Meldingen gir en bred gjennomgang av ungdomstrinnet
i grunnopplæringen. Regjeringen gjør opp status og foreslår tiltak
med sikte på å gjøre opplæringen mer praktisk og variert, og dermed
mer motiverende og relevant for elevene.
Regjeringen ser noen områder som særlig sentrale
for å få til en fornyelse og styrking av ungdomstrinnet. Disse handler
om å øke valgfriheten og fleksibiliteten, å legge grunnlaget for
god klasseledelse for å styrke læringen og læringsmiljøet, samt
å få en bedre opplæring i regning og lesing.
Regjeringen vil gi meldingen og tiltakene en bred
forankring i sektoren og peker derfor ut en strategi for gjennomføring
av tiltakene. I en slik strategi vil Kunnskapsdepartementet trekke
inn ulike samarbeidspartnere.
Målet i meldingen er å gi elevene på ungdomstrinnet
økt motivasjon for styrket læring og bedre læringsresultater. Regjeringen
understreker motivasjonens betydning for god læring og for elevenes
læringsmiljø. Videre understrekes at skolen skal være en møteplass
for alle elever, uavhengig av bakgrunn og forutsetninger, og at den
skal sikre at elevene så langt det er mulig får likeverdig innhold
og kvalitet i opplæringen.
Meldingen peker på kompetanseutvikling for lærere
som dokumentert viktig for kvalitetsutvikling i opplæringen og foreslår
nye satsingsområder. PISA-resultatene viser særlige utfordringer
mht. tallregning og at gutter har særlig svake resultater i lesing.
Regjeringen mener det trengs målrettet kompetanseutvikling på disse
to områdene og vil komme tilbake til omfanget og innretningen av
tiltakene i forbindelse med de årlige forslagene til statsbudsjett.
Regjeringen vil innføre større valgfrihet innenfor
fellesskolens rammer, ikke ved spesialklasser eller elitetilbud.
Skolene skal kunne disponere tiden noe friere og valgfag innføres.
Tilbudet skal gi alle elever faglige utfordringer. Valgfagene skal
utvikles som tverrfaglige temaer med utgangspunkt i læreplanene
for fag. Nasjonale læreplaner skal utarbeides. Entreprenørskap og ungdomsbedrift
kan inngå. Forsøket med arbeidslivsfag fortsetter fram til 2013,
og alle skoler skal kunne delta i dette forsøket. Valgfag kan også
brukes til å ta fag fra videregående opplæring.
Regjeringen regner med at innføring av valgfag vil
fordre ca. 25 pst. høyere lærertetthet i forhold til ordinære timer,
og tar sikte på en gradvis innfasing over tre år. Totalkostnaden
vil bli i overkant av 470 mill. kroner.
Regjeringen understreker flere steder i meldingen
betydningen av lærerens evne til å motivere og være en god leder,
og setter klasseledelse sentralt i sin gjennomføringsstrategi, ved
siden av veiledning og annen kvalifisering av lærere.
Meldingen legger videre opp til en særskilt satsing
på å styrke ferdighetene i regning og matematikk. Lesesatsingen
skal videreføres, med særlig innretning mot gutter. Dette må sees i
sammenheng med overgangsprosjektet i Ny GIV, som særlig gjelder
de elever med svakest resultater på 10. trinn.
Andre tiltak i meldingen gjelder læringsstøttende
aktiviteter, tilpasset opplæring og differensiering, samt overgangen
mellom trinnene. Opplæringen skal være virkelighetsnær og variert,
både i praktiske og i estetiske fag, og som arbeidsmåte i andre
fag. Meldingen behandler læring gjennom IKT, kultur for tilbakemeldinger og
andre faktorer som er viktige for læringsmiljøet og læringen på
ungdomstrinnet. Endelig vil departementet vurdere hvordan en kan
øke kunnskapen om hva gode lekser er, med hjelp fra de nasjonale
sentrene, og vurdere ressurser avsatt til leksehjelp. Regjeringen
vil komme tilbake til dette i budsjettsammenheng.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tor Bremer, Svein Gjelseth, Stine Renate Håheim, Hadia Tajik, Truls
Wickholm og lederen Marianne Aasen, fra Fremskrittspartiet, Mette Hanekamhaug,
Tord Lien og Bente Thorsen, fra Høyre, Elisabeth Aspaker, Svein
Harberg og Henning Warloe, fra Sosialistisk Venstreparti, Aksel
Hagen, fra Senterpartiet, Anne Tingelstad Wøien, fra Kristelig Folkeparti,
Dagrun Eriksen, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser
til meldingen.
Komiteen er tilfreds med at regjeringen
har lagt fram en stortingsmelding om ungdomstrinnet, og støtter
meldingens hovedmål om en fornyelse av trinnet med formål å øke
elevenes motivasjon for læring og elevenes læringsutbytte.
Komiteen viser til behandlinga
av St.meld. nr. 31 (2007–2008) Kvalitet i skolen, der en samlet komité
sluttet seg til tre grunnleggende mål for grunnopplæringen, formulert
i følgende punkter:
«1. Alle elever som går ut av grunnskolen, skal mestre
grunnleggende ferdigheter som gjør dem i stand til å delta i videre
utdanning og arbeidsliv.
2. Alle elever og lærlinger
som er i stand til det, skal gjennomføre videregående opplæring
med kompetansebevis som anerkjennes for videre studier eller i arbeidslivet.
3.
Alle elever og lærlinger skal inkluderes og oppleve mestring.»
Komiteen understreker at disse
målene for kvaliteten i grunnopplæringen ligger fast og skal være
gjennomgående for alle nivåer i sektoren.
Komiteen har med stor bekymring
merket seg at elevenes motivasjon for skolen faller ut over i skoleløpet
og er lavest på slutten av ungdomstrinnet. Det er også svært bekymringsfullt
at en stor gruppe elever går ut av ungdomsskolen med så svake kunnskaper
at de vil ha vansker med å gå videre i utdanningssystemet.
Komiteen ser en klar sammenheng
mellom svake faglige ferdigheter, synkende motivasjon på ungdomstrinnet
og frafall av elever i videregående opplæring.
Komiteen mener derfor det er
nødvendig å foreta endringer i ungdomstrinnet slik at organisering
av undervisningen og læreplanene bedre imøtekommer det mangfold
av behov og de iboende muligheter elevene har.
Komiteen viser i denne sammenheng
til innledningen i den generelle delen av læreplanen der det står
følgende:
«Utgangspunktet for oppfostringa av elevane er deira
ulike personlege føresetnader, sosiale bakgrunn og lokale tilhør.
Opplæringa skal tilpassast til kvar einskild. Større likskap i resultat
blir skapt gjennom ulikskap i den innsats som blir retta mot kvar
einskild elev. Breidd i dugleik blir skapt ved å stimulere ulike
interesser og anlegg hos elevane. Særpreg ved den einskilde gir
sosialt mangfald – likskap i evne til å delta gjer samfunnet rikt.
Kort sagt, målet for opplæringa er å utvide evnene hos barn, unge
og vaksne til erkjenning og oppleving, til innleving, utfalding og
deltaking.»
Komiteen ser skolens dannelsesskapende
rolle som helt sentral. På denne måten ruster en barn og unge til
å skape det gode samfunn for fremtiden. I skolens formålsparagraf
legges det vekt på at skolen både skal gi utdannelse og dannelse, ved
at «Skolen skal fremme demokrati (…)», og «Elevene skal utvikle
kunnskap, ferdigheter og holdninger (…) for å kunne delta i arbeid
og fellesskap i samfunnet. De skal få skaperglede, engasjement og
utforskertrang (…) De skal ha medansvar og rett til medvirkning».
Komiteen mener det er viktig
at alle får mulighet til å utvikle sine evner og ferdigheter og gis
mulighet til å nå vedtatte læringsmål. Tiltakene i denne meldingen
innebærer ikke en ny reform, men en justering av innretningen av Kunnskapsløftet.
Ungdomsskolen varer tre år. Å endre holdninger og
implementere endringer tar tid. Selv om en del av tiltakene i meldingen
ikke er fastlagt i detalj, og enkelte elementer vil fases inn gradvis, anser komiteen det
som svært viktig å starte endringene allerede fra 2012 for ikke
å miste tid for de elever som ellers står i fare for å miste troen
på egne ferdigheter og dermed motivasjonen for skolearbeidet.
Komiteen støtter grunntanken
som meldingen bygger på om at opplæringen på ungdomstrinnet må bygge
på et bredt kunnskapssyn. Mye tyder på at skolen i dag ikke gir
gode nok muligheter til å formidle eller tilrettelegge for dette.
I stedet for å bygge opp positiv identitet hos elevene er det mange
elever som ikke opplever skolen som en mestringsarena som gir et
godt selvbilde og trivsel i hverdagen. En av grunnene er at mange oppfatter
at skolen i for stor grad prioriterer og verdsetter teoretisk kunnskap
framfor praktiske ferdigheter og kunnskap.
For å imøtekomme ulike behov og bredden i elevgruppen
er det nødvendig at skolen gis mulighet til å gi elevene større
variasjon i undervisningen. Komiteen støtter målsettingen
i meldingen om mer praktisk tilnærming gjennomgående i all undervisning
og i skolens innretning.
Komiteen vil understreke behovet
for at praktiske ferdigheter og kunnskap må anerkjennes på linje
med akademisk kunnskap i opplæringen. Likeså må skolen i større
grad tilrettelegge for elever med gode evner for teoretisk kunnskap slik
at de også får nødvendige utfordringer og effektiv progresjon i
læringen. Fellesskolen skal ha plass til alle, samtidig som den
tar høyde for forskjeller.
Komiteen viser til forskning
som viser at de svært gode resultatene i den finske skolen delvis kan
forklares med at det har vært stor grad av konsensus om skolepolitikken
i landet.
Komiteen har merket seg en stadig
større konsensus om skolepolitikk også i Norge og mener dette er
positivt og en viktig bakenforliggende faktor som kan bidra til
bedre skoleresultater.
Komiteen vil vise til den pågående
evalueringen av Kunnskapsløftet. Professor Sten Ludvigsen som leder
evalueringen av reformen, har kommentert funn av undervisningsevalueringen slik:
(DN, 2011)
«Skal resultatene oppsummeres, så er det at vi ser
mange positive tegn. Jeg tror kunnskapsløftet har vært en meget
god samfunnsmessig investering – og nødvendig for skolens utvikling.
(…) Kunnskapsdimensjonen – hva elevene faktisk oppnår av kompetanse,
altså læringsresultat, er mye kraftigere fokusert. Lærerne arbeider
mer systematisk med elevvurdering. Kravene til ledelse i skolen
– hos rektorer, kommuner og fylkeskommuner er kraftig økt. Man nærmer
seg ledelsesprinsipper i privat sektor.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er glade for at reformen
på avgjørende punkter ser ut til å gi det ønskede resultat og at en
samlet skolesektor nå bidrar til å løfte norsk skole. Dersom den
nye trenden i PISA-undersøkelsen fra 2009 holder seg når 2012-resultatet kommer,
vil det være et uttrykk for at snuoperasjonen med Kunnskapsløftet
har vist seg vellykket, og at en i Norge har greid å skape en bedre kultur
for læring i skolen.
Komiteen vil understreke
betydningen av at elevene før overgangen til ungdomstrinnet har tilegnet
seg gode grunnleggende ferdigheter. Elever som sliter på barnetrinnet,
må få hjelp så tidlig som mulig for å kunne overvinne sine problemer.
Dette er en forutsetning for at flest mulig elever skal være i stand
til å innfri de økte forventningene ungdomsskolen stiller til dem. Komiteen ser
det som svært viktig at det etableres en god dialog ved overgangen
fra barneskolen til ungdomsskolen, for å forebygge problemer og
bidra til at starten i 8. klasse blir en positiv opplevelse for
alle elevene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre, er tilfreds med at meldingen
fokuserer på viktigheten av å bli sett og bekreftet. Det er behov
for kompetanseheving og holdningsendring når det gjelder elever
som strever med skolen. Flertallet viser i denne sammenheng
til formålsparagrafens formulering om at:
«Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik
og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta
i arbeid og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede,
engasjement og utforskartrong.»
Flertallet mener det er viktig
å få økt innsatsen for sosial kompetanse for å ruste elevene til
å skape det gode samfunn. Flertallet mener dette
må gjennomsyre all opplæring.
Flertallet mener en sentral forutsetning
for mestring på ungdomstrinnet er at elevene møter lærere og en
skole med tilstrekkelig kunnskap om dem slik at tidlig innsats kan
bli en realitet.
Flertallet vil påpeke at det
synes å være stor enighet om at overgangen fra barneskolen til ungdomsskolen
for mange er den mest utfordrende perioden i hele utdanningsløpet.
De fleste skifter til et nytt skolemiljø, mange skifter medelever, og
mange opplever overgangen til en mer selvstendig skolehverdag med
mindre samarbeid mellom skole og hjem som utfordrende. Overgangen til
andre krav og metoder i undervisningen oppleves også som krevende. Flertallet peker
på at forskning viser at de elever som sliter faglig i barneskolen,
synes å få forsterket sine utfordringer i ungdomsskolen. Utfordringen
er derfor å fange opp disse elevene slik at de kan få hjelp til
å løfte seg og oppleve bedring i fagene. For å kunne gjøre dette
er det helt avgjørende at kunnskap om elevenes faglige ståsted blir
en del av kunnskapsoverføringen mellom barne- og ungdomsskolen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det ikke hjelper
med tidlig innsats, hvor alle skal med i de første årene, når tiltakene
avsluttes og elevene glemmes så snart de kommer til ungdomsskolen.
Ungdomsskolen må bli en mestringsarena for barn og unge. Disse
medlemmer vil ha mer praktisk arbeid og praksisrettet teori
og tilføring av ressurser for å kunne møte de store utfordringene. Disse medlemmer mener
meldingen gjør grundig rede for tilstanden på ungdomstrinnet i Norge
i dag. Disse medlemmer viser til at det under «Økonomiske
og administrative konsekvenser» kun er konkretisert behov for midler
til valgfagene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil nok en gang påpeke at
regjeringen de siste årene gjennomgående har prioritert feil gjennom
å bruke milliarder på flere undervisningstimer for de aller minste
og gratis timer i SFO. Disse medlemmer stiller seg
tvilende til at det er mulig å gjennomføre nødvendige endringer
i ungdomsskolen uten tilførte økonomiske midler.
Komiteen viser til
Meld. St. 19 (2009–2010) Tid til læring, og merknad fra komiteen:
«Komiteen deler meldingens syn om at omfanget av
rapportering, tilsyn og dokumentasjon må vurderes opp mot hensynet
til at skolene kan ivareta kjerneoppgavene sine.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til dette og ønsker ikke å pålegge nye overgangsprøver i 7. klasse. Flertallet viser
til at det i denne meldingen, Meld. St. 22 (2010–2011), allerede er
foreslått å utvikle kartleggingsprøver til disposisjon for overgangene
barneskole/ungdomsskole og ungdomsskole/videregående skole.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre vil vise til at Oslo kommune våren 2011 innførte
overgangsprøver mellom barne- og ungdomstrinnet. Hensikten er at
ungdomsskolen skal kunne ligge mer i forkant og effektivt kunne
tilrettelegge for god tilpasset opplæring fra skoleårets start.
Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer
derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre overgangsprøver
i 7. klasse for å lette oppstarten på ungdomstrinnet og sikre god
tilpasset opplæring for elevene.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at barne-
og ungdomsskolen i all hovedsak har samme eiere, og at det påhviler eier
et stort ansvar for at de fysiske forhold ligger til rette for å
gjøre overgangen så enkel som mulig. Dagens skolestruktur har mange
modeller for oppdeling av grunnskolen. Disse medlemmer mener
imidlertid det er viktig at skoleeier ved utvikling av skolene,
og ved bygging av nye skoler, har problematikken omkring skolebytte med
som et viktig element i planleggingen, og mener det bør stimuleres
til å bygge helhetlige skolesentre som tar hensyn til og kan forebygge overgangsproblemer.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti er tilfreds med at regjeringen har lagt frem en
stortingsmelding om ungdomsskolen. Dette medlem minner
om at Kristelig Folkeparti gjentatte ganger har tatt opp behovet
for at det må gjøres endringer på ungdomstrinnet. Dette medlem mener
ungdomstrinnet på mange måter er skolens glemte trinn. Det er gjort
lite eller ingen forskning på dette området. Ingen av de siste skolereformene
har hatt særlig fokus på ungdomsskolen. Undervisningen er ofte for
teoritung, det er mange steder store utfordringer knyttet til bråk
og uro, og mange lærere gruer seg for å jobbe på dette trinnet.
