Regjeringen vil:
innenfor de gitte
handelspolitiske rammer, legge til rette for økt produksjon av landbruksvarer som
det er naturgitt grunnlag for og som markedet etterspør, slik at
selvforsyningsgraden kan opprettholdes om lag på dagens nivå.
legge større vekt på innretning av virkemidlene ut
fra distriktspolitiske hensyn, slik dette er målrettet gjennom de
distriktspolitiske virkeområdene.
sikre utøverne i landbruket en inntektsutvikling og
sosiale vilkår på linje med andre grupper. Regjeringen vil derfor
videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken i landbruket med utgangspunkt
i den landbrukspolitikken som er ført etter 2005.
bruke investeringsvirkemidlene slik at
de bidrar til økt lønnsomhet og produktivitet, og gjennom det bidrar
til en variert bruksstruktur over hele landet.
sikre et importvern som gir beskyttelse
gjennom hele verdikjeden og utnytte handlingsrommet for å føre en
nasjonal landbrukspolitikk.
arbeide internasjonalt for anerkjennelse
av retten til produksjon av mat for egen befolkning.
ved en eventuell ny WTO-avtale, ta i bruk
alle de virkemidler avtalen gir til å sikre norsk landbruksproduksjon
og norsk næringsmiddelindustri. Ved en slik avtale må det gis kompensasjon for
tap av inntekt.
bidra til forutsigbare rammebetingelser
og invitere aktørene i matkjeden til å komme med innspill for å
utforme rammebetingelser for en godt fungerende norsk matkjede med
nødvendig konkurransekraft.
En eventuell ny WTO-avtale vil innebære betydelige
utfordringer i form av tollreduksjoner og etablering av importkvoter
for viktige norske landbruksvarer der importen har vært liten eller ingen.
Skjerming av viktige sektorer gjennom sensitiv behandling med mindre
tollkutt, kombinert med overgang til prosenttoll, vil gi et nasjonalt
handlingsrom til å sikre et levedyktig norsk landbruk i alle deler
av landet.
Landbruksforhandlingene er en del av den brede forhandlingsrunden
som ble vedtatt igangsatt på WTOs ministerkonferanse i Doha i 2001.
Det siste utkastet til avtaletekst på landbruk er fra desember 2008.
Forhandlerne har ikke lyktes i å oppnå fremgang på de uløste spørsmålene
fra forhandlingstekstene fra 2008, og det er lite som tyder på et
gjennombrudd i WTO-forhandlingene i 2012. Boks 4.1 i meldingen gir
en oversikt over viktige forslag til nye bestemmelser i utkast til
rammeavtale (modaliteter) for landbruk som berører Norge.
Den eksisterende WTO-avtalen har i første rekke
medført begrensninger i utformingen av markedsordningene, samtidig
som importvernet for enkelte varer over tid gir svakere beskyttelse i
forhold til norsk prisnivå. En eventuell ny WTO-avtale vil forsterke
dette. I tillegg vil den legge ytterligere begrensninger på bruken
av internstøtte. Regjeringen anser hovedtrekkene i desemberteksten
fra 2008 å være nær grensen for hva Norge kan slutte seg til med
utgangspunkt i våre mål for landbruks- og matpolitikken.
Alle former for eksportstøtte vil bli avviklet
innen utgangen av 2013 under forutsetning av at det foreligger en
WTO-avtale innen den tid. Avvikling av eksportstøtten ved implementering
av en eventuell ny WTO-avtale kan i første rekke få konsekvenser
for RÅK-varer og ost, men også for markedsregulering av kjøtt, smør
og egg.
Ved en ny WTO-avtale vil det norske prisnivået på
korn/kraftfôr komme under press ved lave verdensmarkedspriser og
produktspesifikk AMS bli en reell begrensning for kornsektoren.
Ved en ny WTO-avtale må også markedsordningen for melk gjennomgås
på nytt. Det vil være viktig å kunne beholde både kronetoll og prosenttoll
for en del toll-linjer. Med sensitiv behandling vil denne sektoren
ha et tilfredsstillende importvern også etter en ny WTO-avtale.
Ved en ny WTO-avtale må markedsordningene for svinekjøtt, sau/lam
og egg legges om.
For poteter, grønnsaker, frukt og bær er situasjonen
allerede i dag at prisene innenlands er under press fra import.
Ved en ny WTO-avtale vil konkurransesituasjonen for norsk vare bli
utfordrende på grunn av omfattende tollkutt.
