Jeg viser til brev fra kontroll- og konstitusjonskomiteen
datert 12. oktober 2012 med spørsmål i tilknytning til komiteens
behandling av redegjørelsene om oppfølging av 22. juli-kommisjonens
rapport. Komiteen viser i flere av sine spørsmål til rapporten fra
22. juli-kommisjonen (NOU 2012:14) og jeg legger derfor i mine svar til
grunn at denne er kjent for komiteen.
Flere av komiteens spørsmål gjelder plassering av
ansvar.
Jeg vil i denne forbindelse vise til min redegjørelse
for Stortinget 28. august 2012, hvor jeg slår fast at jeg har det
øverste ansvaret for beredskapen og for det som gikk galt og det
som gikk bra i håndteringen 22. juli. At statsministeren har det
øverste ansvaret fritar imidlertid ikke andre for deres ansvar.
Etter vår statsskikk har den enkelte statsråd det konstitusjonelle
ansvar på sitt område, innenfor de lover og bevilgninger Stortinget
har gitt. Videre har de ulike etater og virksomheter et ansvar.
Flere etater i både kommune og stat har ansvar for ulike deler av
beredskapen. Politidirektoratet har ansvar for hvordan politiet fungerer.
Helseforetakene har ansvar for den medisinske beredskapen.
Grunnleggende prinsipper i alt beredskapsarbeid som
Stortinget har gitt sin tilslutning til, er ansvarsprinsippet og
nærhetsprinsippet. Ansvarsprinsippet innebærer at den myndighet
eller etat som til daglig har ansvaret for et område også har ansvaret
for nødvendige beredskapsforberedelser og for den utøvende tjeneste
ved kriser og katastrofer. Nærhetsprinsippet innebærer at den den
som har størst nærhet til en krise er den som er best egnet til
å håndtere den.
Spørsmålene 1 – 3 omhandler ulike sider av samme
sakskompleks. Jeg anser det derfor hensiktsmessig å behandle disse
tre spørsmålene samlet.
22. juli-kommisjonen har i kapittel 18 i sin
rapport gitt en grundig redegjørelse for arbeidet med sikring av
regjeringskvartalet før 22. juli 2011. Jeg vil derfor vise til denne
når det gjelder beskrivelse av ansvarsforhold og årsakene til at arbeidet
med stenging av Grubbegata ikke var sluttført før 22. juli 2011.
Jeg vil videre vise til min omtale av sikkerhetsprosjektet i min
redegjørelse 28. august 2012 og til fornyings-, administrasjons-
og kirkeministerens svar på spørsmålene 1 - 4, herunder svar på
spørsmål om det er opplysninger rundt manglende stenging av Grubbegata
som ikke har blitt tilstrekkelig belyst i 22. juli-kommisjonens
rapport.
Jeg ble kort tid etter at jeg hadde tiltrådt
som statsminister 17. oktober 2005 informert om hovedpunktene i
sikkerhetsprosjektet. Jeg ble orientert om at Regjeringen Bondevik
II hadde gitt sin tilslutning til de faglige anbefalingene fra prosjektet,
og om at de aktuelle delene av rapportene var sendt til respektive
ansvarlige fagdepartementer for oppfølging. Dette var et omfattende
prosjekt som inneholdt en totalanalyse og plan for regjeringens
sikkerhet under ulike trusselscenarier. Jeg ble i denne forbindelse
orientert om at én av anbefalingene fra prosjektet var å stenge
Grubbegata og at ansvaret for oppfølging lå hos det daværende Arbeids-
og administrasjonsdepartementet (nå Fornyings-, administrasjons-
og kirkedepartementet). Prosjektet inneholdt også en rekke andre
tiltak og fra 2005 til 2011 ble sikkerheten i regjeringskvartalet
vesentlig oppgradert, blant annet ved ulike fysiske sperrer, skjerpet
adgangskontroll og gjennomlysningsutstyr og ved sikring av vinduer.
Dette var gjennomført og berget trolig liv.
Statsbygg fremmet september 2005 forslag til kommunal
reguleringsplan overfor Oslo kommune på vanlig måte. Sommeren 2007
ble det kjent at byrådet hadde avgitt en innstilling til bystyret
som anbefalte å forkaste Statsbygg sitt reguleringsforslag. Dette
foranlediget at det fra Statsministerens kontor på administrativt
nivå ble tatt kontakt med administrasjonen i Oslo kommune om videre
politisk prosess. Statsråd Grande Røys skrev 29. august 2007 et
notat til medlemmene av Regjeringens underutvalg, hvor hun redegjorde
for byrådets innstilling til bystyret om å forkaste forslaget til
reguleringsplan og hvor hun ba om å få orientere regjeringens underutvalg
om sikkerhetsprosjektet og spesielt om reguleringsforslaget.
