Tirsdag 20. mars 2012 ble det i Dagbladet reist spørsmål
ved Utenriksdepartementets (UD) tilskudd til oppstart av et senter
for nordområdelogistikk. Tilskuddet på 6 millioner kroner ble gitt høsten
2008 basert på en søknad fra Norges Rederiforbund. Et hovedspørsmål
gjaldt min habilitet ved UDs behandling av et slikt tilskudd.
I lys av den betydelige oppmerksomheten saken fikk,
varslet jeg samme dag lederen av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité
om at jeg ville redegjøre for saken og oversende relevant dokumentasjon
knyttet til behandlingen av tilskuddet. I medier er det senere fremsatt
påstander og stilt spørsmål ved ulike sider av UDs håndtering av
saken.
Jeg ønsker på denne bakgrunn å gi en utførlig fremstilling
av UDs behandling av søknaden om tildeling av tilskudd til opprettelse
av et senter for nordområdelogistikk, og viser til vedlegg med relevante
dokumenter knyttet til saken.
Avgjørelsen om UDs støtte til prosjektet ble
truffet i 2008. De siste ukene er det reist spørsmål om forhold
som tilhører tiden etter at avgjørelsen ble truffet. Jeg ønsker
i dette brevet å omtale spørsmål knyttet til min habilitet, herunder
en beskrivelse av min relasjon til Felix Tschudi og bakgrunnen,
konteksten og forutsetningene for at det i 2008 ble gitt tilskudd
til oppstart av et senter for nordområdelogistikk, og håndteringen av
selve søknaden fra Norges Rederiforbund. Jeg vil videre gjøre rede
for UDs oppfølging av tilskuddet etter 2008. Prosjektet skal evalueres ved
prosjektperiodens utløp i 2013. Jeg vil likevel omtale noen erfaringer
UD har hatt i denne saken.
Spørsmålet om min habilitet ved behandlingen av
og innvilgelsen av søknaden fra Norges Rederiforbund må ta utgangspunkt
i den situasjonen som forelå i forkant av og på beslutningstidspunktet
høsten 2008.
Mye av oppmerksomheten har dreid seg om min habilitet
sett i forhold til mitt vennskap med Felix Tschudi. Det er i mediene
gitt ulike fremstillinger av hvorvidt vennskapet er av en slik karakter
at det skulle gjøre meg inhabil i saker som direkte eller indirekte
berører Tschudi og hans næringsvirksomhet.
Felix Tschudi og jeg gikk i parallellklasse
gjennom barne- og ungdomsskolen (1967–1976). I mediene er det fremstilt
som om vi var nære barndomsvenner. Det er feil. Vi hadde ingen omgang
gjennom disse årene. Vi gikk heller ikke på samme videregående skole.
Felix Tschudi og jeg ble venner da vi i 1979–80 gikk
på samme kull på Marinens Befalskole, Sjøkrigsskolen. Etter endt
militærtjeneste opprettholdt vi en viss kontakt gjennom studietiden da
Tschudi studerte i London og jeg studerte i Paris.
Fra midten av 80-tallet har vi inngått i en
vennekrets på 30–40 personer som møtes ved ulike sosiale anledninger
og forsøker å samles en helg i året. Vi var gjester i hverandres
bryllup og har deltatt ved feiringer av hverandres 40- og 50-årsdager.
Også ved disse anledninger var et stort antall personer invitert.
Våre ektefeller har tilsvarende relasjon som Felix Tschudi og undertegnede.
Våre barn er ikke omgangsvenner.
Vi har ved fire anledninger vært til stede ved samme
nyttårsfeiring på et høyfjellshotell i en utvidet krets av venner
og bekjente på omlag 80 personer. I 2004 deltok vi med omlag 30
venner på en helgetur til St. Petersburg. I den utvidede vennekretsen
arrangeres det fra tid til annen reiser til utlandet. Med unntak
av den nevnte helgeturen til St. Petersburg har ikke min kone og
jeg deltatt på disse reisene.
Vår omgangsform er med andre ord som del av en
større krets. Vi har ikke sosial omgang alene eller kun med våre
nære familier. Vi har heller ikke feriert sammen, verken alene eller
med våre nære familier. Vi har ingen forretningsforbindelser og
har aldri drevet næringsvirksomhet sammen.
I forbindelse med Felix Tschudis voksende næringsengasjement
i nordområdene har vi ved et par anledninger deltatt på samme konferanser og
faglige møter, og har møttes i den sammenheng.
I vår tid er vennebegrepet vidt definert og
dekker i dagligtale alt fra løse til nære relasjoner. Jeg betrakter
Felix Tschudi som en venn, men ikke en nær venn. Nærhet i vennskapet
avgjøres etter min mening av graden av fortrolighet, og ikke av antall
år vi har kjent hverandre. Vi har kjent hverandre siden rundt 1980,
men jeg anser oss ikke for å være fortrolige venner i den forstand
at vi har en særlig og spesielt tillitsfull relasjon.
Det har altså vært min vurdering at vårt vennskap
ikke er så nært at det på generelt grunnlag utløser inhabilitet.
Jeg har oppfattet praktiseringen av forvaltningslovens inhabilitetsregler
slik at det i utgangspunktet skal mye til før vennskap i seg selv
medfører inhabilitet.
Det tilligger den enkelte statsråd å vurdere
sin egen habilitet. Ved tvil kan saken drøftes med den administrative
ledelsen i UD eller forelegges Lovavdelingen i Justisdepartementet.
Jeg har ved tidligere anledninger der jeg har vært i tvil om min
egen habilitet bedt Lovavdelingen om råd. Jeg opplevde ikke denne
saken som et tvilsspørsmål, og følgelig ble den heller ikke lagt frem
for Lovavdelingen.
Reglene om inhabilitet i forvaltningslovens kapittel
II gjelder for en statsråd i egenskap av departementssjef. Bestemmelsene
i forvaltningslovens § 6 første ledd omfatter absolutte inhabilitetsgrunner.
Ingen slike foreligger her.
Eventuelle habilitetsspørsmål må derfor vurderes
ut fra bestemmelsen i lovens § 6 annet ledd. I henhold til denne
blir en offentlig tjenestemann inhabil ”når andre særegne forhold
foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet”.
I denne vurderingen skal det blant annet legges vekt på om avgjørelse
i en konkret sak som vedkommende forvaltningsorgan får til behandling,
kan innebære ”særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller
noen som han har nær personlig tilknytning til”. Det siste er heller ikke
det eneste vurderingstemaet, og kravene til aktsomhet skjerpes dess
nærmere den personlige tilknytningen er.
