Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Gunvor Eldegard, Irene Johansen, Gerd Janne Kristoffersen, lederen Torgeir
Micaelsen, Knut Storberget, Dag Ole Teigen og Laila Thorsen, fra Fremskrittspartiet,
Jørund Rytman, Ketil Solvik-Olsen, Kenneth Svendsen og Christian
Tybring-Gjedde, fra Høyre, Gunnar Gundersen, Arve Kambe og Jan Tore
Sanner, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Kristelig Folkeparti,
Hans Olav Syversen, og fra Venstre, Borghild Tenden, understreker
at det er et mål at de økonomiske forskjellene skal reduseres, og
at vi skal ha et samfunn uten fattigdom. Tidligere saksordfører
fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, har trådt inn
i regjeringen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre, påpeker at et samfunn uten store forskjeller
mellom grupper og generasjoner skaper bedre vilkår for å utvikle et
mer rettferdig og solidarisk samfunn. Godene må deles mer rettferdig.
De som har mest og tjener mest må bidra mer til fellesskapet enn
de med lav inntekt og liten eller ingen formue. Sosial likhet styrker
tilliten og solidariteten et godt samfunn er bygget på.
Flertallet vil framheve at den
nordiske modellen har gitt trygghet og frihet til innbyggerne i
en helt annen grad enn samfunn som baserer seg på markedsliberalistiske
løsninger. Rettferdig fordeling handler ikke om å hindre folk i
å bli rike. Det handler om å bevare et samfunn med høy tillit mellom
mennesker slik at vi sikrer oppslutningen om fellesskapsløsninger,
samtidig som vi får bedre forutsetninger for å lykkes med omstilling
i arbeidslivet. Dette gir igjen grunnlag for et mer produktivt arbeidsliv.
Universelle offentlige tjenester gjør at også middelklassen slutter
opp om spleiselaget. Utstrakt bruk av behovsprøving, høye egenandeler
og privatisering fører på sin side til at middelklassen i mindre
grad vil være interessert i å bidra. Å øke forskjellene gjennom
skattelette til dem som har mest fra før og kutt i universelle velferdsgoder,
vil derfor være et angrep på hele den nordiske modellen.
Flertallet viser til studier
på virkningene av inntektsulikhet i velstående land fra 1990-tallet og
fremover. I boka «The Spirit Level: Why Equality is better for everyone»
av Richard Wilkinson og Kate Pickett samles omfattende statistikk
fra et tjuetalls rike OECD-land. Statistikken omfatter graden av
inntektsforskjeller og en lang rekke indikatorer for folkehelse
og sosiale forhold. På punkt etter punkt viser det seg at de samfunnene
som har minst inntektsforskjeller – de nordiske landene og Japan
– klarer seg best. De som har størst forskjeller – blant andre USA
og Storbritannia – klarer seg dårligst. I landene der inntektsspredningen
er stor, stoler folk mindre på hverandre, narkotikamisbruk er mer
utbredt, levealderen er kortere, barnedødeligheten er høyere, flere
lider av fedme, voldskriminalitet er vanligere, flere sitter i fengsel
og den sosiale mobiliteten, sjansen til å få en annen samfunnsposisjon
enn sine foreldre, er mindre.
Flertallet viser til at Wilkinson
og Pickett har fått kritikk for metodebruken i boka. Derfor er det
interessant at noen av deres funn bekreftes i andre studier med
mer robuste metoder. Barth og Moene (2010) viser at graden av lønnsforskjeller i
et samfunn forklarer mye av variasjonen i tilliten mellom medlemmene
i et samfunn og hvor omfattende velferdsstat velgerne ønsker. De
påviser også at grad av ulikhet og størrelsen på velferdsstaten
forsterker hverandre, slik at små lønnsforskjeller stimulerer til
økt oppslutning om velferdsstaten, mens velferdsstaten forsterker
sammenpressingen av lønnsforskjeller. Det er en nær sammenheng mellom
velferdsstatens størrelse og mange av faktorene Wilkinson og Pickett
undersøkte. For eksempel viser Havnes og Mogstad (2011) hvordan
utbygging av barnehager i Norge har hatt sterk positiv effekt på
utdanningsvalg og redusert trygdeavhengighet, særlig for barn av
mødre med lav utdanning.
Et helt sentralt poeng i studien er at det er
de relative inntektsforskjellene som er problemet, ikke nivået på
den absolutte fattigdommen. Flertallet peker på at
det overraskende ved studiene er at relative forskjeller i inntekter
ser ut til å påvirke samfunnet som helhet og ikke bare de fattiges
situasjon. Aktiv omfordeling og en sterk velferdsstat bidrar til
å gi alle mennesker muligheten til å utnytte sine evner, uavhengig
av økonomi og bakgrunn. Økt ulikhet skaper et dårligere samfunn
for oss alle.
Flertallet viser til
at Norge er blant landene i verden med minst forskjeller i levekår.
Lavinntekt går også i mindre grad i arv enn i de fleste andre land.
Forskjellene i Norge er små sammenlignet med andre land. Det gjelder
både når vi ser på inntekt og formue, men også når vi tar med andre
forhold som påvirker levekår, som utdanning, helse, bolig og andre
velferdsgoder. Samtidig har forskjellene økt sterkt i Norge de siste
to tiårene. Utviklingen skjøt fart på 80-tallet. Forskjellen mellom
den rikeste prosenten på toppen og gjennomsnittet er tilbake på
nivået fra 1930-tallet.
Fra 2005, da den rød-grønne regjeringen tiltrådte,
har forskjellene igjen blitt redusert. Endringer i skattesystemet
som har bidratt til økt skatt for de rikeste, og tilpasninger til
endringene i skattesystemet er viktige forklaringer på dette. Innføring
av skatt på aksjeutbytte har gjort det vanskeligere å slippe unna
en progressiv inntektsbeskatning gjennom å omdefinere lønn til kapitalinntekt.
