I proposisjonen gjer Justisdepartementet framlegg
om å utvide straffansvaret for internasjonal barnebortføring.
Foreldreansvaret er avgjerande for om ein lovleg kan
reise eller flytte med barnet sitt til utlandet. Har foreldra delt
foreldreansvar, kan den eine ikkje lovleg ta med barnet til utlandet
utan samtykke frå den andre (med unntak av kortare utanlandsopphald).
Ei ulovleg barnebortføring er likevel berre straffbar når samværsforelderen bortfører
barnet til utlandet. I proposisjonen går departementet inn for å
utvide straffansvaret slik at ei ulovleg barnebortføring til utlandet
sett i verk av han eller ho som barnet bur fast hos, også blir omfatta
på visse vilkår. Det blir ikkje gjort framlegg om å innføre eit
slikt utvida straffansvar for bortføring innanfor Noreg sine grenser.
Det blir i tillegg gjort framlegg om å endre
påtaleregelen i straffelova 1902 § 216 tredje ledd slik at påtale
også kan reisast dersom allmenne omsyn tilseier det.
I proposisjonen blir det også gjort framlegg
om å endre straffeprosesslova § 323 og tvistelova § 30-3, slik at
ankeutvalet i Høgsterett får utvida kompetanse til å treffe realitetsavgjerder
under ankeprøvinga.
Departementet gjer også framlegg om nokre lovtekniske
endringar som gjeld politiet sin påtalekompetanse. Bakgrunnen for
desse framlegga er at ein ved nokre tidlegare endringar i straffelova
1902 har oversett eit behov for å oppdatere tilvisingar i straffeprosesslova
om påtalekompetansen til politiet.
Departementet går i proposisjonen gjennom reglane
for kva som er ulovleg internasjonal barnebortføring etter norsk
rett og det internasjonale regelverket som Noreg er bunde av i slike situasjonar.
Deretter gjer departementet greie for relevante reglar for kva som
kan reknast som straffbar internasjonal barnebortføring etter norsk
rett, inkludert den nye straffeføresegna i straffelova 2005 § 261
som er vedteken av Stortinget, men enno ikkje i kraft. Endeleg vert
det gjort greie for i kva grad norsk politi kan hjelpe – i den sivile
prosessen med føremålet å få barnet returnert til Noreg, og i straffesaka
med føremålet å få bortføraren tiltalt og straffa for handlinga.
Det visest til proposisjonen for denne gjennomgangen.
Departementet vurderte i høyringsnotatet om den
strafferettslege sida av ulovleg internasjonal barnebortføring bør
vere ulik alt etter om det er den som barnet bur fast hos, eller
den som har samværsretten, som har bortført barnet. Departementet
uttalte at straffef-øresegna om omsorgsunndraging skal verne foreldra
sin rett til å gi omsorg og retten barnet har til å få omsorg. Dette blir
sett spesielt på spissen i saker der barnet blir bortført til utlandet
og kontakten med den andre forelderen blir heilt avskoren. Det prinsipielle utgangspunktet
til departementet var at ein ikkje bør nytte straff i større utstrekning
enn naudsynt.
Høyringa har styrkt departementet i synet på
at straffansvaret for internasjonal barnebortføring bør bli utvida
til også å omfatte bortføringar sette i verk av den forelderen barnet
bur fast hos. Ulovleg internasjonal barnebortføring er eit aktuelt og
alvorleg problem som kan vere til stor belastning for barnet og
den forelderen som er att. Dessutan blir dei fleste internasjonale barnebortføringar
no gjennomførte av hovudomsorgspersonen, som oftast mora til barnet.
Den einsidige vekta som er tillagd omsynet til den daglege omsorga,
kan synast å gi uttrykk for eit noko forelda samfunnsbilete. Sjølv
om den daglege omsorga er viktig for barnet, vil også samværsforelderen
ha viktige omsorgsfunksjonar. Departementet legg til grunn at det
i utgangspunktet er i barnet si interesse å ha samvær med båe foreldra.
Dette kjem mellom anna til utrykk i Barnekonvensjonen som slår fast
at barn har rett til direkte kontakt og binding til båe foreldra så
sant det er det beste for barnet. Som fleire av høyringsinstansane
er inne på, legg også departementet vekt på at uavhengig av kven
som står for bortføringa, vil barnet ved ei bortføring til utlandet
bli unndrege frå sitt faste miljø i Noreg. Omsynet til barnet tilseier
difor at det ikkje bør vere strafferettsleg skilnad på om det er
den barnet bur fast hos eller den barnet har samvær med som bortfører
det.
På bakgrunn av det ovannemnde fastheld departementet
framlegget om å utvide straffansvaret ved internasjonale barnebortføringar
slik at bortføringar sette i verk av den forelderen barnet bur fast
hos, også blir omfatta på visse vilkår. Departementet vil likevel
understreke at framlegget ikkje er meint å endre utgangspunktet
om at sivilrettslege sanksjonar normalt er å føretrekkje. I nokre
tilfelle vil det beste for barnet vere å unnlate strafferettsleg
forfølging av saka, spesielt ved utanlandsbortføringar som ikkje
har så mykje å si for barnet.
