Jeg viser til brev av 28. februar 2012, der
helse- og omsorgskomiteen ber om min uttalelse til representantforslag
nr 8:59 fra stortingsrepresentantene Jon Jæger Gåsvatn, Kari Kjønaas Kjos
og Per Arne Olsen. I dokumentet fremmes følgende forslag:
”Forslag:
Stortinget ber regjeringen
sørge for at norske pasienter også kan motta tilbud om behandling med
hjertepumpe som varig behandling og ikke bare som bro til transplantasjon.”
Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering behandlet
i 2008 bruk av mekanisk hjertepumpe i pasientbehandling, både som
varig behandling ved hjertesvikt og som midlertidig behandling i påvente
av transplantasjon. Rådet anbefalte at bruken av implanterbare hjertepumper
kun bør tilbys pasienter som vil ha nytte av den for en avgrenset
periode, for eksempel i påvente av hjertetransplantasjon. Mekaniske
hjertepumper skal således ikke erstatte hjertetransplantasjoner som
den foretrukne langtidsbehandling for pasienter med alvorlig hjertesvikt
i endestadiet. Rådet så det som naturlig at implantering av hjertepumper
knyttes til landsfunksjonen for organtransplantasjon.
Hjertetransplantasjon ses fortsatt som ”gullstandarden”
for behandling av kritisk syke hjertesviktpasienter. Norge ligger
i toppskiktet internasjonalt når det gjelder antall hjertetransplantasjoner
i forhold til folketallet. Det er like fullt ventetid og kø for
transplantasjon, da tilgangen på organer, tross en viss økning de
siste årene, fortsatt er begrenset.
Ifølge opplysninger fra Helsedirektoratet, blir hjertepumpe
som alternativ til transplantasjon nå vurdert for en svært selektert
pasientgruppe, anslagsvis 5-10 pasienter pr år i Norge. Med referanse
til internasjonale registre opplyses det at inntil 30 prosent av
hjertepumpebehandlinger er ment som varig og endelig behandling.
Da Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten i
2008 utarbeidet en kunnskapsoppsummering for mekaniske hjertepumper,
var konklusjonen at man ikke kunne trekke en entydig konklusjon mht.
klinisk effekt og sikkerhet ved bruk av hjertepumper som bro til
hjertetransplantasjon fordi dokumentasjonen var for sparsom. For hjertepumpe
som alternativ til transplantasjon fantes et begrenset forskningsgrunnlag
som viste positiv effekt, men en betydelig fare for komplikasjoner.
Man forventet på det tidspunkt (2008) at de neste fire til fem årene
ville kunne gi nødvendig dokumentasjon for å kunne vurdere spørsmålet.
Det har snart gått fire år siden det ble gjort
en kunnskapsoppsummering om hjertepumper i medisinsk behandling,
et område med rask utvikling både teknologisk og medisinsk. Dette kan
gi grunn for en ny gjennomgang av situasjonen på dette området.
Jeg vil på bakgrunn av dette be Helsedirektoratet vurdere ny behandling i
Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering, basert på oppdatert
kunnskap på området.