I proposisjonen gjer Justisdepartementet framlegg
om å utvide straffansvaret for internasjonal barnebortføring.
Foreldreansvaret er avgjerande for om ein lovleg kan
reise eller flytte med barnet sitt til utlandet. Har foreldra delt
foreldreansvar, kan den eine ikkje lovleg ta med barnet til utlandet
utan samtykke frå den andre (med unntak av kortare utanlandsopphald).
Ei ulovleg barnebortføring er likevel berre straffbar når samværsforelderen bortfører
barnet til utlandet. I proposisjonen går departementet inn for å
utvide straffansvaret slik at ei ulovleg barnebortføring til utlandet
sett i verk av han eller ho som barnet bur fast hos, også blir omfatta
på visse vilkår. Det blir ikkje gjort framlegg om å innføre eit
slikt utvida straffansvar for bortføring innanfor Noreg sine grenser.
Det blir i tillegg gjort framlegg om å endre
påtaleregelen i straffelova 1902 § 216 tredje ledd slik at påtale
også kan reisast dersom allmenne omsyn tilseier det.
I proposisjonen blir det også gjort framlegg
om å endre straffeprosesslova § 323 og tvistelova § 30-3, slik at
ankeutvalet i Høgsterett får utvida kompetanse til å treffe realitetsavgjerder
under ankeprøvinga.
Departementet gjer også framlegg om nokre lovtekniske
endringar som gjeld politiet sin påtalekompetanse. Bakgrunnen for
desse framlegga er at ein ved nokre tidlegare endringar i straffelova
1902 har oversett eit behov for å oppdatere tilvisingar i straffeprosesslova
om påtalekompetansen til politiet.
Departementet går i proposisjonen gjennom reglane
for kva som er ulovleg internasjonal barnebortføring etter norsk
rett og det internasjonale regelverket som Noreg er bunde av i slike situasjonar.
Deretter gjer departementet greie for relevante reglar for kva som
kan reknast som straffbar internasjonal barnebortføring etter norsk
rett, inkludert den nye straffeføresegna i straffelova 2005 § 261
som er vedteken av Stortinget, men enno ikkje i kraft. Endeleg vert
det gjort greie for i kva grad norsk politi kan hjelpe – i den sivile
prosessen med føremålet å få barnet returnert til Noreg, og i straffesaka
med føremålet å få bortføraren tiltalt og straffa for handlinga.
Det visest til proposisjonen for denne gjennomgangen.
Departementet vurderte i høyringsnotatet om den
strafferettslege sida av ulovleg internasjonal barnebortføring bør
vere ulik alt etter om det er den som barnet bur fast hos, eller
den som har samværsretten, som har bortført barnet. Departementet
uttalte at straffef-øresegna om omsorgsunndraging skal verne foreldra
sin rett til å gi omsorg og retten barnet har til å få omsorg. Dette blir
sett spesielt på spissen i saker der barnet blir bortført til utlandet
og kontakten med den andre forelderen blir heilt avskoren. Det prinsipielle utgangspunktet
til departementet var at ein ikkje bør nytte straff i større utstrekning
enn naudsynt.
Høyringa har styrkt departementet i synet på
at straffansvaret for internasjonal barnebortføring bør bli utvida
til også å omfatte bortføringar sette i verk av den forelderen barnet
bur fast hos. Ulovleg internasjonal barnebortføring er eit aktuelt og
alvorleg problem som kan vere til stor belastning for barnet og
den forelderen som er att. Dessutan blir dei fleste internasjonale barnebortføringar
no gjennomførte av hovudomsorgspersonen, som oftast mora til barnet.
Den einsidige vekta som er tillagd omsynet til den daglege omsorga,
kan synast å gi uttrykk for eit noko forelda samfunnsbilete. Sjølv
om den daglege omsorga er viktig for barnet, vil også samværsforelderen
ha viktige omsorgsfunksjonar. Departementet legg til grunn at det
i utgangspunktet er i barnet si interesse å ha samvær med båe foreldra.
Dette kjem mellom anna til utrykk i Barnekonvensjonen som slår fast
at barn har rett til direkte kontakt og binding til båe foreldra så
sant det er det beste for barnet. Som fleire av høyringsinstansane
er inne på, legg også departementet vekt på at uavhengig av kven
som står for bortføringa, vil barnet ved ei bortføring til utlandet
bli unndrege frå sitt faste miljø i Noreg. Omsynet til barnet tilseier
difor at det ikkje bør vere strafferettsleg skilnad på om det er
den barnet bur fast hos eller den barnet har samvær med som bortfører
det.
