Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Bendiks H. Arnesen, Marianne Marthinsen, Torstein
Rudihagen, Tor-Arne Strøm og Laila Thorsen, fra Høyre, Nikolai Astrup,
Bjørn Lødemel og Siri A. Meling, fra Sosialistisk Venstreparti,
Lars Egeland, fra Senterpartiet, lederen Erling Sande, og fra Kristelig
Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, peker på at global oppvarming, sammen
med bekjempelse av sult og fattigdom, er blant de aller største
utfordringene verden står overfor. Flertallet viser
til FNs klimapanels langsiktige mål om å stabilisere konsentrasjonen av
klimagasser på et nivå som er lavt nok til å hindre at jordens gjennomsnittstemperatur
stiger mer enn to grader over før-industrielt nivå.
Flertallet viser til at det i
forbindelse med behandling av Meld. St. 21 (2011–2012) har vært forhandlinger
mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Flertallet viser
til at det i disse forhandlingene ble enighet om flertallets merknader
til denne meldingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Per-Willy Amundsen, Oskar J. Grimstad og Tor Sigbjørn Utsogn,
viser til at Stortingets øvrige partier har inngått et forlik, og
hvor de valgte aktivt å ekskludere Fremskrittspartiet. Disse
medlemmer konstaterer at forliket inneholder punkter som
Fremskrittspartiet spilte inn i forhandlingene.
Når de øvrige partier ikke ønsket at Fremskrittspartiet
skulle delta, vil disse medlemmer i denne innstillingen
fremme Fremskrittspartiets primære standpunkt, fremfor å inngå kompromisstandpunkt
med en partner som ikke ønsket å komme til enighet. Disse medlemmer mener
det er viktig å vise at regjeringens klimapolitiske tilnærming med
forbud, avgifter og restriksjoner ikke er den optimale måten å gjøre
CO2 -kutt på.
Disse medlemmer vil vise til
at man i stedet gjennom positiv virkemiddelbruk og bedre samarbeid
med næringslivet kan innfri de CO2-forpliktelser Norge er pålagt,
samtidig som næringslivet og forbrukernes interesser bedre kan ivaretas. Disse
medlemmer viser i den sammenheng til at NHOs velgerguide
i 2009 ga Fremskrittspartiet, som eneste parti, full score på klimapolitikk.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
en slik utvikling ifølge FNs klimapanel vil kreve at verdens samlede
utslipp av klimagasser reduseres med 50–85 prosent frem mot 2050 sammenlignet
med nivået i 2000. Det vil bare være mulig hvis utslippene reduseres
i industrilandene, fremvoksende økonomier og utviklingsland. For
hvert år som går uten at utslippstrenden snus, og uten at flere
tiltak som øker karbonopptaket settes i verk, blir det stadig mer
krevende og kostbart å unngå de mest alvorlige klimaendringene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener den grunnleggende
utfordringen i klimapolitikken, så vel som på andre miljøområder,
er at det er for billig å forurense og for lite lønnsomt å opptre miljøvennlig.
Klimautfordringen er global. Skal verden lykkes med å redusere utslippene
i tråd med togradersmålet, må en størst mulig del av de globale
utslippene av CO2 underlegges en felles pris på klimagassutslipp
gjennom internasjonalt omsettelige utslippsrettigheter (kvoter)
eller andre egnede prismekanismer. Karbonprising vil være vårt viktigste
virkemiddel i arbeidet mot de globale klimaendringene.
Flertallet har merket seg at
det på klimatoppmøtet i Durban i desember 2011 var enighet om at
man skulle ha en internasjonal klimaavtale på plass fra 2020. Det
gjenstår imidlertid å se om løftene om en avtale fra 2020 faktisk
realiseres. Flertallet mener at Norge bør bidra i
arbeidet med å realisere målet om at de FN-ledete klimaforhandlingene
fører frem til en bred klimaavtale fra 2020 som sikrer en utvikling
i tråd med togradersmålet.
Flertallet mener at det er et
viktig prinsipp at utslippsrettigheter i en fremtidig internasjonal klimaavtale
fordeles slik at alle mennesker tildeles samme rett til å slippe
ut klimagasser.
Flertallet viser til at selv
om en internasjonal avtale om et felles kvotehandelssystem ikke
er på plass ennå, og tidligst vil være det fra 2020, så er flere
regionale kvotehandelssystemer på plass eller under utvikling flere
steder i verden. Flertallet peker på at Norge siden
2008 har vært omfattet av det europeiske kvotesystemet ETS. Flertallet viser
til Innst. 286 S (2011–2012) og Innst. 285 L (2011–2012), jf. Prop.
77 S og Prop. 68 L (2011–2012), der Norge slutter seg til det reviderte
europeiske kvotehandelssystemet som gjelder fra 2013.
Flertallet viser til at samlede
utslipp innenfor kvotehandelssystemet i utgangspunktet er gitt i forpliktelsesperioden
frem til 2020. Kvotepliktige virksomheter som gjennomfører tiltak
med en høyere kostnad enn kvoteprisen, vil enten få frigjort kvoter
som kan selges på markedet eller kunne redusere sin etterspørsel
etter kvoter. I et velfungerende kvotesystem, vil utslippsreduksjoner
i én virksomhet føre til at utslippene øker tilsvarende andre steder
innenfor kvotesystemet. De samlede utslippene i kvotesystemet kan
bare reduseres gjennom å redusere den samlede kvotemengden.
Flertallet peker på at dagens
kvotepris i det europeiske kvotemarkedet er svært lav. Den lave kvoteprisen
henger delvis sammen med økonomisk lavkonjunktur i mange europeiske
land, og delvis med at andre virkemidler, slik som subsidiering
av fornybar energi, har presset kvoteprisen nedover. Med færre tilgjengelige
kvoter, ville prisen bli høyere. Flertallet peker
på at en sentral utfordring er at den lave kvoteprisen i liten grad
gjør det lønnsomt for bedriftene å investere i ny klimavennlig teknologi.
Vurderingen av det langsiktige karbonprisregimet vil i mange tilfeller
være viktigere enn dagens karbonpris når bedrifter foretar langsiktige investeringsbeslutninger.
Mange prosjekter for å utvikle mer klimavennlig teknologi, slik
som satsing på karbonfangst og lagring (CCS) i Europa, er stanset
opp eller satt på vent. Det er en uheldig utvikling, ikke minst
fordi utviklingen i klimagassutslippene i fremvoksende økonomier som
Brasil, India, Kina og Sør-Afrika blant annet vil avhenge av den
teknologiske utviklingen i USA og Europa.
Flertallet har merket seg at
det i direktivet ligger inne en nedjusteringsfaktor som innebærer
at kvotemengden skal reduseres hvert år – også etter 2020 – med
et fast antall kvoter tilsvarende 1,74 prosent av en beregnet kvotemengde
for 2010. Færre kvoter vil bidra til lavere utslipp og, alt annet
likt, høyere kvotepris.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at verden står ovenfor en rekke alvorlige utfordringer.
Stor befolkningsvekst, sykdom, fattigdom, energitilgang, knappe naturressurser
og miljøutfordringer krever alle oppmerksomhet og tiltak. Dessverre
har verden ikke ressurser til å løse alle utfordringene samtidig.
Det er da essensielt at man som samfunn søker å danne et realistisk
bilde av årsaker, risiko, konsekvenser og kostnader. Kun på den måten
kan man allokere samfunnets ressurser, slik at de bidrar til mest
mulig nytte for flest mulig mennesker.
I denne sammenhengen skiller den politiske klimadebatten
seg ut. Disse medlemmer har lenge etterlyst en mer
nyansert klimadebatt. Problemstillingen som FNs klimapanel retter oppmerksomheten
mot kan være alvorlig. Klimapanelet har en rekke scenario om temperaturutvikling
på kloden, hvor de mest alvorlige antyder en temperaturstigning
på rundt 6 grader. Det gir grunnlag for bekymring og varsomhet. Andre
scenario gir derimot svært moderate temperaturøkninger.
Disse medlemmer er samtidig skeptisk
til det debattklima som over tid har ut-viklet seg rundt CO2-utslipp.
Gjennom media overgår miljøaktivister og politikere hverandre i
å tegne et mest mulig dystert bilde av situasjonen, og hvor man konsekvent
viser til FNs klimapanels mest ekstreme scenario. Disse medlemmer mener
det er spekulativt og opportunistisk å koble enhver flom, hetebølge,
kuldebølge, storm etc. til påstanden om menneskeskapte klimaendringer. Dette
følges opp av en politisk overbudskamp om ambisjonsnivå en del tiår
frem i tid. Disse medlemmer er sterkt i tvil om at
denne tilnærmingen gagner miljøarbeidet og politikernes troverdighet
på lang sikt.
Disse medlemmer mener politikere
bør stimulere til en bredere klimadebatt, fremfor å for-hånds-konkludere.
Det vil bidra til at forskningen videreutvikles, og at hypoteser
utfordres og forbedres. Det vil til slutt gi bedre beslutningsgrunnlag
for politikerne. Disse medlemmer viser til at avtroppende
direktør ved CICERO senter for klimaforskning, Pål Prestrud, i Stavanger
Aftenblad 2. juni 2012 sier at klimaforskningen har svakheter og
faglig usikkerhet som bør tydeligere fram.
Disse medlemmer har merket seg
at også andre forskere, som har deltatt i det vitenskapelige arbeidet
som ligger til grunn for konklusjonene fra FNs Klimapanel om menneskeskapte
klimaendringer, viser til at den vitenskapelige diskusjonen er mer
aktiv enn norsk klimadebatt har gitt inntrykk av. Disse medlemmer viser
til vitenskapelige diskusjoner rundt vanndampens betydning, solflekker
og kosmisk stråling, hvor forskningssenteret CERN har vært sentral
i uttesting av ulike hypoteser. Disse medlemmer er
derfor fortsatt skeptisk til en klimadebatt som ensidig konkluderer
med at temperatur- og klimaendringer er menneskeskapt, og som ensidig baserer
miljøtiltak på reduksjon og begrensning av CO2-utslipp fremfor også
å diskutere nødvendige tilpasninger til naturlige klimaendringer som
uansett finner sted.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at Norge må
føre en ambisiøs nasjonal klimapolitikk. Flertallets mål
er en langsiktig omstilling til et lavutslippssamfunn innen 2050. Flertallet peker
samtidig på at en ambisiøs politikk nasjonalt må være fornuftig
i global sammenheng der det overordnete målet er å redusere de samlede
globale utslipp av klimagasser. Dette innebærer at det tas hensyn
til konsekvensene av kvotesystemet, faren for karbonlekkasje og
til industriens konkurranseevne når politikken utformes. Dette gir
føringer for virkemiddelbruken for å redusere nasjonale utslipp
frem mot både 2020 og 2050.
Flertallet mener at det er et
viktig prinsipp for klimapolitikken at forurenser betaler. Flertallet mener
videre at klimapolitikken må innrettes slik at den gir størst mulig
utslippsreduksjon for innsatsen. Flertallet mener
at generelle virkemidler er sentrale i den nasjonale klimapolitikken.
Sektorovergripende økonomiske virkemidler legger grunnlag for desentraliserte, kostnadseffektive
og informerte tiltak, der forurenser betaler. På områder som er
underlagt generelle virkemidler, skal det som hovedregel unngås
ytterligere regulering. Samtidig mener flertallet at
muligheten til å benytte andre virkemidler i tillegg til kvoter
og avgifter videreføres, også i disse sektorene. For eksempel kan
utvikling av ny teknologi i Norge bidra til en raskere omstilling
til bruk av mer klimavennlige teknologier.
Flertallet mener at tiltak som
er kostnadseffektive i lys av en forventet stigende karbonpris over
investeringenes levetid, og som ikke nødvendigvis utløses av dagens
virkemiddelbruk, spesielt bør vurderes. Dette gjelder særlig tiltak som
bidrar til teknologiutvikling og tiltak som mobiliserer befolkningen
til tidligere omstilling til forbruksmønstre som gir lavere utslipp.
Flertallet viser til at den norske
klimapolitikken er innrettet mot følgende overordnede mål:
Innenfor Kyotoprotokollens
første forpliktelsesperiode vil Norge overoppfylle Kyotoforpliktelsen
med 10 prosentpoeng.