Utover det forhold at jeg på generelt grunnlag mener
at mitt vennskap med Felix Tschudi ikke utløser inhabilitet, kommer
i tillegg denne konkrete sakens karakter. Tilskuddsordningen Barents
2020 er ikke ment å være en økonomisk støtteordning for næringslivet.
Tilskudd vil ikke være myntet på noen enkelt næringsaktør. Formålet
og forutsetningen for dette tilskuddet var igangsettingen av en
generell ordning med bidrag fra UD og næringslivet med sikte på
å fremme et nasjonalt kunnskapsløft og internasjonale kontakter.
Dette skulle skje basert på åpenhet og med støtte og forankring
i akademiske institusjoner og næringsliv. Ordningen skulle få positive
ringvirkninger for brede norske interesser og miljøer, og derved
en stor personkrets.
Det fremgår av beskrivelsen av sakens bakgrunn og
kontekst, at jeg ikke anså initiativet om å opprette et senter for
nordområdelogistikk som en ordning som direkte eller indirekte ville
favorisere noen enkelt næringslivsaktør. Det var heller ikke slik
at UD valgte én aktør i næringslivet fremfor en annen. At en næringslivsaktør på
oppfordring fra Norges Rederiforbund, og innenfor rammen av en bred
diskusjon som UD hadde medvirket til, var villig til å gi et finansielt bidrag
til dette formålet, endret ikke avgjørelsens generelle karakter.
I de innledende samtalene om initiativet for
opprettelse av et senter for nordområdelogistikk hadde UD kontakt
med Norges Rederiforbund. I lys av at Tschudi Shipping Company var
det selskapet i næringen som svarte på Rederiforbundets initiativ
om et kunnskapsløft for logistikk i nordområdene, var det av de
tidligere nevnte grunner naturlig for UDs spesialrådgiver for nordområdene
å ha kontakt også med selskapet.
Noen steder er det fremholdt at Tschudi var
ini-tiativtaker til prosjektet. Jeg registrerer at flere kjenner
eierskap til ideen om en bred kunnskapssatsing på maritim logistikk
i nord, og deltok i idémyldring i ulike sammenhenger. Det er ikke
i seg selv unaturlig, gitt at disse spørsmålene har stått sentralt
i debatten om nordområdene gjennom flere år. Men gjennomgangen bekrefter
at dette konkrete initiativet kom fra Norges Rederiforbund og akademiske
institusjoner som Høgskolen i Bodø og BI, og at Tschudi Shipping
Company på oppfordring fra Norges Rederiforbund tok del i oppfølgingen
av initiativet. Når Tschudi høsten 2008 gikk inn i arbeidet med
prosjektskissen, gjorde han det med engasjement og flere innspill.
Jeg var orientert om samtalene der Tschudi i møter med UD bidro til
å videreutvikle den opprinnelige prosjektskissen fra Norges Rederiforbund.
Selv om Tschudi Shipping Company påtok seg å bidra
til medfinansiering av oppstarten av senteret, var det på ingen
måte den eneste aktøren. Tilskuddsbrevet foreskrev at andre næringsaktører,
norske og utenlandske, ville bli invitert med - og disse ble med
i de etterfølgende år. Videre skulle kunnskapsinstitusjoner som
Høgskolen i Bodø og BI utgjøre viktige komponenter av senteret fra
oppstarten. Endelig bidro Norges Rederiforbunds deltakelse ikke
alene med en sentral rolle for kvalitetssikringen av bidragsyterne
og prosjektideen, men Rederiforbundet utgjorde også en reell og
helt sentral aktør for UD.
Min beslutning høsten 2008 dreide seg altså
om å behandle en søknad fremmet av Norges Rederiforbund, der forbundet
gjennom sin posisjon som bransjeorganisasjon garanterte for søknadens
innhold, oppbygging og utvelgelse av deltakere. At Tschudi Shipping
Company var en sentral bidragsyter, endret ikke på dette forholdet.
Det er ikke på noe tidspunkt bevilget penger til dette selskapet
eller dets eier. Forholdet er snarere at selskapet selv stilte opp
med midler. Berøringspunktet mellom UD og Tschudi Shipping Company
var at begge bidro med midler til samme formål, et formål som ble
fremmet gjennom tilskuddet, utenfor både UD og Tschudis eget selskap.
Jeg kunne heller ikke se at avgjørelsen fikk større
konsekvenser for vedkommende aktør enn for en rekke andre som direkte
eller indirekte skulle bli berørt av avgjørelsen. I bredeste forstand
kan man si at hele nordområdesatsingen er ment å komme norsk næringsliv
til gode. At en viktig norsk næringslivsaktør også aktivt ville delta
med finansiell støtte og dele sin kompetanse med andre aktører innenfor
prosjektets rammer, anså jeg verken som en ulempe for prosjektet
eller som en mulighet for vedkommende til å skaffe til veie strategisk
informasjon som ville bli forbeholdt vedkommende.
En helt sentral funksjon i prosjektet er å bidra
til kunnskapsdeling. Deltakelse i og bidrag til prosjektet fører
til ytterligere tilgjengeliggjøring og deling av informasjon. I
nord møter vi raske endringer i internasjonale rammevilkår. Nettopp i
en slik situasjon vil samarbeid og kunnskapsdeling mellom ulike
miljøer, private og offentlige, være viktige bidrag til nytenkning
og omstilling. Dette er ikke av mindre betydning i en norsk kontekst,
der antallet aktører i et internasjonalt perspektiv kan fremstå
som begrenset og den samlede størrelse beskjeden.
Til dette bildet hører også UDs generelle fremme av
Norges interesser i utlandet, noe som i henhold til utenrikstjenesteloven
også inkluderer råd og hjelp til norske statsborgere og institusjoner overfor
utenlandske myndigheter, personer og institusjoner. Norske næringslivsaktører
mottar i denne forbindelse råd og hjelp i forhold til utenlandsvirksomhet,
uten at dette oppfattes som en favorisering eller særlige fordeler.
Jeg kunne ikke se at støtte til igangsetting av den beskrevne kunnskapsdeling,
i samsvar med kunngjorte strategiske prioriteringer og i full åpenhet,
gikk ut over denne form for virksomhet.
