løsninger i det videre arbeidet. Vi forventer
også at det sterke fokuset som er lagt på kostnadsreduksjoner, særlig
fra amerikanske myndigheter den senere tiden, vil gi positive resultater
i denne sammenheng.
Da F-35 har et vesentlig større spekter av evner og
funksjoner enn dagens F-16, vil en viktig del av det videre arbeidet
også være å identifisere overlappende evner i forhold til øvrige
deler av forsvarsstrukturen, og realisere kostnadsreduksjoner dette
kan åpne for.
d. Har departementet analysert hvilke konsekvenser
eventuelle økte driftsutgifter for F-35 kan ha for driftsbudsjettene
for Luftforsvaret spesielt og Forsvaret generelt?
Som redegjort for tidligere vil regjeringen
legge frem en helhetlig anbefaling knyttet til anskaffelse og implementering
av nye kampfly, som en del av den nye langtidsplanen. Denne anbefalingen
vil bygge på en helhetlig vurdering der antall fly, operativt ambisjonsnivå
og lokaliseringsløsning vil bli sett i forhold til øvrige deler
av forsvarsstrukturen, samt behovet og grunnlaget for midlertidige
eller varige økninger av forsvarsrammen.
e. Hvordan vil eventuelt økte driftskostnader
påvirke anslagene for forsvarsbudsjettene i perioden JSF blir driftet?
Se svar på spørsmål d.
6. Kan FD bekrefte at det norske bidrag
til utviklingen av JSF ligger fast, og at de eneste økningene i
norske utgifter vil komme fra en eventuell økning i innkjøps- og
driftskostnader?
Det norske bidraget på 125 millioner dollar
til utviklingsfasen relatert til F-35 ligger fast. Alle kostnadsøkninger
knyttet til utviklingsfasen siden den startet i 2001(Norge kom med
i 2002) er i sin helhet dekket av amerikanske myndigheter.
7. Basert på opplysninger gitt i en høring
for det amerikanske senatets forsvarskomité den 19. mai forventer
man nå ikke at utvikling og testing av "mission systems and flight
sciences" for F-35A vil bli ferdigstilt før første kvartal i 2016
og programvaren forventes ikke ferdigstilt før august 2016 (Combined
Statement, s. 6 og s. 9). Kan de fire treningsflyene som skal leveres til
Norge samme år da forventes å ha samme tekniske standard med tanke
på sensorer og systemer som serieproduksjonsflyene? Hvis ikke, vil disse
flyene bli gjenstand for ytterligere utgifter i etterkant for å
få dem opp til samme standard?
De fire treningsflyene, som i overskuelig fremtid skal
opereres fra en base i USA, vil også være serieproduksjonsfly. Disse
flyene vil sannsynligvis bli levert med såkalt Block-2B programvare
i stedet for Block-3 programvare som planlagt for flyene levert
i 2018. For treningsformål vil denne eventuelle forskjellen i programvare
ikke ha noen praktisk betydning. Våre treningsfly vil operere i
en pool sammen med andre partnerlands treningsfly ved et internasjonalt
treningssenter i USA. Det er planlagt at alle disse flyene oppgraderes
fortløpende når nye Block-versjoner av flyet ferdigstilles og gjøres
tilgjengelige. På samme måte planlegger vi å oppdatere alle fly
vi anskaffer fortløpende når nye Block-versjoner er tilgjengelige.
Kostnadene forbundet med disse oppdateringene er inkludert i de
totale levetidskostnadene (LCC) for kampflyanskaffelsen.
8. Gitt den nye tidsplanen for anskaffelsen,
når forventer departementet at norske F-35 kan nå såkalt initial
operational capability, og når forventer man at samtlige norske
F-35 vil være fullt operative?
Til tross for forsinkelsene knyttet til utviklingen av
F-35 vil det være mulig for oss å nå Initial Operational Capability
(IOC) i 2019, gitt at vi kan operere fire treningsfly fra 2016 og
gjennomfører hovedleveransen i perioden 2018 til 2021. Full Operational
Capability (FOC) planlegges oppnådd i løpet av 2023/2024.
Initial Operating Capability (IOC): Den første oppnåelsen
av en evne til effektivt å kunne benytte F-35 for å gjennomføre
den minste selvbærende aktivitet utledet fra det politiske ambisjonsnivået
for kampfly. IOC inntreffer når våpensystemet F-35 tilfredsstiller
operative krav for å gjennomføre aktiviteten, samt bemannes og opereres
av en tilstrekkelig trenet, utstyrt og understøttet organisasjon.
Full Operational Capability (FOC): Den fulle oppnåelsen
av en evne til effektivt kunne benytte F-35 for å oppfylle hele
det politiske ambisjonsnivået for kampfly. FOC inntreffer når våpensystemet
F-35 tilfredsstiller operative krav for å fylle ambisjonsnivået,
samt bemannes og opereres av en trenet, utstyrt og understøttet
organisasjon.
9. Det bes om en oversikt for status for
JSF-prosjektet for samtlige partnerland. Des bes i tillegg om en
vurdering av prisen andre partnerland er forespeilet for F-35, og
om disse prisene er sammenliknbare med prisen Norge er forespeilet.
Det understrekes at alle F-35 partnerland er sikret
samme pris for samme versjon av F-35 levert i samme år. Det USA
kommer til å betale for sine F-35A i 2018 er det samme som Norge kommer
til å betale for sine tilsvarende fly levert i samme år. Eventuelle
nasjonale krav om "tilleggsutstyr" vil naturligvis kunne endre dette bildet.
Disse forholdene er regulert gjennom den multinasjonale avtalen
om produksjon, understøttelse og videreutvikling av F-35 (Production, Sustainment
& Follow-on Development - PSFD MoU), underskrevet av alle de
ni partnerne. Et vedlegg til denne avtalen (Annex A) beskriver partnernes
planer for anskaffelse av fly, og planen revideres årlig. Etter
gjeldende plan er status i de enkelte partnernasjoner som følger:
USA skal etter planen
anskaffe om lag 2 400 fly fordelt på alle de tre ulike F-35-versjonene.
Det amerikanske luftforsvaret vil være hovedkunden med en planlagt
anskaffelse av mer enn 1 700 fly av samme versjon som Norge planlegger
å anskaffe.
Amerikanske myndigheter har hittil bestilt 58 ordinære
serieproduksjonsfly, og forventes å inngå kontrakt på ytterligere
32 fly senere i år.
Canada besluttet i 2010
å anskaffe F-35, og har planer om å anskaffe 65 fly, med første
leveranser av fly i 2016.
Italia planlegger en
total anskaffelse på 131 fly, med første leveranser av fly i 2014.
Tyrkia planlegger en
total anskaffelse på 100 fly, med første leveranser av fly i 2015.
Australia har allerede
besluttet anskaffelse av de første 14 flyene – for leveranse fra
2014, av en planlagt totalanskaffelse på 100 fly.
Storbritannia har allerede
bestilt to testfly i lavrateproduksjonsserie (LRIP) 3 og 4 av typen F-35B
STOVL – den versjonen som kan ta av
på korte strekninger og lande vertikalt.. Høsten 2010
besluttet de å bytte til F-35C
CV - hangarskipsversjonen for
sin videre planlagte anskaffelse på totalt 138 fly – med leveranser
fra 2015.
Danmark har utsatt sin
beslutning om valg av nytt kampfly til nærmere 2014 og har reduserte sin
opprinnelig planlagte bestilling på 48 fly til 30 fly. Danskene
fortsetter sin deltagelse i F-35 programmet. Tidligste flyleveranse
vil først kunne skje fra ca. 2018.
Nederland har bestilt
to F-35 testfly, det siste nå i begynnelsen av mai måned. Det endelige formelle
valget av F-35 er ennå ikke tatt, men de foreløpige planene tilsier
en totalbestilling på 85 fly – med leveranse fra 2016. Gjennom bilaterale møter
med nederlandske myndigheter er vi orientert om at den politiske
prosessen i Nederland gjør at deres anskaffelsesprosess vil ta noe
lengre tid enn opprinnelig planlagt. Det forventes derfor at Nederland
gjennom årets revisjon av PSFD MoU Annex A vil justere tidspunktet
for start av hovedleveransen til 2019.
10. Har departementet på det nåværende tidspunkt
noe systematisk eller formalisert samarbeid med andre partnerland
i F-35-prosjektet for å kunne påvirke utviklingen i prosjektet, tekniske
spesifikasjoner, pris mv. Har departementet eventuelt vurdert slikt
samarbeid?
Det amerikanskledede flernasjonale F-35 programmet
er et samarbeidsprosjekt mellom de ni partnerlandene hvor Norge
deltar i alle relevante formaliserte grupper og komiteer knyttet
til utviklingen av flyet. I tillegg tar vi initiativ til og deltar
i ulike ad hoc samarbeidskonstellasjoner innenfor partnerskapet,
der de deltakende landene forsøker å finne gode felles løsninger
på ulike problemstillinger. Samarbeidet med Canada og Nederland
knyttet til bremseskjerm er et eksempel på det sistnevnte.
11. Gitt den nye tidsplanen for anskaffelsen,
når forventer departementet at de siste F-16 maskinene tas ut av
tjeneste? Forventer Forsvarsdepartementet merkostnader forbundet
med å holde F-16 i tjeneste lenger enn det som tidligere var antatt?
Etter gjeldende plan tas de siste F-16 flyene
ut av tjeneste i løpet av 2021. Det er ikke planlagt ytterligere
investeringer på F-16 som følge av en noe lengre planlagt drift
enn det som lå til grunn for beslutningen i 2008.
12. Kan Forsvarsdepartementet forsikre Stortinget
om at det vil finnes tilstrekkelig teknisk personell tilgjengelig
i overgangsperioden mellom F-16 og F-35 til å sikre at eksisterende
fly kan fortsette å operere som normalt, samtidig som norsk personell
får nødvendig trening for å få fullt utbytte av nye fly så fort
disse leveres? Kan Regjeringen forsikre Stortinget om at vi ikke
vil få en situasjon tilsvarende den som fant sted i Sjøforsvaret
nylig, hvor tidligere fregatter og MTBer måtte tas ut av tjeneste
før nye fregatter og Kystkorvetter var klare, fordi det ikke fantes tilstrekkelig
personell til å drifte begge i overgangsperioden? Hvilke tiltak
gjennomfører Forsvaret for å sikre tilstrekkelig personell og kompetanse
på begge systemer i overgangsfasen?
Vi trenger å anskaffe fire F-35 i 2016 for at
vi skal være klar til å starte opplæringen av flygere og teknikere
når hovedleveransen starter i 2018.
Forsvarsdepartementet arbeider for tiden med
å vurdere samlet kapasitetsleveranse totalt fra kampflysystemene
F-16 og F-35 i overgangsfasen. Det vil bli en periode med redusert
kapasitet fra kampflyvåpenet som følge av at personellet må konverteres
fra F-16 til F-35, og det arbeides for å identifisere de mest kritiske
områdene og utarbeide risikoreduserende tiltak, herunder tiltak
for å sikre en tilstrekkelig flytimeproduksjon på F-16 i overgangsfasen.
