Farlig avfall er avfall som ikke hensiktsmessig kan
håndteres sammen med forbruksavfall fordi det kan medføre alvorlige
forurensninger eller fare for skade på mennesker eller dyr. Stortinget har
forutsatt at praktisk talt alt farlig avfall skal tas forsvarlig
hånd om og enten gå til gjenvinning eller være sikret tilstrekkelig
nasjonal behandlingskapasitet. Det overordnede målet på avfallsområdet
er å sørge for at skadene fra avfall blir så små som mulig på mennesker
og naturmiljø. Uforsvarlig håndtering av farlig avfall kan ha alvorlige
miljømessige konsekvenser ved at miljøgifter spres og ved akutt
forurensning av luft, jord og vann. Uforsvarlig håndtering kan også
ha alvorlige konsekvenser for arbeids- og lokalmiljø. Det har vært
flere tilfeller av alvorlige miljøkonsekvenser som følge av uforsvarlig
håndtering av farlig avfall, og flere saker har endt med domfellelse
i rettssystemet.
Norge er gjennom EUs forordning om overvåking
og kontroll av avfallstransport innen, inn i og ut av Det europeiske
fellesskap (eksportforordningen) forpliktet til å hindre at farlig
avfall eksporteres til utviklingsland. Konsekvensene av ulovlig
avfalls-eksport kan være at avfallet ikke blir forsvarlig behandlet
og dermed forårsaker alvorlige skader på miljø og helse i andre
land.
Miljøverndepartementet har det overordnete ansvaret
for at farlig avfall håndteres på en forsvarlig måte. Klima- og
forurensningsdirektoratet (Klif) er ansvarlig etat for farlig avfall
og gir tillatelser til behandling og eksport av slikt avfall, og
fører tilsyn med behandlingsanlegg, produsentansvarsordningene og
import/eksport av farlig avfall. Fylkesmennene har ansvar for tillatelser
og tilsyn med mottaks- og mellomlagringsanlegg for farlig avfall
og for tilsyn med blant annet havner og virksomheter som produserer avfall.
Klif har ansvar for å styre og veilede fylkesmennenes arbeid på
forurensningsområdet og å samordne fylkesmennenes tilsynsarbeid. Kommunene
har ansvar for innsamling og mottak av farlig avfall og kontroll
med bygg- og anleggsavfall. Sjøfartsdirektoratet skal føre tilsyn med
at skipene følger regelverket for levering av avfall i havner.
Formålet med undersøkelsen har vært å vurdere myndighetenes
arbeid med å sikre en forsvarlig håndtering av farlig avfall. Følgende
fire hovedproblemstillinger er undersøkt:
1. I hvilken grad ivaretar
Miljøverndepartementet og Klif sitt styringsansvar for å bidra til
at farlig avfall blir tatt forsvarlig hånd om?
2. I hvilken grad blir farlig avfall hensiktsmessig innsamlet
og deklarert?
3. I hvilken grad blir farlig avfall forsvarlig
håndtert ved mottaks- og behandlingsanlegg?
4. I hvilken grad har myndighetene kontroll
med eksport av farlig avfall?
Det er lagt vekt på å undersøke forvaltningen
av noen utvalgte typer av farlig avfall:
elektrisk og elektronisk
avfall (heretter EE-avfall) fra husholdninger og biloppsamlere
bygg- og anleggsavfall som inneholder PCB eller
bromerte flammehemmere
oljeholdig avfall fra havner og biloppsamlere
kvikksølv fra tannlegevirksomhet
Disse er valgt fordi de oppstår i store mengder og/eller
innebærer en risiko for spredning av prioriterte miljøgifter.
Riksrevisjonen har innhentet deler av datamate-rialet
gjennom et samarbeid med kommunerevisjonen i Oslo kommune, Telemark kommunerevisjon
IKS, det interkommunale revisjonsselskapet KomRev NORD og Trondheim kommunerevisjon.
Revisjonskriteriene som ligger til grunn for
undersøkelsen, er i hovedsak utledet fra Miljøverndepartementets
budsjettproposisjoner, stortingsmeldinger med tilhørende innstillinger
om avfalls- og kjemikaliepolitikken, forurensningsloven, avfallsforskriften
og andre forskrifter. Også relevante EU-direktiver og internasjonale
forpliktelser er lagt til grunn. Dokumentet gjør nærmere rede for
datainnhentingen.
Det er iverksatt en rekke tiltak fra myndighetenes
side for å bidra til at farlig avfall blir tatt forsvarlig hånd
om. Undersøkelsen viser at det er en nedgang i farlig avfall som
går til ukjent håndtering. Klif har de senere årene prioritert området
høyt. Særskilte virkemidler som produsentansvarsordningene og refusjonsordninger har
bidratt til økt innsamling av farlig avfall. Produsentansvar innebærer
at næringslivet får ansvar for innsamling, behandling og gjenvinning
av avfall fra egne produkter. Avfallsstrategiene som er utarbeidet
av Klif, er en operasjonalisering av de nasjonale målene. Prioriteringene
på området er kommunisert i embetsoppdraget til fylkesmannen. Tematiske tilsynsaksjoner
i samarbeid med fylkesmennene har resultert i mer målrettede og
helhetlige tilsyn, og dessuten økt antall tilsyn. I 2010 igangsatte
Klif en gjennomgang av alle tillatelsene til behandling av farlig
avfall. Gjennomgangen bidrar til at det stilles mer presise krav
som kan gjøre det enklere å forfølge bedrifter rettslig.
Det framkommer imidlertid av undersøkelsen at mange
aktører fortsatt ikke følger regelverket som skal bidra til at farlig
avfall håndteres forsvarlig. De viktigste svakhetene ved Miljøverndepartementets
og fagmyndighetenes arbeid med å sikre forsvarlig håndtering av
farlig avfall framstår som:
Det er fortsatt farlig
avfall som ikke blir samlet inn.
Tilsyn viser ikke en vesentlig bedring
i håndteringen ved mottaks- og behandlingsanlegg.
Det er utilstrekkelig kontroll med eksport
av farlig avfall.
Miljøverndepartementet har ikke hatt en
tilstrekkelig oppfølging av om utviklingen på området er tilfredsstillende,
og om virkemidlene fungerer etter intensjonen.
I tråd med flere internasjonale avtaler og nasjonale
resultatmål skal Norge bidra til å ta forsvarlig hånd om farlig
avfall, herunder sørge for at avfallet blir samlet inn. Fra 2004
til 2009 har det ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) vært en nedgang
i farlig avfall som har gått til ukjent håndtering. I 2009 gikk
72 000 tonn avfall til ukjent håndtering, mot 115 000 tonn i 2004. Oljeholdig
avfall og tungmetallholdig avfall/forurenset masse utgjorde de største
mengdene. Farlig avfall som går til ukjent håndtering, er avfall
som ikke kan gjøres rede for gjennom statistikken, men som likevel
kan gå til forsvarlig behandling. Undersøkelsen viser også at farlig avfall
som ikke samles inn, fortsatt kan bidra til miljøgifter i naturen
og oljeforurensning. Tilsyn med avfallsprodusentene har vist at
mange bedrifter ikke følger regelverket for innlevering og oppbevaring
av farlig avfall. Det framkommer også at noe avfall havner i restavfallet
og blir ulovlig eksportert til land som ikke kan ta forsvarlig hånd
om avfallet. Noe avfall slippes også ut i avløp og i havet.