Ulike medieoppslag har skapt inntrykk av at
tilskuddet gikk til Felix Tschudi eller hans selskap. Dette medfører
ikke riktighet. Tilskuddsbrevet ble undertegnet og vilkårene akseptert
av lederen for Høgskolen i Bodø i 2008. Brorparten av midlene ble
utbetalt umiddelbart deretter. Det skjedde til prosjektkoordinator,
som var Høgskolen i Bodø. Det eksisterte for øvrig ingen stiftelse
på dette tidspunktet. Fra 2009 fant det sted organisatoriske endringer,
noe som vil bli berørt under et eget punkt nedenfor.
Det er de siste ukene blitt foreslått fra enkelte hold
at jeg i lys av de spørsmålene som er reist om min habilitet burde
få dette spørsmålet vurdert av Lovavdelingen i dag, nær fire år
etter at beslutningen var tatt.
Jeg har respekt for at det kan herske ulike
oppfatninger om hva som utløser habilitet. Jeg forstår også at det
kan fremstå som ønskelig å få en sak som i ettertid er blitt gjenstand
for debatt til å bli forelagt for Lovavdelingen til uttalelse. Lovavdelingen
er en tilgjengelig og viktig ressurs for statsråder. Denne ressursen
kan normalt anvendes i vurderinger som gjøres i forkant av en beslutning.
Jeg har selv benyttet meg av denne ressursen, men jeg finner det
ikke naturlig å bruke lovavdelingen som en instans som fire år i
ettertid påkalles for å avsi vurdering over en statsråds skjønn.
En statsråd tar en lang rekke beslutninger.
Noen av dem vil være omstridt. Men det følger av en statsråds virke
at han eller hun må stå ansvarlig for sine beslutninger. Med andre
ord; vurderingen av habilitet i forbindelse med søknaden og behandlingen
av den i 2008 var min, og jeg står for den. Og jeg redegjør i denne
fremstillingen etter beste evne for min begrunnelse.
Etter at det ble fokus på saken om tildeling
av tilskudd til etablering av et senter for nordområdelogistikk
der også Tschudi Shipping Company bidro finansielt, har jeg tatt
initiativ til å gjennomgå hvorvidt UD har saksbehandlet andre saker
som involverer Felix Tschudi eller hans selskap. Det har det ikke.
Det har heller ikke vært saker oppe i regjeringen, innenfor de fagområder
som jeg har ansvaret for, som har involvert Tschudi eller Tschudi
Shipping Company.
Så vidt jeg har brakt på det rene, har regjeringen behandlet
to spørsmål av relevans for Tschudis næringsinteresser. I tråd med
fremstillingen om habilitet over, har jeg ikke vurdert mitt forhold til
Tschudi av en slik karakter at det skulle tilsi at jeg trakk meg
fra behandling av disse sakene i regjeringen.
Det ene spørsmålet, som også har vært omtalt
i media, gjaldt vilkår og lokalisering for omlasting av gasskondensat
i Bøkfjorden/Korsfjorden i Finnmark. Næringsutvikling i området
berørte generelt det norsk-russiske forholdet, og hadde et sterkt
engasjement fra lokalpolitisk hold.
Det andre spørsmålet gjaldt sletting av heftelse på
eiendom i Sør-Varanger i forbindelse med oppstart av ny gruvedrift.
Dette er Stortinget kjent med gjennom nysaldering i henhold til St.prp.
nr. 28 (2007-2008), Innst. S. nr. 105 (2007-2008), enstemmig vedtak
339.
Siktemålet med habilitetsreglene er i størst
mulig grad å forebygge at det treffes uriktige avgjørelser og forhindre
en svekkelse av tilliten til at avgjørelser i forvaltningen treffes
på en nøytral måte. Som det fremgår av dette brevet, har jeg på
generelt grunnlag ikke ansett at mitt vennskap med Felix Tschudi
er av en slik karakter at det gjør meg inhabil i forhold til behandling
av saker som knytter seg til hans interesser. Likevel skal en statsråd
være seg bevisst betydningen av den generelle tilliten til hans
og hans departements avgjørelser.
I lys av medienes fremstilling av Senter for
nordområdelogistikk og mitt forhold til Felix Tschudi, har jeg gitt
uttrykk for at jeg vil vurdere min habilitet dersom det skulle komme
saker til behandling i UD, eller der jeg uavhengig av dette skulle
delta i behandlingen av saker i min stilling som regjeringsmedlem,
der avgjørelsen skulle kunne innebære en særlig fordel for Tschudi.
De mange meningene som er ytret om opprettelsen
av Senter for nordområdelogistikk og ulike sider ved min habilitet
gjør det nødvendig å sette hele denne saken inn i sin sammenheng. Det
er viktig både for å forstå den situasjonen som ledet til søknaden
og de politiske initiativene som motiverte min beslutning.
Min beslutning høsten 2008 må sees som en naturlig
oppfølging av UDs tiltak for å fremme kunnskapsutvikling, næringsvirksomhet
og internasjonalt samarbeid i nord, innenfor rammen av Stortingets
bevilgningsvedtak og regjeringens nordområdepolitikk. Behandlingen
av spørsmålet om et senter for nordområdelogistikk føyer seg inn
i rekken av slike tiltak.
Nordområdene er siden 2005 regjeringens viktigste
strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken. Dette har nær sammenheng
med de utfordringer Norge blir stilt overfor i forbindelse med nye
globale trender som vil avgjøre fremtidens handels- og næringsmønstre.
I dette bildet står utvikling av ny logistikk knyttet til handel
og transport sentralt, og her fremstår Norge samlet sett som en
relativt liten internasjonal aktør, men med en både viktig og utsatt
strategisk posisjon.
Jeg har som utenriksminister et samordningsansvar
for dette politikkområdet i regjeringen. Dette innebærer samordning
med fagdepartementene sentralt og utstrakt kontakt og dialog med
regionale myndigheter, Sametinget, kunnskapsmiljøer, næringsliv
og andre aktører, inklusive nordområdedialoger med andre land.
I UD ble det i 2006 opprettet et eget nordområdeprosjekt
for å følge opp dette prioriterte arbeidsfeltet. Prosjektet engasjerte
ulike målgrupper og stimulerte til idédugnad om nordområdekunnskap.
Et vesentlig siktemål var og er å bidra til samarbeid mellom norske
og utenlandske kompetansemiljøer på relevante fagfelt.
