Nærings- og handelsdepartementet legger med dette
frem forslag til lov om det frie varebytte i EØS (EØS-vareloven).
Loven gjennomfører europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr.
764/2008 om framgangsmåter for anvendelsen av visse nasjonale tekniske
regler på varer som er lovlig markedsført i en annen EØS-stat, og
europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 765/2008 om fastsettelse
av krav til akkreditering og markedstilsyn for markedsføring av
varer.
Forordning (EF) nr. 764/2008 gjelder for varer som
ikke er omfattet av harmonisert EØS-regelverk. For slike varer gjelder
prinsippet om gjensidig godkjenning. Prinsippet er utviklet i EU-domstolens
rettspraksis og innebærer at en EØS-stat i utgangspunktet ikke kan
forby salg av en vare som omsettes lovlig i en annen EØS-stat. Forordning
(EF) nr. 764/2008 fastsetter framgangsmåter myndighetene må følge
når de treffer eller har til hensikt å treffe et vedtak som helt eller
delvis forbyr en vare som lovlig omsettes i en annen EØS-stat. Videre
skal EØS-statene opprette et varekontaktpunkt hvor næringsdrivende skal
kunne få informasjon om hvilke nasjonale tekniske regler som gjelder
for en konkret varetype. Forordning (EF) nr. 765/2008 gjelder i hovedsak
det harmoniserte vareområdet, hvor det er felles EØS-krav til varer.
Forordningen gir regler om akkreditering, markedstilsyn, kontroll av
varer fra tredjeland og CE-merking.
I proposisjonens kapittel 2 til 7 redegjøres
det for bakgrunnen for regelverket, gjeldende rett og prosessen
med regelverket i EU og Norge.
I kapittel 8 og 9 redegjøres det for innholdet
i forordning (EF) nr. 764/2008 og 765/2008, og forholdet til norsk
rett.
I kapittel 10 drøftes økonomiske og administrative
konsekvenser.
Proposisjonens kapittel 11 inneholder lovforslag og
kommentarer til hver enkelt bestemmelse.
EU vedtok den 9. juli 2008 nytt regelverk for handel
med varer (varepakken).
Gjennom varepakken skal tilliten til varer som omsettes
i det indre marked styrkes. Dette skal skje gjennom bedre og felles
regelverk, lik håndheving, klarere prosedyrer og administrativt
samarbeid mellom EØS-statene. Fritt varebytte er en viktig drivkraft
for økt konkurranseevne og økonomisk vekst i EØS. Norge har en åpen økonomi,
og det er viktig for norsk næringsliv å unngå unødvendige kostnader
ved å måtte tilpasse varer som lovlig omsettes i Norge til andre EØS-staters
nasjonale bestemmelser. Det nye regelverket vil bidra til å effektivisere
samhandelen med våre viktigste handelspartnere i EU.
EØS-avtalen artikkel 8 og 11–13 og prinsippet om
gjensidig godkjenning gjelder for det frie varebytte i EØS. Undersøkelser
Europakommisjonen har utført har vist at nasjonale myndigheter ikke
alltid håndhever prinsippet om gjensidig godkjenning av varer korrekt.
I tillegg hersker det usikkerhet med hensyn til prinsippets rekkevidde,
bevisbyrden, samt hvilke varekategorier prinsippet kommer til anvendelse
på. Kommunikasjonen mellom ansvarlige myndigheter i de ulike EØS-statene
har dessuten vært mangelfull. Det har vist seg at risikoen for at
en vare nektes adgang til markedet i bestemmelsesstaten medfører
at næringsdrivende velger å tilpasse sine varer nasjonale krav,
selv om prinsippet om gjensidig godkjenning gir dem rett til å omsette
varen i andre EØS-stater uten tilpasninger.
Forordning (EF) nr. 764/2008 gjelder for varer som
reguleres av prinsippet om gjensidig godkjenning. Formålet med forordningen
er å motvirke at nasjonale tekniske regler skaper ulovlige hindringer
for det frie varebytte i EØS. Den gir regler og framgangsmåter som
myndighetene må følge når de treffer eller har til hensikt å treffe et
vedtak som helt eller delvis forbyr en vare som lovlig omsettes
i en annen EØS-stat. Det skal videre etableres varekontaktpunkter
i hver EØS-stat.
Noen varer er harmonisert. Dette innebærer at det
er fastsatt felles tekniske EØS-krav som varen må følge dersom den
skal være lovlig. Harmoniserte varer er ofte CE-merket. Europakommisjonen
har ansett harmonisering av krav for visse varekategorier som en
vellykket metode for å eliminere ikke-tollmessige handelshindringer.
Harmonisering av lovkrav har spilt en viktig rolle i realiseringen
av det indre marked for varer. En meddelelse fra Europakommisjonen
til Rådet av 7. mai 2003, basert på en gjennomgang av systemet for
harmonisering av lovkrav, inneholder en oversikt over områder hvor
det anses å være rom for forbedring og anbefaler en rekke konkrete
tiltak. I resolusjon av 10. november 2003 bekreftet Rådet nødvendigheten
av å utvide anvendelsen av prinsippene for harmonisering til nye
områder, samtidig som det erkjente behovet for en klarere ramme
for samsvarsvurdering, akkreditering og markedstilsyn.
Forordning (EF) nr. 765/2008 gir regler om akkreditering,
markedstilsyn, kontroll av varer fra tredjeland og CE-merking. Felles
regler for akkreditering skal bidra til økt tillit til akkrediterte samsvarsvurderingsorganers
kompetanse, og dermed økt tillit til attester og testrapporter de
utsteder. Forordningen fastsetter minimumskrav til EØS-statenes
organisering av det nasjonale arbeidet med markedstilsyn. Det skal
etableres egnede ordninger for kommunikasjon og samordning mellom
markedstilsynsmyndighetene. EØS-statene skal utarbeide nasjonale markedstilsynsprogrammer.
Rådsforordning (EØF) nr. 339/93, som regulerer tollmyndighetenes
kontroll av tredjelandsvarer som passerer grensen inn i det indre
marked, erstattes av bestemmelser i forordning (EF) nr. 765/2008. Tollmyndighetene
gis hjemmel til å destruere farlige varer. Videre gis det generelle
regler om CE-merking av varer.
Nærings- og handelsdepartementet har fulgt utviklingen
av regelverket i Europakommisjonens rådgivende gruppe for varer
og handelsforenkling, Senior Officials’ Group on Standardisation
and Conformity Assessment Policy (SOGS). Utkast til regelverk har
vært diskutert i SOGS, og arbeidsdokumenter har vært sendt på nasjonal
høring og diskutert i flere runder i nasjonal referansegruppe for
handelsforenkling, hvor både myndigheter og næringsliv er representert.
Det er gitt EFTA-innspill til de viktigste dokumentene i prosessen.
Europakommisjonens endelige forslag ble sendt på
høring i Norge i mars 2007. Tilbakemeldingene var i all hovedsak
positive. Felles EFTA-kommentar ble sendt Rådet og Europaparlamentet
i juli 2007. Europaparlamentets komité for indre marked og forbrukerbeskyttelse
(IMCO) stemte over rundt 500 endringsforslag i november 2007. Forhandlinger
ble deretter gjennomført i trepartsmøter mellom Europakommisjonen,
Rådet og Europaparlamentet. Europaparlamentet vedtok regelverket
i plenum 21. februar 2008. Rådet vedtok regelverket den 23. juni
2008.
Det ble tidlig i prosessen klart at regelverket berører
fagområder underlagt flere departementer. Nærings- og handelsdepartementet
tok i 2007 initiativ til opprettelse av en interdepartemental arbeidsgruppe
hvor alle berørte departementer fikk anledning til å delta. Arbeidsgruppen
har vurdert regelverkets innhold og gjennomføringen av det i norsk
rett. De ulike departementene har også innhentet synspunkter fra
sine underliggende etater i forbindelse med dette arbeidet.
Nærings- og handelsdepartementet sendte saken på
høring 8. februar 2010. Frist for å komme med innspill ble satt
til 10. mai 2010. Innspillene var gjennomgående positive til regelverket
og kommentarene stort sett av teknisk og administrativ art. Departementet
gjør nærmere rede for høringsinstansenes syn i de alminnelige merknadene
i proposisjonens kapittel 8 og 9.