Produsentansvar er et sentralt virkemiddel for
å nå målene på avfallsområdet. Det er etablert produsentansvarsordninger
for flere typer farlig avfall. Administrasjonen av ordningen blir vanligvis
ivaretatt ved at bransjen går sammen om å etablere returselskap.
Med unntak når det gjelder batterier, stiller avfallsforskriften
konkrete krav til returordningen og returselskapene. Samlet sett
har produsentansvarsordningene god oppslutning og bidrar til høyere
innsamling. Det stilles likevel spørsmål i undersøkelsen om Miljøverndepartementet
og Klif har hatt en aktiv nok oppfølging av innsamlingen av EE-avfall
i forhold til hvor mye avfall som oppstår, og om de har hatt en
tilstrekkelig kontroll av hvorvidt returselskapene har oppfylt sine
forpliktelser i avfallsforskriften.
Undersøkelsen viser at en stor del av EE-avfallet som
oppstår, ikke blir samlet inn. Avfall som ikke samles inn, eksporteres
ulovlig, lagres eller ender i restavfallet. Avfallsforskriften regulerer returselskapenes
plikter for innsamling av EE-avfall, men ikke den totale mengden
som skal samles inn. Det framkommer av undersøkelsen at myndighetene
ikke har oversikt over hvor mye EE-avfall som genereres, selv om
det foreligger et datagrunnlag for å kunne beregne dette. Manglende
styringsinformasjon svekker forutsetningene for at innsamlingsordningen
kan følges opp på en god måte. Klif opplyser at direktoratet har satt
i gang et arbeid med å vurdere endringer av regelverket for EE-avfall
for å styrke innsamlingen.
For at returordningene skal fungere, plikter
alle aktuelle produsenter og importører å være tilsluttet et returselskap
og innbetale et gebyr. Klif har ansvar for å følge opp aktører som
ikke betaler, og har reaksjonsmuligheter overfor disse. På alle
områder har oppslutningen økt betydelig, men det er en utfordring
med nye produkter og nettimport fra aktører som ikke er tilsluttet
ordningene. Problemet er særlig stort for bilreturordningen. Undersøkelsen
viser at Miljøverndepartementet ikke har fått på plass avtaler med
toll- eller samferdselsmyndighetene som kunne sikre at gebyr blir
innkrevd fra flere bilimportører.
Ifølge avfallsforskriften skal returselskapene
på EE-området kontrolleres av uavhengige sertifiseringsorgan. Undersøkelsen
viser at denne kontrollen ikke har avdekket store avvik ved innsamling,
rapportering, miljøsanering og eksport hos returselskapene.
Skipsavfallsdirektivet bygger blant annet på bestemmelser
i MARPOL-konvensjonen som inneholder krav om at det skal foreligge
tilstrekkelige mottaksanlegg i havner. Direktivet er implementert
gjennom forurensningsforskriften. Sjøfartsdirektoratet er underlagt
Miljøverndepartementet i saker som dreier seg om miljøforhold knyttet
til det enkelte skip og vern av det marine miljø. Det framkommer
av undersøkelsen at Sjøfartsdirektoratet i mange år ikke har fulgt
opp Miljøverndepartementets oppdrag i tildelingsbrevet om å føre
tilsyn med innlevering av avfall fra skip etter forurensningsforskriften, og
heller ikke har sørget for å innhente avfallsmeldingene fra skipene.
Dette svekker muligheten til å kontrollere om skipene har levert avfall.
På bakgrunn av Sjøfartsdirektoratets manglende oppfølging
blir det i undersøkelsen stilt spørsmål om Miljøverndepartementet
har fulgt opp direktoratets oppgaver i tildelingsbrevet med å sikre innsamling
av farlig avfall fra skip.
Undersøkelsen viser videre at mange havner mangler
avfallsplaner, og at eksisterende avfallsplaner ikke oppfyller kravene
i regelverket. I undersøkelsen blir det pekt på at fylkesmennene ikke
i tilstrekkelig grad har fulgt opp havnenes etterlevelse av regelverket.
Klif opplever at regelverket er lite tilpasset den norske havnestrukturen.
Miljøverndepartementet vurderer høsten 2011 behovet for å gjøre
endringer i forskriften.
Utslipp av olje skal ikke medføre helse- eller miljøskade
eller medvirke til økning i bakgrunnsnivået av olje eller miljøskadelige
stoffer over tid, jf. Miljøverndepartementets budsjettproposisjoner.
Oljeholdig avfall utgjør den største mengden farlig avfall som går
til ukjent håndtering. Det kan være vanskelig å avgjøre om oljen
er avfall eller produkt, og dermed hvilket regelverk den kommer
inn under. Hvilket regelverk som gjelder, er avgjørende for hvordan oljen
skal håndteres. Undersøkelsen avdekker ulike oppfatninger mellom
myndigheter og avfallsaktører. Det stilles i undersøkelsen spørsmål om
Klif har bidratt til å avklare den praktiske tolkingen av regelverket.
Noen typer oljeholdig avfall er vanskelig å
håndtere blant annet på grunn av eksplosjonsfare. Tilsynsmeldingen,
jf. Innst. S. nr. 222 (2002–2003), la vekt på samordning av tilsyn
som et viktig område med potensial for forbedring. Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har ansvar for eksplosiver
og brannfarlige stoffer. En del oljeholdig avfall faller inn under
ansvarsområdet til både DSB og Klif. Undersøkelsen viser at det
var lite samarbeid mellom Klif og DSB før eksplosjonsulykken på
Vest Tank-anlegget i 2007, men samarbeidet har økt siden 2007. Sett
i lys av målet om at praktisk talt alt farlig avfall skal tas forsvarlig
hånd om, blir det i undersøkelsen stilt spørsmål om Miljøverndepartementet
i tilstrekkelig grad har lagt til rette for den nødvendige samordningen av
tilsyn for å bedre kontrollen med oljeholdig avfall.
Utslipp av PCB skulle stanses innen 2005, jf. Prop.
1 S (2009–2010) Miljøverndepartementet. Undersøkelsen viser at myndighetene
i stor grad har lyktes med å få inn PCB-holdig avfall. Innsamlingen
av avfallet har vært prioritert gjennom produsentansvar og ved tilsynsaksjoner. Andre
PCB-holdige byggematerialer blir i mindre grad levert inn. Klif
gjør i svarbrevet oppmerksom på at det er blitt satt i gang et prosjekt for
å avklare hensiktsmessig håndtering av store avfallsmengder med
lave konsentrasjoner av PCB. For avfall som inneholder bromerte
flammehemmere, mangler myndighetene tilstrekkelig kunnskap om mengder,
konsentrasjoner og tidsrommet ulike produkter har vært i bruk. For kvikksølv
i bygg har myndighetene ikke fulgt opp tiltak som de tidligere har
oppfordret til. Videre er det behov for at eksisterende kunnskap formidles
til aktørene.
