Europas «urolige hjørne» har gjennomgått store endringer
siden sist det ble skrevet en stortingsmelding om regionen. Regionen
er i fred og alle land har demokratisk valgte regjeringer. I løpet av
de siste ti årene har Montenegro og Kosovo blitt selvstendige, Slovenia,
Bulgaria og Romania er blitt medlemmer av EU og NATO, og Kroatia
og Albania har nylig også sluttet seg til alliansen.
Det finnes ingen enhetlig definisjon av Balkan eller
Sørøst-Europa som geografisk eller politisk region. Betegnelsen
Vest-Balkan brukes om landene Albania, Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Kroatia,
Makedonia, Montenegro og Serbia. Sørøst-Europa brukes om den bredere
regionen, som også inkluderer Romania, Bulgaria, Hellas og Slovenia.
Norge har på ulikt vis engasjert seg politisk,
militært og finansielt i denne regionen for å bidra til fred, stabilitet
og demokratisk og økonomisk utvikling. Etter hvert som landene har
overkommet overgangen fra diktatur til demokrati og er blitt tettere
integrert i det europeiske og euroatlantiske samarbeidet, har Norges
forhold til regionen endret karakter. Når det gjelder de landene
som er blitt medlemmer av EU, er nå EØS-finansieringsordningene
blitt det viktigste finansielle virkemiddelet.
Bistanden til landene på Vest-Balkan er ett
av Norges viktigste bidrag til fred og stabilitet i denne delen
av Europa.
Samtidig blir det stadig tydeligere at «Vest-Balkan»
ikke er en entydig geografisk eller politisk region. Regionalt samarbeid
i Sørøst-Europa går på de fleste områder på tvers av skillet mellom landene
som er innenfor og utenfor EU. Den økonomiske integrasjonen i et
utvidet Sørøst-Europa er i ferd med å skyte fart. Landene i det tidligere
Jugoslavia har utviklet seg i ulikt tempo og på ulikt vis de siste
15 år, og kan ikke ses som en gruppe ensartede land. Albania har
utviklet seg fra å være regionens fattigste og mest isolerte land,
til å nærme seg mange av nabolandene økonomisk, bli medlem av NATO
og til å bli en stabiliserende faktor i det regionale samarbeidet.
Norges forhold til Vest-Balkan har også utviklet seg
fra å være konsentrert om utviklingsbistand og deltakelse i fredsbevarende
operasjoner til å omfatte et bredt samarbeid knyttet til handel,
investeringer og turisme, forsvars- og sikkerhetssamarbeid og utvikling
av tettere bilaterale forbindelser på alle nivåer.
Regjeringen ønsker med meldingen å legge et strategisk
rammeverk for Norges videre innsats på Vest-Balkan. Meldingen vil
vise hvilke store endringer regionen har vært gjennom og hvilke konsekvenser
dette har, og må få, for Norges innsats. Det internasjonale samfunn
har derfor fortsatt viktige oppgaver på Vest-Balkan knyttet til
konsolidering av demokratiske rettsstater, bidrag til økonomisk
utvikling og regionalt samarbeid. Rammen for samarbeidet vil i økende grad
være EU og NATO.
Regjeringen mener det har vært riktig og viktig gradvis
å endre innretningen på Norges innsats i regio-nen fra å fokusere
på fred og forsoning til å fokusere på etablering av godt styresett,
økonomisk utvikling og integrasjon i europeisk og euroatlantisk
samarbeid. Regjeringens ambisjon er, i tråd med den positive utviklingen
i landene, gradvis å trappe ned utviklingsbistanden og normalisere
vårt forhold til regionen.
Innsatsen overfor land på Vest-Balkan og i Sørøst-Europa
har vært en viktig del av Norges utenrikspolitikk. I henhold til
St.meld. nr. 15 (2008–2009) Interesser, ansvar og muligheter foreligger
det to hovedprioriteringsprinsipper for ressursbruk og innsats i
utenrikspolitikken: (i) graden av viktighet og relevans for det
norske samfunnet, og (ii) Norges mulighet og evne til å gjøre en
forskjell.
Regjeringen mener at fortsatt norsk engasjement på
Vest-Balkan og den samlede norske innsatsen i Sørøst-Europa tilfredsstiller
begge de to kriteriene. En bevegelse mot ytterligere demokrati, politisk
stabilitet, trygghet og samarbeid i hele Europa, også i verdensdelens
tidvis urolige sørøstlige hjørne, er en klar norsk egeninteresse. En
fortsatt positiv utvikling gjør at økonomisk partnerskap gjennom
EØS og allian-sefellesskap gjennom NATO er innenfor rekkevidde for
alle landene i regionen. En slik utvikling vil muliggjøre en avvikling
av det norske bistandsengasjementet, og åpner nye muligheter for økonomisk
og politisk samarbeid.
En negativ utvikling i regionen eller i enkeltland vil
også berøre norske interesser. Svake stater med dårlig utviklet
justissystem gir rom for organisert kriminalitet med rekkevidde
langt utenfor regionen. Politisk og religiøs radikalisering vil
kunne være en sikkerhetsutfordring også i et europeisk perspektiv.
Gjennom krigene på 1990-tallet kom et stort antall flyktninger fra
regionen til Norge. De store diasporamiljøene gjør at et stort antall
norske borgere er direkte berørt av utviklingen i regionen.
Norges evne til å utgjøre en forskjell er klart
til stede i Sørøst-Europa. Norsk bistand er relevant, effektiv og
av et betydelig omfang. De politiske resultatene er gode og det
norske fotavtrykket er tydelig. Sikkerhetssektoren i Serbia og justissektoren
i Bosnia-Hercegovina er eksempler på det. Regjeringen mener at Norge,
med langvarig engasjement, betydelig bistand, bredt kontaktnett og
gode kunnskaper, kan spille en rolle i området også i årene fremover.
Regjeringen støtter søkerlandenes arbeid for
å forberede medlemskap i EU fordi dette er et bidrag til et mer
samarbeidende Europa, og dermed også i norsk interesse. Norge bidrar
til å utvikle landenes kapasitet til å forberede og gjennomføre
forhandlinger med EU, innføre felles EU-regelverk samt styrke institusjoner
og prosesser som sikrer demokrati og rettsstat. Det siste er en
grunnleggende forutsetning ikke bare for medlemskap, men også for
en fredelig og stabil utvikling i landene og i regionen. Norske bidrag
til nyskaping og økonomisk utvikling må ses på samme måten.
Norge har hatt en lederrolle i arbeidet for NATO-integrasjon
for regionen. Dette har vært vist gjennom tydelig holdning og initiativer
ved viktige skilleveier, både alene og i samarbeid med NATO og NATO-land.
Et sterkt engasjement over tid, kombinert med godt samarbeid med
NATO og NATO-landene i regio-nen, har gitt vesentlige resultater.
Norge har kombinert bilateralt forsvarssamarbeid med samarbeid gjennom
NATO. Disse bidragene har klart vært med på å øke sikkerheten i
regionen og i Europa som helhet. Samarbeidet om sikkerhets- og forsvarssektor
er derfor også en del av regjeringens aktive Europapolitikk.
Vårt politiske engasjement har i hele perioden blitt
forsterket gjennom bruk av norske bistandsmidler.
Gjennom sitt direkte engasjement har Stortinget og
internasjonale parlamentarikerforsamlinger spilt en viktig rolle
både i form av direkte bidrag til reformer i landene og i form av
reintegrering av regionen i det internasjonale samarbeid. Erfaringene
fra nordisk parlamentarikersamarbeid følges med stor interesse på
Vest-Balkan.
Norge har gitt mer enn 11 mrd. kroner i bistand til
Vest-Balkan fra 1991 til i dag. Hovedsiktemålet har siden starten
vært å bidra til fred og stabilitet, med utgangspunkt i krigene
som fulgte av Jugoslavias oppløsning i 1991–1992. Gitt den uforutsigbare
og politisk betente utviklingen ble det lagt mye vekt på fleksibilitet
og kortsiktige innsatser i de første ti årene. Humanitær bistand, gjenoppbygging
og bidrag til sivile fredsoperasjoner tok mye av bistanden frem
til 2000. Norsk bistand varierte også i volum i henhold til behovene
i regionen og har vist seg i stand til å være relevant og tilpasningsdyktig.
Bosnia-Hercegovina var viktigste mottaker av norsk
bistand frem til Kosovo-konflikten i 1999. I 1999 økte bistanden
til en mrd. kroner på grunn av denne konflikten, som også hadde
store konsekvenser for nabolandene gjennom flyktningestrømmene den
skapte. Etter Milosevic-regimets fall i 2000 har Serbia vært den
viktigste mottaker av norsk bistand, med en målsetting om å sikre
demokratiet i denne nøkkelstaten i regionen. Norsk bistand har i
tråd med dette i økende grad fokusert på demokratiutvikling, statsbygging
og støtte til landenes euroatlantiske integrasjonsprosess. En betydelig
del av denne bistanden har vært kanalisert gjennom OSSE og andre
internasjonale organisasjoner.
Ved siden av den sivile bistanden, har Norge vært
en aktiv bidragsyter til den internasjonale militære innsatsen for
fredsbevaring i regionen. Mer enn 18 000 norske tjenestemenn har
deltatt i operasjoner på Balkan, med en kostnad på nærmere 11 mrd.
kroner.
Gjennom handlingsplanen for Sentral- og Øst-Europa
bidro Norge i årene 2001 til 2003 med nesten 300 mill. kroner til
å støtte søkerlandenes prosess frem mot EU-medlemskap. Av disse gikk
mer enn 32 mill. kroner til tiltak i Bulgaria og Romania som var
blant de prioriterte seks landene. Ca. 25 pst. av midlene ble brukt
til forskning og utdanning og 20 pst. til demokratiutvikling. Helse,
miljø, offentlig administrasjonsreform og økonomisk utvikling var andre
viktige satsingsområder for innsatsen.
Norge har bidratt med midler til sosial og økonomisk
utjevning i EØS-området siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994.
Hellas har vært en mottaker fra starten. Store midler ble gjort tilgjengelige
etter EU-utvidelsen i 2004, en utvidelse som blant andre omfattet
Slovenia. En egen ordning ble opprettet i forbindelse med utvidelsen
med Romania og Bulgaria i 2007. Alle de fire landene er inkludert
i programperioden 2009–2014.
Når det gjelder den politiske utviklingen de
siste 20 årene vises også til stortingsmeldingens kapittel 2 som
gir en god gjennomgang av denne.
Regjeringen mener at Norge, med sitt langvarige engasjement,
brede kontaktnett og gode kunnskaper, fortsatt kan og bør bidra
som del av den internasjonale innsatsen for regionen i årene fremover.
Serbia spiller en nøkkelrolle i regionen når
det gjelder politisk stabilitet og utvikling. Et Serbia som prioriterer
fortsatt integrasjon i europeiske strukturer, som opptrer konstruktivt
overfor sine naboland og som bidrar til å opprettholde og videreutvikle
demokratiske institusjoner, er viktig for en positiv utvikling i
regionen. Serbia kan fungere som en stabiliserende faktor.
Regjeringen ønsker å utvikle det sterke samarbeidet
med Serbia for å bistå i reformarbeidet i landet og samtidig bidra
til økt samarbeid i regionen. Samarbeidet mellom Norge og Serbia
i FNs fredsbevarende operasjon i Tsjad (MINURCAT) viser at det bilaterale
samarbeidet kan utvikles til nye områder.
Regjeringen støtter en konstruktiv dialog mellom
Beograd og Pristina med sikte på å finne gode praktiske løsninger
for sameksistens og på sikt også serbisk anerkjennelse av Kosovo
som selvstendig stat. Regjeringen vil i det bilaterale samarbeidet
legge vekt på forsvars- og sikkerhetssektorsamarbeid og tettest
mulig integrasjon av Serbia i euroatlantiske og regionale samarbeidsfora.
Regjeringen vil fortsette oppfordringene til Serbia om å undertegne
og ratifisere Klasevåpenkonvensjonen.
