Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Tore Hagebakken, Sigvald Oppebøen Hansen, Martin Kolberg,
Anna Ljunggren og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Anders Anundsen,
Hans Frode Kielland Asmyhr, Jan Arild Ellingsen og Åse Michaelsen,
fra Høyre, André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk
Venstreparti, Akhtar Chaudhry, fra Senterpartiet, Jenny Klinge og Anne
Tingelstad Wøien, fra Kristelig Folkeparti, lederen Knut Arild Hareide,
og fra Venstre, Ola Elvestuen, viser til redegjørelse til
Stortinget 10. november 2011 fra daværende justisminister Knut Storberget
og daværende forsvarsminister Grete Faremo om terrorangrepene på
regjeringskvartalet og AUFs sommerleir på Utøya 22. juli 2011. Komiteen viser
til at formålet med redegjørelsen var å gi et bredere beslutningsgrunnlag
for Stortingets vurdering av eventuelle behov for tiltak som lovendringer
og budsjettmessige prioriteringer før 22. juli-kommisjonen har sluttført
sitt arbeid, og evalueringene som er igangsatt i Politidirektoratet
(POD) og Politiets sikkerhetstjeneste (PST) er ferdigstilt. Redegjørelsen
er vedlagt innstillingen (vedlegg 1).
Komiteen viser videre til at
Stortinget i møte 11. november 2011, i medhold av § 14 første ledd
i Stortingets forretningsorden, besluttet at en særskilt komité
skulle nedsettes for å behandle saken videre. Komiteen skal
peke ut en retning for arbeidet med styrket beredskap og økt sikkerhet
for befolkningen. Komiteen har identifisert noen
sentrale tema for arbeidet. Disse er forebygging av voldelig radikalisering og
ekstremisme, omsorg for – og oppfølging av – ofre og pårørende,
samhandling mellom politi og Forsvaret, kommunikasjon i nødetatene, beskyttelse
av utsatte objekter, PST, politiets responstid og helikopterberedskapen.
Komiteen viser til
det grunnlovsfestede maktfordelingsprinsipp som gir Stortinget makt
til å gi og oppheve lover, vedta budsjetter og kontrollere den utøvende
makt. Det innebærer at komiteens arbeid avgrenses
mot etterforskning og irretteføring, dvs. faktum og skyldspørsmålet
knyttet til den straffbare handlingen som forårsaket tragedien 22. juli. Komiteen understreker
at regjeringen som utøvende makt må iverksette lovendringer, utforme
forskrifter innenfor rammen av Stortingets lovvedtak og disponere
vedtatte bevilgninger. Komiteens arbeid avgrenses
også mot 22. juli-kommisjonen. Komiteen viser til
at kommisjonen skal kartlegge alle relevante sider ved hendelsesforløpet
og kan foreta de undersøkelser den mener er nødvendig.
Komiteen har i to
omganger sendt skriftlige spørsmål til ulike departement. Svarene
er inntatt som vedlegg til innstillingen (vedlegg 2–10). Komiteen har
videre avholdt en åpen høring 18. februar 2012 der følgende personer
var invitert og møtte: justisminister Grete Faremo, forsvarsminister
Espen Barth Eide, forsvarssjef Harald Sunde, daværende sjef for
Politiets sikkerhetstjeneste (PST) Janne Kristiansen og fungerende
politidirektør Vidar Refvik. Stenografisk referat fra høringen er
vedlagt innstillingen (vedlegg 11).
Komiteen vil på bakgrunn av redegjørelsen, svarene
fra regjeringen og den åpne høringen identifisere hvilke tiltak
som er nødvendige å iverksette for å øke samfunnssikkerheten på
kort sikt. Gjennom innstillingen legges det føringer for hva regjeringen
skal komme tilbake til Stortinget med i form av ordinære lovsaker
eller budsjettframlegg, samt legge føringer for regjeringens utøvelse
for framtida innenfor de områdene som ligger under komiteens mandat.
Komiteen viser til
at vi lever i en tid der vanskelige saker ofte blir forenklet. Komiteen vil understreke
at vi har et felles ansvar for å unngå å trekke forhastede slutninger.
På de områdene hvor komiteen har et tilstrekkelig
beslutningsgrunnlag, ønsker komiteen å identifisere
tiltak som er nødvendige å iverksette for å øke samfunnssikkerheten.
Samfunnet trenger sentrale beslutningstakere med vilje til endring
og evne til læring. Komiteen mener en må dra lærdom av
hendelsene 22. juli for å forebygge nye terrorangrep, samt forbedre
den generelle beredskapen og samfunnssikkerheten. Komiteen understreker
betydningen av at grunnberedskapen i Norge må være god. Myndighetsfunksjonene
og samfunnet må kunne stå imot kriser. Komiteen mener
at samfunnssikkerhetsarbeidet derfor må styrkes. Men i et åpent demokrati
vil det aldri kunne utstedes garantier for at anslag av ulik karakter
aldri skal kunne skje.
Komiteen viser til at åtte mennesker
mistet livet i bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet. 69 døde
som følge av angrepet på Utøya. Mange mennesker ble skadet, og enda
flere ble berørt som ofre eller pårørende.
Når tragedien først var et faktum, viste det
norske samfunnet styrke og sto opp mot terrorangrepet. Det vises
til de sterke reaksjonene både nasjonalt og internasjonalt i etterkant
av 22. juli. Komiteen vil understreke at 22. juli
berørte oss kraftig og kommer til å prege Norge som nasjon i lang
tid. Blant annet rosetogene var uttrykk for en stor folkelig mobilisering,
og ga oss en felles erfaring som i ettertid fremstår som en betydelig sosial
kapital for Norge. Komiteen viser til at Hans Majestet
kong Harald uttrykte det slik på minnemarkeringen i Spektrum 21. august:
«Som nasjon skal vi ta denne tiden med i våre hjerter,
i vår erfaring. Vi er blitt vekket til en ny bevissthet om hva som
virkelig betyr noe for oss.»
Komiteen vil peke på at det i
dette også kan ligge nøkler til forståelsen av hvordan en kan utvikle
livskvaliteten i det Norge som lever videre med en slik kollektiv
erfaring.
Komiteen vil berømme alle som
bidro i rednings- og sikringsarbeid, både politiet, helsevesenet
og de andre nødetatene, Forsvaret og andre offentlige ansatte, i
tillegg til de frivillige organisasjonene og mange enkeltpersoner
som bidro på eget initiativ – noen med fare for eget liv.
Komiteen vil likevel påpeke at
på en del områder viste 22. juli at Norge som samfunn ikke var godt
nok forberedt på et terrorangrep. Komiteen skal vurdere
tiltak og behov for lovendringer og budsjettbevilgninger. Komiteen mener
det er nødvendig å ta følgende nye hovedgrep: videreutvikle og forsterke
en overordnet plan for å forebygge terrorangrep i Norge, sikre et
tettere samarbeid mellom politi og forsvar og styrke helikopterberedskapen,
samt foreta en ekstern gjennomgang av ressurssituasjonen i PST,
slik at det foreligger et best mulig grunnlag for behandling av
PSTs framtidige budsjetter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil innledningsvis
påpeke at staten har et overordnet ansvar for borgernes og nasjonens sikkerhet.
Dette ansvaret utøves i det daglige primært gjennom politiet og
Forsvaret, som har ulike oppgaver å ivareta.
På bakgrunn av erfaringene fra 22. juli må det undersøkes
om blant annet disse to institusjonene fullt ut er dimensjonert
for – og har mulighet til – å innfri samfunnets forventninger. Det er
derfor viktig å se på hvilke krav og forutsetninger som foreligger.
Komiteen har merket
seg at daværende justisminister Knut Storberget i den muntlige redegjørelsen
til Stortinget oppfordret Stortinget til en bred debatt om forebygging
av radikalisering og voldelig ekstremisme.
Komiteen mener at det må legges
særskilt vekt på samarbeid og samordning gjennom lokale samarbeidsstrukturer
for å styrke det bredere kriminalitetsforebyggende arbeidet. To
ordninger står sentralt i samordningen og samarbeidet lokalt: politiråd
og samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak (SLT).
Politirådenes mandat favner hele befolkningen, inkludert barn og
unge, mens SLT primært har barn og unge som målgruppe. Politiråd
bør også være et godt verktøy for å forebygge radikalisering og
utvikle et strategisk samarbeid om forebygging med det lokale selvstyret
også i dette spørsmålet. Komiteen forutsetter at
regjeringen evaluerer effekten av politirådene med sikte på å legge
«best practice» til grunn og sikre nødvendig erfaringsutveksling.
Komiteen vil på denne bakgrunn
fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen evaluere etableringen
av politiråd i kommunene og deres betydning for forebyggende arbeid,
herunder betydningen for den lokale terrorberedskapen.»
«Stortinget ber regjeringen utrede bedre måter
å belønne velfungerende SLT-samarbeid på, med sikte på å styrke
det lokale kriminalitetsforebyggende arbeidet og samfunnsberedskapen.»
Komiteen mener at det er nødvendig
å mobilisere de samlede ressursene i politiet slik at voldelig ekstremisme
kan forebygges på en tilstrekkelig god måte. I drøftingen av strategier for
å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme viser komiteen til
modellen for forebygging av terrorisme utarbeidet av professor Tore
Bjørgo ved Politihøgskolen. Modellen skisserer følgende ni hovedstrategier:
normdannelse mot aksept av vold og terror, avskrekking gjennom trussel
om gjengjeldelse eller straff, avverging av planlagt terroranslag,
inkapasitering ved å frata (potensielle) terrorister evnen til å gjennomføre
terrorhandlinger, beskyttelse av sårbare mål gjennom å gjøre anslag
vanskeligere og mer risikabelt, redusere skadevirkninger fra terrorhandlinger,
redusere gevinstene fra terrorhandlinger, redusere voldelig radikalisering og
rekruttering til terrorisme ved å redusere årsaker og frustrasjoner
og få terrorister til å slutte med terrorisme som enkeltpersoner
eller gruppe.
Komiteen er kjent med at Norge
har et anerkjent forskningsmiljø på radikalisering og ekstremisme.
Det er viktig å styrke dette miljøet. Videre mener komiteen at
det kan være grunn til å styrke arbeidet med å støtte personer som ønsker
å forlate ekstreme og radikaliserte miljøer. Komiteen viser
også til regjeringens handlingsplan for å forebygge radikalisering
og voldelig ekstremisme, «Felles trygghet – felles ansvar», fra
desember 2010. Planen bygger på fire innsatsområder; kunnskap og
informasjon, styrking av myndighetenes samhandling, styrket dialog
og økt involvering og støtte til sårbare og utsatte personer. Forebygging
av voldelig ekstremisme er en sektorovergripende oppgave som krever
et bredt samarbeid mellom politi, kommune, skoleverket, helsesektoren
og borgerne.
Komiteen mener den
første strategien, normdannelse mot aksept av vold og terror, er
viktig som et demokratisk og ukontroversielt virkemiddel med lave
kostnader. Tore Bjørgo sier følgende om dette i sin bok «Forebygging
av terrorisme og annen kriminalitet»:
«Den forebyggende mekanismen består her i å forsterke
motforestillinger og normative barrierer mot bruk av vold og terrorisme,
og å fjerne unnskyldninger og påskudd for å bruke vold. (…) Foreldre,
skole og religiøse samfunn spiller hovedroller i å gi barn moralske
holdninger og utvikle empati for andre mennesker.»
Komiteen understreker betydningen
av å styrke familiens og de private fellesskapenes rolle for å sikre
at hvert enkelt samfunnsmedlem opplever mer trygghet og solidaritet
i hverdagen. Trygge enkeltmennesker og familier i trygge hjem skaper
livskraft som bidrar til å skape et mer solidarisk samfunn, hvor
mennesker tar ansvar for seg selv og andre. Sammen med en velfungerende
velferdsstat med balanse mellom offentlig og privat ansvar, og hvor
forandring gjennomføres for å forbedre det beste i samfunnet, bidrar
dette til å forebygge sosiale problemer, sosial utstøting og at
folk faller utenfor.
Komiteen viser til at mennesker
i dag lever i mange ulike familiekonstellasjoner. Det er viktig
å legge til grunn en politikk som fanger opp alle disse ulikhetene,
ikke minst knyttet til at mange mennesker lever alene over lengre
tid. Tilhørighet til vennefellesskap, frivillige organisasjoner
og andre sosiale arenaer vil bety enda mer fremover.
Komiteen vil i denne sammenheng
peke på den stadige økningen i bekymringsmeldinger og saker i barnevernet. Komiteen vil
understreke at for å forebygge noen av de sakene som senere blir
barnevernssaker er det viktig å se på tiltak som retter seg mot
familien som helhet. Komiteen vil særlig vektlegge
et godt helhetlig, forebyggende familiearbeid og et godt samarbeid med
barnevern og tilgrensende tjenester for å ivareta barnas og familienes
beste.
Komiteen vil understreke at å
sikre alle barn en trygg omsorgssituasjon og stabile oppvekstvilkår
er viktig for å forebygge problemer som ellers kan oppstå. Et godt
og inkluderende oppvekstmiljø er også grunnleggende for å hindre marginalisering.
En samlet innsats mot vold, mobbing, rus og rasisme er en forutsetning
for dette arbeidet.
Komiteen mener skolen har et
tosidig oppdrag: Skolen skal utdanne – og skolen skal danne. På samme
måte som faktakunnskap må også verdier og holdninger læres. Komiteen mener
samfunnet må ha arenaer for slik læring. Skolen er fortsatt fellesarenaen
der sosial, kulturell og etisk læring skal og må ha sin rettmessige
plass. Komiteen vil understreke at det har skjedd mye
positivt i norsk skole det siste tiåret. Samtidig er det grunn til
å etterspørre balansen og helheten i skolens oppdrag, ikke minst
den danningsmessige dimensjonen.
Komiteen viser til at etter 22. juli
har Mellomkirkelig råd for Den norske kirke og Islamsk Råd Norge
sammen definert et sett kjennetegn på religiøs ekstremisme og utarbeidet
en verktøykasse som menigheter og moskeer kan benytte seg av i arbeidet
med å identifisere og motarbeide religiøst motiverte trusler, vold
og annen ekstremisme. Komiteen vil understreke betydningen
av at religiøse ledere fremholder at terror og voldsbruk er etisk
uakseptabelt. Komiteen viser til Den norske kirkes
og andre tros- og livssynsorganisasjoners mangeårige arbeid med
religionsdialog som gir en særegen mulighet til å bidra til tillitsskapende
arbeid mellom trossamfunn og folkegrupper i Norge. Disse gode relasjonene
er viktige for holdningsskapende arbeid innad i kirken og i andre
tros- og livssynsorganisasjoner, samt for bygging av vennskap, solidaritet
og samhørighet med mennesker som tilhører andre tros- og livssynssamfunn.
Komiteen viser til at statsminister
Jens Stoltenberg under rosemarkeringen i Oslo sa at det beste svaret
på terroren 22. juli vil være at folk engasjerer seg i politikk
og frivillige lag og organisasjoner. Det er komiteen enig
i. Frivillighet og det sivile samfunn skaper møteplasser som bygger
kjennskap og tillit mellom mennesker med forskjellig bakgrunn. Sterke
fellesskap styrker demokratiet og hindrer radikalisering.
Komiteen mener hendelsene 22. juli
gjør det viktigere enn noen gang å styrke frivilligheten og det
sivile samfunn, slik at man motvirker ufrivillig ensomhet og oppnår
alle de store gevinstene – både for enkeltmennesket og fellesskapet
– av å være sammen og oppnå tillit til hverandre.
Komiteen understreker at erkjennelsen
av frivilligheten og det sivile samfunns betydning må følges opp
med nye og ambisiøse tiltak som legger forholdene til rette for
en faktisk styrking av denne delen av samfunnet.
Komiteen vil påpeke at det ikke
er en motsetning mellom en stor stat og en stor frivillig sektor.
De skandinaviske landene kombinerer verdens høyeste sosiale kapital
med store offentlige sektorer. Dette gjelder ikke minst i vårt eget land. Komiteen mener
at den norske modellen med relativt små forskjeller skaper tillit
mellom mennesker. Derfor er heller ikke forskernes råd for å stimulere
frivillighet og sosial kapital nødvendigvis å trekke staten mest
mulig tilbake. Staten må snarere være oppmerksom på frivillighetens
karakter og betydning, støtte opp om den og gi den gode rammevilkår.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at den nordiske velferdsmodellen har
blitt en suksess fordi den er fundert på en kombinasjon av høy grad
av sosial kapital, svært åpne økonomier, fleksible arbeidsmarked,
godt utbygde velferdsstater, aktive frivillige sektorer, tillit
mellom mennesker, balanse mellom offentlig og privat sektor og at
de økonomiske forskjellene mellom mennesker ikke blir for store.
I tillegg har vårt politiske system vært preget av en positiv konsensuskultur
knyttet til å vedta reformer for å bevare og videreføre det beste
i samfunnet. Alle partier og vekslende regjeringer har bidratt med
viktige bidrag til å utvikle det Norge vi har i dag.
Komiteen viser til
den andre strategien som innebærer avskrekking gjennom trussel om gjengjeldelse
eller straff. Som strategi for forebygging av terrorisme viser komiteen til
at avskrekking baserer seg først og fremst på virkemidler som ulike
former for maktbruk, først og fremst fengselsstraff. Komiteen viser
videre til at i den nye straffeloven er den aller strengeste strafferammen
på 30 års fengsel forbeholdt grove terrorhandlinger. Komiteen vil understreke
at hovedhensikten med å åpne for en slik streng fengselsstraff er
at den skal virke avskrekkende. Komiteen viser til
at det også kan virke avskrekkende at spesialtrente kontraterrorstyrker
kan bli satt inn mot terrorister.
Komiteen viser til at Norge ikke
har ratifisert konvensjonen om kjernefysisk terrorisme fordi de
nødvendige lovendringer ikke er satt i kraft. Komiteen viser
videre til at den amerikanske presidenten har tatt spørsmålet opp
med den norske statsministeren og bedt om at Norge ratifiserer konvensjonen. Komiteen er
kjent med at Justisdepartementet arbeider med et lovforslag om ikraftsetting
av de nødvendige lovbestemmelsene uavhengig av ikrafttredelse av
den nye straffeloven 2005/2009, og understreker at dette arbeidet
må skje så hurtig som mulig.
Komiteen viser til
den tredje strategien som gjelder avverging av planlagte terroranslag.
Her er målet å hindre terrorister i å gjennomføre anslag gjennom
å avsløre aksjoner i forkant. I den forbindelse er det relevant
å vurdere om politiets etter-forskningsmetoder er gode nok, veid opp
mot hensynet til personvern. Komiteen viser i den
sammenheng til den videre behandlingen av Metodekontrollutvalget
og til komiteens merknader under innstillingens kapittel om
PST.
Komiteen vil også understreke
at PST må ha tilstrekkelige ressurser til å overvåke ulike miljøer
i et bredt forebyggende perspektiv. I den sammenheng imøteser komiteen en
gjennomgang av ressurssituasjonen i PST.
Komiteen viser til at alle departementer
utarbeider beredskapsplaner basert på det overordnede planverket
Nasjonalt beredskapssystem (NBS). Dette systemet bygger på NATOs
planverk og består av Sivilt beredskapssystem (SBS) og Beredskapssystemet
for Forsvaret (BFF). Et nytt system, kalt Politiets beredskapssystem (PBS)
ble utarbeidet i 2007 og er senere ajourført. PBS er fundamentet
for en enhetlig og effektiv håndtering av så vel ordinære som ekstraordinære
hendelser og kriser, og systemet skal blant annet bidra til en koordinert
planlegging og innsats. PBS består av tre deler og forholder seg
til så vel Sivilt beredskapssystem som til lover og overordnede
styringsdokument i sin oppbygging.
Komiteen ser behov for ny instruks
om departementenes arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap og
Justis- og beredskapsdepartementets samordningsrolle, styrking av
Justis- og beredskapsdepartementets tilsyn med underliggende etater
og instanser, samt styrking av andre departementers arbeid med sikkerhet og
beredskap. Komiteen har merket seg at regjeringen
nedsatte en hurtigarbeidende gruppe for å gjennomgå Justis- og beredskapsdepartementets
sikkerhets- og beredskapsoppgaver. Gruppen avga sin rapport 31. januar
2012.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge fram for Stortinget
en videreutviklet og forsterket overordnet plan for å forebygge
og håndtere mulige terrorangrep i Norge.»
Komiteen har merket seg at EU-kommisjonen de
senere årene har utarbeidet handlingsplaner innen ulike sektorområder
– blant annet på eksplosivområdet. EU vedtok en handlingsplan for å
styrke sikkerheten med eksplosiver i 2008. Planen omfatter både
såkalte ordinære eksplosiver og stoffer og stoffblandinger som kan brukes
til å lage eksplosiver.
Komiteen har videre merket seg
at arbeidet med å forebygge og begrense tilgangen til eksplosiver
for sivilt bruk har pågått i Norge i flere år. I den forbindelse
er det blant annet gjennomført en rekke regelverksendringer, tilsyn
og veilednings- og informasjonsarbeid. Det har videre vært kontakt
mot andre myndigheter og relevante næringsaktører. Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap har også deltatt i nasjonale
og internasjonale fora på området. Blant annet har det siden 2004
blitt gjort en rekke innstramminger i forskrift 26. juni 2002 nr. 922
om håndtering av eksplosjonsfarlig stoff (eksplosivforskriften).
Komiteen viser til justisministerens
redegjørelse hvor han sa:
«slik jeg ser det er det helt avgjørende med gode arbeidsformer
og analyser (...), samt et godt nasjonalt og internasjonalt samarbeid
med alle relevante aktører.»
Komiteen viser videre til PST
sin åpne trusselvurdering for 2012 hvor det står:
«personene i de ekstreme islamistiske nettverkene
er involverte i aktiviteter av mer operativ karakter enn tidligere.
Flere av disse personene reiser til konfliktområdene for å få trening,
kamperfaring og møte internasjonale kontakter. Slike opphold kan
påvirke den enkeltes ønske og evne til å planlegge terrorhandlinger
her i landet.»
Komiteen tar PST sin bekymring
og justisministerens utfordring «til bred debatt om forebygging
av radikalisering og voldelig ekstremisme» i et «godt og nasjonalt
og internasjonalt samarbeid med alle relevante aktører» på alvor
og understreker betydningen av at arbeidet knyttet til tilsyn, informasjon,
kontakt med relevante aktører og deltakelse i nasjonale og internasjonale fora
også i tiden fremover skal ha prioritet.
Komiteen viser til
at inkapasitering av (potensielle) terrorister har som mekanisme
å hindre ondsinnede aktører fra å begå kriminelle handlinger gjennom
bruk av innesperring eller fysisk «uskadeliggjøring» som virkemiddel. Komiteen viser
videre til at å frata terrorister nødvendige innsatsmidler, for
eksempel gjennom beslag av våpen, sprengstoff eller penger som skal
finansiere terroraksjoner, også er en form for inkapasitering.
Når det gjelder beskyttelse av sårbare mål,
viser komiteen til omtale av dette temaet under eget hovedpunkt
«Beskyttelse av utsatte objekter».
For å kunne redusere skadevirkninger fra terrorhandlinger
vil komiteen understreke at det forebyggende aspektet
i denne strategien ligger i at en effektiv kriserespons må være
planlagt, samordnet og trent på forhånd, før en eventuell terrorhendelse
skjer. Komiteen vil peke på at angrepene 22. juli
viser at kriseresponsen må planlegges bedre, samordnes bedre og
det må trenes mer.
For å få best mulig utbytte av trening og øvelser er
det viktig at det er en kultur for evaluering, læring og endring
i nød- og beredskapsetatene.
Komiteen viser til at strategien
for å redusere gevinstene fra terrorhandlinger innebærer å begrense
måloppnåelsen til terroristene, enten dette dreier seg om at de
ønsker å få oppmerksomhet og formidle et budskap (kommunikasjon),
skape frykt og handlingslammelse (krisemaksimering) eller få myndigheter
eller andre til å gi etter for bestemte krav (utpressing). Den forebyggende mekanismen
består i å gjøre det mindre attraktivt for andre potensielle terrorister
å gjenta en aksjonsform som viser seg ikke å gi det ønskede utbyttet.
Komiteen vil peke på at årsakene
til framvekst av voldelig radikalisering og terrorisme i et samfunn
er sammensatte. Det er derfor avgjørende at forebyggingstiltakene
er vide og inkluderer både sosial integrering og politiske grep.
Komiteen viser til at strategien
for å få terrorister til å slutte med terrorisme handler om å få enkeltpersoner
og grupper involvert i terrorisme til å avslutte sin deltakelse
i slike aktiviteter – gjerne omtalt som exit-prosesser.
Komiteen viser til
at det er kommunene som i tida etter 22. juli har hatt ansvaret
for den psykoso-siale oppfølgingen av de rammede. Dette ansvaret
utøves i nært samarbeid med spesialisthelsetjenesten, og kommunene
understøttes av kompetanse fra de regionale ressurssentrene om vold,
traumatisk stress og selvmordsforebygging. Komiteen vil
peke på at kommunene har tilbudt de rammede en fast kontaktperson
som skal sørge for tett oppfølging. Komiteen mener
slik tilnærming er klok, og mener ordningen med fast kontaktperson
for mennesker som er rammet av en krise vil bidra til at behovet
for hjelp fanges bedre opp og tiltak kan iverksettes tidligere og
ha en mer forebyggende karakter. Komiteen anmoder
Helse- og omsorgsdepartementet om å gjennomgå erfaringene fra denne
ordningen og vurdere om den skal utvides til å bli en generell ordning
for kommunene. I den sammenheng viser komiteen til justisministerens
redegjørelse der det blir påpekt at vi må vurdere om de pårørendes
store behov for informasjon ble godt nok ivaretatt. Når dette er
klarlagt, vil komiteen be regjeringen iverksette
eventuelle nødvendige tiltak for å forbedre informasjonen til pårørende
i en krisesituasjon.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen iverksette eventuelle nødvendige
tiltak for å forbedre informasjonen til pårørende i en krisesituasjon.»
«Stortinget ber regjeringen gjennomgå erfaringene
fra ordningen med fast kontakt for ofre og pårørende i forbindelse
med en krise og vurdere om den skal utvides til å bli en generell
ordning for kommunene.»
Komiteen vil understreke betydningen
av det arbeidet Den norske kirke gjorde i etterkant av 22. juli. Komiteen viser
til at Kirken er en del av den lokale, regionale og nasjonale kriseberedskapen.
Kirken er til stede over hele landet, og har erfaring fra daglig
håndtering av enkeltmenneskers og lokalsamfunns møter med sorg og krise.
Dette gir Kirken en handlingsberedskap ved større kriser og katastrofer. Komiteen understreker
betydningen av Kirkens og andre tros- og livssynssamfunns diakonale
arbeid som støtter mennesker i sorg og nød også i den lange tiden
etter den akutte fasen. Kirken og andre tros- og livssynssamfunn
har kunnskap om og erfaring med hva som gir trøst og hva som bringer
håp. Her tilbys livstolkning og hjelp til livsmestring for enkeltmennesker,
lokalsamfunn og nasjonsfellesskap.
Komiteen har merket seg at Justisdepartementet
i Prop. 65 L (2011–2012) 17. februar 2012 foreslo endringer i voldsoffererstatningsloven og
straffeprosessloven for å sikre en hensiktsmessig gjennomføring
av straffesaken og forsvarlig behandling av erstatnings- og oppreisningskravene
som følge av terrorhandlingene 22. juli 2011. Forslagene er generelt
utformet. Et av forslagene er å heve den øvre grensen for voldsoffererstatning
til 60 G, og at denne skal kunne fravikes i særlige tilfeller.
Komiteen viser til
at Forsvarets hovedoppgave er å ivareta norsk suverenitet. I fredstid
er det politiets hovedoppgave å sikre innbyggernes trygghet.
Komiteen mener at den dimensjonerende
oppgaven for Forsvaret skal være å ivareta norsk suverenitet. Dette
skal imidlertid ikke være til hinder for at Forsvaret skal kunne
stille sine kapasiteter og sitt personell til disposisjon for sivilt samfunn
når det trengs.
Komiteen viser til politiloven
§§ 1 og 2. I § 1 står det at
«Staten skal sørge for den polititjeneste som samfunnet
har behov for. Polititjenesten utføres av politi- og lensmannsetaten.
Politiet
skal gjennom forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet være
et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes
rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig.»
For at Forsvaret og politiet skal være i stand
til å løse sine oppgaver, mener komiteen at det må bevilges
nødvendige økonomiske ressurser.
Komiteen viser til at nærmere
bestemmelser om Forsvarets bistand til politiet er fastsatt i instruks
for Forsvarets bistand til politiet (bistandsinstruksen). Komiteen viser
til at bistandsinstruksen under spesielle omstendigheter gir politiet
mulighet til å anmode Forsvaret om håndhevelsesbistand.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, mener at bruk av Forsvarets ressurser
i fred vil måtte bero på et identifisert sivilt behov, og hente
sin legitimitet i de oppdrag som gis av sivile myndigheter. En grunnleggende
forutsetning for at Forsvaret skal yte bistand til politiet er at
politiet anmoder om det, og at politiets personell og/eller materiellressurser
ikke strekker til. Skal dette fungere optimalt, må politiet opparbeide
seg inngående kjennskap til hvilke relevante kapasiteter og ressurser
de kan trekke veksler på fra Forsvarets side.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at
bruk av Forsvarets ressurser i fred vil måtte bero på et identifisert
sivilt behov. Disse medlemmer ser det som ønskelig
at Stortinget på generelt grunnlag vurderer hvilke grenser som bør
fastsettes for bruk av militære ressurser og militær makt i forbindelse
med sivile oppdrag, og dermed overfor sivile borgere. Disse
medlemmer mener disse grensene bør fastsettes i formell
lov. Disse medlemmer anser dette som den fremgangsmåten
som i størst mulig grad vil følge Grunnloven § 99 annet ledd om forbudet
mot «militær Magts Anvendelse mod Statens Medlemmer, uden efter
de i Lovgivningen bestemte Former». Slik vil anvendelsen av Forsvaret
til sivile behov ha den nødvendige legalitet og legitimitet i oppdragene
som gis av sivile myndigheter. Disse medlemmer imøteser
regjeringens vurdering av dette spørsmålet.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til lovvedtak
om fastsettelse av grensene for bruk av militære ressurser og militær
makt overfor sivile borgere i fredstid.»
Disse medlemmer understreker
at en grunnleggende forutsetning for at Forsvaret skal yte bistand
til politiet, er at politiet anmoder om det, og at politiets personell
og/eller materiellressurser ikke strekker til. Skal dette fungere
optimalt, må politiet opparbeide seg inngående kjennskap til hvilke
relevante kapasiteter og ressurser de kan trekke veksler på fra
Forsvarets side.
Komiteen vil understreke
at de formelle krav til politisk godkjenning av håndhevelsesbistand ikke
skal være til hinder for raske og løpende avklaringer og godkjenninger
underveis når situasjonen krever det, jf. bistandsinstruksen § 11 (4).
Komiteen imøteser den varslede
vurderingen av bistandsinstruksens anvendelsesområde, prosedyrer
og kommandoforhold. Komiteen mener bistandsinstruksen
bør gjennomgås med sikte på å øke samhandlingen både på det administrative,
logistiske og håndhevelsesmessige felt.
Komiteen vil understreke at det
i en initialfase etter en hendelse – terrorangrep, angrep fra fremmed
stat eller angrep med ukjent opphav – er viktig at militære avdelinger
og befalingsmenn mobiliserer inntil bakgrunnen for hendelsen er
avklart. Det er viktig at politiet og Forsvaret øver tilstrekkelig
til at styrkene er godt samtrente slik at de kan håndtere et eventuelt
terroranslag eller annen sivil krisesituasjon.
Komiteen mener at når bistandsinstruksen
nå gjennomgås som følge av angrepene 22. juli, må det være både
viktig og mulig å få dette på plass uten å måtte vente på 22. juli-kommisjonens evaluering.
Derfor må gjennomgangen ferdigstilles snarest.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget viser til regjeringens gjennomgang av
bistandsinstruksen og legger til grunn at samhandlingen mellom politi
og forsvar videreutvikles og forsterkes.»
«Stortinget ber regjeringen gjennomføre nødvendige
tiltak for å bevisstgjøre politiledere om viktigheten av raskt å
be om bistand fra Forsvaret eller andre ved større hendelser.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at det tok nesten syv og en halv
time fra bombeangrepet mot regjeringskvartalet til politiet anmodet
Forsvaret om håndhevelsesbistand i form av støtte fra Heimevernet
til vakt og sikring. I tiden etter bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet prioriterte
politiet å sikre liv og helse med de knappe ressursene som var tilgjengelig.
Samtidig var flere viktige bygg og mennesker i området uten adekvat
sikring. Sikring av sikringsverdige objekter handler også om liv
og helse. Disse medlemmer har merket seg at politiet
ikke hadde ressurser til å foreta adekvat sikring av statsministerbolig,
storting og andre sikringsverdige objekter.
Disse medlemmer viser til at
det under komiteens åpne høring om saken fremkom nye opplysninger
om når Forsvaret kunne yte håndhevelsesbistand via Heimvernet til
vakt og sikring. Forsvarssjef Harald Sunde bekreftet på direkte
spørsmål fra representanten Anders Anundsen at de kunne stille med
den samme styrken som de faktisk stilte med påfølgende dag kl. 06.00,
allerede etter to til fire timer etter at bomben hadde gått av.
Disse medlemmer viser til at
det er en forutsetning for at Forsvaret kan yte bistand til sivile
myndigheter at det foreligger en forespørsel, i dette tilfellet
fra politiet, samt at forespørselen godkjennes av politisk ledelse
i departementet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre viser til at det faktum at politiet unnlot å
be om bistand til vakt og sikring, medførte at de tilgjengelige
ressursene ikke ble benyttet. Dette kunne satt liv og helse i fare
fordi ingen på det tidspunkt visste omfanget av terrorangrepet,
om det var flere involvert eller om andre sikringsverdige objekter
var utsatt for fare.
Disse medlemmer forventer at
22. juli-kommisjonen går nøye inn i de vurderinger som her er foretatt
fra politiets side, men finner likevel grunn til å bemerke at det
i ettertid fremstår som svært vanskelig å forstå at politiet ikke
ba om denne bistanden fra Forsvaret uten videre opphold, men at
de i stedet ventet nesten syv og en halv time. Disse medlemmer mener
dette viser at det har vært for lav bevissthet knyttet til de ressurser
Forsvaret kan tilby under terrorangrep eller i andre alvorlige krisesituasjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser også til at
fungerende politidirektør i høringen gjorde det klart at han ikke
hadde lagt opp til noen gjennomgang av retningslinjer og vurderinger
knyttet til når politiet skal be om Forsvarets bistand i slike sammenhenger.
De overordnede retningslinjer for Forsvarets bistand til politiet
styres av bistandsinstruksen. Vurderingen av bruken av Forsvaret
som ressurs ligger imidlertid i dag på den enkelte politimester. Disse
medlemmer frykter at det kan være en for stor kulturforskjell
mellom politi og forsvar til at det faller naturlig for en del politimestere
å be om Forsvarets bistand. I mange tilfeller vil det også mangle
kunnskap om hva Forsvaret faktisk kan bistå med.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at det foreligger konkrete
oversikter over hvilken bistand Forsvaret kan yte de enkelte politidistrikt
ved terrorangrep eller store katastrofer, samt forventet faktisk
tidsbruk for å mobilisere den enkelte ressurs.»
Komiteen viser til
at det er opprettet en egen liaison-ordning mellom politiet og Forsvaret
som både i normalsituasjoner og ved kriser bistår faglig i arbeidet
med tverrsektorielt samvirke mellom politiet og Forsvaret på operativt
nivå.
Komiteen viser til svarene fra
forsvarsministeren på komiteens skriftlige spørsmål, hvor det fremkommer
at:
«Forsvarets liaison i Politidirektoratet hadde pr. 22. juli
2011 ikke en instruks, men en stillingsbeskrivelse. I denne fremgår
det at stillingen skal være et bindeledd mellom Forsvaret og politiet, og
at stillingsinnehaver skal legge til rette for god kommunikasjon
mellom Politidirektoratet og Forsvarets strategiske og operative
nivå.»
Komiteen understreker at det
ved videreutviklingen av liaison-ordningen bør utarbeides en instruks
som klargjør ansvar, myndighet og oppgaver.
Komiteen har merket seg det gode
samarbeidet som eksisterer mellom Forsvarets Spesialkommando (FSK)
og Politiets Beredskapstropp. FSK er en styrke som ble opprettet
for å ha en særlig kontraterrorkapasitet i Forsvaret. Styrken står kontinuerlig
på nasjonal beredskap og er øremerket til å bistå politiet ved for
eksempel terroranslag.
Komiteen vil derfor oppfordre
til at det gode samarbeidet som i dag eksisterer mellom FSK og Beredskapstroppen
videreutvikles og styrkes, og sikres tilstrekkelig tilgang på helikopterkapasitet.
Komiteen viser til at Norge har
to spesialstyrker – FSK og Marinejegerkommandoen (MJK). Sistnevnte
har hovedbase på Haakonsvern i Bergen og base i Ramsund i Nordland,
med tilgjengelig helikopterkapasitet ved Bardufoss flystasjon. Komiteen vil
be regjeringen vurdere hvilke kapasiteter MJK kan bidra med som strategisk
ressurs ved nasjonal krisehåndtering på lignende måte som FSKs rolle
er i dag.
Komiteen viser til at mange former
for terror som kan tenkes å ramme norsk jord, vil ha internasjonale
forgreininger. Et godt samarbeid mellom PST og Forsvarets etteretningstjeneste
(E-tjenesten) er derfor avgjørende viktig for å kunne danne seg
et best mulig bilde nasjonalt. Komiteen har merket
seg det samarbeidet som i dag eksisterer mellom PST og E-tjenesten,
blant annet gjennom en felles analyseavdeling, og mener denne form
for samarbeid mellom de to tjenestene bør utvides og styrkes, der
dette er naturlig.
Komiteen viser til nødvendigheten
av å bruke ressurser på beredskap som ledd i et kontinuerlig arbeid
for å styrke samfunnssikkerheten og gjøre samfunnet mer robust.
Innsatsen Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap gjør for
å føre tilsyn med andre beredskapsaktører, samordning av større
øvelser, slik som øvelse Oslo, må styrkes.
Komiteen understreker at hendelsene
22. juli fremhevet behovet for et effektivt samarbeid mellom nødetater,
frivillige og ikke minst Forsvaret. Det er behov for å styrke forsterkningsressursene.
Sivilforsvaret gir i så måte et meget kosteffektivt bidrag til samfunnsberedskapen,
og en bør vurdere om ressurssituasjonen er tilstrekkelig for å opprettholde
forsvarlig beredskap.
Komiteen er kjent med at regjeringen
ønsker å kartlegge rutiner, praksis og erfaring med samarbeidet
mellom Sivilforsvaret, Heimevernet (HV) og politireserven. Det legges
i denne forbindelse til grunn at forsterkningsbehovet i første rekke gjelder
forsterkning knyttet til sivile hendelser og kriser i fredstid,
men må sees i sammenheng med organisasjonenes oppgaver i væpnet
konflikt. Det bør således vurderes om det er behov for mer prinsipielle
avklaringer knyttet til nærmere samarbeid mellom HV, politireserven
og Sivilforsvaret.
Komiteen har merket seg at det
i løpet av vårsesjonen 2012 tas sikte på å legge frem en melding
til Stortinget om samfunnssikkerhet og en ny langtidsplan for Forsvaret. Komiteen imøteser disse
to meldingene og legger til grunn at Stortinget vil komme tilbake
til spørsmålet om nye tiltak for å øke samarbeidet mellom sivile
og militære ressurser. Videre understrekes betydningen av at komiteens signaler
vedrørende samhandling mellom politiet og Forsvaret legges til grunn
i regjeringens arbeid med langtidsplanen for Forsvaret og i resultatreformen
i politiet.
Komiteen har videre merket seg
at Justis- og beredskapsdepartementet har startet et arbeid som
blant annet skal gjennomgå politiets oppgaver og organisering, resultatreformen,
videreutvikling av politi og lensmannsetaten. En sentral del av
arbeidet vil være spørsmål om beredskap, bemanning, responstid,
organisering og utstyr. Komiteen mener at angrepene
22. juli har vist at det også er behov for å vurdere kapasitet,
organisering og andre spørsmål knyttet til driften av operasjonssentralene
med sikte på å få enda mer målrettet og effektiv bruk av politiets ressurser.
Komiteen viser til at Justisdepartementet,
som fra 1. januar 2012 benevnes Justis- og beredskapsdepartementet,
har fått en tydeligere beredskapsrolle. Komiteen understreker
at dette må følges opp ressursmessig.
Komiteen viser til
at god kommunikasjon er avgjørende i all krisehåndtering, både for
å kunne utføre politioperasjoner og for det øvrig rednings- og sikringsarbeidet.
Komiteen mener det er avgjørende
at publikum raskt kommer i kontakt med politiet på 112. Komiteen er
kjent med at Politidirektoratet i brev av 24. januar 2012 har anmodet
hvert enkelt politidistrikt om å planlegge for økt bemanning ved
å styrke 112. Hvert enkelt politidistrikt må også vurdere om det
er behov for bistand til å håndtere mange 112-anrop som følge av
større hendelser, og definere hvilket politidistrikt det er naturlig
å be om nabohjelp fra. Komiteen mener det bør etableres
lokale planverk for slik nabohjelp, og regulere dette i egne samarbeidsavtaler.
Det må videre sikres god informasjonsflyt mellom det belastede politidistriktet
og det distriktet som bistår i å motta nødsamtaler.
Komiteen er kjent med at dersom
et politidistrikt ønsker å inngå en samarbeidsavtale om nabohjelp,
vil Politiets data- og materielltjeneste (PDMT) løse de tekniske
utfordringene basert på Telenors «Feilmottak nødetater». Komiteen er videre
kjent med at PDMT har programmert en viderekoblingsmekanisme som
gjør at kapasiteten til 112-anrop er økt betraktelig. Dersom samtlige
operatører sitter opptatt, vil publikum ikke oppleve at linjen er
opptatt. Komiteen er tilfreds med de tiltak som så
langt er iverksatt for å bedre kapasiteten. Samtidig vil komiteen understreke
viktigheten for publikums trygghet og for muligheten til å gi adekvat
hjelp, at lokale planverk og samarbeidsavtaler for nabohjelp kommer
på plass i samtlige politidistrikt.
Komiteen vil på denne bakgrunn
fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennomføre nødvendige
tiltak for å sikre bedre informasjonsutveksling mellom politidistriktene
ved store hendelser».
Komiteen viser til Stortingets
behandling av St.meld. nr. 22 (2007–2008) i Innst. S. nr. 85 (2008–2009),
der en samlet forsvarskomité skrev følgende i innstillingen:
«Komiteen har merket seg det brede engasjement som
har vært rundt temaet felles nødnummer og felles nødmeldesentraler.
Komiteen anbefaler at man avventer etablering av et felles nødnummer
til det interdepartementale arbeidsutvalget har kommet med sine
konklusjoner. Komiteen ser det som nødvendig å trekke erfaringer
fra de ulike fagmiljøer og andre lands erfaringer rundt dette temaet,
og mener det er viktig å ha en god dialog med de impliserte parter
gjennom hele prosessen. Komiteen mener også erfaringene fra opprettelsen
av felles nødmeldesentral i Drammen må evalueres før en går videre.
Komiteen ber Regjeringen etter ytterligere utredninger å komme tilbake
til Stortinget i en egen sak.»
Komiteen vil understreke at det
fortsatt er stor uenighet i nødetatene om det vil være en fordel
å etablere kun ett nødnummer, eller om en kan opprettholde tre nødnummer
og samarbeide bedre, eventuelt samlokalisere, nødsentraler. Komiteen er
kjent med at regjeringen har besluttet å gjennomføre en pilot med
felles nødnummer og felles nødsentral for politi, brannvesen og helsetjenesten
for en prøvepe-riode på to år, lokalisert til Drammen. Formålet
med pilotprosjektet er å teste ut om dette gir bedre publikumstjeneste,
herunder økt kapasitet til å motta flere nødmeldinger samtidig.
Pilotprosjektet skal evalueres av eksterne konsulenter.
Komiteen mener dette kan danne
erfaringsgrunnlag for vurderingen av om det bør innføres en landsdekkende
løsning med ett nødnummer. Komiteen vil understreke
at den ikke tar endelig stilling til spørsmålet om ett felles nødnummer
på dette tidspunkt, men utelukker ikke at det kan være et virkemiddel
som kan bedre kommunikasjonen mellom nødetatene. Komiteen ønsker
å komme tilbake til dette når evalueringen av nevnte pilotprosjekt
foreligger.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme egen sak
om felles nødnummer, slik Stortinget tidligere har forutsatt.»
Komiteen viser til at det nye
digitale radiosambandet til nød- og beredskapsetatene, Nødnett, skal
bli et viktig bidrag for å samordne redningsressursene. Stortinget
vedtok enstemmig 9. juni 2011 at Nødnett skal bygges i hele Norge. Komiteen understreker
at investeringen i nytt digitalt radiosamband over hele landet er
en av de største satsingene på samfunnssikkerhet noen gang. Det
nye nødnettet skal gi bedre kommunikasjon mellom politi, brannvesen
og helsepersonell og dermed raskere hjelp til publikum ved ulykker
og kriser. Ved å skifte ut gammelt utstyr og nyttiggjøre mulighetene
i ny teknologi styrkes samfunnets evne til å bekjempe organisert
kriminalitet og til å håndtere store ulykker, naturkatastrofer og
mulige terrortrusler. Komiteen understreker betydningen
av framdriften i utbyggingen for raskest mulig å øke samfunnssikkerheten
gjennom å gi nød- og beredskapsetaten et nytt og moderne radiosamband.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det
nye nødnettet vil åpne nye muligheter i kommunikasjonen mellom nødetatene. Disse
medlemmer er imidlertid kjent med at implementeringen av
det nye nødnettet også vil bidra til å skape enkelte nye utfordringer,
eksempelvis i kommunikasjonen på tvers av politidistrikt og nødetater. Disse
medlemmer mener det er viktig at det allerede nå igangsettes
et arbeid for å muliggjøre videreutvikling av det nye nødnettet,
slik at det også kan overføres datatrafikk eksempelvis til fremtidige
digitale kartløsninger i utrykningsbiler med oversikt over tilgjengelige
ressurser fra egen nødetat og eventuelt andre nødetater ved store
og alvorlige hendelser eller krisesituasjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Direktoratet for nødkommunikasjon
ble opprettet for å gjennomføre utbyggingen av Nødnett. Disse
medlemmer imøteser en vurdering av om direktoratet skal
videreføres med dagens oppgaver og struktur.
Komiteen har videre
merket seg at regjeringen har lansert en felles nettside for kriseinformasjon til
befolkningen, kriseinfo.no. Direktoratet for samfunnssikkerhet og
beredskap er gitt redaktøransvar for siden. Komiteen er
tilfreds med dette.
Komiteen viser til at samfunnets
sårbarhet knyttet til kritisk infrastruktur er bekymringsfull. Samfunnet
opplevde blant annet brudd i ekomnettet to ganger i løpet av 2011
med store samfunnsmessige konsekvenser. Både telenettet, mobilnettet,
Nødnett og øvrig samfunnskritisk infrastruktur må sikres tilstrekkelig
for bedre å tåle strømbortfall og ekstremvær. Det er viktig at de
offentlige tele- og mobilnetts basestasjoner, som er samlokalisert
med Nødnett, gis forsterket reservestrømskapasitet, med stabil oppetid
og gode reserveløsninger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det
i etterkant av tragedien 22. juli har vist seg at det ikke eksisterer
et system som viser lokasjonen til de ulike nødetatenes ressurser.
Det betyr at verken politi, ambulanse eller brannvesen kan se hvor
andre nødetaters ressurser befinner seg. Samtidig er det etablert
et system for helsevesenet som sikrer tilgjengelig GPS-informasjon
om lokasjonen til alle landets ambulanser. De fleste politidistrikt
har etablert tilsvarende systemer. Det samme har en del kommuner
innført for sine brann- og redningsetater. Utfordringen ligger i
å få disse systemene til å «snakke sammen» slik at alle nødetatene ved
store hendelser kan få oversikt over hverandres ressurser og plasseringen
av dem. Dette kan også inkludere oversikt over frivillige og offentlige
beredskapsressurser til havs, for eksempel ved å inkludere Redningsselskapet.
Disse medlemmer er kjent med
at det allerede foreligger nødvendig teknologi for å sikre slik
samordning av oversikt over relevante nød- og beredskapsressurser
og mener det er avgjørende at en får satt opp systemene slik at
de vil fungere sammen.
Samtidig mener disse medlemmer at
det er viktig å sikre at størst mulig andel av de tilgjengelige
ressurser i nødetatene er inkludert i en slik ordning med GPS-merking.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen umiddelbart igangsette
arbeidet med å koordinere kartsystemene til nødetatene, slik at
de kan finne lokasjonen på hverandres operative kapasiteter på egne
kartløsninger ved bruk av GPS-teknologi og eksisterende plattformer
for politi, helse og brann. Stortinget forutsetter at dette gjennomføres
innen oktober 2012.»
