Rettferdig fordeling og utjevning er grunnleggende verdier for regjeringen. I den politiske plattformen for flertallsregjeringen 2009–2013 uttrykkes dette slik:

«En sterk offentlig sektor har vært og er en forutsetning for utjevning og likeverdige vilkår for alle. For å redusere ulikheter i levekår vil regjeringen utjevne økonomiske og sosiale forskjeller og bekjempe fattigdom. Velferdssamfunnet bygger på universelle tilbud. Det er viktig for at marginalisering og ekskludering ikke skal gå i arv.»

Norge er blant landene i verden med minst forskjeller i levekår. Lavinntekt går også i mindre grad i arv enn i de fleste andre land. Forskjellene i Norge er små sammenlignet med andre land både når vi ser på tilgang på økonomiske ressurser som inntekt og formue, men også når vi tar med andre forhold som påvirker levekår, som utdanning, helse, bolig og andre velferdsgoder. Gjennom de siste tiårene har det vært en betydelig velstandsøkning i det norske samfunnet, og de fleste grupper har hatt en markert oppgang i realinntekten. Samtidig økte inntektsforskjellene noe i perioden fra midten av 1980-tallet til midten av 2000-tallet. Fra 2006 har imidlertid forskjellene igjen blitt redusert. Andelen av befolkningen med inntekt under lavinntektsgrensen har vært relativt stabil de siste årene, men antallet barn som lever i lavinntektsfamilier har økt.

Et hovedmål med fordelingspolitikken er å hindre dårlige levekår og lavinntekt blant barn. Gode levekår i barndommen er et mål i seg selv. Barns muligheter til å utvikle seg skal ikke avhenge av foreldrenes økonomi. Å gi alle barn like muligheter og en god start i livet vil bidra til sosial mobilitet. Sosial mobilitet gir større frihet for den enkelte. Det er også positivt for verdiskapingen at flest mulig får utnyttet sine evner på best mulig måte.

Regjeringen satte i april 2008 ned et utvalg som skulle se på drivkreftene bak utviklingen i inntektsforskjellene. Bakgrunnen var behovet for mer grunnleggende kunnskap om utviklingen i økonomiske forskjeller over tid, om hvilke drivkrefter som påvirker utviklingen, og om hvilke tiltak som kan motvirke økende forskjeller. Utvalget ble bedt om å komme med forslag til tiltak, og skulle legge spesiell vekt på tiltak som kunne bidra til å hindre at økonomiske forskjeller forsterker seg over tid.

Fordelingsutvalget la fram sin rapport i mai 2009 (NOU 2009:10) Fordelingsutvalget. Fordelingsutvalget mente at fordeling av inntektene bestemmes gjennom et komplisert samspill mellom en rekke strukturelle og økonomiske forhold. Blant annet beskrev utvalget hvordan lønnsdannelsen og øvrige rammevilkår i arbeidslivet, bolig- og kredittmarkedene, skattesystemet og overføringene, den demografiske utviklingen, den økonomiske utviklingen og internasjonale forhold påvirker fordelingen. Videre beskrev utvalget en rekke faktorer som påvirker den enkeltes posisjon i inntektsfordelingen, slik som helse, utdanning, bolig og familiebakgrunn.

Fordelingsutvalgets rapport viser at fordelingspolitikken må ta utgangspunkt i blant annet utdanningssystemet, barn og unges oppvekstvilkår, arbeidsmarkedet, helse- og omsorgstjenestene, boligmarkedet, skattesystemet og overføringene. Utvalget slo fast at den nordiske modellen med sterke, skattefinansierte velferdsordninger, jevn lønnsstruktur og gode offentlige utdannings- og helsetjenester har mange viktige likhetsskapende trekk. Utvalget fastslo også at tilknytning til arbeidslivet er den viktigste enkeltfaktoren som hindrer lavinntekt, og at tidlig forebygging er det mest effektive tiltaket for å sikre denne tilknytningen til arbeidslivet for flest mulig. Utvalget mente forebyggingen bør starte i barne- og ungdomsårene. Investering i barnehager og skole bidrar til at barna tar mer utdanning og deltar mer i arbeidslivet når de blir voksne.

Meldingen redegjør for regjeringens fordelingspolitikk og innsats mot fattigdom. Det er et mål i seg selv at forskjellene er små. Et samfunn uten store forskjeller mellom grupper og generasjoner skaper bedre vilkår for å utvikle et mer rettferdig og solidarisk samfunn. Regjeringen mener at samfunn preget av økonomisk likhet, som i Norden, gir størst mulighet for frihet og likeverd og grunnlag for at den enkelte skal kunne ta i bruk hele sitt potensial. Derfor vil regjeringen fortsette arbeidet med å redusere de økonomiske forskjellene i Norge. Et samfunn uten store forskjeller kan også bidra til bedre helse for befolkningen sett under ett, og til mindre omfang av vold og andre sosiale problemer. I tillegg til å utjevne inntektsforskjellene generelt er et hovedmål med fordelingspolitikken å hindre dårlige levekår og å bekjempe fattigdom. Regjeringen er særlig opptatt av at dårlige levekår ikke skal gå i arv, og legger derfor spesielt vekt på å sikre gode levekår for barn og unge. Regjeringen mener små inntektsforskjeller, også geografisk, er en styrke. Regjeringen legger derfor til rette for at det skal være gode levekår og velferdstilbud i hele landet.

Kapittel 1 i meldingen redegjør for mål og prinsipper for regjeringens fordelingspolitikk, presenterer kort virkemidlene i fordelingspolitikken og gir en oppsummering av utviklingen i inntektsfordelingen. Videre presenteres utfordringer i fordelingspolitikken. I kapittel 2 gis et sammendrag av Fordelingsutvalgets innstilling. I kapittel 3 gjennomgås utviklingen i inntektsfordelingen og andelen med lavinntekt nærmere, herunder hva som kjennetegner gruppen med lavinntekt. Regjeringens gjeldende fordelingspolitikk beskrives i kapittel 4. Der omtales utdanningspolitikken, oppvekstpolitikken, arbeids- og velferdspolitikken, skattepolitikken, helsepolitikken og boligpolitikken. Enkelte tiltak under justisområdet omtales også. Kapittel 5 beskriver hovedstrategier for regjeringens arbeid med inntektsfordelingen framover.