Det er grunn til å tro at dette er ting som forplanter seg videre
og fører til at det er en dramatisk høy frafallsprosent i videregående.
Komiteen viser til
at erfaringene fra tidligere skolereformer viser behov for å sikre
implementering av nasjonal politikk gjennom at de ulike aktørene
på alle nivåer faktisk involveres i prosessen. Styringssignalene
fra nasjonale myndigheter må operasjonaliseres og gjennomføres på
alle nivåer i skolesystemet dersom en skal oppnå ønsket effekt. Komiteen er
derfor positiv til departementets forslag om å ut-vikle en strategi
for gjennomføring.
Komiteen understreker at hovedmålene
for grunnskolen ligger fast. Gjennomføringsstrategien må klargjøre
og konkretisere nasjonale styringssignaler slik at en sikrer samsvar
mellom mål og virkemidler.
Komiteen vil påpeke
at læreplanmålene ikke angir metodevalg for den enkelte lærer. Det
betyr at det i alle fag er anledning til å drive både praktisk og
teoretisk arbeid. Teoretisk kunnskap og fakta kan og bør konkretiseres
gjennom ulike praktiske aktiviteter, eksempler og forsøk. Variasjon
i undervisningen virker positivt på elevenes motivasjon og innlæring.
Lærerens fagkompetanse og repertoar i arbeidsmåter er avgjørende
forutsetninger for at undervisningen skal være praktisk og variert.
Det avhenger imidlertid av at skoleledelse og lærere har god metodisk
og didaktisk kunnskap og oversikt.
Etter komiteens oppfatning fordrer
derfor målsettingen om å fornye ungdomstrinnet slik at elevene opplever
undervisningen som mer praktisk, variert og utfordrende, at den
praktiske tilnærmingen styrkes i alle fag på timeplanen. Selv om
dette allerede er mulig med dagens planer, merker komiteen seg
tilbakemeldingene om at ulike former for praktiske aktiviteter forekommer
i for liten grad. Dersom meldingens målsetting om en mer praktisk
rettet undervisning skal oppfylles, må praktiske aktiviteter brukes
som didaktisk virkemiddel i alle fag.
I tillegg vil komiteen understreke
at det er nødvendig å gjøre visse endringer i læreplanene for å
gi større rom for praktisk kunnskap og ferdigheter.
Komiteen har merket seg at regjeringen
legger til grunn at mange elever trenger læringsarenaer hvor teori
og praksis kobles. Komiteen vil støtte behovet for
å styrke de praksisrettede undervisningsarenaene i skolen, men vil
understreke at praksisretting ikke må innebære lavere kompetansemål.
Komiteen ser motivasjon
og lærelyst som helt avgjørende for den enkelte elevs læringsutbytte. Med
de siste store skolereformene har elevenes mulighet til selv å velge
fag ut fra egne interesser blitt gradvis borte. For mange elever
oppleves timeplanen teoretisk tung og lite motiverende. For andre
oppleves den som for lite utfordrende og med liten mulighet til
å fordype seg faglig.
Komiteen viser til meldingen
der det refereres til undersøkelser som viser at manglende motivasjon
og mestringsfølelse er en tendens som forsterker seg gjennom ungdomstrinnet.
Resultatet er at mange elever opplever skolen som lite relevant
for eget liv og har vansker med å se nytteverdien av den undervisningen
som blir gitt. Parallelt med bedre tilpasset og variert opplæring
i basisfagene er det behov for grep på timeplanen som gir elevene
større motivasjon.
Innføring av valgfag vil, etter komiteens oppfatning,
være et viktig tiltak for å øke motivasjon og mestringsfølelse og
gi positiv ballast som eleven vil kunne overføre til andre fag.
Forslaget i meldingen om at valgfagene skal gjøres tverrfaglige,
der elementer fra de øvrige fagene vil inngå som en integrert del,
vil derfor understøtte denne effekten.
Komiteen er enig i at mulighet
til selv å kunne velge fag ut fra interesse både vil bidra til økt motivasjon
og til bevissthet omkring egne valg. Dette fordrer imidlertid at
elever og foreldre blir gitt god informasjon om innholdet i de valgfagene
som skolen tilbyr. Komiteen understreker at valgfag
ikke alene vil gi en mer praktisk og variert ungdomsskole, men at
dette må gjennomsyre alle fag slik som tidligere beskrevet.
Komiteen mener valgfagene vil
ha en egenverdi, men også kunne gi positiv spillovereffekt på de
øvrige fagene. Komiteen mener på denne bakgrunn at
en viss omdisponering av timer fra andre fag samlet sett vil virke
positivt på den samlede måloppnåelsen i fagene.
Komiteen vil understreke at innføring
av valgfag ikke kun vil være til hjelp for de elevene som sliter
i en del teoretiske fag. Elever som er mer akademisk orientert,
vil også ha utbytte av fagene så vel gjennom å kunne fordype seg
i spesielle emner som ved å tilnærme seg fag og emner på en mer
tverrfaglig måte. Elever med ulike ferdigheter vil ha utbytte av
å kunne forfølge egne interesser og ferdigheter gjennom selv å velge
fag. Utformingen av valgfag må derfor imøtekomme behovene til de
ulike elevgruppene og også gi mulighet til fordypning for elever
som er mer akademisk orientert. Komiteen vil peke på
at utforming av valgfag gir mulighet til utvidet samarbeid med lokalt
nærings- og arbeidsliv. Elevbedrift som valgfag er en av flere muligheter
i så måte. Komiteen vil påpeke at fordelingen av
valgfag på de enkelte klassetrinn bør sees i sammenheng med fordelingen
av de øvrige fagene på de enkelte trinn. Den enkelte skole avgjør
i dag på hvilket trinn enkelte fag avsluttes. Det påvirker også
behovet for å fordele valgfagene gjennom ungdomstrinnet.
Komiteen mener på denne bakgrunn
at fordelingen av timer og organiseringen av disse, for eksempel
gjennom periodisering på trinnet, må kunne fastsettes lokalt. Valgfag
må, etter komiteens oppfatning, også kunne sees i
sammenheng med faget utdanningsvalg.
Dersom valgfagene skal gi ønsket effekt for elevenes
motivasjon, vil komiteen påpeke viktigheten av at
alle elever gis reelle valgmuligheter. Det vil si at hver skole
må tilby et så bredt spekter som mulig av valgfag som elevene kan
velge blant. Kravet om tverrfaglighet vil stille store krav til
lærernes kompetanse.
Komiteen ser at bredde i tilbud
og kompetanse hos lærerne kan være utfordrende, særlig for mindre
skoler, men at skoleeier må finne løsninger på dette bl.a. gjennom
lærerutveksling mellom skolene innad i en kommune og/eller interkommunalt
samarbeid.
Komiteen mener at noen av valgfagene
kan utarbeides i samarbeid med lokale lag og foreninger. Komiteen mener
at ulike samarbeidsløsninger med frivilligheten er positivt, og
at man i slike tilfeller må være fleksibel i kravet til pedagogisk
utdanning for å ha undervisningsoppgaver i deler av opplegget.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, er enig med departementet i behovet for
å gi valgfagene en nasjonal ramme gjennom egne læreplaner. Flertallet vil
likevel understreke behovet for en stor grad av lokal frihet i utformingen
av valgfagene.
Komiteen mener valgfagstilbudet
må gi utfordringer til alle elever, også til de som praktisk eller
teoretisk hevder seg særlig godt. De nye valgfagene vil gi konkrete
muligheter til å knytte skolen nærmere til arbeidsliv og lokalsamfunn, slik
at elevene bedre kan se nytten og betydningen av det de lærer på
skolen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, ser det som viktig at valgfagene gis status
på linje med andre fag, og at vurdering skjer med karakterer som
skal telle ved opptak til videregående opplæring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer med bakgrunn i dette følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre vurdering med
karakterer i valgfag.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener elever i ungdomsskolen
bør få større rett til å velge når det gjelder sin egen utdanning,
og støtter derfor forslaget om å gjeninnføre valgfag i ungdomsskolen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre er tilfreds med at regjeringen
følger opp disse medlemmers tidligere forslag om å gjeninnføre valgfagene
i ungdomsskolen. Disse medlemmer er imidlertid uenige
i den sterke styringen av hvilke valgfag som skal tilbys, som regjeringen
legger opp til. Disse medlemmer vil ha en større
fleksibilitet i hvilke valgfag den enkelte skole velger å tilby
lokalt. Disse medlemmer viser til at det på den enkelte
skole og i lokalmiljøet rundt skolene finnes mye kompetanse en med
fordel kan dra nytte av for å tilby forskjellige valgfag. Disse
medlemmer har også merket seg at valgfagene er klart underfinansiert. Disse
medlemmer er bekymret for at det nok en gang vil bli kommunene
som må ta regningen for gode statlige initiativ.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen åpne for lokale
tilpasninger når det gjelder hvilke valgfag som skal tilbys ved
den enkelte skole.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ser at det er en
sammenheng mellom elevgruppens størrelse og det antall valgfag som er
mulig å tilby. I kommuner der det er praktisk mulig, vil en samordning
av timeplanen kunne åpne for valg av valgfag på tvers av skoler. Gevinsten
ved en slik organisering vil være et bredere tilbud og flere elever
som får oppfylt ønskene sine. Disse medlemmer mener
det også må være mulig å periodisere valgfagsundervisningen med
lengre økter, eksempelvis en halv dag hver annen uke, om det kan
bidra til bedre ivaretakelse av fagets egenart og til å heve kvaliteten
i undervisningen. Disse medlemmer er overbevist om
at det er viktig med stor fleksibilitet for å finne gode lokale
løsninger ved innføringen av valgfag. Denne fleksibiliteten må også
gjelde muligheten til å velge andre opplæringsarenaer enn skolen
når det er hensiktsmessig.
Disse medlemmer vil fremheve
betydningen av relevant utstyr og kvalifiserte lærerkrefter for å
lykkes i valgfagene. Flere av fagene har et innhold der tradisjonell
lærerkompetanse kommer til kort. Disse medlemmer mener
det må tas et krafttak for å heve kompetansen hos lærere som skal
undervise i fagene, men ser at innføring av valgfag fra skolestart
2012 gjør at tiden er svært knapp. Disse medlemmer viser
til sine merknader under kapittel 2.3 om en Lærer 2- eller gjestelærerordning,
og mener behovet for mer spesialisert kompetanse kan dekkes på denne
måten.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre har merket seg at valgfagene
skal innføres trinnvis og for ett årstrinn av gangen. Dette vil
være uproblematisk for større skoler, men vil legge en sterk begrensning
på valgfagstilbudet ved mindre skoler. Disse medlemmer vil
derfor utfordre regjeringen til å tenke nytt om innføringen slik
at små skoler får innføre valgfag på alle tre trinn samtidig og
gjennomføre valgfagsundervisningen med aldersblandede grupper. Det
vil kunne gi elever ved mindre skoler et bredere valgfagstilbud.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med
revidert nasjonalbudsjett for 2012 legge til rette for samtidig
innføring av valgfag på 8.–10. trinn på små skoler, for å sikre
større bredde i valgfagstilbudet.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil vise til at nederlandske elever har et fagtilbud
som omfatter sosialt og frivillig arbeid, der eleven utførte arbeidet
på ettermiddagstid. Disse medlemmer mener et slikt
valgfagstilbud bør kunne vurderes i Norge og at det kan bidra til
å styrke skolens bånd til lokalsamfunnet ytterligere.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere sosialt
og frivillig arbeid som nytt valgfagstilbud fra 2013.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener det på sikt bør frigjøres
flere timer til elevenes og skolenes egne valg. Disse medlemmer mener at
man kan inkorporere både «Fremmedspråk og språklig fordypning» og
«Utdanningsvalg» i den nye valgfagsordningen, og slik gjøre disse fagene
valgfrie og mulige å erstatte med de nye valgfagene. En slik endring
gjør det mulig å frigjøre noe mer tid til både kroppsøving og naturfag.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre er kjent med at fagplanene for åtte nye valgfag
skal være klare til bruk fra skoleåret 2012/2013, og at ytterligere
fire til seks nye valgfag vil bli introdusert ved skolestart 2013. Disse
medlemmer vil bemerke at mange av de nye valgfagene fremstår
som ressurskrevende og utløser behov for annen kompetanse enn skolen i
dag besitter.
Disse medlemmer vil også understreke
det økende behovet for språkkompetanse i en globalisert verden. Disse
medlemmer ønsker derfor at alle skoler blant valgfagene
skal tilby minst ett 2. fremmedspråk. Videre vil disse medlemmer ta
til orde for stimuleringstilskudd til kommuner og skoler som vil
etablere spesialiserte programmer for undervisning i f.eks. kinesisk
eller russisk i ungdomsskolen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at alle ungdomsskoler
tilbyr minst ett 2. fremmedspråk blant valgfagene.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
glade for at norsk og matematikk blir skjermet fra å avgi tid til
valgfag, men mener at også naturfag og engelsk burde vært fritatt
for kutt.
Komiteen har merket
seg den store interessen fra skolene om å få tilby arbeidslivsfaget
som et alternativ til 2. fremmedspråk og fordypning i norsk/samisk
og engelsk. Både antall skoler som søkte om å få bli med på forsøksordningen,
og andelen elever som velger tilbudet ved de skolene som er med
på forsøket, viser et stort behov for et mer praktisk alternativ
til fagene fordypning norsk/engelsk/samisk. Komiteen har
også merket seg de positive erfaringene fra de skolene som deltar
i forsøksordningen. Selv om det ikke er forskningsmessig evaluert
hvordan faget virker med hensyn til søkning til yrkesfag og generell
motivasjon for læring, er skolene selv tydelige på de positive effektene som
faget gir for elevenes læring og trivsel.
Komiteen viser til meldingen
og støtter regjeringens intensjon om å åpne for at alle skoler som
ønsker det, kan innføre arbeidslivsfaget fra høsten 2012. Komiteen mener
arbeidslivsfaget vil være et viktig tiltak for å gi elevene en mer
praktisk, variert skoledag, men også gi bedre innsikt og motivasjon
for å velge yrkesfaglig utdanning senere.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke
betydningen av at en stor andel elever velger 2. fremmedspråk på
ungdomstrinnet. Hensynet til språkkompetansen i befolkningen, næringslivets
og samfunnets behov i framtida, samt elevenes valgmuligheter senere
i utdanningsløpet tilsier at opplæring i fremmedspråk er svært viktig.
Flertallet merker seg at det
kun er en liten nedgang i andelen elever som velger 2. fremmedspråk
ved de skolene som også tilbyr arbeidslivsfaget. For elevene er
arbeidslivsfaget først og fremst et alternativ til fordypning i norsk/samisk
og engelsk og utgjør således ingen fare for rekrutteringen til fremmedspråkopplæringen.
Komiteen har merket
seg signaler fra lærere, foreldre og elever om at alternativet om
fordypning ikke fungerer etter intensjonen. Erfaringene viser at
flere timer med de fagene som elevene strever med fra før, fører
til lavere motivasjon og svakt læringsutbytte.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at erfaringen
med faget understreker at det ikke nytter kun å presse elevene til
å ta flere timer i de fagene der de strever, men at det tvert imot
er helt nødvendig å gi disse elevene mestringsopplevelser. Flere
timer kan tvert imot ha motsatt effekt på læringsutbyttet.
Komiteen er kjent
med at arbeidslivsfaget er et søkbart tilbud ved de fleste skolene
som er med i forsøksordningen, mens enkelte skoler plukker ut elever
til å delta i faget. Komiteen vil sterkt understreke
at faget skal være et reelt tilbud til alle elever og ikke fungere
som en plassering av elever ut ifra deres faglige nivå. Arbeidslivsfaget er
likeverdig 2. fremmedspråk og språklig fordypning, og bør være åpent
for elever med ulike interesser og ferdigheter. Komiteen ber departementet
følge opp dette overfor skolene i forkant av søkning for skoleåret
2012/13.
Komiteen viser til komitéhøringen
hvor det fra YS (Yrkesorganisasjonenes sentralforbund) ble framholdt
at mål og innhold for fagene utdanningsvalg og arbeidslivsfag kunne
oppfattes som overlappende. Komiteen er opptatt av
at en ser sammenhengen mellom fagene slik at en unngår overlapping
og oppnår maksimal effekt.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at dette medlem har vært negativ til
arbeidslivsfaget fordi det ikke har vært for alle og dermed ikke
løser mangelen på praktiske fag i skolen. Dette medlem har
derfor ment det vil være viktigere å få tilbake valgfagene i ungdomsskolene.
