Forslagsstillerne viser til den senere tids
debatt i media, hvor det har kommet frem at bidragspliktige foreldre
kan få krav om økt betaling når deres ekspartner får nytt barn med
ny partner. Denne problemstillingen oppstår i de tilfeller hvor
bidragsmottakeren velger maksimal permisjonstid med 80 pst. lønnsdekning,
siden det ikke praktiseres skjønnsfastsettelse av inntekt før denne
blir mindre enn 80 pst.
Forslagsstillerne viser til at Stortinget og
fagkomiteen har uttalt seg om denne problemstillingen tidligere,
og gjort dette i tråd med anbefalinger fra ansvarlig fagdepartement
(det daværende Barne- og likestillingsdepartementet). I St.meld.
nr. 19 (2006–2007) står det, under Del 2 «Endringer i reglene»,
følgende:
«Det er ikke uvanlig at foreldre reetablerer seg med
nye barn, og det er fortsatt ansett som vanlig at mor eller far
er hjemme med små barn. Et valg om å være hjemme med nye barn, kan
imidlertid betraktes som et internt anliggende for den nye familieenheten
- et valg som bare angår dem. Foreldre som har forsørgelsesplikt
for barn fra tidligere forhold, står i utgangspunktet fritt til
å innrette seg slik de måtte ønske, men det er ikke uten videre
gitt at de med sine valg kan fri seg fra den lovbestemte forsørgingsplikten
og føre byrdene over på den andre av foreldrene eller det offentlige.
Etter departementets syn er det derfor den nye familieenheten som
er nærmest til å bære eventuelle konsekvenser av et valg om å være
hjemme med nye barn.
Departementet vil derfor foreslå
at en bidragspliktig eller bidragsmottaker som velger å være hjemme
med nye barn, må bære de økonomiske konsekvensene av dette valget.»
Forslagsstillerne viser til at familie- og kulturkomiteen
sluttet seg enstemmig til dette i Innst. S. nr. 185 (2006–2007),
og presiserer spesifikt at skjønnsfastsettelse skal benyttes i slike
tilfeller som beskrevet innledningsvis:
«Komiteen støtter departementets forslag om at inntekten
til en bidragspliktig eller bidragsmottaker som velger å være hjemme
med nye barn under 3 år, vil bli gjenstand for skjønnsfastsettelse.»
Forslagsstillerne viser til at som oppfølging
av denne saken kom Ot.prp. nr. 69 (2007–2008), avgitt fra Barne-
og likestillingsdepartementet 20. juni 2008. Her presiseres det
allerede innledningsvis at sakens bakgrunn er nevnte St.meld. nr.
19 (2006–2007), samt at «Stortingets flertall har sluttet seg til
departementets drøftelser og forslag, jf. Innst. S. nr. 185 (2006–2007)»,
og viser således til at Stortinget har til intensjon å rette opp
i den urimeligheten som oppstår overfor den forelderen som blir
økonomisk skadelidende av den andres valg om å ta ut redusert lønnsdekning
under foreldrepermisjon.
Familie- og kulturkomiteen avgav sin Innst.
O. nr. 25 (2008–2009) 27. november 2008, hvor komiteen sluttet seg
til forslagene i proposisjonen. Etter dette hadde dermed departementet ifølge
forslagsstillerne plikt til å implementere endringene i forskriften.
Forskriften er endret 15. desember 2008, men ifølge forslagsstillerne ikke
i tråd med Stortingets intensjon. I den oppdaterte forskriften § 4
siste ledd heter det at «Inntekta blir ikkje rekna for å vere vesentleg
lågare dersom forelderen har ei inntekt som er opp til 20 pst. lågare
enn det han eller ho elles burde kunne oppnå», noe som er i åpenbar
strid med den opprinnelige intensjonen i saken.
Forslagsstillerne viser til at denne saken deretter ble
tatt opp igjen i Stortingets ordinære spørretime 9. november 2011,
hvor statsråd Audun Lysbakken uttalte bl.a. følgende:
«Nav har alltid operert med, og regelverket operer
med, en grense på 80 pst. der det altså er mulig å redusere sin
inntekt med inntil 20 pst. uten at det resulterer i skjønnsfastsetting.