«Stortinget ber regjeringen umiddelbart igangsette
arbeidet med å implementere GPS-merking på de nød- og beredskapsressursene
som i dag ikke er en del av eksisterende systemer. Tiltaket finansieres
i revidert nasjonalbudsjett for 2012 og budsjett for 2013. Stortinget
forutsetter at dette er gjennomført innen mars 2013.»
Komiteen viser til
at en rekke sentrale aktører innen politi, justis, forsvar, forvaltning,
industri, personvern og akademia har gått sammen i et initiativ
for å etablere et norsk kompetansesenter i informasjonssikkerhet
ved Høgskolen i Gjøvik. Senterets arbeidstittel er «Centre for Security Economics
and Technology» (CSET). Hovedoppgaven er å øke vår nasjonale evne
til å møte landets langsiktige sikkerhetsutfordringer i en ny, digital
virkelighet. Senteret skal fostre kompetanseutveksling på tvers
av sektorer og oppgaver og imellom praksisfeltet og internasjonal forskning. Komiteen er
også kjent med at det er etablert et formelt samarbeid mellom Kripos og
Høgskolen i Gjøvik innen internettrelatert etterforsk-ning og biometri. Komiteen ser
positivt på etableringen av senteret og mener regjeringen bør vurdere
hvordan senteret kan støttes for å videreutvikle arbeidet.
Komiteen viser til
at objekteier har et selvstendig ansvar for å sikre sine arealer
og verdier, jf. sikkerhetsloven § 17b. I tillegg har politiet et ansvar
for å ivareta sikkerheten i situasjoner hvor det foreligger en særlig
trussel. Som ledd i dette arbeidet forhåndsutpeker politidistriktene objekter
som forberedes lagt under politimessig beskyttelse. Forsvaret fører
i tillegg oversikter over nøkkelpunkter som er av avgjørende betydning
for forsvarsevnen og det militære forsvar. I tillegg åpner lovgivningen
for sikring av objekter innen enkelte sektorer, jf. blant annet
energiloven (lov 29. juni 1990 nr. 50) kapittel 9. Komiteen understreker
viktigheten av at pågående arbeid med objektsikring i ulike etater gir
en god oversikt over objekter som må sikres.
Komiteen viser til at Forskrift
om objektsikkerhet trådte i kraft 1. januar 2011. I henhold til dette
reglementet pålegges virksomheter overfor overordnet departement
å foreslå hvilke objekter som er skjermingsverdige etter sikkerhetsloven. Objekteiere
som ligger utenfor departementenes styringslinje må følges opp spesielt
fra det enkelte departement. I henhold til det samme regelverket
påligger det departementene å utpeke objekter innen sitt myndighetsområde,
basert på gitte kriterier. Komiteen vil understreke betydningen
av at virksomheter og departementer gjennomfører de plikter som
følger av objektsikkerhetsforskriften.
Komiteen viser til at førstegangsfastsettelse
av sikkerhetsklassifisering og vurdering av tiltak mot etterretningstrussel
i forbindelse med klassifisering, skal skje senest to år etter ikrafttredelsen
av regelverket, dvs. i løpet av 2012. Gjennomføringen av sikkerhetstiltak
på bakgrunn av fastsatt sikkerhetsklassifisering mv. skal skje så
raskt som mulig, og senest tre år etter ikrafttredelsen, dvs. i
løpet av 2013. Komiteen understreker betydningen
av at dette følges opp innen de angitte tidsfristene.
Komiteen er innforstått med at
liv og helse må ha førsteprioritet med hensyn til politiets innsats. Iverksettelsen
av polititaktiske tiltak, herunder objektvakthold for sikringsverdige
objekter, må til enhver tid vurderes ut fra trusselsituasjon, trusselbilde,
ressurstilgang og skadepotensial. Komiteen vil imidlertid
understreke behovet for en beredskapsplan for terrorangrep som ivaretar
hensynet til liv og helse og samtidig avsetter politiressurser til
sikring av de mest utsatte objektene med tanke på å avverge nye
angrep – nettopp av hensyn til liv og helse.
Komiteen peker i denne sammenheng
også på betydningen av responstiden fra andre aktuelle samarbeidspartnere. Komiteen mener
det er viktig at politiet initierer bistandsbehov på et så tidlig
tidspunkt som mulig, samtidig som man må kunne forvente initiale
tiltak i andre ansvarlige etater og virksomheter. Komiteen vil understreke
betydningen av at komiteens signaler vedrørende beskyttelse
av utsatte objekter legges til grunn i regjeringens arbeid med resultatreformen,
samfunnssikkerhetsmeldingen og langtidsplanen for Forsvaret.
Komiteen har merket seg at en
arbeidsgruppe under ledelse av Forsvarsdepartementet er nedsatt
for å utarbeide forslag til en overordnet instruks om utpeking og
klassifisering av objekter som skal sikres med sikringsstyrker.
Det tas sikte på at dette arbeidet ferdigstilles innen utgangen av
februar 2012. Komiteen imøteser dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre har
videre, med en viss grad av forbauselse, registrert hvor lang tid
det tok etter 22. juli å sikre regjeringskvartalet,
UD, Stortinget mv. på en betryggende måte. Disse medlemmer er overrasket
over at det ikke forelå klare rutiner for hvordan det skulle gjennomføres
nødvendige sikringstiltak ved disse viktige samfunnsinstitusjonene. Disse
medlemmer erkjenner at det ikke er mulig å oppnå fullstendig
sikkerhet i samfunnet, men stiller spørsmål ved om sikringen av
sikringsverdige objekter tok for lang tid etter at bomben gikk av.
Komiteen viser til
at hendelsene 22. juli 2011 aktualiserer spørsmålet om hvorvidt
eksisterende lovgivning i tilstrekkelig grad rammer forberedelseshandlinger
når det bare er én gjerningsperson inne i bildet, såkalt soloterrorisme.
Det er en tendens at senere tids forsøk på – og faktiske terrorhandlinger
– i Europa begås av personer som opererer alene og bevisst unngår tilknytning
til nettverk.
Komiteen er bekymret for at lovverket
slik det nå er utformet ikke fanger opp for eksempel medlemskap
i terrororganisasjoner og opphold i treningsleire for kommende terrorister. Komiteen er
imidlertid enig med justisministeren i at personvern, frihet og
trygghet for borgerne må debatteres under ett. Videre slutter komiteen seg
til justisministerens påminnelse om at man alltid må spørre seg
om dagens metoder er utnyttet tilstrekkelig før man innfører nye
bestemmelser.
Komiteen viser til brev fra PST
til Justisdepartementet av 1. november 2011 der PST fremsetter ulike
forslag til lovendringer vedrørende terrorlovgivningen og PSTs metodebruk.
PSTs forslag
«knytter seg i hovedsak til følgende områder:
Spørsmål om ytterligere
kriminalisering av forberedelseshandlinger
Spørsmål om å utvide adgangen til å anvende tvangsmidler
med grunnlag i straffeloven § 147 b, § 147 c og eksportloven § 5
(…)
Spørsmål om å innføre nye tvangsmidler.»
Komiteen har merket seg at Justis-
og beredskapsdepartementet nå arbeider med et høringsnotat om blant
annet kriminalisering av forberedelse til terrorhandlinger, særlig
hva angår såkalt soloterrorisme. Det tas sikte på at høringsnotatet
sendes ut i vår. I arbeidet vil innspillene som PST har fremmet
overfor departementet bli vurdert. I tillegg arbeider departementet
med lovforslag etter høringen av Metodekontrollutvalgets utredning.
Det er ventet at en proposisjon, hvor det også inngår spørsmål knyttet
til soloterrorisme, vil foreligge tidlig i 2013. Komiteen imøteser
også en ekstern gjennomgang av ressurssituasjonen i PST slik at
Stortinget har et best mulig grunnlag for behandling av PSTs fremtidige
budsjetter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til at Stortinget gjennom budsjett- og
lovproposisjoner og stortingsmeldinger gis informasjon om PST, både
med hensyn til tjenestens budsjett og ressurser, dens organisering, oppgaver
og prioriteringer, det generelle trusselbildet mv. I tillegg orienteres
Stortinget på hensiktsmessig måte om spørsmål av spesielle sikkerhetsmessige
utfordringer.
Komiteen har merket
seg at Justis- og beredskapsdepartementet tar sikte på å avklare
mandat og rammer for en ekstern gjennomgang av ressurssituasjonen
i PST innen første kvartal 2012. Arbeidet planlegges gjennomført
i 2012. Komiteen forutsetter at Stortinget vil bli
konsultert på egnet måte.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget viser til at regjeringen har varslet
en ekstern gjennomgang av PST og ber om at regjeringen i den forbindelse
legger vekt på kompetanse- og resurssituasjonen for å sikre at PST
har tilstrekkelige ressurser og kompetanse til blant annet å overvåke
ulike miljøer i et bredt forebyggende perspektiv.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at det er viktig å sikre en ekstern
gjennomgang av kompetanse- og ressurssituasjonen til PST og vurdere
oppgavestrukturen til PST nærmere. Forventningsavklaringer knyttet
til hva en slik tjeneste er i stand til å levere av sikkerhet må
stå i forhold til den faktiske ressurssituasjonen og tilgjengelige
metoder. Disse medlemmer viser til at Stortinget,
som bevilgende myndighet, har behov for mer kunnskap om PSTs ressurssituasjon,
hvilke oppgaver som prioriteres opp og ned, samt hvilke utfordringer
som ansees størst for utføringen av oppdragene som gis. Disse
medlemmer viser til at opposisjonen i flere år har etterlyst
en ekstern gjennomgang av ressurs- og bemanningssituasjonen i PST.
Dette ble til slutt lovet av tidligere justisminister Storberget
under redegjørelsen i Stortinget den 10. november. Disse
medlemmer understreker at Stortingets informasjonsbehov
må dekkes på adekvat måte, og at det forutsettes en nær dialog med
samtlige av Stortingets partier om hvilken form som velges for å
dekke dette behovet. Disse medlemmer imøteser at regjeringen
initierer en slik dialog.
Komiteen har merket
seg at i februar 2011 ga Justisdepartementet Politidirektoratet
i oppdrag å delta i en arbeidsgruppe nedsatt av Samferdselsdepartementet
for å utrede mulighetene for, og konsekvensene av, en lokalisering
av beredskapssenter på en aktuell tomt på Alnabruområdet i Oslo.
Beredskapssenteret vil bestå av helikopterbase, base og treningssenter
for beredskapstroppen, politiets bombegruppe, m.m. Den aktuelle
tomten er i dag regulert til jernbaneformål. Arbeidsgruppen besto
av representanter fra Politidirektoratet, Oslo politidistrikt, Rom Eiendom
og Jernbaneverket. Jernbaneverket ledet gruppens arbeid.
Komiteen har videre merket seg
at i brev av 8. september 2011 til Samferdselsdepartementet ba Justisdepartementet
om at arbeidsgruppen måtte fremskynde sitt arbeid. Justisdepartementet
og Samferdselsdepartementet har siden hatt dialog om prosessen og
framdriften i dette arbeidet. Arbeidsgruppens rapport ble oversendt Samferdselsdepartementet
13. januar 2012. Rapporten inngår som en del av en større utredning
om utbyggingsplanene for Alnabru godsterminal. Disse utredningene
skal nå underlegges ekstern kvalitetssikring, som etter planen skal være
ferdig innen 1. mai 2012. For å sikre en raskest mulig prosess har
Justisdepartementet parallelt med dette i brev av 21. desember 2011 bedt
Statsbygg om å undersøke andre aktuelle tomtevalg i Oslo, herunder
estimere kostnader og lage en milepælsplan for ulike alternativer. Frist
for dette arbeidet er 1. april 2012.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Kristelig
Folkeparti og Venstre, vil understreke betydningen av at
det etableres et beredskapssenter i Oslo, og at det settes fortgang
i dette arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil understreke betydningen av at det etableres
et beredskapssenter i Oslo-området, og at det settes fortgang i
dette arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at
ved dette arbeidet bør også mulige lokaliseringsalternativer for
etablering av ny politihøyskole vurderes. Disse medlemmer har merket
seg at det finnes flere interessenter og områder som innenfor en
forsvarlig geografisk avstand fra Oslo sentrum har interessante
forslag til hvordan disse planene kan gjennomføres. Disse
medlemmer anmoder regjeringen om å initiere samarbeid om
de lokaliseringsalternativene som kan sørge for at det etablereres
et beredskapssenter, politihøyskole, treningssenter for beredskapstroppen
og helikopterbase snarest mulig i Oslo-området.
Komiteen viser til
at samtlige politidistrikt skal ha minimum ett lag (åtte personer) innsatspersonell
i kategori 3 (IP 3). For å sikre at politipersonell som skal delta
i slik operativ virksomhet, herunder skarpe oppdrag med våpen, har
nødvendig kompetanse, blir det gjennomført årlig 103 timers opplæring
med etterfølgende godkjenningsprosedyre. Komiteen har
merket seg at politiet som er i operativ tjeneste har bedt om mer
trening. Komiteen mener samarbeidet i politiet bør
styrkes, både politidistriktene imellom og når det gjelder den sentrale
ledelse.
Komiteen understreker at politiets
responstid er et viktig spørsmål for Stortinget. Det er av stor betydning
at tiden det tar fra politiet mottar en melding om en hendelse til
politiet er på stedet, er kortest mulig. Samtidig erkjenner komiteen at
norsk politi vanskelig vil kunne klare å oppfylle et krav om lik
responstid i alle geografiske områder av landet.
Komiteen er kjent med, blant
annet gjennom justisministerens redegjørelse 10. november 2010,
at Justis- og beredskapsdepartementet har startet et arbeid med
en resultatreform, som bl.a. skal se på politiets oppgaver og organisering samt
vurdere utviklingen av politi- og lensmannsetaten. En sentral del
av arbeidet vil være vurderinger knyttet til beredskap, bemanning, utstyr
og responstid.
Det er viktig at også Stortinget går inn i debatten rundt
hva som er å anse som en akseptabel responstid. Komiteen imøteser
å få regjeringens vurdering av hva som kan forventes av politiets responstid
i forbindelse med at Stortinget får seg forelagt resultatreformen.
Komiteen registrerer at det også
etter 22. juli har blitt stilt spørsmål om behovet for at politiet får
krav til responstid. Komiteen mener responstid kan
være et av flere viktige parametre for å måle og vurdere politiets
beredskap og evne til å håndtere akutte kriser. Komiteen understreker
imidlertid behovet for at politiet har mer politikraft å respondere
med, før det tas stilling til dette forslaget.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med
resultatreformen foreta en vurdering av hvilken politidekning som
må forutsettes for at ulike krav om responstid skal kunne realiseres.»
Komiteen mener erfaringene
etter 22. juli har vist at varslingsrutinene internt i politiet
har et for-bedringspotensial. Politidirektoratet har i brev av 14. oktober
2011 gitt Kripos i oppdrag å etablere testrutiner for nasjonal varsling
i politiet ved bruk av riksalarm. Den 15. november 2011 sendte Kripos
et brev til alle landets politimestere om at tester vil finne sted.
Det er gjennomført flere tester, og Politidirektoratet har i brev
av 13. januar 2012 opplyst at Kripos mener det ikke vil være tekniske
problemer med systemet for nasjonal varsling, og at alle er bekreftet
å fungere ved leveringsbekreftelse på meldingene. Komiteen understreker
betydningen av at dette systemet i fremtiden fungerer etter hensikten.
Komiteen viser til at det ble
sendt ut riksalarm først 77 minutter etter at regjeringskvartalet
var utsatt for bombeangrep. Komiteen har registrert
at riksalarmen ikke ble mottatt av flere politidistrikt og at resultatene
etter at riksalarm var sendt, var så dårlige at en ikke kan hevde
at en hadde et oppegående system for sending og mottak av riksalarm. Komiteen har
også merket seg at KRIPOS, som er ansvarlig for å sende riksalarm,
måtte kontakte Oslo-politiet på eget initiativ før riksalarm ble
sendt.
Komiteen viser til at Politidirektoratet
i brev datert 14. oktober 2011 har gitt Kripos oppdrag med å teste
system for Nasjonal varsling. Det har til nå blitt gjennomført 37
tester. Politidistriktene har 10 minutters svarfrist, og testene
er gjennomført med gode resultater. Komiteen er kjent med
at testene vil fortsette, men ikke med like stor hyppighet.
Komiteen er kritisk til at riksalarm
ble sendt så lenge etter bombeangrepet. Komiteen mener det
er behov for å vurdere om det kan finnes mer effektive løsninger
for å sende riksalarm i en situasjon hvor hele landet bør varsles.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennomgå dagens system
med varsling til landets politidistrikt ved riks-alarm og særlig
vurdere innføring av et mer moderne alarmsystem som kan varsle flere
sentrale politiledere i tillegg til sentralene ved politidistriktene.»
Komiteen viser til
at transportstøtte er et viktig element for responstiden. Komiteen er
tilfreds med at det er gjenopprettet militær helikopterberedskap
med Bell 412 SP helikoptre på Rygge flystasjon, som etter anmodning
kan yte administrativ transportbistand til politiet i akutte situasjoner. Komiteen har
merket seg at videreføring og mulig videreutvikling av helikopterberedskapen
på Rygge utover 1. august 2012 er til vurdering. Komiteen er
positiv til dette og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme med en plan, samt
økte bevilgninger i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for
2012 for å sørge for at den militære helikopterberedskapen på Rygge videreføres.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Venstre, har merket seg at retningslinjene
for hovedredningssentralenes vurderinger og prioritering av politiets
anmodninger om bruk av redningshelikoptrene til transportstøtte
i akutte situasjoner er ferdigstilt. Redningshelikoptrene er en
landsdekkende ressurs med kort beredskapstid. Disse retningslinjene
vil sikre at politiets bistandsbehov gis høy prioritet. Flertallet vil
understreke behovet for en forpliktende bistand fra redningshelikoptrene til
politiet i akutte situasjoner.
Komiteen viser til
at politihelikoptertjenesten ble etablert på Gardermoen etter vedtak
i Stortinget 16. mai 2002. Det har senere vært vurdert flere mulige
steder for lokalisering av en helikopterbase nærmere Oslo. Komiteen vil
understreke at det er viktig for responstiden at landets mest operative
beredskapsstyrker sikres fasiliteter som gir bedre ressursutnytting,
raskere uttrykningstid og mer og bedre trening.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er kritiske til at
regjeringen ikke har fulgt opp Stortingets klare føringer fra Innst.
S. nr. 155 (2001–2002) hvor den daværende justiskomiteen samlet
uttalte:
«Tjenesten skal være døgnbasert og lokalisert i Oslo-området
på en base med hangar, kontorer og andre fasiliteter samlet. Komiteen
mener det er riktig å plassere politihelikopteret i dette området,
da Oslo politidistrikt har ansvaret for landsomfattende og regionale
oppgaver innenfor hundetjeneste samt narkotika- og antiterrorbekjempelse,
i tillegg til tradisjonelle politioppgaver.»
Disse medlemmer mener at en løsning
som hadde gjort det mulig å ha en vesentlig større nærhet til Oslo,
burde vært på plass. Det nærmer seg 10 år siden saken om politihelikopter
ble behandlet (16. mai 2002), men fortsatt står helikopteret på
Gardermoen. Dette gjør at avstanden til Oslo er større enn forutsatt
og at værforbehold påvirker operativiteten av helikopteret negativt.
Disse medlemmer registrerer at
regjeringen sier at man har nedsatt en hurtigarbeidende gruppe som
skal finne en løsning, men mener at det er kritikkverdig at det
er brukt ti år på å få dette til. Siden det nå planlegges å anskaffe
ytterligere et helikopter, forventes det at man raskest mulig får
på plass en lokalitet i tråd med de føringer Stortinget har gitt.
Disse medlemmer viser til at
nedetiden på politihelikopteret er større enn den faktiske operative
beredskapstiden for helikopteret. Disse medlemmer mener
dette er klart i strid med Stortingets forutsetninger da ordningen
med politihelikopter ble vedtatt. Disse medlemmer er
kjent med at det allerede er gjennomført tiltak for å sikre mindre
nedetid for helikopteret, men mener det fortsatt foreligger potensielle hindre
mot at den faktiske beredskapen er bedret.
Disse medlemmer mener det vil
være en økonomisk utfordring knyttet til bruken av politihelikopter
så lenge dette skal finansieres på samme måte som i dag. Disse
medlemmer mener det er viktig for å sikre relevant bruk
av politihelikoptrene at Stortinget bevilger særskilte driftsmidler
til helikoptrene og at en vurderer en annen organisering og plassering
av politihelikopterenheten.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen om at det i forbindelse
med stortingsmeldingen Resultatreform utredes ny organisering, kapasitet,
organisatorisk plassering og finansieringsordning for politihelikopterenheten
med sikte på å sikre relevant bruk av tjenesten i aktuelle politidistrikt.»
Disse medlemmer viser til at
Stortinget har forutsatt en langt høyere politihelikopterberedskap
enn det som var tilfellet før og under 22. juli. Disse medlemmer viser
til at det aldri har vært forutsetningen at delegeringen til Politidirektoratet
av det faglige ansvaret for fastsettelsen av beredskapsnivået til
politihelikopteret skulle innebære en slik nedbygging av den operative
kapasiteten som har blitt gjort de senere årene, i strid med Stortingets
forutsetninger. Disse medlemmer registrerer at regjeringen med
sitt budsjett for 2012 indirekte erkjente ansvaret for dette, men
avventer en nærmere avklaring av når døgnoperativt politihelikopter
vil være på plass, slik Stortinget har forutsatt. Disse medlemmer anmoder
igjen regjeringen om å utrede behovet for flere politihelikoptre,
som kan gi større dekning over hele landet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at i justisministerens brev av 22. desember 2011 til komiteen,
spørsmål 41, ble bl.a. følgende sagt:
«Sentrum politistasjon er en av fem politistasjoner
i Oslo som har døgnbemanning. Bemanningen på Sentrum politistasjon
inngår som en del av de til enhver tid samlede disponible mannskaper
på tjeneste i Oslo politidistrikt.»
Politidirektoratet har opplyst følgende i brev
av 19. desember 2011:
«Totalt 299 polititjenestepersoner og jurister hadde
tjeneste i Oslo på dagsettet 22. juli 2011, inkludert polititjenestepersoner
ved spesialseksjonene. Tilsvarende antall på kveldsettet var 93. Vaktskiftet
22. juli foregikk i tidsrommet 14.45–15.15.»
Utover dette mener flertallet at
brede justispolitiske temaer som generell politidekning, IKT i politiet,
politistudie, investeringsbehov, synlig nærpoliti osv. er viktige
spørsmål som justiskomiteen lenge har arbeidet med. De bør fortsatt
behandles av justiskomiteen i andre sammenhenger, som f.eks. statsbudsjettet
og forslag som fremmes for Stortinget – og ikke i en innstilling
fra Den særskilte komiteen som handler om redegjørelsen etter angrepene
22. juli.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at politidekningen gradvis
har blitt lavere de senere årene. Denne utviklingen har vært varslet
fra flere hold, og utgjør det motsatte av den styrkingen Stortinget har
forutsatt. Disse medlemmer erkjenner at vekslende
regjeringer og politiske flertall ikke i tilstrekkelig grad har
evnet å planlegge for og legge til rette for en forsvarlig politidekning.
Disse medlemmer viser til at
det i Sverige er oppnådd det motsatte av de resultatene en ser i Norge
– politidekningen øker. Disse medlemmer viser til
at det er et felles politisk ansvar å sørge for at politidekningen
økes til minst 2,0 polititjenestemenn pr. 1 000 innbyggere innen 2020,
slik et samlet storting har uttalt er ønskelig. Disse medlemmer understreker
behovet for at Norge har en politibemanning med kapasitet til å
møte kriminalitetsutfordringene befolkningen opplever til døgnets
ulike tider. Disse medlemmer vil ikke konkludere
med at høyere politibemanning kunne ha avverget tragediene 22. juli,
og forutsetter at 22. juli-kommisjonen vurderer den problemstillingen. Disse medlemmer har
imidlertid merket seg opplysningene om at det var svært lav bemanning denne
dagen, eksempelvis på Sentrum politistasjon i Oslo.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at det er behov for et bredt tverrpolitisk forlik for å bedre
ressurssituasjonen i politiet. Disse medlemmer viser
til at det er behov for å utarbeide en bredt anlagt politistudie,
det bør snarest fremlegges en egen sak om IKT-investeringene i politiet,
samt strategi for økt og bedre bruk av sivilt ansatte. Det vises
spesielt til behovet for en bredt anlagt politistudie. Målet med
en politistudie er at det utarbeides en overordnet studie hvor politibemanning,
politiets evne til tilstedeværelse i lokalsamfunnene, oppgavene
som er lagt til politiet, befolkningens forventninger – herunder
hva som med rimelighet kan forventes – til politiet, investeringsbehov
nasjonalt og i distriktene, samt organiseringen av politiet på lokalt
og nasjonalt nivå drøftes i sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre mener at forsinkede og mangelfulle IKT-investeringer, mang-lende
politidekning, forsinket utbygging av nødnett, mulig ressursmangel
i PST, fraværet av døgnberedskap på politihelikopteret og et mindre
synlig nærpoliti skyldes manglende oversikt over politiets totale
oppgaver og ressursbehov. Disse medlemmer er av den
oppfatning at regjeringen og regjeringspartiene ikke har gitt tilfredsstillende
svar om hvorvidt den varslede stortingsmeldingen om resultatreform
i politiet vil bøte på dette. Regjeringen har i denne sammenheng
gjentatte ganger, over flere år, vist til ulike planer og rapporter
som allerede er utarbeidet. Etter disse medlemmers oppfatning mangler
disse den helhetlige tilnærmingen til politiets oppgaver og ressursbehov
som en politistudie vil ha. Disse medlemmer legger
til grunn at beredskapsnivået er et felles politisk ansvar for ulike
regjeringer og politiske flertall. Disse medlemmer har
store forventninger til behandlingen av resultatreformen og rapporten fra
22. juli-kommisjonen. Disse medlemmer har merket
seg regjeringens presisering av at satsing på politiet ikke kan
baseres på økte ressurser alene, men må følges av strukturtiltak
og fornyelse. Resultatreformen skal bidra til å få mer politikraft
ut av de til enhver tid tilgjengelige ressurser. Disse medlemmer støtter
dette målet. I denne prosessen er det etter disse medlemmers oppfatning
nødvendig å evaluere Politidirektoratets rolle, vurdere hvorvidt
Direktoratet for nødkommunikasjon skal videreføres etter at nødnett
er ferdig utbygget, samt vurdere hvorvidt grensedragningene mellom
oppgavene til PST og NSM er hensiktsmessige.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen vil nedsette et utvalg som skal se på Heimevernet,
Sivilforsvaret og politireserven med hensyn til organisering, samordning
og anvendelse med formål å vurdere hvordan man kan få mest mulig
beredskap for de ressursene man til enhver tid har.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at regjeringen
gjennom flere år har bygd ned politireserven, parallelt med at Heimevernet
og Sivilforsvaret har blitt svekket. Disse medlemmer er
av den oppfatning at politireserven består av kompetente og motiverte mannskaper
som i spesielle situasjoner kan bidra til bedre beredskap og frigjøring
av politikraft. Forutsetningen er at disse får trent og blir brukt. Disse
medlemmer ber regjeringen sikre at politireserven gjennomfører
nødvendig trening og anskaffelser av utstyr, slik at politireserven kan
utgjøre den viktige ressursen den er tenkt å være ved senere behov.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at det også er gjort klart at
politiet vurderte bruk av politireserven etter angrepet på regjeringskvartalet,
men at en valgte ikke å ta den i bruk. Disse medlemmer forutsetter
at 22. juli-kommisjonen vil gå nøye gjennom de vurderinger som ligger
til grunn for beslutningen. På generelt grunnlag er det imidlertid
viktig å ha oversikt over i hvilken grad politireserven utgjør en
faktisk ressurs ved terrorangrep eller alvorlige katastrofer.
På denne bakgrunn fremmer komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet og Venstre følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en evaluering
av dagens ordning med egen politireserve med sikte på å oppruste
den til å kunne bidra raskt ved terrorangrep eller alvorlige kriser.»
Komiteen viser til
at Retningslinjene om «skyting pågår» ble utarbeidet etter skoleskytingshendelsene
i Finland. I henhold til Politiets beredskapssystem II – Håndbok
for innsatspersonell – skal politiet gjøre alt for å stoppe gjerningspersoner
så raskt som mulig ved melding om at skyting pågår i tett beferdede
områder, slik at tredjepart blir minst mulig skadelidende. Politihøgskolen
har utarbeidet undervisningsmateriale for opplæring når det gjelder
å løse denne type oppdrag, og det gis opplæring i disse retningslinjene
til alt innsatspersonell.
Komiteen viser til at prosedyren
«skyting pågår» skal følges i tilfeller hvor liv og helse er i fare
på grunn av pågående skyting. I etterkant av terroranslaget mot
Norge 22. juli 2011 ble det diskutert om prosedyren gjaldt og om
den var fulgt i den ak-tuelle situasjonen på Utøya. Komiteen viser
til at justisministeren har bekreftet at retningslinjen «skyting
pågår» skulle følges i forbindelse med aksjonen. Komiteen understreker
at det ved fremtidige tilfeller hvor skyting pågår ikke må være
tvil om rekkevidden av samfunnets forventning til politiet. Komiteen understreker
videre at det er opp til 22. juli-kommisjonen å vurdere om retningslinjene
ble fulgt 22. juli.
Komiteen mener at det i situasjoner
hvor skyting pågår alltid vil være særdeles krevende for politiets
tjenestemenn og ‑kvinner å yte innsats. Derfor er det avgjørende
at det gis tilstrekkelig kunnskap om hvordan slike situasjoner skal håndteres
og at det øves nok til at politiets tjenestemenn og ‑kvinner faktisk
gjøres i stand til å håndtere slike ekstremhendelser.
Komiteen mener slik trening må
gis politiets operative avdelinger, og øving må ikke begrenses til
de såkalte UEH-enhetene. For å sikre nok trening og oppfølging til
å håndtere en situasjon der «skyting pågår»-instruksen gjelder,
er det naturlig med en gjennomgang av grunnopplæringen og etterutdanningstilbudet,
samt øvingsinnsatsen i politiet.
På denne bakgrunn fremmer komiteen følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennomgå retningslinjene
for 'skyting pågår', samt gjennomgå opplærings- og oppfølgingstilbudet
til ansatte i politiets operative avdelinger for å sikre at disse er
i stand til å håndtere situasjoner hvor sivile angripes med våpenmakt.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at politiets IKT-systemer i stor
grad er foreldet. Disse medlemmer er kjent med at
Politidirektoratet har avsatt midler til et forprosjekt ved å redusere overføringene
til politidistriktene. Disse medlemmer mener det
er avgjørende for å sikre landet mot fremtidige terrorangrep at
politiets IKT-systemer er moderne og effektive, slik at kampen mot
organisert kriminalitet og terror blir mer effektiv.
Behovet for et nytt IKT-system i politiet er presserende
og investeringen i et slikt nytt system er svært kostnadskrevende.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
derfor det er behov for at det avsettes friske midler til utviklingen
av et nytt IKT-system for politiet og at det legges til rette for
at systemet kan benyttes av politiet i politiets kjøretøy.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om
fornyelse av politiets IKT-systemer, og hvor finan-sieringen ikke
tas av den ordinære driftsrammen til politiet.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre viser til at det tidligere er blitt foreslått at
regjeringen skal legge frem en egen sak om IKT-investeringene i
politiet. Stortinget har et udekket kunnskapsbehov om omfanget av
det igangsatte IKT-prosjektet. Det er ikke heldig at bevilgende
myndighet ikke har tilstrekkelig kunnskap om et prosjekt med en
kostnadsramme anslått til ca. 2,2 mrd. kroner.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme egen sak
for Stortinget om IKT-investeringene i politiet.»
Komiteen viser til
at Sivilforsvarets hovedoppgave er å forsterke innsatsen til rednings-
og beredskapsetatene. Sivilforsvaret la ned en viktig innsats i
etterkant av angrepene 22. juli, både i arbeidet med å bistå politiet
i sikringen av Regjeringskvartalet og i oppryddingen etter tragedien
på Utøya. Komiteen er også godt kjent med den innsatsen
Sivilforsvaret stadig legger ned i forbindelse med håndtering av
for eksempel skogbranner og flom. Slik komiteen ser det,
er det av betydning for den samlede beredskapen at Sivilforsvaret
har tilstrekkelig med personell og utstyr til å utføre sitt samfunnsoppdrag.
For å øke Sivilforslagets mobilitet og ytterligere bedre evnen til
å håndtere store hendelser, ble bevilgningen til Sivilforsvaret
økt med 30 mill. kroner i statsbudsjettet for 2012. Økningen skal
gå til investeringer i innsatsbekledning og utstyr.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Sivilforsvaret
er en svært viktig del av den sivile beredskapen og skal fungere
som forsterkningsressurs overfor nødetatene. Sivilforsvaret spilte
en viktig rolle som forsterkningsressurs i forbindelse med nødetatenes
arbeid 22. juli og de påfølgende dagene. Det er identifisert et
stort investeringsbehov for å sikre at Sivilforsvaret er adekvat
utstyrt. I St.meld. 22 (2007–2008) var investeringsbehovet skissert
til 162 mill. kroner. I tiden etter Stortingets behandling av meldingen
er det stilt til rådighet i underkant av 65 mill. kroner til utstyrsinvesteringer
i Sivilforsvaret. Det gjenstår således i størrelsesorden 97 mill.
kroner i investeringsetterslep.
Disse medlemmer mener det er
viktig, for å sikre Sivilforsvaret en fremtid som relevant og slagkraftig
forsterkningsressurs, at de resterende investeringene kommer på
plass.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en endelig
investerings- og finansieringsplan for Sivilforsvaret i revidert
nasjonalbudsjett for 2012.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at en rekke ansatte i ulike vekterselskaper
gjorde en formidabel innsats 22. juli og i tiden som fulgte. De
ansatte i private vekterselskap utgjør et betydelig antall og fungerer
i det daglige som et viktig supplement til politiet. I et fremtidig
trusselscenario vil disse kunne utgjøre en viktig del av samfunnets totale
beredskap. Disse medlemmer mener derfor det er viktig
å integrere private aktører bedre i beredskapsplanleggingen fremover.
Komiteen viser til
straffeloven § 44 første ledd som fastslår at en person som er utilregnelig
i gjerningsøyeblikket, ikke kan holdes strafferettslig ansvarlig.
Hvis ett av kravene som oppstilles i § 44 første ledd er oppfylt,
skal vedkommende frifinnes, uavhengig av handlingens motivasjon, med
mindre vilkårene for å idømme særreaksjonen overføring til tvungent
psykisk helsevern er til stede, jf. straffeloven § 39. De strafferettslige
særreaksjonene trådte i kraft 1. januar 2002. Stortinget forutsatte
at lovendringene etter en tid skulle etterkontrolleres.
Komiteen viser til at Justisdepartementet
oppnevnte en utredningsgruppe for etterkontroll av de strafferettslige
særreaksjonene. Utredningsgruppen overleverte sin rapport den 30. april 2008.
Rapporten har vært gjenstand for offentlige høringer, den siste
avsluttet 1. februar 2011. Komiteen er kjent med
at høringsinstanser innen justissektoren og helsesektoren tar opp spørsmål
knyttet til prinsippene for strafferettslig utilregnelighet. Komiteen er
videre kjent med at Riksadvokaten har tatt til orde for en utredning
av tilregnelighetsreglene. Komiteen legger til grunn
at regjeringen vil fremme en proposisjon for Stortinget om etterkontroll
av de strafferettslige særreaksjonene. På denne bakgrunn anmoder komiteen om
at regjeringen vurderer å sette ned et offentlig utvalg som gjennomgår
straffelovens regler om tilregnelighet.
Komiteen viser til at sakkyndige
har en fremtredende og viktig rolle i mange rettssaker. Det er viktig
at de sakkyndige har høy kompetanse på sine fagfelt, i tillegg til
god forståelse for den særlige rollen de har i en rettssak. Justisdepartementet
har i 2011 nedsatt en intern arbeidsgruppe som kartlegger bruken
av sakkyndige og vurderer reformbehov.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre påpeker at det råder betydelig usikkerhet knyttet
til at psykisk syke slippes ut tidligere enn tilrådelig grunnet
mangel på kapasitet i sikkerhetspsykiatrien. Disse medlemmer mener
at samfunnets behov for trygghet må vektes i større grad enn i dag.
Disse medlemmer viser videre
til at forholdet mellom politiets ressursbruk og utfordringer knyttet
til psykisk syke på flere områder fortsatt er uavklart. Dette medfører
at politiressurser brukes på en uheldig måte, noe som også svekker
politiets beredskap.
Disse medlemmer har merket seg
debatten om bruk av sakkyndige i rettspleien og manglende dokumentasjon
av undersøkelser som gjennomføres, for eksempel i form av videoopptak.
På generelt grunnlag mener disse medlemmer at bruk
av videoopptak vil styrke rettssikkerheten og muligheten for at
domstolene skal kunne etterprøve sakkyndiges vurderinger når saker
behandles i rettsapparatet.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme en sak for Stortinget
om en gjennomgang av sakkyndiges rolle i rettssaker, herunder bruk
av videoopptak av sakkyndiges undersøkelser knyttet til tilregnelighetsvurderinger
av siktede.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Venstre, viser til at det arbeidet med sårbarhetsanalyser vekslende
regjeringer har foretatt. Sårbarhetsutvalgets innstilling (NOU 2000:24
Et sårbart samfunn) ble fulgt opp med en stortingsmelding (St.meld.
nr. 17 (2001–2002) Samfunnssikkerhet. Veien til et mindre sårbart
samfunn). Videre ble det i forbindelse med tsunamikatastrofen utarbeidet
en egen utredning (Reinåsutvalget) som ble fulgt opp i St.meld.
nr. 37 (2004–2005) Om flodbølgekatastrofen i Sør-Asia og sentral krisehåndtering.
Videre vises det til NOU 2006:6 Når sikkerhet er viktigst som ble
fulgt opp med St.meld. nr. 22 (2007–2008) Samfunnssikkerhet, samvirke
og samordning.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser videre til at regjeringen arbeider med en ny samfunnssikkerhetsmelding
som vil bli framlagt for Stortinget i løpet av vårsesjonen og en
resultatreformmelding om politiet høsten 2012, som også vil behandle
enkelte sider ved samfunnssikkerheten. Dette flertallet ønsker
å avvente denne stortingsmeldingen samt oppfølgingen av 22. juli-kommisjonens
rapport før en even-tuelt vurderer hensiktsmessigheten av nye utvalg
på området.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det er mer
enn ti år siden Sårbarhetsutvalget under ledelse av tidligere statsminister
Kåre Willoch avga sin innstilling i form av NOU 2000:24. Stortinget
behandlet deretter St.meld. nr. 17 (2001–2002) Veien til et mindre
sårbart samfunn. Disse medlemmer mener det er viktig
å gjennomføre omfattende sårbarhetsanalyser sett i lys av hendelsene 22. juli,
men også i lys av andre store hendelser de siste årene som viser
at Norge fortsatt har vesentlige sårbarhetsutfordringer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil be regjeringen vurdere oppnevnelse
av et nytt sårbarhetsutvalg som grunnlag for en ny stortingsmelding
om samfunnssikkerhet og sårbarhet, og fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere å nedsette
et nytt sårbarhetsutvalg med sikte på en ny stortingsmelding om
samfunnssikkerhet.»
Komiteen viser videre
til drøftelsen av behovet for større åpenhet om PSTs virksomhet
i NOU 1998:4, der blant annet følgende uttales:
«En rekke opplysninger om EOS-tjenestens formål må
fortsatt beskyttes. I særdeleshet gjelder dette informasjon om kilder
og metoder, grad av suksess (måloppnåelse) samt detaljer om og oversikt
over ressursmessige, personellmessige, tekniske og kompetansemessige
kapasiteter.»
Komiteen understreker at tross
stadig mer åpenhet rundt PST er dette er en praksis som har vært
– og blir – fulgt av PST og Justis- og beredskapsdepartementet fordi
en kompromittering på detaljnivå av slike opplysninger vil kunne
være helt ødeleggende for PSTs arbeid med å forebygge de alvorlige
kriminelle handlinger som ligger under tjenestens ansvarsområde.
Det har derfor vært forståelse for at det har vært utvist betydelig tilbakeholdenhet
med å gi slike detaljerte opplysninger.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser videre til
at Stortinget i Innst. S. nr. 106 (2006–2007), jf. Dokument nr.
8:102 (2005–2006) behandlet spørsmålet om en egen sikkerhetskomité. Flertallet
mente at en sikkerhetskomité vil innebære at Stortinget går langt
inn på den utøvende makts ansvarsområde, og at det kan reises spørsmål
ved om dette vil være i overensstemmelse med Grunnloven § 3. Uavhengig
av en slik vurdering mente flertallet at et slikt stortingsorgan
ikke er egnet til å ha den rollen i rene operative oppgaver på dette
feltet. Videre ble det pekt på at en sikkerhetskomité vil kunne
vanskeliggjøre den etterfølgende kontroll som Stortinget utøver
gjennom EOS-utvalget, idet ansvarsforholdene blir uklare. Flertallet vil peke
på at Stortinget i dag har egnede organer for behandlingen av disse
sakene: justiskomiteen, EOS-utvalget og den utvidede utenriks- og
forsvarskomité.
Flertallet går på denne bakgrunn
imot opprettelse av en egen sikkerhetskomité som kan behandle saker
som er unntatt offentlighet og som berører de hemmelige sikkerhetstjenester.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er nødvendig å vurdere nye måter å involvere Stortinget på i
viktige sikkerhets- og beredskapsspørsmål. Dagens ordning med den
utvidede utenriks- og forsvarskomité fungerer ikke tilstrekkelig
som politisk diskusjonsforum i spørsmål om nasjonal sivil beredskap
og sikkerhet. Disse medlemmer mener derfor det bør
vurderes å opprette en egen sikkerhetskomité i Stortinget som kan
få informasjon om og behandle spørsmål som i utgangspunktet er unntatt
offentlighet. Bakgrunnen er at Stortinget kan ha behov for å kjenne
til mer om eksempelvis arbeidet til PST for å kunne foreta prioriteringer
som sikrer PST nødvendig ressurstilgang.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber Stortingets presidentskap vurdere
opprettelse av en egen sikkerhetskomité som kan behandle saker som
er unntatt offentlighet og som berører de hemmelige sikkerhetstjenester.»
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen om at det i forbindelse med
stortingsmeldingen Resultatreform utredes ny organisering, kapasitet,
organisatorisk plassering og finansieringsordning for politihelikopterenheten
med sikte på å sikre relevant bruk av tjenesten i aktuelle politidistrikt.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen legge frem en endelig investerings-
og finansieringsplan for Sivilforsvaret i revidert nasjonalbudsjett
for 2012.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, og
Venstre:
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen sikre at det foreligger konkrete
oversikter over hvilken bistand Forsvaret kan yte de enkelte politidistrikt
ved terrorangrep eller store katastrofer, samt forventet faktisk
tidsbruk for å mobilisere den enkelte ressurs.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen fremme en sak for Stortinget
om en gjennomgang av sakkyndiges rolle i rettssaker, herunder bruk
av videoopptak av sakkyndiges undersøkelser knyttet til tilregnelighetsvurderinger
av siktede.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen vurdere å nedsette
et nytt sårbarhetsutvalg med sikte på en ny stortingsmelding om
samfunnssikkerhet.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Venstre:
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen gjennomføre en eva-luering
av dagens ordning med egen politireserve med sikte på å oppruste
den til å kunne bidra raskt ved terrorangrep eller alvorlige kriser.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen umiddelbart igangsette
arbeidet med å koordinere kartsystemene til nødetatene, slik at
de kan finne lokasjonen på hverandres operative kapasiteter på egne
kartløsninger ved bruk av GPS-teknologi og eksisterende plattformer
for politi, helse og brann. Stortinget forutsetter at dette gjennomføres
innen oktober 2012.
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen umiddelbart igangsette
arbeidet med å implementere GPS-merking på de nød- og beredskapsressursene
som i dag ikke er en del av eksisterende systemer. Tiltaket finansieres
i revidert nasjonalbudsjett for 2012 og budsjett for 2013. Stortinget
forutsetter at dette er gjennomført innen mars 2013.
Forslag 9
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om fornyelse
av politiets IKT-systemer, og hvor finansieringen ikke tas av den
ordinære driftsrammen til politiet.
Forslag 10
Stortinget ber Stortingets presidentskap vurdere opprettelse
av en egen sikkerhetskomité som kan behandle saker som er unntatt
offentlighet og som berører de hemmelige sikkerhetstjenester.
Forslag fra Høyre og Venstre:
Forslag 11
Stortinget ber regjeringen fremme egen sak for Stortinget
om IKT-investeringene i politiet.
Forslag fra Høyre:
Forslag 12
Stortinget ber regjeringen fremme forslag til lovvedtak
om fastsettelse av grensene for bruk av militære ressurser og militær
makt overfor sivile borgere i fredstid.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til redegjørelsen og rår Stortinget til å
gjøre følgende
vedtak:
I
Stortinget ber regjeringen evaluere etableringen av
politiråd i kommunene og deres betydning for forebyggende arbeid,
herunder betydningen for den lokale terrorberedskapen.
II
Stortinget ber regjeringen utrede bedre måter å belønne
velfungerende SLT-samarbeid på, med sikte på å styrke det lokale
kriminalitetsforebyggende arbeidet og samfunnsberedskapen.
III
Stortinget ber regjeringen legge fram for Stortinget
en videreutviklet og forsterket overordnet plan for å forebygge
og håndtere mulige terrorangrep i Norge.
IV
Stortinget ber regjeringen iverksette eventuelle nødvendige
tiltak for å forbedre informasjonen til pårørende i en krisesituasjon.
V
Stortinget ber regjeringen gjennomgå erfaringene
fra ordningen med fast kontakt for ofre og pårørende i forbindelse
med en krise og vurdere om den skal utvides til å bli en generell
ordning for kommunene.
VI
Stortinget viser til regjeringens gjennomgang av bistandsinstruksen
og legger til grunn at samhandlingen mellom politi og forsvar videreutvikles
og forsterkes.
VII
Stortinget ber regjeringen gjennomføre nødvendige
tiltak for å bevisstgjøre politiledere om viktigheten av raskt å
be om bistand fra Forsvaret eller andre ved større hendelser.
VIII
Stortinget ber regjeringen gjennomføre nødvendige
tiltak for å sikre bedre informasjonsutveksling mellom politidistriktene
ved store hendelser.
IX
Stortinget ber regjeringen fremme egen sak om felles
nødnummer, slik Stortinget tidligere har forutsatt.
X
Stortinget viser til at regjeringen har varslet
en ekstern gjennomgang av PST og ber om at regjeringen i den forbindelse
legger vekt på kompetanse- og resurssituasjonen for å sikre at PST
har tilstrekkelige ressurser og kompetanse til blant annet å overvåke
ulike miljøer i et bredt forebyggende perspektiv.
XI
Stortinget ber regjeringen i forbindelse med resultatreformen
foreta en vurdering av hvilken politidekning som må forutsettes
for at ulike krav om responstid skal kunne realiseres.
XII
Stortinget ber regjeringen gjennomgå dagens system
med varsling til landets politidistrikt ved riks-alarm og særlig
vurdere innføring av et mer moderne alarmsystem som kan varsle flere
sentrale politiledere i tillegg til sentralene ved politidistriktene.
XIII
Stortinget ber regjeringen komme med en plan, samt
økte bevilgninger i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for
2012 for å sørge for at den militære helikopterberedskapen på Rygge videreføres.
XIV
Stortinget ber regjeringen gjennomgå retningslinjene
for «skyting pågår», samt gjennomgå opplærings- og oppfølgingstilbudet
til ansatte i politiets operative avdelinger for å sikre at disse er
i stand til å håndtere situasjoner hvor sivile angripes med våpenmakt.
XV
Redegjørelse fra justisministeren og forsvarsministeren
i Stortingets møte 10. november 2011 om angrepene 22. juli – vedlegges
protokollen.
Den 22. juli 2011 vil prege Norge som nasjon
i lang tid. Åtte mennesker mistet livet i bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet.
69 døde som følge av angrepet på Utøya. Mange mennesker ble skadet,
og enda flere ble berørt som ofre eller pårørende. I tillegg medførte
terrorhandlingene betydelige materielle skader.
Justisdepartementet har i budsjettproposisjonen for
2012 gitt en foreløpig redegjørelse om angrepene, de tiltak som
var gjennomført før angrepene, og hva som er gjort i etterkant.
Jeg har også redegjort for angrepene i trontaledebatten 4. oktober
2011. Samme dag redegjorde forsvarsministeren og jeg i den utvidede
utenriks- og forsvarskomité særskilt om terrorberedskapen i Norge.
