Utviklingen i forskjeller

Flertallet viser til at Norge er blant landene i verden med minst forskjeller i levekår. Lavinntekt går også i mindre grad i arv enn i de fleste andre land. Forskjellene i Norge er små sammenlignet med andre land. Det gjelder både når vi ser på inntekt og formue, men også når vi tar med andre forhold som påvirker levekår, som utdanning, helse, bolig og andre velferdsgoder. Samtidig har forskjellene økt sterkt i Norge de siste to tiårene. Utviklingen skjøt fart på 80-tallet. Forskjellen mellom den rikeste prosenten på toppen og gjennomsnittet er tilbake på nivået fra 1930-tallet.

Fra 2005, da den rød-grønne regjeringen tiltrådte, har forskjellene igjen blitt redusert. Endringer i skattesystemet som har bidratt til økt skatt for de rikeste, og tilpasninger til endringene i skattesystemet er viktige forklaringer på dette. Innføring av skatt på aksjeutbytte har gjort det vanskeligere å slippe unna en progressiv inntektsbeskatning gjennom å omdefinere lønn til kapitalinntekt. Omleggingen av formueskatten har medført at denne skatten i langt større grad beregnes ut fra reell rikdom, mens økte bunnfradrag har betydd skattelettelse for småsparere. Til sammen betaler de rikeste i Norge nå langt mer skatt enn de gjorde i 2005. Sammen med høy vekst i sysselsettingen og tiltak som økte minstetrygder, økt bostøtte og innføring av kvalifiseringsstønad har dette bidratt til at forskjellene er redusert siden 2005, selv om lønnsforskjellene isolert ikke er blitt mindre.

Flertallet har merket seg at utviklingen siden 2005 er et brudd med en trend i retning av økte forskjeller siden 80-tallet. Dette er en utvikling vi ikke ser i land som Sverige, Danmark, Tyskland og Storbritannia, der forskjellene er stabile eller øker. I USA har lønningene for lavt utdannede falt siden 80-tallet, mens topplederne har fått svært stor økning i sin avlønning, blant annet gjennom omfattende opsjonsprogrammer. Den øverste prosenten amerikanere mottar om lag en fjerdedel av nasjonens inntekt hvert år, ifølge nobelprisvinner i økonomi, Joseph Stieglitz.

Bekjempe fattigdom

Flertallet viser til at mens forskjellene er redusert de siste årene, har andelen med lavinntekt holdt seg ganske stabil. På grunn av befolkningsveksten har likevel antallet økt. Samtidig har sammensetningen av lavinntektsgruppa endret seg, ved at det blant annet har blitt færre eldre med lavinntekt. Et relativt høyt nivå på innvandringen fra fattige land har sørget for ny tilstrømming til gruppen fattige. Totalt har derfor andelen vedvarende fattige økt svakt fra 7,9 til 8,1 prosent av befolkningen eksklusiv studenter fra perioden 2004–2006 til perioden 2007–2009. Økningen har vært størst for barnefamilier.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det er nær sammenheng mellom bekjempelse av fattigdom og arbeidet for små forskjeller. Å sikre flest mulig jobb med skikkelig betaling er en grunnleggende forutsetning både for små forskjeller og for å bekjempe fattigdom. En sterk velferdsstat som sikrer alle innbyggere tilgang til utdanning, gode helsetjenester og verdig eldreomsorg, og som har et godt sikkerhetsnett for dem som ikke kan jobbe, vil redusere risikoen for at borgerne opplever fattigdom. Dette flertallet er bekymret for at det er en økende andel barn i Norge som tilhører familier med vedvarende lavinntekt. Dette gjelder spesielt barn i barnerike familier med innvandrerbakgrunn og barn av enslige forsørgere, oftest alene-mødre. Dette flertallet understreker viktigheten av å forhindre at barn vokser opp i vedvarende lavinntekt. Barn har rettigheter som vi som samfunn plikter å ta på alvor, og de rammes spesielt hardt når foreldrene har det vanskelig. Fattige barn opplever det som særlig belastende at de ofte havner utenfor sosiale fellesskap. Dette kan prege dem negativt gjennom hele livet. Barn som har så dårlig utgangspunkt at de må ivaretas av barnevernet, har langt større sannsynlighet for å ende opp som fattig. Fattigdom har også en tendens til å gå i arv i generasjoner. Dette flertallet er derfor spesielt opptatt av å sikre tiltak som kan hjelpe barn på kort og lang sikt. Det handler om en kombinasjon av universelle velferdsgoder, inntektssikring og målrettede tiltak som et velfungerende barnevern og tiltak som skal gi foreldre mulighet til å delta i yrkeslivet. Det oppsøkende tiltaket Ny Sjanse er ett av flere eksempler på tilbud som kan hjelpe de aktuelle familiene til en bedre økonomisk og sosial situasjon.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at andre viktige tiltak er gratis kjernetid i barnehagene, aktivitetskort og barnetrygden.