Med innføringen av valgfag og en mer praktisk rettet skolehverdag
mener dette medlem at arbeidslivsfaget vil kunne
være et positivt alternativ til 2. fremmedspråk for de som ønsker
det. Dette medlem mener imidlertid at det er behov
for å se på arbeidslivsfaget spesielt i sammenheng med faget utdanningsvalg,
men også i forhold til valgfag og entreprenørskap.
Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen se nærmere på forholdet
mellom faget utdanningsvalg og arbeidslivsfaget og vurdere om disse
kan slås sammen til ett fag der noen timer gjøres obligatoriske
for alle elever og noen timer tilbys som alternativ til 2. fremmedspråk.»
Komiteen registrerer
at de praktisk-estetiske fagene skårer høyt blant elevene både når
det gjelder trivsel, arbeidsform og motivasjon. Fra enkelte hold
pekes det imidlertid på en tendens til at elevvurdering gjennom
måling og testing er i ferd med å utvikle fagene på en måte som
er uheldig sett i forhold til fagenes formål. Det påpekes at fortolkningen
av læreplanmålene og det gjennomgående kravet knyttet til de grunnleggende
ferdighetene er i ferd med å vri undervisningen og vurderingen av
fagene i en mer teoretisk retning. Komiteen vil understreke
at også de praktisk-estetiske fagene er en arena for å lære teoretiske
emner, men at dette ikke må skje på en måte som utsletter disse
fagenes egenart. De praktisk-estetiske fagene er først og fremst
fag der elevene skal få utviklet og vist sine kreative og skapende
evner. Komiteen er derfor enig med departementet
i at det er behov for å kartlegge vurderings- og undervisningspraksisen
i disse fagene.
Gjennom endringer i lærerutdanningen er betydningen
av faglig kompetanse og kravene til denne styrket når det gjelder
de teoretiske fagene. Komiteen vil understreke betydningen av
lærerens kompetanse også når det gjelder de praktisk-estetiske fagene.
For å sikre kvaliteten i undervisningen i disse fagene er skolen
avhengig av tilgang på faglærere. Fra høringsinstansene er det blant
annet pekt på samarbeid med de lokale kulturskolene, noe komiteen støtter.
Et systematisk og godt tverrfaglig samarbeid mellom lærere i de
teoretiske basisfagene og faglærere i de praktisk-estetiske fagene
vil også kunne gi gode synergieffekter.
Komiteen synes det er et spennende
forslag å søke et nærmere samarbeid med utøvende kunstnere gjennom
pilotprosjekter, slik meldingen tar til orde for.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
positive til at skolene tar i bruk kunstnere og krefter fra kulturskolene. Disse medlemmer vil
imidlertid understreke viktigheten av at slike prosjekter ikke tar
timer fra den ordinære undervisningen.
Komiteen har merket
seg at en stor andel av skolene har entreprenørskapstilbud som del
av undervisningen. Det er interessant å registrere de mange gode
prosjektene i form av elevbedrifter som årlig utvikles i ungdomsskolene.
Entreprenørskap utfordrer på denne måten elevenes kreativitet, evne
til problemløsning og samarbeid, økonomisk forståelse og ledererfaring
i tillegg til den tverrfaglige gevinsten som disse prosjektene gir.
Komiteen imøteser derfor med
stor interesse resultatet av det forskningsprosjektet som er igangsatt
for å undersøke sammenhengen mellom bruk av entreprenørskap som
læringsmetode og elevenes læringsutbytte. Komiteen understreker
den viktige betydningen entreprenørskap har for å synliggjøre for
elevene hvilken relevans fagkunnskapen har i hverdagen. Komiteen mener
entreprenørskapstilbud ved den enkelte skole bør organiseres slik
at alle elever får mulighet til å delta.
Komiteen viser til at det er
bred enighet om at entreprenørskap i opplæring og utdanning skal være
satsingsområde i norsk skole. Komiteen mener entreprenørskap
skal være et redskap for en mer åpen og nyskapende skole der elevene
utvikler kreativitet og pågangsmot. Det handler både om en tenkemåte
og en metode. Komiteen mener derfor at tilrettelegging
av entreprenørskap som arbeidsform er noe som bør vektlegges i alle
fag, og at målet må være å få til en kultur for entreprenørskap
på hver enkelt skole. «Oppdragelse» til entreprenørskap krever engasjement
ikke bare fra skolens side, men også fra foreldre, nærings- og arbeidsliv,
offentlige etater og fra frivillige organisasjoner. Komiteen mener
det er viktig at skolene benytter seg av de potensielle samarbeidspartenes
innsikt og kompetanse for å bedre kunne styrke de unges deltagelse
i utvikling av både skolen og lokalmiljøet. Da er det også viktig
at lærerutdanningen vektlegger entreprenørskap og forbereder studentene
på dette.
Komiteen viser til at regjeringen
Bondevik I i 1997 la frem en strategiplan hvor entreprenørskap og
etableringsperspektivet skulle være en integrert del av opplæringen.
Komiteen mener Ungt Entreprenørskap
bør tilbys flere skoler, og at programmet bør utvides til også å
omfatte sosialt entreprenørskap, dvs. entreprenørskap rettet mot
å løse sosiale samfunnsutfordringer. Komiteen viser
til at mange skoler har gode erfaringer med å legge til rette for
sosialt entreprenørskap og frivillig arbeid på skolen, ifølge entreprenørskapsforsker
Elisabeth Rønnevig i boken «Vilje til endring: Sosialt entreprenørskap
på norsk». På Trysil videregående skole fikk elevene arrangere aktivitetsdag
for 15 eldre fra sykehjemmet. Elevene stod for planlegging, invitasjoner
og matlaging. En annen gruppe elever inviterte sjuendeklassinger
fra seks grendeskoler til en dag i svømmehallen. På Storhamar videregående
skole arrangerte elevene en opplevelsesdag på skolen for barnehagebarn.
I Kviteseid i Telemark fikk grunnskoleelevene i oppdrag å utvikle
et «bli kjent-program» for innvandrere, som de løste ved å lage
alt fra teaterinnslag til formingsoppgaver. De skriftlige arbeidene
overgikk det de presterte til vanlig. Komiteen viser
til at det som er felles for disse prosjektene er at elevene blir
tatt på alvor, får ta initiativ og ansvar, de gis mulighet til mestring, de
får samarbeide med organisasjoner utenfor skolen og de får oppleve
tverrfaglige prosjekter som gir mening og utvikler kreativitet.
Aktivitetene bidrar til å oppfylle både læreplanens generelle del
og læreplanen for fag, og er i tråd med skolens dannelsesrolle som
omtalt i formålsparagrafen.
Komiteen er kjent med at det
våren 2011 ble etablert et nytt samarbeid mellom Universitetet i Tromsø
(UiT) og Ungt Entreprenørskap (UE) som innebærer at studentene ved
lærerutdanningen ved UiT, foreløpig den første i landet, utdannes
i entreprenørskap som metode. Elevene ønsker seg mer praksis og
mindre teori, og studentene skal i sine praksisperioder benytte
programmene til UE for å få erfaring med entreprenørskap i skolen. Komiteen mener
entreprenørskap som metode gir elevene mulighet til å spille på
et større register. Metoden kombinerer teori og praksis og har vist
seg å ha god appell til begge kjønn. Det er derfor viktig at flere lærere
kan kurses til å beherske metoden, og for å skape større variasjon
og en mer relevant undervisning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener erfaringene
fra Tromsø må følges nøye, og at det i tillegg må legges til rette for
etterutdanningstilbud i denne metoden for de lærerne som er i skolen.
Komiteen vil peke
på de positive erfaringene flere kommuner har hatt med sommerskole. Dette
er et spennende tilbud til elever som har behov for å forbedre seg
i et fag, så vel for som elever som har lyst til å fordype seg i
et fag. Tilbudet gir også elever muligheten til å tilnærme seg et
fag på en annen måte enn i et normalt undervisningsopplegg. Sommerskoletilbud er
også en mulighet til å dra nytte av ressurser i det lokale næringslivet
eller andre fagmiljøer for å tilby elevene et annerledes undervisningstilbud.
Frivillig sommerskoletilbud er en berikelse i det lokale skoletilbudet.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener det bør oppfordres
til at kommunene gir elevene tilbud om sommerskole.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre vil minne om at det finnes ulike læringsstøttende
tiltak, utover ordinær undervisning, som elevene kan ha utbytte
av. Dette er tiltak som kan egne seg spesielt for elever i ungdomsskolen.
Disse medlemmer vil påpeke at
det har kommet en rekke tilbakemeldinger som tyder på at dagens
leksehjelpordning ikke fungerer godt nok for elevene. Disse
medlemmer mener mye taler for at elevene ville fått økt
læringsutbytte dersom tilbud om leksehjelp ble gitt i ungdomsskolen.
Foreldre har vanligvis bedre mulighet til å hjelpe barna med lekser
i barneskolen, mens mange foreldre opplever at de kommer til kort
og at det er vanskelig å følge opp barnas lekser på ungdomsskolen.
Derfor mener disse medlemmer at det bør åpnes for
at skoler og kommuner som ønsker det, kan tilby leksehjelp i ungdomsskolen
i stedet for på barneskolen. Et tilbud om leksehjelp på ungdomsskolen
er særlig viktig for elever som kan stå i fare for å falle ut av
skolen og som har behov for ekstra oppfølging. Leksehjelp kan være
et viktig bidrag til å forebygge frafall i den videregående skolen.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre registrerer at en rekke
elever ikke finner seg til rette i den ordinære skolehverdagen.
Disse elevene kan oppleve mestring i en annen opplæringssituasjon. Disse
medlemmer har merket seg at en rekke elever har hatt stor
glede av undervisning på alternative opplæringsarenaer som byr på
mer praktisk rettet undervisning. Stadig flere kommuner etablerer
egne prosjektskoler og særskilt tilrettelagte opplæringstilbud for
å imøtekomme elever som trenger en slik avveksling. Private Son
Sjøskole i Vestby er et eksempel på et slikt tilbud. Disse
medlemmer vil videre understreke at slik tilrettelagt opplæring
bør være lavterskeltilbud der elevene kan få plass uten å gå veien
om lange utredninger i PP-tjenesten. Disse medlemmer mener
slike alternative opplæringsarenaer har en viktig funksjon i arbeidet
for tidlig innsats og mer tilpasset undervisning i skolen. Supplerende
opplæringstilbud kan spille en viktig rolle for å sikre at alle
elever lærer å mestre de grunnleggende ferdighetene i løpet av grunnskolen
og for å motvirke frafall senere i opplæringsløpet.
Disse medlemmer mener utplassering
i bedrift er et nyttig virkemiddel for elever som sliter med motivasjonen
i skolen. Disse medlemmer mener at utplassering i
bedrift er et virkemiddel som kan gi umotiverte elever et innblikk
i hvordan fagene de lærer på skolen, kommer til praktisk anvendelse
i arbeidslivet. Disse medlemmer mener også at utplassering
kan gi elevene verdifullt innblikk i forskjellige yrker, slik at de
kan stå bedre rustet ved fremtidig studie- og yrkesvalg. Disse
medlemmer mener utplassering i bedrift kan fungere som fin
avveksling og motivere til ny innsats, når elevene selv får erfare
hva som kreves i jobben. For elever som har nytte av mer praktisk
rettet undervisning enn det den ordinære skolehverdagen tilbyr,
kan arbeidspraksis en eller flere dager i uka være en god løsning.
Komiteen er opptatt
av at skolen må utforske og utnytte de mulighetene som ligger i
alternative læringsarenaer som museer, vitensentre, Newtonrom, gjennom
deltagelse i Ungt Entreprenørskap, i samhandling med lokalsamfunnet og
gjennom partnerskap med bedrifter. Komiteen vil også
påpeke at de ulike nasjonale sentrene i opplæringen også rår over
nettressurser med konkrete forslag og oppgaver knyttet til fag og
grunnleggende ferdigheter, som kan bidra til å fornye fag og undervisning.
Bruken av disse varierer sterkt. Komiteen mener det
må tilrettelegges for at slike undervisningsressurser blir bedre
kjent og tatt i bruk langt mer systematisk enn i dag. Fornyelse
av fagene fordrer at lærerne viser større faglig nysgjerrighet og
gis mulighet til å sette seg inn i nye læringsressurser og kan ta
disse i bruk.
I tillegg til gode lærerkrefter er
kvaliteten på undervisningen og elevenes læringsutbytte avhengig
av tilgang på utstyr og materiell. Komiteen er kjent
med at de tidligere spesialrommene ved mange ungdomsskoler er fjernet,
og at det ved nye skoler ofte ikke er prioritert å ha egne rom tilpasset
fag der elevene har nytte av å gjøre forsøk og drive praktiske aktiviteter
som en del av undervisningen. Dette begrenser bruken av undervisningsmetoder
som forener teori og praksis.
Komiteen vil påpeke at tilgangen
på fasiliteter, materiell og råvarer er viktig for kvaliteten på undervisningen
og for at undervisningen skal være relevant og interessant.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
påpeke at spesialrom for undervisning er viktig i arbeidet med praksisrettet undervisning. Disse
medlemmer vil derfor kartlegge situasjonen for spesialromskapasitet
i grunnskolen og ta til orde for at det utarbeides en plan for hvordan
alle skoleelever innen en rimelig dagsreise kan få tilgang til spesialrom
av typen «Newton-rommet».
Komiteen viser til
de mulighetene digitale medier gir for nye arenaer for kommunikasjon
og deling av informasjon.
Gjennom Kunnskapsløftet ble bruk av digitale verktøy
en integrert del av kompetansemålene. Undersøkelser tyder på at
flere skoler ikke har klart å etablere seg som digitalt kompetente
skoler. God ledelse, god kompetanse, planlegging, drift og robust
infrastruktur er vesentlig for om teknologien tas i bruk og elevene
lærer å bruke digitale verktøy på en bevisst og kritisk måte.
Komiteen mener at bruken av digitale
verktøy må være målrettet og styrt av kompetente lærere. Komiteen forventer
derfor at Senter for IKT i utdanningen på en aktiv måte bidrar til
å øke de ulike skolenes behov for kompetanse og spre kunnskap om
god praksis gjennom Digitale praksisnettverk. Komiteen imøteser
også senterets forsøk med virtuell skole i faget matematikk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser også til følgende
merknad i Innst. 12 S (2011–2012):
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener det nå er viktig at Senter
for IKT i utdanningen kan være en reell pådriver for å kvalitetssikre pedagogisk
bruk av IKT på alle nivåer i skolen og bidra til at betydelige investeringer
i utstyr i norsk grunnopplæring kommer til sin rett. Universitetet
i Tromsø har solide kompetansemiljøer både innenfor IKT og pedagogikk. Gjennom
samhandling med slike miljøer kan senteret i enda større grad medvirke
til å utvikle og heve IKT- kompetansen og digitale ferdigheter både
hos lærere og elever.
Disse medlemmer savner en mer
offensiv IKT-satsing innen utdanningssektoren. Disse medlemmer vil
påpeke det paradoksale ved at det på ulike nivåer utarbeides ulike
planer for bruk av IKT, men at disse i stor grad bare festes til
papir uten at planene reelt sett implementeres. Disse medlemmer
viser i denne forbindelse til brev fra IKT-Norge til komiteen hvor
følgende fremgår:
'IKT i skolen er et sammensatt
bilde. Det gjøres mye godt arbeid av enkelte lærere og skoler, men dette
gode arbeidet skalerer i liten grad og gjør at vi har et systemisk
etterslep. IKT-Norge mener at noen endringer mht. IKT i skolen krever
regulatoriske grep, mens andre endringer forutsetter økonomiske
ressurser. Videre vil noen endringer kunne gjøres relativt raskt,
mens andre endringer krever en lengre tidshorisont.'
Disse
medlemmer er enig i at det er behov for en mer helhetlig, nasjonal
politikk for IKT i utdanningssektoren, og viser til at både Sverige
og Danmark har utviklet offensive og konkrete planer i denne forbindelse.»
Komiteen vil understreke
at gode digitale læremidler kan styrke lærerens evalueringsgrunnlag slik
at elevene får bedre tilbakemeldinger og bedre tilpasset undervisning.
De kan også bidra til mer tilpasset undervisning i seg selv, ved
at programmets innebyggede logikk gir eleven oppgaver tilpasset
eget ferdighetsnivå.