Omleggingen av formueskatten har medført at denne skatten i langt
større grad beregnes ut fra reell rikdom, mens økte bunnfradrag
har betydd skattelettelse for småsparere. Til sammen betaler de
rikeste i Norge nå langt mer skatt enn de gjorde i 2005. Sammen
med høy vekst i sysselsettingen og tiltak som økte minstetrygder,
økt bostøtte og innføring av kvalifiseringsstønad har dette bidratt til
at forskjellene er redusert siden 2005, selv om lønnsforskjellene
isolert ikke er blitt mindre.
Flertallet har merket seg at
utviklingen siden 2005 er et brudd med en trend i retning av økte forskjeller
siden 80-tallet. Dette er en utvikling vi ikke ser i land som Sverige,
Danmark, Tyskland og Storbritannia, der forskjellene er stabile eller
øker. I USA har lønningene for lavt utdannede falt siden 80-tallet,
mens topplederne har fått svært stor økning i sin avlønning, blant annet
gjennom omfattende opsjonsprogrammer. Den øverste prosenten amerikanere
mottar om lag en fjerdedel av nasjonens inntekt hvert år, ifølge
nobelprisvinner i økonomi, Joseph Stieglitz.
Flertallet viser til
at mens forskjellene er redusert de siste årene, har andelen med
lavinntekt holdt seg ganske stabil. På grunn av befolkningsveksten
har likevel antallet økt. Samtidig har sammensetningen av lavinntektsgruppa
endret seg, ved at det blant annet har blitt færre eldre med lavinntekt.
Et relativt høyt nivå på innvandringen fra fattige land har sørget
for ny tilstrømming til gruppen fattige. Totalt har derfor andelen
vedvarende fattige økt svakt fra 7,9 til 8,1 prosent av befolkningen
eksklusiv studenter fra perioden 2004–2006 til perioden 2007–2009. Økningen
har vært størst for barnefamilier.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det
er nær sammenheng mellom bekjempelse av fattigdom og arbeidet for
små forskjeller. Å sikre flest mulig jobb med skikkelig betaling
er en grunnleggende forutsetning både for små forskjeller og for
å bekjempe fattigdom. En sterk velferdsstat som sikrer alle innbyggere
tilgang til utdanning, gode helsetjenester og verdig eldreomsorg,
og som har et godt sikkerhetsnett for dem som ikke kan jobbe, vil
redusere risikoen for at borgerne opplever fattigdom. Dette
flertallet er bekymret for at det er en økende andel barn
i Norge som tilhører familier med vedvarende lavinntekt. Dette gjelder
spesielt barn i barnerike familier med innvandrerbakgrunn og barn
av enslige forsørgere, oftest alene-mødre. Dette flertallet understreker
viktigheten av å forhindre at barn vokser opp i vedvarende lavinntekt.
Barn har rettigheter som vi som samfunn plikter å ta på alvor, og
de rammes spesielt hardt når foreldrene har det vanskelig. Fattige
barn opplever det som særlig belastende at de ofte havner utenfor
sosiale fellesskap. Dette kan prege dem negativt gjennom hele livet.
Barn som har så dårlig utgangspunkt at de må ivaretas av barnevernet, har
langt større sannsynlighet for å ende opp som fattig. Fattigdom
har også en tendens til å gå i arv i generasjoner. Dette
flertallet er derfor spesielt opptatt av å sikre tiltak
som kan hjelpe barn på kort og lang sikt. Det handler om en kombinasjon
av universelle velferdsgoder, inntektssikring og målrettede tiltak
som et velfungerende barnevern og tiltak som skal gi foreldre mulighet
til å delta i yrkeslivet. Det oppsøkende tiltaket Ny Sjanse er ett
av flere eksempler på tilbud som kan hjelpe de aktuelle familiene
til en bedre økonomisk og sosial situasjon.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre, viser til at andre viktige tiltak er gratis
kjernetid i barnehagene, aktivitetskort og barnetrygden.
Det er likevel ikke nok, og flertallet påpeker
at det derfor også er nødvendig med målrettede tiltak. Regjeringen
har økt de laveste trygdene til 2 G, og sørger for at de følger
lønnsutviklingen i samfunnet. Bostøtten er utvidet til å gjelde
flere grupper, og stønadsbeløpet er økt. Kvalifiseringsprogrammet
som skal hjelpe folk som står langt unna arbeidslivet over i jobb
og aktivitet, er innført. Dette er noen av tiltakene som sammen med
kraftig økt sysselsetting har løftet mange ut av fattigdom.
Kombinasjonen av små lønnsforskjeller
og høy produktivitet kjennetegner de nordiske landene. Sammenhengen
er ikke tilfeldig. Små lønnsforskjeller kan gi høy produktivitet. Flertallet vil gi
uttrykk for at den nordiske modellen har vært en suksess som Norge
bør bygge videre på framover. Velferdsstatens sikkerhetsnett og
gratis utdanning gir fleksibel og kompetent arbeidskraft. Dette
gjør det mulig å kombinere høy verdiskapning med høy grad av sikkerhet
for den enkelte hvis sykdom eller skader gjør det vanskelig å bidra
fullt i arbeidslivet. For arbeidsgivere gjør sikkerhetsnettet det
lettere å ansette grupper med et forventet høyt fravær, enten det
gjelder kvinner før og under graviditet, eldre eller funksjonshemmede.
De små lønnsforskjellene og tilgangen på kompetent arbeidskraft
oppmuntrer samtidig bedriftene til innovasjon og investeringer i
teknologi.
