Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Tore Hagebakken, Sigvald Oppebøen Hansen, Anna Ljunggren
og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland
Asmyhr, Ulf Leirstein, Åse Mic-haelsen og lederen Per Sandberg,
fra Høyre, André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk
Venstreparti, Akhtar Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge,
viser til representantforslag i Dokument 8:156 S (2010–2011) fra
stortingsrepresentantene Per Sandberg, Hans Frode Kielland Asmyhr,
Åse Michaelsen og Morten Ørsal Johansen om endringer i voldsoffererstatningsloven
og opprettelse av en offeromsorg.
Komiteen peker på at å bli utsatt
for en voldshandling er en stor belastning, og kan medføre alvorlige
konsekvenser for offeret og pårørende. Komiteen er
opptatt av å ivareta og styrke stillingen til voldsofre og pårørende
på en best mulig måte. Komiteen understreker at voldsofres stilling
er betydelig styrket etter lovfesting av voldsoffererstatningsordningen
i 2001, blant annet gjennom økte rettigheter i forbindelse med straffesaksbehandlingen
fra 1. juli 2008. Komiteen deler forslagsstillernes
oppfatning av at voldsoffererstatningsordningen kan forbedres og at
voldsofre bør få flere og bedre rettigheter.
Komiteen viser til
at det i representantforslaget foreslås endringer i Erstatningsnemnda
for voldsofre. Prosessen rundt søknad om voldsoffererstatning oppleves
ofte som en belastning for søkeren, og en omfattende klagebehandling
kan gjøre byrden større. Komiteen viser til at Erstatningsnemnda
har god medisinsk kompetanse, og har stor nytte av dette i sitt
arbeid. Tilsvarende kompetanse bør også finnes i førsteinstans. Komiteen mener
derfor at i stedet for å utvide sammensetningen i nemnda bør Kontoret
for voldsoffererstatning som førsteinstans knytte til seg en eller
flere medisinsk sakkyndige som kan bistå ved behov. Komiteen viser
til Innst. 6 S (2011–2012) hvor komiteen av denne
grunn foreslo at en andel av de økte midlene i statsbudsjettet for
2012 for Kontoret for voldsoffererstatning skal brukes til å knytte til
seg person(er) med medisinsk kompetanse. Komiteen viser
også til at det i statsbudsjettet for 2012 er foreslått en økning
i bevilgningen til Statens sivilrettsforvaltning som vil bidra til
hurtigere behandling av søknader om voldsoffererstatning, også ved
Erstatningsnemnda for voldsofre, og komiteen støtter
dette.
Komiteen er opptatt av at vedtakene
som fattes ved Kontoret for voldsoffererstatning og i nemnda er
så godt begrunnet som mulig. Komiteen er derfor fornøyd
med at departementet i samarbeid med Kontoret for voldsoffererstatning
har begynt arbeidet med å forbedre begrunnelsene slik at det blir
tydeligere for søkerne at de relevante opplysningene er vurdert
og at forklaringen på hvorfor vedtaket ble som det gjorde, er forståelig.
Komiteen deler forslagsstillernes
syn på at offerets nærmeste pårørende i enkelte tilfeller bør kunne
få voldsoffererstatning, og viser også til at det er flere avgjørelser
fra Kontoret for voldsoffererstatning hvor dette har blitt innvilget. Komiteen ber
derfor departementet vurdere om denne praksisen bør kodifiseres.
Komiteen viser i den forbindelse
til høringsbrev av 7. desember 2011 om behandlingen av sivile krav
etter terrorhandlingene 22. juli 2011 – forslag til enkelte endringer
i voldsoffererstatningsloven og straffeprosessloven.
Komiteen viser til
at det etter dagens rettstilstand er mulig for personer som er påført
skader i utlandet å kunne få voldsoffererstatning etter den norske
ordningen. Det vil for eksempel kunne være tilfellet dersom det
ikke finnes tilsvarende ordning i dette landet. Komiteen viser videre
til at Rådgivningskontorene for voldsofre kan hjelpe ofre med å
søke voldsoffererstatning fra myndigheter i andre land. Komiteen mener derfor
dagens rettstilstand sikrer at personer som er utsatt for voldshandlinger
i utlandet, får erstatning.
Komiteen viser til
at det i representantforslaget foreslås endringer i retten til bistandsadvokat
for norske borgere utsatt for overgrep eller annen alvorlig kriminalitet
i utlandet. Komiteen viser videre til justisministerens
svarbrev datert 31. oktober 2011 (vedlagt), hvor det redegjøres for
dagens regelverk. Komiteen ber regjeringen foreta
en gjennomgang av rettshjelpsrundskrivet for å vurdere en eventuell
klargjøring av praksis knyttet til reglene om rettshjelp til fornærmede
i utlandet, og fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang
av rettshjelpsrundskrivet for å vurdere en eventuell klargjøring
av praksis knyttet til reglene om rettshjelp til fornærmede i utlandet.»