Politiske og etniske motsetninger i Bosnia-Hercegovina
er den viktigste utfordringen for stabilitet på den nordlige delen
av Balkan-halvøya. Landet overlapper kulturelt og historisk med Kroatia
og Serbia. Bosnia-Hercegovina består av tre såkalte konstituerende
folk, hvorav to, bosniske kroater og bosniske serbere, har sterke tilknytningsbånd
til nabolandene.
Regjeringen ser det som viktig å føre en politikk som
bidrar til å redusere Bosnia-Hercegovinas potensial som destabiliserende
faktor i regionen gjennom tydelig støtte til landets enhet, som
del av en helhetlig internasjonal innsats. Norge vil bidra til å
støtte opp under konstruktiv dialog mellom Sarajevo, Beograd og
Zagreb. Tettest mulig integrasjon av Kroatia, Bosnia-Hercegovina
og Serbia i EU og NATO er viktig for å redusere bilaterale og interne
spenninger.
Situasjonen i Kosovo er etter selvstendigheten forholdsvis
stabil. Det er imidlertid langsiktige negative trender i landet.
Spørsmålet knyttet til den serbiske minoritetens fremtid er en utfordring
for politisk og sikkerhetsmessig stabilitet. Økonomisk og politisk
er situasjonen også fortsatt vanskelig. Myndighetene har også store utfordringer
med korrupsjon. Respekt for minoritetenes rettigheter må fortsatt
tillegges avgjørende vekt, og da særlig kosovo-serbernes mulighet
for et trygt og bærekraftig liv.
Det er regjeringens syn at den internasjonale tilstedeværelsen
må tilpasse seg de endrede og reduserte behov man ser på bakken
i Kosovo. Regjeringen støtter derfor konkrete avviklingsstrategier
for de ulike internasjonale aktørene.
Det er viktig at Kosovo inkluderes i internasjonale
organisasjoner og samarbeidsfora, for å sikre landets muligheter
for økonomisk utvikling og handel. Tettere integrasjon til EU vil
være en viktig del av dette.
Manglende internasjonal anerkjennelse av Kosovo
er imidlertid et betydelig usikkerhetsmoment, og er et potensielt
hinder for en positiv politisk utvikling.
For å redusere konfliktpotensialet vil regjeringen bidra
til en konsolidering av Kosovo som selvstendig og enhetlig stat.
Regjeringen vil i internasjonale sammenhenger fremheve Norges syn på
Kosovo som et spesielt tilfelle som ikke setter noen presedens når
det gjelder andre utbryterregioner.
Den politiske utviklingen i Makedonia preges fortsatt
av spenning mellom de to største etniske folkegruppene, albansk-makedonere
og slavisk-makedonere. Det er viktig å sikre en best mulig interetnisk
dialog, noe som er ett av hovedmålene for det norske utviklingssamarbeidet med
Makedonia. Navnespørsmålet og den tilhørende konflikten med Hellas,
dominerer makedonsk utenrikspolitikk. Regjeringen mener at Makedonia
bør kunne bli medlem av NATO uten en forutgående løsning av navnesaken,
og er bekymret for konsekvensene av Hellas’ blokkering.
Regjeringen støtter opp under Makedonias euroatlantiske
integrasjon, ut fra erkjennelsen av at medlemskap i EU og NATO er
det eneste utviklingsperspektivet som kan sikre stabilitet, demokrati
og økonomisk utvikling i landet. Hellas og Makedonia oppfordres
til å finne en gjensidig akseptabel løsning på navnekonflikten.
Albania har oppnådd store fremskritt mot innføring
av demokrati og markedsøkonomi. Samtidig er det store utfordringer
knyttet til godt styresett og justissektorreform. Korrupsjonsnivået
er høyt. De demokratiske institusjonene står også overfor utfordringer.
Hovedbildet er likevel et land som tar skritt på vei mot EU, og
får god støtte fra EU i prosessen.
Kroatia har gradvis bygget opp bærekraftige demokratiske
institusjoner, og har et stabilt styresett. Kroatia har i løpet
av få år gått fra å være en betydelig bistandsmottaker til å bli
en alliert og en potensiell partner i EUs indre marked.
Samtidig gjenstår utfordringer innenfor rettsvesenet,
arbeidet med administrativ reform og korrupsjonsbekjempelse.
Oppløsningen av Statsunionen Serbia og Montenegro
foregikk på en fredelig måte. Den montenegrinske regjeringen har
to klare utenrikspolitiske målsettinger: EU- og NATO-medlemskap
så snart som mulig. Forholdet til Serbia er likevel Montenegros
største utenrikspolitiske og innenrikspolitiske utfordring. Dette forholdet
er et kompliserende element i nasjonsbyggingsprosessen gitt at nesten
en tredjedel av landets innbyggere definerer seg som serbere.
Regjeringen vil videreutvikle Norges bilaterale forbindelser
med Albania, Kroatia og Montenegro, med vekt på økonomisk samarbeid,
sikkerhetspolitisk samarbeid i NATO og arbeidet for stabilisering
av situasjonen i regionen.
Jugoslavias oppløsning bidro til å gjenåpne
diskusjonen om hva som er en nasjon og hvor de naturlige grensene
på Balkan går. Grenseendringer vil ikke skape homogene stater i
Sørøst-Europa. Man må finne måter å integrere minoriteter i majoritetssamfunnet.
Alle landene i regionen synes å mene at EU-medlemskap vil være en
god ramme for normalisering av forholdet mellom majoritet og minoritet.
For å redusere spenninger basert på etnisitet
og minoritetsspørsmål vil Regjeringen fortsatt bidra til innføring
av internasjonale standarder for nasjonale minoriteters rettigheter
og støtte tiltak som sikrer minoritetenes deltakelse i landenes politiske
og økonomiske liv.
Krig, statssammenbrudd og internasjonal boikott skapte
gode vekstvilkår for organisert kriminalitet på 1990-tallet. Fortsatte
utfordringer når det gjelder politisk utstabilitet, svak økonomi, høy
arbeidsledighet og et svakt rettsvesen bidrar til å opprettholde
problemet. Korrupsjon og politisk nepotisme i statsadministrasjonen
i flere land svekker kampen mot organisert kriminalitet. Det er
lett å krysse grensene, og det finnes flere grenseoverskridende
nettverk som legger forholdene til rette for smuglere. Norge har
nå inngått tilbaketakelsesavtaler med alle landene på Vest-Balkan,
inklusive Kosovo. Dette har vært en forutsetning for å åpne opp
for visumfrihet for landene i regionen.
En utfordring ved opphevelse av visumplikten
er et mulig oppsving i antall asylsøknader fra regionen. Innenfor
rammen av EØS-midlene til Hellas for 2009–2014 har man fra norsk
side prioritert en betydelig satsing på asylfeltet og avsatt 19
mill. euro for å bistå Hellas på dette området.
Økonomisk kollaps, stor migrasjon og ødelagte sosiale
nettverk etter krigene på Balkan førte til en sterk økning av forekomsten
av menneskehandel. De viktigste ofrene for dette har vært kvinner
for prostitusjonsformål og barn (særlig Rom-barn) for tigging.
Regjeringen mener organisert kriminalitet i Sørøst-Europa
også kan bekjempes, men da må det internasjonale samarbeidet styrkes
og landene i regionen få støtte til å gjennomføre nødvendige tiltak.
Reform av sikkerhets- og justissektorene er viktig, samt teknisk
bistand til å gjøre landene bedre i stand til å etterforske organisert
kriminalitet. Det regionale samarbeidet mellom politi og påtalemyndigheter
må styrkes. En konsolidering og styrking av Bosnia-Hercegovina og
Kosovo som enhetlige stater med klare juridiske og politiske rammeverk
vil bidra til en mer effektiv kamp mot organisert kriminalitet.
Deltakelsen i et videre europeisk samarbeid
for landene i Sørøst-Europa legger til rette for et tettere samarbeid
innenfor regionen blant annet ved nedbygging av grenser, fjerning
av handelshindre, utbygging av infrastruktur samt etablering av
felles standarder og felles rammeverk. Det er et vilkår for medlemskap
i EU at søkerlandene har et avklart forhold til nabolandene.
Det finnes i dag mer enn 50 regionale samarbeidsorganisasjoner
og initiativer på myndighetsnivå i Sørøst-Europa der landene på Vest-Balkan
er med.
En viktig del av innsatsen for å stabilisere Sørøst-Europa
har vært å integrere landene tettere i det europeiske samarbeidet.
Europeisk integrasjon er et begrep som favner bredt politisk, juridisk,
kulturelt og økonomisk. Gjennom medlemskap i EU får regio-nale politiske
og økonomiske relasjoner et nytt forum, noe mange tror vil skape
grunnlag for et fredelig og konstruktivt samarbeid i Sørøst-Europa.
Stortingsmeldingen gir en grundig gjennomgang av disse spørsmålene.
Det vises til meldingens kapittel 3 for en mer detaljert gjennomgang.
Fem av landene på Vest-Balkan har søkt om medlemskap
i EU. Kroatia, Makedonia og Montenegro har kandidatstatus. Kroatia
åpnet medlemskapsforhandlinger i 2005. Disse forventes sluttført
i løpet av 2011.
EU-prosessen som drivkraft for å få gjennomført reformer
varierer mellom landene. For folk flest er økte muligheter til å
studere eller reise fritt i Europa en viktig motiverende faktor.
Jo lenger man kommer i prosessen, desto tøffere reformer må innfris,
noe som kan være politisk vanskelig å håndtere i søkerlandene.
Manglende fremdrift i integrasjonen kan også bidra
til fallende oppslutning om prosessen. Dette er særlig problematisk
for land som opplever at det er politiske årsaker til manglende fremdrift.
Norge er opptatt av å støtte opp under landenes bestrebelser
på å bygge kapasitet som forbereder dem for sterkere europeisk integrasjon.
Landene ser også på hvordan andre land i regionen behandles, og
er sensitive for det som oppleves som forskjellsbehandling. Det
er derfor viktig at landenes fremdrift i europeisk integrasjon er
basert på objektive kriterier.
Retningen, fortsatt EU-integrasjon for landene, ligger
fast. Det er imidlertid vanskelig å forutsi hastigheten i EUs utvidelse
mot sørøst. Norges aktive bistand til fortsatt EU-integrasjon kan
og bør videreføres. Den norske innsatsen for å bidra til regionens
europatilpasning vil derfor tilpasses behovene i de enkelte land.
NATOs åpen dør-politikk og utvidelse med stadig
flere land har vært et viktig bidrag til europeisk sikkerhet og
stabilitet. Medlemskap i NATO og EU har bidratt til å styrke de
nye demokratiene og lagt grunnlag for økonomisk utvikling og sikring
av nasjonal integritet.
Regjeringen mener at Norge fortsatt bør være
en pådriver for NATO-utvidelse i Sørøst-Europa, herunder også for
Kosovo. Norge vil fortsette med å bistå landene i regionen med forsvars-
og sikkerhetssektorreform.
Krigsforbrytertribunalet for tidligere Jugoslavia (ICTY),
med sete i Haag, ble etablert av FNs sikkerhetsråd i 1993. Domstolen
arbeider nå med å gjennomføre sin avslutningsstrategi. Alle domstolens
saker er ferdig etterforsket, og det vil ikke bli tatt ut nye tiltaler.
Norge har inngått en soningsavtale med domstolen, og vi har innført
en lovgivning som fullt ut gjør Norge i stand til å samarbeide med
og yte assistanse til domstolen. Fra norsk side vil man fortsatt
arbeide for at domstolen sikres tilstrekkelige ressurser og gode arbeidsforhold,
slik at den kan få fullført sitt mandat.
Gjennom hele 1990-tallet og frem til 2008 har FN
spilt en viktig politisk rolle, i fredsbevarende operasjoner i Bosnia-Hercegovina
og Kroatia, ved etableringen av Dayton-avtalen, for beskyttelse
og retur av flyktninger og internt fordrevne og gjennom opprettelsen
av UNMIK og administreringen av Kosovo. Det ble tidlig klart at
EU hadde ambisjoner om å ta ledelsen i arbeidet for fred og stabilitet
i Europa. Alle FNs fredsoperasjoner i regionen har etter hvert blitt
overtatt av EU eller NATO og FNs rolle i fredsbyggingen i regionen
er blitt mindre sentral.