Det er likevel ikke nok, og flertallet påpeker at det derfor også er nødvendig med målrettede tiltak. Regjeringen har økt de laveste trygdene til 2 G, og sørger for at de følger lønnsutviklingen i samfunnet. Bostøtten er utvidet til å gjelde flere grupper, og stønadsbeløpet er økt. Kvalifiseringsprogrammet som skal hjelpe folk som står langt unna arbeidslivet over i jobb og aktivitet, er innført. Dette er noen av tiltakene som sammen med kraftig økt sysselsetting har løftet mange ut av fattigdom.

Den nordiske modellen

Kombinasjonen av små lønnsforskjeller og høy produktivitet kjennetegner de nordiske landene. Sammenhengen er ikke tilfeldig. Små lønnsforskjeller kan gi høy produktivitet. Flertallet vil gi uttrykk for at den nordiske modellen har vært en suksess som Norge bør bygge videre på framover. Velferdsstatens sikkerhetsnett og gratis utdanning gir fleksibel og kompetent arbeidskraft. Dette gjør det mulig å kombinere høy verdiskapning med høy grad av sikkerhet for den enkelte hvis sykdom eller skader gjør det vanskelig å bidra fullt i arbeidslivet. For arbeidsgivere gjør sikkerhetsnettet det lettere å ansette grupper med et forventet høyt fravær, enten det gjelder kvinner før og under graviditet, eldre eller funksjonshemmede. De små lønnsforskjellene og tilgangen på kompetent arbeidskraft oppmuntrer samtidig bedriftene til innovasjon og investeringer i teknologi.

Den nordiske modellen er bygd opp over tiår i et samspill mellom sterke fagforeninger, arbeidsgivere og politiske myndigheter. Perspektivet har vært langsiktig, og ambisjonen har vært å fremme innbyggernes materielle trygghet slik at de har frihet til å bruke sine evner.

Flertallet viser til at det finnes noen grunnleggende forutsetninger for at modellen skal fungere.

Helt grunnleggende er en sammenpresset lønnsstruktur. Det innebærer både at gevinstene ved den nordiske modellen tas ut gjennom moderat lønn til ledere og ettertraktede eksperter, og at lavtlønte løftes. Landsdekkende tariffavtaler har gitt større likhet mellom lønns- og arbeidsvilkår over hele landet. Høyere lønn for dem som ligger i den nederste delen av lønnsskalaen, fører til en relativt rask utfasing av de minst produktive bedriftene samtidig som det sikrer høy yrkesdeltakelse. Et anstendig nivå på de laveste lønningene er en viktig del av forklaringen på den sterke produktivitetsutviklingen, og dermed på velstandsutviklingen. Flertallet vil understreke at små lønnsforskjeller derfor er en viktig del av forklaringen på det høye velstandsnivået i Norge. Det er ikke nok å skape for å dele, vi må også dele for å skape.

Samtidig er det viktig at høyinntektsgrupper ikke stikker fra. Det svekker de kollektive koordineringsmulighetene som modellen bygger på, som også de høytlønnede drar nytte av i neste runde. Dessuten bidrar likhet til forståelse og harmoni mellom grupper i samfunnet. Også det er en viktig forutsetning for modellen. For eksempel fører det til at nesten alle barn går i offentlig skole og til at alle er opptatt av kvaliteten på disse skolene. Små lønnsforskjeller forutsetter sterke fagforeninger som koordineres på tvers av brede arbeidstakergrupper. Det bidrar både til å balansere arbeidsgivernes makt og se arbeidsgiveres behov. Samtidig er arbeidsgivere som ser det langsiktige behovet for et godt samarbeid med arbeidstakernes organisasjoner nødvendig.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at andelen personer i yrkesaktiv alder som jobber i Norge ligger i verdens-toppen. Særlig er andelen kvinner og eldre som jobber høyere enn i de fleste andre land. Det må sees i sammenheng med at likestilling mellom kvinner og menn har kommet lenger enn i mange andre land, noe den nordiske modellen støtter opp under. Velferdsordninger som barnehager, eldreomsorg, foreldrepermisjon og lønn under egen og barns sykdom har gjort det lettere for personer med omsorgsansvar å være i jobb. Det har ført til at langt flere kvinner jobber, og har dermed gitt kvinner større økonomisk selvstendighet og frihet. Ordningene som sikrer dem som av helsemessige eller andre grunner ikke kan jobbe, gir økonomisk trygghet. Et viktig hensyn ved utforming av ordningene er også at det skal lønne seg å jobbe.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, er fornøyd med at regjeringen vil slå ring om inntektssikringsordningene.

At små økonomiske forskjeller og en godt utbygd velferdsstat skaper et samfunn preget av tillit og solidaritet, stemmer også godt overens med likhetsstudien til økonomene Erling Barth og Kalle Moene (Barth, Erling og Moene, Kalle. The Equality Multiplier. Serie: ESOP Working Paper, June 2010). Her demonstrerer de hvordan små forskjeller og en sterk velferdsstat henger sammen. Økonomisk likhet mellom velgerne styrker viljen til å støtte en sterk velferdsstat fordi følelsen av felles interesser er sterkere. Universelle tjenester som alle nyter godt av gjør det lettere å akseptere at noe av inntekten går til fellesskapet. Dette kaller de likhetsmultiplikatoren.