Regjeringa ser det imidlertid som viktig ytterligere
å informere Stortinget om de alvorlige angrepene Norge ble utsatt
for, og oppfølgingen av disse. Derfor tilbød jeg Stortingets presidentskap i
brev av 17. oktober 2011 å redegjøre overfor Stortinget om aktuelle
forhold i tilknytning til 22. juli.
Det er viktig og på sin plass å gi honnør til
dem som var i aksjon, fra både politiet, de andre nødetatene, Forsvaret
og andre offentlig ansatte, i tillegg til de frivillige organisasjoner
og mange personer som på eget initiativ deltok. Disse gjorde alle
en formidabel innsats under svært vanskelige forhold. All ære til
disse!
Samtidig er det legitimt å stille spørsmål rundt hvordan
politiets aksjon og redningsarbeidet ble gjennomført. Jeg vil i
denne forbindelse framheve hva representanten Per-Kristian Foss
uttalte til Aftenposten 19. oktober, om at det viktigste blir å
se om det er deler av politiberedskapen hvor det har vært svikt,
som allerede nå kan styrkes. Representanten Anders Anundsen er inne
på noe av det samme når han i samme avis uttaler at det viktigste
blir å avklare mange av de forhold som har vært omtalt i mediene
som feil, mangler og problemområder – altså at det allerede nå bør
informeres om fakta og ses på områder som kan styrkes.
Dette er jeg enig i. Åpenhet rundt disse spørsmålene
er viktig. Der vi ser forbedringspunkter, er det ingen grunn til
å vente. Vi må erkjenne feil og mangler når slike avdekkes, og være
villige til endring og læring. Jeg vil derfor i denne redegjørelsen
vektlegge sju områder som jeg så langt mener fortjener både politisk
oppmerksomhet, debatt og tiltak.
Mange detaljer og spørsmål omkring angrepene kan
imidlertid vanskelig besvares før undersøkelsene og evalueringene
av de involverte instanser er fullført. Jeg minner om at det var enighet
mellom regjeringa og alle de politiske partiene på Stortinget om
å oppnevne en kommisjon for å gjennomgå angrepene på regjeringskvartalet
og Utøya. Hensikten med kommisjonens arbeid er først og fremst å
trekke lærdom fra angrepene. Kommisjonen skal kartlegge alle relevante
sider ved hendelsesforløpet og avgi sin rapport, som kjent, innen 10. august
2012.
Videre gjennomfører som kjent Politidirektoratet
og Politiets sikkerhetstjeneste interne evalueringer av politiets
håndtering av angrepene 22. juli. Disse vil foreligge i uke 9 i
2012. Jeg har fått opplyst fra helse- og omsorgsministeren at tilsvarende
gjelder for helsesektorens erfaringsgjennomgang.
Det pågår også en omfattende etterforskning. Mange
spørsmål om hendelsesforløpet vil først være klarlagt når rettskraftig
dom foreligger.
Jeg vil i tillegg peke på at alle handlingene
må vurderes i sanntid, og ses i lys av den informasjon som var tilgjengelig
for de operative mannskaper der og da. I ettertid vil det selvfølgelig
være lettere å se andre handlingsalternativer. Når alle faktiske
forhold er framkommet, må vi også stille spørsmål ved om, eller
hvordan, eventuelle mangler har hatt betydning.
Jeg understreker på denne bakgrunn at ingen
er tjent med at det treffes forhastede konklusjoner på et unyansert
eller mangelfullt grunnlag.
I det følgende vil jeg kort redegjøre for rolle-
og ansvarsmessige forhold samt planverk og ulike beredskapsressurser.
Deretter vil jeg gi en framstilling av hendelsesforløpet den 22. juli
og i den forbindelse komme inn på enkelte spørsmål som har fått
særskilt oppmerksomhet. Jeg vil legge hovedvekt på de forhold som
det tilligger meg som justisminister å redegjøre for, og med særlig vekt
på politiets rolle. Øvrige ansvarsområder vil i liten grad bli berørt.
I tillegg vil jeg peke på de utfordringer og dilemmaer vi som samfunn
står overfor, og som vi må ta stilling til i tida framover.
Jeg vil understreke at min redegjørelse må avgrenses
mot 22. juli-kommisjonens arbeid og de vurderinger det tilligger
denne å foreta. Det vil ikke være riktig av meg på nåværende tidspunkt å
trekke bastante konklusjoner om hendelsesforløpet. Nye fakta kan
komme til, og faktagrunnlaget som denne redegjørelsen bygger på,
kan endres.
Ekstraordinære hendelser i ytterkant av det
ekstreme og kriser krever innsats på alle nivåer. Regjeringa og
departementene utgjør det strategiske nivået. Justisdepartementet
vil i de fleste nasjonale krisesituasjoner ha en sentral rolle. Under
Justisdepartementet ivaretar Politidirektoratet, den sentrale enhet
i PST og hovedredningssentralene det operative nivået. Direktoratet for
samfunnssikkerhet og beredskap er på vegne av departementet fag-
og tilsynsorgan på det sivile samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet. Det
taktiske nivå, hvor selve beredskapsinnsatsen utføres, ivaretas
bl.a. av det enkelte politidistrikt.
Når det gjelder de overordnede prinsippene for nasjonalt
sikkerhets- og beredskapsarbeid, viser jeg til omtalen av disse
i Justisdepartementets budsjettproposisjon for 2012, men presiserer
at nærhetsprinsippet ikke gjelder ved sikkerhetspolitiske kriser.
Det administrative apparatet for sentral krisehåndtering
er basert på tre hovedelementer. Dette innebærer krisestyring gjennom
lederdepartement, krisekoordinering gjennom Regjeringens kriseråd
og bistand fra Krisestøtteenheten.
Politimesteren er ansvarlig for politiets håndtering
av alle typer hendelser i eget politidistrikt, herunder kriser.
Politidirektoratet kan i en krisesituasjon bl.a. bistå berørte politimestre
og bidra til at tilstrekkelige personell- og materiellressurser
er tilgjengelig. Ved kriser bistår PST bl.a. med innhenting av etterretningsinformasjon,
rådgivning, varsling og utarbeidelse av trusselvurderinger.
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap
skal bidra til å styrke samfunnssikkerheten og krisehåndteringsevnen
på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå.
Hovedredningssentralene ivaretar den øverste operative
samordning og ledelse av redningstjenesten.
Politiets beredskapssystem er fundamentet for en
enhetlig og effektiv håndtering av så vel ordinære som ekstraordinære
hendelser. Systemet består av Retningslinjer for politiets beredskap, Politidirektoratets
styringsdokumenter og politidistriktenes planverk. Det er bl.a.
utarbeidet planer for sikring av en rekke ulike objekter, som f.eks.
bygninger og annen samfunnskritisk infrastruktur. I tillegg er det
utarbeidet planer for en rekke scenarioer hvor politiet har en sentral rolle.
Beredskapstroppen ved Oslo politidistrikt er
politiets nasjonale innsatsenhet mot terror og annen organisert
eller alvorlig kriminalitet. Troppen kan etter anmodning bistå de
øvrige politidistriktene ved konkrete aksjoner og med polititaktiske råd.
Bombegruppen i Oslo politidistrikt består av bombeteknikere
og tjenestepersoner med bombehunder, som bl.a. kan yte bistand til
de øvrige politidistriktene i forbindelse med bombesøk og fjerning
av eksplosiver.
For å styrke politiets beredskapskompetanse
ble det i 1986 etablert egne utrykningsenheter. Mannskapene i utrykningsenhetene
benyttes i væpnede aksjoner i politidistriktene og utfører ordenstjeneste
til daglig. Fra år 2002 har alle landets politidistrikter hatt minimum
ett utrykningslag. Mannskapene gjennomgår årlig vedlikeholdstrening
på totalt 103 timer.
Politihelikopteret, som er etablert som en egen enhet
i Oslo politidistrikt, er et supplement til andre politiressurser.
Helikopteret kan brukes som oversikts- eller observasjonsplattform
ved bl.a. alvorlige ulykker, væpnede aksjoner og annen alvorlig
kriminalitet. Politihelikopteret har svært begrenset transportkapasitet
og er verken utstyrt for eller egnet til skarpe oppdrag.
I tillegg kan redningshelikoptertjenesten, som opereres
av Forsvaret, være en viktig ressurs for transportstøtte til politiet
i alvorlige situasjoner. Dette vil jeg komme tilbake til senere.
Hovedredningssentralene styrer bruken av disse redningshelikoptrene.
Jeg minner også om at Forsvaret disponerer betydelige
ressurser som det sivile samfunn kan gjøre seg nytte av i flere
sammenhenger. Jeg vil i denne forbindelse rette en stor takk til
Forsvaret for deres bistand til politiet i tilknytning til 22. juli.
Forsvarets bistand til politiet er nærmere regulert i
en egen bistandsinstruks. Forsvarsministeren vil i sin redegjørelse
omtale nærmere denne instruksen og Forsvarets bistand til politiet
i forbindelse med angrepene 22. juli.
Jeg viser i tillegg til at det i Justisdepartementets budsjettproposisjon
for 2012 bl.a. er gitt en oversikt over øvrig relevant beredskapsarbeid.
Jeg vil nå redegjøre for politiets rolle 22. juli med
den informasjon som det har vært mulig å frambringe om saksforholdet
per dags dato.
Den påfølgende faktaredegjørelsen er basert
på innspill fra Politiets sikkerhetstjeneste, Politidirektoratet,
Kripos, Oslo politidistrikt og Nordre Buskerud politidistrikt samt
øvrige undersøkelser. Redegjørelsen er så uttømmende som mulig på
nåværende tidspunkt. Jeg understreker imidlertid at omfanget av
den informasjonen som skal kartlegges i forbindelse med denne redegjørelsen,
er betydelig. Det er derfor åpenbart at det på et senere tidspunkt
vil kunne framkomme ytterligere faktainformasjon av betydning. Presentasjonen
jeg nå gir av saksforholdet, gis således med disse forbehold. Alle tidsangivelser
må forstås som cirka-angivelser. Samtlige innspill jeg nå baserer
min gjennomgang på, vil i sin helhet bli gjort offentlig tilgjengelig
kl. 12.
Operasjonssentralen i Oslo politidistrikt mottok første
melding om bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet kl. 15.26. Meldingen
ble umiddelbart lest ut til samtlige bilpatruljer. Første bilpatrulje
ankom Youngs gate ved Folkets Hus kl. 15.28, og kl. 15.30 rykket
politidistriktets bombegruppe ut fra eget tjenestested. Politiets innsatsleder
var til stede i Akersgaten fra kl. 15.32.
I løpet av en time hadde beredskapstroppen 23 tjenestepersoner
i og rundt regjeringskvartalet samt fem tjenestepersoner i stab.
Beredskapstroppen ble sammen med bombegruppen benyttet til søk i
regjeringskvartalet og i andre oppdrag.
Alle tilgjengelige mannskaper ble satt inn i
arbeidet med å ivareta liv og helse i regjeringskvartalet og i tilstøtende
gater. I tillegg bisto mange frivillige med uvurderlig innsats.
Politiet opprettet kommandoplass for innsatsleder
på Einar Gerhardsens plass. Youngstorget ble valgt som oppmøtested
for mannskaper fra politiet, Oslo brann- og redningsetat og ambulansetjenesten.
På samme sted ble det opprettet samleplass for skadde og evakuerte.
Kl. 15.46 fikk politidistriktet melding om at
det muligens var to udetonerte bomber i området. Dette medførte
en kortvarig evakuering av redningsmannskapene.
Videre mottok politiet meldinger om mistenkelige
gjenstander og mistenkelig atferd i Oslo sentrum som det var nødvendig
å undersøke nærmere. Dette var ressurskrevende.
Kripos kontaktet på eget initiativ operasjonssentralen
i Oslo litt etter kl. 16.00 for å be om informasjon om hendelsen
i regjeringskvartalet. Kripos mottok en situasjonsbeskrivelse og
en anmodning om at det ble iverksatt riksalarm med varsling om at
et nærmere beskrevet kjøretøy var av interesse for politiet og kunne
settes i sammenheng med eksplosjonen i Oslo sentrum. Rett i etterkant
av dette ble politidistriktene Asker og Bærum, Romerike og Follo
informert av operasjonsleder om samme kjøretøy samt om person med
uniform, våpen og skuddsikker hjelm.
Kripos opplyser at det tok ca. 25 minutter å
effektuere varslingen til alle politiets operasjonssentraler, dvs.
fra anmodningen om å iverksette varsling kom, til den ble formidlet
til alle landets politidistrikter. Kripos formidlet til politidistriktene
ved riksalarm ca. kl. 18.10 at det var besluttet å gjeninnføre grensekontroll
på Schengens indre grenser, altså Norges grenser mot andre Schengen-land.
Totalt ble det i perioden 22.–24. juli formidlet ni nasjonale varslinger
fra Kripos.
Operasjonssentralen i Nordre Buskerud politidistrikt
fikk, via akuttmedisinsk kommunikasjonssentral, AMK, den første
telefonen om angrepet på Utøya kl. 17.25. Nordre Buskerud politidistrikt
opplyser i redegjørelse av 2. november 2011 at man på det tidspunktet hadde
en bemanning på fem tjenestepersoner som befant seg på politihuset
i Hønefoss. I tillegg hadde politidistriktet fem tjenestepersoner
på jobb andre steder i distriktet og med lengre avstand til Utøya.
Varslinger ble foretatt fra operasjonssentralen, slik at man i løpet
av kort tid fikk flere mannskaper på plass. I løpet av kvelden og
natten var ca. 60 tjenestepersoner fra Nordre Buskerud politidistrikt
på jobb.
Oslo politidistrikt opplyser å ha blitt informert om
skytingen på Utøya kl. 17.29. Informasjonen kom fra Politidirektoratets
liaison i politidistriktets stab, som hadde telefonkontakt med sin
datter på Utøya. Samtalen var et viktig element i vurderingen av
en hurtigst mulig utrykning til Utøya, og det ble besluttet at beredskapstroppens mannskaper
skulle avbryte sine oppgaver i regjeringskvartalet og begi seg til
Utøya for å bistå Nordre Buskerud politidistrikt. Kun en liten styrke
av beredskapstroppen ble igjen i Oslo.
Oslo politidistrikt mottok kl. 17.38 formell
anmodning fra Nordre Buskerud politidistrikt om bistand fra beredskapstroppen.
Oslo politidistrikt opplyser at da anmodningen forelå, hadde første
kjøretøy fra beredskapstroppen allerede passert Lysaker. På vei
mot Utøya mottok beredskapstroppen informasjon om at det angivelig skulle
være to–tre gjerningspersoner, og at det skulle være plassert sprengladninger
i skogen på Utøya.
Det har i ettertid vist seg at det var en riktig
og viktig beslutning raskt å sende hovedtyngden av beredskapstroppens
mannskaper til Utøya. På forespørsel har politiet opplyst at man
samtidig bygget opp politiberedskapen i Oslo gjennom innkalling
av mannskaper. Jeg vil i denne forbindelse minne om det jeg innledningsvis
sa, om viktigheten av å vurdere hendelser i sanntid. Politiet så
ikke bort fra muligheten for flere angrep i Oslo. Vi vet fra terroraksjoner
internasjonalt at det ikke er uvanlig at et bombeangrep i en by
etterfølges av ett eller flere angrep i samme by. Denne usikkerheten
var en del av situasjonsbildet for dem som foretok de mange meget
krevende operative vurderinger. Jeg mener dette borger for ettertanke.
Første politipatrulje fra Nordre Buskerud politidistrikt
ankom Utøya kai ca. kl. 17.50. Beredskapstroppens oppmøtested var
ved Storøya, og de var der ca. kl. 18.09.
Politiet har videre opplyst at beredskapstroppen gikk
i land på Utøya kl. 18.25. Da politiet ankom øya, ble gjerningsmannen
raskt lokalisert. Beredskapstroppen opplyser at gjerningsmannen ble
pågrepet kl. 18.27. Materialet fra Nordre Buskerud politidistrikt
angir et noe senere tidspunkt, mellom kl. 18.32 og kl. 18.34.
I forbindelse med pågripelsen opplyste gjerningsmannen
at det eksisterte ytterligere to celler som var utplassert eller
var aktive. Kripos opplyser at denne meldingen ble meddelt alle
politidistriktene som riksalarm kl. 18.50.
Det ble opprettet pårørendesentre både i Oslo
og på Sundvolden Hotel. Det ble også opprettet et nasjonalt telefonnummer
for pårørende. Videre ble det etablert pårørendekontakter i politidistriktene.
Også på andre nivåer foregikk det et betydelig arbeid.
Da eksplosjonen i regjeringskvartalet inntraff, var jourhavende
i Politidirektoratets beredskapsseksjon til stede i direktoratet.
Om den videre håndteringen opplyser direktoratet i notat av 1. november
2011 at vedkommende straks iverksatte tiltak for å varsle sentrale
personer i ledelsen i direktoratet, og at det ble iverksatt innkalling
av ekstra mannskaper. Forsvarets liaison i Politidirektoratet ble
innkalt og møtte i direktoratet kl. 16.55. Videre ble det besluttet
å sende liaison fra Politidirektoratet til Oslo politidistrikt.
Om situasjonen på Utøya opplyser Politidirektoratet bl.a. – og jeg
siterer:
«POD ble orientert om situasjonen på Utøya, loggført
til kl. 1745 22.7. Informasjonen gikk på at person i politilignende
uniform hadde skutt rundt seg på Utøya i Tyrifjorden. På dette tidspunkt
hadde POD ingen informasjon som tilsa at det skulle være en sammenheng
mellom Utøya og eksplosjonen i Regjeringskvartalet.»
Videre opplyser direktoratet:
«Da det ble kjent at man stod overfor to hendelser
som hadde sammenheng, besluttet politidirektøren tidlig om kvelden,
ca kl. 1900, å gi politimesteren i Oslo ansvar for å koordinere
den taktiske innsatsen mellom berørte politidistrikt.»
Politiets sikkerhetstjenestes situasjonssenter
ble umiddelbart varslet av egne ansatte om at det var en eksplosjon
i Oslo sentrum. Situasjonssenteret iverksatte umiddelbart varsling
av nøkkelpersonell. Senteret var pålogget Oslo politidistrikts operative
logg og kunne fortløpende følge de operative tiltakene som ble iverksatt.
Personellet i PST hadde i initialfasen fokus på hensiktsmessig organisering
av nødvendige stabsfunksjoner, som er forhåndsplanlagt for ekstraordinære
hendelser. Om den videre håndteringen opplyser PST i brev av 4. november
2011 bl.a. følgende:
«PSTs hovedprioritet etter eksplosjonen i regjeringskvartalet
var å etablere et apparat for informasjonsinnhenting. Informasjonsinnhentingen hadde
som mål å avdekke hvem som stod bak eksplosjonen, forebygge og avverge
eventuelle nye angrep, og å kartlegge trusselsituasjonen. Informasjonen
skulle også gi grunnlag til PSTs analysearbeid, herunder utarbeidelsen
av trusselvurderinger.
Det ble raskt avklart at
Oslo politidistrikt skulle være ansvarlig for etterforskningen og
PST forberedte bistand til etterforskningsarbeidet.
PST
har ansvar for beskyttelse av myndighetspersoner og innkalte samtlige
tilgjengelige livvakter umiddelbart etter eksplosjonen. Ødeleggelsene
i regjeringskvartalet medførte blant annet at regjeringens biltjeneste
ikke fikk forflyttet sine biler, og livvaktseksjonen gjennomførte
derfor transport og nærsikring av fem regjeringsmedlemmer.»
Jeg var selv utenbys – i Engerdal – da angrepet fant
sted i Oslo, og ga derfor kl. 15.41 assisterende departementsråd
i Justisdepartementet fullmakt til å vurdere og videresende politiets bistandsanmodninger
om håndhevelsesbistand og operativ bistand til Forsvarsdepartementet.
Under håndteringen av angrepene 22. juli ivaretok
Justisdepartementet rollen som lederdepartement, og regjeringas
krisestøtteenhet understøttet dette arbeidet. Krisestøtteenhetens personell
tok seg fysisk uskadd ut av situasjonssenteret i første etasje i
høyblokka og iverksatte tilnærmet umiddelbart varsling om hendelsen. Krisestøtteenheten
flyttet raskt inn i tildelte lokaler i Forsvarsdepartementet, og
flere personer fra enhetens beredskapsgruppe ble innkalt. Krisestøtteenheten
har mobile løsninger som gjør enheten fleksibel, og har øvd på å
operere i alternative lokaler. Jeg er dem svært takknemlig.
Representanter fra de faste medlemmene av Regjeringens
kriseråd og deler av Justisdepartementets administrative ledelse
møtte i Forsvarsdepartementet kl. 17.00. Regjeringens kriseråd avholdt
videre to møter om kvelden 22. juli, henholdsvis kl. 18.30 og kl.
22.30.
Jeg ankom regjeringas representasjonsanlegg
kl. 19.40. I tidsrommet fram til kl. 20.25 ankom også utenriksministeren
og forsvarsministeren.
Justisdepartementet opprettet en liaison i Politidirektoratet
ca. kl. 20 for å lette kommunikasjonen og for å få tidsriktig informasjon
til Regjeringens kriseråd og Justisdepartementet.
I det følgende vil jeg gå inn på enkelte beredskapsmessige
spørsmål som er blitt gitt særlig oppmerksomhet.
Det har blitt reist spørsmål ved beredskapstroppens
transport fra Oslo til Utøya og muligheten for helikopterstøtte
i den forbindelse. Oslo politidistrikt opplyser at det hittil i
evalueringsarbeidet er registrert at beredskapstroppens ledelse var
i første kontakt med Forsvarets 720 skvadron om helikopterbistand
ca. kl. 16.50. I brev av 28. oktober 2011 uttaler Oslo politidistrikt
videre bl.a. følgende:
«Helikopterstøtten var ikke tilgjengelig. Forflytning
med kjøretøy var derfor det eneste alternativet man hadde. Selv
om helikopterstøtte hadde vært tilgjengelig, og hadde blitt vurdert
som tidseffektivt, ville uansett deler av innsatsstyrken benyttet
kjøretøy til forflytning fra Regjeringskvartalet og til oppmøtested
i Hole Kommune.»
Kl. 17.09 landet et redningshelikopter på Voldsløkka
i Oslo som kom fra Rygge flystasjon. Oslo politidistrikt opplyser
i notat av 4. november 2011 bl.a. at redningshelikopteret fra Rygge
ble rekvirert av AMK gjennom Hovedredningssentralen Sør-Norge, og
var tiltenkt en rolle ved eventuell flytting av bårepasienter ut
av Oslo. Helikopteret var innredet deretter. Denne rekvisisjonen
var ukjent for Oslo politidistrikt på det tidspunkt man fikk melding
om skyting på Utøya kl. 17.29.
Videre opplyser Oslo politidistrikt i notat
av 8. november 2011 bl.a. følgende:
«Hadde politiet kjent til dette helikopteret og ville
benytte det til transport til Storøya hadde man måttet ta ut [og]
demontere utstyr, frigjøre helikopteret fra HRS», altså Hovedredningssentralen,
«samt briefe mannskapet før det kunne lette fra Voldsløkka. Dette
ville vært en ren transport og ikke en skarp innsetting ut fra SAR-maskinens
beskaffenhet. Hovedtyngden av mannskaper ville i tillegg benyttet
biler …»
Jeg har merket meg Oslo politidistrikts opplysninger
om dette. Dersom politiet hadde vært kjent med helikopteret på Voldsløkka,
måtte likevel flere forhold vært tatt med i vurderingen av om helikoptertransport
ville ført til en raskere utrykning til Utøya enn bruk av bil. Jeg
tenker her bl.a. på reisetid til helikopteret, omlastingstid, helikopterets
egenskaper og værforhold, noe som også har vært reist i media. Det
er i dag vanskelig å konkludere om dette, og etter min mening tilligger
det 22. juli-kommisjonen å vurdere disse forholdene nærmere. Regjeringa
har, som jeg vil komme tilbake til, likevel valgt å styrke helikopterkapasiteten
for transportstøtte til politiet.
Også spørsmål om hvorfor mannskaper fra Nordre
Buskerud politidistrikt ikke umiddelbart prøvde å ta seg ut til
Utøya, herunder spørsmål om politiets forståelse av retningslinjene
for «skyting pågår», er reist. Innledningsvis finner jeg grunn til
å presisere at det ikke er utarbeidet en egen instruks om «skyting
pågår», men at temaet er omhandlet i Håndbok for innsatspersonell,
som er en del av politiets beredskapssystem.
Her framgår det bl.a. følgende:
«Ved melding om at skyting pågår i tett beferdet område
(innendørs eller utendørs) skal politiet gjøre alt for å stoppe
gjerningspersonen så raskt som mulig, slik at uskyldig tredjepart
blir minst mulig skadelidende.»
Nordre Buskerud politidistrikt opplyser i redegjørelse
av 2. november 2011 bl.a. følgende om dette forholdet:
«Nordre Buskerud planla å aksjonere med egne mannskaper,
men siden Beredskapstroppen ankom på et tidlig tidspunkt, ble dette
et samarbeid. Både mannskapene fra Nordre Buskerud og fra Beredskapstroppen
stod klare på landsiden da båttransporten ankom Storøya.»
Det er ikke tvil om at politiet må utføre tjenesteoppdrag
som kan medføre betydelig fare for de tjenestepersoner som deltar.
Oppdragene må utføres profesjonelt og innenfor de rammer som er satt
for tjenesten. Tjenestepersonene må i sine vurderinger bl.a. ta
stilling til hvor farlig oppdraget er, både med hensyn til egen
sikkerhet, hensynet til andres liv og helse og, ikke minst, muligheten
for å lykkes med operasjonen, og hvor raskt bistand fra andre, i
dette tilfellet beredskapstroppen, kan påregnes. Når det gjelder vurderingene
som ble gjort, må vi avvente 22. juli-kommisjonen og deres vurderinger
og konklusjoner. For øvrig viser jeg til at Politidirektoratet gjennom
sin evaluering skal se på retningslinjene for «skyting pågår». Dersom
det etter dette skulle være tvil om forståelsen, vil Justisdepartementet
gjøre en særlig vurdering av dette.
Det er også blitt reist spørsmål om transport
og oppmøtested. Det er i denne sammenheng allment kjent at politiets
båt havarerte under transporten mot Utøya.
Om disse forhold uttaler Nordre Buskerud politidistrikt
bl.a.:
«Politiet hadde i den første hektiske fasen ikke tilgang
til andre båter enn sin egen. I området hvor politiet hadde sin
oppmøteplass lå det mange båter til kai, flere av disse forsøkt
«tyvkoblet», men båtene var godt sikret av sine eiere. Det lykkes
derfor ikke politiet å benytte disse båtene. Derimot beordret politiet
to båter, som ble anropt fra kaia på Liagård, om å reise mot Storøya
for å bistå Beredskapstroppen med transport. Det var disse båtene
man lastet over til fra politiets egen båt.»
Nordre Buskerud politidistrikt påpeker videre:
«Hendelsen skjedde en fredag ettermiddag, med til
dels meget stor trafikk på E16 forbi Hønefoss, som er veien fra
politihuset til Utøya. Området (eller) veinettet på landsiden av
Utøya var preget av omkjøring, mye veiarbeid og fare for å ikke komme
frem med bil (og) henger.
Valg av utsettingssted
ble gjort med bakgrunn i dette, samt at stedet som ble valgt var
godt kjent av båtføreren og er et sted brukt flere ganger av politiet
i forbindelse med øvelser.
Vurderingen innebar at
man ville bruke kortere tid til vanns enn i tett trafikk med få
eller ingen muligheter til å ta seg raskt frem.»
Oslo politidistrikt opplyser videre at beredskapstroppen
kjørte biler fram til avtalt oppmøtested på Storøya, og at overfarten
fra Storøya til Utøya foregikk i båter etter hvert som de ble tilgjengelige.
Jeg legger til grunn at det ble foretatt vurderinger knyttet
til valg av transport og oppmøtested, og mener at det må tilligge
22. juli-kommisjonen å vurdere om dette er riktige vurderinger i
sanntid.
Om meldinger fra gjerningsmannen om overgivelse
uttaler Nordre Buskerud politidistrikt følgende:
«Det er kjent at han har kommet gjennom på politiets
nødnummer 112 – to ganger. Den ene samtalen ble mottatt på operasjonssentralen
i Nordre Buskerud og den andre på operasjonssentralen i Søndre Buskerud.
Begge samtalene ble ringt inn fra telefoner som ikke tilhørte gjerningsmannen.
Samtalen til Nordre ble brutt av gjerningsmannen
etter ca. 30 sekunder – da det ble forsøkt å ringe tilbake ble det
ikke oppnådd kontakt. Samtalen til Søndre varte i ca. 1 minutt og
30 sekunder, men ble også her etter hvert brutt, og politiet fikk
ikke registrert noe telefonnummer det ble ringt fra.
Det
ble fra politiets side forsøkt å innhente så mange opplysninger
som mulig fra gjerningsmannen, men lite tydet på at han hadde til
hensikt og overgi seg på de tidspunktene han ringte. Dette understøttes
av at man i nødsamtaler umiddelbart etter første anmodning fra gjerningsmannen
om å overgi seg, hører en hurtig skuddtakt. Den andre anmodningen
om å overgi seg ble ringt inn kort tid før pågripelsen.»
Samtalene mellom politiet og gjerningsmannen er
tidligere offentliggjort, og disse fant sted henholdsvis ca. kl.
17.59 og 18.24. Jeg konstaterer at politiet forsøkte å både holde
og opprette ny kontakt med gjerningsmannen uten at dette lyktes.
Ulike forhold vedrørende kommunikasjon, knyttet
til både nødnettet og anrop på politiets nødnummer 112, har vært
tema i forbindelse med angrepene.
Oslo politidistrikt har gitt uttrykk for at
nødnettet etter deres vurdering fungerte etter intensjonen. Nordre
Buskerud politidistrikt har derimot ikke fått installert det nye
nødnettet og opererte således med det gamle analoge sambandet. Nordre
Buskerud politidistrikt opplyser i sin redegjørelse av 2. november
2011 bl.a. følgende:
«Det er ikke mulig å kommunisere med det nye nødnettet
fra sentralen i Nordre Buskerud. Flere av de politidistriktene som
bistod, Oslo, Asker og Bærum (og) Søndre Buskerud samt helse, benyttet
det nye nødnettet. Dette vanskeliggjorde kommunikasjonen fra operasjonssentralen
til mannskapene fra disse distriktene.
Videre utbygging
av et landsdekkende nødnett ble besluttet før 22.7, og Nordre Buskerud
var allerede i gang med planlegging av nytt nett før hendelsen.
Det analoge sambandet og kommunikasjonen mellom
operasjonssentralen og egne mannskaper fungerte ikke optimalt. I
området som hendelsen skjedde er det til dels dårlig sambandsdekning,
og det ble til tider ikke oppnådd kontakt mellom mannskapene eller
mellom operasjonssentralen og mannskapene. Trafikken på sambandet
var ekstremt stor, og kapasiteten med å motta og bearbeide informasjonen
(og) opplysningene ble en utfordring.
Det samme
gjaldt den enorme pågangen på telefon. Kapasiteten med mottak kombinert
med gammelt utstyr gjorde at man ikke fikk prioritert de viktigste
telefonene først.»
Nordre Buskerud politidistrikt opplyser at man ved
hendelsens oppstart på Utøya kun var bemannet med én person som
betjente 112-telefonen på operasjonssentralen. Oslo politidistrikts
operasjonssentral var ved eksplosjonen i regjeringskvartalet bemannet
med én operasjonsleder, fire operatører og tre operatørassistenter.
Om politiets nødnummer uttaler Oslo politidistrikt
at distriktet ikke hadde tekniske problemer med linjer inn på 112,
men at pågangen i denne situasjonen var større enn antall personer
som kunne motta 112-samtaler. Mellom kl. 15.00 og 16.00 ble 60 pst.
av nødanropene på 112 besvart innen 20 sekunder. Operasjonssentralen
hadde imidlertid problemer med å komme i kontakt med Nordre Buskerud
politidistrikt, men informasjonen som kom inn, ble videreformidlet
til beredskapstroppens representant i staben i Nordre Buskerud politidistrikt.
Nordre Buskerud politidistrikt uttaler følgende om
nødnummer:
«Nødnummeret – 112 som går til operasjonssentralen
i Nordre Buskerud bestod av 2 linjer inn til sentralen.
I
praksis vil det si at man kunne motta 2 nødsamtaler samtidig, den
tredje som ringte fikk opptatt og kom ikke gjennom.»
Jeg konstaterer at dersom det nye nødnettet
også hadde vært ferdig utbygd i Nordre Buskerud politidistrikt,
ville dette ha lettet kommunikasjonen vår betydelig.
Det er også blitt reist spørsmål om tidsbruken
i forbindelse med vakthold og sikring av utsatte bygningsobjekter
etter anslaget i Oslo, herunder sikringen av Stortinget. Oslo politidistrikt
uttaler i brev av 28. oktober 2011 at det ble satt opp en liste
med totalt 24 objekter som man prioriterte ut fra forhold til objektvakthold.
Videre uttales bl.a. følgende om disse forholdene:
«Ut over ettermiddagen fikk man også kjennskap
til gjerningsmannens identitet samt det manifest som var lagt ut
på internett. I manifestet var det oppgitt åtte «hatobjekter» som
også ble sjekket ut. Politiet så ikke bort fra et mulig angrep nr.
to, jf. modus internasjonalt og eget oppdatert planverk, og disponerte
ressursene ut fra et slikt scenario.»
Videre opplyser Oslo politidistrikt i notat
av 8. november 2011 om vakthold ved Stortinget:
«Oppdraget med objektsikring ble gitt til Sentrum
politistasjon kl. 1708. Stortinget ble besatt med egne mannskaper
fra kl. 1805 den 22.7.11. Dette (på grunn av) at man måtte få inn
ekstra mannskaper til oppdraget. I etterkant av bombeeksplosjonen
i Regjeringskvartalet fikk Oslo politidistrikt inn flere meldinger
om mistenkelige gjenstander. En av disse meldingene som politiet
responderte på, er loggført kl.1546 med adresse Stortingsgata 14.
Vi hadde således politimannskaper til stede i Stortingets nærområde fra
ca. kl. 1550 den 22.7.11.»
Det har vært reist spørsmål om mulige forsinkelser
i forbindelse med behandlingen av politiets anmodninger om bistand
fra Forsvaret. Basert på den informasjonen jeg sitter på i dag, syns
det imidlertid ikke å ha vært unødig opphold i framsendelsen og
effektueringen av disse anmodningene. Forsvarsministeren vil i sitt
innlegg omtale nærmere de ulike bistandsanmodningene og behandlingen
av disse.
Et annet forhold som har blitt gitt betydelig
oppmerksomhet, er PSTs kjennskap til og oppfølging av prosjektet
Global Shield. Jeg har fått opplyst av PST at PST første gang mottok
informasjon om Global Shield 22. september 2010, og da som en orientering
fra Kripos. Prosjektet er rettet mot ulovlig handel med kjemikalier
som kan brukes i produksjon av eksplosiver. PST var ikke hovedadressat
for opplysningene om Global Shield, men mottok opplysningene om prosjektet
til orientering. I brev av 27. oktober 2011 opplyser PST bl.a. følgende:
«PST mottok etter dette flere dokumenter om prosjektet
Global Shield. Sentralt i denne sammenheng er en oversendelse fra
Toll- og avgiftsdirektoratet 3. desember 2010 om en navngitt norsk
borger som kunne relateres til prosjektet.»
Jeg presiserer at denne navngitte borgeren ikke var
gjerningsmannen 22. juli. Videre uttaler PST:
«I tillegg lå det ved en liste fra valutaregisteret over
41 norske borgere som har hatt pengeoverføringer til et bankkontonummer
i Polen. [Gjerningsmannen] var blant de 41 norske borgerne.»
På listen over transaksjoner framgikk det også
at gjerningsmannen handlet for 121,22 kr. Det framgikk ikke hva
slags varer dette dreide seg om. PST opplyser videre at tjenestens
interne evaluering så langt har klarlagt at tjenesten ikke har hatt
søkelys på gjerningsmannen før 22. juli eller funnet annen informasjon
om ham i PST fra tida før 22. juli. Her må vi også avvente PSTs egen
gjennomgang samt selvfølgelig kommisjonens konklusjoner.
Jeg vil nå kort omtale etterforskningen og den kommende
rettssaken. Riksadvokaten besluttet allerede på kvelden den 22. juli
at Oslo politidistrikt skulle ha ansvaret for etterforskningen av både
bombeaksjonen i regjeringskvartalet og skytingen på Utøya. Det ble
raskt etablert en egen gruppe på 140 personer som skulle stå for etterforskningen.
Fra og med 1. november er antallet personer som arbeider med saken,
redusert til 85, og det forventes ytterligere reduksjon til ca.
60 personer fra årsskiftet. Etterforskningen forventes ferdig før
påsken 2012. Rettssaken skal gå for Oslo tingrett.
I enhver krisesituasjon hvor personer omkommer
eller blir skadet, er det av stor viktighet å ta vare på og vise
omsorg for alle involverte.
Det ble i tida etter 22. juli arrangert en rekke minneseremonier.
Det ble videre holdt en minnemarkering i regjeringskvartalet 8.
august for ansatte i departementene og en samling for etterlatte
og berørte i regjeringskvartalet 20. august. I tillegg er det gjennomført
flere arrangementer på Utøya for både etterlatte, overlevende og pårørende.
Terrorangrepene skapte også betydelig internasjonal
oppmerksomhet. Pågangen fra internasjonale media var fra første
stund meget stor, og mange utenlandske politikere og andre tok kontakt
både for å uttrykke sympati og for å kondolere. I dagene etter ugjerningene
ble det arrangert minnemarkeringer i en rekke land over hele verden.
Flere av ofrene på Utøya var utenlandske ungdommer, og utenrikstjenesten
bisto de rammede og deres pårørende med hjelp og oppfølging.
Så til utfordringene framover. Regjeringa har som
en av sine viktigste oppgaver å bekjempe alle trusler mot vårt demokrati
og sikre befolkningens trygghet. Regjeringa har valgt å styrke politiets
og påtalemyndighetens budsjetter betydelig i løpet av de siste årene.
Bevilgningen har økt nominelt fra 8,2 mrd. kroner i 2005 til 12,2
mrd. kroner i 2011 – en økning på om lag 4 mrd. kr. For neste år
foreslås en ytterligere økning av politibudsjettet på 696 mill.
kroner. I tillegg foreslår regjeringa at det bevilges om lag 1,5
mrd. kroner i 2012 til investeringer i landsdekkende utbygging av
Nødnett og 526 mill. kroner til drift av Nødnett og Direktoratet
for nødkommunikasjon. Det er dermed lagt opp til en betydelig styrking
av samfunnssikkerheten og beredskapen allerede i budsjettet for
2012.
Regjeringas langvarige satsing på økte ressurser til
politiet, bl.a. gjennom dobling av opptaket på Politihøgskolen,
flere årsverk og økte budsjetter, fortsetter i regjeringas forslag
til statsbudsjett for 2012.
En god beredskap handler imidlertid ikke bare om
økte bevilgninger. Det handler også om å gå inn i de politiske utfordringene
og – jeg vil understreke – dilemmaene som trer fram. Med bakgrunn
i denne redegjørelsen ser jeg så langt sju hovedområder som bør
være gjenstand for viktige politiske debatter framover. Jeg er i
så måte glad for å få anledning til i denne redegjørelsen å presentere
hva jeg så langt mener er sju viktige områder.
For det første, forebygging og radikalisering
av voldelig ekstremisme:
Forebyggingsarbeidet må baseres på dagens trusselbilde,
og jeg vil derfor gi en kort omtale av dette. Innledningsvis minner
jeg om at PST i flere år har vurdert at ekstreme islamister utgjør den
mest alvorlige terrortrusselen mot Norge og norske interesser. Denne
vurderingen er ikke endret etter 22. juli. I sin åpne trusselvurdering
av 29. juli 2011 viser PST til at sjøl om få personer i Norge støtter
opp om ekstrem islamisme, er aktivitetsnivået i enkelte ekstreme
islamistiske miljøer høyt.
Om antiislamske miljøer viser PST i brev av 27. oktober
2011 bl.a. til at det over tid også har vokst fram et slikt miljø
i Norge. Denne utviklingen må ses i sammenheng med en generell økt oppslutning
om fremmed- og innvandringsfiendtlige organisasjoner i flere europeiske
land. Miljøene syns å ha større og bredere rekrutteringsgrunnlag
enn høyreekstreme grupper, bl.a. fordi medlemmene i utgangspunktet
ikke assosieres med tradisjonelle høyreekstreme symboler og holdninger.
Gruppene i Norge er først og fremst synlige
i ulike sosiale medier. Foreløpig syns trusselen primært å være
relatert til enkeltpersoner som er tilknyttet miljøet.
PST har i etterkant av angrepet 22. juli vært bekymret
for mulige følgehandlinger. Videre viser terrorhandlingene 22. juli
hvilke utfordringer som er knyttet til å avdekke personer som planlegger
og gjennomfører terrorhandlinger alene. Slike personer kan være
motivert av ulike ideologiske retninger.
Rammen for PSTs ansvar følger av politiloven og
omfatter alvorlige straffbare handlinger som truer sikkerheten i
samfunnet og grunnleggende samfunnsinstitusjoner. I denne sammenheng
er det forebyggende aspektet særdeles viktig. Det forebyggende arbeidet
innebærer først og fremst å identifisere radikaliserte miljøer og
enkeltaktører med de ressurser og metoder PST har til rådighet til
enhver tid. Spesielt viktig i kartleggingen er å avdekke om de aktuelle miljøer
og enkeltaktører har intensjon om og kapasitet til å utøve eller
støtte voldshandlinger.
Regjeringa har over tid valgt å styrke PSTs
budsjetter. I perioden 2005–2011 er tjenestens budsjett nominelt
økt med 61 pst., fra 240 mill. kroner til 386 mill. kroner. I regjeringas
budsjettforslag for 2012 foreslås det å styrke PST med ytterligere
46,4 mill. kroner sammenlignet med saldert budsjett for 2011. Disse
midlene vil bl.a. gå til å styrke PSTs arbeid med åpen informasjonsinnhenting,
det såkalte OSINT, Open Source Intelligence, som bl.a. innebærer
systematisk innsamling av åpen informasjon fra Internett. Det forventes
at denne styrkingen vil bedre tilgangen på relevant informasjon
innenfor hele tjenestens ansvarsområde, men det er et svært krevende
arbeid og et svært omfattende arbeid.
Jeg har ved flere anledninger fått forespørsel
om å gi mer informasjon om trusselbildet og PSTs virksomhet. Regjeringa
har i de senere år derfor valgt en åpenhetslinje om tjenesten. Siden
vi tiltrådte i 2005, har vi valgt å være åpne om bl.a. tjenestens
budsjett og bemanning. Videre er det siden 2010 utarbeidet en utvidet
årlig nasjonal trusselvurdering, som er offentlig. I de senere år er
bl.a. justiskomiteen invitert til PST, og det er gitt redegjørelser
i Stortinget.
Det har fra ulike hold blitt reist spørsmål
om ressurssituasjonen i PST. 22. juli-kommisjonen står fritt til
også å vurdere denne. Jeg mener likevel det kan være klokt å få
en ekstern gjennomgang av ressurssituasjonen, slik at man har et
best mulig grunnlag for behandling av PSTs framtidige budsjetter.
Jeg nevner også at regjeringa 1. desember 2010 la
fram handlingsplanen Felles trygghet – felles ansvar – altså 1. desember
2010 – for å sikre en bred og koordinert innsats i arbeidet med
å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme. Dette forebyggingsarbeidet
kan ikke politiet gjøre alene. Med et bredt samarbeid mellom ulike
aktører på et tidlig stadium legger vi til rette for en mer effektiv
forebygging og dermed økt trygghet.
Slik jeg ser det, er det helt avgjørende med
gode arbeidsformer og analyser av trusselbildet i både politiet
og sikkerhetstjenesten samt et godt nasjonalt og internasjonalt
samarbeid med alle relevante aktører. En bred forebyggende innsats
på et tidlig stadium, før ekstreme holdninger blir til voldelige
handlinger, er sammen med målrettet styrking av beredskapen av avgjørende
betydning for vår trygghet. Jeg vil derfor oppfordre Stortinget
til en bred debatt om forebygging av radikalisering og voldelig
ekstremisme.
For det andre, rammebetingelsene til PST og politiet
er avhengig av at det lovmessig tilrettelegges for bruk av adekvate
metoder:
I de senere år er både politiets og sikkerhetstjenestens
adgang til metodebruk, som romavlytting, kommunikasjonskontroll
og basestasjonssøk, betydelig styrket og utvidet. Også terrorlovgivningen
er oppdatert.
I denne forbindelse er jeg tilfreds med at Stortinget
har vedtatt at datalagringsdirektivet skal gjennomføres i norsk
rett. Dette verktøyet er etter min vurdering av meget stor betydning
for at politiet skal kunne forebygge og bekjempe alvorlig kriminalitet
som terror. Samtidig viste debatten om datalagringsdirektivet dilemmaene som
knytter seg til personvern, og hva politiet bør kunne registrere
og overvåke. Dette er viktige spørsmål som Stortinget også i tida
framover må være forberedt på å ta stilling til i andre sammenhenger.
Justisdepartementet arbeider nå med å følge
opp Metodekontrollutvalgets utredning, Skjult informasjon – åpen
kontroll, som omhandler politiets etterforskningsmetoder og behandling
av informasjon i straffesaker. Departementet har dessuten i noen
tid arbeidet med spørsmålet om ytterligere kriminalisering av handlinger
som kan være forberedelse til terrorhandlinger. Lovendringer på
terrorlovgivningens område har hittil hovedsakelig hatt for øye
handlinger med flere involverte og hvor forberedelsene typisk skjer
i samarbeid mellom flere. Handlingene 22. juli 2011 aktualiserer
i høy grad spørsmålet om hvorvidt eksisterende lovgivning i tilstrekkelig
grad rammer forberedelseshandlinger når det bare er én gjerningsperson
inne i bildet, såkalt soloterrorisme. Videre har departementet nylig fått
til vurdering et forslag fra PST om endringer i terrorlovgivning
og metodebruk.
Det er et prinsipielt viktig spørsmål om nye
metoder og nye straffebestemmelser alltid er veien å gå for å hindre
ny kriminalitet. Vi må alltid spørre oss om dagens metoder er utnyttet tilstrekkelig
før vi innfører nye bestemmelser. Viktige spørsmål er grensen mellom
personvern, individets frihet og samfunnets behov for trygghet.
Jeg mener derfor at det er viktig at vi tar oss nødvendig tid i
arbeidet med eventuelle lovendringer. Ingen lovendringer av denne
type har blitt særlig gode når de har blitt fattet i kjølvannet
av krisesituasjoner. Derfor vil jeg oppfordre til at vi tar denne
viktige politiske debatten. Personvern, frihet og trygghet for borgerne
må debatteres under ett.
Det tredje hovedområdet jeg ser, er hvilke forventninger
vi har til responstiden i beredskapsetaten:
Beredskapsetaten, og ikke minst politiets responstid,
er et viktig spørsmål for Stortinget. Med responstid sikter jeg
til den tida det tar fra politiet mottar en melding om en hendelse,
til politiet er på stedet. Norsk politi vil vanskelig kunne klare
å oppfylle et krav om lik responstid i alle geografiske områder.
Til det er vårt land for langstrakt og kupert.
Vi må ha en debatt i tida framover om hva vi
skal forvente av responstid når ekstreme situasjoner oppstår.
Politiets helikoptertjeneste ble evaluert i
2007. Evalueringen pekte på flere områder hvor en mer kostnadseffektiv
drift kunne oppnås. Som orientert om i revidert nasjonalbudsjett
i 2007 fikk Politidirektoratet samme år i oppdrag å fastsette beredskapskravene
for helikoptertjenesten, tekniske krav og organiseringen av tjenesten.
Justisdepartementet ga i starten av 2011 Politidirektoratet
i oppdrag å utrede kjøp av nytt helikopter og herunder vurdere behovet
for et reservehelikopter.
For å styrke helikopterberedskapen i politiet
har regjeringa i budsjettforslaget for 2012 foreslått å øke bevilgningen
med 29,7 mill. kroner til styrket politihelikopterberedskap. Formålet
med styrkingen er å etablere en døgnkontinuerlig tjeneste, styrke
bemanningen og inngå leasingavtale for et reservehelikopter.
Regjeringa foreslår også å øke bevilgningen
med 50 mill. kroner til å videreføre prosessen med anskaffelse av
nye redningshelikoptre og 40 mill. kroner til å styrke vedlikeholdet
av dagens redningshelikoptre. I kravspesifikasjonen til de nye redningshelikoptrene
ligger det inne at disse også skal ha en mulighet til å støtte politiet
i bekjempelse av særlig alvorlig kriminalitet, spesielt terror.