OSSE har likeledes vært en sentral aktør i regionen
og organisasjonens største nærvær er fremdeles på Vest-Balkan. OSSEs
rolle blir verdsatt av de fleste vertslandene, som får viktig støtte
i egne reformbestrebelser og arbeid for euroatlantisk integrasjon.
Samtidig kan et OSSE-nærvær oppleves som et tegn på at landet ikke
er i stand til å etterleve internasjonale standarder. Det har vært
en nedbygging av aktivitetene de senere år etter hvert som mandatene
blir oppfylt og nasjonale myndigheter og lokale aktører overtar
ansvaret.
Europarådet spiller en viktig rolle på Vest-Balkan
når det gjelder utvikling av demokratiske rettigheter. Bortsett
fra Kosovo, er alle landene en del av Europarådets overvåkingsmekanismer, og
under Den europeiske menneskerettighetsdomstolens jurisdiksjon.
Regjeringen vil at Norge skal være en partner
og støttespiller for FN, EU, OSSE og NATOs innsats for stabilitet
i regionen. Regjeringen støtter OSSEs og Europarådets arbeid for
politisk utvikling og innføring av europeiske demokratiske standarder
i regionen, men vil samtidig arbeide for en fortsatt nedskalering
av OSSEs nærvær i takt med fremskrittene som gjøres i landene.
Det finnes ikke samlede tall for bistanden til regio-nen.
Norge, som er en viktig, men ikke dominerende giver, har imidlertid
alene brukt over 11 mrd. kroner gjennom ODA-godkjent bistand til
landene i det tidligere Jugoslavia og Albania. I tillegg kommer
midler gjennom handlingsplanen og EØS-finansieringsordningene (Hellas,
Slovenia, Romania og Bulgaria). Norge har sterkt støttet opp under
den internasjonale innsatsen, og vil fortsette å gjøre det.
Det er imidlertid noen vesentlige dilemmaer knyttet
til den internasjonale innsatsen. Det er ikke tvil om at behovet
for bistand i overgangsprosessene i regionen har vært høyt i alle
landene. Utviklingen har også gått raskt i riktig retning, og mange
av landene har klart å absorbere tilgjengelig bistand effektivt
til gjennomføring av nødvendige politiske og økonomiske reformer.
Det er likevel ikke lett å påvise en direkte
sammenheng mellom politisk og økonomisk fremgang og nivået på internasjonal
bistand. De to landene som har vært gjenstand for den største oppmerksomheten
og til dels har vært lagt under internasjonal administrasjon er
samtidig de landene som er kommet kortest i utviklingen. Samtidig
er nok de landene som har fått mest bistand også de med de største
og mest kompliserte utfordringene. Det er likevel elementer i det
internasjonale samfunns tilnærming til regionen som kan ha virket
mot sin hensikt.
Sammenligner man utviklingen i Vest-Balkan med
andre postkonfliktsituasjoner de siste 20 år, er det imidlertid
ikke tvil om at uten det internasjonale samfunns engasjement, og
uten euroatlantisk integrasjon som drivkraft for reform, ville man
neppe sett den gjennomgående positive utviklingen regionen har opplevd.
Det er likevel grunn til å stille spørsmål ved om modeller der land
blir lagt under en form for internasjonal kontroll er formålstjenlig
og bærekraftig. Sterkt internasjonalt engasjement kan generere politisk uansvarlighet.
Dette gjelder særlig Bosnia-Hercegovina der er det grunn til å stille
spørsmål ved om modellen har manglet legitimitet og etter hvert
kan ha hatt negativ innvirkning på utviklingen i landet. Det er
derfor avgjørende at det internasjonale samfunn sørger for at nedskalering og
utfasing skjer i tråd med vedtatte strategier og ikke utsettes for
lenge med de negative konsekvenser dette kan få for nasjonalt eierskap
til egen utvikling.
Reform av offentlig sektor er en viktig del
av arbeidet for å sikre demokratiske og stabile samfunn på Vest-Balkan.
Åpne og ansvarlige institusjoner, og et troverdig rettssystem er
viktige forutsetninger for politisk, sosial og økonomisk utvikling,
som igjen er en forutsetning for varig fred og stabilitet.
I dette arbeidet må det legges vekt på nasjonalt eierskap
i bred forstand. Prosessene må forankres i samfunnet for at institusjonene
skal ha tilstrekkelig legitimitet. Det finnes imidlertid sterke
motkrefter innad i flere av landene. Det internasjonale samfunn
må derfor bidra til å holde fremdriften i reformene oppe, ved politisk motivering
og praktisk innrettet bistand til å støtte reformene.
Regjeringen mener at norsk bistand til arbeidet med
offentlig administrasjonsreform kommer landene i møte på et område
hvor de har et reelt behov. Særlig vekt har vært lagt på områder
der Norge har relevant kompetanse å tilby. Norge har blant annet
støttet et kapasitetsbyggingsprogram i forsvarsministeriet i Montenegro.
I Makedonia har norske og lokale aktører i samarbeid bygget opp
en integrert database på utlendingsfeltet (immigrasjons-, asyl-
og visumsaker). Statens Kartverk har aktivt bidratt med kunnskapsoverføring
til flere land på Vest-Balkan innen produksjon av eiendomskart og
oppbygging av eiendomsregistre. Mest omfattende har innsatsen vært
i Kroatia.
Et annet viktig felt innen utviklingen av godt styresett,
er oppbygging av uavhengige kontrollorgan som ombudsmannsordning,
riksrevisjon og konkurransetilsyn. Styrking av parlamentenes kontrollfunksjon
er en viktig del av dette arbeidet. Norge har bidratt aktivt, blant
annet gjennom Riksrevisjonen i Serbia. Regjeringen legger opp til
å videreføre innsatsen innen denne sektoren.
Regjeringen vil i tiden fremover legge opp til
en sterkere grad av konsentrasjon av innsatsen for utvikling av
godt styresett. For å sikre lokal forankring vil regjeringen øke
støtten direkte inn mot institusjoner i mottakerlandene og til lokalt styrte
giverfond.
Regionen gjennomgår omfattende reformer av justissektoren,
støttet av det internasjonale samfunn. Felles for reformene er at
det fokuseres på å effektivisere hele rettskjeden. Befolkningen skal
ha tillit til at lovbrudd etterforskes, at påtalemyndigheten fører
saker, og at domstolene dømmer fritt og uavhengig av politisk og
økonomisk påvirkning. Saker skal ekspederes så fort som mulig og
uten for store kostnader.
Norge har en egeninteresse i at landene i Sørøst-Europa
har et godt rettsvesen. Dette vil gjøre samarbeidet om kriminalitetsbekjempelse
enklere og mer effektivt.
Justissektorreform vil fortsatt være et prioritert område
for norsk bistand til Vest-Balkan. Bistanden vil ta sikte på å konsolidere
det man har oppnådd med hensyn til økt uavhengighet, spesielt ved
en fortsatt støtte til ytterligere kapasitetsbygging av domstols-administrasjonene.
Korrupsjon er en alvorlig utfordring i landene
i Sørøst-Europa. Omfanget er stort i hele regionen, både blant EU-landene
og landene på Vest-Balkan. Mangel på tillit mellom borgerne og myndighetene,
samt dårlig forutsigbarhet for næringslivet og utenlandske investorer,
hemmer økonomisk og politisk utvikling. Det mangler imidlertid god,
oppdatert informasjon om korrupsjonssituasjonen i landene. Det er
behov for å fremskaffe forskningsbasert kunnskap om situasjonen
som utgangspunkt for forslag til løsninger. Regjeringen vil støtte
initiativ som bidrar til å bekjempe korrupsjon på Vest-Balkan.
Kriminalitetsbildet i regionen er sammensatt. Hverdagskriminaliteten
er moderat. Samtidig er organisert kriminalitet en stor utfordring.
Politiet var tidligere en del av det maktapparatet som senere har
vært gjenstand for mer demokratisk kontroll. Norge har hatt en omfattende
og vellykket satsing på politireform på Vest-Balkan med god støtte
fra norske fagmiljøer og OSSE. Det er viktig at innsatsen i sektoren
er målrettet og i stand til å skape resultater. Tiden er nå inne
for å fokusere på å inkludere landene tettere i det regulære politisamarbeidet.
Et bidrag i kriminalitetsbekjempelsen i regionen er
at personer som domfelles i Norge blir overført til soning i sitt
hjemland. Dette virker allmennpreventivt, bidrar til bedre rehabilitering
av domfelte og gir politiet bedre oversikt over kriminelle miljøer.
Regjeringen vil videreføre arbeidet med å få på plass bilaterale
avtaler om soningsoverføring med alle land i Sørøst-Europa. Blant
annet er en bilateral avtale med Serbia om soningsoverføring under
forberedelse.
Regionen har kommet langt i omstillingen av sikkerhetssektoren,
som samtidig fortsatt sliter med gammeldags tankegods og materiell.
Regjeringen søker å skreddersy tiltak etter
de partnerskapsmålene NATO fastsetter for det enkelte partnerland.
Reformstøtte bør også anses som et supplement eller alternativ til
militære styrkebidrag i regionen. Et tett samarbeid mellom Utenriksdepartementet
og Forsvarsdepartementet har sikret en helhetlig tilnærming til innsatsen
i sektoren.
På bakgrunn av begrensede ressurser, er det
nødvendig å foreta en geografisk prioritering. Dette innebærer at
Serbia, Makedonia og Bosnia-Hercegovina prioriteres særlig, mens
Albania og Kroatia og til dels Montenegro gradvis fases ut.
For å utvikle stabile, demokratiske rettsstater
i regionen må man sikre at alle lag av befolkningen inkluderes i
prosessen. Dette er også en forutsetning for å sikre varig fred
og forsoning. Man har oppnådd fred på Vest-Balkan, men forsoning
er en langvarig prosess. Sluttføringen av forsoningsprosessen ligger
utenfor det realistiske tidsperspektivet for norsk bistand til regionen.
Regjeringen tror imidlertid at den samlede innsatsen for å bygge
troverdige offentlige institusjoner og rettssystem, sikre borgernes og
minoritetenes deltakelse i beslutningsprosessene og utvikle bærekraftige
lokalsamfunn gjennom næringsutvikling og utdanning vil sikre rammene
for at en slik forsoning kan finne sted. I tillegg bør Norge også
støtte lokale miljøer som aktivt arbeider for forsoningsprosesser
lokalt.
Støtte til det sivile samfunn og lokale frivillige organisasjoner
har vært en sentral del av norsk bistand til Vest-Balkan. Norsk
støtte til det sivile samfunn har favnet bredt, og har i stor grad
vært prosjektorientert. Viktige innsatsområder har vært utvikling
av frie medier, fremme av likestilling, bedre kvaliteten og inkluderingen
i grunnutdanningen, sosial inkludering av romfolk, funksjonshemmede
og andre marginaliserte grupper, tiltak mot menneskehandel, samt
støtte til forsoningsprosesser.
Majoriteten av lokale organisasjoner i Bosnia-Hercegovina,
Kosovo og Serbia er tjenesteleverandører. Samtidig som en stor del
av befolkningen på Vest-Balkan ikke føler seg tilstrekkelig ivaretatt
av sine politikere, representerer mange organisasjoner kun i begrenset grad
sin målgruppe, og mangler derfor troverdighet i bredere forstand.
Det er derfor et behov for kapasitetsbygging av organisasjoner innen mobilisering,
strategi, policy- og påvirkningsarbeid.
Dagens modell med en søknadsbasert ordning forvaltet
av Utenriksdepartementet i Oslo vil neppe klare å møte alle disse
utfordringene. Norsk bistand må komme nærmere lokale aktører og
problemstillinger for å bli bedre i stand til å fange opp de initiativene
som er basert på genuine lokale ønsker om å påvirke samfunnsutviklingen.
Regjeringen vil derfor undersøke om det er mulig å inngå strategiske
forvaltningsavtaler med én eller flere sentrale aktører lokalt i
Bosnia-Hercegovina, Kosovo og Serbia. Ordningen må kunne bidra til
økt medbestemmelse og inkludering av målgruppene. Alternativt kan man
bidra til eksisterende tematiske fond, samfinansiere tiltak med
andre givere, eller øke norske ambassaders handlingsrom til å støtte
lokalt sivilt samfunn.
