I dokumentet fremmes følgende forslag:
«1. Stortinget ber regjeringen
sørge for at Finanstilsynets forslag til egenkapitalkrav blir rådgivende
og ikke bindende for bankene.
2. Stortinget ber regjeringen endre de
relevante forskrifter slik at et generelt krav til rullestolstilpasning
i leiligheter under 55 m2 bortfaller.
3. Stortinget ber regjeringen legge frem
forslag om avvikling av dokumentavgiften for boligkjøp.
4. Stortinget ber regjeringen legge frem
forslag om å endre relevante lover og selv foreta endring i forskrift,
slik at det blir enklere for kommunene å regulere nye boligareal.
5. Stortinget ber regjeringen foreta en
gjennomgang av særlover som berører byggesaksbehandlingen og fremme
nødvendige forslag med sikte på en mest mulig forenklet lovgivning
og saksbehandling.
6. Stortinget ber regjeringen fremme forslag
om de nødvendige lovendringer for å inndra fylkeskommunens og fylkesmannens
innsigelsesrett i plan- og byggesaker.
7. Stortinget ber regjeringen fremme forslag
hvor det kommunale selvstyret gjeninnføres hva angår tiltak i den
såkalte strandsonen eller hundremetersbeltet.
8. Stortinget ber regjeringen utarbeide
og fremlegge en egen boligbyggemelding.»
I dokumentet vises det til at dagens boligmarked er
preget av sterk prisvekst og økte kapitalkrav på boligmarkedet.
Bare det siste året har boligprisene steget med hele 9,7 pst.
Forslagsstillerne peker på at prisveksten varierer over
landet, men er vedvarende høy i store befolkningsområder. Med en
slik prisstigning vil det være vanskelig for ungdom å få innpass
i boligmarkedet.
Det er sammensatte årsaker til økende boligpriser.
Når man politisk ønsker å bidra til at flere får sjansen til å bo
i sin egen bolig, uten at man må låne uforsvarlig mye, er det viktig
at man gjør grep som kan bringe boligmarkedet i en bedre balanse
og få kostnadsnivået ned.
Forslagsstillerne mener Finanstilsynet angriper problemet
feil ved å begrense belåningsgraden. Forslagsstillerne viser i dokumentet
til at tilsynet foreslår å begrense forsvarlig belåningsgrad fra 90
til 85 pst. av boligens markedsverdi i tillegg til en redusert rammekreditt
på bolig fra 75 til 70 pst. (Nye retningslinjer fra Finanstilsynet,
basert på endringsforslagene fra Finanstilsynet som forslagsstillerne
viser til i dokumentet, ble fastsatt 1. desember 2011). Forslagsstillerne
peker på at det innebærer at mange førstegangskjøpere av bolig vil
få problemer med å kunne få finansiering til egen bolig.
I dokumentet pekes det på at forslagene er godt ment,
men likevel dårlige ettersom de ikke tar hensyn til låntakers fremtidige
betjeningsevne, men kun ser på personens tidligere økonomiske situasjon
(mulighet til å ha lagt penger til side).
Forslagsstillerne mener at det er ønskelig at
ungdom stimuleres til å spare mer egenkapital gjennom ulike ordninger,
som blant annet Boligsparing for ungdom (BSU), men at «taket» for
sparingen må heves. Forslagsstillerne viser til representantforslaget
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre om forbedring
i BSU-ordningen, jf. Representantforslag 1 S (2011–2012).
En aktiv boligpolitikk lønner seg både for den enkelte,
for kommunene og for samfunnet som helhet. Kommunene må imidlertid
sikres tilstrekkelige økonomiske rammer for å ivareta sitt ansvar.
Forslagsstillerne mener at dersom kommunene skal kunne utnytte sitt
handlingsrom, må de ha eierskap til oppgavene og også ha tilstrekkelig
kompetanse til å løse disse oppgavene.
Det pekes i dokumentet på at kommunene og lokale
myndigheter kan bidra betydelig til å gjøre boligsituasjonen enklere
for folk flest. God tilgang på tomter, god infrastruktur og smidig saksbehandling
vil trolig øke tilbudet av boliger i markedet. Forslagsstillerne
mener at i tillegg bør lokale myndigheter, i samarbeid med private boligutbyggere
og boligbyggelag, stimulere til bygging av boliger for ressurssvake
grupper som ikke er i stand til å klare dette på egen hånd.