Jeg minner om at dette har vært omdiskutert. Ikke alle er enig i
det. Med utgangspunkt i basestrukturen med seks baser, døgnkontinuerlig
tilstedeværelse og en responstid på 15 minutter vil redningshelikoptrene
utgjøre en viktig beredskapsressurs for politiet i hele landet.
Snakker man om luftbåren støtte for norsk politi, er dette i aller
høyeste grad en svært relevant aktør, både nå og for framtida.
Justisdepartementet vil derfor, i samarbeid
med Helse- og omsorgsdepartementet og Forsvarsdepartementet, klargjøre
retningslinjene for hovedredningssentralens vurdering og prioritering
av politiets anmodning om bruk av redningshelikoptre i akutte situasjoner.
Etter min vurdering er det viktig å sikre at politiets bistandsbehov
gis høy prioritet.
Jeg minner også om at Forsvaret, som kjent, nylig
har etablert en militær helikopterberedskap med Bell 412 på Rygge
flystasjon, som etter anmodning kan yte administrativ transportbistand til
politiet. Dette vil forsvarsministeren komme nærmere inn på i sin
redegjørelse.
Det er viktig for responstida at vi sikrer at
noen av våre mest operative beredskapsstyrker sikres bedre fasiliteter,
med hensyn til både bedre ressursutnytting, rask utrykningstid og
trening. På denne bakgrunn prioriterer regjeringa nå arbeidet med
å planlegge opprettelsen av et nytt beredskapssenter for politiet
i Oslo med sikte på å samle helikoptertjeneste, beredskapstroppen og
hundetjenesten i Oslo politidistrikt.
I denne sammenheng vil jeg også minne om at regjeringa
i budsjettet for 2012 foreslår å øke bevilgningen til beredskapstroppen
med 25 mill. kroner til ytterligere utstyrsanskaffelser.
Utdanning og øvelser er også viktige elementer
i politiets beredskap og krisehåndtering. Politihøgskolen har etablert
en rekke utdanningstilbud på flere nivåer innenfor området sivil
krisehåndtering. Dette omfatter bl.a. stabskurs og årlige studier
for operasjonsledere og innsatsledere i politiet samt grunnkurs
i bekjempelse av terrorhandlinger.
Fra 2007 har Politidirektoratet gjennomført
en større årlig samvirkeøvelse, Øvelse Tyr, for å styrke politidistriktenes
evne til krisehåndtering. Øvelse Tyr 2011 skulle vært gjennomført
i regjeringskvartalet. Viktige momenter fra denne øvelsen vil imidlertid
inngå i øvelsen som er planlagt i 2012. Dette omfatter objektsikring
av en regjeringsbygning i Oslo.
Regjeringa vil i 2012 legge fram en helhetlig stortingsmelding
om samfunnssikkerhet. Jeg vil i denne meldingen legge opp til at
vi fortsatt har et høyt ambisjonsnivå for sivile øvelser.
Jeg vil også nevne at Justisdepartementet i
november 2010 startet et arbeid, den såkalte resultatreformen, som
bl.a. skal se på politiets oppgaver og organisering samt vurdere
utviklingen av politi- og lensmannsetaten – først og fremst for
å få opp en debatt ikke bare om ressurser, men også om hvordan vi
anvender ressursene. En sentral del av arbeidet vil være vurderinger
knyttet til beredskap, bemanning, utstyr og responstid. Angrepene
22. juli viser også at det er behov for å vurdere kapasitet, organisering
og andre spørsmål knyttet til driften av operasjonssentralene i
politidistriktene.
Det vil nødvendigvis måtte gå en grense for
hva som vil være en realistisk responstid for politiet, men jeg
mener det er viktig at også Stortinget går inn i denne debatten
rundt hva som er å anse som en akseptabel responstid.
Det fjerde hovedområdet jeg ønsker å trekke fram,
er utfordringer knyttet til kommunikasjon:
Kommunikasjon er helt sentralt for å kunne utføre
politioperasjoner og øvrig rednings- og beredskapsarbeid. Direktoratet
for nødkommunikasjon har evaluert hvordan nødnettet fungerte 22. juli
gjennom å analysere trafikkdata og opplysninger nødetatene har gitt
i ulike fora. I Oslo sentrum var omtrent 1 000 nødnettradioer i
bruk, og ved Utøya ble det registrert i underkant av 300 radioer.
Nytt nødnett er, som tidligere redegjort for,
ikke utbygd i Nordre Buskerud politidistrikt, hvor Utøya ligger.
Avstanden til Søndre Buskerud politidistrikt, hvor nødnettet er
utbygd, er imidlertid kort. Det medførte at nødnettradioer kunne
benyttes av bl.a. innsatspersonell som kom fra omliggende distrikter.
Under innsatsen ved Utøya ble det derfor en utfordring å håndtere kommunikasjon
mellom de ulike aktørene.
Nytt nødnett er som kjent etablert på det sentrale Østlandet.
Stortinget vedtok 9. juni 2011 at Nødnett skal bygges ut i hele
Fastlands-Norge. Dette er en betydelig satsing på økt samfunnssikkerhet som
vil gi nød- og beredskapsetaten i Norge et nytt og moderne radiosamband.
Regjeringa ser det som viktig å videreføre arbeidet med utvikling
og drift av et nytt landsdekkende nødnett. Det er derfor bevilgningen
er foreslått til 1,5 mrd. kr i 2012, for å sikre framdriften.
Redegjørelsen viser også at kapasiteten på nødnummer
112 kan være meget sårbar. Jeg er i denne forbindelse orientert
om at Politidirektoratet er i ferd med å vurdere behovet for å styrke operasjonssentralenes
mottakskapasitet, og, som sagt, det pågår altså et arbeid for å
se på hvordan vi organiserer dette over det ganske land i den varslede
stortingsmeldingen jeg henviste til i sted.
Robuste kommunikasjonsnett kan være avgjørende
i mange situasjoner. Prioritet i nettet for viktige meldinger er
en annen problemstilling. Også kapasiteten ved nødsentralene og
organiseringen av disse oppimot f.eks. samlokalisering er komplekse
utfordringer som vi må være villige til å gå inn i. Dette er også
en debatt jeg mener man må ta, og som relaterer seg til kapasitet,
strukturer og sårbarhet knyttet til kommunikasjonen nødetatene imellom.
Det femte hovedområdet jeg ser, er hvilken sikring
og beskyttelse av utsatte objekter vi skal ha i framtida:
Vi har lang tradisjon for at stortingsrepresentanter
og statsråder kan bevege seg fritt i samfunnet. Fra våre naboland
har vi imidlertid sett at det i lengre tid har vært et annet regime
for sikkerhet rundt rikspolitikere enn i Norge.
De ansatte på Stortinget og i departementene
har også krav på at tilstrekkelige sikkerhetstiltak iverksettes
på deres arbeidsplass. Jeg er i dag glad for å kunne konstatere
at de departementene som ble rammet av bombeeksplosjonen 22. juli, er
i god drift i nye eller midlertidige lokaler. Regjeringa eller departementene
var aldri satt ut av funksjon, men mange har fortsatt krevende arbeidsforhold.
Etter 22. juli er det iverksatt et arbeid som Fornyings-
og administrasjonsdepartementet leder, for å gjenoppbygge regjeringskvartalet
og for å gjennomgå sikkerheten for departementene der de i dag er
lokalisert. Angrepet kan nødvendiggjøre ytterligere sikkerhetstiltak.
Jeg mener at vi parallelt med dette arbeidet
må starte en prinsipiell debatt om hvordan vi som politikere ønsker
at vårt samfunn skal framstå. Regjeringa har etter 22. juli uttalt
at vi ønsker mer åpenhet og mer demokrati, men ikke naivitet. Samtidig
må vi sikre at de funksjoner som regjeringa og Stortinget innebærer,
ikke settes ut av funksjon. Jeg mener at man bør ha en bred, prinsipiell
debatt rundt nettopp disse spørsmålene.
For det sjette, samhandlingen mellom politi
og Forsvaret:
Norge er, som sagt, et langstrakt land og med
en spredt bosetting. Det vil ikke være hensiktsmessig at store etater
bygger seg opp uten tanke på samhandling. Derfor er ett av de forsvarspolitiske
målene i Norge at Forsvaret også skal bidra til å ivareta norsk
samfunnssikkerhet, redde liv og begrense følgene av ulykker, katastrofer,
terroranslag og angrep.
Som jeg har vist til tidligere, og som forsvarsministeren
vil gå nærmere igjennom, er Forsvarets bistand til politiet regulert
i en egen instruks. Videre er det opprettet en egen liaisonordning
mellom politi og forsvar som skal sikre rask respons. Vi bør likevel
kunne reise en debatt og gå inn i problemstillinger om man skal
se på ytterligere samhandling mellom politi og forsvar innenfor
de grenser som Grunnloven setter. Ansvarsforholdene er klargjort
de senere år og skulle i seg sjøl ikke være problematiske.
Det er viktig å respektere Forsvarets rolle
for å ivareta norsk suverenitet, men vi bør også se på om Forsvaret
i enda større grad bør legge vekt på sin bistandsfunksjon overfor
det sivile samfunn når det planlegges, investeres og øves. Både Forsvarets
og politiets rolle er å beskytte demokratiet, og å skape trygghet
for innbyggerne i Norge, innenfor sine respektive ansvarsområder.
Den debatten jeg her viser til, og som forsvarsministeren også kommer
inn på, er en debatt jeg også mener vi må ta.
Et sjuende og siste område er ikke minst omsorg for
og oppfølging av ofre og pårørende etter 22. juli. Kommunene har
i tida etter 22. juli hatt ansvaret for den psykososiale oppfølgingen
av de rammede. Dette ansvaret utøves i nært samarbeid med spesialisthelsetjenesten,
og kommunene understøttes av kompetanse fra de regionale ressurssentrene
om vold, traumatisk stress og sjølmordsforebygging. Helsedirektoratet
følger dette arbeidet, som har høy prioritet, og som fortsatt pågår.
Gjennom å tilby de rammede en fast kontaktperson, og gjennom å sørge
for en tett og proaktiv oppfølging, skal kommunene bidra til at
den enkeltes behov fanges opp, og at den enkelte får den hjelpen
han eller hun trenger.
Etter voldsoffererstatningsordningen kan terrorofrene
få erstatning av staten for økonomisk tap, oppreisning og menerstatning,
dersom dette ikke er dekket av andre ordninger. Regjeringa har i statsbudsjettet
for 2012 foreslått å øke bevilgningen med 30 mill. kr til voldsoffererstatningsmyndighetene
for å sikre en mer effektiv og god behandling av søknadene. Det
er besluttet at disse søknadene kan behandles sjøl om straffesaken
ikke er endelig avgjort.
Angrepene har i tillegg tydeliggjort de pårørendes
store behov for informasjon, og vi må se på om dagens håndtering
av dette er god nok.
Det påligger alle et ansvar som medmennesker
å være der for dem som trenger det etter disse hendelsene. Mange
er blitt påført veldig store lidelser, og de må aldri glemmes. Dette
vil utfordre oss på flere politiske nivåer og i lang tid framover.
Jeg har nå gitt en redegjørelse om bl.a. de
faktiske forholdene 22. juli, så langt jeg per dags dato er kjent
med saksforholdet, og vi offentliggjør altså alle innspill som faktaredegjørelsen
er basert på, i sin helhet i dag. Det er en videreføring av regjeringas
åpenhetslinje. For øvrig vil jeg nevne at Justisdepartementet har understreket
overfor våre relevante underliggende etater betydningen av å medvirke
til å gi informasjon til 22. juli-kommisjonen.
Vi har alle hatt tunge dager bak oss. Mange
sliter fortsatt og ser mørkt på framtida. Mange savner noen. 4. august
ble jeg bedt om å komme til Ullevål sykehus for å markere 18-årsdagen
til Viljar Hansen, en av ungdommene på Utøya som ble hardt skadet
av flere skudd. Han var hardt rammet og svak. Han tok meg straks
i hånda og sa: «Knut, det finnes så mange gode mennesker der ute.»
Det gleder meg enormt at Viljar i dag er oppe og går – og til alt
overmål er aktiv i lokalpolitikken, som nyvalgt representant i lokalstyret
i Longyearbyen. Kanskje hans innsats og stå-på-vilje kan stå som
et eksempel på statsministerens ord: «mer demokrati, mer åpenhet,
men aldri naivitet.»
Jeg har nå redegjort for bl.a. politiets innsats
og regjeringas tiltak mot terror både før og etter 22. juli. Helt
til slutt: Ansvaret for angrepene er ene og alene gjerningsmannens.
Det var et feigt angrep på demokratiet, på politisk engasjert ungdom
på Utøya, på regjeringa og statsforvaltningens ansatte.
Det påhviler oss alle et stort ansvar å vise
i ord og handling: at demokratiet skal vinne. Det er den politiske
debatten jeg nå har tatt til orde for.
I det følgende vil jeg redegjøre for relevante
sider ved forsvarssektorens rolle og ansvar knyttet til samfunnssikkerhet,
om Forsvarets ressurser til støtte for sivile myndigheter og om
hjemmelsgrunnlaget for slik støtte. Deretter vil jeg gi en framstilling
av forsvarssektorens håndtering den 22. juli og de påfølgende dagene.
Enkelte spørsmål har fått stor offentlig oppmerksomhet. De vil jeg
derfor belyse særskilt. Jeg vil også redegjøre for strakstiltak
som er iverksatt etter terroranslagene 22. juli. Regjeringen vil
også legge fram ny langtidsplan for Forsvaret til våren. Sivil-militært
samarbeid vil være en viktig del av denne planen. Noen problemstillinger
vil nok også måtte avvente 22. juli-kommisjonens rapport.
Forsvaret har som en av sine oppgaver å bidra
til ivaretakelse av samfunnssikkerheten og andre sentrale samfunnsoppgaver
ved ulykker, kriser, naturkatastrofer og terroranslag. Den kapasitet Forsvaret
har til å løse sine primæroppgaver, kan på anmodning stilles til
rådighet for politiet når det er behov for bistand.
Samtidig er det viktig å minne om at Forsvarets hovedoppgave
er å hevde Norges suverenitet og forsvare oss mot ytre angrep. Følgelig
har Forsvaret også primæransvar for å håndtere terroranslag som
konstateres å være et væpnet angrep i henhold til FN-paktens artikkel
51.
Politiet og Forsvaret er statens to sentrale
maktmidler. Sammen må politiet og Forsvaret tilrettelegge for at
deres virkemidler til enhver tid og på en mest mulig effektiv, samfunnsøkonomisk
og legitim måte kan møte de utfordringer vi står overfor.
Det er samtidig viktig å understreke at enkelte prinsipielle
og formelle forhold må ivaretas. De kan etter omstendighetene faktisk
hindre at den ene etaten bistår den andre. Forsvarets bistand til politiet
må som hovedregel ha et hjemmelsgrunnlag i formell lov. Dette følger
av Grunnloven § 99 annet ledd, som bestemmer at:
«Regjeringen er ikke berettiget til militær Magts Anvendelse
mod Statens Medlemmer, uden efter de i Lovgivningen bestemte Former».
Grunnlovsbestemmelsen er tolket slik at bistand til
terrorbekjempelse faller utenfor dette alminnelige forbudet. Bistand
i form av logistikk og administrativ støtte, eller bistand i forbindelse med
ulykker og naturkatastrofer, faller også utenfor bestemmelsens saklige
ramme om forbud mot anvendelse av militær makt.
Når det gjelder ettersøking, pågripelse og lignende
tiltak overfor farlige personer, kan det vises til lang og etablert
praksis for bistand fra Forsvaret, og at grunnlovsforbudet var myntet
på helt andre situasjoner. Dette medfører også at slik bistand er
ansett å falle utenfor bestemmelsens rekkevidde.
Bistand til enkelte andre former for kriminalitetsbekjempelse
krever imidlertid klar lovhjemmel. Menstadslaget i 1931 står fortsatt
i manges bevissthet som en viktig historisk hendelse som satte bruk
av såkalt militært ordensvern i nasjonale konflikter i fokus. Enheter
fra Hæren og Marinen ble mobilisert, men ble ikke satt inn som maktmiddel
i arbeidskonflikten den gang. Grunnlovsbestemmelsen har også vært gjenstand
for fokus i nyere tid, bl.a. i forbindelse med demonstrasjonene
i Stilla mot utbygging av Altavassdraget på begynnelsen av 1980-tallet.
På noen områder er det i dag etablert et særskilt lovgrunnlag
for militær bistand, bl.a. gjennom tolloven, kystvaktloven og politiloven.
For eksempel åpner politiloven for at den militære grensevakten
kan bistå politiet med grenseoppsyn på den norsk-russiske landgrense.
Innenfor disse prinsipielle og overordnede rammer
er samarbeidet mellom politiet og Forsvaret viktig for å kunne møte
dagens og morgendagens trusler. Ansvarsforholdene er klargjort de senere
år.
Samarbeidet mellom Forsvaret og politiet er
regulert gjennom bistandsinstruksen, fastsatt ved kongelig resolusjon
i 2003. Instruksen forvaltes av Forsvarsdepartementet. I instruksen
skilles det mellom ulike former for bistand: Med administrativ bistand
menes transport, utlån av teknisk utstyr og annen administrativ
støtte. Med operativ bistand menes bistand ved ulykker og naturkatastrofer
samt bistand som innebærer uskadeliggjøring og fjerning av eksplosiver
o.l. Håndhevelsesbistand omfatter ettersøking og pågripelse av farlige
personer samt bistand i situasjoner hvor det foreligger fare for
anslag av særlig skadevoldende karakter rettet mot vesentlige samfunnsinteresser.
Ved terrorhendelser kan militært personell benyttes til direkte bekjempelse
av terroristene som håndhevelsesbistand.
Administrativ og operativ bistand kan etter
anmodning fra vedkommende politimester klareres av Forsvarets operative
hovedkvarter. Håndhevelsesbistand krever klarering på politisk nivå.
I slike tilfeller sender Justisdepartementet en anmodning til Forsvarsdepartementet,
som godkjenner denne. I hastetilfeller etableres direktekontakt
mellom politiet og aktuell bistandsenhet for straks å starte planlegging,
uten å avvente formell beslutning om at bistand kan ytes. I nødssituasjoner
kan enhver sjef treffe innledende tiltak uten hensyn til den formelle
klarering for å unngå at verdifull tid går tapt.
Det er viktig å understreke at de formelle krav
til politisk godkjenning av håndhevelsesbistand ikke skal være til
hinder for raske og løpende avklaringer og godkjenninger underveis
når situasjonen krever det. En slik tilnærming ble lagt til grunn
22. juli.
Samarbeidet mellom justis- og forsvarssektoren i
krisesituasjoner og øvelser er forbedret i de senere årene. Dette
gjelder bl.a. hva angår prosedyrer og rutiner for bistandsanmodninger. Det
er opprettet god kontakt mellom Politidirektoratet og Forsvarets
operative hovedkvarter og mellom Politidirektoratet og Forsvarsstaben.
Fra 2007 har en liaison fra Forsvaret tjenestegjort i Politidirektoratet.
Noe senere ble en tilsvarende ordning fra Politidirektoratet til
Forsvarets operative hovedkvarter opprettet. Liaisonfunksjonen har
styrket kontakten mellom justis- og forsvarssektoren og spiller
en viktig rolle med hensyn til gjensidig oppdatering, informasjonsutveksling
og koordinering. Erfaringene fra 22. juli bekrefter at utveksling
av liaisonoffiserer er et viktig tiltak.
Også samarbeidet mellom Etterretningstjenesten og
Politiets sikkerhetstjeneste er styrket betraktelig de senere årene.
E-tjenestens hovedoppgave knyttet til terror er å identifisere grupper eller
individer i utlandet som har kapasitet til og intensjon om å angripe
Norge eller norske interesser. E-tjenesten støtter Politiets sikkerhetstjeneste
i saker som har spor til utlandet. Støtten skjer i hovedsak ved
innhenting av informasjon fra utlandet, teknisk støtte og analysekapasitet. Det
leveres i tillegg såkalt overskuddsinformasjon, bl.a. informasjon
fra samarbeidende tjenester om individer med tilknytning til Norge
eller norske forhold. Analytikere fra E-tjenesten og PST møtes jevnlig
for faglige diskusjoner og koordinering i pågående saker, eksempelvis knyttet
til trusselvurderinger ved VIP-reiser til utlandet og vurderinger
om internasjonal terrorisme.
22. juli var det tidlig klart at vi sto overfor
meget alvorlige kriminelle handlinger, og at hovedansvaret for å
håndtere situasjonen derfor lå hos politiet. Forsvarets oppgave
ble dermed å bistå politiet på best mulig måte.
Forsvarsdepartementet og Forsvaret har foretatt en
grundig gjennomgang av egen håndtering 22. juli og de påfølgende
dagene. Dette er grunnlaget for den redegjørelsen jeg gir i dag.
Dette grunnlaget danner også basis for Forsvarets innspill til den
pågående evaluering i politiet og 22. juli-kommisjonens arbeid i
tillegg til vårt eget oppfølgingsarbeid i kjølvannet av terroraksjonene.
Jeg bruker tidspunkter som er oppført i Forsvarets logger. Disse
må likevel tas med et visst forbehold, da de ikke nødvendigvis er
ført i sanntid på grunn av stort tidspress og høyt aktivitetsnivå.
Dette er forhold som 22. juli-kommisjonen og politiets egen evaluering
vil gå nærmere inn i.
Jeg vil gjøre oppmerksom på at personell fra Forsvarsdepartementet
etablerte seg i Forsvarsstabens situasjonssenter den 22. juli fra
kl. 15.30. Situasjonssenteret understøtter i kriser både Forsvarsdepartementet
og Forsvarsstaben. Hovedoppgaven er å etablere og formidle situasjonsforståelse,
herunder loggføring.
Bomben gikk av i regjeringskvartalet kl. 15.26. Klokken
15.32 hadde jeg den første kontakten med eget departement. Forsvarsdepartementet og
Forsvarsstaben etablerte umiddelbart et krisehåndteringsapparat
basert på vaktbemanning, forsterket av det personellet som fortsatt
var på jobb da bomben smalt, samt innkalte forsterkninger. Det ble
iverksatt varsling til Forsvarets politiske og militærstrategiske
ledelse, og kl. 15.50 var alle varslet i henhold til varslingslisten.
Vaktpersonell ved Hans Majestet Kongens Garde
reagerte umiddelbart på eksplosjonen i regjeringskvartalet, og ca.
kl. 15.40 er det registrert kontakt mot Den Kongelige Politieskorte. Fra
kl. 15.51 er det loggført at Garden har fulgt sin egen varslingsplan
og iverksatt forsterkning av vaktholdet ved de kongelige residenser
på Slottet, Bygdøy og Skaugum i henhold til deres stående oppdrag.
Forsvaret har et selvstendig ansvar for å sikre militære
mål, også i fredstid. Forsvaret iverksatte således egne terrorberedskapstiltak
ved avdelinger over hele landet, herunder vakthold og sikring av
Forsvarets ledelsesbygg på Akershus, i tillegg til de nevnte kongelige
residenser.
E-tjenesten opprettet kontakt med Politiets
sikkerhetstjeneste ca. kl. 15.40. E-tjenestens situasjonssenter
er bemannet på døgnkontinuerlig basis. I tillegg kalte E-tjenesten
inn ekstra personell for å undersøke eventuelle spor fra utlandet og
begynne analysearbeidet innenfor eget ansvarsområde. En liaison
fra E-tjenesten var på plass hos Politiets sikkerhetstjeneste 22. juli
kort tid etter kl. 17.00.
Forsvarsdepartementet ga tidlig tilbud om at Regjeringens
kriseråd og Krisestøtteenheten kunne ta sete i Forsvarsdepartementets
lokaler da Krisestøtteenhetens lokaler i Justisdepartementet måtte
evakueres.
Klokken 16.21 ga jeg klar beskjed til Forsvarsdepartementet
om at alle anmodninger fra politiet om bistand skulle etterkommes
raskt og effektivt. Dette ble videreformidlet til Forsvaret.
Mange av Forsvarets avdelinger iverksatte egne interne
forberedelser i påvente av mulig anmodning fra politiet. Mange avbrøt
på eget initiativ ferie og meldte seg til tjeneste ved sin avdeling. Det
ble svært raskt opprettet kontakt på taktisk nivå mellom politiet
og enkelte avdelinger i Forsvaret som er spesielt forberedt på støtte
til politiet.
Forsvarets faste liaison i Politidirektoratet
tok plass i direktoratets lokaler kl. 16.55. I tillegg ble det kl.
21.50 etablert liaison fra Forsvarets operative hovedkvarter ved
Oslo politidistrikt.
Oppsummert mottok Forsvarsdepartementet i alt fem
formelle anmodninger fra politiet om håndhevelsesbistand. Alle anmodningene
ble først varslet muntlig per telefon til Forsvarsdepartementet
og Forsvarsstaben. Det ble varslet tilbake at anmodningene ville
bli innvilget. Forsvaret hadde allerede igangsatt klargjøring av
de relevante ressurser før politiet anmodet om disse. I etterkant
ble det framsendt skriftlige anmodninger, og disse ble formelt skriftlig
besvart.
Jeg vil nå redegjøre for disse fem anmodningene om
håndhevelsesbistand. Det er altså tidspunktene som er loggført i
Situasjonssenteret, som oppgis.
Den første skriftlige bistandsanmodningen er loggført
mottatt i Situasjonssenteret kl. 19.09, og skriftlig innvilget av
Forsvarsdepartementet kl. 19.33. Denne omhandlet håndhevelsesbistand fra
Forsvarets spesialkommando. Situasjonssenteret har i tillegg loggført
at denne anmodningen ble mottatt muntlig kl. 18.44, og muntlig innvilget
kl. 19.06. Forsvaret var på forhånd kjent med at den ville komme
gjennom muntlig dialog, og forberedelser var allerede iverksatt
på dette tidspunktet. Styrker fra Forsvarets spesialkommando sto
i beredskap fram til 24. juli, men ble ikke satt i aksjon.
Den andre skriftlige bistandsanmodningen er loggført
mottatt i Situasjonssenteret kl. 19.26, hvor det i tillegg ble anmodet
om håndhevelsesbistand fra helikopter og eksplosivryddetjenesten.
Denne ble skriftlig innvilget av Forsvarsdepartementet kl. 20.06.
Situasjonssenteret har loggført at denne anmodningen ble mottatt
muntlig kl. 18.14. Da var allerede eksplosivrydderessurser i operativ
bistandsstøtte til politiet i Oslo sentrum, og helikopterressursene
var under full klargjøring. Situasjonssenteret har loggført at anmodningen
ble muntlig innvilget kl. 19.22.
Jeg kommer tilbake til helikopterberedskapen senere
i redegjørelsen. La meg først utdype videre når det gjelder eksplosivryddetjenesten.
Cirka kl. 15.35 ringte sjef Forsvarets ammunisjons-
og eksplosivryddeskole til Forsvarets operative hovedkvarter for
å diskutere mulig behov for bistand fra eksplosivryddetjenesten
i Forsvaret. Forsvarets operative hovedkvarter besluttet meget hurtig
at slikt personell skulle sammendras og klargjøres på Sessvollmoen
raskest mulig. Cirka kl. 15.54 alarmerte Forsvarets operative hovedkvarter
Forsvarets eksplosivryddeberedskap. Beredskapen ble denne dagen
ivaretatt fra Ørland. Cirka kl. 18.00 var det første laget klart
for innsats fra Youngstorget. Andre lag var klart ca. kl. 18.45.
Det tredje laget ble transportert med Sea King-helikopter fra Ørland til
Oslo og landet ca. kl. 18.58. De ble deretter kjørt umiddelbart
til Oslo sentrum, og det fjerde laget kom noe i etterkant av dette.
Ressursene ble senere omdisponert fra Oslo sentrum til å bistå politiet
både på Utøya og på Åsta.
Den tredje skriftlige bistandsanmodningen er loggført
mottatt i Situasjonssenteret kl. 22.52, og skriftlig innvilget kl.
23.09. Denne gjaldt håndhevelsesbistand fra HV-02 til vakt og sikring
i Oslo på aktuelle objekter, herunder regjeringskvartalet og Stortinget.
Forsvaret har i tillegg loggført at denne anmodningen ble mottatt
muntlig kl. 22.24. Politiet var da kjent med at den ville bli innvilget.
Det ble senere avklart at Heimevernet skulle støtte politiet i objektsikring
av utvalgte objekter med virkning fra lørdag 23. juli kl. 06.00.
Den fjerde skriftlige bistandsanmodningen er loggført
mottatt i Situasjonssenteret kl. 23.09 og gjaldt håndhevelsesbistand
fra ytterligere tre Bell- og to Lynx-helikoptre for å kunne opprettholde
luftstøtte over tid. Denne anmodningen ble skriftlig innvilget fra Forsvarsdepartementet
kl. 23.56. Da var forberedelser allerede iverksatt, og politiet
var informert på forhånd.
Den femte skriftlige bistandsanmodningen er loggført
mottatt i Situasjonssenteret 23. juli kl. 02.15 og omhandlet håndhevelsesbistand
fra Garden til vakt og sikring på utvalgte objekter i Oslo sentrum.
Bistandsanmodningen ble skriftlig innvilget fra Forsvarsdepartementet
kl. 03.30. Anmodningen gjaldt objektsikring med spesiell vekt på
Utenriksdepartementet, regjeringskvartalet, Stortinget og Miljøverndepartementet,
med virkning fra 23. juli kl. 06.00.
Både Heimevernet og Garden var i stand til å iverksette
oppdragene til angitt tid grunnet de forberedelser som allerede
var iverksatt på forhånd.
Også i de påfølgende dagene, fra 23. til 25. juli, fortsatte
bistanden fra flere enheter i Forsvaret til politiet. Eksplosivryddelag
deltok i Oslo sentrum, på Utøya og på gjerningsmannens gård på Åsta.
Garden og Heimevernet opprettholdt vakt og sikring av sentrale bygninger
i Oslo sentrum. Ytterligere tre Bell-helikoptre og to Lynx-helikoptre
ble – som jeg nevnte – flyttet fra Bardufoss til Rygge for å stå
til disposisjon for politiet fra 23. juli. Disse ble ikke benyttet.
Analyseressurser fra E-tjenesten ble formelt avgitt
til PST med full instruksjonsmyndighet, bl.a. for å avdekke gjerningsmannens
eventuelle internasjonale nettverk og forbindelser. Personellet
var avgitt til PST i perioden 22. juli–9. august i år.
I tillegg bisto en rekke spesialister innen
stressmestring, toksikologi og samband. En rekke andre relevante
kapasiteter fra alle forsvarsgrener ble klargjort for mulig bistand,
men ikke alle ble benyttet.
Totalt var ca. 530 mannskaper involvert i støtte til
politiet i perioden 22.–25. juli, i tillegg til at en rekke stabsfunksjoner
i Forsvarsdepartementet, Forsvarsstaben, Forsvarets operative hovedkvarter
og E-tjenesten ble forsterket.
Også i perioden etter den akutte krisehåndteringen
har Forsvaret bidratt med bistandsressurser, bl.a. i forbindelse
med de overlevendes og pårørendes besøk til Utøya 19. og 20. august.
I tillegg deltok personell fra Forsvaret i forbindelse med planleggingen
og gjennomføringen av den nasjonale minneseremonien i Oslo Spektrum
21. august. Forsvaret har også bistått med mye støtte til traumebehandling
og oppfølging av berørt personell i sivil sektor gjennom deltakelse
fra flere av Forsvarets stressmestringsteam.
Fram til sommeren 2009 opprettholdt Forsvaret en
beredskap med Bell-helikoptre på Rygge. Denne helikopterkapasiteten
kunne etter anmodning også bistå politiet med administrativ transportstøtte
og håndhevelsesbistand.
I 2009 ble det besluttet å forlenge det norske
helikopterbidraget i Afghanistan, det såkalte Norwegian Aeromedical
Detachment – vi kjenner det som NAD. Regjeringen konsulterte Stortinget
om denne forlengelsen som også ville redusere beredskapen i Norge,
2. april 2009. Det ble presisert i brev til Justisdepartementet
i september 2009 at beredskapen på Rygge ville bli avviklet, og
at Forsvaret ikke lenger hadde helikoptre som til enhver tid ville
være klare innenfor en gitt beredskapstid. Det ble samtidig understreket
at enhver anmodning om helikopterstøtte vil bli behandlet på vanlig
måte, men vil være avhengig av den til enhver tids- og stedsmessige
tilgjengelige kapasitet.
Bell-helikoptrene på Rygge hadde altså ikke
beredskapspålegg 22. juli i år. På tross av dette, og ferietid,
var helikoptrene i lufta før den formelle skriftlige anmodningen
om bistand forelå.
Så la meg derfor redegjøre for den aktiviteten som
er registrert forut for dette: Allerede kl. 16.20 varslet Forsvarets
operative hovedkvarter luftvingen på Rygge om å skaffe oversikt
over tilgjengelige helikoptre og mannskap. Fra kl. 16.36 ble innkalling
av mannskaper iverksatt. Forsvaret har loggført at Politiets beredskapstropp
tok kontakt med Bell-skvadronen på Rygge ca. kl. 16.50 for å få
tilbakemelding på hva som kunne forventes av luftstøttekapasitet.
På dette tidspunkt var ingen helikoptre klargjort, men det ble opplyst
at de ville bli gjort tilgjengelige for politiet så raskt som mulig.
Bell-helikoptre tok av fra Rygge kl. 18.57, 19.18 og 19.37.
Etter terroren 22. juli har Justisdepartementet
og Forsvarsdepartementet i fellesskap vurdert tiltak for på kort
sikt å bedre helikopterberedskapen til støtte for politiet. Ett
av tiltakene er etablering av militær beredskap med to Bell-helikoptre
på Rygge fra 1. oktober i år som etter anmodning kan støtte politiet
innen to timer med transport i akutte situasjoner. Med betydelig
velvilje fra et hardt presset miljø og tilførsel av nyutdannet personell
er det nå mulig å etablere denne beredskapen. Kapasiteten er begrenset
til administrativ transport og omfatter ikke håndhevelsesbistand.
Ordningen skal foreløpig gjelde fram til 1. august 2012. Forlengelse utover
dette vil bli vurdert.
Heimevernets struktur og kapasitet er etablert for
å løse de militære oppgavene. Heimevernet har i dag et territorielt
ansvar og løser oppdrag som bl.a. militært vakthold og sikring av
viktige objekter og infrastruktur. Heimevernet vil også kunne yte
bistand til politiet på anmodning. Heimevernets innsatsstyrker trener
på slike oppdrag og er derfor særlig relevante for slike oppgaver. Det
var innsatsstyrkene fra HV-02, lokalisert i Oslo, og HV-05, lokalisert
på Elverum, i tillegg til Garden som bisto politiet med objektsikring
i Oslo sentrum hele den aktuelle helgen. Dersom det hadde vært behov
for ytterligere styrker, ville innsatsstyrker fra andre heimevernsdistrikter
i regionen samt Sjøheimevernskommandoen også kunne blitt satt inn.
Det er verdt å merke seg at Heimevernet stilte godt innenfor de
beredskapstider som er satt, selv om det var midt i fellesferien.
Spørsmål vedrørende Heimevernets tilgang på våpen
og ammunisjon har også vært omtalt i det siste. Det har framkommet
påstander om at den korte reaksjonstiden 22. juli medførte utfordringer
i forbindelse med uttak av tennstempler og ammunisjon fra lager.
HV skal ha våpen og ammunisjon tilgjengelig innenfor gitte tidsrammer.
Da operasjonene 22. juli krevde raskere responstid enn hva disse
rammene forutsetter, hadde HV begrensede mengder ammunisjon tilgjengelig
i Oslo. Jeg kan bekrefte at noen av HVs personell innledningsvis
ble oppsatt med skarp ammunisjon opprinnelig beregnet for øvingsformål.
Forsvarets bruk av denne ammunisjonstypen er tillatt i operasjoner
i fredstid.
Den korte reaksjonstiden innebar en utfordring med
hensyn til tennstemplene. La meg minne om at etter flere tilfeller
av tyverier av våpen fra HV-soldatenes bopel og enkelte tilfeller
av affektdrap hvor heimevernsvåpen var benyttet, vedtok Stortinget
gjennom Budsjett-innst. S. nr. 7 for 2006–2007 at inndragning av
våpnenes tennstempel skulle gjøres til en permanent ordning. Jeg
vil forsikre meg om at det i framtiden finnes ordninger som ikke
unødig forsinker HVs evne til å stille klar.
I kjølvannet av terrorangrepene 22. juli er
det naturlig at alle sider ved forsvarssektorens støtte til sivile
etater ved alvorlige hendelser, ulykker og katastrofer gjennomgås,
med den målsetting å sette Forsvaret enda bedre i stand til å yte
støtte til det sivile samfunn. Både beredskap, ressurser og samarbeidsordninger
med sivil sektor må gjennomgås.
Noen tiltak er allerede iverksatt. Helikopterberedskapen
er, som jeg nettopp nevnte, styrket for å gi bedre evne til å bistå
politiet. I samarbeid med Justisdepartementet ble det allerede før 22. juli
igangsatt et arbeid for å gjennomgå gjeldende prinsipper for politiets
og Forsvarets utpeking, klassifisering og sikring av objekter med sikringsstyrker.
Erfaringene fra 22. juli vil bli trukket inn i dette arbeidet.
Videre vil det i samarbeid med Justisdepartementet
bli gjennomført en vurdering av bistandsinstruksen med fokus på
å vurdere dens anvendelsesområde, prosedyrer og kommandoforhold.
Jeg ga den 12. september forsvarssjefen en presisering
av mandatet for hans pågående arbeid med det fagmilitære rådet til
kommende langtidsplan. Han fikk her i oppdrag å vurdere hvordan Forsvarets
ressurser kan innrettes og disponeres mer hensiktsmessig med tanke
på å yte bistand til politiet innenfor gjeldende oppgaver og ansvarslinjer.
Jeg mottar det fagmilitære rådet 24. november i år.
Det vil bli vurdert om det i Forsvarets egne prosedyrer
bør innarbeides et krav om at det straks settes i gang interne forberedende
aktiviteter dersom en alvorlig krisesituasjon oppstår eller man
har mistanke om at en slik kan oppstå, og det kan bli aktuelt med
bistand fra Forsvaret. En slik proaktiv tilnærming vil imidlertid
ha ressursmessige konsekvenser og må nøye vurderes i det videre
arbeid.
Likeledes bør det fra politiets side vurderes
om det i manualene bør innarbeides mer konkrete krav om proaktiv
varsling til Forsvaret i krisesituasjoner der det senere kan oppstå
et behov for bistand.
Forsvarsjefens fagmilitære råd inngår i grunnlagsmaterialet
for regjeringens arbeid med ny langtidsplan for Forsvaret. Denne
vil bli lagt fram våren 2012. Regjeringen vurderer ytterligere tiltak
som kan ha konsekvenser for Forsvarets kapasiteter, struktur og
organisasjon. Det er derfor nødvendig å se disse tiltakene i en
mer helhetlig ramme.
I henhold til gjeldende langtidsplan for Forsvaret 2009–2012,
St.prp. nr. 48 for 2007–2008, skal Forsvarets bidrag til ivaretakelse
av samfunnssikkerheten gjennomføres med utgangspunkt i den struktur,
kompetanse og de kapasiteter som er etablert for å løse Forsvarets
primæroppgaver knyttet til militært forsvar. Det er i utgangspunktet
ikke satt av øremerkede midler til samfunnssikkerhetsoppgavene.
De er som sådan ikke dimensjonerende for Forsvarets innretting.
Imidlertid har flere av deloppgavene i denne
kategorien for alle praktiske formål betydning for sammensetning
og utvikling av begrensede deler av Forsvarets operative struktur.
Eksempler på dette er allerede nevnt. Det er Kystvaktens bistand
innen fiskerioppsyn, kystberedskap og slepebåtberedskap, og også
Forsvarets spesialkommando med støttehelikopter på beredskap for
maritim kontraterror.
I den videre utvikling av Forsvarets struktur
og organisasjon vil det bli tatt høyde for at Forsvaret kan bli
pålagt flere eksplisitte, men begrensede oppgaver knyttet til ivaretakelse
av samfunnssikkerheten. Disse oppgavene kan for alle praktiske formål
få en enda større betydning for Forsvarets videre utvikling enn
tilfellet har vært hittil.
Ytterligere tiltak som følge av anbefalingene
fra 22. juli-kommisjonen kan heller ikke utelukkes. Jeg vil alt
nå understreke at vi må evne å håndtere det uventede. Det er derfor
viktig å videreutvikle robuste og fleksible ordninger for beredskap
og krisehåndtering hvor alle samfunnets ressurser kan opptre i samspill,
og som øves regelmessig. Bare slik kan vi være best mulig forberedt
til å håndtere bredden av de sikkerhetsutfordringer framtiden kan
bringe.
Kommisjonen har et bredt mandat for sitt oppdrag
og vil også kunne komme opp med synspunkter og anbefalinger som
angår rollefordelingen mellom forsvarssektoren og sivile aktører
i krisehåndteringssammenheng. Dette er i så fall en debatt jeg hilser
velkommen.
Avslutningsvis vil jeg gjerne få benytte anledningen
til å takke alle som gjorde en innsats den 22. juli – både forsvarssektoren
og hele samfunnet for øvrig. Vi vet allerede at det ble gjort innsats
som reddet liv, som bisto både dem som ble rammet, og deres pårørende,
og som beskyttet samfunnets interesser, verdier og holdninger.
Vi vet også at vi helt sikkert har lærdommer
å ta med oss fra det som skjedde, og hvordan hendelsene ble håndtert.
I tillegg til den viktige jobben kommisjonen nå gjør, er jeg derfor
glad for å få lov til å redegjøre her i Stortinget i dag sammen
med justisministeren.
Min svenske kollega besøkte justisministeren
og meg selv for to uker siden. Han minnet oss på hvordan Sverige
fortsatt har usikkerhet og granskninger rundt det som skjedde ved
Estonia-ulykken. Dette viser at usikkerhet ofte vedvarer i lang
tid etter slike nasjonale katastrofer. Målet vårt må være å etablere
så mye fakta og informasjon tidlig, at de som blir rammet, og deres pårørende
ikke føler at usikkerheten vil følge dem i lang tid framover, og
at vi så raskt som mulig har sikret at vi har en samlet ressursbruk og
beredskap som gjør oss best mulig rustet for framtiden.
Jeg viser til brev fra Stortinget, Den særskilte komité,
datert 9. desember 2011. I brevet bes det om svar på fire spørsmål
vedrørende prosjektet Global Shield.
Global Shield er et prosjekt som skal overvåke kjemikalier
og prekursorer
1) Utgangsstoff som benyttes for å produsere et annet
stoff som kan brukes til å lage eksplosiver. Prosjektet ble
fremmet av USA og støttet på møte i World Customs Organisation (WCO),
”Enforcement Committee” 2.-5. mars 2010. Prosjektet Global Shield
varte opprinnelig fra 1. november 2010 til 30. april 2011. WCO Council
vedtok i juni 2011 å videreføre Global Shield som et langsiktig
program.
WCO-sekretariatet opprettet Global Shield Steering
Group som gjennomførte et planleggingsmøte 4.- 5. mai 2010. På møtet
deltok United Nations Office on Drugs and Crime (UNODC), Interpol,
WCO og noen enkeltland, herunder USA. Norge var representert ved
Toll- og avgiftsdirektoratets tollutsending i Brussel, i egenskap
av å være leder for tollattachegruppen i Brussel.
Oppstartsmøte for prosjektet var 4 -8. oktober 2010
i Brussel. Her deltok 86 land. Global Shield-prosjektet var, som
alle andre WCO-prosjekter, basert på frivillig deltakelse. Norske tollmyndigheter
valgte å delta ettersom temaet fremstod som aktuelt og at det var
ønskelig å bygge kunnskap om denne type vareførsel. Toll- og avgiftsetaten
var representert ved tollutsendingen i Brussel og en tjenestemann
fra Toll- og avgiftsdirektoratet. Deltakerlandenes politimyndigheter
var gjennom Interpol invitert til oppstartsmøtet. Norsk politi deltok
ikke.
Prosjektet er rettet mot følgende 14 kjemikalier og
prekursorer:
Kjemisk betegnelse |
Nitric acid |
Sodium chlorate |
Potassium chlorate |
Potassium perchlorate |
Potassium nitrate |
Hydrogen peroxide |
Nitromethane |
Acetone * |
Acetic anhydride * |
Urea |
Ammonium nitrate |
Sodium nitrate |
Calcium ammonium nitrate |
Aluminium power |
* Acetone og Acetid anhydrid er regulerte
kjemikalier som prekursorer for produksjon av narkotika. De andre
12 kjemikaliene er ikke forbudte eller regulerte varer i Norge.
Prosjekt Global Shield var rettet mot rapportering
av enkeltforsendelser av eksport samt oversendelse av statistikk
for både import og eksport av de aktuelle kjemikaliene og prekursorene. Toll
og avgiftsdirektoratet opplyser om at de på eget initiativ utvidet
overvåkingen av enkeltforsendelser til også å omfatte import av de 14 kjemikaliene til Norge.
På grunnlag av lister fra deklarasjonssystemet TVINN
og risikoindikatorer utarbeidet av prosjektet sentralt, skulle eksportforsendelser
av de 14 kjemikaliene og prekursorene identifiseres og rapporteres
til WCO og til mottakerlandet. Fra norsk side er det ikke innrapportert
eksportforsendelser til WCO, det er kun rapportert statistiske opplysninger
i standardisert form om både import og eksport. Norge har heller
ikke mottatt rapporter om enkeltforsendelser som er eksportert fra
andre land med mottakeradresse i Norge.
Kontaktpersoner i PST og Kripos ble etablert ved
prosjektets oppstart. Ved til sammen fire anledninger, hvorav en
gang før oppstart av prosjektet, ble det oversendt informasjon om
enkeltforsendelser av import til kontaktperson i PST. Av disse var
oversendelsen som omfattet den mistenkte i terrorsaken den klart
største. Denne oversendelsen var et resultat av overvåkning i TVINN,
søk på Internett og søk i Valutaregisteret. Informasjonen i denne oversendelsen
ble ikke rapportert til WCO som en del av det internasjonale prosjektet
Global Shield, men var en del av den nasjonale oppfølgingen knyttet
til import. Til Kripos ble det i samsvar med deres ønsker kun oversendt
teknisk og generell informasjon.
Prosjektet Global
Shield varte fra 1. november 2010 til 30. april 2011. WCO-rådet
vedtok i juni 2011 å videreføre Global Shield som et langsiktig
program. WCO-sekretariatet fikk mandat til å starte planlegging
av programmet. Sekretariatet har opprettet ”Advisory Group to Programme Global
Shield” for mer detaljert planlegging av programmet. Første møte
i denne gruppen ble avholdt 9. desember 2011 i Brussel. Norge var representert
med tollutsendingen i Brussel, en tjenestemann fra Toll- og avgiftsdirektoratet
og en representant fra PST.
Toll- og avgiftsdirektoratet har som prosjektdeltaker
mottatt sluttrapporten om Global Shield. Rapporten er utarbeidet
av USAs tollmyndigheter (United States Immigration and Customs Enforcement)
og distribuert til deltakerland av WCO. Rapporten er merket ”Law
enforcement sensitive – For official use only”.
I rapporten er terrorangrepet i Norge omtalt
med følgende ordlyd i rapportens sammendrag: ”The July 2011 bombing
in Norway demonstrates that a coordinated effort as developed under
Programme Global Shield is necessary and that no country is immune
from terrorist acts”. Ellers blir Norge nevnt i forbindelse med
en eksportforsendelse av kunstgjødsel fra Norge til Kenya. ”The
CEN application
WCO - Customs Enforcement Network application–
dataverktøy for rapportering i Global Shield. reported
one undisclosed shipment of ammonuim nitrate to Kenya from Norway
in February 2011”. Utover dette er det kun henvist til Norge i lister
over deltakerland og i statistikkoversikter.
Jeg kan ikke se at rapporten inneholder noen
formuleringer om at ”terrorangrepet 22. juli kunne vært avverget
dersom norske toll- og politimyndigheter hadde samarbeidet bedre”.
Jeg er heller ikke kjent med at det foreligger andre rapporter om
Global Shield.
Samarbeidet mellom toll- og politimyndighetene på
dette området gjelder primært informasjonsutveksling. Spesielt gjelder
dette eksportkontroll av strategiske varer, der både Toll- og avgiftsdirektoratet
og PST bidrar ovenfor Utenriksdepartementet, som er regelverkseier
for eksportkontroll av strategiske varer.
Toll- og avgiftsdirektoratet har nå igangsatt
et arbeid der formålet er å vurdere hvordan etaten kan bli en enda
mer relevant medhjelper for politiet i terrorbeskyttelsen. Toll-
og avgiftsetaten har særskilt kompetanse innen vareførsel og vareinformasjonsbehandling.
Toll- og avgiftsdirektoratet har allerede informert 22. juli-kommisjonen
om at etaten kan bidra på disse områdene også i fremtiden.
Når det gjelder spørsmålets siste del, viser
jeg til besvarelsen av spørsmål nummer 15 fra Justisministeren.
