Statens pensjonsfond består av Statens pensjonsfond
utland (SPU) og Statens pensjonsfond Norge (SPN). De to delene av
fondet forvaltes av henholdsvis Norges Bank og Folketrygdfondet innenfor
mandater fastsatt av Finansdepartementet.
I denne meldingen legger Finansdepartementet fram
resultater og vurderinger knyttet til forvaltningen av Statens pensjonsfond
i 2011. Samtidig legges det fram planer for videreutvikling av fondets
investeringsstrategi i tråd med det som ble varslet i Meld. St.
15 (2010–2011) Forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2010. Det gjøres
også rede for arbeidet med å utvikle rammeverket for forvaltningen.
Da regjeringen Bratteli i 1974 fremmet den første
omfattende meldingen til Stortinget om innpassing av petroleumsvirksomheten
i norsk økonomi, ble det satt som ambisjon at oljeinntektene i første
rekke skulle nyttes til å utvikle «et kvalitativt bedre samfunn»,
jf. St.meld. nr. 25 (1973–1974) Petroleumsvirksomhetens plass i
det norske samfunn. Det ble lagt vekt på å «unngå at resultatet
bare blir en rask og ukontrollert vekst i bruken av materielle ressurser uten
at samfunnet ellers blir endret».
En erkjente også tidlig at de store innbetalingene fra
petroleumsvirksomheten ikke er inntekter i vanlig forstand, men
i betydelig grad har motstykke i nedbygging av en ikke-fornybar
ressurs. For å sikre langsiktig balanse i økonomien var det derfor
viktig å begrense bruken av statens oljeinntekter. Dette tilsa at
det i perioder ville være nødvendig å investere deler av innbetalingene
fra petroleumsvirksomheten utenfor Norge.
Fram til midten av 1990-tallet ble en betydelig del
av innbetalingene fra petroleumsvirksomheten brukt løpende over
statsbudsjettene, men også til å betale ned på statsgjelden. Statens petroleumsfond
ble etablert ved lov i 1990, og den første avsetningen til fondet
ble foretatt i 1996. I 2006 ble fondets navn endret til Statens pensjonsfond
utland (SPU).
Utsikter til store inntekter fra petroleumssektoren
og en kraftig økning i fondskapitalen fra årtusenskiftet tilsa at
det ble laget retningslinjer for en langsiktig og planmessig bruk
av oljeinntekter over statsbudsjettet. I St.meld. nr. 29 (2000–2001)
Retningslinjer for den økonomiske politikken ble handlingsregelen
presentert.
Verdien av SPU er nå i samme størrelsesorden som
anslaget på nåverdien av forventede innbetalinger fra petroleumssektoren
i framtiden. Utvinning og salg av landets petroleumsressurser gir
store løpende innbetalinger til staten. Den delen av statens løpende
innbetalinger fra petroleumssektoren som ikke brukes over statsbudsjettet,
investeres i finansielle eiendeler i SPU. Over tid innebærer det
at statens formue blir mindre avhengig av utviklingen i olje- og gassprisene.
Erfaringene viser at vi har evnet å legge til
rette for en langsiktig og god forvaltning av landets petroleumsformue
slik at den kan komme både dagens og kommende generasjoner til gode.
En tredjedel av den samlede verdien av statens nettoinntekter fra
petro-leumsvirksomheten er gjenværende petroleumsressurser på vår kontinentalsokkel,
en tredjedel er plassert i utlandet gjennom investeringene i SPU
og den resterende tredjedelen er enten brukt løpende over statsbudsjettene
eller spart på annen måte. Kapitalen i fondet utgjorde ved årsskiftet
over 3 300 mrd. kroner. Regjeringen legger vekt på en trygg og langsiktig
forvaltning av våre felles sparepenger, slik at vi skal kunne virkeliggjøre visjonen
om et kvalitativt bedre samfunn med trygghet for den enkelte og
solidaritet mellom generasjonene.
Strategien for forvaltningen av fondet er innrettet
ut fra hvordan ulike investeringsvalg forventes å virke på lang
sikt. Avkastningen i fondet vil avhenge av en bærekraftig utvikling globalt,
både i økonomisk, miljømessig og samfunnsmessig forstand, og av
velfungerende, legitime og effektive finansmarkeder.
I 2011 var avkastningen på plasseringene
i SPU -2,5 prosent før fradrag for forvaltningskostnader og målt
i fondets valutakurv. Målt i norske kroner var avkastningen -1,4
prosent, men utviklingen i norske kroner påvirker ikke fondets internasjonale
kjøpekraft. Norges Banks forvaltningskostnader reduserte avkastningen
med 0,08 prosentenheter. Avkastningen av plasseringene i SPN var
-3,9 prosent før fradrag for forvaltningskostnader. Folketrygdfondets
forvaltningskostnader reduserte avkastningen med 0,08 prosentenheter.
Norges Bank oppnådde en avkastning som var 0,1
prosentenheter lavere enn referanseindeksen som forvaltningen av
SPU måles mot. Folketrygdfondet oppnådde en avkastning som var 1,3 prosentenheter
høyere enn referanseindeksen for SPN.
Resultatet i 2011 er preget av stor usikkerhet
i finansmarkedene om vekstutsiktene for verdensøkonomien. Statsgjeldskrisen
i Europa virket også negativt inn på hvor stor risiko investorene var
villige til å ta. Dette ga seg særlig utslag i nedgang i det europeiske
aksjemarkedet.
Siden 1998 har den årlige avkastningen av SPU variert
mellom -23,3 prosent og 25,6 prosent, og avkastningen av SPN har
variert mellom -25,2 prosent og 33,5 prosent. Også i den aktive
forvaltningen varierer de oppnådde resultatene fra år til år. Over
tid har både Norges Bank og Folketrygdfondet skapt merverdier i
forvaltningen.
Resultatene understreker at vi må være forberedt på
at verdien av Statens pensjonsfond varierer betydelig fra år til
år. Tall fra Norges Bank viser at vi må regne med at svingninger
i verdien av SPU fra ett år til det neste på 10 prosent (for tiden vel
300 mrd. kroner) vil være vanlige. Tilsvarende tall fra Folketrygdfondet
viser at årlige svingninger i verdien av SPN på nærmere 17 prosent
(for tiden om lag 22 mrd. kroner) vil være vanlige.
Statens pensjonsfond har høy evne til å tåle
slike svingninger. Investeringsstrategien sikter ikke mot at svingningene
i verdien av fondet skal bli minst mulige. En strategi med dette
som formål ville gitt vesentlig lavere forventet avkastning over
tid. Fondet står i liten grad overfor risikoen for at eieren må
ta ut store midler på kort varsel. Dette gir fondet sterkere evne
til å bære risiko enn mange andre investorer.
Siden 1997 har den årlige realavkastningen av investeringene
i SPU i gjennomsnitt vært 2,7 prosent. Dette er lavere enn departementets anslag
om en langsiktig realavkastning på 4 prosent, men er likevel godt
innenfor den usikkerhet en må regne med. Fondets realavkastning er
nærmere omtalt i kapittel 2, jf. boks 2.1 i meldingen.
Det er viktig at vi evner å holde fast ved en
langsiktig investeringsstrategi i perioder med uro i finansmarkedene.
Høy oppslutning om hvordan Statens pensjonsfond forvaltes gir gode
forutsetninger for en langsiktig forvaltning. Stortingets behandling
av den årlige meldingen om Statens pensjonsfond er en del av dette.
Åpenhet er en forutsetning for at det skal være bred
tillit til forvaltningen av Statens pensjonsfond. Den risikoen som
tas i forvaltningen, må legges fram på en god måte. Denne meldingen, sammen
med den løpende rapporteringen fra Norges Bank og Folketrygdfondet,
er ment å bidra til dette.
Departementets ambisjon er at Statens pensjonsfond
skal være verdens best forvaltede fond. Dette innebærer at vi må
identifisere ledende praksis internasjonalt i alle deler av forvaltningen
og strekke oss mot dette.
Målet med investeringene i Statens pensjonsfond
er å oppnå høyest mulig avkastning over tid, innenfor rammen av
moderat risiko. Investeringsstrategien bygger på at det å ta risiko
gir betalt i form av høyere forventet avkastning, en såkalt risikopremie,
over tid. Departementet legger vekt på å utnytte fondets evne til
å bære risiko ved å bygge på fondets særtrekk som en stor, langsiktig
investor.
Statsobligasjoner regnes normalt blant de tryggeste
investeringene i verden. Gjeldskrisen i enkelte europeiske land
har imidlertid vist at investorene mener at utvalget av statsobligasjoner
som kan fylle en slik rolle for tiden er mer begrenset enn før.
Det er krevende å avdekke alle former for risiko i forkant. God
spredning mellom enkeltland og regioner vil redusere fondets sårbarhet.
I Meld. St. 15 (2010–2011) konkluderte departementet
med at valutarisikoen synes å være mindre enn tidligere antatt,
og at det ikke lenger er grunnlag for en så vidt sterk konsentrasjon
av investeringene i Europa. Det ble i meldingen også sagt at en
geografisk fordeling i samsvar med markedsverdier er et naturlig
utgangspunkt for sammensetning av fondets aksjeportefølje, men at
hensyn som investerbarhet, konsentrasjonsrisiko og forventninger
til avkastning og risiko i ulike markeder ville være andre relevante
hensyn. Departementet skrev dessuten at et aktuelt spørsmål var
om andelen av fondet som investeres i framvoksende markeder, burde
øke mer enn det som følger av markedsutviklingen og en nedvekting
av Europa.
I tråd med det vi varslet i fjor, legges det
i denne meldingen fram følgende planer for endring av investeringsstrategien
i SPU:
ny referanseindeks
for SPUs obligasjonsinvesteringer med BNP-vekting av statsobligasjoner og
forenkling av indeksen ved at enkelte delmarkeder tas ut. Gjennomføringen
av disse endringene er påbegynt. Videre legges det opp til å utvide
referanseindeksen til å inkludere statsobligasjoner fra framvoksende
økonomier.
ny geografisk fordeling for SPUs aksjeinvesteringer
som i større grad enn før er basert på markedsvekter. Det legges
opp til å redusere andelen i Europa med om lag 10 prosentenheter. Andelen
framvoksende økonomier øker med om lag 2 prosentenheter.
det presenteres også planer for en endring
i systemet for rebalansering av fondets aksjeandel.
I avsnittene 2.2-2.4 i meldingen er det redegjort for
de planlagte endringene i referanseindeksen for SPUs obligasjonsinvesteringer
og i den geografiske fordelingen av referanseindeksen for aksjer.
Avsnitt 2.5 i meldingen gjør rede for reglene
for rebalansering av SPU. Verdien av aksje- og obligasjonsporteføljene
vil utvikle seg ulikt uten at Norges Bank kjøper eller selger verdipapirer.
Finansdepartementet har derfor fastsatt regler for Norges Banks
forvaltning som sørger for at andelen aksjer ikke avviker for mye
fra den valgte aksjeandelen på 60 prosent. Disse reglene er av betydning
for den samlede risikoen i fondet. Erfaringene med fondets rebalanseringsregler
er gode. De bidro blant annet til særlig store aksjeinvesteringer
gjennom perioder med fallende aksjekurser på begynnelsen av 2000-tallet
og under finanskrisen i 2008–2009. Samtidig er det naturlig å vurdere
om reglene kan forbedres. Den nye geografiske fordelingen av fondets
investeringer og endringene av obligasjonsindeksen tilsier også
at rebalanseringsreglene justeres.
Fondets investeringsstrategi er basert på vurderinger
av forventet avkastning og risiko på lang sikt. Endringer i strategien
må ses i et langsiktig perspektiv. Det er ikke ønskelig at vi gjør om
på strategien raskt eller for ofte. Strategien kan ikke utformes
på bakgrunn av dagsaktuelle temaer i finansmarkedene.
Departementet søker å legge til rette for en
bred debatt om viktige sider ved fondets investeringsstrategi. Vesentlige
endringer legges fram for Stortinget. En grundig beslutningsprosess
er en styrke for investeringsstrategien. Samtidig begrenser det
hvilke typer beslutninger om strategien departementet kan ta. For
eksempel vil det neppe være mulig å fatte raske beslutninger om å
øke eller redusere investeringene i aksjer avhengig av om de framstår
som «billige» eller «dyre».
Fondets størrelse legger uansett begrensninger på
muligheten til å gjøre store skift i fondets sammensetning.
Avkastningen av Statens pensjonsfond vil over tid
avhenge av en bærekraftig økonomisk utvikling. Fondet skal bidra
gjennom en ansvarlig investeringspraksis basert på god selskapsstyring
og respekt for miljømessige og samfunnsmessige sider ved investeringene.
Arbeidet med ansvarlig investeringspraksis, herunder fondets uttrekksmekanisme
og eierskapsutøvelse, er en integrert del av forvaltningen. Statens
pensjonsfond er imidlertid ikke egnet til å ivareta alle typer forpliktelser,
og fondet skal ikke være et instrument i utenrikspolitikken. Norske
myndigheter har andre virkemidler til rådighet som ofte vil være
mer målrettede enn det føringer på fondets investeringer kan være.
I det videre arbeidet med å utvikle investeringsstrategien
vil departementet legge særlig vekt på å utnytte fondets særtrekk
som en stor, langsiktig investor med forholdsvis lavt likviditetsbehov.
Det vil bedre forholdet mellom avkastning og risiko ytterligere.
Fondets styringsstruktur må avspeile investeringsstrategien.
På noen områder vil det være nødvendig å tilpasse styringssystemet
til nye investeringsformer. Et eksempel på dette er inkluderingen
av eiendomsinvesteringer i SPU. For slike investeringer gir det
ikke mening å skille mellom aktiv og passiv forvaltning, og beslutningene
om investeringsstrategien må i større grad delegeres til forvalteren.
Samtidig må viktige beslutninger om risiko i
forvaltningen forankres hos fondets eiere, representert ved departementet,
regjeringen og Stortinget. Denne avveiingen er søkt ivaretatt ved
at beslutninger som har vesentlig betydning for risikonivået i fondet,
legges fram for Stortinget før de gjennomføres, samtidig som reguleringen
av fondet i form av mandater fra departementet til henholdsvis Norges
Bank og Folketrygdfondet er prinsippbasert og rammepreget.
Omplasseringen av statens formue fra petroleumsressurser
i bakken til fordringer på utlandet gjennom investeringene i SPU
bidrar til bedre spredning av statens formue. Når olje og gass selges
og staten investerer i aksjer og obligasjoner gjennom SPU, reduseres
svingningene i den samlede formuen som består av petroleum og fondet.
Investeringsstrategien for Statens pensjonsfond er
basert på vurderinger av forventet avkastning og risiko på lang
sikt. En sentral forutsetning for strategien er at det forventes
høyere gjennomsnittlig avkastning over tid av aksjeinvesteringer enn
av investeringer i obligasjoner. Størrelsen på denne meravkastningen,
eller aksjerisikopremien, er imidlertid usikker og vil variere fra
tiår til tiår.
Utviklingen i perioden siden 1996 har vært spe-siell.
Økningen i oljeprisene har vært sterk. Avkastningen av obligasjonsinvesteringene
har vært historisk høy, mens avkastningen av aksjeinvesteringene
har vært lav. Samlet sett har utviklingen vært gunstig. Verdien
av SPU er blitt vesentlig høyere enn det vi så for oss i 2001, da handlingsregelen
ble etablert. I revidert nasjonalbudsjett for 2001 ble det anslått
at SPU skulle nå en størrelse på om lag 2 100 mrd. kroner i 2010,
mens den faktiske verdien ble nær 3 100 mrd. kroner. Det gjenspeiler
at oljeprisen har steget markert fra 2001.
Erfaringene med forvaltningen av petroleumsformuen
er så langt gode. Forvaltningen av Statens pensjonsfond er en del
av dette. Ved å bygge videre på en langsiktig og god forvaltning
av fondet kan vi sørge for at landets petroleumsinntekter kan komme
alle generasjoner til gode.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Gunvor Eldegard, Irene Johansen, Gerd Janne Kristoffersen, Thor Lillehovde,
lederen Torgeir Micaelsen, Torfinn Opheim og Dag Ole Teigen, fra Fremskrittspartiet,
Ida Marie Holen, Ketil Solvik-Olsen, Kenneth Svendsen og Christian
Tybring-Gjedde, fra Høyre, Gunnar Gundersen, Arve Kambe og Jan Tore
Sanner, fra Sosialistisk Venstreparti, Geir-Ketil Hansen, fra Senterpartiet,
Per Olaf Lundteigen, fra Kristelig Folkeparti, Hans Olav Syversen,
og fra Venstre, Borghild Tenden, tar omtalen til orientering,
og viser til de respektive merknader nedenfor. Komiteen viser
videre til at det 17. mars 2012 ble avholdt åpen høring som ledd
i behandlingen av saken. Særskilt inviterte høringsinstanser var
Finansdepartementet ved finansminister Sigbjørn Johnsen, Norges
Bank ved sentralbanksjef Øystein Olsen, Norges Bank Investment Management
(NBIM) ved direktør Yngve Slyngstad, Folketrygdfondet ved styreleder
Erik Keiserud og direktør Olaug Svarva, samt Norges Banks representantskap ved
leder Reidar Sandal. Komiteen viser til at der det
er referert til figurer og tabeller i sammendragene, refereres det
til figurer og tabeller i meldingen. Komiteen viser
videre til brev av 10. mai 2012 fra finansminister Sigbjørn Johnsen
om enkelte feil i meldingen. Brevet er vedlagt innstillingen.
Komiteen viser til meldingen
som er lagt fram om forvaltningen av Statens pensjonsfond (Statens
pensjonsfond utland (SPU) og Statens pensjonsfond Norge (SPN)) som
inneholder resultater og vurderinger av forvaltningen i 2011 og
planer for videreutvikling av fondets investeringsstrategi framover.
Dagens politikk for SPU bygger på erfaringene fra
de første inntektene kom fra olje- og gassvirksomheten på 70-tallet
og fram til i dag, en politikk som har fungert godt. I korte trekk forteller
denne historien om framsynte politikere og tjenestemenn som la grunnlaget
for at fellesskapet har kunnet ta del i inntektene fra olje- og
gassutvinningen fra den første oljen ble funnet i 1969. Samtidig
har det vært utvist forsiktighet i bruken av olje- og gassinntektene
for å «unngå at resultatet bare blir en rask og ukontrollert vekst
i bruken av materielle ressurser uten at samfunnet ellers ble endret»,
som det står i innledningen til meldingen. Denne politikken er videreført
av flertallet på Stortinget i alle år, for å sikre at både dagens
og kommende generasjoner skal kunne ta del i bruken av disse inntektene.
Statens petroleumsfond ble ikke etablert før
i 1990, og første pengeoverføring ble gjort i 1996. Bakgrunnen for
å etablere et slikt fond var en bred politisk enighet om at oljeinntektene
ikke bare skulle brukes kortsiktig i hvert års budsjett. Man ville
ta langsiktige hensyn og sikre statlige finanser på lang sikt, slik
at kommende generasjoner skulle få en rimelig andel av landets oljerikdom.
Samtidig var det viktig å begrense bruken av statens oljeinntekter
av hensyn til konkurranseutsatt industri.
I 2001 ble det vedtatt retningslinjer for en
langsiktig og planmessig bruk av oljeinntekter over statsbudsjettet,
Handlingsregelen, gjennom behandlingen av St.meld. nr. 29 (2000–2001)
Retningslinjer for den økonomiske politikken.
I meldingens kapittel 2.2 Det langsiktige handlingsrommet
i budsjettpolitikken, står det hva daværende regjering la vekt på
ved etableringen av handlingsregelen:
«Regjeringen har lagt vekt på at en retningslinje for
bruken av oljeinntektene som ivaretar hensynene stilt opp ovenfor,
samtidig må være forholdsvis enkel og bør kunne fungere som en rettesnor
i det løpende budsjettarbeidet. Et nærliggende alternativ vil være
å legge opp til en bruk tilsvarende om lag den forventede realavkastningen
av Petroleumsfondet. En politikk basert på å bruke forventet realavkastning
av Petroleumsfondet sikrer at realverdien av fondet ikke reduseres.
Når alle inntektene fra petroleumsvirksomheten avsettes i Petroleumsfondet og
en bare bruker avkastningen, vil fondet fortsette å vokse i årene
som kommer. Samtidig baseres bruken på realiserte inntektsstrømmer fra
oljevirksomheten, og ikke usik-re framtidige inntekter.
Etter
en samlet vurdering vil Regjeringen legge til grunn følgende som
retningslinje for budsjettpolitikken:
- Det må legges
stor vekt på å jevne ut svingninger i økonomien for å sikre god
kapasitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet.
- Petroleumsinntektene
fases gradvis inn i økonomien. Det legges til grunn en innfasing
om lag i takt med forventet realavkastning av Petroleumsfondet.»
Komiteen viser til at sitatet
over viser hva det ble lagt vekt på da man fastsatte handlingsregelen
for innfasing av inntekter fra olje og gass i økonomien.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre, viser til at dersom vi ser på de ti årene
som er gått siden handlingsregelen ble vedtatt, mener flertallet at disse
hensynene er godt ivaretatt i den politikken som har vært ført.
Det har gitt oss et investeringsfond på over 3 300 mrd. ved årsskiftet,
og gode inntekter til statskassen til bygging av velferdssamfunnet
vi kjenner i dag, til sparing til framtidige generasjoner, og det
har gitt oss muligheter til å sette inn målrettede tiltak mot den internasjonale
finanskrisens virkninger i Norge.
Komiteen påpeker at
Statens pensjonsfond utland skal forvaltes slik at formuen skaper
en langsiktig god avkastning som framtidige generasjoner kan dra
nytte av. Dette er avhengig av at man oppnår en bærekraftig utvikling
i økonomisk, økologisk og sosial forstand samt av velfungerende,
legitime og effektive markeder.
Komiteen viser til at utvinningstempo,
råvarepriser og den fortløpende bruken av statens inntekter fra
olje- og gassektoren bestemmer tilførselen til fondet. Veksten i
fondet avhenger av både årlig tilførsel og oppnådd avkastning i
de finansielle markedene. Både prisutviklingen på olje og gass,
som norske myndigheter i begrenset grad påvirker direkte, samt økt
utvinningstempo, som er resultat av bevisste politiske valg over tid,
påvirker statens årlige inntekter fra olje- og gassektoren på den
norske sokkelen. Det skal bygges videre på gjeldende retningslinjer
for å styrke fondet som en ansvarlig investor. Det siktes mot beste
internasjonale praksis i alle deler av forvaltningen. Regjeringens
opplegg for å styrke kontroll- og tilsynsapparat følges opp, og fondet
skal være i front for å utvikle beste praksis på området for ansvarlige
investeringer.
Komiteen viser til at i 2004
ble de etiske retningslinjene for SPU innført og Etikkrådet etablert.
Bruk av eierrettigheter ved eierskapsutøvelse ble et virkemiddel
i tillegg til utelukkelse. I 2009 ble de etiske retningslinjene evaluert,
noe som resulterte i innføringen av en mer helhetlig strategi for
ansvarlig investeringspraksis i 2010.
Komiteen vil peke på at navneskiftet
i 2006 til Statens pensjonsfond utland var del av en bredere pensjonsreform,
og framhevet fondets rolle for å understøtte statlig sparing og
finansiering av den sterke veksten i folketrygdens pensjonsutgifter
i årene som kommer, og langsiktige hensyn i bruken av inntektene.
Fondet er imidlertid ikke øremerket pensjoner eller andre formål.
Målet for forvaltningen av Statens pensjonsfond utland er å oppnå
høyest mulig finansiell avkastning innenfor moderat risiko. Fondet er
i sin helhet investert utenlands i aksjer og obligasjoner og eiendom,
noe som sikrer risikospredning og god finansiell avkastning og bidrar til
å skjerme vår fastlandsøkonomi. SPU har i dag aksjer i over 8 000
selskaper verden over, og kapitalen i fondet var ved årsskiftet
over 3 300 mrd. kroner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at disse
medlemmer flere ganger de siste årene har tatt til orde
for at det bør foretas en vurdering av om den valgte organiseringen
av Statens pensjonsfond utland er optimal sett i forhold til fremtidige
utfordringer og til de mål som er satt for forvaltningen, og ønsker
en utredning av alternative måter å organisere fondet på. En slik
vurdering bør også omfatte spørsmålet om det i fortsettelsen skal
være ett eller flere fond. Disse medlemmer mener fortsatt
at dette er en aktuell problemstilling og fremmer derfor følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med neste
evaluering av Statens pensjonsfond utland (SPU) foreta en utredning
av alternative måter å organisere fondet på, herunder spørsmålet
om etablering av egen pengepolitisk komité i Norges Bank, slik at
hovedstyret i større grad kan konsentrere kompetansen om kapitalforvaltning, eller
en modell hvor forvaltningen av SPU skilles fra Norges Bank, samt
om det i fortsettelsen skal være ett eller flere fond.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Statens pensjonsfond har det formålet å spare til kommende
generasjoner slik at de også skal kunne nyte godt av petroleumsformuen,
dette for å bygge nasjonen videre for landets befolkning, slik at
landets nåværende og fremtidige næringsliv har gode forutsetninger for
å være internasjonalt konkurransedyktig og kunne hevde seg i den
globale handelen.
Disse medlemmer viser til at
forvaltningen av Statens pensjonsfond utland i stor grad settes bort
til utenlandske forvaltningsselskap. Disse medlemmer mener
dette ikke nødvendigvis er den beste måten å forvalte fellesskapets
verdier på. Disse medlemmer ønsker at en større andel
av SPU bør forvaltes fra Norge. Dette skyldes at kapital i dag er
et av Norges komparative fortrinn, og at vi bør kunne utnytte vår
nye ressurs til å bygge opp et ledende kapitalforvaltermiljø dersom
SPU i fremtiden skal forvaltes på denne måten. Fondet skal ha langsiktighet
og satse på kompetansebygging. I tillegg til å øke de finansielle
verdiene bør kompetansebygging i forvaltningen også komme eierne
til gode.
