Det vises i meldingen til at regjeringen er
opptatt av å sikre gode vilkår for barn som forlater sine hjemland
for å søke om beskyttelse (asyl) og at den samtidig ønsker å forebygge
at barn søker om beskyttelse uten å ha et behov for dette.
Mange tusen barn har de senere årene søkt om beskyttelse
i Norge og har utgjort i underkant av 30 pst. av det totale asylsøkertallet.
Hvordan Norge skal ta hensyn til det humanitære aspektet ved barnemigranters
situasjon og samtidig opprettholde en konsekvent og helhetlig flyktning-
og innvandringspolitikk, er et komplisert politisk spørsmål. Regjeringen fremmer
meldingen til Stortinget fordi det er viktig å få en bred og samlet
gjennomgang av sentrale problemstillinger, slik at man kan få en
helhetlig diskusjon om temaet.
Formålet med meldingen er å gi en oversikt over regelverket,
praksis og politikk, å fremheve særskilte utfordringer og dilemmaer,
samt å gi en oversikt over det internasjonale bildet. Meldingen
synliggjør hvilke områder regjeringen ønsker å prioritere når det gjelder
barn på flukt, og fremhever noen tiltak.
Justis- og beredskapsdepartementet har hatt
som målsetting å føre en bred og åpen prosess i arbeidet med meldingen,
med bl.a. det sivile samfunn, medlemmer av Stortingets kommunal-
og forvaltningskomité og justiskomité, samt media, gjennom en blogg
og en referansegruppe med representanter fra ulike departementer.
Meldingen omhandler situasjonen både for enslige
mindreårige asylsøkere og for barn som forlater hjemlandet sammen
med sine foreldre eller andre omsorgspersoner (medfølgende barn).
Den omhandler alle barn som søker beskyttelse i Norge, og er således
ikke avgrenset til de barna som er flyktninger i rettslig forstand.
Meldingen setter søkelys på forhold fram til det søkes om asyl i
Norge, barnas situasjon og rettigheter mens asylsøknaden er til
behandling, hvilke regler som er av betydning for hvem som får opphold,
og hvem som får avslag, og situasjonen for de barna som får avslag.
I 2011 kom 9 053 asylsøkere til Norge. Av disse var
2 359 under 18 år, hvorav 858 oppga å være mindreårige som kom uten
sine foreldre eller andre med foreldreansvar.
Antallet asylsøkere til Norge har svingt mye
de senere årene, fra 5 400 i 2005 til 9 053 i 2011, med betydelige
variasjoner i denne perioden.
Av de som oppga å være enslige mindreårige i 2011,
oppga 68 pst. å være 16 år eller eldre, 14 pst. oppga å være 15
år, mens 18 pst. var 14 år eller yngre. De fleste enslige mindreårige
asylsøkerne er gutter.
Andelen asylsøkere under 18 år er forholdvis jevn
i underkant av 30 pst. Det er større variasjoner for andelen som
reiser sammen med sine foreldre.
Andelen medfølgende barn utgjør en betydelig større
andel enn andelen enslige mindreårige. Med unntak av det store ankomståret
2009, er andelen enslige mindreårige som kommer for å søke asyl
i Norge, forholdsvis jevn.
I perioden 2005–2011 har det blitt fattet totalt 13 600
vedtak i asylsaker som omhandler medfølgende barn og enslige mindreårige.
I ca. 8 000 av sakene fikk barnet innvilget oppholdstillatelse.
Dette utgjør om lag 60 pst.
I samme tidsrom har om lag 1 330 barn returnert frivillig.
Majoriteten av disse er medfølgende barn. De tre siste år har det
blitt uttransportert 1 780 barn, hvorav 1 460 er medfølgende barn
og 319 er enslige mindreårige.
Det gis i meldingens kapittel 1.5 en nærmere gjennomgang
av meldingens sentrale budskap:
Helhetlig tilnærming
til barnemigrasjon
Rask, rettssikker og barnesensitiv saksbehandling
Hensynet til barns tilknytning til Norge
Barn som søker om beskyttelse alene
God ivaretakelse av barn i mottak
Rask og skånsom retur
I tillegg til det løpende arbeidet for disse
barna vil regjeringen gjennomføre følgende tiltak:
1. Kortere saksbehandlingstid
Regjeringen vil styrke Utlendingsdirektoratet
(UDI) og Utlendingsnemnda (UNE), med sikte på raskere behandling
av sakene til barnefamilier. Regjeringen vil innføre en bestemmelse
om at asylsøkere med barn som ikke har fått sin klagesak avgjort
av UNE innen 15 måneder etter at UNE mottok saken, kan innvilges
oppholdstillatelse. Se nærmere omtale i meldingens kapittel 6.4.
2. Verger for enslige mindreårige asylsøkere
a) Styrking av dagens vergeordning
Regjeringen arbeider for at alle enslige mindreårige asylsøkere
får oppnevnt en godt kvalifisert verge tidlig i asylsaksprosessen. Regjeringen
har, med virkning fra 1. januar 2012 til ny representantordning
er på plass, økt det kommunale tilskuddet til verge for enslige
mindreårige i transittfasen, for å heve kvaliteten på dagens ordning.
b) Ny representantordning
Utlendingsloven er endret for å sikre enslige mindreårige asylsøkeres
særlige behov for en representant som kan ivareta de juridiske sidene
av foreldreansvaret. Representantordningen vil ved sin ikrafttredelse
styrke enslige mindreåriges rettslige stilling, gjennom bl.a. klargjøring
av representantens oppgaver og en mer enhetlig ordning hva gjelder rekruttering,
opplæring, tilsyn mv.
3. Oppholdstillatelse som følge av barns
tilknytning til Norge
Se nærmere omtale i meldingens kapittel 6.4.6.
4. Barnefaglig kompetanse
Regjeringen vil sikre god barnefaglig kompetanse
i alle ledd i utlendingsforvaltningens arbeid. Se nærmere omtale
i meldingens kapittel 5.4 og 6.4.6.
5. Høring av barn
Regjeringen vil initiere en ekstern kartlegging
og evaluering av hvordan barns situasjon blir belyst i saksbehandlingen
i UNE. Prosjektet skal også vurdere bruken av og behovet for muntlig
høring av barn.