Norge skal fram til 2020 påta seg en forpliktelse om
å kutte de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 prosent
av Norges utslipp i 1990.
Norge skal være karbonnøytralt i 2050.
Som en del av en global og ambisiøs klimaavtale der
også andre industriland tar på seg store forpliktelser, skal Norge
ha et forpliktende mål om karbonnøytralitet senest i 2030. Det innebærer
at Norge skal sørge for utslippsreduksjoner tilsvarende norske utslipp
i 2030.
Flertallet viser videre til målet
om at Norges klimamål bør skjerpes slik at de tilsvarer kutt i utslippene
på 40 prosent innen 2020 i forhold til 1990-nivå, dersom det kan
bidra til enighet om en ambisiøs klimaavtale der de store utslippslandene
påtar seg konkrete utslippsforpliktelser.
Flertallet viser til at selv
om klimaproblemet bare kan løses gjennom bred internasjonal samhandling,
så bestemmes mye av den konkrete politikken likevel nasjonalt. Det
enkelte land har et ansvar for å føre en aktiv nasjonal politikk
for å redusere utslippene av klimagasser. Flertallet peker
på at det har vært bred politisk enighet i Norge om at vi skal ta
et slikt ansvar. Gjennom mange år har Norge derfor vært blant de
landene i verden som har brukt de sterkeste klimapolitiske virkemidlene.
Flertallet viser til at basert
på Statens for-urensningstilsyns (nå Klima- og forurensningsdirektoratet)
tiltaksanalyse, de sektorvise klimahandlingsplanene, samt eksisterende virkemiddelbruk,
ble det i den forrige klimameldingen anslått som realistisk å ha
et mål om å redusere utslippene i Norge med 13–16 millioner tonn
CO2-ekvivalenter i forhold til referansebanen slik den er presentert
i Nasjonalbudsjettet for 2007, når skog er inkludert. Dette innbærer
i tilfelle at om lag halvparten og opp mot to tredjedeler av Norges
totale utslippsreduksjoner tas nasjonalt. Stortingets behandling
av klimameldingen innebar en ytterligere opptrapping av klimatiltakene
(klimaforliket). Basert på en skjønnsmessig vurdering ble det lagt
til grunn at de nye tiltakene i klimaforliket gjør det realistisk å
anta ytterligere utslippsreduksjoner i Norge, og at intervallet
for utslippsreduksjoner kunne økes til 15–17 millioner tonn CO2-ekvivalenter
i forhold til referansebanen slik den er presentert i Nasjonalbudsjettet
for 2007, når skog er inkludert. Flertallet har merket
seg at regjeringen i stortingsmeldingen fastslår at mindre fremgang enn
forventet i utvikling av klimavennlig teknologi, høyere kostnader
ved klimatiltak innenlands, høyere innvandring og sterkere økonomisk
vekst og større utslipp fra oljesektoren vil ha betydning for når
klimamålene blir nådd, men at disse forholdene ikke endrer ambisjonen
om å redusere de nasjonale utslippene.
Flertallet peker videre på at
om lag 50 prosent av de norske klimagassutslippene i perioden 2013–2020
vil være omfattet av EUs kvotesystem (ETS). Flertallet viser
videre til målet om at Norge innen 2020 skal bidra til å redusere globale
klimagassutslipp tilsvarende 30 prosent av våre utslipp i 1990. Flertallet peker
på at utover nasjonale utslippsreduksjoner vil Norge finansiere
utslippsreduksjoner i andre land for å nå dette målet. Dersom en
internasjonal klimaavtale er på plass innen 2020, vil Norge kunne
kjøpe kvoter i et internasjonalt kvotemarked. Flertallet peker
i den sammenheng på viktigheten av FNs grønne utviklingsmekanisme. Flertallet mener
samtidig at regjeringen må arbeide for å videreutvikle FNs grønne
utviklingsmekanisme og at alle store utslippsland påtar seg utslippsforpliktelser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet hadde
forventet at stortingsflertallet, i tråd med deres retorikk om at
det haster å kutte CO2-utslipp, ville lagt seg på en linje hvor
man søkte å bruke fellesskapets ressurser til å redusere de globale
utslippene mest mulig, raskest mulig.
Disse medlemmer har registrert
at den norske- klimadebatten i stedet preges av stort fokus og engasjement
for å gjennomføre nasjonale utslipps-kutt, uten særlig vektlegging
av kostnader og konsekvenser for norsk næringsliv og norske husholdninger.
Fokuset på landegrenser gjør også at verden ikke vil kunne kutte
de globale CO2-utslipp like raskt som hvis man legger til grunn
et- mer global kost-/nytte-vurdering.
Disse medlemmer vil påpeke at
løftet om at 2/3 av målet om CO2-kutt skal gjennomføres nasjonalt
ikke gjenspeiles i konkrete forpliktelser i klimameldingen, og har
registrert at verken miljøbevegelsen eller næringslivet tror at
målet vil innfris.
Disse medlemmer vil advare mot
å fylle klimapolitikken med løfter og krav som er urealistiske.
En slik tilnærming vil på sikt skape politikerforakt, fordi velgerne
ser målsettinger som stadig brytes. Disse medlemmer mener god
klimapolitikk handler om å bygge tillit mellom myndighetene på ene
siden og næringslivet og folk flest på den andre siden, og anser
derfor løftet om å kutte 2/3 nasjonalt som lite annet enn et salgstriks
overfor egne sympatisører, vel vitende om at få vil huske løftet
når året for innfrielse inntreffer.
Disse medlemmer legger stor vekt
på at CO2-reduserende tiltak generelt bør gjennomføres på en best
mulig måte globalt, fremfor stadig å fokusere på at det skal svi
for norske forbrukere og næringsliv. Disse medlemmer er
svært uenig i tilnærmingen regjeringen har hatt når man ber folk
dusje mindre og kle på seg mer. Disse medlemmer vil
i stedet stimulere til nødvendige endringer gjennom «gulrøtter»
og positive virkemidler fremfor forbud, reguleringer og økte avgifter.
Disse medlemmer mener at Stortinget
i langt større grad bør bruke «gulrot fremfor pisk» for å legge
til rette for miljøvennlig atferd. Disse medlemmer mener
den enkelte forbruker har et ansvar for, og en mulighet til, å gjennomføre fornuftige
miljøtiltak gjennom bevisste valg. Disse medlemmer er
overbevist om at folk flest ønsker å velge miljøvennlige produkter, men
at rasjonelle mennesker veier den antatte miljøfordelen opp mot
kostnader og mulige ulemper.
Disse medlemmer avviser en klimabasert miljøpolitikk
som innebærer at forbrukerne påføres nye skatter og avgifter med
liten eller ingen påviselig miljøeffekt, og der innbetalingene heller
ikke øremerkes til effektive miljøtiltak. Disse medlemmer viser
til at daværende miljøvernminister Solheim innrømmet at drivstoffavgiftene
som ble økt i forrige klimaforlik, ikke ville ha noen klimaeffekt.
Disse medlemmer avviser også
en klimabasert miljøpolitikk som ensidig innebærer myndighetsstyrte
restriksjoner og forbud som gir negative konsekvenser uten påviselig
og viktig miljøeffekt. Disse medlemmer tror ikke
en miljøpolitikk vil lykkes når den baseres på stadig høyere skatter
og avgifter, restriksjoner og forbud. Klimapolitikken må spille
på lag med næringslivet og folk flest, ikke fremstå som en motstander.
Disse medlemmer mener man bør
se nærmere på blant annet følgende prinsipper og tiltak for å sikre
at Norge innfrir sin del av utslippsreduksjoner:
Legge til grunn CO2-intensitet
fremfor totale CO2-utslipp når man drøfter behovet for nasjonale
tiltak innen næringslivet og andre sektorer, slik at norsk næringsliv
kan utvikle sin virksomhet i Norge fremfor å måtte øke sin produksjon
i utlandet.
Endre målsettingen om 2/3 kutt innen 2020
slik at den reflekterer en realistisk tidshorisont.
Stortinget ber regjeringen likestille nasjonale
og internasjonale sertifiserte CO2-reduserende tiltak, slik at tiltak
gjennomføres der de har størst effekt.
Utarbeide både nasjonalt og globalt CO2-budsjett
for nasjonale tiltak, og hvor tiltak som ikke gir vesentlig global
gevinst, revurderes.
Øremerke miljøavgifter til miljøtiltak,
slik at folk flest opplever at avgiftspolitikken søker å løse miljøutfordringer
fremfor å fylle statskassen.
Stimulere mer miljøvennlige
drivstoff- og energikilder, men en vridning av innretningen på drivstoffavgiftene
skal ikke medføre økte avgifter på drivstoff pr. liter.
Redusere bilavgifter ved kjøp som stimulerer
til raskere utskifting av bilparken samt bidra til at miljøvennlige
biler premieres.
Øke vrakpanten.
Sikre langsiktighet rundt skatte-/avgiftslettelser som
stimulerer til bruk av alternativt drivstoff.
Ha som mål at gjennomsnittlig utslipp fra
nye personbiler i 2020 ikke skal overstige et gjennomsnitt på 95g
CO2/km, dvs. samme mål som EU.
Bygge moderne, effektive, sikre og miljøvennlige
veier ved å opprette et statlig selskap for samfunnsøkonomisk lønnsom
veibygging basert på «Avinor-modellen».
Stimulere til et mer effektivt kollektivtilbud
i befolkningstette strøk, uten at dette går på bekostning av veibygging.
Opprette et statlig selskap for utbygging
av jernbane, basert på «Avinor-modellen», noe som blant annet vil
muliggjøre fremskynding av InterCity-triangelet rundt Oslo.
Gi skattefradrag for arbeidsgiverbetalt
kollektivkort, noe som anslagsvis vil stimulere 175 000 bilister
til å reise kollektivt.
Gi avgiftsstimulans for å flytte langtransportert gods
fra vei til bane og kjøl
Satse på innfartsparkeringsplasser rundt
byer.
Bygging av modale knutepunktterminaler
i samferdselsmessig infrastruktur der flere transportformer knyttes
direkte sammen.
Økt bruk av gass til skip og samferdsel.
Innføre et klimafond,
med en finansieringsordning tilsvarende NOx-fondet, for å sikre
at man raskt kommer i gang med å finansiere tiltak i industrien
og stimulere videre teknologiutvikling.
Sikre rask implementering av CO2-kompensasjon
for industriens kostnader i kraftprisen.
Stimulere til økt bruk av gass i norsk
industrivirksomhet fremfor å tvinge slik industri ut av landet.
Gi positive signaler til etablering av
gassbasert industrivirksomhet, for eksempel aluminiumsverk og jernverk,
som vil kutte CO2-utslipp fra dagens kullbaserte anlegg.
Tillate industrien å eie egne vannkraftverk
så lenge kraften brukes til industrivirksomhet, noe som sikrer at
miljøvennlig industrivirksomhet utvikler seg i Norge.
Sikre konkurranseevnen til norsk industri,
og derved unngå at Kyoto-avtalen oppfylles ved å «eksportere» norsk
industris punktutslipp og arbeidsplasser.
Ikke innføre allment
krav om passivhus.
Bedre avskrivningssatser for energi- og
miljøtiltak i bygg.
Gi skattefradrag for energi- og miljøtiltak
i privatboliger med en teknologinøytral tilnærming.
Stimulere til økt bruk av biobasert fyringsolje fremfor
forbud/nedbygging av infrastruktur av oljefyr.
Tillate lokal saksbehandling
for mindre vann- og vindkraftprosjekt der kommunen selv ønsker det.
Tilpasse avskrivingssatser for vind- og
vannkraft tilsvarende som i Sverige.
Tilpasse regelverket i sertifikatordningen
slik at avslutningsperioden blir lik som i Sverige.
Åpne for at andre
lokasjoner enn Mongstad kan bygge fullskala gasskraftverk med CO2-renseanlegg
med statlig finansiering på «no cure – no pay»-basis, noe som vil
øke sjansen for suksessfullt resultat i arbeidet med å utvikle ny
teknologi.
