Jeg viser til Kommunal- og forvaltningskomiteens
brev fra 23. juni 2011 med anmodning om min vurdering av representantforslag
150 S (2010-2011) fra representantene Trond Helleland, Michael Tetzschner,
Siri A. Meling og Per-Kristian Foss om å sikre vekstfremmende arbeidsinnvandring.
Representantforslaget er oppsummert i 8 punkter.
Innledningsvis vil jeg understreke at jeg deler forslagstillernes
syn på viktigheten av å kunne rekruttere kvalifisert arbeidskraft
på en rask og effektiv måte. Jeg vil også nevne at Norge de senere
årene har hatt rekordhøy innvandring, og arbeid har vært den viktigste innvandringsgrunnen.
Tallene, og tilbakemeldinger fra arbeidsgivere, tyder ikke på at
det er store administrative barrierer som motvirker arbeidsinnvandring
til Norge.
Før jeg går nærmere inn på de konkrete forslagene
i representantforslag 150 S (2010-2011), vil jeg gi en kort generell
orientering om nytt regelverk og nye ordninger for arbeidsinnvandring
og redegjøre noe for saksbehandlingstider for søknader fra arbeidsinnvandrere
fra tredjeland.
Utlendingsforvaltningen har over flere år hatt store
restanser og lange saksbehandlingstider i arbeidsinnvandringssaker.
Siden sommeren 2010 har utlendingsforvaltningen fått bedre grep om
saksbehandlingstidene i disse sakene.
Det er flere årsaker til nedbygging av restansene. Den
viktigste forklaringen er trolig gjennomføringen i norsk regelverk
av EU-direktiv 2004/38/EF om fri bevegelse. EØS-borgere trenger ikke
lenger søke om tillatelse for å kunne arbeide i Norge. De skal kun
registrere seg hos politiet for å avklare at de oppfyller vilkårene
for oppholdsrett etter direktivet. Dette dokumentasjonskravet er
enklere enn etter tidligere regelverk, og politiet utsteder et registreringsbevis
som bekrefter oppholdsretten.
Andre endringer i regelverket kan også ha hatt betydning
for kortere saksbehandlingstid for søknader. Ny utlendingslov og
-forskrift som trådte i kraft 1.1.2010, innførte flere endringer for
å effektivisere søknadsbehandlingen, blant annet ble det da innført
tiltak som jeg oppfatter at representantene nå etterlyser. Jeg kommer tilbake
til en del av endringene i kommentarer til de ulike punktene i representantenes
forslag.
I Oslo, Stavanger og Kirkenes er det opprettet Servicesenter
for utenlandske arbeidstakere (SUA). Sentrenes oppgave er å koordinere
utlendingsforvaltningen, politiet, skattemyndighetene og arbeidstilsynet.
De har en selvpålagt saksbehandlingstid på 5 dager. Oslo politidistrikt
og UDI prioriterer saker fra SUA-sentrene. Sentrene fungerer godt,
og de benyttes av mange arbeidsgivere, se nærmere omtale under spørsmål
8.
I tildelingsbrevet for Utlendingsdirektoratet (UDI)
for 2010 ble det stilt konkrete mål om saksbehandlingstid for søknader
fra arbeidsinnvandrere og for familiegjenforening med arbeidsinnvandrere.
I tildelingsbrevet for 2011 ble kravene til saksbehandlingstid til
dels skjerpet, men også noe differensiert fordi det alltid vil være
saker som tar lengre tid på grunn av mangelfulle opplysninger eller
fordi de er kompliserte.
De konkrete kravene til saksbehandlingstidene er
nå:
Saksbehandlingstid
for arbeidssaker (faglærte og spesialister, EØS-overgangsregler,
sesong og øvrig): 80 pst av sakene skal behandles innen 4 uker fra
saken er mottatt i UDI. Minimum 95 pst av sakene skal behandles
innen 8 uker etter at saken er mottatt i UDI.
Saksbehandlingstid i familieinnvandringssaker hvor
referansepersonen er arbeidsinnvandrer: 60 pst av sakene skal behandles
innen 2 måneder og 80 pst av sakene skal behandles innen 3 måneder.
Minimum 95 pst av sakene skal behandles innen 6 måneder.