Komiteen viser til
at det i representantforslaget foreslås endringer i regelverket
om foreldelse. Komiteen er opptatt av at regelverket
om foreldelse tar nok hensyn til at den psykiske skaden som er påført
kan føre til at ofre ikke får «tilstrekkelig kunnskap» før lenge
etter at den skadevoldende handlingen er opphørt (dissosiativ amnesti).
Dette gjelder særlig små barn som kan ha problemer med å huske og
forstå hva som har skjedd. Mange vil ikke være klar over at de har
vært utsatt for en straffbar handling før de har oppsøkt en fagperson,
for eksempel en psykiater, og har gått i langvarig behandling. Komiteen viser
i den forbindelse til avgjørelse i Erstatningsnemnda av 22. september
2011 (ENV-2011-761), hvor det gikk rundt 33 år fra de seksuelle
overgrepene hadde funnet sted til det ble fremmet søknad om voldsoffererstatning. Søkeren
fikk avslag fra Kontoret fra Voldsoffererstatning med den begrunnelsen
at forholdet var straffe- og sivilrettslig foreldet. Erstatningsnemnda
omgjorde imidlertid vedtaket og begrunnet det med at søker fremdeles
er i en prosess av erkjennelse og forståelse av overgrepenes konsekvenser,
og at skadeomfanget fremdeles var usikkert. I vedtaket sies det:
«I klageomgangen er det vedlagt en uttalelse datert
14.09.10 fra lege X ved X Bad. Han uttaler blant annet dette om
søkers kunnskap om overgrepene:
'Selv om hun nok
i større grad enn mange har hatt kontakt med den kognitive siden
av opplevelsen, har kontakten med de følelsesmessige og fysiske
konsekvensene av overgrepene vært meget vanskelig, og dermed har
heller ikke den fulle erkjennelsen og forståelsen av overgrepenes
konsekvenser vært tilgjengelige for henne. Hun beskriver selv en
gradvis prosess over mange år etter at overgrepene tok slutt, og etter
at overgriper døde, fram til hun for første gang klarte å sette
ord på det overfor en venninne, og enda lengre tid før hun klarte
å fortelle noe til en terapeut og starte behandling.'
I
klageomgangen er det også vedlagt en uttalelse datert 23.12.10 fra
spesialist i psykiatri X.. Det fremkommer av uttalelsen at søker
har gått i terapi hos X siden 18.04.06. Han hevder på bakgrunn av
en medisinsk vurdering av søker at det ikke var mulig for søker
å søke om voldsoffererstatning før hun gjorde det. I den samme uttalelsen
bekrefter han at søker omtalte overgrepene i samtaler hos X Familiekontor, men
at dette ikke kan tillegges vekt da søker kun opplyste om, men ikke
fikk behandling for, de seksuelle overgrepene.
Nemnda
finner etter en samlet vurdering at søker fikk den nødvendige kunnskap
om skadene, oppgitt skadevolder og muligheten til å fremme et krav
om erstatning med et positivt resultat innenfor 3årsfristen i foreldelsesloven
§ 9. Det vises til nevnte uttalelse 18.04.06 fra spesialist i psykiatri
X, og de behandlinger søker har hatt ved X Bad. Det fremgår av uttalelse
14.09.10 fra lege X at søker fremdeles er i en prosess om overgrepenes
konsekvenser. Dette innebærer at skadeomfanget fremdeles er usikkert.
Forholdet var da ikke sivilrettslig foreldet på søknadstidspunktet.
Nemnda finner etter dette at det er rimelig å tilkjenne
voldsoffererstatning for det aktuelle forholdet, jf. voldsoffererstatningsforskriften § 1.
Søker tilkjennes kr 150 000 i oppreisning, som er
det maksimale beløp som kan tilkjennes i foreliggende sak. Det vises
til at søker ble utsatt for seksuelle overgrep og skadeomfanget
i saken.
Klagen har etter dette ført frem.»
Komiteen ber derfor departementet
vurdere en tydeliggjøring av kravet til kunnskap slik at foreldelsesfristen
ikke løper før den skadelidte har hatt faktisk kunnskap om den skadevoldende handlingen
og reell mulighet til å handle på grunn av denne kunnskapen, i tråd
med vedtaket fra Erstatningsnemnda nevnt ovenfor (ENV-2011-761).
Komiteen ber også departementet
vurdere om det kan lempes på foreldelseskravet på andre måter, for
eksempel gjennom å se på vilkår for avbrytelse av foreldelse og
muligheten for å frikoble voldsoffererstatningsregelverket fra de alminnelige
foreldelses-reg-lene.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere en tydeliggjøring
av kravet til kunnskap slik at foreldelsesfristen ikke løper før
skadelidte har hatt faktisk kunnskap om den skadevoldende handlingen
i tråd med vedtak ENV-2011-761 i Erstatningsnemnda.»