(…)
(…) Stortinget har ikke i sin merknad og heller ikke
i departementets melding, foreslått å endre denne grensen på 80
pst.»
Det første er korrekt, og er, ifølge forslagsstillerne,
nettopp noe av det Stortinget tidligere har hatt intensjon om å
endre. Det siste er kjernen i hva denne saken dreier seg om. Stortingets
fagkomité har enstemmig uttalt at «inntekten til en bidragspliktig
eller bidragsmottaker som velger å være hjemme med nye barn under
3 år, vil bli gjenstand for skjønnsfastsettelse», og her har ikke
Stortinget tatt noen forbehold om at skjønnsfastsettelsen ikke skal
gjelde over en grense på 80 pst.
Forslagsstillerne vil med dette derfor rydde
opp i, og presisere eksplisitt, en misforståelse som har oppstått
etter tidligere behandling av barnebidrag i Stortinget.
Forslagsstillerne fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen om umiddelbart –
og i tråd med intensjonene i Innst. S. nr. 185 (2006–2007) og Innst.
O. nr. 25 (2008–2009) – å fremme nødvendige lovendringer for å sikre
at en forelder ikke skal belastes økonomisk i de tilfeller hvor
ekspartneren velger å være hjemme med redusert eller ingen lønn
etter å ha fått nytt barn med ny partner.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Gunn Karin Gjul, Kåre Simensen, Arild Stokkan-Grande og Lene
Vågslid, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg
og Ib Thomsen, fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Rannveig Kvifte Andresen, fra Senterpartiet, Christina
Nilsson Ramsøy, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke,
viser til Representantforslag 25 S (2011–2012), statsrådens svarbrev
av 19. desember 2011 (vedlegg), samt Likestillingsnemndas avgjørelse
i sak nr. 09/2011, og svarbrev fra statsråden 24. april 2012 (vedlegg)
og av 4. mai 2012 (vedlegg).
Komiteen vil understreke
at barnebidraget skal fastsettes på grunnlag av aktuell og framtidig inntekt.
Inntekten til begge foreldre har betydning for bidragsfastsettelsen,
og ved fastsettelsen av beregningsgrunnlaget for utmåling av barnebidrag
er det personinntekt og kapitalinntekt over 10 000 kroner som skal
legges til grunn. Dette gjelder både for den bidragspliktige og bidragsmottakeren.
For bidragsmottakere skal det i tillegg tas med utvidet barnetrygd,
ekstra småbarnstillegg, kontantstøtte for bidragsbarnet og fordelen
av å være lignet i skatteklasse 2. Beregningsgrunnlaget fastsettes
som et årsbeløp.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at alle inntekter som utgjør mindre enn 80 pst. av inntekt i full
stilling, skal falle utenfor unntaket for skjønnsfastsettelse i
forskrift 15. januar 2003 nr. 123 om fastsetjing og endring av fostringstilskot
(fastsettelsesforskriften) § 4 sjette ledd tredje punktum. I slike
tilfeller må det foretas en konkret og individuell vurdering av
inntektsevnen og av hvorvidt det foreligger en rimelig grunn til
at inntekten ikke er høyere, jf. fastsettelsesforskriften § 4 sjette
ledd andre punktum.
Flertallet viser til at statsråden
i sitt svarbrev av 4. mai 2012 skriver følgende:
«Jeg viser avslutningsvis til brev av 19. desember
2011 og 24. april 2012, og vil tilføye at det etter mitt syn kan
være gode grunner for og mot å beholde regelen i bidragsregelverket
som aksepterer at både bidragsmottakere og bidragspliktige uavhengig
av årsak har en inntektsreduksjon inntil 20 prosent uten at inntekten
skjønnsfastsettes. Jeg vil vurdere hensiktsmessigheten av å beholde
nåværende regel og konsekvensene av eventuelle endringer.»
Komiteen imøteser
en vurdering av mulige konsekvenser av eventuelle endringer, og
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at fastsettelsesforskriften p.t. sier
at «Inntekta for kvar av foreldra skal setjast til personinntekt
og positiv netto kapitalinntekt som overstig 10 000 kroner per år», og
legger her til grunn at avvik i inntekt og eventuell skjønnsfastsettelse
ut fra dagens regelverk vurderes i forhold til vedkommendes tidligere faktiske
inntekt. Disse medlemmer synes i lys av dette at
det er klargjørende med statsrådens redegjørelse om at unntak for skjønnsfastsettelse
i stedet skal vurderes opp mot fast stilling, slik at
«alle inntekter som utgjør mindre enn 80 prosent av
inntekt i full stilling skal falle utenfor unntaket for skjønnsfastsettelse
i forskrift 15. januar 2003 nr. 123 om fastsetjing og endring av
fostringstilskot.»