Både i årsrapporten for 2010 og i 1. tertialrapport 2011
rapporterer UDI om raskere saksbehandling av søknader fra arbeidsinnvandrere
selv om de oppsatte målene ikke er nådd. Jeg forutsetter at det
langsiktige målet om fire uker saksbehandlingstid som stilles opp
i Stortingsmelding nr. 18 (2007-2008) Arbeidsinnvandring,
kan nås når det elektroniske saksbehandlingssystemet i utlendingsforvaltningen
er fullt innført.
1. Stortinget ber regjeringen utrede en modell med
forhåndsgodkjenning av bedrifter.
Dette ble vurdert i forbindelse med St.meld.
nr. 18 (2007-2008) Arbeidsinnvandring,
men ble ikke gjennomført i ny utlendingslov- og forskrift. Utlendingsdirektoratet
hadde store restanser på den tiden, og departementet mente at en
ny oppgave med en ekstra søknadsrunde ikke ville gjøre situasjonen
enklere. For å oppnå det samme formålet, valgte en å innføre en
type hurtigprosedyre for rekruttering av arbeidskraft i den nye
utlendingsloven og –forskriften. Ordningen, som omtales som ”tidlig
arbeidsstart”, gjelder for rekruttering av faglærte og personer med
spesielle kvalifikasjoner og de som kalles ”spesialister” på grunn
av lønnstilbudet over en gitt terskel. Disse arbeidstakerne kan
reise inn i landet og starte opp arbeidet mens søknaden er under
behandling. Arbeidsgiveren kan søke på arbeidstakerens vegne. Ordningen
kan benyttes av arbeidsgivere som oppfyller følgende krav; det må
fremlegges skatteattest og HMS-egenerklæring. Dette har vi vurdert
som en enklere ordning enn et system med forhåndsgodkjenning av bedrifter,
som i seg selv vil innebære nye administrative rutiner.
I vedlegg til årsrapporten for 2010 rapporterte UDI
om foreløpige erfaringer med nye regler som ble innført i 2010.
I løpet av 2010 ga politiet 408 foreløpige tillatelser etter denne
ordningen.
Tidlig arbeidsstart i kombinasjon med spesialistbestemmelsen,
som også ble innført i 2010, har vist seg å ha noen utilsiktede
konsekvenser. Jeg kommer nærmere tilbake til dette under mine kommentarer
til representantforslag 2.
2. Stortinget ber regjeringen endre reglene
for arbeidstillatelse for faglært/spesialist, slik at kravene til
kompetanse i større grad bestemmes av arbeidsgiverne.
Faglærtbestemmelsen ble videreført i den nye utlendingsforskriften
som trådte i kraft 1.1.2010, med visse forenklinger. Vilkåret for
oppholdstillatelse er utdanning på høyskole- eller universitetsnivå,
men for fagutdanning er det tilstrekkelig med videregående skoles
nivå. Utlendinger med spesielle kvalifikasjoner kan også få oppholdstillatelse
etter denne bestemmelsen. UDI skal prøve kompetansen. Tidligere
skulle UDI også vurdere om kompetansen var nødvendig. Kravet er
myket opp og endret til om den er relevant for den aktuelle stillingen.
Et slikt krav vil motvirke at arbeidsgivere henter inn utenlandsk
arbeidskraft med høyere kompetanse og med lavere avlønning enn om
de hadde ansatt en innenlandsk arbeidstaker i stillingen.
Det nye utlendingsregelverket innførte også
et nytt søkegrunnlag; spesialist. Spesialisthjemmelen var, sammen
med ”tidlig arbeidsstart”, ment som en hjelp til arbeidsgivere for
raskere rekruttering. Dette innebærer at arbeidsgiver fikk større
kompetanse til å bestemme kvalifikasjonskravene selv, i tråd med
dette representantforslaget. Etter denne bestemmelsen tar arbeidsgiveren
ansvar for at kompetansen er god nok, og UDI skal ikke prøve søkerens
kompetanse. Et lønnstilbud på minimum 500 000 er vilkåret for å
få tillatelsen. Tankegangen var at dersom arbeidsgiver er villig
til å betale lønn i en slik størrelsesorden, så er dette kompetent
arbeidskraft. Det er med andre ord opp til arbeidsgiveren selv å
vurdere nytten av arbeidssøkerens kvalifikasjoner. 109 søkte om
tillatelse som spesialist i 2010. Etter første tertial i år mener
UDI det vil bli en økning av totaltallet i 2011.