Forordning (EF) nr. 764/2008 og 765/2008 ble publisert
i Den europeiske unions tidende 13. august 2008, og trådte i kraft
20 dager etter publisering. Virkedato for regelverket i forordning
(EF) nr. 764/2008 var satt til 13. mai 2009. Virkedato for forordning
(EF) nr. 765/2008 ble i artikkel 44 satt til 1. januar 2010. Forordningenes
bestemmelser ble direkte gjeldende i EUs medlemsstater fra disse
datoene.
For at regelverket skal bli gjeldende i Norge,
må forordningene tas inn i EØS-avtalen og gjennomføres i norsk rett
på vanlig måte. Regelverket legger plikter på ulike subjekter, som produsenter,
importører, statlige tilsynsorganer og myndigheter. Gjennomføringen
må derfor skje i lovs form for ikke å stride mot legalitetsprinsippet.
Etter å ha vurdert ulike eksisterende lover
på EØS-området, har departementet kommet til at det ikke finnes
en lov der varepakkens regelverk passer inn. Departementet er derfor
av den oppfatning at det er mest hensiktsmessig å lage en ny lov
for varepakkens to forordninger.
Departementet har sett hen til Justisdepartementets
innspill i høringsrunden om at det bør vurderes grundigere om forordningene
kunne vært gjennomført som én lov, da de ikke ser behov for to separate
smålover. Europakommisjonens motivasjon for å fremme varepakken
var et ønske om å styrke kjennskapen til og kunnskapen om reglene
blant myndigheter, næringsdrivende og forbrukere. Å samle de to
forordningene i en felles lov vil etter departementets vurdering
ikke stride mot Europakommisjonens motivasjon og vil kunne gjøre
det enklere for brukerne å finne frem til regelverket. Det legges
derfor frem forslag til én lov som gjennomfører begge forordningene
i norsk rett ved inkorporasjon. Forordningene inkorporeres etter
henvisningsmetoden, som innebærer at det vedtas en lovbestemmelse
som fastsetter at forordningen skal være en del av norsk rett.
EØS-avtalen del II gir bestemmelser om det frie varebytte.
Fritt varebytte innebærer at det ikke skal være unødige restriksjoner
på utvekslingen av varer mellom EØS-statene.
For å bedre kunnskapen om prinsippet blant næringsdrivende
og nasjonale myndigheter, publiserte Europakommisjonen den 4. november 2003
en tolkningsmeddelelse i Den europeiske unions tidende (2003/C265/2).
Meddelelsen er i hovedsak basert på rettspraksis fra EU-domstolen
og er ment å være en praktisk veiledning. Kommisjonen har i 2010
utarbeidet en veileder for anvendelsen av bestemmelser om det frie
varebytte. Kommisjonsmeddelelsen vil være til veiledning også for
norske myndigheter.
Nasjonale myndigheter har rett til å kontrollere at
en vare produsert i en annen EØS-stat holder samme sikkerhetsnivå
som varer produsert etter nasjonale regler. Vurderingen må bygge
på saklige ikke-diskriminerende krav som er tilgjengelige på forhånd.
Europakommisjonen uttaler i sin tolkningsmeddelelse at statene ikke
kan ha en systematisk kontroll i bestemmelseslandet før en vare
bringes i omsetning. Kontrollen skal være en del av markedstilsynet
etter at varen er brakt i omsetning, med mindre vilkårene for å
etablere en tillatelsesordning er til stede.
Når den ansvarlige myndighet har undersøkt den aktuelle
varen, skal resultatene av undersøkelsen snarest mulig meddeles
den næringsdrivende. Der vurderingen er negativ og myndighetene krever
at den nasjonale regelen følges, vil det i prinsippet være en handelshindring
etter EØS-avtalen artikkel 11. Det vil da være opp til bestemmelseslandets
myndigheter å begrunne restriksjonen i tvingende allmenne hensyn.
Restriksjonen må videre være nødvendig og proporsjonal.
Den næringsdrivende skal ha adgang til å benytte
nasjonale rettsmidler. Det skal være adgang til å forfølge myndighetenes
vedtak for nasjonale domstoler eller klageinstanser.
EØS-høringsloven gjennomfører europaparlaments-
og rådsdirektiv 98/34/EF om en informasjonsprosedyre for standarder
og tekniske regler i norsk rett. Formålet med direktiv 98/34/EF
er å motvirke at handelshindringer oppstår gjennom nye nasjonale
regler om tekniske krav til varer. Ved å pålegge EØS-statene å sende
utkast til lov eller forskrift på høring til samtlige andre EØS-stater
og Sveits, gis statene anledning til å påpeke det dersom foreslåtte
tekniske regler kan ha slike virkninger.
Ulike varegrupper har ulike egenskaper. For
å sikre at det frie varebytte fungerer for alle varegrupper er det
på en rekke områder vedtatt rettsakter som harmoniserer regler med
tekniske krav, spesifikasjoner, kontrolltiltak og samsvarsvurdering.
Reguleringen har i økende grad gått over til
den såkalte nye metode for harmonisering av varekrav. Ny metode
innebærer at vesentlige krav som berører helse-, miljø- og/eller
sikkerhetsaspekter ved en vare nedfelles i rettsakter. De tekniske
kravene spesifiseres i standarder, såkalte harmoniserte standarder.
De er utarbeidet av europeiske standardiseringsorganisasjoner på oppdrag
fra EU og EFTA. Det er som hovedregel ikke obligatorisk å følge
en standard.
Den enkelte rettsakt utarbeidet i henhold til
ny metode spesifiserer hvordan produsenten skal dokumentere at varen
samsvarer med regelverket. For noen varegrupper er det tilstrekkelig med
en intern kontroll av varens samsvar med kravene i harmonisert EØS-regelverk.
For andre varegrupper stilles det krav om at en uavhengig tredjepart
foretar denne vurderingen. Samsvarsvurderingen utføres da av et
teknisk kontrollorgan. Myndighetene i hver EØS-stat har ansvar for
å utpeke tekniske kontrollorganer, og skal påse at utpekte organer
har tilstrekkelig kompetanse til å utføre samsvarsvurderinger for
de vareområder de utpekes for. Informasjon om utpekte tekniske kontrollorganer
blir registrert i Europakommisjonens database på internett, NANDO.
I Norge reguleres utpeking av og virksomheten til
tekniske kontrollorganer av lov om tekniske kontrollorganer. Departementet
har ikke mottatt tilbakemeldinger som tilsier at bestemmelsene i varepakken
nødvendiggjør endringer i lov om tekniske kontrollorganer. Retningslinjer
og standard vedtaksbrev er oppdatert.
Over 20 ulike varekategorier er regulert av
rettsakter basert på ny metode. Disse rettsaktene er tatt inn i
EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett. De fleste ny metode rettsakter
inneholder bestemmelser om CE-merking.
Ifølge artikkel 1 nr. 1 er forordningens formål
å styrke det indre marked ved å bedre det frie varebytte. Forordningen
gir regler og framgangsmåter som nasjonale myndigheter må følge
når de treffer, eller har til hensikt å treffe, et vedtak som helt
eller delvis forbyr en vare som lovlig omsettes i en annen EØS-stat.
Bevisbyrden ligger hos myndighetene. Forbud eller restriksjoner
må begrunnes skriftlig på grunnlag av tekniske eller vitenskapelige
hensyn.
Artikkel 2 gir regler om forordningens virkeområde.
Ifølge artikkel 2 nr. 1 gjelder forordningen vedtak truffet av offentlig
myndighet som direkte eller indirekte forbyr at en vare bringes
i omsetning, krever at en vare trekkes fra markedet, eller endres
eller testes før den kan settes eller får bli på markedet. Det fremgår
at også landbruks- og fiskeprodukter er å anse som en «vare».
Departementet viser til at det vanligvis ikke
vil være nødvendig med en tilpasningstekst hver gang en rettsakt
har et saklig virkeområde som er videre enn EØS-avtalens virkeområde.
I og med at EØS-avtalen avgrenser mot landbruks- og fiskeprodukter,
vil dette i seg selv normalt være tilstrekkelig. Imidlertid er landbruks-
og fiskeprodukter spesielt nevnt i forordningens virkeområdebestemmelse.
Når det i tillegg er snakk om en ordlyd som vil bli gjeldende som norsk
lov, har departementet i dette tilfellet sett behov for en tilpasningstekst
til forordningen. Det er dermed ført inn en siste setning i artikkel 2
nr. 1 som sier at forordningen for EØS- og EFTA-statenes vedkommende
kun skal gjelde for varer som er omfattet av EØS-avtalens artikkel
8 nr. 3.
