Matproduksjon fra land og sjø basert på bærekraftig
bruk av våre nasjonale ressurser er et fundament for matsikkerheten.
Statistisk sentralbyrå (SSB) anslår at det vil bli 20 prosent flere innbyggere
i Norge de neste 20 årene. Det skal legges til rette for at den
landbaserte matproduksjonen kan øke i takt med etterspørselen til
en økende befolkning i Norge. De tre viktigste forutsetningene for
nasjonal matsikkerhet er kontinuerlig produksjon av mat, ivaretakelse
av produksjonsgrunnlaget og et velfungerende handelssystem.
Landbruket bidrar med langt mer til samfunnet enn
mat og trevirke. Viktige fellesgoder produsert av landbruket er
matsikkerhet, bosetting og næringsliv over hele landet, miljøgoder
som bevaring av biologisk mangfold, kulturlandskap og skogens og
jordas funksjon som karbonlager. Landbruket er også viktig for å
videreføre tradisjonell kunnskap og kultur. Flere av disse godene er
unike for landbruket, og produksjonen skjer samtidig med, og på
grunn av, landbruksdriften. Landbruks- og matpolitikken skal utformes
slik at næringen fortsatt skal levere fellesgoder til nytte for
hele samfunnet.
Basis for næringsutvikling i landbruket er en
solid og bærekraftig volumproduksjon av mat i hele landet. Inntektsmulighetene
i næringen er avgjørende for konkurransedyktighet, rekruttering
og nye investeringer, og må derfor videreutvikles. For å styrke
verdiskapingen må alle ressurser tas i bruk. I deler av landet vil
ny næringsutvikling være avgjørende for at den tradisjonelle produksjonen
skal bestå.
For å sikre en best mulig utnyttelse av ressursene over
hele landet skal distriktsprofilen i virkemidlene bli tydeligere.
Det skal bli større regionalt handlingsrom i virkemiddelbruken,
slik at ressurser kan settes inn i områder hvor utfordringene er
særlig store og dyrke fram mulighetene for verdiskaping der de finnes.
En forutsetning for å finne nye, bedre og mer lønnsomme løsninger
er forskning, utvikling og inno-vasjon i hele verdikjeden. Rekrutteringen
til næringen og kunnskapsutvikling vil avgjøre i hvilken grad det
store potensialet vil bli utnyttet. Det er folkene i næringen og
deres kompetanse, vilje og evne, som avgjør hvordan næringen vil
utvikle seg.
Som samfunnet ellers har landbruket og tilhørende
industri gjennomgått omfattende endringer som har pågått over mange
tiår. Utviklingen i Norge skiller seg i grunnleggende trekk lite fra
hva som kan observeres i de aller fleste utviklede industriland.
Et felles og avgjørende utviklingstrekk er at ny teknologi og nye
teknikker stadig har endret forutsetningene for hva som framstår
som fornuftig og optimal ressursbruk for den enkelte beslutningstaker.
Ny kunnskap og teknologi har lagt til rette for en omfattende reduksjon
i arbeidsforbruk, større avlinger, høyere ytelser, nye produkter
og reduserte enhetskostnader.
Den tilsvarende utviklingen i samfunnet ellers har
ledet til gjennomgående rask økonomisk vekst og et inntekts- og
velferdsnivå i Norge som langt på vei savner sidestykke historisk
og i verden. Som annet næringsliv må landbruk og tilhørende industri
håndtere et kostnadsnivå som i betydelig grad gjenspeiler et høyt
inntektsnivå. Det er også sterk konkurranse om arbeidskraft, og
landbrukseiendommens økonomiske betydning for eieren endres. Det
har blitt større og færre bruk, produksjonsmiljøer tynnes ut og
teknologien bidrar til at en del marginale arealer tas ut av drift.
Samtidig øker presset på de begrensede produktive arealene. Norsk
landbruk står foran store investeringer, og det er behov for økt
innovasjon.
Den økonomiske utviklingen i industriland har
i stor grad også sin bakgrunn i internasjonal arbeidsdeling. Dette
gjelder i økende grad også for matsektoren, og er en utvikling som
er understøttet av internasjonale handelsavtaler og harmonisert
regelverk. Importkonkurransen har derfor økt betydelig, både gjennom
ordinære kanaler og ved privat grensehandel. I verdikjeden for mat
har handelen langt større innflytelse enn tidligere, i Norge som
i andre land.
Tømmer og treprodukter omsettes i et fritt marked,
og prisen på trevirke viser en fallende trend. Konkurransesituasjonen
for trevirke har forandret seg sterkt fra slutten av 1900-tallet.
Med økt inntektsnivå endres også etterspørselen fra
forbrukere. For noen varegrupper betyr det tilbakegang, for andre
varegrupper betyr det vekst og nye muligheter. Et gjennomgående
utviklingstrekk er at forbrukere er opptatt av større mangfold,
og deler av forbrukersegmentet kan være villig til å betale mer
for varer som oppfattes å ha tilleggsverdier.
Utfordringer knyttet til miljø, klima, helse
og dyrevelferd står i dag høyt på den politiske dagsorden i alle
industriland. Oppfølging av nye forutsetninger og krav er en nødvendig forutsetning
for videre utvikling i landbruket og matindustrien, som i alt næringsliv,
men kan også være kostnadsdrivende.
Formålet med landbruks- og matpolitikken er
å oppfylle vedtatte samfunnsmessige mål. På noen områder kan politikken
ha forholdsvis stor gjennomslagskraft. På andre områder vil landbruks- og
matpolitikken være én blant flere faktorer som samlet danner mulighetene
for samfunnsmessig måloppnåelse.
For å være best mulig rustet til å møte morgendagens
utfordringer, vil landbruket og matproduksjonen fortsatt endre seg
som følge av endringer i marked, teknologi og kunnskap. Store endringer
nasjonalt og internasjonalt, blant annet siste års matkriser og
framtidige klimaendringer, kan i årene framover gi norsk landbruk og
matproduksjon nye rammebetingelser. Endringer i priser og produksjonsforhold
samt endringer i holdninger til mat som et grunnleggende gode, kan
også gi nye muligheter for norsk matproduksjon. Potensialet for
næringsutvikling som ligger i å tilby et bredt spekter av varer
og tjenester basert på landbrukets ressurser, må utnyttes. Å rekruttere
kompetent ungdom som kan utnytte dette mangfoldet av ressurser,
i et samfunn med høyt lønns- og sysselsettingsnivå, er en av de
viktigste utfordringene framover.
De fire overordnede målene for norsk landbruks- og
matpolitikk er matsikkerhet, landbruk over hele landet, økt verdiskaping
og bærekraftig landbruk.
Å produsere nok, trygg og variert mat av god kvalitet
er den viktigste oppgaven landbruket løser for samfunnet. Regjeringen
anser nasjonal matproduksjon fra land og sjø for å være et fundament
for nasjonal matsikkerhet.
Under FNs mat-toppmøte i 1996 ble matsikkerhet
i bred forstand definert som «når alle mennesker til enhver tid
har fysisk og økonomisk tilgang til nok og trygg mat, for et fullgodt
kosthold som møter deres ernæringsmessige behov og matvarepreferanser
som grunnlag for et aktivt liv med god helse». Denne definisjonen
ligger til grunn for matloven i Norge og for omtalen av matsikkerhet
i landbruks- og matmeldingen.
Norge er netto eksportør av matvarer. Norge
er den nest største eksportør av sjømat i verden, og i 2010 ble
det eksportert om lag 2,6 millioner tonn sjømat til en verdi av
54 mrd. kroner, til mer enn 150 land. Norsk sjømat bidrar til matsikkerhet
nasjonalt og globalt. Norsk matsikkerhet er avhengig av nasjonal
produksjon både på land og i sjøen. FAO anslår at fiske og havbruk
i dag dekker om lag 8 prosent av matbehovet globalt. I landbruks-
og matmeldingen er omtalen av mat i all hovedsak knyttet til landbasert
mat og matproduksjon.
Matsikkerhet har blitt et mer framtredende mål
i internasjonal landbrukspolitikk. Matsikkerhet har stått øverst
på dagsordenen i FN og OEC, og EU har gjort matsikkerhet til en
sentral premiss i reformen av sin landbrukspolitikk.
Jordbruksproduksjon skal skje på en miljømessig
bærekraftig måte. Regjeringen vil, innenfor de gitte handelspolitiske
rammer, legge til rette for økt produksjon av jordbruksvarer som
det er naturgitt grunnlag for og som markedet etterspør, slik at
selvforsyningsgraden kan opprettholdes om lag på dagens nivå. Befolkningen øker
og SSB anslår at det innen 2030 vil være 20 prosent flere mennesker
i Norge. Regjeringen vil at det skal legges til rette for en variert bruksstruktur
over hele landet. Det legges vekt på bruk av nasjonale ressurser
som grovfôr og beite.
Nasjonal kornproduksjon er av stor betydning for
norsk selvforsyning. Landbruks- og matpolitikken har bidratt vesentlig
til geografisk produksjonsfordeling og til at man får utnyttet knappe
nasjonale kornarealer. Det er derfor viktig å videreføre denne politikken.
De tre viktigste forutsetningene for norsk matsikkerhet
er kontinuerlig produksjon av mat, ivaretakelse av det nasjonale
produksjonspotensialet for mat og et velfungerende handelssystem.
Produksjonspotensialet kan bare holdes i hevd ved at en stor andel
av ressursene er i bruk og at kunnskap om produksjon holdes ved
like og videreutvikles gjennom kontinuerlig bærekraftig produksjon.
Videre er det avgjørende for matsikkerheten at det genetiske mangfoldet
opprettholdes.
Produksjon av mat har også en verdi utover det
å forsyne markedet. Vissheten om at samfunnet langt på vei kan få
dekket sitt behov for mat nasjonalt har en egenverdi og er et gode
i seg selv. Videre er landbrukets matproduksjon et viktig grunnlag
for annen vare- og tjenesteproduksjon i norsk landbruk og norsk
næringsmiddelindustri. Produksjon av matvarer er også koblet til,
og en forutsetning for, produksjon av fellesgoder som bl.a. kulturlandskap
og videreføring av kunnskap om å produsere mat. Klimatiske forhold,
spredt produksjon, høyt kostnadsnivå og små nasjonale markeder krever
en sterk landbruks- og matpolitikk for å sikre matproduksjonen.
Importvernet er en bærebjelke i norsk landbrukspolitikk.
Med vårt naturgitte utgangspunkt og kostnadsnivå er importvernet
en forutsetning for å sikre avsetning av norske jordbruksvarer og inntektsmuligheter
for landbruket. Regjeringen vil derfor arbeide internasjonalt for
å sikre et sterkt importvern som en viktig forutsetning for opprettholdelse
av landbruksproduksjonen og en innovativ og offensiv norsk næringsmiddelindustri
i hele landet.
Per i dag ligger selvforsyningsgraden i Norge
for varer produsert i jordbruket på 50 prosent målt i energi. Selvforsyningsgraden
er nær 100 prosent for viktige jordbruksproduksjoner som kjøtt,
egg og melk. Hjemmemarkedsandelen for næringsmiddelindustrien målt
i verdi på produktene ligger på 80 prosent. Ambisjonen må være at
den norske verdikjeden for mat skal beholde sine høye markedsandeler
for viktige landbruksprodukter. For at dette skal være mulig må
aktørene i verdikjeden for mat være konkurransedyktige, både i markedet
for mat og i konkurransen om kapital og arbeidskraft. Dette krever
god produktivitetsutvikling i alle ledd.
De siste årene har det, både i Norge og andre land,
vært problemer med værforholdene (flom/tørke). Flere store kornproduserende
land har i perioder innført eksportrestriksjoner. I lys av erfaringene
med de senere års matvarekriser, vil det bli satt i gang et utredningsarbeid
der det gjøres en vurdering av behovet for å gjeninnføre nasjonale
beredskapslagre av matkorn.
Under jordbruksoppgjøret i 2011 ble det bestemt å
etablere et tilskudd til beredskapslagring av såkorn. Departementet
tar sikte på at nytt regelverk for dette trer i kraft i 2012. Departementet
vil også foreta en helhetlig gjennomgang av situasjonen på såvareområdet
for å se på mulige tiltak for å sikre en stabil tilgang av såvarer i
framtiden.
Regjeringen har som sin viktigste gjenværende prioritet
i WTO-forhandlingene å sikre landbrukets framtidige rammevilkår,
slik at vi kan ha et levedyktig landbruk over hele landet. Gjennom
EØS-avtalen er det videre etablert et harmonisert regelverk for
mat og innsatsvarer. Regelverket på matområdet utgjør en betydelig andel
av alt regelverk som tas inn i EØS-avtalen hvert år.
Skogens rolle i arbeidet med å begrense klimaendringene
har avgjørende betydning og må styrkes, både ved å substituere fossile
energikilder og erstatte mindre klimavennlige materialer, og som
opptak og lager for karbon. Endringene i klima og presset på eksisterende
og nye arealressurser krever økt internasjonalt engasjement dersom
mål knyttet til klimapolitikken og bærekraftig utvikling skal nås. Regjeringen
vil derfor intensivere arbeidet med bærekraftig jord- og skogbruk
i internasjonal sammenheng, gjennom globalt arbeid i FN-systemet
og i regionalt samarbeid som Forest Europe.
Regjeringen øker norsk støtte til landbruket
i utviklingsland både i multilateral og bilateral sammenheng, særlig
til klimatilpasset landbruk. Økt støtte til landbruksutvikling er
også viktig for å styrke global matsikkerhet. Regjeringen vil støtte
opp om regionale og internasjonale prosesser for landbruksutvikling.
Samtidig vil regjeringen bidra til bedre samordning og effektivitet
i relevante internasjonale fora for matsikkerhet, og støtte opp
om reform av FAO for å styrke arbeidet med matsikkerhet.
Et sterkt internasjonalt samarbeid for å stanse
tap av genetisk variasjon er viktig for å møte utfordringene knyttet
til matsikkerhet og klimaendringer. Norge vil videreføre sin pådriverrolle. Svalbard
Globale frøhvelv er et banebrytende initiativ fra Norges side, og
oppfølgingen av dette vil også være et viktig element i den videre deltakelsen
i det internasjonale plante- og gensamarbeidet.
En framtidsrettet og helhetlig landbruks- og
matpolitikk er avhengig av støtte i befolkningen og forståelse for
de utfordringer og muligheter som sektoren står overfor. Norsk matsektor
er avhengig av at forbrukerne velger norsk mat, at produksjon og
foredling har forbrukerens og samfunnets tillit og at folk har kunnskap
om betydningen av å ha norsk matproduksjon. God dialog med forbrukere
og med andre aktører i verdikjeden er derfor viktig.
Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon (VSP
mat) er fra 2011 vedtatt videreført gjennom et nytt utviklingsprogram
for norske matspesialiteter, Lokalmatprogrammet. Hovedmålet er fortsatt
økt verdiskaping i primærproduksjonen gjennom å bidra til utvikling, produksjon,
kommersialisering og salg av norske matspesialiteter. Det vil i
økende grad bli satset på muligheter for vekstbedrifter og bedrifter
i nettverk og i geografiske bransjemessige produsentsammenslutninger.
Omdømmebygging for norsk matkultur, norske matspesialiteter og reiseliv
vil stå sentralt.
Som et ledd i å utvikle Norge som matnasjon,
vil det bli etablert et råd med representanter fra verdikjedene
for mat, forsknings- og utviklingsmiljøer og helse- og forbrukersiden. Rådet
skal se innsatsen på området i sammenheng og vurdere tiltak for
i fellesskap å videreutvikle norsk matsektor.
Landbruks- og matmeldingen bygger i all hovedsak
på at de juridiske virkemidlene i eiendomspolitikken er oppdaterte
i forhold til de behov som foreligger i dag. Utviklingen framover må
imidlertid følges nøye, og lovgivningen må tilpasses framtidige
samfunnsmessige behov.
For å stimulere til tjenlig variert bruksstruktur, økt
harmonisering mellom eiendomsstrukturen og bruksstrukturen og bidra
til målet om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret vil
regjeringen endre praksis i forbindelse med deling av landbrukseiendom.
Hensynet til bosetting tilsier at det bør gjøres enklere enn i dag
å kunne beholde eller dele fra romslige tomter eller bolighus som
ikke ligger i tunet. Reglene skal ivareta jordvernet, og delingspraksis
skal være i tråd med målene i landbruks- og matpolitikken. Dersom
selger ønsker å beholde bygninger og tun, må det stilles vilkår
om at både jord, skog og utmark selges som tilleggsjord til nærliggende
bruk i drift.
Kun 3 prosent av norsk areal er jordbruksareal, og
under 1/3 av dette er kornareal. Også i forhold til innbyggertallet
har Norge langt mindre dyrket mark enn verdensgjennomsnittet. Andel
dyrket mark for OECD-landene er i snitt nær 40 prosent. Det følger
derfor et spesielt ansvar for å ta vare på disse begrensede ressursene,
slik at de overleveres til neste generasjoner i en enda mer livskraftig
stand.
For å sikre at arealressursene utnyttes på en
best mulig måte må den geografiske produksjonsfordelingen videreføres.
Regjeringen legger vekt på bruk av nasjonale ressurser som grovfôr
og beite. Beitebruk er en økologisk og økonomisk bærekraftig måte
å bruke norske arealressurser til å produsere mat. I tillegg til
å bidra til matproduksjon er beitebruk viktig for å nå mål om pleie
av kulturlandskap og ivaretakelse av biologisk mangfold. Beitebruk
er også en kulturbærer i norsk landbruk, gjennom lange tradisjoner
for beiting i utmark og setring.
Regjeringen vil utvikle skogbrukets infrastruktur
innenfor rammene av målrettede miljøhensyn og ivaretakelse av naturmangfoldet,
for å gi bedre adkomst til skogressursene som grunnlag for økt skogbasert
verdiskaping. Regjeringen vil styrke oppbyggingen av skogressursene
og andre tiltak som også kan ta vare på og utvikle karbonlageret
på norske landarealer videre, innen miljømessig akseptable rammer.
Landbruk over hele landet bidrar til å sikre
bosetting og sysselsetting i distriktene. I kombinasjon med naturgrunnlaget
er landets om lag 154 100 landbrukseiendommer med bolighus et viktig
grunnlag for bosetting, og utgjør et potensial for utvikling og
produksjon av varer og tjenester i tilknytning til landbruket. For
å skape bærekraftige lokalsamfunn er det viktig å se de landbrukspolitiske
virkemidler og den øvrige distrikts- og regionalpolitiske innsatsen
i sammenheng.
For å få en mer regionalt tilpasset politikk,
bidra til en variert bruksstruktur over hele landet og styrke det
grasbaserte husdyrholdet skal distriktsprofilen i virkemidlene gjøres
tydeligere. Det skal legges større vekt på innretting ut fra distriktspolitiske
hensyn, slik dette er målrettet gjennom de distriktspolitiske virkeområdene. Landbruks-
og matdepartementet (LMD) vil også vurdere soneinndelingen for ulike
støtteordninger. Produksjon av melk og grovfôrbaserte kjøttslag
er en bærebjelke i distriktslandbruket, og skal foregå i alle regioner
i landet.
33 000 landbrukseiendommer med bolighus var i
2010 uten fast bosetting. Departementet vil legge til rette for
økt omsetning av ubebodde landbrukseiendommer og utnyttelse av landbrukseiendommer
som ressurs for bosetting.
Regjeringen vil styrke det regionale handlingsrommet
gjennom å legge til rette for at næringsutviklingsmidlene i større
grad forvaltes regionalt. For å bidra til dette opprettes det Regionale
bygdeutvik-lingsprogram som skal bestå av allerede eksisterende
ordninger rettet mot næringsutvikling. De Regionale bygdeutviklingsprogrammene
skal også omfatte ordninger rettet mot miljø, skog og klimatiltak
på regionalt nivå. Ved å overføre midler og ansvar for bedriftstøtte
til RNP, etableres det en klarere ansvarsdeling mellom sentralt
og regionalt nivå i virkemiddelapparatet. Dette skal gjøre det enklere
for næringsaktørene i landbruks- og matsektoren å orientere seg
i mulighetene for støtte til bl.a. utviklings- og innovasjonstiltak.
For spesielt å imøtekomme utfordringer og potensial
i landbruksavhengige kommuner vil Landbruks- og matdepartementet
styrke satsingen i slike kommuner. Som ledd i arbeidet med utvikling
av fjellområdene og nordområdene vil Landbruks- og matdepartementet
også styrke satsingen på fjelland-bruk og arktisk landbruk. Gjennom
et løft for bygdenæringer vil man se nærmere på hvordan potensialene
i fjell- og nordområdene kan utnyttes bedre, i samspill med andre
næringer.
Forskning og forskningsbasert innovasjon er
et av de viktigste virkemidlene for å øke konkurransekraften og
verdiskapingen i verdikjedene på landbruks- og matområdet. Økt kunnskap
om alt fra grunnleggende agronomi til bruk av bioteknologi i sortsutvikling
og avlsarbeid, vil danne grunnlag for en mer ressurseffektiv, bærekraftig
og lønnsom matproduksjon. Videre vil ny kunnskap om alternativ utnyttelse av
biologisk materiale som råstoff i industrielle produkter legge til
rette for næringsutvikling og framtidig vekst i primærnæringen.
Både i Norge og internasjonalt brukes stadig oftere betegnelsen
kunnskapsbasert bioøkonomi om en slik utvikling.
Økt verdiskaping er viktig for å gjøre produksjonsenhetene
innenfor landbruksnæringene mer robuste. Dette bør skje både ved
at det utvikles en mer konkurransedyktig og lønnsom volumproduksjon
og ved at landbruket skaper et bredere inntektsgrunnlag gjennom
å satse på produksjon av varer og tjenester som baserer seg på hele
bredden av ressurser i landbruket. Et levedyktig og framtidsrettet
norsk landbruk er avhengig av at disse to retningene utvik-ler seg hånd
i hånd.
Skogsektoren konkurrerer i et internasjonalt marked
og er avhengig av rammebetingelser som gjør den i stand til å konkurrere
med tømmer og treprodukter fra utlandet. Den største utfordringen
for konkurranseevnen er høyt lønns- og kostnadsnivå.
Regjeringen har i internasjonale forhandlinger om
handel med jordbruksvarer lagt avgjørende vekt på å sikre handlingsrom
for fortsatt å kunne føre en jordbrukspolitikk som ivaretar nasjonale mål
for landbruket. Tollvernet er en viktig forutsetning for at norsk
jordbruk og store deler av norsk næringsmiddelindustri kan opprettholde produksjon
og konkurransekraft i det norske markedet.
Det å ha konkurransedyktig næringsmiddel- og skogindustri
er en forutsetning for et levende jord- og skogbruk. Industrien
sikrer avsetning for størsteparten av råvarene og dermed en stor og
viktig andel av inntektene i primærnæringene. Samtidig er volumproduksjonen
i norsk jord- og skogbruk en forutsetning for norsk næringsmiddel-
og skogindustri. På samme tid er det interessemotsetninger mellom
primærproduksjon og industri, på grunn av at råvarene som genererer
inntekt på ett ledd er kostnader på neste ledd. Landbruks- og matpolitikken
må balanseres slik at den gir forutsigbarhet og bidrar til konkurransedyktige
rammevilkår for industrien.
Nye krav og regler til produksjon og foredling virker
kostnadsdrivende. For å redusere byrden for næringslivet vil etterlevelse,
forenkling og modernisering av gjeldende regelverk bli prioritert.
Nytt regelverk skal være gjenstand for kost-nytte-vurdering før
gjennomføring.
I forbindelse med Jordbruksforhandlingene 2011–2012
orienterte regjeringen om at den ville foreslå å fjerne avgiftene
som har vært knyttet til Mattilsynets tilsyns- og kontrollvirksomhet. Inntekten
fra avgiftene i matforvaltningen er budsjettert til 613,8 mill.
kroner i 2011. Avvikling av disse avgiftene vil gi bedre rammevilkår
for norsk næringsmiddelindustri og bidra til forenkling.
Regjeringen vil sikre at reindriftsnæringens økonomiske
virkemidler støtter opp om en velordnet og bærekraftig reindrift
i henhold til reindriftsloven av 2007, og at de økonomiske og juridiske
virkemidlene forsterker næringsaspektet i reindriften, slik at reindriftsutøvere
skal kunne ha tilstrekkelig utkomme av reindriften, også i kombinasjon
med andre næringer.
Regjeringen vil at det skal legges til rette
for videreutvikling av lønnsomme bygdenæringer, gjennom økt næringsutvikling
basert på landbrukets ressurser og uten behov for støtte utover det
som gjelder generelt. En slik videreutvikling er avhengig av en
politikk som støtter etablering av ny virksomhet og et nært og godt
samarbeid mellom næring, forvaltning og kunnskapsmiljøer. Opprettelsen
av Regionale næringsprogram (RNP) vil bidra til å styrke regionenes
forutsetninger for utviklings- og innovasjonsarbeid.
God driftsledelse og god agronomi har stor betydning
for driftsresultatet i jordbruksforetakene. Det er viktig å legge
til rette for bedre drift gjennom å videreutvikle utdanningssystemet,
etterutdanning og veiledning og gjennom å legge til rette for erfaringsutveksling
næringsutøverne imellom. Det er en utfordring at mange produksjonsmiljøer
har blitt tynnet ut. Det er derfor viktig at både næring og myndigheter
jobber for at produksjonsmiljøene styrkes gjennom i større grad
å etablere gode produsentnettverk.
For å møte sektorens behov for økt rekruttering vil
regjeringen evaluere struktur og innhold i programområdet landbruk
og gartnernæring i videregående opplæring. Videre vil Landbruks-
og matdepartementet sammen med Kunnskapsdepartementet gjennomføre
en kartlegging av fagskoletilbudet og samfunnets behov for landbruks-
og matfaglig utdanning i fagskolene. Tiltak for å stimulere til
økt søking til høyere landbruksfaglig utdanning vil bli vurdert.
I en stadig mer kapitalintensiv næring med store investeringsbehov
er inntekter og kapitaltilgang avgjørende for om vi har en konkurransekraftig næring
på lengre sikt. Forventninger om framtidige inntekter definerer
investeringsmulighetene og – viljen i næringen. Inntekt i jordbruket bestemmes
av rammebetingelsene som politikken gir og en rekke forhold som
ligger utenfor landbrukspolitikkens virkeområde. Inntekt påvirker
aktivitetsnivået og er dermed viktig for måloppnåelse i landbruks-
og matsektoren.
Regjeringen vil sikre utøverne i landbruket
en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper.
Regjeringen vil derfor videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken
i landbruket med utgangspunkt i den landbrukspolitikken som er ført
etter 2005. Det skal legges vekt på landbrukets behov for bedre kapitaltilgang
for å kunne gjøre nødvendige investeringer. Investeringsvirkemidlene
skal, innenfor jordbruksavtalens ramme, gis økt prioritet. Investeringsvirkemidlene
skal bidra til lønnsomhet og økt produktivitet og gjennom dette
bygge opp under regjeringens mål om at det skal legges til rette
for en variert bruksstruktur over hele landet. Gode investeringsordninger er
viktige for rekrutteringen til landbruket. Det er de som har tenkt
å fortsette i landbruket som investerer. Dermed har investeringsvirkemidlene også
en klar ungdomsprofil.
Landbrukssamvirkene har et spesielt ansvar for markedsregulering
for viktige råvarer og målprisoppnåelse. Denne delen av industrien
er således tillagt viktige samfunnsoppgaver i tillegg til å drive
ordinær næringsvirksomhet. Organiseringen av industrien i samvirke
har bidratt til at primærprodusentene har oppnådd en posisjon i
markedet som har vært viktig for avsetning av varer og dermed et
sikkert inntektsgrunnlag. Samvirkeorganiseringen har videre bidratt
til utjevning av prisene til produsentene, uavhengig av driftsenhetens
produksjonsomfang og geografiske plassering. Dette har vært vesentlig
for at vi i dag har en variert bruksstruktur over hele landet. Samvirkets
rolle som markedsregulator og avtaker av norske råvarer fra hele landet
skal sikres.
For å unngå utarming av naturen og for å sikre
at både dagens befolkning og framtidige generasjoner har tilgang
på nok og trygg mat, tømmer, energi og andre varer og tjenester,
må landbruket ha et langsiktig perspektiv og drives på en miljømessig
bærekraftig måte.
Det er en viktig utfordring å ivareta naturmangfold
og andre viktige miljøverdier ved et eventuelt intensivert skogbruk.
Økt aktivitet i skogbruket skal kombineres med bedre kunnskap om
miljøverdiene i skog og styrkede miljøhensyn i skogbruket i tråd
med St.meld. nr. 39 (2008–2009), og på en slik måte at tilstanden og
utviklingen kan dokumenteres og gjøres offentlig tilgjengelig.
Økologisk landbruk kan bidra til å fremme et mer
miljøvennlig jordbruk generelt. Økologisk produksjon i Norge er
videre viktig for å sikre et produktmangfold for forbrukerne. Regjeringen har
som mål at 15 prosent av matproduksjonen og matforbruket skal være
økologisk i 2020. Målsettingen innebærer at 15 prosent av det samlede
norske jordbruksarealet og det samlede husdyrholdet skal være økologisk.
Regjeringen mener at det med landets begrensede
areal for matproduksjon er viktig med et sterkt jordvern og en politikk
som utnytter jordbruksarealene. Regjeringen vil ta i bruk virkemidler
i plan- og bygningsloven for å sikre dyrka mark for framtidige generasjoner.
Målet om å begrense omdisponeringen av jordbruksjord til under 6 000
dekar dyrka mark per år videreføres.
Lønnsom grasbasert matproduksjon og beiting skal
fortsatt være hovedvirkemidlet for å bruke grasarealene og hindre
gjengroing. For å kunne ivareta utsatte arealer bør imidlertid dagens produksjonskrav
i kulturlandskapstilskuddet avvikles. Det betyr at area-lene må
holdes i hevd og enten høstes, beites eller slås minst én gang per vekstsesong.
Departementet vil også vurdere andre tiltak for å beskytte og sikre
bærekraftig bruk av jordressursene.
Stortingsforliket om rovviltpolitikken i juni 2011
viderefører den todelte målsettingen om å ivareta beitenæringenes
interesser samtidig som man skal sikre en bærekraftig forvaltning
av rovviltet. Rovviltforliket øker handlingsrommet for måloppnåelse
for vern av rovvilt og mulighet for næringsmessig beitebruk.
Regjeringen vil fremme en økologisk, økonomisk
og kulturelt bærekraftig reindrift. Herunder er tilgjengelige beitearealer,
et reintall tilpasset beitegrunnlaget og reduserte tap de viktigste
forutsetningene for god økonomi og utviklingsmuligheter for reindriftsbefolkningen.
I områder med for høyt reintall må reintallet reduseres. Regjeringen
vil forenkle og effektivisere forvaltningen av reindriften, og koble
den tydeligere til annen forvaltning. Det tas sikte på å forenkle
forvaltningsstrukturen ved å av-vikle områdestyrene. I tillegg skal
det gjennomføres en administrativ overføring av områdekontorene
til fylkesmannen. Samisk medvirkning i forvaltningen sikres ved
at Reindriftsstyret med dagens system for oppnevning videreføres.
Landbruket har en viktig rolle som produsent
av miljøgoder og -tjenester for samfunnet. Spesielt viktig er skogens
og jordas rolle som karbonlager i klimasammenheng, bevaring av biologisk mangfold
og pleie av kulturlandskap. Bevaring av biologisk mangfold i jordbrukets
kulturlandskap er betinget av arealbruk og skjøtselsformer. Dette
krever løpende jordbruksdrift, men også spesielle skjøtselstiltak.
Regjeringen vil bygge videre på dagens modell hvor
de økonomiske miljøvirkemidlene forvaltes på tre forvaltningsnivå.
Klimaeffekter skal i større grad synliggjøres i formålet med miljøordningene.
I Norge legger allemannsretten til rette for
at hele samfunnet kan ta del i landbrukets fellesgoder i skogen
og i kulturlandskapet. Regjeringen vil styrke samarbeidet mellom
landbruket, kommunene og frivillige organisasjoner, for å videreutvikle
friluftslivstilbud i kulturlandskap, skog og utmark.
Naturmangfoldloven har betydning der natur berøres,
både for landbruksforvaltningen og utøverne i næringen. Loven inneholder
blant annet en rekke bestemmelser om bærekraftig bruk, som landbruksforvaltningen
skal ta i bruk når det treffes beslutninger som berører naturmangfoldet.
Loven skal bidra til å samordne innsatsen for å ta vare på naturens
mangfold gjennom at de sektorer som påvirker eller utnytter naturressurser
må vektlegge felles mål og prinsipper. I kapittel 9.1.2. i meldingen
er det redegjort for landbrukets sektoransvar for naturmangfold
i lys av naturmangfoldlovens alminnelige bestemmelser om bærekraftig
bruk i naturmangfoldlovens kapittel II.
Landbruket er både påvirket av klimaendringer og
selv en kilde for utslipp av klimagasser. Samtidig er landbruket
en del av løsningen på klimautfordringene gjennom produksjon av fornybar
energi og ved at sektoren bidrar til lagring av karbon. Befolkningsvekst
og økt etterspørsel etter mat gjør at behovet for reduksjon av klimagassutslipp
fra matsektoren vil komme i konflikt med behovet for økt matproduksjon. Sektorens
klimagassreduksjoner må derfor primært skje ved reduserte utslipp
per produsert enhet og ved endret sammensetning av forbruk. Sammenhengen
mellom landbruk og klima er grundig utredet i St.meld. nr. 39 (2008–2009).
Regjeringens mål er å øke utbyggingen av bioenergi
med inntil 14 TWh innen 2020. Landbruket har gode forutsetninger
for både økt energieffektivisering og produksjon av fornybar energi
til eget bruk eller salg, og skal være en viktig bidragsyter til
å nå 14 TWh-målet. Regjeringen vil fortsette å legge til rette for
økt bruk av skogsråstoff til bioenergi og arbeide for å utvikle
storskala pilotprosjekter for biovarme nær viktige befolkningskonsentrasjoner.
Innenfor småskala vannkraftproduksjon er det estimert
et teoretisk restpotensial på 15,6 TWh. Regjeringen vil fortsette
å legge til rette for økt småkraftproduksjon innenfor landbruket
slik at sektoren får ta del i framtidig vekst i denne næringen.
Det samme gjelder innenfor vindkraft der det er avdekket betydelige
muligheter.
Næringen har et selvstendig ansvar for å gjennomføre
tiltak og legge til rette for at forbruket av fossil energi i næringen
kan gå ned.
Norsk landbruk er selv en kilde til forurensning, både
til luft, jord og vann. Derfor må det, samtidig som det videreføres
sterke virkemidler for et levende landbruk over hele landet og en
økt matproduksjon, legges miljøbegrunnede begrensninger på sektoren.
Miljømessig gir den geografiske produksjonsfordelingen utfordringer.
Slike utfordringer må håndteres gjennom bruk av juridiske og økonomiske
virkemidler rettet mot disse utfordringene spesielt.
Med utgangspunkt i meldingen, og Stortingets behandling
av denne, vil departementet arbeide videre med å systematisere og
operasjonalisere målene på sitt område. Som en oppfølging av Riksrevisjonens
undersøkelse av måloppnåelse og styring i jordbruket, jf. Dokument
3:12 (2009–2010), vil departementet videreutvikle mål- og resultatstyring
som utgangspunkt for en forbedret framstilling av måloppnåelse og
resultatrapportering på det landbruks- og matpolitiske området.
Måloppnåelsen vil bli vurdert ut fra et sett med resultatindikatorer.
Resultatindikatorer er nødvendig for å etterprøve måloppnåelse og styrke
koblingen mellom resultatinformasjon og mål. Det finnes et betydelig
statistikk- og informasjonsgrunnlag for jordbruket, der mye blir
innhentet i forbindelse med jordbruksoppgjøret. Det er imidlertid
et forbedringspotensial i hvordan resultater presenteres og kobles
mot de overordnede målene i landbruks- og matpolitikken. Videreutvikling
og forbedring av resultatindikatorene vil derfor i betydelig grad
bygge på en systematisering og strukturering av den informasjon
som innhentes allerede i dag. Departementet vil også vurdere ytterligere
behov for resultatindikatorer.
Mål- og resultatstyring skal videre danne utgangspunkt
for den kontinuerlige utviklingen av det samlede virkemiddelapparatet
og gjennom dette være med på å innrette ressursinnsatsen slik at
gjennomføring av politikken skjer på en mest mulig effektiv måte.
Mål- og resultatstyring vil også være et viktig verktøy i departementets
videre arbeid med forenkling og videreutvikling av landbruks- og
matforvaltningen, jf. kapittel 12 i meldingen.
Arbeidet med meldingen ble startet opp første halvår
2010. Det ble da gjennomført seks regionale samråd for å få råd
og innspill fra alle deler av landet. Over 900 personer deltok på
disse møtene. I tillegg til regionale samråd ble det avholdt møter
med en rekke organisasjoner, bedrifter og enkeltpersoner, og det
kom inn et stort antall skriftlige innspill.