På bakgrunn av det ovannemnde fastheld departementet
framlegget om å utvide straffansvaret ved internasjonale barnebortføringar
slik at bortføringar sette i verk av den forelderen barnet bur fast
hos, også blir omfatta på visse vilkår. Departementet vil likevel
understreke at framlegget ikkje er meint å endre utgangspunktet
om at sivilrettslege sanksjonar normalt er å føretrekkje. I nokre
tilfelle vil det beste for barnet vere å unnlate strafferettsleg
forfølging av saka, spesielt ved utanlandsbortføringar som ikkje
har så mykje å si for barnet.
Departementet ser ikkje grunn til å utvide straffansvaret
for barnebortføringar som skjer i Noreg. Straff for nasjonale barnebortføringar sette
i verk av den forelderen barnet bur fast hos, vil kriminalisere
meir enn det som er ulovleg etter den underliggjande sivile retten,
jf. barnelova § 37 som slår fast at det er den som barnet bur fast
hos, som avgjer kvar i Noreg barnet skal bu.
I høyringsnotatet reiste departementet spørsmålet
om det bør vere eit vilkår for straff at den barnet blir ulovleg
unndrege frå, ikkje berre har del i foreldreansvaret, men også har
rett til samvær.
Det er i utgangspunktet omsynet til tilknytinga mellom
foreldre og barn som skal vernast av føresegnene. Dersom forelderen
som er att ikkje har eller utøver samværsrett med barnet, er det ikkje
like innlysande kvifor han skal ha eit strafferettsleg vern. På
den andre sida kan forelderen som er att frå nå av ønskje samvær
(eit ønske som kan tenkjast å ha utløyst bortføringa), og lovgjevar
skal leggje til rette for kontakt med båe foreldra. Departementet
ser at det er grunn til å problematisere når vilkåret om samværsrett
skal sjåast på som oppfylt. Dei bevismessige utfordringane kan vere
store. På denne bakgrunn har departementet kome til at det ikkje
bør vere eit krav om samværsrett.
Departementet ser ikkje grunn til å gi attverande forelder
strafferettsleg vern dersom han har samværsrett, men ikkje del i
foreldreansvaret. Omsynet til barnet kunne isolert sett tale for
ei slik løysing, men departementet finn ikkje grunn til å kriminalisere
meir enn det som er ulovleg etter den underliggjande sivile retten.
På denne bakgrunnen gjer departementet framlegg
om å formulere lovteksten slik at vilkåret for straff er at den
umyndige blir ulovleg unndregen frå ein som har foreldreansvar.
På bakgrunn av høyringa held departementet fast ved
å endre påtaleregelen i straffelova 1902 § 216 tredje ledd slik
at påtale også kan reisast dersom allmenne omsyn taler for det.
Ei bortføring kan vere til stor belastning for barnet. Departementet
går ut frå at det er til det beste for barnet at ein påtale ikkje
er avhengig av om den andre forelderen politimelder handlinga, ettersom
denne kan frykte, eller bli utsett for, press eller tvang frå bortføraren.
Sidan det er omsynet til barnet som i stor grad grunngjev straffansvaret,
må dette få avgjerande tyding.
I brev 23. juni 2010 frå Justitiarius i Høgsterett vart
Justis- og politidepartementet beden om å vurdere ei lovendring
som ville gje Høgsteretts ankeutval utvida kompetanse til å treffe
realitetsavgjerder under ankeprøvinga. Framlegget omfatta straffesaker
og sivile saker.
Etter høyringa er departementet styrkt i si
oppfatning om at ankeutvalet bør få utvida høve til å treffe realitetsavgjerder
under ankeprøvinga.
I straffesaker går departementet inn for at
utvalet får kompetanse til å avgjere anken når utvalet finn det
klart at dommen eller ein del av dommen bør opphevast, eller at
den sikta må frifinnast fordi handlinga ikkje er straffbar eller
at straffansvaret har falle bort. I sivile saker gjer departementet
framlegg om at utvalet får utvida kompetanse til å oppheve avgjerder
når det ligg føre klare feil i lovbruken, eller klare feil i sakshandsaminga
av anna karakter enn det som følgjer av tvistelova § 29-12 første
ledd bokstav c jf. § 29-21 andre ledd.