Flertallet vil påpeke at det er viktig at de ulike delene av den nordiske modellen blir sett i sammenheng. Bærekraften avhenger av helheten, og modellen kan ikke bedømmes ut fra enkeltelementene. Gode trygdeordninger kan isolert sett gi dårlig motivasjon til å jobbe, spesielt hvis arbeidet man kan få er svært tungt eller gir liten anerkjennelse. Men dette er en integrert del av modellen. Forsikringsordningene må ses som en avlønning for innsatsen som ytes, og denne innsatsen er i form av yrkesdeltakelse og produktivitet som er blant de høyeste i verden. Den høye andelen som mottar ulike stønader fra det offentlige, er delvis et resultat av at velferdsstaten i Norge er langt bedre utbygd enn i mange andre land. Det at mange av stønadene er knyttet til tidligere arbeidsinntekt, bidrar samtidig til å gjøre velferdsordningene mer arbeidsrettet. Norge skiller seg ikke ut ved at vi har en større andel av befolkningen i yrkesaktiv alder som ikke jobber – vi skiller oss ut ved at vi sørger for at også de som ikke kan jobbe, kan leve et verdig liv. Flertallet understreker at regjeringen er opptatt av å forebygge uførhet og avhengighet av trygdeordninger, blant annet gjennom forebygging på mange områder, arbeidsmarkedspolitikken og utformingen av trygdeordningene. Arbeidslinja må sikre at folk reelt sett blir i stand til å delta i arbeidslivet, og gode inntektssikringsordninger bidrar til at de som av ulike årsaker ikke kan bidra, har en forsvarlig levestandard. Høy yrkesdeltakelse er nødvendig for å sikre et høyt skattegrunnlag, som igjen er nødvendig for å sikre gode velferdsordninger.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, anerkjenner de barrierene som personer med sammensatte sosiale problemer møter i arbeidslivet. Personer som har problemer med rusbruk, langvarig fattigdom og tidligere innsatte står langt bak i køen til ledige jobber. Økonomisk risiko knyttet til ansettelse av personer med en slik bakgrunn vil oppfattes som større. Men dette flertallet understreker at også for personer med sammensatte og sosiale problemer er tilknytning til arbeidslivet veien til et bedre liv.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre, er opptatt av at arbeidslinja må ta høyde for at mennesker er ulike, med ulike evner og i ulike livssituasjoner. Kvalifiseringsprogrammet med tilhørende kvalifiseringsstønad retter seg mot personer som uten et slikt program ville vært avhengig av økonomisk sosial-hjelp over lengre tid. Flertallet vil framheve kvalifiseringsprogrammet som en måte å nærme seg dilemmaet mellom inntektssikring og arbeidslinja på. Et anstendig stønadsnivå til personer som deltar i tiltak som kan bringe dem inn i arbeid, kan gi store gevinster for den enkelte og samfunnet. Gjennom kvalifiseringsprogrammet gis deltakerne både et bedre økonomisk grunnlag til å klare seg, samtidig som oppfølginga er tettere og tiltakene skal være skreddersydd til den enkeltes behov. Flertallet ønsker mer av denne tenkningen, og ber om at regjeringen vurderer om det er nødvendig med ytterligere tiltak for å få personer med sammensatte og sosiale problemer ut i jobb.

Fordeling og økonomisk krise

Flertallet understreker at store og økende inntektsforskjeller i vestlige land kan ha bidratt til at finanskrisen oppsto, og har samtidig medført at krisen rammer hardere og er vanskeligere å bekjempe. Finanskrisen i 2008 skyldtes at finanssektoren fikk for fritt spillerom samtidig som klasseskillene økte dramatisk i toneangivende land som USA. Ifølge IMF (desember 2010) førte de fattigstes stadig økende gjeld og de rikestes stadig økende utlån til en sterkt økende etterspørsel etter finansielle tjenester. Bankene lånte ut altfor mye penger i forhold til egenkapitalen, og svært mye av økningen gikk til folk med svak økonomi (subprimelån). Disse kunne ikke betale tilbake da boligprisene sluttet å vokse. Dette var kjernen i problemene som skapte den største økonomiske krisen verden har sett siden 2. verdenskrig, og som vi ikke er i nærheten av å se slutten på. Store forskjeller gir mindre støtte fra befolkningen til redningspakker til banker og andre nødvendige krisetiltak, og et forståelig raseri mot at de som har minst skal rammest hardest av sparetiltakene som kommer i etterkant av gjeldskrisen. Også den høye arbeidsledigheten rammer befolkningen ulikt. Ungdom og kvinner er spesielt utsatt i mange land. Den internasjonale økonomiske krisen er derfor også en forskjellskrise, og flertallet påpeker at å opprettholde de små forskjellene i Norge er en viktig del av forsvarsverket mot framtidige kriser. Økt arbeidsløshet i omkringliggende land gjør det enda viktigere å sikre effektive tiltak mot sosial dumping.