Det er derfor helt nødvendig at vi tar denne beslutningen
i år hvis vi skal kunne opprettholde en tilfredsstillende kampflykapasitet
i overgangsfasen mellom F-16 og F-35.
13. Ifølge proposisjonen
punkt 3.2.2 har FFI på oppdrag fra departementet gjennomført en
alternativanalyse for langtrekkende antioverflatevåpen til nye kampfly.
Analysen bes oversendt.
FFIs rapport oversendes som en del av denne besvarelsen.
Rapporten er gradert begrenset.
14. Kjenner departementet til om det er
gjort eksterne markedsundersøkelser for JSM?
Forsvarsdepartementet er i aktiv dialog med
alle partnerne i F-35-programmet rundt behovet for antioverflatekapasitet.
Blant partnernasjonene er det erkjent at det per i dag eksisterer
et kapasitetsmessig gap når det gjelder våpen med antioverflatekapasitet
som også kan bæres innvendig i F-35 og derigjennom bevare flyets lavsignaturegenskaper
(stealth). JSM dekker meget godt kapasitetsbehovet for Norge, og gjennom
dialogen med partnerne fremkommer det at JSM også vil kunne fylle
deres udekkede behov for antioverflatekapasitet til F-35.
Vi er også kjent med at Kongsberg Defence Systems
(KDS), ved hjelp av eksterne rådgivere i USA, har gjennomført flere
markedsanalyser. Disse analysene baserer seg på de mest aktuelle F-35-partnerlandenes
og potensielle 3. land kunders behov, herunder antall plattformer,
samt konkurransesituasjonen. I følge KDS viser disse analysene at
det burde være mulig å selge om lag 2 500 missiler over en 15 års
periode, gitt at JSM realiseres som et samarbeidsprosjekt med andre F-35-
partnerland.
15. Ifølge proposisjonen punkt 3.1.5 er
det gjennomført en ekstern kvalitetssikring av kampflyprosjektet.
Denne bes oversendt.
Det er i arbeidet med anskaffelsen av fire treningsfly
og utvikling av JSM trinn 2 gjennomført ekstern kvalitetssikring
av de relaterte beslutningsdokumentene. Rapportene fra ekstern kvalitetssikrer
er gradert begrenset og vedlagt denne besvarelsen.
16. Mener regjeringen at man med forslaget
som nå foreligger, følger den prosessen man tidligere har forelagt
Stortinget?
Forslaget i Prop. 110 S (2010-2011) er i tråd
med den prosessen som tidligere er omtalt i St.prp. nr. 36 (2008-2009),
med senere justeringer som det er redegjort nærmere for i Prop.
1 S (2010-2011).
17. Finnes det et øvre tak for hvor mye
regjeringen mener man kan akseptere som stykkpris pr fly?
Det oppdaterte kostnadsbildet knyttet til nye kampfly
er i liten grad endret i forhold til det Stortinget ble orientert
om i 2008. Regjeringen mener derfor at det foreligger et godt grunnlag for
å gå videre i anskaffelsesprosessen. Hvis det skulle vise seg på
et senere tidspunkt at kostnadene skulle avvike vesentlig fra hva
som er lagt til grunn, vil det selvfølgelig være nødvendig å vurdere
selve grunnlaget for anskaffelsen, herunder hva som er en akseptabel
enhetspris, på nytt. Samtidig er det lite som tyder på at dette
vil skje. Det er siden 2007 inngått anskaffelseskontrakter for leveranse
av til sammen 63 stk. F-35 produksjonsfly og stykkprisen har så
langt hatt den forventede utviklingen, jf. svaret på spørsmål 2
over.
18. Vil investeringskostnadene ha innflytelse
på basevalg; antall fremtidige faste baser for jagerflyene – en
eller to baser?
Regjeringen vil ta stilling til endelig antall
fly/ambisjonsnivå og lokalisering samlet i den nye langtidsplanen
for forsvarssektoren. Dette vil være en helhetlig vurdering der
antall fly, operativt ambisjonsnivå og lokaliseringsløsning (antall
baser og geografisk lokalisering) vil bli sett i forhold til øvrige
deler av forsvarsstrukturen og behovet for midlertidige eller varige økninger
av forsvarsrammen.
19. Vurderer regjeringen å foreta en ny
vurdering av valg av flytype eller låses valget dersom man nå velger
å kjøpe 4 JSF?
Etter en omfattende formalisert prosess som startet
i 2005, valgte regjeringen 20. november 2008 F-35 som Norges fremtidige
kampfly. Gjennom behandlingen av Innst. S. nr. 299 (2008-2009),
jf. St prp. nr. 36 (2008-2009), ga Stortinget sin tilslutning til
at det skulle innledes en forhandlingsprosess for anskaffelse av
nye kampfly av typen F-35. Valget av F-35 som Norges fremtidige
kampfly ligger fast og det legges følgelig ikke opp til noen fornyet
kandidatvurdering.
20. Hva er regjeringens hovedstrategi for
å sikre at norsk industri kan være en del av produksjonen av JSF?
Regjeringen har gjennom St.meld. nr. 38 (2006-2007)
etablert en helhetlig strategi for å ivareta de næringspolitiske
aspekter ved Forsvarets anskaffelser. Denne strategien ligger også
til grunn for den industrielle oppfølgingen knyttet til kjøp av
F-35 kampfly. Det overordnede siktemålet beskrevet i St.prp. nr.
36 (2008-2009) er at verdiskapingen for industrien i Norge knyttet
til levering av ny kampflykapasitet og tilhørende systemer skal
være av samme størrelsesorden som anskaffelseskostnadene.
Industrisamarbeidet blant partnernasjonene i
F-35 programmet bygger på prinsippet om "best value" for å sikre
en lavest mulig pris for F-35. Dette innebærer at det ikke kan kreves
gjenkjøp slik Norge normalt gjør i forbindelse med store materiellanskaffelser.
Industrien i partnernasjonene må således konkurrere seg til oppdrag
på flyet.
Sammen med industrien er det utarbeidet en strategi
som skal ivareta det industrielle siktemålet. Strategien legger
opp til å sikre et bredere industrielt engasjement enn det som i utgangspunktet
lå i industriplanen til Lockheed Martin. Det er identifisert egne
nasjonale områder som Joint Strike Missile, 25mm kanonammunisjon
(APEX) og kompositt. I tillegg arbeides det også med leveranser
utenfor F-35 programmet. Strategien innebærer en aktiv oppfølging
mot den amerikanske leverandøren både fra myndighetenes side og
fra industriens side.
Det har over lang tid vært arbeidet systematisk med
å posisjonere norske bedrifter slik at de blir i stand til å konkurrere
om oppdrag på flyet. Det har blant annet vært satset på kompetanseoppbygging
og teknologioverføring gjennom en målrettet bruk av gjenkjøpsmidler
knyttet til det norske kjøpet av C-130 J.
Det er per mai 2011 inngått kontrakter til en samlet
verdi av ca. 370 mill. USD (ca. 2,2 mrd. kroner; 1 USD=6 kroner).
Bedriftene Kongsberg, Kitron, Natech og Techni har alle kontrakter
med Lockheed Martin om leveranser til selve flyet, og Volvo Aero
Norge produserer deler til motoren på F-35. Det er gitt en statlig
garanti for bygging av en egen komposittfabrikk på Kongsberg. Videreutvikling
av APEX ved Nammo ble godkjent av Forsvarsdepartementet høsten 2010. Så
fremt Stortinget slutter seg til regjeringens forslag om godkjenning
av trinn 2 for videreutvikling av Joint Strike Missile, vil antall
deltakende bedrifter kunne øke til mer enn 20. I tillegg vil Joint
Strike Missile være med på å styrke og videreutvikle norsk forsvarsindustri
innenfor de teknologiske kompetanseområdene.
Industriplanen til flyleverandøren inkludert
motor beskriver industrielle muligheter på 36 mrd. kroner (6 mrd.
USD; 1 USD=6 kroner). Salg av APEX og JSM har til sammen et potensial
på om lag det samme slik at det per i dag foreligger muligheter
for om lag 70 mrd. kroner over produksjonstiden til F-35.
Det vil fortsatt være nødvendig med betydelig oppfølging
fra myndighetene og industrien overfor leverandøren og amerikanske
myndigheter for å kunne realisere dette langsiktige potensialet.
21. Vurderer regjeringen å kjøpe et færre
antall fly enn det man så langt har forelagt Stortinget?
Stortinget har gjennom behandlingen av Innst.
S. nr. 299 (2008-2009), jf. St.prp. nr. 36 (2008-2009) sluttet seg
til at det innledes en forhandlingsprosess for anskaffelse av kampfly
av typen F-35 i tråd med ambisjonene for kampflyvåpenet, slik disse
er omtalt i langtidsproposisjonen for Forsvaret (St.prp. nr. 48
(2007-2008)). Som det er redegjort for i St.prp. nr. 36 (2008-2009)krever
dette ambisjonsnivået en flåte på 52 stk. F-35, samt ytterligere
fire fly for treningsformål, totalt 56 fly.
Regjeringen vil fremme sine forslag til Stortinget,
herunder om antall fly, lokalisering av flyene, plan for inndekning
av utgifter og fullmakt for kontraktsforhandlinger, i den nye langtidsplanen
for forsvarssektoren, våren 2012.
22. Hvordan vil kostnadene til flykjøpet
virke inn på øvrige drift/investeringer i Forsvaret?
Som redegjort for i spørsmål 21 over, vil regjeringen
legge frem en ny langtidsplan for forsvarssektoren for Stortinget,
våren 2012. Regjeringens siktemål er å legge frem en langtidsplan
som danner grunnlaget for at gjeldende oppgaveinnhold og forsvarsambisjon
skal videreføres på lengre sikt. Som et innspill til denne planen
vil også forsvarssjefen utarbeide sitt selvstendige fagmilitære
råd. Dette rådet vil danne et viktig grunnlag for regjeringens arbeid med
planen. Forsvarssjefen er i denne sammenheng også bedt om å angi
eventuelle satsninger han mener er nødvendig for at gjeldende oppgaveinnhold
og forsvarsambisjon skal videreføres på lengre sikt.
Regjeringens anbefaling vil bygge på en helhetlig
vurdering der antall fly, operativt ambisjonsnivå og lokaliseringsløsning
vil bli sett i forhold til øvrige deler av forsvarsstrukturen, samt
behovet og grunnlaget for midlertidige eller varige økninger av
forsvarsrammen. Dette vil også omfatte eventuelle konsekvenser for
driftsnivå og øvrige investeringer over forsvarsrammen.
23. Dersom man må øke levetiden for F-16
flyene våre ut over det som er planlagt, hva må man i så fall regne
med av økte kostnader utover dagens nivå?