Det er spesielt arbeidssituasjonen i Høgsterett som
taler for lovendring. Høgsterett si sentrale oppgåve er å vareta
rettseininga, foreta rettsavklaring og stake ut rettsutviklinga
på viktige saksfelt. Eit viktig omsyn bak føresegnene om samtykke
ved siling av ankar var såleis også å frita Høgsterett for saker
utan prinsipiell verdi.
Saktilfanget i Høgsterett er betydeleg. I 2010 kom
det inn 446 ankar over dommar i straffesaker og 426 ankar over dommar
i sivile saker. Departementet meiner at framlegget vil kunne føre til
betre utnyttig av dommarressursane i Høgsterett. Når avgjerda kan
treffast av ankeutvalet vil handsaminga av desse sakene bli mindre
tidkrevjande. Slik vil Høgsterett i større grad kunne konsentrere
seg om saker av prinsipiell karakter.
Departementet antek vidare at framlegget kan verke
prosessøkonomisk gunstig for partane. Det er i partanes interesse
at saka blir avgjort innan rimeleg tid. Lang sakshandsamingstid
kan føre til svekt bevismateriale og dårlegare grunnlag for å treffe
riktige avgjerder. I tillegg vil ein kunne spare kostnader som er
knytt til saka.
Ved nokre endringar i straffelova 1902 dei seinare
åra har ein oversett at endringane førte med seg behov for justeringar
i reglane i straffeprosesslova om politiet sin påtale- og ankekompetanse.
Departementet foreslår no å rette opp dette. Framlegga har ikkje
vore på høyring sidan ei alminneleg høyring må reknast å vere openbert
unødvendig.
Departementet legg til grunn at endringane ikkje vil
ha nevneverdige økonomiske og administrative konsekvensar.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Tore Hagebakken, Sigvald Oppebøen Hansen, Anna Ljunggren
og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland
Asmyhr, Ulf Leirstein, Åse Mic-haelsen og lederen Per Sandberg,
fra Høyre, André Oktay Dahl og Elizabeth Skoglund, fra Sosialistisk
Venstreparti, Akhtar Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge,
viser til Prop. 46 L (2011–2012).
Komiteen er tilfreds
med at regjeringen nå legger frem forslag til endring i straffeloven
som gjør det straffbart også for den som barn bor fast med, å bortføre
dem til utlandet. På denne måten retter man opp deler av skjevheten
som ligger i strafferegimet mellom samværsforeldre og de som har
daglig omsorg for barn. Som et utgangspunkt er det like straffverdig
å holde et barn borte fra en forelder med samværsrett som å ta det
bort fra hovedomsorgsperson. Det er viktig at straffetrusselen ikke
kan brukes av den ene omsorgspersonen som pressmiddel i konflikt
om samvær og fast bosted, og at det er tilfeldig hvem som kan reise
til utlandet på permanent basis med barnet uten konsekvenser.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det styrende prinsipp i saker om barnebortføring er hensynet
til barnet, og at lovverket må utformes på en slik måte at hensynet
til barnets beste ivaretas på best mulig måte. Flertallet er
tilfreds med at Justisdepartementet foreslår å utvide straffansvaret
for internasjonal barnebortføring, og mener dette vil kunne ha betydning
også for å forebygge internasjonal barnebortføring.
Flertallet ser med bekymring
på tilfeller der en av foreldrene fører barnet ut av landet uten den
gjenværende forelders samtykke. Flertallet påpeker
at selv om antallet bortførte barn holdt seg relativt stabilt fra
2010 til 2011, er det i en tid med økt internasjonalisering viktig
med en vedvarende oppmerksomhet rettet mot barnebortføringer. Hver
enkelt sak berører mange som står både barn og foreldre nær, og alle
involverte rammes hardt. I tillegg finner flertallet grunn
til å tro at de oppgitte tallene skjuler store mørketall. Flertallet mener
derfor den foreslåtte styrkingen av lovverket er et viktig og riktig
grep for å bedre barns vern mot bortføring til utlandet.