Disse medlemmer mener dette er
interessant, ikke minst fordi det står i kontrast til hva statsråden
uttalte i Stortingets ordinære spørretime så sent som 9. november
2011:
«Nav har alltid operert med, og regelverket opererer
med, en grense på 80 pst. der det altså er mulig å redusere sin
inntekt med inntil 20 pst. uten at det resulterer i skjønnsfastsetting.»
Disse medlemmer registrerer at
dette innebærer en helt annen realitet enn hva statsråden gir uttrykk
for i sitt brev av 4. mai 2012, og mener dette helt tydelig viser
behovet for at dette regelverket presiseres og følges opp på en
skikkelig måte.
Disse medlemmer synes det er
viktig å minne om hva denne saken dreier seg om. Bakgrunnen for
Dokument 8:25 S (2011–2012) er spørsmålet om redusert inntekt i
forbindelse med nytt barn med ny partner skal gi rett til å belaste
tidligere partner økt økonomisk byrde dersom de har felles barn. Disse
medlemmer mener det er viktig å ha dette utgangspunktet
med seg når saken behandles, og synes det kan virke som statsråden
i større grad ønsker å trekke opp en generell debatt om skjønnsfastsettelsen. Disse medlemmer er
derfor skuffet over at det fortsatt ikke foreligger noen svar på
hvordan statsråden ser på inntektsreduksjoner innenfor 20-prosenten,
da særlig i de tilfellene hvor reduksjonen kommer som 80 pst. uttak
av foreldrepenger etter nytt barn med ny partner. Det er således
ikke interessant for sakens vedkommede å se på tilfeller som faller
utenfor forskriftens generelle unntaksbestemmelse, da disse
medlemmer er opptatt av at Stortingets intensjon må følges
opp av regjeringen for alle tilfeller av slik inntektsreduksjon
som påfører tidligere partner økt økonomisk byrde. Disse
medlemmer vil da igjen vise til hva det daværende Barne-
og likestillingsdepartementet uttalte i St.meld. nr. 19 (2006–2007):
«Det er ikke uvanlig at foreldre reetablerer seg med
nye barn, og det er fortsatt ansett som vanlig at mor eller far
er hjemme med små barn. Et valg om å være hjemme med nye barn, kan
imidlertid betraktes som et internt anliggende for den nye familieenheten
- et valg som bare angår dem. Foreldre som har forsørgelsesplikt
for barn fra tidligere forhold, står i utgangspunktet fritt til
å innrette seg slik de måtte ønske, men det er ikke uten videre
gitt at de med sine valg kan fri seg fra den lovbestemte forsørgingsplikten
og føre byrdene over på den andre av foreldrene eller det offentlige.
Etter departementets syn er det derfor den nye familieenheten som
er nærmest til å bære eventuelle konsekvenser av et valg om å være
hjemme med nye barn.
Departementet vil derfor foreslå
at en bidragspliktig eller bidragsmottaker som velger å være hjemme
med nye barn, må bære de økonomiske konsekvensene av dette valget.»
Disse medlemmer viser til at
familie- og kulturkomiteen ga sin enstemmige tilslutning til dette
i Innst. S. nr. 185 (2006–2007), hvor det spesifikt blir presisert
at skjønnsfastsettelse skal benyttes i slike tilfeller som beskrevet:
«Komiteen støtter departementets forslag om at inntekten
til en bidragspliktig eller bidragsmottaker som velger å være hjemme
med nye barn under 3 år, vil bli gjenstand for skjønnsfastsettelse.»