Det pekes i dokumentet på at myndighetene samtidig
kan bidra til å redusere byggekostnader, ved å ta en ny gjennomgang
av de mange tekniske og energimessige krav, samt tilgjengelighetskrav
som er innført i løpet av kort tid.
Fokus på universell utforming når det gjelder
offentlige bygninger og områder er en innarbeidet del av dagens
arkitektur og bygningsskikk, og brukes også når det gjelder boligbygging. Forslagsstillerne
støtter dette.
Selv om forslagsstillerne ser behovet for en
god tilrettelegging for trygge, gode og funksjonelle boliger for
personer med funksjonsnedsettelse, har saken også en side for personer
som ikke har funksjonsnedsettelser. Forslagsstillerne peker på at
de endringer som er blitt gjort i lover og forskrifter som regulerer
boligbygging i de senere årene, også medfører kostnader som neppe
var tilsiktet da disse lover og forskrifter ble vedtatt. Med økte
byggekostnader vil utfordringene bli tøffere for førstegangsetablerere
på dagens boligmarked, med hensyn til å anskaffe en bolig.
Det vises i dokumentet til at spørsmålstegn
er blitt satt ved hvor korrekte anslag for kostnadsøkningen for
de minste boligene er, sett opp mot kravene om tilgjengelighet og
universell utforming i nybygg. Fra SINTEF Byggforsk antydes det
at tilrettelegging for rullestolbrukere i nye leiligheter vil koste
inntil 40 000 kroner for en toroms leilighet på mellom 35 og 40
m2, mens noen aktører i byggebransjen anser at den samme leiligheten
vil koste over 260 000 kroner mer med de nye reglene.
Selv om forslagsstillerne ønsker et boligmarked der
alle boligkjøpere og boligselgere får sine interesser ivaretatt,
er det ikke til å komme forbi at offentlige detaljkrav er med på
å drive opp prisene unødvendig.
Forslagsstillerne mener det bør vurderes å gi unge
boligkjøpere og førstegangsetablerere bedrede sjanser, gjennom et
friere og mindre regulert boligmarked, til å anskaffe en rimelig
bolig uten at offentlige krav og reguleringer fratar dem muligheten
til dette. Forslagsstillerne ønsker at leiligheter under 55 m² ikke
pålegges de nye kravene i plan- og bygningsloven når det gjelder tilgjengelighet
og universell utforming. Forslagsstillerne er tilfreds med at også
politikere fra regjeringspartiene i media har støttet et slikt ønske.
Forslagsstillerne mener det er påfallende at
de mange fordyrende forskriftene er innført uten at noen har bekymret
seg over boligkjøpers belåningsgrad.
Forslagsstillerne vil understreke viktigheten
av å se at et stort avvik mellom tilbud og etterspørsel på boligmarkedet
sammen med fordyrende myndighetskrav i sum gjør det svært vanskelig
for mange å få innpass på boligmarkedet.
Forslagsstillerne ønsker derfor en langt mer
liberal boligpolitikk som gjør det mulig for flere å etab-lere seg
i egen bolig, gjennom at boligtilbudet vil øke og byggekostnadene
kan reduseres.
Det vises i dokumentet til at kostnadsdrivende krav
og reguleringer fra myndighetene også gir konsekvenser for bosetting
i distriktene. Flere steder vil byggekostnaden for en bolig, selv
med lave tomtepriser, være langt høyere enn markedspris etter ferdigstillelse
og således bidra til at færre vil kunne tenke seg å bosette seg
i distriktene, fordi det vil kunne gi betydelige økonomiske tap
ved salg.
Forslagsstillerne mener at dokumentavgiften
bør fjernes da den utelukkende er en ren inntektskilde for staten,
og er med på å holde svake grupper utenfor boligmarkedet, som tvinges
inn i et dyrt leiemarked eller over i kommunale boliger gjennom
sosialtjenesten.
Forslagsstillerne peker på flere oppslag i media der
det påpekes at boligmangel kan forhindre vekst lokalt.
For øvrig vises det til dokumentet for en nærmere
beskrivelse av forslagene.