Økt fokus på lokal forankring vil muligens innebære
en viss nedbygging av norsk Balkan-kompetanse. Regjeringen mener
allikevel at dette veies opp av at bistanden får økt relevans og
bidrar til ansvarliggjøring av lokale aktører. Norske organisasjoner
som er registrert lokalt vil på lik linje med lokale organisasjoner
kunne søke direkte til de lokale fondene, eller inngå i partnerskap
med lokale søkere. Fra å være Utenriksdepartementets gjennomførende
partnere, vil merverdien til norske aktører gå mer over til å bestå
av faglig kompetanse, nettverk og uavhengighet.
Det er viktig at Norges satsing innen sivilt
samfunn blir konsentrert om noen få sektorer, både for å øke effektiviteten
av innsatsen og for å bedre samordningen med andre givere. Regjeringen
vil foreslå å fokusere innsatsen på sektorer der Norge har en klar
internasjonal profil; likestilling og kvinners rettigheter, inkludert
arbeid mot kjønnsbasert vold; minoritetsrettigheter; og støtte til
forsoningsprosesser. Sivilt samfunns involvering i andre reformprosesser
som Norge er engasjert i, som sikkerhets- og justissektorreform
og uavhengige kontrollorganer, vil også kunne støttes.
Som del av EU-tilnærmingen har lovverket i landene
på Vest-Balkan blitt oppdatert på likestillingsfeltet og nærmer
seg europeiske standarder. Flere land har innført strengere straffer
for kjønnsbasert vold og menneskehandel, og kjønnsperspektivet har
blitt integrert i overordnede landstrategier. Statlige kvinne- og
likestillingsstrukturer er blitt etablert, samt kontorer for samordning
av arbeidet mot menneskehandel.
På tross av dette arbeidet ser man økte forskjeller mellom
kjønnene, om manglende implementering av lover og derfor en følelse
av straffefrihet. Ofre for menneskehandel har ofte en historie knyttet
til vold i hjemmet. Sammenhengen mellom menneskehandel og kjønnsbasert
vold må derfor løftes frem.
Sterke tradisjonelle krefter bidrar til å befeste konservative
holdninger og legitimere voldelige handlinger mot kvinner og seksuelle
minoriteter.
Regjeringen vil øke fokuset på prosjekter og
programmer som bidrar til likestilling og forbedring av kvinners
og seksuelle minoriteters rettigheter, inkludert kampen mot kjønnsbasert
vold. Regjeringen vil videre støtte opp om nasjonale og regionale
tiltak som ivaretar implementeringen av FNs sikkerhetsrådsresolusjon
1325 om kvinner og sikkerhet. Videre vil regjeringen se på hvordan
man bedre kan ivareta likestilling som et generelt hensyn i all
prosjekt- og programvirksomhet. Regjeringen vil velge ut en gruppe
prosjekter som vil bli fulgt i gjennomføringsfasen for å vurdere
hvordan likestillingskomponenten blir ivaretatt.
Fred og forsoning har vært den overordnete målsettingen
for Vest-Balkan-midlene siden tidlig 1990-tall. Siden tidlig på
2000-tallet har Norge og de fleste andre internasjonale aktører
forsøkt å utnytte den politiske drivkraften euroatlantisk integrasjon
representerer til å fremme nasjonal og regional forsoning. Ønsket
om fremgang i denne prosessen har bidratt til å presse politikere og
andre sentrale aktører til å ta vanskelige valg. Regjeringen vil
fremover klarere fokusere på bygging av bærekraftige demokratiske rettsstater
som det viktigste bidraget til å sikre langvarig fred og forsoning
i regionen. Det er imidlertid fremdeles behov for også å støtte lokale
initiativer for forsoning, særlig i de fleretniske lokalsamfunnene
som ble hardest rammet under konfliktene.
Etableringen av nye stater i Sørøst-Europa har gjort
enkelte folkegrupper til minoriteter i stater dominert av en annen
folkegruppe. Det er viktig å sikre at disse gruppene har samme muligheter til
politisk og økonomisk deltakelse i de nye landene som majoritetsbefolkningen.
Romfolk og lignende etno-sosiale grupper utgjør en
fortsatt integrasjonsutfordring i landene i regionen. Regjeringen
mener Norge må bidra til målet om økt økonomisk og politisk deltakelse for
den kosovo-serbiske minoriteten og andre nasjonale minoriteter i
Kosovo. Det kan skje gjennom økt innsats for sysselsetting og næringsutvikling,
og gjennom å bidra til å sikre like utdanningsmuligheter for alle.
Norge bør også fortsette støtten til kapasitetsbygging innen justissektoren
for å sikre minoritetenes rettigheter.
Regionen opplevde en forholdsvis sterk økonomisk
vekst frem til den globale finanskrisen, om enn fra et lavt nivå
i europeisk sammenheng. Kapitaltilførsler fra utlandet var en vesentlig faktor
i denne veksten. Privatisering av tidligere offentlig eide virksomheter
har også bidratt til store kapitaltilførsler.
Finanskrisen og den påfølgende realøkonomiske krisen
rammet, og rammer til dels fremdeles, enkelte av landene i Sørøst-Europa
hardt. I kjølvannet av krisen har man jevnt over sett en kraftig reduksjon
i utenlandske investeringer, kutt i bistandsbudsjettene og nedgang
i overføringene fra diasporamiljøer. Forutsetningene for en vekstmodell
i stor grad basert på overføringer fra utlandet er således betydelig
svekket.
I tillegg sliter regionen med flere store felles
utfordringer. Høy arbeidsledighet og lav sysselsettingsgrad er et
gjennomgående problem. Flere av landene har også en svak industrisektor.
Et bedret investeringsklima er avgjørende for den
økonomiske utviklingen i regionen. Stadig sterkere tilpasning til
det indre marked i EU vil bidra til dette, og vil gi muligheter
for økte investeringer mellom landene i regionen og økte utenlandsinvesteringer
mer generelt.
Kosovo har særskilte utfordringer sammenlignet med
de øvrige landene i regionen. Landet har en særlig mangel på administrativ
kapasitet, lite forutsigbare rammevilkår for internasjonale investeringer,
lav konkurranseevne og en stor svart økonomi. Kosovos økonomiske
utfordringer kan være mer langsiktige enn hos de øvrige landene i
regionen. Kosovo har en positiv befolkningsutvikling, noe som skiller
landet fra den øvrige regionen. Dette er en utfordring dersom den
høye arbeidsledigheten vedvarer og grunnleggende reformer uteblir.
Handel og investeringer mellom landene i regionen
har økt i verdi og volum de siste ti årene. Nedbygging av handelshindre
har vært én viktig faktor. Frihandelsorganisasjonen CEFTA har bidratt
til å styrke det økonomiske samkvemmet i området. Det regionale
markedet er imidlertid ikke av stor betydning i volum. For de fleste
av landene er det EU som er den klart viktigste handelspartneren.
Det er først og fremst Kroatia og Serbia som henter ut et handelsoverskudd
av samhandelen i CEFTA.
Det sterkeste rammeverket for samarbeidet innen
energisektoren ligger i Energifellesskapet (Energy Community of
South East Europe). Gjennom tilslutningen til Energy Community har
landene i regionen forpliktet seg til å gjennomføre de samme reglene
som gjelder i det indre energimarkedet i EU. Fremdriften i denne tilpasningen
varierer sterkt fra land til land.
Mange av landene får en vesentlig del av sine gassforsyninger
fra Russland, noe som medfører store handelsunderskudd med Russland.
Sørøst-Europa har en viktig strategisk plassering mellom viktige
olje- og gassproduserende land (Russland, Kaukasus og Sentral-Asia)
og sentrale markeder i Europa. Flere av de planlagte gassrøralternativene
fra Det kaspiske hav og Russland vil gå gjennom land i regionen.
Statoil er medeier i ett av initiativene, Transadriatic Pipeline
(TAP), som vil frakte gass gjennom Hellas og Albania til Italia.
Forvaltning av vannressurser vil være sentralt. Vannkraft
er en viktig energikilde i dag og det er et potensial for økt produksjon
gjennom opprustning og utbygging. Det er betydelige kullforekomster
i regionen og elektrisitetsforsyningen bygger i stor grad på kullfyrte
kraftverk. Det er et mål å øke andelen av fornybare energikilder
og redusere utslippene fra kullkraftverkene.
Utvikling av lokal næringsvirksomhet har vist seg
å være et viktig bidrag til økonomisk og sosial utvikling ikke bare
gjennom å skape nye arbeidsplasser, men også gjennom å fremme samarbeid
og praktisk samvirke mellom ulike grupper og samfunn som tidligere
lå i konflikt med hverandre. Et helt sentralt virkemiddel for å støtte
lokal utvikling av små og mellomstore bedrifter er etablering av
inkubatorer og innovasjonssentre. Entreprenørskap, innovasjon, kunnskap
og kapital utgjør fundamentet i denne satsingen. Sektorer man særlig
har fokusert på er IKT, ren energi/energieffektivisering, maritim næring
og næringsmidler.
Norge har de senere årene etablert bilaterale strategiske
støttefond hos de internasjonale finansieringsinstitusjonene European
Bank for Reconstruction and Development (EBRD) og Verdensbanken/International
Finance Corporation (IFC). Videre er Norge en aktiv deltaker og bidragsyter
i multilaterale investeringsfond innenfor infrastruktur, miljø-
og energisektoren. Deltakelse i fondene vil prioriteres fra norsk side.
Norges energikompetanse og sterke prioritering av miljø- og klimaspørsmål,
og regionens behov for ren energi og energirelatert kompetanse og
tjenester, tilsier at sektoren bør bli prioritert.
Regjeringen vil fremover prioritere arbeidet
med å bidra til økonomisk utvikling og sysselsetting gjennom tettere
samordning og styrking av innsatsen for næringsutvikling, høyere
utdanning, forskning og utvikling. Innsatsen for forskning, høyere
utdanning og innovasjon vil samles innenfor Programme in Higher
Education, Research and Development in the Western Balkans 2010
– 2014 (HERD), og gjennom å bygge videre på nettverket av næringsinkubatorer
og støttefond.
Utarbeidelse av frihandelsavtaler mellom EFTA og
landene på Vest-Balkan er ett virkemiddel for å bidra til økt handel.
For Kroatia og Makedonia trådte slike avtaler i kraft i 2002. Regjeringen besluttet
i 2007 å arbeide for at EFTA skulle innlede forhandlinger om frihandelsavtaler
med Albania, Bosnia-Hercegovina, Montenegro og Serbia. Dette arbeidet
har så langt gitt gode resultater. Norge sammen med de øvrige EFTA-statene
Island, Liechtenstein og Sveits undertegnet frihandelsavtaler med
Albania og Serbia i 2009. Det forventes at disse avtalene vil tre
i kraft i løpet av 2011. Våren 2011 innleder EFTA forhandlinger
om tilsvarende avtaler med Bosnia-Hercegovina og Montenegro.
Norge har vært en aktiv støttespiller for tiltredelsesprosessene
til WTO for Montenegro, Serbia og Bosnia-Hercegovina. Montenegro
og Serbia søkte WTO-medlemskap i 2004 mens Bosnia-Hercegovina søkte
medlemskap i 1999. Forhandlingene er langt fremskredne for alle
tre land, og relativt snarlig WTO-tiltredelse er ventet. Albania,
Kroatia og Makedonia er allerede medlemmer av WTO. Kosovo ønsker
å søke om observatørstatus og etter hvert medlemskap i WTO, og søker
støtte fra land som har anerkjent staten.
Norsk bistand til Vest-Balkan har siden tidlig 1990-tall
i hovedsak vært forvaltet av Utenriksdepartementet. Norad fikk i
2010 gjennomført en evaluering av norsk bistand på Vest-Balkan fra
1991 frem til 2008. Evalueringsrapporten konkluderer med at den
norske bistandsporteføljen har vært i samsvar med målene for den norske
bistanden, har møtt behov i samarbeidslandene, og i det store og
hele vært effektiv. Samtidig påpekes det svakheter i langsiktig måloppnåelse
og bærekraft for deler av porteføljen. Rapporten retter også kritikk
mot deler av forvaltningsmodellen man har valgt. Riksrevisjonen
påpeker mange av de samme manglene i sin gjennomgang av bistanden
til Serbia i 2008.