I årsrapporten for 2010 har UDI omtalt erfaringer
med spesialistbestemmelsen og ordningen med tidlig arbeidsstart
basert på egne erfaringer og erfaringer innhentet hos politiet.
Foreløpig tyder disse på at ordningene dels fungerer etter formålet,
men dessverre også slik at det ansettes ufaglærte i bransjer som
kolonial- og grønnsaksbutikker, renhold, malerfirma, restauranter
hvor de som ansettes, ofte er i familie med arbeidsgiveren. Ordningene
har også vært brukt av tredjelandsborgere som har fått avslag på
andre søknader som familiegjenforening eller asyl. Departementet
vil derfor sammen med UDI vurdere mulige endringer for å tilpasse
regelverket bedre til den gruppen ordningen var ment for.
3. Stortinget ber regjeringen forenkle prosedyrene
for forlengelse/fornyelse av arbeidstillatelser.
For EØS-borgere er prosedyrene svært enkle.
Så lenge vilkårene for oppholdsrett etter direktivet er oppfylt,
kan vedkommende bli i landet. EØS-borgere har plikt til å registrere
seg ved opphold utover tre måneder. Tredjelandsborgere som omfattes
av direktivet på grunn av familietilknytning til en EØS-borger,
har plikt til å søke om oppholdskort etter tre måneder. Oppholdsrett utover
tre måneder er i hovedsak betinget av arbeid eller annen selvforsørgelse.
Varig oppholdsbevis (etter fem års botid) for EØS-borgere, utstedes
for ubestemt tid. Varig oppholdskort for EØS-borgeres familiemedlemmer som
er tredjelandsborgere, er gyldig i 10 år.
EØS-borgere uten arbeid i Norge har også rett
til opphold i inntil seks måneder for å søke arbeid. EØS-borgere
kan reise ut av landet, komme tilbake og registrere seg på nytt
dersom de fortsatt oppfyller direktivets vilkår for oppholdsrett. Det
er ingen regler om at vedkommende må ha oppholdt seg utenfor landet
en viss periode (karantenetid) for å få ny oppholdsrett. En arbeidssøker
kan derfor reise ut igjen etter seks måneder for så å returnere
for en ny seks måneders periode for å søke arbeid. Dette følger
av direktiv 2004/38/EF.
Etter vanlig praksis får tredjelandsborgere
som er faglærte eller har spesielle kvalifikasjoner, en tre års
oppholdstillatelse ved førstegangs søknad ved tidsubestemt ansettelse.
Tillatelsen utstedes nå for en bestemt type arbeid, ikke for en
bestemt arbeidsgiver. Det innebærer at skifte av arbeidsgiver innenfor
perioden er tillatt. Spesialister på bakgrunn av lønn og hvor myndighetene
ikke prøver kompetansen, får en tillatelse for en bestemt arbeidsgiver.
Den gjelder for ett år før eventuell fornyelse. Fornyelsestidspunktet
vil være det første mulige tidspunktet hvor forvaltningen kan kontrollere
om vilkårene for tillatelsen, herunder lønnsvilkåret, er oppfylt.
Hovedregelen for tredjelandsborgere er at det skal
søkes om førstegangs oppholdstillatelse før innreise til landet
på grunnlag av en allerede inngått arbeidskontrakt. Faglærte og
sesongarbeidere kan søke arbeid fra Norge om de har lovlig opphold
her. Arbeidsgiveren kan søke på vegne av arbeidstakeren. Faglærte
tredjelandsborgere kan få inntil seks måneders oppholdstillatelse
for å reise inn og søke om arbeid.
Tillatelsene til faglærte og spesialister kan fornyes
dersom vilkårene for opphold fortsatt består, og de danner grunnlag
for permanent oppholdstillatelse etter tre års sammenhengende botid.
Fornyelse kan søkes fra Norge.