Flertallet er fornøyd med at
den foreslåtte lovendringen utvider straffansvaret slik at en ulovlig
barnebortføring til utlandet iverksatt av den forelder barnet bor
fast hos, også omfattes. Flertallet understreker
at det i en tid med mange ulike familiekonstellasjoner og et endret mønster
i hvem som yter den daglige omsorg for barnet, er nødvendig med
et lovverk som tar disse endringene inn over seg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil videre påpeke at innsats mot bortføring av
barn blir viktigere og viktigere. Norge opplever en stadig økning
i antallet bortføringer av barn, noe som for en stor del kan forklares
med at vårt samfunn er blitt mer internasjonalt. Mange flere av
ulik nasjonalitet bor nå i Norge. Man ser at noen av disse tar med
barn tilbake til hjemlandet når samlivsbrudd oppstår.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner
det svært overraskende at regjeringen foreslår at straffansvaret
skal knyttes til foreldreansvaret og ikke nærmere samværsretten
til gjenværende forelder. Det straffverdige i bortføringen er å
ta barnet bort fra den personlige kontakt med den andre forelderen.
Denne kontakten opprettholdes med samvær – ikke med foreldreansvar.
Foreldreansvaret gir foreldre avgjørelsesmyndighet i de store spørsmål
i barnets liv som religion, utdanning før myndighetsalder osv. Slik disse
medlemmer ser det, er disse hensyn mindre beskyttelsesverdige
enn den faktiske kontakten som er mellom foreldre og barn. Det finnes
tilfeller hvor en forelder er dømt for pedofili og således fradømt
samværsrett for barnet sitt. Forelderen kan likevel ha foreldreansvaret.
Det fremstår merkelig at man skal kunne straffes for unndragelse
i et slikt tilfelle, men ikke straffes dersom forelderen kun har
samværsrett.
Disse medlemmer mener for øvrig
det ikke er rett at foreldre som er dømt for vold, pedofili eller
andre sedelighetskrenkelser mot sine barn eller samboer/ektefelle,
skal kunne inneha et slikt ansvar som foreldreansvaret. Dette gir
liten sammenheng og helhet i lovverket. Disse medlemmer vil
derfor at regjeringen starter endringsarbeid med sikte på å endre
barneloven på dette punkt og foreslår derfor følgende:
«Stortinget ber regjeringen endre barneloven slik
at de som dømmes for vold, pedofili eller annen sedelighetskriminalitet
mot noen i nærmeste familie, automatisk mister foreldreansvaret
for sine barn, inntil de viser seg skikket for et slikt ansvar.»
Disse medlemmer ser videre at
i praksis vil de fleste foreldre som har foreldreansvar, også ha
samværsrett med barnet. Begrunnelsen for å knytte straffansvaret
opp mot foreldreansvaret fremstår likevel som dårlig.
Disse medlemmer vil for øvrig
vise til hva en samlet komité uttalte da dette spørsmålet var oppe
til behandling i forbindelse med behandling av ny straffelov:
«Komiteen viser til at en bortføring til utlandet
i mange tilfeller vil være like drastisk for barnet, uavhengig av
om det er bostedsforelderen eller samværsforelderen som står for
bortføringen. Barnet vil uansett i slike tilfeller bli tatt bort
fra sitt faste miljø med venner og barnehage eller skole. Videre
vil sivilrettslige sanksjoner i Norge ha liten eller ingen praktisk
betydning når barnet holdes unndratt i utlandet.»
På denne bakgrunn fremstår det klart at disse medlemmer kommer
til at straffansvaret må legges til unndragelse av barn fra samvær
og ikke til foreldreansvar.
Disse medlemmer vil vise til
merknader fra Fremskrittspartiet da ny straffelov ble vedtatt:
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
man bør kriminalisere også det å undra barn fra samvær. Dersom Regjeringens
forslag blir gjennomført, gir dette en urimelig forskjellsbehandling
av den samværsberettigede forelder sammenliknet med den barnet bor
fast med.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til merknadene i Innst. O. nr. 73 (2008–2009),
ny straffelov:
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre
ser at det kan være konfliktskapende med en straffetrussel for unndragelse
fra omsorg. Etter disse medlemmers oppfatning kan imidlertid straff
like ofte virke konfliktdempende, da det gir partene større motivasjon
til å bli enige og holde seg til fastsatte ordninger.