Regjeringen har de siste årene aktivt forbedret forvaltningsrutinene
i Utenriksdepartementet, slik at en del av punktene reist i Norad-evalueringen
allerede er utbedret. Evalueringsrapporten vil imidlertid tjene
til ytterligere nytenkning og forbedring av bistandsforvaltningen
på Vest-Balkan.
Det er viktig å forhindre at norsk bistand
dupliserer eller motvirker andre lands innsats og at det ikke skapes
ekstra utfordringer i mottakerlandenes arbeid for å samordne og
absorbere bistanden. Giversamordning er en kompleks og omfattende
prosess med mange utfordringer. Verdensbanken og Kommisjonen har
tidligere gjennomført felles giversamordningsmøter for regionen,
men i økende grad skjer giversamordningen lokalt med EU/mottakerlandets
myndigheter i lederrollen. Dette er utfordrende for Norge ettersom
bistanden blir forvaltet i Oslo. Dette begrenser Norges deltakelse
i den daglige samordningen mellom de mest sentrale aktørene.
Norges bistand til institusjonell reform har
så langt blitt sett på som verdifull av mottakerlandene fordi den
er fleksibel og raskt på plass og kan finansiere små, men viktige
prosjekter som faller utenfor andre giveres (særlig EUs) ordninger. Norsk
bistand kan også forberede eller igangsette større satsinger som
kan overtas av andre når mer langvarige behandlingsprosesser sluttføres.
Det er viktig at disse fordelene ikke går tapt
i det videre arbeidet med forbedringen av forvaltningen.
For å oppnå bedre koordinering og mottaker-orientering
må Norges bistandsportefølje effektiviseres og få klarere prioriteringer
og innsatsområder. Ved å konsentrere bistanden på færre sektorer
og større programmer mener regjeringen det vil gjøre det lettere
å samordne norsk bistand til landenes prio-riteringer og til annen
internasjonal bistand. Dette møter også et av hovedankepunktene
i Norad-evalueringen om at norsk bistand har vært for fragmentert
og har manglet sektorstrategier.
Regjeringen vil videreføre bilaterale samarbeidsprogram
med Serbia, Makedonia og Montenegro og utvikle dialogen med myndighetene
i Bosnia-Hercegovina og Kosovo for å øke mottakeransvaret for sammensetningen
av Norges bistandsportefølje til de to landene. Regjeringen mener
en økende del av norsk bistand må samordnes på denne eller andre
måter med mottakerlandene. Myndighetene må ansvarliggjøres for utfordringene
i eget land. Mottakerlandene må aktivt styre interne og eksterne
ressurser dit de trengs mest.
Norads evalueringsrapport påpeker behovet for flere
dokumenterbare strategier for å sikre langsiktige resultater av
norsk innsats på Vest-Balkan. Regjeringen er enig i at man nå er
i en annen fase av innsatsen i regionen. Det er blitt mer relevant
å utarbeide langsiktige strategier for arbeidet, blant annet for
å sikre måloppnåelse på lengre sikt. Regjeringen har gjennomført
viktige tiltak for å bedre resultatstyringen i bistanden til regionen.
Siden 2008 har det vært mulig å søke om støtte over flere år. Dette
har gitt bistandsmottakerne mer forutsigbarhet, men også økt ansvar
for å tydeliggjøre målene for innsatsen.
I Norads evalueringsrapport stilles det spørsmål ved
nivået på kontrolltiltak i gjennomføringen av bistandsprosjektene.
Noen av de samme spørsmålene ble reist av Riksrevisjonen etter en gjennomgang
av prosjekter i Serbia i 2007. Regjeringen har i etterkant informert
både Stortinget og Riksrevisjonen om de tiltak man har og vil gjennomføre
for å bedre oppfølgingen av bistanden til Vest-Balkan.
Et hovedankepunkt fra Riksrevisjonen og Norad-evalueringen
er at ordningen forvaltes i Utenriksdepartementet og ikke lokalt
på ambassadene slik det er vanlig i ODA-godkjente land utenfor Europa/Eurasia.
Regjeringen mener tiden foreløpig ikke er inne til å foreta en gjennomgripende
endring i forvaltningsmodellen, men vil fortløpende vurdere dette.
Antallet prosjekter og avstanden til gjennomføringen
har åpnet spørsmålet om hvorvidt man er i stand til å avdekke ev.
mislighold og korrupsjon. Regjeringen praktiserer nulltoleranse for
korrupsjon og alle mistanker blir fulgt opp av utenrikstjenesten.
Selv om prosjektrapporter og revisjonsrapporter er viktige i arbeidet
for å hindre korrupsjon, behøves det også andre tiltak for å avdekke
korrupsjon. Regjeringen har etablert en tiltaksplan for å bedre
kontrollen med prosjektene.
Evalueringsrapporten påpeker at en høy andel
av bistanden er blitt kanalisert gjennom norske organisasjoner,
i tråd med «den norske modellen». Regjeringen mener at situasjonen
nå er moden for i større grad å støtte lokale miljøer direkte, uten
norske institusjoner og organisasjoner som mellomledd. Strukturer
er på plass som gjør mottakerlandene bedre i stand til å ta ansvar
for sin egen utvikling.
Samtidig har arven fra kommunistregimet og krigene
på 1990-tallet skapt grunnlag for sterke motkrefter mot reell demokratisk
reform. Økonomiske interesser, herunder organisert kriminalitet
og korrupsjon, skaper også tilsvarende utfordringer. Motivering
utenfra og bruk av eksterne miljøer er derfor fremdeles nødvendig
for å sikre en fortsatt utvikling mot demokrati og forsoning mellom
folkegruppene. Lokalt eierskap i så måte vil si å innrette innsatsen
slik at man møter lokale behov og er i stand til å identifisere
de relevante aktørene.
Økt bruk av lokale aktører skjerper også behovet til
oppfølging og kontroll jamfør tidligere anførte bekymringer knyttet
til institusjonell kapasitet og faren for korrupsjon. Ressurser
må derfor brukes til å støtte lokale overvåkingsmekanismer.
Gjennom EØS-finansieringsordningene bidrar Norge
til sosial og økonomisk utjevning i de sørøsteuropeiske EU-landene
Slovenia, Romania og Bulgaria, samt Hellas. Innenfor avtalte innsatsområder
vil støtte bli gitt til tiltak som er i tråd med EU og mottakerlandenes
nasjonale planer og strategier for økonomisk og sosial utvikling.
I tillegg er det nedfelt i avtalene at de nye ordningene skal bidra
til å styrke det bilaterale samarbeidet mellom mottakerlandene og EØS/EFTA-landene.
Under EØS-finansieringsordningene 2009–2014 skal
det finansieres prosjekter i Romania, Bulgaria og Slovenia for henholdsvis
305,9 mill. EURO, 126,6 mill. EURO og 26,9 mill. EURO. Innsatsområder
for ordningene i det enkelte land defineres etter forhandlinger
med mottakerstaten. Overordnete formål for ordningen er miljø og klima,
grønn næringsutvikling, helse, forskning, utdanning og kulturarv,
arbeidsliv og sivilt samfunn og justisområdet. Rundt en fjerdedel
av midlene skal bidra til økt satsing på miljø og klima. En viktig
nysatsing er tiltak for et anstendig arbeidsliv og sosial dialog.
Noen av disse innsatsområdene ligger tett opp til prioriteringene
under Vest-Balkanbistanden.
EØS-finansieringsordningen gir et selvstendig bidrag
til demokratisk og økonomisk utvikling i Sørøst-Europa. Flere av
EU-landene i regionen og nærliggende land, som Ungarn og Slovakia, bidrar
også gjennom bilaterale bistandsprogram til utviklingen på Vest-Balkan.
Den overordnete positive utviklingen i regionen tilsier
at Norge bør fortsatt trappe ned bistanden og klarere konsentrere
den om enkelte land og sektorer. Regjeringen mener at bistanden
gradvis kan fases ut i Albania, Montenegro og Kroatia. For Kroatias
del vil utfasingen kunne skje raskt, i tråd med den positive utviklingen
i landet.
Serbias strategisk viktige rolle i regionen
tilsier fortsatt norsk bistand. Norges nære forhold til Serbia gir
en særlig mulighet til å sette bistanden inn i en overordnet bilateral
politisk ramme og bidra til reformarbeidet. Bistanden til Serbia
vil bli justert ned, men det legges ikke noen tidsplan for utfasing.
Bosnia-Hercegovina, Kosovo og til en viss grad Makedonia
er særlig sårbare land. Bistanden til Makedonia vil bli redusert,
men nivået vil avhenge av landets håndtering av eksterne og interne
utfordringer og evne til å absorbere norsk bistand. Bosnia-Hercegovina
og Kosovo står også overfor langsiktige utviklingsutfordringer. Det
er regjeringens oppfatning at Norge må bidra til en felleseuropeisk
innsats for å sikre en positiv utvikling i sårbare stater i regio-nen.
Den norske bistanden til de to landene har derfor et mer langsiktig
perspektiv. Bistanden bør allikevel på mellomlang sikt kunne bli
redusert i takt med oppnådde milepæler i reformarbeidet.
Forslag om bevilgninger til bistand i denne regio-nen
vil på vanlig måte bli lagt fram for Stortinget i de årlige budsjettforslagene.
Som del av en langsiktig og strategisk tilnærming tar regjeringen
sikte på at den samlede bistanden til regionen trappes ned nominelt
fra 575 mill. kroner i 2010 til 400 mill. kroner i 2013. Regjeringen
vil vurdere ytterligere reduksjon av bistanden til regionen etter
2013.
Regjeringen vil ha følgende regionale satsinger frem
mot 2013.
Regionalt samarbeid: Støtte til regionale samarbeidsorganisasjoner
samt nettverk for bedre samarbeid innen justis- og sikkerhetssektoren, kampen
mot organisert kriminalitet og korrupsjon.
Økonomisk utvikling: innovasjon, næringsutvikling
og utdanning, med fokus på energi, maritim sektor, IKT og landbrukssektoren; videreutvikling
av nettverket av inkubatorer i regionen, særlig innen IKT; bidrag
til regionale fond for økonomisk utvikling.
Menneskerettigheter og demokratiutvikling: Styrke
regionalt samarbeid for fremme av menneskerettigheter, særlig for
likestilling og kvinners rettigheter, seksuelle minoriteter, barn
og unge, og støtte samarbeid for etablering av overvåkingsmekanismer
for menneskerettighetsstandarder i regionen.
Forsoning: Støtte regionalt arbeid for dokumentasjon
og informasjon om krigsforbrytelser og straffeforfølging og regionale
nettverk for lokale forsoningsinitiativ.
Regjeringen vil videreføre bistanden til Bosnia-Hercegovina
på opp mot dagens nivå. Landet står fremdeles overfor store utfordringer.
Den kompliserte statsstrukturen hemmer politiske reformer og sementerer
etniske motsetninger. Den er også en stor utfordring for god bistandskoordinering.
Hovedformålet med bistanden vil være konsolidering av staten. Videre
euroatlantisk integrasjon vil være et viktig virkemiddel.
Manglende tempo i reformprosessene gjør det nødvendig
med et langsiktig perspektiv på norsk bistand. For institusjonsutviklingsprosjekter
og øvrige bidrag til reformarbeid vil oppnådde milepæler kunne gi
rom for fremtidig reduksjon. En viss reduksjon i bistanden vil også
kunne komme når Norges innsats innen humanitær minerydding avvik-les
i 2014. Prioriteringene for norsk bistand vil bli forankret gjennom
dialog med relevante bosniske myndigheter. I tillegg vil Norge fortsette
den sektorvise dialogen og giverkoordinerende arbeid gjennom internasjonale
fora. Norge bør prioritere innsatsen på følgende sektorer.
