Regjeringen har som mål å utvise mest mulig åpenhet
når det gjelder eksporten av forsvarsmateriell, samt om eksportkontrollpolitikken
og praktiseringen av regelverket. Åpenheten er betydelig styrket
siden den første meldingen til Stortinget ble lagt frem i 1996.
Samtidig er det nødvendig å sikre at økt innsyn om eksporten skjer
innenfor rammen av den lovbestemte taushetsplikten som eksportkontrolloven
setter. I henhold til loven plikter enhver å gi Utenriksdepartementet
den bistand og de opplysninger som kreves for å kontrollere at bestemmelsene
i loven eller i forskrifter gitt i medhold av den blir fulgt. En
slik vid rett til innhenting av informasjon har sitt motstykke i
de strenge taushetsbestemmelsene om at enhver har taushetsplikt
om det de får kunnskap om etter loven. I Norge er forsvarsmateriellindustrien
preget av få og store produsenter av spesifikke varer, noe som representere
en ekstra utfordring i forhold til ønsket om større åpenhet.
Jeg vil påpeke at meldingen som er fremlagt
de siste årene gir informasjon om de forholdene som er nevnt av
Norges Fredslag. Meldingen omtaler tjenesteytelser i tilknytning
til de varene tjenestene gjelder, det gis en beskrivelse av varene
som er utført og det opplyses hvilke kriterier som er benyttet i
forbindelse med lisensavslag. Innenfor de rammene som taushetsplikten
setter, vil Regjeringen fortsette å vurdere muligheter for økt innsyn
i eksporten.
I Norge er det bare Nammo Raufoss AS som produserer
ammunisjon, og konsernet har systemer som innebærer at all ammunisjon
som produseres av konsernet er merket og kan spores.
Når det gjelder Kirkens Nødhjelps forslag er
det viktig å legge til grunn at en patron består av henholdsvis
hylse og prosjektil. Nammo-konsernets merking gjøres på hylsebunnen,
og/eller hylsen, og/eller prosjektilet. Merkingens plassering avhenger
av kaliberstørrelsen.
Nammo-konsernet fører register over all produksjon
og alle salg. Merkingen og registeret betyr at alle leveranser fra
konsernet kan spores. I samarbeid med industrien vil vi fortsette
å se på muligheter for å bedre norske produsenters merkings- og
sporingsmekanismer.
Regjeringen besluttet i 2009 å ta EUs åtte kriterier
inn i retningslinjene for Utenriksdepartementets behandling av søknader
om eksport av våpen, militært materiell, samt teknologi og tjenester
for militære formål. Kriteriene er reflektert i vedlegg A i retningslinjene.
Vedlegg A-kriterium 2 retter seg mot respekten for menneskerettighetene
og internasjonal humanitærrett i mottakerstaten. Her heter det bl.a.
at eksportlandet skal avstå fra å utstede eksportlisens når det er
åpenbar fare for at den militære teknologien eller utstyret kan
bli brukt til intern undertrykking eller til å begå alvorlige brudd
på internasjonal humanitærrett, samt utøve særlig forsiktighet og
ta hensyn til hvilken type militær teknologi eller utstyr som søkes
utført når FN, Europarådet eller EU har konstatert alvorlige brudd
på menneskerettighetene i mottakerstaten.
Som nevnt i mitt brev av 25. ds. til lederen
i utenriks- og forsvarskomiteen gir Retningslinjene, herunder Vedlegg
A-kriteriene, et solid grunnlag for å foreta en bred, grundig og
helhetlig vurdering av både innenriks- og utenrikspolitiske forhold
i et aktuelt mottakerland.
Regjeringen har besluttet å gjennomføre et EØS-relevant
direktiv rettet mot et mer forenklet og forutsigbart lisensieringsregime
innenfor EU og EØS-området (Europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/43/EF
av 6. mai 2009 om forenkling av vilkår for overføringer av forsvarsrelaterte produkter
i Fellesskapet). Direktivet vil gjennomføres ved en forskriftsendring,
etter vedtak i EØS-komitéen. Direktivet innebærer at det fra 1. juli
2012 kan utstedes generelle lisenser til norske bedrifter med lang
varighet for eksport til sertifiserte bedrifter innenfor EU/EØS-området. Samtidig
vil norske sertifiserte bedrifter kunne motta deler og komponenter
på samme måte fra bedrifter i andre EU/EØS land.
Det er nasjonal myndighet i avsenderlandet som utsteder
generell lisens til avsenderbedrifter innen de rammer og eksportrestriksjoner
som følger av gjeldende nasjonal politikk.
Bruk av generell lisens med lang varighet innebærer
at vekt flyttes fra forhåndskontroll til etterkontroll hos avsenderbedriftene.
Direktivet stiller krav til detaljerte registre i avsenderbedriftene.
Det forutsettes at nasjonal myndighet følger opp bedriftene jevnlig
og foretar stedlig kontroll.
Som ledd i å sikre kontrollen med eksportaktiviteter
knyttet til generelle lisenser, vil Utenriksdepartementet gjennomføre
regelmessig dialog og periodisk gjennomgang av bedriftens eksportaktiviteter.
Departementet har også et etablert samarbeid med tollvesenet om
gjennomføringen av kontrollen med eksport av strategiske varer, herunder
ved bruk av tollrevisorer for å kontrollere bedriftenes eksportaktiviteter,
gjennomføring av fysisk varekontroll eller kontroll av relevante
dokumenter knyttet til bedriftenes eksport.
Jeg vil også vise til at brudd på krav og begrensninger
knyttet til generelle lisenser vil omfattes av straffebestemmelsene
i eksportkontrolloven. Mislighold av vilkår som er satt vil også
kunne medføre at adgang til å benytte generelle lisenser tilbakekalles,
selv om misligholdet i seg selv ikke rammes av straffebudene.
Avslutningsvis vil jeg understreke at utstedelse av
generelle lisenser vil være gjenstand for grundige vurderinger i
departementet, både når det gjelder om en bedrift vil ha reell nytte
av en slik ordning og av bedriftens troverdighet og evne til å etterleve
betingelsene. For bedrifter som ikke har et betydelig samarbeid
med bedrifter i EU- eller andre EØS-land som forutsatt i direktivet, vil
det fortsatt måtte søkes om eksportlisens som før.