Utvikle et CO2-prosjekt hvor målet er
å finne kommersiell bruk av CO2 som innsatsfaktor.
Bruke kullkraftverket på Svalbard som
«test-site» for rensing av kullkraft.
Doble støtten til
Forskningssenter for miljøvennlig energiteknologi.
Opprette to nye FME-senter, for geotermisk
energi og for Thorium, hvorav sistnevnte skjer i samarbeid med IFEs
Haldenreaktor.
Ber om å få fremlagt egen sak for Stortinget
om satsing på bioenergi/gass.
Bidra til at NORFUNDs investeringsaktivitet økes.
Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til grunn
CO2-intensitet fremfor totale CO2-utslipp når man drøfter behovet
for nasjonale tiltak innen næringslivet og andre sektorer, slik
at norsk næringsliv kan utvikle sin virksomhet i Norge fremfor å
måtte øke sin produksjon i utlandet.»
«Stortinget ber regjeringen se bort ifra målsettingen
om 2/3 kutt innen 2020.»
«Stortinget ber regjeringen likestille nasjonale og
internasjonale sertifiserte CO2-reduserende tiltak, slik at tiltak
gjennomføres der de har størst effekt.»
«Stortinget ber regjeringen utarbeide både nasjonalt
og globalt CO2-budsjett for nasjonale tiltak, og hvor tiltak som
ikke gir vesentlig global gevinst, revurderes.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at industrialiserte,
rike land har et medansvar for å bidra til at fattige land kan redusere
sine klimagassutslipp og tilpasse seg klimaendringer. Samtidig er
de økonomiske styrkeforholdene i verden i sterk endring. Over tid
må økt økonomisk styrke også innebære økt ansvar for selv å finansiere
globale klimatiltak.
Flertallet peker på at arbeidet
mot avskoging i utviklingsland er et av de viktigste og mest kostnadseffektive
globale klimatiltakene. Dersom man lykkes i å stanse avskogingen,
som utgjør 17 prosent av verdens utslipp, vil dette innebære utslippskutt
som langt overstiger de samlede norske klimagassutslippene.
Flertallet viser til at det i
klimaforliket fra 2008 var enighet om at Norge skulle trappe opp innsatsen
for tiltak mot avskoging i utviklingsland til om lag 3 mrd. kroner
årlig. Flertallet peker på at det var en forutsetning
at det etableres tilfredsstillende mekanismer, for eksempel i regi
av FN eller Verdensbanken, som kan sertifisere og håndtere store
overføringer til skogtiltak på en betryggende måte.
Flertallet mener at tiltak mot
avskoging antageligvis er Norges viktigste bidrag i arbeidet med
å redusere de globale klimagassutslippene. Flertallet er
kjent med at det gjennomføres en omfattende følgeevaluering av klima-
og skogprosjektet, og anser at dette har stor betydning for en vurdering
av om prosjektet gjennomføres i tråd med hensikten. Følgeevalueringen
er også viktig for å gjøre justeringer underveis i prosjektets strategi
og portefølje, samt for å dokumentere erfaringer og resultater. Flertallet anser det
som svært viktig at de erfaringer og den kunnskap som genereres
gjennom Norges bidrag på dette området, blir dokumentert og videreformidlet.
Flertallet har merket seg at
regjeringen vil videreføre den internasjonale skogsatsingen, og
at den etter en evaluering vil vurdere å styrke klima- og skogprosjektet
utover 3 mrd. kroner årlig som del av en flernasjonal mekanisme
for betaling av verifiserte utslippsreduksjoner dersom andre land
også øker sine bidrag. Flertallet vil understreke
betydningen av at også andre land bidrar til å finansiere klima-
og skogprosjektet. Flertallet har merket seg at klima-
og skogprosjektet har ledet til positive resultater i flere land,
spesielt i Brasil.
Flertallet peker på at klima-
og skoginitiativet (regnskogsatsingen) fortsatt skal ha sammensatte
mål knyttet til bevaring av naturskog, bærekraftig utvikling og
respekt for urfolks rettigheter, i tillegg til hovedmålet om reduserte
utslipp. Langsiktig skogbevaring betinger at resultater oppnås også
på andre områder enn reduserte utslipp av klimagasser.
Flertallet viser til forliket
om klimapolitikken i 2008 der skogsatsingen og finansieringen av denne
er omtalt.
Flertallet mener videre at arbeidet
for økte kommersielle investeringer i fornybar energi i fattige
land bør trappes opp gjennom blant annet å styrke NORFUND.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
bekymret for at andre utfordringer, som energiforsyning, tilgang
på rent vann og sykdomsbekjempelse, blir stilt i skyggen av et ensidig
fokus på å redusere verdens CO2-utslipp. 1 million barn dør årlig
som følge av mangel på rent vann, mellom 10 og 50 millioner mennesker
dør årlig som følge av sult og over 3 millioner dør årlig av HIV/aids.
I tillegg kommer de millioner som dør av ulike epidemier, kullosforgiftning
og andre følger av lav levestandard. Disse medlemmer mener
derfor Stortinget burde brukt mer tid på å jobbe frem realistiske CO2-reduserende
tiltak som også har generelt gode miljøeffekter og samtidig bidrar
til å løse andre utfordringer i samfunnet. Dette vil gjenspeiles
i disse medlemmers løsninger for å kutte Norges CO2-utslipp.
Disse medlemmer mener man i klimaarbeidet
spesielt må ta høyde for at verdens energiforbruk og transportbehov
kommer til å øke dramatisk de neste tiårene. Denne veksten vil komme
i land som løfter millioner av mennesker ut av fattigdom, men hvor
også veksten i CO2-utslipp er desidert størst. Fremfor å tro at
man skal kunne hindre denne veksten, bør man finne løsninger som
gjør at transport- og energiutfordringene løses på en kostnadseffektiv,
robust og miljøvennlig måte.
Disse medlemmer mener man må
vektlegge en kost-/nytte-vurdering med hensyn til miljøtiltak, som
ved annen bruk av statlige midler. Disse medlemmer anser
det som viktigere at man får redusert de globale CO2-utslippene
enn å diskutere hvor reduksjonen foretas ut fra rent geografiske
kriterier.
Komiteen peker på
at skog og skogsjord utgjør viktige karbonlagre. Trær som vokser
tar opp karbon i form av CO2 fra atmosfæren, og bygger på den måten
opp store karbonlagre som igjen reduseres ved hogst. Når skog hugges
og trevirket forbrennes eller brytes ned biologisk, frigjøres karbon
i form av CO2.
Komiteen viser til at vi i norske
skoger har hatt en situasjon der tilveksten har vært høyere enn hogs-ten,
og vi har derfor hatt et netto opptak av karbon på mellom 27–36
millioner tonn CO2-ekvivalenter årlig de siste årene. Komiteen viser
til at opptak av CO2 i skog rapporteres til FNs klimakonvensjon
under kategorien skog, arealbruk og arealbruksendringer (Land Use,
Land Use Change and Forestry – LULUCF). Inkluderer man LULUCF i
det totale norske- klimagassregnskapet, vil netto utslipp være under
30 millioner tonn CO2-ekvivalenter, eller om lag halvparten av utslippene
når ikke opptak i skog er medregnet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Kyotoprotokollen
ikke gir Norge anledning til å få godskrevet opptak fra skog fullt
ut, ved at det for skogskjøtsel under Protokollens artikkel 3.4 er
satt et tak på hvor mye landene kan kreditere fra skog for første
forpliktelsesperiode (2008–2012). Flertallet peker
på at da klimaforliket ble inngått i 2008, ble det forutsatt at
de daværende regler under Kyotoprotokollen ble videreført til 2020,
og at dette ville gi Norge mulighet til å godskrive 3 millioner
tonn CO2-ekvivalenter.
Komiteen har merket
seg at på grunn av aktiv skogskjøtsel er stående volum i norske
skoger doblet de siste 80 årene. Bare siden 1990 har opptaket av
CO2 i skog økt fra rundt 11 millioner tonn til mellom 27–36 millioner
tonn CO2 pr. år. Komiteen har imidlertid merket seg
at fremskrivninger viser at vi har nådd det høyeste årlige CO2-opptaket
fra skog i perioden 2002–2010, og at opptaket er forventet å avta
fra om lag 30 millioner tonn pr. år til rundt 23 millioner tonn
i 2020 og rundt 9 millioner tonn i 2100. Dette er på grunn av skogens
alderssammensetning. Det meste av skogen i Norge har nådd den mest
produktive fasen, og årlig tilvekstrate vil dermed avta. Dette skyldes
blant annet at investeringer i etablering av skog over en lengre
periode har vært lavere enn tidligere, særlig de siste to tiårene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at det produktive
skogarealet bør økes gjennom en aktiv bærekraftig politikk for økt
tilplanting. Flertallet forutsetter at hensynet til naturmangfoldet
blir ivaretatt.
Flertallet har merket seg at
regjeringen varsler et forbud mot hogst av ungskog. Flertallet slutter
seg til dette, men mener at det bør vurderes et unntak for hurtigvoksende
energiskog, slik som for eksempel bjørkeskog.
Flertallet har merket seg at
Norge for nettoopptak som følge av skogreising og avskoging under
Kyotoprotokollens artikkel 3.3, kan få kreditert opptak av CO2 utover
referansenivå i sitt klimagassregnskap hvis det iverksettes nye tiltak.
Det er mulig å øke opptaket utover opptak anslått med dagens politikk
på 23 millioner tonn gjennom blant annet planting av skog på nye
arealer og redusert avskogingsrate. Flertallet viser
til at det i Klimakur 2020 slås fast at skogskjøtselstiltak i 2020
på lengre sikt (50–100 år) vil kunne gi betydelig økt opptak av
CO2 (5,9 og 12,3 millioner tonn pr. år).
Komiteen peker på
at utslipp og opptak av klimagasser i skogen blir påvirket av en
rekke faktorer, slik som nivået på avvirkning, omfang av nyplanting,
gjødsling, plantetetthet, tynning og andre skogskjøtseltiltak. Omløpstiden
for norsk skog er lang sammenliknet med land i varmere strøk, normalt
mellom 70–120 år. Skog skiller seg derfor fra de fleste andre sektorer
ved at mange av skogtiltakene, slik som nyplanting og økt plantetetthet,
vil ha liten effekt på klimagassregnskapet på kort sikt, men stor
effekt på lang sikt. Endret nivå på avvirkning vil derimot ha effekt
på nettoopptak også på kort sikt. Høyt avvirkningsnivå vil gi lavere
nettoopptak i skogen, mens lavt avvirkningsnivå vil gi høyere nettoopptak.
Samtidig er det en direkte sammenheng mellom avvirkningsnivået og
hvilke arealer som er tilgjengelig for investeringer i skogkultur
for framtidig skogproduksjon. Et lavt avvirkningsnivå vil også bidra
til mindre tilgang på bioressurser som kan erstatte fossil energi
og mer energiintensive byggematerialer. Redusert avvirkning vil
også kunne gjøre skogen mindre produktiv på lang sikt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke viktigheten av at skognæringen kan drive et aktivt skogbruk.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
i 2010 utgjorde utslippene fra olje- og gassutvinning 13,8 millioner
tonn CO2-ekvivalenter. Dette tilsvarte 26 prosent av Norges samlede
klimagassutslipp.
Komiteen viser til
at petroleumssektoren er pålagt sterke økonomiske virkemidler gjennom både
avgifter og kvoter. Dette betyr at petroleumsvirksomheten betaler
en høyere pris for sine klimagassutslipp enn andre næringer.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
i dag er nærmere 40 prosent av norsk gassproduksjon drevet med kraft
fra land.
Flertallet har merket seg at
regjeringen foreslår styrket virkemiddelbruk overfor petroleumssektoren
og sterkere insentiver for kraft fra land, og legger til grunn at
disse tiltakene vil virke etter hensikten og dermed bidra til at
petroleumssektoren tar sin del av ansvaret for å redusere de norske
klimagassutslipp på kort og lang sikt.
Komiteen peker på
at selv om olje- og gassutvinningen på norsk kontinentalsokkel er
en vesentlig bidragsyter til våre nasjonale klimagassutslipp, så
er utslippene pr. produsert enhet olje og gass fra norsk sokkel
betydelig lavere enn de fleste andre petro-leumsprovinser i verden.