Etter EØS-avtalens artikkel 19 skal avtalepartene
med to års mellomrom gjennomgå vilkårene for handelen med basis
landbruksvarer med sikte på en gradvis liberalisering. I januar 2010
ble Norge og EU enige om en ny artikkel 19-avtale. Avtalen fikk
enstemmig samtykke i Stortinget i april 2011 og vil trolig bli iverksatt i januar
2012.
EØS-avtalens protokoll 3 regulerer handel med bearbeidede
landbruksvarer. Ordningen skal utjevne konkurransevilkårene for
produsenter av bearbeidede landbruksvarer i EØS-området og gi grunnlag
for økt handel. Gjeldende protokoll 3-avtale ble iverksatt med virkning
fra 1. november 2004. Fra EUs side er det bedt om nye forhandlinger
om protokoll 3, uten at det er sett grunnlag for det fra norsk side.
Importen av bearbeidede landbruksvarer til Norge
har økt med 8–10 prosent hvert år siden 2000. Ettersom de bearbeidede
varene har et betydelig innhold av råvarer som melk og korn, er denne
importen i praksis også en utfordring for norsk råvareproduksjon.
Om lag 15 prosent av norsk melkeproduksjon inngår i bearbeidede
varer.
EFTA-avtalene har som mål å styrke norsk næringsliv
i et globalt marked. Handelsavtalene bidrar til å øke norsk eksport
av varer og tjenester, og legger samtidig til rette for økt import
til Norge. Landbruk er et viktig og krevende forhandlingsområde
i EFTA-forhandlingene. For landbruksvarer har Norge betydelig toll
på en rekke produkter, og mange av våre forhandlingsmotparter har
forventninger om tollreduksjoner. På bearbeidede jordbruksprodukter
tilbyr EFTA de samme tollreduksjoner som gis til EU. Regjeringen
vil arbeide for å oppnå bedre betingelser for landbruksvarer med
eksportpotensial innenfor rammen av EFTA-avtalene.
Det er ført en ambisiøs politikk i forhold til
verdens 64 fattigste land. Disse landene har nå toll- og kvotefri
markedsadgang for alle varer inn til det norske markedet. Vilkår
for import av kjøtt fra det sørlige Afrika vil bli avveid i forhold
til omfanget av grasbasert kjøttproduksjon i Norge, og omfanget
av GSP-ordningen for Namibia, Botswana og Swaziland vil bli vurdert.
Av den totale importen av jordbruksvarer på
ca. 35 mrd. kroner i 2010 kom i overkant av 20 prosent fra u-landene.
U-landenes andel av den totale importen av landbruksvarer har økt
de siste årene.
De fire store kjedene, NorgesGruppen, Coop Norge,
Rema 1000 og Ica Norge har hatt en stadig økende markedsandel, og
stod i 2009 for så godt som 100 prosent av netto omsetning for dagligvarebutikker.
I kombinasjon med store innkjøpsvolumer har såkalt vertikal integrasjon
i verdikjeden, der handelsleddet også har kontroll over distribusjon
og produksjon, skapt utfordringer for råvareprodusenter og næringsmiddelbedrifter.
Næringsmiddelindustrien i Norge har generelt
et høyt kostnadsnivå sammenlignet med andre land. Et sterkt importvern
og andre virkemidler for å være konkurransedyktige er derfor viktig. Politiske
ønsker om matsikkerhet, produksjon og sysselsetting i hele landet,
bevaring av biologisk mangfold, kulturlandskapets og naturens funksjon
som karbonlager er andre forhold som bidrar til høyt prisnivå på
mat. Internasjonalt er næringsmiddelindustrien karakterisert av
kostnadspress og krav om effektiv produksjon. Utviklingen går i
retning økt internasjonal konkurranse også for den norske industrien.
Det er behov for betydelige investeringer for å effektivisere produksjonen
og redusere kostnadene i matindustrien i årene framover.
Det har i flere tiår vært et mål å utnytte arealressursene
i hele landet for å dekke etterspørselen på hjemmemarkedet etter
varer vi har naturgitte forutsetninger for å produsere, innenfor
de gitte handelspolitiske rammer. En høy produksjon av råvarer i
jordbruket forutsetter at de beste arealene brukes til de mest varmekrevende
vekstene, mens det grasbaserte husdyrholdet reserveres for områdene
med vanskeligere vekstvilkår. Den geografiske produksjonsfordelingen
er et viktig grunnlag for et omfattende norsk jordbruk, og for jordbrukets
produksjon av fellesgoder for samfunnet.