Komiteen vil minne om at digitale
læremidler gir mulighet for logging og oppfølging av resultater,
og bearbeiding av informasjonen slik at læreren kan få tilbakemelding
– ikke bare om elevens kunnskapsnivå, men også om hva han eller
hun konkret har problemer med. Et godt vurderingsunderlag for læreren
i form av informasjon om hva eleven mestrer og ikke, er viktig. Basert
på dette kan læreren gjøre mer riktige vurderinger og gi velbegrunnede
og tilpassede tilbakemeldinger og tilpasset undervisning til elevene.
Komiteen ser det som en utfordring
at innkjøpsbeslutninger om læremidler – både analoge og digitale
– kan ligge hos enkeltlærere eller på klassetrinn på den enkelte
skole. Disse kundene har gjerne lav innkjøpskompetanse og innkjøpsmakt
når det gjelder digitale læremidler. I tillegg er utvalget av digitale
læremidler fragmentert, og det er tidkrevende for lærerne å gjøre
vurderinger av hvert enkelt læremiddel.
Komiteens medlemmer fra Høyre er opptatt
av hvordan markedet kan stimuleres til å utvik-le smarte digitale
læremidler. Det bør i denne sammenheng vurderes om det bør legges sentrale
føringer på infrastruktur for skolene slik at utviklere av digitale
læremidler lett kan lage produkter som passer inne i skolens eksisterende portefølje.
Videre bør det kunne stilles krav om at læremidler skal ha digitale
elementer som understøtter individuelle ferdigheter og individuell vurdering
gjennom læreplanen. Et eksempel på et program som utnytter den logikken
man kan bygge inn i IT-systemer, er matematikkprogrammet Kikora,
som ble utviklet i et samarbeidsprosjekt mellom UiO og Oslo kommune gjennom
prosjektet Real Digital.
Komiteen mener det
er viktig å sikre ungdomsskoleelever, uavhengig av bosted og skolestørrelse,
et best mulig valgfagstilbud og mener ny teknologi og fjernundervisning
også må tas i bruk for å kunne tilby flere fag, dekke emner som
krever spe-sialkompetanse og for å kunne sikre at flinke elever
kan gis de nødvendige utfordringer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil på denne bakgrunn
fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til rette
for formidling av eksempelvis 2. fremmedspråk gjennom e-læring og
fjernundervisning, slik at flere elever kan få flere fremmedspråk
å velge blant.»
Komiteen vil vise
til at Teknologirådet under komitéhøringen påpekte at det kan være
et uforløst potensial i måten IKT brukes på i skolen, både som administrativt
og pedagogisk verktøy.
Komiteen støtter Teknologirådet
i at IKT må brukes mer aktivt for å redusere den administrative
byrden for lærerne. Læreren må få mer tid til å være pedagog. IKT-satsingen
i skolen i dag er preget av mange løsrevne initiativer, programmer
og produkter som det er vanskelig å finne fram til, som det er vanskelig
å vurdere kvaliteten av og som ikke nødvendigvis passer inn med
det øvrige undervisningsopplegget eller de administrative systemene
skolen bruker.
Komiteen viser igjen til Teknologirådet
som mener det er et betydelig potensial i å sørge for at skolenes
IT-portefølje er helhetlig og utveksler informasjon – både mellom
skolens interne systemer, mot kommunale systemer og mot sentrale
rapporteringssystemer. I dag er det ikke uvanlig at f.eks. klasselister
må legges inn og vedlikeholdes i flere ulike systemer. Da er det
ikke rart at mange lærere er skeptiske til å ta i bruk nye IT-løsninger
når erfaringen gjerne er at de skaper mer administrasjon, ikke mindre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i samarbeid med
KS foreta en gjennomgang av administrative og undervisningsrelaterte
IKT-systemer i skolen, i den hensikt å frigjøre tid til undervisning.»
Komiteen er enig i
prinsippet om at tilpasset opplæring skal skje innenfor rammen av
fellesskapet og at dette skal være et grunnleggende element i all
undervisning.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, vil understreke at tilpasset
opplæring vil innebære pedagogisk differensiering i klasserommet
for å kunne gi elevene undervisning og arbeidsoppgaver tilpasset
den enkelte. En slik differensiering mellom elevene er helt i tråd
med opplæringsloven § 1-3 og læreplanverket for Kunnskapsløftet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
merker seg – når det gjelder organisatorisk differensiering, at
forskning viser at inndeling av elevgruppen etter faglig nivå ikke
gir en positiv effekt, verken for elevenes læringsutbytte eller
andre forhold.
Flertallet merker seg at for
lavt og middels presterende elever betyr nivåbasert inndeling lite eller
ingenting, og at selv de faglig sterke elevene bare får en marginal
positiv effekt i læringsutbyttet av nivådifferensiert undervisning.
Med henvisning til oversikten i meldingen over bruk av differensiering
i ulike land, merker flertallet seg at det ikke er
sammenfall i bruk av organisatorisk differensiering og høy skår
på internasjonale kunnskapstester.
Lovverket setter en klar skranke mot nivådelt
organisering i faste grupper, men tillater å dele elevene inn i
grupper i deler av undervisningen «etter behov» så lenge dette ikke
er «til vanleg». Flertallet viser til at det kan
være krevende for skolene å vurdere hvilke organisasjonsformer som
er i strid med bestemmelsen, og understreker at det er viktig at
skolene får god veiledning slik at bestemmelsen overholdes.
Tilfeller der fylkesmannen har grepet inn overfor
enkeltskoler, tyder på en ulik regelforståelse. Flertallet merker
seg at Utdanningsdirektoratet, bl.a. på bakgrunn av det felles nasjonale
tilsynet som ble utført i 2009, peker på behov for å klargjøre regelverket. Flertallet mener
intensjonene bak lovbestemmelsen er viktig å ivareta slik at det
ikke forekommer segregering og uheldig inndeling av elevene, samtidig
som skolene ikke må forhindres fra å kunne organisere undervisningen
ut fra hensynet til den enkelte elev og elevens behov for tilpasset
opplæring.
Flertallet mener derfor det er
viktig at departementet håndhever bestemmelsen på en god måte, slik
at både hensynet til tilpasset opplæring og forbudet mot segregering
i faste grupper ivaretas. Flertallet ber departementet om
å utarbeide en veileder som kan tydeliggjøre for skoleeiere og skoler
hva som er akseptabel praksis i forhold til lovbestemmelsen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har med stor interesse
merket seg hvordan regjeringen innenfor Ny GIV har gitt egne tiltak
dispensasjon fra bestemmelsene som setter bom for inndeling etter
nivå. Konkret gjelder dette tilbudet til særlig svake elever i 10. klasse,
som fra jul gis et eget skreddersydd opplegg for at elevene skal
kunne bestå grunnskolen og få innpass i videregående opplæring.
Ifølge KS er kommuner som deltar i prosjektet tilnærmet pålagt å
søke avvik fra sentrale bestemmelser i opplæringslova.
Disse medlemmer vil her vise
til at KS på komitéhøringen og senere også skriftlig har tatt opp
denne saken. KS viser til at viktigheten av tidlig innsats skulle
tilsi at lignende tiltak burde kunne settes inn allerede i 8. klasse,
for å kunne gi svake elever et bedre tilpasset skoletilbud og en
mer mestringsbetont hverdag. Disse medlemmer mener
KS peker på et sentralt spørsmål og støtter KS i at det er behov
for en klargjøring av hva som skal oppfattes som ordinær opplæring.
For å forebygge frafall i videregående opplæring mener disse
medlemmer det må være mulig å fange opp og følge opp elever
som sliter faglig, på et langt tidligere tidspunkt i ungdomsskolen.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen endre retningslinjene for
Ny GIV slik at gjeldende tiltak for bedre tilpasset opplæring på
10. trinn, kan settes inn fra 8. trinn.»
Disse medlemmer vil også fremholde
at romsligere praktisering av regelverket om nivådeling kan redusere
behovet for enkeltvedtak om spesialundervisning og minske byråkratiet
rundt elever som trenger særskilt tilpasset opplæring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener opplærings-lovas § 8-2 må mykes opp, slik
at skolen får større handlingsrom når det gjelder tilrettelegging
av undervisningen, særlig for svake elever. Dagens strenge forståelse
av ordlyden om at organisering etter faglig nivå til vanlig ikke
skal skje, står etter disse medlemmers mening i veien
for at skolen i deler av skoleåret kan planlegge og organisere undervisningsgrupper
for elever med likeartede faglige utfordringer.
Disse medlemmer finner grunn
til å problematisere at det er skapt aksept for at flinke elever kan
danne egne grupper når de får tilbud om undervisning på høyere nivå,
mens tilsvarende gruppering av elever på lavere ferdighetsnivå ansees
å være i strid med loven. Disse medlemmer mener dette
ikke er i tråd med visjonen om et likeverdig opplæringstilbud, og
at det har utviklet seg en inkonsekvent lovanvendelse i disfavør
av svake elever. Konsekvensen er at skolen ikke evner å gi god nok
tilpasset opplæring. Disse medlemmer er av den oppfatning
at opplæringsloven i dag ikke gir den nødvendige fleksibilitet og
må endres. Målet er å legge til rette for bedre tilpasset opplæring
for flere elever.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring
av opplæringslova § 8-2 slik at skolene gis økt handlingsrom for
differensiering i tilretteleggingen av undervisningen.»
Komiteen viser til
meldingens omtale av de spesielle utfordringer som nyankomne flyktninger
har når de kommer til landet. Dette gjelder særlig de flyktninger
som kommer til landet sent i skoleløpet og som kan ha svært varierende
grad av skolebakgrunn og kompetanse. Komiteen ser
de faglige argumentene for å gi disse et separat innføringstilbud
i en periode før de inkluderes for fullt i ordinære grupper. Komiteen støtter
de tiltak som skisseres i meldingen.
Komiteen viser til at det i mange
større kommuner er egne mottaksklasser for nyankomne flyktninger
og asylsøkere som har fått opphold. Komiteen mener
på generelt grunnlag at overføring av elever fra mottaksklasser
og lignende først bør skje når elevene er i stand til å beherske norsk
på en måte som gjør at de kan dra nytte av ordinær undervisning.
Komiteen merker seg
at Norge er det landet i Norden som har den strengeste nasjonale
reguleringen av undervisningstid. Selv om skolene gis en viss frihet
til å fordele minstetimetallet gitt i fag- og timefordelingen mellom
trinnene, er det ikke en generell adgang til individuell tilpasning i
fordeling av timer. Komiteen er kjent med unntaksregelen
om at 25 pst. av timetallet kan omdisponeres for å imøtekomme behovet
for å gi enkeltelever mer tid til enkelte fag, men at denne muligheten
til individuell tilpasning benyttes i liten grad av skolene. Komiteen merker seg
at mange skoler oppfatter regelen som rigid og byråkratisk.
Når Norge har et høyt minstetimetall i de fleste fag
sammenlignet med andre land, samtidig som læringsutbyttet samlet
sett er svakere enn i flere av de land som samlet har lavere timetall
og mindre streng fastsettelse av timer, indikerer det at en sterk
nasjonal styring av tidsbruk ikke er en sikkerhet for at elevene
når kompetansemålene i læreplanverket. At alle obligatorisk skal
ha samme antall timer i alle fag er altså ikke ensbetydende med
at læringsutbyttet for den enkelte elev blir tilfredsstillende.
Komiteen merker seg signalene
fra skoler og skoleeiere om at den strenge nasjonale styringen av
tidsbruken gjennom forskrift vanskeliggjør skolens oppdrag om å
gi den enkelte elev tilpasset opplæring i de enkelte fag. I tillegg
merker komiteen seg enkelte av høringssvarene som er
bekymret for at mindre sentral styring vil kunne svekke enkelte
fag og spesielt de som ikke anses som basisfag.
Komiteen merker seg at departementet
vil sende på høring forslag om endring i fag- og timefordelingen
for å sikre større lokal handlefrihet. Komiteen støtter
dette, men understreker at større fleksibilitet ikke innebærer nedprioritering
av enkelte fag, men differensiering som skal sikre elevene måloppnåelse
i alle fag.
Komiteen viser til skolenes og
lærernes metodefrihet og at læreplanene kun slår fast kompetansemålene.
Hvordan man velger å organisere undervisningen, er opp til skolene
og lærerne. Komiteen er kjent med at undervisning
organiseres på flere forskjellige måter. Temaundervisning, periodisering,
entreprenørskap, organisering etter «mange intelligenser» eller
valg etter interesser, er eksempler på organisering som gjøres i
mange skoler. Komiteen ser det som positivt at flere
skoler forsøker å gi en mer tverrfaglig undervisning som lettere kan
kombinere teori og praksis.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har merket seg at
flere kommuner har vist interesse for å etablere temaungdomsskoler der
det satses konkret på utvikling av et utvalgt fagområde som elevene
kan fordype seg i. Disse medlemmer ser det slik at
ulike tilbud kan stimulere elever med ulike interesser, og at det
er mulig å tenke seg temaskoler innenfor både realfag, idrett, praktisk
estetiske fag og språk. Et eksempel på temaskoletenkning finner
vi i Bærum. Kommunen startet høsten 2011 en teknologilinje for 8. klasse
ved Hundsund ungdomsskole, beliggende i teknologimiljøet på Fornebu.
Skolen opplevde å få 60 søkere til 30 plasser. Kommunen har videre
planer om en språklinje med fokus på kinesisk.
Disse medlemmer mener slik spissing
av tilbudet vil bety at flere ungdommer kan møte en skole som appellerer
sterkere til dem og som bidrar til økt skolemotivasjon. Det vil
være interessant å følge elevene på slike temaskoler for å få kunnskap
om hvordan fokus og fordypning påvirker deres innsats og læringsutbytte
i ungdomsskolen. Disse medlemmer mener temaskolene
er et spennende initiativ som bør følges opp forskningsmessig. Utvikling
av temaskoler betyr at elever får mulighet til å forfølge sine interesser
og at elevene må kunne søke seg til en annen skole enn sin nærmeste.
Disse medlemmer ser videre positivt
på etableringen av 8.–13. tilbud slik som i Oslo, der det nå bygges
skoler der ungdomstrinnet samlokaliseres med ulike videregående
opplæringstilbud. Også andre steder i landet ser en eksempler på
at fylker og kommuner finner hverandre og at det utvikles nærmere
samarbeid mellom ungdomsskoler og videregående skoler. Disse
medlemmer hilser denne utviklingen velkommen. Slik nytenkning
åpner for helt andre muligheter for tilpasset opplæring, og for
at elevene på ungdomstrinnet kan dra nytte av fagtilbudet i videregående.
Tettere lærersamarbeid kan gi et kompetanseløft for ungdomstrinnet,
samtidig som bedre dialog mellom de to skolenivåene kan forebygge
frafall i videregående opplæring.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre vil nok en gang påpeke at regjeringen de siste
årene gjennomgående har prio-ritert feil gjennom å bruke milliarder
på flere undervisningstimer for de aller minste og gratis timer
i SFO. Disse medlemmer vil ha en ny kurs i skolepolitikken
hvor en i stedet for flere timer satser på flere og enda bedre lærere,
en bedre ungdomsskole og kamp mot frafallet i videregående.
Komiteen er bekymret
over tall fra Folkehelseinstituttet som viser at 13–14 pst. av 15-åringene
har overvekt eller fedme. Tallene viser at dette gjelder forholdsvis
flere gutter enn jenter, og at det blant 15-åringene bare er halvparten
av jentene og 54 pst. av guttene som oppfyller gjeldende anbefalinger
til aktivitetsnivå. Fra 9 til 15-årsalderen synker det totale aktivitetsnivået
med 31 pst. Komiteen vil også peke på at regelmessig
fysisk aktivitet også forebygger psykiske plager som depresjon og
angst, og at det er en positiv sammenheng mellom fysisk aktivitet
og økt evne til læring.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener derfor at fysisk aktivitet må være
en del av valgfagstilbudet. I tillegg ønsker flertallet at
skolene bruker de mulighetene til fysisk aktivitet som finnes innenfor
den fleksibilitet som timerammen gir.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, vil understreke at det å ta bort faget elevrådsarbeid
ikke skal medføre en svekkelse av elevenes mulighet for medvirkning
i skolen eller opplæring til medvirkning og demokrati. Flertallet viser
til at elevmedvirkning i skolen er forankret både i nasjonalt og
internasjonalt regelverk, blant annet i FNs konvensjon om barnerettigheter
og i opplæringslova. Opplæringslova har en bestemmelse om at det
skal være elevråd med representanter for elevene ved alle skoler
med elever fra og med 5. trinn. Flertallet understreker
at elevrådet skal velges av elevene.