Kommunene har et særlig ansvar for byggavfall gjennom
byggesaksbehandling og tilsyn, jf. plan- og bygningsloven. Undersøkelsen
viser at kommunene i ulik grad har fulgt opp regelverket for bygg-
og anleggsavfall. I undersøkelsen blir det framhevet at det samlet
gir store utfordringer for god miljøsanering og innsamling av farlig avfall
fra bygg- og anleggsvirksomhet.
Kommunene har ansvar for at det er et tilstrekkelig
tilbud for levering av farlig avfall fra husholdningene og mindre
næringsdrivende, jf. avfallsforskriften. Det er variasjoner mellom kommunene
i hvor mye farlig avfall de samler inn per innbygger, og det samles
inn mindre mengder avfall enn det som oppstår.
Strategien for farlig avfall som gjaldt for
perioden 2008–2010, jf. St.prp. nr. 1 (2008–2009) for Miljøverndepartementet,
skal bidra til å øke kunnskapen om farlig avfall hos forbrukere
og næringsliv. Det er mange som har informasjonsansvar overfor forbrukere.
Informasjonen kommer fra mange aktører og forvaltningsnivåer og er
preget av enkeltkampanjer. Informasjonen framstår derfor som fragmentert
og lite langsiktig. Veiledningsmaterialet fra Miljøverndepartementet
og Klif til kommunene er gammelt og til dels utdatert. I undersøkelsen
blir det påpekt at selv om det i hovedsak er gjennomført hensiktsmessige
informasjonstiltak, kan det stilles spørsmål om Miljøverndepartementet
har sørget for god nok veiledning og informasjon overfor husholdningene
og kommunene.
Klif og Fylkesmannen skal regulere behandlingsanlegg
og mottaks- og mellomlagringsanlegg gjennom tillatelser, tilsyn
og regelverk. Med bakgrunn i Vest Tank-ulykken har Klif i perioden
2010–2011 gjennomgått og oppdatert tillatelser for behandlingsanlegg.
Undersøkelsen viser videre at mange av Fylkesmannens tillatelser
til mottaks- og mellom-lagringsanlegg er utdaterte med hensyn til
anleggenes nåværende drift, og det er ikke kapasitet hos Fylkesmannen til
å initiere oppdateringer. Verken Klif eller Fylkesmannen har etablert
prosedyrer som sikrer at tillatelsene er oppdatert.
I henhold til ikke lovfestede prinsipper om
forsvarlig saksbehandling skal myndighetene legge til rette for
saklighet, objektivitet og likebehandling i saksbehandlingen. Viktige
krav som stilles av Fylkesmannen til private anlegg som driver etter
tillatelse, blir ikke stilt gjennom forskriften som regulerer mindre
kommunale anlegg. Undersøkelsen viser at fylkesmennenes tillatelser
ikke er utformet på enhetlig måte og kan avvike mye fra Klifs mal.
Det stilles forskjellige krav i tillatelsene for like anlegg som
er etablert i ulike deler av landet, og Klif stiller strengere krav
til lagring, behandling og utslipp enn det fylkesmennene gjør. I
undersøkelsen blir det framhevet at det resulterer i forskjellsbehandling
av aktiviteter med like stor forurensningsfare. Det er i seg selv
uheldig sett i lys av det ikke lovfestede prinsippet om likebehandling.
Det blir også pekt på at det gir en risiko for at ikke alt farlig
avfall blir forsvarlig håndtert. Miljøverndepartementet opplyser
i sitt svarbrev at det er satt i gang et arbeid med å forskriftsfeste mer
enhetlige og tydelige krav til anlegg for mottak og mellomlagring
av farlig avfall.
Energi- og miljøkomiteen har lagt vekt på å
intensivere tilsyn med farlig avfall og kjemikalier, jf. Innst.
S. nr. 46 (2003–2004) og Innst. S. nr. 180 (2006–2007). Det påpekes
også at tilsynet skal være helhetlig, systematisk og risikobasert. Undersøkelsen
viser at tilsynsaksjonene som er ledet av Klif, har bidratt til
et mer helhetlig og systematisk tilsyn blant annet ved at det gjennomføres
tilsyn hos mange kontrollobjekter på kort tid, med et utgangspunkt
som skal sikre lik gjennomføring og avviksregistrering. Tilsynsfrekvensen
fra Fylkesmannen har også økt, men flere fylkesmenn gjennomfører
ikke tilsyn utover deltakelse i Klifs tilsynsaksjoner. Samtidig
viser undersøkelsen at tilsynet ikke er fullt ut risikobasert, at
tilsynsmetodene ikke er egnet til å avdekke alle typer avvik, og
at oppfølgingen av bedrifter med avvik er for svak.
Flere forhold svekker grunnlaget for å drive
et risikobasert tilsyn:
Manglende vedlikehold
og oppdatering av administrative databaser gjør det vanskeligere
å planlegge, gjennomføre og følge opp kontroller.
Mange av anleggene under Fylkesmannens
ansvarsområde er ikke gitt risikoklasse som angir tilsynsfrekvens.
Dagens system for gebyrfinansiering av
tilsyn hos Fylkesmannen fører til at kontroller som gir høyest inntekter,
i større grad prioriteres.
I tillegg til Klifs risikobaserte prioriteringer
blir tilsyn gjennomført fordi Klif blir varslet om miljøkriminalitet
gjennom tips. Slike tips kan bidra til å avdekke kritikkverdige
forhold i virksomhetene som ikke avdekkes gjennom den ordinære tilsynsvirksomheten.
Undersøkelsen viser at Klif ikke informerer på sine nettsider om hvordan
tips håndteres, og at direktoratet mangler systematiske rutiner
for tipshåndtering.
Undersøkelsen viser at Klifs og Fylkesmannens tilsyn
gjennomføres ved besøk på anleggene og visuell kontroll. Ut over
dette er tilsynene i stor grad basert på dokumentgjennomgang og
på intervjuer med ansatte på anleggene. Fylkesmannen og Klif etterprøver
i liten grad bedriftenes opplysninger om hvorvidt avfallet er riktig
merket, sortert, miljøsanert og behandlet gjennom å sørge for prøvetaking.
Det er grunn til å tro at det medfører at uforsvarlig håndtering
av farlig avfall ikke blir avdekket i tilstrekkelig grad.
Målet med refusjonsordningen for spillolje er
å stimulere til økt innlevering til godkjent behandling, jf. Miljøverndepartementets
budsjettproposisjoner. Undersøkelsen viser at mange anlegg ikke
fullt ut følger regelverket blant annet for prøvetaking, målinger
av volum og journalføring. Det fører til at det kan utbetales for høye
refusjonsbeløp. Klif følger opp at refusjonsanmodningene er i tråd
med regelverket, gjennom dokumentkontroll. En del forhold kan imidlertid
bare avdekkes ved inspeksjon på anleggene. Etter 2006 har miljømyndighetene
valgt å ikke kontrollere spilloljeordningen ved tilsyn. I undersøkelsen
stilles det spørsmål om Miljøverndepartementet i tilstrekkelig grad
følger opp at ordningen ikke misbrukes.