Se svar på spørsmål 11.
Regjeringen ønsker å kjøpe fire F-35 med det formål
å starte utdanning og konvertering av piloter og teknisk personell
for å forberede hovedleveransen av fly som etter planen starter
i 2018. En slik innfasing er gjort for å kunne nå en initiell operativ
evne (IOC) på F-35 i 2019 og derigjennom sikre en minste akseptabel
operativ kampflykapasitet i overgangsfasen mellom F-16 og F-35.
Øvrige partnernasjoner er også forutsatt å kjøpe fly
som skal benyttes til trening og utdanning av eget personell.
I et Decision Memorandum av 19. november 2008,
der alle partnerlandene til PSFD MoU har signert, forplikter Norge
og øvrige nasjoner seg til å stille med fly og utstyr i et antall
bestemt av hvor mange piloter den enkelte nasjon har behov for å
utdanne. Det vil i overskuelig fremtid ikke være mulig å få utdannet
eget personell uten å samtidig stille med egne fly.
Nei, i det tilbudet lå kun selve flyene samt
noe tilleggsutstyr.
Ja, motor lå inne i tilbudet fra amerikanske
myndigheter.
Etter gjeldende plan vil de fire første flyene
leveres i 2016 med en såkalt Block-2B konfigurasjon. Leveranse av
fly fra 2018 forventes levert med en Block-3 konfigurasjon, det
vil si det som er sluttproduktet etter gjennomført utviklingsfase.
Flyene planlegges deretter å bli oppgradert fortløpende når nye
Block-versjoner blir tilgjengelige.
De fire treningsflyene vil være forberedt for montering
av bremseskjerm, slik at dette enkelt kan ettermonteres hvis flyene
skal hentes hjem til operasjoner i Norge. Bremseskjerm er imidlertid
ikke påkrevet for operasjoner ved treningssenteret i USA.
Se svar på spørsmål 5.
Ja, flyene vil dekke det formålet de er tiltenkt
i 2016. I Block-2B konfigurasjonen vil det være begrensninger på
hvilke våpentyper som kan benyttes på flyet og dermed hvilke operative
oppdrag flyet kan gjennomføre. Dette har imidlertid ingen betydning
for utdanning og konvertering av pilotene. I tillegg vil flyene
fortløpende oppdateres slik at disse begrensningene kun gjelder frem
til dette er gjennomført.
Intensjonen med å ha et felles treningssenter
i USA er at nasjonene skal kunne gjennomføre utdanning og trening
av personell på en kosteffektiv måte gjennom stordriftsfordeler.
For å oppnå dette er intensjonen at nasjonene skal stille fly og utstyr
til en felles pool og ved hjelp av bi- og multilaterale avtaler
kunne utnytte alle ressursene på en optimal måte til felles beste.
Det forventes derfor at flyene også kan bli fløyet av piloter fra
alle partnernasjonene som deltar på treningssenteret, på lik linje
med at norske piloter vil kunne trene på fly fra de andre partnernasjonene.
Det vil påløpe kursavgifter i tillegg til driftskostnadene
for å operere de fire flyene på treningssenteret. Dette er felles
for alle deltakende partnere. Disse kostnadene inngår i den totale
levetidskostnadsanalysen (LCC).
JSM blir ikke utelukkende et sjømålsmissil.
Missilet vil også få egenskaper som gjør at det vil ha kapasitet
mot landmål. Det er altså snakk om et multirolle missil som skal
kunne bæres innvendig i bomberommet på F-35.
Forsvarsdepartementet er i aktiv dialog med
alle partnerne i F-35-programmet rundt behovet for antioverflatekapasitet.
Blant partnernasjonene er det erkjent at det per i dag eksisterer
et kapasitetsmessig gap når det gjelder våpen med antioverflatekapasitet
som også kan bæres innvendig i F-35 og derigjennom bevare flyets lavsignaturegenskaper
(stealth). JSM dekker meget godt kapasitetsbehovet for Norge, og gjennom
dialogen med partnerne fremkommer det at JSM også vil kunne fylle
deres udekkede behov for antioverflatekapasitet til F-35.
Vi er også kjent med at Kongsberg Defence Systems
(KDS), ved hjelp av eksterne rådgivere i USA, har gjennomført flere
markedsanalyser. Disse analysene baserer seg på de mest aktuelle F-35-partnerlandenes
og potensielle 3. land kunders behov, herunder antall plattformer,
samt konkurransesituasjonen. I følge KDS viser disse analysene at
det burde være mulig å selge om lag 2 500 missiler over en 15 års
periode, gitt at JSM realiseres som et samarbeidsprosjekt med andre F-35-
partnerland.
Amerikanske myndigheter gjennomfører nå en studie
som skal identifisere fremtidig behov for anti-overflatekapasitet,
den såkalte Anti-Surface Warfare Analyzis of Alternatives (ASuW
AoA). I denne studien inngår både NSM og JSM som mulige fremtidigealternativer.
Integrasjon av våpen inngår som en del av kapasitetsoppgraderinger
av F-35. Dette gjennomføres i de såkalte Block-oppdateringene. I
det internasjonale F-35-programmet avsettes det en sum penger til
hver enkelt oppdatering og det er en fastlagt prosedyre for hvordan
partnerne blir enige om hvilke kapasiteter som skal integreres innenfor
denne fellesøkonomiske rammen. Dette betegnes i programmet som "Common"
integrasjon. Hvis noen nasjoner ønsker spesielle kapasiteter integrert,
men ikke lykkes med å få dette stemt inn som en del av kapasitetene
finansiert av den felles rammen, kan disse nasjonene gå sammen om
å finansiere dette utenfor fellesrammen i den samme Block-oppdateringen. Dette
betegnes som "Partly Common" integrasjon. Hvis en nasjon selv velger
å finansiere integrasjon av en kapasitet utenfor dette, betegnes det
som "Unique" integrasjon og betales i sin helhet av denne nasjonen.
JSM er nå en kandidat til integrasjon på Block-4 oppdateringen
av F-35, men det endelige nedvalget til hvilke kandidater som blir
fellesfinansiert gjenstår. Forsvarsdepartementet jobber primært for
at JSM skal bli integrert som en "Common" kandidat (og dermed fellesfinansiert
av alle partnernasjonene), alternativt at integrasjonen skjer som
en "Partly Common" kandidat i samarbeid med noen andre partnere.
KDS har solgt 140 Pingvin Mk3-missiler (inkludert
18 missiler til testformål) til Forsvaret for bruk på F-16. I følge
KDS er det i tillegg solgt i underkant av 300 helikopterbårne Pingvin-missiler
til andre nasjoner.
1. Basert
på den informasjonen departementet nå innehar om forventede valutakurser,
utviklingen i JSF-prosjektet, m.m., hva vil man anta at totale levetidskostnader
er? Vi er kjent med at en beregning av LCC er en svært komplisert
prosess, og det bes kun om informerte antagelser basert på endringer
i dollarkurs, utviklingen i prosjektet som helhet, og eventuelt
andre relevante, kjente faktorer. Departementet kan gjerne gi to forskjellige
estimater, med antakelse om henholdsvis én og to kampflybaser.
Totalt sett er det Forsvarsdepartementets vurdering
at kostnadsbildet, herunder de totale levetidskostnadene, ikke er
vesentlig endret og befinner seg innenfor usikkerhetsestimatet fra
2008, både når det gjelder anskaffelseskostnader og driftskostnader.
Levetidskostnadene (LCC) består av både en anskaffelseskomponent
og en driftskomponent. I beregningen fra 2008 var anskaffelseskomponenten
beregnet til om lag 42 milliarder nåverdi 2008-kroner. Driftskomponenten
var beregnet til om lag 103 milliarder nåverdi 2008-kroner. Til sammen
utgjorde disse to komponentene levetidskostnadsberegningen på 145
milliarder nåverdi 2008-kroner. Dette ble presentert for Stortinget
i St.prp. nr. 36 (2008-2009). Ovennevnte beregninger har blant annet
tatt utgangspunkt i to baser for kampfly.
Som en del av det beslutningsgrunnlaget som
nå er forelagt Stortinget er det gjort en oppdatering av den totale
anskaffelseskostnaden. Dette vil i all hovedsak tilsvare anskaffelseskomponenten
i LCC-beregningen. Som det er redegjort for i Prop. 110 S (2010-2011)
er denne, justert for valuta og prisvekst, beregnet til 52 milliarder nåverdi
2011 kroner – noe som tilsvarer en reell økning på om lag én milliard
kroner.
En tilsvarende beregning for driftskomponenten er
vesentlig mer komplisert da den går over 30 år, inneholder betydelig
flere komponenter, som hver for seg eksponeres på en annen måte
mot prisvekst og valuta enn anskaffelseskomponenten, og inneholder
helt andre kostnadskategorier. Dette omfatter blant annet fremtidige
kostnader knyttet til oppgraderinger, erstatningsfly, reservedeler,
drivstofforbruk, utdanning og trening, organisasjon, drift og vedlikehold
i hele kampflysystemets levetid. Disse må derfor vurderes og rekalkuleres.
Tilsvarende gjøres det en fullstendig gjennomgang av grunnlagsdataene
for å fremskaffe egne beregninger for enbaseløsninger. Dette arbeidet
pågår og vil ferdigstilles som grunnlag for fremleggelse av den
totale kampflyanskaffelsen, planlagt neste år.
Overordnet, spesielt sett i lys av de konservative forutsetningene
som ligger inne i driftsberegningene fra 2008 (som redegjort for
i svar på spørsmål 5c i komiteens brev av 25. mai i år), er Forsvarsdepartementets
vurdering at det ligger et betydelig potensiale for at driftskomponenten totalt
sett vil kunne vise en positiv utvikling. Dette vil selvfølgelig
avhenge av fremtidige valg og beslutninger nasjonalt og i det flernasjonale programmet.
Det sterke fokuset på å holde driftskostnadene nede både fra norsk
side og fra samtlige partnere, spesielt USA er derfor viktig, også
fremover. Ellers er det ikke andre vesentlige elementer i driftskomponenten
som synes å ha utviklet seg veldig annerledes enn hva som ble lagt
til grunn i 2008.
Forsvarsdepartementet har ikke på noe tidspunkt lagt
til grunn at den norske totalanskaffelsen av 56 fly med tilhørende
våpen og logistikk skulle koste 18 milliarder kroner. Tallet 18
milliarder (nåverdi 2008-kroner) var basert på tilbudet fra amerikanske
myndigheter for 48 fly.
Når antallet justeres opp til 56 fly og det
innberegnes direkte relatert bakkeutstyr og tillegges usikkerhet,
utgjorde beregningen om lag 27 milliarder (nåverdi 2008-kroner).