I det innledende arbeidet med meldingen ble
Sametinget og Norske reindriftssamers landsforbund (NRL) invitert
til orienteringsmøter om meldingen og til å komme med skriftlige
innspill til arbeidet. I det videre arbeidet med meldingen ble Sametinget
konsultert på temaene reindriftspolitikk, jordbrukspolitikk og bygdenæringer. Videre
ble Sametinget og NRL invitert til særskilte konsultasjoner om endringer
i jordskifterettens kompetanse og om endringer i reindriftsforvaltningen.
Verken Sametinget eller NRL ønsket å konsultere om endringer i forvaltningen
av reindrift, da de ikke var fornøyd med prosessene i forkant. Det
ble derfor avholdt et orienteringsmøte om saken i mai 2011. Departementet
inviterte i august 2011 til konsultasjoner på politisk nivå om endringene.
Sametinget ønsket fortsatt ikke å konsultere. Departementet la høsten
2011 fram høringsforslag om endringer i Lov om reindrift av 1. juli
2007 som innebærer en avvikling av områdestyrene. Departementet vil
på nytt invitere til konsultasjoner i etterkant av høringen.
Målene for landbruks- og matpolitikken skal kunne
oppnås innenfor LMDs til enhver tid gjeldende budsjettrammer. Meldingen
vil bli fulgt opp gjennom de årlige jordbruks- og budsjettproposisjonene.
Regjeringen vil gjennomføre en vesentlig forenkling
og samordning av forvaltningsstrukturen på reindriftsområdet ved
å avvikle områdestyrene og overføre områdekontorene til Fylkesmannen.
Samisk medforvaltning sikres ved at Reindriftsstyret, med dagens
system for oppnevning, videreføres og blir klageorgan for vedtak
fattet av Fylkesmannen. De vedtak som områdestyrene i dag fatter,
vil etter en virksomhetsoverføring og avvikling av områdestyrene
bli foretatt av fylkesmennene. Når områdestyrene avvikles, er det
Fylkesmannen som vil få delegert innsigelseskompetanse etter plan-
og bygningsloven på reindriftsområdet. I tillegg har Sametinget
innsigelsesadgang på reindriftsområdet. En overføring av områdekontorene
innebærer en administrativ virksomhetsoverføring fra LMD til FAD
ved fylkesmannsavdelingen. Etter at overføringen er iverksatt, skal
det gjennomføres fylkesvise prosesser med sikte på samordning, effektivisering og
sikring av ansattes medbestemmelse. I denne prosessen skal også
dialog med og medbestemmelse for Sametinget og NRL ivaretas og utvikles
på en hensiktsmessig måte. På kort sikt antas ikke endringene å
ha vesentlige økonomiske konsekvenser.
Som ledd i en områderettet satsing i eksempelvis fjellområdene
og nordområdene, vil departementet legge til rette for bruk av lokal
forvaltning av BU-midler. Nærmere retningslinjer for dette vil bli
fastsatt i forskrift for BU-midlene.
For øvrig fordrer ikke tiltakene i meldingen
vesentlige systemendringer eller administrative tiltak.
Siden midten av 1980-tallet har Europa opplevd flere
fôr- og matskandaler. Årsaken til flere av disse har vært forurenset
dyrefôr. Felles for de nevnte fôr- og matskandalene er at de påvirket forbrukernes
tillit til matprodusenter, matforvaltning og politikere. Forebygging
gjennom hele matproduksjonskjeden kom høyt på den politiske dagsorden
i Europa, og tilnærmingen der hele matproduksjonskjeden sees i sammenheng
fra jord og fjord til bord er blitt helt sentral i norsk og europeisk
matproduksjon og ‑forvaltning.
Fra 1. mars 2010 er hele EUs matlovsforordning gjeldende
i norsk rett. Matlovsforordningen omfatter hele matproduksjonskjeden,
og gjelder for produksjon, omsetning av fôr og andre innsatsvarer,
primærproduksjon og all produksjon og omsetning av matvarer. Matlovsforordningen fastslår
at alle næringsmidler, fôr og dyr bestemt til næringsmiddelproduksjon,
samt alle andre stoffer som er bestemt til, eller kan forventes
å bli iblandet et næringsmiddel eller fôr, skal kunne spores i alle
ledd av produksjonen ett skritt fram og ett tilbake.
EØS-avtalen gir Norge tilgang til arbeids- og
ekspertgrupper under Europakommisjonen, mens vi ikke har tilsvarende
adgang til arbeid som skjer i regi av Rådet og Europaparlamentet.
De senere årene har EU-systemet og det indre marked blitt mer komplekst.
Fra norsk side må det derfor arbeides for å finne gode tilpasninger til
de nye utfordringene. Regjeringen vil legge vekt på å styrke arbeidet
overfor Europaparlamentet. Norge må i tillegg finne sine alliansepartnere
blant de enkelte medlemsstatene i Rådet. Norge har i løpet av de
siste årene hatt en rekke nasjonale eksperter i Europakommisjonen på
matområdet. Det kan bli aktuelt å arbeide for å få nasjonale eksperter
også til Europaparlamentet.
Erfaringer fra matområdet viser at det er mulig
å påvirke regelverksutviklingen ved systematisk og målrettet arbeid
i en tidlig fase i prosessen. Matforvaltningens systematiske oppfølging
av arbeidet i den tidlige fasen er viktig, og vil bli videreført.
EU legger i sin regelverksutvikling økt vekt
på de internasjonale standardene som utvikles i Codex, IPPC og OIE.
Regjeringen ønsker derfor å koble EØS-arbeidet tettere mot det norske
arbeidet i disse organisasjonene, for å sikre koordinering av innspill
og synspunkter på et tidlig stadium.
Regjeringen mener videre at Norge vil være tjent med
at Europarådet fortsatt har en rolle i utviklingen av internasjonalt
regelverk for dyrevelferd, selv om det er behov for effektivisering av
arbeidsformen.
Det vil fortsatt bli arbeidet for en restriktiv
holdning og klar lovgivning i EU og globale organisasjoner når det
gjelder å tillate bruk av prosesshjelpemidler og tilsetningsstoffer
i mat. For å sikre like konkurransevilkår for norske virksomheter,
er det viktig å arbeide for at regelverket praktiseres likt i alle
land. En restriktiv holdning til bruk av legemidler til dyr vil
bli videreført, spesielt når det gjelder bruk av antibiotika og
vekstfremmere. For å nå målet om et høyt beskyttelsesnivå for menneskers
liv og helse, er ett av de allmenne prinsippene i matlovsforordningen
at lovgivningen på matområdet som hovedregel skal bygge på risikoanalyser.
For å kunne utføre gode faglige risikovurderinger, er det behov
for bedre analyse- og eksponeringsdata for innhold av ulike stoffer
i norsk mat og oversikt over norsk kosthold.
FAO har anslått at de globale kostnadene knyttet til
bekjempelse av dyresykdommer vil øke de kommende årene. Å opprettholde
en god norsk dyrehelse er derfor helt essensielt for å kunne drive
et kostnadseffektivt landbruk.
Under jordbruksoppgjøret i 2011 ble det bestemt å
etablere en ordning med tilskudd til beredskapslagring av såkorn.
Departementet har igangsatt et arbeid for å utvikle regelverk knyttet til
den praktiske gjennomføringen av dette, med sikte på ikrafttredelse
i 2012. Det er i tillegg behov for en helhetlig gjennomgang av situasjonen på
såvareområdet.
Det er viktig å satse på å utvikle norske plantesorter
som er tilpasset klima, lys og andre vekstvilkår i Norge. Departementet
vil legge til rette for at det vil bli enklere for bønder å ta i
bruk et større sortsmangfold av planter og slik bidra til at verdifulle
genressurser tas i bruk. Det er videre et krav at fôr som omsettes
og brukes skal være trygt og ikke skade menneskers eller dyrs helse. Regjeringen
vil fortsette arbeidet med sikte på å få internasjonal aksept for
at fiskemel er en trygg fôrråvare, også for drøvtyggere. Bruken
av tilsetningsstoffer i fôr er økende og det er nødvendig med oppmerksomhet
på hvorvidt de kan ha skadelige eller utilsiktede effekter.
I Norge er det fortsatt utfordringer knyttet
til radioaktiv forurensing av beiter etter Tsjernobyl-ulykken. Regjeringen
legger vekt på å sikre tilgang på tilsetningsstoffer som kan redusere opptak
av radioaktive stoffer. Dette er viktig både i beredskapsøyemed
og for å redusere skadeeffekter etter Tsjernobyl-ulykken.
Klimaendringene forventes å gi økt kontaminering
av fôr med soppgifter. Nye hurtigmetoder for påvisning av soppgifter
er under utvikling, og vil bidra til større sikkerhet ved at kontaminerte
fôrvarer raskt kan identifiseres.
Riktig håndtering og bruk av plantevernmidler er
svært viktig for å redusere risikoen for skade på helse og miljø.
Dette vil derfor være prioriterte områder i tilsyn i primærproduksjonen.
I meldingen pekes det på overordnede utfordringer og områder hvor
det er behov for innsats for å nå målsettingene på plantevernmiddelområdet.
Vann er både et livsnødvendig næringsmiddel og
en viktig innsatsvare i landbruket. Utviklingstrekk de senere år
viser at det er store utfordringer knyttet til vann ut fra mattrygghetshensyn.
Regjeringen legger vekt på at de virkemidlene regelverket gir, i
større grad enn hittil, skal benyttes overfor vannverk som ikke
leverer vann av forskriftsmessig kvalitet.
Landbruket er en av de største kildene til avrenning
av næringsstoffer til vann og vassdrag. Det eksisterer lite data
om forekomst av rester av plantevernmidler i drikkevann, og det
er behov for å kartlegge situasjonen. Det er videre behov for en
gjennomgang av regelverket på området. Regjeringen vil fortsette
arbeidet med å redusere kilder til vannforurensning fra landbruket.
For landbruket er de private, mindre anleggene, inklusive gårdsbrønner,
en spesiell utfordring. Regjeringen vil fortsette arbeidet med å
samle de berørte sektorene til samarbeid for å styrke innsatsen
på vann- og avløpsområdet.
All mat og innsatsvarer som omsettes i Norge skal
kunne spores ett ledd tilbake og ett ledd framover i produksjonskjeden.
Dette er et helt sentralt prinsipp i matlovgivningen. Bedre sporingssystemer
vil styrke matbransjens og myndighetenes evne til å oppklare og
håndtere utbrudd av matsmitte. Sporbarhet er videre en forutsetning
for å kunne etterprøve framsatte påstander om kvalitet, miljøpåvirkninger,
klimapåvirkning, frihet fra GMO, helseeffekter, opprinnelse mv.
I fellesskap med aktører i norsk matbransje
ble eSporingsprosjektet etablert i etterkant av E. coli-saken i
2006, som et nasjonalt prosjekt for å styrke sporbarheten på matområdet.
Prosjektet omfatter alle innsatsvarer og all mat fra landbruks-
og fiskerisektoren og hele matproduksjonskjeden, fra jord og fjord
til bord. Det er blitt lagt til grunn at næringsaktører skal overta
ansvaret for den elektroniske sporingsløsningen når den er ferdig
utviklet. Det arbeides for å avklare spørsmål knyttet til eierskap
og framtidig drift i 2012 slik at løsningen da kan tas i praktisk
bruk.
Dyrevelferden vurderes samlet sett som god i Norge.
I internasjonal sammenheng er norsk regelverk for dyrevelferd på
et høyt nivå. Til tross for dette er det fremdeles noen utfordringer knyttet
til dyrevelferd i landbruksproduksjonen. Det er bl.a. rapportert
stigende tapstall for både sau og rein på beite, og det er en rekke
utfordringer knyttet til driftsformer og infrastruktur i norsk husdyrproduksjon.
Departementet vil oppsummere status for dyrevelferden
i Norge og utarbeide en handlingsplan med prioriterte tiltak for
det videre arbeidet for å bedre dyrevelferden. En merkeordning for
å synliggjøre dyrevelferd av en høyere standard enn det som kreves
i regelverket, er under utredning i EU. Departementet vil foreløpig
prioritere arbeidet med å opprettholde og videreutvikle generell
god dyrevelferd i norske husdyrbesetninger, framfor å etablere en
egen merkeordning for å synliggjøre evt. dyrevelferdsmessige fortrinn
i enkelte besetninger. Departementet vil spesielt gjennomgå dyrevelferdskravene
for slaktekyllingproduksjon. Virksomheten i pelsdyrnæringen er omstridt
i Norge. Regjeringen vil foreta en egen gjennomgang av pelsdyrnæringen
og vil komme tilbake til Stortinget om saken.
Innenfor matproduksjon og landbruk vil bioteknologi
brukt på riktig måte bidra til økt produktivitet og mer miljøvennlig
produksjon av mat, fôr, fiber og bioenergi. I dag er det først og fremst
innen avl og diagnostikk at bioteknologi er tatt i bruk. Regjeringen
arbeider nå med en nasjonal strategi for bioteknologi. Regjeringen vil
videre videreføre en restriktiv GMO-politikk, som i tillegg til
å sikre trygghet for helse og miljø, tar hensyn til etikk, bærekraft
og samfunnsnytte.
Tatt i betrakting problemstillinger knyttet
til dyrehelse og dyrevelferd, uttaler både Etiske komité i EU og
Bioteknologinemnda i Norge at det på etisk grunnlag ikke bør åpnes
for omsetning av produkter fra klonede dyr. Omsetning av matprodukter
fra klonede dyr faller inn under de norske bestemmelsene om ny mat
under matloven. På grunn av de etiske betenkelighetene ved voksenkloning
av dyr, vil regjeringen føre en restriktiv politikk på dette området.
Nanomaterialer reguleres av EUs ny matforordning
uten å være eksplisitt omtalt. Det arbeides i EU med sikte på en
revisjon av denne forordningen bl.a. slik at den omtaler mat som
inneholder eller består av nanomaterialer. Regjeringen vil følge
utviklingen tett, for å sikre at regelverk knyttet til ny-mat og
tilsetningsstoffer fanger opp usikkerhetsmomenter og risiko gjennom kravene
for godkjenning.
Det er viktig å være bevisst på sammenhengen mellom
landbrukets konkurransekraft og mattrygghet, dyrevelferd og andre
samfunnsgoder. Så langt mulig bør matpolitiske, ernæringsmessige,
miljømessige og næringspolitiske virkemidler understøtte hverandre.
Samtidig er de fleste regelverkskrav ressurs- og kostnadskrevende
for den som regelverket er rettet mot. Det er viktig å foreta konsekvensanalyser
av kost-nytte-verdien før det settes nye krav. Utredningsinstruksen
setter krav om vurdering av økonomiske og administrative konsekvenser
for forvaltning og næring ved innføring av nytt regelverk. Disse
vurderingene bør styrkes, og det bør legges sterkere vekt på nytteverdien
av regelverket veid opp mot kostnadene for næring og forvaltning.
Mattilsynet gjennomførte i 2008–2009 en kartlegging
av bl.a. brukernes oppfatning av regelverket på matområdet. Denne
avdekket at regelverkets omfang og kompleksitet i seg selv er det
største hinderet for regelverksetterlevelse. Mattilsynet har satt
i gang et arbeid med å gå gjennom regelverket på sitt forvaltningsområde slik
at det kan få en mer enhetlig og brukervennlig utforming. Dette
arbeidet vil bli intensivert.
I 2007 avviklet Fiskeri- og kystdepartementet, Helse-
og omsorgsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet en rekke
krav om godkjenning i regelverket med tilhørende gebyrplikt. Mattilsynet
har gjennomgått gjenværende godkjenningsordninger innenfor matområdet
som vi ikke er forpliktet til å ha etter EØS-avtalen. Flere av disse
vil bli vurdert opphevet. Fjerningen av avgifter som har vært knyttet
til Mattilsynets tilsyns- og kontrollvirksomhet vil medføre både administrative
forenklinger og innsparing for virksomhetene.
Regjeringen vil:
innenfor de gitte
handelspolitiske rammer, legge til rette for økt produksjon av landbruksvarer som
det er naturgitt grunnlag for og som markedet etterspør, slik at
selvforsyningsgraden kan opprettholdes om lag på dagens nivå.
legge større vekt på innretning av virkemidlene ut
fra distriktspolitiske hensyn, slik dette er målrettet gjennom de
distriktspolitiske virkeområdene.
sikre utøverne i landbruket en inntektsutvikling og
sosiale vilkår på linje med andre grupper. Regjeringen vil derfor
videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken i landbruket med utgangspunkt
i den landbrukspolitikken som er ført etter 2005.
bruke investeringsvirkemidlene slik at
de bidrar til økt lønnsomhet og produktivitet, og gjennom det bidrar
til en variert bruksstruktur over hele landet.
sikre et importvern som gir beskyttelse
gjennom hele verdikjeden og utnytte handlingsrommet for å føre en
nasjonal landbrukspolitikk.
arbeide internasjonalt for anerkjennelse
av retten til produksjon av mat for egen befolkning.
ved en eventuell ny WTO-avtale, ta i bruk
alle de virkemidler avtalen gir til å sikre norsk landbruksproduksjon
og norsk næringsmiddelindustri. Ved en slik avtale må det gis kompensasjon for
tap av inntekt.
bidra til forutsigbare rammebetingelser
og invitere aktørene i matkjeden til å komme med innspill for å
utforme rammebetingelser for en godt fungerende norsk matkjede med
nødvendig konkurransekraft.
En eventuell ny WTO-avtale vil innebære betydelige
utfordringer i form av tollreduksjoner og etablering av importkvoter
for viktige norske landbruksvarer der importen har vært liten eller ingen.
Skjerming av viktige sektorer gjennom sensitiv behandling med mindre
tollkutt, kombinert med overgang til prosenttoll, vil gi et nasjonalt
handlingsrom til å sikre et levedyktig norsk landbruk i alle deler
av landet.
Landbruksforhandlingene er en del av den brede forhandlingsrunden
som ble vedtatt igangsatt på WTOs ministerkonferanse i Doha i 2001.
Det siste utkastet til avtaletekst på landbruk er fra desember 2008.
Forhandlerne har ikke lyktes i å oppnå fremgang på de uløste spørsmålene
fra forhandlingstekstene fra 2008, og det er lite som tyder på et
gjennombrudd i WTO-forhandlingene i 2012. Boks 4.1 i meldingen gir
en oversikt over viktige forslag til nye bestemmelser i utkast til
rammeavtale (modaliteter) for landbruk som berører Norge.
Den eksisterende WTO-avtalen har i første rekke
medført begrensninger i utformingen av markedsordningene, samtidig
som importvernet for enkelte varer over tid gir svakere beskyttelse i
forhold til norsk prisnivå. En eventuell ny WTO-avtale vil forsterke
dette. I tillegg vil den legge ytterligere begrensninger på bruken
av internstøtte. Regjeringen anser hovedtrekkene i desemberteksten
fra 2008 å være nær grensen for hva Norge kan slutte seg til med
utgangspunkt i våre mål for landbruks- og matpolitikken.
Alle former for eksportstøtte vil bli avviklet
innen utgangen av 2013 under forutsetning av at det foreligger en
WTO-avtale innen den tid. Avvikling av eksportstøtten ved implementering
av en eventuell ny WTO-avtale kan i første rekke få konsekvenser
for RÅK-varer og ost, men også for markedsregulering av kjøtt, smør
og egg.
Ved en ny WTO-avtale vil det norske prisnivået på
korn/kraftfôr komme under press ved lave verdensmarkedspriser og
produktspesifikk AMS bli en reell begrensning for kornsektoren.
Ved en ny WTO-avtale må også markedsordningen for melk gjennomgås
på nytt. Det vil være viktig å kunne beholde både kronetoll og prosenttoll
for en del toll-linjer. Med sensitiv behandling vil denne sektoren
ha et tilfredsstillende importvern også etter en ny WTO-avtale.
Ved en ny WTO-avtale må markedsordningene for svinekjøtt, sau/lam
og egg legges om.
For poteter, grønnsaker, frukt og bær er situasjonen
allerede i dag at prisene innenlands er under press fra import.
Ved en ny WTO-avtale vil konkurransesituasjonen for norsk vare bli
utfordrende på grunn av omfattende tollkutt.
Etter EØS-avtalens artikkel 19 skal avtalepartene
med to års mellomrom gjennomgå vilkårene for handelen med basis
landbruksvarer med sikte på en gradvis liberalisering. I januar 2010
ble Norge og EU enige om en ny artikkel 19-avtale. Avtalen fikk
enstemmig samtykke i Stortinget i april 2011 og vil trolig bli iverksatt i januar
2012.
EØS-avtalens protokoll 3 regulerer handel med bearbeidede
landbruksvarer. Ordningen skal utjevne konkurransevilkårene for
produsenter av bearbeidede landbruksvarer i EØS-området og gi grunnlag
for økt handel. Gjeldende protokoll 3-avtale ble iverksatt med virkning
fra 1. november 2004. Fra EUs side er det bedt om nye forhandlinger
om protokoll 3, uten at det er sett grunnlag for det fra norsk side.
Importen av bearbeidede landbruksvarer til Norge
har økt med 8–10 prosent hvert år siden 2000. Ettersom de bearbeidede
varene har et betydelig innhold av råvarer som melk og korn, er denne
importen i praksis også en utfordring for norsk råvareproduksjon.
Om lag 15 prosent av norsk melkeproduksjon inngår i bearbeidede
varer.
EFTA-avtalene har som mål å styrke norsk næringsliv
i et globalt marked. Handelsavtalene bidrar til å øke norsk eksport
av varer og tjenester, og legger samtidig til rette for økt import
til Norge. Landbruk er et viktig og krevende forhandlingsområde
i EFTA-forhandlingene. For landbruksvarer har Norge betydelig toll
på en rekke produkter, og mange av våre forhandlingsmotparter har
forventninger om tollreduksjoner. På bearbeidede jordbruksprodukter
tilbyr EFTA de samme tollreduksjoner som gis til EU. Regjeringen
vil arbeide for å oppnå bedre betingelser for landbruksvarer med
eksportpotensial innenfor rammen av EFTA-avtalene.
Det er ført en ambisiøs politikk i forhold til
verdens 64 fattigste land. Disse landene har nå toll- og kvotefri
markedsadgang for alle varer inn til det norske markedet. Vilkår
for import av kjøtt fra det sørlige Afrika vil bli avveid i forhold
til omfanget av grasbasert kjøttproduksjon i Norge, og omfanget
av GSP-ordningen for Namibia, Botswana og Swaziland vil bli vurdert.
Av den totale importen av jordbruksvarer på
ca. 35 mrd. kroner i 2010 kom i overkant av 20 prosent fra u-landene.
U-landenes andel av den totale importen av landbruksvarer har økt
de siste årene.
De fire store kjedene, NorgesGruppen, Coop Norge,
Rema 1000 og Ica Norge har hatt en stadig økende markedsandel, og
stod i 2009 for så godt som 100 prosent av netto omsetning for dagligvarebutikker.
I kombinasjon med store innkjøpsvolumer har såkalt vertikal integrasjon
i verdikjeden, der handelsleddet også har kontroll over distribusjon
og produksjon, skapt utfordringer for råvareprodusenter og næringsmiddelbedrifter.
Næringsmiddelindustrien i Norge har generelt
et høyt kostnadsnivå sammenlignet med andre land. Et sterkt importvern
og andre virkemidler for å være konkurransedyktige er derfor viktig. Politiske
ønsker om matsikkerhet, produksjon og sysselsetting i hele landet,
bevaring av biologisk mangfold, kulturlandskapets og naturens funksjon
som karbonlager er andre forhold som bidrar til høyt prisnivå på
mat. Internasjonalt er næringsmiddelindustrien karakterisert av
kostnadspress og krav om effektiv produksjon. Utviklingen går i
retning økt internasjonal konkurranse også for den norske industrien.
Det er behov for betydelige investeringer for å effektivisere produksjonen
og redusere kostnadene i matindustrien i årene framover.
Det har i flere tiår vært et mål å utnytte arealressursene
i hele landet for å dekke etterspørselen på hjemmemarkedet etter
varer vi har naturgitte forutsetninger for å produsere, innenfor
de gitte handelspolitiske rammer. En høy produksjon av råvarer i
jordbruket forutsetter at de beste arealene brukes til de mest varmekrevende
vekstene, mens det grasbaserte husdyrholdet reserveres for områdene
med vanskeligere vekstvilkår. Den geografiske produksjonsfordelingen
er et viktig grunnlag for et omfattende norsk jordbruk, og for jordbrukets
produksjon av fellesgoder for samfunnet.
Mens samlet produksjon øker, drives jordbruket gjennom
et avtagende antall bedrifter samtidig som eiendomsstrukturen er
relativt stabil. For husdyrproduksjonene har reduksjonen i antall bedrifter
med de ulike dyreslagene økt klart det siste tiåret. Antall bedrifter
med melkeproduksjon er nesten halvert siden 1999, når samdrifter telles
som 1 bedrift. Om lag 4 700 eiendommer har sin melkekvote i samdrift
i 2010. En økende andel av jordbruksarealet drives på leiebasis. Om
lag 40 prosent av arealet er nå leid, og i gjennomsnitt leier hver
jordbruksbedrift 85 dekar.
Jordbrukssektorens realinntekt (målt som vederlag
til arbeid og egenkapital i Totalkalkylen) økte kraftig etter inntektsopptrappingen
på slutten av 70-tallet. Deretter har realinntekten vært fallende,
inntil de siste årene. Regnet per årsverk har realinntekten, med
årlig variasjon, ligget på om lag samme nivå, men med en markert
økning etter 2006.
Investeringsbehovet er høyt, både på grunn av slitasje,
nye driftsmåter og som følge av offentlige pålegg av dyrevelferdshensyn.
Egenkapitalandelen har falt med 6 prosentpoeng fra 2000 til 2010.
Tall fra NILFs driftsgranskinger viser at gjeld per bedrift har
økt til ca. 1,7 mill. kroner i 2008. Gjeldsandelen var både i 2008
og 2009 på 45 prosent. Gjelda for de yngste er om lag 3 mill. kroner.
Gjeld og gjeldsprosent øker med økende størrelse på bedriften. Tall
fra Budsjettnemnda for jordbruket viser at jordbruket den siste
tiårsperioden har hatt en årlig vekst i arbeidsproduktiviteten på
6 prosent.
Regjeringen vil legge til rette for et fortsatt
aktivt jordbruk over hele landet. I sin undersøkelse av måloppnåelse
og styring i jordbruket påpekte Riksrevisjonen (Dokument 3:12 (2009–2010)) at
det både er risiko for at dette målet ikke nås og at det er behov
for klarere operasjonalisering av målet. Markedskreftene virker
i retning av sentralisering, og forekomsten av skalafordeler i produksjonene
gjør at målet krever aktiv bruk av virkemidler for at det skal kunne
nås. Regjeringen mener derfor det er nødvendig med en tydeligere
distriktsprofil i landbrukspolitikken. Det skal legges større vekt
på innretting ut fra distriktspolitiske hensyn, slik dette er målrettet
gjennom de distriktspolitiske virkeområdene. Dette krever bl.a.
fortsatt styrking av det grasbaserte husdyrholdet og at det med
de økonomiske virkemidlene legges til rette for lønnsom drift i ulik
skala, slik at en variert bruksstruktur kan opprettholdes. Utnytting
av beiteressursene i utmarka skal opprettholdes eller økes innenfor naturens
bærekraft og markedet for produktene. Økt produksjon vil, over tid,
forutsette at ressursene tas i bruk der de finnes. En slik distriktsprofil
vil ikke minst være viktig for beitenæringene og for samisk jordbruk.
Regjeringen vil særlig legge følgende resultatindikatorer
til grunn for vurdering av måloppnåelsen i forhold til målet om
et aktivt landbruk over hele landet:
utviklingen i fordelingen
av produksjonsvolumet av melk og grasbaserte kjøttslag
utviklingen i fordelingen av totalt og
fulldyrket jordbruksareal
utviklingen i fordelingen av sysselsettingen
i landbruket
Budsjettstøtten til jordbruket utgjør en vesentlig del
av virkemidlene. Bevilgningen til gjennomføring av jordbruksavtalen
utgjorde om lag 13 mrd. kroner i 2010. I tillegg har det særskilte jordbruksfradraget
ved ligningen en verdi før skatt på om lag 1,4 mrd. kroner. Om lag
85 prosent av den direkte produsent-rettede støtten ytes til det
grasbaserte husdyrholdet, mens om lag 3 prosent går til kraftfôrkrevende
produksjoner. Av investeringsstøtten går også om lag 85 prosent
til det grasbaserte husdyrholdet. Velferdsordningene har vært prioritert
de siste 5 årene. Miljøsatsingen over jordbruksavtalen gjennomføres
nå innenfor ordninger med en samlet bevilgning på om lag 4,6, mrd.
kroner.
Norge er ett av svært få land som har støtteordninger
som faller innenfor definisjonen av Blå støtte i WTO. Ved en eventuell
ny WTO-avtale må Norge redusere Blå støtte med minst 600 mill. kroner
fra det nivået som er rapportert til WTO for 2009. Regjeringen vil
gjennomføre en vurdering av landbrukspolitiske konsekvenser av en
omlegging av støtteordninger i Blå boks til støtteordninger i Grønn
boks.
I prispolitikken for norske råvarer må hensynet til
næringsmiddelindustriens konkurransekraft avveies mot hensynet til
bondens inntekt. Regjeringen vil sikre næringsmiddelindustrien rammevilkår
som gjør det mulig å være konkurransedyktig i forhold til import,
bl.a. gjennom jordbruksavtalen, og vil videreføre ordningene for
prisnedskriving som utjevner forskjellen i råvarepriser for den
konkurranseutsatte RÅK-industrien.
I internasjonale forhandlinger om markedsadgang,
både i WTO, EØS og EFTA, legger regjeringen til grunn at det skal
sikres et importvern som gir fortsatt handlingsrom for å føre en nasjonal
landbrukspolitikk der målsettingene både for jordbruket og næringsmiddelindustrien kan
ivaretas. Ved tilpasningen til en eventuell WTO-avtale vil regjeringen
utnytte handlingsrommet i en avtale til å gi sensitiv behandling for
både råvarer og foredlede landbruksvarer.
Regjeringen vil videreføre jordbruksforhandlingene
og markedsordningene. Samvirkets rolle som markedsregulator og avtaker
av norske råvarer fra hele landet skal sikres. Markedsordningene
utfordres av flere forhold. WTO-avtalen setter grenser for total
støtte gjennom administrerte priser og prisstøtte over budsjettet. Regjeringen
vil tilpasse markedsordningene til våre internasjonale forpliktelser
og vurdere tilpasninger med grunnlag i de markedsmessige endringene
som skjer innenlands.
Gode inntektsmuligheter er det viktigste virkemiddelet
for å nå de jordbrukspolitiske målene. I de regionale samrådene
som har vært gjennomført i forbindelse med utarbeidingen av meldingen,
og i de skriftlige innspillene departementet har mottatt, er et
hovedbudskap fra næringen selv at inntektsmulighetene må forbedres.
Dette er signaler regjeringen har tatt på alvor ved at jordbruket
har fått vesentlig for-bedrede inntektsmuligheter de siste årene.
Etter 2006 har den relative inntektsveksten vært sterkere i jordbruket
enn for andre grupper.
Usikkerhet om framtidige inntekter i landbruket, kombinert
med gode muligheter for avkastning på arbeid og kapital i andre
sektorer, er en stor utford-ring. For å opprettholde og videreutvikle et
omfattende norsk jordbruk trengs politiske virkemidler som korrigerer
og utfyller de muligheter og begrensninger eksterne rammebetingelser
gir. Regjeringen vil sikre utøverne i landbruket en inntektsutvikling
og sosiale vilkår på linje med andre grupper. Regjeringen vil derfor
videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken i landbruket med utgangspunkt
i den landbrukspolitikken som er ført etter 2005. Inntektsutviklingen
i sektoren bør fortsatt måles på Totalkalkylen for jordbruket, som
viser resultatet av gjennomsnittlig tilpasning for hele sektoren.
Det blir stadig færre områder hvor det er mulig
å ha en prisstrategi i avtaleregi. Over tid har både utviklingen
i markedet og WTO-avtalen gjort at målpriser og adgang til markedsregulering
er redusert. Om lag 1/3 av jordbrukets markedsinntekter er nå på
områder uten målpris.
Korn- og kraftfôrpolitikken har en spesiell
stilling i inntektsdannelsen for sektoren. Kraftfôrkostnadene utgjør
nå vel 1/3 av driftskostnadene i jordbruket og er viktig for husdyrproduktenes konkurransekraft.
Kornprisene må løpende fastsettes i avveiingen mellom behovet for
å stimulere økt kornproduksjon og hensynet til kostnadene i husdyrholdet.
Regjeringen legger til grunn at investeringstilskudd
og rentestøtte er en nødvendig forutsetning og en sentral faktor
for å avlaste risiko og for å utløse annen kapital som muliggjør
investeringer i jordbruket. Gjennom disse ordningene er det også
mulig å påvirke hvor i landet og i hvilke produksjoner investeringene
skjer, samt bidra til å sikre nødvendig oppgradering av hensyn til
miljø og dyrevelferd. Regjeringen vil etablere en satsing som kan
bidra til et nødvendig investeringsløft. Satsingen innebærer at
investeringsvirkemidler gis økt prioritet innfor jordbruksavtalen.
For å stimulere til økte investeringer og økt produktivitet
og lønnsomhet i landbruket, foreslo regjeringen i Prop. 1 LS (2011–2012)
Skatter, avgifter og toll 2012, flere justeringer av skatteregelverket:
Saldoavskrivningene
for husdyrbygg økes fra 4 til 6 prosent, og avskrivningene for enkle
bygningskonstruksjoner økes fra 8 til 10 prosent.
Det innføres betinget skattefritak for
tilskudd innenfor det distriktspolitiske virkeområdet til investeringer
i faste anlegg og tilhørende produksjonsutstyr innenfor rammen av
bygdeutvikling (BU-midler). Dette innebærer bl.a. at inngangsverdiene
ved slike investeringer ikke lenger reduseres med tilskuddet i forbindelse med
avskrivninger.
Beregningsgrunnlaget for jordbruksfradraget
utvides ved at kravet til bruk i egen jord- eller skogbruksvirksomhet
reduseres fra 80 prosent til 60 prosent i forbindelse med inntekter
fra tjenesteyting med, eller utleie av, betydelige driftsmidler.
Et viktig grunnlag for omfanget av, og innretningen
på, de direkte inntektsgivende økonomiske virkemidlene er å bidra
til noenlunde likeverdige inntektsmuligheter for foretak i ulike
produksjoner, med varierende produksjonsomfang i ulike områder av
landet. Departementet vil ta initiativ til en nærmere gjennomgang
av hvordan distriktsprofilen i produksjonstilskuddene kan styrkes.
I den sammenheng vil også sonene for de landbrukspolitiske virkemidlene
bli vurdert. Departementet vil spesielt gjennomgå den geografiske
differensieringen av driftstilskuddet til melkeproduksjon. Målrettingen
kan her økes ved å distriktsdifferensiere tilskuddene basert på dyretall
ytterligere.
Det er et stort behov for å forenkle kvoteregelverket
ytterligere. Et hovedprinsipp både for kvoteregelverk og annet regelverk
må være likebehandling av like store bruk uavhengig av organisasjonsform.
Departementet vil derfor arbeide videre med sikte på felles/likt
kvotetak for samdrifter og enkeltbruk og annen harmonisering av
regelverket, som avvikling av særskilt antalls- og avstandsbegrensning
for samdrifter. Et enklere og mer stabilt regelverk vil også gjøre forvaltningen
av ordningen enklere.
Kulturlandskapstilskuddet utmåles som en fast sats
per dekar til alt areal i drift uavhengig av produksjon og foretakets
størrelse. I tillegg gis arealtilskudd der satsene per dekar er
differensiert etter struktur og type produksjon. Det kan være et
økonomisk insentiv for foretakene til å hente ut høyere tilskudd
for de første enhetene, samtidig som arealene drives i fellesskap.
Den teknologiske utviklingen og kostnadene knyttet til effektive
maskiner har medført at samarbeid om og leie av viktige mekaniseringsfunksjoner blir
stadig mer vanlig. Dette innebærer reduserte kostnadsforskjeller
knyttet til produksjon av kulturlandskap i de ulike delene av landet,
og på ulike bruksstørrelser. Forvaltningen og kontroll av driftssamarbeidsbestemmelsen
er komplisert for forvaltningen. Problemet kan begrenses ved å flate
ut strukturprofilen i arealtilskuddene og overføre strukturkompensasjonen
til driftstilskuddene og tilskuddene basert på dyretall. Endringen
vil bidra til at det er den aktive driveren som mottar støtten.
En slik endring vil forenkle tilskuddssystemet, lette forvaltningens
kontroll med at tilskuddene utbetales i tråd med formålet og redusere
risiko for feilutbetalinger.
I dag er det ca. 200 000 dekar som ikke får
kulturlandskapstilskudd som følge av kravene i dagens regelverk.
Relativt sett er det Telemark/Agder, Vestlandsfylkene unntatt Rogaland
og Nord-Norge som får mest avkorting. Dette er arealer som vil være
svært utsatt for å gå ut av produksjon de nærmeste årene. Lønnsom
grasbasert matproduksjon og beiting skal fortsatt være hovedvirkemidlet
for å bruke grasarealene og hindre gjengroing. For å kunne ivareta
utsatte arealer bør dagens produksjonskrav i kulturlandskapstilskuddet
avvikles. Da vil alle arealer som oppfyller grunnvilkårene i produksjonstilskuddene
samt formålet med kulturlandskapstilskuddet, få dette tilskuddet.