Tilskuddsordningen Barents 2020 er et av regjeringens
virkemidler for å styrke kunnskapsgrunnlaget for å møte utfordringer
og muligheter i takt med en rivende utvikling i nordområdene. I
denne forbindelse har UD valgt ikke å forholde seg passivt eller
avventende til nyskapende forslag fra norske aktører. UD har aktivt
engasjert seg i dialog og kunnskapsformidling om nordområdene. Dette
fagområdet har viktige internasjonale dimensjoner og kunnskapsformidling
over landegrensene står derfor sentralt.
Åpenhet, gjennomsiktighet og behovet for å unngå
favorisering eller forfordeling av enkelte næringslivsaktører har
vært blant forutsetningene for UDs aktive rolle i forvaltningen
av tilskuddsordningen Barents 2020. Felles for Barents 2020-initierte
prosjekter er at de er generelle, kunnskapshevende tiltak som skal
komme flere norske miljøer, og derved en bred krets, til gode.
Tilskuddsordningen Barents 2020 må ses som en såkalt
såkornsordning for støtte til igangsetting av tiltak. Dette innebærer
at UD ikke tar på seg ansvaret for gjennomføring av tiltakene, men
at det på vanlig måte foretas en etterfølgende kontroll i samsvar
med gjeldende regler for tilskuddsforvaltning med at tilskuddsmidlene anvendes
i samsvar med forutsetningene i tilskuddsbrevet.
Siden oppstarten har Stortinget bevilget 313
millioner til Barents 2020, noe som har bidratt til nærmere 70 prosjekter.
Hovedtyngden faller innenfor kategoriene forskning på ulike fagområder,
høyere utdanning og andre tiltak identifisert i Barents 2020-rapporten
fra 2006
Arve Johnsen: Barents 2020 – Et virkemiddel for
en fremtidsrettet nordområdepolitikk, september 2006..
Barents 2020 skal bidra til gjennomføring av Regjeringens nordområdestrategi (2006)
og det senere strategidokumentet Nye byggesteiner
i nord (2009) og Meld. St. nr. 7 (2011-2012) om Nordområdene – Visjon og virkemidler.
Prioritering er gitt til større strategiske flerårige prosjekter,
der offentlige, private og internasjonale aktører deltar og bidrar
økonomisk.
Stortinget vedtar hvert år gjeldende prioriteringer
for Barents 2020 i prop. 1 S, og ordningen er omtalt i alle UDs
publikasjoner om nordområdesatsingen.
Gjennom bred omtale siden 2005 er det UDs vurdering
at tilskuddsordningen Barents 2020 har vært godt kjent i relevante
miljøer. Siden 2009 ligger informasjon om Barents 2020 ute på UDs
hjemmesider som en del av oversikten over UDs tilskuddsmidler. UD
har gjennom årene mottatt en lang rekke søknader om tilskudd fra ordningen.
I tillegg har UD selv forsøkt å engasjere ulike miljøer til aktivitet
ved å stille i utsikt mulighet for støtte fra Barents 2020 på de innsatsområder
som har vært nedfelt i nordområdesatsingen.
Det har med årene også her utviklet seg privat-offentlige
partnerskap der midler fra Barents 2020 utløser midler og engasjement
fra private aktører. Gjennom dette partnerskapet utløses prosjekter
som UD mener er i tråd med formålet for tilskuddsordningen og som
departementet og private aktører går sammen om å finansiere. For ordens
skyld presiseres at dette er noe annet enn ordninger som vanligvis
er omtalt som offentlig privat samarbeid (gjerne forkortet OPS)
for eksempel i forbindelse med utvikling av store infrastrukturprosjekter
i regi av offentlig sektor. I sistnevnte tilfeller er siktemålet
at staten eller kommuner definerer tjenester de ønsker, og private
aktører får ansvaret for å levere disse tjenestene innenfor definerte
standarder.
For å støtte UD i de strategiske prioriteringer
i nordområdesatsingen ble det oppnevnt et bredt sammensatt og uavhengig
ekspertutvalg for nordområdene i januar 2006. Det inngikk i utvalgets mandat
å formulere konkrete forslag til prioriterte tiltak innenfor Barents
2020. Utvalget leverte sin sluttrapport i juni 2008. I denne rapporten
løftes blant annet frem utfordringer og muligheter knyttet til Den
nordlige maritime korridor. Utvalget mente det trengtes bevilgninger for
å binde sammen havnene i korridoren og utvikle dem til logistikk-knutepunkter,
og pekte på betydningen av samarbeid med både EU og Russland.
I min tale 15. mars 2007 ved Høgkolen i Bodø
i forbindelse med åpningen av nordområdesenteret for næringslivet,
omtalte jeg de muligheter som temperaturendringene og issmeltingen kunne
få for næringslivet i nord. Gjennom issmelting åpner nye trafikkårer
slik at Nordøstpassasjen kan bli den korteste vei mellom Europa
og Asia i fremtiden. Nordområdesenteret ved Høgskolen i Bodø engasjerte
seg i disse spørsmålene helt fra opprettelsen i 2007.
Parallelt med dette er det registrert økende
internasjonal oppmerksomhet om nye sjøruter over eller rundt Polhavet
grunnet issmelting og åpning av nye farleder. Dette reiste behovet
for å avklare de rettslige rammene rundt både forvaltning av ressurser
og aktiviteter som skipsfart og annen næringsvirksomhet i Arktis.
Et første ekspertmøte ble holdt på norsk initiativ i Oslo i oktober
2007, og samlet lederne for utenriksdepartementenes rettsavdelinger
i kyststatene rundt Polhavet. Møtet la grunnlaget for et ministermøte
av de fem kyststatene til Polhavet, USA, Canada, Russland, Norge
og Danmark i Ilulissat, Grønland 28. mai 2008. Ministrene avga her
en erklæring der de uttrykte enighet om at havretten angir et samlet
rammeverk for aktivitet i Polhavet, blant annet med hensyn til miljøvern,
forskning, fastsettelse av kontinentalsokkelens yttergrense og internasjonal
skipsfart.
På ministermøtet i Ilulissat var det satt av
tid til å drøfte utfordringer og nye muligheter knyttet til skipsfarten
og tilknyttede aktører i Arktis. Russland redegjorde på møtet blant
annet for planer om økt skipsfart langs Nordøstpassasjen og presenterte
sin betydelige skipsfartskompetanse i arktiske farvann. Presentasjonen
viste at det knytter seg særlig store oppgaver til fagområdet maritim
logistikk.