Disse medlemmer er videre positiv
til de signaler som har kommet fra det øvrige politiske miljø, og
finner det gledelig at det ser ut til at dette er en sak som høster
bred støtte i Stortinget. Dette er ikke minst gledelig fordi det
viser at Stortinget ønsker å stå fast ved tidligere intensjoner,
og disse medlemmer håper den videre behandlingen
av denne saken vil sikre familier i fremtiden en enda større grad
av forutsigbarhet enn hva som har vært tilfellet frem til i dag.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen umiddelbart – og
i tråd med intensjonene i Innst. S. nr. 185 (2006–2007) og Innst.
O. nr. 25 (2008–2009) – fremme nødvendige lovendringer for å sikre
at en forelder ikke skal belastes økonomisk i de tilfeller hvor
ekspartneren velger å være hjemme med redusert eller ingen lønn
etter å ha fått nytt barn med ny partner.»
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen umiddelbart – og
i tråd med intensjonene i Innst. S. nr. 185 (2006–2007) og Innst.
O. nr. 25 (2008–2009) – fremme nødvendige lovendringer for å sikre
at en forelder ikke skal belastes økonomisk i de tilfeller hvor ekspartneren
velger å være hjemme med redusert eller ingen lønn etter å ha fått
nytt barn med ny partner.
Komiteens tilråding fremmes av komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti.
Komiteen viser til
representantforslaget og til sine merknader og rår Stortinget til
å gjøre slikt
vedtak:
Dokument 8:25 S (2011–2012) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Solveig Horne, Ib Thomsen, Øyvind Korsberg
og Karin S. Woldseth om oppfølging av Stortingets intensjon vedrørende
barnebidrag – vedlegges protokollen.
Jeg viser til brev fra familie- og kulturkomiteen av
25. november 2011, vedlagt representantforslag fra stortingsrepresentantene
Solveig Horne, Ib Thomsen, Øyvind Korsberg og Karin S. Woldseth,
samt mitt svar av 25. november 2011 på spørsmål til skriftlig besvarelse
nr. 276 fra representanten Solveig Horne.
Foreldrenes plikt til å forsørge sine barn følger av
lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barneloven) § 66. Begge
foreldre skal bidra til forsørgingen og utdanningen etter deres
økonomiske evne. Foreldre har forsørgingsplikt for barna uavhengig
av om de bor sammen med dem eller ikke. Den som ikke bor sammen
med barna, oppfyller forsørgingsplikten sin ved å betale faste pengetilskudd
(barnebidrag) til barna, jf. barneloven § 67.
Barnebidrag er et privatrettslig anliggende
mellom foreldrene, og foreldrene kan avtale barnebidraget seg imellom
uten innblanding fra det offentlige. Dersom foreldrene ikke blir
enige, kan de be det offentlige ved Arbeids- og velferdsetaten (NAV)
fastsette barnebidraget, jf. barneloven § 70. Samlet sett er bidragsregelverket utformet
ut fra en avveining av hva som er praktisk og samtidig rettferdig
i de fleste tilfeller ved offentlig fastsettelse. Dette har sammenheng med
at et offentlig regelverk skal gjelde for de fleste, både de med
god og ikke fullt så god økonomi. Bidragsregelverket er et resultat
av en rekke avveininger og vurderinger som gjensidig henger sammen
og utfyller hverandre, hvor hensynet til forsørgelsen av bidragsberettigede
barn står i fokus, men hvor også de bidragspliktiges og bidragsmottakeres
interesser som parter skal tas vare på.
Det følger av barneloven § 71 første ledd første punktum
og forskrift 15. januar 2003 nr. 123 om fastsetjing og endring av
fostringstilskot (fastsettelsesforskriften) § 3, at det ved offentlig
fastsettelse av barnebidrag tas utgangspunkt i hva barnets underhold
koster og at faste underholdskostnader (sjablonger) skal benyttes.
Barnets underholdskostnad skal fordeles forholdsmessig mellom foreldrene
etter inntektene deres, jf. fastsettelsesforskriften § 2. Dette
innebærer at den av foreldrene som har høyest inntekt skal betale den
største andelen av forsørgelsesutgiftene. Ved den offentlige fastsettelsen
av bidraget skal det videre tas hensyn til den bidragspliktiges bidragsevne,
og hvor mye samvær den bidragspliktige har med barnet. Dersom den
ene av foreldrene av ulike årsaker mangler forsørgelsesevne, vil
forsørgelsesbyrden helt eller delvis falle på den andre forelderen.
Bidragsplikten er høyt prioritert i norsk lovgivning.
