Respekt for folkeretten, de universelle menneskerettighetene
og fremme av en internasjonal rettsorden der bruk av makt er regulert,
ligger til grunn for norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Norsk
støtte til FN handler om både interesser og verdier.
Norge har en fundamental interesse av en global rettsorden,
der rett går foran makt og der forhold mellom stater reguleres gjennom
forpliktende normer, konvensjoner og lover. FNs normgivende funksjon
gir FN-systemet en nøkkelrolle i å ivareta og fremme den internasjonale
rettsordenen og dermed fremme av fred og menneskerettigheter. FN
er en viktig politisk arena for Norge, og genererer og sprer kunnskap
som danner grunnlag for nasjonal og internasjonal politikk. FN er
en viktig partner i utvikling, statsbygging og global krisehåndtering
som står i en særstilling blant internasjonale organisasjoner ved
den legitimitet som følger av et nær universelt medlemskap.
Norge arbeider langsiktig i FN. Gjennom god
alliansebygging, strategisk innsats og vilje til å bidra med økonomisk
støtte har vi i stor grad lyktes i få gjennomslag for våre interesser
og prioriteringer. Dette gjelder særlig områder der vi har egne
erfaringer som er etterspurt av FN og FNs medlemsland.
FN utfordres av økt konkurranse. Nye uformelle grupper,
slik som G20, regionale organisasjoner, sivilt samfunn og private
aktører setter i stadig større grad sitt preg på den internasjonale
arenaen. Det er et økende gap mellom globale utfordringer, medlemslandenes
vilje til å søke løsninger og finansiere tiltak og institusjoner
i fellesskap, og FN-systemets kapasitet og evne til å håndtere utfordringene.
FNs agenda og rammebetingelser påvirkes av en rekke
grunnleggende utviklingstrekk, som for eksempel befolkningsvekst,
urbanisering, økende ulikhet mellom og innad i land, migrasjon, press
på finansiering som følge av finanskrisen og teknologisk utvikling
som drivkraft for endring. FNs relevans som aktør i fremtiden avhenger
i stor grad av om organisasjonen er i stand til å tilpasse seg denne
utviklingen og møte utfordringene de representerer.
Vi går mot en multipolar verden. Nye stormakter trer
frem og ønsker et internasjonalt system som reflekterer dagens realiteter,
ikke maktbalansen anno 1945. Om ikke FN blir reformert slik at den oppfattes
som mer representativ, kan nye stormakter velge å søke andre løsninger.
Mye av utfordringen knyttet til fremtidens globale orden dreier
seg om å gjøre globale institusjoner relevante for disse framvoksende
maktene. Derfor må FN identifisere sine fortrinn og finne sin rolle i
et globalt styresett. FN må bli bedre på partnerskap, ikke minst
med regionale organisasjoner og internasjonale finansinstitusjoner.
Proposisjonen er inndelt i seks hovedkapitler som
omfatter følgende områder:
Å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet
er FNs hovedoppgave. Ingen kan i dag konkurrere med FN som en global
arena for utvikling av den internasjonale rettsorden og normer for
samhandling mellom stater. Det er i norsk interesse å støtte opp
om en verden der bruk av makt er regulert. Norge er tjent med at
folkeretten respekteres av alle stater, og at det finnes møteplasser der
landene kan komme sammen for å finne felles løsninger, men også
for å håndtere uenighet.
FN har i dag en dobbel utfordring: På den ene siden
må interne maktforhold endres for å bedre reflektere dagens virkelighet.
På den andre siden må det internasjonale samfunns evne til å styre og
regulere mer sammensatte globale problemer økes. Det er ikke tvil
om at det er rom for forbedringer i måten FN drives på. Sekretariatet
og FNs fond, programmer og særorganisasjoner har utfordringer knyttet
til effektivitet, mangelfull dokumentasjon av resultater og byråkratiske administrative
system og rutiner. Medlemslandene har overordnet ansvar for hvordan
FN styres. Bare medlemslandene kan gi instruks om at oppgaver skal
nedprioriteres. Et godt bidrag til effektivisering vil være å rydde
opp i og fjerne mange av de tusenvis av oppgaver som medlemslandene
har pålagt FN.
Fremme av fred og sikkerhet er hovedmålet for FNs
virksomhet. Dagens sikkerhetsutfordringer er imidlertid langt mer
sammensatte enn da FN-pakten ble signert. FN har flere verktøy til
rådighet enn noen annen organisasjon, og dette gjør FN til den viktigste
aktøren i arbeidet for global fred og sikkerhet. De fredsbevarende
operasjonene er FNs mest sentrale virkemiddel for å bidra til internasjonal
fred og sikkerhet. Det er i Norges interesse at FN gjennomfører
slike operasjoner.