Bedrifter som bryter tillatelsen eller regelverket for
farlig avfall, kan møtes med reaksjoner fra Klif og Fylkesmannen.
Reaksjoner på overtredelse av gjeldende regelverk skal innskjerpes,
jf. Innst. S. nr. 180 (2006–2007). Det framkommer av undersøkelsen
at det i tilsynsrapportene som lages etter utførte tilsyn, ikke
har vært tydelig kommunisert hvilke avvik som er særlig alvorlige.
Klif har fra 2010 innført en ny mal for tilsynsrapporter der de
alvorlige avvikene synliggjøres bedre. Hos fylkesmannsembetene registreres
avvikene på ulik måte. I undersøkelsen blir det pekt på at oppfølgingspraksisen
har redusert bedriftenes evne til å identifisere de alvorligste
forholdene. Undersøkelsen viser videre at de samme bedriftene gjentatte
ganger får avvik ved tilsyn.
Tvangsmulkten skal være så stor at det ikke
skal lønne seg å fortsette med forurensende virksomhet. Undersøkelsen
viser at Fylkesmannen ikke vurderer størrelsen på tvangsmulkten
ut fra avviket, men i stor grad bruker standardbeløp. Lang behandlingstid
svekker også effekten av varsel om tvangsmulkt som reaksjon både
hos Klif og hos Fylkesmannen. Bruk av tvangsmulkt fungerer derfor
ikke som forutsatt.
Forurensningsmyndighetene har hjemmel til å trekke
tilbake eller endre en tillatelse som reaksjon på et brudd på regelverket.
Undersøkelsen viser at dette er et virkemiddel som ikke benyttes.
Ved brudd på forurensningslovens straffehjemmel kan bedriften anmeldes,
og saken kan eventuelt forfølges i rettssystemet. Selv om det har
vært store avfallssaker i rettssystemet, viser undersøkelsen at
alvorlige avvik og politianmeldte forurensningssaker i avfallsbransjen
i liten grad resulterer i straffesaker med påfølgende sanksjoner.
Det skyldes blant annet at det har vært vanskelig å etterprøve anleggenes
tillatelser rettslig, fordi tillatelsene er generelle og det er
uklart hva bedriftene har tillatelse til. Videre skyldes det mang-lende
kompetanse og manglende kapasitet hos lokale politimyndigheter.
I undersøkelsen blir det påpekt at det kan stilles spørsmål ved
om Klif og Fylkesmannen i tilstrekkelig grad utnytter reaksjonsmulighetene
de har for å bidra til økt etterlevelse av regelverket, slik Stortinget
har forutsatt.
Norge har sluttet seg til Basel-konvensjonens mål
om å minimere transport av farlig avfall over landegrensene, noe
som også er tatt opp i eksportforordningen. Farlig avfall skal så
langt det er praktisk mulig, behandles i det landet hvor avfallet
oppstår, og så nær opprinnelsesstedet som mulig. Energi- og miljøkomiteen
har bedt regjeringen være restriktiv med å gi eksporttillatelse
for spesialavfall dersom Norge kan håndtere samme type avfall, jf.
Innst. S. nr. 295 (2000–2001). Undersøkelsen viser at Klif i liten grad
gjennomfører kontroll for å avdekke ulovlig eksport av farlig avfall.
Undersøkelsen viser at eksport av farlig avfall har
økt. Klif skal behandle søknader om tillatelse til eksport av farlig
avfall. Eksportforordningen stiller detaljerte krav til myndighetenes
saksbehandling ved søknader om eksporttillatelse. Undersøkelsen
viser at Klifs saksbehandling i hovedsak følger regelverket. De
fleste eksporttillatelsene gis for farlig avfall som skal behandles
i de andre nordiske landene. Det gis også eksporttillatelser til
andre EU-land, også for sluttbehandling. Denne eksporten har også
økt. Myndighetene har ikke god oversikt over videreeksport fra landene
avfallet først eksporteres til. Dette innebærer en risiko for at
norsk avfall kan ende opp i land som ikke har kapasitet til å behandle
avfallet forsvarlig.
Klif er av den oppfatning at Norge har tilstrekkelig
sluttbehandlingskapasitet for alle avfallstyper. Miljøverndepartementet
ser i denne sammenhengen Norden som et felles marked for farlig
avfall i tråd med ministerrådserklæringen fra 1994. Norges største
anlegg for behandling av farlig avfall har kapasitet fram til 2024.
Etter det er nasjonal sluttbehandlingskapasitet avhengig av nyetablering
av behandlingsløsninger.
Eksport av farlig avfall ut av EU-EFTA-området for
sluttbehandling er forbudt, jf. eksportforordningen. Noe forordningen
derimot ikke stiller krav om, er tillatelse fra et lands myndigheter ved
eksport av produkter eller rene avfallsfraksjoner som skal til gjenvinning
i et EU-land. Undersøkelsen viser at en del ulovlig eksport av farlig
avfall skjer under dekke av å være produkter eller rene fraksjoner
som skal til gjenvinning. Ved at avfallet ikke klassifiseres som
farlig avfall, blir kravet om eksporttillatelse fra Klif omgått.
Noe av den ulovlige avfallseksporten fra Norge går til land utenfor
EU-EFTA-området som ikke har kapasitet til å behandle avfallet forsvarlig.
Eksportforordningen forplikter Norge til å føre tilsyn
med grenseoverskridende avfallstransport. Klif har inngått et samarbeid
med Toll- og avgiftsdirektoratet, men det er så langt gjennomført
få tilsyn med eksport av farlig avfall. Det er heller ikke implementert
tilstrekkelige systematiske rutiner for å avdekke forsøk på ulovlig
eksport.
Norge skal i henhold til eksportforordningen fastsette
regler om sanksjoner som gjelder ved brudd på bestemmelsene i eksportforordningen. Undersøkelsen
viser at myndighetene har få sanksjonsmuligheter mot ulovlig eksport
av farlig avfall. Dette fører til at myndighetene finner det lite
hensiktsmessig å gjennomføre tilsyn. Miljøverndepartementet opplyser
i sitt svarbrev at det er igangsatt et arbeid for å endre forurensningsloven
for å kunne styrke oppfølgingen av blant annet ulovlig eksport av
farlig avfall.
Klif, Sjøfartsdirektoratet, Toll- og avgiftsdirektoratet,
DSB og Kystverket har etter Vest Tank-ulykken utarbeidet et opplegg
for samarbeid for å bedre kontrollen av ulovlig eksport og import av
farlig avfall med tank- og bulkskip. Samarbeidet var ikke kommet
i gang da datainnsamlingen for denne undersøkelsen ble avsluttet
juni 2011. På bakgrunn av mang-lende regelmessig og risikobasert
tilsyn stilles det i undersøkelsen spørsmål om Miljøverndepartementet
i tilstrekkelig grad har fulgt opp sitt overordnede ansvar for å
sikre bedre kontroll med eksport av farlig avfall.