6. Situasjon og tilbud i mottak
Regjeringen ønsker et godt og tilrettelagt aktivitetstilbud
for barn i mottak. For 2012 er det etablert en egen tilskuddsordning
som skal sikre at barn i asylmottak får en meningsfull hverdag og
en så normal barndom som mulig innenfor rammene av et mottak. Det
er et mål at barna skal være i fysisk aktivitet, og at de skal tilegne
seg ferdigheter gjennom forskjellige aktiviteter.
Regjeringen vil følge med på barnas levekår i
mottak, herunder hvordan ulike offentlige tjenester, som helse og
barnevern, ivaretar barna. Regjeringen vil ta initiativ til at situasjonen
til barn i mottak kartlegges og evalueres med jevne mellomrom.
7. Styrke arbeidet med identifisering av
sårbare barn i mottak
Regjeringen vil styrke arbeidet knyttet til identifisering
og oppfølging av sårbare barn med spesielle behov. Dette kan være
barn med nedsatt funksjonsevne, barn som utsettes for vold i nære relasjoner,
herunder kjønnslemlestelse og tvangsekteskap, barn som har vært
offer for væpnet konflikt i hjemlandet, barn som har vært utsatt
for overgrep eller andre traumatiske hendelser på reisen til Norge,
og barn som utsettes for eller risikerer menneskehandel mv.
8. Menneskehandel
Regjeringen la i desember 2010 fram en ny handlingsplan
mot menneskehandel, «Sammen mot menneskehandel», hvor flere tiltak
er direkte rettet mot barn. Stortinget har nylig besluttet å innføre
et særskilt hjemmelsgrunnlag i barnevernloven for å beskytte mindreårige
ofre for menneskehandel. Endringen innebærer at det kan iverksettes
beskyttelsestiltak uten samtykke. For å ivareta barnas rettssikkerhet
settes det derfor klare og strenge vilkår for tiltakene.
9. Assistert frivillig retur
Regjeringen har som mål at flest mulig av dem
som ikke får opphold, skal returnere frivillig og raskt til sine
hjemland.
a) For å motivere barnefamilier
til å returnere frivillig er det besluttet å øke returstøtten med
kr. 10 000 pr. barn.
b) Det er igangsatt et forskningsprosjekt hvor målet er
å få en bedre forståelse for hvordan særlig familier som har vært
lenge ulovlig i Norge etter endelig avslag, kan motiveres til å
returnere til hjemlandet.
c) Regjeringen vil vurdere om informasjon om retur kan målrettes
bedre, med sikte på at barn skal få relevant og god informasjon.
d) Som forsøksordning for 2011 og 2012 er det etablert et
retur- og reintegreringsprogram for enslige mindreårige og personer
som har fylt 18 år, men som var enslige mindreårige på vedtakstidspunktet.
Gjennom programmet gis det veiledning om retur og tilbud om oppsporing
av omsorgspersoner, i tillegg til bistand til etablering i hjemlandet.
e) Det er iverksatt prøveprosjekt med individuelle opplæringstiltak
for enslige mindreårige med sikte på å kvalifisere til utdanning
og arbeidsmuligheter i hjemlandet.
f) Det er etablert et pilotprosjekt hvor eksisterende reintegreringsprogram
for Afghanistan er særskilt tilpasset ungdom i alderen 18–23.
g) Det vil bli igangsatt kvalifiseringstiltak og returforberedende
aktiviteter tilpasset barnefamilier.
10. Tvungen retur
a) Justis- og beredskapsdepartementet
vil oppgradere og utvide politiets utlendingsinternat på Trandum.
Det vil bli etablert en spesialtilpasset avdeling for barnefamilier,
enslige mindreårige og enslige kvinner, skjermet fra de andre avdelingene.
Løsningen vil bidra til at behovet til disse gruppene, og særlig
barnas behov, blir ivaretatt på en bedre måte enn i dag.b) Regjeringen
vil styrke arbeidet med nye returavtaler.c) Regjeringen vil vurdere
tiltak som kan effektivisere politiets arbeid med identitetsfastsettelse.d) Regjeringen
vil styrke politiets budsjett for å legge til rette for flere tvangsreturer.
11. Tiltak i hjemland
Regjeringen legger ned en betydelig innsats for
å bistå barn i deres hjemland.
a) Regjeringen arbeider med
å etablere omsorgs- og utdanningstilbud i enslige mindreåriges hjemland.
Dette skjer i nært samarbeid med hjemlandets myndigheter og aktuelle
internasjonale organisasjoner. Regjeringen vil med dette legge til
rette for at enslige mindreårige som ikke har et beskyttelsesbehov,
får en ny start i hjemlandet.
b) Regjeringen arbeider med å få på plass informasjonskampanjer
i viktige opprinnelses- og transittland for enslige mindreårige,
hvor målet er å informere om risikoen ved å migrere alene som barn,
samt styrke bevisstheten om barns rettigheter. Se nærmere omtale i
meldingens kapittel 2.4.3.
12. Utvikle metoder for oppsporing og returløsninger
i hjemland
Norge deltar i et europeisk samarbeidsprosjekt
(European Return Platform for Unaccompanied Minors) hvor målet er
å utvikle bedre metoder for oppsporing av omsorgspersoner for enslige
mindreårige, samt å utvikle gode løsninger for retur til opprinnelsesland.
13. Raskere bosetting
Barn er en prioritert gruppe i bosettingsarbeidet.
Regjeringen vil endre målet for bosetting av familier med barn under
18 år fra mottak; 90 pst. skal være bosatt innen tre måneder etter
vedtak om opphold. Regjeringen vil vurdere ytterligere tiltak som
kan sikre rask bosetting av de som får opphold.