Trusler mot den nordiske modellen

Vår samfunnsmodell har ikke oppstått av tilfeldigheter, men etter et langsiktig arbeid og store stridigheter. Det er likevel ikke slik at dette er en jobb som er gjort en gang for alle. Sterke utviklingstrekk truer viktige sider ved denne modellen. Flertallet understreker at forsvar av den nordiske modellen krever aktiv politikk for å styrke modellens sterke sider.

Med stor arbeidsløshet i våre nærmeste naboland og det europeiske arbeidsmarkedet er det stor tilgang på arbeidskraft som er villig til å arbeide for lønninger som er vesentlig lavere enn tarifflønn. Det er en alvorlig trussel mot de små lønnsforskjellene i Norge, mot et anstendig lønnsnivå for norske lønnsmottakere og mot opparbeidete rettigheter som gir folk flest trygghet for hjem og jobb. Sosial dumping fører til at mennesker i nød lettere blir utnyttet av useriøse aktører på arbeidsmarkedet. Flertallet er opptatt av at sosial dumping må bekjempes så effektivt som mulig. Også på dette området vil flertallet vise til betydningen av en sterk fagbevegelse, sammen med et velfungerende Arbeidstilsyn og bruk av virkemidler som allmenngjøring av tariffavtaler og solidaransvar.

Flertallet viser til Statistisk Sentralbyrås (SSB) lønnsstatistikk der det framgår at det har vært dårligere lønnsutvikling i yrker som ikke krever høyere utdanning i perioden 2000–2010, mens de med høyest inntekt også hadde høyest lønnsvekst. Stadig dukker det opp eksempler på at de ansattes vilkår i privat sektor forverres gjennom økt innslag av innleid arbeidskraft fra utlandet etter utvidelsen av EØS-avtalen. Flertallet ser det å forbedre arbeidsvilkårene for ansatte i slike yrkesgrupper som en viktig oppgave sett i lys av utfordringene som et større arbeidsmarked påfører oss. Barth og Moene (2010) viser at gode inntektssikringsordninger bidrar til å styrke forhandlingsposisjonen til gruppene nederst i lønnsfordelingen. Å sikre jevnbyrdighet i Norge i arbeidslivet og at de yrkesgruppene med de laveste lønningene ikke får dårligere lønnsutvikling enn andre framover, vil være en svært sentral oppgave for partene i arbeidslivet i samarbeid med myndighetene.

Flertallet er opptatt av at også ledere må vise moderasjon, enten de befinner seg i privat eller offentlig sektor. Troen på at bonusordninger som opsjonsprogrammer er avgjørende for lederes innsats for bedriften, har gitt en sterk økning i lederlønningene i privat sektor. Også ledere i Staten har hatt en for god lønnsutvikling de seinere åra. Flertallet viser til at regjeringen har vedtatt retningslinjer for lederlønn som blant annet innebærer at staten stemmer mot opsjonsprogrammer i selskaper der de er medeier. Allmennaksjeselskaper må legge fram retningslinjer for fastsettelse av lederlønn på generalforsamlingen. I staten rapporteres det nå om utviklingen i lederlønninger årlig, og det legges vekt på at lederlønningene ikke skal øke sterkere enn lønna til andre ansatte. Selv om økningen har vært enda sterkere i andre land, er dette også en tydelig trend i Norge. Flertallet viser til at det er svært vanskelig å påvise sammenheng mellom opsjonsprogrammer for ledere og bedriftens resultater, og vil advare mot bruk av slike. Der staten har innflytelse, skal ikke lederlønninger øke mer enn arbeidstakernes lønn.

Politikk for bedre fordeling og mindre fattigdom

Fordelingsmeldingen går gjennom ulike politikkområder som har betydning for forskjellsutviklingen. Barnehager, skole og barnevern påvirker fordelingen av humankapitalen i samfunnet, og er avgjørende for å bekjempe sosiale problemer som går i arv. Arbeidsmarkedspolitikken og makroøkonomisk politikk påvirker den primære inntektsfordelingen gjennom å påvirke sysselsetting og inntektsutvikling. Den primære inntektsfordelingen kan endres gjennom inntektsoverføringer i trygdesystemet og utforming av skattesystemet. Dette gir den sekundære inntektsfordelingen. Forbruksmulighetene påvirkes også av at viktige velferdstjenester tilbys gratis eller til lav kostnad av fellesskapet. Helse og omsorg, kultur og bolig kan være eksempler på dette. En offensiv forbrukerpolitikk vil også påvirke folks økonomiske ressurser. Flertallet vil gå nærmere inn på disse områdene i merknadene til det enkelte kapittel i denne innstillingen.