Jeg fulgte umiddelbart opp henvendelsen fra Grande
Røys. Da saken ikke trengte politisk avklaring i regjeringen, så
jeg ikke behov for en egen drøftelse i regjeringens underutvalg.
Etter min vurdering handlet det om å få gjennomført en tydelig faglig
anbefaling, og jeg ba derfor daværende statssekretær Karl Eirik
Schjøtt-Pedersen om å følge opp saken ovenfor Oslo kommune. Dette
initiativet var medvirkende til at kommunen endret syn og etter
noe tid gikk inn for at gaten skulle stenges for biltrafikk. Prosessen
frem til det det forelå et reguleringsvedtak i Oslo kommune 27. februar
2008 er nærmere beskrevet i detalj på s. 435 og s. 436 i rapporten fra
22. juli-kommisjonen. Det fremgår her at igangsettelse tillatelse
fra Oslo kommune ble gitt 29. oktober 2010, Hvorfor gaten enda ikke
var stengt 22. juli 2012 har kommisjonen redegjort for på s. 437
– 438 i sin rapport. Jeg viser for øvrig også som nevnt til fornyings,
administrasjons- og kirkeministerens svar på spørsmålene 1- 4 i sitt
svar til kontroll- og konstitusjonskomiteen.
Arbeidet med stenging av Grubbegata gikk for sakte,
og jeg er enig med kommisjonen i at det ville ha gått raskere med
en statlig reguleringsplan.
De tre spørsmålene om iverksettelse av sikrings- og
beredskapstiltak, om iverksetting av planverk og rutiner og om hvor
godt rustet Norge var mot et nytt angrep 22. juli henger nært sammen. Disse
tre spørsmålene besvares derfor samlet.
22. juli-kommisjonen konkluderer med at flere sikrings-
og beredskapstiltak for å vanskeliggjøre nye angrep og redusere
skadevirkningene burde ha vært iverksatt 22. juli. Det er derfor
min vurdering at Norge kunne stått bedre rustet til å møte et nytt
angrep 22. juli enn det vi faktisk gjorde. Jeg vil i denne forbindelse
også vise til at kommisjonens rapport viser at operative tiltak for
å avverge eller forberede seg på eventuelle sekundæranslag kunne
ha ført til at bilen og gjerningsmannen hadde blitt oppdaget.
Kommisjonen har i sin rapport gitt en grundig beskrivelse
av i hvilken grad de ulike ansvarlige myndigheter iverksatte sikrings-
og beredskapstiltak og planverk 22. juli 2011. Jeg vil derfor vise
til kommisjonens gjennomgang når det gjelder beskrivelse av ansvarsforhold
og årsaker til at ulike tiltak ikke ble iverksatt som forutsatt
i planverket og/eller til at det tok for lang tid før tiltak ble
gjennomført. Jeg vil her spesielt vise til rapportens kapittel 8
om varsling, samhandling og mobilisering i politiet og kapittel
10 om krisehåndteringen i regjeringsapparatet, Forsvaret og PST.
Jeg vil i tillegg vise til justis- og beredskapsministerens svar
på komiteens spørsmål, spesielt spørsmål 4 om hvorfor ikke medlemmene
i den lokale redningssentralen ble innkalt, spørsmål 6 om hvorfor
det ikke ble truffet tiltak fra POD om å benytte helikopter før
etter pågripelsen, spørsmål 8 om politiets beredskapsplanverk, spørsmålene
9 og 42 om bruk av objektsikringsplaner og spørsmål 10 om Justisdepartementets
krisehåndtering 22. juli 2011 samt til justisministerens redegjørelse
28. august 2012.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen har også
stilt justis- og beredskapsministeren spørsmål om politiets helikoptertjeneste
(spørsmålene 25 og 26). Justis- og beredskapsministeren vil gi
et samlet svar på de spørsmål som gjelder denne tjenesten.
På s. 226 i rapporten fra 22. juli-kommisjonen
er arbeidet med å hente ut utstyr og sikre dokumenter som befant
seg i Høyblokka omtalt.
Statsministerens kontor hadde gode planer for utflytting
og var gjennom jevnlige øvelser trenet for å følge planene. Materiell
og utstyr var forhåndslagret utenfor Høyblokken og tilstrekkelig
antall medarbeidere var på plass slik at reetablering av kontoret
gikk svært raskt.