Dette innebærer at foreldrene innenfor rimelighetens grenser har
plikt til å innrette seg slik at de er i stand til å oppfylle forsørgingsplikten. Foreldrene
står i utgangspunktet fritt (jf. at loven er privatrettslig) til
å innrette seg slik de måtte ønske, men det er ikke uten videre
gitt at de ved sine valg kan fri seg fra den lovbestemte forsørgingsplikten
og føre byrdene over på den andre av foreldrene eller det offentlige.
Dersom en av foreldrene er uten inntekt eller inntekten er vesentlig
lavere enn det forelderen bør kunne tjene ut fra utdanning og evner,
kan inntekten til en eller begge foreldre fastsettes etter skjønn
etter fastsettelsesforskriften § 4 sjette ledd andre punktum. Inntekten
regnes som vesentlig lavere når den er redusert med mer enn 20 prosent,
jf. fastsettelsesforskriften § 4 sjette ledd siste punktum.
Til tross for adgangen til å skjønnsfastsette inntekten
ved inntektsreduksjoner utover 20 prosent, var tidligere forvaltningspraksis
slik at det å være hjemme med små barn under tre år i seg selv ble
ansett som en rimelig grunn til å ha en inntektsreduksjon utover
20 prosent. Både daværende Likestillingsombudet og Likestillingsnemnda
kom til at dette var i strid med likestillingsloven. Det var således
denne forvaltningspraksisen som ble drøftet og foreslått endret
i St.meld. nr. 19 (2006-2007) Evaluering av
nytt regelverk for barnebidrag, ikke det generelle unntaket
som aksepterer en inntektsreduskjon inntil 20 prosent, se meldingens
punkt 7.4.3 hvor det blant annet er uttalt:
”Departementet vil derfor foreslå at en bidragspliktig
eller bidragsmottaker som velger å være hjemme med nye barn, må
bære de økonomiske konsekvensene av dette valget. Det innebærer
at det å være hjemme med nye barn under tre år ikke i seg selv vil
være en rimelig grunn til å være uten inntekt, og vedkommendes inntekt
vil bli gjenstand for skjønnsfastsettelse. (…)”
Stortinget sluttet seg til dette forslaget,
og praksisen ble endret fra 1. januar 2009.
Det generelle unntaket i fastsettelsesforskriften som
aksepterer en inntektsreduksjon inntil 20 prosent uten at inntekten
fastsettes etter skjønn, har følgelig ikke vært gjenstand for en
særskilt vurdering om endring før Likestillings- og diskrimineringsombudet
(Ombudet) kom med sin uttalelse 10. november 2010. En uttalelse
fra ombudet er ikke rettslig bindende. Bakgrunnen for unntaksbestemmelsen
må ses i sammenheng med at barnebidrag er et privatrettslig anliggende,
og det er begrenset hvilke krav til handlingsmønstre det offentlige
kan pålegge privatpersoner. Innen rimelighetens grenser må derfor
foreldre kunne foreta selvstendige valg. Noen slike valg vil kunne
bidra til økt ervervsevne, og dermed økt forsørgelsesevne på sikt. Andre
valg vil kunne gi motsatt effekt. Prinsippet om foreldrenes valgfrihet
innenfor de gitte rammene gjelder, som nevnt ovenfor, uavkortet for
alle. Ombudet har i sin uttalelse konkludert med at det generelle
unntaket fra skjønnsfastsettelse av inntekt ved uttak av 80 prosent
foreldrepenger ved fastsettelse og endring av barnebidrag er i strid
med likestillingsloven. Uttalelsen er prinsipielt interessant i
et barne- og likestillingsperspektiv, og er derfor påklaget til Likestillings-
og diskrimineringsnemnda (Nemnda). Nemndas vedtak anses å ha sterk
rettstiftende karakter
Etter mitt skjønn kan det være gode grunner
for å endre dagens ordning, og det kan være gode grunner for å beholde
den. Eksempelvis er foreldrepenger og engangsstøtte lovbestemte
støtteordninger for at foreldre skal kunne være hjemme med et barn
etter fødsel eller en adopsjon. Etter mitt syn kan det stilles spørsmål
ved om valget mellom blant annet uttak av 100 eller 80 prosent foreldrepenger
skal være styrt av andre forhold, som at en er bidragsmottaker eller bidragspliktig.