I tillegg legger jeg til følgende informasjon fra Toll- og avgiftsdirektoratet.
Mistenktes navn ble formidlet til PST ved ett
tilfelle. Dette ble gjort i en e-post 3. desember 2010 fra en tjenestemann
i Toll- og avgiftsdirektoratet til dedikert kontaktperson i PST.
Bakgrunnen var at Toll- og avgiftsdirektoratet hadde oppdaget en
importdeklarasjon (tolldeklarasjon) til en privatperson av en vare
som ble overvåket i prosjektet Global Shield. Denne privatpersonen var
ikke mistenkte, men søk i valutaregisteret og på nettet identifiserte
den polske eksportøren. Ytterligere søk i valutaregisteret for perioden januar-november
2010 resulterte i en liste over betalinger fra 41 personer fra Norge
til det polske firmaet. Den mistenkte i terrorsaken var en av disse
41 personene. Det fremkom på denne listen at den mistenkte, ved
ett tilfelle, hadde overført NOK 121,22 til det polske firmaet. Denne
transaksjon var datert 22. november 2010. TAD overførte informasjonen
til kontaktpersonen i PST som vedlegg til en e-post. Listen er hentet
fra valutaregisteret og gav ikke informasjon om hva den mistenkte
i terrorsaken kjøpte.
Sluttrapporten fra prosjektet Global Shield
er utarbeidet av USAs tollmyndigheter og er distribuert av WCO-sekretariatet
til deltakerland i Global Shield. Rapporten er merket med ”Law enforcement
sensitive” og ”For official use only”. I besvarelsen av spørsmål
2 har jeg gjengitt hele rapportens omtale av terrorangrepet i Norge.
Rapporten kan om ønskelig gjøres tilgjengelig for Den særskilte
komité.
Jeg viser til henvendelse fra Den særskilte
komité sendt 9. desember 2011 om hvilken rolle skolen kan spille
for å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme.
Norsk skole har et bredt samfunnsmandat. I formålsparagrafen
(opplæringsloven § 1-1. Formålet med opplæringa)
står blant annet følgende:
Opplæringa i skole og lærebedrift
skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører mot verda
og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt
og forankring.
Opplæringa skal byggje
på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik
som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik,
tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som òg kjem til uttrykk i
ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane.
(…)
Opplæringa skal gi innsikt
i kulturelt mangfald og vise respekt for den einskilde si overtyding. Ho
skal fremje demokrati, likestilling og vitskapleg tenkjemåte. (…)
Elevane og lærlingane skal
lære å tenkje kritisk og handle etisk og miljøbevisst. Dei skal
ha medansvar og rett til medverknad.
Skolen og lærebedrifta
skal møte elevane og lærlingane med tillit, respekt og krav og gi
dei utfordringar som fremjar danning og lærelyst. Alle former for
diskriminering skal motarbeidast.
Videre er skolen pålagt å utføre et aktivt og
systematisk arbeid for å fremme et godt psykososialt miljø, der
den enkelte elev kan oppleve trygghet og sosial tilhørighet jf.
opplæringsloven Kap. 9a. Elevane sitt skolemiljø.
I norske skoler arbeides det hver dag med å oppfylle samfunnsmandatet
og det er gjennom det daglige systematiske arbeidet at skolen har
sin viktigste forebyggende rolle.
Regjeringen har lagt vekt på bedring av elevenes faglige
resultater og mestring av grunnleggende ferdigheter. Dette er nødvendig
for å bedre kvaliteten i norsk skole og for å bedre gjennomføringen
av videregående opplæringen. Denne innsatsen skal ikke fortrenge
skolens systematiske arbeid for å utvikle elevenes holdninger og
verdier og for et godt skolemiljø. Tvert i mot vet vi at faglig
gode resultater og evnen til å delta aktivt i samfunnet ofte forsterker
hverandre. Tidlig innsats i både barnehage og skole og arbeidet
for å få flere til å fullføre videregående opplæring er også viktige
tiltak for å bidra til å oppfylle skolens brede samfunnsmandat.
Skolen skal lære elevene å omgås hverandre med respekt.
Å utvikle etisk, sosial og kulturell kompetanse og en demokratisk
forståelse og deltakelse er en viktig del av grunnlaget for dette.
Sosial kompetanse er en grunnleggende forutsetning for at barn og
unge skal kunne forholde seg til en mangfoldig og inkluderende virkelighet.
For å nå dette må alle som forholder seg til barn og unge involveres.
I tråd med læreplanverket for Kunnskapsløftet skal arbeidet med
sosial kompetanse være en råd tråd gjennom hele grunnopplæringen.
Utdanning er det viktigste redskapet vi har
for å formidle kunnskap, forståelse og evne til kritisk tenkning.
Det fellesskap og de verdier som blir formidlet i skolen har stor
betydning for en effektiv forebygging av voldelig ekstremisme.
På skolen skal hele eleven ivaretas. Lærerne
og andre på skolen møter elevene hver dag, og vil normalt kunne
merke seg elever som har problemer av ulikt slag. Det er likevel
viktig å være klar over at pedagogisk personale har begrenset kompetanse
til å gjøre noe med bakenforliggende årsaker til problemer. I slike
tilfeller er den viktigste oppgaven å få til et godt og tett samarbeid
med foreldrene, og sette barn og foreldre i kontakt med relevante
hjelpeinstanser.
Jeg er glad for at ICCS-undersøkelsen fra 2009 (International
Civic and Citizenship Education Study) viser at norske elever har
gode kunnskaper om demokrati og samfunnsforståelse. Norske elever
deltar mer enn elever i mange andre land, i skolens demokratiske
fora. I de norske lærernes vurdering av betydningsfulle temaer i
demokratiundervisningen, rangeres stimulering,
samt å fremme elevenes evne til kritisk og
uavhengig tenkning som viktigst. Disse resultatene dokumenterer
at skolen i stor grad legger vekt på det å hjelpe elevene i utviklingen
sosial kompetanse og at de også lykkes i dette. Til tross for gode
resultater må vi fortsatt vie dette området stor oppmerksomhet.
Jeg har vist til både formålsparagrafen og deler av
lovverket som skal sikre elevene et godt og inkluderende skolemiljø
(kap. 9a). Læreplanverket for Kunnskapsløftet bygger det videre
på dette.
I den generelle delen av læreplanverket for Kunnskapsløftet
som gir en overbygning for grunnopplæringen, understrekes det at
skolen ikke bare har faglige mål, men også mål om sosial og personlig
utvikling. Opplæringen skal bidra til å utvikle sosial tilhørighet,
toleranse, refleksjon, og demokratisk deltakelse som er sentralt
for at barn og unge skal kunne mestre ulike roller i både skolehverdagen,
i fritiden og senere i livet. Utvikling av barn og unges sosiale
kompetanse gir grunnlaget for å videreføre og utvikle viktige samfunnsmessige
verdier og holdninger for fremtiden.
Mange av kompetansemålene i fag som samfunnsfag,
religion livssyn og etikk og norsk har kompetansemål som skal fremme
elevenes kunnskaper om toleranse for individer og menneskerettigheter,
og sette elevene i stand til å drøfte synspunkter, holdninger og
verdier og å tenke kritisk. For eksempel skal elevene i norskfaget
kunne uttrykke egne meninger i diskusjoner, vurdere hva som er saklig
argumentasjon og drøfte hvordan språkbruk kan virke diskriminerende
og trakasserende. Elevene skal i RLE- faget samtale om respekt og
toleranse, motvirke mobbing i praksis, diskutere aktuelle spørsmål
som oppstår i møte mellom religion, kultur og samfunn og vise respekt
for ulike livssyn og religioner.
Elevundersøkelsen viser at elevene i norsk skole trives
godt. ICCS-undersøkelsen viser også at elevene har gode kunnskaper
om demokrati og samfunnsforståelse. Dette er et svært godt utgangspunkt.
Våren 2010 ble det nedsatt en arbeidsgruppe ledet
av Inge Eidsvåg som blant annet skulle se på hvordan skolen kan
arbeide systematisk og helhetlig mot rasisme, antisemittisme og
diskriminering. Rapporten fra arbeidsgruppen ble lagt fram i januar
2011. Som en oppfølging av rapporten har Kunnskapsdepartementet
bevilget 6 millioner kroner til utviklingen av et opplæringstilbud
for lærere, skoleledere og elever på ungdomstrinnet som handler
om demokratilæring og forebygging av rasisme, antisemittisme og
andre former for trakassering av minoriteter i skolen.
Kunnskapsdepartementet har også igangsatt flere
satsinger og programmer og tiltak som har som mål å bedre elevenes
læringsmiljø. Et godt og inkluderende læringsmiljø skaper grunnlaget for
trivsel og god læring. Gjennom det femårige programmet Bedre læringsmiljø
(2009-2014) bidrar vi til at læringsmiljøet står høyt på alle skoleansattes
og skoleeieres dagsorden.
All kvalitetsutvikling av skolen som organisasjon
betinger god kompetanse hos lærere og skoleledere. Lærerens evne
til å lede klassen og til å bidra til gode relasjoner mellom elevene
og mellom lærer og elev er avgjørende betydning for elevenes læring
og for elevenes psykososiale skolemiljø. Som en oppfølging av Meld.
St. 22. (2010-2011) ”Motivasjon – Mestring – Muligheter” er det
under utvikling et skolebasert program i klasseledelse. Programmet
skal nå alle skoler i løpet av en femårsperiode.
Årlig deles det ut to priser til skoler som
har arbeidet godt med inkluderende og rasismefritt skolemiljø. Den
ene er Dronning Sonjas skolepris for likeverd og inkludering som
hvert år tildeles en skole som har utmerket seg ved å praktisere
likeverd og inkludering. Den andre, Benjaminprisen, deles ut til
en skole som arbeider aktivt mot rasisme og diskriminering. Disse
prisene er med på å understreke betydningen av, og verdsette, inkludering,
likeverd og toleranse.
All forskning viser at gjennomføring av videregående
opplæring en av de viktigste faktorene for å hindre sosial og økonomisk ekskludering,
som igjen kan være viktige årsaker til utvikling av radikalisering
og voldelig ekstremisme.
I handlingsplanen for å forebygge radikalisering og
voldelig ekstremisme ”Felles trygghet - felles ansvar” er derfor
det viktigste tiltaket knyttet til grunnopplæringen,, nettopp det
å få flere til å fullføre videregående opplæring. Ny GIV er et tre-årig
prosjekt som skal etablere et varig samarbeid mellom stat, fylkeskommuner
og kommuner for å bedre elevenes forutsetninger for å fullføre og
bestå videregående opplæring. Opplæringssektorens forebyggende rolle
i arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme går først
og fremst ut på å gi elevene faglig kunnskap og ruste dem til å
møte og mestre livets utfordringer sammen med andre.
Opplæringen skal bidra til å utvikle kunnskapsrike,
engasjerte og kritiske borgere som er i stand til å handle sosialt
i et likeverdig og demokratisk samfunn preget av mangfold. Dette
er skolens brede overordnede mål.
Dette henger nært sammen med Regjeringens hovedmålsettinger
for opplæringen om at alle skal beherske grunnleggende ferdigheter
som gjør dem rustet til videre skolegang og arbeid, at alle som
er stand til det skal fullføre videregående opplæring og at alle
skal oppleve trivsel og mestring. Skolens brede samfunnsmandat,
og det daglige arbeidet som nedlegges i skolen, kommunene og fylkeskommunene
for å realisere disse målene er grunnleggende for å hindre marginalisering
og utstøting og derfor også viktig for å forhindre radikalisering
og voldelig ekstremisme.
Jeg viser til brev av 9. desember 2011 med spørsmål
i forbindelse med angrepet 22. juli 2011.
Jeg er kjent med at komiteen i et eget brev
til Justisministeren har stilt et likelydende spørsmål (spørsmål
nr 7). Jeg slutter meg til svaret som Justisministeren har gitt.
Britiske myndigheter har i en årrekke arbeidet målbevist
for å etablere nødvendig sikkerhet i forhold til terrorisme.
Tiltakene har gradvis blitt justert i forhold
til relevante trusler. Britiske myndigheter understreker imidlertid
at sikkerhetstiltak ikke må etableres med utgangspunkt i et konkret
terroranslag, men på grunnlag av en helhetlig sikkerhetsstrategi som
omfatter et vidt spekter av scenarier, og som endres i takt med
situasjonen i eget land og i verden for øvrig.
Britiske myndigheters erfaringer har ført til
at det generelle beredskapsnivået er høynet samtidig som det er
utført en rekke antiterrortiltak i og i tilknytning til departementskontorene.
Med utgangspunkt i de britiske erfaringer foretar vi nå en gjennomgang
av grunnsikringsnivået for departementenes lokaler.
Politidirektoratet leverte i 2004 en rapport ”Regjeringens
sikkerhet” . Rapporten er utarbeidet i samarbeid med forsvaret og
med bred deltakelse fra sikkerhets-myndigheter og fagmiljøer. Bla.
ble det innhentet ekspertise fra andre land Norge har sikkerhetsmessig samarbeidsavtaler
med.
I oppfølgingen av tiltakene som er foreslått
i rapporten har departementet i perioden 2005-2011 hatt et nært
samarbeid med politiet, PST og NSM, og i etableringen av de enkelte
tiltak er det hentet omfattende rådgivning fra bl.a. Forsvarsbygg
Futura og FFI.
Jeg legger til grunn at ovennevnte spørsmål
referer seg til Justisministerens redegjørelse til Stortinget 10.
november 2011. Spørsmålet er derfor oversendt Justis- og politidepartementet som
rette vedkommende for besvarelse direkte til komiteen.
Arbeidsgiver har plikt til å sørge for at arbeidsmiljøet
i virksomheten skal være fullt forsvarlig ut fra en enkeltvis og
samlet vurdering av faktorer som kan innvirke på arbeidstakernes
fysiske og psykiske helse og velvære, jf. arbeidsmiljølovens §§ 2-1
og 4-1. Sikkerhetslovens har regler om at enhver virksomhet har
plikt til å utøve forebyggende sikkerhetstjeneste i henhold til
bestemmelsene som er gitt i eller i medhold av sikkerhetsloven.
Ansvaret for overholdelse av så vel arbeidsmiljølovens
som sikkerhetslovens krav tilligger den enkelte virksomhet. Dette
betyr i praksis at det er det enkelte departement, eventuelt den
enkelte underliggende etat, som fortløpende må vurdere samt iverksette
nødvendige tiltak.
Gjennom løpende kommunikasjon med de øvrige
departementene kjenner FAD til at det er iverksatt en rekke tiltak
ut fra en individuell vurdering av behovene. Situasjonen i departementene
har vært svært forskjellig. Enkelte har vært svært hardt rammet,
mens andre bare er berørt i mindre grad. Tiltakene som er iverksatt
bærer naturlig nok preg av dette. Det foreligger imidlertid ikke
noen samlet oversikt over tiltak som er iverksatt i det enkelte
departement eller underliggende etat. Hvis slik fullstendig oversikt
ønskes, må den innhentes for hvert enkelt departement .
Fordi FAD har ansvaret for den statlige arbeidsgiverpolitikken,
har departementet arrangert en rekke fellesmøter med departementenes
personalsjefer og administrasjonssjefer, det første allerede krisehelgen.
Departementenes servicesenter (DSS) og departementenes bedriftshelsetjeneste
(BHT)har etter behov deltatt i møtene. BHT var operativ umiddelbart
etter at bomben gikk av. De har organisert og selv vært støtte-
og hjelpeapparat for alle ansatte i departementsfellesskapet som
har hatt behov for det. BHT har også bistått med råd og oppfølging
til pårørende og etterlatte. Det har vært gjennomført gruppesamlinger
for ansatte og ledere, og i tillegg opplæring i krisehåndtering
for lederne departementene. Det er satt i gang en prosess for å
bygge opp kollegastøtteordning i departementsfellesskapet. Videre
har BHT gjennomført helseundersøkelse av ca. 500 ansatte som var direkte
berørt med påfølgende oppfølging.
På grunn av at bortimot 2000 arbeidsplasser
gikk tapt, har det vært et omfattende arbeid med tilrettelegging
av nye kontorplasser. Arbeidet inkluderer tilrettelegging for ansatte
med redusert arbeidsevne pga terroranslaget. Inneklima har vært
en særlig utfordring som følge av glasstøv, byggestøv og asbestproblematikk.
BHT har bistått med rådgivning og tiltak i forbindelse med dette.
Når det gjelder sikkerheten for de utflyttede
departementene, er samtlige erstatningslokaler gjennomgått av sikkerhetseksperter
fra politiet og forsvaret, og de er godkjent for midlertidig bruk.
I tillegg har en ekspertgruppe med representanter fra Forsvarsbygg,
Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Politidirektoratet, Politiets sikkerhetstjeneste,
Statsbygg, Departementenes servicesenter og FAD vurdert erstatningslokalene
for bruk over et lengre tidsrom, dvs inntil nye permanente lokaler
vil være klare. Ekspertgruppens konklusjoner foreligger nå og omfatter
en rekke tiltak. Arbeidet med oppfølging er igangsatt og vil bli
fulgt opp fortløpende. Flere av departementene har etter råd fra
ekspertgruppen iverksatt kompenserende tiltak i påvente av at bl
a bygningsmessige endringer skal bære ferdigstilt.
Jeg viser til brev fra den særskilte komité
av 9. desember 2011 med 7 spørsmål knyttet til Helse- og omsorgsdepartementets
oppfølging etter 22. juli. Jeg velger å besvare spørsmål 1, 6 og 7
samlet. Når det gjelder spørsmål nummer 2, er dette oversendt til
Justisdepartementet som rette departement.
Spørsmål 1: Helseministeren
har naturlig nok vært involvert i arbeidet fra første møtet 22.
juli for å sikre den helsemessige beredskapen. Som vi også vet ble
det gjort en formidabel innsats fra helsevesenets side den samme
dagen så vel som i tiden etterpå. Hvordan fungerer oppfølgingen av
alle dem som var involvert direkte som ofre for terroren, som pårørende
og som indirekte, slik helsearbeidere, politiansatte og så videre?
Spørsmål 6: Hvordan vurderer
helseministeren det akutte, så vel som det langsiktige tilbudet
de berørte mottar?
Spørsmål 7: Hvilke tilbakemeldinger
gir a) kommunene som hadde pårørende og/eller ofre fra regjeringskvartalet/Utøya
og b) pårørende og ofre selv om den oppfølgingen som har blitt gitt så
langt?
Svar:
Jeg er opptatt av at alle berørte, både overlevende
og deres pårørende, etterlatte, hjelpemannskaper og frivillige skal
få den oppfølgingen de har behov for. I perioden som har gått siden
22. juli, har de som var involvert direkte eller indirekte mottatt
tilbud om oppfølging fra ulike instanser.
I tråd med departementets overordnete nasjonale helse-
og sosialberedskapsplan, fikk Helsedirektoratet 22.7. delegert ansvaret
for å samordne helsetjenestens operative innsats.
Helsedirektoratet har gjennom en egen spørreundersøkelse
innhentet informasjon om kommunenes vurdering av den helsemessige
og psykososiale oppfølgingen etter 22. juli. Fylkesmennene har bidratt
til å samle materialet fra kommunene. Helsedirektoratet har utarbeidet
en rapport som er offentlig tilgjengelig.
Ifølge Helsedirektoratet er hovedinntrykket
fra denne undersøkelsen at kommunene har prioritert dette arbeidet,
og at oppfølgingen stort sett har fungert godt. Målsettingen og
anbefalingen om at alle rammede skulle få tilbud om en egen kontaktperson
i kommunen er fulgt opp, og det meldes om at bare en liten andel
av de som mottar oppfølging har takket nei til tilbudet. Kommunene
melder at samarbeidet med spesialisthelsetjenesten har fungert godt,
og det store flertallet av kommunene vurderer på undersøkelsestidspunktet
egen kapasitet, kompetanse og ressurser som gode. Samtidig meldes det
også om at kommunene selv har avdekket svikt i eget tilbud, og at
innsatsen overfor rammede etter 22. juli har medført omprioriteringer med
konsekvenser for det ordinære tilbudet til befolkningen.
Det er betryggende at kommunene selv melder
at de har tatt tak i tilfeller av svikt, men jeg er oppmerksom på
at den endelige vurderingen av tilbudet som gis avhenger av en bred
tilbakemelding fra de rammede selv. Her har det fremkommet – også
gjennom media – at enkelte personer har opplevd å ikke få den hjelpen
de har behov for. Helsedirektoratet og fylkesmennene har vært opptatt
av å følge opp disse opplysningere særskilt overfor kommunene. Jeg
vil også understreke at etter hvert som tiden går, vil kommunene
kunne bli stilt overfor nye utfordringer knyttet til oppfølgingsarbeidet.
De regionale helseforetakene har informert meg om
at kapasiteten og kompetansen i spesialisthelsetjenesten i all hovedsak
har vært og er tilfredsstillende, men at pågangen som følge av 22. juli
varierer mellom helseforetakene. Noen helseforetak har hatt og har
relativt mange pasienter under oppfølging, mens andre verken har
hatt eller har pasienter. Oppfølgingen er derfor organisert på ulik
måte, og utfordringene vil variere ut fra egen traumekompetanse
og antall berørte. De regionale helseforetakene rapporterer at pasienter
og pårørende som har ønsket det, har fått tilbud om adekvat oppfølging.
Det meldes ikke om svikt i kapasiteten på vurdering og behandling
av pasienter. Enkelte steder meldes det om mindre pågang enn forventet.
I akuttfasen var det fokus på krisehåndtering overfor familiene
i like stor grad som til direkte berørt ungdom. Nå er det i hovedsak
berørt ungdom som har tilbud.
De regionale helseforetakene vektlegger at helsepersonells
ønske og vilje til å stille opp er og har vært stor etter 22. juli.
Det understrekes at dette har vært viktig for en smidig og god oppfølging.
Mitt inntrykk er at helseforetakene og helsepersonell har strukket
seg langt for å ha en lav terskel og god tilgjengelighet. Der det
har vært ventetid, rapporteres det at pasienten i ventetiden blir
fulgt opp av kommunehelsetjenesten.
Jeg er gjennom departementets og Helsedirektoratets
kontakt med bl.a. Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli og
AUF kjent med at det finnes tilfeller av svikt og mangelfull oppfølging,
både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene. Samtidig har Helsedirektoratet, understøttet
av fylkesmennene, vært aktive for å sørge for at meldinger om svikt
har blitt fulgt opp.
Det er nå igangsatt en forskningsbasert kunnskapsinnsamling
blant de overlevende etter Utøya, og i denne innsamlingen vil den
enkeltes vurdering av hjelpen de har mottatt inngå. Først når resultatet
av denne studien foreligger vil vi ha et samlet grunnlag for å si
hvordan oppfølgingen vurderes av de rammede selv.
Jeg vil også vise til at Helsedirektoratet er
bedt om å utføre en gjennomgang av helsesektorens innsats etter
22. juli. Endelig rapport fra denne gjennomgangen vil foreligge
innen 9. mars 2012.
Så langt er mitt inntrykk at oppfølgingen i
all hovedsak fungerer tilfredsstillende. Samtidig er jeg åpen for
at enkelte i denne vanskelige situasjonen og i tiden som har gått
ikke har opplevd oppfølgingen som god. Jeg har hele tiden vært opptatt
av at vi skal ha en proaktiv holdning, og følge nøye med slik at
alle som trenger det får hjelp. Dette gjelder også de som i utgangspunktet
takket nei til et slikt tilbud.
Spørsmål 3: Har Helseministeren
en overordnet strategi som sikrer at alle som trenger hjelp får den
hjelpen de trenger i den enkelte kommune?
Svar:
Helsedirektoratet anbefalte at kommunen skal sørge
for en tett og aktiv oppfølging for å sikre at hjelpebehov oppdages
og etterkommes så tidlig som mulig. Det ble vurdert at kommunene
har de beste forutsetninger for å tilby en tilpasset oppfølging
til den enkelte, og at det var viktig at denne innsatsen ble understøttet
gjennom faglige råd og veiledning fra nasjonale myndigheter. Samtidig
var det en klar faglig anbefaling at det skulle være lav terskel
for å henvise personer til spesialisthelsetjenesten.
Det var en klar målsetting at alle direkte berørte skulle
tilbys en egen kontaktperson i kommunen. Videre ble helsetjenestens
veiledningssenter forsterket slik at de kunne tilby en telefontjeneste
til rammede som ikke fikk kontakt med hjelpeapparatet.
Det ble utarbeidet et omfattende veiledningsmateriell
rettet mot tjenesten. Helsedirektoratet etablerte på kort tid egne
nettsteder for å komme ut med nasjonale råd både til innbyggere
og til tjenestene. Videre etablerte man et nasjonalt samarbeids-organ
og en ekspertgruppe for helsemessig og psykososial oppfølging. Begge
organene ble brukt aktivt for å sikre at det ble gitt gode faglige
råd og at tiltakene ble godt implementert.
Det er utviklet og distribuert et eget kartleggingsskjema
til bruk for helsetjenestens oppfølging av den enkelte rammede.
Kartleggingen er anbefalt gjennomført tre ganger det først året
og skal bidra til at behov fanges opp, og at alle får hjelpen de
trenger. Kartleggingen skal gjennomføres av helsepersonell og skal
være frivillig.
Det er også sendt ut eget brev til alle helseforetak med
presisering av forsvarlig-hetskrav og retningslinjene for prioritering.
I denne sammenheng understrekes det at helsetjenesten må gå langt
i å forsikre seg om at alle personer som har vært utsatt for hendelser
som kan gi alvorlig traumatiske lidelser raskt kan komme til vurdering
med nødvendig diagnostikk hos kompetent helsepersonell. Vurderingsfristene
vil da tilsvare det som gjelder ved mistanke om alvorlig sykdom.
Flere pårørende og etterlatte til ofrene etter
terrorhandlingene i regjeringskvartalet og på Utøya pådro seg ekstraordinære
og uventede reise- og oppholdsutgifter som en direkte følge av terrorangrepene.
Noen pårørende og etterlatte satt igjen med en økonomisk byrde som
oppfattes som urimelig – dette sett i lys av at utgiftene skyldtes
et terrorangrep som var rettet mot Norge som nasjon. Mange pårørende
var en viktig ressurs i den konkrete situasjonen ved at de støttet de
rammede og bistod med hjemreise. Situasjonen var meget spesiell,
uavklart og traumatisk, samtidig som den fikk konsekvenser for svært mange
mennesker som på kort varsel måtte reise til Utøya/Sundvollen og
Oslo. På denne bakgrunnen tok regjeringen initiativ til en midlertidig særskilt
tilskuddsordning som på en rask måte skal dekke reise- og oppholdsutgifter
som pårørende og etterlatte har hatt som følge av terrorhandlingene
i regjeringskvartalet og på Utøya. Ordningen gjelder utgifter som
ikke dekkes av andre ordninger. Helseforetakenes senter for pasientreiser
ANS (Pasientreiser ANS) forvalter og saksbehandler den midlertidige
ordningen.
Regjeringen har etablert en koordineringsfunksjon
på departementsnivå for å understøtte den langsiktige oppfølgingen
av rammede etter 22. juli. Koordineringen skal ha fokus på de sentrale
velferdstjenestene, og at disse er gode og tilgjengelig for de rammede.
I tillegg til helse og omsorg, er det så langt oppfølgingen innenfor skole
og høyere utdanning, samt NAV, som har vært i fokus. Koordineringen
har et tydelig systemfokus, mens den konkrete oppfølgingen av de
rammede skal skje i tjenesten, på ordinær måte. Koordineringen ledes
av Helse- og omsorgsdepartementet. Helsedirektoratet er gitt en tilsvarende
rolle på direktoratsnivå for å understøtte Helse- og omsorgsdepartementet.
Spørsmål 4: Hvilken rolle
har fastlegen
Svar:
Fastlegene har en sentral rolle i oppfølging
av de rammede etter 22. juli. Noen av ofrene har sin fastlege som
kontaktperson, og alle rammede er anbefalt å ha lav terskel for
å kontakte sin fastlege. Dette rådet er gjengitt både i informasjon
som er lagt ut på internett og i informasjon delt ut til de overlevende
fra Utøya.
Fastlegen er videre sentral som henvisende instans
ved behov for oppfølging i spesialisthelsetjenesten. Helsedirektoratet
utarbeidet derfor på et tidlig tidspunkt råd og generelle anbefalinger
om hva det er viktig å være oppmerksom på når henvisning til psykisk
helsevern vurderes. For å bistå fastlegene i oppfølgingsarbeidet
utarbeides det nå i tillegg en kortversjon av veilederen for psykososiale
tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer, som ble publisert like
etter 22. juli.
Spørsmål 5: Presidenten
i Legeforeningen har tatt til orde for at fastlegene skal kunne
sykemelde en pasient på grunn av sorg. Hun mener dagens ordning
for sykemelding er for snever. Ifølge NAV er sorg innen sykdom.
Samtidig er det mange som ikke klarer å gå på jobb på grunn av sorg,
og som må til fastlegen for å sykemeldes. Hvordan har behovet for
sykemeldinger for pårørende vært etter 22. juli.
Svar:
Jeg har forelagt spørsmålet for Arbeidsdepartementet
og baserer svaret på deres innspill.
Både somatiske og psykiske skader eller sykdom utløser
rett til sykepenger. Selv om sorg ikke i seg selv er en sykdom,
vil akutte sorgreaksjoner kunne omfattes av diagnoser som fyller
det medisinske kravet til sykepenger. I Helsedirektoratets faglige
veileder for sykmeldere er det gitt anvisning på flere mulige grunnlag
for sykmelding ved sorg, og det er spesielt vist til at traumatisk
dødsfall eller tap av barn er forhold som skaper risiko for komplisert
sorgreaksjon.
Arbeids- og velferdsdirektoratet har opplyst
at man ikke har registerførte opplysninger om hvorvidt sykmeldte
er berørt etter 22. juli. Det er derfor ikke mulig å si noe om hvor
stort behov det har vært for sykmelding. Opplysninger fra Arbeids-
og velferdsetaten viser at det har forekommet at pårørende til skadde
og omkomne har vært sykmeldt etter 22. juli med rett til sykepenger.
I noen tilfeller har begge foreldre vært sykmeldt. En del sykmeldinger
vil også kunne ha holdt seg innenfor arbeidsgiverperioden, og dermed
vil ikke Arbeids- og velferdsetaten ha hatt noen rolle i saken.
Arbeidsdepartementet har ikke fått noen tilbakemelding
som tilsier at personer som har hatt behov for sykmelding på grunn
av hendelsen 22. juli ikke har fått nødvendig sykmelding.
Jeg viser til brev fra Den særskilte komité
med spørsmål knyttet til den redegjørelse daværende forsvarsminister
Grete Faremo ga i Stortinget 10. november 2011.
I tillegg til å besvare disse spørsmål, besvares
etter avtale med Justisdepartementet også spørsmål nr. 8 som opprinnelige
ble stilt til justisministeren. Sikkerhetsloven faller inn under forsvarsministerens
konstitusjonelle ansvarsområde.
1. Justisministeren sa
i sin redegjørelse at man burde se nærmere på muligheten for ytterligere samhandling
mellom politi og Forsvar. Kan forsvarsministeren utdype hvordan
dette kan skje?
Svar:
Relevante ordninger for samarbeid mellom sivil sektor
og Forsvaret er i ferd med å bli gjennomgått. Politiets og Forsvarets
ansvarsforhold ligger fast. Med dette som grunnlag er det en målsetting
å sikre at relevante kapasiteter fra Forsvaret settes inn hurtig
og effektivt hvis det anmodes om militær bistand. Samhandling mellom
Forsvaret og politiet krever avklart ansvarsfordeling, effektive
prosedyrer og en aktiv søken etter samarbeid når kriser oppstår,
både fra Forsvarets og sivile myndigheters side.Det er viktig at
sivile og militære myndigheter har kjennskap til hverandres behov
og kapasiteter. Målrettet og regelmessig øving og trening er viktig
for å oppnå dette. Som det fremgår av redegjørelsen, ble det i 2007
opprettet liaisonordning fra For-svaret tilpolitiet, noe som bidrar
til bedre informasjonsutveksling og koordinering i krisesituasjoner. Det
er særlig viktig at relevante avdelinger i Forsvaret og politietgjennomfører
felles trening og øvelser knyttet til bistand iforbindelse med terror.
Dette er viktig for at Forsvarets kapasiteter hurtig og effektivt
kan yte bistand i slike kritiske situasjoner. Arbeidet rettes mot
å styrke den samlede krisehåndteringsevne, uten at dette dermed
trekker justissektorens overordnede ansvar for samfunnssikkerheten
i tvil.
2. Det varsles at Forsvarsdepartementet
og Justisdepartementet vil foreta en gjennomgang av bistandsinstruksen
med vekt på anvendelsesområde, prosedyrer og kommandoforhold. Hvilke konkrete
erfaringer fra 22. juli er det særlig som nødvendiggjør en slik
gjennomgang?
Svar:
Gjeldende instruks om Forsvarets bistand til
politiet (bistandsinstruksen) er fastsatt ved kgl. res. av 28. februar
2003. Instruksen beskriver legale rammer ogprosedyrerfor samarbeidet
mellom politiet og Forsvaret. Prosedyrene er imidlertid ikke til
hinder for raske beslutninger om bistand i tidskritiske situasjoner.
Instruksen inneholder bestemmelser for slike hastetilfeller, hvor
det er behov for rask kommunikasjon mellom Forsvaret og politiet
(§ 11). I slike situasjoner gjennomføres det forhåndsvarsling mellom
berørte ledd i politiet og i Forsvaret. Slik ble prosedyrene også praktisert
22. juli 2011. Vurderingen av erfaringer fra denne dagen bør avvente
politiets egen evaluering og 22.juli-kommisjonens anbefalinger.
På generelt grunnlag og med tanke på fremtidige situasjoner
av ulik karakter, vilbistandsinstruksenbli gjennomgått. Formålet
er å sikre et mer effektivt bi-standsregime, blant annet gjennom fokus
på nødvendig og gjensidig bevissthet om tilgjengelige kapasiteter
og proaktiv tilnærming i en tidlig krisehåndteringsfase, både hos
politiet og i Forsvaret.
3. I sin redegjørelse peker
Forsvarsministeren på at Stortingets tidligere vedtak om å gjøre inndragning
av tennstempel til en permanent ordning (Budsjett-innst.nr.7 2006-2007)
forsinket HV i deres arbeid med å sikre bygninger i Oslo sentrum.
Forsvarsministeren forsikret at hun i fremtiden ville finne ordninger
som ikke unødig ville forsinke HVs evne til å stille klar. Hvilke
ordninger ser Forsvarsministeren for seg at kan tas i bruk?
Svar:
HVs struktur, utrustning og pålagte klartider
er i utgangspunktet etablert for å løse HVs militære oppgaver,slik
disse er beskrevet i St.prp. nr. 48 (2007-2008). En klartid eller
beredskapstid er et tidskrav om når en avdeling senest skal
kunne stille klare til operativ innsats. Tiden inkluderer oppmøte,
oppsetning og eventuelt oppøving. Alle avdelinger vil gjøre sitt
ytterste for å være klarså raskt som mulig innenfor den gjeldende beredskapstiden.
Alvorlig kriminalitet og håndtering av trusler
om terror eller terroranslag er i ut-gangspunktet politiets oppgave,
men vil, etter anmodning fra politiet, kunne bli håndtert med støtte
fra HV. Dette gjelder særlig vakthold og sikring av viktige objekter
og infrastruktur. Ved anmodning om bistand fra politiet, vil styrkene
klargjøres og settes inn så raskt som mulig, men de er ikke pålagt spesifikke
klartider for dette. HVs krav til klartider er betydelig lengre
enn den faktiske reaksjonstiden 22. juli.
Ordninger for oppbevaring og tilgjengelighet
når det gjelderammunisjon, våpen og tennstempler er utarbeidet og
iverksatt for å sikre at HV skal være i stand til å løse de pålagte
militære oppgavene i tråd med gjeldene klartider. Der hvor oppsetningssted
for det enkelte heimevernsområdet sammenfaller med heimevernsdistriktets standkvarter,
er våpnene i stor grad lagret på oppsetningsstedet. Dette er en
god og sikker forvaltningsmessig løsning som også tilfredsstiller de
beredskapsmessige krav, siden mannskapene uansett må møte på oppsetningsstedet
før de er i stand til å løse pålagte oppdrag. Der hvor avstandene
er store, eller infrastrukturen ikke er til stede, er regelen at
mannskapene har våpnene hjemme.
Om ordningen med inndragning av tennstempler sa
statsråd Faremo følgende i sin redegjørelse 10. november: «Jeg vil
forsikre meg om at det i fremtiden finnes ordninger som ikke unødig
forsinker HVs evne til å stille klar.» I lys av dette er forsvarssjefen
bedt om å vurdere de etablerte rutinene vedrørende oppbevaring og
utlevering av tennstempler for å unngå unødige forsinkelser under
klargjøring i frem-tiden. Når denne vurderingen foreligger, vil
departementet se nærmere på et eventuelt behov for å endre rutinene.
Noen av HVs personell ble 22. juli innledningsvis
oppsatt med skarp ammunisjon opprinnelig beregnet for øvingsformål.
Forsvarets bruk av denne skarpe ammunisjonstypen er tillatt i operasjoner
i fredstid.Denne ammunisjonstypen brukes til øving på kortere hold,
da den medfører mindre fare for rikosjetter. Den er like effektiv som
annen type ammunisjon av samme kaliber og var godt egnet for det
aktuelle oppdraget. Ammunisjonstypen er imidlertid ikke tillatt brukt
i væpnede konflikter, jf. Haag-deklarasjonen av 1899. Hadde imidlertid
angrepene 22. juli vært en slik konflikt, ville oppsetting med øvingsammunisjon
vært bruk av feil type ammunisjon. Dette er erfaringer som må tas
med i de videre vurderinger.
Ammunisjon er i stor grad lagret på sentrale lagre
utenfor det enkelte oppsetningssted. HV og Forsvarets logistikkorganisasjon
(FLO) vil vurdere ordninger for å sikre raskere tilgang til ammunisjon
og andre kritiske forsyninger. Et mulig tiltak kan være å etablere
lokale lagre i de områder hvor det sentrale lageret ligger langt
unna oppsetningsstedet.
4. Forsvarsministeren forsvarte
nedleggelsen av HV-016 desember 2010. HV-016 opererte med en responstid
på mellom 1,5 og 2,5 timer, selv om de formelle krav til responstid
var 24 timer. I hvilken grad mener statsråden nedleggelsen av HV-016
bidro til å forlenge tiden det gikk for å sikre sentrale bygg og
personer under terrorangrepet?
Svar:
Fire av HVs elleve distrikter hadde 016-tropper
i sine innsatsstyrker. HV-016-troppene i hhv. HV-02 i Oslo, HV-08
i Stavanger, HV-09 i Bergen og HV-12 i Trondheim, var ikke separate
enheter i HV, men en del av HVs innsatsstyrker. Innsatsstyrkenes
beredskapstid gjaldt også for HV-016 som en integrert del av denne
styrken. Ved en bistandsanmodning vil alle styrkene klargjøres og
settes inn så fort som mulig innen den gitte klartiden.
Tidsaspektet for Forsvarets sikring av sentrale bygg
og personer 22. juli 2011 må vurderes i lys av når politiet anmodet
om støtte iht. bistandsinstruksen. Forsvaret iverksatte på eget
initiativ forberedelser i mange avdelinger like etter at bomben
smalt i regjeringskvartalet, i påvente av mulige bistandsanmodninger
fra politiet. Da anmod-ningen fra politiet i Oslo kom, var Forsvaret
derfor raskt i stand til å stille enheter, blant annet HV-02s innsatsstyrke
og personell fra Hans Majestet Kongens Garde (HMKG). Innsatsstyrkene
responderte på bistandsanmodningen som forutsatt, godt innenfor
de beredskapstider som gjelder og med adekvate styrker. Nedleggelsen
av HV-016 bidro derfor ikke til å forlenge Forsvaretsresponstid.
Sjef HV-02 har opplyst at styrkene kunne ha stilt tidligere dersom
politiet hadde anmodet om dette.
5. Statsråden hevdet i
brev til Fremskrittspartiets stortingsgruppe 26. november 2010 at
det var andre avdelinger i Heimevernet som hadde overtatt oppgavene
til HV-016, slik at det ikke skulle være tvil om at de oppgavene
HV-016 hadde hatt, fortsatt var ivaretatt. Hvordan mener statsråden
dette fungerte i forbindelse med angrepene den 22. juli 2011?
Svar:
I utgangspunktet kan alle Forsvarets tilgjengelige
ressurser ved behov bistå sivile myndigheter. I sammenheng med terrorisme
kan Forsvaret bistå med både anti-terror- kapasiteter og kontra-terrorkapasiteter.
Anti-terror innebærer forebyggende tiltak for å avdekke mulige terrorplaner
og for å redusere sårbarhet overfor en gitt trussel, herunder vakthold
og sikring. Kontra-terror innebærer tiltak for aktivt å bekjempe terrorvirksomhet.Det
er Forsvarets Spesialkommando (FSK) som er forutsatt å kunne støtte
politiet med kontra-terrorkapasitet. På lik linje med alle andre
militære avdelinger kan HV, etter anmodning, også yte bistand til
sivile myndigheter med anti-terrorkapasiteter ved terroranslag. Dette
gjelder særlig vakthold og sikring av viktige objekter og infrastruktur.
Dette ivaretas i første rekke av innsatsstyrkene som er HVs høyest
prioriterte avdelinger. Oppfølgings- og forsterkningsstyrkene har
lavere beredskap og skal kunne overta/forsterke oppdrag som allerede
er etablert, eller etablere nye oppdrag hvis nødvendig.
Innsatsstyrkene responderte 22. juli 2011 på
politiets bistandsanmodning som forutsatt, og ivaretok oppgavene
i henhold til gitt oppdrag.
6. Vil statsråden vurdere
gjenoppretting av HV-016-avdelinger eller tilsvarende avdelinger
i lys av angrepet den 22. juli?
Svar:
Etter terrorangrepet 22. juli er det naturlig
at alle sider ved forsvarssektorens støtte til sivile etater ved
alvorlige hendelser, ulykker og katastrofer gjennomgås, med den
målsetting å sette Forsvaret enda bedre i stand til å yte støtte
til det sivile samfunn.
Regjeringen tar sikte på å legge frem en ny langtidsplan
for Stortinget våren 2012.Jeg vil legge stor vekt på å vurdere hvordan
Forsvarets ressurser kan inn-rettes og disponeres mer hensiktsmessig
med tanke på å kunne yte effektiv bistand til sivile myndigheter
innenfor gjeldende oppgaver og ansvarslinjer. Det legges opp til
å styrke HVs evne til å utføre sine militære oppdrag, noe som også
gir bedre evne til å bistå sivile myndigheter ved behov.
7. HV-016 har etter det
vi kjenner til gjennom mange års beredskapsøvelser i Oslo kunnet
stille til operativ innsats i løpet av én time med 25-30 operatører
hvor som helst i Oslo. I løpet av fire timer har de inkludert støtteelementer
og med 75% av styrken vært klare til å flyttes til innsats hvor
som helst i landet. For Bergen, Stavanger og Trondheim kunne man
stille med 15-20 operatører i løpet av én time.
a) Hvilke avdelinger i Forsvaret innehar nå
den operative kapasiteten HV-016 hadde kombinert med den samme meget
korte responstid i de store byene etter at HV-016 ble lagt ned?
b) Ble det gjennomført
en konsekvensutredning i forbindelse med nedleggelsen av HV-016?
Svar:
a) Den operative
kapasiteten for å løse oppdragene,herunder bistand knyttet til samfunnssikkerhet,ivaretas
blant annet ielleveinnsatsstyrkeri Landheimevernet. I Oslo kommer
i tillegg HMKG med ansvar for kongevakt og sikring av kongehuset.For
Oslo-områdets vedkommende må man kunne se innsatsstyrkene både i
HV-01, HV-02, HV-03 og HV-05 –totalt961 personell (tall pr. 26.
oktober 2011) som en samlet ressurs. Alle disse enhetene har samme
beredskapskrav som innsatsstyrkene for øvrig, men vil stille så
raskt som mulig.Dette gjaldt også for HV-016, som var en integrert
del av innsatsstyrkene.
Da anmodningen fra politiet i Oslo kom 22. juli 2011, var Forsvaret
raskt klare med enheter, blant annet HV-02s innsatsstyrke og personell fra
HMKG. Nedleggelsen av HV-016 hadde ingen betydning for verken responstiden
eller for innsatsen.
HV-016 hadde et prioritert militært livvakt- og eskorteoppdrag,
i tillegg til å være en integrert del av HVs innsatsstyrkermed de
oppdragene disse for øvrig hadde og fortsatt har. Kompetansen i
de tid-ligere HV-016-troppene søkes videreført gjennom egne innsatstropper
i innsatsstyrken, eller ved at personellet er overført til områdestrukturen,
bestående av forsterknings- og oppfølgingsstyrkene.
b) HVs 016-tropper ble opprettet for å
løse oppdrag basert på den trusselvurdering som eksisterte under
den kalde krigen. En oppgave var å sikre militært nøkkelpersonell
i krise og krig. Forsvarssjefen har innenfor de rammer som er gitt
ham vurdert at det ikke lenger er behov for å opprettholde denne
kapasiteten i HV. Som en konsekvens av denne vurdering ble HV-016
som egne tropper i innsatsstyrkene lagt ned.
8. I stortingsmøte 26.
november 2010 ble statsråden utfordret av representanten Ine Marie
Eriksen Søreide om følgende:
«Jeg registrerer at statsråden
heller ikke i et åpent storting har evnen til å forklare hva som blant
alle disse grunnene er den egentlige grunnen til at HV-016 legges
ned».
Den samme statssekretær
Ingebrigtsen sa på det samme møtet i Landsrådet for Heimevernet
«Antiterroroppgaver er Politiet ansvarlig for, og ved anmodning
vil relevante militære kapasiteter som FSK kunne anvendes».
Når HV-016 er lagt ned,
og FSK for kortere eller lengre perioder er deployert i utlandet,
f. eks. i Afghanistan, hvem er det da som ivaretar bistand til politiet
ved behov? Og hvordan får dette konsekvenser for beredskapen i våre
største byer?»
Statsråden svarte da: «Det
er innsatsstyrkene. Og det er nettopp omstillingen av Heimevernet, kvalitetsreformen,
som gjør Heimevernet bedre i stand til å møte et endret trusselbilde
og endrede utfordringer».
Politiet har i sine formelle
dokumenter, Politiets beredskapssystem (PBS) avskjært muligheten for
å bruke Heimevernet til nettopp dette.
Deler statsråden Faremos
syn om at innsatsstyrken kan dekke opp for FSK? Og hvis så, hvorfor
er ikke sentrale formelle styringsdokumenter både i politiet og
Forsvaret endret slik at innsatsstyrkene kan brukes til det samme
som FSK?
Svar:
I utgangspunktet kan alle Forsvarets tilgjengelige
ressurser ved behov bistå sivile myndigheter. I sammenheng med terrorisme,
kan Forsvaret bistå med både anti-terror- kapasiteter og kontra-terrorkapasiteter.
HVs innsatsstyrker kan som HVs høyeste prioriterte avdeling etter anmodning
bistå politiet og andre sivile myndigheter med anti-terrorkapasiteter.
Dette gjelder særlig vakthold og sikring av viktige objekter og
infrastruktur. Det er FSK som er forutsatt å kunne bistå politiet
med kontra-terrorkapasitet.
Kontra-terroroppgaver er tiltak for aktivt å bekjempe
terrorvirksomhet. Ved terrorhandlinger mot innretninger på kontinentalsokkelen har
FSK en særlig rolle. Det har vært kapasitet tilgjengelig her hjemme
for å ivareta denne beredskapsoppgaven, selv om deler av FSK har vært
disponert i internasjonale operasjoner.
9. I redegjørelsen peker
forsvarsministeren på de problemene som oppsto for Heimevernets personell
med hensyn til tilgang på våpen og ammunisjon 22. juli. Blant annet
måtte deler av personeller bruke øvingsammunisjon, og flere av personellet
fikk ikke tennstempler til våpnene. Hvilke endringer er nå gjennomført
for å hindre at tilsvarende problemer ikke kan oppstå dersom det
nå blir anmodet om håndhevelsesbistand?
Svar:
Det vises til svar på spørsmål 3.
10. Heimevernets innsatsstyrke
i HV 02 består av ca. 200 soldater, og har en responstid på ca. 24
timer. Forsterknings- og oppfølgingstyrken i områdestrukturen som
skal støtte innsatsstyrken ved behov har syv til ti dagers responstid.
Svar:
a) Ved behandlingen
av Innst. S. nr. 318 (2007-2008), jf. St.prp. nr. 48 (2007-2008),
sluttet Stortinget seg til en HV-struktur bestående av elleve distrikter.
Strukturen ble videreført med en styrke på totalt 45 000 personell,
fordelt på inntil 5000 i innsatsstyrken, ca. 25 000 i forsterkningsstyrken
og ca. 15 000 i oppfølgingsstyrken.