Flertallet har merket seg at
departementet vil erstatte faget elevrådsarbeid med andre strategier
for elevmedvirkning og demokratiforståelse, og utarbeide forskrifter
som skal sikre elevenes muligheter til å arbeide med elevrådsrelaterte saker
innenfor skoledagen. Videre skal det vurderes hvordan kompetansemålene
i faget elevrådsarbeid samsvarer med kompetansemål i andre fag og
hvorvidt elementer fra elevrådssamarbeid må innarbeides i tillegg
i andre fag. Flertallet ser det som viktig og positivt
at departementet vil samarbeide med Elevorganisasjonen og andre
sentrale aktører om dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre er uenige i forslaget om
å fjerne faget elevrådsarbeid. Disse medlemmer viser
til den internasjonale demokratiundersøkelsen ICCS (International Civic
and Citizenship Education Study) fra 2010 hvor det kommer frem at
norske elevers kunnskaper om og holdninger til demokrati og medborgerskap
er gode sammenliknet med elever i de 38 andre landene som deltar. Disse medlemmer mener
dette henger sammen med et godt utviklet elevdemokrati på skolene.
Disse medlemmer vil vise til
komitéhøringen, hvor det fra ulike hold ble poengtert at en fjerning
av faget vil sende gale signaler når det gjelder betydningen av
elevdemokrati og elevmedvirkning. Disse medlemmer støtter dette
syn, men mener omfanget av faget kan vurderes og må sees i sammenheng
med andre fag hvor beslektede temaer tas opp.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen videreføre faget elevrådsarbeid,
slik at opplæring i demokrati og medbestemmelse fortsatt har en
synlig plass i norsk skole.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre mener en i stedet for å fjerne faget elevrådsarbeid
bør satse mer på å sikre elevrådene reelle muligheter for medbestemmelse
samt videreutvikle ordningen med elevrepresentanter i skolens styrende
organer.
Komiteen ser lærerens
faglige og pedagogiske kompetanse som en nøkkelfaktor for kvaliteten på
undervisningen og avgjørende for elevenes læringsutbytte.
Komiteen merker seg at en stor
andel av lærerne på ungdomstrinnet er allmennlærere uten faglig
fordypning i de fagene de underviser i.
Komiteen viser til meldingen
og merker seg at departementet vil foreta en ytterligere skjerping av
kravene til fagkompetanse ut over de krav som ble fastsatt i ny
kompetanseforskrift fra 2008 for tilsetting. Komiteen støtter
departementets intensjon om videre innskjerping i opplæringslova
og tilhørende forskrifter når det gjelder krav til undervisningskompetanse
i det enkelte fag.
Komiteen viser også til at det
gjennom den nye lærerutdanningen er gjort grep for å gi en mer spesialisert
grunnutdanning tilpasset ulike trinn og ulike fag.
Komiteen merker seg at departementet
har begynt arbeidet med å videreutvikle lærerutdanningene med et
eget program for 8.–13. trinn. Komiteen støtter dette
og mener det vil gi rom for mer faglig konsentrasjon direkte tilpasset
ungdomstrinnet og bedre didaktisk, pedagogisk og praksisnær kompetanse
innrettet mot denne aldersgruppen.
Komiteen stiller seg positiv
til en videreutvikling av Lektor 2-ordningen slik at også ungdomstrinnet
kan rekruttere inn lærerkrefter fra næringslivet, uh-sektoren osv.
En slik ordning tilfører skolen sterk fagkompetanse, men også økt
kontakt med næringslivet, noe som er verdifulle bidrag til å gjøre
undervisningen mer praktisk, variert og relevant. Dette forutsetter imidlertid
at det utvikles fleksible utdanningstilbud som sikrer at disse fagpersonene
får nødvendig pedagogisk kompetanse. Utvidet bruk av hospiteringsordninger
for lærere i næringslivet bør etter komiteens oppfatning
benyttes i større grad for å gi lærerne oppdatert kompetanse for
å styrke relevansen i undervisningen, samt styrke kontakten mellom
lærere og lokalt arbeidsliv.
Komiteen vil også påpeke nødvendigheten
av sammenheng mellom de ulike kravene som settes til lærene på ungdomstrinnet
og den nye lærerutdanningen. Uten en slik sammenheng vil tiltakene
ikke ha noen effekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er enig i målsettingen
om å fornye ungdomstrinnet slik at undervisningen blir mer praktisk
i alle fag. Disse medlemmer mener det ikke er tilstrekkelig
å bare vedta en slik målsetting, det må konkrete tiltak til for
at en kan oppnå dette. Disse medlemmer mener læreren er
den viktigste enkeltfaktoren i en fornyelse av ungdomsskolen. Skal
fagene oppleves mer praktisk rettet av elevene er vi avhengige av
at lærerne innehar nødvendig og tilstrekkelig kompetanse for å få
dette til. Disse medlemmer ser det derfor som helt
avgjørende at det tilbys relevant og systematisk etter- og videreutdanning
på dette området.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti ser det som viktig at lærerne
har god fagkompetanse i de fag de underviser i, men at det samtidig
ikke er en selvsagt sammenheng mellom skjerpede krav til fagkompetanse
og en praktisk undervisning i faget.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser videre til at regjeringen
har innført en frivillig veiledningsordning som kun enkelte nyutdannede
lærere får benyttet seg av. Disse medlemmer mener den
frivillige ordningen er altfor lite forpliktende og ambisiøs med
hensyn til kompetanse og struktur.
Disse medlemmer ser det som avgjørende
for å beholde lærere i ungdomsskolen at de gis en best mulig start
på jobbkarrieren. Disse medlemmer mener regjeringen
dessverre ikke i stor nok grad løser denne utfordringen.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener at en for å styrke koblingen mellom teori
og praksis ikke kommer utenom strukturelle grep. Det er behov for
bedre praksis, men det er også behov for mer praksis. Dette
medlem mener en obligatorisk mentorordning i form av et
introduksjonsår vil være et avgjørende bidrag til dette.
Dette medlem viser til at Kristelig
Folkeparti gjentatte ganger har fremmet forslag om en obligatorisk
mentorordning. Dette medlem viser til Kristelig Folkepartis
alternative statsbudsjett for 2012, der det ble foreslått å bevilge
75 mill. kroner til igangsetting av et obligatorisk introduksjonsår
for nye lærere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre har som prinsipielt utgangspunkt at ingen
lærere skal undervise i fag de ikke har tilfredsstillende faglig
bakgrunn i. Disse medlemmer mener at fra og med ungdomstrinnet
skal alle lærere ha en faglig bakgrunn tilsvarende minst 60 studiepoeng
i fagene som de underviser i. Både grunnutdanningen og systemet
for videreutdanning må innrettes i tråd med ovenstående, slik at
man innen rimelig tid oppnår et slikt kompetanseløft i norsk skole.
Disse medlemmer mener at det
er på høy tid at det fastsettes en tydelig overgangsdato for når grunnskolelærerutdanningen
skal utvides til fem år. Disse medlemmer viser i
denne forbindelse til Dokument nr. 8:36 (2007–2008) og Innst. S.
nr. 215 (2007–2008).
Disse medlemmer registrerer at
følgegruppen for den nye grunnskolelærerutdanningen i en rapport
har fremhevet at en «vurdering og rask avklaring på spørsmålet om
femårig lærarutdanning og eventuell modell for denne, er nødvendig».
I St.meld. nr. 11 (2008–2009) fremgår det bl.a. at departementet
vil «utrede overgang til femårig masterutdanning for lærere til
grunnskolen».
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre viser til at flertallet bl.a. skriver følgende
i den tilhørende innstillingen til meldingen, Innst. S. nr. 185
(2008–2009):
«For å sikre at det utvikles mastergradstilbud som
utdanningsinstitusjonen har behov for og som imøtekommer faglige
krav knyttet til masternivået, viser flertallet til at departementet
vil nedsette et utvalg som blant annet skal utrede:
innhold i og organisering
av utdanningen
behovet for ulike spesialiseringer på masternivå i
bredde og fordypning - samarbeid mellom ulike lærerutdanningsinstitusjoner,
herunder utfordringer for de minste høyskolene
om og eventuelt når det er hensiktsmessig
med en full overgang til en femårig utdanning for alle lærere til
grunnskolen.»
Disse medlemmer etterlyser fortgang
i dette arbeidet, jf. Dokument 15:843 (2010–2011).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge om lærerutdanningene
til et 5-årig masterstudium med vekt på faglig fordypning og kombinasjon
teori/praksis gjennom hele studiet.»
Disse medlemmer vil peke på behovet
for å rekruttere flere lærere med større faglig fordypning til ungdomstrinnet.
Bedre tilrettelegging av praktisk pedagogisk utdanning (PPU) er
viktig for å dyktiggjøre disse lærerne i møte med elevene. Disse
medlemmer vil henstille til at det utvikles mer fleksible
modeller, slik at PPU i større grad kan tas parallelt med masterutdanningen.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til rette
for fleksible gjennomføringsmodeller for PPU for å bidra til økt
rekruttering til studiet.»
Komiteen er oppmerksom
på at enkelte kommuner går nye veier for å hente kvalifiserte lærere
til skolen. I Norge er Oslo først ute med å innlede samarbeid bl.a.
med Statoil om Teach First. Dette konseptet innebærer at nyutdannede realfagskandidater
går inn i fulltidsjobb som matematikklærer og/eller naturfagslærer
på en krevende ungdomsskole eller videregående skole i Oslo. Samtidig
skal kandidatene følge et krevende utdannings- og utviklingsprogram.
En del av dette programmet innebærer også en formell lærerkvalifisering
og tett oppfølging av mentorer og veiledere. Komiteen viser
til at Teach First-ordningen har hatt suksess i USA og England.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen stimulere til rekrutteringstiltak
som for eksempel ‘Teach First’-programmet, for å bedre tilgangen
av lærere med større faglig fordypning på ungdomstrinnet.»
Komiteen vil vise
til at Lektor 2-ordningen ikke er særlig utbredt i videregående
skole og vil derfor være ukjent for mange. Ordningen med å trekke
inn lærerkrefter fra andre yrker og med annen erfaring har et klart
potensial for å skape mer variasjon og en mer praksisnær undervisning.
Lektor 2 kan også være et viktig redskap for skolen til å få tak
i annen relevant kompetanse det er behov for.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener imidlertid
det bør vurderes om ordningen på ungdomstrinnet skal gis en annen betegnelse,
eksempelvis «Lærer 2» eller «gjestelærer», for at flere lettere
skal kunne identifisere seg med ordningen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen stimulere til forsøk med
en Lærer 2-ordning etter modell av Lektor 2-ordningen i videregående
opplæring.»
Komiteen vil påpeke
at dyktige og engasjerte lærere er avgjørende for å kunne få gjennomført de
endringene som kreves for å gjøre ungdomsskolen mer lystbetont.
Da er det oppløftende at motivasjonen blant lærere for å ta etter- og
videreutdanning er svært høy. Komiteen vil imidlertid
minne om at andelen lærere uten godkjent utdanning på det trinnet
de underviser, har økt hvert år siden 2005. Pr. i dag tilsvarer
dette om lag 2 000 årsverk. En undersøkelse fra 2006 viser at i
gjennomsnitt 40 pst. av lærerne ikke har noen faglig fordypning
i fagene de underviser i. I sum gir dette en god illustrasjon på
det store behovet for kompetanseheving hos lærere.
Komiteen vil understreke den
betydning faglig og pedagogisk sterke lærere har for elevenes læringsutbytte.
Strategien «Kompetanse for kvalitet» er et viktig bidrag for å gi
lærerne i norsk skole et tilbud om mer systematisk etter- og videreutdanning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen i samarbeid med partene vil endre kostnadsfordelingen
for etter- og videreutdanning slik at staten fra august 2012 vil
dekke 50 pst. av kostnadene til vikarmidler for lærernes videreutdanning.
Kommunenes andel av vikarmidlene blir redusert fra 40 til 25 pst.,
mens den enkelte lærer må bidra med 20 (25) pst.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ser på etter- og
videreutdanning for lærere og skoleledere som en katalysator for
å kunne skape en mer inspirerende og praksisnær ungdomsskole. Disse
medlemmer er opptatt av at alle landets ungdomsskolelærere
raskere skal kunne få tilbud om kompetanseheving, og fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen øke gjennomføringstakten
for etter- og videreutdanning av lærere og skoleledere ved landets
ungdomsskoler.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre vil vise til at undersøkelser viser at
7 av 10 lærere ønsker seg mer etter- og videreutdanning. Disse
medlemmer tar disse signalene på alvor og har foreslått
en radikal opptrapping av bevilgningene til etter- og videreutdanning.
Disse medlemmer er skuffet over
at regjeringen har senket sine ambisjoner for hvor mange lærere
som skal få et slikt tilbud i 2012. I fjor var det 4 000 søkere
til 2 500 plasser, og 1 500 lærere fikk et tilbud. Da fremstår det
som et paradoks at regjeringen nedjusterer sine ambisjoner og at bare
1 700 lærere kan få et tilbud i 2012. En slik gjennomføringstakt
kan umulig karakteriseres som en satsing og betyr i realiteten at
det vil gå mange tiår før alle norske lærere har fått tilbud om
videreutdanning. Disse medlemmer mener dette er et
svært dårlig signal om man vil heve læreryrkets status, og frykter
at det kan bety at skolen taper kampen om attraktiv arbeidskraft som
tilbys langt bedre arbeidsvilkår i andre sektorer. Disse
medlemmer ser dette som en særlig utfordring innenfor realfagsområdet
der skolen har et raskt økende rekrutteringsbehov i årene som kommer.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
videre vise til at Høyre vil endre finansieringsnøkkelen for videreutdanning
av lærere slik at staten dekker 60 pst. av kostnadene, mens kommunenes
andel halveres til 20 pst. og lærernes andel av kostnadene holdes
uendret med 20 pst. Med denne finansieringsnøkkelen og Høyres forslag til
økte bevilgninger vil anslagsvis 4 000 lærere kunne få et tilbud
om etter- og videreutdanning i 2012.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at regjeringens nye forslag til arbeidstaker
og -giverorganisasjonene innebærer at staten vil øke sin støtte til
videreutdanning av lærere fra 40 til 50 pst., mens lærerne må bidra
med 5 pst. mer av kostnadene fra og med høsten 2012. Kommunene må på
sin side dekke 25 pst. Etter disse medlemmers mening
burde staten bidratt med mer enn 50 pst. av kostnadene i en overgangsperiode
for å få opp antallet lærere som tar videreutdanning. Det er også
uheldig å skyve en større del av regningen over på lærerne, og at
ikke den statlige finansieringen økes allerede fra 1. januar 2012. Videre
er disse medlemmer svært skeptisk til å nedjustere
de – etter disse medlemmers mening – allerede lave
ambisjonene om antall lærere som skal omfattes av ordningen. Slik
det nå ligger an er ambisjonen nedjustert fra 2 500 lærere pr. år
til 1 700 lærere pr. år. Disse medlemmer ønsker på
sikt et system som omfatter videreutdanning av alle lærere i alle
fag med jevne mellomrom, og at dette skal være både en rett og plikt
for lærerne. En slik ordning skal gradvis innfases gjennom en forpliktende
opptrappingsplan.
Disse medlemmer viser for øvrig
til sin merknad under kapittel 2.3 om behovet for relevant og systematisk
etter- og videreutdanning for lærere for å få til en mer praksisrettet
undervisning i alle fag.
Disse medlemmer viser videre
til Dokument 8:145 S (2009–2010), jf. Innst. 26 S (2010–2011), om
å øke den statlige finansieringen knyttet til dagens ordning for
videreutdanning av lærere, for på denne måten å bidra til at flere
lærere får videreutdanning. Disse medlemmer merker
seg at kunnskapsministeren – til tross for sin gjentatte avvisning
av nevnte representantforslag – nylig har foreslått at staten fra
og med høsten 2013 skal ta en noe større del av regningen for videreutdanning
av lærere, og således støtter intensjonen i representantforslaget. Disse
medlemmer er tilfredse med at kunnskapsministeren er åpen
for endringer i ordningen, men mener at statsråden kunne signalisert
sin støtte til forslaget allerede da det ble behandlet i Stortinget
høsten 2010. På denne måten ville man kunne gjort de nødvendige
endringer i ordningen mye raskere, og langt flere lærere ville fått
muligheten til videreutdanning.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at Kristelig Folkeparti i sitt alternative
budsjett for 2012 foreslo en satsing på 210 mill. kroner til etter-
og videreutdanning av lærere.
Komiteens medlem fra Venstre viser
til at Venstre i behandlingen av statsbudsjettet for 2012 blant
annet foreslo å øke den statlige andelen av videreutdanningskostnadene
for lærere fra 40 pst. til 60 pst. fra og med 1. januar 2012, og
at lærernes bidrag skulle holdes fast på dagens nivå.