Miljøinformasjonsloven innebærer at offentlig sektor
har et hovedansvar for å ha og tilgjengeliggjøre miljøinformasjon.
Ifølge § 4 i økonomireglementet skal også alle virksomheter sikre
tilstrekkelig styringsinformasjon og et forsvarlig beslutningsgrunnlag,
slik at fastsatte mål og resultatkrav oppnås, og slik at ressursbruken er
effektiv.
SSBs statistikk over farlig avfall er viktig
for myndighetenes prioriteringer av tiltak. For de avfallstypene
det er sett nærmere på, viser undersøkelsen at det er store utfordringer
med å vurdere både mengder avfall som er samlet inn og som oppstår,
og dermed også mengden farlig avfall som ikke samles inn.
Avfallsprodusentene har ifølge avfallsforskriften
plikt til å angi avfallets innhold ved levering. Undersøkelsen viser
at mye avfall blir feildeklarert, og at det også gjøres feil ved
manuell overføring av data til deklarasjonsdatabasen Norbas. Feildeklarering
gir risiko for feilbehandling, noe som kan føre til negative miljøkonsekvenser,
arbeidsmiljøproblemer og ulykker ved anleggene.
Ifølge St.meld. nr. 46 (1988–1989) skal Miljøverndepartementet
sikre egnede systemer for overvåking av miljøtilstanden og resultatrapportering
og -oppfølging. Deklarasjonssystemet for farlig avfall er viktig
for statistikk og myndighetenes oppfølging av området. Deklarasjonssystemet
er særlig viktig for kontroll med avfallsprodusentenes leveringsplikt.
Det er ikke krav om rapportering av at avfallet har blitt behandlet.
Det framkommer gjennom undersøkelsen at en del av avfallet ikke
kan spores fram til sluttbehandling. Selv om myndighetene har andre
informasjonskilder for å dokumentere forsvarlig behandling, svekker
manglende dokumentasjon av forsvarlig behandling gjennom deklarasjonssystemet
forutsetningene for effektiv kontroll med innlevert avfall og et
risikobasert tilsyn.
I undersøkelsen blir det framhevet at vesentlige mangler
i Norbas for konkrete avfallsfraksjoner har konsekvenser for statistikken
og myndighetenes kontroll med innlevering og behandling av avfallet.
Som følge av svakheter i deklarasjonssystemet er det for eksempel
trolig registrert for mye amalgamavfall fra tannleger. Dette gjør
det vanskelig å vurdere hvor mye kvikksølv som blir samlet inn gjennom
innsamling av amalgamavfall fra tannleger. Det innebærer en risiko
for at en mindre del av dette avfallet blir samlet inn til forsvarlig
håndtering enn det myndighetene har lagt til grunn.
Dagens deklarasjonssystem er basert på innlevering
av papirskjema. Undersøkelsen viser at et elektronisk deklarasjonssystem
vil gi økonomiske besparelser for både myndighetene og bedriftene,
bedre kvalitet på opplysningene som oppgis, og større muligheter
for kontroll. Klif har siden 2004 arbeidet med å få på plass et
elektronisk deklarasjonssystem, men arbeidet er kommet kort. I undersøkelsen
blir det påpekt at det kan stilles spørsmål ved om Miljøverndepartementet
har bidratt nok for å få et mer velfungerende deklarasjonssystem
som kan bidra til bedre styringsinformasjon.
Databasen Forurensning anvendes av Klif og fylkesmannen
for å følge opp tilsynsobjektene. Undersøkelsen viser at flere viktige
opplysninger om bedrifter og gjennomførte tilsyn ikke er registrert
i databasen, spesielt av Fylkesmennene. Dette gjør det vanskeligere
å ha en systematisk oppfølging av området.
Klif registrerer dokumentasjon ved godkjent
eksport av farlig avfall i databasen Miljødata. Undersøkelsen viser
at ikke alt eksportert avfall blir registrert. Det innebærer at
statistikken viser for lav eksport. Klif framhever i svarbrevet
at kontrollrutinene er blitt skjerpet de siste tre årene, og at
dette har bidratt til at statistikken er blitt mye bedre ved at
all eksport blir registrert i databasen.
I undersøkelsen blir det framhevet at feil i
de sentrale administrative databasene kan bidra til at myndighetene
tar beslutninger på feil kunnskapsgrunnlag. Mangler i styringsinformasjonen
svekker også Klifs grunnlag for kontroll og prioritering av tiltak.
Ved salget av det tidligere statlig deleide
selskapet Norsas ble ikke eierskapet til den gebyrfinansierte deklarasjonsdatabasen
Norbas avklart av Miljøverndepartementet. Driften av deklarasjonssystemet
er derfor ikke blitt konkurranseutsatt, og Norsas har fortsatt å
drifte deklarasjonssystemet. I undersøkelsen blir det pekt på at
det medfører at Miljøverndepartementet ikke kan gi andre aktører
muligheten til å tilby en bedre tjeneste.
I kontraktene med Norsas har ikke Klif stilt
krav til hvordan Norsas skal skille oppdraget med drift av den statlige
refusjonsordningen for spillolje og deklarasjonssystemet fra sin
øvrige virksomhet som privat selskap. En konsekvens av dette er
at aktørene opplever det som uklart når Norsas opptrer på vegne
av miljømyndighetene, og når selskapet opptrer som privat aktør.
Veiledningsmateriale som er en del av driften av deklarasjonssystemet,
er bare tilgjengelig ved Norsas nettsider og framstår som veiledning
fra firmaet. I undersøkelsen blir det trukket fram at uklarheter
om hva som er myndighetenes anbefalinger, kan svekke etterfølgelse
av regelverket.
Stortinget har forutsatt at praktisk talt alt
farlig avfall skal tas forsvarlig hånd om og enten gå til gjenvinning
eller være sikret tilstrekkelig nasjonal behandlingskapasitet.
Riksrevisjonen ser positivt på at det er iverksatt en
rekke tiltak som har bidratt til at stadig mer farlig avfall blir
tatt forsvarlig hånd om, og at virkemidlene på området i hovedsak
fungerer godt. Det er likevel farlig avfall som ikke blir samlet
inn. Det er også innsamlet avfall som ikke blir forsvarlig håndtert.
Dette gir risiko for forurensning av miljøet og skader på mennesker
og dyr. Etter Riksrevisjonens oppfatning er det derfor flere forhold
Miljøverndepartementet bør gripe fatt i for å bidra til at mer farlig
avfall blir tatt forsvarlig hånd om. Det omfatter å sikre bedre
styringsinformasjon, å styrke kontrollen med eksport og å styrke
oppfølgingen av innsamling av farlig avfall fra skip, EE-avfall
og oljeavfall. Det er også viktig å videreutvikle det gode arbeidet
som er gjennomført på tilsynsområdet de senere årene.