Vi er nå kommet frem til forsommeren 2008. I oppfølgingen
av møtet i Illulisat og på bakgrunn av de tydelige behov for økt
kunnskap om skipsfart og logistikk i nord, var jeg på dette tidspunktet
opptatt av å bidra til økt forståelse for konsekvens eller virkninger
ikke bare på det utenrikspolitiske området, men også for norske havner
og logistikk i nordområdene. For UD var det naturlig å bidra aktivt
til at relevante norske nærings- og kunnskapsmiljøer sammen utviklet kunnskap
om skipsfart og logistikk i Arktis, med særlig vekt på et utvidet
samarbeid med Russland. Det hører med i denne sammenheng at myndighetene
både i Russland så vel som andre arktiske land aktivt vurderer rammevilkårene
for fremtidens skipsfart.
Jeg så det derfor som riktig at UD som koordinator
for nordområdepolitikken og forvalter av Barents 2020-ordningen
tok på seg oppgaven med å fremme en mer helhetlig norsk satsing
på dette området.
På forsommeren 2008 fikk nordområdeprosjektet
i UD i oppdrag å kartlegge mulighetene for en slik satsing. Jeg
var opptatt av at vi i tråd med nordområdepolitikkens arbeidsform
burde være åpne for å stimulere til et offentlig-privat partnerskap
med sikte på kunnskapsdeling på grunnlag av såkornmidler fra Barents
2020 og med økonomiske bidrag også fra private aktører. Det ble
i den forbindelse tatt en rekke kontakter med ulike aktører innenfor
akademiske institusjoner og næringsliv. For et nyskapende tiltak
som dette, valgte UD å gå aktivt ut i de relevante miljøer for å
gjøre såkornsmidlene kjent.
I arbeidet med denne redegjørelsen er det foretatt en
omfattende gjennomgang av dokumenter i saken fra UDs arkiv, samt
samtaler med sentrale personer i og utenfor UD som på den tiden
var i befatning med saken.
Når det gjelder håndtering av dokumenter, journalfører
UD alle inngående og utgående dokumenter som er gjenstand for saksbehandling
og har verdi som dokumentasjon. Det er opp til den enkelte medarbeider
å foreta denne vurderingen, som alltid vil ha et element av skjønn.
Tilskuddssaken er godt dokumentert i UDs arkiver. Samtlige dokumenter
som utgjorde premissgrunnlaget for saksbehandlingen av søknaden,
ble journalført og arkivert.
Jeg har merket meg synspunkter i medier om hvorvidt
et utkast til prosjektbeskrivelse fra Norges Rederiforbund skulle
ha vært arkivert eller ikke. I 2008 ble det foretatt en vurdering
av om dette dokumentet ble ansett å ha verdi som dokumentasjon.
Vurderingen bygget i stor grad på et skjønn, og ligger fire år tilbake
i tid. UDs vurdering var at et slikt tidlig utkast ikke var arkivverdig.
Realiteten er at dokumentet ikke finnes i UDs arkiv. Da dette dokumentet
ble omtalt i medier 30. mars ble UD gjort oppmerksom på at utkastet
til prosjektbeskrivelse fantes hos Norges Rederiforbund og forbundet
gjorde umiddelbart dokumentet offentlig.
Jeg vil nå gå over til å beskrive saksgangen
for UDs tilskudd til etableringen av et senter for nordområdelogistikk.
Som beskrevet ovenfor var UDs nordområdearbeid godt kjent i ulike
miljøer blant annet gjennom utstrakt dialog med næringsliv, regionale
politiske myndigheter, bransjeorganisasjoner og kunnskapsinstitusjoner.
Nordområdene har gjennom flere år vært et satsingsområde
for Norges Rederiforbund.
Norges Rederiforbund sonderte sommeren og høsten
2008 interessen for å bidra til å identifisere relevante kunnskapsbehov
og bidra med finansiering. Dette skjedde gjennom Global Maritime
Knowledge Hub som er et samarbeidsprosjekt mellom Norges Rederiforbund
og Oslo Maritime Nettverk og som siden opprettelsen juni 2008 har
finansiert over 20 professorater på universiteter og høyskoler i
Norge.
UD forsto at denne sonderingen resulterte i
villighet hos selskapet Tschudi Shipping Company til å bidra finansielt
til utvikling og formidling av ny kunnskap om logistikk i nordområdene,
og hos Høgskolen i Bodø og BI Shipping til å delta som sentrale
deltakende institusjoner.
For UD var det naturlig å forholde seg til Norges Rederiforbund
i utviklingen av dette initiativet. Forbundet er representativt
for det norske maritime miljø, og er på vegne av en bred medlemskrets
med over 160 bedrifter, engasjert i maritim nyskaping innenfor en
bransje med hard internasjonal konkurranse.
For UD har det vært en forutsetning at støtte
til kunnskapsdeling med midler fra Barents 2020 måtte komme brede
kretser til gode. Den var videre basert på prinsipper om åpenhet
og bredt innsyn, og kunne ikke forbeholdes eller innebære særlige
fordeler for noen enkelt næringsaktør. For å sikre dette ble det
lagt vesentlig vekt på vurderinger foretatt i Norges Rederiforbund
og av relevante akademiske aktører, herunder Nordområdesenteret
i Bodø.
Ut fra tilsvarende hensyn ble det også ansett
som vesentlig at Norges Rederiforbund sto for koordineringen av
aktørene innenfor næringen og de ulike bidrag. Dialogen mellom
nordområdeprosjektet og Norges Rederiforbund må forstås i lys av
dette, også når det gjelder hvilke krav som måtte gjelde for at
et prosjekt eventuelt kunne vurderes for støtte fra Barents 2020.
I dialogen tydeliggjorde UD sine forutsetninger for å kunne vurdere
en slik støtte, og anga realistiske rammer for et eventuelt økonomisk
bidrag.
Etter at Tschudi Shipping Company hadde vist sin
interesse overfor Norges Rederiforbund hadde også UD kontakt med
selskapet med sikte på informasjonsinnhenting. 1. september 2008 fant
det sted et møte mellom UDs spesialrådgiver for nordområdene, Jostein
Mykletun, og Felix Tschudi samt Tschudi Shipping Companys administrerende
direktør, Jon Edvard Sundnes. Temaet for møtet var mulighetene for
finansiering av et professorat (såkalt ”chair”) for maritim logistikk
i nord.
Kontakten ble fulgt opp med nytt møte i UD 25. september
2008, med Norges Rederiforbund, der også Felix Tschudi deltok. UDs
vert for dette møtet var daværende statssekretær Elisabeth Walaas
med ansvar for blant annet forholdet til Russland, nordområdene
og Arktis. På dette tidspunkt var det på grunnlag av samtalene felles
forståelse for hvordan et offentlig-privat initiativ kunne igangsettes.