Komiteen viser til
at faget utdanningsvalg har vært obligatorisk siden 2008. Faget
skal gi elevene erfaringer med innhold, oppgaver og arbeidsmåter
i videregående opplæring. 60 prosent av tida i faget skal brukes
til utprøving av minst to ulike utdanningsprogram fra videregående
opplæring. Komiteen registrerer at en foreløpig rapport
viser at faget har organisatoriske og innholdsmessige utfordringer,
og viser til komitémerknaden foran (under arbeidslivsfaget) om å se
faget i sammenheng med fagene arbeidslivsfag og valgfag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er opptatt av å sikre en god rådgivningstjeneste. Denne skal sikre både
utdannings- og yrkesrådgivning og sosialpedagogisk rådgivning. Flertallet støtter departementets
forslag om å vurdere endringer i faget «utdanningsvalg» for å sikre
at faget gir et godt grunnlag for elevenes valg av videre utdanning.
For å styrke arbeidet med rådgivningstjenesten er
det nødvendig å legge til rette for samarbeid på tvers av skoler,
kommune og forvaltningsnivå for å bygge opp god kompetanse på rådgivning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener rådgivningstjenesten
har fått for liten oppmerksomhet i meldingen. Den store mengden
elever som ikke opplever mestring og sliter med motivasjonen, trenger
god sosialpedagogisk hjelp. Det er derfor av stor betydning at denne
kompetansen er tilgjengelig i rådgivningstjenesten på alle ungdomsskoler.
Elevene i ungdomsskolen er også i en fase i livet der interesser og
valg for fremtiden er i stadig utvikling og endring. Det er derfor
helt avgjørende at rådgivningstjenesten på skolen også har solid kompetanse
på utdannings- og yrkesrådgivning. Disse medlemmer ser
det derfor som svært viktig at det legges til rette for at den nødvendige kompetansen
gjøres tilgjengelig på alle ungdomsskoler. Det er en utfordring
for mange mindre skoler å skaffe seg rådgivere på begge disse kompetanseområdene.
Disse medlemmer mener det blir
nødvendig å legge til rette for samarbeid på tvers av skoler, kommuner
og forvaltningsnivå for å bygge opp god kompetanse på rådgivning.
Fire av ti rådgivere på ungdomstrinnet har ikke anbefalt kompetanse
for oppgaven, og de færreste skolene kan gi både sosialpedagogisk
og utdannings- og yrkesveiledende rådgivning. Mange fylkeskommuner
har slik kompetanse, og et samarbeid vil kunne avhjelpe denne utfordringen.
Rådgivernettverk vil noen steder være en løsning, og rådgivningssentre
med bred kompetanse vil andre steder kunne løse utfordringene.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til rette
for forsøk med felles rådgivningstjeneste for grunnskole og videregående
opplæring for å sikre kunnskapsdeling og nødvendig kompetanse i
tjenesten.»
Komiteens medlem fra Venstre fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en opptrappingsplan
med sikte på å sikre tilfredsstillende dekning av kvalifiserte rådgivere
i norsk skole.»
Komiteens medlemmer fra Høyre peker på
at innføringen av de nye valgfagene vil aktualisere utfordringen
for elevene i ungdomsskolen med å legge en plan for egen utdanning
og gjøre de rette valgene, samtidig som de opplever modning og store
endringer. Disse medlemmer viser til at det i dag
finnes gode verktøy til hjelp for dette, og mener dette kan være
et motiverende og viktig hjelpemiddel for elevene.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere å innføre ‘karriereplanen’
som verktøy for alle elever fra 8. klasse og til fullført videregående
opplæring.»
Komiteen viser til
at fall i motivasjonen eller svake faglige resultater gjennom ungdomstrinnet
ikke bare er et problem som rammer elever som sliter med såkalte
teoretiske fag. Komiteen merker seg med bekymring
at hele 17 pst. av elevene på ungdomstrinnet opplever at skolearbeidet
ikke gir dem nok utfordringer. Resultatet er lavere motivasjon og
dårlige arbeidsvaner som i sin tur fører til svakere faglige resultater. Betydningen
av å møte hver enkelt elev med høye og realistiske forventninger
og tilbakemeldinger er avgjørende for å opprettholde motivasjon
og læringslyst. Likeledes er varierte arbeidsmetoder og tydelig
progresjon i utfordringene viktig for å bevare elevenes motivasjon.
Komiteen viser til at opplæringslova
gir enkeltelever mulighet til å ta fag fra videregående opplæring.
Erfaringene viser at denne retten i praksis begrenses av organisatoriske
og økonomiske forhold lokalt. Ved enkelte skoler har det vist seg
vanskelig å oppnå et godt samarbeid med den lokale videregående
skolen, blant annet på grunn av økonomi der ungdomsskolen pålegges
å betale for undervisningen som gis. Andre steder er geografi en
begrensende faktor og at ungdomsskolen ikke har lærerressurser selv
som kan gi undervisning på videregående nivå.
Komiteen viser til de forslag
som departementet angir i meldingen og støtter disse. Mulighet for
avsluttende eksamen mv. for de elevene som faktisk innrømmes undervisning
på videregående nivå, er viktig. Men slik komiteen oppfatter
situasjonen, er det avgjørende å få på plass ordninger som sikrer
at de elevene som har behov for raskere progresjon i opplæringen,
gis en faktisk mulighet til dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, vil understreke viktigheten av at
også de faglig sterke eller toppmotiverte elevene ivaretas, og legger
til grunn at departementet vil følge tilretteleggingen for disse
elevene nøye framover, slik at nødvendige tiltak kan iverksettes
ved behov.
Komiteen vil i den
forbindelse peke på behovet for ordninger som bedrer samarbeidet mellom
grunnskolen og videregående skole, samt interkommunalt samarbeid.
Komiteen vil videre peke på muligheten
for nettbasert undervisning og videokonferanser og en sterkere forpliktelse
for den enkelte ungdomsskole til å sikre denne elevgruppen tilpasset opplæring
slik loven fastslår.
Komiteen vil understreke betydningen
av kontinuitet i ordningen for elever som vil ta fag på høyere nivå,
og at man også sikrer at elever innen videregående utdanning kan
ta fag på universitets- og høyskolenivå. Det tilligger fylkene –
som har ansvaret for videregående utdanning – å utvikle strategier
og etablere de nødvendige avtaler for å gjennomføre dette, men også
staten må bidra på egnet måte i denne forbindelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
glad for regjeringens positive omtale av behovet for bedre tilrettelegging
for høytpresterende elever. Det er viktig at de høytpresterende
elevene blir tatt vare på og fulgt opp i de ordinære undervisningstimene
og ikke bare gis tilbud om ekstra utfordringer i valgfagtimer. Disse
medlemmer vil understreke betydningen av at retten til tilpasset
opplæring gjelder alle, og at det derfor er viktig med en god tilrettelegging
for å ta fag etter nivå, ikke etter alder.
Disse medlemmer er opptatt av
at muligheten til å ta fag etter nivå ikke skal møte ideologiske hindre. Disse
medlemmer mener at eventuell ideologisk uvilje kan brytes
ned gjennom et sterkere politisk fokus på nivåopplæring, blant annet
gjennom regjeringens stortingsmelding og Stortingets og partienes
omtale av ordningen. Disse medlemmer mener mye kan
tyde på at også uavklart finansiering medfører vanskeligheter når
det gjelder muligheten til å ta fag i videregående skole. Disse
medlemmer mener derfor at så lenge det er fylkeskommunen
som har ansvaret for videregående, så bør også finansieringen av
videregående utdanning for elever i grunnskolealder tilligge fylkeskommunene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener flinke elevers rett til å ta fag på høyere
nivå må slås fast i lovs form for å sikre likebehandling av elever,
samt at ansvaret for finansiering av opplæringen må avklares.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag.
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om bestemmelser
i opplæringslova som tydeliggjør høyt presterende elevers rett til
å ta fag på høyere nivå, og legge finansieringsansvaret for slik
opplæring til den institusjonen eleven er faglig kvalifisert til
å ta fag på.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre vil understreke viktigheten av at rettigheten
for flinke elever til å gå videre med pensum på høyere nivå, klargjøres. Disse
medlemmer mener departementet må avklare så vel finansiering
som organisering for denne elevgruppen slik at denne rettigheten
ikke lenger blir et tilfeldighetenes spill.
Komiteen deler departementets
bekymring for at en så stor andel av elevene på ungdomstrinnet har
svake ferdigheter i matematikk. Komiteen støtter
derfor de tiltak som regjeringen skisserer i meldingen for å øke
elevenes motivasjon for faget, blant annet ved å utvikle opplæringen
i matematikk slik at den blir mer utforskende og praktisk.
Komiteen vil i tillegg understreke
at lærerens kompetanse i faget er en grunnleggende forutsetning.
I tillegg til endringene i lærerutdanningen og økte faglige kompetansekrav
for å undervise i matematikk, mener komiteen det
må tilrettelegges bedre for at personer med høyere matematikkompetanse,
som sivilingeniører, kan tas opp ved PPU-utdanningene slik at de
kan undervise i matematikk.
Komiteen understreker behovet
for relevant og systematisk etter- og videreutdanning for lærere for
å få til en mer praksisrettet undervisning i alle fag. Komiteen mener
økte krav til fagkompetanse i matematikk må kombineres med didaktisk
og pedagogisk kompetanse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har merket seg analyser
av TIMSS-undersøkelsen som viser at Norge både i 2003 og 2007 hadde
0 prosent elever på avansert nivå i matematikk i 8. klasse. Dessuten
viser funn i matematikk i PISA+ at faget er sårbart. Utstrakt bruk
av arbeidsplan medfører ifølge forskerne uheldige valg av arbeidsstrategier,
lite genuint elevsamarbeid, og i studietimer er ofte «feil» lærer
til stede slik at elevene ikke får den nødvendige faglige støtten.
Dersom ikke trenden snus, kan Norge få problemer med å rekruttere nok
realister i fremtiden. Dette er nøkkelkompetanse som etterspørres
i en rekke samfunnssektorer og som er avgjørende for å sikre velferden.
Disse medlemmer mener det er
problematisk at en stor andel elever går ut av grunnskolen med svært
lave karakterer i matematikk. Det er behov for å tenke nytt i faget.
Matematikk kan oppleves som et ubarmhjertig fag på den måten at
det finnes en fasit med ett riktig svar. Dette gjør det enda viktigere
å kunne sette inn målrettede tiltak og godt tilpasset undervisning
rettet mot elever som sliter, for at disse kan oppleve mestring
i matematikk.
Med de utfordringene en ser i matematikkfaget, er komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti forundret
over at departementet ikke vil prøve ut et av hovedgrepene fra det
departementsoppnevnte Matematikkutvalget; et delt matematikkfag
med felles kjernelærestoff og utover dette progresjon på to ulike
nivåer basert på elevenes interesser og forutsetninger. Disse medlemmer mener
forslagene fra Matematikkutvalget bør prøves ut. Det er nødvendig
å skape ny entusiasme og gjøre matematikkfaget mer interessant og
lystbetont for alle elever. Mange etterlyser mer praktisk matematikk
for at elevene kan se nytteverdien av faget. Forslaget om at elevene
utover det mest grunnleggende lærestoffet skal kunne velge mellom
en mer praktisk og mer teoretisk retning, bør med fordel forsøkes
for å se om større grad av mestring for svake elever og mer krevende
utfordringer for de flinkeste kan løfte prestasjonene i faget totalt sett.
Komiteen vil understreke
betydningen av å videreføre satsingen på å bedre den grunnleggende lese-
og skriveopplæringen. Komiteen støtter derfor departementets
forslag om å videreføre og forsterke Lesesatsing 2010–2014, med
særlig vekt på gutter på ungdomstrinnet.
Komiteen er enig i behovet for
at læreplanen i norsk tydeligere må beskrive hvilke krav som skal
stilles til hovedmål og sidemål, og støtter en revidering av læreplanen
slik departementet tar til orde for i meldingen.
Komiteen understreker at fritak
for sidemålsopplæring skal være begrunnet faglig og ut fra reelle
hensyn til hva som er best for elevens læring. Komiteen vil
understreke at retten til opplæring i begge målformer gjelder alle
elever.
Komiteen har merket seg at guttene
i alle ledd av utdanningssektoren nå henger etter. Det er nesten
tre ganger så mange gutter som jenter som ikke er funksjonelle lesere
etter grunnskolen. Kjønnsforskjellene i leseferdigheter er bekymringsfulle,
og de er større i Norge enn i andre OECD-land. Komiteen mener
derfor det er bra at regjeringen vil forsterke lesesatsingen med særlig
vekt på gutter på ungdomstrinnet. Dette er gutter en fort ser igjen
i frafallsstatistikken dersom ikke ungdomsskolen lykkes i å gi dem tilstrekkelige
leseferdigheter. Komiteen vil imidlertid understreke
betydningen av tidlig innsats, og at kampen mot sviktende basiskunnskaper
må settes inn allerede tidlig på barnetrinnet, og mener at løsningen
ligger i en målrettet satsing på å lage en grunnskole som i større
grad enn nå er tilrettelagt for guttene.
Komiteen ber departementet spesielt
følge opp temaet gutter og lesing.
Komiteen har merket
seg signalene fra sektoren selv og ulike høringsinstanser om behovet for
bedre og mer enhetlig vurderingspraksis. Det er et opplagt problem
at fastsetting av sluttevaluering i form av standpunktkarakterer
er av svært varierende kvalitet. Dette svekker både elevenes muligheter
og rettigheter. Komiteen støtter derfor de tiltak
som meldingen skisserer i form av utvikling av et rammeverk for
kjennetegn for måloppnåelse i fag, samt å gi lærerne tilbud om kompetanseutvikling
i standpunktvurdering og karaktersetting. En standardisering av kriteriene
for måloppnåelse vil lette lærernes evalueringsarbeid og sikre elevene
en rettferdig bedømming.
I tillegg til kvalitetssikring av sluttevalueringen er komiteen opptatt
av å styrke tilbakemeldingen til elevene underveis i opplæringsløpet. Komiteen har
i den sammenheng merket seg OECDs påpekning av svak kultur for vurdering
i Norge. Det er tidligere avdekket, blant annet gjennom Elevundersøkelsen,
at tilbakemelding på hvor elevene står faglig målt opp mot læringsmål
og hva de må gjøre for å oppnå bedre prestasjoner, er for svak. Komiteen er
kjent med at dette har fått skarpere fokus de senere år og at skolene
er i gang med utviklingsarbeid for å forbedre underveisvurderingen.
Komiteen vil understreke at konkrete
og læringsstøttende tilbakemeldinger til den enkelte elev er sentralt
for å fremme motivasjon og læring, i tråd med meldingens målsetting. Komiteen støtter
derfor departementets utvidelse av satsingen «Vurdering for læring».
Utvikling av karakterstøttende prøver og nye kartleggingsprøver
er tiltak som ytterligere vil understøtte målet om bedre vurdering
og sluttevaluering. Komiteen viser til meldingens
omtale av dette og støtter tiltakene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Kristelig
Folkeparti og Venstre, registrerer bred politisk enighet
om viktigheten av å etablere en god og læringsstøttende vurderingskultur.
Flertallet viser til Utdanningsdirektoratets veiledere
«Vurdering for ungdomstrinnet – nå gjelder det» (utgitt februar
2010, revidert juni 2011) som tar opp viktige prinsipper og bestemmelser
om vurdering i grunnskolen og videregående skole etter endringene
i opplæringslova 1. september 2009 og til veilederen: «Underveisvurdering,
lære mer og bedre, hvilken betydning har lærerens vurderingspraksis»
(juni 2011), som tar for seg elevens plikter og rettigheter, grunnlaget
for vurdering, dokumentering, osv. Det vises også til veilederen
«Undervisningsvurdering» (utgitt november 2011) som ikke er en veileder
om vurdering av den enkelte elev eller lærer, men som tar for seg
hvordan klassen i fellesskap kan forbedre opplæringen.
Flertallet konstaterer at disse
tiltakene har bred politisk støtte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er opptatt av en mer systematisk overføring av
informasjon om elevenes læringsnivå mellom trinnene. Disse
medlemmer mener at noen kommuner har etablert gode ordninger
for dette arbeidet og at informasjon om «best practice» vil være
av stor nytte.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser også
til Høyres forslag i Dokument 8:152 S (2010–2011) om å åpne for
forsøk med muntlige karakterer i tillegg til den ordinære tilbakemeldingen
i 7. klasse på barneskolen. Disse medlemmer tar til
etterretning at forslaget ikke fikk flertall i Stortinget, men viser
til at OECD har påpekt at den uforberedte og brå overgangen til
karakterer som tilbakemelding for mange av elevene virker demotiverende,
og mener fortsatt at dette burde være et av tiltakene som burde prøves
ut for å se om det kunne gi noen elever en bedre opplevelse av overgangen
mellom barneskolen og ungdomsskolen.