I den grad det er foreldrenes reetablering med nye
barn i nye forhold som gjør dagens regler vanskelig å akseptere,
gjør jeg oppmerksom på at det i bidragsregelverket tas hensyn til
nye barn vedkommende har forsørgeransvar for også i andre sammenhenger,
for eksempel ved vurderingen av den bidragspliktiges bidragsevne. Bidragsevnevurderingen
innebærer at den bidragspliktige av inntekten sin skal få beholde midler
til skatt, trygdeavgift, eget underhold, bolig og midler til egne
barn i egen husstand før barnebidraget fastsettes. Dersom utgangspunktet skal
være at det er den enkelte forelderen med den nye partneren som
er nærmest til å bære de økonomiske konsekvensene av nye barn, må konsekvensen
være at dette også skal gjelde i forhold til bidragsevnevurderingen.
Et slikt resultat innebærer i realiteten at det i bidragssammenheng
ikke vil være anledning til å ivareta hensynet til nye barn i noen
sammenheng. Dette kan synes urimelig, siden svært mange personer etablerer
seg med nye barn og nye familier etter et samlivsbrudd.
Representantene ber om at det umiddelbart fremmes
nødvendige lovendringer for å sikre at en forelder ikke skal belastes
økonomisk i de tilfeller hvor ekspartneren velger å være hjemme med
redusert eller ingen lønn etter å ha fått barn med ny partner. Jeg
vil på bakgrunn av Nemndas avgjørelse vurdere gjeldende regelverk
og forskrift på nytt, også om den generelle adgangen til å disponere
noe av sin tid etter samlivsbrudd uten overprøving av myndighetene,
må bortfalle/opphøre. Jeg vil også vurdere å endre regelverket slik
at det i bidragssammenheng ikke lenger skal kunne tas hensyn til
bidragspartenes nye barn i noe tilfelle, heller ikke ved bidragsevnevurderingen.
Etter mitt syn er det hensiktsmessig å avvente denne vurderingen
til Nemndas avgjørelse foreligger slik at alle sider av saken blir
belyst.
Jeg viser til brev fra familie- og kulturkomiteen av
17. april 2012 der det bes om min vurdering av de aktuelle problemstillingene
i Dokument 8:25 S (2011-2012) i lys av Likestillings- og diskrimineringsnemndas
(LDN) uttalelse av 15. mars 2012.
Ved offentlig fastsettelse og endring av barnebidrag
tas det utgangspunkt i hva barnets underhold koster, og faste underholdskostnader (sjablonger)
skal benyttes, jf. lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barneloven)
§ 71 første ledd og forskrift 15. januar 2003 nr. 123 om fastsetjing
og endring av fostringstilskot (fastsettelsesforskriften) § 3. Barnets
underholdskostnad skal fordeles forholdsmessig mellom foreldrene
etter inntektene deres, jf. fastsettelsesforskriften § 2. Hva som
menes med inntekt følger av fastsettelsesforskriften § 4, og inntekter
som omfattes er personinntekt (bruttoinntekt) og positiv netto kapitalinntekt
over 10 000 kr. For selvstendige næringsdrivene skal kapitalinntektene
av næringsinntekten tas med. I tillegg skal utvidet barnetrygd,
ekstra småbarnstillegg, kontantstøtte for bidragsbarnet og fordelen
av skatteklasse 2 som bidragsmottaker mottar, tas med i inntekten.
Fastsettelsesforskriften § 4 sjette ledd regulerer
i hvilke tilfeller inntekten skal fastsettes etter skjønn. For det
første skal inntekten fastsettes etter skjønn når en av foreldrene
ikke legger fram etterspurt dokumentasjon eller dersom det er grunn
til å tro at foreldrene holder tilbake opplysninger som har noe
å si for avgjørelsen. Videre skal inntekten fastsettes etter skjønn
hvis inntekten er vesentlig lavere enn det han eller hun burde kunne
oppnå ut fra utdanning og evner uten at forelderen kan gi en rimelig
grunn til dette. Det følger direkte av forskriften at inntektsreduksjoner inntil 20 prosent godtas uten nærmere
vurdering. Dette gjelder både for bidragsmottakere og bidragspliktige,
og uavhengig av årsak, se fastsettelsesforskriften § 4 sjette ledd,
siste punktum.