Det er avdekket store svakheter i Sjøfartsdirektoratets
og Fylkesmannens oppfølging og kontroll med innlevering av farlig
avfall fra skipsfart i norske havner. Riksrevisjonen vil i denne
sammenhengen minne om at manglende innlevering av farlig avfall
fra skip øker risikoen for utslipp av olje og kjemikalier i havet.
Sjøfartsdirektoratet er underlagt Miljøverndepartementet i saker som
dreier seg om miljøforhold knyttet til det enkelte skip og vern
av det marine miljø. Riksrevisjonen forventer en tettere oppfølging
av direktoratets forpliktelser til å føre tilsyn med innlevering
av avfall fra skip.
Det framkommer av undersøkelsen at mye EE-avfall
ikke blir samlet inn. Undersøkelsen dokumenterer at en del EE-avfall
havner i restavfallet eller blir ulovlig eksportert. Dette gir en
risiko for at avfallet ikke blir forsvarlig behandlet. Riksrevisjonen
forutsetter at Miljøverndepartementet fortsetter sin tette oppfølging
av området for å styrke innsamlingen av EE-avfall.
Undersøkelsen viser videre en økning i mengden oljeavfall
som samles inn, og at mindre oljeholdig avfall går til ukjent håndtering.
Samtidig viser undersøkelsen at oljeavfall utgjør den største mengden
farlig avfall som går til ukjent håndtering, selv om statistikken
er usikker for denne avfallstypen. Det kan være vanskelig å avgjøre
om oljen er avfall eller produkt, og dermed avgjøre hvilket regelverk
den kommer inn under. Avfallsprodusentene har ansvar for å vurdere
hvorvidt rester etter produksjonen faller inn under regelverket
for farlig avfall. Det er likevel grunn til å peke på at miljømyndighetene
har et ansvar for at det foreligger tilstrekkelig praktisk veiledningsmateriale
som kan hjelpe bedriftene å følge regelverket. Klif har også ansvar
for å følge opp området med hensiktsmessige tilsyn.
Det er bedriftenes og returselskapenes ansvar
å oppgi riktige opplysninger til myndighetene. Samtidig viser undersøkelsen
at ved etterprøving av innrapporterte opplysninger blir det avdekket alvorlige
feil og mangler. Riksrevisjonen vil derfor understreke betydningen
av at Klif og Fylkesmannen etterprøver opplysningene som blir innrapportert,
og videreutvikler effektive metoder for kontroll og tilsyn.
Riksrevisjonen har merket seg at Klif har prioritert
tilsyn med farlig avfall høyt de senere årene og har styrket samarbeidet
med andre etater. Det er etter Riksrevisjonens oppfatning spesielt
viktig at Klif videreutvikler samarbeidet med Direktoratet for samfunnssikkerhet
og beredskap når det gjelder tilsyn med avfallstyper som faller
inn under begge direktoratenes ansvarsområder. Riksrevisjonen ser
videre positivt på Klifs tilrettelegging av tilsynsaksjoner rettet
mot avfallsprodusentene og anlegg som håndterer farlig avfall. Det
er viktig at direktoratet fortsetter veiledningen av Fylkesmannen
for å sikre et mer helhetlig og risikobasert tilsyn.
Riksrevisjonen konstaterer at kontrollen med
eksport av farlig avfall er utilstrekkelig. Det er grunn til å påpeke
at det er risiko for at farlig avfall blir eksportert videre ut
av EU-EFTA-området. Riksrevisjonen er av den oppfatning at Klif i
større grad bør kontrollere om avfallseksport med myndighetenes
tillatelse blir gjennomført i henhold til tillatelsen. Det er videre
viktig å framheve at det er gjennomført få tilsyn for å avdekke
ulovlig avfallseksport. Etter Riksrevisjonens oppfatning er det
positivt at det er etablert et samarbeid mellom Klif og andre myndigheter for
å kunne kontrollere ulovlige avfallstransporter. Riksrevisjonen
forventer at samarbeidet resulterer i risikobaserte kontroller som
kan bidra til at flere aktører følger gjeldende regelverk.
Det framkommer av undersøkelsen at det er feil og
mangler i de administrative databasene Klif har ansvar for. Etter
Riksrevisjonens oppfatning bidrar feil og mangler i databasene til
å svekke myndighetenes forutsetninger for en effektiv kontroll med
innlevering og videre håndtering av farlig avfall. Riksrevisjonen
har merket seg at Klif arbeider med å utvikle et elektronisk deklarasjonssystem,
og stiller spørsmål ved om Miljøverndepartementet har bidratt nok
til å få et mer velfungerende deklarasjonssystem.
Miljøverndepartementet har et overordnet ansvar
for å bidra til at farlig avfall blir tatt forsvarlig hånd om. Området
er sammensatt, med mange avfallstyper, en rekke aktører, ulike forvaltningsnivåer
og flere virkemidler. Riksrevisjonen mener derfor at Miljøverndepartementet fortsatt
må ha en bred tilnærming for å nå målene på området. Riksrevisjonen
minner også om at Miljøverndepartementet har ansvar for å samordne
arbeidet og vurdere om utviklingen på området er tilfredsstillende.
Det er særlig viktig at departementet bedrer
oppfølgingen av regelverket, spesielt for avfall fra skip, oljeavfall
og produsentansvarsordningene for EE-avfall. Bedre informasjon overfor
befolkningen, bedrifter og kommuner er sentralt for å kunne nå målene
på avfallsområdet. Det er også viktig at departementet legger til
rette for en fortsatt prioritering og videreutvikling av tilsynet
med håndtering og eksport av farlig avfall.
Saken har vært forelagt Miljøverndepartementet, og
statsråden har i brev av 18. november 2011 svart:
«(…)
Det nasjonale målet om at praktisk
talt alt farlig avfall skal tas forsvarlig hånd om og enten gå til gjenvinning
eller være sikret tilstrekkelig nasjonal behandlingskapasitet ligger
til grunn for myndighetenes arbeid med innsamling, mottak, behandling
og eksport av farlig avfall, jf. Prop. 1 S (2009–2010) Miljøverndepartementet
og St.meld. nr. 14 (2006–2007) Sammen for et giftfritt miljø – forutsetninger
for en tryggere fremtid og Innst. S. nr. 180 (2006–2007).
Det
er svært viktig å sikre forsvarlig håndtering av farlig avfall.
Farlig avfall skal håndteres særskilt fordi det kan medføre alvorlige
forurensningsproblemer eller fare for skade på mennesker eller dyr.