Tillagt logistikkunderstøttelse, våpenanskaffelse, samt IKT- og organisasjonskostnader,
ble anskaffelseskostnaden i 2008 totalt sett beregnet til om lag
42 milliarder (2008-nåverdi kroner). Dette er forskjellen mellom
tallet 18 milliarder kroner og tallet 42 milliarder kroner, som
ble fremlagt Stortinget i 2008.
Teknisk justert for prisvekst og med oppdaterte valutaobservasjoner,
blir dette om lag 51 milliarder i nåverdi 2011-kroner. Av endringene
fra 42 milliarder kroner i 2008 til 51 milliarder kroner i 2011,
utgjør justering for prisvekst om lag 6 milliarder kroner, og oppdaterte
valutakurser om lag 3 milliarder kroner. Med reviderte forutsetninger
er den estimerte kostnaden for hele anskaffelsen av 56 fly nå beregnet
til om lag 52 milliarder kroner (nåverdi 2011-kroner). Sammenlignet
med beregningen i 2008 er altså anskaffelseskostnaden økt med om
lag én milliard kroner. Dette er illustrert i figur 1 (under).
[Figur:]
Figur 1: Oppdatering av anskaffelseskostnad, fra
2008 til 2011. (Alle tall i milliarder kroner)
Beslutningen i 2008 var et valg mellom to kampflykandidater,
som hadde ulike betalingsprofiler. For å få sammenlignbare tallstørrelser
ble derfor kostnadene presentert i nåverdi. Dette innebærer at alle
fremtidige kontantstrømmer i beregningene ble neddiskontert med
en gitt rentesats (i dette tilfellet to prosent). Dette er en vanlig
metode for å sammenligne alternative investeringer der utbetalingene
eller inntektene kommer på forskjellig tidspunkt.
Når det nå skal tas stilling til en konkret
kostnadsramme for en konkret investering er det vanlig å presentere
kostnadene i reelle kroner, uten neddiskontering. Uten neddiskontering
blir forventet kostnad (P-50
P-50: Kostnadsramme (basiskostnad og
forventede tillegg). Omtales normalt som "forventet kostnad"
) for hele kampflyanskaffelsen om lag 61 milliarder
2011-kroner. Inkludert usikkerhetsavsetning (P-85P-85:
Kostnadsramme(basiskostnad og forventede tillegg) med usikkerhetsavsetning. Usikkerhetsavsetningen
kommer da som et tillegg til den forventede kostnadsrammen (P-50).
) er kostnadsrammen for totalanskaffelsen om lag 72
milliarder 2011-kroner. Disse beregningene og kostnadsfremstillingene
er i tråd med etablert praksis knyttet til større offentlige anskaffelsesprosjekter.
Den tekniske justeringen består av to komponenter;
korreksjoner for prisvekst i perioden januar 2008 til juni 2011,
samt oppdaterte valutaforutsetninger.
Kampflyprogrammet vil, på linje med fleste andre
høyteknologiske prosjekter være eksponert mot en prisutvikling på
innsatsfaktorene som er høyere enn den normale inflasjonen målt
ved konsumprisindeksen (KPI). Det forventes altså at denne type
prosjekter har en såkalt realprisvekst. KPI er derfor ikke tilstrekkelig
som grunnlag for å prisjustere kostnadsbildet. Da det heller ikke
finnes noen allment tilgjengelig "kampflyindeks" benyttes i stedet
en sammenligningsindeks som antas å være eksponert mot omtrent de
samme vekstfaktorer som F-35-programmet vil være eksponert mot i
levetiden. Det er lagt vekt på å benytte en allerede etablert indeks
som utarbeides av en objektiv tredjepart (i dette tilfellet Statistisk
sentralbyrå).
For å justere prisnivået fra 2008 til 2011 er
derfor SSB-indeksen "Andre norskproduserte konsumvarer, påvirket
av verdensmarkedet pga. stort importinnhold eller råstoffpriser"
lagt til grunn for løpende indeksjustering av programmets kostnadsutvikling.
Dette er gjort i samråd med Finansdepartementet og ekstern kvalitetssikrer.
Indeksen er tilgjengelig i SSBs statistikkbank på deres hjemmeside.
Metode og grunnlag for å beregne prisvekst,
slik den er beskrevet over, er for øvrig den samme som ble benyttet
i arbeidet med Utvidet Fremskaffelsesløsning (UFL) som lå til grunn
for valget av F-35 i 2008. Det vises i denne sammenheng til UFL
og rapporten fra ekstern kvalitetssikrer som ble offentliggjort
i forbindelse med kandidatvalget i 2008 (begge tidligere oversendt
Stortinget). Med basis i dette er prisvekst i perioden januar 2008
til juni 2011 beregnet til 12,8 prosent, tilsvarende en årlig prisvekst på
om lag 4,5%.
Denne indeksens historiske utvikling viser en tilsvarende
utvikling som beregningsmodellens forutsetninger om fremtidig prisvekst.
I grunnkalkylen for den forventede anskaffelseskostnaden er det
tatt høyde for en prisvekst på tilsvarende nivå. Dette innebærer
at fremtidig teknisk prisjustering av den presenterte anskaffelseskostnaden
på nå 61 milliarder reelle 2011-kroner vil være på nivå med den
normale inflasjonen.
Som valutaforutsetning benyttes en forventet fremtidig
dollarkurs (basert på observasjoner i valutamarkedet) for hvert
enkelt år utbetalinger forventes å foregå. Dette er normal praksis
når en må forholde seg til fremtidige valutakurser som usikkerhet
i store offentlige anskaffelser. Disse observasjonene ligger til
grunn for både prissettingen av selve anskaffelsen og i levetidsberegningene.
For å sikre at valutaforutsetningen er så objektiv som
mulig er tidspunktet for observasjon fastsatt i god tid i forkant
av at observasjonene gjøres. For den kostnadsoppdateringen som nå
er gjennomført fastsatte man høsten 2010 at de to første ukene i
desember 2010 skulle danne observasjonsperioden. Tilsvarende var
valutaforutsetingene som lå inne i beregningene i 2008 basert på
observasjoner i første kvartal 2008. Forskjellen i de to valutaobservasjonene
fra hhv. 2008 og 2010 utgjør i gjennomsnitt om lag 6,6 prosent.
Prisvekst og endrede valutaforutsetninger har
en kumulativ effekt og den samlede justeringen blir derfor 20,25
prosent i perioden (1,128 x 1,066 = 1,2025). Denne måten å forholde
seg til prisvekst (inflasjon) og valuta er i tråd med etablert praksis
for større investeringsprosjekter.
Økningen betraktes som en teknisk justering
for forventet inflasjon da det ikke er gjort noen endring i de grunnleggende
prisestimatene for de enkelte planlagte anskaffelsene eller tidspunktene
de er forventet å inntreffe.
Det vises for øvrig til svar på spørsmål 3.
5. Regjeringen
beregnet i 2008 den samlede levetidskostnaden på F-35 til 145 mrd.
kroner. Det spørres om dette er en pris som er sammenliknbar med
den prisen Stortinget ble fremlagt på 18 mrd. kroner, i at den reelle
levetidskostnaden vil vise seg å være betydelig høyere enn et anslag
på 145 mrd. skulle tilsi.
Når det gjelder hva tallene 18 milliarder og
145 milliarder relaterer seg til vises det til svar på henholdsvis
spørsmål 2 og spørsmål 1. Totalt sett er det Forsvarsdepartementets
vurdering at kostnadsbildet, herunder også de totale levetidskostnadene,
ikke er vesentlig endret og befinner seg innenfor usikkerhetsestimatet
fra 2008, både når det gjelder anskaffelseskostnader og driftskostnader.
Den oppjusterte forventede fremtidige dollarkursen
vil isolert sett medføre at de delene av levetidskostnadene som
skal gjøres opp i US dollar vil øke. Det er her viktig å understreke
at driftskomponenten ikke eksponeres på samme måte mot US dollar
som investeringskomponenten. Samtidig understrekes det at de kursene
som legges inn i kostnadsberegningene er punktavlesninger av markedets
vurdering av fremtidig utvikling på den aktuelle valuta (såkalte
forward kurser). Også slike forwardkurser må til en viss grad forventes
å fluktuere over tid, og forventes endret ved kommende kostnadsoppdateringer.
Fluktueringer som vi har sett fra avlesningen
lagt til grunn i 2008 og til avlesningen i 2011 er helt normalt.
Eksempelvis viser en tilfeldig avlesning fra mars i år (ca. to måneder
etter den som ligger til grunn for oppdateringen av kostnadsbildet
nå i 2011) en valutastreng som er nær den valutastrengen som lå
til grunn for beregningen i 2008. Denne type fluktuasjoner er derfor naturlig
og må derfor også forventes ved fremtidige oppdateringer av kostnadsbildet.
7. Det
refereres til svar nummer 5c på skriftlig spørsmål fra komiteen/Høyres
stortingsgruppe. Det nevnes her til at det ikke er konkludert med hvorvidt
de norske flyene skal driftes ut fra én eller to baser, og at dette
vil ha betydning for drifts- og levetidskostnadene. I estimatet
for levetidskostnader for 2008 der man landet på en samlet LCC på
145 mrd., har man det gått ut fra at man vil ha én eller to baser?
I levetidskostnadsberegningen fra 2008 ble det blant
annet tatt utgangspunkt i to baser for kampfly.
8. Det
refereres til svar nummer 5c på skriftlig spørsmål fra komiteen/Høyres
stortingsgruppe. Sitat: "I levetidskostnadsberegningene fra 2008 inngikk
også estimater knyttet til drift av flyene. Korrigert for ulike
drivstoffpriser, valutakurser og aktivitetsnivå, viste disse at
driftskostnadene for F-35 kunne øke med inntil 40 % i forhold til dagens
F-16." Vil en driftskostnad 40 % høyere enn for F-16 gjøre at levetidskostnadene
vil nærme seg en det høye estimatet (165 mrd. 2008-kroner), eller
regner man med at man med slike driftskostnader fortsatt vil kunne
ligge midt i estimatet (145 mrd. 2008-kroner).
I levetidskostnadsberegningen fra 2008, som summerte
seg til 145 milliarder nåverdi 2008-kroner, lå det til grunn et
driftskostnadsnivå som ville kunne innebære en økning på i størrelsesorden
40% sammenlignet med dagens F-16, jf. svaret på spørsmål 5c i komiteens
brev av 25. mai i år.
Både i Forsvaret generelt og i kampflyprogrammet
spesielt er det stor oppmerksomhet rundt levetidskostnader. Gjennom
prosessen som skal lede frem til et nytt langtidsdokument utredes
det nye løsninger for fremtidig basestruktur for Luftforsvaret.
Forsvarets operative struktur med særlig fokus på Luftforsvaret
gjennomgås og i den forbindelse utredes den mest optimale driftsløsning
for F-35. I det internasjonale F-35-programmet vil vedlikehold og
nye vedlikeholdsløsninger bli satt under lupen. Et viktig poeng
når det gjelder bakgrunnstallene vi mottar fra amerikanske myndigheter
er at de i stor grad er basert på historiske tall etter deres erfaringer
med dagens våpensystemer. De tar i liten grad inn over seg at femtegenerasjonsflyene
er konstruert for mer kostnadseffektive løsninger.