Avgjørelsene som er omfattet av forordningen
er å anse som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Vedtak som blir
underlagt det nye regelverket er således allerede regulert av forvaltningslovens regler
om enkeltvedtak. Dersom det er motstrid mellom regelverkene vil
reglene i forordning (EF) nr. 764/2008 gå foran forvaltningslovens regler
etter forvaltningsloven § 1 første setning.
Ifølge artikkel 4 kan ansvarlig myndighet be
den næringsdrivende om relevant informasjon om egenskapene til den
aktuelle varen og om den lovlige omsetningen av varen i andre EØS-stater.
Opplysningene det bes om må være relevante og lett tilgjengelige,
og det må tas hensyn til forholdsmessighetsprinsippet. Prinsippet
innebærer krav om forholdsmessighet mellom et tiltak som iverksettes
og det mål som skal oppnås. Formålet er å hindre at myndighetene
i praksis innfører ulovlige handelshindre ved å be om opplysninger
om varen som det er komplisert eller umulig for den næringsdrivende
å fremskaffe. Forvaltningslovens § 17 første ledd sier at «Forvaltningsorganet
skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes».
Departementet kan ikke se noen motstrid mellom bestemmelsene.
Artikkel 5 fastsetter at ansvarlige myndigheter ikke
kan avvise sertifikater og prøvingsrapporter som er utstedt av et
akkreditert samsvarsvurderingsorgan. Dette kodifiserer gjeldende
praksis innen EU- og EØS-retten. Akkreditering er et bevis på at
et samsvarsvurderingsorgan er kompetent til å utføre sine oppgaver.
Norge er tilsluttet det europeiske akkrediteringssystemet og følger
den gjeldende praksis i dag. Ifølge fortalen punkt 20 er regelen
i artikkel 5 en følge av forordning (EF) nr. 765/2008 som lovfester
et akkrediteringssystem som skal sikre et likeartet nivå på kompetansen
til akkrediterte samsvarsvurderingsorganer i EU. Departementet foreslår i
denne proposisjonen å gjennomføre reglene om akkreditering i forordning
(EF) nr. 765/2008 i norsk rett.
Framgangsmåten som skisseres i artikkel 6 nr.
1 er i overensstemmelse med prosedyren som er skissert i Europakommisjonens
tolkningsmeddelelse fra 2003 og har vært gjeldende rett på ulovfestet
grunnlag for myndighetene frem til i dag. At framgangsmåtene nå
kodifiseres, er en bedring for de næringsdrivendes rettsikkerhet.
Ifølge forordningen er det den ansvarlige myndighet
i mottakerlandet som skal sannsynliggjøre at det er nødvendig at
varen oppfyller den nasjonale regelen for å sørge for en effektiv beskyttelse
av de relevante hensyn.
Det stilles krav om at et vedtak inneholder
begrunnelse for hvorfor den ansvarlige myndighet kom til det aktuelle
resultatet. Det er et ulovfestet prinsipp i EU-retten at alle skal
ha rett til å benytte seg av rettsmidler mot nasjonale tiltak som
de mener er brudd på Traktaten eller sekundær fellesskapslovgivning.
Prinsippet medfører at partene allerede i dag har rett til å få informasjon
om begrunnelsen for vedtaket fra den ansvarlige myndighet før saken
bringes inn for domstolene. Kravet om begrunnelse samsvarer med
forvaltningslovens regler.
Artikkel 6 nr. 2 setter som vilkår at den næringsdrivende
og Europakommisjonen blir underrettet innen 20 virkedager etter
at myndighetene har truffet et vedtak. Dette blir nå lovfestet som en
maksimumsfrist som partene må handle innenfor. I norsk rett fastslår
forvaltningsloven § 11 a at et forvaltningsorgan skal forberede
og avgjøre saken uten ugrunnet opphold, og lovens § 11 b gir hjemmel
for å fastsette frister for behandling av saker om enkeltvedtak.
Når det gjelder kravet om å notifisere vedtaket til Europakommisjonen,
vil notifiseringen for EØS- og EFTA-statene skje til EFTAs overvåkingsorgan
(ESA).
Et vedtak skal etter artikkel 6 nr. 2 tredje
ledd inneholde informasjon om klageadgang etter gjeldende lovgivning
og hvilke klagefrister som gjelder, og skal kunne prøves for nasjonale
domstoler. Fortalen punkt 25, 26 og 27 viser til at den næringsdrivende
bør informeres om utenomrettslige ordninger for problemløsning,
som for eksempel SOLVIT.
Artikkel 6 nr. 4 angir rettsvirkning av brudd
på tidsfristen i nr. 2. Konsekvensen av oversittet frist er at varen
anses for å være lovlig markedsført.
Forvaltningsloven har en lex specialis-bestemmelse
i § 1 første setning, som sier at regler i andre lover som kommer
i strid med forvaltningslovens regler vil gå foran. Det medfører
at i tilfelle motstrid vil reglene i forordningen gå foran reglene
i forvaltningsloven.
Forordningens artikkel 6 nr. 1 sier at et forhåndsvarsel
må angi den tekniske regelen som et eventuelt vedtak vil bygge på.
Regelverket gjennomfører et felleseuropeisk regelverk, og det vil
i siste instans være domstolene på nasjonalt og fellesskapsnivå
som fastlegger de rettslige rammene for ordlyden i EØS-regelverket.
Ansvarlig myndighet kan i medhold av artikkel 7
nr. 1 midlertidig stanse omsetningen når en vare eller varetype
utgjør en alvorlig risiko for sikkerhet og helse.
Bestemmelsen pålegger også EØS-statene å sørge
for at en beslutning fra ansvarlig myndighet om midlertidig stans
skal kunne bringes inn for domstolene eller påklages. I Norge er
det adgang til å påklage midlertidige avgjørelser. De kan også angripes
ved midlertidig forføyning. Forordningens krav vurderes å være oppfylt
i norsk rett.
Artikkel 8 presiserer hvem som er adressat for myndighetenes
anmodning om opplysninger, skriftlig forhåndsvarsel og vedtak om
midlertidig stans av en vare.
Bestemmelsen klargjør for myndighetene hvem de
skal rette sine henvendelser til. Det finnes ikke tilsvarende EØS-regler
i dag.
EØS-statene skal etter artikkel 9 nr. 1 utpeke nasjonale
varekontaktpunkter. Fortalens punkt 28 presiserer at det er viktig
for det frie varebytte i det indre marked at nasjonale regler gjøres tilgjengelig.
Varekontaktpunktet vil være til hjelp for næringsdrivende som ønsker
å bringe en vare i omsetning i én eller flere EØS-stater. Nærings-
og handelsdepartementet har samordningsansvar for arbeidet med handelsforenkling
i det indre marked. Det legges i første rekke opp til et internettbasert
kontaktpunkt på Nærings- og handelsdepartementets hjemmesider (www.productcontactpoint.no).
Forordningen setter en frist på 15 virkedager for svar på henvendelser
etter artikkel 10 nr. 2. Fristen gjelder fra den dag varekontaktpunktet
mottar henvendelsen. I tilfeller der varekontaktpunktet må konsultere
med ansvarlige myndigheter vil disse få kortere frist til å besvare
henvendelsen. Det er foreløpig uklart hva som skjer dersom fristen overskrides,
ettersom forordningen ikke legger opp til sanksjoner.
Etter artikkel 10 nr. 4 skal ikke varekontaktpunktene
kreve gebyr for å gi opplysninger som nevnt i artikkel 10 nr. 1.
Dette er begrunnet ut fra ønsket om å legge forholdene best mulig
til rette for samhandel over grensene i det indre marked. For tilleggsinformasjon
har varekontaktpunktene adgang til å kreve gebyrer som står i forhold
til kostnadene ved slik informasjon. Departementet ser ikke at det
i den første fasen er grunn til å innføre en slik betalingsordning.
Medlemsstatene skal etter artikkel 12 nr. 1
hvert år rapportere til Europakommisjonen om anvendelsen av denne
forordningen. I tråd med topilarstrukturen i EØS-avtalen skal Norge
rapportere til EFTAs overvåkingsorgan (ESA). Europakommisjonen har
opprettet en komité under forordningen. Norge, ved Nærings- og handelsdepartementet,
har fått møterett i komiteen.
Forordningens virkeområde er definert i artikkel 1
nr. 1 til 4. Forordningen fastsetter regler for organisering og
utføring av akkreditering av samsvarsvurderingsorganer som utfører samsvarsvurderingsvirksomhet.