Statsministerens kontor har rutiner og planverk for
oppbevaring og håndtering av både graderte dokumenter og utstyr.
Disse ble fulgt både før og etter 22. juli. Dokumenter og utstyr
ble oppbevart i godkjente enheter i henhold til sikkerhetsloven.
Deler av lokalene til Statsministerens kontor var intakte, mens
andre var ødelagt i ulik grad. I samråd med politiet gikk et lite
antall frivillige fra kontoret inn i Høyblokka i løpet av helgen
for å få oversikt over situasjonen. Det ble verifisert at graderte
dokumenter og utstyr var intakte og at det ikke var noe på avveie.
Dette er også meldt tilbake til Nasjonal sikkerhetsmyndighet. Spesielt
viktig materiale ble hentet ut av Høyblokken allerede den første
helgen. Dette var eksempelvis kryptoutstyr. Nødvendig utstyr og
dokumenter ble deretter hentet ut fortløpende ved behov. Dette skjedde
etter forståelse med politiet.
Kontorets IKT-system var intakte etter eksplosjonen
22. juli, men ble besluttet slått av samme ettermiddag på grunn
av manglende kjøling. I løpet av helgen ble IKT-utstyr hentet ut
fra Høyblokken og satt opp et annet sted. Tirsdag 26. juli var IKT-systemet
fullt operativt og kunne også benyttes fra Regjeringens representasjonsanlegg gjennom
fjernaksessløsninger på mobilt utstyr. Kontoret hadde for øvrig
fjernlagret back-up av alle data, men det ble ikke nødvendig å benytte disse.
Etter 22. juli ble tilgangen til SMKs lokaler
i Høyblokka regulert ved at alle som skulle ha adgang måtte godkjennes
av SMK. Lokalene var sikret ved døgnkontinuerlig vakthold.
Så snart politiet og Statsbygg hadde gitt klarsignal,
startet et omfattende arbeid med pakking av kontorer og arkiver,
samt rensing av dokumenter og gjenstander for glassrester og eventuelt
asbeststøv. Det ble innhentet faglige råd i regi av Statsbygg og
bistand fra Garden til sikring og transport av dokumenter. Rengjøringen
ble gjort i henhold til prosedyrer godkjent av ekstern kvalitetssikrer
og det ble også foretatt et forsvarlig antall tester før utstyr/dokumenter
ble tatt i bruk av de ansatte. Arbeidet med å hente ut dokumenter
var i hovedsak ferdigstilt medio september. Den enkelte medarbeider
fikk da tilgang til dokumenter som hadde befunnet seg på vedkommendes
kontor i Høyblokken. Innen månedsskiftet november/desember var arbeidet med
å tømme 13. – 17. etg. i Høyblokken for dokumenter, utstyr, private
eiendeler, kunst og de møbler som kan gjenbrukes, sluttført.
Statsministerens kontor sine rutiner for sikring av
sensitive dokumenter er ikke endret etter 22. juli 2012.
Justis- og beredskapsministeren vil besvare spørsmål
som gjelder Justis- og beredskapsdepartementet.
Jeg tolker dette spørsmålet slik at det omfatter den
varslingen som ble gjennomført i regi av mitt kontor for å sikre
at regjeringen kunne fungere i den situasjonen som hadde oppstått
etter eksplosjonen i Høyblokken. Viktige elementer i beredskapsplanleggingen
ved Statsministerens kontor er å vedlikeholde ajourførte telefonlister og
å ha oversikt over hvor statsråder og sentrale medarbeidere til
enhver befinner seg, også i ferier og helger.
Selv ble jeg først varslet om eksplosjonen gjennom
en av mine politiske medarbeidere som satt i en telefonsamtale med
en medarbeider ved Arbeiderpartiets partikontor på Youngstorget.
Få minutter etter ble jeg varslet av en av medarbeiderne ved Statsministerens
kontor som befant seg i Høyblokken.
SMS-varsling ble sendt til samtlige av Regjeringens
medlemmer kl. 16.02 med følgende tekst «Det har vært en eksplosjon
i regjeringskvartalet. Flere er skadd. Statsministeren er ikke skadet og
i sikkerhet [navn sekretær], SMK» Før dette – mellom klokken kvart
på fire og fire - var jeg i telefonisk kontakt med både utenriksministeren og
justisministeren samt regjeringsråden. I denne perioden ble det
også innhentet opplysninger om når de mest sentrale statsråder kunne
komme til møte i statsministerboligen. Den første kontakten per
telefon mellom meg selv og forsvarsministeren fant sted ca. kvart over
fire. Det var deretter telefonisk kontakt mellom berørte statsråder
og meg selv de påfølgende timene.
