I representantforslaget fremmes forslag om at Stortinget
skal vedta følgende lov om endring i kirkeloven (opphevelse av boplikt
for prester mv.):
«I
I lov 7. juni 1996 nr. 31 om Den norske kirke (kirkeloven)
skal § 33 oppheves.
II
Denne lov trer i kraft straks.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tor Bremer, Svein Gjelseth, Stine Renate Håheim, Hadia Tajik, Truls
Wickholm og lederen Marianne Aasen, fra Fremskrittspartiet, Mette Hanekamhaug,
Siv Aida Rui Skattem og Bente Thorsen, fra Høyre, Elisabeth Aspaker,
Svein Harberg og Henning Warloe, fra Sosialistisk Venstreparti, Aksel
Hagen, fra Senterpartiet, Anne Tingelstad Wøien, fra Kristelig Folkeparti,
Dagrun Eriksen, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser
til representantforslaget om endring i kirkeloven.
Komiteen har merket seg at det
er ulike meninger om spørsmål vedrørende tjenesteboliger og boplikt
for prester.
Komiteen viser til at en av målsettingene
med dagens boplikt har vært at prester skal ha tilgang til bolig
innenfor samme økonomiske ramme overalt i landet. Hensikten har
også vært å bidra til et bredere søkergrunnlag, økt mobilitet og nærhet
mellom menighet og prest.
Komiteen mener at det er flere
forhold ved dagens boligordning som bør vurderes, sett i lys av rekrutteringsutfordringene
i presteyrket, mulighetene for å skaffe seg egen bolig, fordeling av
kostnader, og fordeler og ulemper for de berørte parter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti og Venstre, er kjent med at Presteforeningen
skal behandle en sak om dette temaet på sin generalforsamling våren
2012. Flertallet mener at en bør avvente og vektlegge
innspill fra tjenestemannsorganisasjonene, før det tas stilling
til den videre utviklingen på området.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre støtter forslagsstillerne i intensjonen om ikke
å ha ordninger som oppfattes som urimelige eller som har overlevd
de behov som lå til grunn for ordningen. Disse medlemmer viser
til kirkeforliket og til oppfølgingen som kommer til endelig behandling
våren 2012, der det også er en intensjon om at kirken i større grad
skal styre seg selv. Det er derfor viktig å behandle forslaget med
tanke på staten som formell arbeidsgiver, samtidig som kirkens organisering
av eget arbeid respekteres og ivaretas.
Disse medlemmer viser til at
det er flere eiere av boliger for prester som omfattes av ordningen.
55 pst. av boligene eies av norske kommuner, og de resterende 45
pst. eies av Opplysningsvesenets fond (OVF). Lovparagrafen som foreslås
fjernet gjelder hjemmelen for å pålegge kommuner å stille bolig
til disposisjon og gjelder altså de 55 pst. av boligene som eies
av kommunene. Paragrafen pålegger også staten å dekke kostnadene
ved boligene. En fjerning av paragrafen vil dermed også fjerne kommunens
rett til dekning av kostnadene dersom den enkelte kommune skulle
ønske å ha tjenestebolig for å sikre rekruttering til stillinger i
kirken. Dette vil i så fall kunne påføre kommunene betydelige merkostnader.
Boliger eid av OVF berøres ikke av § 33 i kirkeloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det er lite igjen av de behovene som lå til grunn for ordningen
med boplikt for prester. Prestene har nå tilnærmet lik arbeidstid
og lønn som andre arbeidstakere. Den siste tjenestemessige tilknytningen
til presteboligen falt bort da pres-tene for noen år siden fikk
beredskapsordning og boligtelefon ble byttet ut med mobil telefon.
Dagens system innebærer at når presten har beredskap så er det ikke
krav om å oppholde seg i tjenesteboligen, men i beredskapsområdet.