Mens samlet produksjon øker, drives jordbruket gjennom
et avtagende antall bedrifter samtidig som eiendomsstrukturen er
relativt stabil. For husdyrproduksjonene har reduksjonen i antall bedrifter
med de ulike dyreslagene økt klart det siste tiåret. Antall bedrifter
med melkeproduksjon er nesten halvert siden 1999, når samdrifter telles
som 1 bedrift. Om lag 4 700 eiendommer har sin melkekvote i samdrift
i 2010. En økende andel av jordbruksarealet drives på leiebasis. Om
lag 40 prosent av arealet er nå leid, og i gjennomsnitt leier hver
jordbruksbedrift 85 dekar.
Jordbrukssektorens realinntekt (målt som vederlag
til arbeid og egenkapital i Totalkalkylen) økte kraftig etter inntektsopptrappingen
på slutten av 70-tallet. Deretter har realinntekten vært fallende,
inntil de siste årene. Regnet per årsverk har realinntekten, med
årlig variasjon, ligget på om lag samme nivå, men med en markert
økning etter 2006.
Investeringsbehovet er høyt, både på grunn av slitasje,
nye driftsmåter og som følge av offentlige pålegg av dyrevelferdshensyn.
Egenkapitalandelen har falt med 6 prosentpoeng fra 2000 til 2010.
Tall fra NILFs driftsgranskinger viser at gjeld per bedrift har
økt til ca. 1,7 mill. kroner i 2008. Gjeldsandelen var både i 2008
og 2009 på 45 prosent. Gjelda for de yngste er om lag 3 mill. kroner.
Gjeld og gjeldsprosent øker med økende størrelse på bedriften. Tall
fra Budsjettnemnda for jordbruket viser at jordbruket den siste
tiårsperioden har hatt en årlig vekst i arbeidsproduktiviteten på
6 prosent.
Regjeringen vil legge til rette for et fortsatt
aktivt jordbruk over hele landet. I sin undersøkelse av måloppnåelse
og styring i jordbruket påpekte Riksrevisjonen (Dokument 3:12 (2009–2010)) at
det både er risiko for at dette målet ikke nås og at det er behov
for klarere operasjonalisering av målet. Markedskreftene virker
i retning av sentralisering, og forekomsten av skalafordeler i produksjonene
gjør at målet krever aktiv bruk av virkemidler for at det skal kunne
nås. Regjeringen mener derfor det er nødvendig med en tydeligere
distriktsprofil i landbrukspolitikken. Det skal legges større vekt
på innretting ut fra distriktspolitiske hensyn, slik dette er målrettet
gjennom de distriktspolitiske virkeområdene. Dette krever bl.a.
fortsatt styrking av det grasbaserte husdyrholdet og at det med
de økonomiske virkemidlene legges til rette for lønnsom drift i ulik
skala, slik at en variert bruksstruktur kan opprettholdes. Utnytting
av beiteressursene i utmarka skal opprettholdes eller økes innenfor naturens
bærekraft og markedet for produktene. Økt produksjon vil, over tid,
forutsette at ressursene tas i bruk der de finnes. En slik distriktsprofil
vil ikke minst være viktig for beitenæringene og for samisk jordbruk.
Regjeringen vil særlig legge følgende resultatindikatorer
til grunn for vurdering av måloppnåelsen i forhold til målet om
et aktivt landbruk over hele landet:
utviklingen i fordelingen
av produksjonsvolumet av melk og grasbaserte kjøttslag
utviklingen i fordelingen av totalt og
fulldyrket jordbruksareal
utviklingen i fordelingen av sysselsettingen
i landbruket
Budsjettstøtten til jordbruket utgjør en vesentlig del
av virkemidlene. Bevilgningen til gjennomføring av jordbruksavtalen
utgjorde om lag 13 mrd. kroner i 2010. I tillegg har det særskilte jordbruksfradraget
ved ligningen en verdi før skatt på om lag 1,4 mrd. kroner. Om lag
85 prosent av den direkte produsent-rettede støtten ytes til det
grasbaserte husdyrholdet, mens om lag 3 prosent går til kraftfôrkrevende
produksjoner. Av investeringsstøtten går også om lag 85 prosent
til det grasbaserte husdyrholdet. Velferdsordningene har vært prioritert
de siste 5 årene. Miljøsatsingen over jordbruksavtalen gjennomføres
nå innenfor ordninger med en samlet bevilgning på om lag 4,6, mrd.
kroner.