Den nordiske modellen er bygd opp over tiår
i et samspill mellom sterke fagforeninger, arbeidsgivere og politiske
myndigheter. Perspektivet har vært langsiktig, og ambisjonen har
vært å fremme innbyggernes materielle trygghet slik at de har frihet
til å bruke sine evner.
Flertallet viser til at det finnes
noen grunnleggende forutsetninger for at modellen skal fungere.
Helt grunnleggende er en sammenpresset lønnsstruktur.
Det innebærer både at gevinstene ved den nordiske modellen tas ut
gjennom moderat lønn til ledere og ettertraktede eksperter, og at lavtlønte
løftes. Landsdekkende tariffavtaler har gitt større likhet mellom
lønns- og arbeidsvilkår over hele landet. Høyere lønn for dem som
ligger i den nederste delen av lønnsskalaen, fører til en relativt
rask utfasing av de minst produktive bedriftene samtidig som det
sikrer høy yrkesdeltakelse. Et anstendig nivå på de laveste lønningene
er en viktig del av forklaringen på den sterke produktivitetsutviklingen,
og dermed på velstandsutviklingen. Flertallet vil
understreke at små lønnsforskjeller derfor er en viktig del av forklaringen
på det høye velstandsnivået i Norge. Det er ikke nok å skape for
å dele, vi må også dele for å skape.
Samtidig er det viktig at høyinntektsgrupper ikke
stikker fra. Det svekker de kollektive koordineringsmulighetene
som modellen bygger på, som også de høytlønnede drar nytte av i
neste runde. Dessuten bidrar likhet til forståelse og harmoni mellom
grupper i samfunnet. Også det er en viktig forutsetning for modellen.
For eksempel fører det til at nesten alle barn går i offentlig skole
og til at alle er opptatt av kvaliteten på disse skolene. Små lønnsforskjeller
forutsetter sterke fagforeninger som koordineres på tvers av brede
arbeidstakergrupper. Det bidrar både til å balansere arbeidsgivernes
makt og se arbeidsgiveres behov. Samtidig er arbeidsgivere som ser det
langsiktige behovet for et godt samarbeid med arbeidstakernes organisasjoner
nødvendig.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at andelen
personer i yrkesaktiv alder som jobber i Norge ligger i verdens-toppen.
Særlig er andelen kvinner og eldre som jobber høyere enn i de fleste
andre land. Det må sees i sammenheng med at likestilling mellom
kvinner og menn har kommet lenger enn i mange andre land, noe den
nordiske modellen støtter opp under. Velferdsordninger som barnehager,
eldreomsorg, foreldrepermisjon og lønn under egen og barns sykdom
har gjort det lettere for personer med omsorgsansvar å være i jobb. Det
har ført til at langt flere kvinner jobber, og har dermed gitt kvinner
større økonomisk selvstendighet og frihet. Ordningene som sikrer
dem som av helsemessige eller andre grunner ikke kan jobbe, gir
økonomisk trygghet. Et viktig hensyn ved utforming av ordningene
er også at det skal lønne seg å jobbe.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre, er fornøyd med at regjeringen vil slå ring
om inntektssikringsordningene.
At små økonomiske forskjeller og en godt utbygd
velferdsstat skaper et samfunn preget av tillit og solidaritet,
stemmer også godt overens med likhetsstudien til økonomene Erling
Barth og Kalle Moene (Barth, Erling og Moene, Kalle. The Equality
Multiplier. Serie: ESOP Working Paper, June 2010). Her demonstrerer
de hvordan små forskjeller og en sterk velferdsstat henger sammen.
Økonomisk likhet mellom velgerne styrker viljen til å støtte en
sterk velferdsstat fordi følelsen av felles interesser er sterkere.
Universelle tjenester som alle nyter godt av gjør det lettere å
akseptere at noe av inntekten går til fellesskapet. Dette kaller
de likhetsmultiplikatoren.
Flertallet vil påpeke at det
er viktig at de ulike delene av den nordiske modellen blir sett
i sammenheng. Bærekraften avhenger av helheten, og modellen kan
ikke bedømmes ut fra enkeltelementene. Gode trygdeordninger kan
isolert sett gi dårlig motivasjon til å jobbe, spesielt hvis arbeidet
man kan få er svært tungt eller gir liten anerkjennelse. Men dette
er en integrert del av modellen. Forsikringsordningene må ses som
en avlønning for innsatsen som ytes, og denne innsatsen er i form
av yrkesdeltakelse og produktivitet som er blant de høyeste i verden. Den
høye andelen som mottar ulike stønader fra det offentlige, er delvis
et resultat av at velferdsstaten i Norge er langt bedre utbygd enn
i mange andre land. Det at mange av stønadene er knyttet til tidligere
arbeidsinntekt, bidrar samtidig til å gjøre velferdsordningene mer
arbeidsrettet. Norge skiller seg ikke ut ved at vi har en større
andel av befolkningen i yrkesaktiv alder som ikke jobber – vi skiller
oss ut ved at vi sørger for at også de som ikke kan jobbe, kan leve
et verdig liv. Flertallet understreker at regjeringen
er opptatt av å forebygge uførhet og avhengighet av trygdeordninger,
blant annet gjennom forebygging på mange områder, arbeidsmarkedspolitikken
og utformingen av trygdeordningene. Arbeidslinja må sikre at folk
reelt sett blir i stand til å delta i arbeidslivet, og gode inntektssikringsordninger
bidrar til at de som av ulike årsaker ikke kan bidra, har en forsvarlig levestandard.
Høy yrkesdeltakelse er nødvendig for å sikre et høyt skattegrunnlag,
som igjen er nødvendig for å sikre gode velferdsordninger.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, anerkjenner de barrierene som
personer med sammensatte sosiale problemer møter i arbeidslivet.