Forslaget i Dokument 8:25 S (2011-2012) gjelder
den sistnevnte regelen. Saken Nemnda har vurdert faller derimot
inn under forskriftens bestemmelse om når inntekten kan skjønnsfastsettes,
dvs. når inntektsreduksjonen er over 20 prosent. En slik inntektsreduksjon
godtas ikke uten videre, og det må foretas en konkret rimelighetsvurdering
av om årsaken til inntektsreduksjonen kan aksepteres.
Nemndas flertall (3-1) har kommet til at forvaltningspraksisen
som ble lagt til grunn for NAVs vedtak om fastsettelse av barnebidrag
i en konkret sak fra 2008, er i strid med likestillingslovens forbud
mot indirekte forskjellsbehandling, fordi det ikke er foretatt en
rimelighetsvurdering av inntektsreduksjonen. Denne konkrete saken
er vurdert etter tidligere praksis hvor det å være hjemme med små
barn under tre år i seg selv var ansett som en rimelig grunn til
å være uten inntekt eller til å ha redusert inntekt. Som redegjort
for i brev 19. desember 2011, ble denne praksisen endret fra 1.
januar 2009.
Etter min vurdering er Nemndas avgjørelse i
tråd med slik praktiseringen er ment å være etter endringen i 2009.
Retningslinjene for saksbehandlingen ved rimelighetsvurdering og skjønnfastsettelse
ved uttak 80 prosent foreldrepenger er imidlertid uklart formulert,
og kan gi feil inntrykk. Departementet har derfor i brev til Arbeids-
og velferdsdirektoratet bedt om at retningslinjene presiseres og
klargjøres slik at regelforståelsen blir tydelig.
Nemndas avgjørelser anses å ha sterk rettstiftende
karakter, og som nevnt i brev av 19. desember 2011, ble det derfor
ansett hensiktsmessig å avvente vurderingen av berettigelsen av
det generelle unntaket for skjønnsfastsettelse ved inntektsreduksjoner
inntil 20 prosent til Nemndas uttalelse forelå. Det er nå klart
at Nemnda ikke har tatt stilling til det generelle unntaket for
skjønnsfastsettelse ved inntektsreduksjoner inntil 20 prosent. Jeg
ønsker derfor å benytte anledningen til å knytte noen utfyllende
merknader til representantforslaget i Dokument 8:25 S (2011-2012).
Med bidragsreformen av 2003 ble søkelyset satt på
likestilling mellom mor og far i foreldrerollen, og bidragsregelverket
understreker likeverdet mellom foreldrene når det gjelder forsørgelsesplikten.
Et sentralt perspektiv er at foreldrene skal være likestilte i rollene
som omsorgspersoner og forsørgere, samtidig som det legges vekt
på at barnet har rett til begge foreldre også i en omsorgsrolle,
enten denne utøves som bostedsforelder eller samværsforelder. Bidragsregelverket
er et resultat av en rekke avveininger og vurderinger som gjensidig
henger sammen og utfyller hverandre. Hensynet til forsørgelsen av
bidragsberettigede barn står i fokus, men også de bidragspliktiges
og bidragsmottakeres interesser som parter skal tas vare på.
Hensynet til likebehandling og konsekvens i regelverket
veier tungt, og det å vurdere enkeltelementer opp mot hverandre
uten å foreta en helhetlig vurdering, vil kunne gi uheldige og/eller
uønskede konsekvenser. Som nevnt i brev 19. desember 2011 tas det
i bidragsregelverket for eksempel hensyn til nye barn vedkommende får
med ny partner i forbindelse med bidragsevnevurderingen av den bidragspliktige.
Dette er for å sikre også disse barna forsørgelse. Dersom utgangspunktet
skal være at den enkelte forelderen med den nye partneren er den
nærmeste til å bære de økonomiske konsekvensene av nye barn, må
konsekvensen være at dette skal gjelde også i forhold til bidragsevnevurderingen.
Et slikt resultat innebærer i realiteten at det i bidragssammenheng
ikke vil være anledning til å ivareta hensynet til nye barn i noen
sammenheng.