Norge er ett av svært få land som har støtteordninger
som faller innenfor definisjonen av Blå støtte i WTO. Ved en eventuell
ny WTO-avtale må Norge redusere Blå støtte med minst 600 mill. kroner
fra det nivået som er rapportert til WTO for 2009. Regjeringen vil
gjennomføre en vurdering av landbrukspolitiske konsekvenser av en
omlegging av støtteordninger i Blå boks til støtteordninger i Grønn
boks.
I prispolitikken for norske råvarer må hensynet til
næringsmiddelindustriens konkurransekraft avveies mot hensynet til
bondens inntekt. Regjeringen vil sikre næringsmiddelindustrien rammevilkår
som gjør det mulig å være konkurransedyktig i forhold til import,
bl.a. gjennom jordbruksavtalen, og vil videreføre ordningene for
prisnedskriving som utjevner forskjellen i råvarepriser for den
konkurranseutsatte RÅK-industrien.
I internasjonale forhandlinger om markedsadgang,
både i WTO, EØS og EFTA, legger regjeringen til grunn at det skal
sikres et importvern som gir fortsatt handlingsrom for å føre en nasjonal
landbrukspolitikk der målsettingene både for jordbruket og næringsmiddelindustrien kan
ivaretas. Ved tilpasningen til en eventuell WTO-avtale vil regjeringen
utnytte handlingsrommet i en avtale til å gi sensitiv behandling for
både råvarer og foredlede landbruksvarer.
Regjeringen vil videreføre jordbruksforhandlingene
og markedsordningene. Samvirkets rolle som markedsregulator og avtaker
av norske råvarer fra hele landet skal sikres. Markedsordningene
utfordres av flere forhold. WTO-avtalen setter grenser for total
støtte gjennom administrerte priser og prisstøtte over budsjettet. Regjeringen
vil tilpasse markedsordningene til våre internasjonale forpliktelser
og vurdere tilpasninger med grunnlag i de markedsmessige endringene
som skjer innenlands.
Gode inntektsmuligheter er det viktigste virkemiddelet
for å nå de jordbrukspolitiske målene. I de regionale samrådene
som har vært gjennomført i forbindelse med utarbeidingen av meldingen,
og i de skriftlige innspillene departementet har mottatt, er et
hovedbudskap fra næringen selv at inntektsmulighetene må forbedres.
Dette er signaler regjeringen har tatt på alvor ved at jordbruket
har fått vesentlig for-bedrede inntektsmuligheter de siste årene.
Etter 2006 har den relative inntektsveksten vært sterkere i jordbruket
enn for andre grupper.
Usikkerhet om framtidige inntekter i landbruket, kombinert
med gode muligheter for avkastning på arbeid og kapital i andre
sektorer, er en stor utford-ring. For å opprettholde og videreutvikle et
omfattende norsk jordbruk trengs politiske virkemidler som korrigerer
og utfyller de muligheter og begrensninger eksterne rammebetingelser
gir. Regjeringen vil sikre utøverne i landbruket en inntektsutvikling
og sosiale vilkår på linje med andre grupper. Regjeringen vil derfor
videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken i landbruket med utgangspunkt
i den landbrukspolitikken som er ført etter 2005. Inntektsutviklingen
i sektoren bør fortsatt måles på Totalkalkylen for jordbruket, som
viser resultatet av gjennomsnittlig tilpasning for hele sektoren.
Det blir stadig færre områder hvor det er mulig
å ha en prisstrategi i avtaleregi. Over tid har både utviklingen
i markedet og WTO-avtalen gjort at målpriser og adgang til markedsregulering
er redusert. Om lag 1/3 av jordbrukets markedsinntekter er nå på
områder uten målpris.
Korn- og kraftfôrpolitikken har en spesiell
stilling i inntektsdannelsen for sektoren. Kraftfôrkostnadene utgjør
nå vel 1/3 av driftskostnadene i jordbruket og er viktig for husdyrproduktenes konkurransekraft.
Kornprisene må løpende fastsettes i avveiingen mellom behovet for
å stimulere økt kornproduksjon og hensynet til kostnadene i husdyrholdet.
Regjeringen legger til grunn at investeringstilskudd
og rentestøtte er en nødvendig forutsetning og en sentral faktor
for å avlaste risiko og for å utløse annen kapital som muliggjør
investeringer i jordbruket. Gjennom disse ordningene er det også
mulig å påvirke hvor i landet og i hvilke produksjoner investeringene
skjer, samt bidra til å sikre nødvendig oppgradering av hensyn til
miljø og dyrevelferd. Regjeringen vil etablere en satsing som kan
bidra til et nødvendig investeringsløft. Satsingen innebærer at
investeringsvirkemidler gis økt prioritet innfor jordbruksavtalen.