Personer som har problemer med rusbruk, langvarig fattigdom og tidligere
innsatte står langt bak i køen til ledige jobber. Økonomisk risiko
knyttet til ansettelse av personer med en slik bakgrunn vil oppfattes som
større. Men dette flertallet understreker at også
for personer med sammensatte og sosiale problemer er tilknytning
til arbeidslivet veien til et bedre liv.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre,
er opptatt av at arbeidslinja må ta høyde for at mennesker er ulike,
med ulike evner og i ulike livssituasjoner. Kvalifiseringsprogrammet med
tilhørende kvalifiseringsstønad retter seg mot personer som uten
et slikt program ville vært avhengig av økonomisk sosial-hjelp over
lengre tid. Flertallet vil framheve kvalifiseringsprogrammet
som en måte å nærme seg dilemmaet mellom inntektssikring og arbeidslinja
på. Et anstendig stønadsnivå til personer som deltar i tiltak som
kan bringe dem inn i arbeid, kan gi store gevinster for den enkelte
og samfunnet. Gjennom kvalifiseringsprogrammet gis deltakerne både
et bedre økonomisk grunnlag til å klare seg, samtidig som oppfølginga
er tettere og tiltakene skal være skreddersydd til den enkeltes
behov. Flertallet ønsker mer av denne tenkningen,
og ber om at regjeringen vurderer om det er nødvendig med ytterligere
tiltak for å få personer med sammensatte og sosiale problemer ut
i jobb.
Flertallet understreker
at store og økende inntektsforskjeller i vestlige land kan ha bidratt til
at finanskrisen oppsto, og har samtidig medført at krisen rammer
hardere og er vanskeligere å bekjempe. Finanskrisen i 2008 skyldtes
at finanssektoren fikk for fritt spillerom samtidig som klasseskillene
økte dramatisk i toneangivende land som USA. Ifølge IMF (desember
2010) førte de fattigstes stadig økende gjeld og de rikestes stadig
økende utlån til en sterkt økende etterspørsel etter finansielle
tjenester. Bankene lånte ut altfor mye penger i forhold til egenkapitalen,
og svært mye av økningen gikk til folk med svak økonomi (subprimelån).
Disse kunne ikke betale tilbake da boligprisene sluttet å vokse.
Dette var kjernen i problemene som skapte den største økonomiske
krisen verden har sett siden 2. verdenskrig, og som vi ikke er i nærheten
av å se slutten på. Store forskjeller gir mindre støtte fra befolkningen
til redningspakker til banker og andre nødvendige krisetiltak, og et
forståelig raseri mot at de som har minst skal rammest hardest av
sparetiltakene som kommer i etterkant av gjeldskrisen. Også den
høye arbeidsledigheten rammer befolkningen ulikt. Ungdom og kvinner
er spesielt utsatt i mange land. Den internasjonale økonomiske krisen
er derfor også en forskjellskrise, og flertallet påpeker
at å opprettholde de små forskjellene i Norge er en viktig del av
forsvarsverket mot framtidige kriser. Økt arbeidsløshet i omkringliggende
land gjør det enda viktigere å sikre effektive tiltak mot sosial
dumping.
Vår samfunnsmodell har ikke oppstått
av tilfeldigheter, men etter et langsiktig arbeid og store stridigheter.
Det er likevel ikke slik at dette er en jobb som er gjort en gang
for alle. Sterke utviklingstrekk truer viktige sider ved denne modellen. Flertallet understreker
at forsvar av den nordiske modellen krever aktiv politikk for å styrke
modellens sterke sider.
Med stor arbeidsløshet i våre nærmeste naboland og
det europeiske arbeidsmarkedet er det stor tilgang på arbeidskraft
som er villig til å arbeide for lønninger som er vesentlig lavere
enn tarifflønn. Det er en alvorlig trussel mot de små lønnsforskjellene
i Norge, mot et anstendig lønnsnivå for norske lønnsmottakere og
mot opparbeidete rettigheter som gir folk flest trygghet for hjem
og jobb. Sosial dumping fører til at mennesker i nød lettere blir
utnyttet av useriøse aktører på arbeidsmarkedet. Flertallet er
opptatt av at sosial dumping må bekjempes så effektivt som mulig.
Også på dette området vil flertallet vise til betydningen
av en sterk fagbevegelse, sammen med et velfungerende Arbeidstilsyn
og bruk av virkemidler som allmenngjøring av tariffavtaler og solidaransvar.
Flertallet viser til Statistisk
Sentralbyrås (SSB) lønnsstatistikk der det framgår at det har vært
dårligere lønnsutvikling i yrker som ikke krever høyere utdanning
i perioden 2000–2010, mens de med høyest inntekt også hadde høyest lønnsvekst.
Stadig dukker det opp eksempler på at de ansattes vilkår i privat
sektor forverres gjennom økt innslag av innleid arbeidskraft fra utlandet
etter utvidelsen av EØS-avtalen. Flertallet ser det
å forbedre arbeidsvilkårene for ansatte i slike yrkesgrupper som
en viktig oppgave sett i lys av utfordringene som et større arbeidsmarked
påfører oss. Barth og Moene (2010) viser at gode inntektssikringsordninger bidrar
til å styrke forhandlingsposisjonen til gruppene nederst i lønnsfordelingen.
Å sikre jevnbyrdighet i Norge i arbeidslivet og at de yrkesgruppene
med de laveste lønningene ikke får dårligere lønnsutvikling enn
andre framover, vil være en svært sentral oppgave for partene i arbeidslivet
i samarbeid med myndighetene.