Jeg vil også vise til at en side ved det å være
en delt familie, er at mors og fars disposisjoner gjensidig vil
kunne påvirke fordelingen av kostnadene til barnet dem imellom så
lenge de har et felles ansvar for forsørgelsen av barnet. Dette
er ikke til å unngå, og kan være vanskelig å håndtere for noen.
At det offentlige regelverket tillater foreldrene en viss handlefrihet
lik inntektsreduksjon inntil 20 prosent uavhengig av årsak, er ment
å gi signaler om at foreldrene til en viss grad må akseptere den
andres disposisjoner når de ikke lenger inngår i samme husholdning.
Formålet har vært å bidra til å øke toleransen mellom foreldrene
for den enkeltes personlige valg, og dermed også virke konfliktdempende.
Jeg viser for øvrig til brev av 19. desember 2011.
Jeg viser til brev fra familie- og kulturkomiteen av
26. april 2012 der komiteen spør om det er slik at jeg legger til
grunn at alle inntekter som utgjør mindre enn 80 prosent av full
stilling skal falle utenfor unntaket for skjønnsfastsettelse, og at
personer som jobber over 100 prosent tilsvarende skal kunne gå ned
mer enn 20 prosent uten skjønnsfastsettelse, så lenge redusert inntekt fortsatt
utgjør minst 80 prosent av full stilling.
Barnebidraget skal fastsettes på grunnlag av
aktuell og framtidig inntekt. Inntekten til begge foreldre har betydning
for bidragsfastsettelsen, og ved fastsettelsen av beregningsgrunnlaget
for utmåling av barnebidrag, er det personinntekt og kapitalinntekt
som skal legges til grunn. Dette gjelder både for den bidragspliktige
og bidragsmottakeren. For bidragsmottakere skal det i tillegg tas
med utvidet barnetrygd, ekstra småbarnstillegg, kontantstøtte for
bidragsbarnet og fordelen av å være lignet i skatteklasse 2. Beregningsgrunnlaget
fastsettes som et årsbeløp.
Det er riktig at jeg legger til grunn at alle
inntekter som utgjør mindre enn 80 prosent av inntekt i full stilling
skal falle utenfor unntaket for skjønnsfastsettelse i forskrift
15. januar 2003 nr. 123 om fastsetjing og endring av fostringstilskot (fastsettelsesforskriften)
§ 4 sjette ledd tredje punktum. I slike tilfeller må det foretas
en konkret og individuell vurdering av inntektsevnen og av hvorvidt
det foreligger en rimelig grunn til at inntekten ikke er høyere,
jf. fastsettelsesforskriften § 4 sjette ledd andre punktum.
Dersom en eller begge av bidragspartene har
en inntekt over 100 prosent, må det foretas en vurdering av om inntekten
utover 100 prosent skal tas med i beregningsgrunnlaget eller ikke.
Overtidsarbeid eller ekstraarbeid skal bare tas med i beregningsgrunnlaget
når det dreier seg om en mer påregnelig overtidsinntekt eller en
stabil ekstrafortjeneste. Selv om en inntekt over 100 prosent anses
som stabil og påregnelig, kan det imidlertid ikke oppstilles et
generelt krav til at bidragspartene vedvarende skal opprettholde
en inntekt på over 100 prosent. Det betyr at dersom en bidragspart
går ned i inntekt, må inntektsreduksjonen vurderes ut fra faktisk
brutto (lønns- og kapital) inntekt, og vedkommende vil følgelig
rent faktisk kunne gå ned mer enn 20 prosent i inntekt uten skjønnsfastsettelse,
så lenge redusert inntekt fortsatt utgjør minst 80 prosent av full
stilling.
Jeg viser avslutningsvis til brev av 19. desember 2011
og 24. april 2012, og vil tilføye at det etter mitt syn kan være
gode grunner for og mot å beholde regelen i bidragsregelverket som
aksepterer at både bidragsmottakere og bidragspliktige uavhengig
av årsak har en inntektsreduksjon inntil 20 prosent uten at inntekten
skjønnsfastsettes. Jeg vil vurdere hensiktsmessigheten av å beholde
nåværende regel og konsekvensene av eventuelle endringer.
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den 24. mai 2012
|
Gunn Karin Gjul |
Arild Stokkan-Grande |
|
leder |
ordfører |