Disse
medlemmer viser til at Regjeringens forslag til straffeloven § 261
forskjellsbehandler foreldre, basert på hvem av foreldrene barnet
bor fast hos. Disse medlemmer fremhever at strid mellom foreldre
ofte vil kunne ha svært negativ påvirkning på barna som rammes.
At én av partene i en konflikt om omsorgsretten til felles barn
kan straffesanksjoneres, mens det ikke er tilsvarende mulighet for
den annen part, vil i mange tilfeller kunne oppleves som svært urimelig.
Disse medlemmer erkjenner at en straffetrussel fra den annen part
kan benyttes som pressmiddel i en konfliktsituasjon. Det faktum
at kun én av foreldrene kan straffesanksjoneres innebærer etter
disse medlemmers oppfatning en urimelig forskjellesbehandling av
foreldrene.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
'§
261 første ledd skal lyde:
Den som alvorlig eller
gjentatte ganger unndrar en umyndig eller holder denne unndratt
fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse skal
ha den umyndige boende hos seg hele eller deler av tiden, eller
har samværsrett, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. På
samme måte straffes den som urettmessig unndrar den umyndige fra
noen som har fått omsorgen for vedkommende etter vedtak om omsorgsovertakelse.'»
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«I lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff skal § 261 første
ledd lyde:
Den som alvorlig eller gjentatte ganger unndrar en
umyndig eller holder denne unndratt fra noen som i henhold til lov,
avtale eller rettsavgjørelse skal ha den umyndige boende hos seg
hele eller deler av tiden, eller har samværsrett, straffes med bot
eller fengsel inntil 2 år. På samme måte straffes den som urettmessig
unndrar den umyndige fra noen som har fått omsorgen for vedkommende
etter vedtak om omsorgsovertakelse.»
«Stortinget ber regjeringen foreslå endringer
i straffeloven av 1902 slik at denne får samme innhold som forslag
til § 261 i straffeloven av 2005.»
For øvrig vil disse medlemmer vise
til det engasjement Fremskrittspartiet og Høyre har vist for problemstillingen
rundt barnebortføring gjennom flere år. I denne sammenheng vises
det til representantforslagene Dokument nr. 8:38 (2008–2009), Dokument
8:77 (2009–2010) og Dokument 8:111 (2010–2011). Disse medlemmer vil
vise til ytterligere merknader fra behandlingen av ny straffelov:
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre
mener norske myndigheters innsats mot barnebortføring fra landet
er slett. De foreldre som sitter igjen i Norge etter at bortføreren har
tatt med seg barna, opplever i svært liten grad at myndighetene
bistår i kampen for å få barna tilbake. Også for barna selv er det
en stor påkjenning å bli revet opp fra sitt daglige miljø og flyttet
til et nytt land hvor de ofte må leve mer eller mindre i skjul.
Disse
medlemmer viser til at Nav i Norge i tillegg driver en praksis i
forhold til innkreving av barnebidrag som gjør at staten reelt sett
pålegger gjenværende forelder å sponse bortføreren.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
videre til følgende merknad:
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Fremskrittspartiets forslag i Dokument nr. 8:38 (2008–2009)
om endring av norske myndigheters håndtering av saker om bortføring,
og ber Regjeringen iverksette tiltak på dette området umiddelbart.»
Disse medlemmer mener alle barn
som opplever bortføring bør få advokatbistand. Denne bistanden er
nødvendig både for at prosessen med tilbakeføring kan settes i gang
raskt, at de rette, relevante myndigheter blir kontaktet og for å
påse at alt som kan gjøres for at barnet blir tilbakeført, blir
gjort. Videre er dette et poeng for å påse at de offentlige ytelser
barnet har krav på, faktisk kommer barnet til gode.
Disse medlemmer mener det ikke
er tilstrekkelig at enkelte advokater er spesialisert for denne
typen problemstillinger. Bortførte barn må få oppnevnt advokat på
lik linje med bistandsadvokatordningen i straffesaker. Disse
medlemmer vil presisere at denne advokaten skal gi bistand
til barnet for å påse at barnets rettigheter og behov blir ivaretatt.