Disse medlemmer understreker
at investeringer i realkapital i form av nasjonal infrastruktur
i svært mange tilfeller vil gi en langt høyere avkastning på sikt
enn passivt eierskap i utenlandske bedrifter. Investeringer i eksempelvis samferdselsprosjekter
vil kunne danne grunnlag for økt økonomisk vekst, og samtidig sikre
oss et bedre grunnlag for alternative næringsveier den dagen olje-
og gassforekomstene er ferdig utnyttet. Disse medlemmer viser
til at Fremskrittspartiet tidligere har foreslått at det bør opprettes
et infrastrukturfond, der avkastningen fra dette fondet øremerkes
investeringer i vei-, jernbane- og kollektivtiltak. Disse
medlemmer mener at dette bør vurderes og ses nærmere på,
slik at det kommer både nåværende og kommende generasjoner til gode.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at fremvoksende
markeder ble inkludert i Statens pensjonsfonds referanseindeks for
aksjer første gang i år 2000, og at man de siste år har investert
mye mer i fremvoksende markeder. Investeringer i disse markeder bidrar
til å spre risikoen mellom ulike land. Disse medlemmer minner
likevel om at man i flere år har vurdert å opprette eget fond eller
investeringsprogram for investeringer i fremvoksende og mindre utviklede
markeder, noe som er i tråd med anbefalingene til Utviklingsutvalget og
Norfund. Disse medlemmer ønsker fortgang i denne
prosessen, og ønsker at det opprettes et investeringsprogram for
investeringer i fremvoksende markeder i fattige land.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å opprette et investeringsprogram innen Statens pensjonsfond utland
(SPU), med samme krav til forvaltningen som andre investeringer
i SPU, med formål å investere i bærekraftige bedrifter og prosjekter
i fattige land og fremvoksende markeder, med en målsetting om samlet
investeringsramme opp til 10 mrd. kroner.»
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til St.meld. nr. 29
(2000–2001) Retningslinjer for den økonomiske politikken. I meldingens
kapittel 2.2 Det langsiktige handlingsrommet i budsjettpolitikken
er det nedfelt hva regjeringen la vekt på ved etableringen av handlingsregelen:
«Det er ikke likegyldig hvordan bruken av oljeinntekter
skjer. Produksjonen i Fastlands-Norge utgjør om lag 4/5 av den samlede
produksjonen i norsk økonomi. Det skal derfor ikke stort inntektstap
til i resten av økonomien før den økte
handlefriheten som petroleumsinntektene gir, er brukt opp. På lang
sikt er det således vekstevnen i fastlandsøkonomien som bestemmer velferdsutviklingen
i Norge. I en slik sammenheng er det størrelsen på og utnyttelsen
av arbeidsstyrken og andre ressurser som betyr mest for den økonomiske
veksten, og dermed for omfanget av de offentlige velferdsordningene. Regjeringen
legger derfor vesentlig vekt på at handlingsrommet som økt bruk
av oljeinntekter gir, skal brukes på en måte som også vil styrke vekstevnen
til norsk økonomi. Lavere skatter og avgifter kan gi næringslivet
bedre arbeidsvilkår, slik at konkurranseevnen styrkes. Tilsvarende vil
tiltak for en bedret infrastruktur, samt tiltak for å bringe fram
ny kunnskap gjennom forskning og utvikling, bidra til å styrke vekstevnen. Styrket
vekstevne og høyere arbeidstilbud vil i seg selv trygge grunnlaget
for de offentlige velferdsordningene.»
Disse medlemmer viser til at
Sentrum/Høyre-regjeringen fra 2001–2005 fulgte opp denne intensjonen.
Regjeringen Stoltenberg II har imidlertid forlatt målet om at oljepengene skal
brukes til å styrke vekstevnen i norsk økonomi gjennom investeringer
i infrastruktur, kunnskap og vekstfremmende skattelettelser.
Disse medlemmer viser til at
fondets utvikling tilsier at det i årene som kommer vil være en
sterk økning i bruken av oljepenger som følge av 4 prosent-målet
i handlingsregelen. Når bruken av oljepenger øker, øker også behovet
for å bruke pengene slik at det øker veksten i norsk økonomi og
ikke undergraver konkurranseevnen til norsk eksportrettet næringsliv.
Sentralbanksjef Øystein Olsen la i sin årstale
i februar 2011 stor vekt på gjennomføringen av handlingsregelen.
Sentralbanksjefen pekte på at handlingsrommet er brukt «til å gjennomføre standardøkninger
og øke utgiftene på en rekke områder. Prioritering av tiltak som
styrker produktiviteten og vekst-evnen på lengre sikt, herunder
justeringer i skattesystemet, synes derimot å ha kommet noe i bakgrunnen.»
Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn at økt bruk av oljepenger skal kanaliseres til forskning
og utdannelse, infrastruktur og vekstfremmende skattelettelser.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til behovet for å redusere klimautslippene
og mener det bør etableres et investeringsfond med formål om å investere
i bedrifter og prosjekter innenfor energi- og miljøsektoren, med
spesiell vekt på nyskapende og miljøvennlig energiteknologi.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å opprette et investeringsfond med formål å investere i bedrifter
og prosjekter innenfor energi- og miljøsektoren, med spesiell vekt
på nyskapende og miljøvennlig energiteknologi. Fondet må gjennom
sin virksomhet underbygge Norges posisjon som energinasjon.»
Statens pensjonsfond skal understøtte statlig sparing
for finansiering av folketrygdens pensjonsutgifter og underbygge
langsiktige hensyn ved anvendelsen av statens petroleumsinntekter. En
langsiktig og trygg forvaltning av fondet bidrar til å sikre at
petroleumsformuen kan komme både dagens og kommende generasjoner
til gode.
Statens pensjonsfond er et instrument for generell
sparing. Fondet har ikke klart definerte forpliktelser i framtiden.
Siktemålet med investeringene er å oppnå en høyest mulig kjøpekraft
av kapitalen i fondet innenfor et moderat nivå på risiko. En ansvarlig
investeringspraksis støtter opp under dette.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Komiteen viser til at det er
bred enighet om den overordnede langsiktige strategien og målsettingen
for fondet. Erfaringene fra finanskrisen viser at det er viktig
å holde fast ved fondets langsiktige investeringsstrategi, særlig
i turbulente tider.
Komiteen påpeker at Statens pensjonsfond
utland skal forvaltes slik at formuen skaper en langsiktig god avkastning
som framtidige generasjoner kan få nytte av. Dette er avhengig av
at man oppnår en bærekraftig utvikling i økonomisk, økologisk og
samfunnsmessig forstand samt av velfungerende, legitime og effektive markeder.
Komiteen understreker fondets
rolle som en ansvarlig investor og viser til at det siktes mot beste
internasjonale praksis i alle deler av forvaltningen.
Komiteen viser til at SPU ligger
an til å vokse betydelig i årene som kommer. Samtidig vil de løpende
tilførslene til fondet etter hvert avta. Etter 2020 ligger det an
til at de årlige uttakene fra fondet for å dekke det oljekorrigerte
underskuddet på statsbudsjettet vil bli større enn tilførselen av
nye midler til fondet. Fondet vil imidlertid fortsette å vokse fordi
avkastningen på kapitalen ligger an til å være høyere enn netto
uttak fra fondet. Fram mot 2020 legger departementet til grunn at
fondet kan bli om lag dobbelt så stort som i dag. Fondets vekst
og størrelse gir et godt utgangspunkt for den videre utviklingen
av fondet og investeringsstrategien. Samtidig gjør fondets størrelse
at det er vanskelig å gjøre betydelige endringer i investeringene
på kort sikt. Komiteen vil understreke at en robust
investeringsstrategi som står seg over tid derfor er viktig.
Investeringsstrategien for fondet er utviklet
over flere år, der man har lagt vekt på å utnytte fondets særtrekk
og evne til å bære risiko. Det er en nær sammenheng mellom målet
om god avkastning og fondets rolle som ansvarlig investor. Miljømessige
og samfunnsmessige hensyn er derfor langt på vei en integrert del
av investeringsstrategien, sammen med hensynet til god styring av
selskapene fondet investerer i.
Utgangspunktet for arbeidet med strategien vil fortsatt
være å søke høyest mulig internasjonal kjøpekraft innenfor moderat
risiko. Pensjonsfondet forvaltes på vegne av den norske befolkningen.
Det er en grunnleggende forpliktelse å skape langsiktig god avkastning
som framtidige generasjoner kan dra nytte av. Komiteen er enig
i dette. Komiteen viser til at mange er opptatt av
at fondets investeringer også skal bidra til bedre miljø, til utvikling
i de framvoksende økonomiene, og til utvikling av næringsliv og
framtidas arbeidsplasser. Komiteen vil i denne sammenheng
vise til at dagens investeringsstrategi, med eierskap i mange ulike
næringer internasjonalt, en aktiv eierskapsutøvelse, retningslinjene
for ansvarlig investeringspraksis og miljøprogrammet er en del av
investeringsstrategien for fondet og således også bidrar til dette. Komiteen er
opptatt av å synliggjøre at målsettingen for dagens investeringsstrategi om
høyest mulig avkastning over tid innenfor moderat risiko er avhengig
av en bærekraftig utvikling i de markeder det investeres i. Samtidig bidrar
en gjennom forvaltningen av fondet og oppbygging av nye investeringsområder
som f.eks. eiendom til utvikling av arbeidsplasser og kompetanse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke viktigheten
av at Norges Bank og NBIM praktiserer stor grad av åpenhet om fondets
strategier, resultater og forvaltning. Det er avgjørende å sikre
god forankring for å oppnå tilslutning til måten vår felles formue
spares og forvaltes på.
Disse medlemmer er tilfreds med
at både Norges Bank og NBIM gradvis har blitt mer åpne om selve
forvaltningen og resultater. Det er imidlertid avgjørende å ha et
kontinuerlig fokus på hvordan man kan sikre åpenhet og en god dialog
med storting og offentlighet.
Forvaltningen av obligasjonsporteføljen i Statens
pensjonsfond utland (SPU) har tatt utgangspunkt i en strategisk
referanseindeks som inneholder rundt 11 500 obligasjoner. Referanseindeksen
har vært sammensatt av statsobligasjoner med og uten inflasjonssikring, statsrelaterte
obligasjoner, selskaps-obligasjoner og pantesikrede obligasjoner
i til sammen 11 valutaer. Valutavektene har ligget fast med 60 prosent
europeiske valutaer, 35 prosent nordamerikanske valutaer og 5 prosent
valutaer fra Asia/Oseania.
Innenfor hver av de tre geografiske regionene har
ulike deler av obligasjonsmarkedet, og enkeltobligasjoner, hatt
en andel i indeksen tilsvarende deres andel av verdien av den samlede obligasjonsindeksen.
Denne metoden kalles markedsvekting og innebærer at indeksen har hatt
en like høy eierandel i alle obligasjonslån innenfor samme geografiske
region.
Departementet skrev allerede i Meld. St. 10 (2009–2010)
Forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2009 at det var flere svakheter
ved referanseindeksen for obligasjoner. I Meld. St. 15 (2010–2011)
Forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2010 viste departementet
til at en blant annet i lys av erfaringene fra finanskrisen hadde analysert
avkastnings- og risikoegenskapene til ulike deler av obligasjonsmarkedet
for å vurdere forvaltningen av disse investeringene på nytt. Gjennomgangen
var blant annet basert på en rapport fra professor Stephen Schaefer
og konsulent Jörg Behrens som ble offentliggjort sammen med meldingen.
Analysene viste at svingningene i avkastningen
i bredt sammensatte obligasjonsindekser kan forklares av utviklingen
i noen få systematiske risikofaktorer. Muligheten for å spre risikoen
i en portefølje av obligasjoner er derfor mer begrenset enn i en
aksjeportefølje.
Departementet beskrev videre i Meld. St. 15 (2010–2011)
et forslag fra Norges Bank om å for-enkle referanseindeksen ved
å ta ut delmarkedene statsrelaterte obligasjoner og obligasjoner
med sikkerhet i pant (pantesikrede obligasjoner). Norges Bank anbefalte
en referanseindeks bestående av 70 prosent statsobligasjoner og
30 prosent selskapsobligasjoner. Departementet skrev at forslaget
om å forenkle referanseindeksen kunne gjennomføres uten vesentlige
endringer i forventet avkastning og risiko og at en ville vurdere
å gjennomføre slike endringer i løpet av 2011.
Fjorårets melding inneholdt også en ny vurdering
av SPUs fordeling på geografiske regioner. SPU har til nå hatt over
halvparten av kapitalen investert i europeiske aksjer, obligasjoner
og eiendom. Den høye andelen i Europa har vært begrunnet med at
den demper fondets valutarisiko. Ettersom Norge importerer mest
fra Europa, har det vært naturlig å tenke at vi beskytter kjøpekraften
til fondet mot valutarisiko ved å investere mye i europeiske markeder.
I meldingen konkluderte departementet med at valutarisikoen på lang
sikt synes å være mindre enn tidligere antatt. Vurderingen var at
andelen investert i Europa derfor burde reduseres over tid, til
fordel for større andeler i resten av verden.
Departementet skrev at en ville arbeide videre med
fastsettelse av ny geografisk fordeling og at det samtidig kunne
være aktuelt å begynne gjennomføring av endringer i 2011.
I denne meldingen presenteres resultatet av
departementets arbeid med ny referanseindeks for obligasjonsporteføljen
og konsekvenser av omleggingen for fordelingen på regioner. Departementet
har lagt vekt på å tydeliggjøre formålet med de ulike delene av
obligasjonsinvesteringene. Som et resultat er enkelte delmarkeder
tatt ut av referanseindeksen. Den nye referanseindeksen for fondets
obligasjonsinvesteringer er i stor grad i tråd med Norges Banks
forslag til forenklinger, men går på enkelte punkter ikke like langt
i å ta delmarkeder ut av indeksen. Endringene er omtalt i avsnitt
2.2.2. I avsnitt 2.2.3 er det redegjort for arbeidet med å vurdere
prinsipper for vektingen av obligasjoner utstedt av ulike land og
selskaper. Utgangspunktet for denne vurderingen har vært at vekting
basert på brutto nasjonalprodukt, såkalt BNP-vekting, framstår som
et naturlig alternativ til dagens markedsvekting av statsobligasjoner.
For obligasjoner utstedt av selskaper har departementet lagt til
grunn at markedsvekter fortsatt er det beste utgangspunktet. Endringene
i vektingsprinsipp gir en annen valutafordeling av referanseindeksen
for obligasjoner og medfører blant annet at andelen europeiske obligasjoner
vil bli redusert over tid.
Endringene i referanseindeksen for obligasjoner er
påbegynt. Departementet har endret referanseindeksen for obligasjoner
i SPU i tråd med omtalen i avsnitt 2.2.2, slik at indeksen nå har
en statsdel på 70 prosent og en selskapsdel på 30 prosent. Departementet
har videre startet en gradvis endring av referanseindeksen til den valutasammensetningen
som følger av tilpasninger til BNP-vekter for statsdelen av indeksen og
markedsvekter for selskapsdelen. Jf. omtale i avsnitt 2.2.3. I avsnitt
2.2.4 legges det opp til å inkludere framvoksende markeder i referanseindeksen
for obligasjoner. Arbeidet med en slik utvidelse av referanseindeksen
er ikke påbegynt. I tråd med hva som har vært praksis ved tidligere
endringer i referanseindeksen, vil departementet orientere nærmere
om gjennomføringen etter at endringene er gjennomført.
I avsnitt 2.2.5 i meldingen sammenliknes tidligere
og ny referanseindeks. Behov for endringer i mandatet til Norges
Bank og forholdet mellom strategisk referanseindeks og bankens operative referanseportefølje
omtales nærmere i meldingens avsnitt 2.2.6.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Komiteen viser til at referanseindeksen
for obligasjonsporteføljen er endret slik at den på en bedre måte
gjenspeiler rollen til obligasjoner i Statens pensjonsfond utland.
Den nye obligasjonsindeksen rendyrker rollene og gir en enklere referanseindeks.
Indeksen har en andel selskapsobligasjoner på 30 prosent, mens andelen
statsobligasjoner utgjør 70 prosent. Videre endres vektingen av
statsobligasjoner til å ta utgangspunkt i størrelsen på landenes
økonomi målt ved BNP i stedet for å følge markedsvekter.
Komiteen merker seg at markedsvekting
av statsobligasjoner innebærer økt eksponering mot land med voksende
statsgjeld. Komiteen er enig i at BNP som utgangspunkt
for vekting er mer hensiktsmessig, til tross for at heller ikke dette
gir et presist mål på evne og vilje til å betjene statsgjeld. Komiteen er
derfor tilfreds med at Norges Bank vil bli pålagt å ta hensyn til forskjeller
i statsfinansiell styrke i sammensetningen av statsobligasjoner
i forvaltningen av fondet. Endringen av vektingsprinsipp vil også medføre
at andelen europeiske statsobligasjoner blir redusert over tid,
mens det legges opp til å inkludere framvoksende markeder i referanseindeksen. Komiteen mener
dette er fornuftig både med tanke på at valutarisikoen er lavere
enn tidligere antatt, og fordi det er hensiktsmessig å få en bedre
geografisk spredning av obligasjonsinvesteringenes fordeling på
valutaer som også omfatter framvoksende markeder. Ved at statsobligasjoner
utstedt i framvoksende markeder i lokal valuta tas inn i indeksen,
øker antall valutaer til 21 fra 11. Med dette inkluderes alle valutaene
som til enhver tid inngår i BCGA-indeksen, med unntak av kroner.
De nye valutaene vil utgjøre om lag 10 prosent av statsdelen av
obligasjonsindeksen, og risikoen vurderes som moderat. Isolert sett
øker inkluderingen av framvoksende markeder kredittrisikoen i porteføljen,
men indeksen vil fortsatt bestå av obligasjoner med høy kredittvurdering,
såkalt «investment grade». Komiteen slutter seg til de
planlagte endringene i referanseindeksen for obligasjoner i SPU.
Dagens strategiske referanseindeks for aksjer
i Statens pensjonsfond utland (SPU) er fordelt på tre regioner med
følgende faste vekter: 50 prosent Europa, 35 prosent Amerika og
Afrika og 15 prosent Asia og Oseania. Som for referanseindeksen
for obligasjoner har den høye andelen av investeringene i Europa
vært begrunnet i hensynet til fondets valutarisiko. Ettersom vi
importerer mest fra Europa, har det vært naturlig å tenke at vi
beskytter kjøpekraften til fondet mot valutarisiko ved å investere
mest i europeiske markeder.
I Meld. St. 15 (2010–2011) Forvaltningen av Statens
pensjonsfond i 2010 gjorde departementet en ny vurdering av fondets
valutarisiko. Departementet konkluderte med at valutarisikoen synes
å være mind-re enn tidligere antatt og at det ikke lenger var grunnlag
for en så vidt sterk konsentrasjon av investeringene i Europa. I
meldingen skrev departementet at en geografisk fordeling i samsvar
med markedsverdier var et naturlig utgangspunkt for sammensetning
av fondets aksjeportefølje, men at hensyn til investerbarhet, konsentrasjonsrisiko
og forventninger til avkastning og risiko i ulike markeder også
måtte tas med i vurderingen. Departementet skrev dessuten at et
aktuelt spørsmål var om andelen av fondet som investeres i framvoksende markeder,
burde øke mer enn det som følger av markedsutviklingen og en nedvekting
av Europa.
I dette avsnittet legges det fram planer for
endring i den geografiske fordelingen av den strategiske referanseindeksen
for aksjer i SPU.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Komiteen merker seg videre planene
for endring i den geografiske fordelingen av den strategiske referanseindeksen
for aksjer i SPU. Lavere valutarisiko enn tidligere antatt taler
mot en så sterk konsentrasjon av investeringene i Europa, samtidig
som utviklingen i framvoksende aksjemarkeder taler til fordel for
at en større andel investeres her. Finansdepartementet skrev i fjorårets
melding at verdens produksjonskapasitet og verdipapirmarkeder i
større og økende grad befinner seg i andre deler av verden. På denne
bakgrunn bør derfor andelen av fondet som er investert i Europa
reduseres over tid, til fordel for større andeler i resten av verden. Komiteens
flertall støttet dette, men understreket samtidig betydningen av
det europeiske markedet for investeringene i SPU, og at det europeiske
markedet fortsatt vil være svært viktig.
Komiteen viser til at investeringer
i framvoksende markeder gjerne er forbundet med økt risiko, men
at de også kan bidra til at fondet i mindre grad samvarierer med
utviklingen i norsk økonomi. Fondets langsiktige investeringshorisont,
med begrenset behov for likviditet, demper den økte risikoen av
mer volatile markeder med lavere omsettelighet.
Investeringsstrategien for Statens pensjonsfond utland
(SPU) uttrykkes gjennom fondets strategiske referanseindeks. Referanseindeksen
er en detaljert beskrivelse av hvordan fondets kapital skal være
investert, dersom Norges Bank ikke skal trekke på rammen for avvik
fra indeks. Indeksen er fordelt på aksjer (60 prosent), obligasjoner
(35 prosent) og eiendom (5 prosent). Den har også vært fordelt på
tre geografiske regioner: Europa, Amerika/Afrika og Asia/Oseania.
Innenfor hver region har investeringene i hovedsak vært fordelt
på land etter markedenes relative størrelse. Fondets geografiske
fordeling bestemmer implisitt valutasammensetningen i fondet.
Regionvektene har til nå vært henholdsvis 50 prosent,
35 prosent og 15 prosent for aksjer og 60 prosent, 35 prosent og
5 prosent for obligasjoner, jf. figur 2.20. Det vil si at mer enn
halvparten av kapitalen i fondet har vært plassert i Europa. Regionvektene
er et resultat av avveiing av flere hensyn. Et viktig formål med
den høye andelen i Europa har vært å redusere fondets valutarisiko,
jf. omtalen i avsnitt 2.3.
I fjorårets melding, Meld. St. 15 (2010–2011) Forvaltningen
av Statens pensjonsfond i 2010, konkluderte departementet med at
valutarisikoen på lang sikt synes å være mindre enn tidligere antatt.
Vurderingen var at andelen investert i Europa over tid bør reduseres.
For aksjer og selskapsobligasjoner er det naturlig at ny fordeling tar
utgangspunkt i markedenes størrelse (markedsvekter), mens det for
statsobligasjoner er mer naturlig å legge økonomiens størrelse (BNP-vekter)
til grunn. I avsnitt 2.2 og 2.3 i denne meldingen er det gjort nærmere
rede for endringene i den geografiske fordelingen av investeringene
i SPU.
Basert på markedsverdiene ved utgangen av 2011
innebærer endringene blant annet at:
Andelen i Europa
reduseres med til sammen 13 prosentenheter.
Andelen i framvoksende markeder økes med
til sammen 4 prosentenheter.
Andelen i Nord-Amerika vil fortsatt være
lavere enn markedsvekt.
Tabell 2.3 i meldingen viser regionfordelingen
i SPU med tidligere og ny referanseindeks. Regionfordelingen i ny
referanseindeks er basert på markedsverdier ved inngangen til 2012.
Det betyr at andelene i de ulike regionene i den nye referanseindeksen
vil avhenge av markedsutviklingen og den relative utviklingen i BNP.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Komiteen viser til at det legges
opp til at den geografiske fordelingen av referanseindeksen for
aksjer i større grad skal følge globale markedsvekter. Det innebærer
at Europa-andelen over tid reduseres med om lag 10 prosentenheter
til fordel for Nord-Amerika, samt at andelen i framvoksende markeder
økes sammenliknet med i dag. Den geografiske fordelingen på ulike
regioner vil ikke lenger være fast, men variere med utviklingen
i de ulike markedene.
Komiteen slutter seg til de planlagte
endringene i den geografiske fordelingen for aksjer i SPU.
Finansdepartementets langsiktige strategi for forvaltningen
av Statens pensjonsfond utland (SPU) angir en fast fordeling mellom
aksjer (60 prosent), obligasjoner (35 prosent) og eiendom (5 prosent),
jf. avsnitt 2.4. Det har også vært en fast fordeling mellom tre
geografiske regioner. Fordelingen mellom aksjer, obligasjoner og eiendom
er et resultat av en avveiing mellom forventet avkastning og risiko
ved disse aktivaklassene på lang sikt. Regionvektene er også framkommet
som følge av en avveiing mellom ulike hensyn, jf. omtalen i avsnitt
2.2 (obligasjoner) og avsnitt 2.3 (aksjer).
Markedsbevegelser fører til at de faktiske aktivaene
og regionandelene vil bevege seg bort fra de strategiske vektene.
For eksempel vil en oppgang i aksjekursene i forhold til kursene
på obligasjoner føre til at aksjeandelen øker. Den kan da bli høyere
enn den strategiske vekten på 60 prosent hvis ikke Norges Bank selger
aksjer for å motvirke en slik utvikling. En høyere (eller lavere)
aksjeandel vil endre avkastnings- og risikoegenskapene til fondet.
Det er derfor viktig å ha en ordning som bringer vektene i fondet tilbake
mot de strategiske vektene.
Rebalansering ivaretar dette. Rebalansering gjøres
både gradvis ved hjelp av den løpende tilførselen av midler til
fondet, såkalt delvis rebalansering, og ved kjøp og salg av verdipapirer, såkalt
full rebalansering. Full rebalansering gjennomføres dersom avstanden
til de strategiske vektene er tilstrekkelig store. Dette kalles betinget
full rebalansering. Departementet har fastsatt nærmere regler om
rebalansering. De detaljerte reglene har vært unntatt offentlighet
av hensyn til at andre aktører i finansmarkedene ikke skal kunne
forutsi handlingene til fondet på en måte som kan påføre fondet
unødige kostnader.
Salg av verdipapirer påfører fondet transaksjonskostnader
som reduserer avkastningen. Reglene for hvor store avvik som skal
aksepteres før en gjennomfører full rebalansering har derfor vært fastsatt
ut fra en avveiing mellom å bringe vektene i fondet tilbake til
de strategiske vektene og å spare transaksjonskostnader.