Regjeringen vil:
vurdere oppfølgingen
av Matkjedeutvalgets utredning i lys av innspillene som kommer inn
i forbindelse med høringen av denne.
legge vekt på forbrukerinteressene, videreføre forbrukerdialogen
og legge til rette for at forbrukerne skal kunne gjøre informerte,
trygge valg av matvarer.
legge til rette for økt regional innovasjon
på matområdet med utgangspunkt i klynger og nettverk.
bidra til matglede og styrket kunnskap
om-, og interesse for mat, matkvalitet, matlaging og helse hos barn
og unge.
legge til rette for å styrke regional verdiskaping med
utgangspunkt i lokale matbedrifter, regionale fortrinn og destinasjonsutvikling.
at 15 prosent av matproduksjonen og matforbruket
skal være økologisk i 2020.
Eurostats komparative undersøkelse fra 2009
av matvarer kjøpt i 37 land, viser at maten var 53 prosent dyrere
i Norge enn gjennomsnittet for EUs 27 medlemsstater. Samtidig bruker
nordmenn en stadig mindre andel av inntektene på mat. Ifølge Statistisk
sentralbyrå utgjorde mat og alkoholfrie drikkevarer 11,4 prosent
av husholdningenes konsum i 2009–2010, mot 40 prosent i 1958. Til
sammenligning var andelene 13,9 prosent i svenske husholdninger
og 11,5 prosent i danske husholdninger i 2009. De nordiske landene
er blant de land i verden der matens andel av privat konsum er lavest.
Matkjedeutvalget ble oppnevnt på bakgrunn av regjeringens
politiske plattform for 2009–2013 med formål å: «Gjennomføre en
utredning om styrkeforholdene i verdikjeden for mat som skal bidra
til åpenhet og innsyn, sikre forbrukerinteressene og en tilfredsstillende
samfunnsmessig kontroll». Matkjedeutvalget avga sin innstilling Mat,
makt og avmakt – om styrkeforholdene i verdikjeden for mat (NOU
2011:4) 13. april 2011. Utvalget mener et kjennetegn ved den norske
matvarekjeden er at konsentrasjonen både på detaljist-, grossist-
og leverandørleddet er betydelig. Konsentrasjonen for de undersøkte
leverandørmarkedene er høy sammenlignet med andre land. Fire paraplykjeder
kontrollerer markedet for dagligvare. Samtidig er to av disse de
største aktørene i storhusholdning og kiosk-, bensinstasjon-, og
servicemarkedet.
Utvalget vurderer at det har skjedd en betydelig maktforskyvning
i favør av paraplykjedene i dagligvarehandelen. Utvalget mener videre
at konkurransen mellom uavhengige dagligvarekjeder er kritisk lav,
og at undersøkelsene som er gjennomført indikerer at det finnes
avvik fra forutsetningene for velfungerende markeder. Slike avvik
kan føre til redusert samfunnsøkonomisk effektivitet til skade for
forbrukeren. Utvalget vurderer at maktforflytning i retning av paraplykjedene
reduserer samvirkeorganisasjonenes mulighet til å utføre sine samfunnspålagte
oppgaver som en del av landbrukspolitikken. Utviklingen i Norge
har generelt flere likhetstrekk med utviklingen i andre europeiske
land.
VSP-mat er fra 2011 vedtatt videreført gjennom et
nytt utviklingsprogram for norske matspesialiteter – Lokalmatprogrammet.
Hovedmålet er fortsatt økt verdiskaping i primærproduksjonen gjennom
å bidra til utvikling, produksjon, kommersialisering og salg av
norske matspesialiteter. Målgruppen for Lokalmatprogrammet er bønder,
små og mellomstore næringsmiddelbedrifter og forpliktende produsentsammenslutninger,
samt reiselivsbedrifter som har utviklingsprosjekter i samarbeid
med lokalmatprodusenter. Det vil i større grad bli satset på vekstbedrifter
og bedrifter i nettverk og forpliktende produsentsammenslutninger,
kompetansetilbud til lokalmatprodusenter og omdømmebygging for norsk
matkultur, norske matspesialiteter og reiseliv.
Regjeringen vil:
legge til rette for
økt bruk av tre, herunder utrede trebruk i statlig sektor under
ledelse av Statsbygg.
legge til rette for økt bruk av skogråstoff
til bioenergi og arbeide for å utvikle storskala pilotprosjekter
for biovarme nær viktige befolkningskonsentrasjoner.
møte eventuell økt etterspørsel etter råstoff
fra skogen ved å legge til rette for økt bærekraftig avvirkning
og uttak av skogbiomasse.
utvikle skogbrukets infrastruktur innenfor rammene
av målrettede miljøhensyn og ivaretakelse av naturmangfoldet, for
å gi bedre adkomst til skogressursene som grunnlag for økt skogbasert
verdiskaping.
styrke oppbyggingen av skogressursene og
andre tiltak som også kan ta vare på og utvikle karbonlageret på
norske landarealer videre, innen miljømessig akseptable rammer.
legge til rette for økt bruk av skogen
som arena for styrket helse og velferd ved å initiere samarbeid
mellom skogeiere, frivillige organisasjoner og myndigheter, herunder
bl.a. økt vekt på skog i Inn på tunet-prosjektet.
legge til rette for en mer målrettet miljøinnsats
i skogbruket, herunder styrke kunnskapen om natur- og kulturverdier
i skog og styrke ivaretakelse av slike verdier i forbindelse med
planlegging og drift, miljøregistreringer, frivillig vern, samarbeidsavtaler
og bruk av de nye virkemidlene i naturmangfoldloven. Jf. også St.meld.
nr. 39 (2008–2009).
sammenstille og offentliggjøre kunnskap
om tilstand og utviklingstrekk for skog- og miljøverdier i en årlig
rapport «Bærekraftig skogbruk – næring og miljø».
I St.meld. nr. 39 (2008–2009) går det fram at
det er betydelige ubrukte råstoffressurser til bioenergi i landbruket.
Dersom hogstnivået framover skulle øke, vil en få mer biprodukter
fra sagbruksindustrien som kan nyttes til bioenergi. En økning i
hogstvolumet med 3 mill. kubikkmeter vil gi 4,2 TWh energiråstoff.
Dette betyr at hogstavfall sammen med avfallsprodukter fra økt skurtømmerproduksjon,
kan dekke opp hele eller store deler av råstoffbehovet knyttet til
målet om økt utbygging av bioenergi med inntil 14 TWh innen 2020.
Medregnet råstoffressursene i jordbruket utgjør det samlede råstoffpotensialet fra
landbruket volumer langt utover behovet for å nå bioenergimålet.
Det plantes for lite etter hogst av granskog
i Norge i forhold til kravene som stilles i lovverket. Landbruks-
og matdepartementet vil derfor styrke kontrollen og håndhevelsen
av skogbruksloven og bærekraftforskriften med sikte på å fange opp
den delen av foryngelsene som ikke tilfredsstiller minstekravene
til plantetetthet. Som en oppfølging av dette, skal også vilkårene for
bruk av økonomiske virkemidler evalueres med sikte på økt målretting
av foryngelsesarbeidet.
Skogplanteforedling blir viktig for klimatilpasning
og kan virke som klimatiltak ved at foredlet plantemateriale vil
kunne ha et vesentlig høyere CO2-opptak enn uforedlet materiale.
For å ta ut klimapotensialet i skogplanteforedlingen er det nødvendig
å etablere en ny generasjon med frøplantasjer basert på det beste
foredlingsmaterialet fra de frøplantasjer som ble etablert på 1960–1970-tallet.
Landbruks- og matdepartementet vil arbeide for å legge til rette
for at foredlingspotensialet som ligger i overgangen til andregenerasjons
frøplantasjer, ivaretas.
Siden 1996 har Stiftelsen Det norske Skogfrøverk
hatt det utøvende ansvaret gjennom en avtale med Landbruks- og matdepartementet
om forvaltningsoppdrag. Det er oppstått kommersiell interesse knyttet
til å sikre seg rettigheter til foredlingspopulasjoner som Skogfrøverket
har utviklet. Landbruks- og matdepartementet vil i lys av dette
vurdere endringer i regelverket som sikrer en robust ordning som
vil ivareta nasjonale interesser knyttet til foredlet og testet
genetisk materiale utviklet av Skogfrøverket.
Departementet vil videre, i forbindelse med
den pågående gjennomgangen av foryngelseskontrollen, vurdere behovet
for kriterier for oppfølging av eksisterende skogreisingsfelter, herunder
treslagsvalg etter hogst. Regjeringen vil også vurdere å gjeninnføre
forbudet mot slik hogst av ungskog, men fortsatt på en slik måte
at dette ikke hindrer tynningshogster.
Økt samarbeid mellom skogeiere kan bidra til økt
aktivitet og lønnsomhet av skogtiltak, samtidig som investeringer
i skogen holdes på et tilfredsstillende nivå. Departementet vil
be Statens landbruksforvaltning vurdere ulike virkemidler som kan
bidra til at aktive skogeiere deler sin kompetanse med mindre aktive
eiere, og til mer driftssamarbeid.
En hensiktsmessig infrastruktur er avgjørende for
skogsektorens muligheter til å kunne drive konkurransedyktig næringsvirksomhet. Regjeringens
målsettinger for å utvikle skogens positive nærings-, energi- og
klimabidrag, forutsetter at en større andel av det produktive skogarealet
som kan drives lønnsomt, tas i aktiv bruk. For å kunne utnytte disse
ressursene, er det behov for modernisering og videre utvikling av
dagens veinett. Departementet vil ut-vikle skogbrukets infrastruktur
og alternative driftsmetoder som supplement til veibygging, gjennom
virkemidlene som ligger i dagens tilskuddsordninger og skogfondsordning.
Samtidig er det nødvendig å videreføre og videreutvikle kravene
til miljømessig gode tilpasninger av skogbrukets veinett.
Et av områdene det knytter seg interessekonflikter
til mellom miljøhensyn og næringsinteresser i skogbruket i dag,
er nybygging av skogsbilveier som kan berøre inngrepsfri natur.
Skognæringen har store næringsmessige interesser innenfor INON-områdene
og omkringliggende buffersoner. Beregninger viser at bevaring av
de inngrepsfrie områdene til sammen berører 32 prosent av det produktive
skogarealet, og at dette kan medføre at 15 til 20 prosent av produktivt skogareal
ikke vil kunne utnyttes. Landbruks- og matdepartementet er opptatt
av å finne gode helhetsløsninger som både kan gi skogbruket nødvendig
infrastruktur samtidig som hensynene til viktige inngrepsfrie naturområder
og andre viktige miljøverdier ivaretas. Statens landbruksforvaltning
og Direktoratet for naturforvaltning har på oppdrag fra Landbruks-
og matdepartementet og Miljøverndepartementet utredet dette. Det
vil også være behov for endringer i virkemiddelbruk knyttet til
både skogsveier og alternative driftsformer som supplement til veibygging. Landbruks-
og matdepartementet vil be Statens landbruksforvaltning om økt kontroll
av skogsveinettet og tilskuddsforvaltningen knyttet til dette.
Skogeierne og miljøorganisasjonene avbrøt sommeren
2010 forhandlingene om Levende Skog-avtalen for bærekraftig skogbruk
og sertifiseringsløsninger for tømmer, etter 12 års enighet om en
miljøstandard for norsk skogbruk. Bruddet skyldtes at partene ikke
kom til enighet om kravpunktet om skogreising og treslagsskifte.
Landbruks- og matdepartementet vil understreke verdien av Levende
Skog og viktigheten av at forhandlingene kommer tilbake på sporet.
Skogbruket i Norge er fortsatt sertifisert etter ISO 14001 og de
krav som det ble enighet om ved revisjonen av Levende Skog i 2006. Kravene
til den enkelte skogeier er de samme som før bruddet, og skogbruket
fortsetter arbeidet med å forbedre og videreutvikle sitt miljøarbeid.
Skulle det vise seg at partene i Levende Skog på varig basis ikke
vil videreføre samarbeidet, vil dette få konsekvenser også for den offentlige
skogpolitikken. I en slik situasjon vil det bli aktuelt å foreta
en gjennomgang av forskriften om bærekraftig skogbruk.
Regjeringen vil:
bygge reindriftspolitikken
på en tredelt målsetting om økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft
der økologisk bærekraft står særlig sentralt.
arbeide for en bedre sikring av reindriftens
arealer.
sikre en bærekraftig reindrift gjennom
tilpasset reintall, reduserte tap og økt produksjon. I områder med
for høyt reintall må reintallet reduseres.
forsterke næringsaspektet i de reindriftspolitiske virkemidlene.
legge til rette for en god dialog mellom
reindriften og andre samfunnsinteresser i de ulike reinbeiteområdene.
fremme forslag om å gi jordskifteretten
kompetanse til å avklare rettighetsmessige forhold internt i reindriften.
invitere næringen til et samarbeid om reiselivsbasert
næringsvirksomhet og program for bl.a. læringsbaserte tjenester
i reindriften.
sørge for at reindriftsavtalens virkemidler
støtter opp om en velordnet næringsvirksomhet i tråd med reindriftsloven
av 2007.
bidra til en stabil markedssituasjon for
å sikre næringsgrunnlaget for reindriften.
forenkle og effektivisere den offentlige
forvaltningen av reindriften i Norge.
Det er gjennomført en omfattende prosess med forhandlinger
med Sverige om en ny reinbeitekonvensjon. Det pågår nå oppfølging
i begge land med sikte på ikrafttredelse. En ny konvensjon skal
legge til rette for fortsatt grenseoverskridende reindrift basert
på sedvane og naturgitte forhold.
Gjennom bruksreglene skal reindriften ta ansvar for
å gjennomføre driftstilpasninger som ivaretar ressursgrunnlaget.
Regjeringen legger derfor stor vekt på at alle reinbeitedistrikt
skal ha godkjente bruks-reg-ler og reintall i løpet av 2011. Der
det faktiske reintallet er for høyt, skal siidaen utarbeide en reduksjonsplan
som angir omfang og tidsrom for ekstra uttak av rein slik at fastsatt
reintall nås. Reindriftsstyret har ansvar for at en slik reduksjon
gjennomføres. Det er næringens ansvar å ha et så høyt slakteuttak
at økologisk bærekraftig reintall også opprettholdes over tid. Myndighetene
vil i årene framover prioritere kontroll av at reintall overholdes.
Det vil kunne iverksettes sanksjoner etter reindriftsloven overfor
reineiere som ikke retter seg etter bruksreglenes bestemmelser om
reintall.
Nyere forskning viser at distrikter med stabilt
reintall og dyr i god kondisjon har størst overlevelse og kalvetilgang
etter dårlige beiteforhold pga. mye is og snø om vinteren. En god
strategi for å opprettholde produksjon under vanskelige værforhold
vil være å ha dyr i god kondisjon. Det er også dyrevelferdsmessig
riktig med en beitetilpasning som gjør reinen mindre utsatt for
sult og avmagring. I motsatte situasjoner vil det være aktuelt å
vurdere bruk av lovbaserte virkemidler for å sikre god dyrevelferd.
Reindriften i hele landet har hatt økende tap
det siste tiåret. En vesentlig årsak til dette er økte rovviltbestander.
I 2010 meldte reindriften i alt 77 000 dyr tapt, av disse ble 19 500
(ca. 30 prosent) godkjent som tap til rovvilt. Erstatningsutbetalingene
baseres bl.a. på dokumenterte tap og bestandsestimater av rovvilt.
Dokumentasjonsgraden er svært lav i reindriften. Erstatningsutbetalingene
blir skjønnsmessig beregnet ut ifra dokumentert tap vurdert opp
mot tapsrisiko. Dette medfører at utbetalingene varierer mellom de
ulike reinbeiteområdene, og kan bidra til et økt konfliktnivå mellom
næring og myndigheter. Regjeringen vil følge opp tiltak for å redusere
tap i reindriften. Det vil legges særlig vekt på de store utfordringene
i deler av det sørsamiske reinbeiteområdet.
Særlig i Finnmark er det et gjennomgående trekk at
mange fortsetter å eie rein og har en tilknytning til reindriften
selv om man har sin hovedinntekt utenfor næringen. Totalregnskapet
2008/2009 viser at næringsinntektene er lavest i de områdene der
en større andel av reinflokken eies av personer som ikke har reindrift
som hovedvirksomhet. Dette er en utvikling som ikke bidrar til økonomisk
bærekraft i næringen. Ulikt andre primærnæringer har reindriften
et «pressproblem» der stadig flere ønsker tilknytning til næringen
gjennom eierskap. Gjennom ny lov er næringen gitt mulighet til selv
å ta et grep om fordeling av rein mellom de som skal leve av reindrift
og de som har det for å opprettholde tilknytning til næringen. Regjeringen
anser det som svært viktig at reindriften tar dette verktøyet i
bruk for å sikre næringsgrunnlaget til siidaandelsinnehaveren. Regjeringen
vil forsterke næringsaspektet i reindriften. Departementet ønsker
derfor å igangsette en kartlegging av sammenhengene mellom bl.a.
antallet reineiere, antall rein, antallet aktive reindriftsutøvere
og næringsinntekter for de som har reindrift som hovedvirksomhet.
Siden den siste reindriftsmeldingen har myndighetene
iverksatt en rekke tiltak for å sikre reindriftens arealgrunnlag
og beitebehov. Framover vil utfordringen med å sikre nødvendige
arealer for å opprettholde en bærekraftig reindrift, øke. Arealbrukskartene,
som nå er under revisjon, viser sesongbeiter, flyttleier, samlingsområder,
gjerder og reindriftsanlegg m.m. Departementet ser det som nødvendig
at det gjennomføres en verdiklassifisering av reinbeiteområdene
med basis i de reviderte kartene. Verdiklassifisering krever også
deltagelse og medvirkning fra næringen. Ved en ferdigstillelse av
verdiklassifiseringen vil regjeringen, med bakgrunn i plan- og bygningslovens
bestemmelser, gjennomføre en prosess for å få utarbeidet planretningslinjer/planbestemmelser
for de arealene som er av særlig viktighet for en bærekraftig reindrift.
Etter reindriftsloven av 2007 er det distriktenes bruksregler
som regulerer når og hvordan de ulike årstidsbeitene skal brukes.
I flere av områdene i Finnmark med såkalte fellesbeitedistrikter
har uenighet mellom siidaene om rettighetsmessige forhold vanskeliggjort
prosessen med å få utarbeidet bruksregler. På lengre sikt kan det
være behov for å få avklart rettighetsforholdene, slik at fastsatte
bruksregler har legitimitet hos utøverne. Det har vært gjort forsøk
på å få til frivillige avtaler om beitebruken i områder i Finnmark
som har fellesbeite. Dette arbeidet førte imidlertid ikke fram.
Dersom det ikke oppnås enighet om beitebruken, finnes
det i dag muligheter for å løse dette fortrinnsvis ved mekling etter
bestemmelsene i reindriftsloven, eller en behandling i de ordinære domstolene.
Departementet vil vurdere ulike tiltak for å sikre at meklingsbestemmelsen
blir brukt.
Det har vært etterlyst andre rettsinstanser
som på hensiktsmessig måte kan behandle denne typen spørsmål. Jordskifteretten
har i dag, med hjemmel i både jordskifteloven og reindriftsloven, oppgaver
knyttet til utøvelse av reindrift. Etter departementets vurderinger
synes jordskifteretten å være en egnet arena for å håndtere rettighetsspørsmål
internt i reindriften. Regjeringen vil fremme forslag om å gi jordskifteretten
kompetanse til å avklare rettighetsmessige forhold internt i reindriften.
Reindriftsavtalen er, ved siden av reindriftsloven,
det viktigste redskapet for å følge opp målene og retningslinjene
i reindriftspolitikken. Det er viktig at også de kommende reindriftsavtalene gir
den nødvendige forutsigbarhet og fortsatt stimulerer til økt slakting
og produksjon. Tiltak som stimulerer til størst mulig produksjon
og verdiskaping per rein på et gitt beitegrunnlag bidrar til det
beste økonomiske resultatet for næringen. For å nå gitte reindriftspolitiske
mål er det viktig at reindriftsloven og reindriftsavtalen utfyller
hverandre og trekker i samme retning. Med bakgrunn i at man fikk
ny reindriftslov i 2007, og at de direkte tilskuddsordningene over reindriftsavtalen
snart har fungert i 10 år, vil departementet gjennomføre en evaluering
av dagens tilskuddsordninger.
Markedstiltak er i utgangspunktet et ansvar
for næringen og aktørene i verdikjeden. Gjennom de erfaringer som
er høstet har det imidlertid vist seg at det kan være behov for
et mer direkte engasjement fra statens side. For å skape større
forutsigbarhet i reinkjøttmarkedet, og for å sikre at reineierne
får slaktet, har departementet vurdert å innføre ordinær og løpende
markedsregulering for reinkjøtt. Departementet har konkludert med at
det er mer hensiktsmessig å stimulere verdikjeden for reinkjøtt,
gjennom reindriftsavtalens virkemidler, til å ta et større ansvar
for å øke slakting, produktutvikling og kvalitet, og dermed omsetningen
av reinkjøtt. Denne vurderingen er basert på en forutsetning om
at markeds- og slaktesituasjonen normaliseres snarest. I motsatt
fall er departementet innstilt på at det må gjøres en ny vurdering.
På kort sikt er det likevel også nødvendig med mer direkte tiltak
som kan bringe markedet i balanse.
Etter departementets vurdering er merkenøytral markedsføring
av reinkjøtt viktig, da dette kan bidra til at markedsføringen når
fram til flere forbrukere. Framover kan ikke aktørene basere seg kun
på midler over reindriftsavtalen til denne typen markedsføring.
I tråd med regjeringens politiske plattform
for 2009–2013 er det gjennomført en evaluering av den offentlige
forvaltningen av reindriften i Norge. Gjennomgangen viste et behov
for betydelige endringer i bl.a. forvaltningsstrukturen for å få
en mer effektiv og enhetlig forvaltning. En forvaltning av reindriften
som samordnes med annen offentlig forvaltning, er en forutsetning
for å sikre en god og formålstjenlig iverksetting av reindriftspolitikken.
Departementet anser at kompliserte ansvars- og styringslinjer gir
utfordringer med å få til gode prosesser i forvaltningen av reindriften
totalt sett. Det er også uheldig at forvaltningen oppfattes å ikke
være særskilt effektiv, handlekraftig eller enhetlig. Forvaltningen
får særlig negativ omtale av dens håndtering av konflikter i næringen.
Regjeringen har bestemt at det skal gjennomføres
omfattende endringer i organiseringen av den offentlige forvaltningen
av reindriften. Det tas sikte på å forenkle forvaltningsstrukturen
ved å avvikle områdestyrene. I tillegg skal det gjennomføres en
administrativ overføring av områdekontorene til de fem nordligste fylkesmennene.
Den sentrale forvaltningen blir videreført med lokalisering i Alta,
og får navnet Statens reindriftsforvaltning. De vedtak som områdestyrene
i dag fatter, vil etter en virksomhets-overføring og avvikling av
områdestyrene bli fattet av fylkesmennene. Samisk medvirkning i
forvaltningen sikres ved at Reindriftsstyret med dagens system for
oppnevning videreføres. Reindriftsstyret blir klageorgan for vedtak
fattet av fylkesmannen. Det faglige ansvaret for reindriftsforvaltningen
vil fremdeles ligge under Landbruks- og matdepartementet. Det tas
sikte på å gjennomføre endringene i forvaltningen av reindriften
i løpet av 2012.
Landbruks- og matdepartementet har invitert
Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund til konsultasjoner
om saken. Det gjennomføres også egne prosesser for å sikre de ansattes
medbestemmelse. Videre skal det gjennomføres fylkesvise prosesser
med sikte på samordning og effektivisering. I de fylkesvise prosessene
skal dialog med og medvirkning for Sametinget og NRL ivaretas på
en hensiktsmessig måte. Forslag til endringer i rein-drifts-loven av
2007 om avviklingen av områdestyrene er sendt på bred høring høsten
2011.
Regjeringen vil:
bidra til å videreutvikle
lønnsomme bygdenæringer gjennom økt næringsutvikling basert på landbrukets
ressurser og uten behov for støtte utover det som gjelder generelt.
opprette regionale næringsprogram for å
øke lokale og regionale aktørers handlingsrom for å videreutvikle
bygdenæringene. Det skal utvikles mål- og resultatstyring i tråd
med dette.
støtte entreprenørskap og nyskaping der
landbrukets menneskelige og materielle ressurser og naturressurser
anvendes for å utvikle varer og tjenester.
Det skal opprettes Regionale bygdeutviklingsprogram,
jf. kapittel 1.4.3 i meldingen. Det strategiske ansvaret for å utvikle
og gjennomføre det Regio-nale bygdeutviklingsprogrammet legges til
Fylkesmannen. For å sikre økt målretting og bedre regionale tilpasninger
av innsatsen, skal arbeidet skje i nært samarbeid med det regionale
partnerskapet, der Fylkesmannen, fylkeskommunene, Innovasjon Norge
og næringsorganisasjonene er viktige aktører. Som en del av dette
programmet vil regjeringen styrke regionenes forutsetninger for
utviklings- og innovasjonsarbeid gjennom å opprette regionale næringsprogram
(RNP). Innenfor RNP skal det være handlingsrom for å prioritere midler
ut fra lokalt og regionalt potensial for verdiskaping. RNP vil bestå
av dagens fylkesvise BU-midler og styrkes gjennom omdisponering av
midler fra nasjonale program til regionalt nivå. For å videreutvikle
bygdenæringene er det nødvendig å gi økt prioritet til dette området. Spesielt
vil det bli gitt økt prioritet til investeringer. Det vil bli gitt
nasjonale føringer om fordeling av midler mellom jordbruket og bygdenæringene.
Departementet vil utarbeide mål for RNP og resultatindikatorer som
virkemiddelbruken vil bli målt opp imot, både når det gjelder jordbruk
og bygdenæringer.
Regjeringen vil:
ivareta naturmangfoldet,
legge til rette for jordbrukets produksjon av miljøgoder og begrense miljøbelastninger
fra jordbruket, bl.a. gjennom å videreutvikle dagens økonomiske
virkemidler og forvaltningen av disse.
vurdere behov for forsterkede juridiske
virkemidler for å redusere jordbrukets miljøbelastning ytterligere.
redusere avrenning og tilførsel av næringsstoffer til
vann.
øke kunnskapen om teknologi, drift og organisering
knyttet til biogassproduksjon for å redusere kostnadene og øke lønnsomheten.
ta i bruk virkemidlene i plan- og bygningsloven for
å sikre dyrka mark for fremtidig matproduksjon.
bevare og videreutvikle landbrukets genetiske mangfold
med sikte på klimatilpasning og økte klimagevinster.
Naturmangfoldloven har som formål å ta vare
på naturmangfold gjennom bærekraftig bruk og vern. Loven inneholder
en rekke bestemmelser om bærekraftig bruk og vern som er viktige
i arbeidet med en bærekraftig forvaltning av landbrukets ressursgrunnlag.
I meldingen er landbrukets sektoransvar for naturmangfold omtalt
nærmere i lys av naturmangfoldlovens alminnelige bestemmelser om
bærekraftig bruk i naturmangfoldloven kapittel II. Dette er miljørettslige
prinsipper, som skal være en rettesnor for utforming av nytt regelverk
og for tolking og ut-øving av skjønn etter naturmangfoldloven og
andre lover.
Landbruksforvaltningen vil bidra med kunnskapsoppbygging
og veiledning om anvendelse av naturmangfoldloven, og forvaltningen vil
følge opp bestemmelsene i loven og legge til grunn de omtalte prinsippene
i §§ 8-12 som retningslinjer ved utøving av myndighet på en hensiktsmessig
og effektiv måte.
De fleste av de økonomiske virkemidlene for
et miljøvennlig jordbruk er en del av jordbruksavtalen.
De store ordningene over nasjonalt miljøprogram,
som areal- og kulturlandskapstilskuddet og beitetilskuddene, bidrar
til at det norske jordbruks-arealet holdes i hevd. Disse ordningene utgjør
per i dag også over 80 prosent av de samlede miljørettede tilskudd
over jordbruksavtalen. Noen areal går eller står i fare for å gå
ut av drift. I meldingen foreslår regjeringen at dagens produksjonskrav
i kulturlandskapstilskuddet avvikles, slik at alle arealer som oppfyller
grunnvilkårene i produksjonstilskuddene, samt formålet med kulturlandskapstilskuddet,
kan få dette tilskuddet. Endringer i antall dyr på beite påvirker
også kulturlandskapet. Regjeringen har økt tilskuddene til beiting
betraktelig for å opprettholde denne driftsformen.
Regionalt miljøprogram (RMP) har som mål å løse
mer spesifikke, regionale miljøutfordringer i jordbruket. I dag
er ingen av ordningene direkte innrettet mot å redusere klimagassutslipp
selv om bl.a. ordningen med endret jordarbeiding også har en positiv
klimaeffekt. Landbruks- og matdepartementet vil innføre reduksjon
av klimagassutslipp i formålet med RMP, og vil i løpet av de kommende
årene vurdere aktuelle klimarelaterte ordninger som kan inngå i
RMP.
Med utgangspunkt i produksjonsforhold og klimatiske
betingelser i ulike deler av landet, er jordbrukspolitikken innrettet
slik at den stimulerer til forskjellig produksjon i de ulike landsdeler.
Et landbruk over hele landet, som forutsetter en geografisk produksjonsfordeling,
er nødvendig for å nå de miljømålene som Stortinget har hatt med
landbrukspolitikken. De negative miljøeffektene den geografiske
produksjonsfordelingen bidrar til, må håndteres gjennom forskrifter
og økonomiske virkemidler rettet mot disse utfordringene spesielt.
Sammenhengen mellom landbruk og klima er grundig
utredet i St.meld. nr. 39 (2008–2009) Klimautfordringene – landbruket
en del av løsningen. Meldingen bygger på Klima- og forurensningsdirektoratets
tiltaksanalyse fra 2007 og sektormålet for primærnæringene og avfallssektoren
på 1,0–1,5 mill. tonn CO2-ekvivalenter i Stortingets klimaforlik
fra januar 2008. Utredningen Klimakur 2020 har synliggjort en rekke virkemidler
som kan gjøre det mulig å innfri sektormålsettingen fra klimaforliket
i 2008, samtidig som jordbruksproduksjonen holdes oppe. Utredningen
vil, sammen med eventuelle andre tiltak, bli vurdert i regjeringens
nye klimamelding som er planlagt fremlagt våren 2012.
Vannforskriften ble fastsatt i 2006 som en gjennomføring
av EUs rammedirektiv for vann fra 2000. I henhold til vannforskriften
skal alle vannforekomster minst opprettholde eller oppnå god tilstand
eller godt potensial innen seks år etter at første forvaltningsplan
er trådt i kraft (henholdsvis 2015 og 2021). Det er anledning til
å utsette måloppnåelsen eller vedta mindre strenge miljømål dersom
det er umulig eller uforholdsmessig kostnadskrevende å nå målet
om god tilstand eller godt potensial.
Oppfølgingen av vannforskriften stiller store krav
til faglig kunnskap og kompetanse i landbruket, og utløser et betydelig
behov for lokal kunnskap om naturgitte forhold og deres betydning
for vannkvaliteten. Det blir krevende for landbruket å oppnå målet
innen de gitte tidsfrister i områder med erosjon og i områder med
omfattende husdyrhold. Forvaltningsplanene viser at det er behov
for å videreutvikle virkemidlene innen jordbruket, og å bedre resultatrapporteringen.
Regjeringens mål har vært å halvere den årlige omdisponeringen
av viktige jordressurser innen 2010. Målet ble formulert i St.meld.
nr. 21 (2004–2005) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand,
og innebærer en årlig omdisponering på under 6 000 dekar. Målet
er også tatt inn i Norges strategi for bærekraftig utvikling, jf.
nasjonalbudsjettet for 2008. Regjeringen mener at denne målsettingen
har vært viktig for jordvernet, og vil videreføre jordvernmålet.
Regjeringen vil ta i bruk virkemidlene i plan-
og bygningsloven for å sikre dyrka mark for fremtidig matproduksjon.
I tillegg skal jordvernhensynet klargjøres og forsterkes i statlige planretningslinjer,
som er en videreføring av rikspolitiske retningslinjer. Det skal
også vurderes å lage en egen statlig planretningslinje for jordvern
med en geografisk differensiert politikk. Fylkesmannen må følge
opp vektleggingen av jordvernhensyn i plan- og bygningsloven overfor
fylkeskommunen og kommunene. Hvis ikke veiledningen fører fram,
må fylkesmannen bruke sin innsigelsesmyndighet overfor kommunale
planer og sin klagerett i dispensasjonssaker.
Fra 1990-tallet viser tapsutviklingen at rovvilt
i mange områder har utviklet seg til en begrensende faktor for næringsdrift
med sau på utmarksbeite. I andre områder er sykdom fra flått og
alveld den største utfordringen for næringen. Disse faktorene har
medført at rammevilkår for levedyktig beitedrift er endret i mange
områder. Dette gir behov for ulike forebyggende tiltak
Stortingsforliket om rovviltpolitikken i juni 2011
viderefører den todelte målsettingen om å ivareta beitenæringenes
interesser samtidig som man skal sikre en bærekraftig forvaltning
av rovviltet. Det er viktige miljøverdier som ligger til grunn for
begge målsettingene. Rovviltforliket 2011 øker handlingsrommet for
måloppnåelse for vern av rovvilt og mulighet for næringsmessig beitebruk.
Skade på og tap av beitedyr til rovvilt har også en dyrevelferdsmessig
dimensjon. Rovviltforliket legger til grunn at rovviltforvaltningen
utøves på en slik måte at det ikke er behov for beitenekt etter
dyrevelferdsloven i prioriterte beiteområder.
Levedyktig næringsdrift i områder med rovvilt forutsetter
at det legges til rette for jordbruksfaglig holdbare vilkår i regionale
forvaltningsplaner for rovvilt, basert på prinsippet om differensiert
forvaltning mellom prioriterte rovviltområder og prioriterte beiteområder.
Forutsigbarhet og langsiktighet som strekker seg over en investeringsperiode
og generasjonsskifter er avgjørende. Regjeringen vil legge til rette
for forsvarlig forutsigbarhet for levedyktig næringsdrift basert
på utmarksbeite generelt og i forhold til den til enhver tid gjeldende
rovviltpolitikk.
Regjeringen vil:
fremme proposisjon
om ny jordskiftelov
innskrenke odelskretsen
oppheve reglene om odelsfrigjøring av landbrukseiendom
endre praksis i forbindelse med deling
av landbrukseiendom
sikre bedre kunnskap om eier- og bruksforhold
Regjeringen vil at ressursene på landbrukseiendommene
skal bli bedre utnyttet for å bidra til å opprettholde hovedtrekkene
i bosettingsmønsteret.
Formålet i jordloven er å legge forholdene til rette
slik at arealressursene kan bli brukt på den måten som er mest gagnlig
for samfunnet, og for de som har yrket sitt i landbruket. Formålet
i konsesjonsloven er å regulere og kontrollere omsetningen av eiendommer
slik at det kan oppnås et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer
og slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet.
Målene for eiendoms- og bosettingspolitikken i landbruket bygger
på disse bestemmelsene, som også er dekkende for de utfordringene
som er nevnt ovenfor. Et viktig virkemiddel i denne sammenhengen
er personlig boplikt for eier.
Eiendomslovgivningen for landbruket, herunder odelsloven,
konsesjonsloven og jordloven, inneholder sentrale virkemidler i
eiendoms- og bosettingspolitikken. Sammen med de øvrige virkemidlene
i landbrukspolitikken har lovgivningen hatt betydning for utviklingen
av den eiendoms- og bruksstrukturen vi har i dag. Sentrale landbrukspolitiske
mål er nedfelt i lovgivningen. Odelsretten og åsetesretten er gitt
et særlig vern i Grunnloven § 107, der det er fastsatt at odels-
og åsetesretten ikke kan oppheves.
Utviklingen i bosettings, eier- og bruksstruktur må
ses i et bredt og langsiktig perspektiv. Det ble fastsatt store
endringer i eiendoms- og bosettingslovgivningen i 2009. Sett i lys
av de endringer som er gjort, bygger drøftingene i meldingen i all hovedsak
på at de juridiske virkemidlene i eiendomspolitikken er oppdatert
i forhold til dagens behov. Arealgrensene for konsesjon og reglene om
bo- og driveplikt ligger fast.
Regjeringen mener at det bør gjøres enklere
enn i dag å kunne beholde eller dele fra romslige tomter eller bolighus
som ikke ligger i tunet. Slik fradeling skal være i tråd med jordvernhensynet og
med målene for landbruks- og matpolitikken. Dette krever konkrete
avveininger tilpasset lokale forhold. Delingsbestemmelsen bør fortsatt
gi et handlingsrom for kommunene ut fra konkrete utfordringer i
området. I praksis forutsetter dette at det foretas en konkret avveining både
av den eiendommen som vurderes fradelt, og av resteiendommen. I
noen tilfeller kan både bosettingshensynet og hensynet til økt harmonisering
mellom bruksstruktur og eiendomsstruktur ivaretas samtidig ved en
deling. I slike tilfelle kan hensynene samlet tilsi at delingssamtykke bør
gis, selv om de ikke hver for seg kan tillegges slik vekt at det
er aktuelt å gi delingssamtykke.