Gjennomgangen av Luftforsvarets basestruktur har
til hensikt å finne frem til en mer effektiv struktur tilpasset
et luftforsvar som er gradvis redusert i volum, men hvor antall
baser i stor grad er beholdt. Selv om en del er gjort for å gjøre basene
mer effektive, har særlig kampflybasene forblitt uendret i påvente
av beslutningen om fremtidig struktur. Uansett om det vil bli opprettholdt
en eller to kampflybaser er det et stort potensial for å utarbeide
mer effektive løsninger for drift på stasjonene, eksempelvis gjennom
investeringer i ny og mer moderne infrastruktur. Våre stasjoner
er laget med tanke på spredningskonseptet og eksempelvis konsentrasjon
av virksomheten vil kunne gi innsparinger.
I kombinasjon med mer effektive flystasjoner
vil F-35s moderne vedlikeholdskonsept kunne gi betydelig effektivisering.
F-35 legger et ytelsesbasert og internasjonalt vedlikeholdskonsept
til grunn. Det internasjonale F-35 – programmet gjennomfører for
tiden en såkalt Sustainment Baseline Review hvor målet er å komme
fram til en modell eller "mal" for den mest kosteffektive løsningen.
Her vil vi bli stilt overfor noen valg med hensyn til hvordan den
nasjonale delen av understøttelsen skal innrettes, herunder også hvilke
deler av dagens støttevirksomhet som eventuelt vil bli overflødiggjort.
Det internasjonale F-35-programmet bruker nå mye
ressurser på å analysere og utarbeide forbedringer innen drift og
vedlikehold. Man analyserer ned i den minste detalj for å komme fram
til kostnadsdrivere og finne ut hvordan de best skal håndteres.
For fremtidige analyser har de signalisert at de i større grad vil
inkludere beregnet effekt av nye løsninger.
I det norske F-35-programmet ser vi på hvordan vi
kan effektivisere den operative driften av F-35. Det ligger et stort
potensial i å innføre moderne simulatorer i virksomheten. Andelen
av treningsturene som kan flys i simulator vil bli betydelig høyere
enn for F-16. Vi går også gjennom hvordan skvadronsdriften kan effektiviseres
for å få en bedre utnyttelse av ressursene.
10. Dersom
det skulle vise seg at innkjøp og/eller drift av F-35 skulle vise
seg å bli dyrere enn antatt, vil departementet legge inn økte rammer
til Forsvaret for å kompensere for dette, slik at økte kostnader
for kampfly ikke belaster den øvrige forsvarsstrukturen?
I St.prp. nr. 48 (2007-2008) ble det lagt til
grunn at det kan avsettes 24 milliarder kroner innenfor forsvarsrammen
til anskaffelse av nye kampfly, gitt at øvrige forutsetninger i
planleggingen holder. Det ble videre anført at en full erstatning av
kampflyvåpenet ville kreve betydelige investeringer utover dette
nivået.
Regjeringen vil ta stilling til endelig antall
fly/ambisjonsnivå og lokalisering samlet i den nye langtidsplanen
for forsvarssektoren våren 2012. Dette vil være en helhetlig vurdering
der antall fly, operativt ambisjonsnivå og lokaliseringsløsning
(antall baser og geografisk lokalisering) vil bli sett i forhold
til øvrige deler av forsvarsstrukturen og behovet for midlertidige
eller varige økninger av forsvarsrammen.
11. Amerikanske
myndigheter har planer om å kjøpe inn 2443 F-35 i forskjellige versjoner, mens
partnerland har signalisert at de vil kjøpe inn rundt 600. Hva vil
være konsekvensen for kostnadsbildet på både innkjøps- og driftssiden
for det norske forsvaret dersom amerikanerne og/eller partnernasjonene
kutter betydelig i antall innkjøpte fly som følge av større kostnader
enn forventet? For eksempel dersom amerikanske innkjøp ble redusert
med 500 fly?
En reduksjon på totalt 500 fly vil sannsynligvis ha
mindre betydning for både investerings- og driftskostnadene såfremt
reduksjonen finner sted etter 2020. Programmet har større fokus
på stabile produksjonsplaner frem til 2020 da dette påvirker enhetskostnaden
for de årlige kontraktene. De forskyvninger som allerede har skjedd
i perioden mot 2020 vil i noen grad kunne kompenseres av etterspørsel
fra andre land utenfor partnerskapet.
12. Viseadmiral
David Venlet, sjef for F-35 Joint Program Office i Pentagon, uttalte
i april følgende til Reuters: "Realistically, I don't see it [Initial
Operational Capability, IOC] being in 2016 for the Air Force or
the Navy". 24. mai sa kontreadmiral David Philman at "[t]he 2016 date
we feel is no longer valid" under en høring i senatet, og generalløytnant
Herbert Carlisle sa i den samme høringen at IOC for USAF sannsynligvis
vil bli utsatt med 2 år. Er det realistisk at det norske luftforsvaret
kan nå IOC allerede i 2019, når amerikanerne selv ikke forventer
å nå IOC med F-35A før i 2018?
Ja, det er realistisk. Til tross for forsinkelsene knyttet
til utviklingen av F-35 vil det være mulig for oss å nå Initial
Operational Capability (IOC) i 2019. Det forutsetter imidlertid
at vi kan operere fire treningsfly fra 2016 og gjennomfører hovedleveransen
av fly i perioden 2018 til 2021. Full Operational Capability (FOC)
planlegges oppnådd i løpet av 2023/2024.
Bestillingsprosessen som skal lede fram til
leveranse i 2016 er regulert gjennom en egen avtale (Production,
Sustainment and Follow-On MOU) som Norge ved forsvarsministeren
skrev under i januar 2007. Leveranse i 2016 betinger at vi både
oppdaterer vår leveranseplan i august 2011 og leverer en bestilling,
en såkalt PPR (Participant Procurement Request), innen utgangen av
2011. Utsetter vi beslutningen om anskaffelse av fly til 2012, betyr
dette at det tidligste tidspunkt for levering av treningsfly blir
i 2017.
En utsettelse av beslutningen om anskaffelse
av fire treningsfly til 2012, med påfølgende leveranse av flyene
i 2017, vil bety at vi vil ha færre instruktører tilgjengelige for
utdannelse av nye piloter i 2018 når oppstart for hovedleveransen av
fly skal finne sted, sett i forhold til opprinnelig plan. Dette
vil mest sannsynlig medføre at vi vil måtte endre leveringsplanen
fra og med 2018 for å harmonisere utdannelseskapasiteten med leveransene
av F-35. Det vil bety en redusert utdanningstakt og en utsettelse
av IOC (Initial Operational Capability) og FOC (Full Operational
Capability). Det vil bety en lengre periode med samdrift av F-16
og F-35. Det er sannsynlig at F-16 må flys til slutten av bufferperioden,
det vil si til 2023. Vi vil med andre ord ved en slik beslutning
allerede ha "brukt opp" vår buffer når det gjelder F-16s levetid.
Hovedhensikten med å beslutte anskaffelse av fire
treningsfly i 2011 er å sikre en tilfredsstillende kampflykapasitet
i vekslingsfasen mellom F-16 og F-35. Kampfly er en avgjørende kapasitet
for Norges forsvarsevne, og hvis kampflyvåpenets operative evne
går under et visst nivå vil vår evne til å hevde vår suverenitet
bli betydelig svekket.
Våre F-16 nærmer seg slutten på sin levetid,
og i 2020 er det 40 år siden de første flyene landet i Norge. Jo
nærmere vi kommer slutten av flyenes levetid, jo større er risikoen
for at vi ikke vil klare å opprettholde en tilfredsstillende beredskapsstatus
pga. utfordringer ved vedlikeholdet. Det er særlig utfordringer
knyttet til flyskrogenes tilstand. Forsvarsdepartementet har utført studier
som konkluderer med at det mest gunstige tidspunkt for utfasing
av F-16 er i tidsrommet 2016-2020, med en buffer til 2023. Det fremkommer
imidlertid veldig klart av rapportene at jo nærmere vi kommer slutten
på levetiden, jo mer usikkerhet vil det være rundt flyenes tilstand.
Vi møter daglig utfordringer, blant annet behov for hyppige utbedringer
av sprekker i flyskrogene. Disse problemene forventes å øke fram
mot 2020.
Planen som lå til grunn i 2008 forutsatte innfasing
av F-35 fra 2016, hvor innfasingen skulle være ferdigstilt innen
utgangen av 2020. I vår reviderte plan, som er tilpasset den amerikanske restruktureringen
av F-35 programmet, vil innfasingen bli ferdigstilt i 2021 og F-16
utfases etter 2020. Ved å utsette beslutningen til 2012, med leveranse
fra 2017, vil vi ha brukt opp den bufferen vi har i forhold til
F-16s levetid. Usikkerheten rundt kampflyvåpenets operative evne
i vekslingsfasen vil således øke.
For at vi skal innfase nye kampfly og la F-35
ta over beredskapskravene før F-16 er utfløyet, må vi få til en
mest mulig effektiv innfasingsperiode. Det er begrenset kapasitet
til utdanning av F-35 personell i USA og vi må utnytte den kapasiteten
som finnes på best mulig måte. Derfor må vi være godt forberedt
når hovedleveransen kommer i 2018. Dette kan best gjøres ved at
vi anskaffer treningsfly og starter opplæring av instruktører i
2016.
Norge har i dag stor troverdighet i det flernasjonale
F-35-programmet. Det er slik at den norske kampflyprosessen hittil
har vært en strengt regulert, og for alle parter forutsigbar prosess. Forsvarsdepartementet
har en klar forståelse av at denne forutsigbarheten, det at kommuniserte planer
er blitt fulgt opp med de nødvendige beslutninger, både har styrket
vår stilling og anseelse i det flernasjonale partnerskapet og styrket
leverandøren Lockheed Martins motivasjon til å utvikle og konkretisere
industriplanen som omhandler mulige oppdrag for norsk industri.
Det at Lockheed Martin har vært villig til å legge betydelige kontrakter
til norske bedrifter, uten at Norge ennå har forpliktet seg til
å anskaffe et eneste fly, er et tydelig tegn på sistnevnte.
Vår satsning på Joint Strike Missile, det vil
si muligheten for å etablere et flernasjonalt samarbeid etter trinn
2 – noe som anses som helt nødvendig for å fortsette realiseringen
av missilet, er i tillegg avhengig av at Norge har en troverdig fremdrift
på den nasjonale kampflyanskaffelsen. Fire treningsfly fra 2016,
noe som muliggjør IOC fra 2019, er et viktig element i dette.
Ved å utsette beslutningen om anskaffelse av
fire treningsfly til 2012, vil flyene tidligst kunne leveres i 2017.