Det er mer kontroll både med førstegangstillatelser
og fornyelser for tredjelandsborgere enn for EØS-borgere. Jeg mener
det er behov for kontroll for å unngå omgåelser av regelverket og for
å forhindre at utenlandsk arbeidskraft blir utnyttet av arbeidsgivere.
4. Stortinget ber regjeringen vurdere forenkling/ endring
av regelverket for arbeidsinnvandrere fra ikke-EU-land som ønsker
å ha ektefelle/ barn med til Norge.
Jeg er enig i at det er av vesentlig betydning
for arbeidsinnvandrerne at de raskest mulig får familien med seg.
Den attraktive utenlandske arbeidskraften vil ikke bli tiltrukket
av det norske arbeidsmarkedet om ikke familien får komme omtrent
samtidig eller like etter. Jeg mener rask saksbehandling er det
viktigste grepet for å få dette til. Så snart som mulig etter at
saken er avgjort for referansepersonen, bør tillatelsen for familien
normalt foreligge.
Som nevnt innledningsvis, har UDI derfor fått krav
til rask saksbehandling også i sakene til arbeidsinnvandrernes familiemedlemmer.
Departementet vil følge utviklingen løpende.
5. Stortinget ber regjeringen innføre språkopplæring
som en rettighet for ledigmeldte arbeidsinnvandrere fra EØS-land.
I Stortingsmelding nr. 18 (2007-2008) Arbeidsinnvandring så regjeringen et behov
for tiltak som kan legge til rette for at arbeidsinnvandrere blir
kjent med sine plikter og kan bruke sine rettigheter på linje med
befolkningen for øvrig. Blant annet ble det foreslått å utrede innføring
av norskopplæring som et generelt tilbud for alle arbeidsinnvandrere
og deres familiemedlemmer over 16 år. En slik vurdering pågår. Når
disse vurderingene har tatt noe tid, har det sammenheng med flere
forhold. For det første kunne EØS-innvandrere tidligere få gratis
norskopplæring. Denne ordningen ble fjernet av regjeringen Bondevik
fra 2004. En eventuell finansiering kan blir mer komplisert enn
overfor andre innvandrergrupper, bl.a. kan det være et spørsmål
om ikke arbeidsgiverne bør bidra ved å dekke deler av utgiftene.
Også selve organiseringen av opplæringen må tilpasses det forholdet
at de fleste arbeidsinnvandrerne er i arbeid.
Normalt vil arbeidsledige miste retten til dagpenger
dersom de er under utdanning eller opplæring under arbeidsledighet. Dagpengeforskriften
§ 4-3 har enkelte unntak fra denne regelen, ett av dem er: ”Medlem
som fyller vilkårene for dagpenger under arbeidsløshet, kan beholde
stønaden under deltaking i utdanning eller opplæring i følgende
tilfeller: … Ved deltaking på full tid i godkjent opplæring i norsk
og samfunnskunnskap for voksne innvandrere i inntil ett år. Grensen
på ett år gjelder uavhengig av hvor mange undervisningstimer på dagtid
medlemmet deltar i. Perioden kan deles opp i bolker”.
Arbeidsledige arbeidsinnvandrere fra EØS-land som
velger å bli boende i Norge, kan benytte de eksisterende arbeidsmarkedstiltakene
til Arbeids- og velferdsetaten. Innvandrere, herunder arbeidsinnvandrere
fra EØS-området, er i utgangspunktet en prioritert gruppe når tiltak
igangsettes. En del av tiltakene har språklige elementer, gjerne
i kombinasjon med teoretisk opplæring og praksis i arbeidslivet.
Arbeidsledige arbeidsinnvandrere fra EØS-land har således tilgang
på språkopplæring gjennom arbeidsmarkedsopplæring eller jobbklubber
spesielt tilrettelagt for utenlandske arbeidssøkere, eller bistand
gjennom praksisplass eller lønnstilskudd for å praktisere norskferdigheter.
Det tilbudet som er organisert som arbeidsmarkedsopplæring
(AMO), har et hovedinnhold som er yrkesorientert, men hvor språkopplæring inngår
som ett av flere elementer. Det ble arrangert 12 slike kurs til
sammen i 2010, med ca. 230 deltakere. Det ble arrangert 18 jobbklubber
med spesielt tilrettelagt innhold i 2010, med ca. 425 deltakere.