Disse medlemmer mener boplikt
for prester er en for stor inngripen i prestenes rett til selv å bestemme
hvor de vil bo og over sitt privatliv. Boplikten oppleves i mange
tilfeller svært ugunstig, både for presten og for familien. Dersom
en prest eier egen bolig eller kjøper seg en bolig, så er presten
avhengig av å leie ut boligen, muligens i mange år, dersom det ikke
gis fritak fra boplikten.
Disse medlemmer ser at det ikke
er tilstrekkelig å endre kirkeloven § 33, og foreslår derfor endring
av § 19 i tjenesteordningen og at krav om boplikt for prester utgår
fra fremtidige individuelle arbeidsavtaler. Dette vil medføre at
krav om boplikt gradvis fases ut.
Med bakgrunn i dette fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreslår å oppheve kirkeloven
§ 33, samt øvrige regler som er nødvendige for å oppheve boplikt
og borett for prester. Det iverksettes ingen nye arbeidsavtaler som
omhandler boplikt for prester.»
Komiteens medlemmer fra Høyre er
enige med forslagsstillerne i at noen av de opprinnelige grunnene
til boplikten har endret seg. Endringene er delvis fanget opp i
endringer i lover og forskrifter, men disse medlemmer ser
at det kan være naturlig å foreta en totalvurdering av ordningen
og se om den er bærekraftig i forhold til de ønsker og behov kirken
har, og om den er tjenlig for de ansatte prestene. Disse medlemmer peker
imidlertid på kompleksiteten i ordningen, og minner om at en endring i
boplikten med den hensikt å gi prester mulighet til å bo i egne
boliger krever mer omfattende endringer enn den foreslåtte. I tillegg
kommer den forhandling som må skje med de ansatte når det gjelder
lønns- og skattemessige forhold, og forholdet til den gjeldende
tjenesteordning.
Disse medlemmer registrerer at
forslagsstillerne ønsker å fjerne boplikten helt og umiddelbart.
Det konkrete lovforslaget berører imidlertid bare en liten del av
ordningen, og vil derfor ikke ha den tilsiktede virkning. Disse medlemmer viser
til at en total fjerning av boplikten for prester har mange konsekvenser.
Ordningen er omfattende, har flere intensjoner og berører mange
lønns- og skattemessige forhold for prester. Ordningen med boplikt
for geistlige embets- og tjenestemenn gjelder både biskoper, proster
og menighetsprester. Dette er grupper med svært forskjellige funksjoner
og tjenesteområder. Boplikten er i tillegg til den lovparagrafen
som foreslås fjernet, § 33 i kirkeloven, regulert i forskrift om
tjenesteordning for den enkelte av disse gruppene. En viktig avklaring ved
behandling av boplikten er derfor hvorvidt ordningen skal endres
eller fjernes for alle disse gruppene, eller om det først og fremst
er aktuelt når det gjelder menighetsprester. Boplikten, og retten
til å benytte slik bolig, tar også utgangspunkt i kravet om at presten
skal bo i tjenestedistriktet.
Disse medlemmer viser videre
til argumentene som fremføres i forslaget og registrerer at det
i de kirkelige og offentlige berørte organisasjoner er forskjellige
syn både på behovet for boplikten, mulighet for rekruttering, standard
på boliger, dekning av kostnader og fordeler/ulemper for den ansatte,
og at disse syn på flere punkter avviker fra de konklusjoner forslagsstillerne har. Disse
medlemmer oppfatter imidlertid at det er en felles forståelse
for, og delvis et ønske om, å se på ordningen. Disse medlemmer viser
imidlertid til at Presteforeningen i 2007 med klart flertall vedtok
at de ikke ønsket å fjerne ordningen. Kirkerådet har på denne bakgrunn
ikke arbeidet videre med endringer i boplikten. Partene gir inntrykk
av at det kan være ønskelig å lempe på grunnlaget for dispensasjon fra
boplikten, men mener dette må sees på i en større sammenheng.