F-16 vil med stor sannsynlighet måtte opereres helt til 2023, det
vil si helt til ytre grense av den bufferen vi har planlagt med
i forhold til F-16s levetid. Dette vil bety en økt usikkerhet knyttet
til kampflyvåpenets operative evne i vekslingsfasen mellom F-16
og F-35, og vi kan risikere at kampflyvåpenet ikke vil klare å opprettholde
en tilfredsstillende beredskapsevne på grunn av F-16s vedlikeholds
status på det tidspunktet.
Bestillingsprosessen som skal lede fram til
leveranse i 2016 er regulert gjennom en egen avtale (Production,
Sustainment and Follow-On MOU) som Norge ved forsvarsministeren
skrev under i januar 2007. Leveranse i 2016 betinger at vi både
oppdaterer vår leveranseplan i august 2011 og leverer en bestilling,
en såkalt PPR (Participant Procurement Request), innen utgangen av
2011. Utsetter vi beslutningen om anskaffelse av fly til 2012, betyr
dette at det tidligste tidspunkt for levering av treningsfly blir
i 2017.
Overgangen fra kostnadskontrakter til priskontrakt
med incentiver (US: "fixed-price-incentive-fee (firm target) contract")
i forbindelse med lavrateproduksjonskontrakt nr. 4 må ses på som
ett av mange tiltak amerikanske myndigheter iverksatte i forbindelse
med restruktureringen av F-35 programmet i 2010. Overgangen mellom
disse to kontraktstypene skjedde to år før planlagt, og vil gi kundene
større forutsigbarhet med hensyn til kostnadene.
Det er positivt at leverandøren Lockheed Martin var
i stand til å imøtekomme kravene om en fastpristype kontrakt på
nåværende stadium, etter at kun 31 produksjonsfly var satt i bestilling.
Dette kontraktsregimet planlegges også gjennomført på lavrateproduksjonskontrakt
nr. 5 (som etter planen skal inngås til høsten). Fra og med lavrateproduksjonskontrakt
nr. 6 (som etter planen vil inngås i 2012, og som omfatter flyleveranser
til USA, Italia og Australia i 2014, totalt 38 fly) planlegges det
overgang til rene fastpriskontrakter (US: "Firm Fixed Price").
En norsk bestilling av fire treningsfly ultimo 2011,
som en del av lavrateproduksjonskontrakt nr. 8 og med formell kontraktsinngåelse
i 2014, vil således være en ren fastpriskontrakt og derfor gi oss
god forutsigbarhet i forhold til kostnadene for flyene. Etter gjeldende
planer vil denne kontrakten omfatte flyleveranser på i underkant
av 100 fly til de fleste av partnerlandene.
I forbindelse med SDSR besluttet Storbritannia
å anskaffe F-35C ("Carrier Version"), og ikke F-35B ("Short take
off and vertical landing") som tidligere annonsert. Vi har ikke
registrert at antall fly ble diskutert i forbindelse med SDSR, og
plantallet Storbritannia opererer med er fortsatt 138 fly. Når det
gjelder Australia så er plantallet fortsatt 100 fly.
Alle land som anskaffer F-35, det være seg partnerland
eller 3. land, må anskaffe fly til treningsformål som en del av
anskaffelsen. Det gir ingen mening å anskaffe fly uten samtidig
å sette av materiell til treningsformål.
Norge og øvrige partnerland har forpliktet seg
til å stille med fly og tilhørende nødvendig utstyr i et antall
bestemt av hvor mange piloter den enkelte nasjon har behov for å
utdanne. Det vil i overskuelig fremtid ikke være mulig å få utdannet
eget personell uten å samtidig stille med egne fly.
Tre av partnerlandene, USA, Storbritannia og Nederland,
har også kontraktsfestet fly til testformål. Vi antar at også disse
flyene initielt vil bli benyttet til trening.
Vi er kjent med at partnerlandene USA, Storbritannia,
Italia og Australia har inne forpliktende bestillinger for flyleveranser
i årene før 2016, herunder også treningsfly. Som eksempel: Italia planlegger
leveranse av de fire første flyene i 2014. Disse flyene vil bli
plassert på det flernasjonale treningssenteret i USA. Italia har
startet den formelle bestillingsprosessen for å få disse flyene
levert, og formell kontraktsinngåelse vil skje i 2012 (lavrateproduksjonskontrakt
nr. 6). Akkurat det samme gjelder for Australia: De har startet
bestillingsprosessen for leveranse av to treningsfly i 2014.
Det understrekes at hovedbegrunnelsen for å
anskaffe fire treningsfly med leveranse i 2016 er behovet for å
starte utdanning og konvertering av piloter og teknisk personell
for å forberede hovedleveransen av fly som etter planen starter
i 2018. En slik innfasing er gjort for å kunne nå en initiell operativ
evne (IOC) på F-35 i 2019 og derigjennom sikre en minste akseptabel
operativ kampflykapasitet i overgangsfasen mellom F-16 og F-35.
I tillegg er det slik at den norske kampflyprosessen
hittil har vært en strengt regulert og for alle parter forutsigbar
prosess. Forsvarsdepartementet har en klar forståelse av at denne
forutsigbarheten, det at kommuniserte planer er blitt fulgt opp
med de nødvendige beslutninger, både har styrket vår stilling og
anseelse i det flernasjonale partnerskapet og styrket leverandøren
Lockheed Martins motivasjon til å utvikle og konkretisere industriplanen
som omhandler mulige oppdrag for norsk industri. Det at Lockheed
Martin har vært villig til å legge betydelig kontrakter til norske
bedrifter, uten at Norge ennå har forpliktet seg til å anskaffe
et eneste fly, er et tydelig tegn på sistnevnte.
Satsningen vår på Joint Strike Missile, det
vil si muligheten for å etablere et flernasjonalt samarbeid etter
trinn 2 – noe som anses som helt nødvendig for å fortsette realiseringen
av missilet, er i tillegg avhengig av at Norge har en troverdig fremdrift
på den nasjonale kampflyanskaffelsen. Fire treningsfly fra 2016,
noe som muliggjør IOC fra 2019, er et viktig element i dette.
19. Statsråden
understreket i høringen 6.6.11 at beslutning om kjøp av treningsfly
nå er nødvendig av hensyn til utfasingen av dagens F-16 i 2023,
når F-16 når slutten av sin operative levetid. Statsråden opplyste
samtidig at Danmark har utsatt sin beslutning om valg av nytt kampfly til
nærmere 2014, og at de dermed er i en situasjon hvor de ikke vil
kunne ta imot noe fly før 2018. Hva er det som gjør at Danmark kan
legge til grunn en lengre levetid for sine eksisterende fly enn
Norge?
Norges vurderinger må være basert på våre egne behov
for militære kapasiteter. Danmark har i mange henseende fulgt det
samme sporet som Norge når det gjelder valg av nye kampfly og prosessen
relatert til dette. Danmark har vært en del av utviklingsprogrammet
(System Development and Demonstration – SDD) for F-35 siden 2002.
Før dette hadde både Norge og Danmark også deltatt i Concept Development
Program (CDP), hvor Boeing og Lockheed Martin konkurrerte om å utvikle
neste generasjons kampfly. Lockheed Martin vant til slutt konkurransen
høsten 2001 med sitt fly F-35 Joint Strike Fighter.
Norge og Danmark har felles avtale (MoU) for vår
deltagelse i SDD, og begge landene betaler ca. 125 millioner dollar
hver for deltakelsen i denne fasen. Norge ved forsvarsministeren
signerte 31. januar 2007 den multilaterale myndighetsavtalen (Production,
Sustainment and Follow on Development – PFSD). Denne avtalen legger
grunnlaget for en fremtidig anskaffelse, drift og videreutvikling
av F-35 i et 45-års perspektiv. Danmark undertegnet avtalen som
niende og siste F-35-partnerland våren 2007.
I likhet med Norge har Danmark gjennomført en strukturert
nedvalgsprosess for å velge fremtidig kampflykandidat, men har i
motsetning til oss ikke hatt en formell forespørsel ute i markedet
til aktuelle kandidater. Danmark har nøyd seg med informasjonsinnhenting
(Request for Information) i to omganger (hhv. i 2005 og 2007), og
de har ennå ikke valgt fremtidig kampfly. Fortsatt vurderer de kandidatene
F-35, JAS Gripen NG og F-18 Super Hornet.
Det danske Forsvarsministeriet besluttet i mars 2010
å utsette avgjørelsen knyttet til hvilken type kampfly det danske
forsvaret skal ha. Man har samtidig vært tydelig på at den danske
deltakelsen i det flernasjonale F-35 programmet fortsetter som før.
Danskene begrunnet utsettelsen av nedvalget med at man gjennom en
ny evaluering av dagens F-16 flåte har kommet frem til at det vil
være mulig å fly F-16 litt lenger enn man først så for seg. Det
er her viktig å understreke at danskene har redusert antall operative F-16
fly fra 48 til 30, samtidig som de fortsatt vil ha 48 flyskrog å
fordele timebelastningen for de operative flyene på, og dermed kunne
fly de flyene som benyttes lenger. Danske F-16 har fløyet færre
timer enn de norske F-16 flyene. Vi er for øvrig ikke kjent med
at danskene har konkludert med endelig utfasingstidspunkt/-periode.
Kampfly er holdt utenfor det såkalte forsvarsforliket
i Danmark og de politiske partiene er derfor frie i forhold til
forliket som ble inngått i fjor. Forliket stadfester imidlertid
at Danmark har et behov for nye kampfly. Videre står det i forliket at
en beslutning om nye kampfly skal tas før forliksperioden er omme
i 2014. Typevalg vil bli tatt en gang mellom 2012 og utgangen av
forliksperioden. Leveranser av nye fly vil da tidligst kunne skje
fra 2018, realistisk sett trolig enda senere.
I den danske beslutningsprosessen er det fem såkalte
pilarer; militærfaglig anbefaling, økonomi, industrisamarbeid, sikkerhetspolitikk
og til slutt strategiske aspekter (eksempelvis valg av samarbeidspartnere).
Forsvarsministeriets oppsummerende rapport skal så danne et grunnlag for
forhandlinger med forlikspartiene om endelig typevalg. Når det gjelder
antall nye fly så har Danmark endret sine plantall fra 48 til 30
fly.
20. Statsråden
opplyste i høringen at departementet som del av grunnlaget for forslaget
i proposisjonen har gjennomført en oppdatering av kostnadsbildet
for hele anskaffelsen av totalt 56 F-35 inkludert våpen og logistikk,
og at det er utarbeidet oppdaterte usikkerhetsanalyser både for
de fire flyene til trening, og for JSM. Hva viser resultatene av
den nye usikkerhetsanalysen hva gjelder de fire treningsflyene som
regjeringen nå foreslår å bestille?