Forordningen gir et rammeverk for markedstilsyn som skal sikre at
varer oppfyller kravene til et høyt beskyttelsesnivå for samfunnsinteresser
som helse og sikkerhet generelt, helse og sikkerhet på arbeidsplassen,
forbrukervern og vern av miljøet og sikkerhet. Forordningen gir
også regler om kontroll av varer fra tredjeland, og fastsetter generelle
prinsipper for CE-merking.
Artikkel 2 nr. 10 definerer akkreditering som
en bekreftelse fra et nasjonalt akkrediteringsorgan på at et samsvarsvurderingsorgan
oppfyller kravene for å utføre en nærmere bestemt samsvarsvurderingsvirksomhet.
Ifølge artikkel 2 nr. 11 er et nasjonalt akkrediteringsorgan det
eneste organ i en EØS-stat som staten har gitt myndighet til å utføre
akkreditering.
Artikkel 2 nr. 17 definerer markedstilsyn som den
virksomhet som utføres, og tiltak som treffes av offentlige myndigheter,
for å sikre at varer er i samsvar med krav som er fastsatt i harmonisert EØS-regelverk.
For at det frie varebytte skal fungere etter
hensikten er det viktig at EØS-statene har tillit til og anerkjenner
hverandres systemer for prøving og kontroll. Akkreditering er, sammen
med samsvarsvurdering og markedstilsyn, del av et overordnet system
som har til formål å vurdere og sikre at gjeldende krav overholdes.
Akkreditering er en offisiell anerkjennelse av samsvarsvurderingsorganers
kompetanse.
EU har utarbeidet en overordnet ramme for akkreditering
og fastsatt prinsipper for organisering og utføring av akkreditering,
jf. punkt 10 i fortalen. Departementet legger til grunn at forordningens
bestemmelser om akkreditering skal gjelde både på det harmoniserte
og det ikke-harmoniserte området. Forordningens bestemmelser om
akkreditering vil gjelde for både obligatorisk og frivillig akkreditering.
I Norge finnes kun ett organ som utfører akkreditering
slik dette er definert i artikkel 2 nr. 10 i forordningen. Dette
organet er Norsk akkreditering. Departementet mener at det i forbindelse med
gjennomføring av forordningen i norsk rett vil være hensiktsmessig
å ta inn en bestemmelse om at Norsk akkreditering er nasjonalt akkrediteringsorgan
i Norge.
Det har vært knyttet tvil til hvorvidt Norsk
akkrediterings avgjørelser om akkreditering kan anses som utøvelse
av offentlig myndighet. En uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling datert
3. april 2009 konkluderer med at ved en gjennomføring av forordning
(EF) nr. 765/2008 i norsk rett vil Norsk akkrediterings avgjørelser om
akkreditering være å regne som enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven
§ 2 første ledd bokstav b, jf. bokstav a. Vilkåret i forordningen
artikkel 4 nr. 5 må uansett anses oppfylt som følge av at akkreditering
i Norge utføres av et forvaltningsorgan.
Forordningen vil ved gjennomføring i norsk rett begrense
hvilke nye oppgaver Norsk akkreditering kan bli pålagt i fremtiden,
og muligheten for at andre enn Norsk akkreditering har ansvar eller oppgaver
innenfor akkrediteringsområdet.
I henhold til artikkel 4 nr. 7 skal det nasjonale akkrediteringsorganet
drive virksomhet som ikke skal gi økonomisk fortjeneste. Norsk akkreditering
har ikke til formål å generere overskudd. Etaten tilbyr sine tjenester
mot gebyrer fastsatt i forskrift om gebyrer for Norsk akkrediterings
tjenester. Det foreslås at hjemmel for å kreve gebyr for Norsk akkrediterings
tjenester flyttes til lov som gjennomfører forordning (EF) nr. 765/2008
i norsk rett. Ved gjennomføring av forordning (EF) nr. 765/2008
i norsk rett gis det nasjonale akkrediteringsorganet hjemmel til
å begrense, suspendere eller trekke tilbake en akkreditering dersom
det akkrediterte samsvarsvurderingsorganet ikke lenger er kompetent
til å drive den samsvarsvurderingsvirksomheten det er akkreditert
for. Det samme gjelder dersom samsvarsvurderingsorganet i alvorlig
grad har unnlatt å oppfylle sine forpliktelser.
Norsk akkrediterings avgjørelser om akkreditering
er å regne som enkeltvedtak. Forvaltningsloven § 35 regulerer et
forvaltningsorgans adgang til å omgjøre eget vedtak uten at det
er påklaget. Det følger av forvaltningsloven § 35 femte ledd at
de begrensninger i adgangen til å omgjøre et vedtak som er forutsatt
i bestemmelsens første til tredje ledd, ikke gjelder når endringsadgangen
følger av annen lov. Ved gjennomføring av forordning (EF) nr. 765/2008 i
norsk rett vil artikkel 5 nr. 4 gjelde som norsk lov, og bestemmelsen
vil gå foran forvaltningsloven § 35 første til tredje ledd, jf.
femte ledd.
Artikkel 5 nr. 2 regulerer tilfeller hvor en
EØS-stat ikke benytter akkreditering. Staten må i slike tilfeller
gi Europakommisjonen og de andre EØS-statene tilstrekkelig dokumentasjon
for å bevise kompetansen til de samsvarsvurderingsorganer som utpekes
for gjennomføring av det aktuelle harmoniserte EØS-regelverk.
Når harmonisert EØS-regelverk legger til rette for
utpeking av samsvarsvurderingsorganer for gjennomføring av regelverket,
bør nasjonale myndigheter i EØS anse transparent akkreditering i
henhold til denne forordningen som det foretrukne middelet til å
påvise slike organers tekniske kompetanse. Dette er fordi akkreditering
sikrer den nødvendige grad av tillit til samsvarssertifikater.
Utpeking av samsvarsvurderingsorganer som skal
utføre uavhengige tredjepartsvurderinger av varers samsvar med kravene
i harmonisert EØS-regelverk, reguleres av lov om tekniske kontrollorganer
§ 2. Reglene i varepakken nødvendiggjør ikke endringer i lov om
tekniske kontrollorganer. Departementet har imidlertid foretatt
en oppdatering av foreliggende retningslinjer og standard utpekingsbrev
for å sikre samsvar med reglene i varepakken.
Utpekte tekniske kontrollorganer registreres
i Europakommisjonens database på internett, NANDO. Nærings- og handelsdepartementet har
ansvar for registrering av utpekte tekniske kontrollorganer i NANDO.
Forordningen påbyr ikke EØS-statene å benytte akkreditering ved
utpeking av tekniske kontrollorganer.
Ifølge artikkel 5 nr. 5 skal EØS-statene etablere framgangsmåter
for behandling av klager på akkrediteringsavgjørelser eller mangel
på sådanne, herunder framgangsmåter for anvendelse av rettsmidler
mot slike avgjørelser. Ifølge artikkel 9 nr. 4 skal nasjonale akkrediteringsorganer
ha nødvendige framgangsmåter for å håndtere klager mot samsvarsvurderingsorganer
som de har akkreditert.
Departementet foreslår at det vedtas en bestemmelse
om at enkeltvedtak om akkreditering kan påklages til Norsk akkrediterings
klageutvalg. Bestemmelsen innebærer at vedtak om akkreditering ikke
kan påklages til Nærings- og handelsdepartementet. Forslaget er
nærmere omtalt i merknader til lovforslagets § 3 annet ledd.
Artikkel 9 nr. 1 bestemmer at dersom et nasjonalt
akkrediteringsorgan ikke oppfyller kravene eller overholder pliktene
i forordningen, skal den berørte EØS-staten treffe eller sørge for
at det blir truffet passende tiltak.
Nærings- og handelsdepartementet vil påse at Norsk
akkreditering oppfyller kravene og overholder pliktene i forordningen,
og treffe tiltak dersom det viser seg nødvendig, jf. artikkel 9
nr. 1. Departementets etatsstyring innebærer løpende oppfølging
av Norsk akkreditering. Departementet vil kunne se hen til innspill
fra Norsk akkrediterings fagråd ved oppfølging av om vilkårene i
artikkel 8 etterleves, men mener at ansvaret for slikt tilsyn ikke
bør overføres til fagrådet.
EA er det eksisterende samarbeidsorganet for alle
akkrediteringsorganer i Europa. Artikkel 14 innebærer at EA får
en mer formalisert rolle og at organets virksomhet blir styrket.
Norsk akkreditering er allerede medlem i EA.