Justisministeren, som første statsråd ankom statsministerboligen
klokken 19.40. Det første politiske koordineringsmøtet fant sted
klokken 20.30. På dette møtet deltok statsministeren, justisministeren,
forsvarsministeren og utenriksministeren. Helse- og omsorgsdepartementet var
representert ved statssekretær Kåss, da helse- og omsorgsministeren
22. juli befant seg på Svalbard. På møtet deltok for øvrig sjef
for Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og assisterende politidirektør
samt statssekretærer og embetsverk fra Statsministerens kontor og
berørte departementer. Et nytt politisk koordineringsmøte fant sted
neste morgen, og hele regjeringen med unntak av statsrådene Brekk
og Giske, deltok i regjeringskonferanse klokken 16.00 lørdag 23. juli.
Når det gjelder øvrige medarbeidere ved Statsministerens
kontor, sørget assisterende regjeringsråd for varsling av stabssjefen
og ledergruppen i minuttene etter at bomben gikk av. Det ble varslet
videre i henhold til planverket.
Min vurdering er at mobiliseringen av medlemmer
av regjeringen og blant medarbeidere på Statsministerens kontor
fungerte tilfredsstillende. Jeg var selv i statsministerboligen
ettermiddagen 22. juli. Det ble etablert et sekretariat der ledet
av assisterende regjeringsråd som var i funksjon ettermiddagen og kvelden
22. juli. I løpet av kvelden 22. juli og formiddagen 23. juli var
store deler av politisk stab og hele den administrative ledergruppen, inkludert
regjeringsråden, på arbeid i statsministerboligen. Selv om det første
fysiske koordineringsmøtet mellom berørte statsråder først fant sted
klokken 20.30 om kvelden 22. juli, var det etablert telefonisk kontakt,
slik at nødvendige politiske avklaringer kunne håndteres fortløpende
dersom det skulle oppstå behov.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen har også
stilt justis- og beredskapsministeren spørsmål om objektsikring
(spørsmålene 42 og 43). Justis- og beredskapsministeren vil gi et
samlet svar på de spørsmål som gjelder sikringsverdige objekter
Ledelsen av kriserådet tillegger lederdepartementet.
Under hendelsene 22. juli 2011 var det daværende Justis- og politidepartementet
lederdepartement. Dette spørsmålet vil derfor bli besvart av justis-
og beredskapsministeren. Justis- og beredskapsministeren redegjør
i sitt svar for de tiltak som er iverksatt for å bedre den strategiske
krisestyringen i Justis- og beredskapsdepartementet.
Dette spørsmålet besvares av justis- og beredskapsministeren
som ansvarlig fagstatsråd.
Statsråd Schjøtt-Pedersens konstitusjonelle
ansvarsområde i regjeringen fremgår av hans utnevning i statsråd.
I statsråd 19. oktober 2009 ble Karl Eirik Schjøtt-Pedersen utnevnt
til «statsråd ved Statsministerens kontor og stabssjef som skal
bistå statsministeren med hans arbeid». For en nærmere redegjørelse
for statsråd Schjøtt-Pedersens konstitusjonelle ansvar, vil jeg
vise til mitt svar på spørsmål til ordinær spørretime 11. november
2009 fra representanten Trine Skei Grande, hvor jeg gjør nærmere
rede for hvordan og på hvilke områder statsråden er konstitusjonelt
ansvarlig overfor Stortinget. Jeg vil videre vise til mitt brev
til Stortingets presidentskap 25. november 2009 med en avklaring av
ulike sider av forholdet mellom statsråden og Stortinget. Kopi av
begge svarene følger vedlagt.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen har også
stilt justis- og beredskapsministeren spørsmål om nødnettet (spørsmålene
47 – 55). Justis- og beredskapsministeren vil gi et samlet svar
på de spørsmål som gjelder det nye nødnettet.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen har også
stilt justis- og beredskapsministeren spørsmål om behandlingen av
opplysningene gitt Regjeringens sikkerhetsutvalg i 2007 (spørsmål
60). Justis- og beredskapsministeren vil gi et samlet svar på komiteens
spørsmål.