Det første innskuddet i SPU ble foretatt i mai 1996.
Investeringene i fondet bestod da utelukkende av obligasjoner. Aksjer
ble inkludert i 1998 med en andel på 40 prosent. I perioden fra
1998 til 2001 ble fondet rebalansert med de kvartalsvise tilførslene
av kapital til fondet. I 2001 gikk en over til månedlige overføringer
til fondet. Det ble da valgt nye regler med månedlige, delvise rebalanseringer
og betingede, fulle rebalanseringer. Rebalanseringsreglene har ikke
vært endret siden 2001, men de ble satt midlertidig til side i forbindelse
med økningen av aksjeandelen fra 40 prosent til 60 prosent i perioden
2007–2009. Norges Bank har i eget notat gjort rede for analyser
av erfaringene med rebalansering av SPU.
I avsnitt 2.2 er det gjort nærmere rede for
den nye referanseindeksen for SPUs obligasjonsinvesteringer og i
avsnitt 2.3 for endringer i den geografiske fordelingen av SPUs
aksjeindeks. Endringene i investeringsstrategien for aksje- og obligasjonsinvesteringene
tilsier at reglene for rebalansering endres. Norges Bank har i brev 26. januar
2012 gitt råd om slike regler. Brevet følger som vedlegg 1 til denne
meldingen.
Komiteen tar redegjørelsen til
orientering.
Komiteen viser til at Norges
Bank i brev av 26. januar 2012 har gitt råd om utforming av nye rebalanseringsregler
for SPU. Rebalansering innebærer kjøp av aksjer dersom aksjemarkedet har
falt i foregående perioder sammenliknet med obligasjoner, slik at
det relative forholdet mellom aksjer og obligasjoner holdes noenlunde
stabilt. Norges Bank viser til at rebalanseringsstrategien har gitt
høyere risikojustert avkastning enn strategier der aktivavektene
følger markedsutviklingen. Norges bank foreslår at det fastsettes
en offentlig tilgjengelig regel for rebalansering i mandatet for
SPU. Banken foreslår at rebalansering iverksettes dersom aksjeandelen
faller eller stiger med 3 prosentenheter fra den strategiske vekten
aksjer har i referanseindeksen. Finansdepartementet legger vekt på
at en offentlig tilgjengelig rebalanseringsregel vil bidra til økt
åpenhet om forvaltningen av fondet. Departementet vil arbeide videre
med detaljene i hvordan rebalanseringsreglene skal utformes, og
legger opp til å gi en nærmere orien-tering om de nye rebalanseringsreglene
i Nasjonalbudsjettet 2013. Komiteen viser til at rebalansering
er en viktig del av den langsiktige investeringsstrategien for SPU
og at fondet har gode erfaringer med rebalansering. Komiteen har
samtidig merket seg at en ikke har noen garanti for at rebalansering
vil være like fordelaktig framover. Komiteen legger
til grunn at rebalansering fortsatt skal være en del av investeringsstrategien
for SPU. Komiteen imøteser orienteringen i nasjonalbudsjettet
til høsten.
I Meld. St. 15 (2010–2011) Forvaltningen av Statens
pensjonsfond i 2010 omtalte departementet hovedrapporten fra en
internasjonal utredning om langsiktige konsekvenser av klimaendringer
for globale kapitalmarkeder. Utredningen var et samarbeidsprosjekt
mellom konsulentselskapet Mercer og 14 store institusjonelle investorer
i Europa, Nord-Amerika, Asia og Australia. I tillegg var flere andre
institusjoner involvert, som The Grantham Research Institute on
Climate Change and the Environment ved London School of Economics,
International Finance Corporation (del av Verdensbank-gruppen),
selskapet Carbon Trust og et utvalg eksperter innen miljøøkonomi
fra privat sektor og akademia.
Bakgrunnen for omtalen i fjorårets melding var hovedrapporten
for prosjektet, som ble presentert av Mercer i London 15. februar
2011. I meldingen skrev departementet at Mercer ville utarbeide
en særskilt rapport om klimarisikoen knyttet til investeringene
i Statens pensjonsfond utland (SPU) basert på resultatene i hovedrapporten.
Denne rapporten omtales her.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til rapporten
fra Mercer av SPUs følsomhet for klimarisiko og muligheter for risikoreduksjon gjennom
klimarelaterte investeringer over de neste 20 årene. Analysen viser
at virkninger av klimaendringer er viktige for flere deler av forvaltningen
av SPU. På bakgrunn av hvilken utvikling Mercer anser som mest sannsynlig, anbefales
det at Statens pensjonsfond utland øker investeringene i blant annet
klimavennlig teknologi og klimavennlig infrastruktur – aktivaklasser
som forventes å gjøre det bedre enn andre i den mest sannsynlige
utviklingen. Rapporten peker også på at karbonintensive sektorer
kan oppleve økende kostnader som vil påvirke deres verdi. Analysene
gir en bedre forståelse for hvordan klimaendringer kan påvirke avkastning
og risiko på lang sikt, men det understrekes at de store problemene
knyttet til endret klima i stor grad vil ramme verden etter 2030,
og slår følgelig ikke sterkt ut i den perioden som er analysert.
Omtalen av nye investeringsområder viser hvilke alternativer som
finnes for for å endre sammenhengen mellom klimaendringer og fondets
forventede resultater. Rådene som gis om å ivareta miljøhensyn gjennom
eierskapsutøvelsen, den aktive forvaltningen og i oppbyggingen av
en portefølje av eiendomsinvesteringer støtter opp under allerede
etab-lerte tiltak i forvaltningen av fondet. Rapporten fra Mercer
vil være et viktig bidrag i den videre utviklingen av investeringsstrategien
og arbeidet med klima i forvaltningen.
Flertallet er positive til at
det er gjennomført en analyse av mulige virkninger av klimaendringer
for forvaltningen av Statens pensjonsfond. Flertallet har
merket seg at det er behov for ytterligere forsk-ning og utredning
for å øke forståelsen av hvordan langsiktige utviklingstrekk i samfunn
og miljø kan påvirke avkastning på lang sikt. Som langsiktig investor
med en svært bredt sammensatt portefølje, vil fondets avkastning
påvirkes av verdens evne til å håndtere klimaproblemene. Særlig
vil flertallet trekke fram behov for å skaffe mer
kunnskap om effekten på fondets risiko og avkastning som følge av
klimaendringer på enda lenger sikt enn fram til 2030, og på basis
av dette konkrete råd knyttet til endringer i investeringsstrategi.
Investeringsstrategien for Statens pensjonsfond utland
(SPU) er blitt utviklet gradvis. På den måten har det vært mulig
å oppnå en bred oppslutning om strategien. Erfaringen så langt er at
de strategiske valgene har vært robuste overfor perioder med betydelig
uro i finansmarkedene.
I arbeidet med å videreutvikle investeringsstrategien
for SPU innhenter departementet eksterne råd og analyser. Departementet
legger også vekt på at viktige sider ved strategien blir debattert
offentlig. Høsten 2011 avholdt departementet i samarbeid med Strategirådet
for SPU et seminar om sentrale spørsmål for investeringsstrategien framover.
Seminaret var ment som et bidrag til en slik debatt, jf. boks 2.9.
Det valget som i størst grad bestemmer fondets samlede
risiko er valget av andelen aksjer. Sammenlikninger viser at aksjeandelen
i SPU er på linje med andre store fond internasjonalt når disse
fondenes noterte og unoterte aksjer ses i sammenheng. Samtidig er
det flere særtrekk ved SPU som skiller det fra de fleste andre fond. Fondet
har en svært lang tidshorisont, og det har ikke klart definerte
forpliktelser. Det er også lite sannsynlig at staten vil trenge
å ta ut store beløp fra fondet over en kort tidsperiode. Disse særtrekkene
gir fondet større evne til å bære risiko enn mange andre investorer.
I dette perspektivet framstår det samlede risikonivået i fondet
i dag som moderat.
Mye av risikoen i fondet er allerede konsentrert om
aksjemarkedsrisiko. Det gjør det naturlig å søke etter andre kilder
til risikopremier i arbeidet med videreutvikling av strategien.
Ved å investere kapitalen i fondet slik at avkastningen avhenger
av flere typer risiko, spres risikoen bedre. Det er naturlig å legge
vekt på former for risiko som fondet har særlige fortrinn i å bære. Det
faglige grunnlaget for å tilpasse investeringsstrategien i tråd
med fondets fortrinn er beskrevet nærmere i boks 2.10.
Forvaltningen av fondet tar utgangspunkt i en strategisk
referanseindeks. Denne indeksen er i stor grad basert på et prinsipp
om markedsvekter. For aksjer betyr dette at hvert enkelt selskap inngår
i indeksen med en vekt tilsvarende den markedsverdien aksjene i
selskapet utgjør av verdien av hele aksjemarkedet.
I Meld. St. 15 (2010–2011) Forvaltningen av Statens
pensjonsfond i 2010 skrev departementet om arbeidet med å vurdere
en større rolle for såkalte systematiske risikofaktorer i forvaltningen
av fondet. Slike risikofaktorer defineres relativt til markedsvekter.
For eksempel vil en portefølje med en høyere andel aksjer i små
selskaper enn det som følger av markedsvekter, være mer utsatt for
svingninger i avkastningen av aksjer i små selskaper. Dette kalles
eksponering mot risikofaktoren for små selskaper.
Eksponering mot systematiske risikofaktorer
har gitt høyere avkastning over tid. For eksempel har aksjer i små
selskaper vist seg å gi høyere avkastning over tid enn aksjer i
større selskaper, jf. boks 2.10. Det er vanlig å tenke at denne
meravkastningen gjenspeiler en betaling for høyere risiko. Meravkastningen
omtales derfor ofte som en risikopremie. Ved å øke eksponeringen
i fondet mot utvalgte systematiske risikofaktorer kan en tenkes
å oppnå høyere avkastning i fondet over tid. Dette kalles å utnytte
systematiske risikopremier.
I Meld. St. 15 (2010–2011) pekte departementet blant
annet på at Strategirådet for SPU har vurdert risikopremiene for
likviditet og verdi som naturlige å utnytte for et fond med SPUs
lange tidshorisont. Departementet skrev videre at Norges Banks strategiplan
for perioden 2011–2013 kan tilsi at fondet øker eksponeringen mot verdipremien.
Økt oppmerksomhet mot ulike kilder til systematisk risiko er også
i tråd med anbefalingene til professorene Ang, Goetzmann og Schaefer
fra 2009, og med rapporten fra Strategirådet 2010.
Arbeidet med å vurdere fondets eksponering mot systematiske
risikofaktorer er et langsiktig arbeid. I løpet av 2011 har dette
blant annet omfattet følgende:
Mindre likvide investeringer
var et tema på konferansen med Strategirådet i november 2011, jf. boks
2.9.
Norges Bank har i brev til Finansdepartementet 2. februar
2012, samt i egne analysenotater, drøftet hvordan fondets aksjeportefølje
kan utsettes for ulike risikofaktorer. Dette arbeidet omtales nærmere
i avsnittene 2.7.2 og 2.7.3.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Grunnkapitalen i Statens pensjonsfond Norge (SPN)
stammer i hovedsak fra overskudd på trygderegnskapene etter innføringen
av folketrygden i 1967 og fram til slutten av 1970-tallet. Organiseringen
av SPN ble endret i 2007 ved at en synliggjorde skillet mellom formuesmassen SPN
og Folketrygdfondet som forvalter av denne formuesmassen. Kapitalen
ble plassert som innskudd i Folketrygdfondet, som forvalter midlene
i eget navn og etter et mandat fastsatt av departementet. Avkastningen
av midlene i SPN overføres ikke til statskassen, men legges løpende
til kapitalen. Markedsverdien av SPN utgjorde 129,5 mrd. kroner
ved utgangen av 2011, jf. nærmere omtale av resultatene i avsnitt 4.2
i meldingen.
Hoveddelen av midlene i SPN er plassert i det norske
aksje- og obligasjonsmarkedet. Fondets særtrekk, slik som størrelse
og langsiktighet, skiller SPN fra mange andre investorer i det norske
markedet. Størrelse gir visse fordeler, blant annet muligheten til
å utnytte stordriftsfordeler i forvaltningen. Samtidig medfører
fondets dominerende størrelse i det norske kapitalmarkedet visse
begrensninger på muligheten for store skift i porteføljens sammensetning
over kort tid. Markedet er for øvrig kjennetegnet ved lav omsettelighet
i flere selskaper. Det forsterker utford-ringene ved store porteføljetilpasninger.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Målsettingen for forvaltningen av SPN er høyest mulig
avkastning innenfor moderat risiko. Utgangspunktet for forvaltningen
er referanseindeksen som er fastsatt av departementet. Referanseindeksen
er en detaljert beskrivelse av hvordan fondets kapital i utgangspunktet
skal være investert. Indeksen er fordelt på aksjer (60 prosent)
og obligasjoner (40 prosent), og på to geografiske regioner, Norge
(85 prosent) og Norden for øvrig utenom Island (15 prosent).
Oslo Børs er valgt som leverandør av de to aksjeindeksene,
mens Barclays Capital er leverandør av referanseindeksene for obligasjoner. Sammensetningen
av fondets referanseindeks er nærmere beskrevet i mandatet for SPN.
I figur 3.2 i meldingen vises sektorsammensetningen for aksjeindeksene,
mens meldingens figur 3.3 viser fordelingen av obligasjonsindeksene
på henholdsvis delmarkeder og kredittvurdering.
Folketrygdfondet har innenfor visse rammer anledning
til å avvike fra referanseindeksen. Formålet med slike avvik er
å bedre fondets resultater (aktiv forvaltning). Departementet har fastsatt
en ramme for avvik på 3 prosent per år målt ved forventet relativ
volatilitet. Under visse statistiske forutsetninger, og gitt at
Folketrygdfondet utnytter denne rammen fullt ut, betyr dette at
avkastningsforskjellen mellom den faktiske porteføljen og referanseindeksen
forventes å være mindre enn 3 prosentpoeng i to av tre år. I ett
av tre år vil forskjellen være større.
Meld. St. 15 (2010–2011) Forvaltningen av Statens
pensjonsfond i 2010 inneholdt en bred gjennomgang av den aktive
forvaltningen i SPN. Departementets vurdering var at rammen for
aktiv forvaltning på 3 prosent forventet relativ volatilitet burde
videreføres. Stortinget sluttet seg til dette. Det ble samtidig
lagt opp til at den aktive forvaltningen i SPN vil bli vurdert i
begynnelsen av hver stortingsperiode, i tråd med det som tidligere
er varslet for den aktive forvaltningen i SPU, jf. Meld. St. 10
(2009–2010) Forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2009.
Folketrygdfondet har fastsatt en strategisk
plan for hvordan forvaltningsoppdraget skal løses. Dette er i tråd
med krav i mandatet for SPN. Planen legger vekt på at Folketrygdfondet
skal være en krevende, men forutsigbar og profesjonell eier. Folketrygdfondet
søker videre å bidra til større ryddighet og mer åpenhet i markedene gjennom
aktiv dialog. Folketrygdfondet legger også vekt på å være en aktiv
og langsiktig investor. De aktive forvaltningsstrategiene er basert på
å utnytte fondets fortrinn når det gjelder størrelse og langsiktighet.
Den strategiske planen er offentliggjort på Folketrygdfondets internettsider
(www.ftf.no)
SPN er en betydelig eier og långiver i det norske kapitalmarkedet.
Aksjeporteføljen utgjør vel 9 prosent av markedsverdien til Oslo
Børs’ hovedindeks (justert for fri flyt), noe som gjør fondet til
en av de største investorene på børsen. I det norske obliga-sjonsmarkedet
utgjør SPNs portefølje om lag 6 prosent av verdien av referanseindeksen.
SPNs store, langsiktige eierpost i det norske aksje- og obliga-sjonsmarkedet
bidrar til stabilitet i markedet.
Erfaringene fra finanskrisen er at SPN var en
betydelig kjøper av aksjer i en periode med kraftig fall i aksjemarkedet.
Reglene om rebalansering av SPN er en viktig del av dette. De innebærer
at fondet kjøper seg opp i den aktivaklassen som har falt i verdi.
Fondet vil dermed kjøpe (selge) aksjer i perioder der andre selger
(kjøper) og bidrar således til å tilføre markedet likviditet. I perioder
med betydelig kursfall i aksjemarkedet, slik en så under finanskrisen,
vil det bidra til å stabilisere kursene.
Folketrygdfondet er en pådriver for å fremme gode
prinsipper for eierskap i det norske markedet. Eierskapsutøvelsen
er basert på prinsipper i FNs Global Compact, FNs prinsipper for
ansvarlige investeringer (PRI) og OECDs prinsipper for multinasjonale
selskaper, jf. nærmere omtale i avsnitt 4.4 i meldingen.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
2011 var et urolig år i finansmarkedene. Første halvår
ble preget av jordskjelv og tsunami i Japan og politisk uro i Nord-Afrika
og Midtøsten. I andre halvår medførte utfordringer i den amerikanske
budsjettprosessen og nivået på den amerikanske statsgjelden usikkerhet
i markedene. I tillegg oppstod det bekymringer rundt den framtidige
økonomiske veksten i Kina.
Statsgjeldsproblemene i eurosonen var likevel det
som fikk mest oppmerksomhet i 2011. Kombinasjon av støttetiltak
overfor finansinstitusjoner, aktiv motkonjunkturpolitikk for å dempe konsekvensene
av finanskrisen og effekten av høy arbeidsledighet og lav skatteinngang,
har de siste årene svekket budsjettene i mange land. Store budsjettunderskudd
har økt statsgjelden betydelig i flere land, jf. figur 4.1. Dette
har medført tvil om enkelte lands evne til å betjene sin statsgjeld,
og renten på deres statsobligasjoner steg kraftig gjennom andre
halvår av 2011.
Mange europeiske banker har store investeringer i
europeiske statsobligasjoner. Til dels store fall i verdien av slike
obligasjoner førte derfor til usikkerhet om soliditeten til bankene.
Internasjonale banker er tett knyttet sammen gjennom utlån av kapital
til hverandre, noe som medfører at problemer fort smitter mellom
banker. Det var således ikke bare bankene som var direkte berørt,
som møtte utfordringer på grunn av statsgjeldsproblemene.
Mange land strammet til i statsbudsjettene i 2011.
De varslet også ytterligere innstramminger i årene fremover. Samtidig
var mulighetene for pengepolitiske tiltak i stor grad utnyttet med
lave korte og lange renter. Sentralbankene hadde derfor begrensede
muligheter til å stimulere til økt økonomisk aktivitet. Dette skapte
usikkerhet rundt den framtidige økonomiske veksten og frykt for
nedgangskonjunktur i Europa, noe som igjen førte til uro i finansmarkedene
og til et generelt kursfall i aksjemarkedet.
Med stor usikkerhet i finansmarkedene søkte mange
investorer mot investeringer med lav risiko. Etterspørselen økte
derfor etter statsobligasjoner fra land hvor sannsynligheten for
mislighold ble vurdert som liten. Renten på statsobligasjoner utstedt
av disse landene falt, og avkastningen av obligasjonene ble høy.
Samlet sett var avkastningen i det internasjonale obligasjonsmarkedet
god i 2011, men med store forskjeller mellom land.
Det europeiske eiendomsmarkedet var også preget
av den økonomiske uroen i 2011. Lavere rentenivå var isolert sett
positivt for eiendomsmarkedet, mens et vanskeligere kredittmarked virket
negativt. Den positive utviklingen i eiendomspriser og leieinntekter
fra 2010 ble dempet gjennom 2011.
Det tar lang tid for indeksleverandørene å utarbeide
avkastningstall for unotert eiendom i Europa. England er et av markedene
hvor avkastningstall foreligger først, og data fra indeksleverandøren
IPD viser at avkastningen her var om lag 8 prosent i 2011. De siste
10 årene har gjennomsnittlig avkastning i dette markedet vært om
lag 7 prosent.
Ved utgangen av 2011 var markedsverdien av Statens
pensjonsfond utland (SPU) 3 312 mrd. kroner. Kapitalen var fordelt
på 1 945 mrd. kroner i aksjer, 1 356 mrd. kroner i obligasjoner
og 11 mrd. kroner i eiendom. Markedsverdien av SPU økte med 234
mrd. kroner i løpet av 2011. Figur 4.2 viser endringen i fondets
verdi i 2011 og siden fondets oppstart, fordelt på avkastning, tilførsel
av ny kapital, endringer i kronekursen samt kostnader i forvaltningen.
Siden oppstart er fondet tilført 2 782 mrd.
kroner, mens avkastningen etter forvaltningskostnader er 641 mrd.
kroner. Som følge av at fondet er investert i andre valutaer enn
norske kroner, blir verdien påvirket av endringer i valutakursen. I
enkelte år kan disse endringene være store. I 2008 økte verdien
av fondet med 506 mrd. kroner som følge av endringer i valutakursen.
Det påfølgende året falt derimot verdien av fondet med 418 mrd.
kroner av samme grunn. Samlet sett har ikke endringene i kronekurs
påvirket verdien av fondet i særlig grad.
Figur 4.3 viser utviklingen i markedsverdien
av fondet målt i norske kroner siden oppstart. Som følge av store
tilførsler av ny kapital og effektene av svingninger i valutakursen,
er virkningen av finanskrisen i 2008 og den påfølgende oppgangen
i 2009 knapt synlig.
Tilførsel av ny kapital til SPU er til nå blitt fordelt
mellom aktivaklassene og regionene slik at vektene i den faktiske
referanseindeksen i størst mulig grad føres tilbake til de strategiske vektene,
såkalt delvis rebalansering, jf. avsnitt 2.5. Av beløpet på noe
over 270 mrd. kroner som ble tilført SPU i 2011, ble om lag to tredjedeler overført
til aksjeporteføljen og en tredjedel til renteporteføljen og eiendom.
Internt i aksjeporteføljen ble hoveddelen av midlene tilført europeiske
aksjer. I renteporteføljen var fordelingen mer blandet med store
overføringer både til amerikanske og europeiske obligasjoner, samt en
mindre andel til asiatiske obligasjoner.
Fondets første investeringer i eiendom ble gjennomført
i 2011. Fondet kjøpte i april 25 prosent av The Crown Estates Regent
Street-portefølje i London for om lag 4,2 mrd. kroner. I juli kjøpte fondet
50 prosent av syv eiendommer i og omkring Paris fra AXA Group for
om lag 5,5 mrd. kroner. I begge tilfellene inngikk fondet og motparten
et partnerskap, som gjennomførte ytterligere investeringer i løpet
av 2011, jf. nærmere omtale i avsnitt 4.3.1.
Ved utgangen av 2011 var om lag 58,7 prosent av
fondet investert i aksjer, 40,9 prosent i obligasjoner og 0,3 prosent
i eiendom, jf. figur 4.4. Relativt til den faktiske referanseindeksen
representerer dette en overvekt mot aksjer på i underkant av 0,2
prosentenheter.
Ved utgangen av 2011 eide SPU 1,1 prosent av det
globale aksjemarkedet, målt ved markedskapitaliseringen til FTSE
Global All Cap-indeksen, jf. figur 4.5. Eierandelene i obligasjonsmarkedet
var lavere. Beholdningen av obligasjoner tilsvarte en andel på 0,6
prosent av verdien av obligasjonene i indeksen Barclays Global Aggregate.
Det siste året er eierandelen i aksjemarkedet økt med 0,1 prosentenheter,
i hovedsak på grunn av tilførsel av ny kapital til aksjeporteføljen.
Eierandelen i obligasjonsmarkedet endret seg lite i 2011. Eierposisjonene er
vesentlig større i Europa enn i resten av verden både for aksjer
og obligasjoner.
Ved utgangen av 2011 var 4,4 prosent av fondsmidlene
forvaltet av eksterne institusjoner. Det er en nedgang fra 9,2 prosent
ett år tidligere. Det er i all hovedsak aksjer som blir forvaltet
av eksterne. Det var kun ett eksternt obligasjonsmandat ved utgangen
av 2011, som utgjorde 0,1 prosent av fondets samlede investeringer.
SPU fikk en samlet avkastning på -2,5 prosent
i 2011 målt i fondets valutakurv og før fradrag for forvaltningskostnader.
Målt i norske kroner var avkastningen -1,4 prosent. Årsaken til
den negative avkastningen var svak utvikling i aksjemarkedene. Aksjeporteføljen
oppnådde en avkastning på -8,8 prosent målt i fondets valutakurv
og før fradrag for forvaltningskostnader. Investeringer i finanssektoren
falt mye i verdi gjennom 2011, i stor grad forårsaket av usikkerhet
om statsfinansene i flere land i Europa, og om bankenes soliditet
dersom en eller flere stater ikke kan gjøre opp for seg. I tillegg var
det meget svak avkastning i bedrifter som produserer materialer.
Disse selskapene påvirkes spesielt av de dårlige tidene i Europa
og USA.
Europeiske og asiatiske aksjemarkeder hadde
en svak utvikling, mens det amerikanske aksjemarkedet endte året
med en avkastning på om lag null målt i lokal valuta. Framvoksende markeder
hadde en vesentlig dårligere utvikling enn resten av aksjemarkedet.
Obligasjonsporteføljen fikk en avkastning på
7,0 prosent målt i fondets valutakurv før fradrag for forvaltningskostnader.
Fondets beholdning av statsobligasjoner fikk en avkastning på 10,5 prosent
ettersom stigende priser på tyske, franske, amerikanske og britiske
statsobligasjoner veide opp for prisfall på statsobligasjoner fra
enkelte europeiske land. Beholdningen av realrenteobligasjoner bidro
også positivt til avkastningen, med en avkastning på 11 prosent
i 2011. Pantesikrede obligasjoner, som er obligasjoner utstedt med
pant i blant annet boliglån, var sektoren med svakest utvikling
blant fondets obligasjonsinvesteringer. Avkastning i denne sektoren
var 3,5 prosent.
Avkastningen på eiendomsinvesteringene var
-4,4 prosent målt i fondets valutakurv. Det negative resultatet
skyldtes i hovedsak offentlige engangsavgifter i forbindelse med eiendomskjøpene.