Artikkel 14 gir Europakommisjonen kompetanse
til å anerkjenne et europeisk akkrediteringsorgan og inngå avtale
med dette organet om hvilke oppgaver det skal utføre. Bestemmelsen vil
ikke få direkte implikasjoner i norsk rett. Den 30. juni 2010 ble
det inngått en avtale mellom Europakommisjonen og EA i henhold til
artikkel 14 nr. 2. Det er inngått en tilsvarende avtale mellom EFTA
og EA.
Artikkel 10 nr. 1 bestemmer at nasjonale akkrediteringsorganer
skal underlegge seg kollegavurdering fra organet som er anerkjent
i henhold til artikkel 14, det vil si det europeiske akkrediteringsorganet
EA. Kollegavurdering er definert som en metode for evaluering av
et nasjonalt akkrediteringsorgan utført av andre nasjonale akkrediteringsorganer
i overensstemmelse med forordningens krav, samt eventuelle ytterligere sektorvise
tekniske spesifikasjoner.
Norsk akkreditering er allerede medlem av EA og
underlegges jevnlig kollegavurderinger i dette systemet. EØS- og
EFTA-statene vil delta i samarbeid om tilsyn med reglene og overvåkning
av kollegavurderingssystemet etter artikkel 10 nr. 7.
Nasjonale akkrediteringsorganer som har gjennomgått
kollegavurdering etter artikkel 10 med positivt resultat, viser
at de oppfyller kriteriene i den relevante harmoniserte standarden.
Kravene i artikkel 8 skal da anses oppfylt. Ved gjennomføring av
forordningen i norsk rett må norske myndigheter behandle tjenester
fra andre nasjonale akkrediteringsorganer innenfor EØS på samme
måte som tjenestene fra Norsk akkreditering, såfremt disse organene
har gjennomgått kollegavurdering med positivt resultat. Som følge
av dette plikter norske myndigheter å akseptere attester fra samsvarsvurderingsorganer akkreditert
av disse organene.
Departementet foreslår at forordningen inkorporeres
i nasjonal rett ved at det vedtas en lovtekst som fastsetter at
forordningen i EØS-tilpasset form skal gjelde som norsk lov. Gjennomføring
av forordningen i norsk rett vil således innebære en lovregulering
av akkrediteringsvirksomhet som faller inn under forordningens virkeområde.
Akkrediteringsvirksomhet har ikke tidligere vært lovregulert i Norge.
I forbindelse med gjennomføring av forordningen i norsk rett vil
det være behov for å gi utfyllende bestemmelser om visse forhold
knyttet til akkrediteringsvirksomhet som ikke er omhandlet i forordningen.
Dette er nærmere omtalt i merknader til de enkelte bestemmelsene.
Myndighetenes innsats for å sikre at varer som omsettes
i det indre marked samsvarer med krav i lover og regler og ikke
setter helse, sikkerhet eller andre forhold i fare, omtales som
markedstilsyn. Forordning (EF) nr. 765/2008 definerer overordnede
regler om hvordan markedstilsyn skal organiseres nasjonalt. Bestemmelsene
om markedstilsyn finnes i kapittel III.
Artikkel 15 beskriver virkeområdet for forordningens
regler om markedstilsyn til å gjelde for varer som er omfattet av
harmonisert EØS-regelverk. Harmonisert EØS-regelverk defineres i
forordningen som alle deler av EØS-regelverket som harmoniserer
vilkårene for lovlig omsetting av varer.
Artikkel 15 nr. 2 slår fast at artikkel 16 til
26 bare kommer til anvendelse når det ikke finnes andre bestemmelser
med samme formål i harmonisert EØS-regelverk. Det fastsettes et
lex specialis-prinsipp der spesifikt EØS-regelverk går foran mer
generelt EØS-regelverk.
Artikkel 15 nr. 4 definerer hva som er å anse
som en vare i forordningens artikkel 16 til 26. Med «vare» menes
stoff, en stoffblanding eller en vare framstilt i en produksjonsprosess.
Unntatt er næringsmidler, fôrvarer, levende planter og dyr, produkter
som skriver seg fra mennesker og produkter av planter og dyr knyttet
direkte til deres framtidige reproduksjon.
Ifølge fortalen punkt 5 er formålet med forordningen
å supplere og styrke eksisterende bestemmelser. Etter departementets
vurdering vil ikke regelen komme i konflikt med norsk rettsanvendelse
slik den er i dag.
«Mer spesifikke tiltak» iverksatt i medhold
av direktiv 2001/95/EF (produktsikkerhetsdirektivet) skal etter
artikkel 15 nr. 3 gå foran reglene i denne forordningen. Europakommisjonen
har ved implementeringen av forordningen i EU skrevet en veiledning
om hva som omfattes av ordlyden «mer spesifikke tiltak». Produktsikkerhetsdirektivet
er gjennomført i norsk rett ved lov 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll
med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven). Det har
i høringen ikke kommet høringsinnspill om at regelverket i forordningen
vil kunne medføre motstrid med regler i den norske produktkontrolloven.
Artikkel 16 nr. 1 sier at EØS-statene er ansvarlig for
å organisere og utføre markedstilsyn i samsvar med reglene i dette
kapittel. Det finnes per i dag ingen overordnet bestemmelse i EØS-regelverket
som pålegger statene å føre tilsyn med sitt nasjonale marked. I
dag har tilsynsmyndighetene i hovedsak sitt ansvar nedfelt i de
enkelte varerettsaktene. Det er imidlertid i praksis klart at tilsyn
med varer er en offentlig oppgave som staten er ansvarlig for å
organisere og utføre.
Artikkel 17 nr. 1 pålegger EØS-statene å informere
Europakommisjonen om hvilke myndigheter som har kompetanse til å
utøve markedstilsyn samt deres kompetanseområder. Nærings- og handelsdepartementet
har utarbeidet en oversikt over markedstilsynsmyndighetene i Norge.
For Norges vedkommende skal innrapporteringen skje til EFTAs overvåkingsorgan.
Det er også et krav om at EØS-statene skal gjøre kjent
for allmennheten hvem som er nasjonale markedstilsynsmyndigheter,
deres ansvarsområder og hvordan de kan kontaktes. I høringen foreslo
departementet å opprette en samlet informasjonsside, www.markedstilsyn.no,
på Nærings- og handelsdepartementets hjemmesider. Ingen høringsinstanser
har hatt innsigelser til forslaget. Internettsiden vil bli etablert
på Nærings- og handelsdepartementets hjemmesider.
Artikkel 18 gir minimumskrav for organisering av
det nasjonale markedstilsyn som EØS-statene plikter å overholde.
Artikkelens nr. 1 om koordinering og nr. 5 om nasjonale markedstilsynsprogram
omtales separat i proposisjonen.
Artikkel 18 nr. 2 krever at EØS-statene har
framgangsmåter for å følge opp klager. I Norge finnes regler om
klager i forvaltningsloven. Når det gjelder forordningens krav om
at EØS-statene skal ha framgangsmåter for overvåking av ulykker
og helseskader, ble det i den allmenne høringen lagt til grunn at
enkelte tilsynsmyndigheter har sine egne systemer og metoder for
å skaffe informasjon om ulykker og helseskade som følger av varer.
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap oppgir i sin høringsuttalelse
at de har enkelte systemer som gjør det mulig å fange opp ulykker
og hendelser med varer, men at de vurderer systemene som utilstrekkelige.
Oppfølgningen av forordningen på dette punktet vil etter direktoratets
vurdering kreve økonomiske og personellmessige ressurser.
Artikkel 18 nr. 3 gir EØS-statene ansvar for
at markedstilsynsmyndighetene har de budsjettrammer og antall ansatte
som er nødvendig for å utføre sine tilsynsaktiviteter på en tilfredsstillende
måte. Lovfestingen av denne plikten er ny. Spørsmålet om hva som
er et tilstrekkelig nivå på tilsynsaktiviteten vil kunne drøftes
fortløpende i den interdepartementale koordineringsgruppen som er
nærmere omtalt i punkt 9.3.5.4 i proposisjonen. EFTAs overvåkingsorgan
(ESA) vil i siste instans overvåke at tilsynet i Norge ligger på
et tilstrekkelig nivå og innenfor rammene av forordningens ordlyd.
Proporsjonalitetsprinsippet innebærer at det
skal være proporsjonalitet mellom det mål som ønskes oppnådd og
de midler som tas i bruk. Ulovfestede forvaltningsprinsipper som
har blitt utviklet av EU-domstolen, er å anse som en del av EØS-retten.