Regjeringen vil endre praksis i forbindelse
med deling av landbrukseiendom. Departementet vil arbeide med løsninger
som åpner for enklere fradeling, men som samtidig tar høyde for
de utfordringene som gjør seg gjeldende i spørsmål om deling av
landbrukseiendom. I den forbindelse er det sentralt at om selgeren
ønsker å beholde bygninger og tun, må det stilles vilkår om at både jord,
skog og utmark selges som tilleggsareal til nærliggende bruk i drift.
Kommuner som ønsker å stimulere til fradeling til boligformål, kan
i kommuneplanen åpne for at slik bruksendring blir enklere enn i
dag.
Dersom kjøperen skal bruke eiendommen til landbruksformål,
skal kommunen foreta priskontroll i forbindelse med konsesjonsbehandlingen.
Kontrollen er et virkemiddel for å ivareta flere mål. Den tar sikte
på å rekruttere aktive yrkesutøvere til næringen og legge til rette
for eierskap til landbrukseiendommer som gir grunnlag for langsiktig
god ressursforvaltning. Videre er det et mål å legge til rette for
inntektsmuligheter og sosiale forhold som skaper stabile heltids-
og deltidsarbeidsplasser i landbruket.
Departementet har etter en samlet vurdering kommet
til at reglene om priskontroll bør beholdes. Det er samtidig ønskelig
at flere landbrukseiendommer kommer ut på salg. Departementet vil
derfor vurdere en ytterligere heving av beløpsgrensen for hvilke
eiendommer som ikke skal undergis priskontroll.
Odelslovutvalget vurderte i NOU 2003:26 om odelskretsen
burde innskrenkes. Flertallet foreslo at dagens bestemmelser ble
opprettholdt. Ved Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 44 (2008–2009)
viste næringskomiteens flertall til at reglene om odelskretsens
omfang gir enkelte uheldige utslag, og komiteen ba regjeringen om
å se på reglene.
Den vide kretsen av odelsberettigede har i hovedsak
praktisk betydning dersom familien velger å selge til en kjøper
uten odelsrett. I slike tilfeller må det gjennomgående legges til
grunn at de odelsberettigede har liten tilknytning til eiendommen.
Regjeringen er på dette punktet enig med mindretallet i Odelslovutvalget.
Det fremstår ikke som rimelig at odelsberettigede med fjern tilknytning
til eiendommen skal kunne kreve eiendommen løst på odel når familien
har valgt å selge den til en utenfor odelskretsen.
Regjeringen vil gjøre endringer i dette. En
endring i odelskretsen må imidlertid vurderes i forhold til Grunnloven
§ 107 som fastsetter at odels- og åsetesretten ikke kan oppheves. Regjeringen
vil gå videre med et alternativ som innebærer at bare barn av odelsberettiget
eier skal ha odelsrett. En innskrenking av odelskretsen må også
vurderes i forhold til Grunnloven § 97, som setter forbud mot tilbakevirking. Regjeringen
mener at de nærmere detaljene for hvordan innskrenkingen bør skje
må gjennomgås grundig forut for at forslaget blir sendt på høring.
Jordskifteloven inneholder virkemidler som innebærer
at eiendoms- og bruksretter endrer innhold slik at eiendommen lettere
kan utnyttes på en bedre måte. Gjeldende lov er imidlertid gammel,
og den er vanskelig å forstå og anvende for mange. Regjeringen vil
derfor fremme forslag til Stortinget om en ny jordskiftelov. Målet
med lovendringen er å skape en lov som passer med tiden og forholdene
ut fra de behov eiere, rettighetshavere og samfunnet har for å løse
tvister og problemer knyttet til utnyttelse og bruk av fast eiendom.
Jordskifterettens arbeid i urbane områder bør
effektiviseres. Dette kan gjøres ved at kravene til å sette i gang
en slik sak forenkles. Valgfriheten mellom tingrett og jordskifterett
etter gjeldende servituttlov bør tas bort. Saker om endring (omskiping)
og bortfall (avskiping) av servitutter legges til jordskifteretten
alene. Endringene legger til rette for å oppnå bedre arealutnyttelse
i urbane strøk og dermed redusere behovet for å bygge ned andre
arealer. De tradisjonelle jordskifteoppgavene knyttet til å effektivisere
driften av landbrukseiendommer bør videreføres, og reglene bør moderniseres
for å passe til dagens og framtidens behov.
Det må skje et eierskifte før konsesjonsplikt
eller boplikt utløses. Landbrukseiendommer som blir stående i et
dødsbo blir derfor ikke omfattet av disse bestemmelsene før eiendommen
overføres til en (eller flere) av arvingene. Slike eiendommer blir
derfor ofte stående ubebodd og med lite eller ingen drift. Departementet
mener det er behov for en endring av bestemmelsene på dette punktet
for at hensynene bak konsesjonsloven og jordloven skal kunne ivaretas.
Reglene om driveplikt er et virkemiddel for
å ivareta hensynet til økt matproduksjon, landbruk i hele landet
og verdiskaping i landbruket. Reglene om driveplikt er sentrale,
men tilbakemeldingene etter lovendringen i 2009 tyder på at det
fortsatt foreligger et forbedringspotensial for å få reglene om
driveplikt til å fungere godt nok. Departementet foreslår derfor
å redusere tidsfristen for slike leieavtaler til 5 år. Hensynet
til leietaker tilsier likevel at det lovfestes en regel om bindingstid.
Departementet vil i tillegg til dette legge opp til noe mer smidige
regler knyttet til avtalen der det drives jordbruksdrift med vekstskifte,
og i tilfeller der eiendommen skifter eier. I tillegg bør regelverket
for oppfølging av brudd på driveplikt gjennomgås mer grunnleggende slik
at oppfølgingen kan bli mer effektiv.
Regjeringen mener etter en samlet vurdering
at dersom odelskretsen innskrenkes, jf. forslaget i kapittel 10.4.4
i meldingen, vil odelsfrigjøring være aktuelt i så få saker at hensynet
til regelforenkling og ønsket om å redusere offentlig ressursbruk
bør gå foran hensynet til den som har kjøpt tilleggsjord. Regjeringen
vil fremme forslag om at bestemmelsene om odelsfrigjøring i forbindelse
med kjøp av tilleggsjord oppheves.
Regjeringen vil:
arbeide for å styrke
kompetansen og rekrutteringen til landbruksyrkene og til industri
som baserer seg på landbrukets ressurser.
evaluere struktur og innhold i landbruks-
og gartnerutdanningen på videregående nivå, kartlegge fagskoletilbudet
og samfunnets behov for landbruks- og matfaglig utdanning i fagskolene.
Tiltak for å stimulere til økt søking til høyere landbruksfaglig
utdanning vil bli vurdert.
legge større vekt på forskning som fremmer bærekraftig
økning i matproduksjonen og forsk-ningsbasert innovasjon i næringsmiddelindustrien
som fremmer konkurranseevne og bidrar til å opprettholde avsetning
av norske jordbruksvarer.
videreutvikle virkemiddelsystemet ved å
øke regionale aktørers ansvar for utviklings- og innovasjonsrettede
virkemidler.
Departementet vil arbeide aktivt med å følge
opp likestillingsstrategien og videreutvikle virkemiddelsystemet
med sikte på økt likestilling og økt deltagelse fra kvinner i landbruks-
og matsektoren.
Økt kunnskap om alt fra grunnleggende agronomi
til bruk av bioteknologi i sortsutvikling og avlsarbeid, vil danne
grunnlag for en mer ressurseffektiv, bærekraftig og lønnsom matproduksjon.
Videre vil ny kunnskap om alternativ utnyttelse av biologisk materiale
som råstoff i industrielle produkter legge til rette for næringsutvikling
og framtidig vekst i primærnæringen. Både i Norge og internasjonalt
brukes stadig oftere betegnelsen kunnskapsbasert bioøkonomi om en
slik utvikling.
Det er et særlig behov for kunnskap, forskning og
innovasjon for å opprettholde og øke norsk matproduksjon. Dette
er i tråd med St.meld. nr. 30 (2008–2009) Klima for forskning, der
mat er et prioritert område. Ny kunnskap skal bidra til å bygge
opp under mål om matsikkerhet, også ved klimaendringer. Landbruks-
og matdepartementet vil legge til rette for at landbrukssektoren
ivaretar sitt ansvar for hele kjeden fra primærprodusent til forbruker.
Gjennom Kompetanseutviklingsprogrammet i landbruket (KIL), fylkeskommunenes
tilskuddsmidler til likestilling, rekruttering og kompetanseutvikling,
midler over verdiskapingsprogrammene og bygdeutviklingsmidlene,
legger departementet til rette for å stimulere til økt kompetanseutvikling
både mot det tradisjonelle landbruket og mot nye næringer.
Forskning og forskningsbasert innovasjon er
ett av de viktigste virkemidlene for å øke konkurransekraften og
verdiskapingen i landbruks- og matsektoren. Til sammen ytes det
årlig ca. 600 mill. kroner til forskning i sektoren over statsbudsjettet
og fra næringsaktørene gjennom fondet for forskningsavgift på landbruksprodukter.
Med utgangspunkt i dagens og framtidens utfordringer i landbruks-
og matsektoren, ser Landbruks- og matdepartementet særlig behov for
å prioritere forskningsmidler til følgende innsatsområder:
bærekraftig produksjon
av nok og trygg mat for å møte nasjonale utfordringer på matområdet
klima, herunder utslippsreduksjoner, tilpasninger,
samt fornybar energi
innovasjon og konkurranseevne i landbruks-
og matsektoren
kunnskapsutvikling for forvaltningen
Det er nødvendig med en omfattende forskningsinnsats
for å sikre regjeringens mål om produksjon av nok og trygg mat.
I den forbindelse er det behov for å styrke forskningsinnsatsen innenfor
agronomiske fagområder, kombinert med forskning som reduserer landbrukets
klimabelastning.
Landbruks- og matdepartementet ser et spesielt behov
for utvikling av kunnskap som bidrar til å øke avlingspotensialet
i kornproduksjonen. Opprettholdelse og styrking av konkurranseevnen
i skog og næringsmiddelindustrien, der produksjonen baseres på norske
landbruksbaserte råvarer, forutsetter høy forskningsinnsats. I tråd
med St.meld. nr. 30 (2008–2009) vil Landbruks- og matdepartementet
gi høy prioritet til brukerstyrt og innovasjonsorientert forsk-ning.
Regjeringen prioriterer forskning på området landbruk
og klima høyt. Bevilgningen til forskning på området er økt med
til sammen 53 mill. kroner i perioden 2009–2010.
Instituttsektoren er den største produsenten
av kunnskap som grunnlag for næringsutvikling og forvaltning innenfor
sektoren. På oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet har Norges forskningsråd
foretatt en gjennomgang av instituttsektoren på Landbruks- og matdepartementets
område. Departementet har i samarbeid med berørte aktører vurdert
rapportens anbefalinger. Med bakgrunn i det som er gjort, legges
det opp til at det gjennomføres en samfunnsøkonomisk analyse som
skal omfatte to hovedalternativer. Et alternativ er at dagens institutter
beholdes, Det andre er en fusjon mellom Bioforsk, Norsk institutt
for landbruksøkonomisk forskning (NILF) og Norsk institutt for skog
og landskap. Begge alternativene forutsetter et omfattende administrativt
og faglig samarbeid. Arbeidet vil bli sett i sammenheng med prosessen
om å forsterke innovasjonsaktiviteten på Campus Ås.
En velfungerende og omstillingsdyktig landbruks-
og matforvaltning er avgjørende for å gjennomføre regjeringens mål
for landbruks- og matpolitikken. Landbruks- og matdepartementet vil
videreutvikle landbruks- og matforvaltningen som en omstillingsdyktig,
effektiv og robust forvaltning som gjennom dialog med andre myndigheter,
organisasjoner og brukere evner å endre seg i takt med samfunnsutviklingen.
Mål- og resultatstyring skal videreutvikles
som et grunnleggende prinsipp for departementets styring, oppfølging
og kontroll av landbruks- og matforvaltningen. Landbruks- og matdepartementet
vil arbeide for at digitale tjenester som forvaltningen tilbyr skal
være moderne og framtidsrettet og tilpasset brukerne og offentlig
sektor.
De overordnede målene for landbruks- og matpolitikken
gjør det nødvendig med et omfattende virkemiddelapparat. Samtidig
må målene nås mest mulig effektivt. Det er viktig at de landbruks-
og matpolitiske virkemidlene videreutvikles på en slik måte at de
blir enklere å forholde seg til for de næringsdrivende, forvaltningen
og samfunnet for øvrig. Departementet vil videreføre arbeidet med
forenklinger av de landbruks- og matpolitiske virkemidlene.
I Dokument 3:12 (2009–2010) om måloppnåelse og
styring i jordbruket har Riksrevisjonen vurdert arbeidet med forenkling
med utgangspunkt i St.meld. nr. 19 (1999–2000) og Innst. S. nr.
167 (1999–2000). I innstillingen sier næringskomiteen seg enig i
at det er behov for å forenkle virkemiddelsystemet i jordbruket.
I undersøkelsen til Riksrevisjonen vises det til opplysninger fra
SLF om at brukervennligheten har blitt forbedret. Undersøkelsen
til Riksrevisjonen bekrefter delvis dette bildet, men også at det
fortsatt er betydelige utfordringer knyttet til at det er mange og
kompliserte ordninger og systemer som saksbehandlerne i kommunene
og fylkene må forholde seg til. Etter Riksrevisjonens vurdering
er det fortsatt behov for forenkling av virkemiddelsystemet. Dette
er en vurdering som departementet er enig i. Arbeidet med videre
forenklinger vil derfor bli gitt prioritet.
Departementets mål er at det skal oppnås betydelige
forenklinger på flere sentrale områder av de landbruks- og matpolitiske
virkemidlene. Mindre detaljstyring og regulering vil stå sentralt,
og det må aksepteres at omlegging av virkemidler i noen grad vil
kunne slå ulikt ut.
En avveining og klargjøring av målene i landbruks-
og matpolitikken og en streng prioritering av virkemidlene opp mot
målene, vil kunne gi mulighet for å fjerne tilskuddsordninger eller lempe
på reguleringer som ikke er strengt nødvendige for å oppnå målene.
Informasjon og rådgivning om regelverket skal fortsatt være en viktig
oppgave for forvaltningen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Else-May Botten, Lillian Hansen, Arne L. Haugen, Ingrid Heggø og lederen
Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold, Harald
T. Nesvik og Torgeir Trældal, fra Høyre, Frank Bakke-Jensen, Svein
Flåtten og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Sosialistisk Venstreparti,
Alf Egil Holmelid, fra Senterpartiet, Irene Lange Nordahl, og fra
Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide, viser til Meld.
St. 9 (2011–2012) om landbruks- og matpolitikken, som omhandler
hele bredden og hele verdikjeden i landbruks- og matpolitikken.
Komiteen registrerer at meldingen
omhandler jordbruk, skogbruk, reindrift, landbruksbasert matproduksjon,
bygdenæringer, kunnskap, innovasjon og distriktspolitikk.
Komiteen viser til at meldingen
er skrevet med den internasjonale mat- og klimakrisen som bakteppe.
Verdens befolkning vil øke til over 9 milliarder mennesker i 2050,
noe som gjør det nødvendig å øke den globale matproduksjonen med
70 prosent innen 2050. Komiteen er enig i at vi i
Norge må utnytte våre ressurser og legge til rette for mest mulig
produksjon av de landbruksvarene vi har forutsetninger for å produsere nasjonalt.
Komiteen viser videre til at
Norge har en befolkningsvekst på ca. 1 prosent hvert år, og er blant
de landene i Europa som vokser raskest.
Komiteen vil legge til rette
for en variert bruksstruktur som både tar hensyn til tradisjonelle
familiebruk og gir mulighet for ulike samarbeidsformer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at regjeringen har ambisiøse målsettinger i meldingen.
Matproduksjonen skal øke i takt med befolkningsveksten for å opprettholde sjølforsyningsgraden
om lag på dagens nivå, noe som vil kunne tilsvare en økning i jordbruksproduksjonen
på 20 prosent på 20 år. Det skal legges vekt på bruk av norske ressurser,
som grovfôr og beite, og at vi fortsatt skal ha landbruk over hele
landet. Flertallet er enig i dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil gi større valgfrihet for
aktive jordbruksvirksomheter. Samtidig bør det satses på alternativ næringsutvikling,
for å gi grunnlag for en mer robust og framtidsrettet landbruksproduksjon over
hele landet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til Riksrevisjonens rapport Dokument 3:12
(2009–2010) hvor det ble påpekt følgende:
«Undersøkelsen viser at konkretiseringen av de overordnede
målene for jordbrukspolitikken skjer gjennom utformingen av virkemidler
under jordbruksavtalen.
Her settes ambisjonsnivået
for de ulike målene, og det gjøres en avveining mellom ulike mål
og eventuelt mellom motstridende mål. Dette gir risiko for at de
overordnede målene som Stortinget har satt for jordbrukspolitikken,
i for liten grad styrer utformingen av konkrete virkemidler under
jordbruksforhandlingene.»
Disse medlemmer er enige i Riksrevisjonens konklusjon
og anbefaler sterkt at mer av ansvaret for utformingen av landbruks-
og matpolitikken tilbakeføres til Stortinget. Et ledd i en slik
prosess er å tydeliggjøre målhierarkiet.
Disse medlemmer anbefaler at
hovedmålet for landbruks- og matpolitikken er at det skal produseres
trygg mat på robuste enheter og i konkurransenøytrale verdikjeder.
Dette må skje innenfor en økonomisk ramme og virkemiddeltilpasning
som sikrer at norsk landbruks- og matproduksjon gradvis forbedrer
sin konkurransekraft vis-à-vis våre naboland. En slik endring i
handlemønster vil være et konkret uttrykk for at forbrukeren opplever
sine interesser bedre ivaretatt.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti ønsker et aktivt landbruk i alle deler av landet.
Dette er avgjørende for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret
og et levende kulturlandskap. En forutsetning for rekruttering er
at jordbruket gir en inntekt å leve av. Derfor er det viktig for dette
medlem at forskjellene i inntekt mellom bønder og sammenliknbare
yrkesgrupper reduseres.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen har gjennomført en snuoperasjon i norsk landbruk
etter 2005. Siden 2005 har jordbruket hatt en vesentlig sterkere
inntektsvekst enn andre grupper. I tillegg er skogpolitikken gjenreist, og
vi har i dag et landbruk som leverer et rikere mangfold av produkter.
Målet om landbruk over hele landet er ivaretatt.
Flertallet merker seg at det
i meldingen slås fast at regjeringen vil fortsette satsingen på
norsk landbruk og videreutvikle denne politikken.
Flertallet merker seg at regjeringen
som en oppfølging av Riksrevisjonens undersøkelse av måloppnåelse
og styring i jordbruket, jf. Dokument 3:12 (2009–2010), vil videreutvikle
mål- og resultatstyringen på det landbruks- og matpolitiske området. Flertallet ser
dette som svært viktig, for å sikre at man innretter ressursinnsatsen
slik at gjennomføringen av politikken skjer på en mest mulig effektiv
måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til Meld. St. 9 (2011–2012) om landbruks-
og matpolitikken. Disse medlemmer ønsker den lenge
varslede meldingen velkommen. Som et land med lange mat- og landbrukstradisjoner
vil mat- og landbrukspolitikk være et tema med stor betydning for
samfunnet vårt. Alle nordmenn har et forhold til maten på tallerkenen
vår – det være seg laks fra Hitra, villsau fra Austevoll, melk fra
Røros eller erter fra Ringerike. Samtidig har vi blitt mer og mer
vant til nye smaker fra utlandet, og vårt forhold til mat og landbruk
er stadig i endring. Samfunnsendringene krever en ny og bedre landbrukspolitikk.
Disse medlemmer vil understreke
landbrukets sterke tilknytning til tradisjonelle borgerlige verdier
som respekten for privat eiendomsrett, frihet til å drive næringsvirksomhet
og vern om kultur og natur. Den frie og selvstendige bonden har
vært med på å legge grunnlaget for den nasjonen vi i dag kjenner
som Norge. Disse medlemmer viser til den sterke stillingen
norske bønder tradisjonelt har hatt i det norske samfunnet. Bondestanden
gjorde flere ganger opprør under dansketiden da kongen i København
skrev ut flere skatter og avgifter. Den selvstendige norske bonden
har ønsket minst mulig inngripen og mest mulig frihet. Dette er
verdier som bare er forenlig med et borgerlig samfunnssyn. Disse
medlemmer vil på bakgrunn av dette historiske bakteppet
understreke at Meld. St. 9 (2011–2012) omhandler et saksområde med
lange og stolte tradisjoner. Det er derfor viktig at meldingens
ambisjoner og målsettinger er forankret i en forståelse av bøndenes
viktige stilling i det norske samfunnet.
Disse medlemmer ønsker å ta i
bruk nye virkemidler for å sikre at de bøndene som ønsker å bli
i eller komme inn i yrket, skal oppleve en lettere hverdag og få
lyst til å satse videre. Til grunn for utviklingen av vår politikk
for norske bønder, ligger noen grunnleggende verdier disse
medlemmer har for det norske samfunnet:
personlig frihet
og livskvalitet
det skal lønne seg å jobbe og å investere
i norsk landbruk
politiske virkemidler skal være målrettede
og realistiske
Disse medlemmer mener det er
enkeltmenneskers innsats i hverdagen som har formet det norske samfunnet
til ett av verdens beste å bo i. Derfor er enkeltbøndenes muligheter
til å få utvikle sin gård og drift, avgjørende. Disse medlemmer ønsker
å fremme en ja-kultur hos myndighetene. En vesentlig livskvalitet
i bondeyrket er nettopp friheten over egen hverdag, en frihet som
må utvides ved å gjenreise eiendomsretten og det kommunale selvstyret.
Disse medlemmer mener utfordringene
innen norsk landbruk er store – ikke minst tærer det på mange bønder
at forskjellen mellom det virkelige liv og den virkelighet som beskrives
av offentlige myndigheter er stor. Disse medlemmer mener
at nytenking og nye løsninger er nødvendig. Støtteordningene må
utvikles slik at effektiv drift gir lønnsomhet. Det skal lønne seg å
drive jordbruk, også når det skjer i kombinasjon med andre yrker
– slik hverdagen er for flertallet av norske bønder. Men det må
bli slutt på at regelverket har store begrensninger. De som ønsker
å være bonde på heltid og å vokse må få flere muligheter og færre
reguleringer.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen har sagt at hvert nedlagte bruk er et personlig nederlag.
Men antallet norske bønder synker, og det er nå færre enn 50 000
registrerte jordbruksforetak. Bondefamiliens inntekt er nå bygget
slik opp at bare 40 prosent av inntektene kommer fra konvensjonelt
jordbruk, ifølge tall fra NILF. Disse medlemmer mener
det er helt avgjørende at den offisielle virkelighetsbeskrivelsen
av norsk jordbruk faktisk stemmer med realitetene. Med bind for
øynene er det vanskelig å utforme god politikk. Disse medlemmer vil
understreke at landbrukspolitikken skal være realistisk i forhold
til utøverne.
Disse medlemmer merker seg at
regjeringen ofte kritiserer andre partiers landbrukspolitikk, men
ikke leverer på egne løfter om landbruk i hele landet. Riksrevisjonen
har konkludert med at det er en økende konsentrasjon av jordbruksbedrifter
i Rogaland, på Østlandet og i Nord-Trøndelag, og at enkelte produksjonsformer
ikke er tilstrekkelig attraktive til at rekrutteringen sikres i
et langsiktig perspektiv.
Disse medlemmer vil at landbrukspolitikken og
landbruksbyråkratene fester blikket på bonden som står i yrket,
og ikke ser seg blind på om en eiendom er registrert som en landbrukseiendom
i offentlige registre eller ei. Kreftene brukes feil når forvaltningen
jakter bopliktsyndere – og ikke lar bonden utvikle gården sin videre.
Norsk landbrukspolitikk er utformet slik at næringen pålegges ansvar
for en rekke samfunnsmål som har lite å gjøre med et lønnsomt og
levekraftig landbruk. For eksempel sier meldingen at landbrukspolitikken
skal utformes for å oppnå følgende mål:
distriktspolitiske
hensyn
variert bruksstruktur over hele landet
selvforsyningsgrad og matsikkerhet
kulturlandskap
bondens inntektsutvikling
kompensasjon for tap av inntekt som følge
av internasjonale avtaler
Disse medlemmer viser til at
bare 45 prosent av tilskuddene over jordbruksavtalen er orientert mot
flere av hovedmålene, ifølge Dokument 3:12 (2009–2010). De øvrige
er spesifikke tilskudd. 28 prosent er rettet mot å nå distrikts-
og bosettingsmål, 23 prosent er rettet mot å nå miljømål, mens 4
prosent er rettet mot mål om mat- og forbrukerorientering. Ved å
rendyrke sammenhengen mellom mål og virkemidler vil morgendagens
politikere lettere se om ordningene som er vedtatt faktisk virker,
og slik at nødvendige justeringer kan foretas. Landbruksnæringen
er ikke annerledes enn andre næringer. Dersom den er lønnsom, blir
både bosetting og sysselsetting med på lasset.
Disse medlemmer mener det ville
vært riktig å være mer tilbakeholdne med løftene i målsettingene,
og heller gitt næringens utøvere tro og optimisme på sin fremtid
gjennom å supplere med virkemidler som kunne gjøre målsettingene troverdige. Disse
medlemmer ønsker også å legge til rette for en økt matproduksjon
og for en best mulig lønnsomhet hos næringens utøvere, men mener
dette må forankres i en forbedring av konkurransekraften i landbruket. Disse
medlemmer vil heller ikke stille spesielle krav til innsatsmidlene
til den økte matproduksjonen over tid eller krav til hvor i landet
den skal foregå. Disse medlemmer mener best konkurransekraft
oppnås hos næringsaktørene ved at de har best mulige generelle rammebetingelser,
en størst mulig fleksibilitet i forhold til egen drift og egen eiendom,
og at budsjettstøttemidler så langt det er mulig innrettes for å stimulere
til økt virksomhet der hvor det kan gi best mulige resultater med
tanke på produksjonsutbytte og lønnsomhet.
Disse medlemmer vil påpeke landbruks-
og matmeldingens store svakhet: fravær av objektiv evaluering av
effekten og betydningen av dagens virkemidler. Det er spesielt oppsiktsvekkende
at meldingen unnlater å ettergå dagens fundamentale virkemidler
i utforming og gjennomføring, selve jordbruksavtalen og markedsordningene.
Disse medlemmer forventer at
en landbruks- og matmelding, uansett farge på regjeringen som avgir
den, tar seg bryet med grundige, objektive analyser av de bærende
virkemidlene i landbrukspolitikken når Stortinget inviteres til
å slutte seg til meldingen. Uten dette sentrale elementet i meldingen
svekkes klart tilliten til meldingens gode mål og intensjoner. Ikke
minst må en allerede nå slå fast at uten at dette er gjennomført –
i forkant av en framtidig proposisjon til Stortinget – kan Stortinget
vanskelig behandle en slik proposisjon.
Vitenskapelig dokumenterte og forskerbaserte vurderinger
av de mest sentrale virkemidlene i dagens landbrukspolitikk ville
ha styrket meldingen. Konklusjoner som sluttet opp om dagens løsninger,
ville sikre legitimiteten til videreføring av dagens verktøykasse
i landbrukspolitikken. Ved motsatte konklusjoner er det i alles
interesse å foreta nødvendig forbedringer.
Disse medlemmer er av den formening
at en landbrukspolitikk som skal stå seg i framtiden, må bygges
på et bredt politisk flertall.
Disse medlemmer mener en landbrukspolitikk
der de helt sentrale bærebjelkene velges av ideologiske årsaker
– uten at virkemidlene utsettes for grundige faglige analyser og
vurderinger – står i fare for verken å få en bred eller langsiktig
nok tillit utenfor landbrukets kjernefamilie.
Med samme begrunnelse er det vanskelig å se
at den systematiske konkurransevridningen mellom bondeeid matindustri
og annen industri kan videreføres i lengden. Det samme gjelder forskjellsbehandlingen
mellom bøndene der samvirkebøndene har klart merinnflytelse over utformingen
av bøndenes og matindustriens politiske kår og rammebetingelser.
Dette til tross for at i dag er for eksempel bare omtrent halvparten
av kjøtt- og fjørfebøndene organisert i Nortura SA.
Disse medlemmer er av den formening
at meldingen er svært lite konkret når det gjelder virkemidler generelt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
for øvrig til Fagforbundets innspill til Landbruksmeldingen 6. januar
2012 hvor de uttalte følgende:
«Dette har ført til dramatiske konsekvenser for norsk
jordbruk med nedbygging av egne arealer, svekka nasjonal matsikkerhet,
fallende lønnsomhet i sektoren, en kritisk gjeldssituasjon og svekka
rekruttering. Måten jordbruket i dag forvaltes på er verken er økonomisk,
økologisk eller sosialt bærekraftig.»
Disse medlemmer sier seg enige
i denne analysen.
Komiteen viser til
at landbrukets viktigste oppgave er å produsere mat.
Komiteen viser til at matindustrien
er en viktig del av en komplett verdikjede for produksjon av næringsmidler,
den største vareproduserende verdikjeden i fastlands-Norge. Det
er et gjensidig avhengighetsforhold mellom norsk næringsmiddelindustri
og norsk landbruk, og komiteen er opptatt av å sikre
verdiskaping og lønnsomhet i hele kjeden. Det er viktig å sikre norsk
matindustri gode og konkurransedyktige rammevilkår, også i forhold
til økt internasjonal konkurranse.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser i
denne forbindelse til at regjeringen i budsjettet 2012 har avviklet
matproduksjonsavgiften, noe som har redusert industriens kostnader
betraktelig. Flertallet er kjent med at man med dette
har innfridd industriens viktigste krav gjennom en årrekke, og lagt
til rette for mer nyskaping og innovasjon i norsk næringsmiddelindustri.
Komiteen viser i denne
forbindelse til at vi trenger en oppegående og innovativ industri, blant
annet for å møte forbrukerkrav til kvalitet og mangfold.
Komiteen viser til at Norge er
netto eksportør av matvarer ved at vi hvert år produserer 20 ganger
det norske konsumet av fisk, noe som i 2010 representerte 2,6 millioner
tonn sjømat til en verdi av 54 mrd. kroner til mer enn 150 land. Komiteen legger
vekt på at norsk sjømat med dette bidrar til matsikkerhet nasjonalt
og globalt, og er i tillegg kjent med at norsk fiskeri- og havbruksteknologi,
samt norsk forvaltningskompetanse, er etterspurt internasjonalt.
Komiteen viser til at norsk matproduksjon
har stolte tradisjoner, og at Norge har råvarer i ypperste klasse
fra land og sjø. Endrede reisevaner og økt innvandring har gitt
nye impulser og ført til et mer variert forbruk av mat enn tidligere. Komiteen er
tilfreds med at regjeringen vil videreutvikle Norge som matnasjon,
og legge til rette for økt regional innovasjon på matområdet med
utgangspunkt i klynger og nettverk. Mat og matkultur gir grunnlag
for verdiskaping, og spesielt de siste årene har vi sett at markedet
for mat med særpreg og lokalmat vokser langt sterkere enn matmarkedet
for øvrig. Komiteen merker seg at produksjon av mat
med lokal identitet vil være det viktigste satsingsområdet for å
utvikle nye næringer på matområdet, og at Verdiskapingsprogrammet
for matproduksjon skal videreføres gjennom det nyopprettede utviklingsprogrammet
for norske matspesialiteter, «Lokalmatprogrammet».
Komiteen ser det som viktig at
det legges til rette for økt verdiskaping basert på norske råvarer,
lokale matbedrifter, regionale fortrinn og destinasjonsutvikling.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at hele den norske verdikjeden for mat er avhengig av et sterkt
importvern. Importvernet er en bærebjelke i norsk landbrukspolitikk,
og en forutsetning for å opprettholde en norsk matvaresektor med
bønder, næringsmiddelindustri og dagligvarehandel. Samtidig må den
norske matindustrien hele tiden leve med konkurransen fra utlandet,
og det er derfor viktig at norsk matindustri har rammebetingelser
som er konkurransedyktige.
Importvernet gjør det mulig å bruke norske ressurser
til matproduksjon, det sikrer avsetningen av norske landbruksvarer
og gjør det mulig å oppnå avtalte priser i jordbruksavtalen. Flertallet er
kjent med at Norge etter gjeldende WTO-avtale har adgang til å benytte
enten kronetoll eller prosenttoll for de viktigste landbruksvarene. Flertallet er
enig i at dette handlingsrommet må utnyttes for å sikre et velfungerende importvern
også i fremtiden.
Flertallet har merket seg at
ved en eventuell ny WTO-avtale vil regjeringen ta i bruk alle de virkemidler
avtalen gir til å sikre den norske matvaresektoren. Flertallet er
enig i dette.
Flertallet legger til grunn at
en eventuell ny WTO-avtale vil innebære betydelige utfordringer
i form av tollreduksjoner og etablering av importkvoter både for
jordbruket og næringsmiddelindustrien. En ny WTO-avtale vil også
ha betydning for utformingen av støtte- og markedsordningene i landbruket. Flertallet forutsetter
at regjeringen fokuserer på disse problemstillingene for å kunne
sikre det norske handlingsrommet for landbrukspolitikken på en god
måte.
Flertallet viser i den forbindelse
til Regjeringserklæringen hvor det står at regjeringen vil:
«(…) sikre et sterkt importvern som en viktig forutsetning
for opprettholdelse av landbruksproduksjonen og en innovativ og
offensiv norsk næringsmiddelindustri i hele landet. Norge skal arbeide
internasjonalt for et internasjonalt rammeverk (EØS/WTO) som sikrer
dette. Ved en eventuell ny WTO-avtale skal regjeringen ta i bruk
alle de virkemidler avtalen gir til å sikre norsk landbruksproduksjon
og norsk næringsmiddelindustri. Ved en slik avtale må det gis kompensasjon
for tap av innekt. Eventuell videreutvikling av våre avtaler med
EU må utformes på en gjensidig fordelaktig basis innenfor partenes
respektive landbrukspolitikk.»
Og videre:
«(…) at man i WTO-forhandlingene anerkjenner retten
til produksjon av mat for egen befolkning.»
Flertallet støtter dette.
Komiteen viser til
at regjeringen har åpnet for import av storfekjøtt fra nærmere definerte
u-land (3 700 tonn fra det sørlige Afrika). Komiteen ser
positivt på dette, og er enig i at landbruksutvikling i u-land er
avhengig av investeringer i infrastruktur, forskning og teknologi,
bedret tilgang på innsatsfaktorer, investeringer i lagring og videreforedling.
Bedre matsikkerhet og bedre organisering av småbønder samt sikring
av deres tilgang til produksjonsressurser som jord, vann og såfrø
er sentrale problemstillinger ettersom kampen om land, vann og naturressurser
øker. Komiteen er kjent med at norske selskaper i
samarbeid med Norad gjør en betydelig innsats på dette området i
flere u-land, og er meget positiv til disse engasjementene.
Sett i lys av utfordringene knyttet
til global matsikkerhet, jf. tidligere omtale, mener komiteens
flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,
at Norge må prioritere landbruksbistand for å stimulere til utvikling
og bedre tilgang på mat.
Flertallet viser til at bevaring
av genetisk mangfold innen landbruket de senere år har fått stor
oppmerksomhet internasjonalt, bl.a. gjennom en økende erkjennelse
av behovet for samarbeid for å sikre tilgang til og rettferdig fordeling
av inntektene fra bruk av det genetiske mangfoldet. Det er satt
søkelys på å styrke rettigheter til utviklingsland som er opphav
til store deler av dette mangfoldet, så vel som på lokalsamfunns
og bønders rettigheter til det mangfoldet som de har vært med å
forvalte. Flertallet ser positivt på dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke at solidariteten
med landbruksutviklingen i u-land bør få et sterkere uttrykk fra norsk
side ved at det åpnes for økt import fra flere land og med økte
importkvoter til Norge slik at deres landbruk kan få større markeder
å utvikle seg mot. Tilsvarende bør en fra norsk side også tilstrebe
en slik utvikling i vårt arbeid med internasjonale handelsavtaler
som for eksempel WTO.
Disse medlemmer vil understreke
at internasjonal solidaritet med verdens fattige og særlig overfor
utviklingen av handel med og i den 3. verden gir oss en sterk forpliktelse
til å være aktive for å drive de viktigste internasjonale handelsavtaler,
som WTO-avtalen, fremover.
Disse medlemmer mener at Norge
bør gå foran i arbeidet med å tilrettelegge for økt handel med u-land.
I denne sammenheng mener disse medlemmer at det må
gjøres endringer i GSP-ordningen for å stimulere til økt import
av landbruksvarer fra u-land.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at bruken av indikativt tak og sikkerhetsmekanismer
i minst mulig grad bør benyttes der slike virkemidler hemmer import
fra land som har kapasitet og tilfredsstiller kvalitetskravene for
import til Norge.