Den bokførte verdien av eiendomsinvesteringene skal gjenspeile den
antatte markedsverdien. For nye investeringer vil normalt kjøpsprisen
være det beste anslaget på verdien i en periode etter at kjøpet
er gjennomført. Ved utgangen av 2011 ble kjøpsprisen vurdert som
det beste anslaget på verdien av fondets franske eiendomsinvesteringer.
Verdien av eiendomsinvesteringene i Storbritannia ble oppjustert
med 3,2 prosent i forhold til kjøpspris etter at leieprisene på
eiendom steg i Regent Street-området i London.
Samlet sett var avkastningen i 2011 den tredje dårligste
siden 1998, jf. figur 4.6. Figuren viser at utviklingen i aksjemarkedet
var langt dårligere i 2002 og 2008.
Avkastningen var høyere i obligasjonsporteføljen
enn i aksjeporteføljen både i 2011 og i perioden 1998–2011 sett
under ett, jf. figur 4.7. Det var i hovedsak forårsaket av utviklingen
i referanseindeksene til fondet, jf. figur 4.8. Rentene på statsobligasjonene
i de fleste utviklede land falt i denne perioden. I figur 4.9 er
dette illustrert ved renten på statsobligasjoner fra utvalgte land. Når
renten på en obligasjon faller, bokføres en positiv gevinst i inneværende
periode, men samtidig faller forventet avkastning de neste årene.
I aksjemarkedet kan forholdet mellom et selskaps
overskudd og prisen på aksjen ses på som et uttrykk for «avkastningen».
Forholdstallet vil være lite dersom investorene er villig til å
betale en høy pris for en aksje gitt dagens overskudd. Forventninger
om økt overskudd framover, eller at alternative investeringer gir
svak avkastning, er mulige årsaker til det. En annen årsak kan være
at tilliten til utviklingen framover er høy og at risikopremiene
er små.
I perioden 1998–2011 steg forholdstallet mellom overskudd
og aksjeprisene i mange utviklede markeder, jf. figur 4.10. Endringen
henger trolig sammen med både reduserte vekstforventninger og at
investorene krever en høyere risikopremie for å investere i aksjer.
I samme periode har rentenivået falt betydelig, slik at aksjer ved
utgangen av 2011 relativt sett er priset lavere enn obligasjoner
sammenliknet med situasjonen for noen år siden.
Avkastningen av fondets investeringer sammenliknes
med avkastningen av fondets referanseindeks. Samlet sett oppnådde
Norges Bank i 2011 en avkastning før fradrag for kostnader som var
0,1 prosentenheter lavere enn avkastningen av referanseindeksen.
Aksjeforvaltningen fikk en mindreavkastning
på -0,5 prosentenheter. Dette er aksjeforvaltningens nest svakeste
resultat siden fondets oppstart. Det var avkastningen på fondets
investeringer i olje- og gassek-toren og i selskaper som produserer materialer
som var mest negativ i forhold til referanseindeksen. Avkastningen
på selskaper innen finanssektoren og teknologisektoren bidro mest
positivt. Fordelt på land var avkastningen på aksjer i USA og Hongkong
mest negativ relativt til referanseindeksen, mens avkastningen på spanske
og franske aksjeinvesteringer var mest positiv.
Avkastningen av obligasjonsporteføljen var 0,5 prosentenheter
høyere enn avkastningen av referanseindeksen. Siden fondets oppstart
er dette obligasjonsforvaltningens tredje beste resultat. Investeringene
i usikrede obligasjoner utstedt av finansinstitusjoner og investeringer
i japanske realrenteobligasjoner bidro særlig positivt til meravkastningen.
Stats-obligasjoner og pantesikrede obligasjoner i Europa bidro negativt.
Om lag 1/3 av den samlede mindreavkastningen kom
fra eksternt forvaltede investeringer. De eksterne aksjeforvalterne
gjorde det i gjennomsnitt 0,6 prosentenheter dårligere enn indeksene
de ble målt mot. Investeringer i små selskaper i utviklede markeder
bidro mest til mindreavkastningen. De eksterne obligasjonsforvalterne oppnådde
i gjennomsnitt en mindre avkastning på 4,7 prosentenheter.
Fondet har hatt en årlig gjennomsnittlig avkastning
på 4,5 prosent før forvaltningskostnader siden 1. januar 1998, målt
i fondets valutakurv. Denne avkastningen er 0,28 prosentenheter
høyere enn avkastningen av fondets referanseindeks i samme periode,
jf. figur 4.11. Etter fradrag for forvaltningskostnader og inflasjon
tilsvarer den årlige avkastningen en netto gjennomsnittlig realavkastning
på 2,4 prosent i perioden 1998–2011. Målt fra 1997 er gjennosnittlig
årlig netto realavkastning 2,7 prosent, jf. figur 4.12.
Departementet har tidligere uttrykt en forventning
til årlig netto verdiskaping fra aktiv forvaltning på om lag 1/4
prosentenhet i gjennomsnitt over tid. Som en tilnærming måles dette
ved brutto meravkastning, jf. Meld. St. 10 (2009–2010) Forvaltningen
av Statens pensjonsfond i 2009. Til tross for at meravkastningen
i 2011 ble negativ, har Norges Bank oppnådd en noe høyere meravkastning
enn forventningen på 1/4 prosentenhet i gjennomsnitt siden 1998.
For perioden 1998–2011 har departementet beregnet at brutto meravkastning
for fondet totalt tilsvarer om lag 46 mrd. kroner, jf. figur 4.13.
Valget av fondets referanseindeks er basert
på avveiinger mellom forventet avkastning og risiko på lang sikt.
Risikoen til en investering blir ofte målt ved standardavviket til
avkastningen, som er et statistisk mål på hvor mye avkastningen
svinger. Figur 4.14 viser utviklingen i risikoen i SPU. Risikoen
på ethvert tidspunkt er beregnet som standardavviket til referanseindeksen
de siste 12 månedene, basert på månedlige avkastningstall. Ved utgangen
av 2011 var standardavviket i underkant av nivået tolv måneder tidligere.
Det rullerende standardavviket basert på månedlige
observasjoner endrer seg sakte og er derfor ikke et godt mål for
usikkerheten i markedet på et gitt tidspunkt. VIX-indeksen angir
forventede svingninger i aksjekursene i det amerikanske aksjemarkedet
de neste 30 dagene. VIX-indeksen er høy når det er stor usikkerhet
i markedet og tilsvarende lav når markedsaktørene mener at usikkerheten
er begrenset. Figur 4.15 viser utviklingen i VIX-indeksen de siste fem
årene. Indeksen steg mye sommeren 2011, som følge av usikkerheten
om statsfinansene i mange land i Europa. VIX-indeksen falt noe tilbake
i løpet av høsten, men usikkerheten i aksjemarkedet var likevel
på et høyere nivå enn ved inngangen til året.
Dersom avkastningen til ulike aktivklasser ikke svinger
i takt, kan risikoen i en portefølje reduseres ved å investere i
flere aktivaklasser. Størrelsen på reduksjonen er avhengig av hvordan
avkastningen til aktivaklassene samvarierer. Samvariasjon måles
ofte ved det statistiske målet korrelasjon. Korrelasjonen mellom
to aktivaklasser er alltid mellom én og minus én, og spredningen
av risiko blir bedre jo lavere verdien er. Korrelasjoner svinger
over tid, og korrelasjonen mellom aksje- og obligasjonsindeksene
til SPU har siden 1998 variert mellom 0,4 og -0,8, med et gjennomsnitt
på om lag -0,2, jf. figur 4.16. De siste 12 månedene var korrelasjonen mellom
aksje- og obligasjonsindeksene til SPU om lag -0,4.
I mandatet for SPU er det fastsatt en ramme
for avvik mellom faktisk portefølje og den porteføljen som følger
av referanseindeksen. Bakgrunnen for dette er at Norges Bank skal
ha muligheten til å utnytte fondets særtrekk samt svakheter i indeksen
og markedet for å oppnå en høyere avkastning enn indeksen. Samtidig
ønsker ikke departementet å øke risikoen i fondet vesentlig i forhold
til risikoen i referanseindeksen.
Forventet relativ volatilitet er et mål på hvor
mye fondets avkastning kan ventes å avvike fra avkastningen til
fondets referanseindeks. I regelverket som gjaldt fram til og med
2010, var rammen for forventet relativ volatilitet 1,5 prosentenheter
på årlig basis. I det nye regelverket som trådde i kraft 1. januar
2011, står det at Norges Bank skal legge opp forvaltningen med sikte
på at dette målet ikke skal overstige 1 prosentenhet. Ifølge Norges
Bank har forventet relativ volatilitet gjennom 2011 variert mellom om
lag 0,3 og 0,7 prosentenheter og var 0,4 prosentenheter ved utgangen
av året.
Realisert relativ volatilitet er et mål på hvor
mye avkastningsforskjellen mellom porteføljen og referanseindeksen
har variert. Over tid bør realisert relativ volatilitet være om
lag på nivå med forventet relativ volatilitet. Dersom det ikke er tilfellet,
tyder det på svakheter ved modellen som beregner forventet relativ
volatilitet. Realisert relativ volatilitet i 2011 var 0,4 prosentenheter,
basert på månedlige observasjoner, jf. figur 4.18. Dette er på linje
med forventet relativ volatilitet beregnet av Norges Bank.
Hvor stor meravkastning Norges Bank har mulighet
til å skape i den aktive forvaltningen av SPU, avhenger blant annet
av hvor store avvik banken tillates å ta i forhold til referanseindeksen.
Oppnådd meravkastning i forhold til relativ volatilitet kalles informasjonsrate,
og er et uttrykk for den risikojusterte avkastningen av investeringene.
Det er ønskelig med høyest mulig informasjonsrate. Med en forventet
meravkastning på om lag 1/4 prosentenhet, og en relativ volatilitet
på under 1 prosentenhet, burde forventet informasjonsrate over tid
bli vel 1/4. I perioden 1998–2011 oppnådde Norges Bank en informasjonsrate
på noe over 0,3. I samme periode var informasjonsraten i aksjeporteføljen
i overkant av 0,5 mens den i obligasjonsporteføljen var 0,2, jf.
tabell 4.2.
Figur 4.17 viser utviklingen i standardavviket for
fondet og for referanseindeksen. Under mesteparten av tiden siden
1998 har risikoen i fondet vært om lag på høyde med risikoen i referanseindeksen.
Et unntak var under og etter finanskrisen i 2008 da risikoen i fondet
var høyere enn i indeksen. Figuren viser at det i all hovedsak er
risikoen i referanseindeksen som er avgjørende for den totale risikoen
i fondet, og at den aktive forvaltningen kun gir et mindre bidrag.
Gjennom 2011 har risikoen i fondet vært noe høyere enn risikoen
i referanseindeksen.
Alle obligasjonene som inngår i obligasjonsindeksen
til SPU er tilordnet en kredittvurdering av minst ett av de store kredittvurderingsbyråene.
Formålet med kredittvurdering er å indikere hvor sannsynlig det
er at låntaker vil klare å innfri sine forpliktelser. Høyrenteobligasjoner
inngår ikke i referanseindeksen til SPU, og departementet har fastsatt at
forvaltningen skal innrettes med sikte på at slike obligasjoner
ikke utgjør mer enn 3 prosent av markedsverdien av obligasjonsporteføljen. Dette
sikrer at Norges Bank ikke må selge obligasjoner som blir nedgradert
og faller under grensen for såkalt «investment grade». Ved utgangen
av 2011 rapporterte Norges Bank at andelen av obligasjoner med kredittvurderinger under
«investment grade» var 1,1 prosent. Andelen som hadde en kredittvurdering
lik «A» eller svakere var om lag 20 prosent.
Fondets vekst de siste årene har medført økte eierandeler
i en rekke selskaper. Ved utgangen av 2011 eide fondet over 2 prosent
i 877 selskaper, og over 5 prosent i 53 selskaper. Begge tallene
er økt betydelig fra utgangen av 2010, jf. tabell 4.3.
Fondets rolle er å være en finansiell investor,
og fondet har som mål å redusere risikoen ved å spre investeringene
over mange ulike verdipapirer. Departementet har derfor fastsatt
at fondet maksimalt kan eie 10 prosent av de stemmeberettigede aksjene
i et enkelt selskap. Ved utgangen av 2011 var den største eierandelen
i et enkelt selskap 9,6 prosent i Smurfit Kappa Group, et irsk emballasjeselskap.
Det er vanskelig å finne presise tall for hvor
på aksjonærlisten fondet rangerer i alle selskap. Det skyldes blant
annet at ikke alle eierskapsregistre er offisielle og at registrene
oppdateres på ulike tidspunkt. Norges Bank har anslått at SPU var blant
de 10 største aksjonærene i om lag 500 selskaper. Fondets største
investering ved utgangen av 2011 var i oljeprodusenten Royal Dutch Shell.
Eierandelen på 2,2 prosent hadde en markedsverdi på 31 mrd. kroner.
I tillegg til kravene over skal hovedstyret
i Norges Bank sette ytterligere rammer for å styre og begrense risikoen.
Rammene gjelder for minste sammenfall mellom porteføljen og faktisk
referanseindeks, kredittrisiko både på enkeltutstedernivå og på
porteføljenivå, likviditetsrisiko, motpartseksponering, belåning
og rammer for reinvestering av mottatt kontantsikkerhet. Tabell 4.4
viser hvilke grenseverdier som hovedstyret har satt for de ulike
kategoriene, og det faktiske nivået ved utgangen av 2011.
Norges Bank skal ifølge mandatet for SPU søke å
innrette forvaltningen slik at meravkastningen er eksponert mot
flere systematiske risikofaktorer. Eksempler på slike risikofaktorer
er faktorer for utviklingen i små selskaper eller i selskaper som
er lavt priset i forhold til bokførte verdier (verdiselskaper).
Hvor utsatt meravkastningen er for slike faktorer kan analyseres
ved å sammenlikne fondet meravkastningen med avkastningen på faktorene.
Figur 4.19 viser resultatet av en slik analyse av aksjeporteføljen
som er utført av Norges Bank. Analysene antyder at aksjeporteføljen
de siste to årene har vært mer utsatt for utviklingen i små selskaper
enn referanseindeksen. For de andre faktorene er det kun mindre
utslag, men det er tegn til at aksjeporteføljen har vært noe undervektet
i framvoksende markeder og verdiselskaper, og overvektet i markedsrisiko.
Ifølge Norges Bank forklarer risikofaktorene som er benyttet i analysen
mer enn 70 prosent av svingningene til meravkastningen i aksjeporteføljen
ved utgangen av 2011.
Konsulentselskapet Mercer analyserer i sin årlige
avkastningsrapport om SPU hvilken stil aksjeinvesteringene i fondet
følger. Basert på nøkkeltall og historisk utvikling for de ulike
selskapene som fondet er investert i på et gitt tidspunkt, beregner
Mercer eksponeringen mot ulike faktorer. Den siste tilgjengelige
rapporten fra Mercer er basert på porteføljen per 31. desember 2010.
Mercers analyser viser at det over tid har vært en overvekt mot
små selskaper.
Analysene indikerer at fondet, slik porteføljen var
ved utgangen av 2011, vil oppnå høyere avkastning enn referanseindeksen
hvis aksjemarkedet stiger mye og hvis små selskaper har en bedre
kursutvikling enn store selskaper. På den andre siden må en forvente
at fondet vil tendere til å gjøre det noe svakere enn markedet hvis
aksjekursene i framvoksende markeder stiger betydelig og verdiselskaper
utvikler seg bedre enn vekstselskaper.
Norges Bank har analysert hvor utsatt obligasjonsporteføljen
har vært for systematiske risikofaktorer. Denne analysen klarer
i liten grad å forklare svingningene i meravkastningen. Eksponeringen
mot alle de analyserte risikofaktorene har svingt rundt null de
siste årene, jf. figur 4.20. Analysen indikerer ingen systematiske
over- eller undervekter.
En lærdom fra finanskrisen er at det kan være vanskelig
å identifisere på forhånd hvor utsatt en er for enkelte risikofaktorer.
Risikofaktorene behøver ikke å ha påvirket markedet i vesentlig grad
tidligere. Det er derfor ikke sikkert at det er mulig å identifisere
eksponeringen mot den eller de risikofaktorene som gir opphav til
de neste store utslagene i finansmarkedene.
I henhold til mandatet som departementet har gitt
Norges Bank, får banken dekket faktiske forvaltningskostnader inntil
en øvre grense, som for 2011 var satt til 0,10 prosent (10 basispunkter) av
fondets gjennomsnittlige markedsverdi. Rammen har vært uendret over
mange år. De siste årene har Norges Bank innrettet forvaltningen slik
at kostnadene har falt vesentlig under 0,10 prosent. I lys av dette
har Finansdepartementet redusert rammen til 0,09 prosent for 2012.
I tillegg godtgjøres Norges Bank for den delen av honoraret til
eksterne forvaltere som følger av oppnådd meravkastning.
Forvaltningskostnadene falt til vel 2,5 mrd.
kroner i 2011, fra knapt 3,0 mrd. kroner i 2010. Nedgangen skyldes
i hovedsak lavere faste og avkastningsavhengige honorarer til eksterne
forvaltere, jf. figur 4.21. Antall ansatte økte fra 278 til 315
i løpet av 2011. Det førte til økte lønns- og personalkostnader.
Økningen i fondets størrelse medførte dessuten høyere kostnader
til transaksjoner og oppgjør.
Forvaltningskostnadene utenom de avkastningsavhengige
honorarene til eksterne forvaltere utgjorde om lag 2,0 mrd. kroner
i 2011. Dette tilsvarer 0,064 prosent av fondets gjennomsnittlige
markedsverdi. Inkludert de avkastningsavhengige honorarene til de
eksterne forvalterne utgjorde kostnadene 0,081 prosent.
1. januar 2011 ble det innført nye retningslinjer for
avlønning i Norges Bank Investment Management (NBIM) som er i overensstemmelse med
reglene for godtgjøring i den norske finanssektoren. Ansatte som
arbeider innenfor risikostyring eller med kontroll-, drifts- eller stabsfunksjoner,
mottar etter de nye retningslinjene kun fastlønn. Ansatte som arbeider
med investeringsbeslutninger fortsatte med prestasjonsbasert lønn,
men med nye vilkår for opptjening og utbetaling. Beregningen av prestasjonsbasert
lønn foretas over minimum to års resultater. Opptjent prestasjonslønn
utbetales over flere år. 50 prosent utbetales året etter opptjeningen,
mens 50 prosent tilbakeholdes og utbetales over de neste tre årene.
Beløpet som holdes tilbake justeres med fondets avkastning.
Det vil påløpe kostnader i datterselskaper som
er opprettet i forbindelse med eiendomsinvesteringene. Disse kostnadene
trekkes fra avkastningen i eiendomsporteføljen, og belastes ikke
forvaltningskostnadene som Norges Bank får dekket av Finansdepartementet.
I 2011 utgjorde disse kostnadene 26 mill. kroner, og vil i de kommende årene
øke ettersom eiendomsporteføljen vokser.
Selskapet CEM Benchmarking Inc. har sammenliknet
fondets kostnader i 2010 med kostnadene i andre fond. Kostnadene
i SPU er betydelig lavere enn gjennomsnittet for de andre fondene.
SPU har små investeringer i aktivaklasser hvor kostnadene er høye,
som for eksempel unoterte aksjer og eiendom. Men selv justert for
disse forskjellene er kostnadene lave. Hovedårsakene er at SPU har
en lav andel ekstern forvaltning samt at den interne forvaltningen
i Norges Bank er kostnadseffektiv sammenliknet med forvaltningen
til de andre fondene, se boks 4.2.
Målt i kroner har de samlede forvaltningskostnadene
i SPU økt betydelig over tid, jf. figur 4.22. Målt i forhold til
forvaltet kapital har derimot forvaltningskostnadene hatt en fallende tendens
de siste årene. Kostnader kan deles i faste og variable kostnader.
De variable kostnadene vil normalt stige i takt med kapitalen i fondet.
Dette gjelder for eksempel kostnader ved depottjenester og til transaksjoner.
Andre kostnader er mindre avhengige av kapitalen i fondet, for eksempel
personalkostnader. Når verdien av fondet øker, vil derfor totalkostnadene
målt i basispunkter av fondets kapital bli redusert. Økt kompleksitet
i forvaltningen kan imidlertid trekke i motsatt retning. Referanseindeksen
til SPU er blitt betydelig endret siden oppstarten i 1996, blant
annet ved investeringer i aksjer i framvoksende markeder, i selskapsobligasjoner
og oppbygging av en eiendomsportefølje. Dette er aktivaklasser som
er mer kostbare å forvalte enn aksjer eller statsobligasjoner i
utviklede markeder. I tillegg medfører den økte kompleksiteten i forvaltningen
at overvåkings- og kontrollfunksjonene i Norges Bank er blitt styrket.
I 2009 ble det besluttet å etablere miljørelaterte investeringer
innenfor SPU, jf. St. meld. nr. 20 (2008–2009) Forvaltningen av
Statens pensjonsfond i 2008. Investeringene gjøres innenfor samme
regelverk som fondets øvrige investeringer i aksjer og obligasjoner,
og er en del av Norges Banks aktive forvaltning. Omfanget av disse
investeringene vil kunne variere noe over tid, ettersom avtaler
med noen forvaltere sies opp og andre kommer til. Omfanget vil også variere
med utviklingen i aksjemarkedene. Departementet skrev i Meld. St.
15 (2010–2011) Forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2010 at det
er lagt opp til at investeringene normalt skal være i intervallet
20–30 mrd. kroner.
Antall miljørelaterte mandater økte til ti ved
utgangen av 2011 fra ni ett år tidligere. Syv av mandatene var for
investeringer innen fornybar energi og teknologi som kan bidra til
effektivisering av energiforbruk. Norges Bank skriver i årsrapporten
om SPU i 2011 at dette kan omfatte selskaper som produserer fornybar
energi, utvikler utstyr til produksjonen av slik energi eller distribuerer
energi. Det kan også inkludere selskaper som produserer energi fra
avfall, eller som utvikler mer effektive systemer for strømforsyning.
Ved utgangen av 2011 var den største investeringen
i denne typen mandat i Johnson Controls, som blant annet produserer
teknologiske løsninger for mer effektiv energibruk i bygninger og
batterier for hybridbiler og elektriske biler.
De tre øvrige miljørelaterte mandatene var for investeringer
innen vannforvaltning. Dette kan være investeringer i selskaper
som utvikler teknologi for å øke kvaliteten på vann, eller investeringer
i selskaper som utvikler infrastruktur for å rense og distribuere
vann, blant annet i framvoksende markeder.
Innen dette området var miljømandatenes fem største
investeringer ved utgangen av 2011 i Pentair, Progressive Waste
Solutions, Suez Environnement, Republic Services og Danaher.
Norges Bank tildeler mandater til interne og
eksterne forvaltere. Totalt åtte av de miljørelaterte mandatene
var eksternt forvaltet ved utgangen av 2011, mens to mandater var
internt forvaltet. De eksterne mandatene utgjorde totalt 9,1 mrd. kroner,
og de interne mandatene var på 12 mrd. kroner.
Verdien av fondets miljørelaterte investeringer falt
til 21,1 mrd. kroner ved utgangen av 2011 fra 25,7 mrd. kroner ved
innganget til året. Nedgangen skyldtes kursfallet i aksjemarkedene,
som særlig rammet produsenter av fornybar energi fra sol- og vindkraft.
Fondets miljørelaterte mandater fikk en avkastning på -22,8 prosent
i 2011, målt i fondets valutakurv.
I arbeidet med forvaltningen av SPU har Norges Bank
opprettet operative referanseporteføljer for aksjer og obligasjoner.
Formålet med de operative referanseporteføljene er å oppnå et bedre forhold
mellom avkastning og risiko etter kostnader enn i den strategiske
referanseindeksen.
Norges Bank skriver at de innarbeidet endringene
i den operative referanseporteføljen for obligasjoner, jf. omtale
i avsnitt 2.2, i midten av april 2011. Avkastningen fra dette tidspunktet
og til utgangen av året var om lag 0,2 prosentenheter høyere enn
for obligasjonsindeksen fastsatt av Finansdepartementet.
2011 var et krevende år med fallende aksjemarkeder
og en samlet avkastning som lå under avkastningen av referanseindeksen.
Investeringene i SPU har lang investeringshorisont, og en må være
forberedt på betydelige svingninger i resultatene fra år til år.
Siden 1998 har Norges Bank oppnådd en meravkastning som er noe over
forventningen på 1/4 prosentenhet. Departementet er tilfreds med
resultatene som er oppnådd siden fondet ble etablert.
Forvaltningskostnadene eksklusive de avkastningsavhengige
honorarene har de siste to årene økt mindre enn tidligere. Kombinert
med stor økning i verdien av fondet har dette gitt lavere forvaltningskostnader
som andel av forvaltet kapital. Departementet er fornøyd med denne
utviklingen som tyder på at Norges Bank klarer å utnytte stordriftsfordelene
i forvaltningen.
Den operative referanseporteføljen er en del
av Norges Banks aktive forvaltning av SPU som kan bidra til å redusere
kompleksiteten og kostnadene i forvaltningen. Departementet merker seg
at forskjellene mellom Finansdepartementets referanseindeks og den
operative referanseporteføljen vil kunne være større, ha en annen karakter
og et annet tidsperspektiv enn hva som normalt faller inn under
såkalt aktiv forvaltning. Departementet er positiv til at informasjon
om den operative referanseporteføljen bidrar til åpenhet om forvaltningen
av fondet.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Komiteen viser til at avkastningen
i 2011 i Statens pensjonsfond utland (SPU) var -2,5 prosent målt
i fondets valutakurv, og i Statens pensjonsfond Norge (SPN) -3,9
prosent målt i norske kroner. Årsaken til den negative avkastningen
var for begge fondene svak utvikling i aksjemarkedene. For SPUs
vedkommende oppnådde aksjeporteføljen en avkastning på -8,8
prosent, obligasjonsporteføljen fikk en avkastning på 7 prosent,
og eiendomsinvesteringene en avkastning på -4,4 prosent. Det negative resultatet
for eiendomsinvesteringene skyldes i hovedsak engangsutgifter.