Flertallet viser til at regjeringen vil fortsette arbeidet med å redusere de økonomiske forskjellene i Norge. Regjeringens mål er et samfunn uten fattigdom. Flertallet vil bekjempe fattigdom ved å bringe flere tilbake til arbeidslivet slik at flere kan leve av egen inntekt. Flertallet vil sikre økonomiske ytelser for mennesker som lever i fattigdom. Flertallet vil sikre gratis skole, rimelige barnehageplasser, kultur- og velferdstilbud slik at alle har råd til å delta.

I Fordelingsmeldingen har regjeringen lagt fram for Stortinget tiltak for bedre fordeling og bekjempelse av fattigdom. Flertallet mener dette er et godt grunnlag for fortsatt reduksjon i økonomiske forskjeller i Norge, og for intensivert innsats mot fattigdom.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at «den nordiske modellen» har vist sin styrke over tid – i oppgangstider og nedgangstider. Den nordiske modellen beskriver felles kjennetegn ved de nordiske landene med hensyn til samfunnsorganisering. Dette er ikke en planlagt modell som er laget etter en mal, men det er et resultat av politisk fellesskap og politiske kompromisser over tid. Modellen tilhører verken høyre- eller venstresiden, men gjenspeiler noen felles nordiske verdier.

Disse medlemmer viser til at de nordiske landene preges av at de:

• er liberale rettsstater og sterke demokratier

• har konsensusdrevne politiske institusjoner

• er svært åpne markedsøkonomier

• har relativt små inntektsforskjeller

• er åpne for endringer

• har høy tillit mellom innbyggerne og mellom innbyggerne og myndighetene

• har velferdsstater som er preget av:

• en relativt omfattende offentlig sektor

• universelle og skattefinansierte ytelser

• et organisert arbeidsliv der både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden har høy organisasjonsdeltakelse i få, men store organisasjoner

Disse medlemmer viser til at det norske velferdssamfunnet er fundert på den nordiske modellen. Denne måten å organisere samfunnet på har så store kvaliteter at modellen er blitt en urokkelig del av hvordan vi i dette landet forholder oss til viktige aspekter som trygghet, risiko, frihet og samhold.

Disse medlemmer mener at relativt små inntektsforskjeller er en styrke og en del av limet i de nordiske samfunnene. Det skal vi holde fast ved, og vi skal etter disse medlemmers mening holde fast ved de sosiale ordningene som gjør at det er slik, for eksempel at de som tjener mest, også skal bidra mest til fellesskapet. For å sikre at forskjellene ikke øker, mener disse medlemmer det er avgjørende med tidlig innsats i skolen, at vi målretter og trapper opp innsatsen for å unngå at folk faller utenfor arbeidslivet, og unngår at store grupper ikke sakker akterut i velstandsutviklingen. Disse medlemmer vil aldri godta at omstendighetene rundt et barns fødsel kan bli en livstidsdom for sosial og materiell nød.

Disse medlemmer viser til at en viktig forutsetning for bærekraften i den nordiske modellen er den politiske viljen til å fornye. Eksempler på dette er den omfattende dereguleringen som skjedde på 1980-tallet, og reformering av flere velferdsordninger, deriblant alderspensjonen, etter år 2000.

Disse medlemmer mener vi har et ansvar for å løfte blikket og se frem i tid. Norge står de neste ti-årene overfor store utfordringer som ikke kan overses: flere eldre, mindre relativ arbeidsstyrke, økende sentralisering og mindre oljepenger. Alle er faktorer som vi er nødt til å ha et bevisst forhold til når vi utvik-ler politikk de neste årene. Disse medlemmer mener det er nødvendig både å legge forholdene bedre til rette for verdiskaping, sikre arbeidslinjen og bærekraften i velferdsordningene.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti understreker at verdigrunnlaget for den nordiske modellen strekker seg langt tilbake i tid, og kan bidra til å forklare hvorfor modellen ble som den ble. Norden har hatt høyere grad av likeverd mellom kvinner og menn enn mange andre deler av verden helt siden vikingenes tid. Med kristningen av Norden rundt år 1000 kom etter hvert nestekjærlighetstanken sterkere. Livsvilkårene ble bedre for fattige, særlige trellene, som inntil da hadde vært rettsløse. I Norge skapte lekpredikanten Hans Nielsen Hauge fra slutten av 1700-tallet en massebevegelse basert på reformasjonens vekt på individets frihet og ansvar, som var premissgivende for industrialiseringen og Norges moderne utvikling. Arbeiderbevegelsen bidro siden til dannelsen av velferdsstaten og våre gode arbeidstakerrettigheter.

Dette medlem viser til at det sivile samfunn var en forløper for velferdsstaten med helse-, sosial- og utdanningstjenester for folket. Kirken etablerte de første sykehusene i Norge for 700 år siden i Oslo og Trondheim. Kirkens konfirmasjonsundervisning ga nordmenn lese- og skriveferdighet, kanskje den viktigste enkeltfaktoren for økonomisk utvikling.