Komiteen viser til
at som ledd i å utvikle Norge som matnasjon vil det bli etablert
et råd med representanter fra verdikjedene for mat, forsknings-
og utviklingsmiljøer og helse- og forbrukersiden. Komiteen merker
seg at rådet skal se på innsatsen på området i sammenheng, og vurdere
tiltak for i fellesskap å videreutvikle norsk matsektor.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har merket
seg at Norges import av matvarer, målt i energi, utgjør 50 prosent
av det norske forbruket og at verdien av den årlige importen av landbruksvarer
er fordoblet i løpet av de siste ti årene. Flertallet har
videre merket seg at det norske matvaremarkedet er attraktivt for
matvareeksporterende land som følge av vårt høye nasjonale prisnivå
og at Norge i forhandlinger møter betydelige krav om markedsåpning
for landbruksvarer. Flertallet har merket seg at regjeringen
i internasjonale forhandlinger har lagt avgjørende vekt på å sikre
et handlingsrom for fortsatt å kunne føre en landbrukspolitikk som
ivaretar nasjonale mål for landbruket, og støtter dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at matproduksjon fra land og sjø som
ledd i en bærekraftig produksjons- og verdikjede er sentralt for
vår selvforsyning og matsikkerhet. Disse medlemmer vil
understreke at vår selvforsyning av sjømat er et vesentlig element
i diskusjonen om størrelsen på den nasjonale selvforsyningssikkerheten.
Bare eksporten av oppdrettsfisk og hvitfisk utgjør 38 millioner måltider
daglig. Disse medlemmer viser til at det er et gjensidig
avhengighetsforhold mellom råvareproduksjonen i landbruket for mat,
og foredlingsindustrien og norsk matindustri må derfor ha gode rammebetingelser,
ikke minst i forhold til internasjonal konkurranse. Disse medlemmer viser
til at importvernet er og vil være en viktig pilar både for norsk
landbruk og norsk matvareindustri i årene fremover. Men det er viktig
å være klar over at landbruksnæringens ønske om stadig høyere tollbeskyttelse
av sin egen virksomhet er et tveegget sverd. På den ene siden beskytter
det selvsagt mot import og vil bli benyttet til økning av prisene
ut til norske forbrukere. Men på den annen side øker da råvareprisforskjellene
mellom Norge og verden rundt oss, slik at importen av bearbeidede
råvarer og ferdigvarer til lav toll vil fortsette å øke, samtidig som
grensehandelen vil øke når tollbeskyttelsen tas ut i økte forbrukerpriser.
Det kan på sikt bidra til en større import og grensehandel, en lavere produksjon
basert på norske ressurser, og en svekket næringsmiddelindustri,
altså en utvikling stikk i strid med regjeringens målsettinger for
meldingen.
Disse medlemmer mener at dette
skaper en politisk risiko for matvareindustrien både gjennom prisnedskrivningsordningen
gjennom RÅK-systemet og prisutjevningsordningen for melk. I tillegg
gir bruk av økt tollbeskyttelse over tid krevende utford-ringer
med hensyn til fremtidige tilpasninger av handelsavtaler i EØS/WTO-området,
samt at det bidrar til utvikling av ikke konkurransedyktig produksjon
i Norge. Disse medlemmer maner derfor til varsomhet
med å utnytte det såkalte handlingsrommet i importvernet.
Disse medlemmer vil vise til
at mat- og drikkeindustrien opplever en stadig tøffere konkurranse
fra store internasjonale mat- og drikkeprodusenter. I 1995 hadde
mat- og drikkeindustrien 89 prosent av hjemmemarkedet. I 2010 var
denne andelen redusert til 80 prosent. Andelen importert mat har
på 15 år økt med rundt 200 prosent, og bare fra 2009 til 2010 økte den
med 6 prosent. Vi importerer i dag mat- og drikkevarer (eksklusiv
fisk) for 23,9 mrd. kroner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at i tilknytning til målet om matsikkerhet står produksjon av
nok mat sentralt. Disse medlemmer er samtidig opptatt av
at kostnadene til matkjedene ikke drives urimelig mye i været sammenlignet
med våre naboland, gjennom en «maks-norskhetstenkning» i alle ledd.
Disse medlemmer er av den formening
at vi ikke må bli så opptatte av den nasjonale kornproduksjonen
at det tas i bruk så sterke virkemidler for å øke den, at «det gode
blir det bestes fiende». Nytte og kostnad med økt kornproduksjon
må balanseres med en hensiktsmessig satsing på grovfôrkrevende produksjoner
også i de beste jordbruksområdene. Det er viktig av agronomiske
forhold, av miljømessige utfordringer og behovet for den goodwillen
som skapes for norsk landbruks- og matindustri.
Disse medlemmer mener det viktigste
er at produksjonen av råvarer til norske matvarer starter så tidlig
som praktisk mulig i produksjonskjeden, og innenfor økonomiske rammer
som bidrar til at prisgapet mot våre naboland ikke øker.
Komiteen viser til
at Matkjedeutvalget i sin innstilling NOU 2011:4 Mat, makt og avmakt, har
utredet styrkeforholdene i verdikjeden for mat. Komiteen viser
til at rapporten har vært ute på høring, og at det også i media
pågår en stor debatt om tiltakene som er foreslått fra utvalgets side.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har merket
seg at regjeringen vil vurdere oppfølgingen av Matkjedeutvalgets
utredning i lys av alle innspillene som er kommet under høringen, og
ser fram til å få saken til behandling i Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at regjeringen har utredet styrkeforholdene
i verdikjeden for mat uten å ha tatt med jordbrukssektorens rolle
og påvirkning i en verdikjede så avhengig av offentlig budsjettstøtte. Disse
medlemmer peker på at en høynivågruppe i EU har behandlet
akkurat den samme problematikken mellom leverandører og sisteleddsomsetningen
og at man der kom frem til at den beste og ønskede løsningen ville
være at partene selv kom frem til omforente tiltak uten at politikere
skal lovregulere forretningsforholdene mellom grupper av næringsdrivende
innenfor bestemte bransjer. Disse medlemmer mener
det er en klok tilnærming som først burde vært foreslått prøvet også
av den rød-grønne regjeringen fremfor å lovregulere avtaler mellom
næringsdrivende.
Disse medlemmer vil vise til
den store faglige uenigheten i kjølvannet av Matkjedeutvalgets rapport.
For eksempel har Konkurransetilsynet fremført kritikk i sin høringsuttalelse
til Matkjedeutvalgets rapport (NOU 2011:4), av 30. november 2011. Disse medlemmer viser
til at Konkurransetilsynet mente at et særnorsk avgifts- og kostnadsnivå samt
importvern for landbruksprodukter var de vesentlige forklaringer
på situasjonen i matvarebransjen. Importvernet fungerer som beskyttelse mot
konkurranse fra utlandet for deler av matindustrien, og det gir
høy markedskonsentrasjon i en rekke leverandørmarkeder. Disse
medlemmer mener dette er sannsynlige årsaker til et høyt
prisnivå og begrenset utvalg. Disse medlemmer vil
videre understreke at Konkurransetilsynet har funnet at marginene
til de norske dagligvarekjedene er lavere enn både i Sverige og
Storbritannia. Dette gjelder både når man sammenligner gjennomsnittsmargin
for bransjen og marginen til de største kjedene i hvert av landene. Disse
medlemmer mener prisnivået på mat i Norge ikke kun skyldes
høyere fortjeneste hos norske dagligvarekjeder.
Disse medlemmer mener at NOU
2011:4 ikke gir et helhetlig bilde av verdikjeden i norsk matbransje.
Om det eventuelt skal gjennomføres en ny utredning, er det derfor
nødvendig at den tar hensyn til absolutt alle ledd i verdikjeden
og at man har en samfunnsøkonomisk innfallsvinkel til problemstillingen.
Disse medlemmer mener at norsk
jordbrukspolitikk må ha en skrittvis tilpasning til en eventuell
WTO-avtale. Disse medlemmer viser til at EU i lengre
tid har tilpasset sin jordbrukspolitikk i denne retningen. For hvert
år som går blir norsk jordbrukspolitikk mer og mer ulik Europas.
I tillegg er råvareprisforskjellene økende, noe som svekker vår
hjemlige konkurransekraft hos industrien som konkurrerer med bearbeidede råvarer
og ferdigvarer med lav eller liten toll. I det øyeblikk en ny WTO-avtale
trer i kraft kan dette medføre store endringer på kort tid. Jordbruket
trenger tid og forutsigbarhet i tilpasningen til en eventuell WTO-avtale.
Slike reformer må gjøres over tid. Disse medlemmer mener det
vil være uheldig og passivt å se bort fra muligheten for at en WTO-avtale
vil tre i kraft i Norge, og mener vi må forberede oss gjennom å legge
til rette for økt produktivitet, effektivitet og lønnsomhet i norsk
jordbruk.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, ser det
som positivt at det i meldingen legges opp til å ta hele landet
i bruk, og at det skal legges til rette for økt matproduksjon basert
på norske ressurser, som grovfôr og beite. Vi skal også i fremtiden
ha et mangfold av gårdsbruk i Norge, med en variert bruksstruktur,
og landbruk over hele landet.
Flertallet viser til at det i
meldingen påpekes at alle stater har ansvar for å sørge for at innbyggerne
har nok og trygg mat. Det er videre satt et mål om at det skal legges
til rette for økt produksjon av jordbruksvarer som det er naturgitt grunnlag
for å produsere her i landet, og som markedet etterspør, slik at
selvforsyningsgraden kan opprettholdes om lag på dagens nivå, med utgangspunkt
i en økende befolkning her i landet. Flertallet støtter
dette.
Flertallet understreker betydningen
av at det legges til rette for at det skal kunne produseres mat
over hele landet, og det må tas utgangspunkt i de geografiske mulighetene
og forutsetningene som finnes. For å sikre at arealressursene utnyttes
på best mulig måte er det viktig å legge til rette for at den geografiske
produksjonsfordelingen videreføres, gjennom målrettede tilskuddsordninger.
Dette innebærer bl.a. at man i så stor grad som mulig opprettholder
og videreutvikler kornproduksjonen på de beste arealene.
Flertallet viser til meldingens
uttrykte mål om at det skal legges vekt på økt bruk av nasjonale ressurser
som grovfôr og beite, noe som innebærer økt grasproduksjon og bedre
utnyttelse av utmarksbeiter. Flertallet deler dette
målet og vil understreke at dette er av særlig stor betydning for
utviklingen av landbruket i distriktene.
Flertallet viser til at det i
2010 var ca. 2,2 millioner husdyr på utmarksbeite i Norge og at
av dette var i underkant av 2 millioner sau, som også står for om
lag 2/3 av det totale fôr-opptaket fra utmarka. Flertallet viser
videre til at fôropptak i utmark tilsvarer grasproduksjon på ca.
1 million dekar innmark. Flertallet legger til grunn
at utnytting av utmarksbeite kan få et betydelig større omfang enn
i dag, i takt med videreutvikling av organisert beitebruk. En slik
utvikling vil, etter flertallets syn, være positiv for
målsettingen om å ivareta artsmangfold og biologisk mangfold.
Flertallet deler meldingens intensjon
om en tydeligere distriktsprofil i landbrukspolitikken, og at det
skal satses særlig i de områdene der landbruket utgjør en vesentlig
del av det lokale næringslivet. Det er også viktig å styrke distriktsprofilen
i områder hvor utviklingen er særlig bekymringsfull, som i deler
av Agder/Telemark, kyst- og fjordstrøkene på Vestlandet, Nord-Norge
og fjellområdene i Sør-Norge. Flertallet merker seg
videre at som et ledd i regjeringens arbeid for utvikling av nordområdene
og fjellområdene skal satsingen på arktisk landbruk og fjellandbruk
styrkes. Flertallet støtter dette, og ser det som
viktig at man legger til rette for å tilpasse virkemiddelbruken
til de regionale ulikhetene.
Flertallet merker seg at regjeringen
vil styrke det regionale handlingsrommet ved å legge til rette for
at næringsutviklingsmidlene i større grad kan forvaltes regionalt.
For å bidra til dette skal det opprettes regionale bygdeutviklingsprogram
som består av tre hovedelementer: regionale næringsprogram, regionale
miljøprogram og regionalt skog- og klimaprogram. Flertallet vektlegger
at faglagene fortsatt skal kunne sikres innflytelse på utformingen
av disse ordningene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Riksrevisjonen ved sin gjennomgang
av norsk landbruk særlig pekte på for mange, til dels kryssende
målsettinger, svak måloppnåelse og utydelig virkemiddelbruk med
hensyn til målsettingene.
Disse medlemmer mener at for
rigide og for mange målsettinger med tilhørende styring av virkemidler
når det gjelder bruk av nasjonale ressurser og geografiske områder
kan hindre en effektiv utnyttelse i enkelte sammenhenger. Disse
medlemmer viser til at meldingen slår til lyd for tydeligere
distriktsprofil, økt satsing hvor landbruket står sterkt, styrking
hvor landbruket står svakt, styrking av arktisk landbruk, tilpassing
av virkemidler til regionale ulikheter, videreføring av geografisk
produksjonsfordeling, produksjon av mat over hele landet, økt produksjon
totalt og økt selvforsyningsgrad av landbruksvarer på norske ressurser.
Alt dette er målsettinger som meldingen i svært liten grad anviser
noen virkemidler for hvordan og når skal finansieres eller på annen
måte gjennomføres.
Disse medlemmer viser til at
det norske kostnadsnivået er høyt og 40 prosent høyere enn hos våre
handelspartnere, og at utviklingen under den rød-grønne regjeringen
har svekket vår konkurransekraft betydelig, noe som også har betydning
for landbruket og matvareindustrien. Disse medlemmer mener
derfor det er nødvendig å se nærmere på strukturene i budsjettstøtten
til norsk landbruk for å se om bruken av budsjettmidler kan brukes
mer effektivt med tanke på det samlede produksjonsutbyttet. I den sammenheng
vil det være nødvendig å vurdere endringer i tilskuddsstrukturen
både når det gjelder bruksstørrelser, geografi og områder, med tanke
på å oppnå en mest mulig effektiv og optimal utnyttelse av våre
landbruksarealer, av aktørenes arbeidsinnsats og av de samfunnsressurser
som årlig settes inn. På lang sikt må det være et mål at verken
forbrukernes bidrag gjennom den pris de betaler for norskprodusert
mat eller den offentlige budsjettstøtten blir høyere enn det som
er kostnaden ved mest mulig effektiv norsk landbruksproduksjon.
Så langt mulig innenfor internasjonale regler bør budsjettstøtte være
mest mulig produksjonsavhengig og mindre arealavhengig.
Disse medlemmer mener det i denne
sammenheng er nødvendig å fjerne kvotebegrensninger og konsesjonsgrenser
for produksjon både for enkeltbruk og for samdrifter.
Disse medlemmer viser til viktigheten
av å innrette produksjonstilskuddene slik at de, sammen med endringer
i kvotebegrensninger og konsesjonsgrenser, vil kunne bidra til økt
lønnsomhet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at utviklingen i deler av Agder/Telemark, kyst- og fjordstrøkene
på Vestlandet, Nord-Norge og fjellområdene i Sør-Norge er særlig
bekymringsfull. Deler av disse områdene har få bruk igjen i drift,
økende avstand mellom brukene og nedgang i andelen jordbruksareal
i drift.
Flertallet viser til at regjeringen
som et ledd i arbeid for utvikling av fjellområdene og nordområdene
vil styrke satsingen på fjellandbruk og arktisk landbruk. Flertallet viser
til at det i den sammenheng vil være særlig viktig å sikre en helhetlig
utvikling og utnyttelse av regionale fortrinn og potensial gjennom
tverrdepartemental innsats og samordning på tvers av sektorområder.
Innenfor en områderettet innsats er det viktig å utnytte og videreutvikle
lokale konkurransefortrinn. For å ivareta et levende og bærekraftig
landbruk i områder med barskt klima kreves god kompetanse og kunnskap
om lokale dyrkingsforhold.
Flertallet understreker at klima,
topografi, geologi og lysforhold bidrar til å gi råvarer fra landbruket
karakter og særpreg ut fra det stedet der produksjonen skjer. Fjellandbruk
og arktisk landbruk er eksempler på landbruk med særpreg som i stor
grad kan brukes i regional merkevarebygging og markedsføring. Hver
på sine områder produserer fjellandbruket og arktisk landbruk råvarer
av unike kvaliteter, som utgjør et potensial, ikke bare for landbruks-
og matproduksjon, men også for utvikling av andre varer og tjenester
innenfor for eksempel mat- og reiselivsområdet. Flertallet viser
til at videreutvikling av produkter og merkevarebygging med utgangspunkt
i fjellandbruket og arktisk landbruk er avhengig av forskningsbasert
dokumentasjon om særpreg og næringsstoffer i landbruksproduktene.
For å lykkes med å få fram produkter kreves god kommunikasjon mellom alle
ledd i verdikjeden og god samhandling mellom næringen og forskningsmiljøene.
Flertallet viser til landbrukets
betydning for sysselsetting og bosetting i distriktene har lagt grunnlaget
for at det er et nært samspill mellom distrikts- og regionalpolitikken
og landbruks- og matpolitikken. Gjennom utformingen av de landbrukspolitiske
virkemidlene tas det distriktspolitiske hensyn, bl.a. ved at flere
store ordninger er differensiert med hensyn til struktur og distrikt. Flertallet er
enig i at det er behov for en tydeligere distriktsprofil, og har
merket seg at det skal legges større vekt på innretting ut fra distriktspolitiske
hensyn, og at dette målrettes gjennom de distriktspolitiske virkeområdene. Flertallet er
enig i at sonene for de landbrukspolitiske virkemidlene bør vurderes
i sammenheng med en tydeligere distriktsprofil.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til at utøvere innen
både det som defineres som fjell-landbruk, arktisk jordbruk og distriktsregioner
med særlige fortrinn og kvaliteter har store muligheter til økt
lønnsomhet ved at det satses på merkevarebygging og god markedsføring. Disse
medlemmer mener at slik aktivitet bør ha myndighetenes oppmerksomhet
slik at det kan tilrettelegges best mulig. Landbruk i slike former
og i slike områder bør også ha store muligheter til god lønnsomhet
ved å bli markedsført som økologisk landbruk. Disse medlemmer mener
derfor det vil være riktig å rette en stor del av satsingen på økologisk landbruk
mot disse utøverne, – innen både merkevarebygging, markedsføring
og FoU-aktiviteter.
Komiteen viser til
at gartneri- og hagebruksnæringen, som består av blomster og grønnsaker,
grønnsaksdyrking på friland, planteskoledrift og frukt- og bærdyrking
utgjør, sammen med potetdyrking, en viktig del av norsk landbruksproduksjon,
og står for et vesentlig bidrag til verdiskapinga i jordbruket.
Komiteen viser til at importkonkurransen
er stor for mange produkter i denne sektoren.
Komiteen er kjent med at det
innen denne sektoren er markedsvekst. Komiteen er
opptatt av at den norske produksjonen utvikles med gode produkter
og videreutvikler sin posisjon i markedet.
Komiteen merker seg at det i
meldingen legges opp til at det bør stimuleres til fortsatt satsing
innenfor poteter, frukt, bær og grønnsaker. Komiteen støtter
målet i meldingen om at produksjonen om lag bør dekke dagens andel
av forbruket av poteter og grønnsaker i de periodene det er tollvern.
I tillegg må det satses offensivt på konsumproduksjon av frukt og
bær, bl.a. epler, plommer, jordbær og bringebær. Det må også være
en målsetting at konservesindustrien fortsatt bruker norske råvarer.
Komiteen viser til at produksjon
av pyntegrønt er en voksende næring der produksjonen nå er oppe
i 1 000 tonn pr. år. En vesentlig del av produksjonen går til eksport.
Pyntegrønt er blitt en viktig tilleggsnæring i deler av landet,
noe komiteen ser positivt på.
Økt forbruk av frukt, bær, poteter og andre grønnsaker
vil redusere risikoen for alvorlige sykdommer, overvekt og fedme
for mange, jf. meldingens kapittel 3.4. og Helsedirektoratets nye
kostråd.
Komiteen er derfor enig i at
opplysningsarbeidet rettet mot kosthold og helse styrkes for frukt-
og grøntprodukter, og merker seg at det i meldingen varsles at Opplysningskontoret
for frukt og grønt skal styrkes.
Komiteen har merket seg at verdiskapningen
i frukt-, bær- og grøntproduksjonen utgjør 16 prosent av den samlede
verdiskapingen i norsk jordbruk, og at næringen benytter om lag
3 prosent av jordbruks-arealet. Komiteen ser det som
viktig at bruken av eksisterende virkemidler i denne sektoren vurderes
nærmere. Komiteen er kjent med at næringen har behov
for forutsigbare rammebetingelser, men også økte investeringsmidler
og bedre kapitaltilgang.
Veksthusproduksjon er den driftsformen i landbruket
som krever mest energi. Rådgivning, kunnskap og annen bistand vil
være viktig for å nå mål om å redusere energibruk og overgang til fornybare
energikilder i denne produksjonen.
Frukt- og grøntmarkedet i Norge skiller seg
fra det øvrige markedet for norskproduserte jordbruksvarer ved at
det ikke har én stor samvirkeorganisasjon med markedsreguleringsansvar. Komiteen registrerer
imidlertid at produsenter innen enkelte deler av grøntnæringen i
økende grad samarbeider om produksjon, lagring, sortering og kontakt
mot markedsaktørene. Komiteen ser dette som positivt,
og viser til at dette kan legge til rette for sikrere leveranser
til markedet av varer av rett kvalitet i en lengre salgssesong.
Det bør derfor stimuleres til denne type samarbeidstiltak.
Komiteen vil understreke at norsk
frukt- og grøntnæring er en kunnskapsintensiv produksjon med behov
for et solid forskningsmiljø og en god faglig rådgivningstjeneste.
Både FoU-tiltak og verdiskapingsprogram skal være med å legge til rette
for vellykkede satsinger. Som et eksempel viser komiteen til
at produksjon av bringebær til ferskkonsum de senere årene er hundredoblet til
nå å være på nærmere 1 million kilo. Dette har firedoblet førstehåndsverdien
av bringebærproduksjonen og er et resultat av innovasjon, forsknings-
og utviklingsarbeid hos Bioforsk, god logistikk og godt markedsføringsarbeid
hos omsetningsleddene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at gartneri- og hagebruksnæringen, som
består av veksthusproduksjon av blomster og grønnsaker, grønnsakdyrking
på friland, planteskoledrift og frukt- og bærdyrking, sammen med
potetdyrking utgjør en viktig del av norsk landbruksproduksjon. Disse
produksjonene har betydelige utviklingsmuligheter og må i landbrukspolitikken likebehandles
med det øvrige jordbruket. Rammene for de landbrukspolitiske ordningene må
tydeliggjøres på dette punktet.
Disse medlemmer er av den formening
at meldingen ikke i stor nok grad omtaler blomster og prydplanter,
til tross for at denne delen står for over 40 prosent av førstehåndsverdien
i gartneri- og hagebrukssektoren. Disse medlemmer mener
at denne sektoren er så betydningsfull at den i større grad må bli
omfattet av landbrukspolitikken og at landbrukspolitiske ordninger
må omfatte også disse produksjonene.
Disse medlemmer viser til at
gartneri- og hagebruksnæringen inkludert grønnsakdyrking på friland,
veksthusproduksjon, planteskoledrift og bær- og fruktdyrking er
en viktig del av norsk landbruksproduksjon og som – inkludert potetproduksjon
– er den tredje største enkeltbransjen innen landbruksnæringen etter
kjøtt- og melkeproduksjon.
Disse medlemmer viser til at
dette er produksjonsområder med gode utviklingsmuligheter som må
betraktes som ordinær landbruksproduksjon og likebehandles med det
øvrige jordbruket når det gjelder rammebetingelser.
Disse medlemmer viser til at
det i dag ikke er slik likebehandling og at de landbrukspolitiske ordningene
må gjøres mer tydelige på dette området.
Disse medlemmer vil understreke
at utviklingen i norsk bringebærproduksjon også er et resultat av
initiativrike enkeltutøvere i næringen som ser nye muligheter innen
landbruket og nye måter å bruke sin eiendom og sine ressurser på. Disse
medlemmer mener et av de viktigste bidrag for økt vekst
både i bringebærnæringen og andre næringer er å øke investeringsevnen,
og disse medlemmer viser i den anledning til sine
merknader og forslag om reduksjoner i formuesskatten og andre skatteforslag
i denne innstilling, noe som utvilsomt vil bidra både til forbedret
investeringsevne og økt kapitaltilgang.
Komiteen viser til
at landbruks- og matsektoren omfatter viktige og store næringer
som bidrar til samfunnet gjennom å skape verdier og sysselsetting
i hele landet. Komiteen merker seg at jordbruket,
næringsmiddelindustrien, skogbruket, skogindustrien og reindrifta
i 2009 sysselsatte til sammen om lag 123 000 årsverk.
Norsk jordbruk og matindustri utgjør til sammen den
største vareproduserende verdikjeden i Fastlands-Norge. I tilegg
kommer sysselsetting og verdiskaping i andre næringer som baserer
sin virksomhet på landbrukets ressurser. Komiteen ser
det som viktig at det føres en landbrukspolitikk som legger til
rette for økt verdiskaping i hele kjeden i årene som kommer.
Komiteen viser til at jordbruket
over tid har hatt en sterk produktivitetsutvikling som et resultat
av bruk av ny teknologi, ny kunnskap, bedre plante- og dyremateriale.
Dette har styrket konkurransekraften i næringen, og bedret inntektsmulighetene
for den enkelte bonde. Komiteen vektlegger at jordbruket
fortsatt må satse på produktivitetsutvikling, gjennom økt kunnskap,
ny teknologi og mer innovasjon. For å nå målet om økt matproduksjon
er det også avgjørende at arealproduktiviteten øker. Komiteen har
registrert at behovet for bedre dreneringssystemer er stort, og
viser til at godt drenerte jordbruksarealer vil øke matproduksjonsevnen og
gjøre landbruket bedre rustet til å møte framtidige klimautfordringer.
Det kan også være aktuelt å ta i bruk nye arealer. Komiteen mener det
må stimuleres til god agronomi og arealproduktivitet for å øke produksjonen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser for øvrig
til at det er uheldig at en stadig større andel produktive arealer
som er tilgjengelige, er jord som leies ut. I mange tilfeller blir
ikke denne jorda drevet like optimalt med tanke på arealutnyttelse,
gjødsling, kalking og grøfting som den jorda som drives av den som
selv eier. Gjennom å legge til rette for aktivt landbruk vil man
kunne øke arealproduktiviteten også på disse arealene. Fradelingspolitikken
som meldingen legger opp til vil kunne være et positivt tiltak i
den forbindelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til den stadig forbedrede
produktiviteten i norsk landbruk, en produktivitet som gjennom innovasjon,
ny teknologi, mekanisering, ny kunnskap og nye produkter har bidratt
til å bremse den nedgangen i produksjon og areal i bruk som en ellers
ville sett uten slik produktivitetsforbedring. Disse medlemmer peker
på at det blir stadig mer krevende å holde en slik produktivitetsforbedring
oppe, men at det er nødvendig hvis målene om økt produksjon skal nås.
God agronomi er i en slik sammenheng helt avgjørende.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener det
er av stor betydning å bedre kvaliteten i kornproduksjonen, gjennom
god agronomi, utvikling av bedre sorter, økt produktivitet og bedre
utnyttelse av korn-arealene.
Flertallet har merket seg at
importen av råvarer til kraftfôr er økende som følge av økt forbruk
av fjørfe- og svinekjøtt, økt kraftfôrandel i melkeproduksjonen
og lavere kornproduksjon.
Flertallet viser videre til at
det er en utfordring at vi i dag har en situasjon der flere velger
å benytte kraftfôr i husdyrproduksjonen, og at en økende del av
kraftfôret er importert. Flertallet forutsetter at
man i årene framover vektlegger utnyttelsen av grasarealene til
grovfôrproduksjon i Norge, og at en videre økning av matproduksjonen
må ta utgangspunkt i norske ressurser. Flertallet vil
vektlegge betydningen av frakttilskuddsordningen som et sentralt virkemiddel
for å opprettholde den geografiske produksjonsfordelingen, og legger
til grunn at ordningen videreføres.
Flertallet er opptatt av at norske
naturressurser blir utnyttet på en god måte og at importert fôr ikke
må fortrenge utnyttelsen av de norske fôrressursene som er tilgjengelige.
For å følge opp utviklingen i forholdet mellom importert og norskprodusert
fôr, og for å sikre en bærekraftig norsk matproduksjon, ber flertallet i
den forbindelse om at Budsjettnemnda for jordbruket overvåker dette
forholdet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at bedret kvalitet og bedret lønnsomhet
i kornproduksjonen kan oppnås gjennom bedre agronomi og økt produktivitet
og effektivitet, og viser til sine forslag i denne innstillingen
om bl.a. direkte utgiftsføring av grøfting, endret eiendomspolitikk
med hensyn til reguleringsregimet for fradelinger og prisreguleringer,
samt stimulerende skatteforslag når det gjelder omsetning av landbruksvirksomheter.
Strukturen på budsjettstøtten er også sentral
i en slik sammenheng.
Disse medlemmer vil også peke
på at ensidig kornproduksjon kan ha negative miljøeffekter grunnet
bl.a. avrenning og næringsstofflekkasjer. Disse medlemmer er
derfor enige med regjeringen i at den eksisterende geografiske produksjonsfordeling
kan ha negative konsekvenser. Disse medlemmer mener at
denne problematikken ikke best kan bekjempes med lovreguleringer
og tilskudd, men ved å se på stimulanser til endret bruk og vekstskifte
av arealene.
Disse medlemmer viser til at
soppangrep med påfølgende høye giftkonsentrasjoner i korn er stadig
mer forekommende i områder med ensidig kornproduksjon, spesielt
i de sentrale kornområdene på Østlandet. Med dette som bakgrunn
mener disse medlemmer det vil være nødvendig å vurdere
behovet for flere forurensningsbegrensende virkemidler, og også
å vurdere endringer i den eksisterende geografiske arbeidsdelingen
i norsk jordbruk. Disse medlemmer viser til at regjeringen
i meldingen omtaler miljøproblematikken med hensyn til den geografiske
produksjonsfordelingen, bl.a. med tanke på høy dyretetthet enkelte
steder. Disse medlemmer har merket seg at regjeringen
vil angripe denne problematikken gjennom ytterligere lovreguleringer
og tilskuddsordninger fremfor å se nærmere på den geografiske fordelingen av
jordbruksproduksjonen, som er den vesentlige underliggende årsak.
Disse medlemmer deler ikke regjeringens bekymring
over at vi har et økt forbruk av svine- og fjørfekjøtt og en tilhørende
økt produksjon hvor import av råvarer til kraftfôr er økende. Disse
medlemmer mener at økt produksjon av landbruksvarer er det
viktigste, og at diskusjoner om graden av import i kraftfôr til
kjøtt- og melkeproduksjon er underordnet slike målsettinger, siden
det i utgangspunktet ikke behøver å bety at grovfôrarealene blir
mindre utnyttet, men at totalproduksjonen er økende. Disse
medlemmer vil derfor advare mot at målsettingen om økt matproduksjon,
matsikkerhet og selvforsyning blir en diskusjon om prosenter og
om hvor ressursene kommer fra, og mener det er mer konstruktivt
for landbruket at alle ressurser til produksjon utnyttes selv om
det skulle bety økt bruk av importert innhold i kraftfôret.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at det under jordbruksoppgjøret i 2011 var enighet om å etablere
et tilskudd til beredskapslagring av såkorn, og merker seg at departementet
tar sikte på at et nytt regelverk for dette skal tre i kraft i 2012. Flertallet merker
seg videre at departementet også vil foreta en helhetlig gjennomgang
av situasjonen på såvareområdet for å se på mulige tiltak for å
sikre en stabil tilgang av såvarer i framtiden. I lys av erfaringene
med de senere års matvarekriser mener flertallet det
er viktig at man utreder behovet for å gjeninnføre nasjonale beredskapslagre
av matkorn.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti peker på at det er 10 år siden den norske kornpolitikken
ble liberalisert og kornlagrene avskaffet. Manglende beredskapslagring
av korn gjør Norge sårbart dersom noe uforutsett skulle skje. Også
naturlig variasjon i kornhøsten truer matvaresikkerheten. Dette
medlem mener at de siste års klimaendringer og årets kornsesong gir
enda større grunn til bekymring.
Dette medlem merker seg derfor
med glede at det i meldingen går frem at det skal utredes en ordning
for nasjonalt beredskapslager for matkorn.
Komiteen understreker
at landbruksnæringen består av selvstendig næringsdrivende som har ansvar
for egen inntekt. Komiteen er opptatt av at landbruket
får rammevilkår som kan bidra til at næringens samlede lønnsomhet
kan bedres i årene som kommer.
Komiteen vil peke på at det i
utviklingen av norsk landbruk vil være viktig å kontinuerlig vurdere
ulike incentiver for å stimulere til investeringer og driftsoptimalisering
samt avdempe risiko ved større avlingssvingninger som følge av klimaendringene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
merker seg at regjeringen vil sikre utøverne i landbruket en inntektsutvikling
og sosiale vilkår på linje med andre grupper og videreutvikle inntekts-
og velferdspolitikken i landbruket med utgangpunkt i den landbrukspolitikken
som har vært ført etter 2005.
Komiteen deler det
syn som fremkommer i meldingen på at økte investeringer er nødvendig for
å fornye driftsapparatet, bedre lønnsomheten, øke produktiviteten,
og for å sikre god dyrevelferd og HMS. Gode investeringsordninger
har stor betydning for rekruttering til landbruket og for å nå målsettingene
om økt matproduksjon og et landbruk over hele landet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser videre
til de skattegrep som ble gjort i forbindelse med statsbudsjettet
for 2012, som er blitt positivt mottatt i næringen, og mener at
dette er en viktig forbedring når det gjelder investeringsbehovet
i landbruket.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ønsker en øket lønnsomhet og dermed økte inntekter
for landbruksnæringen uten at det fastsettes mål som blir vanskelige
å oppnå og som i tillegg er kompliserte å finne beregningsgrunnlaget
for, noe som godt illustreres av den stadig pågående diskusjonen
om hvordan bondens inntekt skal beregnes og ikke minst hva den skal
sammenlignes med. Disse medlemmer er mer opptatt
av virkemidlene for å skape forbedret lønnsomhet, økt inntekt og
dermed en høyere investeringsevne i landbruket. Det vil være nødvendig
med betydelige investeringer i norsk landbruk for å holde produktiviteten
oppe, investeringer som blant annet må fokusere på teknologiutvikling,
et tema som ikke omtales tilstrekkelig i meldingen. Disse
medlemmer viser til at regjeringens beskjedne forbedringer
i avskrivninger og en reduksjon i matproduksjonsavgiften ikke er
tilstrekkelig for å imøtekomme investeringsbehovet i et fremtidsrettet
landbruk.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at det i meldingen er lagt stor vekt på
at inntekt er det viktigste virkemiddelet for å nå de landbrukspolitiske
målene. Dette medlem er enig i dette. Videre registrerer dette medlem at
yrkesutøvere i jordbruket i gjennomsnitt har hatt om lag samme kronemessige inntektsutvikling
som andre grupper i samfunnet de siste årene, men likevel ligger
inntektsnivået langt lavere enn hos andre yrkesgrupper. For å nå
de landbrukspolitiske målene og sikre rekruttering til yrket vil dette
medlem presisere at det må legges rammevilkår for næringen
som gir bønder, som selvstendig næringsdrivende, muligheter til
vesentlig å redusere inntektsforskjellene til andre grupper.
Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme tiltak som gir
bønder, som selvstendig næringsdrivende, muligheter til vesentlig
å redusere inntektsforskjellene til andre grupper.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at landbruksnæringen har store behov for investeringer i årene
fremover, blant annet på grunn av nye husdyrforskrifter. Men blant
annet på grunn av redusert investeringsevne uteblir investeringene.
Nationen meldte 12. januar 2010 om investeringstørke og byggekollaps,
og at byggeaktiviteten i landbruket har stupt. De to siste års statistikk
over igangsatte nybygg har vist en tilbakegang på nærmere 75 prosent.
Dette er det største fallet som noen gang er registrert i denne
næringen.
Disse medlemmer ser behovet for
å opprette ordninger hvor næringsaktører i landbruket kan avsette
tidligere års driftsoverskudd i egne fond. Uttak av midler fra fond
til fremtidige investeringer i næringsvirksomhet vil være skattefrie. Uttak
av midler til andre formål enn dette mener disse medlemmer bør
bli beskattet på lik linje som alminnelig inntekt, med 28 prosent.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til sitt forslag i alternativt statsbudsjett for 2011 og 2012 hvor
det ble foreslått en avsetningsordning for enkeltpersonforetak som
ville gi mulighet til å skjerme deler av overskuddet fra personbeskatning
og bygge reserver for framtidige investeringer.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti deler meldingens syn på at økte investeringer
er nødvendig for å fornye driftsapparatet, bedre lønnsomheten, øke
produktiviteten, sikre god dyrevelferd og HMS. Gode investeringsordninger
har stor betydning for rekrutteringen til landbruket og for å nå
målsettingene om økt matproduksjon og et landbruk over hele landet. Dette
medlem mener det er nødvendig at næringen har mulighet til
å sette inn virkemidler som reduserer den økonomiske belastningen
ved langsiktige investeringer.