Proporsjonalitetsprinsippet gjelder derfor for norske myndigheter
når disse forvalter EØS-reglene overfor private rettssubjekter.
EØS-statene plikter etter artikkel 18 nr. 1
å etablere ordninger for kommunikasjon og koordinering mellom sine
respektive markedstilsynsmyndigheter. I Norge eksisterer det per
i dag ingen overordnet koordinering av markedstilsynsmyndighetene.
For å oppfylle forordningens minimumskrav må det derfor etableres
nye strukturer for samarbeid på nasjonalt nivå.
Departementet foreslo i høringen at det etableres en
interdepartemental koordineringsgruppe som ivaretar de oppgavene
som gis i forordningen. Motivet for å foreslå en slik løsning er
å unngå å endre på dagens ansvarsforhold og samtidig oppnå effektiv
koordinering og informasjonsutveksling. Modellen som ble foreslått
i høringen, har i hovedsak blitt støttet av samtlige høringsinstanser.
Nærings- og handelsdepartementet legger opp til at modellen for
koordinering innføres og tar på seg ansvaret med å koordinere dette
arbeidet i en første periode.
Det følger av artikkel 18 nr. 5 at medlemslandene
skal etablere og gjennomføre nasjonale markedstilsynsprogram som
skal oppdateres jevnlig. Etter ordlyden er det i utgangspunktet opp
til EØS-statene å bestemme hva et slikt tilsynsprogram skal inneholde.
I høringsnotatet ba departementet om høringsinstansenes tilbakemelding
på spørsmålet om horisontalt eller sektorielt markedstilsynsprogram,
eller om man burde ha en kombinasjon av begge. De fleste høringsinstansene
har vært positive til en kombinasjonsløsning. Departementet vil
derfor arbeide videre etter disse linjene i den praktiske gjennomføringen
av regelverket.
Etter forordningens artikkel 19 nr. 1 plikter markedstilsynsmyndighetene
å utføre egnede kontroller av varers egenskaper i et passende omfang
og på et tilstrekkelig nivå. Kontrollene skal skje ved dokumentkontroll,
og der det er hensiktsmessig ved fysisk testing og laboratorieundersøkelser
av stikkprøver.
Bestemmelser i dagens sektorregelverk vil på
de ulike vareområdene helt eller delvis dekke kravene som stilles
i artikkel 19. Det nye er å samle kravene i en generell bestemmelse.
Etter innspill fra departementene som deltok
i diskusjonen i den interdepartementale arbeidsgruppen for varepakken
har departementet i sitt arbeid med forordningen lagt til grunn
at organiseringen av markedstilsyn i Norge er tilfredsstillende.
Når det gjelder forventninger fra Justisdepartementet, Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap og Direktoratet for byggkvalitet
om at forordningen vil kreve en styrking og intensivering av tilsynet,
kan ikke departementet se at denne forventningen bygger direkte
på forordningen. Det må imidlertid tas høyde for at det kan skje
en utvikling og at man under gjennomføringen av det nye regelverket kan
se behov for styrking av tilsynet på enkelte områder. Departementet
er enig i høringsinstansenes innspill om at man må følge med på
de andre EØS-statenes tilsyn og søke å ligge på et tilsvarende nivå
som disse. Dette vil motvirke at Norge fremstår som attraktivt for
useriøse aktører på grunn av manglende tilsyn og kontroll.
Artikkel 20 nr. 1 lovfester at EØS-statene er
ansvarlige for at farlige varer ikke kommer på markedet, eller fjernes
dersom de allerede er plassert på markedet. For forbrukervarer har staten
allerede et slikt ansvar etter produktsikkerhetsdirektivet. For
andre varer finnes det ikke et slikt generelt EØS-regelverk, og
ansvaret fremgår som oftest av sektordirektivene. Etter ønske fra
medlemsstatene har Europakommisjonen igangsatt arbeid med å lage
klare retningslinjer for hvordan risikovurderingen skal utføres.
Det synes å være enighet om at det mest hensiktsmessige, hvis det
lar seg gjøre, er å utvikle en generell felles metodikk for risikovurdering
av varer.
Ifølge artikkel 21 nr. 1 skal EØS-statene sikre
at ethvert tiltak truffet i medhold av harmonisert EØS-regelverk
er forholdsmessig og inneholder en nøyaktig redegjørelse for grunnlaget
det er truffet på.
Nærings- og handelsdepartementet anser kravene
i artikkel 21 nr. 1 å korrespondere med de krav som allerede gjelder
i norsk rett. Tiltak som er angitt i artikkel 21 nr. 1, vil være
å regne som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. En avgjørelse
om å forby eller begrense en vare og å trekke tilbake eller tilbakekalle
en vare, vil være offentlig myndighetsutøvelse og være bestemmende
for rettighetene og pliktene til den næringsdrivende som avgjørelsen
er rettet mot. Dette korresponderer med forvaltningsloven § 2 første
ledd bokstav a og b. Norske markedstilsynsmyndigheter plikter å
følge forvaltningslovens saksbehandlingsregler når de treffer vedtak som
angitt i forordningen artikkel 21 nr. 1.
Det følger av artikkel 21 nr. 1 at tiltakene
skal være forholdsmessige. Proporsjonalitetsprinsippet gjelder allerede
i dag for nasjonale myndigheter når de forvalter EØS-regelverk overfor private
rettssubjekter. Enkeltvedtak skal, etter forvaltningsloven § 24
første ledd, grunngis. Kravet i artikkel 21 nr. 2 om omgående å
underrette den relevante næringsdrivende om tiltak og informere
om klageadgang, er på linje med eksisterende krav i norsk rett.
Artikkel 21 nr. 3 pålegger myndighetene å gi
den næringsdrivende en frist på minst 10 dager til å uttale seg
om et tiltak, og er således mer spesifikk enn forvaltningslovens
regler.
Artikkel 22 nr. 1 til 3 beskriver hvordan EØS-statene
skal gå frem dersom de finner en vare med alvorlig risiko i sitt
nasjonale marked og grunnene for tiltaket gjelder ut over statens
territorium. Ved utøvelsen av markedstilsyn i det nasjonale markedet
skal nasjonale myndigheter ha sikkerheten i hele det indre marked
for øye.
Etter artikkel 22 nr. 4 skal RAPEX benyttes
til å sende meldinger om varer som medfører alvorlig risiko. RAPEX
er et informasjonssystem for farlige forbrukervarer i det indre
marked, med unntak av mat, farmasøytiske produkter og medisinsk
utstyr.
Europakommisjonen skal ifølge artikkel 23 nr.
1 etablere og drive et elektronisk system for arkivering og utveksling
av informasjon knyttet til markedstilsynsaktiviteter, programmer
og informasjon om manglende samsvar med harmonisert EØS-regelverk.
Europakommisjonen har tatt i bruk det eksisterende informasjonssystemet
ICSMS som et verktøy for å oppfylle kravene i artikkel 23. ICSMS
er eid av Europakommisjonen, som drifter og finansierer systemet.
Systemet legger til rette for en rask og effektiv deling av informasjon
mellom markedstilsynsmyndigheter. Norge deltar foreløpig ikke i
ICSMS. Kravet i artikkel 23 nr. 2 om at EØS-statene må sende de
opplysninger som ikke allerede er meldt inn i medhold av artikkel
22 til EFTAs overvåkingsorgan og/eller Europakommisjonen, er nytt.
Kravet vil kunne medføre noe merarbeid for norske tilsynsmyndighetene.
En velfungerende kontroll med varer som importeres
fra tredjeland er viktig for det indre markeds funksjon og for europeiske
bedrifters konkurranseevne. God kontroll på den ytre grense vil
også styrke borgernes tillit til det indre marked. Det er viktig
for forbrukerne at de opplever det samme sikkerhetsnivå når de kjøper en
vare i Norge, uavhengig av om varen de kjøper er produsert i Norge
eller utenfor EØS.
Artikkel 15 nr. 5 introduserer et lex specialis-prinsipp
for reglene om varer fra tredjeland. Mer spesifikke EØS-regler om
organisering av grensekontroll vil ved motstrid gå foran reglene i
denne forordning.
Forordningen gir ifølge artikkel 1 nr. 3 et
rammeverk for kontroll av varer fra tredjeland. Reglene gjelder
for både harmoniserte og ikke-harmoniserte varer.
EØS-statene har et ansvar overfor hele det europeiske
fellesskapet i å overvåke de varene som slippes inn via deres grenser.