Komiteen merker seg at Norges
Bank har innrettet forvaltningen slik at kostnadene har falt, og
at Finansdepartementet har redusert rammen for forvaltningskostnader
til 0,09 prosent av fondets gjennomsnittlige markedsverdi. Forvaltningskostnadene
falt til vel 2,5 mrd. kroner i 2011, fra knapt 3,0 mrd. i 2010.
Komiteen merker seg at det fra
1. januar 2011 ble innført nye retningslinjer for avlønning i NBIM
som er i overensstemmelse med reglene for godtgjøring i den norske
finanssektoren. Dette innebærer at færre mottar prestasjonsbasert
lønn og at beregningen av prestasjonsbasert lønn foretas over minimum
to års resultater.
Komiteen er tilfreds med at forvaltningskostnadene
som andel av forvaltet kapital fortsetter å falle, blant annet som
følge av at Norges Bank utnytter stordriftsfordeler i forvaltningen.
Aksjemarkedene i Norge og Norden ble på samme
måte som de globale aksjemarkene påvirket av uroen rundt den statsfinansielle
situasjonen i Europa. Den mest negative utviklingen var i det finske-
aksjemarkedet, som falt med om lag 27 prosent. Nokia bidro i stor
grad til denne verdinedgangen. I de øvrige nordiske landene falt
aksjemarkedene fra 12 prosent til 15 prosent.
Alle de nordiske landene som Statens Pensjonsfond
Norge (SPN) er investert i, blir i obligasjonsmarkedene sett på
som land hvor det er liten risiko for mislighold av statsgjelden.
Som følge av dette har etterspørselen etter statsobligasjoner fra
disse landene vært høy gjennom året. Mens flere land i Europa opplevde
stigende renter på sine statsobligasjoner i 2011, falt rentene på
statsobligasjonene fra de nordiske landene. Avkastningen i de nordiske
obliga-sjonsmarkedene ble derfor god i 2011.
Markedsverdien av Statens pensjonsfond Norge (SPN)
var 129,5 mrd. kroner ved utgangen av 2011, drøyt 5 mrd. kroner
lavere enn ved inngangen til året, jf. figur 4.23. Reduksjonen er
et resultat av nedgang i aksjemarkedene i Norge og Norden.
Om lag 67 mrd. kroner av fondet var investert
i norske aksjer, mens i underkant av 43 mrd. kroner var investert
i obligasjoner fra norske obligasjonsutstedere, jf. figur 4.24.
Den nordiske porteføljen bestod av 12 mrd. kroner i aksjer og 8
mrd. kroner i obligasjoner.
SPN fikk en avkastning på -3,9 prosent i 2011, målt
i norske kroner og før fradrag for forvaltningskostnader. Årsaken
til den negative avkastningen var svak utvikling i aksjemarkedene. Avkastningen
av den norske aksjeporteføljen var -10,9 prosent, mens avkastningen
av den nordiske aksjeporteføljen var -17,5 prosent, jf. tabell
4.5. Avkastningen av den norske obligasjonsporteføljen til SPN var
7,8 prosent, mens avkastningen av den nordiske obligasjonsporteføljen
var 8,0 prosent. Alle avkastningstall er her oppgitt før fradrag
for forvaltningskostnader.
Avkastningen av fondet sammenliknes med en referanseindeks.
Samlet sett oppnådde Folketrygdfondet i 2011 en avkastning før fradrag
for kostnader som var 1,3 prosentenheter bedre enn avkastningen
av referanseindeksen.
Meravkastningen i den norske aksjeporteføljen var
1,6 prosentenheter. Store deler av meravkastningen ble oppnådd ved
at fondet ikke var investert i selskaper som hadde en svak utvikling i
2011.
I den nordiske aksjeporteføljen var avkastningen 0,8
prosentenheter lavere enn avkastningen av referanseindeksen. Valg
av selskaper innen industrisektoren i Sverige bidro til mindreavkastningen.
Aksjer i sykliske bransjer stiger mye når den økonomiske veksten
er sterk, men gjør det dårlig når veksten avtar. Tilsvarende gjør
aksjer i såkalte defensive bransjer det relativt godt i forhold
til markedet når det er dårlige tider. Utskiftninger mellom sykliske
og defensive aksjer slo ugunstig ut for avkastningen i den nordiske
aksjeporteføljen.
I den norske obligasjonsporteføljen var meravkastningen
1,6 prosentenheter. Høyere innslag av selskapsobligasjoner enn i
referanseindeksen slo gunstig ut. I tillegg var kredittvurderingen
i gjennomsnitt noe lavere i porteføljen enn i referanseindeksen.
Den norske obligasjonsporteføljen i SPN er investert i et betydelig
større antall obligasjoner og utstedere enn referanseindeksen. Som
et resultat er fondet mindre utsatt for negative hendelser i enkeltselskaper. Kredittvurderingen
til Eksportfinans ble nedgradert fra høyeste nivå til å bli sett
på som høyrisiko da det ble kjent at et statlig organ ville overta
ordningen med offentlig støttede eksportkreditter. Nedgraderingen
medførte at obligasjonene utstedt av Eksportfinans falt kraftig
i verdi. På dette tidspunktet var SPN undervektet obligasjoner fra
selskapet, noe som bidro med om lag 1 prosentenhet til meravkastningen
i den norske obligasjonsporteføljen.
Avkastningen av den nordiske obligasjonsporteføljen
var om lag 0,2 prosentenheter høyere enn referanseindeksen. Årsaken
til meravkastningen var at andelen selskapsobligasjoner var høyere
enn i referanseindeksen, og høy oppnådd avkastning på selskapsobligasjonene.
Departementet har tidligere uttrykt en forventning
til årlig netto verdiskaping fra aktiv forvaltning av SPN på 1/4–1/2
prosentenheter i gjennomsnitt over tid. Siden 1998 har meravkastningen
i SPN vært i overkant av 0,5 prosentenheter, jf. figur 4.28. For
perioden 1998-2011 har departementet beregnet at brutto meravkastning
for fondet totalt tilsvarer om lag 6 mrd. kroner, jf. figur 4.29.
Standardavviket er et mål på hvor mye avkastningen
av fondet svinger. Figur 4.30 viser utviklingen i standardavviket
til referanseindeksene til fondet siden 1998. Standardavviket til
SPNs referanseindeks var lavere ved utgangen av 2011 enn ett år
tidligere. Nedgangen var i stor grad påvirket av en reduksjon i standardavviket
til den norske aksjeindeksen mot slutten av året.
Samvariasjonen mellom aksje- og obligasjonsindeksene
ble noe mindre negative i løpet av 2011, jf. figur 4.31. Det betyr
at avkastningen fra aksje- og obligasjonsporteføljene i noe mindre grad
enn i 2010 utjevnet hverandre gjennom året. Isolert sett bidro dette
til å øke den totale risikoen i fondet noe.
I mandatet for SPN er det stilt krav om at Folketrygdfondet
skal legge opp forvaltningen med sikte på at annualisert forventet
relativ volatilitet ikke skal overstige 3 prosentenheter. Ifølge Folketrygdfondet
har nivået gjennom 2011 variert mellom 0,5 og 1,0 prosentenheter,
og var 0,7 prosentenheter ved utgangen av året. Over tid bør realisert
relativ volatilitet være om lag på nivå med den forventede relative
volatiliteten som ble beregnet på forhånd. Realisert relativ volatilitet
de siste 12 månedene var ved utgangen av 2011 på om lag 0,4 prosentenheter,
jf. figur 4.32.
Figur 4.33 viser utviklingen i standardavviket både
for referanseindeksen til SPN og fondets faktiske portefølje. I
store deler av den aktuelle perioden har standardavviket i fondet
vært noe lavere enn standardavviket i referanseindeksen. Dette har
spesielt gjort seg gjeldende i perioder der svingningene i markedet
har økt. I all hovedsak er det risikoen i referanseindeksen som
er avgjørende for risikoen i fondet, men figuren viser at den aktive
forvaltningen i Folketrygdfondet i perioder har bidratt til å redusere
totalrisikoen noe.
Obligasjoner med høy kredittrisiko (svak «rating»)
inngår ikke i referanseindeksen til SPN, men Folketrygdfondet har
i tråd med mandatet adgang til å investere i slike obligasjoner.
Departementet har fastsatt at Folketrygdfondet skal legge opp forvaltningen
med sikte på at slike obligasjoner under normale markedsforhold
ikke utgjør mer enn 25 prosent av markedsverdien av selskapsobligasjonene
i obligasjonsporteføljen. Selskapsobligasjoner utgjør 70 prosent
av den strategiske referanseindeksen. Rammen vil da tilsvare om
lag 18 prosent av den samlede obligasjonsporteføljen. Ved utgangen
av året besto om lag 13 prosent av den norske obligasjonsporteføljen
av obligasjoner med slik kredittvurdering, mens andelen i den nordiske obligasjonsporteføljen
var i overkant av 3 prosent.
Store deler av det norske obligasjonsmarkedet består
av obligasjoner som ikke har en ekstern kredittvurdering. For at
SPN skal investere i slike obligasjoner, er det i mandatet stilt
krav om at Folketrygdfondet skal foreta en intern kredittvurdering.
Ved utgangen av 2011 viste kombinasjonen av interne og eksterne kredittvurderinger
at om lag 60 prosent av obligasjonsporteføljen hadde kredittvurderingen «A»
eller svakere.
Figur 4.34 viser sammenfall mellom SPNs aksjeporteføljer
og referanseindeksene. Ved utgangen av 2011 var sammenfallet mellom
den norske aksjeporteføljen og referanseindeksen om lag 91 prosent.
Sammenfallet mellom den nordiske aksjeporteføljen og indeksen var
i overkant av 82 prosent.
Ifølge mandatet fra Finansdepartementet skal Folketrygdfondet
få dekket de faktiske forvaltningskostnadene innenfor en ramme som
settes som et kronebeløp. Kronebeløpet er fastsatt på bakgrunn av
et begrunnet forslag fra Folketrygdfondet der de samlede kostnadene
framkommer som summen av enkeltkomponenter. Departementet setter
en ramme for de samlede kostnadene. Departementet tar ikke stilling
til hver enkelt kostnadskomponent, og styrer derfor heller ikke
enkeltelementer.
Forvaltningskostnadene i forbindelse med SPN
i 2011 utgjorde 109,7 mill. kroner, godt innenfor den fastsatte
rammen på 124 mill. kroner. Målt som andel av kapital til forvaltning
utgjorde kostnadene 8,3 basispunkter (0,083 prosent).
Figur 4.35 viser utviklingen i forvaltningskostnadene
i SPN over tid. Både kronemessig og målt som andel av kapital til
forvaltning har kostnadene økt betydelig siden 2006. I denne perioden
har det samtidig skjedd betydelige endringer i forvaltningen. I
2006 ble kontolånsordningen avviklet, noe som reduserte kapitalen
i SPN med i overkant av 100 mrd. kroner. Dette skjedde uten at kostnadene
ble påvirket i stor grad. Aksjeandelen ble økt fra om lag 20 prosent
ved inngangen til 2006 til en strategisk vekt på 60 prosent i 2008.
I 2008 ble også Folketrygdfondet omdannet til et særlovselskap, og
det ble stilt betydelig strengere krav til styring og kontroll av
risiko og rapportering. Dette medførte at Folketrygdfondet måtte
foreta betydelige investeringer på systemsiden, samt øke antall årsverk
for å tilfredsstille de nye kravene.
Selskapet CEM Benchmarking Inc. sammenliknet
forvaltningskostnadene i SPN i 2010 med kostnadene til andre fond.
Sammenlikningen viste at kostnadene i SPN var betydelig lavere enn
gjennomsnittet for de andre fondene. Den viktigste årsaken til de
lave kostnadene er at fondet kun har intern forvaltning som gjennomgående
er billigere enn ekstern forvaltning.
Folketrygdfondet etablerte i 2011 en ordning med
variabel lønn. Ordningen skjer innenfor den samlede rammen for forvaltningskostnader
som er fastsatt av departementet. Alle i organisasjonen er inkludert
i ordningen, med unntak av administrerende direktør og styret. Folketrygdfondet
betrakter variabel lønn som et virkemiddel både for å beholde og
videreutvikle ansatte og sikre god rekruttering i framtiden. I tillegg
er variabel lønn innført som et virkemiddel for å oppnå mål som
gir Folketrygdfondet varige forbedringer i forvaltningen innenfor
prioriterte områder.
Vilkårene for opptjening av variabel lønn er avhenging
av stillingstype. Ifølge Folketrygdfondet legges det for ansatte
med kontrolloppgaver kun vekt på kvalitative mål, for å unngå at de
som utfører kontrolloppgaver skal ha egeninteresse av resultatene.
Langsiktigheten i forvaltningen ivaretas ved
at meravkastningen måles over tre år. Opptjent variabel lønn vil
bli utbetalt over flere år etter styrets beslutning. Normalt vil
halvparten utbetales i første kvartal året etter opptjeningen. Den
delen av variabel lønn som ikke utbetales umiddelbart, plasseres
i en bonusbank med utbetaling over tre år. Styret står fritt til
å beslutte om opptjent, men ennå ikke utbetalt variabel lønn, skal
reduseres et senere år.
For 2011 var gjennomsnittlig måloppnåelse i forhold
til fastsatte (kvantitative og kvalitative) kriterier i overkant
av 80 prosent. Det ble i 2011 satt av 9,5 mill. kroner til variabel
lønn, inklusive arbeidsgiveravgift.
Resultatene i 2011 var preget av høy avkastning i
obligasjonsporteføljen og svak utvikling i fondets aksjeportefølje.
Investeringsstrategien er basert på en lang horisont, og departementet
viser til at en må være forberedt på betydelige svingninger i fondets
avkastning fra år til år. Departementet er tilfreds med resultatene
som er oppnådd i den aktive forvaltningen av SPN samlet i 2011 og
over tid.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Finansdepartementet fastsatte retningslinjer
for investeringer i eiendom 1. mars 2010, jf. Meld. St. 10 (2009–2010)
Forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2009. Ifølge mandatet for
SPU skal Norges Bank plassere inntil 5 prosent av kapitalen i en
egen eiendomsportefølje. Andelen investert i obligasjoner skal reduseres
tilsvarende. Som beskrevet i Meld. St. 10 (2009–2010) er det forventet
at det vil ta mange år å bygge opp en eiendomsportefølje i denne
størrelsesorden. Det er også forventet at porteføljen de første årene
vil være konsentrert om europeiske eiendomsmarkeder.
SPUs første eiendomsinvestering, kjøpet av 25 prosent
av The Crown Estates Regent Street-portefølje i London, ble fullført
1. april 2011. Kjøpesummen var 452 mill. pund (4,2 mrd. kroner).
I juli fulgte kjøpet av 50 prosent av syv eiendommer i og omkring
Paris fra AXA-gruppen, som er et fransk forsikringskonsern. Kjøpesummen
var på 702,5 mill. euro (5,5 mrd. kroner).
I begge tilfeller inngikk Norges Bank og selger et
partnerskap, som gjennomførte ytterligere investeringer i løpet
av året. Regent Street-partnerskapet, som fordeler inntektene og
kostnadene med 25 prosent til SPU og 75 prosent til The Crown Estate,
kjøpte i tredje kvartal to bygninger ved Regent Street for 28 mill.
pund. Partnerskapet med AXA kjøpte i desember tre bygg i Paris for
290 mill. euro, og fordelte investeringene med 50 prosent til fondet
og 50 prosent til AXA.
Avkastningen på fondets eiendomsinvesteringer i
2011 var -4,4 prosent, jf. nærmere omtale i avsnitt 4.1.
Investeringer i unotert eiendom skiller seg
fra investeringer i noterte aksjer og obligasjoner. Risikoen for
tap ved investeringer i børsnoterte aksjer og obligasjoner er normalt
avgrenset til investert beløp, mens investeringer i eiendom medfører
risiko for tap utover dette. En eier kan bli holdt ansvarlig for
mer enn det investerte beløpet som følge av for eksempel tvister
med leietakere eller naboer eller skader på eiendom.
Det er viktig å klargjøre og avgrense risikoen ved
enhver investering. Norges Bank vil som regel investere i eiendom
gjennom datterselskap, slik at det økonomiske ansvaret begrenses
til kapitalen i datterselskapet. Investeringene i eiendom vil dermed
normalt bli ført i regnskapet for datterselskapene. Mellom de ulike
enhetene i en selskapsstruktur vil konsernin-terne lån vanligvis benyttes.
Bruken av slike selskapsstrukturer er i tråd med etablert praksis
blant store eiendomsinvestorer.
Mange internasjonale institusjonelle investorer, som
pensjonsfond og forsikringsselskaper, er i likhet med SPU fritatt
fra beskatning i sine hjemland. Slike investorer etablerer derfor
ofte selskapsstrukturer i jurisdiksjoner hvor skattesystemene, eventuelt
i kombinasjon med skatteavtaler, medfører at mesteparten av avkastningen
blir skattepliktig i investorenes hjemland, jf. blant annet St.meld.
nr. 16 (2007–2008) Om forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2007.
Ifølge mandatet for SPU skal Norges Bank søke å
oppnå høyest mulig avkastning etter kostnader. Skatt kan være et
viktig kostnadselement. Norges Bank peker i årsrapporten for forvaltningen
av SPU i 2011 på at det er viktig at investeringene skattlegges
på en korrekt måte etter lokalt regelverk, men også at fondet ikke
belastes med større skattekostnader enn nødvendig. Ved eiendomsinvesteringer
vil skatteposisjonen til både Norges Bank og motparten i transaksjonen
ha betydning for prisingen.
I motsetning til mange andre institusjonelle
investorer har departementet fastsatt retningslinjer for hvor eiendomsselskaper
og -fond opprettet av Norges Bank som del i forvaltningen av SPU, kan
være etablert. Unoterte eiendomsselskaper og -fond skal være etablert
i OECD-land, land som Norge har skatteavtaler med eller i andre land
som Norge i medhold av annen folkerettslig overenskomst kan kreve
skatteopplysninger fra. England, Frankrike og Luxem-bourg tilfredsstiller
disse kravene.
For eiendomsinvesteringen i London har Norges Bank
opprettet fem britiske selskap. Selskapsstrukturen framgår i boks
4.3, figur 4.36. Tilsvarende strukturer er vanlige ved eiendomsinvesteringer
i England. Ved direkte eiendomsinvesteringer er Norges Bank og SPU
i utgangspunktet fritatt for å betale britisk inntektsskatt, selskapsskatt
og skatt av gevinster ved salg av eiendom. Strukturen som er beskrevet
i boks 4.3 inneholder blant annet selskaper som ikke er egne skattesubjekter,
såkalte skattetransparente selskaper. Strukturen beskytter bankens interesser
og begrenser bankens ansvar, samtidig som SPUs skatteposisjon ivaretas.
Tilsvarende hensyn er tatt ved investeringene
i Frankrike. For eiendomsinvesteringene i og omkring Paris har Norges
Bank opprettet selskap i både Luxem-bourg og Frankrike. Selskapsstrukturen
framgår i boks 4.3, figur 4.37. Det heleide datterselskapet NBIM
SÀRL (Société à Responsabilité Limitée) i Luxembourg skal være et holdingselskap
for å eie og administrere eiendomsinvesteringer i Fastlands-Europa.
De fleste av investeringene i regionen vil derfor skje gjennom dette
datterselskapet, noe som betyr at NBIM SÀRL på sikt vil få ytterligere
eierinteresser i selskaper som direkte eller indirekte er investert
i eiendom. Selskapets oppgaver vil også omfatte regnskapsføring,
bokføring og overføring av leieinntekter til Norges Bank samt oppgaver
som sikrer at fondet etterlever lokalt regelverk.
Luxembourg blir ofte brukt som base av internasjonale
eiendomsinvestorer, jf. omtale i Meld. St. 15 (2010–2011) Forvaltningen
av Statens pensjonsfond i 2010. Det skyldes blant annet forutsigbare
og solide juridiske rammebetingelser og skatteregelverk. Skattenivået
i landet er moderat ved at en lav del av bruttoinntektene blir skattlagt.
Luxembourg har i tillegg et godt utbygd traktatnettverk som medfører
at investorer ikke blir dobbelbeskattet ved investeringer i land Luxembourg
har skatteavtaler med.
Bankens avtaler og selskapsdokumenter sikrer nødvendig
innsyn i selskapene for bankens internrevisjon, som er hovedstyrets
tilsynsorgan, for bankens eksterne revisjon, og for representantskapet,
som er Stortingets tilsynsorgan for Norges Bank.
Norges Banks forvaltning og kontroll av investeringene
i eiendom er beskrevet nærmere i en egen temaartikkel i Norges Banks
årsrapport for SPU i 2011.
Motpartsrisiko er risikoen for tap som følge
av at en kontraktsmotpart ikke oppfyller sine juridiske forpliktelser.
Denne typen risiko oppstår blant annet når det blir inngått derivatkontrakter
som ikke er børsnotert og i forbindelse med oppgjør av verdipapirhandler.
I mandatet for SPU er det stilt krav om at Norges Bank
skal fastsette prinsipper for måling og styring av motpartsrisiko.
Banken har nedfelt slike prinsipper i dokumentet Executive Board’s
Principles for Risk Management in Norges Banks Investment Management
(NBIM), mens det i dokumentet Invest-ment Mandate er fastsatt rammer
for motpartseksponering. Norges Bank rapporterer om motpartsrisiko
i forvaltningen av SPU i kvartals- og årsrapportene om fondet.
Norges Banks representantskap har, etter innspill
fra departementet og ved hjelp av bankens eksterne revisor, fått
vurdert rammeverket for risikostyring og kontroll av motpartsrisiko knyttet
til forvaltningen av SPU, jf. boks 4.4. Revisor har vurdert om rammeverket
er i tråd med anerkjente standarder og etablert praksis og om det
er tatt i bruk slik det er utformet.
Vurderingen har tatt utgangspunkt i et sett målekriterier
som er avledet fra relevante standarder, og fra erfaring med praksis
i andre organisasjoner. Revisor har med dette som utgangspunkt sett
på skriftlig dokumentasjon og avholdt møter mv. for å kartlegge
om bankens rammeverk og prosedyrer for styring og kontroll av motpartsrisiko
er i samsvar med de etablerte målekriteriene.
Revisor konkluderer i sin rapport med at Norges Bank
i det alt vesentlige har utformet og tatt i bruk et rammeverk for
risikostyring og kontroll av motpartsrisiko som er i samsvar med
de etablerte målekriteriene, jf. omtale i Representantskapets rapport
til Stortinget av 27. mars 2012. Revisors attestasjonsrapport er
offentliggjort på Norges Banks internettsider.
Folketrygdfondet forestår forvaltningen av Statens
pensjonsfond Norge (SPN) på vegne av og i henhold til et mandat
fastsatt av departementet. Som del av oppfølgingen av Folketrygdfondets forvaltning
er det etablert en ordning med attestasjonsoppdrag, i tråd med det
som gjelder for Norges Banks forvaltning av SPU, jf. boks 4.4. Attestasjonsoppdraget
for 2011 omfatter Folketrygdfondets internkontrollsystem og overholdelse
av mandat.
Revisor har i sin attestasjonsuttalelse for
2011 konkludert med at en ikke har fått kjennskap til forhold som
gir grunn til å anta at Folketrygdfondets internkontrollsystem ikke
i det alt vesentlige er i samsvar med internasjonalt anbefalt praksis.
Samtidig peker revisor på at beste praksis er i løpende utvikling
og at Folketrygdfondet bør videreutvikle sin egen metodikk for risikostyring
og intern kontroll i tråd med utviklingen i denne praksisen. Dette
innebærer at fondet må etablere prosesser som skal identifisere
ledende praksis internasjonalt i alle deler av organisasjonen og
strekke seg mot dette. Revisor framhever blant annet at Folketrygdfondet
bør fortsette sitt arbeide med å videreutvikle virksomhetsstyringen.
Videre anbefaler revisor at en videreutvikler rapporteringen til
styret og ledelsen for å gi enda bedre forståelse for og uavhengig innsikt
i resultatet av forvaltningen og porteføljens underliggende risiko.
Det anbefales også at Folketrygdfondet ytterligere systematiserer egenevalueringene
som forelegges styret. Folketrygdfondet bør videre fortsette å videreutvikle
utformingen av kontrollen og spesifisere kontrollaktivitetene i
sentrale prosesser, herunder prosessen for regnskapsavslutning spesielt.
Folketrygdfondet har gjennom egenevalueringen identifisert et behov
for å arbeide videre med etablering av nøkkelrisikoindikatorer (såkalte
«Key Risk Indicators») for operasjonell risiko. Revisor anbefaler
Folketrygdfondet å vurdere dette og at det ses i sammenheng med
utvikling av virksomhetsstyringen for øvrig.
Revisor konkluderer for øvrig med at de ikke
har fått kjennskap til forhold som gir grunn til å anta at det er
vesentlige brudd på bestemmelser gitt i lov om Folketrygdfondet
samt forskrift og mandater fastsatt av Finansdepartementet.
Attestasjonsuttalelsen er offentliggjort på
departementets internettsider (www.regjeringen.no/spf).
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Departementet legger til grunn at god avkastning på
lang sikt er avhengig av en bærekraftig utvikling i økonomisk, miljømessig
og samfunnsmessig forstand samt velfungerende, legitime og effektive
markeder. I tråd med utviklingen internasjonalt er det over tid
blitt lagt større vekt på å integrere hensyn til god selskapsstyring,
miljø og samfunnsmessige forhold i investeringsvirksomheten. En
slik strategi samsvarer med FNs prinsipper for ansvarlige investeringer
(UN PRI, se boks 4.5) og er nedfelt i forvaltningsmandatene til
Norges Bank og Folketrygdfondet.