Dette medlem viser videre til
de skattegrep som ble gjort i forbindelse med statsbudsjettet for
2012. Dette medlem viser til at gjelden i norsk landbruk
øker. Investeringer i jord og bygninger har et langsiktig perspektiv,
og i mange tilfeller begrenset alternativ anvendelse. For å redusere
risikoen ved slike investeringer og stå bedre rustet for framtidige
klimautfordringer med større avlingssvingninger, mener dette
medlem det er viktig å stimulere til økt egenkapitalandel
ved investeringer. For å møte mat- og klimautfordringene mener dette medlem det
er behov for at det etableres en fondsavsetningsordning med skattefordel
etter mønster fra skogfondet.
Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen etablere en fondsavsetningsordning
med skattefordel etter mønster fra skogfondet.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at reglene for skattemessige
avskrivingssatser har betydning for hvor fort en næringsdrivende
får fradrag for en anskaffelse. Raskest mulig fradrag vil i de fleste
tilfeller være gunstig. Disse medlemmer mener det
er viktig å bruke avskrivingssatser som et økonomisk virkemiddel
og at disse bør økes for å oppmuntre til nye investeringer. Disse
medlemmer mener at en bør foreta en gjennomgang av de viktigste
skattemessige avskrivingssatsene for landbruket for å påse at de
ikke gir fradrag for sent, og at de gir konkurransedyktige rammebetingelser
i forhold til andre land.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til sine forslag i denne innstillingen om
fjerning av formuesskatten på arbeidende kapital, fjerning av arveavgiften,
en fondsavsetningsordning for EMF-selskaper, innføring av alminnelig
skatt (28 prosent) på realisasjonsgevinst i landbruket og direkte fradragsføring
av grøfting på eksisterende arealer sammen med tiltak for en bedret
lønnsomhet i landbruket ellers, vil gi norsk landbruksnæring en
betydelig økt investeringsevne som igjen vil gi grunnlag for forbedret
produktivitet og ytterligere økt lønnsomhet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at norsk matproduksjon er et samarbeidsprosjekt mellom næringen
og staten, og at de økonomiske rammene blitt lagt på plass gjennom
jordbruksoppgjøret. Flertallet vektlegger dette,
og viser til at dette har bidratt til forutsigbar matforsyning til
stabile priser for det norske folk, og en trygghet og økonomisk
stabilitet som ingen andre bønder i verden kjenner maken til. Regjeringen
vil holde fram med å inngå årlige jordbruksavtaler med landbruket.
Flertallet mener det er av stor
betydning at organisasjonene i jordbruket er samstemte om jordbruksavtalens
betydning for landbruket, og støtter opp om denne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at jordbruksavtalen og jordbruksforhandlingene
er et særegent institutt hvor enkeltnæringer drøfter og forhandler sine
vilkår direkte med staten og inngår avtaler med store økonomiske
konsekvenser utenom den ordinære budsjettbehandlingen. Disse medlemmer mener
også det er nødvendig med en evaluering av hvordan jordbruksavtalen
har virket for norsk landbruksøkonomi og for den totale samfunnsøkonomi
og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreta en evaluering av
alle sider ved jordbruksavtalen, både landbruks-økonomisk og samfunnsøkonomisk.»
«Stortinget ber regjeringen justere periodiseringen
av jordbruksoppgjøret til å følge kalenderåret, og at forhandlingene
kommer inn som en del av budsjettprosessen.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
motstandere av den form for jordbruksforhandlinger vi har hatt innenfor landbruket
siden 1950-tallet. Disse medlemmer er skeptiske til
at enkelte næringsorganisasjoner har særavtaler med staten utenom budsjettbehandlingen,
som får konsekvenser for statsbudsjettet i det nåværende budsjettår
og som dermed legger klare budsjettmessige bindinger.
Disse medlemmer mener at budsjettåret
skal følge kalenderåret. Dette skal også gjelde for landbruksområdet,
hvor eventuelle forhandlinger skal inngå i den ordinære budsjettbehandlingen
i Stortinget.
Disse medlemmer vil ha bort denne
form for særavtaler med staten og viser til Fremskrittspartiets
alternative statsbudsjett slik det fremkommer i Innst. 8 S (2011–2012)
der det belyses hvilke helårsvirkninger budsjettet har for landbruket
i det kommende budsjettår.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å oppheve jordbruksavtalen.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, støtter
regjeringens ønske om å videreføre dagens markedsreguleringssystem
med Landbrukssamvirket som markedsregulator. Markedet for jordbruksprodukter
er avhengig av markedsordninger som kan stabilisere markedet. Dette
er særlig viktig i et lite marked som det norske, med betydelig
geografisk ubalanse mellom produksjons- og forbrukerområdet. Modellen
sikrer avsetning for bønder i hele landet til forutsigbare priser,
og sikrer samtidig tilgang til norske råvarer for både næringsmiddelindustrien og
forbrukere. Den norske modellen er basert på at bønder tar ansvar
for overproduksjon og finansierer tiltak som gjennomføres av samvirkeorganisasjonene
slik at en kan få et balansert marked. Denne modellen har vist seg
å være velfungerende og effektiv. Flertallet mener denne
modellen må videreføres. Flertallet viser til at
det påhviler regulator et betydelig ansvar med å følge med på svingninger
i markedet, slik at markedet balanserer og forbrukerne betjenes på
en god måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er ikke opptatt av hvem som eier foredlingsforetakene,
så lenge det finner sted god og virksom konkurranse som gir forbrukerne
de beste produktene og godt utvalg til konkurransedyktige priser.
Hvis produsentene finner det rasjonelt og lønnsomt å eie produksjonsforetakene
sammen, er dette positivt.
Disse medlemmer mener vi trenger
en viss regulering av markedsbalansen i både kjøtt- og melkesektoren,
men vil vise til at markedsreguleringen, slik den er organisert
i dag, er konkurransevridende for aktørene i foredlingssektoren
ved at den er tillagt samvirket.
Disse medlemmer viser til at
i enkelte jordbrukssektorer har svært mange aktører valgt å stå utenfor
samvirket, men at de selvsagt er like fullverdige bønder som de
som er i samvirket og at også deres behov skal ivaretas på en like
god måte som de øvrige også når det gjelder markedsreguleringen.
Disse medlemmer mener dagens
ordning gir enkeltaktører et annet innsyn i markedet enn andre ved
å opptre både som kommersiell aktør og regulator. Det betyr blant
annet at styret i de store samvirkeforetakene, som også er forretningsmessig
ansvarlig for resultatene, har et unikt innsyn i markedsbalansen
og samtidig har myndigheten til tidsmessig og strategisk å velge reguleringsstrategi. Disse
medlemmer vil understreke at markedsreguleringen er et samfunnsoppdrag
hvor utvelgelsen til å utføre oppdraget må baseres mer på et kostnadseffektivt
og konkurransenøytralt standpunkt enn på hvem som er eierne av det
selskap som utfører oppdraget.
Disse medlemmer vil understreke
at dagens ordninger gir et ulikt konkurranseforhold mellom markedsaktørene
og dermed også en betydelig fare for konkurransevridning, noe som
til slutt kan gå ut over pris og tilbud til forbrukerne.
Disse medlemmer vil understreke
at en ikke ønsker at det som i dag er en privat ordning skal avløses
av en offentlig ordning, men at en ønsker at private monopolers
eksklusive innsyn i markedet skal opphøre. Bøndene betaler i dag for
dette via omsetningsavgiften. Det vil være naturlig at denne fjernes
og at ordningen finansieres på annen måte.
Disse medlemmer vil at markedsreguleringen
skal gjennomføres av en uavhengig regulator og mener det i første
omgang bør nedsettes et uavhengig utvalg som kan gjennomgå de forskjellige
ordningene, deres finansiering og funksjoner og fremme forslag til
en regulatorordning hvor markedets aktører gjerne kan delta, men hvor
alle får den samme markedsinformasjon til samme tid.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen i meldingen omtaler reformen av markedsordningen for
storfekjøtt i 2009 som en samlet komité stilte seg bak i Innst.
375 (2008–2009). Disse medlemmer stilte seg imidlertid
ikke bak at denne modellen skulle være den fremtidige modellen for
markedsregulering av svin, sau/lam og egg slik det nå fremgår av
meldingen. Henvisningen i Innst. 375 (2008–2009) fra en samlet komité
var til at partene i det årets jordbruksoppgjør var enige om å velge
den såkalte «volummodellen». Det kan imidlertid ikke henføres til
de forskjellige partier som ikke var noen del av partene i jordbruksoppgjøret.
Disse medlemmer legger til grunn
at det ved fremtidige endringer av dagens målprisordning påses at
ny modell tilfredsstiller nødvendige krav til måloppnåelse, nøytralitet
med hensyn til konkurranse og nødvendig kostnadseffektivitet, samt
at volummodellen evalueres og vurderes mot andre alternativ før
det tas stilling til eventuelle nye modeller.
Disse medlemmer viser til at
opplysningskontorenes virksomhet er viktig for bøndene og for hele
verdikjeden for mat og at slik virksomhet bygger en bevissthet om
norske produkter som er tjenlig i en økt internasjonal konkurranse.
Finansieringen via omsetningsavgiften sikrer at alle aktører deltar
i finansieringen på en likeverdig måte og bør derfor videreføres
i stedet for å etablere to løsninger for å foreta innkreving av
midler, noe som fremstår som urasjonelt.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang
av markedsreguleringsordningene for å se om disse fungerer godt
nok for alle aktører i verdikjeden, samt fremme forslag til endringer
som særlig tar hensyn til forbrukerne og til å fremme lik konkurranse
mellom aktørene i næringen.»
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti peker på at den norske jordbruksproduksjonen
foregår under barske naturforhold og har betydelige variasjoner
geografisk og mellom sesonger og år. Når produksjonen skal foregå med
et nasjonalt lønns- og kostnadsnivå, tilsier det at den norske jordbruksproduksjonens
hovedoppgave vil være å forsyne det innenlandske markedet. Sikker
markedsadgang for produsentene er viktig for en landsdekkende jordbruksproduksjon.
Dette medlem viser til at markedsbalansering er
en krevende, men avgjørende forutsetning for en god ressursutnyttelse
i hele verdikjeden, for en sikker forsyning av matindustri og forbrukere og
for en stabil og forutsigbar prisdannelse for både produsent og
forbruker.
Dette medlem mener derfor at
markedsordninger også framover skal være et sentralt verktøy i den
nasjonale landbrukspolitikken, og ønsker å videreføre ansvars- og
arbeidsdelingen mellom myndigheter og næring med finansiering, styring
og drifting av markedsordningene.
Komiteen viser til
at natur i balanse er et mål i seg selv, og en nødvendig forutsetning
for all landbruksnæring. Bærekraftig bruk og forvaltning av naturen
skal ligge til grunn for all norsk landbruks- og matpolitikk.
For å sikre fremtidige generasjoners tilgang
på god og trygg mat, energi og virke fra skogen må landbruket drives
på en miljømessig bærekraftig måte. Komiteen understreker
at ressursene må utnyttes i tråd med deres tåleevne og i et positivt samspill
med naturen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ser positivt på at regjeringen vil legge vekt på å ivareta naturmangfoldet,
legge til rette for jordbrukets produksjon av miljøgoder og begrense
miljøbelastningene fra jordbruket, blant annet ved å videreutvikle
dagens økonomiske virkemidler og forvaltningen av disse.
Komiteen mener at
landbruket skal være en del av løsningen på klimautfordringene.
Samtidig understrekes betydningen av at landbruket
tar sin del av ansvaret for å redusere egen forurensning og klimagassutslipp,
og stanse tap av naturmangfold, i tråd med St.meld. nr. 39 (2008–2009)
Klimautfordringene – landbruket en del av løsningen og Stortingets
behandling av denne.
Komiteen er opptatt av at lønnsom
grasbasert matproduksjon og beiting fortsatt skal være hovedvirkemidlet
for å bruke grasarealene og hindre gjengroing. Komiteen viser
til at regjeringen i meldingen varsler at produksjonskravet i kulturlandskapstilskuddet
skal avvikles, for å kunne sikre at utsatte area-ler holdes i hevd. Komiteen merker
seg intensjonen med forslaget om å hindre marginale jordbruksarealer
fra gjengroing, men med et mål om økt matproduksjon mener komiteen det
ikke bør stimuleres tilskuddsmessig til bruk av landskapspleie uten at
ressursene benyttes til matproduksjon for en stadig voksende befolkning. Komiteen mener derfor
at det fortsatt skal ligge et produksjonskrav knyttet til kulturlandskapstilskuddet,
noe som også forhindrer økte jordleiekostnader og styrker den aktive
bonden.
Komiteen er opptatt av å øke
utmarkressursene til beite, slik at målet om økt matproduksjon kan nås. Komiteen viser
i denne forbindelse til rovdyrforliket som ble inngått i Stortinget
i 2011, som legger til rette for at forvaltningen raskt skal kunne
ta ut skadedyr, noe som er av stor betydning for å kunne redusere
konfliktnivået.
Komiteen understreker at norsk
mat oppfyller høye kvalitetskrav og produseres på en trygg måte
for forbrukerne.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har merket
seg at regjeringen har som mål at 15 prosent av matproduksjonen
og matforbruket skal være økologisk innen 2020. Flertallet slutter
seg til dette, og vil spesielt peke på offentlige innkjøp som et
virkemiddel for å nå dette målet.
Flertallet vil påpeke at økologisk
produksjon av frukt for det norske konsummarkedet bør være en vekstnæring.
Det er viktig at forskning og utvikling av nye arter som er resistente
eller sterke med tanke på skadegjørere fortsetter, og stimuleres
gjennom tilskuddsordninger og godt samarbeid mellom produsenter
og myndigheter. Et bredt sortsmangfold sikrer produksjon også i vanskelige
år. Matkjedenes ønske om å konsentrere produksjonen om få sorter
er dermed ikke fremtidsrettet med tanke på tilfang av økologisk frukt
og et mangfold av sorter til forbrukerne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at målet om 15 prosent bruk av norske
arealer og 15 prosent av omsetningen totalt i økologisk produksjon
om 8 år ikke lar seg forene med målet om en bærekraftig matproduksjon
i jordbruket. Dette er et godt eksempel på urealistiske målsettinger uten
konkrete virkemidler. Disse medlemmer viser til at
økologisk produksjon legger beslag på mer areal, – det har vært
hevdet 20–25 prosent mer enn konvensjonell produksjon. Status for
økologisk produksjon er nå 5 prosent areal og 1 prosent omsetning,
noe som klart viser at målene er urealistiske og i klar konflikt
med målene i denne meldingen om økt selvforsyning og økt samlet
produksjon. Disse medlemmer har tillit til konvensjonell
matproduksjon. Økologisk landbruk er et nisjeprodukt, som selvfølgelig
skal være tilgjengelig for de forbrukere som ønsker dette, men ressursbruken
av både arealer og økonomiske tilskudd må sees i et totalt landbruksmessig
perspektiv.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen arbeider med å bruke offentlige innkjøp som et virkemiddel
til å oppnå målene om økologisk produksjon ved at det skal stilles
krav i offentlige anbudsinnbydelser. Disse medlemmer vil
advare mot en slik praksis som vil sende et signal til befolkningen
om at vanlig norsk landbruksproduksjon nærmest mangler myndighetenes godkjenning
som sunn og sikker mat.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at målene for økologisk produksjon
langt fra er nådd. Regjeringen har som mål at 15 prosent av produksjon
og forbruk skal være økologisk innen 2020. Tall fra SLF viser at
i 2010 var 4,7 prosent av jordbruksarealet godkjent økologisk. Ytterligere
1 prosent av arealet var under omlegging. Det ble omsatt økologiske varer
for 1,2 mrd. kroner. Dette tilsvarer om lag 1,5 prosent av matvareomsetningen.
Dette medlem vil påpeke at Norge ligger langt etter Danmark og Sverige
hva angår satsing på økologisk mat, ettersom forbruket av økologisk
mat er tre ganger så stort i Sverige og seks ganger så stort i Danmark.
Dette medlem viser til at erfaringene
fra disse landene har vist at det er behov for en aktiv politikk
og støtte til konkrete tiltak for å lykkes med målsettinger knyttet
til økologisk produksjon og forbruk av mat. Dette medlem vil
påpeke at det er få eksempler på langvarige norske satsinger på
slike tiltak. Tingvoll Økopark, som er knyttet til det nasjonale
kompetansesentret Bioforsk Økologisk, er ett av få eksempler. Dette
medlem mener det ikke er realistisk å nå en målsetting om
15 prosent uten sterke og mer målrettede virkemidler.
Dette medlem mener det er selvforsyningsgradsmålene
som viser intensjonene med norsk landbruk. Dette medlem peker
på at økt kornproduksjon er utelukkende den mest effektive måten
å øke selvforsyningsgraden på. Dette medlem er bekymret
for at kornarealet er blitt redusert med 640 000 dekar på 20 år,
og at tallene viser at vi kan anta en ytterligere arealnedgang på
300 000 dekar fram til 2020. Dette medlem peker på
at dette er stikk i strid med meldingens mål om økt norsk matproduksjon.
Dette medlem mener det må være
et mål at norsk matproduksjon i større grad er basert på norske
ressurser. For at dette skal la seg gjøre er det behov for mer areal
til kornproduksjon, ikke mindre. Dette medlem mener
en bør ha som mål å øke kornarealet til 1991-nivå, da kornarealet
var 3,6 millioner dekar, innen 2025. Dette ville innebære en økning
på omtrent 40 000 dekar i året. Dette medlem peker
på at et slikt mål om økning i areal krever både en bevissthet og
et målrettet fokus på økt norsk kornproduksjon.
Dette medlem mener derfor det
er på høy tid at det utarbeides en strategi for økt kornproduksjon,
med klare måleparametere, knyttet til areal per innbygger, og konkrete
tiltak som skal iverksettes dersom målene ikke nås.
Dette medlem mener det, sett
i lys av den globale matsituasjonen og befolkningsvekst både globalt
og nasjonalt, er rett å øke den norske matproduksjonen. Dette
medlem peker på at hver dag dør mellom 20 000 og 35 000
mennesker av sult eller sultrelaterte lidelser, og omtrent én milliard
mennesker sulter. Dette medlem viser til at det er
oppgitt at verdens matproduksjon nesten må dobles i løpet av 35
år for å gi befolkningen nok mat. Dette medlem mener
at Norge ut ifra disse perspektivene har en moralsk plikt til å
bruke landbruksarealer til matproduksjon i en situasjon hvor store
deler av verden lider på grunn av global matvarekrise.
Dette medlem mener det også er
viktig at DEBIO fortsetter som eget kontrollorgan for økologisk
og biodynamisk matproduksjon. Regelverket for godkjenning av økologisk produksjon
må ikke lempes på i forhold til bruk av kobber (Cu), selv om dette
vil løse mye av skurvproblematikken i fruktproduksjonen. Kobber
er svært flyktig og har betydelig giftighet, blant annet i forhold
til vannlevende insekter. Dessuten vil tilliten til økologisk frukt
som miljøvennlig produksjon svekkes og markedsmulighetene også reduseres.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti registrerer at norsk kjøttproduksjon med unntak
for storfekjøtt har utviklet seg i takt med endringer i etterspørselen.
De lyse kjøttslag har hatt en stor salgsøkning, mens det for de
mørke kjøttslag har vært en stabil eller fallende utvikling i salget.
Den innenlandske forsyningen av storfekjøtt har ikke dekket etterspørselen
det siste tiåret, og det har resultert i et varig og økende behov
for import. Dette medlem mener at utviklingen av
kjøttproduksjonen fortsatt skal være etterspørselsdrevet.
Grovfôrbasert husdyrhold utgjør den viktigste delen
av matproduksjonen i distriktene, og de fornybare gras- og beiteressursene
er helt sentrale for landets matforsyningsevne. Storfekjøtt utgjør
den største verdiskapingen i kjøttsektoren, og er en viktig del
av grunnlaget for norsk kjøttindustri. Dette medlem mener
det betydelige og økende underskuddet av storfekjøtt er uheldig,
og at det er viktig for hele varekjeden at det settes inn målrettede
tiltak for å snu denne utviklingen allerede ved årets jordbruksoppgjør.
Dette medlem ser behovet for
at det utarbeides en nasjonal strategi for økt kjøttproduksjon fra
grovfôrbasert husdyrhold. Strategien må omfatte alle relevante sider
for denne produksjonskjeden, herunder økonomisk bærekraft, investeringsbehov
og -virkemidler, driftsmessige forhold i inn- og utmark, avl og
dyremateriale, klima- og miljøutfordringer etc. Strategien må munne
ut i et flerårig handlingsprogram med konkrete forslag til tiltak.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en strategi for
økt kjøttproduksjon fra grovfôrbasert husdyrhold.»
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en kornstrategi
for å sikre økt kornproduksjon og økning i kornareal.»
Komiteen ser det som
bekymringsfullt at norske husholdinger kaster så mye som en fjerdedel av
maten de kjøper. Også fra dagligvarebransjen genereres det store
mengder matavfall. Dette er i sum både et miljømessig og et etisk
stort problem. Kasting av mat bidrar ikke bare til økt klimabelastning,
men forsterker behovet for økt matproduksjon i en verden med stadig
økende befolkning. Komiteen ser det derfor som svært viktig
å redusere matavfallet, og har merket seg at myndighetene har arbeidet
sammen med næringsmiddelindustrien og dagligvarehandelen på flere
områder for å få bukt med denne utfordringen.
Komiteen er kjent med ForMat-prosjektet, som
har som mål å redusere mengden nyttbart matavfall med 25 prosent
fra 2009 til 2015, og som har samlet alle de viktigste aktørene
i matverdikjeden, fra industrien til handelen. Komiteen ser
det også som positivt at det arbeides med å etablere en matsentral
for distribusjon av fullverdig mat som av ulike årsaker ikke kan
omsettes i det ordinære markedet.
Komiteen er kjent med at det
er klima- og ressursmessige gevinster ved å resirkulere næringsstoffer
fra matavfall i biogassanlegg, og understreker betydningen av teknologiutvikling på
dette området for blant annet å legge til rette for bedre lønnsomhet,
og understreker betydningen av at forskningen på dette området videreføres.
Komiteen ser det også som viktig
at norske myndigheter arbeider sammen med aktørene i verdikjeden
for mat for å redusere matavfallet.
Komiteen viser til at regjeringen
i den varslede stortingsmeldingen om avfall vil komme tilbake med
en vurdering av effekten av eksisterende initiativ og behovet for
ytterligere innsats for å redusere mengden matavfall, noe komiteen ser som
viktig også fra et næringspolitisk perspektiv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er opptatt av at datostempling
av siste forbruksdato på matvarer skal være reell i forhold til holdbarhetsdato.
Disse medlemmer viser til at
norske matvarer som for eksempel egg, ikke har de samme utfordringer
knyttet til salmonella som flere europeiske land. Dette medfører
at holdbarhetens utløp reelt kan være på et senere tidspunkt enn hva
siste forbruksdato tilsier. Disse medlemmer viser
til at ForMat har regnet ut at norske dagligvarebutikker årlig kaster
om lag 850 tonn egg som har gått ut på dato. Dagens regelverk tilsier
at siste salgsdag for egg er 21 dager etter at de er verpet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet har utfordret landbruks- og matministeren
i Stortingets spørretime vedrørende om Norge vil forsøke å få til
unntaksordninger for norske egg ut over de regler som gjelder for
siste salgsdag.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at stortingsforliket om rovviltpolitikken fra juni 2011 viderefører
den todelte målsettingen om å ivareta beitenæringenes interesser samtidig
som man skal sikre en bærekraftig forvaltning av rovviltet. Rovviltforliket
øker handlingsrommet for måloppnåelse for vern av rovvilt og mulighet
for næringsmessig beitebruk, og legger til rette for redusert konfliktnivå gjennom
styrking av regional forvaltning, justering av bestandsmålet for
bjørn, økt offentlig ansvar for bestandsreguleringer og skadefelling,
økt forutsigbarhet for næringsmessig tradisjonelt beitebruk i prio-riterte
beiteområder, samt nødverge for hund.
Det vises videre til at det også i regjeringsplattformene
fra 2005 og 2009 er nedfelt konkrete tiltak med sikte på å redusere
rovviltkonflikten, særlig når det gjelder sau og rein. På tross
av oppfølging av tiltakene gjennom satsing på forebyggende tiltak,
effektiv skadefelling, bedre bestandsdata m.m., viser statistikken
over erstatningsutbetalinger at det fortsatt er betydelige utfordringer. Flertallet merker
seg at regjeringen i meldingen varsler at den vil følge opp det
brede forliket i Stortinget om rovviltforvaltningen, og støtter
dette. Flertallet er opptatt av at regjeringen må
legge til rette for forsvarlig forutsigbarhet for levedyktig næringsdrift
basert på utmarksbeite generelt, og når det gjelder den til enhver
tid gjeldende rovviltpolitikken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er en viktig målsetting
å redusere konfliktnivået knyttet til forvaltning av rovdyrbestander
i Norge. Disse medlemmer peker på at det de siste
årene har vært et betydelig konfliktnivå i mange deler av landet
knyttet til rovdyrbestandene. I flere lokalsamfunn i de deler av
landet som er innenfor forvaltningssonene for rovviltbestandene
har det vært en følelse av å ha blitt overkjørt av storsamfunnet ved
at de har måttet betale hele prisen for å ha levedyktige rovviltbestander.
Manglende muligheter til å kunne ta ut rovdyr som oppfører seg truende
eller gjør skade har gitt en følelse av maktesløshet som reduserer
livskvaliteten.
Disse medlemmer har merket seg
at beiteinteresser og tradisjonell bruk av utmarka til husdyrproduksjon
opp mot rovvilt har vært svært konfliktfylt i de berørte områdene.
Det er åpenbart at særlig med hensyn til ulv, men også når det gjelder
andre rovdyr at når konsentrasjonen blir for stor, blir det et høyt
konfliktnivå. Det er et faktum at rettighetene har gått tapt innen
visse områder.
Disse medlemmer viser i den forbindelse
til den pågående rettssaken som Dørum/Kleiva i Elverum har anket
til Høyesterett, med støtte fra bl.a. Elverum kommune, en sak som
klart viser at for de mest berørte områdene arter rovviltpolitikken
seg som en fortrengningspolitikk uten erstatning av rettigheter. Disse
medlemmer finner det underlig at regjeringen ikke på noe
tidspunkt har tatt opp disse sidene ved rovdyrpolitikken med Stortinget.
Disse medlemmer peker på at bruk
av utmarksbeite har svært lange tradisjoner og er en naturlig og
viktig del av ressursgrunnlaget i store deler av Norge. For å forsøke
å avbøte dette tapet har myndighetene igangsatt gjerdeprosjekter
og omstillingstiltak. Gjerder er massive og tunge inngrep i naturen
som åpner for helt nye konflikter og som også ødelegger mye natur
som ellers ikke har tekniske inngrep. Dette gjøres uten konsekvensanalyser
i forhold til andre interesser. Omstillingstiltak har i tillegg
ført til at enkelte brukere får utbetalt millionbeløp for å endre produksjon,
mens andre som bare gir opp, ikke får noen form for erstatning.
Disse medlemmer viser til at
det i rovviltforliket var enighet om at Norge etter Bern-konvensjonen
har en forpliktelse til å sikre overlevelsen til alle de store rovviltartene
i norsk natur, samtidig som det er viktig å sikre levedyktig næringsvirksomhet
i landbruket i områder med rovvilt. Det er en utfordring å ivareta
begge delene av denne todelte målsettingen uten at konfliktene mellom
dem blir større enn nødvendig. Disse medlemmer peker
på at det å ha dyr på utmarksbeite i prioriterte rovdyrområder er
vanskelig uten at det oppstår konflikter. Samtidig er det viktig
at det ikke skal være rovdyr som representerer et skadepotensial
i prioriterte beiteområder for husdyr og kalvingsområde for tamrein.
Disse medlemmer viser i den forbindelse
til at det i rovviltforliket fra 2011 står følgende om rovvilt og
beitenæringene:
«Det er et felles mål at tapstallene for beitenæringen
må ned. Soneinndelingen må forvaltes tydelig. I prioriterte beiteområder
skal uttak av dyr som gjør skade på beitedyr gjøres raskt, og i
slike områder skal miljøforvaltningen i større grad enn i dag bidra
til å effektivisere slikt uttak, uavhengig av om bestandsmålet er nådd.
I prioriterte rovviltområder skal saueproduksjon og andre produksjoner
basert på utmarksbeite tilpasses gjennom forebyggende tiltak og
omstilling, med utgangspunkt i forekomsten av rovvilt i beiteområdet.
Det skal ikke være rovdyr som representerer et skadepotensial i
prioriterte beiteområder for husdyr og kalvingsområde for tamrein.»
Disse medlemmer peker på at rovviltforliket fra
2011 var et viktig vedtak for å redusere konfliktnivået knyttet
til den todelte målsettingen om aktive utmarksnæringer og forvaltning
av rovdyrbestandene, blant annet ved en styrking av det lokale selvstyret
gjennom de regionale, folkevalgte rovviltnemndene. Det er imidlertid viktig
for å redusere konfliktnivået at det er tillit mellom den berørte
lokalbefolkningen og rovviltforvaltningen. Disse medlemmer har dessverre
merket seg at det igjen er oppstått en konflikt knyttet til forvaltningens
metoder for registrering av rovviltbestandene. Som følge av dette
har Miljøverndepartementet overprøvd beslutninger om fellingskvoter
for gaupe i flere av de regionale rovviltnemndene. Disse
medlemmer forventer at regjeringen raskt finner en løsning
på denne problemstillingen i tråd med rovviltforliket, slik at lokalbefolkningen
har tillit til de bestandsmål rovviltforvaltningen presenterer.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at matjorda
er en sårbar ressurs, som må ivaretas for framtida.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, ser det
som viktig at vi har et sterkt jordvern, og merker seg at regjeringen
har styrket jordvernet, og at virkemiddelbruken skal forsterkes
ytterligere. I likhet med regjeringen ser dette flertallet det
som viktig at virkemidlene i plan- og bygningsloven tas i bruk for
å sikre dyrka mark for framtidig matproduksjon.
Dette flertallet ser det også
som svært viktig å utnytte de knappe kornarealene vi har her i landet.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
merker seg at det i tiårsperioden 1994 til 2003 i gjennomsnitt ble omdisponert
11 400 dekar årlig. I 2010 ble det omdisponert 6 700 dekar. Dette
flertallet ser reduksjonen i omdisponering som svært positiv, og
ønsker at denne utviklingen skal fortsette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener god matjord har stor verdi. Produktiv jord
er nøkkelen til et bærekraftig landbruk og derfor viktig å ha et
bevisst forhold til. Imidlertid må dette hensynet alltid balanseres
mot storsamfunnets behov. Viktige infrastrukturinvesteringer gir
store gevinster for samfunnet, noe som også må tas hensyn til i
spørsmålet om jordvern. Det finnes løsninger som ivaretar flere
hensyn, for eksempel ved at god matjord flyttes fra anleggsområder
til gårdsbruk. Denne ordningen bør videreutvikles, og det bør tas
grep slik at matjord prissettes nærmere virkelig verdi i ekspropriasjonssaker.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til målet i meldingen om økt
matproduksjon. Matjord er en begrenset ressurs som det er et nasjonalt
ansvar å ta vare på for etterkommerne våre. Disse medlemmer peker
på at å verne, vedlikeholde og øke jordkapitalen er en langsiktig
oppgave. Ressurser brukt til dette sikrer kommende generasjoner
matforsyning og miljømangfold.
Disse medlemmer peker på at presset
mot nedbygging av jorda til andre formål enn matproduksjon er stort,
særlig i sentrale områder, og at jordvernet er under størst press
der matjorda er best. Et sterkt jordvern blir derfor viktig for matsikkerheten.
Jordbruksarealet går stadig ned, og er nå under 10 millioner dekar.
Kun 3 prosent av Norges totalareal er dyrket jord, mot 11 prosent
på verdensbasis.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at de siste årene har den kraftigste nedbyggingen
av matjord skjedd i regioner som forvalter de mest verdifulle ressursene. Dette medlem mener
det må gjøres tiltak og lages lovverk som sikrer ressursene bedre
enn i dag.
Dette medlem mener det er grunn
til uro over den nedbygging av matjord som skjer i landet. Dette
medlem ser at det er positivt at en gjennom langsiktig planlegging
på tvers av kommunegrensene finner løsninger for infrastruktur, næring
og boligbygging. Dette må likevel ikke skje ved å ødelegge grunnlaget
for framtidig matproduksjon. Det kan også i større grad enn i dag
stilles krav til å ta vare på matjord fra byggeområder for alternativ
bruk.
På bakgrunn av dette fremmer dette medlem følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en
lovfestet hjemmel for vern av dyrka jord i jordlova, som gir Kongen
anledning til å gi verdifulle jordressurser status som jordvernområde.»
Komiteen er tilfreds
med at regjeringen slår fast at god rekruttering, et høyt kunnskapsnivå og
videreutvikling av kunnskapssystemene er av avgjørende betydning
for at landbruks- og matsektoren skal nå de landbrukspolitiske målene.
Komiteen viser til at regjeringen
vil arbeide for å styrke kompetansen og rekrutteringen til landbruksyrkene
og til industri som baserer seg på landbrukets ressurser. Videre
at regjeringen vil legge større vekt på forskning som fremmer bærekraftig
økning i matproduksjonen og forskningsbasert innovasjon i næringsmiddelindustrien
som fremmer konkurranseevne og bidrar til å opprettholde avsetning
av norske jordbruksvarer. Komiteen er enig i dette.
Komiteen viser til at god rekruttering
til landbruket er avgjørende for å kunne øke matproduksjon og nå
andre mål. Komiteen ser det som viktig at regjeringen
fører en landbrukspolitikk som gir ungdom framtidstro, lyst og muligheter til
å satse på landbruket som yrke. Komiteen ser det
som positivt at Landbruks- og matdepartementet etablerer et ungdomsråd
som skal bidra til bedre dialog mellom myndighetene, ungdom og unge
bønder, og som skal komme med innspill til hvilke tiltak som er
viktige for at ungdom skal ønske å satse på landbruket.
Komiteen merker seg videre at
regjeringen vil evaluere struktur og innhold i landbruks- og gartnerutdanningen
på videregående nivå, kartlegge fagskoletilbudet og samfunnets behov for
landbruks- og matfaglig utdanning i fagskolene. Komiteen ser
det også som viktig at det vurderes tiltak for å stimulere til økt
søking til høyere landbruksfaglig utdanning.
Komiteen ser det som viktig at
det føres en landbrukspolitikk som gir kvinner og menn like muligheter
til å drive næringsvirksomhet innenfor landbruk og bygdenæringer.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har merket
seg at Landbruks- og matdepartementet i «Strategi for likestilling
i landbruket» fra 2007 har satt mål om 40 prosent kvinnelig representasjon
når det gjelder eierskap, næringsutøvelse og deltagelse i styrende
organer i landbruket.
Virkemiddelapparatet må videreutvikles med sikte
på å sikre økt likestilling og deltaking fra kvinner i landbruks-
og matsektoren.
Komiteen viser til
at forskning og forskningsbasert innovasjon er et av de viktigste
virkemidlene for å øke konkurransekraften og verdiskapingen i verdikjedene
på landbruks- og matområdet.
Komiteen merker seg at økt grad
av automatisering, økt produktivitet og stadig utvikling av nye
produkter krever økt krav til kompetanse også i matindustrien. Komiteen har
merket seg at det i en undersøkelse gjennomført av Feed, matindustriens
3-årige kompetanseprosjekt, avdekkes at bedriftene i økende grad
vil ha behov for produksjonsmedarbeidere med kompetanse innenfor
automatiserings-, produksjons- og prosesskunnskap, og at dagens
fagutdanning utdanner folk med for liten teknisk kompetanse i forhold
til matindustriens behov.
Komiteen ser det som viktig at
de ulike fagskoleutdanningene og høyere utdanningene innenfor matfagene
må tilpasse seg næringslivets behov, og ev. moderniseres og styrkes.
Industrien består i stor grad av mange og små aktører, og mangelen
på store forskningsmiljøer i bedriftene er derfor en stor utfordring. Komiteen er
kjent med at norsk mat- og drikkeindustri er avhengig av å være
en kunnskapsbasert industri, og for å kunne være konkurransedyktig
må forsknings- og innovasjonstakten i industrien øke. Industrien
trenger gode fagmiljøer å jobbe sammen med, gode forskningsprogram
på mat og flere nettverksprogram.
Komiteen har merket seg at mat-
og drikkeindustrien har etablert Den norske teknologiplattform (NTP)
Food for Life som skal bidra til å styrke den forskningsbaserte
kunnskapen i industrien, og derigjennom styrke innovasjons- og konkurranseevnen.