Komiteen peker videre på at norsk
gass spiller en viktig rolle i å redusere Europas klimagassutslipp
gjennom å erstatte kullfyrte kraftverk som har betydelig høyere
klimagassutslipp pr. energienhet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peker på at det
viktigste virkemidlet for å redusere klimagassutslippene som den
norske petroleumsvirksomheten medfører, er det europeiske kvotehandelssystemet
og CO2-avgiften på sokkelen som setter en pris på utslipp av CO2. Flertallet har
merket seg at regjeringen i meldingen varsler at den vil øke CO2-avgiften på
sokkelen med 200 kroner pr. tonn CO2 fra 209 kroner til 409 kroner. Flertallet viser
til at det var bred tilslutning til at den samlede prisen for CO2-utslipp
på sokkelen skulle holdes omtrent uendret da petroleumssektoren
ble en del av EUs kvotehandelssystem fra 2008. Flertallet peker
på at lavere kvotepris har gitt en lavere samlet pris på CO2-utslippene
på sokkelen, og at det derfor er rimelig med en økning i CO2-avgiften. Flertallet peker
samtidig på at dersom kvoteprisen øker over tid, gir det grunnlag for
å redusere CO2-avgiften slik at samlet karbonpris forblir om lag
på samme nivå. Tilsvarende bør den økes ytterligere dersom kvoteprisen
fortsetter å falle fra dagens nivå.
Flertallet peker videre på at
selskapene på sokkelen alltid skal vurdere kraft fra land som energiløsning
for nye felt og ved større ombygginger av eksisterende felt, herunder
vurdering av relevant levetid. Flertallet peker også
på at det er fornuftig å se flere felt i sammenheng der dette er
mulig og hensiktsmessig og ber regjeringen legge til rette for rask
og god samordning mellom relevante aktører. Flertallet har
i den forbindelse merket seg de pågående utredninger om forsyning
av Utsirahøgden med kraft fra land.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
i 2010 utgjorde klimagassutslippene fra industrien 12,3 millioner
tonn CO2-ekvivalenter. Dette tilsvarte om lag 23 prosent av Norges
samlede klimagassutslipp.
Flertallet understreker at dersom
verden skal lykkes med å redusere de globale utslippene av klimagasser
de neste tiårene, er det avgjørende at det utvikles nye teknologiske
løsninger. Flertallet peker på at det meste av teknologiutviklingen
skjer i og finansieres av det private næringslivet. Den viktigste
driveren for teknologiutvikling er å prise utslipp av klimagasser.
Når utslipp prises, blir det mer lønnsomt å kutte utslipp og å utvikle
ny, klimavennlig teknologi.
Komiteen har merket
seg at når EUs kvotesystem utvides fra 2013, vil enda flere kilder
til klima-gassutslipp måtte betale for sine utslipp. Komiteen viser
til at vår tilknytning til EUs kvotesystem for perioden 2013–2020
vil stramme inn de samlede utslippene fra Norge og EU med om lag
11 millioner tonn CO2 i 2020. Dette tilsvarer
21 prosent av de norske- klimagassutslippene. Komiteen understreker
at for virksomheter i fastlands-Norge som er pålagt kvoteplikt,
skal man unngå ytterligere regulering som blant annet CO2-avgift.
Komiteen vil understreke at en
offensiv nasjonal klimapolitikk må utformes slik at den også blir
god næringspolitikk. Klimapolitikken bør bidra til å videreutvikle
og omstille vårt næringsliv i klimavennlig retning og slik at det
blir enda mer konkurransedyktig. Teknologiutvikling står her helt
sentralt.
Komiteen vil understreke betydningen
av å hindre såkalt karbonlekkasje der industriproduksjon flytter
til andre deler av verden med mindre omfattende klimakrav på grunn
av særnorske betingelser.
Komiteen viser til at norsk industri
på mange områder er blant de mest miljøvennlige i verden, og at
det vil være svært uheldig for det globale klimaet dersom norsk
industriproduksjon flyttes til land med en mindre ambisiøs klimapolitikk.
Komiteen er kjent med at EU-kommisjonen har
fastsatt retningslinjer for statsstøtte som åpner for refusjon for
industrien som følge av påslag i kraftprisen på grunn av klimakvotemarkedet. Komiteen understreker at
en kompensasjonsordning for karbonpåslag i kraftprisen også må innføres
for norske virksomheter, jf. omtalen i revidert nasjonalbudsjett for
2012.
Komiteen viser til at regjeringen
i revidert nasjonalbudsjett har varslet at den innenfor EUs retningslinjer
for statsstøtte vil etablere en ordning for kompensasjon av indirekte
kvotekostnader i Norge, jf. retningslinjene som er innført i medhold
av EUs reviderte kvotedirektiv art. 10 a nr. 6.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peker på at en reduksjon
på 50–85 prosent i verdens klimagassutslipp innen 2050 vil kreve
et teknologisk kvantesprang. Det må derfor satses betydelige ressurser
på å utvikle nye teknologiske løsninger som ikke nødvendigvis er
kostnadseffektive i dag, men som er nødvendige dersom vi skal nå klimamålene
i 2050.
Flertallet viser til at norske
bedrifter, forsk-ningsmiljøer og organisasjoner har kompetanse og
kunnskap til å utgjøre en forskjell for fremtidens klima. Norge
er privilegert og har økonomiske muligheter til å satse sterkt på
dette, men det krever samarbeid mellom næringsliv, forskningsmiljøer
og politiske myndigheter. At rikdommen vår i tillegg i stor grad
kommer fra produksjon av fossil energi gjør ikke dette ansvaret
noe mindre.
Komiteen vil ha en
nasjonal satsing på klimateknologi. Komiteen har
merket seg at regjeringen i meldingen foreslår å finansiere teknologisatsingen
fra et nytt fond for klima, fornybar energi og energiomlegging,
samt fra deler av midlene som frigjøres som følge av innføringen
av elsertifikater, og slutter seg til dette. Fondet for klima, fornybar
energi og energiomlegging etableres med utgangspunkt i Enovas Grunnfond
som i dag er på 25 mrd. kroner. Komiteen har merket
seg at regjeringen foreslår å trappe opp fondskapitalen til 50 mrd. kroner
innen 2020.
Komiteen mener at å satse på
teknologiutvikling er så grunnleggende for å løse verdens klimautfordring
at fondet bør styrkes utover dette. Komiteen vil
derfor trappe opp fondskapitalen til 50 mrd. kroner i 2016, med
en økning på 10 mrd. kroner i 2013, 5 mrd. kroner i 2014, 5 mrd.
kroner i 2015 og 5 mrd. kroner i 2016.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen opprette et nytt
fond for klima, fornybar energi og energiomlegging med utgangspunkt
i Enovas Grunnfond som i dag er på 25 mrd. kroner. Fondskapitalen
skal utgjøre 50 mrd. kroner i 2016, med en økning på 10 mrd. kroner
i 2013, 5 mrd. kroner i 2014, 5 mrd. kroner i 2015 og 5 mrd. kroner
i 2016.»
Komiteen understreker at det
er nødvendig at en fondsordning tidlig får en avklaring når det gjelder
EUs regler om statsstøtte. Satsingen skal ha som mål å redusere
klimagassutslipp og gi varige energibesparelser i industrien gjennom
å utvikle og ta i bruk teknologier som kan bidra til dette. Det
legges til grunn at satsingen rettes inn mot utvikling av ny teknologi
og støtte til teknologier nær markedsintroduksjon, bl.a. skal Enova kunne
gi støtte til investeringer i fullskala produksjonslinjer. Samarbeidet
skal forankres i avtaler med klart definerte mål om utvikling og bruk
av teknologi som gir utslippsreduksjoner. Enova skal følge opp satsingen
i nært samarbeid med næringslivet, forskningsmiljøer, KLIF og andre
relevante offentlige etater. Satsingen skal bygge på klimafaglig
og teknologifaglig kompetanse. Komiteen viser til
Innovasjon Norges miljøteknologiordning, som gir støtte til utvikling
av umodne teknologier.
Komiteen viser til at blant annet
Det internasjonale energibyrået (IEA) og FNs klimapanel trekker
frem CO2-håndtering som den viktigste enkeltstående teknologien
for å redusere klimagassutslipp. Dersom CO2-håndtering skal lykkes
som teknologi forutsettes det at en rekke land satser aktivt på
teknologi- og kompetanseutvikling og utvikler prosjekter for CO2-håndtering. Komiteen understreker
derfor viktigheten av arbeidet ved Teknologisenteret på Mongstad.
Komiteen viser for øvrig til
Meld. St. 9 (2010–2011) og Innst. 295 S (2010–2011).
Komiteen mener Norge bør ha ambisjon
om å bidra til utvikling av løsninger for fangst og lagring av CO2
fra industriutslipp. Komiteen viser i denne sammenheng
til at CLIMIT-programmet har innvilget støtte til prosjekter innenfor
industriutslipp. Komiteen viser videre til Gassnovas
arbeid med å bidra til en bred og oppdatert kartlegging av mulighetsområdet
for realisering av fullskala CO2-håndtering. Komiteen mener
Gassnovas utredning også bør analysere muligheten for et demonstrasjonsprosjekt
for løsninger for fangst og lagring av CO2 fra industrien
Komiteen ser også med interesse
på det betydelige arbeid som er foretatt på Svalbard for å se på
hvordan et eventuelt nytt kullkraftverk i Longyearbyen også kan
brukes som et demoprosjekt for fangst og lagring av CO2, og imøteser
Gassnovas vurdering av dette prosjektet.
Komiteen imøteser Gassnovas utredning
om mulighetsrommet for realisering av fullskala CO2-håndtering før
det tas stilling til enkeltprosjekter.
Komiteen mener Norge skal ha
en ambisjon om å realisere minst ett fullskala anlegg for fangst
og lagring av CO2 innen 2020.
Komiteen viser for øvrig til
Dokument 8:48 S (2011–2012) og Innst. 261 S (2011–2012).
Komiteen mener det er viktig
at Gassnova vurderer muligheten for utvikling av en verdikjede for
CO2 i Norge, der CO2 kan utnyttes kommersielt.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en vurdering
av mulighetene for å utvikle en verdikjede for CO2 i Norge, der
fanget CO2 kan brukes til kommersielle formål.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
norsk næringsliv og industri må stimuleres til å videreutvikle seg
i Norge. Næringslivet har vist stort ansvar i å utvikle ny teknologi
og ligge i forkant med å implentere gode løsninger. Disse
medlemmer er derfor opptatt av at norsk industri ikke pålegges
strengere miljøkrav enn sine konkurrenter i andre land, da disse
medlemmer er bekymret for at dette kan føre til nedleggelse
og utflagging av bedrifter til andre land.
Disse medlemmer viser til at
dersom særnorske virkemidler medfører utflagging av norsk næringsliv
til land uten klimatiltak, så medfører en «offensiv» norsk klimapolitikk
bare at Norge blir fattigere mens CO2-utslippene øker i andre deler
av verden.
Disse medlemmer minner derfor
om at norsk industri og næringsliv på mange områder allerede ligger
langt fremme når det gjelder bruk av miljøvennlig produksjonsteknologi. Disse medlemmer viser
til at norsk aluminiumsproduksjon slipper ut 2/3 mindre CO2 pr.
produsert enhet enn det globale gjennomsnittet. Det samme kan sies
å gjelde norsk petroleumsnæring. Nettopp fordi norsk næringsliv
allerede bruker best tilgjengelig teknologi på miljøsiden, er det
urimelig å stille næringslivet overfor urimelig strenge innstramminger
i lovverket.
Disse medlemmer viser til at
både enkeltbedrifter og næringslivsorganisasjoner har kommet med
kraftig kritikk av den næringsfiendtlige linjen som klimakvoteloven
innebærer, og ikke minst den negative forskjellsbehandlingen som loven
legger opp til for etablering av ny industri. Disse medlemmer vil
understreke det dilemmaet man vil komme i, når norsk industri og næringsliv
pålegges så strenge miljøkrav at man ser seg nødt til å flagge ut
for å overleve i den globale konkurransen. Når produksjonen flyttes til
land med langt lavere miljøkrav, medfører det en svekkelse både
for miljøet, norsk næringslivs fremtid og norsk velstand.