Miljøvernmyndighetene har iverksatt en rekke tiltak gjennom mange
år for å øke innsamlingen og sikre forsvarlig behandling. Miljøverndepartementet
presenterte i St.meld. nr. 21 (2004–2005), jf. Innst. S. nr. 228
(2004–2005) en strategi for farlig avfall. Strategien la opp til
en særlig innsats mot tolv typer farlig avfall. Disse var prioritert
fordi faren for spredning av miljøgifter var stor, eller fordi det
var store mengder som gikk til ukjent disponering og kunne gi vesentlig
lokal forurensning. Strategien er senere revidert, og i Klima- og
forurensningsdirektoratets strategi for farlig avfall for perioden
2008–2010 har innsatsen særlig vært rettet mot økt innsamling av
farlig avfall med prioriterte miljøgifter, og innsats mot ulike
fraksjoner av farlig avfall med større mengder som går til ukjent
disponering.
Riksrevisjonen fremhever i sin rapport
at det er iverksatt en rekke tiltak som har bidratt til at stadig
mer farlig avfall blir tatt forsvarlig hånd om og at virkemidlene
i hovedsak fungerer godt. Det er likevel farlig avfall som går til
ukjent håndtering, og det er etter Riksrevisjonen oppfatning flere
forhold Miljøverndepartementet bør følge opp videre.
Riksrevisjonen
peker på Miljøverndepartementets overordnede ansvar for å samordne
arbeidet, vurdere om utviklingen på området er tilfredsstillende
og bedre oppfølgingen av regelverket. Jeg vil understreke at arbeidet
med å sikre forsvarlig håndtering av farlig avfall er høyt prioritert
og at Miljøverndepartementet løpende vurderer utviklingen på området
og om virkemidlene fungerer etter intensjonen. Faglige vurderinger
og råd innhentes fra Klima- og forurensningsdirektoratet. Utviklingen
på området vurderes i forhold til nasjonale mål, og på grunnlag
av statistikk over innsamlede mengder farlig avfall. Vi er også
aktive i utforming og oppfølging av det arbeidet som skjer i EU
og under den globale Basel-konvensjonen. Oppfølgingsbehov som identifiseres,
herunder behov for videreutvikling og endring av virkemidler, følges
blant annet opp gjennom tildelingsbrev og oppdrag til Klima- og
forurensningsdirektoratet og Sjøfartsdirektoratet, og i strategiene
for farlig avfall. Det rapporteres om status på feltet i Miljøverndepartementets
budsjettproposisjon og i stortingsmeldinger. På tilsvarende måte
følger Klima- og forurensningsdirektoratet opp fylkesmennenes miljøvernavdelinger
gjennom det årlige embetsoppdraget, der farlig avfall har vært prioritert
de seinere årene.
Norge var det første landet i Europa
som etablerte en returordning for kasserte elektriske og elektroniske
produkter, og er blant de land med høyest innsamlet mengde pr. innbygger. Riksrevisjonen
peker på at det fortsatt er mye elektrisk og elektronisk avfall
som ikke blir samlet inn, og forutsetter at Miljøverndepartementet fortsetter
sin tette oppfølging av området. Dette er i tråd med min intensjon,
høyere innsamling av elektrisk og elektronisk avfall er blant de
viktigste områdene fremover. Det er allerede igangsatt arbeid med
endringer i regelverket for å styrke innsamlingen. Jeg har også
tatt et initiativ overfor bransjen for å sikre en vesentlig høyere innsamling
av småelektronikk.
Riksrevisjonen tar opp at det er
en økning i mengden oljeavfall som samles inn og at mindre slikt
avfall nå går til ukjent håndtering, men at dette avfallet samtidig
utgjør den største mengden farlig avfall til ukjent håndtering,
og således er en utfordring. Jeg viser til at økt innsamling av
oljeholdig avfall har vært av et av de prioriterte områdene i Klima-
og forurensningsdirektoratets strategi for farlig avfall 2008–2010,
og oppfølging av dette fortsetter. Informasjon til bransjen og tilsyn
med mottaks- og behandlingsanlegg er styrket. Klima- og forurensningsdirektoratet
og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap samarbeider om tilsyn
på området.
Riksrevisjonen understreker at bedre informasjon
overfor befolkningen, bedrifter og kommuner er sentralt for å kunne
nå målene på avfallsområdet. Arbeid for å øke kunnskapen om farlig
avfall hos forbrukere og næringsliv er en svært viktig del av myndighetenes
arbeid med økt innsamling av farlig avfall, og videreutvikling av
veiledningsmateriale og informasjonstiltak vil fortsette. Det skal
blant annet opprettes et eget nettbasert verktøy for kommunene –
miljøkommune.no. Første del kommer våren 2012, og skal bidra til
at kommunale saksbehandlere får veiledning som er direkte rettet mot
kommunens behov.
Miljøvernmyndighetene har opprioritert
tilsyn med farlig avfall gjennom flere år og styrket samarbeidet
med andre etater om slikt tilsyn. Riksrevisjonen peker likevel på
et klart behov for å videreutvikle samarbeidet med andre etater
og fortsette veiledningen av Fylkesmannen. Jeg er enig i at videreutvikling
av tilsynsarbeidet og samarbeidet med andre etater er viktig og
dette vil fortsatt bli prioritert.
Riksrevisjonen
anser at kontrollen med eksport av farlig avfall er utilstrekkelig.
Det påpekes i undersøkelsen at det er risiko for at farlig avfall blir
eksportert videre ut av EU/EFTA-området og at det innebærer en risiko
for at norsk avfall kan ende opp i land uten kapasitet til å behandle dette
forsvarlig. Eksport av farlig avfall til land utenfor EU/EØS og
OECD er forbudt gjennom EUs forordning 1013/2006 om grensekryssende transport
av avfall. Jeg vil vise til at land vi eksporterer slikt avfall
til omfattes av det samme regelverket. Et viktig prinsipp i forordningen
er at landene ikke uten videre kan avslå eksport av avfall til gjenvinning,
og mye av det avfallet Norge eksporterer til andre land har gjenvinning som
formål.
Videre mener Riksrevisjonen det er gjort få
tilsyn for å avdekke ulovlig avfallseksport. Jeg vil vise til at
arbeidet med å avdekke og følge opp ulovlig eksport og import av
farlig avfall er vesentlig styrket de senere årene, både gjennom
tilsyn og ved arbeid med styrking og oppfølging av regelverket.
Klima- og forurensningsdirektoratet gjennomførte i 2008 og 2009
aksjoner med kontroll både ved de viktigste grensestasjonene og havnene
i samarbeid med Tollvesenet. Det er gjennomført nærmere 200 kontroller
på dette området disse to årene. Også i 2010 og 2011 er det gjennomført
kontroller blant annet etter tips fra tollmyndighetene. Klima- og
forurensningsdirektoratet har utarbeidet rutiner og opplegg for praktisk
samarbeid med Tollvesenet for å hindre ulovlig eksport av farlig
avfall, og det er inngått en formell samarbeidsavtale. I tillegg
er eksport av avfall satt opp som fast tema for flere andre typer
tilsyn som gjennomføres av miljømyndighetene. Det er avdekket flere
tilfeller av ulovlig eksport gjennom disse tilsynene. Klima- og forurensningsdirektoratet
behandler hvert år ca 300 meldinger om eksport av avfall, og har
en tett dialog med de andre nordiske landene om dette arbeidet.