I tillegg skal NTP Food for Life bidra til å styrke det internasjonale
samarbeidet på matområdet. Food for Life hjelper bedrifter med å
få tilgang til kunnskap og kompetanse om hvordan forskningsverdenen fungerer
og hjelp med EU-forskning og 7. rammeprogram, samt hjelp til å finne
finansiering og samarbeidspartnere. Komiteen ser
det som viktig at myndighetene støtter opp om prosjekter som dette.
Komiteen bemerker
at bioteknologi inngår som en viktig del av den kunnskapsbaserte bioøkonomien
fordi bioteknologi tar utgangspunkt i naturlige livsprosesser med
unike muligheter til å bidra med miljø- og klimavennlige innovasjoner. Komiteen bemerker
at det er anslått at det er innenfor landbruk og industrielle prosesser
at biotekologiske anvendelser vil ha størst vekst fram mot 2030. Komiteen viser
til at innenfor matproduksjon og landbruk vil bioteknologi, brukt
på riktig måte, bidra til økt produktivitet og mer miljøvennlig
produksjon av mat, fôr, fiber og bioenergi. Komiteen støtter en
slik utvikling.
Komiteen viser for øvrig til
at den kunnskapsbaserte bioøkonomien inkluderer alle industrier og
økonomiske sektorer som produserer og utnytter biologiske ressurser,
herunder jordbruk, skogbruk, reindrift, havbruk, fiskeri og tilhørende
industrier. Europakommisjonen omtaler den kunnskapsbaserte bio-økonomien som
bærekraftig produksjon og bearbeiding av biomasse til mat, helseformål,
produkter fra fiber, samt industrielle produkter og energi.
Dette er et fagområde komiteen mener
det bør være betydelig fokus på i tida framover.
Komiteen viser til
at mat- og drikkeindustrien i Norge lever i et marked med sterk
internasjonal konkurranse. Opprettholdelse og styrking av konkurranseevnen
i næringsmiddelindustrien forutsetter høy forskning og innovasjonsaktivitet. Mat-
og drikkeindustrien må ha gode rammevilkår for å arbeide med å redusere
kostnader og øke innovasjon for å styrke konkurransekraften.
Komiteen viser til at forskningskonsernet Nofima
har en viktig funksjon i å identifisere og utnytte synergieffektene
som ligger i forskning på tvers av blå og grønn sektor. Komiteen ser det
som viktig at Nofima videreutvikles som en betydningsfull aktør
for fremme av næringsmiddelindustriens innovasjons- og konkurranseevne. Komiteen ser
et særlig behov for kunnskap, forskning og innovasjon for å bidra
til nok og trygg mat. Det er derfor viktig å fortsatt prioritere
matsikkerhet som et forsk-ningspolitisk mål, jf. St. meld. 30 (2008–2009) Klima
for forskning.
Komiteen er opptatt av å sikre
næringsmiddelindustriens konkurranseevne. Det vises spesielt til
den bearbeidende industrien, den såkalte RÅK-industrien, som har
lavere tollsatser og omfattes av ordningen med råvarepriskompensasjon.
Betydelige deler av norsk jordbruksproduksjon foredles i denne industrien. Komiteen ser
det som viktig at vi viderefører disse ordningene, som bidrar til
at forskjeller mellom nasjonale og internasjonale råvarepriser utjevnes. Komiteen har
merket seg at bakeribransjen er særlig konkurranseutsatt, og at
3 av 10 brød som selges i butikkene i dag er importert. Komiteen ser
det som viktig at regjeringen vurderer tiltak for å bedre rammevilkårene
for å sikre en konkurransedyktig norsk mat- og drikkeindustri.
Komiteen er bekymret for sviktende
rekruttering til agronom- og gartnerutdanning og at naturbruksskolene
sliter med lave elevtall med dertil hørende faglig nivå og kvalitet
på opplæringen. I tillegg til forsøk med yrkesutdanning med fagbrev
mener komiteen det er svært viktig at elever som
går naturbruk også naturlig rekrutterer til studier på universitet
og høgskoler. Komiteen viser til at Kunnskapsdepartementet arbeider
med fremtidige rammebetingelser for TAF-ordningen (tekniske og allmenne
fag), og mener fylkeskommunene bør vurdere å tilby kombinert opplæring
i naturbruk- og studiekompetansefag etter modell fra TAF-ordningen. Komiteen er
kjent med at Kunnskapsløftet skal evalueres og at yrkesfagene vil
få et spesielt fokus.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke at det er
viktig med en sterk satsing på yrkesfag i videregående skole. Dette er
viktig for å skape et levedyktig landbruk. Norge trenger flere med
naturbruksutdanning, og opplæringen må innrettes slik at den dekker næringens
behov for kompetent arbeidskraft.
Disse medlemmer mener at økt
grad av automatisering, økt produktivitet og stadig utvikling av
nye produkter stiller økte krav til kompetanse i hele verdikjeden
av norsk matproduksjon. Disse medlemmer viser til
en undersøkelse gjennomført av Feed, matindustriens 3-årige konkurranseprosjekt,
som avdekker at bedriftene i økende grad vil ha behov for produksjonsmedarbeidere
med kompetanse innenfor automatiserings-, produksjons- og prosesskunnskap.
Dagens fagutdanning utdanner folk med for lite teknisk kompetanse
i forhold til matindustriens behov.
Komiteen viser til
at Norge som matnasjon er kjennetegnet av høy mattrygghet, god plante-
og dyrehelse, god dyrevelferd og miljøvennlig produksjon. Det vises
i denne forbindelse til den nye dyrevelferdsloven, jf. Ot.prp. nr.
15 (2008–2009) og Innst. O. nr. 56 (2008–2009), som vektlegger prinsippet
om at dyr har en egenverdi og at det skal tas hensyn til dyrenes
naturlige behov. Komiteen viser til at god dyrevelferd
er et konkurransefortrinn for norsk landbruk, og understreker betydningen
av at all mat som omsettes i Norge fortsatt skal være trygg. Det
vises i denne forbindelse til at Norge har klart seg uten store
utbrudd av dyresykdommer.
Komiteen er opptatt av at landbruket
og næringsmiddelindustrien skal tilby befolkningen et variert sortiment
av sunn mat, og støtter arbeidet med nøkkelhullsmerking av mat som
er en frivillig sunnhetsmerking for matvarer i Norge, Sverige og
Danmark. Komiteen merker seg at det i 2010 var om
lag 700 nøkkelhullsmerkede produkter i Norge. Komiteen viser
videre til St.meld. nr. 30 (2008–2009) Klima for forskning, hvor
regjeringen ønsker å styrke satsinga på forskning om mat, ernæring
og helse ved å få til en bedre koordinering av forskningsengasjementet
innenfor dette feltet. Komiteen er enig i dette,
og ser fram til at bedre koordinering og tverrfaglighet skal få
fram mer kunnskap om hvilke forhold som påvirker matvarenes helsemessige
egenskaper, herunder dyrkings-, lagrings- og prosesseringsforhold
for mat. Komiteen merker seg at dette best skjer
i tverrfaglig og internasjonalt samarbeid.
Komiteen viser til at regelverket
om merking av mat skal sikre forbrukerne nødvendig informasjon om
næringsmidler, beskytte forbrukerne mot villedende markedsføring
og være til hjelp for å foreta informerte valg. Komiteen støtter regjeringens
arbeid i internasjonale fora for å få til et entydig regelverk som
gjør merking og sporbarhet lett tilgjengelig, og som kan være et hendig
hjelpemiddel både for Mattilsynet, helsemyndigheter og forbrukerne.
Komiteen har merket seg at Mattilsynet
har en viktig rolle i å sikre trygg mat, fremme god dyrehelse og
god dyrevelferd og ivareta miljøvennlig produksjon.
Komiteen har videre merket seg
at regelverket på matområdet er komplisert og at Mattilsynet har
satt i gang et arbeid for å få et mer enhetlig og brukervennlig
regelverk. Komiteen ser dette som et viktig forenklingsarbeid.
Komiteen ser positivt på at regjeringen
vil legge vekt på å utnytte det nasjonale handlingsrommet som EØS-avtalen
gir, slik at Norge får et fleksibelt regelverk på matområdet på
linje med de øvrige EØS-land.
Dyrevelferd har viktige etiske aspekt samtidig som
det er et konkurransefortrinn for norsk landbruk.
Komiteen viser til at man gjennom
den nye lov om dyrevelferd som ble vedtatt av Stortinget våren 2009,
har fått et bedre grunnlag for å følge opp saker knyttet til dyrevelferd. Komiteen understreker
betydningen av at Mattilsynet bruker de virkemidlene som er nødvendige
for å sikre etterlevelse av regelverket for å ivareta kravet om
god dyrevelferd.
Komiteen har merket seg at den
nye varslingsplikten som ble innført i loven, legger til rette for
at dyr som vanskjøttes får hjelp. Komiteen ser det
som viktig at Mattilsynet prioriterer tilsyn med og oppfølging av
saker på dyrevelferdsområdet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at man gjennom den
nye lov om dyrevelferd som ble vedtatt av Stortinget våren 2009 har
fått et bedre grunnlag for å følge opp utfordringene knyttet til
dyrevelferd. Mattilsynet har ansvar for tilsyn med dyrevelferd for
både produksjonsdyr og familie- og sportsdyr. Ansvaret omfatter
både fisk og landdyr.
Dyrevelferd har viktige etiske aspekt. Samtidig er
dyrevelferd et viktig element for produktiviteten i næringene. Disse
medlemmer legger til grunn at Mattilsynet har en aktiv oppfølging av
dyrevelferd i samsvar med lov om dyrevelferd av 2009.
Disse medlemmer konstaterer at
Mattilsynet legger vekt på å videreutvikle samarbeidet med andre
offentlige aktører, og at det legges vekt på den plikt alle har
til å melde fra om mishandling og alvorlig vanstell av dyr.
Disse medlemmer forventer at
Mattilsynet intensiverer sitt tilsynsarbeid med næringsvirksomhet
innen husdyrhold, og i større grad enn i dag foretar uanmeldte tilsyn.
Disse medlemmer ser også positivt
på det arbeidet som frivillige organisasjoner gjør i forbindelse
med dyrevelferd.
Disse medlemmer viser til norske
politikeres langsiktige engasjement for bedret dyrevelferd. Allerede
i 1935 fikk Norge en egen dyrevernlov. I 2009 kom Lov om dyrevelferd,
blant annet på bakgrunn av St.meld. nr. 12 (2002–2003) Om dyrehold
og dyrevelferd. Disse medlemmer viser til Ot.prp.
nr. 15 (2008-2009) Om lov om dyrevelferd, der en samlet komité merket
seg følgende:
«Komiteen mener god dyrevelferd og mattrygghet er
avgjørende for et godt og levedyktig norsk landbruk. God dyrevelferd
gir bedre trivsel hos husdyrene, noe som på sikt vil være lønnsomt
for landbruksnæringen. Kostnadsnivået i Norge er høyt og norske
bønder kan sjelden konkurrere på pris. Norsk landbruk skal være kjennetegnet
av god dyrevelferd, som både vil være avgjørende for råvarenes kvalitet
og landbrukets legitimitet.»
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av at intensjonene i lov om dyrevelferd følges av både
bønder og forvaltning. I dag er det for eksempel slik at kastrering
av gris er tillatt på grunn av et unntak fra loven, og dette unntaket opprettholdes
selv om det er god grunn til å tro at det finnes et tilfredsstillende
alternativ. God dyrevelferd kan bare opprettholdes dersom regelverket
forvaltes forutsigbart.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til beskrivelsen av virkemiddelapparatets
rolle i meldingens kap. 12 (forvaltning og forenkling) og har merket
seg at Landbruks- og matdepartementet vil foreta en vurdering av
landbruks- og matforvaltningens struktur, rollefordeling og organisering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at hovedmålet for
Mattilsynet er å medvirke til å sikre trygg mat gjennom å føre tilsyn med
etterleving av regelverket knyttet til mattrygghet og dyrs helse
og velferd. Mattilsynet har siden etableringen i 2004 fått redusert
bevilgningene som følge av krav om effektivisering i matforvaltningsreformen,
men fått særskilte omstillingsmidler for å bedre effektiviteten. Bruken
av ressurser til styring og intern administrasjon er redusert i
forhold til 2006. Dette har frigjort ressurser til utøvende tilsyn
og rettledning, noe disse medlemmer ser på som positivt. Disse
medlemmer viser til at Mattilsynet har en viktig rolle gjennom
rådgivning, tilsyn, kartlegging og overvåking i hele produksjonen, og
i omsetningsleddet. Maten skal være trygg når den når forbrukerne,
uavhengig av om den er produsert innenlands eller i utlandet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil understreke at konvensjonell matproduksjon
i Norge er trygg for forbrukerne og at det må utvises varsomhet
i å fremstille slik matproduksjon som mindre trygg enn eksempelvis
økologisk produsert mat.
Disse medlemmer vil understreke
at mange av virkemidlene i norsk landbrukspolitikk har for store
forvaltningskostnader. I statlig landbruksforvaltning er det beskjeftiget
nær 2 000 byråkrater. I tillegg kommer den kommunale forvaltningen,
og beregninger har vist at det nå er færre enn 20 bønder pr. landbruksbyråkrat. Antall
jordbruksbedrifter er redusert med 67 prosent de siste 40 år, mens
byråkratiet i samme periode er vokst med 40 prosent Disse medlemmer mener
det er tvingende nødvendig å se på forenklinger i overføringssystemet
slik at mer av de økonomiske ressurser kan kanaliseres direkte inn
mot produksjonen hos den enkelte bonde. Det betyr at det er nødvendig
med en gjennomgang av støtteordningssystemer, tilskuddsordninger
og byråkrati på forskjellige nivåer. Et redusert byråkrati vil gjøre
hverdagene enklere for den enkelte aktør i form av et mindre omfangsrikt
regel- og skjemavelde, og mer av de økonomiske ressurser samfunnet bruker
på jordbruket kan sluses inn mot produksjonen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at pelsdyrhold er omstridt i Norge, og merker seg at regjeringen
vil foreta en egen gjennomgang av pelsdyrnæringen, og komme tilbake til
Stortinget om saken. Flertallet er tilfreds med dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er kritiske til at regjeringen Stoltenberg II i
den fremlagte landbruks- og matmeldingen ikke avklarer pelsdyrnæringens
fremtid i Norge. Dette er med på å skape usikkerhet i næringen,
med den konsekvens at blant annet finansinstitusjoner er tilbakeholdne
med å gi lån til oppgradering og nyinvesteringer i næringen. Disse
medlemmer vil opprettholde pelsdyrnæringen som egen næring,
og forventer at regjeringen i løpet av 2012 legger frem en egen melding
til Stortinget som avklarer pelsdyrnæringens fremtidige rammevilkår.
Disse medlemmer viser til at
pelsdyrnæringen de senere år har gjort et betydelig arbeid med egenkontroll
og tiltak med hensyn til dyrevelferd, noe som synes å ha gitt gode
resultater totalt for næringen.
Komiteen har merket
seg at det er meget store regionale forskjeller når det gjelder
det økonomiske resultatet av reindriften og at reintallet i noen
områder ikke står i forhold til ressursgrunnlaget.
Komiteen mener det er viktig
å finne løsninger som er forsvarlige ut fra balanse mellom reintall og
beitegrunnlag.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, merker seg at regjeringen
viderefører målet om økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft
i reindrifta. Dette er i tråd med Grunnloven, og folkerettens regler
om urfolk og minoriteter som pålegger staten et særlig ansvar for
å legge forholdene til rette for at denne næringen kan opprettholdes
og utvikles.
Komiteen merker seg
videre at regjeringen vil sikre ei bærekraftig reindriftsnæring
gjennom tilpasset reintall, reduserte tap og økt produksjon. Komiteen understreker
betydningen av at reintallet må reduseres i områder der det er for mye
rein. Dette er også svært viktig for å ivareta hensynet til dyrevelferd.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, merker seg videre
at regjeringen vil arbeide for å sikre reindriftas arealer bedre.
Flertallet støtter at næringsaspektet
i de reindriftspolitske virkemidlene forsterkes. Reinkjøtt er en
arktisk delikatesse som har et markedspotensial som bør utnyttes
i større grad enn i dag, og det er viktig at næringen øker sin innsats
med produktutvikling og markedsføring.
Flertallet merker seg at regjeringen
i meldingen legger opp til å forenkle og effektivisere den offentlige
forvaltningen av reindrifta ved at det skal gjennomføres en administrativ
overføring av områdekontorene til de fem nordligste fylkesmannsembetene.
Videre har regjeringen foreslått at områdestyrene avvikles. Flertallet er
kjent med at forslag om dette har vært ute på høring, og at det
nå er til behandling i regjeringen. Flertallet understreker
at gjennomføringen av reindriftspolitikken forutsetter en effektiv
offentlig forvaltning av reindrift. Forvaltningen må kunne ivareta
en god dialog og samhandling med reindriften og med samfunnet for
øvrig.
Flertallet vektlegger at det
i utviklingen av næringa er en god dialog mellom staten, næringa ved
NRL, samt Sametinget og samfunnet for øvrig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti har ved tidligere anledninger
påpekt dette vedrørende slaktevekt og dyrevelferd, og forventer at
statsråden nå iverksetter tiltak for nedslakting av tamrein i de
reinbeitedistriktene som ikke overholder maksimalt tillatt antall
tamrein innenfor sitt område.
Disse medlemmer har merket seg
at reindriften er utsatt for tap av ulike årsaker. Hovedårsaken
til at reindriftsnæringen er spesielt utsatt for tap grunnet rovvilt,
er at beitingen skjer i utmark året igjennom. Dette innebærer at
driftsformen i seg selv medfører større tapsrisiko, og gjør næringen
spesielt sårbar ved en økning i rovviltstammene.
Disse medlemmer registrerer at
det er strid om lovfortolkninger, slik at mange opplever at rein
beiter på arealer som skal være fredet fra reinbeite.
Disse medlemmer ser med bekymring
på interne konflikter i næringen, der noen aktører etterlyser en
strukturering slik at det blir mulig å drive lønnsomt, mens andre
mener at eierskap kun basert på en blanding av historisk hevd og kulturell
bærekraft må være tilstrekkelig.
Disse medlemmer viser til at
de fleste reindriftsaktører utøver sin virksomhet meget godt. Det
er mange utøvere og distrikter som produserer store kvanta reinkjøtt
av førsteklasses kvalitet. Deres driftsform er bærekraftig både hva
gjelder økonomi, økologi og når det gjelder å ivareta den samiske
kultur. Det er viktig å peke på at også disse utøvernes næringsvirksomhet lider
når hverdagen preges av konflikt og negativ omtale.
Disse medlemmer viser til at
det i perioden fra reindriftsloven ble behandlet og frem til i dag har
vært et økende antall medieoppslag som omhandler alvorlige konflikter
der reindrifta er involvert. Det er reportasjer om beiteområder ødelagt
av for høyt beitetrykk, konflikter med andre næringer, stadige problemer
med rovvilt og ordningene rundt rovviltskadeerstatning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti minner om at målsettingen, slik
den er nedfelt i den nye reindriftsloven, er å skape en reindrift
som er både økologisk og økonomisk bærekraftig.
Disse medlemmer er videre kritiske
til dagens manglende individmerking av tamrein, noe som gir alvorlige
negative konsekvenser for både dyrevelferd, mattrygghet og naturressurser. Disse
medlemmer mener at slik merking vil gi grunnlag for en vesentlig
forbedret sporing i matkjeden. Individmerking vil også åpne for
effektiv telling av dyr på vidda og antall dyr per siida.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til landbruks- og matministerens uttalelse til NRK 22. februar 2012
der han uttaler:
«Når det i enkelte områder i Indre Finnmark finnes
reinkalver med vekt på nivå med pusekatter, da sier det seg selv
at noe er alvorlig galt.»
Komiteens medlemmer fra Høyre er tilfredse
med at man endelig kommer med en stortingsmelding som behandler
reindrifta. Disse medlemmer viser til at det en rekke
ganger, senest i behandlingen av reindriftsavtalen for 2009, har
vært fremmet forslag fra Høyre om en egen stortingsmelding om reindrifta.
At man nå får det som en del av landbruks- og matmeldingen er ikke
som ønsket, men vi registrerer at det er så langt denne regjeringen
strekker seg i denne saken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til St.meld. nr. 28 (1991–1992) og til at
hovedmålet med reindriftspolitikken er en bærekraftig reindrift
gjennom delmålene økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig
reindrift.
Disse medlemmer vil presisere
at her må begrepet økologisk bærekraft være styrende, og overordnet
andre målsettinger. Disse medlemmer vil presisere
at her som i andre deler av denne meldingen opererer man med til
dels kryssende mål. Disse medlemmer mener at en viktig
forutsetning for å oppnå økologisk bærekraftig drift i alle primærnæringer
er lønnsomhet. Altså betinger ønsket om å oppnå økologisk bærekraft
at næringen er økonomisk lønnsom. Forutsetningene for dette er igjen
at man utvikler en rasjonell markedsorientert næring, med full fokus
på å produsere mat av høy kvalitet som blir etterspurt i et godt
betalende marked.
Disse medlemmer vil legge til
at både målet om økologisk og økonomisk bærekraft utfordres av meldingens
beskrevne problemer med høyt reintall, for dårlig beitegrunnlag,
store dyrehelseproblemer og svak markedsforståelse.
Disse medlemmer mener at målet
om kulturell bærekraft som er beskrevet i meldingen bare vil forsterke
problemene, og ikke vil være forenlig med de to før nevnte delmålene.
Reindrifta må som andre næringer ta inn over seg at en modernisering
av driften ved hjelp av teknologi også vil medføre behov for færre
hender i næringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til de mange medieoppslag
om problemer hvor reindrifta er involvert. Disse medlemmer vil
peke på at dette i hovedsak dreier seg om arealkonflikter eller
saker som involverer dyrehelselovgivningen, enten internt i næringen
eller konflikter mellom reindrifta og andre næringsutøvere som landbruk,
mineralnæring eller reiseliv. Dyrehelselovgivningen kommer gjerne inn
når man beskriver næringens utfordringer. Avmagrede dyr, de mange
påkjørslene på nordlandsbanen og rovviltproblematikken, er eksempler
som utfordrer bærekraftsbegrepet, og gir næringen dårlig omdømme.
Disse medlemmer mener det kan
se ut som om et utilstrekkelig lovverk og manglende sanksjonsmuligheter
er en av grunnene til at reindrifta kan synes overrepresentert i arealkonflikter. Disse
medlemmer mener at det må på plass et lovverk som regulerer
beiterettigheter, og et rettsapparat som kan løse konflikter rundt
disse. Uten dette vil næringen bare fortsette å spise seg selv opp
innenfra.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener det er viktig for å ivareta reindriftens
kulturelle rolle og økonomiske næringsmuligheter at den etablerte
reindriftskompetansen i stor grad trekkes inn i det videre utviklingsarbeidet
innen kjøttforedling, kulturnæringer og reiseliv. Næringen er avhengig av
kompetente medarbeidere i toppsesongene i reindrifta. I tillegg
vil det være behov for betydelig kompetent arbeidskraft for å lykkes
i utvik-lingsarbeidet innen reiseliv knyttet opp mot reindrifta
i det nye reinprogrammet. Den praktiske kompetansen innen reindrift
i hele dens tradisjonelle bredde er en viktig del av næringens kulturelle
kapital.
Dette medlem mener kvinnene i
reindriftsfamiliene fortsatt spiller en helt avgjørende rolle i
å ivareta og videreutvikle den kulturelle og sosiale kapitalen. Dette
medlem mener kvinnene i reindriftsnæringen må bli sterkere representert
i reindriftsforhandlingene og reindriftsforvaltningen, og at dette
sterkere ivaretas i det nye reinprogrammet enn i det tidligere verdiskapingsprogrammet.
Dette medlem mener det bør igangsettes
et utviklingsprogram for mer miljøvennlig teknologi og produksjonsløsninger
innen næringsmessig reindriftspraksis og innenfor utformingen av feltslakteriene/småskalaslakterier
for å styrke den miljøvennlige profilen til produksjonen og støtte
opp under kjøttets spesielle ernæringsmessige kvaliteter og reindriftens
rolle som lokalmataktør i reiselivet.
Komiteen viser til
at produktiv skog i vekst er vektlagt både som verdiskaper og i
klimasammenheng i St.meld. nr. 39 (2008–2009) Klimautfordringene
– landbruket en del av løsningen. Også i Meld. St. nr. 9 legges
det til grunn at regjeringen skal legge til rette for et aktivt
skogbruk med mulighet for økt bærekraftig avvirkning for å møte
en eventuell økt etterspørsel, samt styrket skogkulturinnsats med
økt bruk av foredlet plantemateriale for å bygge opp ny skog. Komiteen er
tilfreds med at regjeringen legger målet om økt bærekraftig aktivitet
for å møte en eventuell økt etterspørsel til grunn for skogpolitikken
i landbruks- og matmeldingen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har merket
seg at regjeringen vil legge til rette for en mer målrettet miljøinnsats
i skogbruket, herunder styrke kunnskapen om natur- og kulturverdier
i skog og styrke ivaretakelse av slike verdier i forbindelse med
planlegging og drift, miljøregistreringer, frivillig vern, samarbeidsavtaler
og bruk av de nye virkemidlene i naturmangfoldloven, jf. også St.meld.
nr 39 (2008–2009). Regjeringen vil videre sammenstille og offentliggjøre
kunnskap om tilstand og utviklingstrekk for skog- og miljøverdier
i en årlig rapport «Bærekraftig skogbruk – næring og miljø». Flertallet støtter
dette.
Flertallet har videre merket
seg at økt aktivitet i skogbruket skal kombineres med bedre kunnskap
om miljøverdiene i skog og styrkede miljøhensyn i skogbruket i tråd
med St.meld. nr. 39 (2008–2009), og på en slik måte at tilstanden og
utviklingen kan dokumenteres og gjøres offentlig tilgjengelig.
Flertallet viser til at de to
viktigste støtteordningene med tanke på å sikre god bærekraft og riktige
avveiinger mellom næring og miljø er tilskudd til skogbruksplanlegging
med miljøregistreringer og tilskudd til nærings- og miljøtiltak
i skogbruket, regulert gjennom egne forskrifter.
Komiteen viser til
at norsk skog og jord har store karbonlagre, og råstoff fra skogen
kan erstatte fossilt brensel. Komiteen merker seg
at regjeringen slår fast at en bærekraftig skogforvaltning med skogvern,
herunder bevaring av gammel skog samt hogst, planting og stell er både
god klimapolitikk, næringspolitikk og miljøpolitikk, og støtter
dette.
Komiteen viser til at økt trebruk
og økt utbygging av bioenergi er sentrale tiltak for å nå viktige
nærings-, energi- og klimamål, og støtter satsinga på økt bruk av
trevirke til ulike former for trebruk og til energiformål. Komiteen viser til
at evalueringen av trebasert innovasjonsprogram har bidratt til
økt bruk av tre og økt lønnsomhet i verdikjeden, og støtter en videreutvikling
av programmet. Bioenergiprogrammet under Innovasjon Norge og energiflisordningen
er viktige virkemidler for å nå målene om økt utbygging og bruk
av bioenergi.
Komiteen viser videre til at
regjeringen vektlegger at det er et samfunnsansvar å vedlikeholde
skog som en fornybar ressurs, med tanke på kommende generasjoner,
og at det er et betydelig potensial for økt oppbygging av skog i
Norge gjennom tettere planting etter hogst og etablering av skog
på nye arealer. Komiteen er enig i dette, og viser
til at dette lykkes best når foryngelsen etableres raskt med bruk
av foredlet plantemateriale tilpasset klimaendringene, med tilfredsstillende
tetthet og med etterfølgende skogskjøtsel. Komiteen viser
til at foryngelsesfeltkontrollen og skogfondsregnskapet viser at det
har vært plantet for lite etter hogst av granskog i Norge i forhold
til kravene som stilles i lovverket. Dette skyldes i hovedsak at
det plantes for glissent. Komiteen er tilfreds med
at regjeringen vil følge opp dette i et samarbeid mellom Landbruks-
og matdepartementet, Statens Landbruksforvaltning og skogeiernes
organisasjoner. Gjennom dette arbeidet skal det bl.a. utvikles bedre
kontrollrutiner for innskjerpet oppfølging av enkeltskogeiere med
sikte på økt målretting av de økonomiske virkemidlene for å øke
kvaliteten i foryngelsesarbeidet.
Komiteen viser til at norsk skogplanteforedling
skal utnytte genetisk variasjon basert på stedegent plantemateriale
for å levere skogsfrø med forbedrede egenskaper for overlevelse, volumproduksjon
og virkeskvalitet og at dette er et viktig klimatiltak ved at foredlet
plantemateriale vil kunne ha et vesentlig høyere CO2-opptak enn
uforedlet materiale. Komiteen viser til at oppbygging
av 2. generasjons frøplantasjer vil øke volumproduksjon og karbonopptak
i norske skoger.
Landbruksmeldingen viser til at en hensiktsmessig
infrastruktur, fra skogen til industri og fjerntliggende markeder,
er avgjørende for skogsektorens muligheter til å kunne drive konkurransedyktig
næringsvirksomhet og på denne måten videreføre sektorens betydning som
viktig næring for distriktene og landet. Komiteen støtter
dette, samtidig som det må legges vekt på miljømessig akseptable
tilpasninger av skogbrukets veinett.
Komiteen viser til at det avvirkes
om lag 11 mill. m3 i Norge, herunder 8 mill. m3 for salg til industri,
og at det tidligere i St.meld. nr. 39 (2008–2009) ble lagt til grunn
at avvirkninga kan økes, hvis etterspørselen økes, til opp mot 15 mill.
m3 innenfor miljømessige forsvarlige rammer, for å styrke skogens
bidrag til verdiskaping i hele landet og for å nå klimamål. I landbruks- og
matmeldingen foreslås det at regjeringen vil legge til rette for
økt avvirkning ved økt etterspørsel. Komiteen peker
på at skogindustrien i Norge i flere sammenhenger har vist til at
virkestilgangen er en kritisk faktor for virksomheten. Komiteen mener
derfor det er viktig å sikre industrien forutsigbare og konkurransedyktige rammebetingelser
med hensyn til råstoffsituasjonen. I tråd med dette mener komiteen at
det må legges til rette for økt avvirkning ved økt etterspørsel.
Komiteen mener det må stimuleres
til mer samarbeid om drift for å kompensere noe for de utfordringene
som bruksstrukturen medfører, og vil peke på at jordskifteverket
kan benyttes mer aktivt for å bidra til gode bruksløsninger, herunder
der dette er hensiktsmessig for å få bedret eiendomsstrukturen.
Komiteen viser til at norsk treforedlingsindustri
består av få, men store bedrifter der produksjonen i stor grad er
standardiserte produkter basert på eksport, og viser til at det
er et betydelig behov for forsknings- og utviklingsarbeid. Komiteen er
opptatt av å få til mer forskning bl.a. med mål om økt produksjon
av biokull og utvikling av andregenerasjons biodrivstoff og ser
fram til at det blir lagt til rette for en forsterket innsats på
dette området. I lys av den vanskelige situasjonen den tradisjonelle treforedlingsindustrien
er i for tiden, vil komiteen peke på at et lønnsomt
og aktivt skogbruk er en forutsetning for at det skal være mulig
å opprettholde og videreutvikle en omfattende trebasert industri
i Norge. Tiltak som kan bedre skogbrukets infrastruktur må prioriteres,
samtidig som det må vurderes andre tiltak som kan motivere skogeiere
til å øke aktiviteten på egen eiendom.
Komiteen viser til at skog er
en viktig bidragsyter til klimaregnskapet gjennom binding av CO2.
Skogbruket utgjør i dag en beskjeden del av BNP, men er fortsatt
viktig for den norske befolkningen. Ikke noe annet fornybart råstoff
har det samme potensialet som trevirke for å erstatte olje, stål,
betong og andre energikrevende produkter. Økt bruk av tre er derfor
en del av løsningen på klimautfordringen.
Komiteen mener at foredling av
trevirke skaper store økonomiske verdier, noe som gir skognæringen
en stor samfunnsøkonomisk betydning. Etter tall fra Norges Skogeierforbund har
skognæringen en årlig omsetning på om lag 40 mrd. kroner og en sysselsetting
tilsvarende ca. 30 000 årsverk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det hugges mindre enn halvparten av
den årlige tilveksten. Disse medlemmer mener derfor
det er stort potensial for å øke uttaket av trevirke fra norske skoger. Disse
medlemmer er av den formening at dette vil gi økt verdiskaping,
økt sysselsetting og en klimagevinst.
I den forbindelse vil disse medlemmer liberalisere
konsesjonsvilkårene for skogeiendommer samt fjerne boplikten for
å gjøre det mer attraktivt for næringsaktører å drive skogbruk.
I forbindelse med Statskog SF sitt oppkjøp av Orkla
ASA sine skogeiendommer i 2010, forutsetter disse medlemmer at
Statskog SF følger opp og intensiverer arbeidet med arronderingssalg
av skogeiendommer i hele landet. Dette for at private næringsaktører
kan få muligheten til å kjøpe disse, for enten å etablere eller
utvide sin skogbruksvirksomhet.
Disse medlemmer viser til at
meldingen også for skogbrukspolitikkens vedkommende bærer mest preg
av mange målsettinger og få eller ingen virkemidler.
Disse medlemmer vil understreke
at selv om sameksistensen mellom jord og skog er sterk på eiersiden,
så er de to næringer også motstykker. Skog er en næring som er lønnsom
på egen kjøl uten tollbeskyttelse i et internasjonalt marked og uten
budsjettstøtteordninger i vesentlig grad. Men det er en betydelig
utfordring at skogens potensial i nasjonal verdiskaping ikke blir
utnyttet, noe som er særlig utfordrende fordi skognæringen er en
distriktsnæring med tyngdepunkt i ellers næringsfattige områder
av vårt land. Disse medlemmer mener den lave aktiviteten beror
på de reguleringsregimer næringen er påført av det offentlige og
som samfunnet ikke kompenserer gjennom tilsvarende støttetiltak,
og mener derfor at deregulering av skogbruket er viktig og haster
mer enn deregulering av jordbruket for øvrig.
Disse medlemmer mener i denne
sammenheng det er viktig at skog skal kunne omdannes til A/S og
fremmer følgende forslag:
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til rette
for at skog skal kunne omdannes til aksjeselskapsformen.»
Disse medlemmer viser til at
det, under forutsetning av tilstrekkelig avsetning, er muligheter
for betydelig økt avvirkning og forbedret lønnsomhet i norsk skogsdrift.
Dagens eiendomsstruktur vil imidlertid være et betydelig hinder
for en slik utvikling når en vet at bare et fåtall skogseiendommer,
av et samlet antall på ca. 125 000, er av en slik størrelse at de
kan drives kostnadseffektivt slik dagens moderne avvirkning foregår
og heller ikke kan forvaltes på en skogbruksoptimal måte. Disse
medlemmer viser til sine forslag i denne innstilling om oppheving
av prisregulering og boplikt på landbrukseiendommer, endring av
delingsforbudet i jordloven og til flere forslag om skattemessige stimulanser
som alle vil kunne bidra til økt omstrukturering i norsk skogbruk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener at det er viktig å utnytte
det potensial som ligger i en god og effektiv skogsdrift all den
tid det å drive skogen på en fornuftig måte er både økonomisk lønnsomt
og svært fornuftig i et miljømessig perspektiv. Skogen er viktig
i et klimaperspektiv all den tid trærne tar opp i seg store mengder
CO2. Videre har skogen også en meget viktig rolle knyttet til det
å opprettholde et biologisk mangfold i naturen. I den forbindelse er
det særlig den skogen som omtales som «gammel skog» som det er viktig
å ta vare på. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn
at man må ha et sterkt fokus på nettopp det å beholde denne skogen
både av hensyn til det biologiske mangfoldet og den positive effekt
den har i forbindelse med binding av CO2 både i treet selv og i
røttene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at problematikken rundt spredningsareal ved husdyrhold er en utfordring spesielt
i pressområder hvor det er for lite landbruks-areal. Disse
medlemmer registrerer at enkelte land i EU har kommet lenger
i å iverksette tiltak for å forbedre miljøet. Disse medlemmer mener
at satsing på bioenergi må prioriteres og at dette skal finansieres
gjennom ENOVA SF.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser videre
til sine forslag i de årlige budsjetter om reduksjoner i formuesskatten
og om etablering av fondsavsetningsmuligheter for enkeltpersonforetak,
tiltak som vil kunne bidra til å styrke investeringsevne og øke
aktiviteten i norsk skogbruk.
Det vises videre til forslaget i denne innstilling om
at realisasjonsgevinster av virksomheter innen landbruket ikke beskattes
som personinntekt, men som alminnelig inntekt.
Komiteen viser til
viktigheten av transportkorridorer og infrastruktur for konkurransedyktigheten
og lønnsomheten i norsk skogbruk. Dette gjelder kjøretøytekniske
bestemmelser som tillatte lengder på vogntog, men også mulighetene
for økt bruk av jernbane og koblingene mellom veitransport, jernbane
og havner.