Flertallet er opptatt av at også
ledere må vise moderasjon, enten de befinner seg i privat eller offentlig
sektor. Troen på at bonusordninger som opsjonsprogrammer er avgjørende
for lederes innsats for bedriften, har gitt en sterk økning i lederlønningene
i privat sektor. Også ledere i Staten har hatt en for god lønnsutvikling
de seinere åra. Flertallet viser til at regjeringen
har vedtatt retningslinjer for lederlønn som blant annet innebærer
at staten stemmer mot opsjonsprogrammer i selskaper der de er medeier. Allmennaksjeselskaper
må legge fram retningslinjer for fastsettelse av lederlønn på generalforsamlingen.
I staten rapporteres det nå om utviklingen i lederlønninger årlig,
og det legges vekt på at lederlønningene ikke skal øke sterkere enn
lønna til andre ansatte. Selv om økningen har vært enda sterkere
i andre land, er dette også en tydelig trend i Norge. Flertallet viser
til at det er svært vanskelig å påvise sammenheng mellom opsjonsprogrammer
for ledere og bedriftens resultater, og vil advare mot bruk av slike. Der
staten har innflytelse, skal ikke lederlønninger øke mer enn arbeidstakernes
lønn.
Fordelingsmeldingen går gjennom ulike
politikkområder som har betydning for forskjellsutviklingen. Barnehager,
skole og barnevern påvirker fordelingen av humankapitalen i samfunnet,
og er avgjørende for å bekjempe sosiale problemer som går i arv.
Arbeidsmarkedspolitikken og makroøkonomisk politikk påvirker den
primære inntektsfordelingen gjennom å påvirke sysselsetting og inntektsutvikling.
Den primære inntektsfordelingen kan endres gjennom inntektsoverføringer
i trygdesystemet og utforming av skattesystemet. Dette gir den sekundære
inntektsfordelingen. Forbruksmulighetene påvirkes også av at viktige
velferdstjenester tilbys gratis eller til lav kostnad av fellesskapet.
Helse og omsorg, kultur og bolig kan være eksempler på dette. En
offensiv forbrukerpolitikk vil også påvirke folks økonomiske ressurser. Flertallet vil
gå nærmere inn på disse områdene i merknadene til det enkelte kapittel
i denne innstillingen.
Flertallet viser til at regjeringen
vil fortsette arbeidet med å redusere de økonomiske forskjellene
i Norge. Regjeringens mål er et samfunn uten fattigdom. Flertallet vil
bekjempe fattigdom ved å bringe flere tilbake til arbeidslivet slik at
flere kan leve av egen inntekt. Flertallet vil sikre
økonomiske ytelser for mennesker som lever i fattigdom. Flertallet vil
sikre gratis skole, rimelige barnehageplasser, kultur- og velferdstilbud
slik at alle har råd til å delta.
I Fordelingsmeldingen har regjeringen lagt fram for
Stortinget tiltak for bedre fordeling og bekjempelse av fattigdom. Flertallet mener dette
er et godt grunnlag for fortsatt reduksjon i økonomiske forskjeller
i Norge, og for intensivert innsats mot fattigdom.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener at «den nordiske modellen»
har vist sin styrke over tid – i oppgangstider og nedgangstider.
Den nordiske modellen beskriver felles kjennetegn ved de nordiske
landene med hensyn til samfunnsorganisering. Dette er ikke en planlagt
modell som er laget etter en mal, men det er et resultat av politisk
fellesskap og politiske kompromisser over tid. Modellen tilhører
verken høyre- eller venstresiden, men gjenspeiler noen felles nordiske verdier.
Disse medlemmer viser til at
de nordiske landene preges av at de:
er liberale rettsstater
og sterke demokratier
har konsensusdrevne politiske institusjoner
er svært åpne markedsøkonomier
har relativt små inntektsforskjeller
er åpne for endringer
har høy tillit mellom innbyggerne og mellom
innbyggerne og myndighetene
har velferdsstater som er preget av:
en relativt omfattende offentlig sektor
universelle og skattefinansierte ytelser
et organisert arbeidsliv der både arbeidstaker-
og arbeidsgiversiden har høy organisasjonsdeltakelse i få, men store
organisasjoner
Disse medlemmer viser til at
det norske velferdssamfunnet er fundert på den nordiske modellen.
Denne måten å organisere samfunnet på har så store kvaliteter at
modellen er blitt en urokkelig del av hvordan vi i dette landet
forholder oss til viktige aspekter som trygghet, risiko, frihet
og samhold.
Disse medlemmer mener at relativt
små inntektsforskjeller er en styrke og en del av limet i de nordiske
samfunnene. Det skal vi holde fast ved, og vi skal etter disse
medlemmers mening holde fast ved de sosiale ordningene som gjør
at det er slik, for eksempel at de som tjener mest, også skal bidra
mest til fellesskapet. For å sikre at forskjellene ikke øker, mener disse medlemmer det
er avgjørende med tidlig innsats i skolen, at vi målretter og trapper
opp innsatsen for å unngå at folk faller utenfor arbeidslivet, og
unngår at store grupper ikke sakker akterut i velstandsutviklingen. Disse
medlemmer vil aldri godta at omstendighetene rundt et barns
fødsel kan bli en livstidsdom for sosial og materiell nød.
Disse medlemmer viser til at
en viktig forutsetning for bærekraften i den nordiske modellen er
den politiske viljen til å fornye. Eksempler på dette er den omfattende
dereguleringen som skjedde på 1980-tallet, og reformering av flere velferdsordninger,
deriblant alderspensjonen, etter år 2000.
Disse medlemmer mener vi har
et ansvar for å løfte blikket og se frem i tid. Norge står de neste
ti-årene overfor store utfordringer som ikke kan overses: flere
eldre, mindre relativ arbeidsstyrke, økende sentralisering og mindre oljepenger.