I denne perioden hadde Norges Rederiforbund, Høgskolen
i Bodø, BI Shipping og Tschudi Shipping Company utviklet prosjektidéen
fra å begrense seg til å omfatte et professorat til å bli et nettverksbasert
prosjekt med opprettelsen – på sikt – av et senter for nordområdelogistikk
i Kirkenes. UD fant denne nettverkstilnærmingen relevant og interessant.
10. oktober 2008 sendte Norges Rederiforbund en
søknad om tilskudd til oppstart og etablering av et framtidig senter
for nordområdelogistikk over Barents 2020-ordningen. I søknaden
ble det lagt opp til at Nordområdesenteret ved Høgskolen i Bodø
skulle bidra med administrative ressurser. Videre skulle Nordområdesenteret
være prosjektkoordinator, og derved mottaker av midlene.
I lys av ovenstående dialog med Norges Rederiforbund,
Felix Tschudi og andre aktører, var UD følgelig forhåndsorientert
om hovedelementer i forslaget som lå i søknaden fra Norges Rederiforbund
og dialogen hadde medvirket til at søknaden var målrettet i forhold
til UDs krav og realistisk i forhold til økonomiske rammer. Dette er
for øvrig ikke en uvanlig arbeidsform i tilskuddssaker. I mitt foredrag
ved Nordområdesenteret ved Høyskolen i Bodø 14. oktober omtalte
jeg dette initiativet. Jeg viste blant annet til at det her ble
lagt opp til en 50/50 deling mellom UD og næringen, representert
ved Tschudi Shipping Company. Jeg presiserte at UD måtte gå grundig
inn i søknaden i tråd med vanlig saksbehandling.
Søknaden ble så behandlet i UD på vanlig måte. Beslutningen
om støtte ble fattet 7. november 2008 på basis av at tiltaket skulle
bidra til å utvikle kunnskap om logistikk, industriell utvikling
og næringslivsmuligheter i nordområdene. Det fremgikk av beslutningen
at prosjektet skulle bidra til samhandling mellom norske og russiske
kunnskapsmiljøer, både innenfor akademia og næringslivet, for å
utvikle ny kunnskap innen prosjektets tematiske hovedfokus. Tilskuddsbrevet
presiserte at det i første omgang skulle opprettes et professorat
og ansettes en prosjektleder, og at aktiviteten skulle koordineres
og administreres fra Nordområdesenteret ved Høgskolen i Bodø. Det
ble presisert at målsettingen på sikt var å etablere et senter i Kirkenes
som kunne koordinere virksomheten. Det ble også satt som en forutsetning
at minst 50 prosent av finansieringen måtte komme fra det private
næringslivet.
Tilskuddsbrevet om støtte til initiativet ble
sendt til Norges Rederiforbund 7. november 2008. I tilskuddsbrevet
presiserte UD at prosjektet skulle utføres som beskrevet i søknaden
og i samsvar med forutsetningene i brevet.
Lederen for Nordområdesenteret ved Høgskolen i
Bodø, Frode Mellemvik, undertegnet og aksepterte vilkårene i tilskuddsbrevet
12. november 2008. Fra UD ble 4,5 millioner kroner (75 prosent av
det totale støttebeløpet på 6 millioner kroner) utbetalt til Høgskolen
i Bodøs konto 18. november 2008.
Initiativet til et samarbeid om opprettelsen
av et senter for nordområdelogistikk ble formelt lansert 26. november
2008 under et arrangement i Barentssekretariatets lokaler i Kirkenes.
Presentasjonen ble ledet av Ansgar Gabrielsen som leder av sekretariatet
for ovennevnte ”Global maritime knowledge hub.” Felix Tschudi redegjorde
som finansiell bidragsyter om næringens engasjement og undertegnede
redegjorde for bakgrunnen for støtten fra Barents 2020.
UDs avgjørelse var knyttet til søknad om tilskudd
i 2008. UD var ikke forutsatt å inngå som en deltaker i utviklingen
av senteret. Forutsetningene for bruk av tilskuddsmidlene var at
dette skulle være såkornmidler som sammen med bidrag fra privat
sektor ville legge grunnlag for aktiviteter og kunnskapsutvikling
i prosjektperioden frem til 2013.
27. mai 2009 ble den allmennyttige stiftelsen Senter
for nordområdelogistikk (CHNL) opprettet. Stiftelsen var formelt
eier av aksjeselskapet Centre for High North Logistics AS, for å kunne
inngå de nødvendige avtaler med senterets eksterne kontrahenter.
Styret i stiftelsen ble ledet av Felix H. Tschudi (Tschudi Shipping Company)
med Tom Tjomsland (Norges Rederiforbund), Frode Mellemvik (HiB)
og Jon Rysst (DNV) som styremedlemmer. Formålet med å organisere
seg som en allmenngyldig stiftelse som eier et aksjeselskap var
å synliggjøre uavhengighet, i tillegg til å få fritak for merverdiavgift.
I mediene har stiftelsen blitt omtalt som ”Tschudis
stiftelse”, andre steder er det påstått at UDs midler ”gikk rett
til Tschudis stiftelse”. Slike påstander er feilaktige og det kan
være på sin plass kort å omtale hva en slik stiftelse er. En stiftelse
er et uavhengig rettssubjekt, som er regulert av egen lovgivning.
Stiftelser har verken eiere eller medlemmer. Stiftelser inngår derfor ikke
i virksomheten til selskap eller andre rettssubjekter. Oppretteren
mister også rådigheten over innskutte eiendeler. Poenget er at dette
blir en selveiende formuesmasse, som skal forvaltes i samsvar med
det uavhengige formålet som er definert i vedtektene. Hvorvidt en
stiftelse er alminnelig eller næringsdrivende har ingen betydning
i forhold til disse kravene, som til sammen skal sikre uavhengighet.
I tillegg til å være revisjonspliktige, er stiftelser derfor også
underlagt særlige krav til forvaltning, kontroll og tilsyn av Stiftelsestilsynet.
Da det i prosjektet var en komplisert organisasjonsstruktur,
med senteret CHNL som egen enhet, Norges Rederiforbund som mottaker
av tilskuddsbrevet og Høyskolen i Bodø som mottaker av tilskuddsmidlene,
vurderte UD det som viktig å følge utviklingen av prosjektet nøye
for å påse at aktivitet og virksomhet fant sted i tråd med forutsetningene.
