Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at departementet i hovedsak går inn for å videreføre reglene om SIs adgang til å tvangsfullbyrde krav. Departementet foreslo at SI skal få myndighet til å fullbyrde tvangsdekningen i enkle pengekrav. Flere høringsinstanser har pekt på at det vil svekke skyldnerens rettssikkerhet dersom SI gis myndighet til å realisere utleggspantet som den har stiftet, og at øvrige særnamsmyndigheter ikke kan gjennomføre slik tvangsfullbyrding. Departementet peker på at oversendelse av kravet til alminnelige namsmyndigheter framstår som unødvendig tids- og ressurskrevende.

Flertallet viser til at SI får ikke mulighet til å kreve dekning i skyldneres bankinnskudd i større omfang enn i dag. Dekningslovens bestemmelser om beslagsfrihet setter grenser for hvilke formuesgoder det kan tas utleggspant i, og prioritetsrekkefølgen mellom kreditorer vil bero på når SI etablerte panterett i kravet. Flertallet er enig i at forslaget begrenses til tilfeller hvor det er SI selv som har tatt utlegg for kravet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Venstre viser til sine merknader i avsnitt 2.2 og 3.2 og går imot regjeringens forslag til egen lov for SI. Disse medlemmer har merket seg at flere høringsinstanser er sterkt kritiske til forslaget og som ønsker å oppheve reglene som gir SI særnamsmyndighet. Disse medlemmer viser til at dette både gjelder kommersielle, sågar som offentlige høringsinstanser. Norske Inkassobyråers Forening Foreningen uttaler:

«Særnamsmannsordningen, slik den er bygget opp innenfor statlig og kommunal innfordringsvirksomhet, har et inkvisitorisk preg og er i utgangspunktet et gufs fra fortiden. Norge er, så vidt vites, det eneste landet i Skandinavia hvor særnamsfunksjonen for offentlige krav opprettholdes.»

Oslo namsfogdkontor uttaler:

«I motsetning til særnamsmannen har den alminnelige namsmann ingen økonomiske interesser i saken. Det gir tiltro og respekt. Det er særlig viktig at namsmannen har realisasjonssakene når det er flere kreditorer/panthavere/rettigheter i det samme formuesgodet. Om flere organer behandler realisasjon av det samme formuesgode, oppstår det rot og forviklinger. Å overlate generaloppgjør til en kreditorrepresentant er særlig betenkelig.»

Disse medlemmer merker seg at Finansdepartementet heller ikke kunne svare på om en slik ordning var å finne i andre land, jf. svar på spørsmål 2 til finanskomiteen/Fremskrittspartiets fraksjon.

Disse medlemmer viser til at særnamsordningen har uheldige sider fordi særnamsmannen ofte ikke tar hensyn til eksisterende krav mot debitor. Disse medlemmer har følgelig fått tilbakemelding om at skyldner har mottatt lønnsslipp med negativt beløp. Disse medlemmer viser i denne anledning til svar på spørsmål 15 og 16 fra finanskomiteen/Fremskrittspartiets fraksjon der Finansdepartementet opplyser at det er opprettet en utleggsdatabase (UB) hos SI hvor opplysninger om utleggstrekk skal registreres elektronisk og videreformidles til Løsøreregisteret. Departementet opplyser at prosjektet med utvikling av utleggsdatabasen nærmer seg ferdigstillelse. At departementet uttaler at alle namsmyndigheter har plikt til å påse at skyldner har tilstrekkelige midler til livsopphold ved beslutning om utleggstrekk, finner disse medlemmer ikke helt betryggende. Debitor stiller i disse tilfellene svakt i forhold til en mektig statlig kreditor.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til sine generelle merknader og forslag i avsnitt 2.2.