Jeg viser til brev 3. oktober 2011 om ovennevnte representantforslag
om at Norge trer ut av ILO-konvensjon nr. 169, nedlegger Sametinget,
opphever finnmarksloven og avvikler forvaltningsområdet for samiske
språk.
Det er av flere grunner ikke aktuelt for regjeringen
å følge opp representantforslaget.
Grunnloven § 110 a og sameloven er det nasjonale
rettsgrunnlaget for samepolitikken. Grunnloven § 110 a slår fast:
”Det paaligger Statens Myndigheter
at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan
sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.”
Sameloven konkretiserer innholdet i de overordnede
prinsippene som Grunnloven § 110 a etablerer. Sametinget ble etablert
ved samelovens vedtakelse, mens språkreglene kom inn i sameloven
i 1990.
De endringene representantene foreslår, vil
stå i et problematisk forhold til Grunnloven § 110 a.
Representantforslaget samsvarer heller ikke
med regjeringens samepolitikk. Regjeringen har som målsetning først
og fremst å ivareta hele befolkningen gjennom den generelle lovgivningen, men
erkjenner behovet for særskilte regler for å ivareta den samiske
befolkningen slik at samisk språk, kultur og samfunnsliv har en
sikker fremtid.
Grunnlaget for regjeringens samepolitikk er
at staten Norge er etablert på territoriet til to folk, nordmenn
og samer, og at begge folkene har den samme rett og det samme krav
på å kunne utvikle sin kultur og sitt språk. I tråd med signalene i
St.meld. nr. 28 (2007–2008) Samepolitikken, ønsker regjeringen å
føre en samepolitikk bygget på rettferdighet og fellesskap mellom
samene og landets øvrige borgere. Regjeringen mener at hensynet
til samiske interesser skal inkluderes i utformingen av politikk
på alle aktuelle områder. Videre ønsker regjeringen å bidra til
utvikling av internasjonal urfolkspolitikk og samarbeide om samiske
spørsmål med de nordiske landene.
For regjeringen er Sametinget, som samenes representative
organ, den viktigste premissleverandøren for samepolitikken. Regjeringen
er opptatt av å sikre at Sametinget har reell innflytelse på områder
som er viktige for det samiske samfunn, og å tydeliggjøre Sametingets
frie stilling. I et rent flertallsdemokrati kan det være vanskelig
å ivareta samiske interesser, samisk kultur og samiske sedvaner
på en tilstrekkelig god nok måte. Sametinget spiller en viktig
samfunnsrolle ved å sikre at demokratiske forankrede samiske perspektiver
og vurderinger blir en del av grunnlaget for de offentlige beslutningsprosessene.
Representantenes påstand på side 4 punkt 3 i forslaget,
om at videreføringen av Sametinget fremstår som en belastning for
Norges internasjonale anseelse, har jeg vanskelig for å forstå. Tvert
imot blir den norske ordningen jevnlig trukket frem i internasjonale
sammenhenger som et positivt eksempel på hvordan urfolk kan gis innflytelse
på statlig politikk. Representantenes sammenlikning mellom Sametinget
og apartheidregimet i Sør-Afrika tar jeg sterk avstand fra. Jeg
tillater meg i denne forbindelse meg å minne om at alle samer i
Norge har fulle demokratiske rettigheter i hele det norske demokratiske
systemet, på lik linje med alle andre.
Et levende samisk språk er en sentral del av samisk
kultur. Samelovens språkregler gir borgerne språklige rettigheter
i møte med ulike offentlige organ. I forvaltingsområdet for samiske språk
gjelder i tillegg særlige regler som skal sikre at samisk språk
skal bestå. Jeg mener det er viktig å sikre at samisk språk er i
daglig bruk, også i møte med offentlige organer.
Representantenes fremstilling av finnmarksloven
og etableringen av Finnmarkseiendommen fremstår som misvisende.
Jeg minner om at finnmarksloven ble vedtatt av et stort og tverrpolitisk flertall
i Stortinget etter anbefaling fra både Sametinget og Finnmark fylkesting.
Den har dermed en trygg demokratisk forankring.
Det er heller ikke riktig slik representantene synes
å mene, at ”området kontrolleres av samiske interesser”, og at ”den
samiske minoriteten har full kontroll over naturressursene”, jf.
s. 2 i representantforslaget.
Gjennom finnmarksloven og Finnmarkseiendommen
har finnmarkingene selv fått eierrådigheten og ansvaret for forvaltningen
av ressursene. Finnmarkseiendommen ledes av et styre på seks personer,
hvorav tre er oppnevnt av Sametinget og tre
av Finnmark fylkesting. Finnmarksloven er etnisk
nøytral på den måten at den enkeltes rettsstilling ikke er avhengig
av hvilken etnisk tilhørighet man har. Alle innbyggerne i Finnmark
har rett til å utnytte naturressurser på Finnmarkseiendommens grunn.
Også de som er bosatt utenfor Finnmark, har en lovbestemt adgang
til jakt og fiske på Finnmarkseiendommens grunn. Loven inneholder
imidlertid noen garantier for at det tas tilstrekkelig hensyn til
samiske interesser før det fattes vedtak som kan ha betydning for
samisk kultur, reindrift og liknende i utmarksområder.
Finnmarksloven § 5, som representantene viser til,
gir ingen samiske ”særrettigheter”. Det går tvert imot klart fram
av forarbeidene at bestemmelsen ikke innfører noen nye rettigheter,
men viser til eksisterende rettigheter opparbeidet etter vanlig
norsk rett.
Finnmarkskommisjonens avklaring av rettigheter
skjer på grunnlag av alminnelig nasjonal rett, herunder regler om
hevd og alders tids bruk. Det er snakk om å identifisere allerede
eksisterende rettigheter, og det er bruken som teller – ikke brukerens
etniske tilhørighet. Sakene kunne vært overlatt til domstolene,
men da ville man fått en situasjon som representantene selv advarer
mot på side 3 i forslaget, med en lang periode med uavklarte rettigheter.
Det har tidligere vært liknende kartleggingsprosesser i utmarksområder
i andre deler av landet.
Samene er anerkjent som urfolk av Norge og av FN.
ILO-konvensjon nr. 169 er del av de internasjonale rettsstandardene
som skal sikre at urfolks levesett og kultur opprettholdes og utvikles.
Konvensjonen er en sentral del av grunnlaget for regjeringens samepolitikk.
Selv om representantene har rett i at ILO-konvensjon nr. 169 ble
ratifisert etter en relativt rask behandling, har man i ettertid
foretatt grundige vurderinger av konvensjonens konsekvenser for norsk
rett. Vurderingene av ILO-konvensjonens bestemmelser var sentrale
i arbeidet med finnmarksloven og vil være det i det videre arbeidet med
oppfølgningen av Samerettsutvalget II (NOU 2007: 13). Det er samtidig
på det rene at sentrale deler av forpliktelsene i ILO-konvensjon
nr. 169 også følger av artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og
politiske rettigheter fra 1966. Det er ikke aktuelt for regjeringen
å gå bort fra de forpliktelsene vi har påtatt oss ved å ratifisere
disse to konvensjonene.