Det er variasjon av oppfyllingsgraden fra distrikt til distrikt,
blant annet avhengig av befolkningsgrunnlaget og interesse i befolkningen
for å tegne kontrakt. Oppfyllings-graden varierer fra ca. 60 % til
ca. 90 % av fullt oppsatt styrke. Landsdekkende opp-fyllingsgrad
pr. 26. oktober 2011 var ca. 70 %.
Pr. 26. oktober 2011 var innsatsstyrken i HV-02 på 273 personell,
og forsterknings- og oppfølgingsstyrken på 4459 personell. Det vises
også til Innst. S. nr. 318 (2007-2008), jf. St.prp. nr. 48 (2007-2008).
Forsvarets bidrag til ivaretakelse av samfunnssikkerheten skal gjennomføres
med utgangspunkt i den struktur, kompetanse og de kapasiteter som
er etablert for å løse Forsvarets primæroppgaver knyttet til militært
forsvar. HV-02s operative styrker er satt opp innenfor den vedtatte
heimevernsstruktur og etter en total operativ militær vurdering.
b) Håndhevelsesbistand til politiet reguleres
av bistandsinstruksen. Ved en bistandsanmodning fra politiet vil
styrkene klargjøres og settes inn så fort som mulig, men de er ikke
pålagt spesifikke klartider for dette. HVs beredskapstider er pålagt for
å løse de militære oppgavene. Som nevnt i svaret på spørsmål 4,
responderte innsatsstyrkene på politiets bistandsanmodninger som
forutsatt,og var klare godt innenfor de beredskapstider som gjelder.
11. I et notat fra FOH
datert 4. januar 2010 beskrives oppgaveporteføljen til den nå nedlagte HV-016-styrken
blant annet slik:
«livvakt og eskortetjeneste…
klarering av bygninger, herunder pågripelse ….. støtte til politiet…
bekjempning av mindre styrker… ressurs for overvåkning , informasjonsinnhenting og
rekognosering … sekundært løse andre oppdrag gitt av sjef HV-distrikt».
HV-016 var en gripbar ressurs med rask responstid og tilstedeværelse
i de større byene, som kunne bistå politiet med håndhevelsesbistand.
a) Hvilke kapasiteter av denne typen hadde Forsvaret
til å bistå politiet i andre deler av landet enn det sentrale østlandsområdet
22. juli?
b) På hvilken måte
vil behovet for håndhevelsesbistand fra Forsvaret bli ivaretatt
i fremtiden?
a) Det siteres her fra et gradert dokument
sendt fra Forsvarets operative hovedkvarter til Oslo og Akershus
HV-distrikt 02. Innholdet i brevet kan derfor ikke kommenteres i
et ugradert dokument.
22. juli 2011 hadde Forsvaret elleve innsatsstyrker, fordelt på
elleveheimeverns-distrikter som, på anmodning, kunne yte bistand til
politiet. I tillegg var FSK tilgjengelig innenfor sine beredskapskrav.
b) Når det gjelder ivaretakelse av fremtidig
behov for håndhevelsesbistand, vises det til bistandsinstruksen.
Bistand fra Forsvaret skjer innenfor rammene av denne. Styrkene
stilles til rådighet så raskt som mulig.
12. Det er blitt avdekket
at heimevernssoldater måtte ha øvingsammunisjon i våpnene da de skulle
vokte Oslos gater etter terrorangrepet. Dette fordi ammunisjonen
HV-soldatene egentlig skulle ha fått, er lagret på Løten. Hva gjøres for
å sikre at HV-soldaten får raskere tilgang til nødvendig utstyr
ved en krisesituasjon?
Svar:
Det vises til svar på spørsmål 3.
13. Den såkalte «plakaten på veggen» som kom i
1949 var et svar på erfaringene fra9. april 1940. Direktivet gjelder den dag i dag. Direktivet fastslår at
militære sjefer og befalingsmenn skal mobilisere uten ugrunnet opphold
ved mistanke om væpnet angrep.
a. Hvilke vurderinger
ble gjort av angrepets omfang og dimensjon i startfasen?
b. Hvordan kunne man den
første kritiske tiden etter bombeangrepet regjeringskvartalet vite
at dette ikke var starten på et angrep som i løpet av kort tid kunne
følges opp av å slå ut kritisk infrastruktur og derigjennom ville
kunne vanskeliggjøre varsling av Forsvarets ressurser?
c. Om Norge ble ansett
å være under angrep av ukjent omfang og fra ukjent hold – var de
tiltak/mottiltak som ble iverksatt adekvate?
d. Hvorfor satte ikke
enten statsråden, Forsvarets operative hovedkvarter eller den territorielle
sjefen i Oslo-området umiddelbart alle Forsvarets tilgjengelige
ressurser i beredskap som et føre-var grep?
Svar:
a) Ettereksplosjonen
i regjeringskvartalet kunne man ikke utelukke at det ville komme
flere rettede angrep. Forsvarets innledende forberedelser og innsats
ble vurdert i forhold til en slik mulighet.
b) Det var usikkert om det også ville komme
nye angrep rettet mot deler av kritisk infrastruktur. Varsling av
Forsvarets avdelingerkan foregå på ulike kanaler, men manville ikke
hatt noen garanti motat varsling kunne blitt vanskeliggjort hvis
ytterligere anslag hadde funnet sted.
c) Ganske umiddelbart etter eksplosjonen
i regjeringskvartalet foretok E-tjenesten undersøkelser av eventuelle
spor fra utlandet, og det bleigangsatt analyse-arbeid innenfor E-tjenestens ansvarsområde.
Det ble tidlig klarlagt at det var tale om et terrorangrep, og at
eksplosjonen i regjeringskvartalet ikke var en ulykke. Dernest ble
det avklart at terrorhandlingen hadde innenlands opphav. Før disse
vurderingene ble endelig trukket, var det iverksatt egne terrorberedskapstiltak
ved militære avdelinger over hele landet, herunder vakthold og sikring
av Forsvarets ledelsesbygg på Akershus, i tillegg til ved de kongelige
residenser. De innledende tiltak var med andre ord tilpasset håndtering
av en/flere terror-hendelser.
d) Det ble relativt raskt klart at man
22. juli stod en overfor en terrorsituasjon med politiet som primæransvarlig
for krisehåndteringen. Det forelå med andre ord ikke en situasjon
som kunne defineres som «væpnet angrep» i henhold til FN-paktens
artikkel 51. Utover Forsvarets egne sikringsoppgaver og beskyttelsestiltak,
ble Forvarets innsats derfor et spørsmål om bistand til politiet.
På denne bakgrunn ga forsvarsministeren 22. juli kl. 16.21 beskjed
til Forsvarsdepartementet om at alle bistandsanmodninger fra politiet
skulle etterkommes raskt og effektivt. Alle anmodninger fra politiet
ble etterkommet og effektuert med god margin innenfor gjeldende
beredskapstider. Samtidig hadde mange av Forsvarets avdelinger på
nevnte tidspunkt allerede iverksatt egne interne forberedelser i påvente
av mulig anmodning fra politiet. Mange avbrøt på eget initiativ
ferie og meldte seg til tjeneste ved sin avdeling. Det ble svært
raskt opprettet kontakt på taktisk nivå mellom politiet og enkelte
avdelinger i Forsvaret som er spesielt forberedt på å bistå politiet
i slike situasjoner. Situasjonssenteret ved den øverste ledelsen
i Oslo tok raskt kontakt med Forsvarets operative hovedkvarter i
Bodø. Eksplosivrydderessurser ble klargjort og tidlig satt i aksjon.
Bell-helikoptrene på Rygge ble klargjort før den formelle bistandsanmodningen
kom. Både FSK og HV igangsatte tidlig egne forberedelser for å kunne bistå
dersom politiet skulle be om det.
«Plakaten på veggen» fra 1949 referer til en situasjon hvor væpnet
angrep på Norge finner sted. Hendelsene 22. juli dreide seg om terror,
og ikke om «væpnet angrep» i folkerettslig forstand. Intensjonen
i «Plakaten på veggen» gjorde seg likefullt gjeldene 22. juli, gjennom
de egeninitiativ og de interne forberedelser som ble gjort av militært
personell og avdelinger i Forsvaret umiddelbart etter eksplosjonen
i regjeringskvartalet.
14. I redegjørelsen sier
forsvarsministeren at sivilt-militært samarbeid vil være en viktig
del av den kommende langtidsplanen for Forsvaret. Hvilke konkrete
samarbeidsområder ser statsråden for seg at kan være aktuelle og
gjennomførbare?
Svar:
Det legges i langtidsplanen opp til å videreføre det
godt etablerte sivil-militære samarbeidet. Heimevernet har særlige
oppgaver knyttet til sivilt-militært samarbeid.Videre vil dette
gjelde de avForsvarets enheter som har rutinemessige sivilt rettede
oppgaver som en vesentlig del av sin portefølje. Eksempler på dette
er Kystvakten, Grensevakten, HMKG og E-tjenesten. Det gjelder også
den mer ad hoc-pregede bistanden som, etter anmodning, ytes til
politiet og andre sivile myndigheter ved ulykker, naturkatastrofer og
alvorlig kriminalitet. Alle Forsvarets tilgjengelige ressurser kan
i utgangspunktet stilles til rådighet for å ivareta samfunnssikkerheten, avhengig
av den faktiske situasjonen og sivile myndigheters behov. Videre
vil langtidsplanen også omtale den sivile støtte til Forsvaret i
krise og krig.
Støtten til samfunnssikkerhet skal i prinsippet ikke
være dimensjonerende for Forsvarets struktur. Jeg vil imidlertid
legge stor vekt på hvordan Forsvarets ressurser kan innrettes og
disponeres mer hensiktsmessig med tanke på å kunne yte effektiv
bistand til sivile myndigheter innenfor gjeldende oppgaver og ansvarslinjer.
For eksempel harsamhandling, øving og trening mellom FSK, med nødvendige
støtte-elementer, og politiet vært utviklet over flere år og vil
fortsette. Jeg vil vurdere hvordan Forsvarets samlede spesialstyrkekapasitet
kan settes i best mulig stand til å yte bistand til politiet. Videreføring
av helikopterberedskapen på Rygge vil bli vurdert, og jegvil vurdere
hvordan Forsvarets samlede helikopterressurser kan utnyttes på en
best mulig måte for også å kunne bistå sivile myndigheter ved behov.
Jeg vil også vurdere HVs evne til å utføre sine militære oppdrag
med særlig vekt på objektsikring, noe som også vil gi bedre evne
til å bistå sivile myndigheter.Det vil også vurderes om prosedyrene
knyttet til bistand kan gjøres enda mer effektive, og om andre regelverk
for sivilt-militært samarbeid kan videreutvikles.
I sin redegjørelse for Stortinget 10. november 2011
erkjente statsråd Faremo at 22.juli-kommisjonen i sin rapport vil
kunne komme med anbefalinger som også har konsekvenser for Forsvarets
rolle i krisehåndteringssammenheng. Det ble samtidigunderstreket
at Forsvaret kan bli pålagt flere eksplisitte, men begrensede oppgaver
knyttet til ivaretakelse av samfunnssikkerheten. 22.juli-kommisjonen
vil fremlegge sin rapport etter at den nye langtidsplanen for Forsvaret
er behandlet i Stortinget.Eventuelle konsekvenser for Forsvaret
av 22.juli-komiteens anbefalinger vil bli fulgt opp av Forsvarsdepartementet
i den videre kontinuerlige langtidsplanleggingen.
Sikkerhetsloven ble vedtatt
i 1998, mens forskriften for objektsikring kom først i 2010. Hvorfor
tok det 12 år?
Svar:
En arbeidsgruppe ble nedsatt sommeren 2000 for
å utarbeide et forslag til forskrifter om objektsikkerhet. Arbeidsgruppen
foreslo i sin anbefaling i mai 2002 en rekke lov- og forskriftsendringer,
herunder at sikkerhetslovens virkeområde burde utvides til også
å omfatte private rettssubjekter. Arbeidsgruppens rapport ble sendt
på bred høring. De fleste høringsinstanser uttalte seg positivt
til høringsforslaget. Det ble imidlertid reist en rekke innvendinger
mot å utvide sikkerhetsloven til å gjelde for private virksomheter,
særlig sammen med innføring av et krav til sikkerhetsklarering.
Med bakgrunn i høringsrunden, ble det igangsatt et lovarbeid. Mens
dette arbeidet pågikk opprettet Justisdepartementet i 2004 Infrastrukturutvalget for å se nærmere
på sikring av landets kritiske infrastruktur. Lovarbeidet ble stilt
i bero i påvente av dette utvalgets rapport. Rapporten som ble avgitt
i april 2006 (NOU 2006:6 Når sikkerheten er
viktigst) anbefalte en videreføring av arbeidet med endring
i sikkerhetsloven mht. objektsikkerhet, men at virkeområdet til
loven ikke burde utvides til å omfatte private rettssubjekter. Forsvarsdepartementet
sluttet seg i høringsrunden til Infrastrukturutvalgets anbefaling,
og gjenopptok lovarbeidet med dette som grunnlag.
Lovproposisjon om endring i sikkerhetslovens bestemmelser
om objektsikkerhet ble fremmet i desember 2007 (Ot. prp. nr. 21
for 2007-2008) og vedtatt av Stortinget i mars 2008 (Innst. O. nr. 33
for 2007-2008). Endringen innebar en lovfesting av prinsippene for
utvelgelse og klassifisering av skjermingsverdige objekter etter
en skadevurdering ut fra felles kriterier, og anvendelsen av sikkerhetstiltak
bygd på et felles sett av regler.
Det ble deretter igangsatt et arbeid for å utarbeide
forskrift om objektsikkerhet, med nærmere bestemmelser for operasjonalisering
av de nye lovbestemmelsene. Forskriften ble ferdigstilt høsten 2010,
med virkning fra 1. januar 2011, samtidig som lovendringen fra 2008
trådte i kraft.
Når det gjelder tidsbruken vil jeg påpeke at
siden sikkerhetsloven er sektorover-gripende, et prinsipp som i
dagens trusselbilde er av stor betydning, innebærer dette en bredere
tilnærming og medvirkning enn det som er normalt for mer sektororientert
regelverk.
Jeg vil dessuten understreke at manogså før
2011 har hatt regler om objektsikring. Ved siden av sikkerhetslovens
egne lovbestemmelser reguleres forebyggende objektsikkerhet gjennom
særlover, forskrifter og instrukser innenfor ulike samfunnssektorer,
som Forsvaret, olje- og gassektoren, telesektoren og kraftforsyningen. Med
endringene i sikkerhetsloven og objektsikkerhetsforskriften har
vi imidlertid fått et mer samordnet regelverk som ivaretar alle
relevante samfunnsområder.
Det vises til komiteens brev av 9. desember
2011 med spørsmål knyttet til den redegjørelse daværende justisminister
Knut Storberget ga i Stortinget 10. november 2011.
I tillegg besvares etter avtale med Helsedepartementet
deres spørsmål nummer 2, og etter avtale med Fornyings, administrasjons
og kirkedepartementet deres spørsmål nummer 4. Spørsmål nummer 1
i brev til Fornyings-, administrasjons- og kirkeministeren besvares
også. Det er likelydende med spørsmål nummer 7 stilt til Justisministeren.
Spørsmål nummer 8,opprinnelig stilt til Justisministeren,
besvares av Forsvarsministeren. Spørsmålene nummer 13 - 15, stilt
til Justisministeren er likelydende med spørsmålene 1 – 3 til Finansministeren.
Det er avtalt med Finansdepartementet at finansministeren besvarer spørsmålene,
med unntak av siste del av spørsmål 15 som besvares av Justisministeren.
Det var enighet mellom regjeringen og alle de politiske
partiene på Stortinget om å opprette en kommisjon (22. juli- kommisjonen)
for å gjennomgå angrepene på regjeringskvartalet og Utøya. Kommisjonen
skal avgi sin rapport innen 10. august 2012. Politidirektoratet
og Politiets sikkerhetstjeneste gjennomfører interne evalueringer
av politiets håndtering av angrepene 22. juli. Disse vil etter planen
foreligge i uke 9, 2012og vil bli oversendt 22. juli-kommisjonen. Justisdepartementet
har understreket overfor våre relevante underliggende etater betydningen av
å medvirke til å gi informasjon til 22. juli-kommisjonen.
Regjeringen har løpende informert Stortinget
om de alvorlige angrepene Norge ble utsatt for mot regjeringskvartalet
og AUFs sommerleir på Utøya 22. juli, og oppfølgingen av disse.
Justisdepartementet har tidligere i Prop. 1 S (2011-2012) gitt en
foreløpig redegjørelse om angrepene, de tiltak som var gjennomført
før angrepene, og hva som er gjort i etterkant. Justisminister Storberget
redegjorde for angrepene i trontaledebatten 4. oktober 2011, og justisministeren
og forsvarsministeren redegjorde samme dag i den utvidede utenriks-
og forsvarskomité særskilt om terrorberedskapen i Norge.
Tiltak i etterkant av angrepene er også fulgt
opp i forbindelsemed forslag til tilleggsbevilgninger jf. Prop.
154 S (2010-2011) og
Prop. 18 S (2011-2012) og Stortingets budsjettbehandling
jf. Innst. 6 S (2011-2012), Innst. 13 S (2011-2012), Innst. 21 S
(2011-2012) og Innst. 18 S (2011-2012). Regjeringen vil følge opp
de tiltak som omtales, og vil informere Stortinget på egnet måte.
I etterkant av redegjørelsene i Stortinget 10. november
er det fremkommetytterligere informasjon knyttet til:
PSTs pressekonferanse
fredag 2. desember med redegjørelse om forhold knyttet til prosjektet "Global
Shield".
Politidirektoratets pressekonferanse 16.
desember om statusrapport fra politiets evalueringsutvalg etter
22. juli.
En oversikt med henvisning til dokumentene er vedlagt
dette svarbrevet.
Mange detaljer og spørsmål omkring angrepene kan
likevel vanskelig besvares fullt ut før undersøkelsene og evalueringene
av de involverte instanser er fullført. Det pågår også en omfattende etterforskning.
Mange spørsmål om hendelsesforløpet vil først være kartlagt når
rettskraftig dom foreligger.
Spørsmål 1: Det er varslet
at Justis- og politidepartementets ansvar for samfunnets sikkerhets- og
beredskapsfunksjoner i fredstid skal styrkes og tydeliggjøres, og
at departementets rolle som pådriver for at andre departementer
og offentlige virksomheter er bevisste på og følger opp sitt beredskapsansvar
vil bli styrket. Hvordan vil departementet ta sikte på å følge opp
dette arbeidet, og vil dette medføre en praktisk og ressursmessig
styrking av beredskapen?
Svar:
Justisministeren har satt ned en hurtigarbeidende gruppe
som skal gjennomgå departementets sikkerhets- og beredskapsoppgaver
og gi anbefalinger til statsråden om hvordan disse oppgavene bør
organiseres for at departementet på en mest mulig effektiv og tydelig
måte ivaretar sitt ansvar på dette området. Rapport med anbefalinger skal
leveres innen 31. januar 2012.
Spørsmål 2: Hvordan vil
Justisdepartementet følge opp arbeidet med å forebygge og begrense tilgang
til eksplosiver og materialer som kan brukes til produksjon av eksplosiver,
særlig i forbindelse med oppfølgingen av EUs handlingsplan mot terror?
Svar:
Som et ledd i arbeidet med å bekjempe terrorisme,
har EU-Kommisjonen de senere årene utarbeidet handlingsplaner innen
ulike sektorområder – blant annet på eksplosivområdet. EU vedtok
en handlingsplan for å styrke sikkerheten med eksplosiver i 2008.
Planen omfatter både såkalte ordinære eksplosiver og stoffer og stoffblandinger
som kan brukes til å lage eksplosiver.
Arbeidet med å forebygge og begrense tilgangen til
sivile eksplosiver har pågått her hjemme i flere år. I den forbindelse
er det blant annet gjennomført en rekke regelverksendringer, tilsyn
og veilednings- og informasjonsarbeid. Det har videre vært kontakt
mot andre myndigheter og relevante næringsaktører. Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap har også deltatt i nasjonale
og internasjonale fora på området. Blant annet har det siden 2004
blitt gjort en rekke innstramminger i forskrift 26. juni 2002 nr. 922
om håndtering av eksplosjonsfarlig stoff (eksplosivforskriften).
Nedenfor redegjøres det kort for endringer som er
gjort i
lov 14. juni 2002
nr. 20 om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff
og om brannvesenets redningsoppgaver (brann- og eksplosjonsvernloven)
forskrift 26. juni 2002 nr. 922 om håndtering
av eksplosjonsfarlig stoff (eksplosivforskriften)
forskrift 30. mai 2008 nr. 516 om registrering, vurdering,
godkjenning og begrensning av kjemikalier (REACH-forskriften)
Det redegjøres også for EU-kommisjonens forslag
til forordning KOM (2010) 473) om begrensninger på tilgangen til
14 kjemikalier som kan anvendes til fremstilling av hjemmelagdeeksplosiver.
Brann- og eksplosjonsvernloven er det primære regelverk
når det gjelder vern mot brann og eksplosjon. Loven inneholder både
alminnelige plikter til å forebygge brann og eksplosjon og bestemmelser
om sentral og lokal organisering og gjennomføring av brann- og eksplosjonsvernarbeidet.
Loven regulerer også forebyggende og beredskapsmessige forhold ved
håndtering av en rekke farlige stoffer, herunder brann- og eksplosjonsfarlig
stoff, stoffer under trykk og transport av alle typer farlig gods
på veg og jernbane.
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap
(DSB) er den sentrale tilsynsmyndigheten etter loven. Gjennom en
lovendring i 2009 (lov 19. juni 2009 nr. 84) ble det tydeliggjort
i lovens formålsbestemmelse «at også sikring mot «uønskede tilsiktede
hendelser» (security) omfattes av lovens vernehensyn.», jf. Ot.prp.
nr. 65 (2008-2009) om lov om endringer i brann- og eksplosjonsvernloven
og el-tilsynsloven, jf. Innst. O. nr. 99 (2008-2009).
Gjennom en endring i definisjonen av farlig
stoff ble lovens virkeområde utvidet til også å omfatte reaksjonsfarlig
stoff. Dette skulle «sikre en mer logisk og helhetlig forvaltning
av loven slik at sikringstiltak også kan kreves i forhold til den risiko
denne type stoffer representerer. Det vil herunder kunne reguleres
og kreves sikringstiltak i forbindelse med stoffer som kan benyttes
til fremstilling av eksplosiver og andre farlige stoffer (prekursorer)
som kan benyttes til uønskede tilsiktede hendelser.». Det ble videre
innført «adgang og plikt for virksomheter som håndterer eksplosive
stoffer til å kreve politiattest av sine ansatte».
Det har de senere årene blitt foretatt en rekke
endringer i eksplosivforskriften:
Alle tillatelser
knyttet til oppbevaring, erverv og handel med eksplosiver er sentralisert
hos DSB
Etablert et nytt og strengere sertifiseringssystem for
brukere av eksplosiver
Innført krav som reduserer antall personer
som lovlig kan erverve eksplosiver
Innført krav om alarm på alle eksplosivlagre, uansett
oppbevart mengde
Forskriftsmessige endringer som følge av
implementeringen av direktiv 2008/43/EF om etableringen av et system
for ID-merking og sporing av eksplosiver til sivilt bruk.
Forordning (EF) nr. 522/2009 legger blant annet begrensninger
på hvem som kan få tilgang til stoff eller stoffblandinger som inneholder
16 vektprosent eller mer nitrogen fra ammoniumnitrat. Gjennom EØS-avtalen
og REACH-forskriften er denne begrensningen på omsetning av ammoniumnitrat
vedtatt som en del av norsk rett 17. november 2011.
De nye reglene innebærer forbud mot å omsette ammoniumnitrat
med 16 prosent eller mer nitrogen fra ammoniumnitrat til andre enn
profesjonelle brukere. Eksempler på profesjonelle brukere er sprengningsfirmaer
med sprengningstillatelse fra DSB, bønder og andre med reelt behov
i sin virksomhet slik som gartnere eller veksthusnæringen. Kjøpere
må dokumentere at de er profesjonelle brukere med et legitimt behov.
Intensjonen med regelverket er at ammoniumnitrat ikke skal komme
i urette hender og brukes i skadelig virksomhet.
DSB har gjort en foreløpig vurdering av behovet for
nødvendige kontrollordningene for ammoniumnitrat i Norge, og har
etter fastsettelsen av endringene i REACH-forskriften igangsatt
et arbeid med å gi informasjon til ulike aktører om begrensningene
som innføres på privatpersoners tilgang til ammoniumnitrat. DSB
oppfordrer også aktørene til å rapportere mistenkelige transaksjoner
av ammoniumnitrat til politiet.
For å sikre at ammoniumnitrat ikke kommer i urette
hender har regjeringen besluttet at det skal igangsettes et eget
arbeid for å utrede om og i hvilken utstrekning det skal og kan
etableres strengere ordninger i Norge knyttet til privatpersoners
tilgang til ammoniumnitrat. Justisdepartementet utarbeider nå et
mandat/oppdragsbrev for arbeidet, som skal ledes av DSB. Berørte
departementer og underliggende virksomheter vil bli involvert i
arbeidet.
EU-kommisjonen la 20. september 2010 frem forslag
til en forordning (KOM (2010) 473) om begrensninger på ytterligere
14 kjemikalier som kan anvendes til fremstilling av hjemmelagede bomber.
Formålet med forslaget til forordning er først og fremst å redusere
risikoen for angrep, som utføres ved hjelp av hjemmelagede sprengstoff,
og dermed forbedre EU/EØS-borgernes sikkerhet. Samtidig får produsenter
og detaljhandelen dra fordel av felles regler i hele EU/EØS-området.
Forslaget er ment å sikre lik kontroll med adgangen til visse kjemikalier
i hele EU/EØS-området og forhindre terrorister og kriminelle i å
utnytte forskjeller i EU/EØS-statenes sikkerhetsregler.
Forslaget legger opp til å forby salg av kjemikaliene
over bestemte konsentrasjoner og innføring av et kontrollregime
og lisensordning for salg til privatpersoner. Tilsynsmyndigheten
skal fastsette regler for tildeling av lisenser, herunder undersøkelser
av legitimiteten og integriteten til søkeren. Tillatelse skal nektes
dersom det er grunn til å betvile søkerens legitimitet eller integritet.
Tillatelsen kan videre tilbakekalles eller suspenderes av tilsynsmyndigheten
dersom det er rimelig grunn til å anta at forholdene som lå til grunn
for utstedelse av tillatelsen ikke lenger er oppfylt. En lisens
gitt i Norge skal kunne gjøres gjeldende i hele EØS-området. I tillegg
vil visse produkter kunne selges til privatpersoner uten begrensning,
men salget vil bli underlagt bedre kontroll, f.eks. gjennom en ordning
med rapportering av mistenkelige transaksjoner/salg. I den forbindelse
forutsettes det etablert ett nasjonalt kontaktpunkt for rapportering
av mistenkelige transaksjoner. Forslaget til forordning legger opp
til at det på kort varsel kan bli lagt begrensninger på flere kjemikalier.
Forordningen ligger til politisk behandling
i EUs organer. Det er fra EUs side lagt opp til at forordningen
skal tre i kraft 18 måneder etter vedtakelse i Rådet og Parlamentet.
Besittelse og bruk av de kjemiske stoffene og produkter som inneholder
disse, vil være tillatt inntil 36 måneder etter vedtakelsen.
Regjeringen har besluttet at det også skal igangsettes
et eget arbeid for å vurdere konsekvensene av forslaget til forordning
(KOM (2010) 473), EØS-rettslige skranker og behov for tiltak. JD arbeider
nå med å utarbeide et mandat/oppdragsbrev for arbeidet, som skal
ledes av DSB. Berørte departementer og underliggende virksomheter
vil bli involvert i arbeidet.
Den endelige forordningen vil, når den er vedtatt,
bli fulgt opp.
Avslutningsvis vil departementet understreke
at arbeidet knyttet til tilsyn, informasjon, kontakt med relevante
aktører og deltakelse i nasjonale og internasjonale fora vil også
i tiden fremover ha prioritet.
Spørsmål 3: I seks år har
Oslo-politiet planlagt felles base for politihelikopteret og beredskapstroppen,
for å sikre kortere reaksjonstid for begge. Men langvarig uenighet
mellom Jernbaneverket og politiet om aktuell tomt på Alnabru har
hindret byggingen av den nye politibasen.
Svar:
Politihelikoptertjenesten ble etablert på Gardermoen
etter vedtak i Stortinget 16. mai 2002. Det har senere vært vurdert
flere mulige steder for lokalisering av en helikopterbase nærmere
Oslo, slik det fremgår av de årlige budsjettproposisjoner fra Justisdepartementet.
Som det fremgår av Prop. 1 S (2009-2010):
«Det er lagt ned et betydelig
arbeid i å identifisere lokaliseringsalternativer for ny helikopterbase
i Oslo uten å lykkes så langt. Det er i denne prosessen også nødvendig
å se på samlokalisering med andre operative enheter i politiet som
vil kunne dra nytte av en slik base. Det har vist seg utfordrende
å finne tilstrekkelige store områder for en helikopterbase. Støyproblematikken
er også utfordrende. Aktuelt område må deretter omreguleres til
helikoptervirksomhet og nødvendige konsesjoner må foreligge».
I Prop. 1 S (2011-2012)fremgår: «Det
arbeides fortsatt med å identifisere et lokaliseringsalternativ
for ny helikopterbase i Oslo.»
Regjeringen planlegger nytt beredskapssenter for
politiet i Oslo. Målet er å samle politiets helikoptertjeneste,
Beredskapstroppen og hundetjenesten i Oslo politidistrikt.
Samferdselsdepartementet ba høsten 2010 Jernbaneverket
om å etablere en arbeidsgruppe med mandat å vurdere om Alna-tomtenkan
være en egnet tom for et beredskapssenter for politiet. Representanter
fra politiet deltari utredningsarbeidet.
Arbeidsgruppen startet sitt arbeid våren 2011,
og vil i løpet av 2012 fremlegge rapport for Samferdselsdepartementetog
Justisdepartementet.
Svar:
Dettilligger 22. juli - kommisjonen å vurdere politiets
reaksjonsevne i forbindelse med angrepene 22. juli.
Svar:
Et nytt beredskapssenter for politiet er høyt
prioritert.Før stedsvalget er avklart er det vanskelig å angi konkret
tidsperspektiv for utbyggingen. En slik utbygging er også avhengig
av nødvendige bevilgninger.
Spørsmål 4: Alle politidistriktene skal ha minimum
ett utrykningslag (UEH) som er tiltenkt oppgaver i forbindelse med
væpnede aksjoner. Til daglig utfører disse ordinær ordenstjeneste.
Svar:
Politireformen innebar atalle politidistriktene fikk
UEH-enheter (utrykningsenheter)med minimum et lag. For å sikre at
politipersonell som skal delta i slik operativ virksomhet,herunder skarpe
oppdrag med våpen, har nødvendigkompetanse, blir det gjennomført
årlig 103 timers opplæring med etterfølgende godkjenningsprosedyre.
Departementet har i brev av 19. desember 2011 mottatt
følgende informasjon fra Politidirektoratet: «Utrykningsenhetene
(UEH) ble etablert i 1986.
I samråd med politimestrene
evaluerte Politidirektoratet i 2003 og 2009 organiseringen og oppgaver
knyttet til UEH. Dagens struktur og antall på 808 tjenestepersoner
er i samsvar med de nevnte evalueringene. Samtlige politidistrikt skal
ha minimum 1 lag (8 personer) innsatspersonell i kategori 3 (IP
3), tidligere benevnt som utrykningsenhet.
Denne kategori innsatspersonell
trener 103 timer pr. år. Mesteparten av treningen går med til å øve
på håndtering av skarpe oppdrag. Politimesteren er ansvarlig for
at antall IP 3 er i henhold til fastsatt struktur for politidistriktet.
Politihøgskolen tilbyr grunnkurs for IP 3 hvert år. IP 3 er en viktig
ressurs for politidistriktene, fordi de har mer trening og kompetanse
i å håndtere væpnede aksjoner enn annet innsatspersonell.»
Svar:
I følge Politidirektoratets brev av 19. desember er «øvingsstrukturen ikke justert etter 22. juli
og at det hvert år utarbeides vedlikeholdsprogram for IP 3-5. I
programmet ligger det en øvingsstruktur som er utarbeidet av Politihøgskolen
og godkjent av Politidirektoratet. Vedlikeholdsprogrammet er på
103 timer, av disse er 79 timer sentralt fordelt på ulike emner, mens
24 timer er til disposisjon for politidistriktene.Det betyr at politidistriktene
selv avgjør hva som er relevant å trene mer på.»
Spørsmål 5: Sårbarhetsutvalget
(NOU 2000:24 Et sårbart samfunn) foreslo en bedre samordning av
samfunnets sikkerhets- og beredskapsfunksjoner. Under terrorangrepet
22. juli stod et ”Sea King” redningshelikopter i Oslo for å øke luftambulansekapasiteten.
Dette var ukjent for politiet.
Svar:
Justisdepartementet har et samordningsansvar for
samfunnssikkerhet. Etter framleggelsen av Sårbarhetsutvalgets utredning
NOU 2000:24 er det iverksatt en rekke tiltak for å styrke samfunnssikkerhetsarbeidet.
Stortinget har behandlet tre stortingsmeldinger om samfunnssikkerhet og
beredskap siden 2002. Det er i tillegg fremmet én stortingsmelding
om brannsikkerhet og én om sentral krisehåndtering i etterkant av
flodbølgekatastrofen i Sør-Asia.
Oslo politidistrikt opplyser i notat av 4. november
2011 at; «redningshelikopteret fra Rygge ble rekvirert
av AMK gjennom HRS Sør-Norge, og var tiltenkt en rolle ved eventuell
pasientforflytning av bårepasienter ut av Oslo. Helikopteret var
innredet deretter. Denne rekvisisjonen var ukjent for Oslo politidistrikt
da dette var håndtert i helsesporet som naturlig er, på det tidspunkt
man fikk melding om skyting på Utøya.»
Regjeringentar sikte på at det innføres felles nødnummer
og etablere felles nødsentraler for brannvesen, politi og helsetjeneste,
jf. St.meld. nr. 22 (2007-2008) og Innst. S. nr. 85 (2008-2009),
har en arbeidsgruppe utarbeidet en rapport der det anbefales etablert
ett felles nødnummer (112) og felles nødsentraler. Regjeringen arbeider
nå med videre oppfølging av saken. Stortinget vil bli orientert
på egnet måte når nødvendige avklaringer foreligger.
Det nye digitale radiosambandet til nød- og
beredskapsetatene, Nødnett, vil bli et svært viktig bidrag for å
samordne og ha oversikt over de samlede redningsressursene. Etter
forslag fra Regjeringen vedtok Stortinget 9. juni 2011 enstemmig
at Nødnett skal bygges i hele Norge. Investeringen i nytt digitalt
radiosamband over hele landet er en av de største satsingene på
samfunnssikkerhet noen gang. Det nye nødnettet gir bedre kommunikasjon
mellom politi, brannvesen og helsepersonell og dermed raskere hjelp
til publikum ved ulykker og kriser. Ved å skifte ut gammelt utstyr
og nyttiggjøre mulighetene i ny teknologi, styrkes samfunnets evne
til å bekjempe organisert kriminalitet og til å håndtere store ulykker,
naturkatastrofer og mulige terrortrusler.
Forsvaret har gjenopprettet militær beredskap med
2 helikoptre på Rygge. Politiet kan trekke på disse ved behov. Justisdepartementet
vil dessuten klargjøre retningslinjene for hovedredningssentralens
vurdering av politiets anmodning om bruk av redningshelikoptre i
akutte situasjoner for å sikre at politiets anmodning i slike situasjoner
gis høy prioritet.
Svar:
Et nasjonalt ressursregister for redning og
beredskap (NARRE) som inneholder en oversikt over de ressurser den
enkelte virksomhet disponerer har vært vurdert.Jf. St.meld. nr.
22 (2007–2008) om samfunnssikkerhet og Innst. S. nr. 85 (2008–2009).Systemet,
som er et elektronisk verktøy som kan gi brukerne en oppdatert oversikt
over tilgjengelige ressurser ved ulykker, redningsaksjoner, krisehåndtering
mv, har vært forsøkt i en pilotfase i Hordaland. Tilbakemelding
fra deltakerne i piloten har vært positive. Piloten er videreført
i Hordaland.Regjeringen vil vurdere å videreutvikle ordningen.
Spørsmål 6: Hvilke tiltak
har blitt iverksatt for at politiet/beredskaps-/nødetater lettere
skal få tilgang til informasjon om tilgjengelig utstyr i de ulike
politidistriktene?
Svar:
Politidirektoratet opplyser i brev av 19. desember
at «Politiet har gjennom Politiets data og materielltjeneste
(PDMT) tilgang til informasjon om tilgjengelig utstyr i de ulike
politidistriktene. Oppdatert nasjonal oversikt er ikke direkte tilgjengelig
for det enkelte politidistriktet. Politidistriktene må be PDMT om
bistand for å få materielloversikt til de ulike distriktene.Politiet
skal utarbeide redningsplaner, samvirke- og øve med andre etater,
herunder nødetatene.»
Justisdepartementet vil følge opp dette overfor Politidirektoratet.
Spørsmål 7: Nye forskrifter
om objektsikkerhet trådte i kraft 1.1. 2011. Hvilke tiltak ser statsråden
for seg for å tydeliggjøre beredskapsplaner for hvem som konkret
skal sikre utsatte objekter, og hvem vil ta et samordningsansvar
for at objektsikkerhetsforskriftene følges opp?
Svar:
Forskrift om objektsikkerhet trådte i kraft
1. januar 2011. I henhold til dette reglement pålegges virksomheter
overfor overordnet departement å foreslå hvilke objekter som er
skjermingsverdige etter sikkerhetsloven. Objekteiere som ligger utenfor
departementenes styringslinje må følges opp spesielt fra det enkelte
departement. I henhold til det samme regelverket pålegger det departementene
å utpeke objekter innen sitt myndighetsområde, basert på gitte kriterier.
Departementene er godt orientert om objektsikkerhetsforskriftens
ikrafttredelse og de plikter som følger av denne for virksomheter
og departementer. Første gangs fastsettelse av sikkerhetsklassifisering
og vurdering av tiltak mot etterretningstrussel i forbindelse med
klassifisering, skal skje senest 2 år etter ikrafttredelsen av regelverket,
dvs. i løpet av 2012.
Gjennomføringen av sikkerhetstiltak på bakgrunn
av fastsatt sikkerhetsklassifisering mv. skalskje så raskt som mulig,
og senest 3 år etter ikrafttredelsen, dvs. i løpet av 2013. Tilsvarende er
fristen for opprettelse av internkontrollsystem.
Det overordnede ansvaret for forebyggende sikkerhet
i henhold til sikkerhetsloven er delt mellom Forsvarsdepartementet
og Justisdepartementet, for henholdsvis militær og sivil sektor.
Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet vil følge fremdriften
innenfor respektive ansvarsområder. Det vises for øvrig til omtalen
i Justisdepartementets og Forsvarsdepartementets fagproposisjoner
(Prop. 1 S (2011-2012), hvor det fremgår at disse departementene, på
bakgrunn av de erfaringer som er gjort siden etableringen, vil gjennomgå
valgt forvaltningsmodell for å vurdere rollen som nasjonal sikkerhetsmyndighet,
samt vurdere eventuelle endringer i styringsmodellen. Dette arbeidet skal
bl.a. være koordinert med det pågående evalueringsarbeidet av sikkerhetsloven.
Spørsmål 8: Sikkerhetsloven
ble vedtatt i 1998, mens forskriften for objektsikring kom først
i 2010. Hvorfor tok det 12 år?
Svar:
Jeg viser til Forsvarsdepartementets svar på dette
spørsmålet, som forvaltningsansvarlig departement for sikkerhetsloven.
Spørsmål 9:I dag vet vi
at Stortinget lå ubeskyttet i lengre tid til tross for at Stortinget eksplisitt
ba politiet om bistand. Politiet svarte i den forbindelse at de
ikke hadde kapasitet til å ta seg av dette og at Stortinget fikk
iverksette det som ble ansett nødvendig i kraft av nødfullmakter.
Kan statsråden forklare
hva som er riktig; at Stortinget må sørge for egen sikkerhet eller
at Stortinget ikke fikk bistand som de skulle fått 22. juli?
Svar:
Sikkerhetsloven § 17 b fastslår at objekteier
har et eget selvstendig ansvar for sikkerhet i eget bygg. Men i
tillegg har politiet et ansvar for å sørge for sikkerheten i de
situasjoner hvor det foreligger en særlig trussel.
I tillegg til hva som ble opplyst i Stortinget
under redegjørelsen 10. november og vedlagt bakgrunnsmateriale,
har Politidirektoratet i brev av 19. desember opplyst at: «Første henvendelse fra Stortinget kom ca. kl.
1620 og gjaldt en anmodning om å få fjernet biler parkert i Stortingets
nærområde. På dette tidspunktet hadde man ikke ressurser til å etterkomme
denne henvendelsen. I samme tidsrom hadde politidistriktet allerede
flere bilpatruljer i Stortingets nærområde som var i ferd med å
få verifisert/avklart meldinger om mistenkelige gjenstander.
Objektvakthold på Stortinget
ble fortløpende vurdert og iverksatt straks man hadde tilstrekkelige
ressurser tilgjengelig. Vaktholdet ble iverksatt fra kl. 1805.
I den første hektiske fasen
valgte man å prioritere liv og helse fremfor objekt vakthold.
Stortinget har også en
egen vaktstyrke og politiet forutsetter at denne styrken iverksetter
tiltak i henhold til eget planverk når hendelser inntreffer. Det
er naturlig at Stortinget har høy prioritet hva gjelder objektsikring
i normalsituasjonen, men at man må legge til grunn at det 22. juli
ikke var normaldrift i Stortinget og at det var et meget begrenset
antall personer til stede i bygningen. Av dette kan man ikke trekke
konklusjonen at Stortinget isolert sett må sørge for egen sikkerhet,
men at politiet vil gjøre det de kan for å ivareta sin funksjon
og sitt ansvarsområde.»
Spørsmål 10: Det tok lang tid fra angrepet på regjeringskvartalet
til flere sentrale og sikringsverdige objekter i Oslo ble faktisk
sikret.
Svar:
Fra Politidirektoratet har departementet i brev
av 19. desember mottatt følgende innspill: «Politiettilstreber til
enhver tid å utnytte de tilgjengelige ressursene på en mest mulig
effektiv måte. Ved en slik hendelse, vil liv og helse ha førsteprioritet
med hensyn til politiets innsats. Iverksettelsen av polititaktiske
tiltak, herunder objektvakthold, for sikringsverdige objekter må til
enhver tid vurderes ut fra trusselsituasjon, trusselbilde, ressurstilgang
og skadepotensialet. Viktig i denne sammenheng er også responstiden
fra andre aktuelle samarbeidspartnere og de tiltak som allerede
er gjort i denne forbindelse. Politiet vil søke å initiere bistandsbehov
på et så tidlig tidspunkt som mulig, samtidig som man må kunne forvente
initiale tiltak i andre ansvarlige etater og virksomheter. Det er
også en kjensgjerning at man er mindre sårbar utenfor ferieperioden.»
Svar:
Jeg vil innledningsvis vise til forsvarsministerens
redegjørelse i Stortinget 10. november om dette forholdet.
I tillegg har Politidirektoratet i brev av 19. desember
opplyst at «Statsministerboligen er utstyrt
med flere passive sikringstiltak. I tillegg har statsministeren
livvaktbeskyttelse 24/7. Livvakttjenesten fra PST var således til
stede i boligen 22. juli kl. 1525. De iverksatte umiddelbart nødvendige
tiltak for å sikre statsministeren og dette ble meddelt operasjonssentralen
i Oslo politidistrikt. Utvendig bevæpnet vakthold ble iverksatt
fra kl. 1615 med mannskaper fra Majorstua politistasjon og gradvis
forsterket utover ettermiddagen/kvelden.
Den Kongelige Politieskorte
(DKP) utfører livvaktstjeneste for HM Kongen og øvrige medlemmer
av Kongehuset, samt enkelte medlemmer av den øvrige kongefamilie
i henhold til den til enhver tid gjeldende trusselvurdering. Tjenesten utføres
på 24 timers basis - 365 dager i året.
Hans Majestet Kongens Garde
(HMKG) utfører i henhold til samarbeidsavtale mellom politimestrene
i Oslo, Asker og Bærum og Gardesjefen, utvendig vakthold /sikring
av både Det Kongelige Slott, Skaugum Hovedgård og Bygdøy kongsgård.
HMKGs vakthold ble 22.7. forsterket ytterligere i samråd med politiet.
Ved forhøyet trussel forsterker
DKP den innvendige sikringen på Det Kongelige Slott og andre kongelige
residenser.
Vakthold ved andre skjermingsverdige
objekter ble iverksatt fortløpende etter hvert som tilstrekkelige
politimannskaper var tilgjengelig. Oslo politidistrikt fikk også
god bistand fra Forsvaret til dette vaktholdet. Tid som medgår fra
en hendelse inntreffer og til tilstrekkelige polititaktiske tiltak
er iverksatt, vil til enhver tid være gjenstand for vurdering og
prioritering.
Situasjonsbildet og ressurstilgang
er vesentlig for de avgjørelser som tas. Forutsetningene for å tidfeste
dette nøyaktig vil aldri være til stede.
I tillegg til å vurdere
de forskjellige skjermingsverdige objekter som er i Oslo, ble det
iverksatt objektvakthold ved til sammen 24 objekter. I tillegg fikk
man også kjennskap til de åtte «hatobjektene» som fremgikk av gjerningsmannens manifest.
Politiet brukte store ressurser på å sjekke ut disse åtte objektene.»
Når det gjelder sikring av Stortinget, viser
jeg til svar på spørsmål 9.
Spørsmål 11: Mener regjeringen
at utsatte objekter, både bygninger og personer, ble beskyttet raskt
nok og på en tilfredsstillende måte i etterkant av terroranslaget?
Hvilke grep kan eventuelt iverksettes for å bedre beskyttelsen?
Svar:
I justisministerens redegjørelse av 10. november 2011
omtales vakthold og sikring av utsatte bygningsobjekter etter anslaget
i Oslo. Det fremgår av opplysninger fra Oslo politidistrikt, som
også ble gjengitt i redegjørelsen 10. november, at det ble satt
opp en liste med totalt 24 objekter som man prioriterte ut fra i
forhold til objektvakthold. Det må således legges til grunn at det
ble foretatt konkrete vurderinger og prioriteringer knyttet til
objektvakthold. Det må tilligge 22. juli-kommisjonen å vurdere disse forholdene
nærmere.
Spørsmål 12: ”Global Shield”
er et prosjekt initiert av Verdens tollorganisasjon som tok sikte på
å avdekke import og eksport av kjemikalier som kan brukes til produksjon
av eksplosiver. Toll- og avgiftsdirektoratet er deltakere i prosjektet.
Relevante politi- og etterretningsaktører var også invitert inn
i prosjektet.
På side 5 (av 7) i brev
fra PST til Justisdepartementet den 27. oktober 2011 under punkt
2.1 Global Shield – foreløpige vurderinger står det at ”PSTs prioriteringer
må i imidlertid sees i lys av rammeverk, styringssignaler og trusselvurderinger.
En oppfølging av den type opplysninger som forelå, falt på det tidspunktet ikke
inn under de prioriteringer PST arbeidet etter.”
I et annet brev fra PST
til Justisdepartementet av 29. oktober 2011 står det på s. 10 at
"PST har ikke prioritert arbeid knyttet til produksjon av eksplosiver
ved bruk av kjemikalier (CBRN-E). PSTs fokus på kjemikalier har
vært knyttet til CBRN (terroristers mulige bruk av kjemiske-, bakteriologiske-,
radiologiske- eller nukleære våpen eller substanser) og da ut fra
et ekspertfokus”.
EU-kommisjonen la i september
2010 fram forslag til en ny forordning som forbyr generell omsetning
av stoffer og stoffblandinger som kan anvendes til fremstilling
av eksplosiver. Forordningen er ett av flere forslag som skal følge
opp EUs handlingsplan for bekjempelse av terror.
Svar:
PST har selv beskrevet sin befatning med prosjektet
Global Shield. Departementet har ikke noe å legge til på dette punkt.
Svar:
Prioriteringen i forhold til Global Shield var
ikke kjent for Justisdepartementet. Det vises også til PSTs redegjørelse
av 29. november til Justisdepartementet hvor det fremgår at: «PST
har i tiden før 22.7.11 ikke på noe tidspunkt informert Justisdepartementet
om prosjektet Global Shield.»
c. Dersom Justisdepartementet ikke har godkjent denne
prioriteringen; er departementet enig i prioriteringen og hvis ikke;
hva vil i så fall departementet gjøre for å sikre seg at PST følger opp
produksjon av eksplosiver ved bruk av kjemikalier?
d. Hva slags styringssignaler
fra Justisdepartementet ble gitt som har betydning for disse prioriteringene?
e. Har Justisdepartementet
tatt initiativ overfor politiet om å følge opp EUs handlingsplan
mot terror generelt og forordningen som forbyr generell omsetning
av stoffer og stoffblandinger som kan anvendes til fremstilling
av eksplosiver spesielt?