I Norge utøves grensekontroll av tollmyndighetene. Tollmyndighetene
har lovhjemmel til å opptre som ansvarlig myndighet i henhold til
de oppgaver som pålegges dem i forordning (EF) nr. 765/2008.
Artikkel 27 nr. 1 presiserer at grensemyndighetene
skal ha nødvendige fullmakter og ressurser til å utføre de nødvendige
kontroller før varen slippes på markedet i EØS. Det er et vilkår at
tollmyndighetenes kontroll skjer i samsvar med prinsippene i artikkel
19 nr. 1. Tollmyndighetene og markedstilsynsmyndighetene plikter
å samarbeide.
Det er bl.a. viktig at markedstilsynsmyndighetene
sørger for gode risikovurderinger som tollmyndighetene kan handle
ut ifra. Det er opp til myndighetene å opprette samarbeid med tollmyndighetene
på vareområder der slikt ikke finnes, slik at forordningens bestemmelser
blir oppfylt. Norske tollmyndigheter har i dag ingen generell hjemmel
om lagring av lett bedervelige varer. Artikkel 27 nr. 4 lovfester
nå en generell plikt for tollmyndighetene.
Artikkel 29 setter krav til merking på faktura eller
andre følgedokumenter eller ved elektronisk melding når ansvarlig
myndighet kommer til at en vare ikke kan bringes i omsetning. Finansdepartementet
har oppgitt at det i praksis kun er rent unntaksvis at merking av
faktura eller andre fraktdokumenter kommer tollmyndighetene i hende
siden fortollingen skjer elektronisk i TVINN (Tollvesenets informasjonssystem
med næringslivet). Artikkel 29 nr. 4 gir myndighetene en ny hjemmel
for å destruere farlige varer. Hvem som skal dekke utgiftene til destruksjon,
fremgår ikke av forordningens ordlyd. Artikkel 29 nr. 5 om informasjonsutveksling er
en naturlig konkretisering av det samarbeidet som skal skje mellom
myndighetene. Det finnes ikke i dag egne datasystemer for informasjonsutveksling
mellom tollmyndighetene og markedstilsynsmyndighetene. Nærings-
og handelsdepartementet er av den oppfatning at ved en eventuell
motstrid mellom tollovens bestemmelse og krav om samarbeid med utenlandske
myndigheter i forordning (EF) nr. 765/2008, vil loven som gjennomfører
forordning (EF) nr. 765/2008 gå foran. Grunnlag for dette finnes
både i EØS-loven § 2 og i lex specialis-prinsippet.
Artikkel 30 i forordningen fastsetter generelle prinsipper
for CE-merking. Artikkel 2 nr. 20 definerer CE-merking som en merking
hvor produsenten erklærer at varen er i samsvar med gjeldende krav
i harmonisert EØS-regelverk. CE-merking er det synlige resultatet
av en evalueringsprosess som inkluderer samsvarsvurdering i vid
forstand. CE-merking gir informasjon om varens samsvar, og gir fri
markedsadgang i hele EØS. Det er for tiden over 20 varesektorer som
er omfattet av slikt regelverk, og påføring av CE-merking er som
hovedregel obligatorisk for disse varene. CE-merking er primært
ment å gi informasjon til myndighetene og ikke til forbrukerne.
Tilbakemeldinger som Nærings- og handelsdepartementet
har mottatt fra den interdepartementale arbeidsgruppen, viser at
det allerede foreligger rettslig grunnlag og etablerte rutiner for
å følge opp uriktig bruk av CE-merking. Departementet legger til
grunn at det er opp til den enkelte EØS-stat hvorvidt det skal innføres
strafferettslige sanksjoner for alvorlige overtredelser av bestemmelser
om CE-merking. Norsk regelverk som gjennomfører direktiver som inneholder
regler om slik merking, gir grunnlag for å reagere med sanksjoner
overfor overtredelser. Sanksjonene varierer for ulike varesektorer,
og inkluderer overtredelsesgebyr, bøter og fengsel.
Europaparlaments- og rådsbeslutning nr. 768/2008/EF
fastsetter retningslinjer for utarbeidelse av nytt eller revidert
regelverk som harmoniserer vilkårene for markedsføring av varer
i EØS, jf. artikkel 2 første ledd. Formålet med beslutningen er
å strømlinjeforme fremtidig harmonisert EØS-regelverk, slik at regelverket
blir lettere for bedrifter å forstå og forholde seg til.
Beslutningen retter seg mot EUs lovgivende organer
og skal ikke gjennomføres i norsk rett. Beslutningen er imidlertid
tatt inn i EØS-avtalen som en bindende rettsakt. Dette har sin bakgrunn i
at beslutningen må ses i sammenheng med forordning (EF) nr. 765/2008,
og at EU i sin revisjon av varedirektiver har henvist direkte til modulene
i beslutningens vedlegg II. Det vil man også kunne forvente ved
utarbeidelsen av fremtidig harmonisert EØS-regelverk.
Bestemmelsene i de to forordningene er beskrevet
i kapittel 8 og 9 i proposisjonen. Nedenfor gis derfor bare en kort
gjennomgang av de bestemmelsene i forordningene som særlig er relevante for
å vurdere de administrative og økonomiske konsekvensene. I tillegg
til innspillene i den ordinære høringsrunden har departementet også hatt
kontakt med særskilt berørte departementer for å få en ytterligere
utdyping av mulige økonomiske og administrative konsekvenser av forordningene
på kort og lengre sikt.
Forordning (EF) nr. 764/2008 gjelder for ikke-harmoniserte
varer. Den gir regler og framgangsmåter som nasjonale myndigheter
må følge når de treffer eller har til hensikt å treffe vedtak som
helt eller delvis forbyr en vare som lovlig markedsføres i en annen
EØS-stat.
Artikkel 9 i forordningen pålegger EØS-statene å
opprette nasjonale varekontaktpunkter. Varekontaktpunktet skal kunne
besvare henvendelser fra for eksempel næringsdrivende eller andre
EØS-staters myndigheter om hvilke norske regler som gjelder for
en spesifikk varekategori. Forordningen oppstiller ikke konkrete
krav med hensyn til hvem som skal ha denne oppgaven eller hvordan
varekontaktpunktet skal organiseres. Henvendelser til kontaktpunktet
skal imidlertid besvares innen 15 dager, jf. artikkel 10 nr. 2.
Etter artikkel 12 plikter EØS-statene å avgi
en årlig rapport om anvendelsen av forordningens bestemmelser. Rapporten
skal for Norges vedkommende sendes til EFTAs overvåkingsorgan. Rapporten
skal inneholde opplysninger om hvor mange forhåndsvarsler, vedtak
og unnlatte vedtak som er truffet i henhold til artikkel 6 nr. 1,
2 og 3 i forordningen. Bestemmelsen pålegger myndighetene en plikt
til å samle informasjon om sin virksomhet og å rapportere om dette.
Forordning (EF) nr. 765/2008 artikkel 3 til
14 fastsetter regler om organisering og utføring av akkrediteringsvirksomhet.
Artikkel 16 nr. 1 krever at EØS-statene skal organisere og utføre markedstilsyn
i samsvar med reglene i forordningen. Etter artikkel 18 nr. 1 skal
EØS-statene etablere egnede ordninger for kommunikasjon og koordinering
mellom sine ulike markedstilsynsmyndigheter. Artikkel 18 nr. 3 pålegger EØS-statene
å sikre at tilsynsmyndighetene har den myndighet, de ressurser og
den kunnskap som er nødvendig for at de skal kunne utføre sine oppgaver
på en tilfredsstillende måte.
Etter artikkel 22 nr. 4 skal det eksisterende
informasjonssystemet RAPEX benyttes til å sende meldinger om varer
som medfører alvorlig risiko. Systemet skal sikre hurtig utveksling
av informasjon om alle harmoniserte varer som medfører alvorlig
risiko, det vil si også for andre varer enn forbrukervarer. Europakommisjonen skal
etter artikkel 23 nr. 1 etablere og drive et generelt elektronisk
system for arkivering og utveksling av informasjon knyttet til markedstilsynsaktiviteter.
Bestemmelsene i forordning (EF) nr. 765/2008 om
kontroll av tredjelandsvarer er i utgangspunktet en videreføring
av gjeldende regelverk. Det stilles krav om samarbeid og legges
opp til at tollmyndighetene i større grad skal være en aktør i tilsynet
med varer ført inn over grensen fra tredjeland.