Disse medlemmer understreker
at så lenge etterspørsel etter et produkt dekkes av et globalt marked,
bør Norge ha rammevilkår som sikrer næringslivet en mulighet til
å operere fra Norge. Parallelt kan Norge jobbe for at de generelle miljøkrav
skjerpes, men ensidige restriksjoner i et globalt handelsforhold
skader bare en selv. Disse medlemmer synes også det
er verdt å minne om at hadde norsk alumi-niums- og petroleumsnæring
hatt utslipp tilsvarende internasjonalt nivå, hadde Norges totale
CO2-utslipp vært betydelig høyere enn i dag.
Disse medlemmer mener det er
svært viktig å sikre konkurranseevnen til norsk industri, og derved
unngå at Kyoto-avtalen oppfylles ved å «eksportere» norsk industris
punktutslipp og arbeidsplasser.
Disse medlemmer peker på at det
er viktig at man raskt kommer i gang med å finansiere tiltak i industrien. Disse
medlemmer er svært positive til at det opprettes et såkalt
«klimafond». Disse medlemmer viser til erfaringene
med regjeringens fjerning av forskningsfondet, og at begrunnelsen
for det var at en slik fondsløsning var en uforutsigbar måte å finansiere
forskning på, fordi fondets avkastning kunne variere mye. Dette
tilsier at en finansieringsordning tilsvarende NOx-fondet er en
mer stabil finansieringsmåte for å støtte opp om oppgavene som er tiltenkt
et klimafond.
Disse medlemmer er svært positive
til at det opprettes et klimafond for industrien. Dette har Fremskrittspartiet
argumentert for i mange år. Disse medlemmer er glad
for at de øvrige partier står bak et forslag om et klimafond i sitt forlik. Disse
medlemmer er dog skeptisk til finansieringsmåten man legger
til grunn, og frykter at fondet langt fra vil kunne gi den støtte industrien
og næringslivet forventer om gode resultater skal oppnås. Selv et
fond på 50 mrd. kroner vil med regjeringens beregningsmåte trolig utløse
mindre enn 1 mrd. kroner i bidrag årlig til tiltak i industrien.
Det vises til at industrien selv mener potensialet for tiltak er
mer enn dobbelt så høyt.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen i statsbudsjettet for 2012 avviklet forskningsfondet,
og hvor regjeringen hevdet at et slikt fond var en uhensiktsmessig
måte å finansiere noe så viktig som forsk-ning på. Begrunnelsen
var at fondets avkastning kunne variere, og det ville gi uavklart
finansiering fra år til år. Disse medlemmer er derfor
overrasket over at regjeringen innfører den samme type fondsordning
for klimatiltak bare et halvt år etter at de fant at den ikke egnet
seg for forskning.
Disse medlemmer mener man bør
styrke klimafondet ved å legge til grunn NOx-fondets oppsett som
grunnlag for å finansiere klimafondet. NOx-fondet sikrer en tettere
kobling mellom innbetalte miljøavgifter og korresponderende miljøtiltak.
Det øker legitimiteten til avgiftene og engasjerer næringslivet
sterkere i å kutte uønskede utslipp. Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen endre klimafondets finansiering
slik at det baseres på prinsippene som ligger til grunn for NOx-fondet.
Klimafondets inntekter skal baseres på øremerking av CO2-avgiften
på norsk sokkel.»
Disse medlemmer vil arbeide aktivt
for at gassressursene tas i bruk til innenlands verdiskapning, industriutvikling
og nyskapning, som for eksempel aluminiumsverk og jernverk. Dette må
skje med et globalt perspektiv, hvor man må søke å minimere globale
CO2-utslipp fremfor å ensidig flytte slike prosjekt ut av norsk
CO2-regnskap. Myndighetene bør legge til rette for bygging av gasskraftverk
med best tilgjenglig teknologi, og med rammevilkår på linje med
EU.
Disse medlemmer støtter arbeidet
med å utvikle teknologi for CO2-rensing. Dette arbeidet må derimot
organiseres slik at prosjektene på Kårstø, Mongstad og andre steder
sees i sammenheng, og slik at man utvikler teknologien og tester
gjennom pilot-anlegg før man bygger fullskala anlegg. Disse
medlemmer er kritisk til å forplikte seg til å gjennomføre
fullskala CO2-rensing på Mongstad når regjeringens prislapp er rundt
25 mrd. kroner. Disse medlemmer vil derfor at man
åpner for at andre prosjekter kan realisere fullskala gasskraftverk
med CO2-rensing på en «no cure – no pay» basis. Dermed vil aktørene
måtte ta risiko, men ved suksess oppnå en økonomisk gevinst. For
staten er dette risikofri satsing, da utbetaling kun utløses dersom
man har teknologigjennombrudd. Disse medlemmer mener
en slik satsing er en åpenbar vinn-vinn-situasjon for både staten,
næringslivet og skattebetalerne, da det kan fremskynde et teknologigjennombrudd
til en langt lavere kostnad enn regjeringen har besluttet på Mongstad.
Disse medlemmer mener at hovedinfrastrukturen
for gass bør være et myndighetsansvar, og det bør opprettes et selskap
for å koordinere arbeidet og sikre investering i slik infrastruktur.
Disse medlemmer vil understreke
at det er viktig å ikke pålegge nye særnorske tiltak, som medfører
nye byrder for forbruker i form av nye subsidier og økte matvarepriser.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen endre klimafondets finansiering
slik at det baseres på prinsippene som ligger til grunn for NOx-fondet.
Klimafondets inntekter skal baseres på øremerking av CO2-avgiften
på norsk sokkel.»
«Stortinget ber regjeringen sikre rask implementering
av CO2-kompensasjon for industriens kostnader i kraftprisen.»
«Stortinget ber regjeringen stimulere til økt
bruk av gass i norsk industrivirksomhet fremfor å tvinge slik industri
ut av landet.»
«Stortinget ber regjeringen gi positive signaler til
etablering av gassbasert industrivirksomhet, for eksempel aluminiumsverk
og jernverk, som vil kutte CO2-utslipp fra dagens kullbaserte anlegg.»
«Stortinget ber regjeringen tillate industrien
å eie egne vannkraftverk så lenge kraften brukes til industrivirksomhet,
noe som sikrer at miljøvennlig industrivirksomhet utvikler seg i Norge.»
«Stortinget ber regjeringen sikre konkurranseevnen
til norsk industri, og derved unngå at Kyoto-avtalen oppfylles ved
å ‘eksportere’ norsk industris punktutslipp og arbeidsplasser.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
økt bruk av nye fornybare energikilder er et viktig bidrag for å
gjøre energi-situa-sjonen mer fleksibel. Utviklingen og produksjon
av alternative energikilder har også et stort potensial når det
gjelder å skape nye arbeidsplasser.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av at avskrivingssatser for vind- og vannkraft, samt
regelverket for avslutningsperioden, harmoniserer med regelverket
i Sverige. Det er også viktig å tillate lokal saksbehandling for
mindre vann- og vindkraftprosjekt der kommunen selv ønsker det.
Disse medlemmer mener det er
viktig å stimulere til mest mulig fornuftig bruk av energi, og stiller
seg positive til kostnadseffektive tiltak som kan spare energi og
omkostninger. Men det er viktig at slike tiltak har reell effekt
og ikke skaper uønskede konkurransevridninger i kraftmarkedet.
Disse medlemmer vil ha en økt
satsing på vannkraft. Vannkraft er en fornybar og miljøvennlig energi
som har gitt norsk næringsliv et viktig konkurransefortrinn. Disse
medlemmer mener miljøtilpasset utbygging av både vannkraft
og småkraft er god energipolitikk og god miljøpolitikk. Potensialet
er stort for ny vannkraftutbygging samt opprusting og utvidelse
av eksisterende anlegg. Disse medlemmer mener man
bør ta en gjennomgang av konsesjonsbehandlingen av store og små
vannkraftprosjekt, med sikte på forenklinger og økt lokal saksbehandling
av små-/mini-/mikrokraftverk. Man må se på verneplanen for vassdrag, samt
gjøre en vurdering av om ny vannkraftteknologi tilsier at enkelte
vassdrag kan få en oppmykning av vernet uten at det går utover verneverdiene.
Disse medlemmer mener det er
nødvendig å gjennomgå konsesjonsvilkårene vedrørende reguleringsbestemmelser
om minstevannstand, minstevannføring og magasinfylling i det norske vannkraftsystemet,
samt se på mulighetene for å innføre nye krav til minste fyllingsgrad
i magasinene ut fra forsynings- og sikkerhetsmessige årsaker. Muligheten
for å øke miljøvennlig vannkraftproduksjon i vernede vassdrag der
det ikke ødelegger allmenne interesser eller berører det biologiske
mangfold i vesentlig grad, bør også utredes og vurderes. Disse
medlemmer vil tillate industrien å eie egne vannkraftverk
så lenge kraften brukes til industrivirksomhet, noe som sikrer at
miljøvennlig industrivirksomhet utvikler seg i Norge.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen øke satsingen på vannkraft
gjennom tiltak for opprustning og utvidelse av eksisterende vannkraftverk,
tillate utbygging av større vannkraftverk, hvor man ikke krever
nye store oppdemninger, tillate skånsom vannkraftutbygging av Vefsna
og evaluere tidligere verneplaner med sikte på å høste av vannressursene
uten å skade miljøverdiene.»
«Stortinget ber regjeringen tillate lokal saksbehandling
for mindre vann- og vindkraftprosjekt der kommunen selv ønsker det.»
«Stortinget ber regjeringen tilpasse avskrivingssatser
for vind- og vannkraft tilsvarende som i Sverige.»
«Stortinget ber regjeringen tilpasse regelverket
i sertifikatordningen slik at avslutningsperioden blir lik som i
Sverige.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
arbeidet med å utvikle fremtidsrettet CO2-rensing og utvikling av
en CO2-verdikjede. Disse medlemmer vil samtidig understreke
at regjeringens opplegg rundt dette preges av politiske kompromisser
og ønsketenkninger fremfor faglig begrunnede vurderinger. Disse
medlemmer vil påpeke at det fortsatt hersker tvil om langtidsperspektivet
for lagring av CO2 og mener dette er et område det bør fokuseres
mer på.
Disse medlemmer mener det er
helt nødvendig å redusere kostnader knyttet til fangst og deponering
av CO2 for kraftproduksjon fra fossile energikilder. Disse
medlemmer er derfor tilhengere av en fortsatt sterk offentlig
satsing på forskning og utvikling av renseteknologi for kraftproduksjon
fra fossile energikilder, men en må samtidig være seg meget bevisst
kostnadene før prosjekter iverksettes, og ikke minst alternativ
bruk av de samme ressursene.
Disse medlemmer støtter CO2-prosjektet
på Mongstad, hvor man først bygget et pilotanlegg for utprøving
av teknologi, før man eventuelt bygger fullskala. Disse medlemmer mener derimot
at bruk av fellesskapets ressurser på et fullskala CO2-renseanlegg
basert på umoden og uprøvd teknologi, er uvettig bruk av midler.
Disse medlemmer vil også understreke
at regjeringen burde laget rammebetingelser for gasskraftverk og
CO2-rensing, som gjør at aktører utover Mongstad og Kårstø vet hvilke
betingelser og kostnadsrammer de kan få fra myndighetene. Regjeringen
har dessverre valgt en snever tilnærming til saken.
Disse medlemmer viser til at
en rekke aktører ønsker å bygge gasskraftverk eller mener de kan bygge
CO2-renseanlegg. Regjeringens tilnærming medfører at disse aktørene
blir sittende i et vakuum. Gasskraftutbyggere har CO2-rensekrav som
er umulig å innfri, mens aktører som har mulig CO2-renseteknologi,
ikke har noen inntektsside som gjør at de vil ta sjansen på å bygge
sine renseanlegg.
Disse medlemmer mener debatten
rundt Industrikraft Møres gasskraftprosjekt i Elnesvågen og Sargas
tro på egen teknologi illustrerer dette.