Regjeringen har gjennomført en rekke tiltak
i utlendingsregelverket for å styrke barns situasjon. Se meldingens
kapittel 1.7 for en oversikt over disse.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Håkon Haugli, Hilde Magnusson, Ingalill Olsen
og Eirik Sivertsen, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, Morten
Ørsal Johansen og Åge Starheim, fra Høyre, Trond Helleland og Michael
Tetzschner, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Aksel Hagen,
fra Senterpartiet, Heidi Greni, og fra Kristelig Folkeparti, Geir
Jørgen Bekkevold, viser til Meld. St. 27 (2011–2012) Barn
på flukt og hilser velkommen at regjeringen på denne måten har tatt
initiativ til en bred og samlet gjennomgang av situasjonen for barn
som forlater sine hjemland for å søke om beskyttelse i Norge. Komiteen støtter
regjeringens understreking av hvor viktig det er at barns beskyttelsesbehov
blir sett og anerkjent. Mennesker på flukt er i en sårbar situasjon,
og de mest sårbare av dem alle er barn, enten de kommer alene eller
sammen med voksne omsorgspersoner. Enslige mindreårige asylsøkere
er også ekstra sårbare for overgrep fra kyniske menneskehandlere
og andre kriminelle, både før avreise, på reisen og under oppholdet
i Norge. Komiteen viser til regjeringens overordnede
mål i flyktningpolitikken om en «human, solidarisk og rettssikker
asyl- og flyktningpolitikk» (jf. www.regjeringen.no) og understreker at
ivaretakelse av dette målet er spesielt viktig i saker som omhandler
barn.
Årlig kommer ca. 10 000 mennesker til Norge for
å søke asyl. Antallet har imidlertid variert betydelig de seinere
årene. Andelen barn har likevel ligget relativt stabilt på noe under
30 pst. av det totale asylsøkertallet. I 2011 utgjorde barn i familie,
såkalte medfølgende barn, 18 pst. av det totalet antallet asylsøkere,
1 638 personer. Ni prosent, 858 personer, oppga på samme tid å være
enslige mindreårige søkere.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til at årsakene
til at barn forlater hjemlandet for å søke om beskyttelse, er flere.
Noen barn og barnefamilier forlater hjemlandet av økonomiske og
sosiale årsaker, uten et reelt behov for beskyttelse etter internasjonale
konvensjoner. De skal i utgangspunktet ha avslag på sin søknad om opphold
i Norge og returnere, men sterke menneskelige hensyn kan likevel
tale for at de får bli. Samtidig må det være et mål at praksis ikke
inviterer til at mennesker, og særlig barn, uten beskyttelsesbehov,
legger ut på en farefull ferd til Norge.
I vedtak fattet i perioden 2005 til 2011 fikk
ca. 60 pst. av barna innvilget opphold i Norge. Andelen innvilgelser
var henholdsvis 50 pst. for medfølgende barn (av totalt 9 970 søkere)
og 82 pst. for enslige mindreårige (av totalt 3 600 personer). Komiteen har
videre merket seg at etter at ny utlendingslov trådte i kraft 1. januar
2010, har innvilgelsesprosenten for medfølgende barn vært om lag
34 pst. og mellom 70 og 75 pst. for enslige mindreårige. Stortingsmeldinga
viser at andelen innvilgede oppholdstillatelser er høyest for enslige
barn og høyere for voksne med barn enn voksne uten barn. Slike tall
kan skyldes at terskelen for opphold ut fra sterke menneskelige hensyn
er lavere for barn enn for voksne, og at hensynet til barnets beste
har fått gjennomslag i en del saker, selv om det i utgangspunktet
ikke foreligger et behov for beskyttelse etter internasjonale regler. Samtidig
indikerer den høye andelen enslige mindreårige som innvilges beskyttelse,
at barnespesifikke forhold tillegges vekt i beskyttelsesvurderingen.
Komiteen viser til at det i perioden
2005–2011 i samarbeid med International Organization for Migration
(IOM) ble gjennomført totalt 944 frivillige returer av barn, der
nesten alle var medfølgende barn. I perioden 2009–2011 er 1 780
barn blitt uttransportert av Politiets utlendingsenhet, hvorav 1 460
var medfølgende barn. 319 av de uttransporterte hadde oppgitt å
være enslige mindreårige ved ankomst til Norge. Et flertall av de
sistnevnte ble returnert i henhold til Dublin II-forordningen, og
hovedtyngden av dem var registrert som over 18 år i det europeiske landet
de ble returnert til. I 2010 ble fem enslige mindreårige tvangsreturnert
til hjemlandet etter realitetsbehandling av asylsaken i Norge.
Komiteen verdsetter det brede
engasjementet for barn som ikke får innvilget opphold i Norge, fra enkeltpersoner
og frivillige organisasjoner. Komiteen ser dette
som viktige bidrag i den løpende vurderingen av om norsk regelverk
og praksis er i samsvar med nasjonale mål og internasjonale forpliktelser
når det gjelder barns rettigheter. Frivillige organisasjoner har
gitt konkrete innspill til innholdet i meldinga gjennom dialog-
og temamøter med Justis- og beredskapsdepartementet og nedfelt disse
innspillene i «Alternativ NGO-rapport. Innspill til stortingsmeldingen
om barn på flukt» (blant annet tilgjengelig på http://www.reddbarna.no/nyheter/ti-krav-om-barn-paa-flukt).
Barn på flukt er et omfattende tema. Komiteen viser
til at meldinga omhandler alle barn som søker beskyttelse i Norge,
ikke bare flyktninger i rettslig forstand, og at den drøfter forhold
fram til søknad om beskyttelse, barnas situasjon mens søknaden behandles,
regelverk, praksis og situasjonen for dem som får avslag. Med unntak
av foreldres rett til familiegjenforening med barn i Norge og situasjonen
for barn med begrenset oppholdstillatelse, drøfter meldinga ikke
tema knyttet til bosetting og integrering av de barna som får opphold
i Norge. Komiteen viser i den forbindelse til Meld.
St. 6 (2012–2013) En helhetlig integreringspolitikk. Mangfold og
fellesskap. (jf. NOU 2011:14 Bedre integrering, NOU 2011:7 Velferd
og migrasjon og NOU 2010:7 Mangfold og mestring) og til oppfølgingen
av NOU 2011:10 I velferdsstatens venterom. Mottakstilbud for asylsøkere, som
har vært på høring med frist 15. januar 2012.