Klima-
og forurensningsdirektoratet har i samarbeid med Sjøfartsdirektoratet,
Toll- og avgiftsdirektoratet, Direktoratet for samfunnssikkerhet og
beredskap og Kystverket utviklet et opplegg for å bedre kontrollen
med ulovlig eksport og import av farlig avfall med tank- og bulkskip. Dette
kontrollopplegget testes ut og videreutvikles. I undersøkelsen vises
det også til at myndighetene har få sanksjonsmuligheter mot ulovlig
eksport av farlig avfall. Jeg er enig i at sanksjonsmulighetene
ikke er gode nok, og vil vise til at det er igangsatt arbeid for
å styrke regelverket på dette området.
Vi arbeider
med en ny avfallsmelding. Videre oppfølging av Riksrevisjonens bemerkninger
vil bli vurdert i arbeidet med denne.»
Det overordnede målet på avfallsområdet er å sørge
for at skadene fra avfall blir så små som mulig på mennesker og
naturmiljø. Stortinget har forutsatt at praktisk talt alt farlig
avfall skal tas forsvarlig hånd om og enten gå til gjenvinning eller
være sikret tilstrekkelig nasjonal behandlingskapasitet. Norge skal
også hindre ulovlig eksport av farlig avfall.
Riksrevisjonens undersøkelse viser at stadig
mer farlig avfall blir tatt forsvarlig hånd om, og at tilsynet på
området er blitt forbedret. Det er imidlertid fortsatt farlig avfall
som ikke blir samlet inn. Det er også innsamlet avfall som ikke
blir forsvarlig håndtert, eller som eksporteres ulovlig. Dette gir
risiko for forurensning av miljøet og skader på mennesker og dyr.
Miljøverndepartementet viser i sitt svar at det er en løpende oppfølging
av området, og at flere tiltak er iverksatt, blant annet styrket
tilsyn og informasjon til bransjen, arbeid med endringer i regelverket
for å styrke innsamlingen av småelektronikk, og utvikling av et
nytt nettbasert verktøy for kommunene. Riksrevisjonen ser positivt
på dette, og vil vurdere om tiltakene bidrar til at mer farlig avfall
samles inn og blir forsvarlig behandlet gjennom oppfølgingen av
undersøkelsen. Riksrevisjonen forutsetter i denne sammenhengen at
kvaliteten på databaser og statistikk blir bedre for å sikre et
godt grunnlag for oppfølging.
Riksrevisjonen har videre merket seg at grensekontrollen
med eksport av farlig avfall er blitt styrket, men understreker
betydningen av at dette arbeidet styrkes ytterligere gjennom et regelmessig
og risikobasert tilsyn for å stanse den ulovlige eksporten av avfall.
Riksrevisjonen vil i denne sammenhengen minne om betydningen av
å kontrollere om opplysningene om avfallet og behandlingen av dette
er i tråd med eksporttillatelsen som er gitt av miljømyndighetene.
I den grad det er hensiktsmessig, kan kontrollen skje i samarbeid
med myndighetene i andre land.
Miljøverndepartementet viser i sitt svar til
Riksrevisjonen at Sjøfartsdirektoratet følges opp gjennom tildelingsbrev
og oppdrag. Undersøkelsen viser store svakheter i Sjøfartsdirektoratets
kontroll med innlevering av farlig avfall fra skipsfart i norske
havner. Riksrevisjonen forventer en mer aktiv oppfølging av Sjøfartsdirektoratet
fra Miljøverndepartementet for å sikre bedre kontroll på området.
Riksrevisjonen merker seg for øvrig at Miljøverndepartementet
arbeider med en stortingsmelding på avfallsområdet og er fornøyd med
at departementet vil følge opp Riksrevisjonens bemerkninger i arbeidet
med denne meldingen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jette F. Christensen, Martin Kolberg og Marit Nybakk, fra Fremskrittspartiet,
lederen Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen og Øyvind Vaksdal, fra
Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H.
Langeland, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Kristelig
Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, og fra Venstre, Trine Skei Grande,
viser til at det overordnede målet på avfallsområdet er å sørge for
at skadene fra avfall blir så små som mulig på mennesker og naturmiljø.
Stortinget har forutsatt at praktisk talt alt farlig avfall skal
tas forsvarlig hånd om og enten gå til gjenvinning eller være sikret
tilstrekkelig nasjonal behandlingskapasitet. Norge skal også hindre
ulovlig eksport av avfall. Komiteen vil vise til
at myndighetene har en rekke virkemidler, blant annet økonomiske,
for å nå Stortingets mål.
Komiteen ser positivt på at Riksrevisjonens undersøkelse
viser at stadig mer farlig avfall blir tatt forsvarlig hånd om og
at tilsynet på området er for-bedret, selv om det fortsatt er farlig
avfall som ikke blir innsamlet og det er innsamlet avfall som ikke
blir forsvarlig håndtert eller eksporteres ulovlig. Komiteen vil
understreke viktigheten for miljø, mennesker og dyr av at farlig
avfall blir tatt hånd om etter fastsatte regler. Komiteen ser
det derfor i likhet med Riksrevisjonen som positivt at Miljøverndepartementet
viser til at tiltak vurderes løpende og at flere tiltak er iverksatt,
blant annet styrket tilsyn og informasjon til bransjen og arbeid
med endringer i regelverket for å styrke innsamlingen av småelektronikk. Komiteen legger
til grunn at Riksrevisjonens forutsetning om at kvaliteten på databaser
og statistikk forbedres for å sikre et godt grunnlag for oppfølging
etterleves.
Komiteen viser til at Riksrevisjonen
understreker betydningen av at grensekontrollen med eksport av farlig
avfall styrkes ytterligere gjennom et regelmessig og risikobasert
tilsyn for å stanse den ulovlige eksporten av avfall. Komiteen vil
som Riksrevisjonen understreke viktigheten av å kontrollere om opplysningene
om avfallet og behandlingen av dette er i tråd med eksporttillatelsen
som er gitt av miljømyndighetene.
Komiteen viser til at Riksrevisjonens
undersøkelse har påpekt store svakheter i Sjøfartsdirektoratets
kontroll med innlevering av farlig avfall fra skipsfart i norske
havner. Komiteen ber Miljødepartementet følge opp
Sjøfartsdirektoratet slik at en bedre kontroll på dette området sikres.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at disse partiene allerede i desember 2009 fremmet forslag om
en helhetlig gjennomgang av avfallspolitikken, jf. Dokument 8:40
S (2009–2010).
Komiteen viser ellers
til at Miljøverndepartementet arbeider med en stortingsmelding om
avfallshåndtering og at departementet her vil følge opp Riksrevisjonens
bemerkninger.
Komiteen har ellers
ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Dokument 3:7 (2011–2012) – om Riksrevisjonens
undersøkelse om håndtering av farlig avfall – vedlegges protokollen.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 27. mars 2012
Anders Anundsen |
Per Olaf Lundteigen |
leder |
ordfører |