Usikkerhetsanalysen viser at forventet anskaffelseskostnad
for de fire treningsflyene er 4,4 milliarder reelle 2011 kroner
(P50). Den anbefalte kostnadsrammen, som inkluderer usikkerhetsavsetning,
er på 4,8 milliarder reelle 2011 kroner (P85). Det vises her også
til rapporten fra ekstern kvalitetssikrer oversendt komiteen som vedlegg
til brev av 1. juni i år.
Forsvarsdepartementet mener at behovet for fire fly
til treningsformål er grundig dokumentert. Beslutningsunderlaget
har vært gjenstand for ekstern kvalitetssikring. Videre mener Forsvarsdepartementet
at den formaliserte bestillingsprosedyren som ligger i inngåtte
avtaler må legges til grunn.
I lys av statusen i det pågående arbeidet med
å utarbeide ny langtidsplan for forsvarssektoren, vil en utsettelse
av beslutningen til høsten 2011 i liten grad medføre et bedre beslutningsgrunnlag for
Stortinget enn det foreliggende. Eksempelvis vil ikke regjeringens
anbefaling knyttet til lokalisering av flyene, eller andre eventuelle
endringer i Luftforsvarets struktur foreligge.
For del to av spørsmålet vises det til svar
på spørsmål 13.
Norge har valgt F-35 som sitt nye kampfly og dette
systemet vil i likhet med eksisterende kampfly være ryggraden i
Luftforsvaret som den resterende luftforsvarsstrukturen skal bygges rundt.
Det nye flyet har andre egenskaper og stiller noe andre krav til
baseløsningen enn de gamle kampflyene. Som en del av denne fremskaffelsen
skal det velges en lokalisering for de nye flyene. Parallelt med
arbeidet med hvor de nye kampflyene skal ha sin hovedbase, vil vi derfor
også vurdere endringer i øvrige deler av Luftforsvarets flyplasstruktur.
Dette vil være en del av arbeidet med ny langtidsplan.
Luftforsvaret er i dag lokalisert på åtte fly-
og luftforsvarsstasjoner, pluss to skoler og tre helikopterdetasjementer,
totalt 13 steder som Luftforsvaret driver styrkeproduksjon eller
operativ virksomhet fra. Dette er først og fremst et resultat av
historisk arv og reflekterer ikke Luftforsvarets behov i dag eller
i fremtiden. En unødvendig stor basestruktur medfører unødvendig
høye driftskostnader hvilket igjen går ut over den operative aktiviteten.
Denne utfordringen er det nødvendig å gripe fatt i, og innfasingen
av et nytt kampfly legger forholdene til rette for nettopp det.
På denne måten vil anskaffelsen av F-35 være retningsgivende
for den videre utviklingen av norsk luftmakt. Det nye kampflyet
er ikke bare dimensjonerende for hvor den eller de nye kampflybasene
skal ligge, men flyene er dermed også en viktig premissleverandør
for den videre utvikling av Luftforsvarets øvrige basestruktur.
Regjeringen tar sikte på å fatte lokaliseringsbeslutning
og endelig beslutning knyttet til antall kampfly, finansiering og
ambisjonsnivå samlet våren 2012, som en del av den nye langtidsplanen
for forsvaret.
Det vises til svar på spørsmål 1.
Regjeringen vil legge frem en anbefaling knyttet til
anskaffelse og implementering av nye kampfly, som en del av den
nye langtidsplanen for Forsvaret, våren 2012. Denne anbefalingen
vil bygge på en helhetlig vurdering der antall fly, operativt ambisjonsnivå
og lokaliseringsløsning vil bli sett i forhold til øvrige deler
av forsvarsstrukturen, samt behovet og grunnlaget for midlertidige
eller varige økninger av forsvarsrammen.
Det vises til svar på spørsmål 1 over.
Det oppdaterte kostnadsbildet knyttet til anskaffelse
av nye kampfly er i liten grad endret i forhold til det Stortinget
ble orientert om i 2008. Regjeringen mener derfor at det foreligger
et godt grunnlag for å gå videre i anskaffelsesprosessen. Hvis det
skulle vise seg på et senere tidspunkt at kostnadene skulle avvike
vesentlig fra hva som er lagt til grunn, vil det her, som i alle andre
anskaffelsesprosesser, være nødvendig å vurdere selve grunnlaget
for anskaffelsen. Det er lite som tyder på at dette vil skje. I
tillegg er det slik at alle våre fly, treningsflyene inkludert,
vil anskaffes gjennom fastpriskontrakter, se svaret på spørsmål
4 under.
Tilbudet fra amerikanske myndigheter av april
i 2008 bygger på at prisen beveger seg nedover i en kurve etter
hvert som produksjonstakten øker, den såkalte lærekurveeffekten.
Prisutviklingen frem til nå har fulgt denne nedadgående kurven –
i tråd med våre forventninger. Det er siden 2007 og frem til i dag
inngått fire kontrakter (ingen norske foreløpig) for leveranser
av til sammen 63 serieproduserte fly. De tre første kontraktene
som er inngått er såkalte kostnadskontrakter med tak, mens den fjerde
inngåtte kontrakten er en priskontrakt med incentiver. Overgangen
til priskontrakt (som for øvrig skjedde to år før opprinnelig planlagt)
gir bedre forutsigbarhet i forhold til en forventet prisutvikling
i henhold til forventet lærekurve.
Før de fire første norske flyene skal leveres
forventes i underkant av 200 fly å være produsert. Før hovedleveransen
etter planen starter i 2018, er det forventet produsert i overkant
av 400 fly. Forsvarsdepartementet forventer at stykkprisen fortsatt
følger den forventede nedadgående kurven.
Overgangen fra kostnadskontrakter til priskontrakt
med incentiver (US: "fixed-price-incentive-fee (firm target) contract")
i forbindelse med lavrateproduksjonskontrakt nr. 4 må ses på som
ett av mange tiltak amerikanske myndigheter iverksatte i forbindelse
med restruktureringen av F-35 programmet i 2010. Overgangen mellom
disse to kontraktstypene skjedde som nevnt over to år før planlagt,
og vil gi kundene større forutsigbarhet med hensyn til kostnadene.
Det er positivt at leverandøren Lockheed Martin var
i stand til å imøtekomme kravene om en fastpristype kontrakt på
nåværende stadium, etter at kun 31 produksjonsfly var satt i bestilling.
Dette kontraktsregimet planlegges også gjennomført på lavrateproduksjonskontrakt
nr. 5 (som etter planen skal inngås til høsten). Fra og med lavrateproduksjons-kontrakt
nr. 6 (som etter planen vil inngås i 2012, og som omfatter flyleveranser
til USA, Italia og Australia i 2014, totalt 38 fly) planlegges det
overgang til rene fastpriskontrakter (US: "Firm Fixed Price").
En norsk bestilling av fire treningsfly ultimo 2011,
som en del av lavrateproduksjonskontrakt nr. 8 og med formell kontraktsinngåelse
i 2014, vil således være en ren fastpriskontrakt og vil derfor gi
oss god forutsigbarhet i forhold til kostnadene for flyene. Etter
gjeldende planer vil denne kontrakten omfatte flyleveranser på i
underkant av 100 fly til de fleste av partnerlandene.
1. Hvor
mange år vil det gå / vil det ha gått mellom henholdsvis kontraktsfesting
av kjøp av treningsfly og leveranse av treningsfly for andre partnerland,
som for eksempel USA, Australia, Nederland og Storbritannia? Medfører
det riktighet at Israel vil få levert treningsfly i 2014 etter kontrakt
fra 2010, og at Australia vil få levert treningsfly i 2016 selv
om de ikke forventes å undertegne kontrakt før i 2012?
Alle partnerland forholder seg til den nøyaktig samme
prosessen knyttet til bestilling, kontraktsfesting og leveranser
av fly, det være seg fly til treningsformål eller til operativ bruk.
Prosessen for partnerlandene er firedelt: Bekreftelse
av innmeldte planer om anskaffelse, formell bestilling av fly (fire
år før levering), kontraktsinngåelse (to år før levering) og selve flyleveransen.
Både Italia og Australia ønsker å få levert treningsfly i 2014,
for stasjonering på det flernasjonale treningssenteret i USA. Disse flyene
er allerede bestilt, landene har begynt å betale for deler med lang
leveransetid, kontrakten vil inngås i 2012 og flyene leveres i 2014. Den
formelle bestillingen skjer altså før kontrakten inngås.
Israel er ikke et F-35-partnerland, og vi kjenner ikke
til hvilket konkrete anskaffelsesregime dette landet må forholde
seg til. Vi registrerer imidlertid at Israel planlegger leveranser
av fly i 2015.
Det vises for øvrig til svar på spørsmål 17
i komiteens brev av 6. juni i år.
2. Er
det riktig oppfattet at beregningene knyttet til flyvalg, og de
budsjettall som ble gitt til Stortinget i 2008 var basert på neddiskontering
i forhold til tidsplanen for utgiften, og uten tillegg for forventet
realprisvekst i samme periode?
Tallene som ble oppgitt var beregnet i nåverdi 2008-kroner.
Dette betyr at tallene var neddiskontert i forhold til tidsplanen
for utgiftene. De enkelte utgiftsposter på tidsplanen var samtidig justert
for forventet realprisvekst utover ordinær inflasjon før neddiskonteringen
ble gjennomført.
3. I
departementets svar til spørsmålene 2 og 3 av 6. juni redegjøres
det for de beregningsprinsipper som er benyttet. Er det samsvar
mellom realprisveksten (årlig 4,5 %) som ligger til grunn for beregningen
av anskaffelsesomkostningene til 61 mrd kr, og den kompensasjonen
for realprisvekst som for tiden gis i bevilgningene til Forsvaret?
Når prosjekter som har utbetalinger utover i
tid planlegges, legges den forventede differansen mellom realprisveksten,
som forventes for det konkrete prosjektet, og den kompensasjon Forsvaret
forventes å få, inn i estimatene. I den forventede anskaffelseskostnaden
på 61 milliarder reelle 2011-kroner er derfor forventet realprisvekst
utover forventet kompensasjon beregnet inn.
Det er ikke beregnet inn valutausikkerhet i
den forventede anskaffelseskostnaden på 61 milliarder reelle 2011-kroner.
Estimatet er beregnet ved å gange alle forventede utbetalinger med forventet
dollarkurs på utbetalingstidspunktet. Den forventede kursen er basert
på observasjoner i valutamarkedet, jf. svar på spørsmål 6 i komiteens
brev av 6. juni i år. Estimatet på 61 milliarder vil derfor ikke
påvirkes.
I hvor stor grad LCC-beregningen vil endres
ved en enbaseløsning vil avhenge av hvilken base og hvilket logistikkonsept
som velges. De ulike basealternativene har ulike tilpasningsbehov
for å kunne fungere som kampflybase og prisen for disse tilpasninger
og tilknyttet kostnad for nødvendig logistisk støtte vil også variere
avhengig av løsning som velges. Det forventes at en enbaseløsning
vil gi innsparinger knyttet til organisasjon, vedlikeholdsressurser, forsyningsopplegg,
samt utdanning og trening. Samtidig, vil enbaseløsning innebære
økt flyaktivitet på den valgte basen, som igjen krever en mer omfangsrikt
støtteapparat på denne.