Komiteen viser også til Stortingets
behandling av Meld. St. nr. 9 (2009–2010) om norsk flyktning- og
migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv, jf. Innst. 327 S (2009–2010)
fra kommunal- og forvaltningskomiteen, behandlet i Stortinget 8. juni 2010.
Stortinget understreket da at norsk flyktning- og migrasjonspolitikk
bestemmes av norske politiske myndigheter i overensstemmelse med
Norges internasjonale forpliktelser og avtaler, at det for å nå
regjeringens overordnede mål om en human, solidarisk og rettssikker
asyl- og flyktningpolitikk, er nødvendig med et tettere samarbeid
med andre europeiske land gjennom harmonisering av lover og regler,
men at dette ikke begrenser vår frihet til å vedta nasjonale standarder
utover de til enhver tid gjeldende europeiske minstestandarder.
I den offentlige debatten om barn på flukt er
det særlig situasjonen for lengeværende barn uten lovlig opphold
i Norge som har vært i fokus. Et viktig element i denne debatten
har vært hvordan den forpliktelsen Norge har etter FNs barnekonvensjon
(FNs barnekonvensjon er blant annet gjengitt på http://www.regjeringen.no/en/dep/bld/dok/veiledninger_ brosjyrer/2004/fns-barnekonvensjon.html?id=88078) om
at barns beste skal være et grunnleggende hensyn i alle typer saker
som omhandler barn, bør forstås og praktiseres i behandlingen av
asylsøknader som omfatter barn. Denne problemstillingen er særlig
aktuell i forbindelse med omgjøringsbegjæringer i saker som i utgangspunktet
har endt med avslag. Dette gjelder først og fremst når barnets beste
skal veies mot andre grunnleggende hensyn, som innvandringsregulerende
hensyn og det å forebygge at andre barn legger ut på en farefull
ferd mot Europa og Norge, uten å fylle kravet om behov for beskyttelse
i tråd med internasjonale konvensjoner. Problemstillingen blir ytterligere
aktualisert i tilfeller der endelig avslag på søknad om beskyttelse
ikke umiddelbart fører til at søker(ne) returnerer frivillig, og
resultatet blir at barn opparbeider sterkere tilknytning til Norge
enn til opprinnelseslandet.
Komiteen mener det er viktig
å presisere at en avveiing av barns beste mot andre hensyn kun gjelder i
de tilfellene der barnet i utgangspunktet ikke oppfyller internasjonale
og nasjonale regler om krav til beskyttelse i Norge. Anses kravet
om behov for beskyttelse i Norge oppfylt, får barnet innvilget opphold.
Når kravet ikke anses oppfylt, blir det alltid gjort en vurdering
av om barnet likevel bør få bli, av sterke menneskelige hensyn.
Det er da det grunnleggende premisset om barnets beste må veies
mot andre viktige hensyn. Spørsmålet blir da hva som er barnets beste,
og dernest, hvis barnets beste isolert sett er å få bli i Norge,
i hvilken grad dette skal gis forrang framfor andre, motstridende
hensyn. Slike vurderinger skjer på individuelt grunnlag og vil alltid
inneholde et element av skjønn, selv om det finnes visse kriterier
som skal legges til grunn.
Komiteen har registrert at den
offentlige debatten inneholder mange nyanser. Der noen hevder at Norges
vurdering av sterke menneskelige hensyn i saker som omhandler barn,
er for streng i forhold til våre internasjonale forpliktelser, mener
andre at dette først og fremst gjelder i saker der barn uten lovlig opphold
har vært i Norge så lenge at deres tilknytning tilsier at de bør
få bli. Noen mener selve regelverket her er for strengt, andre mener
at praksis er for streng og i strid med lovgivers intensjoner. Noen
er fornøyd med dagens praksis.
Komiteen har merket seg at regjeringen
ved framleggelse av stortingsmeldinga om barn på flukt påpekte at
lovgivers hensikt ikke fullt ut ivaretas gjennom dagens praksis
i utlendingsforvaltningen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, støtter
dette og viser i den forbindelse til Stortingets behandling 8. april
2008 av ny utlendingslov, som trådte i kraft 1. januar 2010 (jf.
Besl. O. nr. 51 (2007–2008), Ot.prp. nr. 75 (2006–2007) og Innst.
O. nr. 42 (2007–2008)). Når det gjelder spørsmålet om hvordan hensynet
til barnets beste skal vurderes, bemerket et flertall av Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i Innst. O. nr. 42 (2007–2008)
at:
«jo større betydning avgjørelsen har for barnets situasjon,
desto mer skal det til for å legge vekt på innvandringsregulerende
hensyn».
Et annet flertall av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre understreket at:
«i visse sammenhenger vil hensynet til barnets beste
være så tungtveiende at det ikke vil være adgang til å legge avgjørende
vekt på innvandringsregulerende hensyn».
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til at regjeringen
mener det først og fremst er behov for en tydeliggjøring av hvordan
gjeldende lovgivning og øvrig regelverk skal forstås, snarere enn
endringer i regelverket, for å sikre likebehandling og praksis i
tråd med lovgivers hensikt. Stortingets intensjon, som redegjort
for i avsnittet over, må sees i sammenheng med den nye bestemmelsen
som i 2007 ble tatt inn i daværende utlendingsforskrifts § 21 b,
og som tilsvarer § 8-5 i dagens forskrift, om at barns tilknytning
til Norge skal tillegges særlig vekt ved vurderingen av når oppholdstillatelse
bør gis på grunnlag av sterke menneskelige hensyn.
Komiteen har merket seg at regjeringen
mener at den seinere tids praksis i Utlendingsnemndas (UNEs) behandling
av klagesaker tyder på at det i en del saker legges mer vekt på
innvandringsregulerende hensyn enn hva som ble forutsatt da regelverket ble
vedtatt, samtidig som praksis framstår som lite entydig.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, har videre merket
seg regjeringens understreking av at selv om innvandringsregulerende
hensyn kan få avgjørende betydning i saker som omhandler barn, så
vil likevel hensynet til barnets beste på et tidspunkt måtte gå
foran innvandringsregulerende hensyn.