Komiteen vil understreke at utbygging
av skogsbilveier må skje ved at næringshensyn og miljøhensyn, for
eksempel når det gjelder gammel skog, skjer på en balansert og bærekraftig måte.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er tilfreds med at regjeringen vil utvikle skogbrukets infrastruktur innenfor
rammene av målrettede miljøhensyn og ivaretakelse av naturmangfoldet,
for å gi bedre adkomst til skogressursene som grunnlag for økt skogbasert
verdiskaping. I St.meld. nr. 26 (2006–2007) og St.meld. nr. 39 (2008–2009) fremgår
det at regjeringen vil sikre planlegging og saksbehandling ved bygging
av skogsveier som ivaretar viktige områder for biologisk mangfold
og områder med nasjonalt viktige verneverdier. Flertallet støtter
dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen er
opptatt av at det er for få skogsbilveier i Norge. Disse
medlemmer vil i den forbindelse påpeke at de såkalte INON-områdene
og bestemmelsene for disse i stor utstrekning hindrer bygging av
nye skogsbilveier. Disse medlemmer mener regelverket
for bygging av skogveier må forenkles og at regjeringen må sørge
for at næringshensyn og den ønskede økte avvirkning og lønnsomhet tillegges
økt vekt når forskrifter og regler skal revideres.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at skog- og trenæringen
er en viktig distriktsnæring. Produksjon av skog og produkter basert
på trevirke foregår i alle deler av landet, og gir et viktig bidrag
til verdiskapingen i Norge. I 2009 var omsetningen for skogindustrien
40,3 mrd. kroner, og i 2010 økte det til 44 mrd. kroner (SSB). Disse
medlemmer mener det er viktig å legge til rette for videre
drift og utvikling av den skog- og trebaserte næringen i Norge. Disse
medlemmer viser til at det finnes studier som viser at Europa
vil få et stort underskudd av trevirke om noen år. Det kan tyde
på at det i framtiden vil være gode muligheter for å eksportere
tømmer. Disse medlemmer mener imidlertid at det er viktig
å drive foredling av tømmeret i Norge, også i framtiden. Ved å foredle
tømmeret øker råstoffets verdi mangfoldige ganger, og verdiskapingen
skjer i Norge i stedet for i andre land.
Disse medlemmer viser til at
det er bygget opp betydelige skogressurser i Norge over tid, og at
både stående volum og tilvekst nå er om lag 2,5 ganger større enn
for 80–90 år siden. Dette er et resultat av at det i løpet av denne
perioden er investert mer enn 10 mrd. kroner i planting og ungskogpleie
for å kunne øke avvirkningen og verdiskapingen. Tiden er nå inne
for å kunne begynne å høste av disse investeringene. Disse medlemmer vil
peke på at den grundige gjennomgangen av mulighetene og strategiene
for økt avvirkning i 2006 konkluderte med at det er mulig å øke
den årlige avvirkningen til 15 mill. m3 innenfor
miljøforsvarlige rammer. I tillegg til dette, kommer mulighetene
til å ta ut GROT (grener og topper), som kan brukes til energiformål.
Disse medlemmer viser til at
det finnes om lag 120 000 skogeiendommer i Norge, og at 97 prosent
av skogeiendommene er eid av enkeltpersoner. Det at så mange personer
eier skog, kan gi en utfordring når det gjelder å utnytte ressursene
på best mulig måte. Samtidig vil disse medlemmer understreke
at det er positivt at det å eie skog ikke er forbeholdt noen få
personer eller selskaper.
Disse medlemmer viser til at
skogens og skogbrukets rolle i klimasammenheng ble behandlet grundig
gjennom St.meld. nr 39 (2008–2009) og Stortingets behandling av
denne meldingen. Disse medlemmer registrerer at det
i landbruks- og matmeldingen i liten grad er foreslått konkrete
tiltak for å realisere klimagevinstene ved å satse på økt produksjon,
uttak og bruk av trevirke. Disse medlemmer forutsetter
at dette gjøres i den kommende meldingen om norsk klimapolitikk
i 2012.
Disse medlemmer slutter seg til
meldingens ønske om å øke bruk av trevirke i byggesektoren. Det
er viktig at det offentlige følger opp satsingen på økt bruk av
tre, og velger tre i offentlige byggeprosjekter. Også Trebasert
innovasjonsprogram er et viktig tiltak for å øke bruken av tre,
og dette programmet bør videreføres.
For å få opp produksjonen av bioenergi med råstoff
fra skogen peker disse medlemmer på at det er viktig
med stabile og langsiktige virkemidler. Det viktigste tiltaket vil
være å legge til rette for en ordning tilsvarende Grønne sertifikater
for el-produksjon. Inntil en slik ordning er på plass også for varme,
er det viktig å videreføre tilskuddet til uttak av skogsvirke til
bioenergi.
Det er viktig at skogeierne tar sitt forvaltningsansvar
på alvor. Disse medlemmer mener at det er aktørene
i næringen som må ta ansvar for å utnytte skogressursene på best
mulig, bærekraftig måte.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Innst. 13 S (2011–2012), der Høyre foreslo å opprette en belønningsordning
for intermodale transportløsninger på 100 mill. kroner.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at utnyttelse av skogressursene på best
mulig, bærekraftig måte for eksempel kan gjøres ved at man oppsøker
skogeierne i samme området, som så kan gå sammen om en drift. Når flere
skogeiere slår seg sammen, sikrer man effektiv utnyttelse av ressursene,
samtidig som både økonomiske og miljømessige kostnader blir redusert.
Et samarbeid om hogst medfører også forenklet saksbehandling og
redusert administrasjon for det offentlige.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti peker på at det er avgjørende
med et tilfredsstillende skogsvegnett for å kunne drive et lønnsomt
og stedstilpasset skogbruk. Disse medlemmer har registrert
at vegnettet i de tradisjonelle skogstrøkene er relativt godt utbygd,
selv om det er et stort behov for ombygging og opprusting av mange
veger. I kyststrøk er derimot vegnettet dårlig utbygd. Dette gjør
at en stor del av den skog som er plantet i disse områdene, ikke
er tilgjengelig. Det er dermed ikke mulig å høste av de investeringer
skogeierne og staten gjorde i det forrige århundre. Disse medlemmer vil
derfor peke på at det er behov for en betydelig økning i vegbyggingsaktiviteten slik
at disse ressursene kan høstes.
Disse medlemmer vil også understreke
betydningen av tilskuddsordningen for bygging av skogsveger. Denne
er avgjørende for å kunne få gjennomført en utbygging av et rasjonelt
vegnett på tvers av eiendomsgrensene.
Disse medlemmer er enig i at
skog er en fornybar ressurs som det er et samfunnsansvar å vedlikeholde
med tanke på kommende generasjoner. Det er derfor viktig å stimulere
til en raskt etablert foryngelse med tilfredsstillende tetthet og
til skjøtsel av den unge skogen. Selv om skogfondsordningen og foryngelsesplikten
i skogbruksloven er viktige virkemidler for å sikre en tilfredsstillende
skogkulturaktivitet, vil disse medlemmer peke på
at skogkulturtilskuddene er avgjørende for å kunne heve investeringsnivået.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er positivt
å legge til rette for økt bruk av skogen som arena for styrket helse
og velferd, slik departementet skriver i meldingen. Flertallet vil understreke
at et godt samarbeid mellom skogeiere og andre aktører, for eksempel
frivillige organisasjoner, er en forutsetning for at slike tiltak
kan bli vellykket. Det er svært viktig å involvere de aktuelle skogeierne
fra starten av i slike prosjekter, slik at de kan være med på å
påvirke arbeidet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at eiendomspolitikken skal bidra til at produktive arealer skal
bestå og at de kan bli brukt til framtidig matproduksjon, og at
den skal bidra til å sikre grunnlaget for rasjonell og bærekraftig
drift av landbrukseiendommene. Flertallet er enig
i at utviklingen i bosettings-, eier- og bruksstruktur må sees i
et bredt og langsiktig perspektiv.
Flertallet er tilfreds med at
det legges opp til en aktiv eiendoms- og bosettingspolitikk som kan
bidra til å sikre bosettinga i distriktene og legger til grunn at
bygninger, areal, jakt og fiske og ulike kulturverdier knyttet til
landbrukseiendommen gjør mange slike eiendommer til attraktive boplasser
og således kan bidra til å oppfylle regjeringens mål om å opprettholde
hovedtrekkene i bosettingsmønsteret.
Flertallet har merket seg at
meldingen i all hovedsak bygger på at de juridiske virkemidlene i
eiendomspolitikken er oppdaterte i forhold til de behov som foreligger
i dag og er tilfreds med at regjeringen vil fremme en proposisjon
om ny jordskiftelov, innskrenke odelskretsen, oppheve reglene om
odelsfrigjøring av landbrukseiendom, endre praksis i forbindelse
med deling av landbrukseiendom og sikre bedre kunnskap om eier-
og bruksforhold.
Flertallet viser videre til behandlingen
av Ot.prp. nr. 44 (2008–2009) i Stortinget der komiteens flertall
viste til at reglene om odelskretsens omfang kan gi uheldige følger
og ba regjeringen om å se på disse reglene. Flertallet mener
at reglene skal innskrenkes innenfor den grunnlovsbeskyttelse som
odelsloven har.
Flertallet merker seg at regjeringen
ønsker økt omsetning av ubebodde landbrukseiendommer og mer aktiv
bruk av mindre eiendommer til bosetting og fritidsbruk, og ser det
som positivt at det blir enklere å fradele romslige tomter, tun
og bolighus, samtidig som produktive jord- og skogbruksarealer kan
bli solgt til andre landbrukseiendommer i nærheten med aktiv drift.
Når det gjelder fradeling av hus og tomt fra
landbrukseiendom, ser flertallet fram til at det
legges opp til fleksibilitet i regelverket, slik at praksis i størst
mulig grad kan tilpasses lokale behov.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det haster med å innføre en ny landbrukspolitikk
der den private eiendomsretten og næringsfrihet står sentralt.
Disse medlemmer mener det skal
være friere etableringsrett i alle produksjoner og at det ved organisering
av produksjonen og omfanget av produksjonen bør hensyntas veterinære
og miljømessige hensyn.
Disse medlemmer viser til at
økt lønnsomhet for landbruksnæringen er det aller viktigste for
at nye generasjoner skal ønske å overta og drive videre i landbruket
og for at nye brukere og drivere skal tiltrekkes av landbruket. Disse
medlemmer vil imidlertid understreke at også muligheten
til å erverve eiendom innen landbruket er en helt sentral forutsetning.
I dag er det lav omsetning av landbrukseiendommer, noe som i stor
utstrekning skyldes et rigid regelverk for prisregulering, fradelinger
og odelsbestemmelser som holder mange utenfor næringen og avskjærer
andre fra å komme ut av den. Disse medlemmer viser
til sine forslag i meldingen for å forbedre denne situasjonen. Disse
medlemmer vil understreke at kunnskap, innovasjon og bruk
av ny teknologi ikke bare vil kunne gjøre landbruket mer produktivt
og lønnsomt, men også tiltrekke seg unge aktører til næringen. Det
er derfor nødvendig at der hvor offentlige virkemidler brukes inn
i landbruksnæringen, må tiltak som innebærer innovasjon, ny teknologi
og mekanisering bli prioritert.
Disse medlemmer mener det er
positivt at regjeringen i meldingen endelig innser at det må endringer
til i eiendomspolitikken for å oppnå mer aktivitet i norsk landbruk
både når det gjelder drift og bosetting. Disse medlemmer mener
imidlertid at regjeringens tilnærming fortsatt er for passiv og
uten konkrete angivelser av hva som skal gjennomføres og når det
skal gjøres. Disse medlemmer viser til sine forslag
og merknader andre steder i meldingen, hvor det foreslås oppheving
av boplikt, endring av delingsforbudet i jordloven, fjerning av
prisreguleringen, konkrete endringer i odelsloven og endringer i
beskatningen av realisasjonsgevinster i landbruket. Alt dette er
konkrete endringer som vil medføre økt omsetning av eiendommer og
nye krefter, nye ideer og ny kapital til næringen generelt.
Disse medlemmer viser til at
svært mange i næringen påpeker at drenering og grøfting i norsk
landbruk har vært et neglisjert område over lang tid, noe som får
følger for avkastningen av arealene. Disse medlemmer viser
i denne forbindelse til at over 40 prosent av norske arealer drives
som leiejord og at manglende grøfting og andre manglende agronomiske
tiltak er særlig påtrengende for slik jord. Grunnen er åpenbar,
nemlig at leier ikke har stimulans til påkostninger med lang avskrivning
på jord han ikke eier og at utleier ofte er i et passivt modus jordbruksmessig
og heller ikke har incitamenter til slike investeringer. Disse
medlemmer mener det bør stimuleres til økt drenering. Skattereglene
gir direkte utgiftsføring for nydyrking, planering og grøfting som
hører med, men ikke til grøfting av eksisterende arealer. Disse
medlemmer mener derfor det bør vurderes direkte utgiftsføring
av slik grøfting i statsbudsjettet for 2013, noe som vil stimulere
til bedre agronomi på dette området.
Disse medlemmer vil understreke
at eiendomspolitikken over år har ansvaret for at bruken av leiejord
har blitt utbredt, og mener det nå er påtrengende nødvendig med
endringer i eiendomspolitikken. Regjeringens forslag på dette området
er puslete, lite konkretisert og kommer for sent. Det må nå settes
inn kraftigere og raske virkemidler for å demme opp for utviklingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
nødvendigheten av å skille nærings- og distriktspolitikk og sørge
for å gi bonden næringsfriheten tilbake gjennom en fullverdig eiendomsrett
og rett til å styre egen matproduksjon. Konkurranse er den viktigste
forutsetning for et godt entreprenørmiljø og derfor må de etablerte
ordningene som hindrer dette, avvikles, slik som jordbruksavtalen
og de forvaltningsoppgaver den finansierer.
Disse medlemmer fremmet i forbindelse
med behandlingen av statsbudsjettet for 2012 – Innst. 8 S (2011–2012)
– en rekke forslag for å styrke bondens næringsfrihet, som å myke
opp rigide produksjons- og markedsreguleringer som begrenser konkurransen
og hindrer produsenter fra å utvikle sin produksjon.
Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets
alternative budsjett for 2012 slik det fremkommer i Innst. 8 S (2011–2012),
som legger til rette for moderne rammebetingelser, noe som igjen
vil skape nye muligheter for norsk matproduksjon.
Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets
alternative budsjett for 2012 slik det fremkommer i Innst. 8 S (2011–2012),
som representerer en politikk med nye muligheter for landbruksnæringen,
med styrket eiendomsrett og ved at produksjonsfriheten skal gjeninnføres.
Disse medlemmer viser til at
det er registrert 187 000 landbrukseiendommer i Norge, og at disse
er underlagt et vell av restriksjoner. På den annen side er det
under 50 000 bønder. Dersom dagens politikk hadde fungert etter
intensjonene, hadde ikke over 100 000 landbrukseiendommer vært uten
bonde. Ei heller hadde 40 prosent av bøndene vært avhengige av leiejord
for sin drift. At dagens politikk ikke bare mislykkes i å nå sine
mål, men derimot er til skade for norske bygder, vitner det faktum
om at hele 34 500 landbrukseiendommer med boligbygning (bolighus)
står tomme.
Disse medlemmer mener at de mange
restriksjonene er årsak både til at bruk står tomme, at bøndene
ikke i større grad får kjøpt jorda de driver og at viktige samfunnsmål
ikke nås. Derfor må man være villig til å foreta en skrittvis endring
av restriksjonene på landbrukseiendommer.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener derfor at delingsforbudet
i jordloven må endres slik at det blir langt færre formelle hindre
for fradeling av jordbrukseiendom til aktuelle aktive drivere. Delingsforbudet
i jordloven skaper unødvendige hindringer for eierens mulighet til
å utvide eller etablere alternativ virksomhet på eiendommen, og
en endring av delingsforbudet vil også kunne gi større eiendommer
som igjen vil gi et bedre grunnlag for en effektiv landbruksproduksjon. En
liberalisering av delingsforbudet vil legge til rette for endringer
i bruks- og eierstrukturen som vil være mer i tråd med en fremtidsrettet
landbrukspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at det samme gjelder boplikten, som er en betydelig hindring
for at aktive drivere som ikke ønsker å bo, men derimot drive aktivt,
godt landbruk, kan få muligheten til det. Det vil også kunne tiltrekke
nye grupper næringsdrivende til landbruksdistriktene, aktører med
både nye ideer og ny kapital.
Disse medlemmer viser videre
til at en modernisering av odelsloven vil trekke landbruket i positiv
retning og vil tiltrekke seg de aktive drivere i norsk landbruk,
enten de er i næringen fra før eller kommer nye inn.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring
av odelsloven slik at varselsfrister gjøres kortere, odelskretsen
innskrenkes til søsken av nåværende eier, men at rettighetene til
gjenlevende ektefelle med odelsjord i felleseie med den gjenlevende
har vern mot odelsløsning.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener også at en oppheving av prisreguleringen
på landbrukseiendommer vil være en stimulans og en mulighet for
eksisterende, passive eiere til å få solgt sine eiendommer og til
å skape en positiv sirkulasjon i næringen til beste for bedre agronomi,
bedre avkastning, økt produksjon og forbedret lønnsomhet.
Disse medlemmer mener videre
at dagens skatteregime for gevinstbeskatning ved salg av virksomheter
i landbruket er et hinder for at bruk selges, for at det skjer fradelinger
og ressursriktige sammenføyninger og for at nye aktive drivere får
muligheten til å bruke sine ideer og sin kapital til beste for norsk
landbruk. Disse medlemmer mener derfor at virksomhetsoverdragelse
innen landbruk ikke bør beskattes på annen måte enn for næringsaktører
ellers, hvor eksempelvis salg fra aksjeselskap beskattes kun med
alminnelig skatt på 28 prosent eller ofte uten beskatning i det
hele tatt om det er virksomheters aksjer som selges og som har betinget skattefrihet
etter fritaksmetoden. Disse medlemmer vil understreke
at det bare finnes sterkt begrensede muligheter for å etablere landbruksvirksomhet
som A/S for den enkelte eier innenfor jordbruk og skogbruk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2013 gjennomføre nødvendige endringer i skattereglene slik at
grøfting på eksisterende arealer kan utgiftsføres direkte.»
«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2013 fremme forslag om at realisasjonsgevinster av virksomheter
innen landbruket ikke beskattes som personinnntekt, men kun som
alminnelig inntekt.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om oppheving
av prisreguleringen på landbrukseiendommer.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Fremskrittspartiets representantforslag om å oppheve delingsforbudet
i jordloven, Dokument 8:10 S (2011–2012) som ett av flere tiltak
for å bedre bondens faktiske og juridiske rådighet over egen eiendom.
Disse medlemmer mener at bo-
og driveplikten ikke gjør det mer attraktivt å drive landbruk, men
er heller blitt mer en hemsko enn ett virkemiddel for å opprettholde
bosettingen og ivareta matproduksjonen.
Disse medlemmer vil oppheve odelsloven
og viser i denne sammenheng til grunnlovsforslag om oppheving av
odels- og åsetesretten, Dokument 12:8 (2007–2008).
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å oppheve delingsforbudet i jordloven.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å oppheve bo- og driveplikt for landbruks- og skog-eiendommer.»
«Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige forslag
for å oppheve odelsloven.»
Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring
av delingsforbudet i jordloven og avvikling av den generelle boplikten
på landbrukseiendommer.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring
av odelsloven slik at varselsfrister gjøres kortere og odelskretsen
innskrenkes til søsken av nåværende eier, men at rettighetene til
gjenlevende ektefelle med odelsjord i felleseie med den gjenlevende
har vern mot odelsløsning.»
Komiteen viser til
at norsk landbruk forvalter mellom 60 og 70 prosent av landets arealer,
og at landbruket spiller en viktig rolle for bosetting og sysselsetting
i store deler av landet. Komiteen merker seg at regjeringen
i meldingen legger til grunn et bredt landbruksbegrep, som omfatter jordbruk,
matproduksjon, skogbruk, reindrift og bygdenæringer, noe som er
bra. Produksjon av matspesialiteter, naturbasert reiseliv, utleie
av jakt og fiske, vannkraft, vindkraft og bioenergiproduksjon og
tjenester innenfor utdannings-, oppveksts-, helse- og omsorgssektoren
er alle eksempler på næringer som har basis i landbruket. Komiteen er
opptatt av at det skal legges til rette for at alle ressursene som
er tilknyttet gården skal kunne tas i bruk, både menneskelige ressurser,
naturressurser og kapital, noe som vil gi store muligheter for næringsutvikling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at regjeringens målsetting og omtale
i meldingen om å legge til rette for en bred næringsutvikling i
landbruket ved at alle ressurser tas i bruk, ikke følges opp med bruk
av målrettede virkemidler. Disse medlemmer vil understreke
at hvis man ønsker å ta alle menneskelige og naturgitte ressurser
i bruk, må det også gis en større frihet og mulighet til å gjøre
nettopp dette ved at reguleringsregimer ved det å eie og bruke sin
egen eiendom oppmykes og liberaliseres, og ved at skattesystemet og
tilskuddsstrukturen brukes mer aktivt for å utløse de ressurser
som ligger i både mennesker og materielle ressurser i norsk landbruk.
Disse medlemmer vil understreke
at en deregulering vil gi eiere tilbake disposisjonsretten over
egne verdier, noe som vil fremme risikovilje og ikke minst risikoevne
i næringen og gi økte investeringsmuligheter.
Komiteen viser til
at birøktnæringen er en areal-uavhengig næring som utnytter en fornybar ressurs,
og at bienes betydning for pollinering av viltvoksende planter og
kulturvekster, i tillegg til honningproduksjon, er av betydelig
verdi.
Komiteen viser til at det er
45–50 000 bikuber i Norge og ca. 3 000 birøktere, med en produksjon
på ca. 1 500 tonn honning pr. år.
I en situasjon der det både i Norge og på verdensbasis
er en sterk nedgang i antall pollinerende insekter/bier er det komiteens
mening at dette er en næring som det er viktig å konsolidere og
utvikle.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke den viktige
rollen bier og birøktere har i norsk landbruk og natur. Bier pollinerer blomster,
og sikrer dermed produksjon av frukt, bær og oljevekster. Disse
medlemmer er bekymret for de siste års nedgang i antall
pollinerende insekter. Manglende pollinering kan få alvorlige konsekvenser
for landbruket, og det bør legges bedre til rette for forskning
som kan bidra med konkrete løsninger på problemet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det snarest bør fremlegges en oversikt over
merkostnadene dagens konsesjonsgrenser medfører som følge av begrensninger
på å ta ut naturlig effektiviseringspotensial.
Disse medlemmer kan ikke se det
at foreligger tungveiende grunner for å beholde konsesjonsgrenser
som tilsier yrkesforbud ut over ca. 1/2 årsverk. Disse medlemmer mener
det er viktig å stimulere yrkesutøvere til faglig utvikling og kompetansebygging
innenfor sine satsingsområder. Både for den enkelte og for samfunnet
er det rasjonelt og fornuftig at den kunnskap og erfaring som bonden
besitter kan utøves på heltid, uten at myndighetene forsøker å beskranke
dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
Stortinget skal behandle alle bønder likt og ikke forskjellsbehandle
ut fra om de er samvirkebønder eller ikke. I flere landbrukssektorer
har bare halvparten av bøndene valgt å være eiere av landbrukssamvirke.
Disse medlemmer er ikke enige
i at en enkelt bedrift, som konkurrerer med andre aktører i en verdikjede,
skal tildeles et samfunnsoppdrag og økonomiske midler for å regulere
sektoren. Spesielt ikke når eneste kriterium for å velge et selskap
til å utføre denne oppgaven er selskapets eierform.
Disse medlemmer mener at et steg
i retning av å vise likebehandling av aktørene og fremme konkurransenøytralitet
i verdikjeden, vil være å etablere kjøtt- og fjørfebransjens kompetansesenter
Animalia som et frittstående selskap. Dagens hovedaktører, Nortura
SA og Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund (KLF), bør gis mulighet
til å ta denne utfordringen.
Meldingen viser til næringskomiteens
merknader i Innst. S. nr. 375 (2008–2009). I nevnte merknad stilte komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre seg bak jordbruksavtalens
forslag om at storfekjøtt skulle ut av målprissystemet og volummodellen
innføres. Løsningen ble presentert som den eneste mulige løsningen
avtalepartene fant som gjennomførbar på dette tidspunktet.
Disse medlemmer registrerer at
regjeringen i meldingen tolker merknaden også til støtte for valg
av volummodellen når målprisordningen for andre dyreslag eller for
egg må endres.
Disse medlemmer vil, i forkant
av nye omlegginger, at eksterne fagmiljøer skal vurdere hvilke alternativ
som kan benyttes og hva effekten av dem vil være. I dette ligger
også en grundig evaluering av dagens volummodell og hvor effektivt
virkemidlet er til å styre mot Stortingets fastlagte mål.
Disse medlemmer ber Landbruks-
og matdepartementet revidere sin tolkning av næringskomiteens merknad
til jordbruksoppgjøret 2008–2009 i tråd med dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Opplysningskontorenes aktivitet er
viktige bidrag for å styrke de norskproduserte landbruksvarenes
posisjon i forbrukernes bevissthet. Kontorenes aktivitet fremmer
omsetningen i dag samt bidrar til å bygge et mentalt grensevern
som norsk produksjon vil være tjent med i takt med redusert grensevern.
Disse medlemmer er opptatte av
at man gjennom positive virkemidler sikrer en størst mulig norsk
produksjon. Opplysningskontorenes arbeid er derfor viktig, men det
forutsettes gjort kostnadseffektivt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til de seneste års svikt i kjøttproduksjonen, herunder storfekjøtt,
noe også Nortura Totalmarked sine prognoser har vist.
Disse medlemmer mener det er
nødvendig å fjerne taket for maksimalt husdyrtilskudd, da dette
er med på å begrense kjøttproduksjonen. Disse medlemmer vil
endre tilskuddsordningen slik at det gis et likt tilskudd pr. kilo
kjøtt uavhengig av produksjonsvolum, dette for å øke innenlands
kjøttproduksjon.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har merket
seg at hestenæringen er en bygdenæring i vekst. Hesten brukes i
dag til sport, fritid, turisme og i helsesammenheng. Innen alle
disse bruksområdene og innen oppdrett av hest er det betydelige
inntekts- og sysselsettingsmuligheter.
Flertallet mener at hestenæringen
er en næring som har forutsetninger for å bli en verdiskaper i landbruket
over hele landet i årene fremover. Hestehold bidrar til bosetting
på landbrukseiendommer og til økt rekruttering til landbruket.
For å utvikle hestenæringen fremover er det
etter flertallets mening viktig med langsiktige og stabile
rammevilkår som stimulerer til å ha hest som næring.
Dette vil også styrke arbeidet med å ta vare
på de norske hesterasene.
Flertallet ser positivt på at
Landbruks- og matdepartementet vil samarbeide med andre berørte departement
og arbeide for å synliggjøre og videreutvikle hestens potensial
innen verdiskaping, helse, utdanning og som brobygger mellom by
og land. Flertallet forutsetter at dette arbeidet
vil skje i nært samarbeid med hestenæringen, og at arbeidet vil
trekke opp strategier og konkrete tiltak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke hvor viktig
hestehold og hestesport er for norsk landbruk. Ifølge Norsk Hestesenter
skapes det et årsverk for hver tiende hest. Av disse er mange sysselsatte
i distriktene. Styrking av hesteholdet vil være positivt for rekrutteringen
av nye krefter til landbruket. I Sverige står hestehold og hestesport
sterkt, og man har klart å gjøre dette til en solid næring.
Disse medlemmer mener man bør
vurdere å innføre bedre og enklere regler for skatt og avgifter
for utøvere som satser på hest som næring. Disse medlemmer vil
understreke at hesteturisme har ekspandert kraftig de siste årene,
og at dette kan være en alternativ inntektskilde for den aktive
bonde. Det er viktig at det offentlige legger til rette for at det
etab-leres en god dialog mellom grunneiere og hesteeiere for å etablere
avtaler om ferdsel.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det innen landbruket er utbredt med
foretak (samdrifter), spesielt innen melkeproduksjon som drives
på felles kvote. Imidlertid har dagens ordning en begrensning hvor
det er kun 5 deltakere som kan delta i samme samdrift. Disse
medlemmer mener at det bør gjøres mer attraktivt med ulike driftsløsninger
innen landbruket, herunder blant annet aksjeselskap (AS), samvirke
eller samdrifter. Disse medlemmer er av den formening
at en i denne sammenheng bør oppheve begrensningen i antall deltakere
i samdrifter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at ifølge Statistisk sentralbyrå har Norge en handelslekkasje
til Sverige som bare i 2011 utgjorde 11,5 mrd. kroner, hvorav om
lag halvparten av dette kan relateres til kjøp av næringsmidler.
Dette utgjør et tap på nærmere 10 000 arbeidsplasser innen norsk
næringsmiddelindustri, vare- og detaljhandel. Disse medlemmer viser
til Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2012 slik
det fremkommer i Innst. 2 S (2011–2012) hvor det ble fremmet en egen
grensehandelspakke for å redusere handelslekkasjen og gjøre det
mer attraktivt å etterspørre varer og tjenester i Norge.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at funn, undersøkelse og bevaring av
kultur- og fortidsminner skaper utfordringer for landbruket ved
at deler av produktivt jordareal eller beiteareal blir tatt ut av
ordinær produksjon. Ett eksempel er steinmurene på Jæren. Disse
medlemmer er av den formening at enhver inngripen og begrensning
offentlige myndigheter foretar seg i grunneiers faktiske og juridiske
rådighet over egen eiendom, skal kompenseres fullt ut av det offentlige.
Komiteen viser til
at natur og kultur kan utgjøre en ressurs for arbeidet med samfunns-
og næringsutvikling lokalt, og at nasjonalparker og andre verneområder
kan ha stor betydning som attraksjoner i reiselivssammenheng. Komiteen ser
at det er et potensial for verdiskaping gjennom en god balanse mellom
bruk og vern. Komiteen merker seg at regjeringen
mener det er behov for en mer samordnet og målrettet innsats for
økt verdiskaping med basis i natur og kultur, og ser det som positivt
at det gjennom en arbeidsgruppe på tvers av departementene skal
utarbeides et forslag til en strategi for å imøtekomme dette behovet. Komiteen mener
at dette arbeidet er viktig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at naturmangfoldloven med tilhørende
forskrifter legger begrensninger på landbasert jordbruk ved at deler
av produktivt jordareal eller beiteareal blir tatt ut av ordinær
produksjon grunnet funn av sjeldne dyre-, fugle- eller plantearter.
Ett eksempel er svarthalespoven, Limosa limosa, på Jæren. Disse
medlemmer er av den formening at enhver inngripen eller
begrensning offentlige myndigheter pålegger utøvelsen av næringsvirksomhet
på grunneiers eiendom, som hovedregel skal kompenseres fullt ut
fra det offentlige.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er av den formening at det bør legges til rette
for å kunne kombinere tradisjonelt landbruk med turismerelaterte
varer og tjenester. Disse medlemmer vil at det skal gjøres
mer attraktivt for grunneiere å kunne tilby jakt- og fiskeopplevelser
på egen eiendom til turister i jakt- og fiskesesongen. I denne sammenheng
er disse medlemmer av den formening at en i større
grad enn i dag bør tillate motorferdsel i utmark som en del av en
kombinert jakt-, fiske- eller reiseopplevelse i utmark. Disse medlemmer mener
at dette vil være et godt tiltak for å åpne tilgangen og bruken
av utmarka for turinteresserte, friluftsfolk og spesielt grupper
av befolkningen som grunnet fysiske hemninger har bevegelsesbegrensninger,
til aktivt å bruke naturen samt benytte seg av ulike serverings-
og overnattingssteder i den norske fjellheimen som de ellers ville
vært forhindret fra å bruke.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er av den formening at det
i større grad enn i dag bør tillates etablering og utvikling av
småskala kraftanlegg til grunneiere som har vannfall på egen eiendom
eller vannfallsrettigheter i allmenninger. Disse medlemmer mener
at slik småskala kraftproduksjon er positivt med tanke på at dette
er grønn energi gjennom at den er fornybar, samt at den kan sikre
en eller flere grunneiere selvforsyning av kraft. Disse medlemmer er
av den formening at småskala kraftproduksjon er et positivt supplement
til ordinær kommersiell kraftproduksjon og kan være et godt alternativ
i områder med spredt bebyggelse hvor kommersielle kraft- og nettleverandører
vil ha store økonomiske kostnader ved etablering og utvikling av
kraftnett for å kunne tilby elektrisk strøm.
Komiteen vil legge
til rette for at det skal bli mer attraktivt med lokalprodusert
mat- og nisjeproduksjon. Komiteen er opptatt av å kunne
bevare samt utvikle særegne mattradisjoner og stedbundne matvareprodukter.
Komiteen støtter ordninger representert
ved Bondens marked og matstreif hvor næringsaktører innen råvare-
og foredlingsproduksjon av matvarer får en unik mulighet til å kunne markedsføre
samt omsette sine produkter. Komiteen er i denne
sammenheng positive til å åpne for salg av egne matvarer og nisjeprodukter fra
eget gårdsutsalg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er positive til å utvide muligheten for lokalproduksjon
av alkoholholdige drikkevarer gjennom eget destilleri eller gjennom
avtaler med private bryggeri.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti ønsker en større grad av merking
av matvarer slik at forbruker i større grad kan gjøre seg kjent med
matproduktets innhold samt produksjonssted. Disse medlemmer mener
dette vil være med på å bevisstgjøre forbruker når det gjelder matvarens
innhold samt muliggjøre for forbruker å velge alternative matvarer
ut fra innhold, samt skape et bevisst forhold til hvor matvaren opprinnelig
kommer fra.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at Norge har ført en restriktiv GMO-politikk, ut fra en føre-var-betraktning. Flertallet merker
seg at regjeringen vil videreføre en restriktiv GMO-politikk, som
i tillegg til å sikre trygghet for helse og miljø, tar hensyn til etikk,
bærekraft og samfunnsnytte.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at Norge har en restriktiv politikk på
GMO-området, og mener det er viktig at Norge opprettholder denne
restriktive linjen. Dette medlem viser til at ingen
genmodifiserte organismer (GMO) foreløpig er godkjent til mat i
Norge, og at en eventuell godkjenning vil være et linjeskifte i
Norges politikk på GMO-området. Dette medlem mener
Norge fremdeles må legge vesentlig vekt også på andre kriterier
enn helse og miljø, nemlig etikk, bærekraft og samfunnsnytte, i
vurderingen om GMO-er skal bli godkjent i Norge.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen foreta en evaluering av
alle sider ved jordbruksavtalen, både landbruksøkonomisk og samfunnsøkonomisk.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen justere periodiseringen
av jordbruksoppgjøret til å følge kalenderåret, og at forhandlingene
kommer inn som en del av budsjettprosessen.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang
av markedsreguleringsordningene for å se om disse fungerer godt
nok for alle aktører i verdikjeden, samt fremme forslag til endringer
som særlig tar hensyn til forbrukerne og til lik konkurranse mellom
aktørene i næringen.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2013 gjennomføre nødvendige endringer i skattereglene slik at
grøfting på eksisterende arealer kan utgiftsføres direkte.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2013 fremme forslag om at realisasjonsgevinster av virksomheter
innen landbruket ikke beskattes som personinnntekt, men kun som
alminnelig inntekt.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om oppheving
av prisreguleringen på landbrukseiendommer.
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen legge til rette for
at skog skal kunne omdannes til aksjeselskapsformen.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å oppheve delingsforbudet i jordloven.
Forslag 9
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å oppheve bo- og driveplikt for landbruks- og skog-eiendommer.
Forslag 10
Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige forslag
for å oppheve odelsloven.
Forslag 11
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å oppheve jordbruksavtalen.
Forslag fra Høyre:
Forslag 12
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring
av delingsforbudet i jordloven og avvikling av den generelle boplikten
på landbrukseiendommer.
Forslag 13
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring
av odelsloven slik at varselsfrister gjøres kortere og odelskretsen
innskrenkes til søsken av nåværende eier, men at rettighetene til
gjenlevende ektefelle med odelsjord i felleseie med den gjenlevende
har vern mot odelsløsning.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 14
Stortinget ber regjeringen fremme tiltak som
gir bønder, som selvstendig næringsdrivende, muligheter til vesentlig
å redusere inntekstforskjellene til andre grupper.
Forslag 15
Stortinget ber regjeringen etablere en fondsavsetningsordning
med skattefordel etter mønster fra skogfondet.
Forslag 16
Stortinget ber regjeringen utarbeide en strategi for
økt kjøttproduksjon fra grovfôrbasert husdyrhold.
Forslag 17
Stortinget ber regjeringen utarbeide en kornstrategi
for å sikre økt kornproduksjon og økning i kornareal.
Forslag 18
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
en lovfestet hjemmel for vern av dyrka jord i jordlova, som gir
Kongen anledning til å gi verdifulle jordressurser status som jordvernområde.
Komiteens tilråding fremmes av en samlet komité.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
følgende
vedtak:
Meld. St. 9 (2011–2012) – om landbruks-
og matpolitikken. Velkommen til bords – vedlegges protokollen.
Oslo, i næringskomiteen, den 27. mars 2012
Terje Aasland |
Arne L. Haugen |
leder |
ordfører |