Dersom gjenværende forelder ønsker advokatbistand, skal dette fortsatt
reguleres som i dag.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre en ordning der
barn som er utsatt for bortføring til utlandet, automatisk får oppnevnt
en bistandsadvokat for å ivareta sine interesser.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at
hensynet til barnas beste, og en god løsning i konfliktsituasjoner,
er viktigere enn at den som gjennomfører en ulovlig barnebortføring
blir straffet. Spørsmålet om det er gunstig å kriminalisere handlinger
som får konsekvenser for barn, handlinger som er ulovlige etter
den underliggende sivile retten, kan ikke besvares uavhengig av
konteksten det stilles i. Disse medlemmer ser det
ikke som gunstig at enhver ulovlig handling skal kriminaliseres. Disse medlemmer mener
at regjeringen må prioritere arbeid overfor land som det er et gjentakende problem
at barnebortføring gjennomføres til. Hvis det er mulig, bør det
inngås bilaterale avtaler med land som ikke anerkjenner Haagkonvensjonen
om de sivile sidene ved internasjonal barnebortføring eller Europarådskonvensjonen om
godkjenning og fullbyrdelse av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar
og om gjenopprettelse av foreldreansvar.
Disse medlemmer foreslår følgende:
«Stortinget ber regjeringen vurdere om hensynet til
barnas beste er tilstrekkelig ivaretatt i barneloven, ved at personer
som er dømt for overgrep eller annen alvorlig kriminalitet, kan beholde
foreldreansvaret for sine barn.»
Komiteen har registrert
initiativet som har kommet fra høyesterettsjustitiarius og mener dette
er et konstruktivt forslag for effektivisering av virksomheten i
Høyesterett. Komiteen ser behovet for at ankeutvalget
i noen sammenhenger burde ha kompetanse til å treffe realitetsavgjørelser.
Dette gjelder spesielt der tidligere pilotsaker har blitt avgjort
slik at det er åpenbart hva som blir resultatet. Videre mener komiteen det
er ubetenkelig at den samme kompetansen kan gis ankeutvalget i tilfeller
hvor saksbehandlingsfeil gjør det åpenbart at saken må avvises.
Ved å gi ankeutvalget slik kompetanse i nærmere
avgrensede tilfeller viser komiteen til at man sparer
en del unødvendig ressursbruk ved at saken ellers måtte bli behandlet
i avdeling. Komiteen kan ikke se at rettssikkerhetssynspunkter
gjør slike endringer betenkelig.
Komiteen viser til
de justeringer departementet har foreslått i proposisjonen og slutter
seg til disse. Etter komiteens mening fremstår det klart
at man ikke skulle innskrenke politimestres og politijuristers påtalekompetanse
da straffeloven av 1902 ble endret i 2010. Endringen den gang var
kun ment for å gi enkelte bestemmelser som ble vedtatt for straffeloven
av 2005 virkning fra et tidligere tidspunkt. Intensjonen var ikke
å endre fordelingen av oppgaver for de ulike aktører innen påtalemyndigheten.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
I lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff skal § 261 første
ledd lyde:
Den som alvorlig eller gjentatte ganger unndrar en
umyndig eller holder denne unndratt fra noen som i henhold til lov,
avtale eller rettsavgjørelse skal ha den umyndige boende hos seg
hele eller deler av tiden, eller har samværsrett, straffes med bot
eller fengsel inntil 2 år. På samme måte straffes den som urettmessig
unndrar den umyndige fra noen som har fått omsorgen for vedkommende
etter vedtak om omsorgsovertakelse.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen foreslå endringer
i straffeloven av 1902 slik at denne får samme innhold som forslag
til § 261 i straffeloven av 2005.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen endre barneloven
slik at de som dømmes for vold, pedofili eller annen sedelighetskriminalitet
mot noen i nærmeste familie, automatisk mister foreldreansvaret
for sine barn, inntil de viser seg skikket for et slikt ansvar.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen innføre en ordning
der barn som er utsatt for bortføring til utlandet, automatisk får
oppnevnt en bistandsadvokat for å ivareta sine interesser.
Forslag fra Høyre:
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen vurdere om hensynet til
barnas beste er tilstrekkelig ivaretatt i barneloven, ved at personer
som er dømt for overgrep eller annen alvorlig kriminalitet, kan beholde
foreldreansvaret for sine barn.
Komiteen har ellers
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre følgende
vedtak til lov
om endringar i straffelova mv.