Disse medlemmer viser til at
kullkraftverket på Svalbard bør brukes som «test-site» for rensing
av kullkraft.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen åpne for at andre lokasjoner
enn Mongstad kan bygge fullskala gasskraftverk med CO2-renseanlegg
med statlig finan-siering på ‘no cure – no pay’ basis, noe som vil
øke sjansen for suksessfullt resultat i arbeidet med å ut-vikle
ny teknologi.»
«Stortinget ber regjeringen utvikle et CO2-prosjekt
hvor målet er å finne kommersiell bruk av CO2 som innsatsfaktor.»
«Stortinget ber regjeringen bruke kullkraftverket på
Svalbard som ‘test-site’ for rensing av kullkraft.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
i 2010 utgjorde klimagassutslippene fra oppvarming og annen bruk
i byggsektoren, samt utslipp fra fjernvarmeproduksjon, 2,8 millioner tonn
CO2-ekvivalenter. Dette tilsvarte om lag 5 prosent av Norges samlede
klimagassutslipp.
Flertallet peker på at utslippene
i byggsektoren kommer fra bruk av fossil fyringsolje og andre petroleumsprodukter
i varmeproduksjon. Utslippene i fjernvarmeproduksjon kommer fra forbrenning
av avfall, olje og gass.
Flertallet mener at fossil fyringsolje
som grunnlast må fases ut av alle statlige bygg innen 2018.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre forbud mot fyring
med fossil olje i husholdninger og til grunnlast i øvrige bygg i
2020. Dette forutsetter støtteordninger fra 2013 og øvrige virkemidler
i en overgangspe-riode. Forbudet og utfasingen må utformes med nødvendige
unntak og slik at forsyningssikkerheten ivaretas. Unntakene utredes
nærmere før forbudet endelig vedtas.»
Flertallet mener det må settes
et mål om energieffektivisering i bygg. Komiteen peker
på at et bredt spekter av virkemidler, for eksempel komponentkrav,
teknisk forskrift, Enova med mer, er aktuelt å bruke for å nå et
slikt mål.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med et
mål for energieffektivisering i bygg i løpet av 2012.»
Flertallet viser til at byggforskriftene
ble betydelig skjerpet i 2007, både for energieffektivisering og
-forsyning i bygg. I 2010 ble forsyningskravene skjerpet ytterligere
for bygg over 500 m2 og effektivitetskravene ble noe justert. I
tillegg ble det innført forbud mot å installere oljekjel for fossilt
brensel til grunnlast.
Flertallet peker på at dette
til tross så er det et betydelig potensial for energieffektivisering
i bygg. Flertallet viser til at 40 prosent av Norges
netto innenlands stasjonære sluttforbruk av energi, 80 TWh, brukes
til drift av bygninger og funksjonalitet for brukerne. Den billigste
og mest miljøvennlige energien er den som ikke brukes.
Flertallet viser til at en bygning
normalt vil ha en levetid på mange tiår. Investeringene i energieffektiviseringstiltak
vil derfor få betydning for energiforbruket i lang tid fremover.
Det har dessverre vært mange eksempler på at nye bygg bygges uten
at fornuftige og lønnsomme energitiltak prioriteres. Energikravene
i tekniske forskrifter til plan- og bygningsloven bør derfor skjerpes gjennom
at det stilles krav til energiøkonomisering i alle nybygg. Dette
vil bidra til å møte intensjonene i revidert utgave av EUs bygningsenergidirektiv,
som i langt større grad vil vektlegge tiltak for optimal energiforvaltning.
Flertallet har merket seg at
regjeringen i meldingen varsler at den vil skjerpe energikravene
i byggeteknisk forskrift til passivhusnivå i 2015 og nesten nullenerginivå
i 2020.
Flertallet peker på at bygningsmassen
skiftes ut svært langsomt, noe som gjør at potensialet for energieffektivisering
i bygningsmassen ikke kan realiseres gjennom krav til nye bygg og større
rehabiliteringer alene. Flertallet har merket seg
at regjeringen vil innføre komponentkrav for eksisterende bygg og
klargjøre for hvilke byggearbeider og komponentene disse kravene
skal gjelde, blant annet ut fra en vurdering av energieffekter og
kostnader. Flertallet slutter seg til dette.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag for
Stortinget med virkemidler som bidrar til å utløse betydelig energieffektivisering
og energiomlegging fra fossile til miljøvennlige kilder i private
husholdninger.»
Flertallet viser til at Enova
i dag har en sjab-longbasert støtteordning for selektive energitiltak
mot husholdninger. Utover dette er minstegrensen for å utløse støtte
fra Enova 100 000 kWh energiresultat pr. år. Enovas tiltaksmidler
forutsettes derfor brukt på næringsmarkedet og borettslag/sameier.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
energieffektivisering i bygg er god energi- og miljøpolitikk. Disse
medlemmer mener det vil være fornuftig å se på nye ordninger
som vil fremme dette, som for eksempel bedre avskrivningssatser
for energi- og miljøtiltak i nybygg. I dag avskrives tekniske installasjoner
ofte over lengre tid enn varens levetid. Ved å redusere dette til
for eksempel fem år stimulerer man til bedre energieffektivitet
i næringsbygg.
Disse medlemmer mener man også
i private husholdninger har et potensial, og mener installering
av alternative energikilder i boliger både vil kunne bidra til å
redusere kraftbehovet og skape et mer fleksibelt opplegg for forbrukerne. Disse
medlemmer mener man kan stimulere til dette gjennom positive
tiltak i for eksempel skatte- og avgiftssystemet, fremfor påbud,
forbud og avgifter.
Disse medlemmer har merket seg
at regjeringen i meldingen varsler at den vil skjerpe energikravene
i byggteknisk forskrift til passivhusnivå i 2015 og nesten nullenerginivå
i 2020. Disse medlemmer viser til direktør for næringspolitikk
i Byggenæringens Landsforening, som understreker at en slik skjerping
uten tvil vil gjøre det dyrere å bygge boliger, noe som igjen vil
gjøre at færre boliger bygges. Disse medlemmer viser
til VG 26. april 2012, hvor det ifølge Block Watne vil bli 250 000
kroner dyrere å bygge et hus etter passivhusstandard i 2015. Disse
medlemmer understreker at dyrere og færre boliger vil gå
utover folk flest, og særlig unge mennesker som skal etablere seg på
boligmarkedet.
Disse medlemmer viser til at
det i dag bygges for få boliger i Norge og at regjeringen har lovet flere
og billigere boliger. Det er etter disse medlemmers mening
derfor kontraproduktivt at regjeringen foreslår en skjerpelse i
byggteknisk forskrift. Disse medlemmer viser til
at det kun er de store utbyggeraktørene som har kompetanse til å
bygge passivhus. En skjerpelse i byggteknisk forskrift vil derfor,
etter disse medlemmers mening, kunne føre til en
begrenset konkurransesituasjon der små aktører stenges ute av markedet.
Disse medlemmer viser til Huseiernes Landsforbund,
som påpeker at en skjerpelse i byggteknisk forskrift vil føre til
at det blir dyrere også å bygge på eksisterende hus, ettersom kravene
vil gjelde også for gamle hus dersom man rehabiliterer utover et
visst nivå. Disse medlemmer viser til administrerende
direktør i Boligprodusentene, som understreker at man vet for lite
om effekten av passivhus på inneklima og personer med astma- og
allergiutfordringer. Disse medlemmer mener derfor
dette burde vært grundig utredet før man innfører en skjerpelse
i byggteknisk forskrift. Disse medlemmer understreker
at bransjeforeningen Boligprodusentene, Huseiernes Landsforbund, OBOS
og NBBL er kritiske til en skjerping i byggteknisk forskrift fra
2015. Disse medlemmer mener at det skal oppmuntres
til bygging av lavenergihus gjennom skattestimulans snarere enn
gjennom påbud.
Disse medlemmer har merket seg
at regjeringen ønsker å innføre forbud mot fyring med fossil olje
i husholdninger og til grunnlast i øvrige bygg i 2020. Disse
medlemmer vil understreke at et slikt forbud vil ramme husholdningene.
Disse medlemmer mener det er
viktig at offentlig sektor går foran som gode eksempler. Det offentlige
bør legge både miljømessige og økonomiske hensyn til grunn, når
det gjøres innkjøp, foretas nyinvesteringer og nybygging. Disse medlemmer vil
samtidig advare mot direkte eller indirekte press overfor norske
kommuner til å gjennomføre CO2-reduserende tiltak med kostnader
langt over CO2-kvotepris.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen om å se bort ifra forslaget
om skjerpelser i byggteknisk forskrift til passivhusnivå i 2015
og nullenerginivå i 2020.»
«Stortinget ber regjeringen bedre avskrivningssatser
for energi- og miljøtiltak i bygg.»
«Stortinget ber regjeringen gi skattefradrag
for energi- og miljøtiltak i privatboliger med en teknologinøytral
tilnærming.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
i 2010 utgjorde klimagassutslippene fra transportsektoren, som omfatter
landtransport, innenriks sjøfart og luftfart, fiskeri og ikke-veigående
mobile kilder 17,3 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Dette tilsvarte
32 prosent av Norges samlede klimagassutslipp.
Flertallet peker på at transportsektoren
med dette er den største utslippssektoren i Norge som i hovedsak
er utenfor kvotesystemet. Det er derfor innenfor denne sektoren
at potensialet for innenlandske kutt i klimagassutslippene er størst.
Flertallet peker på at for å
redusere utslippene fra denne sektoren må det fases inn ny og miljøvennlig
kjøretøyteknologi og legges til rette for at det skal være lettere
å velge kollektivtransport, gange og sykkel. Flertallet mener at
mer gods må over fra vei til bane og sjø, og det må tas i bruk mer
miljøvennlig kjøretøyteknologi og drivstoff. Flertallet mener
at kommunene har en sentral oppgave i å redusere transportbehovet
gjennom en samordnet miljø-, areal- og transportplanlegging, tilrettelegging for
kollektivtransport og gjennom andre virkemidler som påvirker valg
av transportform.
Flertallet peker på at et viktig
virkemiddel for reduserte klimagassutslipp i transportsektoren vil
være en fortsatt omlegging av avgiftene på kjøretøy og drivstoff,
i mer miljøvennlig retning. Flertallet erkjenner
imidlertid at Norges geografi og spredte bosetting gjør transport
viktig for både husholdninger og næringsliv, og i mange deler av
landet er bilen et helt nødvendig fremkomstmiddel. Derfor mener flertallet at det
må legges til rette for at mer av bilbruken skjer med utslippsfrie
eller utslippsnøytrale drivstoff, og at det må stimuleres til at
nye biler som omsettes i Norge er biler med lave eller ingen utslipp
av CO2. Det må være lønnsomt å velge biler med lave utslipp eller
som bruker alternative utslippsfrie eller utslippsnøytrale drivstoff,
som hybrider, elbiler og biodrivstoff.
Flertallet har merket seg at
regjeringen har et mål om at gjennomsnittlig utslipp fra nye personbiler
i 2020 ikke skal overstige et gjennomsnitt på 85 g CO2/km. Flertallet har
merket seg at regjeringen vil oppnå dette blant annet gjennom å
bruke bilavgiftene til å bidra til omlegging til en mer miljø- og
klimavennlig bilpark. Flertallet legger til grunn
at drivstoffavgiftene fortsatt skal bidra til å redusere de nasjonale
utslippene, blant annet gjennom langsiktige og forutsigbare rammevilkår
for miljøvennlig drivstoff.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget legger til grunn at drivstoffavgiftene fortsatt
skal bidra til å redusere de nasjonale utslippene, blant annet gjennom
langsiktige og forutsigbare rammevilkår for miljøvennlig drivstoff,
jf. Innst. 3 S (2011–2012). Bilavgiftene skal blant annet brukes
til å bidra til en mer miljø- og klimavennlig bilpark, ved at nullutslippsbiler,
plug-in-hybrider og andre miljøvennlige biler kommer bedre ut enn
tilsvarende biler med fossilt drivstoff. Avgiftene skal ytterligere
vektlegge klimaegenskaper og lokal for-urensning.»