Svar:
Jeg viser til de avklaringer som ble gjort i
forbindelse med sjef PSTs presskonferanse 2. desember og etterfølgende
offentliggjøring av dokumenter i denne forbindelse. For øvrig vil
jeg vedrørende spørsmålene 12 c-e, siste del av spørsmål 15 og spørsmålene
16-22 vise til at det ikke er tvilsomt at PSTs høyeste prioriterte
oppgave er å forebygge og bekjempe terror. Dette kommer fram i Justisdepartementets
etatsstyring med PST.
En sikkerhetstjeneste som PST mottar store mengder
informasjon og etterretningsopplysninger, jf. pressekonferanse fra
sjef PST 2. desember hvor hun uttalte at: «PST
deltar i et nært internasjonalt samarbeid med sikkerhets- og etterretningstjenester
over hele verden, og hittil i år har vi mottatt mer enn 15 000 rapporteringer.»
Behandling av opplysninger i PST må alltid angå PSTs
oppgaver som oppstilt i politiloven § 17. Instruks for PST omhandler
i kapittel IV tjenestens adgang til å behandle opplysninger (instruksen
er fastsatt med kongelig resolusjon 19.08.05 i medhold av politiloven
§ 29). I kapittel IV er det oppstilt krav til formålsbestemthet,
krav til nødvendighet og krav til kvalitet (relevans) før PST kan
behandle opplysninger.
I NOU 2003:21 Kriminalitetsbekjempelse og personvern,
et viktig forarbeid til politiregisterloven, ble det foreslått
et tidsbestemt unntak fra kravene til formålsbestemthet, nødvendighet
og kvalitet (relevans) på fire måneder.
Dette unntaket er nå oppstilt i politiregisterloven §
8 (Lov om behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten
av 28. mai 2010). Ikrafttredelse av loven beror på utarbeidelse
av forskrifter, som er under utarbeidelse.
Det tas sikte på at lov og forskrifter trer
i kraft 1. juli 2012.
PST forskutterte nevnte 4 måneders regel i et
internt rutineskriv. Nevnte forhold ble tatt opp av EOS-utvalget
i årsmeldingen for 2005, hvoretter utvalget ikke hadde merknader
til denne forskutteringen, jf. Dokument nr. 20 (2005-2006) ogInnst.
S. nr. 164 (2005-2006). Dette er også nedfelt i retningslinjer for
behandling av opplysninger i PST godkjent av Justisdepartementet
12. desember 2007, ved at det der uttales at alle opplysninger så
snart som mulig skal undergis vurdering og kontroll, underforstått
at dette skal gjøres innen 4 måneder.
Politiregisterlovens kapittel II omhandler behandling
av opplysninger, og oppstiller i all hovedsak de samme vilkår for
behandling av opplysninger som PST instruksens kapittel IV. Det
er etter Justisdepartementets vurdering ikke tvilsomt at PST hadde
hjemmelsgrunnlag for å registrere samtlige 41 navn på listen PST
mottok fra Tollvesenet, og derav 4 måneder til å vurdere om alle
eller noen var av en slik art at de kunne tilfredsstille kravet
til en foreløpig arbeidsregistrering. Jeg viser i denne forbindelse
også til at sjef PST i pressekonferanse 2. desember uttalte følgende
om dette: «Når det gjelder spørsmålet om PST
kunne registrert [gjerningsmannen], så er det riktig at PST etter
regelverket kunne ha gjort foreløpige registreringer av ham basert
på de opplysningene vi fikk».
Spørsmål 13: Kan komiteen
få ytterligere informasjon om det internasjonale samarbeidsprosjektet
«Global Shield» og hvem som deltar som norsk hovedsamarbeidspartner
i prosjektet?
Svar:
Spørsmålet besvares av finansministeren.
Spørsmål 14: Det er referert
i media at en hemmeligstemplet rapport om antiterrorsamarbeidet
Global Shield fastslår at terrorangrepet 22. juli kunne vært avverget
dersom norske toll- og politimyndigheter hadde samarbeidet bedre. Hvilke
tiltak kan iverksettes for å bedre dette samarbeidet, dersom man
legger til grunn et høyt ambisjonsnivå om i størst mulig grad å
avverge nye terroraksjoner i fremtiden?
Svar:
Spørsmålet besvares av finansministeren.
Spørsmål 15: Etter at Global
Shield-samarbeidet trådte i kraft, gjorde tollvesenet et søk i valutaregisteret
og fikk opp en liste over transaksjoner mellom et polsk firma som
solgte kjemikalier på Global Shield-listen og kunder i Norge. En
av kundene var terrorsiktede. 3. desember i fjor sendte Tollvesenet
listen med navnet hans til PST. Der fant man ikke grunn til å gjøre
nærmere undersøkelser, fordi privat kjemikalieimport ikke var et
prioritert område. Hvilke vurderinger ligger til grunn for denne prioriteringen?
Svar:
PST har tidligere opplyst i brev av9. september 2011at
det ved en forsendelse fra Toll- og avgiftsdirektoratet3. desember
2010 lå ved en liste fra valutaregisteret over 41 norske borgere som
har hattpengeoverføringer til et bankkontonummer i Polen, og at
gjerningsmannen sto pådenne listen. Det har ikke foreliggetnoen formelle
skranker som tilsierat PST ikke kunne ha registrert opplysninger
fra denne listen innenfor den såkaltefiremånedersregelen.Det vises også
til redegjørelse fra PST av 29. november hvor det uttales etter
at hjemmelsgrunnlaget er gjennomgått: «Det
synes etter dette ikke som om det foreligger formelle skranker for
at PST hadde kunnet registrere opplysninger som fremkom i listen
3.12.2010, i det minste innenfor rammen av den såkalte 4-måneders-regelen.»I tillegg
konkluderer PST i brev av 6. desember 2011 til Justisdepartementet
med at det; «før 22. juli ikke ble gjennomført
søk på listen med 41 navn, herunder [gjerningsmannen]».
Jeg avventer 22. juli PSTs pågående internevaluering
og 22. juli-kommisjonens rapport.
Jeg viser forøvrig til svaret fra finansministeren på
likelydende spørsmål nr. 3.
Spørsmål 16: I PST’s nedgraderte
redegjørelse til Justisdepartementet fremgår det at PST ikke gjorde
søk i arbeidsregisteret da terrorsiktede og 40 andre navn ble oversendt
fra Tollvesenet 3. desember 2010. På pressekonferansen 2. desember
2011 opplyste PST at terrorsiktede var sjekket opp mot arbeidsregisteret
men at det ikke foreligger tekniske bevis for dette. I VG Nett er saksbehandlingen
beskrevet slik ” PST-seksjonen for kontraekstremisme gjennomførte
et søk på kjemikaliekjøperen samme dag, men navnet var ikke registret
i PST fra før. Deretter ble e-posten sendt til to andre seksjoner
før den ble journalført i arkivet tre måneder senere - 10. mars
i år. Først 28. april i år kom e-posten fram til riktig saksbehandler,
som leste den - og gikk ut i permisjon tre dager senere, ifølge
redegjørelsen.” Har PST gode nok rutiner som kan sikre at denne
type opplysninger blir fulgt opp på en tilfredsstillende måte?
Svar:
PST har ved sin håndtering av «Global Shield» identifisert
svakhet i sine saksbehandlingsrutiner når personell har lengre fravær
fra sin arbeidsplass ifm med ferieavvikling, permisjon mv. PST vil
ta initiativ for å utbedre dette for å forhindre at saker ligger
ubehandlet i lengre tid. Jeg viser til PSTs brev av 6. desember
omtalt i svar 15. Jeg vil for øvrig avvente PSTs pågående internevaluering
om dette spørsmålet og22. juli-kommisjonens rapport.
Spørsmål 17: Hva mener
statsråden hindret PST å igangsette undersøkelser om de opplysningene PST
var kjent med om terrorsiktede?
Svar:
Jeg viser til mitt svar på spørsmålene 12 og
15.
Spørsmål 18: Mener statsråden
det forelå tilstrekkelige ”red flags” eller informasjon til at PST
burde ha satt i gang undersøkelser etter å ha mottatt opplysninger
fra Tolletaten om ”Global Shield” som inkluderte opplysninger om
terrorsiktede?
Svar:
Jeg vil avvente PSTs pågående internevaluering om
dette spørsmålet og 22. juli-kommisjonens rapport.
Spørsmål 19: Hva mener
statsråden hindret PST fra å registrere terrorsiktede i Smart- registeret med
en fullverdig registrering?
Spørsmål 20: Har det vært
kontakt mellom Justisdepartementet og PST om hjemmelen til å registrere
terrorsiktede?
Spørsmål 21: Var det noensinne
vært aktuelt med fullverdig registrering, siden dette er hva Kristiansen
hadde i tankene da hun uttalte seg tre dager etter terrorangrepet?
Svar:
Når det gjelder spørsmålene 19 til 21, viser
jeg til min besvarelse under spørsmål 12 og 15.
Spørsmål 22: DSB sendte bekymringsmelding til
Justisdepartementet om at nordmenn importerer kjemikalier som kan
brukes til å lage eksplosiver.
Svar:
DSB orienterte i møte med Justisdepartementet 20.
oktober 2010 om utfordringer knyttet til direktoratets oppfølging
av forslag til forordning (KOM (2010) 473)med vekt på de økonomiske og
administrative konsekvensene av forslaget og direktoratets ressurssituasjon.
DSB ble i møtet bedt om å gi en skriftlig redegjørelse for saken, konsekvenser
av forslaget og foreslå videre prosess. I forbindelse med arbeidet
med statsbudsjettet for 2012 oversendte DSB 7. og 9. desember 2010
på e-post med utkast til brev til Justisdepartementet. Utkastene
til brev ble benyttet i budsjettarbeidet. 11. mars 2011 ble DSBs endeligebrev
formelt sendt til Justisdepartementet med tittelen «Budsjett
og ressursmessige konsekvenser av EUs handlingsplan mot terror». Brevet
følger vedlagt til orientering. I brevet orienterte DSB blant annet
om forslaget til forordning, utfordringer ved implementering av forslaget
og budsjett- og ressursmessige konsekvenser av forslaget. Enkelte
medier har omtalt brevet som et «varslingsbrev».
Bakgrunnen for dette er at DSB på side to i
brevet under overskriften «Utfordringer ved implementering av forordningen»
blant annet skriver:
«Tillatelsene som blir
gitt i Norge skal værer gyldige i hele EØS-området. Det er derfor
viktig at det gjøres gode vurderinger i forkant, og at det etableres
et forvaltningsregime som møter intensjonen i forordningen. Norge
er ikke tjent med å bli sett på som et land hvor det er enkelt for
privatpersoner å få tillatelse til erverv av stoffer som kan benyttes
til å lage bomber. Fra Toll- og avgiftsdirektoratet, har DSB informasjon
om at det er mange importer av disse stoffene til privatpersoner,
hvorav noen betraktes som mistenkelige. DSB har også fått opplyst
at det via Posten går mange små forsendelser fra et firma i Polen
til privatpersoner i Norge. Disse forsendelsene kan være vanskelig
å fange opp da de deklareres som at verdien er lavere enn 200 kr.»
Tilsvarende tekst stod også under tilsvarende overskrift
i utkastene som ble oversendt departementet i desember 2010.
Justisdepartementet har behandlet DSBs utkast til
brev og brevet av 11. mars 2011 som budsjettinnspill. Departementet
har ikke informert PST om innholdet i disse.
Spørsmål 23: På åpne forum
på Internet er det diskusjoner om hvordan kjemikalier kan importeres
uten myndighetenes viten. PST-sjefen har på pressekonferanse 2.
desember 2011 gjort det klart at PST kjenner til konkrete ruter
for transport av slike kjemikalier.
Svar:
PST har i e-post av 13. desember 2011 opplyser at:
»En terrorhandling forutsetter at en eller flere
aktører har både intensjon og kapasitet. Terrorhandlingen kan gjennomføres
på mange ulike måter, og ingen fremgangsmåte vurderes å være mer
sannsynlig enn andre. Kjemikalier er ett av mange eksempler på kapasitet
som aktører kan benytte seg av.
I det terrorforebyggende
arbeidet søker PST først og fremst å identifisere mulige aktører
med intensjon om å forberede eller gjennomføre terrorhandlinger.
Dersom PST avdekker mulige aktører med intensjon, vil PST gjennom
videre innhenting av opplysninger kunne gjøre vurderinger og analyser
av aktørenes mulighet til å skaffe seg kapasitet til å gjennomføre
terrorhandlingen.
PSTs terrorforebyggende
arbeid er følgelig rettet mot å avdekke mulige aktørers intensjon om
å forberede eller gjennomføre terrorhandlinger, og ikke mot alle
personer som har tilgang på kapasitet som eventuelt kan benyttes til
å begå terrorhandlinger.»
Jeg vil avvente PSTs pågående internevaluering om
dette spørsmålet og 22. juli-kommisjonens rapport.
Svar:
PSTs terrorforebyggende arbeid er generelt sett rettet
mot å avdekke mulige aktørers intensjon om å gjennomføre terrorhandlinger,
jf. svar på spørsmål 23 a.
Svar:
Departementet har fått opplyst i brev av 27. oktober
fra PST at »PST har mottatt en rekke lister
over personer som er bosatt i Norge og som har kjøpt kjemikalier
fra de samme firmaer i Polen som[gjerningsmannen]. Etter terroraksjonen
har PST undersøkt listene og vært i kontakt med et betydelig antall
personer. PST og/eller ordinært politi vil ha en nærmere oppfølging
av enkelte av personene fra listene.»
Spørsmål 24: Lasse Roen
som er PST-tillitsvalgt i Oslo politiforening, sier at PST’s arbeid
med Global Shield må ses i sammenheng med tjenestens rammevilkår
og prioriteringer.
Svar:
Det er viktig at alle tilgjengelige fakta knyttet
til PSTs håndtering av Global Shield kommer frem. PSTs interne evaluering
skal blant annet se på tjenestens befatning med prosjektet Global Shield.
Det er naturlig å avvente denne evalueringen, samt 22. juli-kommisjonens
arbeid.
Det understrekes for øvrig, som tidligere nevnt, at
kontraterror er et høyt prioritert arbeidsområde for PST. Det er
en løpende og tett dialog mellom Justisdepartementet og PST om tjenestens
behov og prioriteringer. PST er siden 2005 styrket ressursmessig.
Det vises til omtale av ressursutviklingen i PST jf. Prop. 1 S (2011-2012) side
27.
Svar:
Jeg viser til svar på spørsmål 27.
Spørsmål 25: PST’s prioriteringer
er basert på de trusselvurderingene som til enhver tid gjelder.
a. Hvordan vurderer statsråden trusselvurderingene
i lys av historien og i lys av at trusselvurderingene ikke er endret
etter 22. juli i vesentlig grad?
b. Er dagens form
for trusselvurdering gode nok på den måten at de gir samfunnet tilstrekkelig relevante
opplysninger og grunnlag for sikkerhet?
c. PST’s trusselvurderinger
og prioriteringer er formidlet til Justisdepartementet gjennom styringsdialogen
mellom PST og Justisdepartementet. I hvilken grad har departementet
gitt styringssignaler til PST om håndteringen om mulige terrortrusler?
Svar:
PST har som hovedoppgave å forebygge og etterforske
terror og annen politisk motivert vold, ulovlig etterretningsvirksomhet
og spredning av masseødeleggelsesvåpen. I tillegg er PST blant annet
ansvarlig for å utarbeide trusselvurderinger og ivareta myndighetspersoners
sikkerhet.Fra 2010 har PST årlig utgitt en åpen og utvidet trusselvurdering.
Dette er en analyse av forventet utvikling innenfor PSTs hovedansvarsområder,
og retter fokus mot forhold som kan påvirke norsk sikkerhet og skade
nasjonale interesser. En slik åpentrusselvurdering vurderes å være
en god og relevant informasjonskilde som når mange brukere, og som
bidrar til å øke den alminnelige samfunnskunnskapen.
Vurderingens tidshorisont er ett år fram i tid.
I løpet av et år kan imidlertid uforutsette hendelser endre vurderingsgrunnlaget,
og slike hendelser kan få stor betydning for trusselbildet. Den 29. juli
2011 utga PST en trusselvurdering om ekstremisme i Norge etter terroraksjonene 22. juli
2011.
Justisdepartementet kan ved behov anmode PST om
å utarbeide blant annet temaspesifikke trusselvurderinger.
Spørsmål 26: Det bes om
statusrapportering for den varslede eksterne gjennomgangen av PSTs ressurssituasjon
og bemanning, vurdert opp mot trusselbildet, og en fremdriftsplan
for det videre arbeidet med dette.
Svar:
Justisdepartementet tar sikte på å avklare mandat og
rammer for en ekstern gjennomgang av ressurssituasjonen i PST innen
første kvartal 2012.Arbeidet planlegges gjennomført i 2012. Regjeringen
vil konsultere Stortingetpå egnet måte.
Spørsmål 27: Det vises
til brev fra PST av 1. november 2011 til Justisdepartementet hvor forslag
til lovendringer angående soloterrorister, blir fremsatt. Hvordan
vil departementet behandle forslagene og når vil det være aktuelt
å fremme forslag til endringer for Stortinget?
Svar:
I brev 1. november 2011 fremsetter PST ulike forslag
til lovendringer vedrørende terrorlovgivningen og PSTs metodebruk.
PST viser til at de «over tid [har] sett at
det er behov for å foreta justeringer i straffeloven og annen relevant
lovgivning og regelverk knyttet til de ansvarsområder som tilligger
PST». De fremholder videre at «[p]roblemstillingene er blitt mer
aktuelle etter terrorangrepene 22. juli.»
PSTs forslag «knytter seg i hovedsak til følgende områder:
Spørsmål om ytterligere
kriminalisering av forberedelseshandlinger
Spørsmål om å utvide adgangen til å anvende tvangsmidler
med grunnlag i
straffeloven § 147 b, § 147 c og eksportloven § 5 (…)
Spørsmål om å innføre nye tvangsmidler»
Justisdepartementet arbeider med et høringsnotat
om bl.a. kriminalisering av forberedelse til terrorhandlinger, særlig
med sikte på soloterrorisme. I den forbindelse er det naturlig å
se nærmere på de innspill PST kommer med. Vi tar sikte på å sende
ut høringsnotatet våren 2012.
Saken reiser vanskelige problemstillinger, blant annet
knyttet til avveiningen av individets frihet mot hva som skal anses
som en straffverdig handling. Det er derfor viktig å gi en romslig høringsfrist.
På denne bakgrunn antas det at et lovforslag som følger opp dette
notatet trolig ikke vil kunne legges frem for Stortinget før i 2013.
Spørsmål 28: Kan departementet
si noe om forslagene i forhold til endringer som har blitt foretatt
i andre lands lovgivning på dette området og hvilke erfaringer de
har gjort seg?
Svar:
I forbindelse med arbeidet med høringsnotatet som
nevnt under spørsmål 27, vil det bli innhentet informasjon om hvordan
reglene på dette området er i land vi normalt sammenligner oss med, fortrinnsvis
de nordiske landene. Foreløpig kan vi ikke si noe nærmere om andre
lands lovgivning eller erfaringer. I brev 1. november 2011 fra PST
er det gjort grundig rede for britisk rett på området.
Spørsmål 29: Planlegger
JD en ny vurdering av innspillene fra PST om utvidelse av straffebud mot
terror? Hvis ja, bes det om statusrapportering og fremdriftsplan.
Svar:
Det arbeides med et høringsnotat om kriminalisering
av forberedelse til terrorhandlinger mv., jf. svar på spørsmål 27.
Spørsmål 30: Mener statsråden
det mangler konkrete lovhjemler for PSTs mulighet til registrering
og observasjon av ekstremister i Norge som potensielt kan tenkes
å begå alvorlige kriminelle handlinger?
Svar:
Etter min vurdering gir dagens lovgivning PST mulighet
til registrering og observasjon av ekstremister i Norge som potensielt
kan tenkes å begå alvorlige kriminelle handlinger.
Spørsmål 31: Lagringstiden
for IP-adresser har vært begrenset til tre uker. Hvordan har dette påvirket
politiets og PSTs mulighet for å kartlegge terrorsiktedes aktivitet
på nettet i perioden forut for terrorhandlingene?
Svar:
Det tilligger påtalemyndigheter å vurdere om
begrensingen i lagringen av IP-adresser har påvirket politiets muligheter
til å avverge angrepet.
Spørsmålene 32: Hva er
vilkårene for at PST skal kunne foreta en fullverdig registrering
av opplysninger/personer? Hvilke verktøy har PST for å sjekke opplysninger/tips
fra samarbeidende tjenester mot foreløpige registreringer?
Svar:
Det fremgår av retningslinjer for behandling
av opplysninger i PST at for å foreta en arbeidsregistrering, må
det ved første gangs behandling formuleres en konkret arbeidshypotese
der den faglige vurderingen konkret skal knyttes til formålsbestemthet,
relevans og nødvendighet knyttet til politiloven § 17. Ved vurderingen
skal det særlig legges vekt på trusselsituasjonen.
PST er avhengig av et nært og tillitsfullt samarbeid
med andre aktører både nasjonalt og internasjonalt. Samarbeid og
informasjonsutveksling med aktører som Forsvaret, Nasjonal sikkerhetsmyndighet,
utlendingsmyndighetene og tollmyndighetene, er av avgjørende betydning for
å forebygge terror. Særlig viktig for PST er samarbeidet med Etterretningstjenesten,
som også omfatter en felles analyseenhet mellom tjenestene.
Hjemmelsgrunnlaget og policy for den aktuelle tjenesten
avgjør hvilken informasjon som kan utveksles.
Det fremgår av instruksen for PST § 11, gitt
ved kgl. res. 19. august 2005, at: Politiets
sikkerhetstjeneste skal samarbeide med andre lands etterretnings-
og sikkerhetsmyndigheter. Etablering av samarbeid og nye avtaler
skal godkjennes av departementet på forhånd.» Utlevering av
opplysninger fra PST kan bare skje i samsvar med taushetspliktbestemmelsene
i politiloven §§ 17f og 24, eller dersom utlevering er særskilt
hjemlet i lov eller forskrift. Overskuddsinformasjon kan utleveres
til det øvrige politi uten hinder av taushetsplikt, i den utstrekning
tjenestemessige behov tilsier det, jf politiloven § 24, 4. ledd.
Opplysninger kan utleveres til utenlandske samarbeidende politi-
og sikkerhetstjenester eller etterretningstjenester for å avverge
eller forebygge straffbare handlinger eller dersom det er nødvendig
for å verifisere opplysninger. Slik utlevering skal likevel kun
skje etter en vurdering av forholdsmessigheten mellom formålet med utleveringen
og konsekvensen for den enkelte.
Det vises for øvrig til svar på spørsmål 12.
Spørsmål 33: Vi vet at
nødnettet 22. juli var utbygget i store deler av området som ble
rammet. Nødnettet viste seg i følge evalueringsrapporten også å
fungere bra der det fantes. Like fullt vet vi også at Nordre Buskerud
politidistrikt ikke hadde et utbygget nødnett og at dette i sin
tid har skapt forvirring i blant annet tidspunkt for når politiet
ankom Utøya. Spørsmålet er hvorvidt det nå er gitt tilstrekkelige
bevilgninger (1,5 mrd i 2012 til investering og 526 millioner til
drift), til at utbygging av nødnett over hele landet kan iverksettes?
Hvor lang tid det vil ta før utbyggingen er komplett?
Svar:
Stortinget har vedtatt utbygging av et nytt
avlyttingssikkert nødsamband for beredskapsetatene. Første byggetrinn,områdene
rundt Oslofjorden, er ferdig. Stortinget vedtok før sommeren, jf.Prop.
100 S (2010–2011) jf. Innst. 371 S (2010–2011), å bygge ut Nødnett
i resten av landet.
Ved behandling av Innst. 13. S (2011-2012),
jf. Prop. 1. S (2011-2012) ble det bevilget 1,5 mrd. kroner til
investering og 526 mill. kroner til drift i 2012. Bevilgningen er
i tråd med foreliggende kontrakt med tillegg og utbygging av Nødnett over
hele landet (trinn 2) kan iverksettes.
Når det gjelder utbyggingen og framdriftsplanen opplyser
Justisdepartementet i Prop. 1. S (2011-2012):
«Planlegging, tilrettelegging
og forberedelser for utbygging pågår. Som opplyst i Prop. 100 S (2010-2011)
utgjør tidsplanen i trinn 2 en vesentlig risikofaktor, da det i
kontrakten er avsatt kun 30 måneder til utbygging. Erfaringer fra
trinn 1 tilsier at dette er svært stramt tidsmessig. Som del av
det pågående arbeidet med planlegging av trinn 2, og i tråd med
ekstern kvalitetssikrers anbefaling, vurderes tiltak som reduserer
denne risiko. Eventuelle tillegg til kontrakten i denne sammenheng
vil kunne påvirke fordelingen av bevilgningsbehovet i 2012 og mellom
utbyggingsårene. Justisdepartementet vil komme tilbake til Stortinget
på egnet måte ved eventuelle endringer.»
I Innst. 13 S (2011-2012) fra transport- og
kommunikasjonskomiteen framgår det:
«Komiteen legger til grunn
at planlegging, tilrettelegging og forberedelser for utbygging pågår.
Komiteen vil understreke at terroraksjonene 22. juli 2011 synliggjorde
behovet for å få etablert Nødnett i hele landet så raskt som mulig.
Samtidig ble det i Prop. 100 S (2010–2011) opplyst at tidsplanen
i trinn 2 utgjør en vesentlig risikofaktor, da det i kontrakten
er avsatt kun 30 måneder til utbygging. Erfaringer fra trinn 1 tilsier
at dette er svært stramt tidsmessig og ekstern kvalitetssikrer anslår
lengre utbyggingstid og ferdigstillelse i 2015. Med bakgrunn i risikoen
knyttet til tidsplanen understreket flertallet i Innst. S. nr. 371
(2010–2011) at Direktoratet for nødkommunikasjon sammen med Justis-og politidepartementet,
som en del av trinn 2-planleggingen, skulle vurdere om det er i
statens interesse å løse opp i avhengigheter mellom innføringsprosjektene,
øke leverandørens forutsigbarhet og/eller gi leverandøren mer tid utover
30 måneder i tråd med kvalitetssikrers anbefalinger. Komiteen forutsetter
at disse endringene vurderes og besluttes hvis det er i tråd med
statens samlede interesser i saken. Komiteen understreker videre
at utbyggingen av Nødnett må skje innenfor en ambisiøs, men realistisk tidsplan.
Komiteen legger til grunn at Justis- og politidepartementet kommer
tilbake med oppdatert informasjon om utbyggings- og innføringsplaner,
bevilgningsmessige konsekvenser, samt status for påbegynt utbygging
og utrulling av utstyr på egnet måte når forberedelser for trinn
2 er ferdige og eventuelle endringer i kontrakten er avtalt.»
Spørsmål 34: Redegjørelsen
viser også til at kapasiteten på nødnummer 112 kan være sårbar og at
Justisministeren har fått orientering om at Politidirektoratet er
i ferd med å vurdere behovet for å styrke mottakskapasiteten. Kan
departementet si noe mer om når operasjonssentralenes mottakskapasitet
kan forventes å være tilstrekkelig stor?
Svar:
I pressemelding fra politidirektoratet 16. desember
i forbindelse med pressekonferansen samme dag opplyses det at: «Det svært høye antall anrop til 112, som en
følge av hendelsene i Oslo og på Utøya, førte til en kø av ubesvarte
telefonanrop ved operasjonssentralene i Oslo, Søndre Buskerud og
spesielt ved Nordre Buskerud. Politiets data- og materielltjeneste
har på oppdrag fra Politidirektoratet satt i gang tiltak for å øke kapasiteten
på nødnummer 112. Den tekniske kapasiteten økes slik at det er mulig
å besvare minimum 7 anrop samtidig. Dette gjelder alle politidistrikter,
med unntak av Oslo, som allerede har god kapasitet. I tillegg vil
politiet oppgradere antall 112-linjer på enkelte operasjonssentraler.
Dette vil bli ferdigstilt tidlig i 2012».
Spørsmål 35: Under skytingen
på Utøya ble nødnummeret 112 overbelastet og svært mange av innringerne
fikk opptattsignal da de ringte nødnummeret.
Svar:
På pressekonferansen 16. desember opplyste fungerende
politidirektør at; «et tiltak som vil være
ferdig før jul er å viderekoble overskytende nødanrop. For publikum
betyr dette at de ikke får opptatt signal eller brytes i offentlig
nett når de ringer 112.
Et annet tiltak som vil
bli vurdert er å viderekoble overskyende nødanrop til et annet politidistrikt.
Dette tiltaket må nøye vurderes opp mot den kapasitetsøkning på
mottak av 112-anrop som nå iverksettes, hensynet til mulighet for
god betjening av de som er i nød, og mulighet for effektivt samarbeid
mellom politidistriktene.»
Videre vil det kunne være aktuelt å styrke operatørkapasiteten
på operasjonssentralene.
Svar:
Jeg viser til svarene på spørsmål 34 og 35a.
Spørsmål 36: Hvilke tiltak
er gjennomført, eller planlegges, for å bedre kommunikasjonsmulighetene
mellom nødetatene og tilgjengeligheten for publikum?
Svar:
Når det gjelder beslutningen om å bygge ut Nødnett
i hele landet fremgår det av Prop. 1. S (2011-2012) at: «Investeringen i nytt digitalt radiosamband over
hele landet er en av de største satsingene på samfunnssikkerhet
noen gang. Det nye nødnettet gir bedre kommunikasjon på tvers mellom
politi, brannvesen og helsepersonell og dermed raskere hjelp til
publikum ved ulykker og kriser…»
Videre fremgår det:
«Regjeringen fremmet i
april 2011 Prop. 100 S (2010–2011) Fullføring av utbygging og drift
av Nødnett i hele Fastlands-Norge. Stortinget vedtok 9. juni 2011,
jf. Innst. 371 S (2010–2011), å bygge ut Nødnett i resten av landet.
Kostnadsrammen for trinn 2 er satt til 4 700 mill. kroner (2010-kroner),
inkludert drift i utbyggingsfasen. Av dette utgjør styringsrammen
3 950 mill. kroner, mens 750 mill. kroner er usikkerhetsavsetningen
for prosjektet.»
I Prop. 100 S (2010-2011) opplyses bl.a. følgende
om Nødnett:
«Nødetatene trenger et
robust og moderne sambandssystem med nødvendig funksjonalitet for
å møte utfordringer både i sitt daglige arbeid og ved særskilte
hendelser. Innføring av Nødnett er et teknologiskifte og representerer
en vesentlig modernisering av kritisk sambandsinfrastruktur i Norge.
Etableringen innebærer en overgang fra gammel, analog radioteknologi
til en digital løsning med utvidet funksjonalitet, bedre talelyd og
avlytningssikret kommunikasjon. Nødnett bidrar til at etatenes radiosamband
tilfredsstiller operative og sikkerhetsmessige krav.
Når det gjelder tilgjengeligheten for publikum viser
vi til svar gitt under spm. 34 og 35, samt spm. 5.
Spørsmål 37: Mener justisministeren
retningslinjene for ”skyting pågår” slik de foreligger i dag er
klare nok? Hersker det en enhetlig forståelse av hvordan retningslinjene
skal operasjonaliseres ute i det enkelte politidistrikt?
Svar:
Slik det ble fremholdt i redegjørelsen 10. november
og i tilhørende grunnlagsmateriale, vil Politidirektoratet gjennom
sin evaluering se på retningslinjene for skyting pågår.Dersom det
etter dette skulle være tvil om forståelsen, vil Justisdepartementet
gjøre en særlig vurdering av dette.
Jeg viser for øvrig til Politidirektoratets
brev av 19. desember, og at politidirektøren vil delta under høringen
i Stortinget 18. januar 2012. Det vises videre til pressekonferansen
16. desember om statusrapporten for politiets evalueringsutvalg
etter 22. juli.
Spørsmål 38: Hva har vært
gjort fra POD/JD for å fjerne eventuell tvil om anvendelsen av ”Skyting
pågår”?
Svar:
Politidirektoratet har i brev av 19. desember
opplyst følgende: «Det er ikke rapportert om
tvil rundt taktikken ved øyeblikkelig aksjoner, som når skyting
pågår.»
Politiets plikt til inngripen er for øvrig nedfelt
i politiloven og politiinstruksen.
Etter flere skoleskytinger i andre land, ble Poikitihøyskolen
i 2008, gitt i oppdrag å styrke politiets kompetanse på øyeblikkelige
aksjoner, hvor skyting pågår. Konseptet er beskrevet i Håndbok for
innsatspersonell utgitt i 2008. Håndboka er en veileder som inngår
i politiets beredskapssystem. Dette taktiske konseptet inngår også
i grunnutdanningen for politiet.
Et felles beredskapssystem og utdanningskonsept
i politiet, med bruk av
PHS-utdannede instruktører, gir et godt grunnlag
for en enhetlig forståelse og praksis.»
Spørsmål 39: ”Skyting pågår”
er en form for operativ forsikring om at enhver skal være trygg
på at politiet gjør alt som står i deres makt for å gripe inn og
redde folk. Statsråden har tidligere bekreftet at ”skyting pågår”
gjaldt da skyting pågikk på Utøya.
Svar:
Politidirektoratet opplyser i brev av 19. desember
at: «Første polititjenestepersoner på stedet skal
snarest mulig gripe inn i situasjoner hvor skyting pågår. Taktiske
vurderinger for hvor raskt det kan gripes inn må tas av innsatsleder og
av personellet på stedet, basert på deres forståelse av situasjonen,
tilgjengelig informasjon og endringer i situasjonsbildet. Dersom
det er strengt nødvendig for å løse oppdraget, skal man håndtere
oppdraget raskt, med de mannskaper man har tilgjengelig, uten å
vente på bedre trente mannskaper.
Innsatsleder skal forsøke
å benytte mannskaper med best mulig kompetanse i aller fremste linje, under
konfrontasjonen med gjerningspersonen. Mannskapene som var i innsats
den 22.7 ventet ikke på enda flere mannskaper, men på båt som kunne
ta dem over til Utøya.
Tjenestepersoner fra Nordre
Buskerud var forberedt på å håndtere situasjonen med egne mannskaper
uten å vente på bistand. Beredskapstroppen kom imidlertid fram til
oppmøtestedet omtrent samtidig med mannskaper fra Nordre Buskerud.»
Svar:
I brev av 19. desember fra Politidirektoratet
opplyses følgende: «Under grunnutdanningen
fra PHS, gis studentene taktisk trening, våpenopplæring og skytetrening.
Før de uteksamineres testes og godkjennes deres skyteegenskaper. Politiets
innsatspersonell for øvrig gjennomgår årlig trening, fra 40 timer
og mer, avhengig av hvilken kategori innsatspersonell de er gruppert inn
i. Drøyt 4 000 politimannskaper trener 40 timer og 800 mannskaper
trener 103 timer. I tillegg til dette har vi spesialavdelinger som
beredskaps-troppen som trener mer.
I 2009 gjennomførte ca
5 000 politimannskaper trening i øyeblikkelig aksjon etter prinsippene
i veilederen om ”skyting pågår”. Disse prinsippene har blitt videreført
i den årlige treningen i årene etterpå.
Etter økt fokus på øyeblikkelige
aksjoner de senere årene, har organisasjonene og vernetjenesten
i politiet, bedt om mer operativ trening. I 2011 påbegynte Politidirektoratet
arbeidet med å gjennomføre en risikoanalyse av politiets innsatsevne.
I dette arbeidet inngår blant annet en gjennomgang av politiets
trening, både av innhold og mengde.
Analysearbeidet sluttføres
innen utgangen av 2012. Konklusjoner fra 22. julikommisjonens rapport
og politiets interne evaluering kan få betydning for analysearbeidet.»
Spørsmål 40: Hvordan har
statsråden forsikret seg om at det ved eventuelle fremtidige terrorhandlinger
eller andre situasjoner hvor skyting pågår, er sikkert at førstankommet
adekvat utrustet politi faktisk gjør alt som er mulig for å gripe
inn og hindre skytingen?
Svar:
I Politidirektoratets pressekonferanse fredag
16. desember 2011 i forbindelse med presentasjonen av statusrapport
for politiets evalueringsarbeid 22. juli ble det blant annet opplyst
følgende: «Evalueringsutvalget kan ikke se
at noen av de aktuelle tjenestepersonene har vegret seg for å gå
i aktiv innsats mot gjerningspersonen(e?) på Utøya, så snart de
hadde faktisk og praktisk anledning til det. Plan for utrykning
og gjennomføring for mannskapene på Utøya-kai landside og på Storøya,
ses å være i tråd med forutsetninger for øyeblikkelig aksjon, i
henhold til politiets hjelpeplikt, og de særlige veiledninger for ”skyting
pågår”.
Spørsmål 41: Hvor mange
polititjenestemenn var på vakt ved sentrum politistasjon i Oslo
da regjeringskvartalet ble rammet?
Svar:
Sentrum politistasjon er en av fem politistasjoner
i Oslo som har døgnbemanning. Bemanningen på Sentrum politistasjon
inngår som en del av de til enhver tid samlede disponible mannskaper
på tjeneste i Oslo politidistrikt.
Politidirektoratet har opplyst følgende i brev
av 19. desember: «Totalt 299 polititjenestepersoner og
jurister hadde tjeneste i Oslo på dagsettet 22.7.11, inkludert polititjenestepersoner
ved spesialseksjonene. Tilsvarende antall på kveldssettetvar 93.»
Vaktskiftet 22. juli foregikk i tidsrommet 1445-1515.
Svar:
Justisdepartementet utarbeider årlige tildelingsbrev
til Politidirektoratet med målformuleringer og resultatkrav for
virksomheten. Føringene skal følges opp av Politidirektoratet i
disponeringsskrivet til det enkelte politidistrikt og i styringsdialogen
med politimestrene.
Justisdepartementet legger i tildelingsbrevet ikke
detaljerte føringer om hvor mange som skal være på vakt i det enkelte
politidistrikt til ulike tider av døgnet. Med utgangspunkt i de
mål og krav som er satt for virksomheten må den enkelte politimester
disponere tildelte ressurser for best mulig å møte de utfordringer
politidistriktet står overfor.
Justisdepartementet har tillit til at Politidirektoratet
i styringsdialogen med politimesteren i Oslo følger opp de styringssignaler
som blir gitt av Justisdepartementet.
Svar:
Polititjenestemenn og kvinner har på lik linje med
øvrige arbeidstakere rettigheter i henhold til ferieloven. Justisdepartementet
har imidlertid tillit til at Politidirektoratet i samarbeid med Oslo
politidistrikt i den løpende styringsdialogen innretter den politioperative
tjenesten på en måte som ivaretar beredskapen, også under ferieavviklingen.
Spørsmål 42: Regjeringen
har foreslått bevilget penger til å leie inn et nytt helikopter
som reservehelikopter inntil et nytt er på plass i 2013. Det er
lagt opp til en responstid på 15 min på døgnkontinuerlig basis.
”Nedetiden” på politihelikopteret har i media vært anslått til 60
% av tiden hvorav halvparten skal skyldes personellmangel.
Svar:
Politidirektoratet har på spørsmål fra Justisdepartementet
opplyst at den faktiske nedetiden for politihelikopteret de siste
12 månedene har vært 57,3%.
Svar:
Stortinget sluttet seg til departementets forslag om
å øke bevilgningen neste år med 29,7 mill. kroner til politihelikopter.
Dette vil sikre at Oslo politidistrikt kan inngå en leasingavtale
foret nytt helikopter og øke antall mannskaper, slik at en døgnkontinuerlig
tjeneste kan etableres.
Spørsmål 43: I hvilken
grad foreligger instrukser eller hjelpemidler for politiet for å
sikre effektive muligheter til å rekvirere helikopter i en slik situasjon
forutsatt at det stilles frivillig mannskap til disposisjon? (Det
forutsettes altså i spørsmålet ikke rett til å kreve at mannskaper setter
eget liv i fare.)
Svar:
Det fremstår som noe krevende å svare på spørsmålet
da dette bygger på flere forutsetninger. Spørsmålet vil bli forsøkt
besvart generelt.
Det følger av den såkalte «generalfullmakten»
i politiloven § 7 at politiet har vide fullmakter for blant annet
å ivareta enkeltpersoners eller allmenhetens sikkerhet, og for å
avverge eller stanse lovbrudd. Politiet kan i denne forbindelse blant
annet påby virksomhet stanset eller endret, tas seg inn på privat
eiendom eller område eller påby områder evakuert. Rekvisisjon av
materiell og utstyr, herunder helikopter, omfattes av «generalfullmakten».
Spørsmål 44: Hva har statsråden
iverksatt av arbeid for å vurdere utvikling av mulighetene slik rekvirering
kan gi og hva mener statsråden er de viktigste motargumentene mot
en slik ordning?
Svar:
Jeg viser til svaret under spørsmål 43.
Spørsmål 45: Totalt ble
det i perioden 22.-24. juli formidlet ni nasjonale varslinger (Riksalarm)
fra Kripos. Den første varslingen gikk ut med beskrivelse av et
kjøretøy som var av interesse for politiet og som kunne settes i
sammenheng med eksplosjonen i Oslo sentrum. I redegjørelsen fra
Justisministeren i Stortinget ble det opplyst at det tok 25 minutter
å effektuere varslingen til alle politiets operasjonssentraler. Varselet
om at det var besluttet å gjeninnføre grensekontroll på Schengen
indre grense ble sendt ut ca 1810.
Svar:
Politidirektoratet opplyser i brev av 19. desember
2011 at de «i 2010 (utga) rundskriv til politidistriktene
og særorganene som bl.a. regulerer nasjonal varsling ved alarmmelding.
Rundskrivet inngår i Politiets beredskapssystem (PBS). Hurtig formidling
av viktige opplysninger innen norsk politi kan ha stor betydning
for politiets effektivitet. Når det enkelte tjenestested har informasjon
som bør sendes uten opphold til andre enheter skal det brukes ulike
typer alarmering. Riksalarm skal anvendes for å formidle melding
som vurderes å være av interesse for alle politidistrikter, og ved
iverksettelse av beredskapstiltak.
Riksalarm skal i følge
rundskrivet iverksettes av Kripos etter anmodning fra politidistriktene eller
særorganene. Kripos kontaktet operasjonssentralen ved Oslo politidistrikt
av eget initiativ for å etterspørre informasjon og tilby bistand
kl. 16.10 (tidspunkt loggført ved Kripos). Vaktleder på Kripos mottok
da en situasjonsbeskrivelse fra operasjonssentralen i Oslo om at
en bombe var gått av i Regjeringskvartalet. Informasjonen fra Oslo
politidistrikt innebar også at det var usikkerhet om det var flere
bomber og som kunne gå av.
Ved ferieavvikling er det
normalt én vaktleder på jobb som minimumsbemanning. Det var heller ikke
noe trusselbilde i forkant av hendelsen som indikerte at en økt
bemanning var nødvendig. Vaktleder på Kripos var på dette tidspunktet alene
om å inneha kunnskap om systemet for effektuering av riksalarm.
I dette tidsrommet var det svært mange innkomne telefoner til Kripos, også
fra Oslo politidistrikt. Samtalene dreide seg om behovet for kriminalteknisk
bistand, opprettelse av pårørendetelefon mv. Vaktlederen var også
opptatt med varsling av egne mannskaper. Siden vaktlederen var alene
på dette tidspunktet, ble de nevnte innkomne telefonsamtalene og
oppfølging med Oslo politidistrikt vektlagt fremfor effektuering
av nasjonal varsling. Vaktlederen fikk etter hvert bistand til å
effektuere denne varslingen.
Det tekniske systemet for
varsling ved riksalarm er bygget opp slik at det i operasjonssentralen
i hvert politidistrikt skal være en dedikert PC for å motta slike
meldinger. Denne PC’en skal alltid være slått på.
Allerede i evalueringsutvalgets
statusrapport for september ble det pekt på at varslingsrutinene internt
i politiet har et forbedringspotensial. Dette har også evalueringsutvalget
fremhevet i den statusrapport som ble fremlagt for politidirektøren
i desember.
Det pekes i rapporten på
at det var utfordringer knyttet til de tekniske løsningene og den
operative gjennomføringen av varslinger 22. juli. Utfordringene
relateres til flere nivåer. Politidirektoratet har ikke før 22. juli
kontrollert at systemet ble testet. Det viser seg også at testing
heller ikke har blitt utført og flere politidistrikt hadde ikke
slått på maskinene som benyttes ved nasjonale varslinger. Dette
var ikke slik vi hadde forutsatt, men vi må tåle kritikk og være kritiske
til oss selv.
Med utgangspunkt i dette
har direktoratet iverksatt tiltak for å forsikre seg om at systemet
for riksalarm testes jevnlig. Varslingssystemet ble testet i desember
og ga et betydelig bedre resultat. Testrutinene og systemet vil
bli fulgt opp slik at systemet fungerer etter sin hensikt.»
Svar:
Politidirektoratet opplyser i brev av 19. desember
følgende: «POD vil følge opp systemet for riksalarm
for å forsikre seg at systemet fungerer i henhold til hensikten
og at optimal varsling kan gjennomføres uten unødvendig tidstap.
Systemet vil jevnlig bli testet og personalet øvet i bruken av det.
14.10.2011 ga POD Kripos i oppdrag å etablere testrutiner for nasjonal
varsling.»
Svar:
I situasjoner hvor det er behov for å sende
ut riksalarm, vil man gjennomgående stå overfor en alvorlig situasjon
med krav til rask reaksjonstid. Jeg legger til grunn at utsendelse
av riksalarmer behandles og prioriteres i samsvar med dette.
Svar:
Jeg viser til svaret under bokstav b og c.
Svar:
Jeg viser til mitt svar under spørsmål b.
Spørsmål 46: Det er fortsatt
knyttet en viss usikkerhet til tidsangivelsene i statsrådens redegjørelse
for Stortinget. Er det grunnlag for å være mer presise basert på
aktuell kunnskap i dag og i tilfelle hvor lang tid er det konkret
mellom førstankommende politipatrulje og beredskapstroppen?
Svar:
I redegjørelsen til Stortinget 10. november
ble det blant annet opplyst følgende: «Første
politipatrulje fra Nordre Buskerud politidistrikt ankom Utøykaia
ca. kl. 1750. Beredskapstroppen oppmøtestedet var ved Storøya og
de var der ca. kl. 1809.
Politiet har videre opplyst
at Beredskapstroppen gikk i land på Utøya kl. 1825. Da politiet
ankom øya, ble gjerningsmannen raskt lokalisert. Beredskapstroppen
opplyser at gjerningsmannen ble pågrepet kl. 1827. Materialet fra
Nordre Buskerud politidistrikt angir et noe senere tidspunkt, mellom
kl. 1832 og 1834».
Tidspunktene er kommentert i statusredegjørelsene
for Politidirektoratets evalueringsutvalg 16. desember. Jeg viser
for øvrig til at dette er forhold som vil bli grundig gjennomgått
både i politiets egen evaluering og av 22. juli-kommisjonen, og
at vi bør avvente disse gjennomgangene.
Spørsmål 47: Hvordan er
den generelle båtkapasiteten i politidistriktene og hvor tilgjengelig
er en båtressurs for politiet dersom behovet skulle oppstå raskt?
Svar:
Politidirektoratet opplyser i brev av 19. desember
at: «Av landets 27 politidistrikt er det 16 politidistrikter
som har en eller flere båter. I tillegg er det politidistrikter
som har mindre båter stående på henger i beredskap.»
Departementet presiserer at det ikke tilligger
alle politidistrikter å ha en båttjeneste. Dette forbeholdes distrikter
med kystlinje. For øvrig er politiets båtkapasitet i det alt vesentlige
rettet mot å kontrollere fritidsbåtaktiviteten i sommersesongen.
Båtene er patruljebåter, enten leid eller eid av staten. Politiets
båtkapasitet varierer fra politidistrikt til politidistrikt. Politidistriktene
som ikke har egne båter for å kontrollere fritidsbåtaktiviteten
har ofte et samarbeid om båtkapasitet med havnevesenet, Redningsselskapet,
brannvesenet eller Kystvakten. I akutte tilfelle vil politiet være
på sjøen på relativt kort tid med eget eller annet materiell.
For øvrig viser jeg til mitt svar på spørsmål
43 om adgangen etter politiloven § 7 til å rekvirere materiell og
utstyr.
Spørsmål 48: Hvis terroranslaget
hadde skjedd langt unna hovedstaden, hadde det skapt andre utfordringer
og politiets responstid kunne blitt lengre. Hva er regjeringens
vurdering av hvorvidt Norge er godt nok forberedt på terroranslag langt
utenfor hovedstaden?