(internasjonal barnebortføring mv.)
I
I Almindelig borgerlig Straffelov 22. mai 1902 nr.
10 skal § 216 lyde:
Med fengsel inntil 3 år straffes
den som bevirker eller medvirker til at en umyndig ulovlig unndras
eller holdes unndratt fra sine foreldres eller andre vedkommendes
omsorg. På samme måte straffes den som tar en umyndig ut
av landet eller holder tilbake en umyndig i utlandet og ved det
ulovlig unndrar eller medvirker til å unndra den umyndige fra noen som
har foreldreansvar eller som har omsorgen etter barnevernloven.
Under formildende Omstændigheder kan Bøder anvendes.
Offentlig påtale finner ikke sted uten fornærmedes
begjæring med mindre allmenne hensyn krever det.
II
I lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker
blir det gjort følgjande endringar:
§ 67 andre ledd bokstav c skal lyde:
c) forbrytelse mot straffeloven §§ 147 annet
ledd annet punktum, jf. tredje ledd, 162 første ledd, jf. fjerde
og femte ledd, 162 b første ledd, jf. tredje og fjerde ledd, 182
til 190, 227 første ledd første punktum, 228 første ledd,
jf. 232, 228 annet ledd første straffalternativ, jf. 232,
229 første straffalternativ, jf. 232, 255, 257, 258, 260, 270, 271, 271
a, 286, 292 og 317 første, fjerde og sjette ledd,
og
§ 67 tredje ledd tredje punktum skal lyde:
Alle tjenestemenn innen påtalemyndigheten i politiet kan
likevel utferdige forelegg i saker som nevnt i annet ledd bokstav
b og i saker om overtredelse av straffeloven § 228 jf.
§ 232.
§ 68 andre ledd bokstav b første punktum skal lyde:
b) statsadvokaten treffer vedtak om anke i saker
der politiet har tatt ut tiltale etter § 67 annet ledd bokstav c
eller d, unntatt i saker om overtredelse av straffeloven
§ 228 første ledd jf. § 232, og i så fall også for forhold
i saken der politiet har tatt ut tiltale etter § 67 annet ledd bokstav
a eller b.
§ 323 nytt tredje ledd skal lyde:
Anke over dom av lagmannsretten kan avgjøres uten
ankeforhandling når Høyesteretts ankeutvalg enstemmig finner det
klart
a) at dommen helt eller delvis bør oppheves,
eller
b) at siktede må frifinnes fordi den påtalte handlingen
ikke er straffbar eller straffansvaret er falt bort.
III
I lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff skal § 261 første
ledd lyde:
Den som alvorlig eller
gjentatte ganger unndrar en umyndig eller holder denne unndratt
fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse skal
ha den umyndige boende fast hos seg, eller som urettmessig unndrar
den umyndige fra noen som har omsorgen etter barnevernloven, straffes
med bot eller fengsel inntil 2 år. På samme måte straffes den som tar
en umyndig ut av landet eller holder tilbake en umyndig i utlandet
og ved det ulovlig unndrar den umyndige fra noen som i henhold til
lov, avtale eller rettsavgjørelse har foreldreansvar eller som har
omsorgen etter barnevernloven.
IV
I lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang
i sivile tvister skal § 30-3 lyde:
§ 30-3 Tilsvarende
anvendelse av reglene for anker til lagmannsrett
(1) For anker til Høyesterett gjelder §§ 29-2
til 29-11 og §§ 29-19 til 29-24 tilsvarende med de endringer som
følger av bestemmelsene i dette kapittel.
(2) Høyesteretts ankeutvalg kan
a) avvise en anke hvor det foreligger
feil som må lede til avvisning,
b) heve en sak eller en del av den fordi den ikke
hører under domstolene eller er rettskraftig avgjort,
c) oppheve en avgjørelse som er anket hvor det foreligger
feil som ubetinget skal tillegges virkning, jf. § 29-21 annet ledd,
og
d) oppheve en avgjørelse av andre grunner dersom ankeutvalget
enstemmig finner det klart at det er grunnlag for oppheving.
(3) Ved avgjørelser etter annet ledd gjelder §
9-6 tilsvarende.
V
Lova blir sett i verk straks.
Oslo, i justiskomiteen, den 14. februar 2012
Per Sandberg |
leder og ordfører |