Disse medlemmer viser til dagens
eksamensordning i 10. klasse hvor elevene trekkes ut til en skriftlig
eksamen og en muntlig eksamen. Disse medlemmer vil
peke på Høyres klare prioritering om å styrke undervisningen i basisfagene
i skolen. Dette er nødvendig for at norske elever skal lære det
de trenger i løpet av skolegangen for å lykkes i fremtidig arbeids-
og samfunnsliv. Norske elever oppnådde bedre resultater i PISA-undersøkelsen
i 2009 enn i 2006, men det er verdt å understreke at det betyr at
vi er tilbake på 2001-nivå. Høyre har tatt konsekvensen av dette
og styrket undervisningen i basisfag i sine alternative budsjetter. Disse medlemmer mener
ønsket om å styrke undervisningen i basisfagene bør få konsekvenser
for eksamensordningen i 10. klasse i grunnskolen, ved at det innføres
tre skriftlige avgangseksamener for alle elever, i fagene norsk,
matematikk og engelsk. På denne måten kan vi forsikre oss om at
elevene har tilegnet seg nødvendige ferdigheter i basisfagene når
de avslutter grunnskolen. Ordningen med en muntlig eksamen beholdes
slik den er i dag.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre skriftlig
avgangseksamen i basisfagene norsk, matematikk og engelsk for alle
elever i 10. klasse.»
Komiteen viser til
at alle elever har rett til å gå på skolen uten å bli mobbet eller
utsatt for annen krenkende adferd. Selv om undersøkelser viser at
majoriteten av elevene på ungdomstrinnet trives på skolen, merker komiteen seg
at det fortsatt er en uakseptabelt stor gruppe elever som får forringet
sin skolegang og livssituasjon på grunn av mobbing. Komiteen merker
seg at skoleeierne er i ferd med å få etablert rutiner og planer
til bruk når det oppstår krav om tiltak etter § 9a-3, men at det
fortsatt gjenstår en del arbeid. Komiteen vil derfor
påpeke skole-eiernes ansvar for å ha internkontroll og rutiner som
ivaretar oppfølging av elever og foreldre når det oppstår saker
knyttet til det psykososiale miljøet.
Komiteen er videre kjent med
at mange skoler har gode erfaringer med bruk av ulike skolebaserte
program for bedre læringsmiljø og antimobbeprogram. Dette er program
som gir skolene støtte til å systematisere arbeidet med læringsmiljøet. Komiteen synes
det er bra at departementet vil videreføre støtten til slike programmer,
samt kvalitetssikre arbeidet ved å utarbeide kriterier for tildeling
av støtte.
Problemet med mobbing og trakassering er ikke kun
et problem mellom elever. Komiteen vil påpeke at
tilfeller av mobbing der lærere, eller andre ansatte ved skolen,
er noe skoleledelsen må ta særlig på alvor. Mobbing av elever begått av
myndighetsperson gjør det særlig krevende for medelever å gripe
inn. Samtidig svekker det tilliten til skolen og dens verdigrunnlag
når ansatte er de som opptrer krenkende.
Komiteen mener skolelederne må
ta denne problemstillingen på større alvor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre registrerer at det
ikke er noen ens holdning i skolen når det gjelder hvordan mobbekonflikter
håndteres, og om skolen bringer inn andre instanser. Dersom det
er nødvendig å skille mobber og offer, må hovedregelen være at det
er offeret som først og fremst har krav på beskyttelse og at det
er mobberne som må ta belastningen med å bytte skole.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det å bli mobbet
kan sette varige spor. Seks av ti barn og unge som blir henvist
til barnepsykiatriske institusjoner, har opplevd å bli mobbet. Flere
tusen elever gruer seg hver eneste dag til å gå på skolen. Mange
bruker hele livet til å bearbeide vonde opplevelser fra barne- og
ungdomsårene. Disse medlemmer viser til at flere
undersøkelser som er lagt frem de siste år viser at utviklingen
igjen går den gale veien. Antallet elever som blir mobbet øker og
færre skoler tar i bruk antimobbeprogram. Disse medlemmer mener
dette understreker at kampen mot mobbing ikke er gjort en gang for alle,
men at den må føres hele tiden.
Disse medlemmer er glade for
at tanken om å stoppe støtten til mobbeprogrammer er lagt bort.
Samtidig har disse medlemmer notert seg at bare 50
pst. av grunnskolene har innført slike programmer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener en for å unngå mobbing trenger
tydelige voksne, engasjerte lærere og politikere, og medelever som
bryr seg. Vi trenger en dyp mobilisering av holdninger, basert på
at vi har bestemt oss for at vi ikke vil ha mobbing i skolen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
i utgangspunktet støtte en kvalitetssikring av de mobbeprogrammene
som eksisterer i tråd med regjeringens tilnærming, men vil også
foreslå at det innføres rettslige virkemidler mot mobbing og at
det innføres en elevombudsordning.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til Dokument 8:73 S (2010–2011) fra Kristelig
Folkeparti om å innføre et mobbeombud i hvert fylke. Mobbeombudet
skal både være elevens og foreldrenes talerør og en ressurs i den
løpende innsatsen mot mobbing, og når problemet ikke kan løses lokalt.
Komiteen viser til
tallene fra Folkehelseinstituttet om at hele 15–20 pst. av ungdommene
har psykiske plager i en eller annen form. Det er åpenbart at den
psykiske helsen har innvirkning på elevenes funksjonsnivå, og dermed
påvirker læringssituasjonen. Skolehelsetjenesten er i denne sammenheng
et viktig lavterskeltilbud for å søke hjelp og en instans for å
avdekke problemene tidlig. Komiteen merker seg at
skolehelsetjenesten er mangelfullt utbygd i mange kommuner og ser
fram til departementets arbeid med å legge til rette for at den
sosialpedagogiske rådgivningen på sikt skal styrkes.
Komiteen vil understreke betydningen
av en velfungerende skolehelsetjeneste. Komiteen viser
til at skolehelsetjenesten er dårlig utbygd i mange kommuner. Komiteen vil
understreke at skolehelsetjenesten er en viktig del av skolen, men
også en viktig del av sikkerhetsnettet i velferdsstaten. En god
skolehelsetjeneste er avgjørende for det forebyggende helsearbeidet; den
er viktig for å koordinere mellom barnevern og skole; den virker
positivt for elevene gjennom sosial tilstedeværelse; og den bidrar
til at lærerne får mer tid til sine kjerneoppgaver.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sine merknader
i Innst. 405 S (2010–2011) (SpesU), der skolehelsetjenesten ble
beskrevet som en viktig del av sikkerhetsnettet i velferdsstaten.
En god skolehelsetjeneste er avgjørende for det forebyggende helsearbeidet;
er viktig for å koordinere barnevern og skole; virker positivt for
elevene gjennom sosial tilstedeværelse; og bidrar til at lærerne
får mer tid til sine kjerneoppgaver. På bakgrunn av dette ble det
fremmet forslag om å be regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en sak om et nasjonalt løft for skolehelsetjenesten.
Disse medlemmer mener det er
behov for et kraftig, nasjonalt løft for skolehelsetjenesten, og viser
til at Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre
fremmet forslag om dette i nevnte innstiling, uten å få støtte fra
flertallet.
Komiteen viser til
at skolens organisering, og det utviklingsarbeidet som foregår ved
den enkelte skole, er grunnleggende for skolens evne til å gi elevene
relevant, praktisk, variert og utfordrende undervisning. Det er
skoleeier, i denne sammenheng kommunen, som er ansvarlig for at kravene
i lov og forskrift blir oppfylt og at organiseringen i kommunene
ivaretar dette.
Komiteen er kjent med at det
i de siste tiårene er skjedd en stor grad av delegering av oppgaver ned
til den enkelte skole. Dette har ført til at rektors oppgaver er
blitt mer omfattende enn tidligere uten at det nødvendigvis er tilført
mer ressurser. Dersom de rent administrative oppgavene delegeres
til skolenivå uten at organiseringen ved den enkelte skole endres,
fører det til mindre tid til det pedagogiske utviklingsarbeidet.
Dette kombinert med at den skolefaglige kompetansen er redusert
i kommuneadministrasjonen, fører til mindre tid og ressurser til
skolefaglig utvikling.
Komiteen viser i denne sammenheng
til den undersøkelsen som refereres i meldingen om at majoriteten
av rektorene opplever at de får lite råd og støtte i faglige og
pedagogiske spørsmål fra skoleeier.
Komiteen vil understreke at organisering
internt i kommunen er opp til den enkelte kommune selv å avgjøre. Komiteen vil
likevel påpeke at valg av organisasjonsform må ivareta det skolefaglige
utviklingsarbeidet og den pedagogiske oppfølgingen ved skolene. Komiteen mener
det er store gevinster å hente ved å avlaste rektorene fra en del
administrativt og ikke-skolefaglig arbeid. Det er viktig at rektor
har tid til observasjon og rettledning av lærerne og til å legge
til rette for erfaringsutveksling internt i lærerstaben og i samarbeid
med andre skoler. Kompetanseutvikling er et ledelsesansvar som også
fordrer at lederen har tid og nødvendig innsikt til målrettet og
systematisk utvikling av personalet. Ved å styrke skolens administrasjon med
annen fagkompetanse kan rektorene få mer tid og rendyrke rollen
som leder av det pedagogiske utviklingsarbeidet og personalledelse
ved skolen.
I tillegg til at rektor blir avlastet ved at
det opprettes administrative støttefunksjoner rundt skolens ledelse,
vil komiteen understreke betydningen av at det fins
annen fagkompetanse ved skolen, i tillegg til pedagogene. Elever
på ungdomstrinnet er som nevnt en svært sammensatt gruppe, både
fordi ungdomstiden i seg selv representerer en brytningstid som
har sine utfordringer, men også fordi indivi-duelle problemer påvirker
elevenes mulighet til å fungere i skolehverdagen. Behovet for tverrfaglighet gjelder
ikke bare i undervisningen av fagene, men også hvordan ulike profesjoner
gjensidig kan støtte hverandre og bidra til å gi elevene den nødvendige
hjelp. Komiteen mener at for eksempel barnevernspedagoger,
vernepleiere og sosionomer besitter viktig kompetanse for å rettlede
den enkelte elev og bidra til positiv effekt på læringsmiljøet. Komiteen mener
skoleeierne og skolelederne i sterkere grad enn i dag bør opprette
stillinger for slike støttefunksjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser i denne forbindelse
til behandlingen av Meld. St. 19 (2009–2010) Tid til læring, jf.
Innst. 219 S (2010–2011). Disse medlemmer viser til
at både meldingen og innstillingen drøfter behovet for både god
skoleledelse og -organisering, samt behovet for å styrke skolen
med administrative støttefunksjoner og å få andre yrkesgrupper inn
i skolen. Disse medlemmer er enig i de gode intensjonene
som uttrykkes vedrørende disse forhold i nevnte melding til Stortinget,
men savner en større grad av finansiell forpliktelse fra statens
side i denne sammenheng. Det vises i denne forbindelse bl.a. til
følgende merknad og forslag i Innst. 219 S (2010–2011):
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre, merker seg at meldingen i stor
grad skyver ansvaret for å trekke inn andre yrkesgrupper på skoleeierne, og
at det ikke foreslås noen konkrete grep for å øke innslaget av andre
yrkesgrupper i skolen annet enn en «anbefaling» til skoleeierne.
Disse medlemmer mener dette er for defensivt.
Disse
medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
'Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med konkrete tiltak
for å øke innslaget av andre yrkesgrupper i skolen.'»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at disse partier i sine
alternative budsjetter har foreslått å bevilge betydelige beløp
til kvalitetsutvikling i ungdomsskolen. Målet med bevilgningen har
blant annet vært å få til en mer praktisk rettet undervisning samt
å få flere yrkesgrupper inn i ungdomsskolen. Disse medlemmer mener
ungdomsskolen vil være tjent med at det ansettes andre yrkesgrupper
i tillegg til lærere. Disse medlemmer viser til komitéhøringen,
der FO (Fellesorganisasjonen) uttalte at mange av deres medlemmer
ansettes som assistenter på lik linje med ufaglærte eller fagarbeidere
og ikke som barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere eller
som sosialpedagogiske rådgivere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser videre til Meld. St.
19 (2009–2010) Tid for læring, hvor departementet skriver at ulike
yrkesgrupper med ulik kompetanse og ulike perspektiv kan ha stor
betydning for læringsmiljøet. Disse medlemmer registrerer at
ungdomsskolemeldingen ikke følger opp disse intensjonene. Disse
medlemmer mener ungdomsskolen vil være tjent med at det
ansettes andre yrkesgrupper ut fra deres utdanninger og kvalifikasjoner,
i tillegg til lærere. Det bør derfor opprettes stillinger for eksempel
for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere i ungdomsskolen.
På den måten kan lærerne frigjøres til mer pedagogisk arbeid.
Komiteen viser til
OECDs internasjonale studie av undervisning og læring (THALIS) fra 2009.
Av denne fremgår det at tilbakemeldingskulturen i det norske skolevesenet
ikke er tilfredsstillende.
Dette gjelder både tilbakemeldinger mellom elev og
lærer, og mellom skolens faglige ledelse og pedagoger. Det fremgår
av studien at det er flere utfordringer og områder (som er egnet
til å gi disse medlemmer grunn til bekymring):
15 pst. av lærerne
har aldri deltatt i faglig eller yrkesmessig utvikling.
Mer enn syv av ti lærere kontrollerer ikke
at elevene har forstått det de har jobbet med.
25 pst. av lærerne får ingen faglig tilbakemelding
fra pedagogisk ledelse.
Seks av ti lærere mener at faglig dårlig
arbeid blir tolerert ved den skolen de arbeider.
Syv av ti rektorer svarer at de sjelden
eller aldri observerer sine ansatte.
Seks av ti rektorer gir sjelden eller aldri
råd til lærerne om hvordan de kan bli bedre.
Komiteen mener at THALIS-rapporten
peker på flere viktige utfordringer for grunnskolen og at tilbakemeldingskulturen
i den norske skolen bør styrkes. Komiteen ber departementet
følge opp arbeidet med styrkingen av tilbakemeldingskulturen i skolen.
Komiteens medlemmer fra Høyre har med
stor interesse merket seg den nye veilederen fra Utdanningsdirektoratet
«Undervisningsvurdering – en veileder for elever og lærere» som
er utarbeidet i samarbeid med Utdanningsforbundet, Elevorganisasjonen
og Kommunenes Sentralforbund, en lærer, en skoleleder og en forsker.
Av veilederen fremgår det at initiativtakere var Elevorganisasjonen
og Utdanningsforbundet. Veilederen skal bidra til at lærere og elever
sammen reflekterer over hva som skaper god læring. Disse
medlemmer trekker den konklusjon at undervisningsvurdering
som beskrevet i realiteten er en annen måte for å følge opp tidligere
forslag fra Høyre om lærerevaluering. Målet for Høyre har vært å
involvere elevene og gi dem mulighet til å påvirke og endre det
som eventuelt ikke fungerer i undervisningen. Dette er et tiltak
for å heve kvaliteten og bedre læringsutbyttet i skolen.
Disse medlemmer vil vise til
veilederen og de tre prinsippene som skal legges til grunn for undervisningsvurdering:
«Prinsipper:
1. Vurderingen gjennomføres
av læreren og elevene. Vurderingen skal utvikle dialogen mellom
lærer og elev, og den skal dreie seg om forhold som de sammen eller
hver for seg kan gjøre noe med.
2. Vurderingen skal
være direkte relatert til opplæringen i det enkelte fag.
3.
Vurderingen skal handle om læringsmål, arbeidsmåter, læringsstrategier,
innhold og organisering i timene.»
Disse medlemmer mener det er
oppløftende at Utdanningsdirektoratet med denne veilederen følger
opp læreplanens generelle del og prinsippene for opplæringen der
det vektlegges at elevene skal ha en rolle i planlegging, gjennomføring og
vurdering av opplæringen. Disse medlemmer har merket
seg veilederens presisering av at undervisningsvurdering er noe
som foregår i klassen, og som slik skiller seg fra vurdering for læring,
som er en del av den individuelle vurderingen der det er elevenes
kompetanse i fag, orden eller oppførsel som blir vurdert. Veilederen
er tydelig på at formålet med undervisningsvurdering er å forbedre
opplæringen i klassen.