Strategien for ansvarlig investeringspraksis
i forvaltningen av Statens pensjonsfond er blitt utviklet over tid,
jf. figur 4.39. I 1998 fikk fondet anledning til å investere i aksjer.
Etter hvert som banken opparbeidet erfaring med forvaltning av aksjer,
ble rettighetene som aksjonær gradvis tatt mer i bruk for å sikre
fondets finansielle interesser. I 2001 innførte departementet en
ordning med utelukkelse av folkerettsstridige investeringer, etter
råd fra Petroleumsfondets folkerettsråd. I 2004 innførte departementet
nye etiske retningslinjer for Statens pensjonsfond utland (SPU). Disse
retningslinjene gikk på flere punkter lenger enn den folkerettsbaserte
uttrekksmekanismen. Bruk av eierrettigheter ble et virkemiddel for
å møte fondets etiske forpliktelser. I 2009 ble de etiske retningslinjene
evaluert. Evalueringen resulterte i en mer helhetlig strategi for
ansvarlig investeringspraksis. Dette ble vurdert å være i tråd med
den internasjonale utviklingen på området.
Arbeidet med ansvarlige investeringer omfatter flere
områder:
internasjonalt samarbeid
og bidrag til utvikling av beste praksis,
miljørelaterte investeringer,
forskning og utredning,
eierskapsutøvelse og
observasjon og utelukkelse av selskaper
Både Finansdepartementet, Norges Bank, Folketrygdfondet
og Etikkrådet engasjerer seg i den internasjonale debatten om ansvarlig
investeringspraksis og samarbeider med andre aktører om å bidra
til utvikling av beste praksis og forskning innenfor sine områder.
Finansdepartementet deltar i et prosjekt ledet av den ideelle organisasjonen
Tomorrow’s Company i London sammen med representanter for andre
store fond, selskaper og akademikere. Prosjektet har som mål å utvikle
en bedre og mer felles forståelse av hva langsiktig bærekraftig
verdiskaping innebærer.
Departementet har deltatt i et forskningsprosjekt om
virkningen av klimaendringer på kapitalmarkedene. Dette er nærmere
omtalt i avsnitt 2.6. Norges Banks, Folketrygdfondets og Etikkrådets
aktiviteter innenfor forskning og utvikling av beste praksis er
omtalt nedenfor.
Som følge av evalueringen av de etiske retningslinjene
i 2009 ble det opprettet særskilte miljørelaterte investeringer.
Disse investeringene omfatter mandater for aktiv forvaltning rettet
spesielt inn mot blant annet vannforvaltning, miljøteknologi og
ren energi. Investeringene gjøres innenfor samme regelverk som for fondets
øvrige investeringer i aksjer og obligasjoner. Resultatene for de
miljørelaterte investeringsmandatene er nærmere omtalt i avsnitt
4.1.
I 2010 fastsatte departementet nye retningslinjer for
ansvarlig investeringspraksis for forvaltningen av SPU. Disse retningslinjene
retter seg dels mot Norges Bank og dels mot Etikkrådet. Evalueringen
i 2009 tilsa større vektlegging av mulighetene for å bidra til endringer
i positiv retning. En viste her til bærekraftspørsmål og til selskapets
atferd innen selskapsstyring og i håndteringen av samfunnsmessige
og miljømessige forhold. Evalueringen viste at det var ønskelig
å styrke samvirket mellom eierskapsutøvelsen og utelukkelsesmekanismen. De
nye retningslinjene har bidratt til dette.
Utøvelsen av eierrettigheter for SPU og SPN bygger
på en felles plattform av internasjonalt anerkjente prinsipper,
jf. boks 4.5. Samtidig er virkemidlene som brukes i dette arbeidet
noe forskjellige i lys av fondenes ulike størrelse og investeringsstrategi.
Norges Bank og Folketrygdfondet har nedfelt egne prinsipper for
utøvelsen av eierrettigheter basert på disse grunnprinsippene. Eierskapsarbeidet
i Norges Bank og Folketrygdfondet er nærmere omtalt i avsnittene
4.4.2 og 4.4.3.
I henhold til retningslinjer for observasjon
og utelukkelse fra Statens pensjonsfond utlands investeringsunivers
av mars 2010 skal selskaper utelukkes fra fondet dersom de produserer nærmere
angitte produkter. Selskaper kan også utelukkes dersom de blir ansett
å medvirke til eller selv er ansvarlig for grovt uetisk atferd slik dette
er definert i retningslinjene. Ved utgangen av 2011 var 55 selskaper
utelukket etter tilrådinger fra Etikkrådet. Departementet har videre
satt to selskaper til observasjon i medhold av retningslinjene.
Departementet har siden en begynte å utelukke selskaper tatt inn
igjen fem selskaper i porteføljen.
Nordiske selskaper (utenom norske) inngår i
investeringsuniverset for både SPU og SPN. Departementet har lagt
til grunn at slike selskaper utelukkes fra begge fond dersom departementet fatter
en beslutning om å utelukke et selskap. Dette går fram av St.meld.
nr. 24 (2006–2007) Om forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2006
og av mandat for forvaltningen av SPN. Finansdepartementet har på
denne bakgrunn besluttet å utelukke ett selskap fra SPN.
Etikkrådets arbeid med observasjon og utelukkelse
av selskaper fra SPU er beskrevet nærmere i avsnitt 4.4.4.
Å følge med på og bidra til utviklingen av beste praksis
er et viktig element i strategien for ansvarlige investeringer for
Statens pensjonsfond. Ansvarlig investeringspraksis er et felt som
er i rask utvikling internasjonalt. Den tematiske bredden er blitt
utvidet og nye verktøy, metoder og institusjoner kommet til. Den
økte interessen viser seg blant annet gjennom en jevn økning i medlemsmassen
i UN PRI både av investorer og andre aktører i finansmarkedene.
Utviklingen går langs flere linjer. Blant temaer som har vært mye
på dagsordenen i den senere tid kan nevnes hvordan hensyn til miljø,
samfunnsmessige forhold og god selskapsstyring (såkalte ESG-forhold)
kan integreres bedre i investeringsvirksomheten. Andre aktuelle
problemstillinger er knyttet til klimaendringer, spørsmål om for
stor vektlegging av kortsiktige hensyn i finansmarkedene, samt eiernes
rolle.
Det har videre vært stor oppmerksomhet om metoder
og verktøy for rapportering om ESG-forhold. International Integrated
Reporting Council (IIRC) har som formål å skape et globalt rammeverk
for rapportering som inkluderer både finansiell, samfunnsmessig,
styringsmessig og miljømessig informasjon på en klar, konsis, konsistent
og sammenliknbar måte. Det er også økt interesse for finansmarkedenes
virkemåte, særlig om det er institusjonelle og systemmessige forhold
som kan forbedres for å sørge for at hensynet til bærekraft og langsiktig
verdiskaping i investeringsvirksomhet blir tatt bedre vare på. Dette
omfatter blant annet en diskusjon om bruk av offentlig regulering.
Flere investorer bruker fortsatt utelukkelse
som virkemiddel, men det er også en del store institusjonelle investorer
som ikke har dette som en del av sin strategi. Noen investorer utelukker
selskaper på rent etisk grunnlag (for eksempel flere kirkesamfunn).
Dette er ofte tilfellet når selskaper utelukkes på grunn av det
de produserer, for eksempel spesielle våpentyper. SPU, de store nederlandske
pensjonsfondene APG og PGGM og New Zealand Superannuation Fund er
eksempler på fond som utelukker selskaper på et slikt grunnlag.
Noen fond utelukker selskaper på grunn av kritikkverdige forhold
i måten selskapene driver sin virksomhet på. Dette kan for eksempel
være menneskerettighetsbrudd, miljøskade og korrupsjon. I slike
saker praktiseres utelukkelse ofte som et siste virkemiddel etter
at en har forsøkt å påvirke selskaper til bedre praksis og atferd.
De svenske AP-fondene og New Zealand Superannuation Fund har en
slik strategi. Det forutsetter et godt samvirke mellom virkemidlene.
Samarbeid mellom investorer er fortsatt et viktig tema.
En rekke ulike initiativer og organisasjoner engasjerer seg på vegne
av sine medlemmer i ulike spørsmål for å bedre selskapers praksis. Eksempler
på dette er Carbon Disclosure Project, CEO Water Mandate, EITI og
Forest Footprint Disclosure. Det er også stor aktivitet i organisasjoner
som vil bidra til bedre standarder for selskapsstyring mv. til fordel
for eierne i selskaper, for eksempel International Corporate Governance
Network (ICGN) og Asian Corporate Governance Network (ACGA).
Norges Bank har som overordnet mål for sin eierskapsutøvelse
å sikre SPUs finansielle interesser. Dette er i samsvar med mandatet
for SPU. Banken skal videre integrere hensynet til god selskapsstyring,
miljø og samfunnsmessige forhold i hele investeringsvirksomheten,
i tråd med internasjonalt anerkjente prinsipper for ansvarlig investeringsvirksomhet.
Integrering av disse hensynene skal skje under hensyn til fondets
investeringsstrategi og rollen som finansiell forvalter. Norges
Bank har i 2011 etablert og offentliggjort retningslinjer for ansvarlig
investeringsvirksomhet. Retningslinjene beskriver ulike typer risiko
for miljø, samfunnsmessige forhold og selskapsstyring. Disse risikofaktorene
skal det tas hensyn til i blant annet de investeringsanalysene som
porteføljeforvalterne utfører og når nye markeder og instrumenter
blir vurdert og godkjent, samt når banken utøver eierskap.
Norges Bank etablerte i 2011 en database med informasjon
om miljø, samfunnsmessige forhold og selskapsstyring. Databasen
inneholder informasjon fra både eksterne og interne kilder og dekker
4 000 av selskapene fondet er investert i. Databasen er til bruk
for hele organisasjonen og er særlig tilrettelagt for porteføljeforvaltere
og investeringsanalytikere. Formålet er å ha lett tilgjengelig informasjon
som kan benyttes i forbindelse med investeringsbeslutninger.
Norges Banks eierskapsarbeid tar utgangspunkt i
internasjonalt anerkjente globale standarder, som OECDs Principles
of Corporate Governance, OECDs Guidelines for Multinational Enterprises
og FNs Global Compact (se omtale i boks 4.5). De utfylles av Norges
Banks retningslinjer for selskapsstyring og stemmegivning og Norges
Banks forventningsdokumenter.
Norges Bank har videreutviklet og styrket eierskapsarbeidet
i løpet av 2011. Arbeidet bygger på at den beste muligheten for
gjennomslag oppnås ved å arbeide langsiktig og forutsigbart innenfor
områder som er finansielt relevante for fondet og for andre investorer.
Norges Bank har valgt ut følgende strategiske satsingsområder:
likebehandling av
aksjonærer
aksjonærenes rett til innflytelse og styrets
ansvar overfor aksjonærene
velfungerende, legitime og effektive markeder
klimaendringer (se boks 4.7),
vannforvaltning og
barns rettigheter
God selskapsstyring er grunnlaget for utvikling av
lønnsom forretningsdrift. Det sikrer aksjonærenes rettigheter og
en fordeling av verdiskapingen i henhold til aksjonærfordelingen. Retten
til likebehandling og innflytelse for aksjonærer er derfor sentral
for Norges Banks eierskapsarbeid. Satsingsområdet velfungerende, legitime
og effektive markeder berører svært grunnleggende spørsmål om markedenes
funksjonsmåte og omfatter også spørsmål om god selskapsstyring.
Videre har Norges Bank oppmerksomhet på miljø- og samfunnsmessige
forhold som påvirker selskapenes rammebetingelser og utvikling,
og dermed også verdiene i fondet. Satsingsområdene klimaendringer,
vannforvaltning og barns rettigheter er valgt ut på bakgrunn av
slike hensyn.
Når en investering er gjort, er stemmegivning
på generalforsamlinger et av de viktigste virkemidlene for en aksjonær.
Norges Bank benytter seg også av dialog med enkeltselskaper, samarbeid med
andre investorer, deltakelse i internasjonale nettverk og organisasjoner,
innspill til regulerende myndigheter, kontakt med forskningsmiljøer
og offentlig kommunikasjon av standpunkter og forventninger. Ved
valg av virkemiddel vurderes blant annet muligheten for gjennomslag
sett i forhold til ressursbruken.
Norges Bank benytter sine rettigheter som aksjonær
til å stemme på generalforsamlinger (se boks 4.6). Aksjonærer kan
ivareta sine interesser ved i fellesskap å beslutte om styrets forslag
skal godkjennes i saker som kapitalutvidelser, større transaksjoner,
vedtektsendringer og styrevalg. I et mindre antall aksjonærmøter
stemmes det også over forslag som er framsatt av aksjonærer, men
som ikke har styrets støtte. Slike forslag kan være vedtektsendringer,
anmodninger til styret eller alternative styrekandidater. Banken
har etablert egne retningslinjer for stemmegivning og offentliggjør
stemmegivningen i hver enkelt sak.
Banken legger særlig vekt på styrets ansvar
for å overvåke og sette gode rammer for ledelsen og for å informere
og likebehandle aksjonærene. Det er derfor nødvendig å måle styrets
innsats opp mot de langsiktige resultatene for virksomheten. Banken
legger vekt på å utvikle og beskytte aksjonærenes rett til å framtvinge styreendringer
når dette er nødvendig. Aksjonærenes faktiske adgang til å holde
styret ansvarlig varierer fra marked til marked og avhenger både
av lovgivning, standarder og markedspraksis. Men også viljen og
evnen blant aksjonærene selv til å ivareta sine langsiktige eierinteresser
er avgjørende.
Norges Bank mener at et selskaps styre bør ledes av
en person som ikke inngår i selskapsadministrasjonen. For tredje
år på rad har banken fremmet aksjonærforslag til generalforsamlingen
i fire amerikanske selskaper og bedt om vedtektsendringer som hindrer
at administrerende direktør også kan inneha styreledervervet. Ingen av
forslagene er blitt vedtatt, men oppslutningen har vært økende år
for år.
En rekke av aksjonærforslagene fremmet i 2011 av
investorer globalt krevde at selskaper skal ha mål om å redusere
utslipp av drivhusgasser og å rapportere om tiltak for å senke utslippene. Antallet
aksjonærforslag som omhandlet klimaendringer sank i 2011 sammenliknet
med 2010. Aksjonærforslag om bedre vannforvaltning økte derimot
i antall i samme periode. Økningen kan i stor grad tilskrives forslag
hvor aksjonærer ber om rapportering av miljømessige konsekvenser
ved produksjon av skifergass og om vannforurensning fra kullkraftverk.
Banken registrerer en reduksjon i antall aksjonærforslag som krever
at selskaper vedtar retningslinjer for å ivareta menneskerettigheter
eller som omhandler globale standarder for arbeidsforhold.
Aksjonærforslag om miljø- og samfunnsforhold blir
vurdert spesielt av analytikere i Norges Bank. Hvert enkelt forslag
vurderes med utgangspunkt i bankens generelle retningslinjer.
Innenfor de utvalgte satsingsområdene utøver Norges
Bank aktivt eierskap i enkeltselskaper. Banken arbeider for å kunne
stille styret til ansvar for selskapets resultater og hvilken risiko
selskapet påtar seg, samt for å sikre at minoritetsaksjonærer ikke
blir urettferdig behandlet. Banken gir uttrykk for forventninger
til styremedlemmenes kvalifikasjoner og til kvaliteten på styrets
nominasjonsprosess. For å beskytte minoritetsaksjonærene mot utvanning legger
Norges Bank vekt på åpenhet om selskapenes transaksjoner med nærstående
parter og på å forsvare aksjonærenes fortrinnsrett ved emisjoner.
Norges Bank er til tross for prosentvis lav
eierandel ofte blant selskapenes aller største aksjonærer. Bankens
mening om selskapenes strategi, drift, risiko, kapitalsammensetning
og ledelse blir derfor forespurt i stadig økende grad. Selskapene
er spesielt interessert i hvordan Norges Bank vil stemme ved generalforsamlinger
og hvordan banken forholder seg til spesielle situasjoner som måtte
oppstå i løpet av året. Denne kontakten bidro eksempelvis til å
påvirke flere selskapers styresammensetning og nominasjonsprosess
i 2011. Bankens kompetanse på enkeltselskaper og -sektorer blir
her stadig viktigere.
Norges Bank har en systematisk tilnærming til satsingsområdene
klimaendringer, vannforvaltning og barns rettigheter. Selskaper
i sektorer som er spesielt utsatt for risiko på disse tre satsingsområdene
blir årlig vurdert i forhold til bankens forventninger. Resultatene
av vurderingene blir gjort offentlig tilgjengelig i årlige sektorrapporter.
Et utvalg av selskapene blir videre fulgt opp gjennom dialog.
Norges Bank vil i enkelte saker benytte søksmål ved
domstolene som virkemiddel i eierskapsutøvelsen. Dette vil kunne
omfatte søksmål rettet mot utstedere av aksjer eller obligasjoner der
fondet har lidt økonomisk tap på grunn av selskapets eller ledelsens
atferd. Banken og enkelte tyske investorer ba i 2010 en tysk domstol om
å granske om styret i Porsche SE hadde gått utover sine fullmakter
og utsatt selskapet for høy risiko i sitt forsøk på å ta kontroll
over Volkswagen AG. Grunnlaget for anmodningen falt i 2011 bort
etter at de tyske investorene forhandlet fram en løsning som førte
til at Porsche utbetalte et ekstraordinært utbytte for preferanseaksjonærer og
ga en intensjonserklæring om bedre selskapsstyring.
Banken benytter for øvrig også i andre sammenhenger
søksmål som virkemiddel i rollen som aksjonær. I 2011 gikk Norges
Bank og 14 andre institusjonelle investorer sammen om å fremme et
krav i en distriktsdomstol i USA mot Countrywide Financial Corporation.
Countrywide var tidligere USAs største utlåner til boligsektoren, og
saken gjaldt feilaktig informasjon til markedet. Saken ble løst
mot slutten av 2011 ved at partene kom til enighet.
Norges Bank har tidligere tatt ut enkelte andre aksjonærsøksmål,
og tre av disse sakene var fremdeles til behandling ved utgangen
av 2011. I tillegg melder banken inn krav i henhold til forlik eller
rettsavgjørelser i gruppesøksmål.
Norges Bank har jevnlig kontakt med andre forvaltningsinstitusjoner
for å samarbeide om dialog med enkeltselskaper eller for å utveksle informasjon
og vurderinger. I 2011 diskuterte banken stemmegivning, kapitalutvidelser, styreendringer
og saker knyttet til satsingsområdene vann, klima og barns rettigheter.
Banken har i flere år samarbeidet med enkelte andre
investorer om selskapers håndtering av risiko som kan følge av klimaendringer.
I 2011 fortsatte Norges Bank samarbeidet med finansinstitusjonen
TIAA-CREF om å ha en dialog med et utvalg amerikanske selskaper
i spesielt risikoutsatte sektorer. Målet for dette arbeidet er at
selskapene bedrer måten de håndterer og rapporterer på om risikoen
de er utsatt for. I samarbeid med det nederlandske pensjonsfondet PGGM
innledet Norges Bank i 2011 dialog med indiske og kinesiske selskaper
om deres håndtering av risiko forbundet med vannforbruk og rapporteringen
om dette.
Banken undertegnet i 2011 en investorerklæring som
støtter FNs retningslinjer for næringsliv og menneskerettigheter
som ble godkjent av FNs menneskerettighetsråd 16. juni 2011. Arbeidet med
retningslinjene ble ledet av professor John Ruggie fra Harvard University.
Professor Ruggie er FNs spesialrepresentant for menneskerettigheter
og næringsliv. Retningslinjene er en global standard som blant annet
definerer selskapers rolle i å hindre brudd på menneskerettighetene
eller negativ innvirkning på menneskerettighetssituasjonen.
Norges Bank var én av investorene som i oktober 2011
skrev under på «2011 Global Investor Statement on Climate Change»
(se boks 4.7).
Norges Bank deltar i organiserte investornettverk
som for eksempel International Corporate Governance Network (ICGN)
og Principles for Respon-sible Investment (PRI). For å styrke sitt arbeid
i Asia har banken inngått en sponsoravtale med Asian Corporate Governance
Association (ACGA). ACGA arbeider med investorer, selskaper og regulerende
myndigheter for å forbedre selskapsstyring i Asia. Banken har videre
fornyet en treårig avtale som hovedsponsor for CDP Water Disclosure.
Norges Banks eierskapsarbeid gjennomføres også
innenfor rammen av ulike bransjeinitiativ. Banken søker på denne
måten å etablere dialog mellom selskaper innen samme sektor.
Siden 2008 har Norges Bank, sammen med det nederlandske
fondet APG, konsentrert seg spesielt om å følge barnearbeid i kakaoproduksjon. Banken
avsluttet i 2011 sin dialog med selskapene på dette området. Den
mente da at aktørene i bransjen selv har gjort framskritt på flere
områder. Blant annet ble et bransjeinitiativ, med en handlingsplan
for å bekjempe barnearbeid i kakaoproduksjonen i Vest-Afrika, lansert
høsten 2010. Gjennom et samarbeid med myndighetene i Ghana og Elfenbenskysten
og det amerikanske arbeidsdepartementet har selskapene forpliktet seg
til å redusere de verste former for barnearbeid i kakaoproduksjonen
i disse landene med 70 prosent innen 2020. I oktober 2011 ble den
første rapporten om arbeidet publisert. Bransjeinitiativet har også
inngått et samarbeid med International Labour Organization (ILO)
for å bekjempe barnearbeid i kakaoproduksjonen i Vest-Afrika. Norges
Bank vil fortsette å følge utviklingen og selskapene i bransjen
for å påse at handlingsplanen gir konkrete resultater.
Norges Bank har over en lengre periode også
arbeidet med et bransjesamarbeid om å motvirke uheldig barnearbeid
i frøproduksjon i India. Det har vært tegn til bedring de siste
årene. Banken fortsatte likevel dialogen med aktuelle selskaper i
2011.
Ved å få myndigheter og andre standardsettere til
å høyne kravene til selskapsstyring, kan aksjonærene lettere holde
styret og ledelsen ansvarlig for sine beslutninger og styrke beskyttelsen
av aksjonærenes rettigheter.
Banken avga som investor høringsuttalelse til EU-kommisjonens
dokument om eierstyring og selskapsledelse i selskaper i Europa.
Banken framhevet blant annet at det er aksjonærenes ansvar å overvåke
selskapsstyrene og deres aktiviteter og at en mer åpen, standardisert
og gjennomførbar europeisk regulering ville lette dette arbeidet.
Banken mente det var nødvendig med mer informasjon om styremedlemmenes
kvalifikasjoner. Videre etterlyste banken et system som i større
grad kan bedømme selskapene opp mot standarder for eierstyring og
selskapsledelse. Bankens høringsuttalelser er tilgjengelige på nettsidene
til Norges Bank Investment Management (www.nbim.no).
Norges Bank kan fremme vedtektsforslag i enkeltselskaper
dersom lovgivningen ikke gir tilstrekkelig beskyttelse av aksjonærenes
interesser. I det amerikanske markedet har denne framgangsmåten
vært benyttet av investorer for å endre faktiske markedsstandarder.
Et eksempel er å innføre krav til kvalifisert flertall ved styrevalg.
Norges Bank fremmet i 2011 vedtektsforslag som skal lette adgangen
til å fremme forslag til alternative styremedlemmer i USA, jf. omtale
i boks 4.8.
Norges Bank er også i dialog med aktører som setter
standarder i finansmarkedene. Gjennom dette søker banken å styrke
og harmonisere internasjonale standarder for håndtering og rapportering
av risiko for miljø og samfunn. I januar 2011 deltok banken i en
høring i regi av EU-kommisjonen om mulige endringer i reguleringene
av selskapers rapportering av ikke-finansiell informasjon. Norges
Bank støtter forslag om at børsnoterte selskaper skal rapportere
om ikke-finansiell informasjon som er relevant for selskapets virksomhet.
Banken deltok også i første høringsrunde i Global
Reporting Initiative (GRI) sin revidering av retningslinjene for
rapportering om bærekraft. Norges Bank oppfordret til å utvikle
et rapporteringssystem for miljø- og samfunnsmessige forhold som
gjør det mulig å måle og sammenlikne selskaper. Banken fremmet dette
synet også i en høringsuttalelse til organisasjonen International
Integrated Reporting Committee (IIRC). IIRC utvikler et nytt internasjonalt
rapporteringsrammeverk som skal integrere slik rapportering. I et
brev argumenterte Norges Bank sammen med investorene APG og CalPERS
for et rammeverk som oppfordrer selskaper til å forklare hvordan
miljø- og samfunnsmessige risikofaktorer er relevante for selskapets økonomiske
resultater og framtidige verdiskaping.
Norges Banks eierskapsutøvelse er langsiktig
og prinsippbasert. Som investor formulerer banken forventninger
innenfor de ulike satsingsområdene for eierskapsutøvelsen. De publiserte
forventningsdokumentene gjør kommunikasjon med selskaper og andre
interessenter lettere.
Forventningsdokumenter om selskapers håndtering
av klimaendringer, om barnearbeid og om vannforvaltning er publisert
tidligere. Banken vil også legge fram tre nye forventningsdokumenter
som beskriver bankens øvrige satsingsområder. Likebehandling av
aksjonærer og ansvarliggjøring av styret er omhandlet i bankens
prinsipper for selskapsstyring og retningslinjer for stemmegivning,
og vil bli utdypet i to av disse forventningsdokumentene. Videre
utarbeider Norges Bank et forventningsdokument om satsingsområdet
velfungerende, legitime og effektive markeder. Banken tar sikte
på å ferdigstille dokumentet etter en høring med utvalgte interessenter,
og deretter offentliggjøre det. Selskapers åpenhet og rapportering
er et av temaene som vil bli beskrevet i dette dokumentet.
Siden selskapers åpenhet og rapportering generelt
er viktig for SPU som et stort internasjonalt fond, er temaet dekket
i flere sentrale dokumenter for eierskapsarbeidet i Norges Bank.