Derfor er dette medlem ikke bare opptatt av velferdsstaten, men også velferdssamfunnet. Dette medlem viser til at mange ideelle institusjoner driver viktige helse-, sosial- og utdanningstilbud som gjennomgående scorer høyt på brukertilfredshet og kvalitet. Likevel registrerer dette medlem at mange av disse institusjonene må avvikle på grunn av regjeringens anbudspolitikk, som tross lovnader om det motsatte setter både bestemor, rusmisbrukere og utsatte barn på anbud. Dette medlem vil gå i motsatt retning – ikke bare bevare eksisterende ideelle tilbud, men legge til rette for at nye kan utvikles for å avhjelpe noen av samfunnets mest presserende sosiale utfordringer.

Dette medlem viser til Kristelig Folkepartis representantforslag Dokument 8:165 S (2010–2011), der Kristelig Folkeparti fremmet 18 forslag for å legge til rette for frivillighet og et aktivt sivilt samfunn inspirert av nyere forskning og beste internasjonale praksis. Dette medlem viser til at Fremskrittspartiet og Høyre støttet forslagene om at Ungt entreprenørskap burde utvides til også å omfatte sosialt entreprenørskap rettet mot å løse sosiale samfunnsutfordringer, samt at det igangsettes et forenklings- og avbyråkratiseringsprogram for frivillig og ideell sektor. Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti dessuten foreslo at det blant annet skulle etableres en frivillighetsavtale der frivillige og ideelle organisasjoner kan be om dagsverk fra offentlige og private virksomheter som har inngått en slik avtale. Inspirert av Obama-administrasjonen foreslo Kristelig Folkeparti at regjeringen utredet etablering av et vekstfond for sosial innovasjon, som skal gi ideelle prosjekter som har vist seg å løse viktige sosiale utfordringer, mulighet til å vokse. I tillegg foreslo Kristelig Folkeparti å utrede et oppstartsfond for sosial innovasjon, som skal støtte oppstart av nye, ideelle prosjekter som har til hensikt å løse sosiale utfordringer.

Komiteens medlem fra Venstre viser til at Venstres liberale ideologi tar utgangspunkt i det enkelte mennesket. Alle skal ha frihet til å bruke sine evner til beste for seg selv og samfunnet – men like selvsagt er det at de som virkelig trenger samfunnets hjelp til å leve et verdig liv, skal få det. Frie samfunn har gode fellesskapsinstitusjoner og et sosialt sikkerhetsnett for alle. Det betyr ikke at alle ordninger må eksistere til evig tid, og at alle forsøk på å endre og målrette ordninger er angrep på «norsk» eller «nordisk modell». Dette medlem ønsker en stat som bekjemper sosial urettferdighet, og er pragmatisk i forhold til de virkemidler som må tas i bruk for å oppnå et slikt mål.

Dette medlem viser til at fattigdom rammer enkeltmennesker – ofte uventet og tilfeldig, og av sammensatte årsaker. En del mennesker er varig ute av stand til å skaffe seg en inntekt de kan leve av. De skal ha et støttenivå som gir mulighet til et verdig liv. Støtteordninger som er avgjørende for barns livsvilkår, skal være rause. Dette medlems førsteprioritet er å bekjempe fattigdom og helseproblemer hos barn og barnefamilier.

Dette medlem er skuffet over at regjeringen, til tross for gjentatte løfter og selvkritikk, ikke tar dette mer på alvor. I valgkampen 2009 tok Venstres daværende leder Lars Sponheim til orde for et felles løft for å bekjempe barnefattigdom i Norge. Alle partier responderte positivt, men da Stortinget behandlet Representantforslag 2 S (2009–2010) fra stortingsrepresentantene Trine Skei Grande og Abid Q. Raja om en tiltakspakke for å begrense og bekjempe fattigdom blant barn, viste det seg dessverre at dette kun var valgløfter uten reelt innhold.

Forslagene framsatt i det nevnte representantforslag ble avvist under henvisning til fordelingsmeldingen. Under debatten om forslaget (19. mars 2010) sa bl.a. representanten Anette Trettebergstuen at:

«Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en fornyet innsats mot fattigdom i den varslede stortingsmeldingen.»

Dette medlem konstaterer at det ikke er noen fornyet satsing mot fattigdom i fordelingsmeldingen, men en opplisting over det regjeringen har gjort de siste 6 årene – og som beviselig har ført til flere fattige barn og barnefamilier, ikke færre. Det er så langt dette medlem kan se ikke lansert ett nytt tiltak mot fattigdom i en melding på 116 sider. Det mest konkrete løftet er at:

«Regjeringen vil i forbindelse med de årlige statsbudsjettene vurdere behovet for kortsiktige og mer målrettede tiltak overfor særlig utsatte grupper.» (side 10),

at:

«Aktuelle departementer arbeider nå med å vurdere forslagene fra utvalget og innspillene fra høringsrunden» (Om tiltak for utsatte barn og unge side 60)

og

«Regjeringen vil derfor utrede disse spørsmålene videre og vurdere behovet for eventuelle tiltak» (om grunnskole og SFO, side 101).