I tillegg kom at samarbeidsstrukturene i prosjektet var lite utprøvd
og representerte et viktig nybrottsarbeid, som var blitt muliggjort
av et offentlig-privat partnerskap når det gjaldt den innledende
finansiering. På et møte 17. juni 2009 med deltakelse fra UD, Norges
Rederiforbund, Tschudi Shipping Company og CHNL ble UD gitt tilgang
til styret som observatør, uten stemmerett, i tillegg til kontakten med
daglig leder i CHNL.
Som ledd i kontroll med etterlevelse av tilskuddets
forutsetninger, ba UD 3. august 2009 om korte statusrapporter fra
prosjektpartnerne. Den 18. august 2009 sendte Høgskolen i Bodø en
statusrapport med prosjektregnskap til UD. Høgskolen rapporterte
om gjennomført forskningsarbeid, opprettelse av stipendiatstilling
innen nordområdelogistikk og kurs for russiske studenter. Det ble
også redegjort for samarbeid med andre kunnskapsmiljøer, næringsliv
og russiske institusjoner.
18. oktober 2009 sendte stiftelsen en statusrapport
til UD der det ble meddelt at stiftelsen ved daglig leder overtok
koordineringsansvaret overfor UD. Resterende midler ble ønsket overført
fra Høgskolen i Bodø til stiftelsen.
På dette tidspunktet opplyste stiftelsen at
den hadde fått med flere andre bidragsytere. Det norske Veritas
bidro med minst 500 000 kroner i form av kunnskap og ekspertise,
StatoilHydro skulle bidra med 1 million kroner. Det ble også gitt
beskjed om at Innovasjon Norge bidro med midler til prosjektet ”Shipping
in Arctic Waters” som var et samarbeid mellom CHNL og forskningsinstituttet
Ocean Futures. Senteret meldte også at Norges Rederiforbund stilte
Tom Tjomsland til disposisjon for senteret i ett år.
22. oktober 2009 informerte stiftelsen UD om
at det foreløpig ikke var ønskelig å opprette et professorat tilknyttet
én bestemt institusjon. Isteden ønsket CHNL å innlede et samarbeid
med sikte på kunnskapsutvikling på tvers av fagdisipliner med flere
universiteter og høyskoler (en virtuell lærestol). Denne endringen
ble drøftet som forutsatt i tilskuddsbrevet, og ble funnet å ligge
innenfor de rammer som fulgte av tilskuddsbrevet.
Etter anmodning fra Riksrevisjonen som reviderer
regnskapet til Høgskolen, bad Høgskolen i Bodø 8. januar 2010 om
en skriftlig bekreftelse fra UD på at resterende midler kunne overføres fra
høyskolen til stiftelsen. UD bekreftet sin godkjennelse av dette
i brev av 15. januar 2010, da det ikke kunne ses at dette berørte
forutsetningene i tilskuddsbrevet.
Den 12. februar ble det avholdt et informasjons- og
koordineringsmøte i UD mellom CHNL, andre relevante departementer
og Barentssekretariatet. Siktemålet var å informere og sikre mest mulig
synergi og samordning mellom ulike initiativer som berørte logistikkutvikling
i nordområdene. Et oppfølgingsmøte fant sted 1. mars 2011, hvor
også andre aktører engasjert i skipsfart i nordområdene deltok DnV,
Ocean Futures, Rederiforundet, Maritim Forum Nord og Barentssekretariatet.
16. februar 2010 sendte stiftelsen en statusrapport
for arbeidet til UD, i tråd med krav til framdriftsrapportering
i tilskuddsbrevet. Senteret informerte videre om at styret var blitt
utvidet med ett medlem, Mikko Niini fra selskapet Aker Arctic. I
rapporten bad stiftelsen også om at resterende prosjektmidler i
samsvar med tilskuddsbrevet ble overført til stiftelsens konto.
Under henvisning til ovennevnte statusrapport skrev
UD 12. mai 2010 at det fra UDs side var planlagt å overføre restmidlene
i 2013, etter at prosjektet var avsluttet. Det ble imidlertid pekt på
at det fra UDs side var viktig at tilskuddsmidlene skulle bidra
til gjennomføring av prosjekter i regi av senteret, og at dette
igjen kunne utløse midler fra privat sektor. På denne bakgrunn ble det
besluttet at restmidlene kunne overføres etter mottak av neste statusrapport
den 15. februar 2011.
Etter anmodning fra stiftelsens revisor bad CHNL
6. juni 2010 om en skriftlig bekreftelse på at UD hadde godkjent
at CHNL ble en stiftelse. Det ble også bedt om en oversikt over
restmidler fra Høgskolen i Bodø. UD bekreftet i brev 22. juni 2010
sin godkjennelse av at CHNL var organisert som en stiftelse og at
restmidlene var overført fra Høgskolen i Bodø til CHNL. Slik godkjenning
ble gitt revisor som anmodet, da det ikke forelå grunnlag for å
ha noen merknader til prosjektets organiseringsform, så lenge tilskuddets
forutsetninger ble ivaretatt gjennom den uavhengighet og åpenhet
for innsyn som en stiftelse gir.
Utviklingen av senter for nordområdelogistikk var
nybrottsarbeid. UD registrerte at det pågikk en løpende diskusjon
blant de deltakende parter om den mest hensiktsmessige organisasjonsformen.
UD inntok i utgangspunktet en tilbakeholden posisjon men fokuserte
på at virksomheten i hovedsak samsvarte med de mål som var nedfelt i
tildelingsbrevet.
I e-post av 14. oktober 2010 bad daglig leder
i CHNL om UDs syn på en mulig omorganisering av senteret. En mulighet
som ble nevnt, var å avvikle CHNL og gå over til en form for prosjektorganisering
hvor stiftelsen kunne omgjøres til en forskningsdel av Tschudi Shipping
Company. Selv om UD som nevnt ikke deltok aktivt i diskusjonene
om organisasjonsform var dette et forslag det var naturlig å avvise.
UD fant avvikling av senteret som uforenelig med konseptet og premissene
i tildelingsbrevet. Dette ble tatt til etterretning.
I løpet av november 2010 drøftet styret muligheten
for å optimalisere organiseringen av stiftelsen. På oppdrag fra
styret utarbeidet rådgivningsselskapet Ernst & Young AS et notat om
organisering av virksomheten for Senter for nordområdelogistikk.