Svar:
Det framgår av budsjettproposisjonen for 2012 at
Justisdepartementet har startet et arbeid som blant annet skal gjennomgå
politiets oppgaver og organisering - Resultatreformen - videreutvikling
av politi og lensmannsetaten. En sentral del av arbeidet vil være
spørsmål om beredskap, bemanning,responstid, organisering og utstyr.
Angrepene 22. juli har vist at det også er behov for å vurdere kapasitet,
organisering og andre spørsmål knyttet til driften av operasjonssentralene.
Dette vil bli vurdert i det videre arbeidetmed Resultatreformen
med sikte på å få enda mer målrettet og effektiv bruk av politiets ressurser.
Jeg viser også til at det som tidligere nevnt
er gjenopprettet militær helikopterberedskap med Bell 420 helikoptre
på Rygge flystasjon, som etter anmodning kan yte administrativ transportbistand
til politiet i akutte situasjoner. Videre pågår det et arbeid for
å klargjøre retningslinjene for Hovedredningssentralenes vurdering
og prioritering av politiets anmodning om bruk av Sea King redningshelikoptre
i akutte situasjoner. Dette vil bli avklart så raskt som mulig.
Etter min vurdering er det viktig å sikre at
politiets bistandsbehov gis høy prioritet.
Spørsmål 49: Samarbeidet
mellom Forsvaret og politiet er regulert gjennom bistandsinstruksen fastsatt
i kongelig resolusjon i 2003. Håndhevelsesbistand ved terroranslag
krever politisk klarering. I alt ble det fremsatt 5 bistandsanmodninger,
den første ble mottatt i FD kl. 1909.
Svar:
Det vises til forsvarsministerens redegjørelse
10. november for systemet for bistandsanmodninger. Den første anmodningen
om håndhevelsesbistand er opplyst loggført skriftlig mottatt i Situasjonssenteret
kl. 1909. Den omhandlet håndhevelsesbistand fra Forsvarets Spesialkommando
(FSK) og ble etter det som er opplyst, skriftlig innvilget kl. 1933.
Anmodningen er loggført mottatt muntlig kl. 1844 og Forsvaret var på
forhånd kjent med at den ville komme.
Første kontakt som er registrert på tjenestenivå fra
Beredskapstroppens side gjaldt helikopterbistand og er oppgitt til
å ha skjedd kl. 1650. Formell skriftlig anmodning om dette er loggført kl.
1926.
Ytterligere vurdering av skjønnet som er anvendt
må avvente 22. juli- kommisjonens vurdering.
Justisministeren var som det fremgår av redegjørelsen
til Stortinget utenbys da angrepet fant sted i Oslo, og ga derfor
assisterende departementsråd i Justisdepartementet fullmakt til
å akseptere og videresende alle politiets bistandsanmodninger om
håndhevelsesbistand og operativ bistand til Forsvarsdepartementet,
jf. omtale i Prop. 1 S (2011-2012) s. 23 første spalte.
Det er viktig å understreke at de formelle krav
til politisk godkjenning av håndhevelsesbistand ikke skal være til
hinder for raske og løpende avklaringer og godkjenninger underveis
når situasjonen krever det, jf. bistandsinstruksens § 11 (4). En
slik tilnærming ble altså lagt til grunn 22. juli.
Svar:
Jeg viser her til Forsvarsministerens svar på spørsmål
om gjennomgang av gjeldende bistandsinstruks.Militær helikopterberedskap
på Rygge er gjenopprettet (se svar på bla spørsmål 48 ovenfor)
I tillegg viser jeg til at det som kjent er
opprettet en egen liaison-ordning mellom politiet og Forsvaret som
både i normalsituasjoner og ved kriser bistår faglig i arbeidet
med tverrsektorielt samvirke, mellom politi og Forsvaret på operativt nivå.
Spørsmål 50: Har det før
22. juli vært vurdert å opprette en overordnet operasjonssentral
for å ivareta koordineringen på operativt nivå på linje med Hovedredningssentralen
for redningstjenesten?
Bistandsinstruksen gir
politiet under spesielle omstendigheter mulighet til å anmode Forsvaret om
håndhevelsesbistand. I lys av terroranslagene 22. juli, mener regjeringen
at terskelen for håndhevelsesbistand fra Forsvaret viste seg å være
for høy?
Svar:
Ved politireform 2000 ble antallet politidistrikter
redusert fra 54 til 27 med virkning fra 1. januar 2002. Ett av målene
ved politireformen var å få mer robuste politidistrikter som skulle gjøres
i stand til å håndtere større saker og hendelser. Videre ble det
som en del av politireformen etablert operasjonssentraler i alle politidistriktene.
Dette innebærer at alle politidistriktene har en døgnoperativ tjenesteenhet som
kan motta henvendelser fra publikum og styre den operative tjenesten
i politidistriktet.
I tillegg viser jeg til at da det ble kjent
at man den 22. juli stod ovenfor to hendelser som hadde sammenheng,
besluttet politidirektøren tidlig på kvelden å gi politimesteren
i Oslo ansvaret for å koordinere den praktiske innsatsen mellom berørte
politidistrikt.
Til det andre delspørsmålet viser jeg til svaret
på spørsmål 49. Vi bør for øvrig avvente 22. juli-kommisjonens vurderinger
og tilrådinger før vi endelig konkluderer på dette spørsmålet.
Spørsmål 51: Det varsles
at Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet vil foreta en gjennomgang
av bistandsinstruksen med vekt på anvendelsesområde, prosedyrer
og kommandoforhold. Hvilke konkrete erfaringer fra 22. juli er det
særlig som nødvendiggjør en slik gjennomgang?
Svar:
Jeg viser til mine svar på spørsmål 49 og 50.
Spørsmål 52: Den 1. juli
2011, altså tre uker før den 22. juli, kom en revidert utgave av
Politiets beredskapssystem (PBS), Del 1 - Håndbok i krisehåndtering
https://www.politi.no/vedlegg/lokale_vedlegg/politidirektoratet/Vedlegg_1385.pdf.
Dette er retningslinjer for hva politiet skal gjøre i ulike sammenhenger
i forbindelse med krisehåndtering. I den står det følgende om bruk
av Heimevernet;
”HV kan i gitte situasjoner
bistå politiet med objektsikring ved terrorberedskap. Slik bistand
vil primært være av forebyggende karakter, og vil først og fremst
vare aktuelt i situasjoner der det iverksettes omfattende objektsikring
og/eller hvor beskyttelsesbehovet vil kunne strekke seg over en
lengre tidsperiode.”
Men i gjeldende langtidsproposisjon
for Forsvaret (St.prp. nr 48 (2007-2008) står det på side 83 øverst
til venstre at Heimevernets bistand til politiet følgende:
”Alvorlig kriminalitet
og håndtering av trusler om terror eller terroranslag er i utgangspunktet politiets
oppgave, men vil etter anmodning fra politiet kunne bli håndtert
med støtte fra HV. Dette gjelder særlig vakthold og sikring av viktige
objekter og infrastruktur.
HV skal ha en hurtig og
utholdende evne til å beskytte viktig infrastruktur, støtte nasjonal krisehåndtering,
…”.
a. Hvorfor har ikke Politidirektoratet i revisjonen
av sitt eget beredskapssystem tatt hensyn til Stortingets bestilling
om at Heimevernet også skal settes inn hurtig til støtte ved nasjonal
krisehåndtering?
b. Hva er terskelen
for politiet til å anmode om bistand fra andre etater? Kan kompetanse-/profesjonsstrid
være med på å hindre nødvendig samarbeid?
c. Kan politiet i
større grad trekke på landets samlede ressurser?
d. Hva vil statsråden
gjøre for å styrke samarbeidet mellom Forsvaret og politiet?
Svar:
Jeg viser til svar på spørsmål 49, 50 og 53.
Når det gjelder ytterligere vurderinger vil jeg avvente politiets
internevalueringer og 22. juli-kommisjonens rapport.
Spørsmål 53: VG viser i
sin utgave 31. oktober til at det er 20 såkalte nøkkelpunkter i
hovedstadsområdet som trenger sikring i tilfelle krise og/eller
krig. Og at HV i løpet av alt fra seks-åtte timer inntil én uke
ikke kan beskytte mer enn noen få av disse objektene. Telemark bataljon
og Garden vil normalt ha begrenset kapasitet til sikringsoppdrag.
Svar:
Jeg velger å svare samlet på spørsmål 52 og
53 a.
På spørsmål fra Justisdepartementet har Politidirektoratet
opplyst i breva av 19. desember at: «POD og
Forsvarets operative hovedkvarter (FOH)har inngått en samarbeidsavtale
om bistand til politiet. Denne avtalen er grunnlaget for lokale
samarbeidsavtaler mellom politimester og lokalt HV-distrikt om bistand
til objektsikring. Samarbeidsavtalen inneholder en egen bestemmelse
om forhåndsplanlegging av bistand til politiet. Bistand omfatter
primært sikring i fredstid av trusselutsatteforhåndsdefinerte sivile
objekter. Den enkelte politimester skal informere vedkommende distriktssjef
i HV, eventuelt andre berørte militære sjefer om behovet for forhåndsplanlagt
bistand fra Forsvaret. På dette grunnlag skal det utarbeides omforente
objektplaner mellom politiet og Forsvaret.»
Videre opplyser direktoratet i samme brev at Oslo
politidistrikt og Forsvaret har omforente planverk for objektvakthold
ved flere objekter i Oslo. Disse planene er gradert i henhold til
sikkerhetsloven.
Når det gjelder HVs struktur og kapasitet viser jeg
til forsvarsministerens redegjørelse i Stortinget 10. november.
Tilsvarende vil Oslo politidistrikt også kunne
få bistand fra andre politidistrikter samt Politireserven ved behov
for økte mannskapsressurser.
Så langt direktoratet er kjent med er det ikke gjennomført
noen samlet studie for mannskapsbehovet ved objektvakthold verken
i Oslo eller på landsbasis.
Svar:
På spørsmål fra Justisdepartementet har Politidirektoratet
opplyst i brev av 19. desember at: «Politiets
egne mannskaper, med få unntak, inngår ikke i en beredskapsordning.
Ved behov for ekstra mannskapsressurser,er man derfor avhengig av
telefonvarsling oghvilke mannskaper som vil være tilgjengelige for
respons. Imidlertid har flere av politiets nasjonale bistandsressurser
og andre spesialavsnitt egne beredskapsavtaler med krav til responstid.
Generelt for politiets del har et godt bilde over egne ressurser
og den bistand vi normalt kan forvente fra andre politidistrikter
og særorganer.»
Svar:
Slike studier er ikke gjennomført. Politidirektoratet
har på spørsmål fra Justisdepartementet opplyst at man i forbindelse
med utarbeidelsen av omforente objektplanerogså har vurdert mannskapsbehovet
på hvert enkelt objekt. Disse er satt ut fra en idealsituasjon hvor
man har tilstrekkelig med ressurser å sette på det enkelte objekt
Svar:
Politidirektoratet har i notat til Justisdepartementet
av 1. november 2011 blant annet opplyst at bruk av politireserven
ble vurdert av direktoratets stab. Styrken var tiltenkt oppgaver
i forbindelse med objektvakthold. Etter en totalvurdering av situasjonen
valgte man imidlertid å benytte Forsvarets mannskapet til dette vaktholdet.
Spørsmål 54: Det er godt
dokumentert at anabole steroider og andre dopingmidler kan gi aggressiv
adferd og andre alvorlige bivirkninger. Hvordan vurderer regjeringen
lovverket på dette området og politiets oppfølging?
Svar:
Ulovlig innførsel, tilvirkning, oppbevaring
mv. av dopingmidler er straffbart, jf. straffeloven 1902 § 162 b.
Straffebudet er videreført i straffeloven 2005 §§ 234 og 235. Bruk,
erverv og besittelse av dopingmidler er imidlertid ikke kriminalisert.
Dette ble drøftet slik i forarbeidene til straffeloven 2005 (Ot.prp.
nr. 22 (2008-2009) Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005
nr. 28 (siste delproposisjon - sluttføring av spesiell del og tilpasning
av annen lovgivning) punkt 4.4.2.7).
«I lys av den politiske
målsettingen som er nedfelt i Soria Moria-erklæringen om å bekjempe bruk
av dopingmidler mer effektivt enn i dag, blant annet ved å påvirke
folks holdninger, vil ikke departementet utelukke at det kan være
aktuelt å foreslå å oppstille straff også for bruk, erverv og besittelse
av enkelte dopingmidler. Et eventuelt forbud hører hjemme i legemiddelloven.
Per i dag foreligger det imidlertid ikke et tilstrekkelig godt grunnlag
til å slå fast at det foreligger en så klar årsakssammenheng mellom bruk
av testosteron og anabole steroider og vold og aggressiv atferd
at det kan begrunne en kriminalisering. Regjeringen går derfor inn
for å vurdere å innta et forbud i legemiddelloven, og vil komme
tilbake til spørsmålet ved en passende anledning.»
Spørsmålet om kriminalisering av bruk, erverv og
besittelse av dopingmidler vurderes i Helse- og omsorgsdepartementet
som ansvarlig departement for legemiddelloven. Departementet tar sikte
på å komme tilbake til Stortinget med saken i løpet av våren 2012,
jf. bl.a. følgende omtale av problemstillingen i Prop. S (2011-2012)
Programkategori 10.60 side 195:
«En stortingsmelding om
helhetlig rusmiddelpolitikk skal legges fram i 2012. Stortingsmeldingen
skal oppsummere erfaringer med dagens opptrappingsplan for rusfeltet,
følge opp Stoltenbergutvalgets rapport og peke på hovedutfordringer
og strategier for framtidig rusmiddelpolitikk. Forebygging, helhetlige
og sammenhengende tjenester og samhandlingsreformens vektlegging
av kommunenes rolle vil være førende for innholdet i meldingen.
Stortingsmeldingen skal omhandle alkohol, narkotika, legemidler
og doping utenfor den organiserte idretten. Videre vil tjenestetilbudet til
eldre personer med rusmiddelproblemer vurderes, herunder lindrende
behandling og omsorg ved livets slutt. Brukermedvirkning og pårørendes
situasjon vil bli vektlagt.»
Spørsmål 55: I hvilken
grad vurderer statsråden at dagens lov- og regelverk stimulerer
til holdningsskapende tiltak, med formål å hindre hatbasert vold?
Svar:
Straffeloven 1902 § 135 a inneholder et forbud mot
hatefulle ytringer. Bestemmelsen bygger på en avveining av ytringsfriheten
opp mot behovet for beskyttelse for dem som rammes av ytringen. Bestemmelsen
er videreført i straffeloven 2005 § 185.
I straffeloven 2005 er dessuten hatefulle ytringer gjort
til en straffeskjerpende omstendighet, jf. § 77 bokstav i. Dette
ble omtalt slik i Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) Om lov om endringer
i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. (skjerpende og formildende
omstendigheter, folkemord, rikets selvstendighet, terrorhandlinger,
ro, orden og sikkerhet, og offentlig myndighet) punkt 1 side 12:
«Departementet løfter særlig
frem som en skjerpende omstendighet at en straffbar handling er motivert
av fordommer og hat (‘hatmotiverte lovbrudd’ eller ‘hatkriminalitet’).
Slike handlinger angriper menneskers rett til en trygg livsutfoldelse
uavhengig av overbevisning, utseende, opprinnelse eller seksuelle
preferanser. Hatmotivert kriminalitet skaper frykt og begrensninger
i livsutfoldelsen ikke bare hos dem som er direkte rammet, men også
hos andre som er i en liknende situasjon. Slike straffbare handlinger
mener departementet det må reageres strengere mot enn i dag, og
foreslår en bestemmelse om at det skal tas i betraktning som straffskjerpende
at lovbruddet har bakgrunn i andres religion eller livssyn, hudfarge,
nasjonale eller etniske opprinnelse, homofile orientering, funksjonsevne
eller andre forhold som støter an mot grupper med et særskilt behov
for vern. En målsetting om et bedre vern mot hatkriminalitet ligger
også bak forslagene om å inkludere personer med nedsatt funksjonsevne
i kretsen av grupper som er gitt et særskilt vern i bestemmelsene
om straff for tortur (§ 174), hatefulle ytringer (§ 185) og diskriminering
(§ 186). Ønsket om en mer effektiv bekjempelse av hatkriminalitet
vil bli fulgt opp også i den neste proposisjonen om den spesielle
delen i straffeloven 2005.»
Justisdepartementets arbeid i dag for å bekjempe hatkriminalitet
ble omtalt slik i Prop. 1 S (2011-2012) punkt 3.1.1 side 103:
«Hatkriminalitet er et
samlebegrep for kriminalitet som har rasistiske, fremmedfiendtlige eller
homofobe motiver, eller som på en eller annen måte er begrunnet
i fordommer mot en person eller en gruppe. I juni 2008 lanserte regjeringen
en handlingsplan for å bedre livskvaliteten for lesbiske, homofile,
bifile og transpersoner.
Det er vedtatt en ny lovbestemmelse
i den nye straffeloven (§ 77 i), hvor kriminelle handlinger som
har sin bakgrunn i andres trosbekjennelse, hudfarge, seksuelle legning,
nasjonale eller etniske opprinnelse mv. skal vektlegges i skjerpende retning.
Justisdepartementet har gitt støtte til Landsforeningen for lesbiske,
homofile, bifile og transpersoner (LLH) gjennom prosjektet «Rosa kompetanse
justis», som gjennomføres i samarbeid med Oslo politidistrikt. Prosjektet
har som mål både å øke politiets kompetanse om hatkriminalitet rettet
mot lesbiske, homofile, bifile og transpersoner og å oppfordre disse
til å anmelde hatkriminalitet.
Politidirektoratet har
gjennomgått samtlige registrerte saker med hatmotiv fra 2007 til
2009 for å få bedre oversikt over sakene som registreres, kvaliteten
på registreringen og oppfølgingen av sakene. Det arbeides med å
sikre at rutinene for registrering er så gode som mulig.
‘Bevissthet gir trygghet’
er et bevisstgjøringsprogram for ansatte i politi- og lensmannsetaten
med formål å videreutvikle de ansattes evne til å møte publikum,
og bidra til at publikums møte med politiet oppleves trygt, rettferdig
og tillitsvekkende.»
Svar på spørsmål 2 stilt
til Helse- og omsorgsministeren.
Hvordan vil helseministeren
sikre at politiets bistandsbehov i akutte situasjoner gis høy prioritet i
forhold til å kunne bruke Sea King redningshelikoptre? Herunder
hvordan klare retningslinjer sikres slik at gode og raske beslutninger
blir tatt?
Svar:
Det vises til mitt svar på spørsmål nr. 5.
Svar på spørsmål 4 stilt
til Fornyings-, administrasjons- og kirkeministeren.
Det bes om en status for
sikringsarbeidet rundt åtte «hatobjekter» i det såkalte manifestet.
Svar:
Det vises her hva som ble uttalt av justisminister Storberget
i Stortinget 10. november: «Det har også blitt
reist spørsmål om tidsbruken i forbindelse med vakthold og sikring
av utsatte bygningsobjekter etter anslaget i Oslo, herunder sikring
av Stortinget. Oslo politidistrikt uttaler i brev av 28. oktober
2011 at det ble satt opp en liste med totalt 24 objekter som man
prioriterte ut fra i forhold til objektvakthold. Videre uttales blant
annet følgende om disse forholdene, og jeg siterer:
«Ut over ettermiddagen
fikk man også kjennskap til gjerningsmannens identitet samt det
manifest som var lagt ut på internett. I manifestet var det oppgitt
åtte ”hatobjekter” som også ble sjekket ut. Politiet så ikke bort
fra et mulig angrep nr. to, jf. modus internasjonalt og eget oppdatert
planverk, og disponerte ressursene ut fra et slikt scenario.»
Det tilligger objekteier å sikre eget bygg,
hhv. offentlig eller privat eier, jf. sikkerhetsloven § 17 b,men
det er politiets oppgave så fremt det foreligger trusler mot disse
å ivareta sikkerheten for bygning og personell.
Jeg er ydmyk overfor utfordringen med å styrke kriseberedskapen.
Evaluering i etatene, kommisjonens arbeid og kritisk arbeid i pressen
rundt alle spørsmål om vår beredskap er riktig og nødvendig. Hensynet
til ofrene, deres etterlatte og pårørende, venner og bekjente, avtvinger
oss alle respekt og motiverer oss til ekstra innsats.
Mitt hovedmål med gjennomgangen som gjøres er
læring. Læring for å gjøre Norge best mulig rustet for å forebygge,
avdekke og avverge framtidige angrep, redusere konsekvensene av
eventuelle angrep og for å få frem forslag til forbedringer. Målet
må være en styrket beredskap som setter oss i stand til å forebygge
og håndtere nye kriser på best mulig måte.
Avslutningsvis viser jeg til at svarene på de
ulike spørsmålene ved behov kan utdypes og suppleres under høringen
den 18. januar 2012.
For øvrig vises det til:
Redegjørelse til Justisdepartementet vedrørende Global
Shield - brev av 29. november 2011.http://www.pst.politiet.no/System/PST_BrevJD_GS_Desember_2011.pdf
Sjef PSTs redegjørelse til pressen 2. desember 2011
http://www.pst.politiet.no/PST/Templates/Article____955.aspx.
PSTs forslag tillovendringer vedrørende terrorlovgivningenog
PSTs metodebruk - brev av1. november 2011.
http://www.pst.politiet.no/System/PST_forslag_Lovendringer_metodebruk_2011.pdf
Ad PSTs pressekonferanse 2. desember- brev til Justisdepartementet
av 6. desember
http://www.regjeringen.no/upload/JD/Vedlegg/BrevPST061211.pdf
PSTs håndtering av Global Shield - Pressemelding
fra Justisdepartementets 6. desember 2011.
http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/pressesenter/pressemeldinger/2011/psts-handtering-av-global-shield.html?id=665716
Pressemeldinger fra Politidirektoratet 16.desember
i forbindelse medstatusrapport fra politiets evalueringsutvalg etter
22. juli
https://www.politi.no/Nyhet_10758.xhtml
https://www.politi.no/aktuelt/Nyhet_10776.xhtml
Politidirektoratets evalueringsutvalg foreløpige statusrapport
– manus
https://www.politi.no/vedlegg/lokale_vedlegg/politidirektoratet/Vedlegg_1505.pdf
Det vises til komiteens brev av 11. januar 2012 med
oppfølgingsspørsmål knyttet til Justisdepartementets brev av 22.
desember 2011.
Det vises til svar på spørsmål
3. Hvordan vil statsråden bidra til at lokalisering av beredskapssenteret
kan skje tidligere enn skissert i svaret?
Hvilke andre steder enn
Alna-tomten kan være en egnet tomt for politiets beredskapssenter,
og blir andre lokaliseringsalternativer også vurdert i arbeidsgruppens
utredning?
Jeg mener det er viktig for responstiden at
våre mest operative beredskapsstyrker sikres fasiliteter som gir
bedre ressursutnytting, raskere uttrykningstid og trening. Regjeringen
prioriterer derfor arbeidet med å etablere et nytt beredskapssenter
for politiet i Oslo.
I februar 2011 ga Justisdepartementet Politidirektoratet
i oppdrag å delta i en arbeidsgruppe nedsatt av Samferdselsdepartementet
for å utrede mulighetene for, og konsekvensene av, en lokalisering
av beredskapssenter på en aktuell tomt på Alnabruområdet i Oslo.
Denne tomten er i dag regulert til jernbaneformål. Arbeidsgruppen
besto av representanter fra Politidirektoratet, Oslo politidistrikt,
Rom Eiendom og Jernbaneverket. Jernbaneverket ledet gruppens arbeid.
I brev av 8. september 2011 til Samferdselsdepartementet
ba Justisdepartementet om at arbeidsgruppen måtte fremskynde sitt
arbeid. Justisdepartementet og Samferdselsdepartementet har siden
hatt dialog om prosessen og framdriften i dette arbeidet.
Arbeidsgruppens rapport ble oversendt Samferdselsdepartementet
13. januar i år. Rapporten inngår som en del
av en større utredning om utbyggingsplanene for Alnabru godsterminal.
Disse utredningene skal nå underlegges ekstern kvalitetssikring,
som etter planen skal være ferdig innen 1. mai i år.
For å sikre en raskets mulig prosess har Justisdepartementet
parallelt med dette i brev av 21. desember 2011 bedt Statsbygg om
å undersøke andre aktuelle tomtevalg i Oslo, herunder estimere kostnader
og lage en milepælsplan for ulike alternativer. Frist for dette
arbeidet er 1. april 2012.
Det vises til spørsmål
5b fra komiteen. Hva er årsaken til at det vellykkede prosjektet
i Hordaland ikke uten videre vil bli videreført for hele landet?
Det er behov for en nærmere utredning og kvalitetssikring
før en eventuell videreføring av prosjektet i Hordaland iverksettes
for hele landet. Dette omfatter blant annet spørsmål knyttet til
tilgangen til systemet, hvilken informasjon som kan legges inn,
og hvordan et slikt register skal kunne holdes oppdatert for å være
effektivt.
Det vises til svar på spørsmål 7 og spørsmål
8, besvart av forsvarsministeren. Hvordan organiserte Justisdepartementet,
eventuelt i samarbeid med andre departementer og underliggende etater,
arbeidet med sikring av sikringsverdige objekter etter at sikkerhetsloven
ble vedtatt i 1998?
Justisdepartementet og aktuelle underliggende etater
har deltatt i en arbeidsgruppe ledet av Forsvarsdepartementet som
utarbeidet forslag til objektsikkerhetsforskrift. Forskriften trådte
i kraft 1. januar 2011. Hovedmålet med forskriften er å gi en helhetlig
og overordnet tilnærming på tvers av samfunnssektorene når det gjelder
utvelgelse, beskyttelse og tilsyn med skjermingsverdige objekter.
Frist for første gangs sikkerhetsklassifisering og vurdering av
tiltak mot ulike trusler, er innen utgangen av 2012.
Dette innebærer for eksempel at Justisdepartementet
skal utpeke skjermingsverdige objekter og fastsette klassifiseringsgrad
for bygninger/objekter i justissektoren i løpet av 2012. Departementet
har i tildelingsbrevet for 2012 bedt alle underlagte virksomheter
om å utarbeide en skadevurdering over hvilke objekter som kan være
skjermingsverdige. Skadevurderingen, med eventuelle forslag til
objekter som kan være skjermingsverdige, skal oversendes departementet
innen 1. juni 2012.
Det vises til svar på spørsmål
10. Det bes om en oversikt over hvem som er objekteier for samtlige
sikringsverdige objekter som ble berørt 22. juli.
Politiet har forhåndsplanlagt for sikring av
en rekke objekter. En oversikt over alle objektene som er skjermingsverdig
er gradert informasjon i henhold til sikkerhetsloven.
Hvor mange objekter er klassifisert som sikringsverdige
i Norge, og hvem har ansvaret for sikringen av disse?
Som nevnt i mitt svar på spørsmål 58 er hvert
departement i henhold til objektssikkerhetsforskriften pålagt å
utpeke skjermingsverdige objekter innen sitt myndighetsområde. Objekteier
plikter overfor departementet å foreslå hvilke objekter som er skjermingsverdige.
Denne utpekningen skal være gjennomført innen utgangen av 2012,
og først da vil en ha en fullstendig oversikt over skjermingsverdige
objekter.
Objekteier har et selvstendig ansvar for å sikre sine
arealer og verdier, jf. sikkerhetsloven § 17b. I tillegg har politiet
et ansvar for å ivareta sikkerheten i situasjoner hvor det foreligger
en særlig trussel. Antallet av objekter er gradert informasjon i
henhold til sikkerhetsloven.
Justisministeren skriver
i svar på spørsmål 53 at det ikke er gjennomført noen studier av
hvor store mannskaper man må ha til rådighet for å sikre objekter
i hovedstaden. Hva er i dag den dimensjonerende faktoren for å sikre
vitale objekter i hovedstaden tilfredsstillende?
Politidirektoratet har i brev av 13. januar
2012 opplyst at «utgangspunktet for politiets
sikring av objekter vil være det aktuelle trusselbildet og en vurdering
av hvilke operasjonelle tiltak som på bakgrunn av trusselbildet
må iverksettes. Bemanningen i politidistriktet vil også være dimensjonerende
for politiets innsats. Varigheten av behovet for sikringstiltak
kan medføre at politiet også er avhengig av bistand fra Forsvaret (HV).».
Terroranslagene 22. juli
gav et akutt behov for å oppdatere trusselvurderingene mot landets
sikkerhet. Ble det innkalt ekstramannskaper i PST under og etter
terroranslagene 22. juli?
PST har opplyst til departementet at tjenesten innkalte
ekstramannskaper som følge av terrorangrepene 22. juli. Etter bombeeksplosjonen
i regjeringskvartalet søkte PST å innhente mest mulig informasjon,
med sikte på å avdekke hvem som stod bak bombeeksplosjonen og for
å avverge eventuelle nye aksjoner. PST brukte egne mannskaper og
var i kontakt med samarbeidspartnere i utlandet. Analyseressurser
fra E-tjenesten ble formelt avgitt til PST med full instruksjonsmyndighet
for PST. Personellet var avgitt til PST i perioden 22. juli til
9. august 2011.
Informasjonsinnhentingen skjedde i samråd med tjenestens
analyseavdeling, som brukte informasjonen til å utarbeide oppdaterte
trusselvurderinger. I perioden 22. juli til 1. august utarbeidet
PST 13 trusselvurderinger relatert til 22. juli.
Har PST mottatt andre henvendelser
eller invitasjoner om internasjonalt, bi- eller multilateralt, samarbeid
om avdekking av import og eksport av kjemikalier som kan anvendes
til produksjon av eksplosiver?
PST har opplyst til departementet at man ikke har
mottatt andre henvendelser eller invitasjoner om internasjonalt
samarbeid om avdekking av import og eksport av kjemikalier som kan
anvendes til produksjon av eksplosiver.
Hvilke tiltak er gjennomført,
eller planlegges, for å begrense spredningen av ammoniumnitrat og
tilsvarende kjemikalier som kan anvendes til produksjon av eksplosiver?
Jeg viser her til mitt svar på spørsmål 2 i
brev av 22. desember 2011 til komiteen. Ytterligere informasjon
om begrensningene i tilgangen til ammoniumnitrat, som ble innført
17. november 2011, finnes i nyhetsbrev fra Direktoratet for samfunnssikkerhet
og beredskap (DSB): http://www.dsb.no/Global/Publikasjoner/2011/Faktaark/ammoniumnitrat_bokm%c3%a5l.pdf
I tillegg kan det opplyses om at DSB etter 22.
juli 2011 har avholdt møter med en rekke ulike aktører for å få
bedre oversikt over det norske gjødselmarkedet og de aktører som
i henhold til det nye regelverket fortsatt kan få tilgang til gjødsel som
inneholder 16 vektprosent eller mer nitrogen fra ammoniumnitrat.
Innspill som er fremkommet i møtene vil bli brukt i arbeidet som
skal igangsettes for å utrede om, og i hvilken utstrekning, det
skal og kan etableres strengere ordninger i Norge knyttet til privatpersoners
tilgang til ammoniumnitrat.
Jeg viser i tillegg til at PST som sikkerhets-
og etterretningstjeneste kan påpeke utviklingstrekk og trender ved
politisk motiverte voldshandlinger. Slike innspill vil kunne være
til nytte for de myndigheter som pålegger denne type restriksjoner.
Justisministeren viser
i sitt svar på komiteens spørsmål nr. 2 til at det er gjort regelverksendringer,
ført tilsyn og veilednings- og informasjonsarbeid for å forebygge
og begrense tilgangen til sivile eksplosiver. Avslutningsvis påpeker
justisministeren at arbeidet i tiden fremover vil ha prioritet.
Som komiteen påpekte i spørsmål 12, skrev PST i brev til Justisdepartementet
av 29. oktober 2011 at «PST har ikke prioritert arbeid knyttet til
produksjon av eksplosiver ved bruk av kjemikalier (CBRN-E)».
Vil PST i tiden fremover
prioritere arbeidet knyttet til produksjon av eksplosiver ved bruk
av kjemikalier?
PST har styrket sitt arbeid med CBRN-E. Jeg viser
for øvrig til mitt svar på spørsmål 23 i brev av 22. desember 2011.
Det vises til spørsmål
31 fra komiteen. Lagringstiden for IP-adresser har vært begrenset
til tre uker. Hva er departementets vurdering av i hvilken grad
dette svekker politiets og PSTs mulighet til å avverge terrorhandlinger?
I dag må brukeridentitet bak IP-adresser slettes innen
21 dager. Datatilsynet har ikke akseptert en lengre lagringstid
hos nettleverandørene av driftshensyn. Det er godt kjent at Justisdepartementet
i flere sammenhenger har uttalt at en slik kort lagringstid har
vært uheldig i arbeidet med å oppklare alvorlige straffbare handlinger.
Dette har nå Stortinget endret gjennom å vedta implementeringen
av Datalagringsdirektivet i norsk rett. Det er behov for felles
lagringsregler i kriminalitetsbekjempelsen. Slike data skal nå lagres
i 6 måneder. Jeg er tilfreds med at dette implementeres fra 1. juli
2012. Jeg vil også vise til politiet og påtalemyndighetens adgang
til bruk av beslag og utleveringspålegg etter straffeprosessloven
kapittel 16.
Vil Politidirektoratet
gi styringssignaler til Oslo politidistrikt om å øke bemanningen
i ferietiden, sammenlignet med bemanningen sommeren 2011, eller
mener Politidirektoratet at bemanningen var tilstrekkelig?
Politidirektoratet har i brev av 13. januar
2012 opplyst følgende:
«I Prop. 154 S (2011),
ble Oslo politidistrikts budsjett økt med kr. 19 mill. Dette førte
til at Oslo politidistrikt kunne ansette 95 politibetjenter som
ble uteksaminert fra PHS i 2011 for inntil 3 måneder, i forbindelse
med etterforskningen etter 22. juli.
Oslo politidistrikt er
gjennom St. Prop. 1 S for budsjettåret 2012, gitt en budsjettmessig
økning på til sammen 216 mill. kr. for 2012. Dette innebærer bl.a.
41 nye årsverk (studenter fra PHS) og 25 mill. kr. til beredskapstroppen
til innkjøp av utstyr og kjøretøy. Det er videre tildelt kr. 30 mill.
til leasing av nytt politihelikopter og økning av antall helikoptermannskap.»
Politidirektoratet opplyser videre: «Gjennom den budsjettøkning Oslo politidistrikt
har vært gjenstand for, forutsetter Politidirektoratet at politimesteren
i Oslo innretter aktiviteten slik, at behovet for tilstrekkelig
bemanning til beredskap, kriminalitetsbekjempelse og øvrige gjøremål
ivaretas. Politidirektoratet har videre tillit til at politimesteren
i Oslo vil innrette den operative beredskapen slik, at sårbarheten
reduseres gjennom sommerferieavviklingen.».
Justisministeren skriver
i svar på spørsmål 45 at Politidirektoratet har iverksatt tiltak
for å forsikre seg om at systemet for riksalarm testes jevnlig.
Kan justisministeren redegjøre for hva som skjedde da riksalarmen
ble slått 22. juli 2011?
Om de faktiske forholdene den 22. juli vises
det til omtalen i redegjørelsen til Stortinget av 10. november 2011
og mitt brev til den særskilte komité av 22. desember 2011.
Erfaringene etter 22. juli har vist at varslingsrutinene
internt i politiet har et forbedringspotensial. Jeg er kjent med
at Politidirektoratet i brev av 14. oktober 2011 har gitt Kripos
i oppdrag å etablere testrutiner for nasjonal varsling i politiet ved
bruk av riksalarm. Den 15. november 2011 sendte Kripos et brev til
alle landets politimestere om at tester vil finne sted. Det er gjennomført
flere tester, og jeg har fått opplyst av Politidirektoratet i brev
av 13. januar 2012 at Kripos mener at det ikke vil være tekniske
problemer med systemet for nasjonal varsling, og at alle er bekreftet
å fungere ved leveringsbekreftelse på meldingene.
Politidirektoratet har opplyst at de vil følge
opp systemet for riksalarm for å forsikre seg om at systemet fungerer
i henhold til hensikten og at optimal varsling kan gjennomføres
uten unødig tidstap. Systemet vil jevnlig bli testet og personalet
øvet i bruken av det.
Jeg vil jevnlig forsikre meg om politidirektøren raskt
følger opp dette, og at systemet fungerer etter hensikten.
Det vises til svar på spørsmål
36. Er det gjennomført eller planlagt andre tiltak enn utbyggingen
av Nødnett for å bedre kommunikasjonsmulighetene mellom nødetatene,
frem til Nødnett er ferdig utbygget?
Nødnett vil erstatte de eksisterende analoge kommunikasjonssystemene
etter hvert som utbyggingen dekker stadig større deler av landet. Nødnett
utelukker ikke at nødetatene sammen eller hver for seg kan utvikle
kommunikasjonsmessige tilleggstjenester de har behov for.
Politidirektoratet har i brev av 13. januar
2012 opplyst at det ikke er utført eller under forberedelse særskilte
aktiviteter som skal gjelde frem til Nødnett er etablert som et
landsomfattende samband. Politiet har i samarbeid med brann- og helseetatene
utarbeidet et nasjonalt sambandsreglement for å forbedre samarbeidet
ved bruk i blant annet felles samtalegrupper i Nødnett.
Det vises til svar på spørsmål
52. Stortinget har forutsatt at Heimevernet skal kunne settes inn hurtig
til støtte ved nasjonal krisehåndtering. Dette er ikke inntatt i
den reviderte utgaven av Politiets beredskapssystem (PBS), Del 1
— Håndbok i krisehåndtering. Vil statsråden ta initiativ til at
politiets håndbøker oppdateres i tråd med Stortingets forutsetning?
Terror er en alvorlig form for kriminalitet,
som politiet er ansvarlig for å forebygge og etterforske.
Forsvaret kan bistå politiet i forbindelse med
løsning av politioppgaver. Nærmere bestemmelser om Forsvarets bistand
til politiet er fastsatt i instruks for Forsvarets bistand til politiet.
Bruk av Forsvarets ressurser i fred vil måtte bero på et identifisert
sivilt behov, og hente sin legitimitet i de oppdrag som gis av sivile
myndigheter. En grunnleggende forutsetning for at Forsvaret skal yte
bistand til politiet er at politiet anmoder om det, og at politiets
personell og/eller materiellressurser ikke strekker til.
Jeg kan ikke se at det foreligger substansiell
divergens mellom bekrivelsene i revidert utgave av Politiets beredskapssystem
del 1 – Håndbok i krisehåndtering og gjeldende langtidsproposisjon,
St.prp. nr. 48 (2007-2008), jf. spørsmål nr. 52 i komiteens brev
av 9. desember 2011.
Politiet har ved en rekke anledninger anmodet om
bistand fra Heimevernet, herunder bistand til objektsikring i forbindelse
med terrorangrepene den 22. juli 2011.
Var det skjønnsmessige
vurderinger i Oslo politidistrikt, eller var det andre skranker,
som gjorde at Forsvarets spesialkommando (FSK) ikke fikk anmodning
om bistand før kl. 1844 den 22. juli 2011?
Politidirektoratet har i brev av 13. januar
2012 opplyst følgende:
«Det var ingen skjønnsmessige
vurderinger ved Oslo politidistrikt eller andre skranker som forsinket
kontakten mellom Oslo politidistrikt og Forsvaret v/FSK. Det var
kontakt mellom fungerende sjef FSK og sjef Beredskapstroppen kl 1615
og etter det løpende kommunikasjon.
Den første skriftlige bistandsanmodningen
er loggført mottatt i Situasjonssenteret i FD kl. 1909, og skriftlig
innvilget av FD kl.1933. Denne omhandlet håndhevelsesbistand fra
FSK. Situasjonssenteret har i tillegg loggført at denne anmodningen
ble mottatt muntlig kl. 1844 og muntlig innvilget kl. 1906. Forsvaret
var på forhånd kjent med at den ville komme gjennom muntlig dialog,
og forberedelser var allerede iverksatt på dette tidspunktet.».
Jeg viser til brev fra Den særskilte komité
med oppfølgingsspørsmål knyttet til de svar jeg oversendte Komitéen
22. desember 2011.
15. Det vises til svar
på spørsmål 1. I hvilken grad er det gjennomført fellesøvelser mellom Forsvaret,
politiet og andre deler av sivil sektor? Og er det lagt planer for
at øvelsesomfanget skal økes?
Det gjennomføres årlig et betydelig antall fellesøvelser
mellom Forsvaret, politiet og andre deler av sivil sektor, både
på taktisk, operasjonelt og strategisk nivå. Strategisk nivå inkluderer
departementsnivå og, for forsvarssektorens vedkommende, Forsvarsstaben.
Det totale antallet øvelser er såpass omfattende at det for øvingsutbyttets
vedkommende ikke nødvendigvis vil være hensiktsmessig å øke dette
antallet ytterligere. Derimot legges det kontinuerlig vekt på å
utvikle innhold og deltakelse i aktuelle øvelser med sikte på optimalt
øvingsutbytte. Samvirkeøvelser mellom Forsvaret og ulike deler av sivil
sektor relaterer seg til det nye totalforsvarskonseptet der henholdsvis
Forsvaret og sivil sektor, herunder politiet, forutsettes å kunne
gi støtte begge veier avhengig av situasjon. I de fleste tilfeller
vil Forsvaret bistå det sivile samfunn, inkludert bistand til politiet
ved terrorhendelser på norsk jord. Aktuelle fellesøvelser omfatter
imidlertid også situasjoner der sivil sektor forutsettes å støtte
Forsvaret.
16. Liaisonordningen omtales
gjentatte ganger i svarene.
a. Forsvarets
liaison i Politidirektoratet tilhører Forsvaret, men har sitt tjenestested
i Politidirektoratet. Liaisonen er operativt underlagt Forsvarets
operative hovedkvarter og administrativt underlagt Forsvarsstaben.
Det ble i forbindelse med terroranslagene 22. juli 2011 rutinemessig etablert
andre forbindelsesoffiserer eller liaisonelement fra samarbeidende
militære enheter og kommandoledd til blant annet Oslo politidistrikt.
b. Forsvarets liaison i Politidirektoratet
hadde pr. 22. juli 2011 ikke en instruks, men en stillingsbeskrivelse.
I denne fremgår det at stillingen skal være et bindeledd mellom
Forsvaret og politiet, og at stillingsinnehaver skal legge til rette
for god kommunikasjon mellom Politidirektoratet og Forsvarets strategiske
og operative nivå. En av stillingsinnehavers oppgaver er å være
liaison til Politidirektoratets krisestab ved øvelser og reelle
hendelser.
17. Når vil forsvarssjefens
vurdering av rutinene for oppbevaring og utlevering av ammunisjon foreligge?
Departementet har mottatt forsvarssjefens foreløpige
vurdering. Det presiseres at ordningene for oppbevaring og tilgjengelighet
på ammunisjon, våpen og tennstempler er utarbeidet og iverksatt
for å sikre at HV skal være i stand til å løse de pålagte militære
oppgavene i tråd med gjeldene klartider.
De etablerte rutiner for oppbevaring av tennstempler
vurderes av forsvarssjefen som gode nok, og at de gir mulighet for
en vesentlig hurtigere tilgjengelighet enn det gjeldene krav fastsetter.
Rutinene anses som meget sikre og kostnadseffektive.
Beredskapsammunisjonen er i stor grad lagret
på sentrale lagre utenfor det enkelte oppsetningssted. Forsvarssjefens
vurdering av denne løsningen er at den er fullgod i forhold til
å møte gjeldene krav til reaksjonstid, og anses som sikker og kostnadseffektiv.
Det er likevel igangsatt et arbeid mellom HV og Forsvarets logistikkorganisasjon
(FLO) for å vurdere ordninger som kan sikre en raskere tilgang til
ammunisjon enn det klartidene dikterer. Disse vurderingene er enda
ikke ferdigstilt. En av ordningene som vurderes er etablering av
lokale lagre i de områder hvor det sentrale lageret ligger langt
unna oppsetningsstedet.
18. Hva er responstiden
til Forsvarets spesialkommando (FSK) når de får anmodning fra politiet?
Forsvarets operative enheter har i de fleste
tilfeller en pålagt beredskap med et definert krav til «klartid».
En klartid eller beredskapstid er et tidskrav om når en avdeling
senest skal kunne stille klar til operativ innsats i oppsettingssted.
Tiden inkluderer oppmøte, oppsetning og eventuelt oppøving. Alle
avdelinger vil gjøre sitt ytterste for å være klar så raskt som
mulig innenfor den gjeldende beredskapstiden. Ved anmodning om
bistand fra politiet vil FSK, som har pålagt klartid innenfor kontraterroroppgaver,
senest stille innenfor disse tidene. Klartider knyttet til FSK er gradert.
Ved anmodning om annen støtte vil de på lik linje med andre enheter
i Forsvaret stille så raskt som mulig. Betydningen av «responstid» forstås
i denne sammenheng som synonymt med «klartid».
19. Hva er responstiden
til Bell-helikoptrene på Rygge?
Med hensyn til forståelsen av begrepet «responstid»
vises til spørsmål 18. Den 22. juli brukte Bell-helikoptrene, som
ikke var på beredskap, 2 timer og 21 minutter fra innkalling ble
iverksatt, på initiativ fra skvadronsledelsen, til første helikopter
tok av. Helikopter nummer to var i luften etter 2 timer og 42 minutter.
Disse tidene reflekterer kun de faktiske forhold i dette konkrete
tilfellet. Etter 1. oktober 2011 er det etablert militær helikopterberedskap
på Rygge som på anmodning kan støtte politiet med administrativ transportstøtte.
Denne beredskapen garanterer at to helikoptre vil kunne ta av fra
Rygge innen to timer fra varsel blir gitt. I tillegg vil det være
ca. 15 minutters flytid dersom transportoppdraget skal påbegynnes
i Oslo-området. Opplysningen om den konkrete klartiden til Bell-helikoptrene ble
besluttet avgradert som følge av etterarbeidet i lys av terrorhendelsene.
20. Kan Forsvaret/HV02
i dag stille med mannskap like raskt som da vi hadde HV016?
HV-016-troppene i HV02 var en integrert del
av distriktets innsatsstyrke med de samme krav til responstid som
de øvrige troppene i styrken. Det samme gjaldt for de øvrige HV-016-troppene
i Heimevernet. Det er ingen endring i kravene vedrørende responstiden
for Heimevernets styrker. Dette gjelder innsatsstyrkene så vel som
forsterknings- og oppfølgingsstyrkene.
Jeg viser til mitt tidligere brev om saken av 22. desember
2011, og brev fra komiteen av 11. januar 2012 med to oppfølgningsspørsmål
i forbindelse med angrepet 22. juli 2011.
Spørsmål og svar er som følger:
Mitt departement ble på oppdrag fra SMK, etter drøftinger
i Regjeringens sikkerhetsutvalg, tillagt hovedansvaret for å utarbeide
og iverksette konkrete gjennomføringsplaner for tiltak angitt i rapporten
om ”Regjeringens sikkerhet”. I departementets oppfølging av rapporten
ble det etablert samarbeid med Politidirektoratet, Oslo politidistrikt,
PST, NSM, Forsvarsbygg, Forsvarets forskningsinstitutt, Departementenes
servicesenter, Statsbygg, rådgivende ingeniører innenfor trafikkanalyse
og byggeteknikk, samt arkitekt og landskapsarkitekt.
Hvordan organiserte FAD,
eventuelt i samarbeid med andre departementer og underliggende etater,
arbeidet med sikring av sikringsverdige objekter etter at sikkerhetsloven
ble vedtatt i 1998?
Fra 1977 til 1994 ble det gjennomført 3 risiko- og
sårbarhetsanalyser som alle på ulik vis bidro til forbedringer av
objektsikkerheten i Regjeringskvartalet. Lov av 20. mars 1998 nr.
10 om forebyggende sikkerhetstjeneste la gjennom kap 5 § 17 flg,
grunnlaget for et enda mer systematisk sikkerhetsarbeid. Som et
viktig ledd i dette arbeidet leverte Politidirektoratet i 2004 en
rapport om ”Regjeringens sikkerhet”. Rapporten anbefalte en rekke
konkrete tiltak, som med få unntak er gjennomført. Mitt departement
har siden 2006 hatt en permanent rolle med koordinering og styring
av det felles sikkerhetsarbeidet i departementsfellesskapet og har
hatt kontakt med fagmiljøene for ajourhold og videreutvikling av
planverk og rutiner. FAD har også som oppgave å vurdere problemstillingene
rundt alternative driftsteder for departementene. Planer og tiltak
har til enhver tid vært gjennomført i nært samarbeid med øvrige
departementer og Statsministerens kontor. Ved behov er det innhentet
faglig bistand blant annet fra Statsbygg og Departementenes servicesenter
(tidligere Statens forvaltningstjeneste).
I praksis har således vårt arbeide i h t objektsikkerhetsforskriften
vært oppfølgning av Politidirektoratets ovennevnte rapport fra 2004.
Oslo, i Den særskilte komité, den 1. mars 2012
Knut Arild Hareide |
leder og ordfører |