«Stortinget ber regjeringen vurdere om det kan lempes
på foreldelseskravet på andre måter, for eksempel gjennom å se på
vilkår for avbrytelse av foreldelse og muligheten for å frikoble
voldsoffererstatningsregelverket fra de alminnelige foreldelses-reglene.»
Når det gjelder forslag 6 i representantforslaget viser komiteen til
justisministerens svarbrev, og støtter det som fremkommer der.
Komiteen viser til
justisministerens svarbrev av 31. oktober 2011 og 6. desember 2011. Komiteen støtter
regjeringens handlingsplan for Kontoret for voldsoffererstatning,
og legger til grunn at dette vil effektivisere saksbehandlingen slik
at det blir nedgang i restanser og den økte saksmengden som følge
av terrorangrepene 22. juli håndteres uten at det går utover kvalitet eller
saksbehandlingstid – verken for eksisterende eller nye saker.
Komiteen viser til
Justisdepartementets høringsbrev av 7. desember 2011 der den øvre grensen
for samlet voldsoffererstatning foreslås hevet fra 40 G til 60 G.
Med G menes her grunnbeløpet på vedtakstidspunktet.
Komiteen er positiv til de endringene
som er foreslått i høringsbrevet og ser fram mot å få saken til
behandling etter at høringen er avsluttet.
Komiteen viser til
at voldsoffererstatningen ble endret i forbindelse med fornærmedereformen,
jf. Ot.prp. nr. 10 (2007–2008), med en ny bestemmelse i § 14 femte
ledd om at det i særlige tilfeller kan «bestemmes at en part skal
få dekket utgifter til innhenting av erklæringer fra lege, tannlege,
psykolog og lignende». Bakgrunnen for forslaget var at det var registrert
en del søknader som ble avslått der utfallet kunne blitt annerledes
dersom det hadde vært fremlagt bedre dokumentasjon, men hvor søker
ikke hadde mulighet til å skaffe dette på grunn av dårlig økonomi. Komiteen viser
videre til dagens praksis der det også er tilfeller av utgiftsdekning selv
om vedkommende ikke fikk medhold i søknaden.
Komiteen er opptatt av at søkere
får god nok informasjon om denne muligheten når de søker om voldsoffererstatning,
og understreker viktigheten av at dette informeres om av Kontoret for
voldsoffererstatning.
Komiteen er opptatt
av at informasjonsflyten mellom politidistriktene og Kontoret for voldsoffer-erstatning
er god og effektiv. I enkelte saker tar det lang tid før politidokumentene
blir sendt over til Kontoret for voldsoffererstatning. Komiteen ber
derfor om at departementet tar initiativ til et samarbeidsmøte mellom
politiet, voldsoffererstatningsmyndigheten og departementet for
å forbedre informasjonsutvekslingen, og at det i den forbindelse
vurderes å legge oppgaven med å oversende dokumentene til stevnekontorene
i det enkelte politidistrikt.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til
et samarbeidsmøte mellom politiet, voldsoffererstatningsmyndigheten
og departementet for å forbedre informasjonsutvekslingen, og at
det i den forbindelse vurderes å legge oppgaven med å oversende
dokumentene til stevnekontorene i det enkelte politidistrikt.»
Komiteen er opptatt
av at ofre for kriminalitet sikres en koordinert og helhetlig offer-
og pårørendeomsorg, og er positiv til bedringer i dagens ordning. Komiteen vil
understreke at ordningen med rådgivningskontor er gjort permanent
og styrket slik at det i dag finnes 14 rådgivningskontorer. Rådgivningskontorene
er inkorporert i Kontoret for voldsoffererstatning. Det er også
etablert en faglig og administrativ støttefunksjon for rådgivningskontorene.
Dette er skritt på vei til en nasjonal «brottoffermyndighet» slik
de har i Sverige. Komiteen mener en nasjonal kriminalitetsoffermyndighet
kan bygge på de eksisterende strukturene som finnes, rådgivningskontorene
og Kontoret for voldsoffererstatning. Komiteen ber
derfor departementet om å vurdere å opprette en nasjonal kriminalitetsoffermyndighet
basert på dagens eksisterende strukturer. Komiteen ber
videre om at det i vurderingen av opprettelse av en nasjonal kriminalitetsoffermyndighet
også ses hen til brottsoffermyndighetens øvrige arbeid og oppgaver,
som for eksempel et voldsofferfond.
Komiteen fremmer derfor følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere å opprette
en nasjonal kriminalitetsoffermyndighet basert på dagens eksisterende
strukturer ved å se hen til den svenske Brottsoffermyndighetens
arbeid og oppgaver, som for eksempel et voldsofferfond.»