Godt styresett, herunder justissektoren. En
særlig prioritet vil bli gitt til videreføring av det bilaterale
justissektorprogrammet. Det vil også bli gitt støtte til institusjonsbyggingsprosjekter,
med hovedvekt på ytterligere konsolidering av statsnivået. Norge
vil søke å bidra med støtte til bredere giverfond eller større bilaterale
programmer.
Forsvars- og sikkerhetssektorreform. Norge vil fortsatt
bidra aktivt til forsvarsreform og NATO-integrasjon. Støtten vil
bli konsentrert om omstillingsprosjekter og reform av sentrale institusjoner,
herunder forsvarsministeriet. I tråd med Bosnia-Hercegovinas nasjonale
strategi for minerydding vil regjeringen videreføre innsatsen gjennom
Norsk Folkehjelp, med en planlagt uttrekning i 2014. Kjønnsperspektivet
og implementering av sikkerhetsrådsresolusjon 1325 vil bli tillagt
vekt.
Økonomisk utvikling. Norsk innsats vil særlig bli
rettet inn mot videreføring av inkubator-konseptet, støtte til innovasjonsmiljøer
og til kapasitetsbygging som er nødvendig for videre EU-integrasjon.
Utdanning. Det er stort behov for reform av
utdanningssektoren i Bosnia-Hercegovina. Norge har så langt gitt
støtte til avgrensede prosjekter. Regjeringen ønsker, gjennom dialog
med bosnisk-hercegovinske myndigheter, å utvikle et bredere bilateralt
utdanningsprogram.
Styrking av det sivile samfunn. Regjeringen
vil fremme forsoningsprosesser, dokumentasjon av krigsforbrytelser,
menneskerettighetsarbeid, likestilling og kvinners rettigheter,
inkludert bekjempelse av kjønnsrelatert vold.
Norges bilaterale støtte til Serbia har en strategisk
begrunnelse. Serbia er et nøkkelland for stabilitet i regionen.
Norges positive omdømme og gode politiske forhold til landet gir
gode forutsetninger for å utgjøre en forskjell. Dette er hovedårsaken
til at regjeringen mener Norge bør videreføre innsatsen i landet.
Selv med de klare serbiske reservasjonene mot NATO-medlemskap, vil
Norge kunne fortsette å spille en viktig rolle for å lette en ytterligere
serbisk tilnærming til NATO, samt forankre et europeisk perspektiv i
serbisk politikk.
Tidligere har store deler av bistanden vært
kanalisert gjennom norske frivillige organisasjoner, men med økt
fokus på statsbygging i bistanden gjennomføres prosjektene i økende
grad hos serbiske partnere, med faglig bistand fra norske miljøer.
Rundt halvparten av bistanden til Serbia fordeles i dag gjennom
et bilateralt samarbeid med Serbias regjering. Regjeringen legger
opp til en økning av denne andelen.
I takt med Serbias fremskritt mot EU-integrasjon anbefaler
regjeringen at norsk bistand justeres ned over de neste årene. Norsk
bistand bør konsentreres om følgende sektorer:
Godt styresett, herunder justis- og politisektoren:
Støtte til justissektoren vil være den viktigste komponenten. Det
vil videre gis støtte til å sikre demokratisk kontroll av politiet,
sikre uavhengige domstoler, styrke kampen mot organisert kriminalitet
og korrupsjon, samt styrke de uavhengige kontrollinstitusjoner som
ombud, riksrevisjon og antikorrupsjonsbyrå.
Forsvars- og sikkerhetssektorreform. Videreut-vikle
demokratisk kontroll av de militære styrker og følge opp FNs sikkerhetsrådsresolusjon
1325.
Energi og klima. Bidra til gjennomføring av
lover og oppbygging av administrativ kapasitet på energi-, og klimaområdet
av betydning for Serbias EU-prosess og rammevilkårene for utenlandske
investeringer.
Fremme av likestilling, kvinners rettigheter
og minoriteters rettigheter, inkludert bekjempelse av kjønnsrelatert
vold og sosial inkludering av ovennevnte grupper.
Kosovos utvikling og fulle deltakelse i verdenssamfunnet
hindres av at flere land ikke har anerkjent landets selvstendighet,
herunder også enkelte EU-land. Kapasiteten i landets politiske institusjoner
er på mange områder svakt utviklet, og minoritetsspørsmål er en
vedvarende kilde til konflikt. I tillegg er arbeidsledigheten høy,
særlig blant unge, og mulighetene for økonomisk utvikling hemmes
i en viss grad av landets utenrikspolitiske utfordringer.
Regjeringens hovedanalyse er at utviklingen
i Kosovo går i riktig retning. Landet er imidlertid sårbart, og
muligheten for tilbakeslag er til stede. Regjeringen mener derfor
Norge bør opprettholde støtten til Kosovo på opp mot dagens nivå
til 2013. En eventuell nedtrapping av bistanden etter 2013 bør være
mulig gitt en fortsatt positiv utvikling i landet. Regjeringen er
imidlertid forberedt på at bistanden til Kosovo kan bli av mer langvarig
karakter. Norge bør fokusere innsatsen på følgende områder.
Godt styresett, herunder justis- og politisektoren:
Støtte EULEX’ innsats innen justis- og politifeltet, og gi støtte
til justissektorreform med særlig fokus på domstolsapparatet og
kampen mot organisert kriminalitet, kapasitetsbygging og demokratiutvikling
i sentrale institusjoner, minoriteters politiske deltakelse.
Økonomisk utvikling, herunder sysselsetting
og utdanning. Videre støtte vil bli gitt til næringsinkubatorer,
utvikling av små og mellomstore bedrifter, sysselsetningstiltak
og yrkesrettet multietnisk utdanning, fokus på unge og kvinner, samt
minoritetsområder.
Styrking av det sivile samfunn: regjeringen
vil fremme likestilling og kvinners rettigheter, inkludert bekjempelse
av kjønnsrelatert vold, fremme minoriteters rettigheter og sivilt
samfunns overvåking av opprettholdelse av rettsstatsprinsipper.
I takt med Makedonias positive utvikling mot EU
og NATO og fremdrift i tråd med Ohrid-avtalens mål, har Norge trappet
ned sin bistand. Fremdriften har nå i noen grad stoppet opp, og det
reises på ny bekymring for landets interne stabilitet. Samtidig
kan det stilles spørsmål ved landets evne til å absorbere norsk
bistand på en tilfredsstillende måte. Regjeringen vil derfor, avhengig
av den politiske utviklingen, fortsette nedtrapping av bistanden
frem til 2013. Nivået etter 2013 vil avhenge av landets politiske
stabilitet og økonomiske utvikling.
I økende grad har prosjektene blitt valgt ut
gjennom en bilateral samarbeidsavtale med makedonske myndigheter,
og målsettingen har vært at 50 pst. av midlene skal fordeles gjennom
denne mekanismen. Prioriteringene skal derfor være forankret i landets
egne prioriteringer, planer og behov. Norske organisasjoner spiller
en stadig mindre rolle i prosjektsamarbeidet med Makedonia.
Fra norsk side vil man foreslå følgende sektorer for
fortsatt bistand til Makedonia.
Godt styresett. Med særlig vekt på; antikorrupsjonstiltak,
reformer innen rettsvesenet, støtte til EU-tilpasning og styrking
av Makedonias kompetanse til å føre forhandlinger om EU-medlemskap,
samt reformer innen offentlig forvaltning som kan fremme transparens,
profesjonalitet og politisk uavhengighet.
Energi og klima. Bidra til utvikling av lovverk, gjennomføring
av lover og oppbygging av administrativ kapasitet på energi-, og
klimaområdet av betydning for Makedonias EU-prosess og rammevilkårene
for utenlandske investeringer.
Fred og forsoning. Bidra til økt integrasjon
og bedre sameksistens mellom etniske grupper, herunder støtte til
å fremme integrert undervisning. Støtte til gjennomføring av Ohrid-avtalen.
Økonomisk utvikling, tiltak for økt sysselsetting. Særlig
vekt vil bli lagt på kompetansehevings- og utdanningstiltak som
kan styrke jobbmulighetene for etniske minoriteter, kvinner og ungdom.
Kroatia er et viktig land i regionen og en poten-siell
sterk samarbeidspartner for Norge innen flere sektorer. Som partner
i NATO og som et land som snart vil bli en del av det indre marked, mener
regjeringen det nå er viktig å utvikle det bilaterale samarbeidet
uten bruk av bistandsmidler. Norge vil derfor avslutte resterende
bistandsaktiviteter i Kroatia i løpet av 2011.
Regjeringen mener det er riktig å opprettholde
et begrenset bistandssamarbeid med Albania frem til 2013, med vekt
på de sektorer der Norge kan utgjøre en forskjell. Landet har store
uutnyttede vannkraftsressurser. Regjeringen mener Norge bør bistå
med sin kompetanse i utviklingen av energisektoren, herunder innføring
av europeiske standarder som gjør det mulig for utenlandske selskaper
å investere i sektoren. Norge bør også kunne fortsette arbeidet
for likestilling og kvinners rettigheter, spesielt når det gjelder vold
i hjemmet og menneskehandel. Det er videre ønskelig å ha en åpning
for å støtte prosjekter som kan skape synergieffekter med norske satsinger
i nabolandene.
Montenegro er trolig det landet som kan vise
til den raskeste fremgangen når det gjelder euroatlantisk integrasjon.
Det er også vanskelig å se at landet utgjør noen trussel for regional
stabilitet. Samtidig er erfaringen at bistandssamarbeidet med Montenegro
har vært effektiv og gitt gode resultater. Regjeringen vil derfor
opprettholde et begrenset bistandssamarbeid med Montenegro frem
til 2013 for å støtte landets reformprosess og integrasjon i euroatlantiske
strukturer. All bistand vil kanaliseres gjennom det bilaterale stat-til-stat
samarbeidet.
Utviklingen i regionen som helhet har vært positiv
etter avslutningen av konfliktene på 1990-tallet. Det gjenstår utfordringer
knyttet til konsolidering av de mest sårbare statene i regionen, samt
generelt til utvikling av rettsstaten, til kampen mot korrupsjon,
og for økonomisk utvikling. De gjenværende utfordringene overskygger
ikke det som er oppnådd over en forholdsvis kort tid. Mange av dagens
utfordringer er også i mindre grad særegne for landene på Vest-Balkan,
men deles av andre europeiske land.
Regjeringen mener Norge fortsatt har forutsetninger
for å bidra i viktige endringsprosesser i regionen. Et langsiktig
engasjement kombinert med et kritisk blikk på det internasjonale
samfunns rolle er et godt utgangspunkt. Norge er en troverdig partner
både for landene i regionen og for NATO og EU.
Regjeringens overordnete mål for innsatsen i
regionen er å bidra til varig stabilitet og en økonomisk og politisk
bærekraftig utvikling. Euroatlantisk integrasjon har vist seg å
være et viktig virkemiddel for å motvirke konflikter og sikre demokratisk
reform. Fremtidig norsk innsats vil rette seg inn mot å støtte denne
prosessen.
Regjeringen vil fortsette å bidra aktivt til
videre NATO-integrasjon for regionen. Gjennom samarbeid med landene
vil Norge kunne bidra til å påskynde denne utviklingen. Regjeringen
vil prioritere samarbeid om forsvars- og sikkerhetssektorreform
i årene fremover.
Støtte til EUs integrasjonsprosess er et annet virkemiddel.
Norge har som ambisjon å være en konstruktiv partner for EU og for
landene i regionen. Støtte til reformer av offentlig sektor og godt
styresett er en viktig del av dette arbeidet, positive bidrag til
endringen av karakteren av det internasjonale nærværet likeså.
Regjeringen vil bidra til samarbeid og dialog mellom
landene på Vest-Balkan. Norge har et godt forhold til alle landene
i regionen og særlig sterke relasjoner til enkelte av dem. Det er
et godt utgangspunkt for konkrete bidrag. Politisk og finansiell
støtte til ulike regionale og sub-regionale initiativer vil være
en viktig kanal.
Regjeringen vil bruke utviklingsbistanden aktivt for
å oppnå de overordnede målene. Avvikling av bistanden til regionen
er en langsiktig målsetning. Allerede nå gjør utviklingen det mulig
å avvikle bistanden til tre av landene i regionen.