Det er også nærliggende å konkludere med at det er viktigere for regjeringen og regjeringspartiene å bekjempe rikdom enn å bekjempe fattigdom. I så måte har regjeringen på sett og vis lyktes gjennom å ha gjort det mindre lønnsomt å eie, drive og investere i norske bedrifter og arbeidsplasser. Etter dette medlems syn må det unektelig være et paradoks for en regjering som lovet å avskaffe fattigdommen, at det etter seks års regjeringstid har blitt flere fattige barn i Norge. Ifølge SSB er det nå 74 000 barn under 18 år som lever i familier med vedvarende lav inntekt. Det er 6 500 flere enn da denne regjeringen overtok makten i 2005. Det virker heller ikke som om regjeringen helt tar alvoret inn over seg. Flere av tiltakene i statsbudsjettet for 2012 er direkte kontraproduktive for å få redusert fattigdommen. Det gjelder for eksempel forslag om å stramme inn overfor enslige forsørgere i Oslo, det gjelder forslag om å stramme inn overfor ASVL-bedriftene (skjermet sektor) og det gjelder svekking av BKA-programmet.

Det er også enkelte positive innslag, bl.a. har regjeringen nå fulgt opp et forslag som Venstre har hatt i sine alternative statsbudsjett de siste årene gjennom å øke prosentsatsen i minstefradraget for lønnsmottakere. Det er målrettet mot dem med de minste inntektene.

Dette medlem konstaterer at det er i dag store forskjeller fra kommune til kommune når det gjelder satsene for sosialhjelp og hvorvidt kontantstøtte og barnetrygd regnes inn i inntektsgrunnlaget. Forsk-ning viser at lave sosialhjelpssatser gir flere langtidsbrukere, mens høye sosialhjelpssatser får folk videre i livet. Venstre vil derfor innføre en nasjonal minstenorm for sosialhjelp til livsopphold (ekskl. boutgifter) som prisjusteres hvert år. Dette medlem er også åpen for å se på om kriteriene for sosialhjelpssatsene er i tråd med de faktiske behov barn og unge opplever for å kunne bli inkludert i sosiale fellesskap på lik linje med andre.

Dette medlem mener at innføringen av makspris for oppholdsbetaling i barnehager har vært uheldig av flere grunner, men særlig fordi dette grepet faktisk har ført til at flere lavinntektsfamilier har fått økte utgifter til barnehageplass. Mens kommunene har redusert de høyeste barnehagesatsene ganske kraftig, har flere av dem satt opp satsene for familier med de laveste inntektene. Færre kommuner enn tidligere graderer nå betalingen ut ifra foreldrenes inntekt. Inntektsgradert foreldrebetaling gir god fordelingsvirkning, og er dermed et viktig grep for å bekjempe fattigdom. I den grad regjeringen og stortingsflertallets politikk er fordelingspolitikk er det en feil fordeling – fra fattige til rike.

Dette medlem viser til at Venstre i sitt alternative statsbudsjett for 2012 foreslo å bevilge 150 mill. kroner til inntektsgradert foreldrebetaling i barnehager.

Dette medlem viser videre til at foreldre med lav inntekt går ofte langt i å skjerme barna for virkningen av dårlig økonomi. Dette bekreftes blant annet i NOVA rapport nr. 11/04. Det er imidlertid et problem at barn i lavinntektsfamilier deltar i mindre grad i organiserte fritidsaktiviteter enn barn i familier flest. Utstyr som ski, fotball, snowboard, skøyter etc. koster. Dette stigmatiserer disse barna og kan føre til mindre deltagelse i samfunnet også på andre områder. Mange frivillige organisasjoner arrangerer ferie- og fritidstilbud og sørger for utstyr. En rekke aktiviteter i skole er imidlertid ikke gratis, noe som ofte forhindrer disse barna i å delta. For å gi alle barn mulighet til å delta, mener dette medlem at det er behov for å øke tilskuddene og støtteordningen til frivillige organisasjoner som sørger for ferie- og fritidsaktiviteter.

Veien ut av fattigdom for svært mange henger sammen med muligheten til å forsørge seg selv gjennom arbeid. Dette medlem vil derfor satse målrettet på både flere arbeidsplasser og ikke minst på det å få flere i arbeid. Samtidig må det også tilrettelegges langt bedre for dem som av ulike årsaker har nedsatt arbeidsevne slik at disse kan få bidra etter evne. Dette medlem vil derfor ha en målrettet satsing for å få personer med nedsatt funksjons- og arbeidsevne ut i arbeidslivet bl.a. gjennom økte bevilgninger til universell utforming, traineeplasser i offentlig sektor, redusert uføregrad (for å kombinere uførhet og arbeid) og omprioritering av tiltaksplasser fra ordinære plasser til plasser for personer med nedsatt arbeidsevne.