Det er dekket både i bankens prinsipper for selskapsstyring og retningslinjer
for stemmegivning og i de eksisterende forventningsdokumentene.
Forventningsdokumentene er sentrale i strategien
for bankens eierskapsarbeid, men andre typer kommunikasjon benyttes
også. I 2011 arrangerte Norges Bank et seminar om fordelene ved
at selskaper rapporterer om risiko for liten tilgang på og forurensning
av vann. Seminaret ble arrangert som en del av World Water Week
i Stockholm. På Verdens dag mot barnearbeid 12. juni 2011 offentliggjorde
Norges Bank for første gang navnene på selskapene som fikk toppkarakter
for rapportering om risiko for barnearbeid og brudd på barns rettigheter
i sin virksomhet og leverandørkjede. Ved å oppgi navnene på selskapene
med høyest poengsum ønsker banken å fremme gode rapporteringsstandarder
på dette området. Banken publiserte også statusrapporter for satsingsområdene
klimaendringer og vannforvaltning i 2011. Banken vurderte i hvilken
grad selskaper rapporterte om sin håndtering av risiko knyttet til
disse områdene.
Styret i Folketrygdfondet har fastsatt prinsipper for
ansvarlig investeringsvirksomhet som bygger på Norsk anbefaling
for eierstyring og selskapsledelse (NUES) og FNs prinsipper for ansvarlige
investeringer (PRI), samt OECDs prinsipper for eierstyring og selskapsledelse.
Folketrygdfondet har tidligere hatt ett sett
prinsipper for eierskapsutøvelse og ett sett etiske prinsipper.
For bedre å gjenspeile helheten i arbeidet har styret i 2011 erstattet
disse med et samlet sett av prinsipper for Folketrygdfondets investeringsvirksomhet.
Det er Folketrygdfondets oppfatning at ansvarlig forvaltningspraksis
og eierskapsarbeid kan ivareta langsiktige økonomiske, samfunnsmessige og
miljømessige interesser. Viktig ESG-informasjon blir tatt inn i
selskapsanalyser og brukt ved investeringsbeslutninger. Det kan
også medføre finansiell risiko dersom et selskap ikke følger ansvarlig
praksis.
I arbeidet med ansvarlig investeringspraksis
har Folketrygdfondet valgt å prioritere temaer som rapportering
og kommunikasjon, antikorrupsjon og klimagassutslipp. Fondet antar
at det innenfor disse feltene er størst økonomisk risiko for SPNs samlede
portefølje. Folketrygdfondet har videre valgt å gå dypere inn i
to saksområder som er av betydning for den norske aksjeporteføljen.
Det gjelder spørsmål om bærekraft i oppdrettsnæringen og ukonvensjonell
olje- og gassutvinning.
Som en finansiell investor engasjerer Folketrygdfondet
seg også i eierspørsmål som styresammensetning, avlønning, rapportering
og kommunikasjon, verdier og styringsprinsipper og kapitalstruktur
og strategi. For å sikre aksjonærverdier ser Folketrygdfondet det
som viktig å følge opp selskapenes lederlønnspolitikk. Dette innebærer
blant annet å vurdere hvorvidt lederlønnsordningene er utformet
slik at de faktisk bidrar til en mer effektiv og resultatorientert selskapsledelse.
Folketrygdfondet ser også på eventuelle opsjonsordninger og hva
disse fører til av overføring av verdier fra aksjonærene til ledelsen
i selskapene.
Aktiv deltakelse på selskapenes generalforsamlinger,
basert på Folketrygdfondets prinsipper for ansvarlig investeringsvirksomhet,
er en viktig del av eierskapsarbeidet.
Folketrygdfondet rapporterer årlig om sin utøvelse
av eierrettigheter. Fondet legger normalt fram sin eierskapsrapport
om høsten. Rapporten redegjør for hvilke aktiviteter Folketrygdfondet har
gjennomført for å ivareta sine eierinteresser. Den omfatter blant
annet særskilt omtale av enkelte saker som er behandlet på generalforsamlingene,
aktuelle saker Folketrygdfondet har tatt opp med selskapene og antall
og type verv ansatte i Folketrygdfondet innehar.
Folketrygdfondet har i løpet av 2011 avgitt
stemmer på generalforsamlingene til samtlige selskaper der Folketrygdfondet
eide aksjer på tidspunktet for generalforsamling. Det innebærer
at Folketrygdfondet har stemt på 60 generalforsamlinger avholdt
av selskaper notert på Oslo Børs. Folketrygdfondet har i tolv saker
og på generalforsamlingene til syv forskjellige selskaper stemt
mot styrets forslag. Forslagene var i saker om lederlønnserklæringen
og tilhørende emisjonsfullmakt til opsjonsprogram (Algeta, Noreco,
Atea og RCCL), generelle, meget omfattende, emisjonsfullmakter (Norwegian
Property, Axis-Shield) og styrehonorar med opsjoner (Algeta). Det
er avgitt stemmeforklaringer for stemmegivningen som er tilgjengelig
på www.ftf.no. Folketrygdfondet har avgitt stemmer på til sammen
116 generalforsamlinger, samtlige ved fullmakt med stemmeinstruks,
i nordiske selskaper.
Folketrygdfondets prinsipper for ansvarlig investeringsvirksomhet
gjelder for alle fondets investeringer. Det benyttes imidlertid
ulike metoder for å følge opp prinsippene i de ulike delporteføljene.
I forvaltningen av den norske aksjeporteføljen
er eierskapsutøvelse og dialog med selskaper viktige virkemidler.
Dette innebærer blant annet at Folketrygdfondet tar opp aktuelle
ESG-problemstillinger med selskapenes ledelse slik at selskapene
skal få mulighet til å rette opp uakseptable forhold. Dersom selskapene
etter slike samtaler ikke iverksetter tiltak, kan det være aktuelt
for Folketrygdfondet å ta opp saken på generalforsamling. Skulle
heller ikke det føre fram, må Folketrygdfondet til slutt vurdere
salg av aksjer i selskapet. Folketrygdfondet forholder seg også
til ESG-problemstillinger i selskaper som har utstedt obligasjoner
som er i porteføljen. Dersom det er avdekket et brudd på Folketrygdfondets
investeringsprinsipper, vil aktuelle tiltak bli vurdert og iverksatt.
For selskaper som Folketrygdfondet har både aksje- og obligasjonsplasseringer
i, vil even-tuelle tiltak få betydning for begge plasseringsformene.
For investeringer i nordiske aksjer eller obligasjoner
utstedt av nordiske selskaper følger Folketrygdfondet departementets
beslutning om å utelukke selskaper basert på tilråding fra Etikkrådet
for SPU. Dette betyr at dersom Finansdepartementet beslutter at
det er selskaper Statens pensjonsfond utland ikke skal investere
i, trekkes disse verdipapirene også ut av Folketrygdfondets investeringsunivers.
For øvrig stemmes det på generalforsamling ved hjelp av fullmakt med
stemmeinstruks.
Folketrygdfondet overvåker kontinuerlig selskapene
i de norske aksje- og renteporteføljene gjennom søk i elektroniske
redaksjonelle kilder verden over. Søkene er systematisert, og Folketrygdfondet
får melding dersom selskaper i porteføljen knyttes til sentrale
spørsmål om samfunnsansvar. Hensikten er å følge med på om selskapene
etterlever sine egne retningslinjer og ikke opptrer i strid med
internasjonale konvensjoner og anerkjente normer for ansvarlig drift.
Siden 2009 har Folketrygdfondet økt ressursbruken
på arbeidet med ansvarlige investeringer, særlig knyttet til analyse
av ESG-problemstillinger. Analysene utgjør et godt grunnlag for
oppfølging av enkeltselskapers arbeid med selskapsstyring og miljø-
og samfunnsmessige forhold som kan ha betydning for verdiskapingen
på lang sikt.
For hvert av selskapene i den norske aksjeporteføljen
er det utarbeidet en ESG-analyse av en analytiker med kompetanse
på dette. Det vurderes om selskapet har nedfelt retningslinjer for håndtering
av ulike ESG-spørsmål, hvordan disse retningslinjene er iverksatt
og om selskapet rapporterer om etterlevelsen av retningslinjene. Det
inngår også i analysen om selskapet følger internasjonalt anerkjente
prinsipper for samfunnsansvar som FNs Global Compact og OECDs retningslinjer
for flernasjonale selskaper.
ESG-analysen er gjort tilgjengelig for Folketrygdfondets
aksjeforvaltere, slik at informasjonen blir en integrert del av
den finansielle vurderingen av de enkelte selskapene. I forkant av
møter med selskapene er ESG-analysen oppdatert av analytikeren,
og eventuelle nye ESG-spørsmål er gjennomgått med aksjeforvalterne. Analysen
blir deretter brukt som grunnlag for diskusjon om konkrete ESG-problemstillinger
i møter med ledelsen i selskapene.
Når Folketrygdfondet gjør et selskap oppmerksom
på et ESG-relatert problem, forventes det at selskapet redegjør
for hvordan det forholder seg til problemet og, om nødvendig, iverksetter
tiltak. Det legges vekt på å følge opp hvert enkelt tilfelle inntil
problemet er tilfredsstillende håndtert.
Folketrygdfondet legger vekt på å ha en konstruktiv
og god dialog med selskapene om eierspørsmål og samfunnsansvar.
Erfaring har vist at denne type dialog kan ha flere former.
Proaktiv dialog skjer før, eller uten at, eventuelle brudd
på anerkjente normer for ansvarlig drift har oppstått. Her er oppmerksomheten
rettet mot områder der selskapet kan gjøre forbedringer. Denne type
dialog har ofte et langt tidsforløp og stort behov for oppfølging.
Reaktiv dialog skjer eksempelvis dersom det oppstår
spørsmål om hvorvidt et selskap gjennomfører aktiviteter som er
i strid med ansvarlig drift. Dette er ofte utløst av en bestemt
hendelse med tilhørende mediedekning. Reaktiv dialog skjer ofte
raskt når spørsmål har oppstått. I de fleste tilfeller må selskapet
da iverksette umiddelbare tiltak for å klargjøre fakta rundt saken
og løse eventuelle problemer.
Det siste året har Folketrygdfondet vært engasjert
i begge typer dialog med flere selskaper om blant annet anti-korrupsjonsarbeid,
arbeidstakerrettigheter, miljørapportering, klimagassutslipp og
andre miljømessige problemstillinger. I hvert av disse tilfellene
har Folketrygdfondet bedt om redegjørelse fra det aktuelle selskapet.
I noen tilfeller har Folketrygdfondet stilt krav til tiltak. Dialogene
med selskapene dokumenteres for å sikre framtidig oppfølging.
Folketrygdfondet har i 2011 økt sin deltakelse
i eksterne initiativer, konferanser og seminarer knyttet til ansvarlige
investeringer både i Norge og internasjonalt. Det gir muligheten
til å utveksle informasjon og erfaringer om ansvarlig investeringspraksis
med andre aktører. Folketrygdfondet vurderer samarbeid med andre investorer
som et viktig verktøy i ansvarlig forvaltningspraksis. Fondet har
derfor deltatt i flere samarbeidsprosjekter med andre investorer
og organisasjoner i 2011.
Folketrygdfondet deltok også i 2011 i Carbon Disclosure
Project (CDP). CDP utarbeider en årlig spørreundersøkelse om klimagassutslipp. Spørsmålene
sendes til børsnoterte selskaper på vegne av de deltakende investorene.
Selskapenes svar er gjort tilgjengelig på CDPs nettsted. Folketrygdfondet
innarbeider informasjonen CDP har samlet fra norske selskaper i
de selskapsspesifikke ESG-analysene som danner grunnlaget for dialogen
med selskapene. Folketrygdfondet mener at CDP er nyttig og vil støtte
prosjektet også i 2012.
Folketrygdfondet sluttet seg til FNs prinsipper for
ansvarlige investeringer (PRI) i 2008 (se boks 4.5). FNs seks prinsipper
tar utgangspunkt i at en ansvarlig eier og investor skal integrere ESG-temaer
i forvaltningen. Hvert år blir alle deltakende investorer bedt om
å rapportere. Departementet og Folketrygdfondet har i 2011 avgitt
rapport for andre gang på vegne av SPN.
Siden 2008 har Folketrygdfondet deltatt i prosjektet
Bærekraftig verdiskaping. Dette er et samarbeidsprosjekt som Norges
største institusjonelle investorer har lansert for å påvirke norske,
børsnoterte selskaper til en bærekraftig utvikling og langsiktig
verdiskaping. På vegne av deltakende investorer ble det gjennom prosjektet
sendt ut spørsmål om håndtering av konkrete ESG-temaer til alle
selskaper som inngikk i Oslo Børs’ hovedindeks i 2008 og 2009. Det
var ingen ny aktivitet knyttet til samarbeidsprosjektet i 2011.
Folketrygdfondet mener at prosjektet har bidratt til å sette i gang positive
prosesser i selskapene. Den informasjonen som innhentes bør imidlertid
bli mer tilgjengelig.
Etter retningslinjer for observasjon og utelukkelse
fra Statens pensjonsfond utlands investeringsunivers skal selskaper
utelukkes dersom de produserer visse produkter, selger våpen til bestemte
stater eller medvirker til eller selv er ansvarlig for grovt uetisk
aktivitet. Finansdepartementet har utelukket 55 selskaper basert
på råd fra Etikkrådet. Videre har departementet satt to selskaper
til observasjon i medhold av de samme retningslinjene. Kriteriene
for produktbasert og atferdsbasert utelukkelse, samt selskapene
som er utelukket eller satt til observasjon på grunnlag av disse
kriteriene, er gjengitt i tabell 4.7, 4.8 og 4.9 i meldingen.
Etikkrådet vurderer rutinemessig om grunnlaget for
å utelukke et selskap fortsatt er til stede. Rådet kan på bakgrunn
av ny informasjon anbefale Finansdepartementet å oppheve en tidligere beslutning
om utelukkelse. Siden de tidligere etiske retningslinjene ble etablert,
er fem selskaper tatt inn igjen i SPUs investeringsunivers fordi
grunnlaget for utelukkelse ikke lenger var til stede.
Siden forrige melding til Stortinget om forvaltningen
av fondet er fire tilrådinger blitt offentliggjort. I tilrådingene
anbefalte Etikkrådet å utelukke fem selskaper fra fondet. Departementet
utelukket tre selskaper, satte ett selskap til observasjon, mens
ett selskap verken ble utelukket eller satt til observasjon.
Retningslinjene fastslår at fondets midler ikke skal
investeres i selskaper som selv eller gjennom enheter det kontrollerer
produserer våpen
som ved normal anvendelse bryter med grunnleggende humanitære prinsipper
produserer tobakk eller
selger våpen eller militært materiell til
stater som er omfattet av ordningen for statsobligasjonsunntak omtalt
i mandatet for forvaltningen av SPU § 3-7 tiende ledd. Per i dag
gjelder det Myanmar (Burma)
I revidert nasjonalbudsjett for 2004 ble det
gitt en uttømmende liste over våpen som inngår i de produktbaserte
utelukkelseskriteriene: kjemiske våpen, biologiske våpen, antipersonellminer, udetekterbare
fragmenter, brannvåpen, blindende laservåpen, klasevåpen og kjernevåpen. Fondet
skal ikke investeres i selskaper som utvikler eller produserer sentrale
komponenter til denne type våpen.
Kriteriet for å utelukke selskaper som produserer tobakk
er begrenset til selve tobakksproduktet og omfatter ikke tilhørende
produkter som filter og smakstilsetninger eller salg av tobakksprodukter.
Alle selskaper som selv eller gjennom enheter de kontrollerer, dyrker
tobakksplanter eller bearbeider tobakk fram til sluttproduktet,
skal utelukkes uavhengig av om tobakksproduksjonen utgjør en stor
eller en liten del av selskapets virksomhet.
Samlet sett har departementet utelukket 38 selskaper
fra fondet på grunnlag av de produktbaserte kriteriene. Av disse
er 18 selskaper utelukket som følge av produksjon av våpen som ved
normal anvendelse bryter med grunnleggende humanitære prinsipper.
19 selskaper produserer tobakk og ett selskap har solgt militært
materiell til Myanmar (Burma).
Et selskap skal utelukkes fra fondet dersom
det medvirker til eller selv er ansvarlig for
grove eller systematiske
krenkelser av menneskerettighetene, som for eksempel drap, tortur,
frihetsberøvelse, tvangsarbeid, de verste former for barnearbeid
og annen utbytting av barn
alvorlige krenkelser av individers rettigheter
i krig eller konfliktsituasjoner
alvorlig miljøskade
grov korrupsjon, eller
andre særlig grove brudd på grunnleggende etiske
normer
I alt er 17 selskaper utelukket fra SPU etter
disse kriteriene. To av selskapene er utelukket på grunnlag av medvirkning
til grove eller systematiske krenkelser av menneskerettighetene,
ti selskaper er utelukket fordi de anses å forårsake grov miljøskade,
tre selskaper er utelukket på grunnlag av andre særlig grove brudd
på grunnleggende etiske normer, og to er utelukket på grunnlag av
alvorlige krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner.
To selskaper er satt til observasjon, begge
under kriteriet grov korrupsjon. I observasjonsperioden følger Etikkrådet
blant annet med på hvordan selskapene utvikler sine systemer for
å hindre korrupsjon, hvordan selskapene håndterer etterforskning
av korrupsjonshendelser som ligger tilbake i tid, og om det dukker
opp påstander om nye tilfeller av korrupsjon. Etikkrådet informerer
årlig departementet i et eget brev om status for de observerte selskapene
og vil avgi ny tilråding etter at observasjonsperioden er sluttført.
En betydelig andel av selskapene som er utelukket
fra fondets investeringsmuligheter, er tatt ut fordi de produserer
bestemte produkter i strid med retningslinjene. For å fange opp
selskaper som har slik produksjon, benytter Etikkrådet et eksternt
konsulentfirma som løpende overvåker fondets portefølje og selskapene
som er utelukket fra fondet. Hvert kvartal rapporterer konsulenten
til rådet om selskaper som kan ha virksomhet i strid med kriteriene.
Etikkrådet samarbeider i tillegg med andre finansinstitusjoner om
et konsulentoppdrag for å kartlegge selskaper som produserer klasevåpen.
Normalt vil Etikkrådet kontakte selskaper hvis det
er grunn til å tro at de har produksjon som er i strid med fondets
retningslinjer. Hvis selskaper bekrefter rådets opplysninger, avgir
rådet en tilråding om å utelukke selskapet. Selskaper som ikke besvarer
henvendelsen, blir anbefalt utelukket hvis rådets dokumentasjon
viser at selskapene med stor sannsynlighet har produkter som er i
strid med utelukkelseskriteriene. Ved å følge denne prosedyren sikter
rådet mot å oppnå en rimelig grad av sikkerhet for at selskaper
som produserer produkter i strid med kriteriene i retningslinjene,
blir utelukket fra fondet. Det kan likevel ikke garanteres at alle
selskaper til enhver tid blir fanget opp av rådets overvåkingssystem.
Etikkrådet gjennomfører grundige undersøkelser for
å identifisere og vurdere selskaper som medvirker til eller selv
er ansvarlige for grove brudd på menneskerettighetene, alvorlige
krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner,
alvorlig miljøskade, grov korrupsjon eller andre særlig grove brudd
på etiske normer. For å fange opp selskaper med slik virksomhet benytter
rådet blant annet et eksternt konsulentfirma som gjennomfører løpende
internettbaserte søk på nyhetsoppslag på seks språk for alle selskapene
i porteføljen. Rådet mottar månedlige rapporter fra konsulenten
om selskaper som kan ha virksomhet i strid med de atferdsbaserte
kriteriene. Siden 2009 har Etikkrådet i tillegg hatt en konsulentavtale
om særskilt nyhetssøk på selskaper hjemmehørende i enkelte deler
av Asia. I 2011 ble denne avtalen avsluttet fordi sammenfallet mellom
denne spesielle overvåkingen og den generelle nyhetsovervåkningen
var stort.
Etikkrådet studerer også enkelte problemstillinger
eller sektorer der det etter rådets mening er særlig sannsynlig
at selskaper har virksomhet i strid med de etiske retningslinjene.
Slike sektorstudier starter normalt med at rådet engasjerer en ekspert
på området for å kartlegge alle selskaper i porteføljen med en viss
type virksomhet og for å samle informasjon om de selskapene som
kan ha virksomhet i strid med de etiske retningslinjene. På grunnlag
av konsulentrapporten vurderer rådet hvilke selskaper det bør se nærmere
på. Det skjer blant annet ut fra omfang og alvor av normbruddene,
selskapenes tilknytning til normbruddene og sannsynligheten for framtidige
normbrudd. Siden forrige melding til Stortinget har rådet for eksempel
startet flere slike sektorstudier på miljøområdet. Studiene dekker
enkelte former for oljeproduksjon med store lokale forurensningsproblemer,
visse typer gruveaktivitet der avfallshåndtering innebærer særlig
risiko, ulovlig hogst og annen særlig ødeleggende hogst, ulovlig
fiske og annen særlig ødeleggende fiskeaktivitet, ødeleggende damprosjekter
samt virksomhet med omfattende konsekvenser på særlig verdifulle
verneområder. På menneskerettighetsområdet har Etikkrådet i flere
år fulgt særlig med på infrastrukturprosjekter i Myanmar og naturressursutvinning
i særlig urolige områder i Den demokratiske republikken Kongo. Blant
sakene som kommer fram gjennom nyhetssøk og sektorstudier, velger
rådet ut de tilfellene som synes å være mest alvorlige, for videre
undersøkelser. Det legges blant annet vekt på hvor grovt normbruddet
er, om et selskap beskyldes for flere uetiske forhold, om det er sannsynlig
at atferden vil fortsette og om det er mulig å dokumentere de forholdene
som selskapet er anklaget for. Hensikten er å identifisere selskaper
der det er en uakseptabel risiko for at brudd på de etiske retningslinjene
pågår, og at slike brudd antas å ville fortsette framover.
For å dokumentere påståtte normbrudd benytter Etikkrådet
i stor grad konsulentselskaper, forskningsmiljøer og frivillige
organisasjoner i det landet der de påståtte normbruddene finner
sted. Slike oppdrag kan omfatte feltarbeid og vurderinger av dokumentasjon.
Etikkrådet har siden 2009 hatt en rammeavtale med et konsulentselskap
som bistår ved nærmere undersøkelser av selskaper.
Som følge av revisjonen av retningslinjene for observasjon
og utelukkelse i 2009 kontakter Etikkrådet i dag selskaper på et
relativt tidlig stadium i utredningen av sakene. Selskapene bes om
å besvare spørsmål eller sende rådet konkrete dokumenter. I 2011
kontaktet Etikkrådet nær 30 selskaper, og om lag to tredjedeler
av selskapene besvarte henvendelsen. Tidvis ber selskaper om å få
møte rådet. I 2011 møtte rådet i underkant av ti selskaper. Etikkrådet
legger vekt på informasjon direkte fra selskaper, men avgir også
tilrådinger om selskaper som ikke besvarer rådets henvendelser.
I NOU 2003:22 Forvaltning for fremtiden skrev Graver-utvalget
at utelukkelse av selskaper fra fondets investeringer kan svekke
forholdet mellom fondets avkastning og risiko. Når selskaper ekskluderes
fra referanseindeksen i Statens pensjonsfond, får andre selskaper
en høyere vekt enn ellers. Ettersom fondets referanseindeks etter
dette har en noe annen sammensetning enn den opprinnelige indeksen,
vil også avkastning og risiko kunne bli annerledes.
I St.meld. nr. 20 (2008–2009) Om forvaltningen av
Statens pensjonsfond i 2008 skrev departementet at virkningen av
utelukkelse vil øke med de utelukkede selskapenes andel av den opprinnelige
referanseindeksen for aksjer og obligasjoner. Departementet skrev
videre at virkningen vil være større dersom utelukkelsene er konsentrert
om delmarkeder som i særlig grad bidrar til å spre risikoen i fondet.
I St.meld. nr. 20 (2008–2009) ble tobakkinvesteringer
foreslått utelukket fra SPU. I den forbindelse skrev departementet
at tobakkaksjer hadde gitt høyere avkastning enn verdensindeksen
i 13 av de siste 15 årene og at det realiserte forholdstallet mellom
avkastning og risiko var vesentlig bedre for selskaper som produserer
tobakk enn for markedet samlet. Departementet skrev videre at det
stabile forbruksmønsteret hos brukere av tobakk kan medføre at verdien
av tobakkselskaper i økonomiske nedgangsperioder vil være lite utsatt
for endringer i folks forbruksmønster. Departementet konstaterte
derfor at utelukkelse av tobakksektoren kunne bety at en utelukker
en sektor som kan virke dempende på SPUs tap i perioder med fall
i verdens aksjemarkeder. Nye analyser gjennomført av Norges Bank
synes å gjenspeile dette, se figur 4.40 i meldingen.
Norges Bank har sammenliknet avkastningen til en
global aksjeportefølje med og uten de utelukkelsene som er gjennomført
i SPU i perioden fra august 2005 til november 2011. Forskjellen
i avkastning i denne perioden utgjør om lag 10,6 mrd. kroner. Avkastningsforskjellen
har variert og har i kortere perioder vist en høyere avkastning
med utelukkelser enn uten. Siden slutten av 2009 har utelukkelsene
redusert avkastningen. Mindreavkastningen som følge av utelukkelser er
på linje med de samlede forvaltningskostnadene i fondet siden 2005.
Det er særlig utelukkelsene av selskaper som produserer
tobakk som har bidratt til å redusere fondets avkastning i perioden,
jf. tabell 4.10. Utenom det er forskjellen i avkastning i perioden om
lag 1 mrd. kroner.
Analysene det ble vist til i St.meld. nr. 20
(2008–2009), kunne ikke påvise noen vesentlig faktisk forskjell
i avkastning eller risiko som følge av uttrekk. Ser en på effekten
av utelukkelsene på aksjeporteføljens risiko- og avkastningsegenskaper,
viser Norges Banks analyse at porteføljen uten utelukkelser ville
gitt en årlig avkastning i perioden 2005–2011 på 1,41 prosent med
en risiko (volatilitet) på 17 prosent. Porteføljen med utelukkelser
gir en årlig avkastning på 1,31 prosent med en risiko på 17 prosent.