Flertallet peker på at bilavgiftene
skal brukes til å bidra til en mer miljø- og klimavennlig bilpark
ved at nullutslippsbiler, plug-in-hybrider og andre miljøvennlige
biler kommer bedre ut enn tilsvarende biler med fossilt drivstoff.
Avgiftene skal ytterligere vektlegge klimaegenskaper og lokal forurensing.
Komiteen mener at
dagens avgiftsfordeler for rene nullutslippsbiler skal videreføres
ut neste stortingsperiode (2017), så fremt antall rene nullutslippsbiler
ikke overstiger 50 000.
Komiteen peker videre på at andre
virkemidler for å fremme nullutslippsbiler, slik som fritak fra bom-
og fergeavgift, tilgang til kollektivfelt og gratis parkering, må
sees i sammenheng med trafikkutviklingen i de store byene. I beslutninger
om disse virkemidlene må lokale myndigheters synspunkter veie tungt.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Dagens avgiftsfordeler for kjøp og bruk av
rene nullutslippsbiler videreføres ut neste stortingsperiode (2017),
så fremt antall rene nullutslippsbiler ikke overstiger 50 000. Andre
virkemidler for å fremme nullutslippsbiler, slik som fritak fra bom-
og fergeavgift, tilgang til kollektivfelt og gratis parkering, må
sees i sammenheng med trafikkutviklingen i de store byene. I beslutninger
om disse virkemidlene må lokale myndigheters synspunkter veie tungt.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
å gi en lengre garantipe-riode med avgiftsfordeler for rene nullutslippsbiler, men
vil likevel støtte forslaget fra komiteen, da det i det minste er
bedre enn dagens situasjon.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter videre at
det må utvikles et opplegg for utvidet miljøinformasjon ved salg
av nye biler, herunder informasjon om drivstoffkostnader og avgiftsmessige
ulemper ved kjøretøy med høyt utslipp, samt styrket kontroll med
miljø- og energimerking ved salg av nye biler.
Flertallet mener det er viktig
at det utvikles gode rutiner for miljøbevisst anskaffelse av bil og
drosjetjenester for offentlig sektor. Flertallet støtter
forslaget om å bidra til utbygging av infrastruktur for elektrifisering
og alternative drivstoff gjennom Transnova. Flertallet legger
til grunn at dette også må gjelde LNG og tilrettelegging for landstrøm
for ferger og skip.
Flertallet mener at kollektivtransporten
må styrkes betydelig. Flertallet har merket seg at regjeringen
mener at kollektivtransporten må ha en viktig plass i Nasjonal transportplan
for perioden 2014–2023, og slutter seg til dette. Flertallet mener
at det må inkluderes en nasjonal kollektivtransportstrategi som
en del av Nasjonal transportplan.
Flertallet understreker at staten
bør øke tilskuddet til investering og drift av fylkeskommunal kollektivtransport
og andre miljøvennlige transportformer. Dette skal skje ved at byområder
og staten inngår forpliktende avtaler. Avtalene må inneholde mål
og virkemidler for økt kollektivandel, sykkel og gange og tiltak
for redusert bilbruk. Det er en forutsetning at miljømål vektlegges
og nås i slike forpliktende avtaler.
Flertallet understreker at staten,
som en del av en framforhandlet og forpliktende avtale med byområdene
og fylkeskommunene, der også tiltak for redusert bilbruk inngår,
skal bidra i større grad til investeringskostnadene ved store kollektivprosjekter
i og rundt de store byene, som for eksempel baneprosjekter og høykvalitets
busstilbud.
Flertallet har merket seg at
prognosene for befolkningsutviklingen fremover viser at befolkningen
i landets største storbyområder innen 2030 vil øke med 30–40 prosent. Flertallet understreker
at veksten i persontransporten som denne befolkningsøkningen fører
med seg må tas med kollektivtransport, sykkel og gange, og at i
og omkring storbyområdene skal kollektivformål og sykkeltiltak gis
økt prioritet ved fordeling av samferdselsbevilgningene.
Flertallet mener at belønningsordninger
for kollektivtrafikk skal prioritere dokumenterte resultater. Det
vil si en påvist vekst i andelen kollektivtransport på bekostning
av personbiltrafikken. Belønningsordninger skal videre prioritere
byområder som anvender vegprising, differensierte bompengesatser
eller andre trafikkregulerende tiltak for tildeling av statlige midler.
Vegprising er et lokalt virkemiddel. Det vil derfor ikke innføres
vegprising uten lokal tilslutning. Det er en forutsetning for tildeling
av slike midler at det iverksettes tiltak, eller nylig har blitt
iverksatt tiltak som virker begrensende på personbiltrafikken. Det
er en lokal beslutning hvilke tiltak som iverksettes. Flertallet ber regjeringen
øke belønningsordningen med 500 mill. kroner i 2013 og 2014, hvorav
250 mill. kroner bevilges i 2013 og 250 mill. kroner i 2014.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Belønningsordningen for kollektivtrafikk skal prioritere
dokumenterte resultater. Det vil si en påvist vekst i andelen kollektivtransport
på bekostning av personbiltrafikken. Belønningsordninger skal videre
prioritere byområder som anvender vegprising, differensierte bompengesatser
eller andre trafikkregulerende tiltak for tildeling av statlige
midler. Vegprising er et lokalt virkemiddel. Det vil derfor ikke
innføres vegprising uten lokal tilslutning. Det er en forutsetning
for tildeling av slike midler at det iverksettes tiltak, eller nylig
har blitt iverksatt tiltak som virker begrensende på personbiltrafikken.
Det er en lokal beslutning hvilke tiltak som iverksettes. Belønningsordningen
skal økes med 500 mill. kroner i 2013 og 2014, hvorav 250 mill.
kroner bevilges i 2013 og 250 mill. kroner i 2014. Som del av framforhandlete
og forpliktende avtaler med byområdene og fylkeskommunene, der også
tiltak for redusert bilbruk inngår, skal staten i større grad bidra
til investeringskostnadene ved store kollektivprosjekter i og rundt
de store byene, som for eksempel baneprosjekter og høykvalitets
busstilbud.»
Komiteen mener at
for å sikre full fremkommelighet for kollektivtrafikken må det gjennomføres
egne oppgraderte korridorer og linjenett, kollektivfelt, lyssignalprioritering,
utforming av holdeplasser, tilstrekkelig materiell og tilretteleggingstiltak. Komiteen understreker
at for at kollektivtilbudet skal kunne konkurrere med bilen, er
forutsigbarhet, frekvens og komfort veldig viktig. Kvalitet og komfort
må ligge til grunn for kollektivtilbudet, blant annet med funksjonelle
holdeplasser og stor nok kapasitet.
Komiteen mener at jernbanens
rolle i transportsystemet må styrkes og at investeringene i jernbanen
må økes, særlig rundt de største byene. En moderne og effektiv jernbane
gjør toget mer attraktivt for næringsliv og reisende, og fører til
redusert bilbruk. Komiteen har merket seg at regjeringen
i forbindelse med Nasjonal transportplan vil legge fram en framdriftsplan for
utbygging av InterCity-forbindelsen i det sentrale Østlandsområdet,
med en tidfesting av når ulike strekninger kan ferdigstilles. Komiteen legger
til grunn at regjeringen fremmer et alternativ for Stortinget som
sikrer rask fremdrift.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget viser til klimameldingens omtale
av utbygging av InterCity-forbindelsen i det sentrale Østlandsområdet
og legger til grunn at regjeringen fremmer et alternativ for Stortinget som
sikrer rask fremdrift.»
Komiteen mener at det må legges
til rette for å flytte gods fra vei til bane og sjø. Komiteen merker
seg at regjeringen i forbindelse med Nasjonal transportplan for
2014 –2023 legger frem en strategi for å flytte gods fra vei til
bane og sjø. Komiteen har merket seg at det skal
legges til rette for knutepunkter som letter overgangen fra vei
til sjø og bane. I tillegg jobbes det med en særskilt nærskipsfartsstrategi. Komiteen slutter
seg til dette arbeidet.
Komiteen merker seg at det er
igangsatt et arbeid med å gjennomgå lostjenesten.
Komiteen har merket seg at regjeringen
vil styrke sjøtransportens rolle i transportsystemet og at regjeringen
vil øke de årlige rammene til infrastrukturinvesteringer i havner
og farleder. Komiteen slutter seg til dette.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, merker seg at havnene
oppfordres til å miljødifferensiere prisene på frivillig basis og
vil slutte seg til oppfordringen.
Flertallet merker seg at regjeringen
vil innføre IMOs krav om energieffektivitet også for skip som utelukkende
går i innenriksfart. Flertallet støtter dette arbeidet.
Flertallet har merket seg at
regjeringen vil bidra til utbygging av infrastruktur for elektrifisering
og alternative drivstoff, blant annet gjennom Transnova. Flertallet presiserer
at dette også må inkludere LNG. Flertallet har videre merket
seg at regjeringen evaluerer den maritime strategien «Stø kurs»
og at regjeringen i den forbindelse vil vurdere tiltak for ytterligere
implementering og anvendelse av LNG som drivstoff for skip.
Flertallet mener at Transnovas
mandat fortsatt skal omfatte støtte til landstrøm til skip.
Flertallet mener at det må satses
på sykkel som fremkomstmiddel. Sykkel er både et miljøvennlig og
helsefremmende transportmiddel. Flertallet mener
at det må utbygges en bedre infrastruktur for sykkel, både som selvstendig
transportmiddel og i sammenheng med kollektivtransport, blant annet
gjennom egne sykkelekspressveier til bykjernene og til sentraliserte
næringsområder. Flertallet vil understreke viktigheten
av at tiltak for syklende prio-riteres i fremtidige transportpakker
i storbyene. Flertallet ber om at regjeringen innenfor sykkelsatsingen
etablerer en ordning der staten setter inn en særlig innsats i byområder
der kommuner og fylker ønsker en forpliktende satsing for å få etablert
et helhetlig sykkelnett.
Flertallet har merket seg at
regjeringen i Nasjonal transportplan for 2014–2023 vil legge frem en
sykkelsatsing med økte bevilgninger til gang- og sykkelveier, slik
at den årlige bevilgningen ved utgangen av første del av perioden
er dobbelt så høy som nå.
Flertallet viser til at luftfarten
fra 2012 er en del av EUs kvotemarked. Flertallet viser
her til Innst. 259 S (2010–2011), jf. Prop. 68 S (2010–2011) der
Stortinget enstemmig samtykket til inkludering av luftfart i klimakvotesystemet.
Flertallet har merket seg at
regjeringen vil fortsette arbeidet for å få inkludert luftfart i
et bindende internasjonalt klimaregime, og slutter seg til dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet peker
på at et effektivt og sikkert transportnett over hele landet for
persontransport og godstransport også vil være et energieffektivt
og miljøvennlig transportnett. Disse medlemmer understreker
at det først og fremst er statens oppgave å sørge for full statlig
finansiering av bygging, utvikling, drift og vedlikehold av veinettet
og jernbanen. Disse medlemmer understreker at staten
har et særlig ansvar for å finansiere og legge til rette for etab-lering
av trafikknutepunkt der flere transportformer møtes, og at skatte-
og avgiftsopplegg samt årlige budsjettdisposisjoner ikke hindrer
at de ulike transportsektorer kan utnytte egen konkurransekraft
innenfor et samlet nasjonalt transportnett.
Disse medlemmer merker seg at
regjeringen legger til grunn at bilavgiftene fortsatt skal bidra til
omlegging til en mer miljø- og klimavennlig bilpark. Disse
medlemmer erkjenner at Norge er et langstrakt land, hvor
bilbruk er en viktig del av infrastrukturen. Bilrelaterte avgifter som
engangsavgiften ved kjøp av ny bil, årsavgiften, omregistreringsavgiften
og avgifter på drivstoff bør etter disse medlemmers mening reduseres,
og vrakpanten bør økes. Disse medlemmer mener disse
tiltakene vil bidra til en nyere, sikrere og mer miljøvennlig bilpark. Disse
medlemmer understreker viktigheten av å sikre langsiktighet
rundt skatte-/avgiftslettelser som stimulerer til bruk av alternativt
drivstoff.