Dette medlem konstaterer at regjeringspartiene ikke fremmer ett konkret forslag i denne innstilling som kan eller vil bidra til at færre barn lever under fattigdom i framtiden. Dette medlem deler det syn som blant annet ressurssenteret Batteriet framførte under finanskomiteens høring om at «regjeringen burde vist større vilje til å gjennomføre de nødvendige strategiene som skal til for å bekjempe fattigdom».

Dette medlem ønsker på den bakgrunn å fremme 25 konkrete forslag for å bekjempe fattigdom – spesielt rettet mot barn og barnefamilier. Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innføre en nasjonal minstenorm for sosialhjelp til livsopphold (ekskl. boutgifter) som prisjusteres hvert år. Denne normen må minimum tilsvare Statens institutt for forbruksforsknings (SIFO) forskningsbaserte standard for et nøkternt livsopphold.»

«Stortinget ber regjeringen omorganisere Husbanken til en ’sosialbank’ som først og fremst gir startlån/boliglån til økonomisk vanskeligstilte som ikke er kredittverdige i ’vanlige’ kredittinstitusjoner.»

«Stortinget ber regjeringen innføre en ordning (etter dansk modell) for hjemkjøp av boliger, hvor en leid kommunal bolig kan nedbetales gjennom husleie og på sikt bli eid bolig. Stortinget ber videre regjeringen bidra til bygging av flere leieboliger, hvor en andel av dem blir hjemkjøpsboliger.»

«Stortinget ber regjeringen opprettholde barnetrygden som en universell ordning, men differensiere den på bakgrunn av inntekt slik at barnetrygden blir mer målrettet, rettferdig og omfordelende slik at de med lav inntekt få økt barnetrygd mens de med høyest- inntekt får mindre netto barnetrygd.»

«Stortinget ber regjeringen gjennom forskriftsendring fastslå at forsørgere med lav inntekt skal betale gradert sats av maksimal oppholdsbetaling når det gjelder barnehager og SFO.»

«Stortinget ber regjeringen utvide ordningen med gratis kjernetid for barn i barnehager i områder med relativt sett overrepresentasjon av ’fattige barn’.»

«Stortinget ber regjeringen styrke det kommunale barnevernet og heve kvaliteten på barnevernsutdanningene.»

«Stortinget ber regjeringen styrke skolehelsetjenesten.»

«Stortinget ber regjeringen trappe opp tilskuddsordninger til frivillige organisasjoner som yter fritidstilbud til fattige og vanskeligstilte barn.»

«Stortinget ber regjeringen styrke ordningen med omsorgslønn for foreldre med syke/funksjonshemmede barn.»

«Stortinget ber regjeringen utvide ordningen med gratis helsehjelp inklusive tannhelse for barn fra 16 til 18 år.»

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for lavterskel psykologtilbud i kommunehelsetjenesten med statlig tilskudd.»

«Stortinget ber regjeringen styrke programmet for basiskompetanse i arbeidslivet.»

«Stortinget ber regjeringen styrke ordningen med traineeplasser i offentlig forvaltning for personer med nedsatt funksjonsevne.»

«Stortinget ber regjeringen snarest gjennom forskrifter legge fram en tidsplan for oppgradering til universell utforming av ulike kategorier bygg i en prioritert rekkefølge, hvor grunnskoler har første-prio-ritet.»

«Stortinget ber regjeringen innføre en modell som sikrer at ruspasienter får time til poliklinisk eller annen behandling innen 24 timer etter avrusning.»

«Stortinget ber regjeringen avvikle den lovpålagte ordningen med leksehjelp i 1.– 4. klassetrinn og heller tilby leksehjelp på trinn og mot elevgrupper hvor den har større effekt og utføres av kvalifiserte lærere.»

«Stortinget ber regjeringen forenkle ordningen med utplassering i yrkeslivet slik at elever med behov for alternativ opplæring kan få det.»

«Stortinget ber regjeringen sette i gang et arbeid for å legge om undervisningen på de yrkesfaglige linjene, slik at den blir mindre teoritung og mer praktisk, fleksibel og elevtilpasset.»

«Stortinget ber regjeringen fremme et forslag som medfører at eiendeler som tilhører barn som skyldneren forsørger, ikke skal regnes med under gjeldsordning.»

«Stortinget ber regjeringen utrede bedringer i regelverket for selvstendig næringsdrivende som har gjeld knyttet til egen næringsvirksomhet.»

«Stortinget ber regjeringen utvide dekningsområdene for fri rettshjelp, slik at flere får fri rettshjelp.»

«Stortinget ber regjeringen styrke den økonomiske rådgivningstjenesten i Nav.»

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå kvalifiseringsprogrammet med sikte på å gjøre det mindre vilkårlig og mer målrettet mot utsatte grupper.»

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet 2013 legge fram en jobbstrategi for de som står langt fra arbeidslivet av sosiale årsaker.»

Dette medlem viser videre til at Venstres forslag til alternativt statsbudsjett for 2012 innebar en samlet satsing på fattigdomsbekjempelse og målrettet fordelingspolitikk på over 2,3 mrd. kroner.