Departementet ser ikkje grunn til å utvide straffansvaret
for barnebortføringar som skjer i Noreg. Straff for nasjonale barnebortføringar sette
i verk av den forelderen barnet bur fast hos, vil kriminalisere
meir enn det som er ulovleg etter den underliggjande sivile retten,
jf. barnelova § 37 som slår fast at det er den som barnet bur fast
hos, som avgjer kvar i Noreg barnet skal bu.
I høyringsnotatet reiste departementet spørsmålet
om det bør vere eit vilkår for straff at den barnet blir ulovleg
unndrege frå, ikkje berre har del i foreldreansvaret, men også har
rett til samvær.
Det er i utgangspunktet omsynet til tilknytinga mellom
foreldre og barn som skal vernast av føresegnene. Dersom forelderen
som er att ikkje har eller utøver samværsrett med barnet, er det ikkje
like innlysande kvifor han skal ha eit strafferettsleg vern. På
den andre sida kan forelderen som er att frå nå av ønskje samvær
(eit ønske som kan tenkjast å ha utløyst bortføringa), og lovgjevar
skal leggje til rette for kontakt med båe foreldra. Departementet
ser at det er grunn til å problematisere når vilkåret om samværsrett
skal sjåast på som oppfylt. Dei bevismessige utfordringane kan vere
store. På denne bakgrunn har departementet kome til at det ikkje
bør vere eit krav om samværsrett.
Departementet ser ikkje grunn til å gi attverande forelder
strafferettsleg vern dersom han har samværsrett, men ikkje del i
foreldreansvaret. Omsynet til barnet kunne isolert sett tale for
ei slik løysing, men departementet finn ikkje grunn til å kriminalisere
meir enn det som er ulovleg etter den underliggjande sivile retten.
På denne bakgrunnen gjer departementet framlegg
om å formulere lovteksten slik at vilkåret for straff er at den
umyndige blir ulovleg unndregen frå ein som har foreldreansvar.
På bakgrunn av høyringa held departementet fast ved
å endre påtaleregelen i straffelova 1902 § 216 tredje ledd slik
at påtale også kan reisast dersom allmenne omsyn taler for det.
Ei bortføring kan vere til stor belastning for barnet. Departementet
går ut frå at det er til det beste for barnet at ein påtale ikkje
er avhengig av om den andre forelderen politimelder handlinga, ettersom
denne kan frykte, eller bli utsett for, press eller tvang frå bortføraren.
Sidan det er omsynet til barnet som i stor grad grunngjev straffansvaret,
må dette få avgjerande tyding.
I brev 23. juni 2010 frå Justitiarius i Høgsterett vart
Justis- og politidepartementet beden om å vurdere ei lovendring
som ville gje Høgsteretts ankeutval utvida kompetanse til å treffe
realitetsavgjerder under ankeprøvinga. Framlegget omfatta straffesaker
og sivile saker.
Etter høyringa er departementet styrkt i si
oppfatning om at ankeutvalet bør få utvida høve til å treffe realitetsavgjerder
under ankeprøvinga.
I straffesaker går departementet inn for at
utvalet får kompetanse til å avgjere anken når utvalet finn det
klart at dommen eller ein del av dommen bør opphevast, eller at
den sikta må frifinnast fordi handlinga ikkje er straffbar eller
at straffansvaret har falle bort. I sivile saker gjer departementet
framlegg om at utvalet får utvida kompetanse til å oppheve avgjerder
når det ligg føre klare feil i lovbruken, eller klare feil i sakshandsaminga
av anna karakter enn det som følgjer av tvistelova § 29-12 første
ledd bokstav c jf. § 29-21 andre ledd.
Det er spesielt arbeidssituasjonen i Høgsterett som
taler for lovendring. Høgsterett si sentrale oppgåve er å vareta
rettseininga, foreta rettsavklaring og stake ut rettsutviklinga
på viktige saksfelt. Eit viktig omsyn bak føresegnene om samtykke
ved siling av ankar var såleis også å frita Høgsterett for saker
utan prinsipiell verdi.
Saktilfanget i Høgsterett er betydeleg. I 2010 kom
det inn 446 ankar over dommar i straffesaker og 426 ankar over dommar
i sivile saker. Departementet meiner at framlegget vil kunne føre til
betre utnyttig av dommarressursane i Høgsterett. Når avgjerda kan
treffast av ankeutvalet vil handsaminga av desse sakene bli mindre
tidkrevjande. Slik vil Høgsterett i større grad kunne konsentrere
seg om saker av prinsipiell karakter.
Departementet antek vidare at framlegget kan verke
prosessøkonomisk gunstig for partane. Det er i partanes interesse
at saka blir avgjort innan rimeleg tid. Lang sakshandsamingstid
kan føre til svekt bevismateriale og dårlegare grunnlag for å treffe
riktige avgjerder. I tillegg vil ein kunne spare kostnader som er
knytt til saka.
Ved nokre endringar i straffelova 1902 dei seinare
åra har ein oversett at endringane førte med seg behov for justeringar
i reglane i straffeprosesslova om politiet sin påtale- og ankekompetanse.
Departementet foreslår no å rette opp dette. Framlegga har ikkje
vore på høyring sidan ei alminneleg høyring må reknast å vere openbert
unødvendig.
Departementet legg til grunn at endringane ikkje vil
ha nevneverdige økonomiske og administrative konsekvensar.