Selv om regjeringen legger opp til å trappe
ned og fase ut enkelte bistandsmottakere, må den gjenværende porteføljen
være både vesentlig og relevant. Styrken i norsk bistand så langt
har vært evnen til raskt og fleksibelt å tilpasse seg utviklingen
i regionen og til å sette bistanden inn i en videre politisk ramme.
Denne styrken skal bevares. Samtidig legges det opp til en videre
effektivisering gjennom ytterligere konsentrasjon av bistanden.
Antall mottakerland og innsatsområder reduseres, og det legges opp
til færre og større prosjekter. Den lokale forankringen vil også
bli styrket. Valget av innsatsområder og mottakerland gjøres imidlertid
slik at bistanden fortsatt vil kunne støtte opp under viktige reformprosesser
og Norges politiske rolle.
Parallelt med at landene er i ferd med å bli
nære partnere og allierte, vil regjeringen styrke fokuset på ivaretakelse
av norske interesser i regionen. Gjennom godt samspill med næringslivet søker
regjeringen å ivareta potensielle norske næringsinteresser. Regjeringen
vil også bidra til å ivareta norske politiske interesser, blant
annet knyttet til kriminalitetsbekjempelse og sikkerhetspolitikk.
Sørøst-Europa og Vest-Balkan er en del av Norges
nærområder. En fortsatt positiv utvikling i regionen har betydning
også for norsk sikkerhet og økonomi. Det er et økende samkvem mellom våre
land, gjennom økt turisme, arbeidsmigrasjon og økonomisk samarbeid.
Regjeringen ønsker å normalisere forholdene mellom våre land, med
vekt på partnerskap og likeverd og slik fjerne inntrykket av en
region preget av krig og konflikt.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Laila Gustavsen, Eva Kristin Hansen, Stein Erik Lauvås, Tore Nordtun,
Anita Orlund og Helga Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild
Ellingsen, Morten Høglund, Siv Jensen, Peter N. Myhre og Karin S.
Woldseth, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Ivar Kristiansen og
lederen Ine M. Eriksen Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti, Bård
Vegar Solhjell, fra Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, og fra
Kristelig Folkeparti, Kjell Arvid Svendsen, er av den oppfatning
at det er viktig at Stortinget nå får en ny melding om den norske
innsatsen i Sørøst-Europa. Det har skjedd store forandringer i denne
delen av Europa, både fremgang, stagnasjon og tilbakeskritt. Man
kan fremdeles se på Sørøst-Europa som «det urolige hjørnet».
Komiteen slutter seg til det
engasjementet som Norge og regjeringen har vist i Sørøst-Europa gjennom
politisk, økonomisk og militær støtte i regionen, for å sikre fred,
stabilitet, demokrati og økonomisk vekst.
Komiteen slutter seg til også
til de to hovedprinsippene for ressursbruk og innsats i regionen;
graden av viktighet og relevans for det norske samfunn, og Norges
mulighet og evne til å gjøre en forskjell. Komiteen mener
at begge disse hovedprinsippene er svært relevante for situasjonen
i Sørøst-Europa.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det
overordnede inntrykket av utviklingen i regionen er positivt, men
at fremgangen varierer i de enkelte landene.
Serbia spiller en nøkkelrolle i regionen
når det gjelder politisk stabilitet og utvikling. Komiteen registrerer
at reformarbeidet i Serbia er omfattende og er på rett vei, selv
om det fortsatt gjenstår meget. Kampen mot korrupsjon, videreutvikling
av demokratiske institusjoner og oppbygging av kontrollrutiner er
viktige områder hvor Norge kan bidra. Norsk bidrag til oppbygging
av den serbiske riksrevisjon er et eksempel på dette.
Komiteen vil understreke betydningen
av en positiv utvikling i Kosovo-spørsmålet og en god dialog mellom
Beograd og Pristina, for utviklingen i området. Løsning av utfordringene
i forholdet mellom de to landene vil ha stor betydning for den videre
utvikling av Serbias forhold til det europeiske samarbeidet.
Komiteen viser videre til at
oppløsningen av statsdannelsen Serbia og Montenegro i 2006 skjedde
på en fredelig måte og at krigsforbryterne Goran Hadzic og Ratko
Mladic nå er utlevert til krigsforbryterdomstolen i Haag. De viktigste
hindrene for serbisk EU-medlemskap er derved ryddet av veien.
Komiteen har merket seg at kommisjonen
den 12. oktober la fram sin anbefaling om å tilkjenne Serbia kandidatstatus
i EU. Dette er en viktig anerkjennelse av det arbeid og den kurs
serbiske myndigheter har valgt.
Komiteen viser til regjeringens
vurdering av statsstrukturen i Bosnia-Hercegovina og har merket
seg uttalelsen om at en fremtidsrettet politikk for landet må ha
som utgangspunkt at staten ikke fungerer tilfredsstillende i sin nåværende
form. Komiteen deler regjeringens syn på at endringer
i statsstrukturen må bygges på enighet mellom de ulike gruppene
og ikke ta utgangspunkt i det internasjonale samfunns idealmål for
landet.
Komiteen støtter videre regjeringen
i behovet for å avvikle høyrepresentantens kontor og vil understreke
at en internasjonalt utpekt høyrepresentant med vide fullmakter
ikke er i tråd med de verdier som forventes av potensielle medlemmer av
EU og NATO. NATO er et viktig instrument for å sikre intern og regional
stabilitet i regionen. Bosnia-Hercegovina er fra 2006 innlemmet
i NATOs program «Partnerskap for fred» (PFP). Komiteen registrerer
at det ikke er oppnådd politisk enighet i landet om å imøtekomme
NATOs krav om at forsvarseiendom skal tilhøre statsnivået. Oppfyllelse
av kravet vil være en viktig forutsetning for at Bosnia-Hercegovina skal
oppnå en fullverdig status i NATO-samarbeidet.
Komiteen har merket seg at regjeringen
vurderer situasjonen i Kosovo som forholdsvis stabil, men med langsiktige
negative trender. Komiteen vil understreke viktigheten
av at norsk bistand bidrar til politisk stabilitet, til utvikling
av demokratiske institusjoner og til å sikre det serbiske mindretallets
rettigheter i området.
Komiteen har merket seg regjeringens
uro for utviklingen i Makedonia og registrerer at spenning og mistro
mellom den albansk-makedonske og slavisk-makedonske befolkningen
er tiltagende.
Komiteen støtter arbeidet med
å få Makedonia som medlem av NATO. Dette forutsetter imidlertid
en løsning på navnestriden mellom Makedonia og Hellas. Komiteen deler regjeringens
syn på at en løsning primært må søkes innen rammen av bilaterale
forhandlinger i FN-regi. Norges bidrag i den sammenheng er begrenset
til en oppfordring til partene om å vise vilje til løsning og opptre
konstruktivt i forhandlingene.
Komiteen noterer at Albania har
oppnådd betydelige fremskritt de siste årene. Blant annet er medlemskapet
i NATO viktig i den sammenheng. Kamp mot korrupsjon, bedring av
rettsapparatet og videreutvikling av et demokratisk styresett må
imidlertid fortsatt stå høyt på dagsordenen.
Kroatia har i løpet av den tiden som er gått
siden oppløsningen av Jugoslavia utviklet seg til et stabilt demokrati
og vil om trolig om kort tid bli tatt opp som EUs 28. medlemsland.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at den politiske utviklingen er ikke like god i alle land som
omfattes av Sørøst-Europa-begrepet. Enkelte stater preges av manglende
evne til demokrati og ikke minst manglende vilje til demokrati.
Spesielt er det verdt å nevne Kosovo, Makedonia, Albania, Bosnia-Hercegovina
og Moldova. Moldova er ikke nevnt i meldingen, men også dette landets
politikere har store utfordringer når det gjelder den demokratiske
prosessen og manglende vilje til å sette innbyggerne i fokus. Moldova
har i likhet med de andre landene i regionen også store utfordringer
når det gjelder minoriteter, korrupsjon og arbeidsledighet. Disse medlemmer stiller
seg derfor noe undrende til det faktum at Moldova ikke er en del
av meldingen.
Disse medlemmer er kjent med
at det også er land som ikke er medlemmer av EU, som bestreber seg
på og gjør det de kan for å tilpasse seg de demokratiske spillereglene
som gjelder i resten av Europa. Av land som sies å ha lykkes med det,
er Serbia og Kroatia. Serbia har en nøkkelrolle når det gjelder
situasjonen i det tidligere Jugoslavia. Ikke bare har de lykkes
med økonomisk vekst og demokrati, Serbia har også nøkkelen til å
skape stabilitet i både Bosnia-Hercegovina og Kosovo.
Disse medlemmer mener derfor
at samarbeidet mellom Serbia og Norge bør reflektere den viktige
rollen Serbia har, og at man i fellesskap forsøker å få til en løsning
både i Kosovo og Bosnia-Hercegovina. Det er bra at regjeringen bilateralt
har god dialog med Serbia og Kosovo, men disse medlemmer forventer
også at man tar opp i den dialogen både forholdene for kosovoserberne
som lever på serbisk side av grensen, og som lever under svært dårlige
forhold. Man bør i denne dialogen også drøfte spørsmålet om eiendommer
som kosovoserberne er blitt fratatt og deres mulighet til å returnere.
Når det gjelder Serbias forhold til Bosnia-Hercegovina, er det både
viktig og nødvendig at den serbiske regjering så langt det er mulig
øver påtrykk på Republika Srpskas ledere ved å understreke at Bosnias
grenser ligger fast, slik at man kan få løst opp i de interne spenningene
i Bosnia-Hercegovina.
Disse medlemmer vil vise til
at spenningene er store på det politiske nivået i Bosnia-Hercegovina.
Ett år etter valget er det ikke blitt enighet om et Ministerråd.
Dette fører til at endringer både i grunnloven og andre lover som
er nødvendig for å tilfredsstille de internasjonale krav som er
satt til landet, fremdeles ikke er gjennomført. De etniske gruppene
greier ikke å samarbeide på politisk nivå, og konfliktene er fastlåst.
Disse medlemmer ser med stor
bekymring på det som skjer i Bosnia-Hercegovina. Flere internasjonale
organisasjoner som er til stede i landet frykter at en ny krig i
verste fall kan bli utfallet av spenningene, som nå stadig blir
mer synlig. Disse medlemmer ser også med stor bekymring
på at ungdommer fra de ulike etniske gruppene nå mobiliserer. De
blir i stadig større grad ekstreme i sine meninger og holdninger,
og retter seg mot de andre etniske gruppene.
Disse medlemmer ser også med
stor bekymring på den høye ledigheten blant ungdommer i Bosnia-Hercegovina.
Bortimot 46 pst. av ungdommen er uten arbeid. Håpløshet gir grobunn for
ekstreme tanker og handlinger.
Disse medlemmer vil peke på at
det viktigste arbeide Norge kan gjøre i Bosnia-Hercegovina er å
bidra til at myndighetene sikrer ungdom meningsfylt arbeid, og dermed
gir dem selvrespekt og selvaktelse. Disse medlemmer er
av den oppfatning at ungdommen er fremtiden i landet.
Disse medlemmer har forståelse
for at Kosovos manglende anerkjennelse fra ulike internasjonale
fora er et usikkerhetsmoment for landet. Det unnskylder likevel
ikke at minoriteter undertrykkes og at korrupsjon og menneskehandel foregår
på høyt nivå i landet. Disse medlemmer vil også vise
til rapporten i Europarådet ved rapportør Dick Marty, hvor det kom
svært kritiske merknader vedrørende organhandel, også dette på det
høyeste politiske nivå. Disse medlemmer vil videre
uttrykke bekymring for angrepene som nylig skjedde i Kosovo, der
ni personer fra FNs styrker ble skadet. Disse medlemmer registrerer
at forholdet mellom Serbia og Kosovo fortsatt utgjør den mest alvorlige
konflikten på Vest-Balkan. Disse medlemmer merker
seg at regjeringen fremhever Norges syn på Kosovo som et spesielt
tilfelle som ikke gir presedens når det gjelder andre utbryterregioner,
Kosovos unilaterale selvstendighetserklæring har ført til at separatister
i andre land utfordrer disse landenes territorielle integritet.
