Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at Representantforslag 32 S (2011–2012) om et uavhengig tvisteløsningsorgan mellom stat og kommune reiser problemstillinger innenfor flere rettsområder, blant annet prosesslovgivningen og forvaltningslovgivningen.

Flertallet mener en slik endring er for omfattende og er i dag ikke tilstrekkelig kartlagt til at flertallet ønsker å støtte forslaget. Innføring av for eksempel en forvaltningsdomstol krever et omfattende kunnskapsgrunnlag og viktige prinsipielle og praktiske avklaringer.

Flertallet vil vise til at når det gjelder uavhengige tvisteløsningsordninger er det etablert en nemndbasert tvisteløsningsordning for utgiftsdelingen innenfor barnevernet, jf. en samarbeidsavtale 19. august 2008 mellom Barne- og likestillingsdepartementet og KS. Det er også lagt føringer for å etab-lere et nasjonalt, uavhengig organ som skal håndtere tvister mellom stat (spesialisthelsetjenesten) og kommune (den kommunale helse- og omsorgstjenesten) om gjennomføringen av de nye lovpålagte avtalene mellom kommuner og helseforetakene, jf. Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. kapittel 28.6.7. Tvisteløsningsorganet skal bli etablert etter avtale mellom Helse- og omsorgsdepartementet og KS og virker på samme måte som barnevernets tvisteløsningsorgan.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil peke på at det kommunale selvstyret står rettslig svakt i Norge. I praksis uthules selvstyret stadig mer gjennom statlig styring og kontroll. Ansvaret for den politikken som utøves lokalt, blir mer uklart. Forholdet mellom stat og kommune i en velferdsstat med sterke sentralistiske trekk, men samtidig med en tradisjon for lokalt selvstyre, er spenningsfullt.

Disse medlemmer vil peke på at rettspraksis spiller en svært beskjeden rolle i kommunalretten i Norge. Delvis til erstatning for dette står praksis i statsforvaltningen sentralt. En åpenbar fordel med dette kan være bedre ivaretakelse av hensyn til rettssikkerhet og likhet på tvers av kommunegrensene. I relasjon til det lokale selvstyre og kommunenes handlingsrom er den største ulempen at statsforvaltningen lett blir den dominerende kilden til «gjeldende rett» av betydning for kommuner og fylkeskommuner. Dette gjelder selv på områder der staten og kommunene kan ha motsatte interesser.

Disse medlemmer viser til at begrepet «det kommunale selvstyret» ikke er rettslig definert og er i stadig endring. «Kommunalt» innebærer at man har å gjøre med en geografisk avgrenset enhet. «Selvstyre» innebærer at noen styrer seg selv med en viss frihet fra styring utenfra, og brukes ofte synonymt med «autonomi». Det legges altså ikke særlig vekt på det kommunale selvstyret i lovgivningen. Selv om Norge ratifiserte europarådskonvensjonen om lokalt selvstyre i 1989 og har en folkerettslig forpliktelse til å sørge for dets lovmessige beskyttelse, er dagens ordning for løsning av tvister mellom stat og kommune ikke tilfredsstillende.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at når det i dag oppstår uenighet om hva som er juridisk korrekt eller om utøvelsen av skjønn, er det normalt statsforvaltningen som har det siste ordet. I dag opplever Kommune-Norge at særlig fylkesmannen spiller en dominerende rolle som tilsynsmyndighet og klageinstans overfor kommunene. Etter disse medlemmers mening må kommunene få adgang til å avgjøre tvister med staten i et uavhengig domstolslignende organ.

Fylkesmannens plass mellom statsstyre og lokalt selvstyre er etter disse medlemmers mening en blanding av tre ulike komponenter: overordnet kontrollør, regional myndighet med en passiv rolle i spenningsforholdet mellom statlige og lokale interesser, og pådriver for partnerskap, dialog og forståelse mellom forvaltningsnivåer. Problemer oppstår når fylkesmannen opptrer som «dommer» som ikke bare følger regelverket, men selv utøver politisk skjønn.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Fremskrittspartiets primærpolitikk og mener fylkesmannsembetets rolle i dagens forvaltningssystem bør avvikles. Disse medlemmer vil istedenfor opprette en forvaltningsdomstol som kan avklare eventuelle konflikter mellom stat og kommune. På kort sikt vil disse medlemmer begrense fylkesmannens innsigelsesrett og skjønn til legalitetskontroll.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at fylkesmannen bør opptre som megler eller «positiv brobygger» i konflikter mellom statlige og kommunale interesser.

Disse medlemmer viser til at Høyre i flere representantforslag, bl.a. i Innst. 243 L (2010–2011) om en styrking av lokaldemokratiet og eiendomsretten i miljø- og arealforvaltningen. Endringer i plan- og bygningsloven, i Dokument 8:72 S (2011–2012) om tiltak for økt boligbygging samt i Dokument 8:32 S (2011–2012) om etablering av et uavhengig tvisteløsningsorgan mellom stat og kommune, har fremmet forslag som vil styrke det lokale selvstyret.

Disse medlemmer vil også vise til at Høyre ønsker å avvikle fylkeskommunen som selvstendig forvaltningsnivå, og fordele oppgavene mellom stat og kommune.

Disse medlemmer vil understreke at regjeringen nå har lagt frem en prinsippmelding om forholdet mellom stat og kommune, og at det vil være naturlig å fremme konkrete forslag i egne saker når det gjelder disse forholdene.