Det felles reisefrihetsområdet innen Schengen medfører
at også kriminaliteten i stigende omfang er grenseoverskridende.
Det er derfor et økende behov for å fjerne rettslige og faktiske hindringer
for etterforskning og strafforfølgning på tvers av landegrensene.
Internasjonalt rettslig samarbeid på det strafferettslige området
er nødvendig. Det er viktig at flest mulig land deltar i et slikt
samarbeid, slik at ingen stater får karakter av fristed for forbrytere.
Også Norge må følge med på den utviklingen som skjer på området, særlig
innen Europa, og bør slutte seg til nye internasjonale avtaler om
strafferettslig samarbeid som kan bidra til en effektiv kriminalitetsbekjempelse.
Det har den senere tid vært et utstrakt arbeid
innen EU for å bedre det internasjonale samarbeidet innen strafferetten.
Som et ledd i dette arbeidet vedtok EU Konvensjon av 29. mai 2000 om
gjensidig hjelp i straffesaker mellom Den europeiske unions medlemsstater.
En tilleggsprotokoll til denne konvensjonen ble vedtatt 16. oktober
2001. Også i Europarådet har det blitt vedtatt en ny tilleggsprotokoll
til 1959-konvensjonen, som innebærer en videreutvikling av det strafferettslige
samarbeidet innen Europarådet. Dette er Annen tilleggsprotokoll
til 1959-konvensjonen som er utformet etter inspirasjon av 2000-konvensjonen.
Enkelte av bestemmelsene i 2000-konvensjonen om
gjensidig hjelp i straffesaker mellom Den europeiske unions medlemsstater
er Schengen-relevante, og således allerede bindende også for Norge.
For at de øvrige bestemmelsene i denne konvensjonen og tilleggsprotokollen
av 2001 skulle kunne gjøres gjeldende, inngikk Norge og Island en
avtale med EU i 2003 om anvendelsen av visse bestemmelser i konvensjonen
av 29. mai 2000 om gjensidig hjelp i straffesaker mellom Den europeiske
unions medlemsstater og protokollen av 2001 til denne konvensjonen.
Formålet med 2000-konvensjonen, 2001-protokollen
og Annen tilleggsprotokoll er å fremme et tettere internasjonalt
samarbeid i kampen mot kriminalitet, for å effektivt kunne straffeforfølge og
forebygge kriminalitet på tvers av landegrenser. Det rettslige samarbeidet
gjøres enklere og mer fleksibelt, eksempelvis ved regler om direkte
oversendelse av dokumenter til forkynning og anmodninger om bevisopptak
mv. Avtalene regulerer videre enkelte former for rettslig samarbeid
som ikke tidligere er konvensjonsregulert, som for eksempel avhør
ved video- og telefonkonferanse, avlytting av telekommunikasjon
og overvåkning av banktransaksjoner. De har også enkelte bestemmelser om
politisamarbeid i form av bl.a. felles etterforskningsteam og hemmelig
etterforskning mv.
I proposisjonen foreslås lovendringer som departementet
mener er nødvendige for at Norge skal kunne ratifisere Tilknytningsavtalen
og Annen tilleggsprotokoll. Det foreslås i tillegg enkelte lovendringer
som ikke strengt tatt anses påkrevd for å kunne ratifisere avtalene,
men som Justisdepartementet mener er ønskelige for å gjøre lovverket
på området mer tilgjengelig og for at det skal gi et mer dekkende
uttrykk for rettstilstanden.
I proposisjonen bes det også om Stortingets
samtykke til å ratifisere nevnte avtaler. I denne innstillingen
blir bare lovforslagene behandlet. Det vises til egen innstilling
om vedtak om samtykke til avtalene.
I proposisjonen legger departementet frem forslag
til endringer i domstolloven, utleveringsloven, straffeprosessloven,
ekomloven og politiloven.
Departementet foreslår å endre domstolloven slik
at denne vil åpne for elektronisk oversendelse av anmodninger om
forkynning.
Departementet går imidlertid inn for at Norge
tar forbehold mot Annen tilleggsprotokoll artikkel 16 om postforkynning.
Departementet bemerker at vi i medhold av 2000-konvensjonen vil
ha mulighet for postforkynning til alle EU-statene.
Departementet går også inn for å endre straffeprosessloven
samt utleveringsloven slik at det tilrettelegges for at kravene
i 2000-konvensjonen artikkel 18 om kommunikasjonskontroll samt innhenting
av data om elektronisk kommunikasjon, kan imøtekommes. Det er i
dag teknisk mulig å gjennomføre direkte overføring av kommunikasjon
samt innhenting av data om elektronisk kommunikasjon til fremmed
stat. Metoden benyttes imidlertid ikke innenfor det rettslige samarbeidet.
Konvensjonsforpliktelsen og forslagene imøtekommer således den teknologiske
utviklingen på området. Ved å legge til rette for umiddelbar overføring
vil kontroll kunne skje mer effektivt idet den anmodede staten ikke
involveres i den praktiske og tekniske gjennomføringen. Forslaget
vil således også virke ressursbesparende.
Ifølge departementet vil endringene føre til
en forenkling og effektivisering av det internasjonale samarbeidet
i straffesaker, for eksempel ved at rettsanmodninger i større grad
sendes direkte og elektronisk. Det må antas at dette vil medføre
mindre bruk av ressurser. Samtidig kan det muligens forventes at
implementeringen av konvensjonsbestemmelsene kan føre til at det
oftere enn før vil bli anmodet om bistand fra norske myndigheter.
Totalt sett antas det at lovendringene ikke vil medføre vesentlige
økonomiske eller administrative konsekvenser.