Disse medlemmer mener alle landets
ungdomsskoleelever må gis samme mulighet til evaluering av undervisningen,
og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjøre veilederen
om undervisningsvurdering kjent for skoleeiere og lærerutdanningene
og bidra til at alle ungdomsskoler tar i bruk veilederen fra skoleåret 2012/2013.»
Komiteen vil understreke
foreldrenes ansvar og muligheter til å påvirke ungdommenes læring.
Et sterkt foreldreengasjement og et velfungerende samarbeid mellom
skolen og hjemmet er viktig for å få til positive endringer i tråd med
meldingens målsettinger.
Til tross for dette er komiteen kjent
med at samarbeidet mellom hjemmet og skolen generelt sett er svakere
på ungdomstrinnet enn på barnetrinnet. Selv om krav til elevenes
selvstendighet og ansvar for skolearbeidet er sterkere etter hvert som
elevene blir eldre, er foreldrene en viktig ressurs for å opprettholde
motivasjon, formidle forventninger og positive holdninger til skolearbeid
og innsats.
Komiteen registrerer at mange
foreldre – og skoler – er usikre på hvordan en skal utvikle et velfungerende
samarbeid mellom hjemmet og skolen. I så måte er tiltak i form av
utvikling av ressursmateriell og forslaget om å utrede innføring
av obligatorisk foreldreundersøkelse, noe komiteen er
positiv til.
Komiteen viser til Meld. St.
18 (2010–2011) og er enig med departementet i at:
«Forskningsbasert kunnskap om foreldrenes betydning
for elevens skoleprestasjoner gjør at skolen bør samarbeide nært
og godt med foreldrene i grunnopplæringen. Nordahl understreker at
samarbeidsforholdet hjem-skole er et vesentlig bidrag til skolens
læringsmiljø … Videre sier Hattie at det er foreldrenes forventninger
til skoleprestasjoner som har sterkest innvirkning på elevenes motivasjon
og innsats; dernest følger foreldrenes interesse for skolearbeid
hjemme og på skolen, leksehjelp og dialog om skolefremgang. Dette
betyr mye mer enn andre faktorer i familien, slik som sosioøkonomisk
status. Hattie trekker også frem at mange foreldre er fremmedgjorte
for skolen fordi de ikke forstår skolens språk. Derfor må skolen
og hjemmene snakke samme språk og formidle de samme forventningene;
slik at elevene slipper å leve i to verdener.»
Komiteen vil understreke at det
ovenstående tilsier at hjem/skole-samarbeid bør gis en helt annen
plass og innsats om en skal få et solid hjem/skole-samarbeid også
i ungdomsskolen. Mange lærere føler de mangler kompetanse på hjem/skole-samarbeid.
Det er derfor viktig at dette blir en del av lærerutdanningen. Komiteen vil
peke på at foreldre er en viktig ressurs både når det gjelder overgangen
mellom barneskole og ungdomsskole, vurdering for læring og i å skape
et godt læringsmiljø.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at det gjennom flere år er tatt skritt som har lagt grunnlaget for
grunnskolen, og dermed også ungdomstrinnet, slik det er i dag.
Flertallet minner om at det var
daværende utdanningsminister Trond Giske (Ap) som nedsatte Kvalitetsutvalget
i 2001 som dannet grunnlaget for Kunnskapsløftet. Dette ble ledet av
tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes (Ap) sin statssekretær,
Astrid Søgnen. Da det ble regjeringsskifte høsten 2001, overtok Kristin
Clemet (H). Clemet la frem Kunnskapsløftet for Stortinget i form
av St.meld. nr. 30 (2003–2004) Kultur for læring. Meldingen ble
laget på basis av innstillingen til Kvalitetsutvalget. Clemet videreførte
samtidig Hernes sin generelle læreplan. Kunnskapsløftet er seinere
gjennomført fra 2006 under dagens flertallsregjering utgått av Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil bemerke at regjeringen
Stoltenberg I tapte valget høsten 2011 og at det utvalget Trond
Giske oppnevnte 5. oktober 2001 ikke var kommet i arbeid før regjeringsskiftet
19. oktober samme år. Samtidig er det et faktum at den nye utdanningsministeren Kristin
Clemet og regjeringen Bondevik II gjorde til dels betydelige endringer
i det opprinnelige mandatet, og utvalget ble senere gitt et tilleggsmandat,
med tydeligere fokus på kvalitet, noe som senere gav utvalget navnet
Kvalitetsutvalget. Som en følge av mandat-endringen fikk utvalget
ny sammensetning og antall medlemmer ble tilnærmet doblet, men den
nye regjeringen holdt fast ved den oppnevnte utvalgslederen.
Disse medlemmer vil påpeke at
behovet for spissing av mandatet med klar vektlegging av kvalitet
i skolen, ble ytterligere forsterket av de første norske PISA-resultatene
høsten 2001, som viste at norske elever presterte under gjennomsnittet
i OECD samtidig som Norge lå i toppen når det gjelder ressursbruk
og lærertetthet.
Disse medlemmer mener det på
denne bakgrunn er viktig å merke seg at det i realiteten var regjeringen
Bondevik II som la premissene for det som senere skulle bli Kvalitetsutvalgets
delinnstilling NOU 2002:10 «Førsteklasses fra første klasse. Forslag
til rammeverk for et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem av norsk
grunnopplæring» og hovedinnstillingen som kom året etter, NOU 2003:16
«I første rekke. Forsterket kvalitet i en grunnopplæring for alle». Kvalitetsutvalgets
to innstillinger dannet opptakten til St.meld. nr. 30 (2003–2004)
Kultur for læring som la grunnlaget for Kunnskapsløftet.
Disse medlemmer vil vise til
at regjeringen Bondevik II i St.meld. nr. 30 (2003–2004) Kultur
for læring hadde en klar ambisjon om fornyelse av ungdomstrinnet
og fikk tilslutning av en samlet komité som i sine merknader i Innst.
S. nr. 268 (2003–2004) bl.a. skrev dette om ungdomstrinnet:
«Komiteen støtter departementets forslag om å fornye
ungdomstrinnet og bedre overgangen til videregående opplæring gjennom
en rekke tiltak. En bedre tilpasset opplæring, mer praktisk innhold
og større muligheter for fordypning vil være grunnleggende i en
fornyelse av ungdomstrinnet.
Komiteen merker seg
at evalueringen av Reform 97 konkluderer med at det er særlig behov
for endringer i ungdomstrinnet. Komiteen mener det her trengs en
særlig innsats for å øke kunnskapsnivået og dermed også kunne gjøre mer
med læringsmiljøet. Evalueringen viser at lærere stort sett opplever
seg som profesjonelt sikre på det de gjør, men lærere på ungdomstrinnet
opplever noe mindre sikkerhet enn lærere på barnetrinnet. Samtidig
rapporterer de om mindre samarbeid, lavere jobbtilfredshet og større
tvetydighet i rollen. Komiteen mener forskningen og den pedagogiske
utviklingen i forhold til ungdomstrinnet må styrkes.
Komiteen
har merket seg at departementet, for å knytte ungdomstrinnet og
videregående opplæring nærmere sammen, vil innføre programfag og
gi elevene mulighet til å arbeide med fag fra videregående opplæring.
Komiteen mener at skoleeierne på ulike nivåer skal samarbeide om å
tilby elever på ungdomstrinnet å ta fag fra videregående opplæring.
Komiteen
er enig med departementet i at en innføring av programfag både vil
kunne knytte grunnskole og videregående opplæring bedre sammen,
bidra til en bedre tilpasset opplæring og samtidig gi mulighet for
mer praktisk aktivitet eller fordypning. Det er derfor viktig at
programfag utformes slik at det bidrar til opplæring tilpasset den
enkelte elevs interesser og behov, og at tilbudet får et tilfredsstillende
omfang. Komiteen mener at tilbudet må gi elevene erfaring med innhold,
oppgaver og arbeidsmåter som karakteriserer de ulike utdanningsprogrammene. Hospitering
i videregående skole og/eller lokalt arbeidsliv kan være aktuelle
virkemidler, ved siden av at IKT gir store muligheter.
Komiteen
vil understreke at valg av programfag på ungdomstrinnet ikke skal
legge begrensninger på elevenes valgfrihet ved overgang til videregående
opplæring.
Når inntil 25 pst. av timetallet kan brukes
til lokal tilrettelegging, gir det skolene store muligheter for
å virkeliggjøre bedre tilpasset opplæring. Komiteen har merket seg
at læreplanen i 2. fremmedspråk endres slik at målene legger vekt
på praktisk tilnærming og ferdigheter i kommunikasjon av ulik art
og på ulike nivåer. Komiteen viser til regjeringens strategi for
entreprenørskap i opplæringen som skal stimulere til økt antall
ungdomsbedrifter. Dette knytter skolen til arbeidslivet og bidrar
til variert og praktisk opplæring.
Komiteen forutsetter
at det investeres i et betydelig kompetanseløft for skoleledere
og lærere for å realisere de sentrale målsetningene. Komiteen mener
at målsettingen om å fornye ungdomstrinnet blir vektlagt i dette
arbeidet.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre konstaterer at Kunnskapsløftet
introduserte en rekke konkrete tiltak om hvordan ungdomsskolen skulle
fornyes, men at implementeringen av reformen ikke har gitt de forventede
resultater for ungdomstrinnet. Disse medlemmer vil
spesielt peke på at ideen om å introdusere programfag på ungdomstrinnet
ikke har gitt den ønskede effekt. Videre er det grunn til å merke
seg at lærerkompetanse, også ved behandlingen av Kunnskapsløftet,
ble pekt på som en kritisk faktor, og at komiteen den gang mente det
var behov for et betydelig kompetanseløft for skoleledere og lærere
for å få til en fornyelse av ungdomstrinnet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre mener det er grunn til å reflektere over
hvorfor det ikke har lyktes å fornye ungdomsskolen når behovet ble så
klart definert og at mange av tiltakene som ble beskrevet i stortingsmeldingen
om Kunnskapsløftet, er å finne igjen i den foreliggende stortingsmeldingen
om ungdomstrinnet. Disse medlemmer vil imidlertid
påpeke at etter- og videreutdanningstempoet under dagens regjering
har vært altfor lavt og mener dette kan være noe av forklaringen
på at ungdomstrinnet fortsatt sliter med mange av de samme utfordringene
som ble påpekt da stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet ble lagt frem
i 2004.
Disse medlemmer mener en fornyelse
av ungdomstrinnet må ha fokus på alle ukens 30 skoletimer. Regjeringen
legger vekt på at valgfagene skal ha en motiverende effekt, men det
er etter disse partiers oppfatning nødvendig med en større snuoperasjon
i undervisningen i ungdomsskolen for å øke motivasjonen og mestringsfølelsen
hos elevene.
Disse medlemmer vil også her
peke på læreren som en nøkkelfaktor. Undervisning på ungdomstrinnet
stiller større krav til lærernes fagkompetanse. Faglig fordypning
er en viktig forutsetning for at lærerne skal kunne spille på et bredt
faglig og didaktisk register og skape gode læringsforutsetninger
for elevene.
Disse medlemmer mener det er
av stor betydning å finne frem til strategier som kan bidra til å
løfte guttenes prestasjoner i grunnskolen. Det er gjennom de senere
årene godt dokumentert at jenter gjør det langt bedre i skolen enn
gutter. Dette gjelder både med hensyn til skolefaglige prestasjoner,
utvikling av sosiale ferdigheter og atferd på skolen. Samtidig er
det en realitet at 7 av 10 elever som mottar spesialundervisning
er gutter, og at andelen elever som mottar spesialundervisning topper
seg i 10. klasse. Disse medlemmer vil peke på at
jentene fremstår som vinnere i dagens utdanningssystem og at en stor
andel gutter mislykkes og faller utenfor. Forskningsinnsatsen på
dette feltet må trappes opp for å finne gode tiltak som bedre kan
imøtekomme guttenes behov og øke deres læringsutbytte.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen legge til rette for
formidling av eksempelvis 2. fremmedspråk gjennom e-læring og fjernundervisning,
slik at flere elever kan få flere fremmedspråk å velge blant.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen i samarbeid med KS foreta
en gjennomgang av administrative og undervisningsrelaterte IKT-systemer
i skolen, i den hensikt å frigjøre tid til undervisning.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen endre retningslinjene for
Ny GIV slik at gjeldende tiltak for bedre tilpasset opplæring på
10. trinn kan settes inn fra 8. trinn.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen stimulere til rekrutteringstiltak
som for eksempel «Teach First»-programmet, for å bedre tilgangen
av lærere med større faglig fordypning på ungdomstrinnet.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen stimulere til forsøk med
en Lærer 2-ordning etter modell av Lektor 2-ordningen i videregående
opplæring.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen øke gjennomføringstakten
for etter- og videreutdanning av lærere og skoleledere ved landets
ungdomsskoler.
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen legge til rette for forsøk
med felles rådgivningstjeneste for grunnskole og videregående opplæring
for å sikre kunnskapsdeling og nødvendig kompetanse i tjenesten.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre:
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen legge om lærerutdanningene
til et 5-årig masterstudium med vekt på faglig fordypning og kombinasjon
teori/praksis gjennom hele studiet.
Forslag 9
Stortinget ber regjeringen legge til rette for
fleksible gjennomføringsmodeller for PPU for å bidra til økt rekruttering
til studiet.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 10
Stortinget ber regjeringen innføre vurdering
med karakterer i valgfag.
Forslag 11
Stortinget ber regjeringen vurdere sosialt og frivillig
arbeid som nytt valgfagstilbud fra 2013.
Forslag 12
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring
av opplæringslova § 8-2 slik at skolene gis økt handlingsrom for
differensiering i tilretteleggingen av undervisningen.
Forslag 13
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om bestemmelser
i opplæringslova som tydeliggjør høyt presterende elevers rett til
å ta fag på høyere nivå, og legge finansieringsansvaret for slik
opplæring til den institusjonen eleven er faglig kvalifisert til
å ta fag på.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Venstre:
Forslag 14
Stortinget ber regjeringen åpne for lokale tilpasninger
når det gjelder hvilke valgfag som skal tilbys ved den enkelte skole.
Forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre:
Forslag 15
Stortinget ber regjeringen i forbindelse med
revidert nasjonalbudsjett for 2012 legge til rette for samtidig
innføring av valgfag på 8.–10. trinn på små skoler, for å sikre
større bredde i valgfagstilbudet.
Forslag 16
Stortinget ber regjeringen videreføre faget elevrådsarbeid,
slik at opplæring i demokrati og medbestemmelse fortsatt har en
synlig plass i norsk skole.
Forslag fra Høyre og Venstre:
Forslag 17
Stortinget ber regjeringen sikre at alle ungdomsskoler
tilbyr minst ett 2. fremmedspråk blant valgfagene.
Forslag fra Høyre:
Forslag 18
Stortinget ber regjeringen innføre overgangsprøver
i 7. klasse for å lette oppstarten på ungdomstrinnet og sikre god
tilpasset opplæring for elevene.
Forslag 19
Stortinget ber regjeringen vurdere å innføre «karriereplan»
som verktøy for alle elever fra 8. klasse og til fullført videregående
opplæring.
Forslag 20
Stortinget ber regjeringen innføre skriftlig
avgangseksamen i basisfagene norsk, matematikk og engelsk for alle
elever i 10. klasse.
Forslag 21
Stortinget ber regjeringen gjøre veilederen
om undervisningsvurdering kjent for skoleeiere og lærerutdanningene
og bidra til at alle ungdomsskoler tar i bruk veilederen fra skoleåret 2012/2013.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 22
Stortinget ber regjeringen se nærmere på forholdet
mellom faget utdanningsvalg og arbeidslivsfaget og vurdere om disse
kan slås sammen til ett fag der noen timer gjøres obligatoriske
for alle elever og noen timer tilbys som alternativ til 2. fremmedspråk.
Forslag fra Venstre:
Forslag 23
Stortinget ber regjeringen utarbeide en opptrappingsplan
med sikte på å sikre tilfredsstillende dekning av kvalifiserte rådgivere
i norsk skole.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og råder Stortinget til å gjøre
følgende
vedtak:
Meld. St. 22 (2010–2011) Motivasjon – Mestring
– Muligheter. Ungdomstrinnet – vedlegges protokollen.
Oslo, i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, den 19. desember 2011
Marianne Aasen |
Anne Tingelstad Wøien |
leder |
ordfører |