Disse medlemmer slutter seg til
den vurderingen regjeringen gjør av internasjonal tilstedeværelse,
men påpeker at det er nødvendig å sørge for fortsatt internasjonal
bistand til etablering av en habil justissektor og uavhengige domstoler.
Disse medlemmer merker seg at
meldingen i liten eller ingen grad belyser eller problematiserer
historikken til dagens beslutningstakere i regionen. Det er en kjent
sak at mange av dagens politikere og viktige samfunnsaktører har
vært beslutningstakere også i perioder hvor feil har blitt begått.
Spesielt kan vi se dette når det gjelder krigen i Bosnia på 1990-tallet.
Mange av de samme politikere som den gang var sterkt engasjert i
konflikten, både i og utenfor Bosnia, sitter fortsatt i ulike posisjoner
eller vender tilbake til et aktivt politisk liv.
I noen tilfeller kan enkeltpersoners historikk være
et hinder for konstruktiv dialog og samfunnsbygging. Disse
medlemmer mener at Norge i større grad bør engasjere seg
i prosessene som tar sikte på å bygge tillit mellom samfunnsaktører
på tvers av etniske grupperinger.
Disse medlemmer merker seg at
regjeringen omtaler og beskriver organisert kriminalitet som et
eget tema i meldingen. Det beskrives til dels stor organisert kriminell
aktivitet. De største problemene knytter seg til smugling av narkotika
til Vest-Europa, menneskehandel og smuglig av tyvegods ut av Vest-Europa.
En rekke kriminelle organisasjoner og nettverk har sitt utspring i
landene på Balkan, eller utstrakt samarbeid og samhandel med disse.
Den grenseoverskridende, organiserte kriminelle
aktiviteten er et problem for enkeltpersoner som rammes – for eksempel
ofre for menneskehandel, narkotikaavhengige, mennesker som blir
utsatt for vinningskriminalitet – men også for samfunnet som helhet.
Samfunn blir plyndret for viktige ressurser, sin ungdom og arbeidsinnsats.
De sivile samfunn på Balkan må bruke unødvendig mye av sine ressurser
på å stoppe kriminaliteten.
Disse medlemmer vil vise til
Fremskrittspartiets merknader i Meld. St. 7 (2010–2011) Kampen mot
organisert kriminalitet, med spesielt fokus på de åtte forslag til
vedtak.
Komiteen viser til
Montenegros mål om snarlig EU- og NATO-medlemskap og registrerer
at landet har gjort fremskritt i ved å innfri de politiske kriteriene
for EU-medlemskap.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enig i at et viktig element for å stabilisere landene i Sørøst-Europa
er å integrere landene tettere i det europeiske samarbeidet. Dette
har lykkes i noen grad, men disse medlemmer vil likevel
påpeke at det viktigste er viljen i det enkelte land til å innføre
demokrati som ikke bryter med menneskerettighetene. 5 av landene
har søkt medlemskap i EU, og Serbias kandidatur ble styrket ved
at man utleverte to av Europas mest ettersøkte menn til ICTY (krigsforbrytertribunalet
for det tidligere Jugoslavia).
Disse medlemmer viser til at
NATOs åpen dør-politikk også har vært en viktig del av den tilpasningen
man nå ser i Sørøst-Europa. Dette har gitt mer stabilitet og sikkerhet
i regionen.
Disse medlemmer peker på viktigheten
av at det er en felles innsats mellom FN, EU, OSSE, NATO og Europarådet
som skaper stabilitet i regionen. Norge er gjennom de ulike internasjonale
institusjonene en betydelig aktør i regionen. Disse medlemmer håper
at selv om regjeringen har planer om å redusere noe av sin aktivitet
i regionen, så vil man i de spesielt vanskelige områdene fortsette
å strebe etter stabilitet. Disse medlemmer vil likevel
advare mot for mye internasjonalt aktivitet, som kan føre til politisk
unnfallenhet. Bosnia-Hercegovina risikerer nå å tape 96 mill. euro
fra IMF, fordi det ikke ble oppnådd enighet om prioriteringene
Disse medlemmer mener at man
nå bør vurdere for Bosnia-Hercegovina om Dayton-avtalen bør gjøres
om til en Dayton II, som er langt mer oppdatert, og som ikke har
fredsperspektivet i seg, men samhandling og demokrati, og hvor de ulike
etnisitetene er ett folk i ett land.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at forholdene i de ulike land er nevnt mer utfyllende tidligere
i merknadene. Det er store variasjoner mellom landene i regionen, det
er derfor fortsatt viktig at Norge bidrar med ressurser til demokratibygging.
Når det gjelder rettsstatsutvikling er disse medlemmer av
den oppfatning at mange av landene i regionen har et langt stykke
igjen å gå. Dels fordi man i enkelte av landene blander den utøvende
og dømmende makt, dels fordi det i enkelte av landene fortsatt er
mulig «å kjøpe» sin dommer. Korrupsjonen er høy og lønningene lave
også innen påtalemyndigheter og dommere.
At regionen gjennomgår omfattende reformer innen
justissektoren er bra, men disse medlemmer vil også
bemerke at enkelte land i regionen til tross for forsøk på justisreformer
har politi og dom-stolsapparat som er svært korrupt. Disse
medlemmer ser det derfor som svært nødvendig å bekjempe
korrupsjon og støtter regjeringens prioriteringer på dette området. Disse
medlemmer har merket seg og støtter at regjeringen vil støtte
initiativet til korrupsjonsbekjempelse.
Komiteen vil peke
på at det sivile samfunn er av vesentlig betydning for at landene
i regionen skal oppnå den stabiliteten det internasjonale samfunn
ønsker, samt at de også bidrar til utvikling i regionen. Spesielt
er dette viktig i land der det forekommer interne spenninger. Det
sivile samfunn kan bidra til en forsoningsprosess. Det er derfor
av avgjørende betydning at Norge fortsetter å gi sin støtte til
dette, ikke minst fordi sivilsamfunnet kan fungere som et korrektiv
til myndighetene.
Komiteen støtter regjeringens
fokus på likestilling og kvinners rettigheter, inkludert arbeid mot
kjønnsbasert vold, minoritetsrettigheter og støtte til forsoningsprosesser.
Komiteen er særlig glad for at
kjønnsbasert vold og menneskehandel med kvinner og barn skal løftes
frem.
Komiteen er også fornøyd med
at det skal fokuseres på romfolket og behandlingen av denne etniske
gruppen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at deler av regionen hadde sterk økonomisk vekst inntil
finanskrisen var et faktum. Regionen sliter nå med relativt høy
arbeidsledighet, og spesielt ungdom har problemer med å skaffe seg
arbeid.
Disse medlemmer vil derfor peke
på at næringsutvikling er viktig for å kunne skape arbeidsplasser
i regionen. Men kanskje enda viktigere er det at landene forblir
stabile, med forutsigbare lover og regler, samt at man får bukt med
korrupsjonen. Dette fordi regionen er avhengig av at også utenlandske
selskaper er villig til å investere, men landene selv gjør det vanskelig
med sin uforutsigbare håndtering av investorer fra utlandet.
Komiteen har spesielt
merket seg problemene knyttet til korrupsjon og organisert kriminalitet
i enkelte land i regionen. Utbredelsen av omfattende korrupsjon
setter særlig strenge krav til kontrollen med norske midler som
benyttes i regionen. Komiteen vil påpeke viktigheten
av tett å koordinere kontrolltiltak, oppfølging og eventuelle sanksjoner
med andre aktører, særlig EU. Komiteen vil også understreke
viktigheten av at nasjonale myndigheter i flere land i regionen
tar sterkere grep for å bekjempe den omfattende organiserte kriminaliteten,
som har forgreninger over hele Europa, inkludert Norge. Kapasitetsbygging
på dette området må være en klar norsk prioritering.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enige i at en
viktig forutsetning for å stabilisere landene i Sørøst-Europa er
å integrere landene tettere i det europeiske samarbeidet. Det gjelder
både i EU og NATO. Flertallet konstaterer at samtlige land
med unntak av Serbia, ønsker NATO-medlemskap.
Når det gjelder rettsstatsutvikling, har mange
av landene i regionen fortsatt store utfordringer. Flertallet vil
understreke at dette er områder hvor Norge har bidratt og kan bidra
positivt i tiden som kommer. Reformer av justissektoren, utvikling
av offentlig sektor, bekjempelse av korrupsjon på alle nivåer, er
prioriterte oppgaver i årene som kommer, for å nå målet for demokrati og
menneskerettigheter.
Flertallet vil understreke betydningen
av å bedre den økonomiske utviklingen i regionen og har merket seg
den norske innsatsen for næringsutvikling i regionen med fokus på
innovasjon og utvikling av små og mellomstore bedrifter. Flertallet vil
imidlertid advare mot en ensidig satsing på inkubatorer ved etablering
av vanlige bedrifter. Relativt betydelige kostnader ved etablering
og subsidiering av driftskostnader til bedrifter som opererer i
konkurranse med andre etablerte bedrifter, er ikke nødvendigvis
den beste anvendelse av midlene. Flertallet vil henlede
oppmerksomheten på betydningen av praktisk opplæring i skoler og
høgskoler som et viktig satsingsområde.
Flertallet viser til den kritikken
som ble reist blant annet fra Riksrevisjonen mot deler av forvaltningsmodellen
for bistand til Vest-Balkan-landene og registrerer med tilfredshet
at regjeringen har tatt kritikken til følge og forbedret forvaltningsrutinene.
Flertallet vil understreke at
utviklingen i regio-nen sett under ett i årene etter konfliktene på
1990-tallet må anses som positiv. Det er imidlertid store variasjoner
mellom landene.
Flertallet slutter seg til regjeringens
opplegg for støtte til regionen. Det er viktig at bistanden effektiviseres
og sikres klare prioriteringer og innsatsområder.
Norge har fortsatt forutsetninger for å bidra
i viktige endringsprosesser i retning av varig stabilitet og en
økonomisk og bærekraftig utvikling. Dette kan skje i form av bidrag
til EUs integrasjonsprosess og ved aktiv bidrag til NATO-integrasjon
i regionen. Det er også viktig å støtte opp om initiativ til samarbeid
og dialog mellom landene.
Flertallet støtter videre arbeidet
med å ivareta norske interesser i området. Økende turisme, handels-
og økonomisk samarbeid bør stimuleres med vekt på likeverd og partnerskap.
Flertallet deler regjeringens
syn på at bistanden til Albania, Montenegro og Kroatia gradvis kan
fases ut. Likeledes at bistanden til Serbia over tid trappes ned.
Kosovo, Makedonia og Bosnia-Hercegovina står overfor mer langsiktige
utviklingsutfordringer som krever norsk støtte i årene fremover.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er enig i regjeringens prioritering
av disse tre landene på Balkan og forutsetter at man fra norsk side
opprettholder tilstrekkelig diplomatisk tilstedeværelse, blant annet
for å kunne følge opp den norske innsatsen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at den bistanden Norge har bidratt med fra 1990-tallet har vært
av stor betydning for regionen. Deler av regionen hadde neppe vært
der de er i dag, hvis det ikke hadde vært for denne bistanden. Disse
medlemmer har merket seg at Riksrevisjonen har påpekt mangler
ved langsiktig måloppnåelse og bærekraft.
Disse medlemmer vil understreke
at det er svært viktig at man tett følger opp de ulike delene av
bistanden i regionen. Det er mye korrupsjon både blant tjenestemenn
og enkeltmennesker, og det krever ekstra oppfølging av ressursene.
Disse medlemmer støtter derfor
at bistanden effektiviseres og får klare prioriteringer og innsatsområder,
og at dette samordnes med de enkelte lands behov, at man i større
grad bruker de enkelte lands lokale aktører, og i større grad bruker
det norske embetsverket i landene det gjelder.
Komiteen støtter regjeringens
prioriteringer, og har for øvrig ingen merknader.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Meld. St. 17 (2010–2011) – om norsk innsats
for stabilitet og utvikling i Sørøst-Europa – vedlegges protokollen.
Oslo, i utenriks- og forsvarskomiteen, den 16. november 2011
Ine M. Eriksen Søreide |
Karin S. Woldseth |
leder |
ordfører |