Jeg viser til forslaget fra representantene
Kenneth Svendsen, Ketil Solvik-Olsen, Christian Tyb-ring-Gjedde,
Jørund Rytman og Per Arne Olsen om å fjerne avgiften på båtmotorer.
Båtmotoravgiften er hovedsakelig en fiskal avgift.
En fjerning av avgiften vil innebære et inntektsbortfall for staten,
som må dekkes inn ved å øke andre skatter og avgifter eller ved
å redusere statens utgifter. I 2012 er det anslått at båtmotoravgiften
vil gi staten inntekter på om lag 230 mill. kroner.
Bruk av båter påfører samfunnet kostnader, eksempelvis
i form av støy, ulykker og utslipp til luft. Dette er kostnader
som båtbrukerne bør betale for, og som i følge Særavgiftsutvalget
(NOU 2007: 8) primært bør ivaretas gjennom drivstoffavgiften. Det
betales for eksempel CO2-avgift på drivstoffet
til båter for å dekke kostnadene knyttet til utslipp av CO2. Båtmotoravgiften kan samtidig bidra
til å redusere støy og stor fart ved at den vrir etterspørselen
over til mindre motorer. Særavgiftsutvalget viste imidlertid til
at avgiften neppe har ført til særlige endringer i bruksmønster
i retning av billigere og mindre motorer. Utvalget viste videre
til statistikk som indikerer at båtmotoravgiften har gode fordelingsegenskaper. Utvalget
foreslo å innføre en progressiv satsstruktur i båtmotoravgiften.
Båtmotoravgiften påløper ved innførsel og innenlands
produksjon av båtmotorer på minst 9 hk. Engangsavgiften på motorvogner
oppstår ved førstegangs registrering av motorvogner i motorvognregisteret.
Engangsavgiften er også en fiskal avgift, men er i tillegg ment
for å ivareta hensynet til miljø og sikkerhet, samt fordelingshensyn.
Avgiften på båtmotorer er langt lavere enn engangsavgiften. Ulikhetene
i formål og nivå viser seg i avgiftenes utforming. Blant annet ved
at hele kjøretøyet er gjort til avgiftsobjekt i engangsavgiften,
mens avgiftsobjektet i båtmotoravgiften er begrenset til å gjelde
selve motoren.