Sluttvederlag i forbindelse med opphør av arbeidsforhold
er i utgangspunktet skattepliktig som arbeidsinntekt. Sluttvederlag
kan imidlertid utbetales skattefritt dersom utbetalingen skjer ved ufrivillig
oppsigelse og i henhold til overenskomst mellom hovedorganisasjoner
for arbeidsgivere og arbeidstakere.
Bestemmelsen om skattefritt sluttvederlag ble innført
ved lov 6. juni 1969, og hadde sin bakgrunn i at Landsorganisasjonen
i Norge (LO) og Norsk Arbeidsgiverforening (i dag NHO) ved tariffrevisjonen
våren 1966 inngikk avtale om at arbeidstakere i tilsluttede bedrifter
ved oppsigelse på visse vilkår skulle ha rett til sluttvederlag.
De to organisasjonene anmodet i 1967 om at sluttvederlag skulle
gjøres skattefritt, og dette ble fulgt opp med et lovforslag om
skattefritak for tariffestede sluttvederlag i Ot.prp. nr. 52 (1968–1969).
Etter forslaget skulle beløpsgrensene mv. etter den til enhver tid
gjeldende tariffavtale legges til grunn. Begrunnelsen for skattefriheten
var i hovedsak av sosial art. Det ble lagt vesentlig vekt på at
eldre, oppsagte arbeidstakere ofte ville få problemer med å skaffe
seg likeverdig nytt arbeid.
Etter gjeldende regler er det i hovedsak bestemmelsene
i de til enhver tid gjeldende tariffavtaler som avgjør hva som er
å anse som skattefritt sluttvederlag. Sentrale vilkår for den skattemessige
behandlingen av slike sluttvederlag, også de beløpsmessige begrensningene
for skattefri utbetaling, framgår følgelig ikke av skattelovgivningen,
men av hovedoverenskomster mellom partene i arbeidslivet.
Videre er det ut fra likhetshensyn en etablert praksis
for å ettergi skatten på sluttvederlag som ikke følger direkte av
slik hovedoverenskomst, men som er av samme art og omfang.
Departementet anser det som prinsipielt og konstitusjonelt
uheldig at viktige elementer i bestemmelsene om skattefrihet på
denne måten framgår av regelverk utenfor skattelovgivningen, og
at avtalepartene kan endre disse uavhengig av de alminnelige budsjett-
og lovgivningsprosesser. I mellomoppgjøret mellom LO og NHO i 2011
ble sluttvederlagssatsene for arbeidstakere som slutter 1. juli 2011
eller senere, økt betydelig, med direkte virkning for skattefritaket.
Departementet har også mottatt flere henvendelser
som tyder på at vilkårene for skattefritaket er vanskelig tilgjengelig,
og at dette fører til svekket forutberegnelighet for om et avtalt
sluttvederlag kan utbetales skattefritt. Uklarheten skyldes blant
annet at vilkårene for og omfanget av skattefritaket i stor grad
reguleres av de til enhver tid gjeldende ulike overenskomster mellom hovedorganisasjoner
for arbeidsgivere og arbeidstakere.
Departementet foreslår å endre bestemmelsene om
skattefritt sluttvederlag, slik at alle vilkår mv. for skattefrihet
framgår direkte av skatteloven med tilhørende forskrift. Endringene
vil i hovedsak innebære en kodifisering av gjeldende rett, med utgangspunkt
i LO/NHO-ordningen og de nye framforhandlede satsene fra mellomoppgjøret
2011. Det legges imidlertid også opp til enkelte mindre, materielle
endringer.
Det foreslås å fjerne kravet om at retten til
skattefritt sluttvederlag må følge av overenskomst mellom hovedorganisasjoner
for arbeidstakere og arbeidsgivere. Som en følge av dette kan praksisen
med å gi skattelempning eller ettergivelse for ikke-tariffestet
sluttvederlag etter søknad avvikles. Denne praksisen har i noen
tilfeller ført til at ikke-tariffestede sluttvederlag har blitt
gunstigere behandlet enn de tariffestede. Forslaget vil føre til
et enklere og mer tilgjengelig regelverk, og vil sikre like vilkår
for skattefrihet for tariffestet og ikke-tariffestet sluttvederlag
Det foreslås å opprettholde skattefritaket for tilleggssluttvederlag,
men begrenset til de tilfellene der dette gis i forbindelse med
nedleggelse av virksomhet.
Hovedvilkåret om ufrivillig oppsigelse foreslås presisert
i skatteloven, ved en lovendring i skatteloven § 5-15 første ledd
bokstav a, mens vilkåret om at sluttvederlaget skal være utbetalt etter
en overenskomst mellom hovedorganisasjoner for arbeidstakere og
arbeidsgivere foreslås fjernet. Det foreslås videre at de nærmere bestemmelsene
om skattefritaket skal framgå av forskrift, herunder bestemmelsene
om tilleggssluttvederlag og beløpsgrenser. Forslag til slike forskriftsbestemmelser
vil bli sendt på høring.
Departementet viser til forslag til endring
i skatteloven §§ 5-10 første ledd bokstav d og 5-15 første ledd
bokstav a.
Lov- og forskriftsfesting av vilkårene for skattefritt
sluttvederlag vil øke forutberegneligheten og gjøre regelverket
enklere og mer tilgjengelig både for skattytere og arbeidsgivere.
Det vil videre medføre at den generelle ettergivelsespraksisen for
sluttvederlag opphører.
Utover reduksjonen av saksbehandling knyttet til
ettergivelsessøknader antas endringen ikke å ha nevneverdige administrative
konsekvenser.
Da forslagene i hovedsak innebærer en kodifisering
av gjeldende skattefrihet for sluttvederlag, antas forslaget å ha
ubetydelige provenymessige konsekvenser.
Den foreslåtte lovendringen bør tre i kraft
så raskt som mulig, men det bør skje samtidig som de nye forskriftsbestemmelsene
vedtas. På grunn av høringen av disse forskriftsbestemmelsene er det
vanskelig å si sikkert når arbeidet med forskriften kan fullføres,
og departementet foreslår derfor at beslutningen om ikrafttredelsestidspunktet
overlates til Kongen.
Komiteen slutter seg
til regjeringens forslag.