Komiteen har merket seg regjeringens
presisering av at ulovlig opphold i seg selv er å betrakte som mindre
tungtveiende innvandringsregulerende hensyn enn aktiv motarbeidelse
av retur, som det å skjule seg for norske myndigheter, bruk av falsk identitet
eller foreldres brudd på straffeloven, men da avhengig av forholdets
karakter.
Komiteen har merket seg at mange
av organisasjonene som er aktive på dette feltet, var positive til signalene
om justeringer i praksis til fordel for lengeværende barn da stortingsmeldinga
ble lagt fram. På den annen side har komiteen gjennom
høringen i Stortinget fått klare innspill om behov for en tydeliggjøring
av regelverket i form av en forskriftsendring. Komiteen har
også merket seg daværende leder av UNE, Terje Sjeggestad, sine klare
uttalelser om at endringer i dagens praksis når det gjelder vektlegging
av barns beste, ikke kan forventes uten forskriftsendringer. Komiteen kommer
tilbake til dette spørsmålet i sine merknader under punktene 1, 2
og 3 nedenfor.
Komiteen viser til at regjeringen
i meldinga for øvrig varsler tiltak for kortere saksbehandlingstid,
herunder en tilsvarende saksbehandlingsfrist på 15 måneder i UNE,
som i UDI, styrking av dagens vergeordning, herunder ny representantordning
fra juli 2013, god barnefaglig kompetanse i alle ledd, evaluering
av hvordan barns situasjon blir belyst i UNE, og vurdering av behovet
for muntlig høring av barn. Regjeringen vil i tillegg følge med
på barnas levekår i mottak, herunder hvordan ulike offentlige tjenester
som helse og barnevern ivaretar barna, gjennom jevnlige kartlegginger
og evalueringer, herunder grundigere identifisering av sårbare barns
behov og bedre beskyttelse av mindreårige ofre for menneskehandel.
Videre vil regjeringen styrke arbeidet for frivillig retur, herunder
kvalifisering til utdanning og arbeid i hjemlandet for enslige mindreårige og
spesielle returforberedende tiltak for barnefamilier, og omsorgs-
og utdanningstilbud i hjemlandet for enslige mindreårige asylsøkere. Komiteen gir
sin tilslutning til dette.
Tilsvarende slutter komiteens
flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti,
seg til de foreslåtte tiltakene for effektivisering og styrking
av tvungen retur, både av hensyn til de barna som skal returneres,
og som et tydelig signal for å forebygge at flere barn kommer til
Norge uten grunnlag for beskyttelse.
Komiteen ser med bekymring på
at antallet flyktninger i asylmottak er økende og støtter regjeringens
intensjon om ytterligere tiltak for raskere bosetting, med et mål
om bosetting av 90 pst. av barnefamiliene innen tre måneder etter
vedtak om opphold. Dette er viktig for integreringen av alle som skal
bli i Norge, men spesielt viktig for barn. Komiteen viser
til at dagens system med forespørsler til en og en kommune ikke
gir den nødvendige helhet i bosettingspolitikken. Komiteen ber
om at det gjennomføres et nytt og mer helhetlig system for raskere
bosetting av flyktninger, i et samarbeid mellom staten og kommunesektoren,
og der hovedvekten legges på de positive bidragene nye innbyggere
kan yte til sine lokalsamfunn. Komiteen viser i den forbindelse
til Meld. 6 (2012–2013) En helhetlig integreringspolitikk. Mangfold
og fellesskap, kapittel 7 Bolig og bosetting.
Komiteen viser også til de tiltakene
som allerede er gjennomført for å styrke barns situasjon, slik de
er redegjort for i meldingas kapittel 1.7.
Som et ledd i forberedelsene til Stortingets
behandling av meldinga, avholdt kommunal- og forvaltningskomiteen
åpen høring i saken 13. september 2012. 13 ulike organisasjoner
og institusjoner møtte til høring. Disse var: Juss-Buss, FNs høykommisær for
flyktninger (UNHCR), Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), Kontaktutvalget
mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM), Antirasistisk
senter, Barneombudet, Redd Barna, PRESS, Redd Barna Ungdom, Nasjonal
institusjon ved Norsk senter for menneskerettigheter, Mellomkirkelig
råd i Den norske kirke, Norsk Folkehjelp, Røde Kors og UNICEF Norge.
Flere av organisasjonene hadde gått sammen om felles
innspill til Stortinget. Innspillene fra høringa med komiteens merknader
omtales i de følgende avsnittene 1–22 nedenfor.
1. Konkretisering
av innholdet i vurderinger av barnets beste-vurderingene.
Det listes opp en rekke konkrete punkter, basert
på internasjonale og nasjonale rettskilder, som de mener må inngå
i vurderingen av barnets beste, uten at dette skal oppfattes som
en uttømmende liste. Det henvises til FNs barnekonvensjon artikkel
3, sett i lys av Wien-konvensjonens regler om traktattolkning, uttalelser
fra UNHCR og FNs barnekomité. Det anbefales at barn høres, ikke
bare i Utlendingsdirektoratet (UDI), men også i UNE, i tråd med
barnekonvensjonen art. 12. Stortinget anmodes i tråd med dette om
å be regjeringen legge fram en redegjørelse for det nærmere innholdet
i barnets beste-vurderingene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at vurderinger av barns beste mot innvandringspolitiske hensyn
er vurderinger som blir gjort i saker der det ikke foreligger behov
for beskyttelse etter internasjonale konvensjoner, men der det likevel skal
gjøres en vurdering om opphold ut fra sterke menneskelige hensyn
(jf. utlendingsloven § 38). Utlendingsforskriften § 8-5 presiserer
at barns tilknytning til riket skal tillegges særlig vekt.
Regjeringen har i Meld. St. 27 (2011–2012) Barn på
flukt, kapittel 6, redegjort for hvordan den mener at utlendingsforskriften
§ 8-5 skal forstås. Det vises til UNEs praksisnotat om betydningen
av lang oppholdstid i Norge (http://www.une.no/Praksis2/Notater/Betydningen-av-lang-oppholdstid-i-Norge/),
der det blant annet framgår at barns tilknytning til riket vurderes
på bakgrunn av en rekke momenter, herunder oppholdstid, alder, barnehage/skole,
fritidsaktiviteter, kjennskap til norsk språk og om situasjonen for
øvrig tilsier at barnet er særlig knyttet til det norske samfunnet.