Med det omfanget av uavklarte inngangsverdier som
foreligger på nåværende tidspunkt, jf. også svar på spørsmål 1 i
komiteens brev av 6. juni i år, har ikke Forsvarsdepartementet grunnlag
for å gi det estimatet som etterspørres.
Ytterligere tilleggsspørsmål
til Forsvarsdepartementet i forbindelse med behandlingen av Prop.
110 S (2010–2011).
I svar på spørsmål av 6. juni 2011 redegjøres
det for oppjusteringen av priser fra 2008-nivå til 2011-nivå. Det
vises i svar på spørsmål 3 til at prisveksten på teknologi, herunder
kampfly, er omtrent dobbelt så høy som KPI (4,5 %). Det vises videre
til at dette ble tatt hensyn til ved beregning av total anskaffelseskostnad
(svar på spørsmål 3, 4. ledd, 1. punktum). Man har så vidt vi forstår
ikke forutsatt at flyene skulle leveres i 2008 til 2008-priser,
men tvert i mot på det faktisk estimerte leveransetidspunktet, og
til prisene på dette tidspunktet. Dette finner vi i så fall betryggende.
Så vidt vi forstår er prisene deretter (implisitt eller eksplisitt)
nedjustert til 2008-kroner med utgangspunkt i forventet KPI. Når
man så senere oppjusterer prisene igjen, må man selvfølgelig bruke
samme indeks. Kostnadsestimatet vil dermed følge KPI, slik det er
redegjort for i svar på spørsmålet 3, 5. ledd: ” I grunnkalkylen
for den forventede anskaffelseskostnaden er det tatt høyde for en
prisvekst på tilsvarende nivå. Dette innebærer at fremtidig teknisk prisjustering
av den presenterte anskaffelseskostnaden på nå 61 milliarder reelle
2011-kroner vil være på nivå med den normale inflasjonen.”
Normal prisjustering ved omregning fra 2008-kroner
til 2011-kroner vil altså være en ren KPI-justering, tilsvarende
omtrent halvparten av oppjusteringen på 12,8 %. Av de omtrent 6
mrd dette utgjør i endret prisestimat, mener vi derfor at det bare
er redegjort for en endring på omtrent 3 mrd. De resterende 3 mrd
reelle 2011-kroner fremstår derfor som en reell kostnadsøkning det ikke
er redegjort for.
På tross av at departementet har redegjort for
at teknisk prisjustering vil være på nivå med den normale inflasjonen,
har man valgt å oppjustere prisen med en teknologiindeks på nesten
det dobbelte av inflasjonen.
Den tekniske justeringen som i sum utgjør 6
milliarder kroner inneholder to komponenter. Den ene er justering
for inflasjon i perioden. Den andre kommer som en følge av at neddiskonteringstidspunktet
er endret fra 2008 til 2011. Begge elementer er derfor tekniske
justeringer.
I fremtidige prisjusteringer med utgangspunkt
i anskaffelseskostnader oppgitt i reelle kroner, herunder den oppdaterte
anskaffelseskostnaden på 61 milliarder reelle 2011-kroner, vil kun
effekten av inflasjonen gjøre seg gjeldende. Effekten av endret
diskonteringstidspunkt vil kun inntreffe når utgangspunktet er i
nåverdikroner (neddiskonterte pengestrømmer).
- - - - - - - - - -
Leveransen i prosjektet har blitt forsinket
med to til tre år i forhold forutsetningene i kostnadsberegningene
fra 2008. I en sektor med forventet realprisvekst, og uten inngåtte
fastprisavtaler, vil man normalt forvente at en slik forsinkelse
fører til en kostnadsvekst i anskaffelsen (målt i reelle kroner)
tilsvarende forventet kostnadsvekst i sektoren. Forsinkelsen i leveranseprogrammet burde
slik sett føre til en forventet reell kostnadsøkning på mellom 2
og 3 mrd utover det som skyldes forskyvning av anskaffelsen i forhold
til læringskurven i produksjonslinjen.
Ja, alle beregningskomponenter i kostnadsmodellen
er tidsfastsatt og har tilknyttet en konkret vurdering av realprisvekst.
I den oppdaterte kostnadsberegningen, slik den er presentert i Prop. 110
S (2010-2011), er den oppdaterte leveranseplanen lagt til grunn.
Den realkostnadsveksten det spørres om er derfor tatt hensyn til.
Nei, kostnadsøkningen som følge av endret leveranseplan,
sammenlignet med kostnadsberegningen fra 2008, inngår i kostnadsøkning
på om lag 1 milliard kroner, som presentert i kapittel 3.1.6 i Prop.
110 S (2010-2011).
Det er i utgangspunktet to reelle effekter som inntreffer
som følge av forsinkelsen i leveranseplanen. Den ene er en endret
lærekurveeffekt. Den andre er prisvekst. Begge er det tatt høyde for
i den oppdaterte kostnadsberegningen.
6. Dersom
overskridelsen ikke skyldes forsinkelse i leveranseprogrammet slik
som skissert over, kan departementet redegjøre for hvorfor man mener
at forsinkelsen ikke vil føre til en slik kostnadsvekst, eller hvorfor
man ikke har valgt å ta hensyn til dette i det nye estimatet?
Konsekvensene av forsinkelsen i leveranseplanen,
sammenlignet med kostnadsberegningen fra 2008, inngår i kostnadsøkning
på om lag 1 milliard kroner, som presentert i kapittel 3.1.6 i Prop.
110 S (2010-2011).
Forventet realprisvekst er med i det oppdaterte kostnadsbildet
som er presentert i Prop. 110 S (2010-2011). Dette kostnadsbildet
skal derfor ikke økes ytterligere.
- - - - - - - - - -
I svar på tidligere spørsmål 2 av 6.juni, er
det redegjort for at neddiskonteringen er gjennomført med en realrentefot
på 2 %. Dette faller omtrent sammen med realprisveksten på teknologivarer, og
et forsinket leveranseprogram skulle derfor ikke forventes å gi
utslag på et nåverdiestimat. Normal prisjustering ved omregning
fra 2008-kroner til 2011-kroner vil igjen utgjøre omtrent halvparten
av den angitte prisjusteringen på 6 mrd i nåverdiberegningen. Vi
har lagt til grunn at de resterende 3 mrd, som det ikke er redegjort for,
skyldes endret diskonteringsperiode. Vi er i så fall enige i at
dette er en teknisk justering, og ikke en reell kostnadsvekst.
Slik Forsvardepartementet oppfatter den ovennevnte
fremstillingen, vurderes den å være korrekt.
I departementets svar på skriftlig spørsmål
nr. 13 fra komiteen av 6. juni opplyses følgende:
”Ved å utsette beslutningen om anskaffelse av fire
treningsfly til 2012, vil flyene tidligst kunne leveranse i 2017.
F-16 vi med stor sannsynlighet måtte opereres helt til 2023, det
vil si helt til ytre grense av den bufferen vi har planlagt med
i forhold til F-16s levetid. Dette vil bety en økt usikkerhet knyttet
til kampflyvåpenets operative evne i vekslingsfasen mellom F-16
og F-35, og vi kan risikere at kampflyvåpenet ikke vil klare på
opprettholde en tilfredsstillende beredskapsevne på grunn av F-16s
vedlikeholdsstatus på dette tidspunktet.”
Ved leveranse av fire treningsfly i 2016 vil
vi være i stand til å utdanne et antall instruktører i årene 2016
og 2017, som gjør oss i stand til å oppnå en nødvendig konverteringstakt
av piloter ved start av hovedleveransen av fly i 2018. De fire
første flyene av hovedleveransen i 2018 vil også leveres til det
internasjonale treningssenteret i USA hvor vi da vil ha åtte fly
og et antall instruktører, som innebærer at vi kan oppnå en så hurtig
konvertering av flygere som mulig fra F-16 til F-35. Alle pilotene
som skal konverteres fra F-16 til F-35 er avhengig av å holde kontinuiteten
og ferdighetene vedlike frem til de starter konverteringskurs på
F-35, noe som må gjøres på F-16.
Ved å utsette leveransen av fire treningsfly
til 2017 vil vi ha for få utsjekkede instruktører ved inngangen
til 2018 til å oppnå en optimal konverteringstakt av pilotene og
det vil dermed ta lengre tid å fullføre konverteringen. Resultatet av
en lavere konverteringstakt er behov for å operere F-16 lengre for
å sikre kontinuitet på piloter og derigjennom en operativ kampflykapasitet. Etter
våre beregninger vil en utsettelse av leveransen av treningsfly
medføre at hele F-16 bufferen må benyttes, med de usikkerheter dette innebærer.
Alle partnerland forholder seg til den samme prosessen
regulert gjennom en egen avtale (Production, Sustainment and Follow-On
Development MOU) som beskriver bestilling, kontraktsfesting og leveranser
av fly, det være seg fly til treningsformål eller til operativ bruk. Norge
har gjennom signeringen av denne avtalen i januar 2007 forpliktet
seg til å følge denne prosessen.
Som denne prosessen beskriver betinger flyleveranse
i 2016 at vi både oppdaterer vår leveranseplan i august 2011 og
leverer en formell bestilling, en såkalt PPR (Participant Procurement
Request), innen utgangen av 2011.
Det vises for øvrig til svar på spørsmål 1 i
komiteens brev av 9. juni i år.
I departementets svar av 8. juni på spørsmål
13 som ble oversendt fra komiteen 6. juni 2011 står følgende:
”Hovedhensikten med å beslutte anskaffelse av fire
treningsfly i 2011 er å sikre en tilfredsstillende kampflykapasitet
i vekslingsfasen mellom F-116 og F-35. Kampfly er en avgjørende
kapasitet for Norges forsvarsevne, og hvis kampflyvåpenets operative
evne går under et visst nivå vil vår evne til å hevde vår suverenitet
bli betydelig svekket.”
Betyr dette at statsråden
mener at en utsettelse av gjeldende sak til et bredere beslutningsgrunnlag
foreligger våren 2012 vil føre til at ”vår evne til å hevde vår
suverenitet vil bli betydelig svekket”?
En utsettelse av anskaffelsen av fire fly til
treningsformål vil forsinke utfasingen av F-16 og kan medføre at
kampflyvåpenet ikke vil klare å opprettholde en tilfredsstillende
beredskapsevne på grunn av F-16s vedlikeholdsstatus helt mot slutten
av flyets levetid.
Dette vil i sin tur kunne medføre at vår evne
til å hevde suverenitet i norsk luftrom vil bli betydelig svekket.
Oslo, i utenriks- og forsvarskomiteen, den 14. juni 2011
Ine M. Eriksen Søreide |
Sverre Myrli |
leder |
ordfører |