Jeg viser til brev fra familie- og kulturkomiteen av
17. april 2012 der det bes om min vurdering av de aktuelle problemstillingene
i Dokument 8:25 S (2011-2012) i lys av Likestillings- og diskrimineringsnemndas
(LDN) uttalelse av 15. mars 2012.
Ved offentlig fastsettelse og endring av barnebidrag
tas det utgangspunkt i hva barnets underhold koster, og faste underholdskostnader (sjablonger)
skal benyttes, jf. lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barneloven)
§ 71 første ledd og forskrift 15. januar 2003 nr. 123 om fastsetjing
og endring av fostringstilskot (fastsettelsesforskriften) § 3. Barnets
underholdskostnad skal fordeles forholdsmessig mellom foreldrene
etter inntektene deres, jf. fastsettelsesforskriften § 2. Hva som
menes med inntekt følger av fastsettelsesforskriften § 4, og inntekter
som omfattes er personinntekt (bruttoinntekt) og positiv netto kapitalinntekt
over 10 000 kr. For selvstendige næringsdrivene skal kapitalinntektene
av næringsinntekten tas med. I tillegg skal utvidet barnetrygd,
ekstra småbarnstillegg, kontantstøtte for bidragsbarnet og fordelen
av skatteklasse 2 som bidragsmottaker mottar, tas med i inntekten.
Fastsettelsesforskriften § 4 sjette ledd regulerer
i hvilke tilfeller inntekten skal fastsettes etter skjønn. For det
første skal inntekten fastsettes etter skjønn når en av foreldrene
ikke legger fram etterspurt dokumentasjon eller dersom det er grunn
til å tro at foreldrene holder tilbake opplysninger som har noe
å si for avgjørelsen. Videre skal inntekten fastsettes etter skjønn
hvis inntekten er vesentlig lavere enn det han eller hun burde kunne
oppnå ut fra utdanning og evner uten at forelderen kan gi en rimelig
grunn til dette. Det følger direkte av forskriften at inntektsreduksjoner inntil 20 prosent godtas uten nærmere
vurdering. Dette gjelder både for bidragsmottakere og bidragspliktige,
og uavhengig av årsak, se fastsettelsesforskriften § 4 sjette ledd,
siste punktum.
Forslaget i Dokument 8:25 S (2011-2012) gjelder
den sistnevnte regelen. Saken Nemnda har vurdert faller derimot
inn under forskriftens bestemmelse om når inntekten kan skjønnsfastsettes,
dvs. når inntektsreduksjonen er over 20 prosent. En slik inntektsreduksjon
godtas ikke uten videre, og det må foretas en konkret rimelighetsvurdering
av om årsaken til inntektsreduksjonen kan aksepteres.
Nemndas flertall (3-1) har kommet til at forvaltningspraksisen
som ble lagt til grunn for NAVs vedtak om fastsettelse av barnebidrag
i en konkret sak fra 2008, er i strid med likestillingslovens forbud
mot indirekte forskjellsbehandling, fordi det ikke er foretatt en
rimelighetsvurdering av inntektsreduksjonen. Denne konkrete saken
er vurdert etter tidligere praksis hvor det å være hjemme med små
barn under tre år i seg selv var ansett som en rimelig grunn til
å være uten inntekt eller til å ha redusert inntekt. Som redegjort
for i brev 19. desember 2011, ble denne praksisen endret fra 1.
januar 2009.
Etter min vurdering er Nemndas avgjørelse i
tråd med slik praktiseringen er ment å være etter endringen i 2009.
Retningslinjene for saksbehandlingen ved rimelighetsvurdering og skjønnfastsettelse
ved uttak 80 prosent foreldrepenger er imidlertid uklart formulert,
og kan gi feil inntrykk. Departementet har derfor i brev til Arbeids-
og velferdsdirektoratet bedt om at retningslinjene presiseres og
klargjøres slik at regelforståelsen blir tydelig.
Nemndas avgjørelser anses å ha sterk rettstiftende
karakter, og som nevnt i brev av 19. desember 2011, ble det derfor
ansett hensiktsmessig å avvente vurderingen av berettigelsen av
det generelle unntaket for skjønnsfastsettelse ved inntektsreduksjoner
inntil 20 prosent til Nemndas uttalelse forelå. Det er nå klart
at Nemnda ikke har tatt stilling til det generelle unntaket for
skjønnsfastsettelse ved inntektsreduksjoner inntil 20 prosent. Jeg
ønsker derfor å benytte anledningen til å knytte noen utfyllende
merknader til representantforslaget i Dokument 8:25 S (2011-2012).
Med bidragsreformen av 2003 ble søkelyset satt på
likestilling mellom mor og far i foreldrerollen, og bidragsregelverket
understreker likeverdet mellom foreldrene når det gjelder forsørgelsesplikten.
Et sentralt perspektiv er at foreldrene skal være likestilte i rollene
som omsorgspersoner og forsørgere, samtidig som det legges vekt
på at barnet har rett til begge foreldre også i en omsorgsrolle,
enten denne utøves som bostedsforelder eller samværsforelder. Bidragsregelverket
er et resultat av en rekke avveininger og vurderinger som gjensidig
henger sammen og utfyller hverandre. Hensynet til forsørgelsen av
bidragsberettigede barn står i fokus, men også de bidragspliktiges
og bidragsmottakeres interesser som parter skal tas vare på.
Hensynet til likebehandling og konsekvens i regelverket
veier tungt, og det å vurdere enkeltelementer opp mot hverandre
uten å foreta en helhetlig vurdering, vil kunne gi uheldige og/eller
uønskede konsekvenser. Som nevnt i brev 19. desember 2011 tas det
i bidragsregelverket for eksempel hensyn til nye barn vedkommende får
med ny partner i forbindelse med bidragsevnevurderingen av den bidragspliktige.
Dette er for å sikre også disse barna forsørgelse. Dersom utgangspunktet
skal være at den enkelte forelderen med den nye partneren er den
nærmeste til å bære de økonomiske konsekvensene av nye barn, må
konsekvensen være at dette skal gjelde også i forhold til bidragsevnevurderingen.
Et slikt resultat innebærer i realiteten at det i bidragssammenheng
ikke vil være anledning til å ivareta hensynet til nye barn i noen
sammenheng.
Jeg vil også vise til at en side ved det å være
en delt familie, er at mors og fars disposisjoner gjensidig vil
kunne påvirke fordelingen av kostnadene til barnet dem imellom så
lenge de har et felles ansvar for forsørgelsen av barnet. Dette
er ikke til å unngå, og kan være vanskelig å håndtere for noen.
At det offentlige regelverket tillater foreldrene en viss handlefrihet
lik inntektsreduksjon inntil 20 prosent uavhengig av årsak, er ment
å gi signaler om at foreldrene til en viss grad må akseptere den
andres disposisjoner når de ikke lenger inngår i samme husholdning.
Formålet har vært å bidra til å øke toleransen mellom foreldrene
for den enkeltes personlige valg, og dermed også virke konfliktdempende.
Jeg viser for øvrig til brev av 19. desember 2011.