Hva som utgjør lang oppholdstid, vurderes individuelt og kan variere
fra sak til sak, men en oppholdstid på under tre år vil i utgangspunktet
ikke være tilstrekkelig, jf. rundskriv A-25/2007 fra det daværende
Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Regjeringen omtaler i samme
kapittel også UNEs praksisnotat om betydningen av barns beste i asylsaker
(http://www.une.no/Praksis2/Notater/-Betydningen-av-barnets-beste-i-asylsaker/).
Der nevnes i tillegg til barns tilknytning til riket, blant annet alvorlige
helseproblemer, herunder muligheter til behandling i hjemlandet,
barns behov for stabilitet og ro og en forutsigbar livssituasjon,
omsorgssituasjonen ved retur og fare for kjønnslemlestelse. I tillegg er
det i meldingen gitt en egen omtale av barn som har vært ofre for
menneskehandel.
Flertallet viser dessuten til
meldingas kapittel 6.4.6 om tiltak for lengeværende barn, der regjeringen
gir en klargjøring av innholdet i utlendingsforskriften § 8-5, samtidig
som det presiseres at det i den seinere tids praksis har vært lagt
mer vekt på innvandringsregulerende hensyn enn det som ble forutsatt
da regelverket ble vedtatt, og at praksis framstår som lite entydig.
Av momenter som skal med i vurderingen og vektingen av barnets beste,
nevnes alder, samlet oppholdstid i Norge, om barnet har gått på skole
eller i barnehage, snakker norsk, deltar i fritidsaktiviteter, har
venner eller ellers er særlig knyttet til det norske samfunnet.
Ulovlig opphold skal telle med i vurderingen av barnets tilknytning
til Norge, så fremt det ikke er tale om aktiv motarbeidelse av retur, bruk
av falsk identitet eller brudd på straffeloven, avhengig av forholdets
karakter.
Flertallet viser også til at
regjeringen vil ta initiativ til en ekstern evaluering av hvordan
barns situasjon blir belyst i saksbehandlingen i UNE, samtidig som
UNE selv er i gang med et internt arbeid med praksisavklaring. Flertallet viser
også til Stortingets behandling av ny utlendingslov (Ot.prp. nr.
75 (2006–2007) og Innst. O. nr. 42 (2007–2008)) og mener at det
først og fremst er viktig å tydeliggjøre praksis, slik at den blir
mer entydig og i større grad blir i samsvar med lovgivers intensjoner. Flertallet forutsetter
at regjeringens vurderinger av resultatene fra den interne og den
eksterne gjennomgangen blir presentert for Stortinget på egnet måte.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at flere høringsinstanser, herunder Røde Kors, Redd Barna, NOAS,
Juss-Buss, PRESS og Norsk Senter for menneskerettigheter (nasjonal
institusjon), mener meldingen ikke nevneverdig bidrar til en klargjøring
og oppgjøring, som ifølge regjeringen var hensikten med meldingen.
Den unisone tilbakemeldingen fra høringsinstansene er at meldingen
bidrar til ytterligere forvirring gjennom vage og til dels motstridende
utsagn, fremfor å komme med avklaringer, og at den ikke konkretiserer hvordan
barnets beste-vurderinger bør foretas.
2. Vektlegging
og begrunnelse av hensynet til barnets beste.
Regjeringen berømmes for å ha erkjent at UNE
i en del saker legger mer vekt på innvandringsregulerende hensyn
enn hva som ble forutsatt da regelverket ble vedtatt. Organisasjonene vil
at Stortinget ber regjeringen understreke viktigheten av at utlendingsmyndighetene
lar barnets beste-vurderingene framgå tydelig av enkeltvedtaket,
og at begrunnelsen for vektleggingen av ulike hensyn tydeliggjøres
i vedtaket i den enkelte sak.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til tilføyelsen
i utlendingsforskriften av 20. juni 2011 § 17-1 a som presiserer
at det i vedtak som berører barn, skal gå fram hvilke vurderinger
som har vært foretatt av barnets situasjon, herunder hvordan hensynet
til barnets beste er vektlagt, med mindre det anses unødvendig. Dette
framgår også tydelig av forarbeidene til den nye utlendingsloven.
Flere av organisasjonene som jobber tett med asylsøkere, kritiserer
likevel kvaliteten i utlendingsmyndighetenes vedtak og begrunnelser
og mener at det verken er mulig å se hvilke momenter som har inngått
i vurderingen av barns beste, eller hvordan disse vurderingene er
veid mot andre hensyn. Flertallet finner grunn til
å ta disse tilbakemeldingene på alvor og ber om at spørsmålet om hvordan
vedtak og begrunnelser bør utformes og meddeles søkerne, blir en
viktig del av den interne og den eksterne evalueringen av dagens
praksis. Flertallet mener det er viktig at vedtak
og begrunnelser er av så god kvalitet at de er etterprøvbare.
3. Behov
for regulering i forskrift.
Organisasjonene mener at en tydeliggjøring av
praksis må skje i form av en forskriftsbestemmelse som regulerer
hvordan hensynet til barnets beste skal vurderes i utlendingssaker,
og hvilken vekt dette hensynet skal tillegges.
Komiteens flertall,
alle unntatt Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til
sine merknader under punkt 1 ovenfor, og mener det først og fremst
er behov for en justering av praksis og en bedre kvalitet på vedtakene
og begrunnelsene for dem.
4. Forslag
til innholdet i forskriftsbestemmelse.