I forbindelse med øvelse Oslo i 2006 ble det gjennomført
en egen tilrettelagt øvelse for regjeringen basert på scenariet
for Øvelse Oslo. I forbindelse med kontraterrorøvelsen Gemini i mai
i år ble det holdt en egen øvelse for regjeringen basert på et scenario
med en gisselsituasjon i Nordsjøen. Det planlegges en egen øvelse
for Regjeringen i forbindelse med øvelse Tyr i månedsskiftet oktober/november.
Statsministerens kontor øver sine interne sikkerhets-
og beredskapsplaner jevnlig. Det nærmere innholdet av dette planverket
er gradert, men av øvelser/trening som gjennomføres jevnlig kan jeg
nevne: brann- og evakueringsøvelser, rutinemessige kurs i førstehjelp,
kurs i regi av Politiets sikkerhetstjeneste om sikkerhet på utenlandsreiser
for ansatte som reiser mye, varslingsøvelser, test av adgangskontrollsystemer
og brannsystemer, oppsett av mobilt IKT-utstyr og kommunikasjonshåndtering.
Erfaringer fra disse interne øvelsene innarbeides ved revisjoner
av Statsministerens kontors beredskapsplanverk.
Minst en gang i året øves det på flytting av regjeringens
virksomhet til et annet sted enn Statsministerens faste lokaler
i tilfelle av en krise.
Embetsverket ved Statsministerens kontor har gjennomgående
deltatt på de fleste tverrdepartementale øvelser i regi av Justisdepartementet/Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap. Dette omfatter de årlige CMX-
og SNØ-øvelsene, øvelse Barents Rescue i 2005 og Øvelse Oslo i 2006.
Jeg viser i denne forbindelse til oversikt tatt inn i justis- og
beredskapsministerens svar på spørsmål nr. 59.
Sammen med læring fra erfaringer fra reelle
hendelser i perioden 2005 - 2012 (for eksempel angrepene på hotel
Serena, pandemi, askesky og angrepene 22. juli 2012), er egne erfaringer
fra disse øvelsene hensyntatt ved revisjoner av SMKs beredskapsplanverk.
Beslutninger om aksept av risiko fattes på ulike nivåer.
Aksept av risiko er i ytterste forstand noe enhver borger og enhver
virksomhet må forholde seg til i det daglige. Den restrisiko som
foreligger etter at valgte sikkerhetstiltak er vedtatt og iverksatt,
vil ofte være et utslag av lovgivningsmessige valg (for eksempel
avveining av personvern mot kriminalitetsbekjempelse), prioriteringer
i budsjett i stat eller kommune eller andre avveininger på statlig,
fylkeskommunalt eller kommunalt nivå (for eksempel av hvor det skal
tillates bebyggelse sammenholdt med fare for flom eller skred).
Som politikere har vi et overordnet ansvar for
å forvalte fellesskapets ressurser, for å organisere forvaltningen
og for å utforme lovgivning og annet regelverk slik at det norske
samfunnet står rustet til å møte uforutsette hendelser og trusler på
en god måte. I dette ligger det også vurderinger av hvilken risiko
vi som samfunn er villig til å akseptere.
For å kunne gjøre vurderinger av hva som er
å anse som en akseptabel risiko er det både nødvendig med kunnskap
om de sårbarheter og trusler samfunnet står ovenfor og en evne til tilstrekkelig
risikoerkjennelse. Hvordan forvaltningen og Regjeringen i fremtiden
kan stå bedre rustet til å gjøre slike vurderinger vil Regjeringen
komme tilbake til i meldingen til Stortinget om oppfølging av rapporten
fra 22. juli-kommisjonen.
Vurderinger av hva som er en akseptabel risiko kan
imidlertid ikke gjøres uavhengig av andre hensyn som gjør seg gjeldende
i et demokratisk samfunn. Ved utforming av lovgivning må politiets
adgang til bruk av etterforskningsmetoder og informasjonsinnhenting
og -behandling avveies opp i mot hensynet det enkelte individs rettsikkerhet
og personvern. Tilsvarende må omfanget av fysiske sikringstiltak
og sperringer avveies opp mot verdien av et åpent og tilgjengelig samfunn.
Denne typen avveininger og verdivalg kan skape vanskelige dilemmaer.
Slike overordnede vurderinger av hvilken risiko vi som samfunn er
villig til å akseptere er det, avhengig av på hvilket nivå beslutninger
treffes, i siste instans den enkelte konstitusjonelt ansvarlige statsråd,
Regjeringen og Stortinget som er ansvarlige for.