Alle er faktorer som vi er nødt til å ha et bevisst forhold til
når vi utvik-ler politikk de neste årene. Disse medlemmer mener
det er nødvendig både å legge forholdene bedre til rette for verdiskaping,
sikre arbeidslinjen og bærekraften i velferdsordningene.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti understreker at verdigrunnlaget for den nordiske
modellen strekker seg langt tilbake i tid, og kan bidra til å forklare
hvorfor modellen ble som den ble. Norden har hatt høyere grad av likeverd
mellom kvinner og menn enn mange andre deler av verden helt siden
vikingenes tid. Med kristningen av Norden rundt år 1000 kom etter
hvert nestekjærlighetstanken sterkere. Livsvilkårene ble bedre for
fattige, særlige trellene, som inntil da hadde vært rettsløse. I
Norge skapte lekpredikanten Hans Nielsen Hauge fra slutten av 1700-tallet
en massebevegelse basert på reformasjonens vekt på individets frihet
og ansvar, som var premissgivende for industrialiseringen og Norges
moderne utvikling. Arbeiderbevegelsen bidro siden til dannelsen
av velferdsstaten og våre gode arbeidstakerrettigheter.
Dette medlem viser til at det
sivile samfunn var en forløper for velferdsstaten med helse-, sosial-
og utdanningstjenester for folket. Kirken etablerte de første sykehusene
i Norge for 700 år siden i Oslo og Trondheim. Kirkens konfirmasjonsundervisning
ga nordmenn lese- og skriveferdighet, kanskje den viktigste enkeltfaktoren
for økonomisk utvikling.
Derfor er dette medlem ikke bare
opptatt av velferdsstaten, men også velferdssamfunnet. Dette
medlem viser til at mange ideelle institusjoner driver viktige
helse-, sosial- og utdanningstilbud som gjennomgående scorer høyt
på brukertilfredshet og kvalitet. Likevel registrerer dette
medlem at mange av disse institusjonene må avvikle på grunn
av regjeringens anbudspolitikk, som tross lovnader om det motsatte
setter både bestemor, rusmisbrukere og utsatte barn på anbud. Dette
medlem vil gå i motsatt retning – ikke bare bevare eksisterende ideelle
tilbud, men legge til rette for at nye kan utvikles for å avhjelpe
noen av samfunnets mest presserende sosiale utfordringer.
Dette medlem viser til Kristelig
Folkepartis representantforslag Dokument 8:165 S (2010–2011), der
Kristelig Folkeparti fremmet 18 forslag for å legge til rette for
frivillighet og et aktivt sivilt samfunn inspirert av nyere forskning og
beste internasjonale praksis. Dette medlem viser
til at Fremskrittspartiet og Høyre støttet forslagene om at Ungt
entreprenørskap burde utvides til også å omfatte sosialt entreprenørskap rettet
mot å løse sosiale samfunnsutfordringer, samt at det igangsettes
et forenklings- og avbyråkratiseringsprogram for frivillig og ideell
sektor. Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti
dessuten foreslo at det blant annet skulle etableres en frivillighetsavtale
der frivillige og ideelle organisasjoner kan be om dagsverk fra
offentlige og private virksomheter som har inngått en slik avtale.
Inspirert av Obama-administrasjonen foreslo Kristelig Folkeparti
at regjeringen utredet etablering av et vekstfond for sosial innovasjon,
som skal gi ideelle prosjekter som har vist seg å løse viktige sosiale
utfordringer, mulighet til å vokse. I tillegg foreslo Kristelig Folkeparti
å utrede et oppstartsfond for sosial innovasjon, som skal støtte
oppstart av nye, ideelle prosjekter som har til hensikt å løse sosiale
utfordringer.
Komiteens medlem fra Venstre viser
til at Venstres liberale ideologi tar utgangspunkt i det enkelte
mennesket. Alle skal ha frihet til å bruke sine evner til beste
for seg selv og samfunnet – men like selvsagt er det at de som virkelig trenger
samfunnets hjelp til å leve et verdig liv, skal få det. Frie samfunn
har gode fellesskapsinstitusjoner og et sosialt sikkerhetsnett for
alle. Det betyr ikke at alle ordninger må eksistere til evig tid,
og at alle forsøk på å endre og målrette ordninger er angrep på
«norsk» eller «nordisk modell». Dette medlem ønsker
en stat som bekjemper sosial urettferdighet, og er pragmatisk i
forhold til de virkemidler som må tas i bruk for å oppnå et slikt
mål.
Dette medlem viser til at fattigdom
rammer enkeltmennesker – ofte uventet og tilfeldig, og av sammensatte
årsaker. En del mennesker er varig ute av stand til å skaffe seg
en inntekt de kan leve av. De skal ha et støttenivå som gir mulighet
til et verdig liv. Støtteordninger som er avgjørende for barns livsvilkår,
skal være rause. Dette medlems førsteprioritet er
å bekjempe fattigdom og helseproblemer hos barn og barnefamilier.
Dette medlem er skuffet over
at regjeringen, til tross for gjentatte løfter og selvkritikk, ikke tar
dette mer på alvor. I valgkampen 2009 tok Venstres daværende leder
Lars Sponheim til orde for et felles løft for å bekjempe barnefattigdom
i Norge. Alle partier responderte positivt, men da Stortinget behandlet
Representantforslag 2 S (2009–2010) fra stortingsrepresentantene Trine
Skei Grande og Abid Q. Raja om en tiltakspakke for å begrense og
bekjempe fattigdom blant barn, viste det seg dessverre at dette
kun var valgløfter uten reelt innhold.