Organisasjonene foreslår en forskrift som erstatter
eksisterende bestemmelse i utlendingsforskriften § 17-1. Forskriftsbestemmelsen
foreslås basert på forslaget under punkt 1 om konkretisering og
redegjørelse for innholdet i begrepet barnets beste og forslaget
under punkt 2 om tydeliggjøring og begrunnelse for vurderingene,
samt en særskilt begrunnelse i saker der barnets beste ikke tillegges
avgjørende vekt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til sine merknader ovenfor.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at spørsmålet om forholdet mellom utlendingsloven og FNs barnekonvensjon
ble grundig behandlet i forbindelse med ny utlendingslov, slik det er
redegjort for i Meld. St. 27 (2011–2012) Barn på flukt. Flertallet viser
også til NOU 2004:20 Ny utlendingslov, som sier følgende:
«Barnekonvensjonen er inkorporert i norsk rett gjennom
menneskerettsloven § 2 og har ved motstrid forrang foran nasjonal
lovgivning, jf. menneskerettsloven § 3.»
I tillegg ble det i den nye utlendingsloven
innarbeidet en egen henvisning til barnets beste. Flertallet mener
derfor at det sentrale spørsmålet her ikke er lov- og regelverket
i seg selv, men om praksis faktisk er i tråd med det lovverket som
gjelder, og at de varslede evalueringene av praksis er mer hensiktsmessige
enn en juridisk gjennomgang av lovverket.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, understreker forvaltningens
informasjonsplikt og ber om at dette blir et eget punkt i den eksterne
gjennomgangen av praksis.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at det ikke gjelder et underholdskrav dersom referansepersonen
er barn under 18 år, jf. utlendingsforskriften § 10-8, fjerde ledd,
bokstav d. For øvrig viser flertallet til at meldinga
i utgangspunktet er avgrenset mot forhold som gjelder etter at barnet
er innvilget oppholdstillatelse i Norge, herunder spørsmålet om
familieinnvandring. Det vises imidlertid til mulighetene for tilbakekall
av oppholdstillatelse etter sterke menneskelige hensyn, dersom omsorgspersoner
søker familiegjenforening med barn i Norge. Meldinga viser her til
restriktiv praksis. I perioden 2005–2010 var det 110 søknader om
familiegjenforening, der referansepersonen var et barn som var innvilget
opphold i Norge. 34 søknader ble innvilget. Kun en av referansepersonene
var enslig mindreårig med opphold på humanitært grunnlag. 33 hadde flyktningstatus.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til statistikkvedlegget i meldinga, figur 2.17. 158 enslige mindreårige
ble uttransportert i 2010, hvorav 153 ble returnert i henhold til
Dublin II-forordningen, og der hovedtyngden av disse var registrert
som over 18 år i det landet de ble returnert til.
Flertallet viser til at hensikten
med å innføre en ordning med begrenset opphold for enslige mindreårige
asylsøkere mellom 16 og 18 år var todelt. For det første ønsket
man å redusere ankomstene til Norge av enslige mindreårige uten
beskyttelsesbehov, da Norge på daværende tidspunkt mottok en uforholdsmessig
stor andel. Statistikken viser klart at denne hensikten er oppnådd.
Vi ligger i dag mer på linje med resten av Europa. For det andre
ønsket man at færre barn uten beskyttelsesbehov skulle legge ut på
en farefull ferd mot Europa. Vi har ikke klare indikasjoner på at
denne målsettingen er nådd. Flertallet mener derfor
det er av interesse å fremskaffe tall som viser om det har vært
en tilsvarende nedgang i søkertallene i andre europeiske land.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at rettssikkerheten anses ivaretatt ved at slik advokatbistand
gis i saker som ankes til UNE. En utvidelse av retten til advokat
vil være et kostnadsspørsmål som må utredes og behandles i budsjettsammenheng.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at spørsmålet om
norsk signering av tilleggsprotokollen til barnekonvensjonen om
individuell klagebehandling er til vurdering i regjeringen, og ber
om at denne vurderingen også omfatter forholdet mellom en slik klageordning
og den muligheten personer som oppholder seg i Europa, har til å
bringe sin sak inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til forarbeidene til ny representantordning (Prop. 51 L (2011–2012)),
der det understrekes at det er viktig at representanten får nødvendig
opplæring, har kjennskap til asylsaksprosessen og utlendingsforvaltningen.
Representanten må også ha god kjennskap til norsk språk og kunnskap
om det norske samfunnet. Det vil videre kunne være behov for opplæring
knyttet til typiske utfordringer som enslige mindreårige asylsøkere
møter. Kravet til opplæring må ses i sammenheng med hvilke oppgaver
representanten skal ha, og kravene til utførelsen av disse. Fylkesmannen
har ansvaret for å gi verger og representanter nødvendig opplæring,
veiledning og bistand. For å sikre at alle representanter får kvalitativt
lik opplæring, uavhengig av vergemålsdistrikt, uttaler departementet
i forarbeidene at den sentrale vergemålsmyndigheten bør vurdere
å gi nærmere retningslinjer om opplæringen.
For å sikre god opplæring kan det også være
aktuelt at Statens sivilrettsforvaltning (SRF), som er den sentrale
vergemålsmyndigheten, inngår avtale om opplæring med organisasjoner
som har særlig kompetanse på utlendings- og asylfeltet og/eller
barnefaglig kompetanse. Flertallet viser til at SRF
er i gang med å utarbeide opplæringsopplegg for verger og representanter.
I den forbindelse har de også vært i kontakt med Norsk Folkehjelp,
som pr. i dag bistår med opplæring av verger for enslige mindreårige asylsøkere.
Det er ikke lagt sentrale føringer for hvordan opplæringen skal
gjennomføres.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til stortingsmeldinga, der det framgår at styrket barnefaglig kompetanse
er et gjennomgående mål for hele utlendingsforvaltningen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til sin merknad under punkt 8 ovenfor. I tillegg vises det til samarbeidet
mellom UDI og UNE og landinfo, som skal forhindre returer til land
som bryter sine internasjonale forpliktelser. Flertallet viser
til at dette spørsmålet må være gjenstand for løpende vurderinger
av situasjonen i land vi returnerer til. Flertallet mener
at Norge bør være en del av Dublin-samarbeidet. Det innebærer også
deltakelse i eventuelle reforhandlinger av innholdet i forordningene
(jf. Stortingets behandling av Meld. St. 9 (2009–2010) om norsk
flyktning- og migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv, Innst.
