Komiteen peker på behovet for et krafttak mot ufrivillig deltid. Deltid er for svært mange et gode, men den ufrivillige deltiden mange blir hensatt til skaper problemer ikke bare for den enkelte i form av manglende økonomisk frihet og selvstendighet, men for samfunnet i sin helhet. Statistikken viser at 62 000 arbeidstakere opplyser å være undersysselsatt. Av disse ønsker noen høyere stillingsbrøk, andre heltid. Komiteen henviser til SSB sin AKU–undersøkelse for 2011 som viser at 54,5 pst. av de som jobber i salgs- og serviceyrker, jobber deltid. Komiteen påpeker at utfordringene med å redusere uønsket deltid er særlig omfattende innenfor helse- og omsorgssektoren og innenfor varehandel. Arbeidet med å redusere den ufrivillig deltiden øker livskvaliteten for den enkelte, den reelle likestillingen i arbeidslivet og samfunnet som helhet, samt øker også tilgangen på arbeidskraft, og er derfor et av regjeringens prioriterte områder.

Komiteen imøteser gjennomgangen og høringsrundene på de omtalte tiltakene i meldingen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, peker spesielt på regjeringens varslede lovparagraf om rett til høyere stillingsprosent som følge av jevnlig bruk av mertid som et kraftfullt redskap mot langvarig ufrivillig deltid, og avventer utarbeidelsen av denne.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det er mange som ønsker å arbeide frivillig deltid av ulike årsaker. Disse medlemmer mener at det i dagens arbeidsliv må være rom for deltidsarbeid for de som har behov for eller måtte ønske det.

Disse medlemmer viser til regjeringens bevilgninger til prosjekt for å få ned ufrivillig deltid. Slik disse medlemmer ser det, vil ikke prosjekter som er satt i gang med bakgrunn i ekstrabevilgninger til ulike deltidsprosjekter i kommunene, løse bemanningsbehovet i helsesektoren i fremtiden. Prosjektet er ment å være for tre år, og deretter må kommunene selv ta kostnaden med å få ned ufrivillig deltidsarbeid, noe som kan føre til at det blir økonomisk vanskelig å fortsette dette arbeidet. Disse medlemmer mener derfor at dette ikke er løsningen for å få flere over i heltidsarbeid.

Disse medlemmer viser til regjeringens forslag om å lovfeste retten til heltid, og mener at dette er ivaretatt i arbeidsmiljøloven § 14-3 som gir fortrinnsrett til høyere stillingsbrøk. Disse medlemmer mener at å lovfeste retten til heltid vil være med å gjøre det vanskelig for små virksomheter som ikke har mulighet til å kunne gi høyere stillingsbrøk.

Disse medlemmer viser til Arbeidslivslovutvalget (NOU 2004:5), der utvalget har lagt vekt på at det særlig er kvinner som jobber deltid, og som utgjør en stor andel av de midlertidige ansatte. Arbeidslivslovutvalget fremhever arbeidstid som et område der det er særlig behov for reformer.

Disse medlemmer viser til en undersøkelse foretatt av Norstat på vegne av arbeidsgiverforeningen Spekter, som viser at nesten halvparten av de spurte kvinnene ønsket å jobbe mer, dersom de hadde hatt en arbeidstidsordning som var mer tilpasset deres livssituasjon. For kvinner under 40 år er det 59 pst. av de spurte som ønsker flere arbeidstimer i bytte mot mer fleksibilitet.

Disse medlemmer er imot regjeringens forslag om å lovfeste retten til heltid, da dette er ivaretatt i arbeidsmiljøloven § 14.3, slik disse medlemmer ser det.

Disse medlemmer viser til sitt forslag om å nedsette en arbeidstidskommisjon for å se på arbeidstidsordningene, noe disse medlemmer mener vil være med på å redusere blant annet ufrivillig deltid.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, fremhever viktigheten av at fortrinnsretten i arbeidsmiljøloven § 14.3 virker etter intensjonene slik at den er et reelt verktøy for arbeidstakere som ønsker utvidet stilling, og viser til innspill fra ulike arbeidstakerorganisasjoner som vektlegger at fortrinnsretten i dag ikke virker etter hensikten, at unntaksbestemmelsene på arbeidsgivers premisser er for vide og brukes i for stor grad. Flertallet avventer regjeringens gjennomgang av paragrafen, og imøteser endringer som vil styrke fortrinnsretten og gjøre den reell for de ansatte, samtidig som bedriftenes behov for unntak imøtekommes.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til meldingens side 21, der departementet understreker at, sitat:

«Det er stor gjennomstrøyming i gruppa av undersysselsette, og det er forholdsvis få som blir verande undersysselsette over lengre tid. Den forventa tidslengda som undersysselsett er om lag to kvartal.»

Disse medlemmer mener at undersysselsetting og ufrivillig deltid først og fremst er et problem for de som opplever deltiden som vedvarende problematisk. For det store flertallet er situasjonen forbigående og svært kortvarig. Disse medlemmer mener at tiltakene må rettes inn mot den ifølge meldingen lille gruppen som ufrivillig forblir i deltidsstillinger over tid, og understreker den avgjørende rollen kommunene som arbeidsgivere har i denne sammenheng.

Disse medlemmer vil dessuten peke på at en viktig årsak til deltid – både frivillig og ufrivillig – er dagens arbeidsmiljølov og de fremforhandlede avtaler om arbeidstid. Disse medlemmer peker på at den største gruppen deltidsarbeidende finnes i pleie- og omsorgssektoren der det kreves 24 timers bemanning hele uken. Disse medlemmer viser til at forsøk med alternative turnusordninger har vist at slike turnusordninger kan redusere deltidsproblematikken, redusere sykefraværet og øke trivselen blant ansatte og brukere. Disse medlemmer er av den grunn skuffet over at meldingen ikke signaliserer en liberalisering av regelverket som ville kunne gjort slike turnusordninger lettere tilgjengelig. Disse medlemmer vil respektere fremforhandlede resultater mellom partene, men imøteser initiativ fra både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden som kan forbedre situasjonen og redusere bruken av ufrivillig deltid.

Komiteens medlemmer fra Høyre er enig i viktigheten av at fortrinnsretten deltidsansatte har i arbeidsmiljøloven § 14-3 virker etter intensjonene. Men disse medlemmer vil understreke at unntaksbestemmelsene i loven har en legitim funksjon, og at det er av avgjørende betydning at arbeidstaker fortsatt ikke bør ha rett til økt stillingsprosent dersom det innebærer vesentlige ulemper for virksomheten.