Disse medlemmer mener det er
på høy tid å se på alternative løsninger til dagens bopliktordning,
da denne tar utgangspunkt i andre ønsker og behov enn det som er
tilfellet i dag. Bruken av boligen i pres-tens daglige tjeneste
er ikke lenger like relevant, da det nå er etablert kontorer for prestene
utenom boligene. Boligene er heller ikke nødvendigvis plassert slik
at det skapes tilgjengelighet for publikum. Disse medlemmer oppfatter
at videreføring av ordningen, og den praksis som gjelder i dag,
først og fremst er et virkemiddel for å sikre rekruttering av unge prester
til stillinger i kirken og å sikre lettere flytting mellom prestestillinger,
samtidig med et ønske om å gi eldre prester større mulighet til
å skaffe bedre bolig. Disse medlemmer oppfatter at
dagens ordning ikke dekker noen av disse ønskene fullt ut, og mener
derfor det er nødvendig å gjennomgå bopliktordningen både for menighetsprester,
proster og biskoper.
Disse medlemmer viser til at
dagens ordning krever store ressurser, ressurser som bl.a. kunne vært
benyttet til å utvikle kirken på andre områder. Den økonomiske innsparing
OVF vil kunne ha ved å redusere antallet boliger i fondets eie,
kan settes direkte inn i videreutvikling av kirken. Den innsparing
en del kommuner vil kunne få, vil styrke den kommunale økonomien. Men
det er viktig å merke seg at en total fjerning av ordningen også
kan medføre at kommuner som velger å etablere boliger for å sikre
rekruttering av prester til sitt område, kan få økte kommunale kostnader.
Kommunene vil imidlertid få større mulighet til selv å regulere
sin eiendomsportefølje.
Disse medlemmer mener det er
viktig at det settes i gang en prosess for å avvikle dagens bopliktordning.
En slik prosess må omhandle følgende utfordringer:
Skal det være forskjellig
bopliktordning for menighetsprester, proster og biskoper?
Overgangsordninger for tjenestemenn som
bor i tjenestebolig i dag.
Kompensasjon til tjenestemenn som får økt
skatt ved bruk av eventuell tjenestebolig uten boplikt.
Avklaring av behovet for at tjenestemannen
bor i tjenesteområdet.
Økonomiske konsekvenser av endringer i
ordningen vedrørende både drift og forvaltning.
Disse medlemmer ser det som en
forutsetning at kirkens organisasjoner både på arbeidsgiver-, arbeidstaker-
og forvaltningssiden er en del av prosessen på alle disse områdene.
Videre må kommunesektorens organisasjon (KS) involveres i forhold
omkring forvaltning av boliger og økonomiske konsekvenser av endringer.
Disse medlemmer mener det er
viktig at prosesser omkring dette settes i gang som en oppfølging
av de endringer kirken nå er inne i, slik at resultatet kan tas
hensyn til og være med på å bygge opp under den utvikling kirken
selv ønsker for sin organisasjon.
På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i samarbeid med kirkens
organisasjoner sette i gang en prosess for å av-vikle hele eller
deler av dagens ordning med boplikt for geistlige tjenestemenn,
og fremme en sak for Stortinget med ny ordning og de nødvendige
lovendringer som følger av dette.»
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen foreslå å oppheve kirkeloven
§ 33, samt øvrige regler som er nødvendige for å oppheve boplikt
og borett for prester. Det iverksettes ingen nye arbeidsavtaler som
omhandler boplikt for prester.
Forslag fra Høyre:
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen i samarbeid med kirkens
organisasjoner sette i gang en prosess for å av-vikle hele eller
deler av dagens ordning med boplikt for geistlige tjenestemenn,
og fremme en sak for Stortinget med ny ordning og de nødvendige
lovendringer som følger av dette.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre følgende
vedtak:
Dokument 8:16 L (2011–2012) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Tord Lien, Mette Hanekamhaug, Anders
Anundsen og Bente Thorsen om å oppheve boplikten for prestene. Endring
i kirkeloven – vedtas ikke.
Oslo, i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, den 9. februar 2012
Marianne Aasen |
Svein Harberg |
leder |
ordfører |