Rundt 116 000 personell tjenestegjør for øyeblikket
i 15 fredsbevarende operasjoner under FNs ledelse, med Afrika som
hovedinnsatsområde. Veksten i FNs fredsoperasjoner har ført til store
politiske og operasjonelle utfordringer, som må løses om FN skal
være relevant og effektiv på landnivå.
Hva FN får til i ulike konfliktsituasjoner avhenger
av de faste medlemmene i rådet. Rådet blir imidlertid ikke mer handlekraftig
enn dets femten medlemmer tillater. Vetomaktene bærer her et særskilt
ansvar. Reform av Sikkerhetsrådet er derfor en svært viktig sak
for mange framvoksende makter. Norge ønsker prinsipielt sett en
grunnleggende reform av Sikkerhetsrådet. Hovedformålet må være å
sikre et effektivt og legitimt sikkerhetsråd som kan møte truslene
mot internasjonal fred og sikkerhet, og som samtidig reflekterer
dagens maktfordeling og bidrar til større representativitet.
FN har en sentral normskapende rolle i det internasjonale
samfunnet. Dagens internasjonale rettsorden kan ikke tas for gitt,
og den må kontinuerlig vedlikeholdes og videreutvikles. Land som
respekterer grunnleggende menneskerettigheter bidrar til en stabil
internasjonal rettsorden. Menneskerettighetsstandarder som alle stater
forplikter seg til, er viktig for å kunne holde stater ansvarlige.
FN er den viktigste plattformen for å bevare og videreutvikle menneskerettighetene.
Prinsippet om kvinners likeverd og like rettigheter, slått fast
i FN-pakten og i Verdenserklæringen om menneskerettighetene, er
en viktig del av dette. FN har hatt en stor betydning for likestilling
og fremme av kvinners rettigheter. Skifte i maktforhold internasjonalt
kan imidlertid utfordre etablerte verdier og rettigheter. Dagens
internasjonale rettsorden kan ikke tas for gitt og den må kontinuerlig
vedlikeholdes og videreutvikles.
FNs normskapende funksjon på det globale nivået
er unik. Et regelverk utviklet gjennom FN har en global legitimitet
når det er vedtatt ved konsensus. En slik bred deltakelse skaper
sterkere eierskap til regelverket, hvilket kan lede til sterkere
gjennomføring og overholdelse av reglene som utvikles.
FNs havrettskonvensjon er et av de viktigste
internasjonale instrumenter for grunnleggende norske interesser.
Gjennom sine p.t. 162 parter har konvensjonen nærmest universell
oppslutning. Konvensjonen gir regler for all maritim aktivitet og
omtales som havenes grunnlov. Havrettskonvensjonen ble i 1995 supplert
med FN-avtalen om fiske på det åpne hav som gir regler for gjennomføring
av Havrettskonvensjonens regler for bevaring og forvaltning av vandrende
og langt migrerende fiskebestander. Norge ratifiserte begge instrumentene
i 1996.
FN og relaterte fora spiller en helt sentral
rolle for gjennomføringen av havrettsregimet. Gjennom FN-systemet
utvikles bindende regler i form av nye instrumenter og ikke-bindende
regler for eksempel i form av resolusjonsvedtak i FNs generalforsamling.
Sistnevnte er ikke folkerettslig bindende, men kan likevel få direkte
betydning for utformingen av norske nasjonale regler. Erfaringer
viser at etterlevelse av FNs resolusjoner varierer mellom ulike
regionale fiskeriorganisasjoner (RFMO-er) og det kan by på utfordringer
når praktiske tiltak skal besluttes stater imellom. Siden Havrettskonvensjonen
er avgjørende for å ivareta norske interesser vil innsats for å
bidra til gjennomføring av Havrettskonvensjonen fortsatt være en
hovedprioritet framover for Norge.
På det sosiale og økonomiske området er FN viktig
for Norge, både som politisk arena for å sette felles mål for utvikling,
og som aktør i forbindelse med utvikling og humanitære kriser. FN
er også en viktig partner i norske satsingsområder som helse, bevaring
av skog og ren energi. Videre er særorganisasjonene viktige for
norsk politikk på mange områder, med stor grad av samarbeid mellom
FN og fagdepartementene. FNs styrke er samspillet mellom FN som
arena og FN som operasjonell aktør. FN som mellomstatlig arena legger
føringer for internasjonalt samarbeid om globale utfordringer og
for hvordan FN skal oppnå resultater på landnivå.