327 S (2009–2010)).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det
allerede har vært kontakt mellom Justisdepartementet og ulike frivillige
organisasjoner om dette spørsmålet, og ser det som positivt at dette
samarbeidet fortsettes og videreutvikles.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under punkt 5.2.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
Stortingets behandling av ny utlendingslov, jf. Ot.prp. nr. 75 (2006–2007)
og Innst.O. nr. 42 (2007–2008), der to ulike flertall bestående
av hhv. Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet
og av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Venstre, understreket at jo større betydning saken hadde for
barnet, desto mer skulle til for å vektlegge innvandringsregulerende
hensyn, samtidig som det i visse sammenhenger ikke skulle være adgang
til å legge avgjørende vekt på innvandringsregulerende hensyn. Flertallet forutsetter
at disse føringene fortsatt skal stå ved lag og viser i den forbindelse
til evalueringene av om gjeldende praksis er i samsvar med lovgivers
intensjoner i ny utlendingslov, jf. Innst.O. nr. 42 (2007–2008)
til ny utlendingslov.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til Stortingets behandling av ny utlendingslov og støtter regjeringens
syn om at alle saker skal gis en individuell behandling, og at det
ikke er ønskelig å forskriftsfeste en maksimalgrense for hvor lenge barn
kan oppholde seg i Norge uten å få innvilget opphold. Innvandringsregulerende
hensyn må kunne gis avgjørende betydning, også i saker som omhandler
barn, men flertallet vil samtidig understreke at hensynet
til barnets beste på et tidspunkt likevel vil måtte gå foran andre
hensyn, slik regjeringen uttaler under avsnitt 6.4.6 (side 56) i
meldinga om klargjøring av utlendingsforskriften § 8-5.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til sine merknader under punkt 6.2.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at ordningen med begrenset tillatelse ble innført som ledd i
regjeringens innstramminger i asylpolitikken i 2008, dels for enslige
mindreårige asylsøkere mellom 16 og 18 år, dels for personer med
uavklart identitet, herunder medfølgende barn. Den tidligere ordningen
med varig opphold til alle under 18 år bidro trolig til at barn
uten behov for beskyttelse likevel ble sendt ut på en farefull ferd
mot Europa. Flertallet viser i den forbindelse til
at UNICEF har engasjert seg for å begrense barnemigrasjonen fra Afghanistan,
på grunn av risikoen ved å reise til Europa. Noen barn forsvinner
underveis på reisen, uten at det er mulig å vite noe om antallet.
I UNICEFs rapport «Children on the Run (2010)» om enslige mindreårige
asylsøkere fra Afghanistan, anbefales det å gjennomføre informasjonskampanjer
i opprinnelses- og transittland, for å sikre at familier og barn
er klar over risikoen barna utsettes for. Flertallet viser
til at Norge har finansiert en slik informasjonskampanje i regi
av UNICEF i Afghanistan, og at det planlegges en tilsvarende kampanje
i Tyrkia.
Flertallet viser også til planene
om et omsorgssenter i Afghanistan for denne gruppa, men at gjennomføringen
av prosjektet er forsinket, blant annet fordi det har tatt tid å
finne en egnet operatør for et slikt omsorgstilbud, og at forhandlingene
med afghanske myndigheter har vært mer utfordrende enn forutsatt.
Når det gjelder ordningen med begrenset opphold
for personer uten avklart identitet, viser flertallet blant
annet til FAFO-rapport 2012:38 Lovlig med forbehold, av Silje Sønsterudbråten,
som viser at rundt 40 pst. legger fram dokumentasjon på identitet
ett år etter vedtak.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til sine merknader under punkt 6.2.
18. Om
retur av barn mv. (UNHCR).
UNHCR uttrykker generell støtte til norske myndigheters
politikk overfor asylsøkende barn og til innholdet i stortingsmeldinga.
UNHCR ønsker å bidra faglig til den eksterne vurderingen av beslutninger
i saker som omhandler barn, ber om overvåking av situasjonen for
returnerte, en vurdering av alternativer til retur for barn som
ikke har behov for beskyttelse og en grundigere vurdering av barnets
menneskerettigheter ved retur, også i situasjoner der man lykkes
i å oppspore omsorgspersoner i opprinnelseslandet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til internasjonal rett, der ansvaret for vern av egne borgere etter
retur fra mottakerland ligger hos myndighetene i opprinnelseslandet.
Norske myndigheter har derfor ingen mulighet til å overvåke situasjonen
for returnerte. Flertallet viser til at slike mekanismer
eventuelt bare kan etableres i regi av internasjonale humanitære
organisasjoner som opererer i de aktuelle landene.
19. Konkretisering
av hva det innebærer å kartlegge barns situasjon i mottak jevnlig.
Vektlegge de helsemessige konsekvensene (Barneombudet).
20. Rett til barnehage
og videregående skole, uavhengig av oppholdsstatus (Barneombudet, PRESS).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at slike spørsmål (pkt. 19 og 20) vil bli drøftet i oppfølgingen
av Berge-utvalget (NOU 2011:10 I velferdsstatens venterom. Mottakstilbudet
for asylsøkere).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til meldinga, der rask retur framheves som ett av de viktigste tiltakene
for å forebygge at flere barn kommer i en situasjon der de har vært
lenge i Norge uten oppholdstillatelse. Flertallet understreker
at styrking av barnefaglig kompetanse også skal gjelde Politiets
utlendingsenhet. Flertallet viser også til forslaget
fra regjeringen om å innføre en saksbehandlingsgaranti på 15 måneder
i UNE, slik det i dag er for UDI, i saker der søkerne samarbeider
om å få sin sak opplyst.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til regjeringserklæringen, der det framgår at det er ønskelig
– men i inneværende stortingsperiode neppe mulig – å overføre ansvaret
for enslige mindreårige asylsøkere 15–18 år til barnevernet, på
grunn av kapasitetsproblemer. Flertallet mener at
det i en slik situasjon er rett å prioritere de yngste barna først,
men viser til den styrkingen som har vært av barnevernet i de siste års
statsbudsjetter, og understreker at barnevernet må overta ansvaret
for 15–18-åringene så snart det er faglig forsvarlig.