Disse jobbklubbene har hatt språkopplæring som ett av flere innholdselementer. Hovedmengden
av dette tilbudet i 2010 er gitt i fylker med storbyområder som
Oslo, Akershus, Hordaland og Sør-Trøndelag.
Arbeids- og velferdsetaten vurderer bruken av arbeidsmarkedstiltak
med utgangspunkt i individuelle behov hos arbeidssøkerne og situasjonen i
det lokale arbeidsmarkedet. Dette gir rom for å tilpasse tiltakene
til blant annet arbeidsledige arbeidsinnvandrere fra EØS-området
med dårlige norskkunnskaper.
Brochmannutvalget (NOU 2011:7) har vurdert norskopplæringstilbudet
til innvandrere. Flertallet i utvalget tilråder ikke at det gis
noe generelt tilbud om gratis språkundervisning til voksne EØS-borgere
som bosetter seg i Norge. Samtidig har Kaldheimutvalget (NOU 2011:14)
anbefalt gratis norskopplæring til arbeidsinnvandrere som bosetter
seg i Norge og familiegjenforente til disse. De forskjellige vurderingene
til utvalgene viser at det er behov for en grundig vurdering før
en konkluderer. Spørsmål om norskopplæring for arbeidsinnvandrere
generelt vil behandles i forbindelse med stortingsmelding om integrering
som Regjeringen vil legge fram for Stortinget i løpet av 2012.
6. Stortinget ber regjeringen fjerne taket på
antallet som kommer inn under spesialistkvoten.
Kvoten for faglærte og spesialister som er tredjelandsborgere
har i flere år vært på 5000 tillatelser, og kvoten har aldri begrenset
innvandringen. Innenfor kvoten er det ikke nødvendig å foreta en
individuell arbeidsmarkedsmessig vurdering om tilgjengelig arbeidskraft.
Det bidrar til rask saksbehandling da det ikke er nødvendig for
utlendingsforvaltningen å sende søknadene til Arbeids- og velferdsetaten
til uttalelse. En eventuell forhøyelse av kvoten må vurderes mot EØS-avtalen
som gir EØS-borgere fortrinnsrett til det norske arbeidsmarkedet
foran tredjelandsborgere
Kvoten er først og fremst satt for å forenkle
saksbehandlingen. Dersom kvoten fjernes vil vi måtte innføre andre
administrative ordninger for å oppfylle fellesskapsfortrinnsretten
som gjelder i EØS-området, jf. nærmere omtale i Stortingsmelding
nr. 18 (2007-2008) Arbeidsinnvandring.
Slike administrative ordninger, som for eksempel å prøve om hver
enkelt stilling kan besettes av arbeidskraft i Norge eller i EØS-området,
vil innebære et mer-byråkrati stikk i strid med intensjonen bak
dette forslaget.
Det er ikke nødvendig å utlyse stillingen innenlands
eller i EØS-området dersom søkeren kommer inn på kvoten. Dersom
kvoten blir oppfylt, er det fortsatt mulig å rekruttere tredjelandsborgere
som er faglærte eller spesialiser, men arbeidsgiver må da først
prøve om stillingen kan besettes av arbeidskraft i Norge eller fra
EØS-området.
7. |Stortinget ber regjeringen vurdere innføringen av
”Blått kort” etter modell fra EUs ”Blue Card” i Norge.
EUs ”Blue Card”-direktiv (rådsdirektiv 2009/50/EC)
definerer et rammeverk for medlemslandenes arbeidsinnvandringspolitikk
for å rekruttere høykvalifisert arbeidskraft fra tredjeland og for
å fremme mobiliteten av slik arbeidskraft på tvers av medlemslandene.
Utgangspunktet for direktivet er at arbeidsinnvandringspolitikken skal
være kontrollert og etterspørselsdrevet, og at felleskapsfortrinnsretten
skal ivaretas. Dette er også utgangspunktet for vår arbeidsinnvandringspolitikk,
jf. nærmere omtale i Stortingsmelding nr. 18 (2007-2008) Arbeidsinnvandring.