Arbeidet for en bærekraftig utvikling – en utvikling
som integrerer de tre dimensjonene økonomi, sosial utvikling og
miljø, er en norsk prioritet i FN. Konferansen om bærekraftig utvikling
i Rio i juni 2012 bekreftet nødvendigheten av å styrke FNs arbeid
på dette området. Norge vil arbeide for konkrete og globale mål
for bærekraftig utvikling, og for et styrket institusjonelt rammeverk.
Dette kan blant annet skje ved å styrke FNs miljøprogram og sikre
at det nye Forum for bærekraftig utvikling blir slagkraftig.
Rammebetingelsene for FNs arbeid på det økonomiske
og sosiale området er i endring. En rekke land har hatt sterk økonomisk
vekst, og gått fra lavinntektsland til mellominntektsland. Det globale
sør framstår som en stadig mer differensiert gruppe med ulike behov
og prioriteringer for FN. FN som politisk arena og FNs utviklings-
og humanitære organisasjoner må derfor tilpasse seg de nye rammebetingelsene.
FN-organisasjonene er viktige for gjennomføringen
av norske utenriks- og utviklingspolitiske prioriteringer. Norske
bidrag er konsentrert om organisasjoner og tematiske satsinger som
er viktige for norske interesser og politiske prioriteringer. Regjeringen
ønsker å opprettholde norske bidrag til finansiering av FN på et
høyt nivå for å fremme FNs mandat og gjennomføringen av de oppgaver
Norge og andre land pålegger FN-systemet. Vi ser kontinuerlig på
organisasjonenes evne til å levere og vurderer norske finansielle
bidrag i lys av dette.
Regjeringen mener Norge skal bruke sin posisjon
som stor giver (Norge var samlet sett syvende største bidragsyter
til FNs utviklings- og humanitære aktiviteter) og viktig partner
for FN til å styrke organisasjonene gjennom innsats i styrende organ
til FNs fond, programmer og særorganisasjoner og i direkte dialog
med FN-systemet. Målet for norsk innsats er å bidra til at FN-organisasjonene
enkeltvis og sammen skal levere bedre.
Stortinget ber i Innst. 84 S (2010–2011) og
Innst. 104 S (2011–2012) om at regjeringen tydeliggjør norske vurderinger
av de enkelte FN-organisasjonens relevans og effektivitet, og at vurderingene
får budsjettmessige konsekvenser for Norges frivillige bidrag. Med
dette formål ønsker regjeringen å vurdere organisasjonene på følgende
kriterier:
1. Organisasjonens resultater
og evne til å dokumentere disse.
2. Relevans i forhold til norske politiske
prioriteringer.
3. Organisasjonenes systemer for planlegging, budsjettering
og resultater.
4. Organisasjonens systemer for internkontroll og
arbeid mot korrupsjon.
5. Bidrag til nasjonal kapasitets- og institusjonsutvikling
og fremme av nasjonalt eierskap.
6. Norges mulighet for påvirkning av organisasjonen
som helhet.
7. Vilje til å bidra til reform gjennom
konkrete tiltak.
Norges FN-engasjement har vært en sentral del av
norsk utenriks- og utviklingspolitikk i årtier og uavhengig av sittende
regjeringer. FN-engasjementet fremmer både våre verdier og interesser.
Norge er tjent med en verden der folkeretten respekteres av alle
stater og bruk av makt er regulert. Derfor ligger respekt for folkeretten,
de universelle menneskerettighetene og fremme av internasjonal rettsorden
til grunn for norsk utenriks- og utviklingspolitikk. FN-pakten representerer
viktige universelle verdier og den internasjonale rettsorden bidrar
til å ivareta våre sikkerhetspolitiske og økonomiske interesser.
Norge deler interessen i å bevare og videreutvikle
en internasjonal rettsorden og en FN-ledet verdensorden med mange
land. Vi vil samarbeide med likesinnede land på tvers av regionale
og politiske skillelinjer for å bevare og forsvare disse interessene.
Meldingen lister følgende fem områder Norge særlig vil fokusere
på:
1. FNs normative funksjon
og forsvar for en internasjonal rettsorden
2. FNs rolle som den organisasjonen som
kan legitimere bruk av makt
3. FNs fremme og beskyttelse av menneskerettighetene
4. FNs rolle for utvikling og globale fellesgoder
5. FNs behov for reform
Regjeringens FN-politikk er i ytterligere detalj beskrevet
i Meld. St. 33 (2011-2012) Norge og FN: Felles framtid, felles løsninger.