Forslagene framsatt i det nevnte representantforslag
ble avvist under henvisning til fordelingsmeldingen. Under debatten
om forslaget (19. mars 2010) sa bl.a. representanten Anette Trettebergstuen
at:
«Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en
fornyet innsats mot fattigdom i den varslede stortingsmeldingen.»
Dette medlem konstaterer at det
ikke er noen fornyet satsing mot fattigdom i fordelingsmeldingen,
men en opplisting over det regjeringen har gjort de siste 6 årene
– og som beviselig har ført til flere fattige barn og barnefamilier, ikke
færre. Det er så langt dette medlem kan se ikke lansert
ett nytt tiltak mot fattigdom i en melding på 116 sider. Det mest
konkrete løftet er at:
«Regjeringen vil i forbindelse med de årlige statsbudsjettene
vurdere behovet for kortsiktige og mer målrettede tiltak overfor
særlig utsatte grupper.» (side 10),
at:
«Aktuelle departementer arbeider nå med å vurdere
forslagene fra utvalget og innspillene fra høringsrunden» (Om tiltak
for utsatte barn og unge side 60)
og
«Regjeringen vil derfor utrede disse spørsmålene
videre og vurdere behovet for eventuelle tiltak» (om grunnskole
og SFO, side 101).
Det er også nærliggende å konkludere med at
det er viktigere for regjeringen og regjeringspartiene å bekjempe
rikdom enn å bekjempe fattigdom. I så måte har regjeringen på sett
og vis lyktes gjennom å ha gjort det mindre lønnsomt å eie, drive og
investere i norske bedrifter og arbeidsplasser. Etter dette
medlems syn må det unektelig være et paradoks for en regjering
som lovet å avskaffe fattigdommen, at det etter seks års regjeringstid
har blitt flere fattige barn i Norge. Ifølge SSB er det nå 74 000
barn under 18 år som lever i familier med vedvarende lav inntekt.
Det er 6 500 flere enn da denne regjeringen overtok makten i 2005.
Det virker heller ikke som om regjeringen helt tar alvoret inn over
seg. Flere av tiltakene i statsbudsjettet for 2012 er direkte kontraproduktive
for å få redusert fattigdommen. Det gjelder for eksempel forslag
om å stramme inn overfor enslige forsørgere i Oslo, det gjelder forslag
om å stramme inn overfor ASVL-bedriftene (skjermet sektor) og det
gjelder svekking av BKA-programmet.
Det er også enkelte positive innslag, bl.a.
har regjeringen nå fulgt opp et forslag som Venstre har hatt i sine
alternative statsbudsjett de siste årene gjennom å øke prosentsatsen
i minstefradraget for lønnsmottakere. Det er målrettet mot dem med
de minste inntektene.
Dette medlem konstaterer at det
er i dag store forskjeller fra kommune til kommune når det gjelder
satsene for sosialhjelp og hvorvidt kontantstøtte og barnetrygd
regnes inn i inntektsgrunnlaget. Forsk-ning viser at lave sosialhjelpssatser
gir flere langtidsbrukere, mens høye sosialhjelpssatser får folk
videre i livet. Venstre vil derfor innføre en nasjonal minstenorm
for sosialhjelp til livsopphold (ekskl. boutgifter) som prisjusteres
hvert år. Dette medlem er også åpen for å se på om
kriteriene for sosialhjelpssatsene er i tråd med de faktiske behov
barn og unge opplever for å kunne bli inkludert i sosiale fellesskap
på lik linje med andre.
Dette medlem mener at innføringen
av makspris for oppholdsbetaling i barnehager har vært uheldig av
flere grunner, men særlig fordi dette grepet faktisk har ført til
at flere lavinntektsfamilier har fått økte utgifter til barnehageplass. Mens
kommunene har redusert de høyeste barnehagesatsene ganske kraftig,
har flere av dem satt opp satsene for familier med de laveste inntektene.
Færre kommuner enn tidligere graderer nå betalingen ut ifra foreldrenes
inntekt. Inntektsgradert foreldrebetaling gir god fordelingsvirkning,
og er dermed et viktig grep for å bekjempe fattigdom. I den grad
regjeringen og stortingsflertallets politikk er fordelingspolitikk er
det en feil fordeling – fra fattige til rike.
Dette medlem viser til at Venstre
i sitt alternative statsbudsjett for 2012 foreslo å bevilge 150 mill.
kroner til inntektsgradert foreldrebetaling i barnehager.
Dette medlem viser videre til
at foreldre med lav inntekt går ofte langt i å skjerme barna for virkningen
av dårlig økonomi. Dette bekreftes blant annet i NOVA rapport nr.
11/04. Det er imidlertid et problem at barn i lavinntektsfamilier deltar
i mindre grad i organiserte fritidsaktiviteter enn barn i familier
flest. Utstyr som ski, fotball, snowboard, skøyter etc. koster.
Dette stigmatiserer disse barna og kan føre til mindre deltagelse
i samfunnet også på andre områder. Mange frivillige organisasjoner
arrangerer ferie- og fritidstilbud og sørger for utstyr. En rekke
aktiviteter i skole er imidlertid ikke gratis, noe som ofte forhindrer
disse barna i å delta. For å gi alle barn mulighet til å delta,
mener dette medlem at det er behov for å øke tilskuddene
og støtteordningen til frivillige organisasjoner som sørger for
ferie- og fritidsaktiviteter.
Veien ut av fattigdom for svært mange henger sammen
med muligheten til å forsørge seg selv gjennom arbeid. Dette
medlem vil derfor satse målrettet på både flere arbeidsplasser
og ikke minst på det å få flere i arbeid. Samtidig må det også tilrettelegges
langt bedre for dem som av ulike årsaker har nedsatt arbeidsevne
slik at disse kan få bidra etter evne. Dette medlem vil derfor
ha en målrettet satsing for å få personer med nedsatt funksjons-
og arbeidsevne ut i arbeidslivet bl.a. gjennom økte bevilgninger
til universell utforming, traineeplasser i offentlig sektor, redusert
uføregrad (for å kombinere uførhet og arbeid) og omprioritering
av tiltaksplasser fra ordinære plasser til plasser for personer
med nedsatt arbeidsevne.