Dette direktivet er vurdert til ikke å være
EØS-relevant. Det betyr at vi ikke behøver å implementere direktivet
i norsk rett. Også flere EU-land har reservert seg mot direktivet:
Danmark, Storbritannia og Irland. Når det gjelder den konkrete politikken
for å tiltrekke seg høykvalifisert arbeidskraft fra tredjeland,
mener jeg at dagens norske ordninger – slik de blant annet er beskrevet
ellers i dette brevet – ligger godt innenfor intensjonene i EU-direktivet
og at våre regler legger til rette for å rekruttere høykvalifisert
arbeidskraft på en god måte. Erfaringene og tilstrømningen av arbeidsinnvandrere
tyder på at vi konkurrerer godt om den internasjonalt mobile arbeidskraften.
Også Brochmannutvalget (NOU 2011: 7) har i sin
vurdering av vår arbeidsinnvandringspolitikk omtalt de norske arbeidsinnvandringsreglene som
”fornuftige ordninger”, men utvalget peker blant annet på at ordningene
kan gjøres mer kjent og at saksbehandlingen bør effektiviseres.
Jeg deler denne vurderingen, og har derfor lagt vekt på å skjerpe
kravene til saksbehandlingstider, jf. nærmere omtale innledningsvis.
Arbeidet med å effektivisere saksbehandlingen vil fortsette, også som
en del av oppfølgingen av Brochmannutvalgets utredning.
8. Stortinget ber regjeringen endre/ forenkle prosessen
med å søke om å få tildelt personnummer for arbeidsinnvandrere.
Representantene viser til at det er svært tidkrevende
å få personnummer for mange av de utenlandske arbeidstakerne som
kommer hit som spesialister.
Arbeidstakere fra utlandet som skal bosette
seg i Norge (innvandring) må oppsøke skattekontoret for å melde
innflytting og få fødselsnummer og skattekort. Arbeidstakere som
skal være her midlertidig og ikke mer enn seks måneder, må oppsøke
skattekontoret for å få skattekort og et såkalt d-nummer. Som hovedregel
må arbeidstakeren møte på skattekontoret for legitimasjonskontroll
for å søke om fødselsnummer eller d-nummer. Saksbehandlingstiden
for tildeling av d-nummer og fødselsnummer vil normalt være fra
fem til ti dager, men vil variere med sesong.
Det gjøres oppmerksom på at Skattedirektoratet for
tiden gjennomfører en utredning rettet mot bedret servicenivå og
sikrere ID-kontroll av utenlandske arbeidstakere. Bakgrunnen for dette
er blant annet flere medieoppslag om utlendingers bruk av falsk
identitet. ID-kontroll krever særskilt kompetanse og spesielt teknisk utstyr.
Det vurderes derfor om denne oppgaven bør utføres på færre skattekontor
enn i dag, slik at oppgaven kan spesialiseres bedre. Finansdepartementet
har nedsatt en tverrdepartemental arbeidsgruppe som skal redegjøre
for dagens d-nummerordning, identifisere eventuelle svake punkter
og foreslå eventuelle tiltak som kan bedre d-nummerordningen.
For å hjelpe arbeidsinnvandrere fra EØS-området,
og spesialister utenfor EØS, ble det i oktober 2007 opprettet et
eget servicesenter for utenlandske arbeidstakere (SUA). Senteret
er et samarbeidsprosjekt mellom Skatteetaten, Politiet, UDI og Arbeidstilsynet.
Formålet var å få en mer brukervennlig og raskere saksbehandling, herunder
at arbeidstakere fra utlandet, på ett sted, kan få ordnet flere
tillatelser som er nødvendig for at de skal kunne jobbe lovlig i
Norge. Det innebærer at spesialister utenfor EØS og arbeidsinnvandrere
fra EØS vil kunne møte opp hos SUA i stedet for på skattekontoret
for å søke om skattekort, noe som vil lede til at det rekvireres
enten d-nummer eller fødselsnummer.
SUA har i sin serviceerklæring som mål at svar skal
mottas innen fem virkedager. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid
er opplyst å ligge på rundt fem virkedager. SUA er per i dag lokalisert i
Oslo, Stavanger og Kirkenes, men betjener hele Norge.