Forordningens artikkel 30 fastsetter generelle prinsipper
for CE-merking. Formålet med bestemmelsen er å fremme og klargjøre
betydningen av at en vare er påført slik merking, samt å sikre at
tilliten til CE-merking ikke blir svekket som følge av uriktig bruk.
Fri bevegelse av varer har vært en del av EØS-avtalen
siden den trådte i kraft. Reglene i varepakken innebærer slik sett
ikke noe prinsipielt nytt. Det er derfor ikke grunn til å tro at
varepakken vil føre til en vesentlig endring i nivået på handelen.
En viktig intensjon med reglene er at varene skal bli tryggere og
at myndighetssamarbeidet skal styrkes.
Det er departementets vurdering at gjennomføring
av forordning (EF) nr. 764/2008 i norsk rett ikke vil kreve vesentlige
omlegginger i saksbehandlingsprosedyrene for myndigheter som treffer
avgjørelser som er omfattet av forordningen. Norske myndigheter
er i dag forpliktet til å følge forvaltningslovens saksbehandlingsregler når
det treffes enkeltvedtak. Kravene som stilles i forordningen har
sterke fellestrekk med kravene som allerede følger av forvaltningsloven.
Nærings- og handelsdepartementet vil i første omgang
ivareta kravene i forordningens artikkel 9 om opprettelse av et
varekontaktpunkt. Det er opprettet et internettbasert kontaktpunkt
hvor det er mulig å finne opplysninger om nasjonale regler knyttet
til en vare. Driften av internettsiden håndteres innenfor departementets
rammer. Det legges til grunn at departementer og etater har etablerte
rutiner for besvarelse av henvendelser om regelverk de er ansvarlige
for. Opprettelsen av et varekontaktpunkt vurderes derfor ikke å ville
kreve vesentlige administrative omlegginger eller vesentlig økt
ressursbruk.
Nærings- og handelsdepartementet vil administrere
varekontaktpunktet, og det foreligger ikke planer om å innføre en
betalingsordning for brukere som ønsker tilleggsinformasjon. Departementet
viser for øvrig til at artikkel 10 nr. 4 kun setter krav til varekontaktpunktet.
Dersom Vegdirektoratet eller andre fagmyndigheter ønsker å kreve
gebyr for å gi informasjon kan dette ikke hjemles i forordning (EF)
nr. 764/2008. Det bemerkes at forvaltningsloven § 11 pålegger forvaltningsorganer
en alminnelig veiledningsplikt innenfor sitt saksområde. Ifølge
forvaltningslovforskriften § 7 kan det ikke kreves gebyr eller annet
vederlag for veiledning eller bistand som gis i medhold av forvaltningsloven
§ 11.
Den årlige rapport om anvendelsen av forordningens
bestemmelser er ny. Det må imidlertid legges til grunn at myndigheter
som treffer slike avgjørelser allerede i dag har oversikter over antall
avgjørelser som treffes, og at det vil være mulig å hente ut tall
fra eksisterende saksbehandlingssystemer uten vesentlig ressursbruk.
I Norge eksisterer allerede et nasjonalt akkrediteringsorgan,
Norsk akkreditering. Norsk akkreditering vil måtte tilpasse sin
virksomhet til kravene i forordning (EF) nr. 765/2008. Gjennomgangen
av bestemmelsene om akkreditering viser at Norsk akkreditering allerede
oppfyller vilkårene i forordningen. Regulering av akkreditering
på EU-nivå har medført økt oppmerksomhet på arbeidet med harmonisering
og videreutvikling av den europeiske akkrediteringsordningen. Det
må fortløpende vurderes om Norsk akkrediterings inntekter fra akkrediteringsvirksomheten
dekker en eventuell økning i oppdragsmengde.
Det er i dag ikke noen overordnet koordinering av
markedstilsynsmyndighetene i Norge. Departementet har foreslått
at det etableres en interdepartemental koordineringsgruppe og et underliggende
myndighetsnettverk. Departementet har valgt å foreslå en modell
som ikke vil kreve endring av de enkelte departementer eller etaters
ansvarsområder, men som på en effektiv måte koordinerer uten å endre
på ansvarsforhold. Oppgavene vil være der de er i dag. Det nye med varepakken
er at det opprettes systemer for informasjonsutveksling og samarbeid.
Den foreslåtte løsning vil kunne styrke informasjonsflyten og samarbeidet
mellom fagdepartementene og tilsynsmyndighetene på etats- og direktoratsnivå.
Den vil også sikre at departementene er bevisst sitt ansvar å organisere
og gjennomføre tilsyn i samsvar med reglene i forordningen. Koordineringsgruppen
og myndighetsnettverket vil også bidra til avklaring av prinsipielle
spørsmål, som omfanget på markedstilsyn slik Justis- og beredskapsdepartementet ønsker.
Departementet vurderer at en videreføring av
dagens modell vil være en kostnadseffektiv løsning siden ansvaret
vil ligge der det allerede er i dag. Nærings- og handelsdepartementet
vil ha ansvaret for koordineringsgruppen og vil, med innspill fra
departementene som deltar, rapportere til EFTAs overvåkingsorgan/Europakommisjonen. Det
vil medføre noe merarbeid for departementet å koordinere arbeidet,
men det er hensiktsmessig å holde oppgavene sammen med det generelle
ansvaret for det indre marked. Europakommisjonen og EFTAs overvåkingsorgan
har ikke klargjort hvilket nivå av rapportering og informasjon som
vil kreves av EØS-statene. Det er således ikke klart hvorvidt oppfølgingen
av dette vil kreve økte ressurser.
Norge er allerede tilknyttet informasjonssystemet
RAPEX. Systemet skal sikre hurtig utveksling av informasjon om alle
harmoniserte varer som medfører alvorlig risiko. Det kan forventes
en økning i antall meldinger over tid, og ressursbehovet må derfor
vurderes løpende i lys av utviklingen på dette området.
Det eksisterende informasjonssystemet ICSMS eies
av Europakommisjonen, og EØS-statene skal ikke måtte betale for
å tilknytte seg dette. Norge deltar foreløpig ikke i ICSMS. Systemet vil
kunne være arbeidsbesparende for norske myndigheter som vil bli
del av nettverkene og få tilgang til informasjonen i databasene.
Toll- og avgiftsdirektoratet har allerede i
dag det ansvar som påligger grensemyndighetene i medhold av forordning
(EØF) nr. 339/93. Bestemmelsene i forordning (EF) nr. 765/2008 er
i utgangspunktet en videreføring av gjeldende regelverk. En videreføring
av dagens kontrollnivå vil derfor ikke ha økonomiske eller administrative
konsekvenser.
Bestemmelsene knyttet til CE-merking er en videreføring
av det etablerte systemet for slik merking. Departementet har under
arbeidet med regelverket ikke mottatt innspill som tilsier at bestemmelsene
vil ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.
Samlet sett viser Nærings- og handelsdepartementet
til at det er en viss usikkerhet om det reelle ressursbehovet framover.
Departementet mener ordlyden i forordning (EF) nr. 765/2008 ikke
inneholder et direkte krav om at innsatsen i det nasjonale markedstilsynet
skal styrkes eller intensiveres. Varepakken innebærer imidlertid
at myndighetene i EØS-statene skal samarbeide i forbindelse med
tilsyn nasjonalt og mellom statene. Departementet viser til at de
aktuelle tilsynsoppgavene må ses i sammenheng med oppfølgingen av
de enkelte sektordirektiv. Tilsynsoppgavene vil være del av den
løpende driften til de ulike tilsynsmyndighetene framover. Eventuelle
økte ressurser må derfor vurderes for den enkelte virksomhet separat.
Det må kunne forventes at de nye reglene vil bidra
til en viss effektivisering av arbeidet hos de respektive tilsynsmyndighetene
pga. styrket samarbeid og nye arbeidsformer. Eventuelle endringer
i oppgavene hos ansvarlige myndigheter vil skje gradvis. Etter at
EU har vedtatt endringer i sektorspesifikt regelverk, vil det på
vanlig måte måtte tas stilling til om dette skal tas inn i EØS-avtalen.
Da vil også økonomiske og administrative konsekvenser måtte vurderes
på vanlig måte.
Samlet sett ventes ikke forordning (EF) nr.
765/2008 å medføre endringer i ressursbehovet på kort sikt som ikke
kan håndteres innenfor den ordinære aktiviteten til de enkelte myndigheter. Departementet
legger imidlertid til grunn at det enkelte ansvarlige departement
løpende vil vurdere ressursbehovet i forbindelse med den ordinære
budsjettprosessen for den enkelte tilsynsmyndighet.