Dette medlem konstaterer at regjeringspartiene
ikke fremmer ett konkret forslag i denne innstilling som kan eller
vil bidra til at færre barn lever under fattigdom i framtiden. Dette
medlem deler det syn som blant annet ressurssenteret Batteriet
framførte under finanskomiteens høring om at «regjeringen burde
vist større vilje til å gjennomføre de nødvendige strategiene som skal
til for å bekjempe fattigdom».
Dette medlem ønsker på den bakgrunn
å fremme 25 konkrete forslag for å bekjempe fattigdom – spesielt
rettet mot barn og barnefamilier. Dette medlem fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre en nasjonal minstenorm
for sosialhjelp til livsopphold (ekskl. boutgifter) som prisjusteres
hvert år. Denne normen må minimum tilsvare Statens institutt for
forbruksforsknings (SIFO) forskningsbaserte standard for et nøkternt
livsopphold.»
«Stortinget ber regjeringen omorganisere Husbanken
til en ’sosialbank’ som først og fremst gir startlån/boliglån til
økonomisk vanskeligstilte som ikke er kredittverdige i ’vanlige’
kredittinstitusjoner.»
«Stortinget ber regjeringen innføre en ordning (etter
dansk modell) for hjemkjøp av boliger, hvor en leid kommunal bolig
kan nedbetales gjennom husleie og på sikt bli eid bolig. Stortinget
ber videre regjeringen bidra til bygging av flere leieboliger, hvor
en andel av dem blir hjemkjøpsboliger.»
«Stortinget ber regjeringen opprettholde barnetrygden
som en universell ordning, men differensiere den på bakgrunn av
inntekt slik at barnetrygden blir mer målrettet, rettferdig og omfordelende
slik at de med lav inntekt få økt barnetrygd mens de med høyest-
inntekt får mindre netto barnetrygd.»
«Stortinget ber regjeringen gjennom forskriftsendring
fastslå at forsørgere med lav inntekt skal betale gradert sats av
maksimal oppholdsbetaling når det gjelder barnehager og SFO.»
«Stortinget ber regjeringen utvide ordningen med
gratis kjernetid for barn i barnehager i områder med relativt sett
overrepresentasjon av ’fattige barn’.»
«Stortinget ber regjeringen styrke det kommunale
barnevernet og heve kvaliteten på barnevernsutdanningene.»
«Stortinget ber regjeringen styrke skolehelsetjenesten.»
«Stortinget ber regjeringen trappe opp tilskuddsordninger
til frivillige organisasjoner som yter fritidstilbud til fattige
og vanskeligstilte barn.»
«Stortinget ber regjeringen styrke ordningen med
omsorgslønn for foreldre med syke/funksjonshemmede barn.»
«Stortinget ber regjeringen utvide ordningen med
gratis helsehjelp inklusive tannhelse for barn fra 16 til 18 år.»
«Stortinget ber regjeringen legge til rette
for lavterskel psykologtilbud i kommunehelsetjenesten med statlig
tilskudd.»
«Stortinget ber regjeringen styrke programmet for
basiskompetanse i arbeidslivet.»
«Stortinget ber regjeringen styrke ordningen med
traineeplasser i offentlig forvaltning for personer med nedsatt
funksjonsevne.»
«Stortinget ber regjeringen snarest gjennom
forskrifter legge fram en tidsplan for oppgradering til universell
utforming av ulike kategorier bygg i en prioritert rekkefølge, hvor
grunnskoler har første-prio-ritet.»
«Stortinget ber regjeringen innføre en modell som
sikrer at ruspasienter får time til poliklinisk eller annen behandling
innen 24 timer etter avrusning.»
«Stortinget ber regjeringen avvikle den lovpålagte
ordningen med leksehjelp i 1.– 4. klassetrinn og heller tilby leksehjelp
på trinn og mot elevgrupper hvor den har større effekt og utføres
av kvalifiserte lærere.»
«Stortinget ber regjeringen forenkle ordningen med
utplassering i yrkeslivet slik at elever med behov for alternativ
opplæring kan få det.»
«Stortinget ber regjeringen sette i gang et
arbeid for å legge om undervisningen på de yrkesfaglige linjene,
slik at den blir mindre teoritung og mer praktisk, fleksibel og
elevtilpasset.»
«Stortinget ber regjeringen fremme et forslag som
medfører at eiendeler som tilhører barn som skyldneren forsørger,
ikke skal regnes med under gjeldsordning.»
«Stortinget ber regjeringen utrede bedringer
i regelverket for selvstendig næringsdrivende som har gjeld knyttet
til egen næringsvirksomhet.»
«Stortinget ber regjeringen utvide dekningsområdene
for fri rettshjelp, slik at flere får fri rettshjelp.»
«Stortinget ber regjeringen styrke den økonomiske
rådgivningstjenesten i Nav.»
«Stortinget ber regjeringen gjennomgå kvalifiseringsprogrammet
med sikte på å gjøre det mindre vilkårlig og mer målrettet mot utsatte grupper.»
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet
2013 legge fram en jobbstrategi for de som står langt fra arbeidslivet
av sosiale årsaker.»
Dette medlem viser videre til
at Venstres forslag til alternativt statsbudsjett for 2012 innebar
en samlet satsing på fattigdomsbekjempelse og målrettet fordelingspolitikk
på over 2,3 mrd. kroner.