For å stimulere til økte investeringer og økt produktivitet
og lønnsomhet i landbruket, foreslo regjeringen i Prop. 1 LS (2011–2012)
Skatter, avgifter og toll 2012, flere justeringer av skatteregelverket:
Saldoavskrivningene
for husdyrbygg økes fra 4 til 6 prosent, og avskrivningene for enkle
bygningskonstruksjoner økes fra 8 til 10 prosent.
Det innføres betinget skattefritak for
tilskudd innenfor det distriktspolitiske virkeområdet til investeringer
i faste anlegg og tilhørende produksjonsutstyr innenfor rammen av
bygdeutvikling (BU-midler). Dette innebærer bl.a. at inngangsverdiene
ved slike investeringer ikke lenger reduseres med tilskuddet i forbindelse med
avskrivninger.
Beregningsgrunnlaget for jordbruksfradraget
utvides ved at kravet til bruk i egen jord- eller skogbruksvirksomhet
reduseres fra 80 prosent til 60 prosent i forbindelse med inntekter
fra tjenesteyting med, eller utleie av, betydelige driftsmidler.
Et viktig grunnlag for omfanget av, og innretningen
på, de direkte inntektsgivende økonomiske virkemidlene er å bidra
til noenlunde likeverdige inntektsmuligheter for foretak i ulike
produksjoner, med varierende produksjonsomfang i ulike områder av
landet. Departementet vil ta initiativ til en nærmere gjennomgang
av hvordan distriktsprofilen i produksjonstilskuddene kan styrkes.
I den sammenheng vil også sonene for de landbrukspolitiske virkemidlene
bli vurdert. Departementet vil spesielt gjennomgå den geografiske
differensieringen av driftstilskuddet til melkeproduksjon. Målrettingen
kan her økes ved å distriktsdifferensiere tilskuddene basert på dyretall
ytterligere.
Det er et stort behov for å forenkle kvoteregelverket
ytterligere. Et hovedprinsipp både for kvoteregelverk og annet regelverk
må være likebehandling av like store bruk uavhengig av organisasjonsform.
Departementet vil derfor arbeide videre med sikte på felles/likt
kvotetak for samdrifter og enkeltbruk og annen harmonisering av
regelverket, som avvikling av særskilt antalls- og avstandsbegrensning
for samdrifter. Et enklere og mer stabilt regelverk vil også gjøre forvaltningen
av ordningen enklere.
Kulturlandskapstilskuddet utmåles som en fast sats
per dekar til alt areal i drift uavhengig av produksjon og foretakets
størrelse. I tillegg gis arealtilskudd der satsene per dekar er
differensiert etter struktur og type produksjon. Det kan være et
økonomisk insentiv for foretakene til å hente ut høyere tilskudd
for de første enhetene, samtidig som arealene drives i fellesskap.
Den teknologiske utviklingen og kostnadene knyttet til effektive
maskiner har medført at samarbeid om og leie av viktige mekaniseringsfunksjoner blir
stadig mer vanlig. Dette innebærer reduserte kostnadsforskjeller
knyttet til produksjon av kulturlandskap i de ulike delene av landet,
og på ulike bruksstørrelser. Forvaltningen og kontroll av driftssamarbeidsbestemmelsen
er komplisert for forvaltningen. Problemet kan begrenses ved å flate
ut strukturprofilen i arealtilskuddene og overføre strukturkompensasjonen
til driftstilskuddene og tilskuddene basert på dyretall. Endringen
vil bidra til at det er den aktive driveren som mottar støtten.
En slik endring vil forenkle tilskuddssystemet, lette forvaltningens
kontroll med at tilskuddene utbetales i tråd med formålet og redusere
risiko for feilutbetalinger.
I dag er det ca. 200 000 dekar som ikke får
kulturlandskapstilskudd som følge av kravene i dagens regelverk.
Relativt sett er det Telemark/Agder, Vestlandsfylkene unntatt Rogaland
og Nord-Norge som får mest avkorting. Dette er arealer som vil være
svært utsatt for å gå ut av produksjon de nærmeste årene. Lønnsom
grasbasert matproduksjon og beiting skal fortsatt være hovedvirkemidlet
for å bruke grasarealene og hindre gjengroing. For å kunne ivareta
utsatte arealer bør dagens produksjonskrav i kulturlandskapstilskuddet
avvikles. Da vil alle arealer som oppfyller grunnvilkårene i produksjonstilskuddene
samt formålet med kulturlandskapstilskuddet, få dette tilskuddet.