I perioden 2005–2011 har faktisk avkastning dermed vært noe lavere
og faktisk risiko om lag uendret som følge av utelukkelsene. Historisk
avkastning og risiko gir ikke nødvendigvis et godt estimat på utviklingen
framover. Utelukkelsene fra fondet er etisk motiver, ikke finansielt.
For en investor med langsiktig perspektiv vil det kunne være sammenfall
mellom det som er i investorens finansielle interesse og det som
følger av å ta etiske hensyn, men ikke nødvendigvis. Departementet
legger til grunn at god avkastning på lang sikt avhenger av en bærekraftig
utvikling både i økonomisk, miljømessig og samfunnsmessig forstand
og anvender virkemidlene som finansiell investor til å bidra til
en slik utvikling.
Det er departementets vurdering at Norges Bank, Folketrygdfondet
og Etikkrådet forvalter sine mandater knyttet til ansvarlig investeringspraksis
på en tilfredsstillende måte. Departementet merker seg at arbeidet
utvikles og at det kan se ut til at arbeidet knyttes stadig nærmere
det sentrale målet for sparingen i Statens pensjonsfond som er god
langsiktig finansiell avkastning.
Eierskapsarbeidet er et sentralt virkemiddel
i ansvarlig investeringspraksis for Statens pensjonsfond. I takt
med den internasjonale utviklingen på området har både Norges Bank
og Folketrygdfondet utvidet eierskapsarbeidet, og sørget for samspill
mellom eierskapsarbeidet og forvaltningen. Samarbeid med andre investorer og
deltakelse i internasjonale fora eller forskningsprosjekter gir
kunnskap. Fondet kan da videreutvikle egne strategier og bidra til
beste praksis internasjonalt.
Utelukkelse av selskaper er et virkemiddel forbeholdt
særlige tilfeller. Etikkrådet overvåker porteføljen basert på retningslinjer
fra departementet, men en kan ikke garantere at alle selskaper som
til enhver tid kan tenkes å bryte med retningslinjene, er utelukket
fra fondet. En kan også komme i skade for å utelukke selskaper på sviktende
grunnlag.
Retningslinjene for utelukkelse og observasjon gjelder
for både Etikkrådet, Norges Bank og departementets arbeid. Arbeidet
med utelukkelse og observasjon involverer tre ulike aktører. Dette
kan gi visse operasjonelle utfordringer. Det kan blant annet være
krevende å sørge for god flyt av informasjon mellom aktørene, og
i noen tilfeller kan saksbehandlingstiden bli lang.
En kan ikke utelukke at det skjer endringer
i selskapers atferd eller produksjon i tiden etter at en tilråding
er avgitt til Finansdepartementet, men før utelukkelsen kunngjøres.
Informasjon om slike endringer kan være krevende å fange opp. I ett
tilfelle i 2011 hevdet et utelukket selskap (FMC) at forholdet som
dannet grunnlaget for utelukkelse, kjøp av fosfat fra Vest-Sahara,
var opphørt på det tidspunktet utelukkelsen ble kunngjort. Etikkrådet
innledet straks dialog med selskapet for å bringe faktum på det
rene. Per 22. mars 2012 har selskapet ikke kommet med ny informasjon
i saken. Etikkrådet har utarbeidet nye rutiner for overvåking av
selskaper hvor tilråding er avgitt for å oppdage eventuell ny informasjon
som er vesentlig for tilrådingen og som i så fall meddeles departementet.
Departementet har også gått gjennom og endret sine rutiner. Likevel
utgjør dagens system en kilde til operasjonell risiko, og det kan
ikke utelukkes at det vil kunne forekomme at nedsalg gjøres for
forhold som er avsluttet på nedsalgstidspunktet. Dette vil kunne
påføre det berørte selskapet ufortjent omdømmeskade. Linjen med
stor åpenhet om departementets beslutning og lange og detaljerte tilrådinger
vil i slike tilfeller kunne virke uheldig for selskapene.
Dette er følger av dagens system og organisering av
arbeidet med utelukkelse og observasjon som det er viktig å være
oppmerksom på.
Departementet vil arbeide videre med strategien for
ansvarlig investeringspraksis for Statens pensjonsfond. Målet er
at strategien skal være med og definere beste praksis på området.
Det vil blant annet være naturlig å se nærmere på hvilke tilnærminger
som gir mest mening å følge for en investor med SPUs særlige kjennetegn,
dvs. svært stor, langsiktig og med bred risikospredning. Tiltak
og initiativer rettet inn mot å bedre markedspraksis hos brede segmenter
av selskaper, kan være spesielt egnet for å bidra til mer bærekraftige
løsninger og velfungerende og legitime markedsforhold på sikt.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at arbeidet
knyttet til ansvarlig investeringspraksis i stor grad er i tråd
med prinsippene som ligger til grunn for OECD Green Growth og UNEPs Green
Economy, og at faktorer som ofte ikke er blitt sett på som direkte
finansielt relevante, for eksempel miljømessige og samfunnsmessige faktorer,
bør kunne vektlegges i forvaltningen fordi de kan påvirke verdiutviklingen
i et langsiktig perspektiv. Avkastning på lang sikt avhenger av
en bærekraftig utvikling i økonomisk, miljømessig og samfunnsmessig
forstand.
Flertallet er opptatt av at Etikkrådet
i sitt arbeid bidrar til å identifisere bransjer eller områder hvor
risiko for brudd på retningslinjene for ansvarlig investeringspraksis
er størst, og dermed prioriterer ressursene slik at investeringer
i selskaper som bryter retningslinjene, fanges opp på et tidligst
mulig tidspunkt. Ved utgangen av 2011 var 55 selskaper utelukket
etter tilrådinger fra Etikkrådet. De økonomiske konsekvensene av
utelukkelse er isolert sett beregnet til om lag 10,6 mrd. kroner
lavere avkastning i perioden 2005–2011. Utelukkelse av selskaper
som produserer tobakk utgjør om lag 9,6 mrd. kroner, eller om lag
90 prosent av mindreavkastningen. Flertallet vil
i denne sammenheng peke på at utelukkelse fra fondet er etisk og
ikke finansielt motivert. Tap på kort sikt kan likevel vise seg
å være lønnsomme på lang sikt. På lang sikt er det viktig at investeringsuniverset
er preget av sosial og miljømessig bærekraftig opptreden fra selskaper
og andre markedsaktører. Dette ligger til grunn også for fondets
overordnede investeringsstrategi.
Flertallet viser til at Statens
pensjonsfond utland stadig utvider sitt investeringsunivers, og
at kravene til ansvarlig investeringspraksis utvikles over tid.
Nytt mandat for ansvarlig investeringspraksis i 2010 la større vekt
på å integrere hensynet til god selskapsstyring og miljømessige
og sosiale forhold i den ordinære forvaltningen av fondet. Samtidig
skal fondet unngå investeringer i grovt uetisk atferd som miljøødeleggelser. Det
er en overordnet målsetting å bidra til endringer i positiv retning. Flertallet har
merket seg prioriteringen av klimaendringer, vannforvaltning og
barns rettigheter i Statens pensjonsfond utland. Slik bidrar fondets
ansvarlige investeringspraksis til forbedring av grunnleggende livsvilkår
samtidig som dette kan legge grunnlaget for økt avkastning på sikt. Flertallet støtter
en slik forståelse av langsiktig og ansvarlig investeringspraksis,
som utvider bredden med hensyn til tradisjonelle temaer knyttet
til selskapsstyring, som likebehandling av aksjonærer, aksjonærenes
rett til innflytelse og velfungerende markeder. Flertallet understreker at
en vellykket gjennomføring av en slik ansvarlig investeringspraksis
forutsetter et nært og dynamisk samarbeid mellom NBIM og Etikkrådet.
Flertallet viser til at det i
evalueringen i 2009 ble lagt vekt på å bedre samvirket mellom virkemidlene
som henholdsvis Etikkrådet og Norges Bank er ansvarlig for, og at
de nye retningslinjene fra 2010 legger opp til dette. Dette stiller
store krav til Etikkrådets og Norges Banks virksomhet. Flertallet ber
regjeringen vurdere om rådets ressurssituasjon er i samsvar med
utvidelsen av rådets oppgaver knyttet til omleggingen av den ansvarlige
investeringspraksisen og utvidelsen av fondets kapital.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at regjeringen velger å fortolke de etiske retningslinjene stadig
strengere. Disse medlemmer ønsker å understreke at etikk
per definisjon er subjektivt, og åpner for selektive og politisk
motiverte utelukkelsesmekanismer. Disse medlemmer deler
ikke regjeringens visjoner når det gjelder praktiseringen av de
etiske retningslinjene. Rigid praktisering av de etiske retningslinjene
reduserer fondets investeringsunivers, og bidrar til å øke fondets risiko
og redusere fondets potensielle avkastning. Disse medlemmer viser
i den forbindelse særlig til regjeringens utestengning av verdens
ledende forsvarsindustribedrifter.
Disse medlemmer har også merket
seg at regjeringen i stadig sterkere grad etterkommer krav og ønsker
fra snevre interesseorganisasjoner som har som mål å begrense pensjonsfondets investeringsmuligheter,
noe som stadig begrenser fondets investeringspotensial. Disse
medlemmer registrerer også at til tross for regjeringens
forsikringer om at fondet ikke skal benyttes til utenrikspolitiske
formål, så blir regjeringens overdrevne blanding av etikk og butikk
stadig oftere oppfattet som utenrikspolitiske signaler.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til Dokument 8:22 S (2009–2010) representantforslag
fremmet av representanter fra Kristelig Folkeparti. Her vises det
til at Statens pensjonsfond utland, som verdens desidert største
institusjonelt eide globale investeringsfond, har et stort ansvar
for å opptre etisk ansvarlig.
Disse medlemmer er derfor tilfreds
med at de etiske retningslinjene for Statens pensjonsfond utland
har bred politisk oppslutning. Det synes imidlertid å være et behov
for å styrke ressursinnsatsen ytterligere når det gjelder oppfølgingen
av retningslinjene. Fondet har økt betydelig over tid, både i størrelse
og i antall markeder og selskaper som inngår i investeringsuniverset. Det
vil også bli introdusert nye investeringsmuligheter, gjennom et
eget fond for miljøinvesteringer og et mulig fond for investeringer
i bærekraftig vekst i framvoksende markeder, hvor de sosialt ansvarlige
egenskapene ved investeringene er en av premissene for at programmene
i det hele tatt ble foreslått. Det synes åpenbart at det er behov
for å styrke ressursene til etikkarbeidet, også for å kunne kontrollere
at disse ambisjonene faktisk nås.
Disse medlemmer viser til at
flere saker den senere tid har medført et til dels kritisk søkelys på
fondets etiske profil. Det gjelder for eksempel
investeringer i selskaper
som er engasjert i svært miljøskadelig oljesandutvinning
investeringer i selskaper som henter ut
naturressurser fra okkuperte områder, uten at dette kommer lokalbefolkningen
til gode (Vest-Sahara), i områder med et særdeles undertrykkende
regime (Burma), eller i andre områder hvor grunnleggende menneskerettigheter
åpenbart ikke respekteres av stridende parter (Kongo).
investering i selskaper som er involvert
i grove miljøødeleggelser, som ødeleggende nedhugst av regnskog
som undergraver regjeringens regnskogssatsing.
Disse medlemmer understreker
at av hensyn til fondets og Norges internasjonale omdømme er det
viktig at slike saker får en grundig og seriøs vurdering, med utgangspunkt
i ambisjonene om sosialt ansvarlige investeringer (miljø, utvikling
m.m.). Med en så stor, og økende, kompleks portefølje, synes det
mer enn tvilsomt om dagens bemanning av Etikkrådet er tilstrekkelig
til å ivareta dette hensynet.
Disse medlemmer mener at Finansdepartementet
bør vurdere grundig hvilket økt ressursbehov som er til stede i
kommende år for å sikre at de etiske retningslinjene faktisk blir
fulgt opp på en måte som kan ivareta Norges ambisjon som verdensledende
også når det gjelder etikkarbeid i kapitalforvaltningen. Disse
medlemmer viser til at Kristelig Folkeparti og Venstre i forbindelse
med revidert nasjonalbudsjett for 2012 fremmer forslag om å øke
bevilgningen til Etikkrådets arbeid med 2 mill. kroner.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreta en grundig vurdering
av hvilke ressurser som etikkarbeidet i Statens pensjonsfond utland
vil kreve de nærmeste år, gitt meget høye ambisjoner om oppfølging
av de etiske retningslinjene, og orientere Stortinget om dette på
egnet måte.»
«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2013 fremme forslag om økte ressurser til etikkarbeidet i Statens
pensjonsfond utland.»
Disse medlemmer mener videre
at til tross for gode intensjoner bak de etiske retningslinjene
har ikke rammebetingelsene for å sette dem ut i livet holdt tritt
med fondets enorme vekst. I dag investerer SPU i over 8 000 selskaper,
og med Etikkrådets begrensede budsjett og størrelse er det umulig
å gjøre noe mer enn å skrape i overflaten på problemet. Etikkrådet
er prisverdig for sin grundighet og etterrettelighet i arbeidet
med tilrådinger om eventuell utelukkelse av selskaper fra fondets
investeringsunivers. Imidlertid har rådet altfor små ressurser tilgjengelig,
slik at vurderingen av hvert selskap tar svært lang tid, ofte mange
år. Et eksempel er det spanske oljeselskapet Repsol YPF, som Regnskogfondet
i 2007 klaget inn for Etikkrådet for å utsette ukontaktede urfolksgrupper
i regnskogen i Peru for livsfare. Til tross for at en lang rekke
troverdige kilder har bevitnet at disse indianerstammene risikerer
å utryddes som følge av selskapets aktiviteter i deres leveområder,
har etterforskningen av Repsol YPF tatt hele fem år uten at Finansdepartementet
har fattet noe vedtak i saken. Det er dessverre stor fare for at
det har skjedd uopprettelig skade på liv og helse i dette tidsrommet.
Disse medlemmer viser for øvrig
til Regnskogfondets høringsinnspill til i forbindelse med behandlingen
av denne innstilling, hvor det framkommer at den gjeldende forvaltningen
av SPU undergraver Norges forsøk på å bevare regnskog, og er i strid
med Norges forpliktelser under FNs klimaavtale fra Cancún.
Regnskogfondet og Norges Naturvernforbund la nylig
fram rapporten «Beauty and det beast: Norway’s investment in rainforest
protection and rainforest destruction», hvor det framgår at SPU
ved årsskiftet 2011/2012 hadde aksjer for nesten 82 mrd. kroner
i 73 selskaper i bransjer hvor avskoging og annen skogødeleggelse
er svært utbredt. Verdien av investeringene i disse høyrisikobransjene
økte ifølge rapporten med 13,6 prosent i 2011, i et år hvor fondets
aksjeinvesteringer som helhet tapte 8,8 prosent. Det er selvfølgelig
ikke alle disse investeringene som medfører brudd på, eller mistanke
om brudd på, de etiske retningslinjene i SPU, men det er nær umulig
å få en oversikt over hvilke selskaper som bryter retningslinjene
og hvilke som opererer akseptabelt. Det er derfor etter disse
medlemmers syn nødvendig med en systematisk gjennomgang
av alle investeringer i disse bransjene.
Disse medlemmer mener det er
nødvendig med en bred gjennomgang av forvaltningen av de etiske
retningslinjene i SPU, for å kunne identifisere nødvendige tiltak
for at etikkforvaltningen skal kunne holde tritt med veksten i fondet. Finansdepartementet
og Norges Bank bør fortsatt benytte seg av både uttrekk og aktivt
eierskap i etikkarbeidet, men kan med noen grep gjøre forvaltningen
bedre og mer effektiv.
Disse medlemmer viser i så måte
til finanskomiteens behandling av Dokument 8:81 S (2011–2012), representantforslag
fra Venstre om reduksjon av SPUs investeringer i selskaper som ødelegger
tropisk skog hvor det bl.a. foreslås at Etikkrådet systematisk gjennomgår alle
SPUs investeringer i bransjer hvor alvorlig miljøskade er utbredt,
med særlig oppmerksomhet på regnskog. Videre foreslås det å øke bevilgningene
til Etikkrådet for å muliggjøre raskere behandlingstid av saker
og treffe tiltak for å sikre at Finansdepartementets og Norges Banks
eierskapsarbeid blir mer åpent og gir mulighet for innsyn, slik
at det blir mulig å kontrollere framdrift og kvalitet på arbeidet.
Stortinget har i lov om Statens pensjonsfond
gitt Finansdepartementet ansvaret for forvaltningen av fondet. Den
operasjonelle forvaltningen av Statens pensjonsfond utland (SPU)
og Statens pensjonsfond Norge (SPN) ivaretas av henholdsvis Norges
Bank og Folketrygdfondet. Departementet har fastsatt bestemmelser
om Norges Banks og Folketrygdfondets forvaltning i egne mandater.
Mandatene beskriver de overordnede investeringsrammene for de to
fondene og stiller krav til risikostyring, rapportering og ansvarlig investeringspraksis.
I Meld. St. 15 (2010–2011) Forvaltningen av Statens
pensjonsfond i 2010 ble det gjort rede for styringsmodellen for
forvaltningen av fondet. Den innebærer at Stortinget, gjennom behandlingen
av den årlige meldingen om Statens pensjonsfond, tar stilling til
viktige sider ved forvaltningen av fondet. Stortingets merknader til
meldingen danner grunnlag for de rammer og bestemmelser som departementet
har nedfelt i mandatene for SPU og SPN. Mandatene er rammepregede
og prinsippbaserte. De overordnede investeringsrammene og bestemmelsene
om styring og måling av risiko må fylles ut med mer detaljerte rammer
og regler på de ulike beslutningsnivåene nedover i styringskjeden.
Modellen innebærer således samlet sett en svært detaljert regulering
av forvaltningen av Statens pensjonsfond, jf. figur 5.1 som viser
hierarkiet av styringsdokumenter for forvaltningen av SPU.
Det samlede rammeverket for forvaltningen av Statens
pensjonsfond er tilgjengelig på departementets internettsider (www.regjeringen.no/spf),
mens utfyllende regler om forvaltningen fastsatt av hovedstyret
i Norges Bank og styret i Folketrygdfondet er tilgjengelig på forvalternes internettsider
(www.nbim.no og www.ftf.no).
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Departementet fastsatte 8. desember 2011 ny regnskapsforskrift
for Folketrygdfondet. Forskriften trådte i kraft 1. januar 2012
med virkning for regnskapsåret som begynner etter 31. desember 2011.
Forskriften innebærer at Folketrygdfondet
får plikt til å utarbeide
årsregnskap og årsberetning på grunnlag av internasjonale regnskapsregler
(IFRS)
årsregnskap skal omfatte regnskapsrapportering for
SPN
skal utarbeide kvartalsregnskap som minst
omfatter kvartalsvis regnskapsrapportering for SPN. Kvartalsregnskapet
skal undertegnes av styrets medlemmer og være gjenstand for forenklet
revisorkontroll
Regnskapsforskriftens utforming og innhold er
i tråd med forskriften om årsregnskap m.m. som ble fastsatt for
Norges Bank 1. januar 2011.
Formålet med de nye regnskapsreglene er å videreutvikle
rammeverket for Folketrygdfondet med sikte på at det er i tråd med
anerkjente standarder og ledende praksis.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Den strategiske referanseindeksen til Statens pensjonsfond
utland (SPU) består av 60 prosent aksjer. Utviklingen i aksjemarkedet
har derfor stor betydning for fondets samlede avkastning. Fra de
første aksjeinvesteringene i SPU i 1998 og fram til og med 2011
har den årlige avkastningen av fondets referanseindeks for aksjer vært
3,5 prosent. Fratrukket generell prisstigning på 1,9 prosent i perioden,
har aksjeindeksen gitt en årlig realavkastning på 1,6 prosent. Det
er betydelig lavere enn den gjennomsnittlige realavkastningen i
aksjemarkedet de siste 100 årene. I dette kapitlet analyseres de
viktigste årsakene til den lave aksjeavkastningen siden 1998. Analysen
ser på utviklingen i selskapenes resultater, utbetaling av utbytte
til aksjonærene og endringer i selskapenes verdsettelse i perioden.
En aksje gir investoren en rett til en del av
selskapets framtidige overskudd. Overskuddet kan utbetales direkte
til aksjonærene i form av utbytte eller reinvesteres i form av ny
kapital i virksomheten. Utbetaling av utbytte gir umiddelbar avkastning
til aksjonærene. Nye investeringer legger et grunnlag for høyere
overskudd i framtiden. Det er derfor vanlig å vurdere prisen på
en aksje ut fra nivået på selskapets overskudd. Avkastningen av
en aksjeinvestering kan deles i tre kilder:
utbetalt utbytte
per aksje
veksten i selskapets overskudd per aksje
og
endringen i verdsettelsen, dvs. forholdet
mellom prisen på aksjen og selskapets overskudd per aksje
Historisk har utbetalt utbytte og vekst i selskapenes
overskudd vært de viktigste kildene til aksjeavkastning over tid.
En studie av det amerikanske aksjemarkedet i perioden 1926–2005 viser
for eksempel at av en samlet realavkastning på 6,9 prosent kom 4,1
prosentenheter fra utbetalte utbytter, 1,9 prosentenheter fra realvekst i
selskapenes overskudd og bare 0,7 prosentenheter fra endringer i
verdsettelsen. En tilsvarende analyse av det globale aksjemarkedet
for perioden 1998–2011 kan gi nyttig innsikt i hvordan denne perioden
skiller seg fra de langsiktige trendene i aksjemarkedet. Analysen
nedenfor viser at i denne perioden var lønnsomheten hos de børsnoterte
selskapene god og veksten i overskuddet per aksje høy. Investorenes
verdsettelse av aksjemarkedet falt imidlertid markert gjennom perioden
og forklarer i stor grad den svake avkastningen. Det vises til meldingen
for nærmere omtale.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen i forbindelse med neste
evaluering av Statens pensjonsfond utland (SPU) foreta en utredning
av alternative måter å organisere fondet på, herunder spørsmålet
om etablering av egen pengepolitisk komité i Norges Bank, slik at
hovedstyret i større grad kan konsentrere kompetansen om kapitalforvaltning, eller
en modell hvor forvaltningen av SPU skilles fra Norges Bank, samt
om det i fortsettelsen skal være ett eller flere fond.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å opprette et investeringsprogram innen Statens pensjonsfond utland
(SPU), med samme krav til forvaltningen som andre investeringer
i SPU, med formål å investere i bærekraftige bedrifter og prosjekter
i fattige land og fremvoksende markeder, med en målsetting om samlet
investeringsramme opp til 10 mrd. kroner.
Forslag fra Kristelig Folkeparti og Venstre:
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å opprette et investeringsfond med formål å investere i bedrifter
og prosjekter innenfor energi- og miljøsektoren, med spesiell vekt
på nyskapende og miljøvennlig energiteknologi. Fondet må gjennom
sin virksomhet underbygge Norges posisjon som energinasjon.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen foreta en grundig
vurdering av hvilke ressurser som etikkarbeidet i Statens pensjonsfond
utland vil kreve de nærmeste år, gitt meget høye ambisjoner om oppfølging
av de etiske retningslinjene, og orientere Stortinget om dette på
egnet måte.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2013 fremme forslag om økte ressurser til etikkarbeidet i Statens
pensjonsfond utland.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Meld. St. 17 (2011–2012) – om forvaltningen
av Statens pensjonsfond i 2011 – vedlegges protokollen.
Jeg vil få gjøre oppmerksom på enkelte feil
i Meld. St. 17 (2011-2012) Forvaltningen av Statens pensjonsfond
i 2011:
I figur 2.3 (på side 23) mangler det en rød
strek over boksen ”MBS* (boliglån)” i
delmarkedet ”Pantesikrede”.
På side 35, i sjette setning i høyre spalte,
står det:
”Japans aksjemarked utgjorde over 40 pst. av den
globale aksjeindeksen i 1980.”
Det skal stå:
”Japans aksjemarked utgjorde over 40 pst. av den
globale aksjeindeksen i 1988.”
På side 43, i første setning i høyre spalte,
står det:
”Til tross for høyere vekst i BNP i framvoksende økonomier
har ikke overskuddsveksten per aksje i aksjemarkedene i disse inntjeningsveksten
vært vesentlig forskjellig fra utviklingen i de utviklede aksjemarkedene.”
Det skal stå:
”Til tross for høyere vekst i BNP i framvoksende økonomier
har ikke overskuddsveksten per aksje i aksjemarkedene i disse landene
vært vesentlig forskjellig fra utviklingen i de utviklede aksjemarkedene.”
På side 45, i første setning i høyre spalte,
står det:
”Basert på markedsverdiene ved utgangen av 2012 innebærer endringene blant annet at:(…)”
Det skal stå:
”Basert på markedsverdiene ved utgangen av 2011 innebærer endringene blant annet at:(…)”
I fjerde avsnitt (side 64) står det:
”(…), såkalt delvis rebalansering, jf.
avsnitt 2.6.”
Det skal stå:
”(…), såkalt delvis rebalansering,
jf. avsnitt 2.5.”
I tabell 4.2 (side 73), fotnote 1 står det:
”… sammenliknet med middelverdier og motsatt.”
Det skal stå:
”(…) sammenliknet med middelverdien og motsatt.”
I tabell 4.5 (side 80) står referansen til fotnote
1 på linjen for ”Norske aksjer”.
Denne referansen skal stå på linjen for ”Nordiske aksjer”.
I figur 4.34 står det at den oransje linjen
er ”Norge” og den brune linjen er ”Norden”.
Det skal stå at den oransje linjen er ”Norden” og den brune linjen er ”Norge”.
Oslo, i finanskomiteen, den 31. mai 2012
Torgeir Micaelsen |
Irene Johansen |
leder |
ordfører |