Disse medlemmer har merket seg
at regjeringen har et mål om at gjennomsnittlig utslipp fra nye
personbiler i 2020 ikke skal overstige et gjennomsnitt på 85g CO2/km. Disse
medlemmer viser til at EU til sammenlikning har et utslippsmål
på 95g CO2/km og vil derfor understreke at det er uheldig for norske
forbrukere med særnorske krav.
Disse medlemmer understreker
viktigheten av å bygge moderne, effektive, sikre og miljøvennlige
veier. Dette kan gjøres ved å opprette et selskap for samfunnsøkonomisk
lønnsom veiutbygging basert på «Avinor-modellen», det vil si at
veiutbyggingen finansieres utenfor handlingsregelen. En slik ordning
gir grunnlag for å planlegge og gjennomføre infrastrukturutbygging
med større forutsigbarhet, bedre mulighet til langsiktig planlegging
og kontraktsinngåelse. Dermed kan man i større grad kombinere norske
og utenlandske entreprenørselskap til å bygge ut norsk infrastruktur. Norge
er et langstrakt land med lav befolkningstetthet. Når både befolkning
og næringsliv er spredt over store avstander, krever det at veinettet
er konstruert for at befolkningen og varer kan transporteres effektivt,
sikkert og miljøvennlig.
Disse medlemmer viser til regjeringens
mål om at veksten i persontransporten i storbyområdene skal tas
med kollektivtransport, sykkel og gange, samt at kollektivformål
og sykkeltiltak i og omkring storbyene skal gis økt prioritet ved
fordeling av samferdselsbevilgninger. Disse medlemmer støtter
en styrking av kollektivtransporten, men vil understreke viktigheten
av at satsingen på kollektivtrafikken ikke går på bekostning av
veiutbygging, da et samspill mellom disse er nødvendig for å dekke mangfoldet
av behov for transport i husholdninger og næringsliv.
Disse medlemmer understreker
at Fremskrittspartiet ønsker å forbedre og fornye det eksisterende
jernbanenettet i Norge med satsing på persontransport i befolkningstette
områder og godstransport over lange avstander. Disse medlemmer ønsker
at det opprettes et statlig selskap for utbygging av jernbane, basert
på «Avinor-modellen» og at det gis skattefradrag for arbeidsgiverbetalt
kollektivkort. Disse medlemmer mener også det bør
satses på innfartsparkeringsplasser rundt byer.
Disse medlemmer er uenig i en
klimapolitikk hovedsakelig basert på ytterligere skatter, avgifter
og offentlige inngrep, særlig innen transportsektoren. Disse
medlemmer understreker igjen at investering i et moderne,
effektivt og sikkert transportnett også vil gi god energieffekt
og god miljøeffekt. Disse medlemmer understreker
viktigheten av tiltak som:
Bygge moderne, effektive,
sikre og miljøvennlige veier.
Effektivisere og optimalisere dagens jernbanenett.
Flytte langtransportert gods fra vei til
bane og kjøl.
Stimulere til et mer effektivt kollektivtilbud
i befolkningstette strøk.
Bygging av modale knutepunktterminaler
i samferdselsmessig infrastruktur der flere transportformer knyttes
direkte sammen.
Økt bruk av gass til skip og samferdsel.
Lavere bilavgifter som stimulerer til raskere utskifting
av bilparken.
Redusere avgift på hybridbiler og lignende.
Høyere vrakpant.
Skatte-/avgiftslettelser som stimulerer
til bruk av alternativt drivstoff.
Disse medlemmer understreker
at offentlig virksomhet må ligge i front når det gjelder bruk av
transportløsninger som er energi- og miljøeffektive.
Disse medlemmer tar avstand fra
en utvikling mot økte skatter og avgifter, restriksjoner og reguleringer
som kun har symbolverdi og som påfører ekstra ulemper for den enkelte
og for næringslivet, med «miljøtiltak» som alibi. Økte skatter på
transport og mobilitet i form av veiprising, køskatter, skatt på
parkering og tilsvarende øker landets kostnadsnivå og hindrer sunn
økonomisk vekst og utvikling. Disse medlemmer mener
en langt mer positiv og resultatrettet tilnærming kan være å la
arbeidsgiver gi arbeidstaker skattefritt kollektivkort. Ifølge regjeringens
anslag vil en slik ordning medføre at 175 000 jobbreisende skifter
fra bil til kollektive løsninger.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til grunn
en vekst i veibyggingen over hele landet, slik at økt utbygging
av kollektivtilbudet ikke skjer på bekostning av veibygging.»
«Stortinget ber regjeringen stimulere til mer miljøvennlige
drivstoff og energikilder, men samtidig sørge for at en vridning
av innretningen på drivstoffavgiftene ikke medfører økte avgifter på
drivstoff pr. liter.»
«Stortinget ber regjeringen redusere bilavgifter ved
kjøp som stimulerer til raskere utskifting av bilparken, samt bidra
til at miljøvennlige biler premieres.»
«Stortinget ber regjeringen øke vrakpanten.»
«Stortinget ber regjeringen bygge moderne, effektive,
sikre og miljøvennlige veier ved å opprette et statlig selskap for
samfunnsøkonomisk lønnsom veibygging basert på ‘Avinor-modellen’.»
«Stortinget ber regjeringen opprette et statlig selskap
for utbygging av jernbane, basert på ‘Avinor-modellen’.»
«Stortinget ber regjeringen gi skattefradrag
for arbeidsgiverbetalt kollektivkort.»
«Stortinget ber regjeringen gi avgiftsstimulans for
å flytte langtransportert gods fra vei til bane og kjøl.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
i 2010 utgjorde utslipp fra jordbruket 5,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter.
Dette tilsvarte om lag 10 prosent av Norges samlede klimagassutslipp.
Gass fra husdyrgjødsel var en betydelig del av dette.
Komiteen mener det
er viktig å bidra til utvikling av biogass i Norge, blant annet
gjennom gårdsbaserte biogassanlegg og store behandlingsanlegg for
husdyrgjødsel og avfall. Komiteen peker på at forutsigbare
og langsiktige rammebetingelser er avgjørende dersom vi skal øke produksjon
og bruk av biogass i Norge.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er behov
for en nasjonal tverrsektoriell biogasstrategi dersom vi skal utløse
biogasspotensialet og dermed redusere klimagassutslippene i Norge.
Flertallet viser videre til Stortingets
mål om at 30 prosent av husdyrgjødsla skal gå til biogassproduksjon
innen 2020.
Komiteen viser til
at regjeringen har varslet en samlet gjennomgang av avfallssektorens
ulike miljøeffekter i den kommende stortingsmeldingen om avfallspolitikken.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at avfallssektoren
i klimagassregnskapet kun inkluderer utslipp fra avfallsdeponier
og fra avløp og avløpsrensing. I 2010 var disse utslippene på ca.
1,2 mill. tonn CO2-ekvivalenter. Utslippene fra avfallsdeponering
skyldes at det under nedbrytingen av organisk materiale på deponiene dannes
deponigass som består av 60 prosent metan og 40 prosent CO2.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at utslipp
av de fluorerte klimagassene HFK, PFK og SF6 utgjør om lag 3 prosent
av de norske utslippene målt i CO2-ekvivalenter. Omtrent halvparten
av disse utslippene er prosessutslipp av PFK fra aluminiumsproduksjon.
SF6 står for om lag 0,4 prosent av de totale utslippene og benyttes
i høyspentbrytere og annet utstyr brukt i elektrisitetsforsyningen.
Det resterende (ca. 1 prosent) er utslipp av HFK.
Flertallet har merket seg at
det i Klimakur 2020 er beregnet et utslippsreduksjonspotensial på
0,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2020. Tiltakene går ut på
å erstatte HFK med naturlige kuldemedier, benytte HFK med lavere
globalt oppvarmingspotensial på områder der det er vanskelig å erstatte
HFK med naturlige kuldemedier, samt minimere lekkasjer av HFK fra kuldeanlegg.
Komiteen understreker
betydningen av det lokale selvstyret innen arealplanlegging og kollektivtransport.
Komiteen har merket seg at KS
har foreslått en finansieringsordning for lokale klimatiltak, der staten
kjøper klimakvoter av kommuner og fylkeskommuner som gjennomfører
klimatiltak.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peker på at kommunene
kan spille en viktig rolle for å redusere klimagassutslippene.
Flertallet mener at kommunene
gjennom sitt ansvar for arealplanlegging legger viktige rammebetingelser
for å redusere klimagassutslippene.
Komiteen mener at
Norge må bidra til den globale innsatsen for å styrke kunnskapsgrunnlaget
i klimaarbeidet og til at den grunnleggende forskningen styrkes.
Komiteen mener forskning og teknologisk
utvikling innenfor fornybar energi er viktig både i et klima- og
næringsperspektiv. Komiteen mener at bevilgningene
til FME- sentrene må styrkes, og at det opprettes et nytt FME-senter for
geotermisk energi.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen i de kommende statsbudsjett
øke bevilgningene til FME-sentrene og at det opprettes et FME-senter
for geotermisk energi.»
Komiteen vil videre understreke
viktigheten av det svensk-norske markedet for elsertifikater som
ble opprettet 1. januar 2012. Komiteen legger til
grunn at beregningsrelevant forbruk for elsertifikatsordningen fortsatt
skal baseres på reglene om elavgift. For å sikre at det ikke oppstår
skjeve konkurransevilkår ber komiteen regjeringen
evaluere det beregningsrelevante forbruket når man har fått litt
mer erfaring med ordningen.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen evaluere det beregningsrelevante
forbruket for elsertifikatordningen.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
regjeringen, basert på erfaringene med dagens lovgivning og virkemiddelbruk,
vil vurdere hensiktsmessigheten av en egen klimalov. Flertallet slutter
seg til dette, og ber regjeringen utrede hensiktsmessigheten av
en slik lov.
Komiteen mener regjeringen
må vurdere potensialet for å redusere klimagassutslippene ved bruk
av IKT.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere potensialet for
å redusere klimagassutslippene i Norge ved bruk av IKT.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, slutter seg for
øvrig til meldingen og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge flertallets merknader
i denne innstillingen til grunn for klimapolitikken.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
advare mot en holdning hvor politikere forventer at forskningsmiljøene
automatisk vil innfri politiske løfter om ny teknologi. FoU-arbeidet
bør vektlegge langsiktige suksesskriterier fremfor kortsiktige målsettinger.
Ønsket om snarlige CO2-kutt ved å kommersialisere et produkt på
et infantilt stadium må vurderes opp mot nytten av å kanalisere
de samme ressurser inn i en modning av teknologien.
Disse medlemmer vil understreke
at utvikling av mange nye energi- og miljøteknologier må anses som
langsiktige prosjekter, og at det derfor er viktig å ha et langsiktig
perspektiv når man snakker om utvikling og bruk av nye teknologier. Disse
medlemmer mener det er feil å avvise prosjekter «fordi det
er for langt frem i tid». Disse medlemmer viser til
at mange for eksempel har avvist kraftproduksjon basert på thorium,
nettopp fordi det er et slikt «langsiktig prosjekt». Disse
medlemmer mener man da ikke har tatt inn over seg de utfordringer
man faktisk står overfor. Disse medlemmer har samtidig
registrert at regjeringen har stilt seg særdeles positiv til havvindmøller,
selv om det prosjektet trolig har tilsvarende lang horisont.
Disse medlemmer vil akselerere
utviklingen av bedre og grønnere energiteknologier. Dette krever
satsing både innen forskningsmiljøene, universitetene og realfag
samt energibransjen generelt. Disse medlemmer vil
styrke eksisterende og 2 nye FME-sentre. Disse medlemmer vil
opprette et FME-senter for geotermisk energi hvor Norge kan bidra
med borekompetanse til bedreå høste av varmeressursene i jordskorpen.
Disse medlemmer foreslår også
at Haldenmiljøet får status som FME. Det er et globalt anerkjent
miljø innen sikkerhet og styringssystemer for kjernekraftverk. Reaktorkompetanse
er viktig i en verden som kommer til å bygge mer kjernekraft. Disse
medlemmer gjør oppmerksom på at India nylig har startet
satsingen på å bygge en Thoriumreaktor.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen opprette et nytt FME-senter
for Thorium i samarbeid med IFEs Halden-reaktor.»