Ernst & Young skrev blant annet at ”[...] det både skatte- og
avgiftsmessig kunne være hensiktsmessig å samle virksomheten CHNL
i én enhet”. Notatet reiste imidlertid enkelte spørsmål ved eventuelle
framtidige aktiviteter i senterets regi innenfor stiftelsens formål,
og mulige skatterettslige konsekvenser av slike aktiviteter.
Innenfor rammen av tilskuddets forutsetninger og
for øvrig i samsvar med stiftelseslovens krav til selvstendighet
for stiftelsen, ble det ikke ansett at det tillå UD å ta stilling
til slike spørsmål. Det kunne heller ikke ses at slike drøftelser
i regi av styret om eventuelle framtidige aktiviteter endret forutsetningene
for tilskuddet. Dette gjaldt blant annet så lenge stiftelsens selvstendige
formål og virksomhet lå innenfor tilskuddets forutsetninger og gjaldt
utvikling og deling av ny kunnskap for de relevante kunnskapsmiljøer
innenfor akademia og næringsliv, og det ble sikret en fortsatt transparent
organisering som åpnet for innsyn.
På et styremøte i CHNL 9. desember 2010 vedtok
styret å omorganisere stiftelsen til en næringsstiftelse. Dette
ble godkjent av Lotteri- og stiftelsestilsynet i vedtak av 5. januar
2011.
9. mars 2011 sendte stiftelsen en statusrapport for
2010, der senteret redegjorde for aktiviteter i perioden. Senteret
bad i rapporten om at de resterende 1,5 millioner ble overført fra
UD til stiftelsen. Midlene skulle gå med til utvikling av en web-basert
kunnskapsportal om logistikk i nordområdene. 15. mars 2011 forelå
årsberetning for 2010 og årsregnskap for 2010.
På grunnlag av statusrapport og regnskap for 2010
utbetalte UD 1. april 2011 restbeløpet på 1,5 mill. kr. av tilskuddet
på 6 mill. kr. UD anså dette som en gjennomføring av prosjektstøtten
i tilskuddsbrevet fra november 2008. I henhold til UDs elektroniske
prosjektforvaltningssystem var kontonummeret til Høgskolen i Bodø
blitt programmert inn alt fra første utbetaling inne. Dette forklarer
hvorfor midlene ble overført til Høgskolen den 1. april 2011. Høgskolen
overførte imidlertid straks beløpet videre til stiftelsen.
På styremøte den 15. april 2011 ble den islandske
forskeren Bjørn Gunnarson introdusert som ny daglig leder i CHNL.
Utover høsten 2011 mottok styret, inkludert
UD som observatør, flere statusrapporter fra daglig leder om aktiviteten
i CHNL i forhold til en rekke pågående prosjekter.
15. mars 2012 etterspurte UD statusrapport og regnskap
for 2011 i tråd med krav om rapportering i tilskuddsbrevet. Dette
forventes mottatt kort tid etter påske.
2012 er ellers siste prosjektår i prosjektets
første fase. Etter denne tid forventes prosjektet å drive videre
på selvstendig basis, i tråd med forutsetningene i Barents 2020-ordningen
om at UDs tilskudd skal være såkornmidler med sikte på iverksetting
av tiltak som senere kan videreføres uten midler fra UD.
I henhold til tilskuddsbrevet skal sluttrapport
og revisorbekreftet regnskap sendes til UD så snart som mulig og
senest tre måneder etter prosjektets avslutning. På basis av disse
dokumentene vil UD foreta en evaluering av prosjektet. Dersom evalueringen
viser at tilskuddsmottakeren ikke har opptrådt i samsvar med forutseningene for
tilskuddet, kan UD på det tidspunkt kreve hel eller delvis tilbakebetaling
av utbetalte midler.
UD har forholdt seg til mottatte skriftlige
statusrapporter og regnskap for prosjektet. Regnskapene til Høgskolen
i Bodø revideres av Riksrevisjonen og UD har gjennomgått regnskapet
knyttet til tilskuddet. UD har i samsvar med forutsetningene i tilskuddsbrevet
mottatt revisorbekreftede regnskaper fra perioden stiftelsen ble
opprettet, dvs. revisorbekreftelser for regnskapet for 2009 og 2010.
UD venter på rapporten for 2011 og har etterlyst denne. Det er stiftelsens styre
som er ansvarlig for stiftelsens regnskaper. UD begrenser seg til
å gjennomgå revisorbekreftelser og økonomirapportering knyttet til
tilskuddet.
Senter for nordområdelogistikk skal evalueres ved
prosjektets slutt (2013). Basert på aktiviteter og initiativ til
nå mener jeg at virksomheten allerede har bidratt til å tette kunnskapshull
i nord, noe som er i tråd med intensjonene i tilskuddsordningen
Barents 2020 (se vedlegg for oversikt over de viktigste resultatene
til nå).
Det har blitt lagt vekt på å gjøre kunnskapsutviklingen
bredt tilgjengelig. Det har blant annet funnet sted en videreutvikling
av kontaktnettet med russiske studenter på høgskole- og universitetsnivå
og med aktører innenfor russisk skipsfart. De foreløpige vurderinger
peker i retning av at det samlet sett er ytt et betydelig bidrag
til kunnskap om logistikk i nordområdene, som vil komme samfunnet
til gode. Modellen med offentlig-privat finansiering for å etablere
et senter for nordområdelogistikk har i så fall vært utløsende for
å oppnå disse resultatene. En nærmere analyse bør avvente en samlet
evaluering.
I dette prosjektet har vi erfart at kompliserte
samarbeidsstrukturer med flere aktører kan skape utfordringer knyttet
til oppfølging av tilskuddet. Erfaringene fra etableringen og organiseringen av
Senteret for nordområdelogistikk vil UD ta med når nye prosjekter
med støtte fra offentlige og private aktører skal behandles.
Det er et mål i nordområdesatsingen å videreut-vikle
flere prosjekter der offentlige og private aktører går sammen for
å gjennomføre konkrete tiltak på områder som har strategisk betydning for
Norge. UD legger derfor til grunn et fortsatt behov for å kunne
stimulere til slike samarbeidsløsninger også i fremtiden i samsvar
med forutsetningene i Meld. St. 7 (2011-2012) Nordområdene.
Visjon og virkemidler.
Som redegjort for i Prop. 1 S (2011-2012) har UD
satt av midler for gjennomføring av eksterne evalueringer av tiltak
under Nordområdemidlene. Støtten til senteret for nordområdelogistikk
vil være et av flere prosjekter under tilskuddsordningen Barents
2020 som vil inngå i evalueringen når prosjektet er avsluttet i
2013.