I rapporten sin tek Personvernkommisjonen opp tilhøvet
mellom personvernet og media og personvernet for barn og unge. Kommisjonen
fremjar fleire forslag til tiltak på desse to områda, til dømes
å vedta ei eiga medieansvarslov som blant anna skal regulere redaktøransvar
for alle medium, å utvide ordninga med fritt rettsråd til å omfatte
visse saker mot media, og å etablere eit organ for nettytringar,
slettehjelp og styrking av personvernet ved bruk av digitale medium.
Etter at Personvernkommisjonen leverte rapporten
sin i 2009, er sosiale medium og personvern drøfta av Medieansvarsutvalet
(NOU 2011:12 Ytringsfridom og ansvar i ein ny mediekvardag), medan
personvernutfordringar for barn og unge ved bruk av sosiale medium
er drøfta nærmare i NOU 2011:20 Ungdom, makt og medverking, kapittel
8.
Det blir i meldinga vist til at tilbydarane
av sosiale medium får tilgang til store mengder av personopplysningar,
og brukarane har liten eller ingen kontroll over korleis tilbydarane
bruker opplysningane.
Stadig fleire opprettar profilar på ulike sosiale nettverk
– både privatpersonar, offentlege personar, kommersielle aktørar
og offentlege verksemder. Facebook er det største sosiale nettverket
i verda, med om lag 800 millionar brukarar. Det finst uendeleg mange
andre sosiale nettverk som nordmenn bruker dagleg.
Barn og unge er hyppige brukarar av sosiale
medium. Ei «trygg bruk»-undersøking frå Medietilsynet frå 2010 Fakta
om barn og unges bruk og opplevelse av digitale medier viser at
barn og unge startar tidlegare med digitale medium no enn dei gjorde
i 2008.
Barn har fått eit særskilt internasjonalt vern
gjennom FNs barnekonvensjon artikkel 16.
Dei redigerte media fyller ein særleg demokratisk
funksjon som kjelder til nyhende og som plattform for den offentlege
samfunnsdebatten. Sosiale medium, bloggar og andre brukargenererte
elektroniske tenester kan innanfor avgrensa brukargrupper eller
tema fylle noko av den same funksjonen, men vil normalt mangle den
breidda i innhald og nedslagsfelt som gir dei redigerte massemedia
ei særleg stilling. Dei vil òg mangle det bransjeetiske grunnlaget
og dei journalistiske profesjonsnormene som ligg til grunn for verksemda
til massemedia.
Skiljet mellom redigerte og ikkje-redigerte
medium er relevant i diskusjonen av personvernspørsmål.
Den vidare omtala i dette kapitlet er avgrensa
til særlege problemstillingar knytte til utviklinga av sosiale medium.
Eit særtrekk ved sosiale medium er at kvar einskild
brukar kan publisere informasjon for ein vid krins utan å vere under
kontroll av ein redaktør og utan å ha profesjonell erfaring eller
etiske normer å rette seg etter.
Fleire ulike variantar av sosiale medium har
fått fotfeste og er utbreidde over heile verda. Dei sosiale media,
som Facebook, Twitter og YouTube, er ikkje lenger berre ungdomsfenomen, men
blir brukte av stadig større delar av befolkninga. Likevel er mange
av dei utfordringane som følgjer med det å eksponere seg på nett,
særleg aktuelle for barn og unge, fordi barn ikkje har dei nødvendige
føresetnadene for å forstå korleis personopplysningar blir behandla,
og konsekvensane av det. Samstundes er det ein aukande tendens til
at vaksne legg ut informasjon og bilete av barna sine på nett utan
å vurdere konsekvensane for barna eller spørje barna om dei synest
slik eksponering er greitt. Ein generell konsekvens av den auka
nettbruken er at brukarane oftare opplever å få personvernet sitt krenkt
på nett. Dei fleste veit i realiteten lite om kva som blir lagt
igjen av informasjon på nettet.
Den norske marknaden for sosiale medium er i dag
dominert av utanlandske tenestetilbydarar.
For ein norsk nettbrukar treng ikkje nasjonaliteten
til ei teneste ha noko å seie. Erfaringa har vist at det er først
når brukaren ønskjer å kontakte tenestetilbydaren, at nasjonalitet
kan spele inn. Sjølv om det kan vere like vanskeleg å kome i kontakt
med ein norsk tilbydar som med ein utanlandsk, vil det alltid vere
lettare å spore opp ansvarssubjekta bak eit norsk sosialt medium. Juridisk
har nasjonaliteten til ein tilbydar derimot meir å seie. Jamvel
om Internett i seg sjølv er globalt, er lovgivinga som regulerer
nettet, først og fremst nasjonal.
Det blir i meldinga vist til at ei overordna
utfordring med mange sosiale medium er manglande openheit og transparens.
Sjølv om dei fleste tenestetilbydarar krev samtykke til dei vilkåra
tenesta har fastsett, gir innhaldet i desse vilkåra ofte ikkje svar
på kva opplysningar som blir behandla, kva som er føremålet med
behandlingane, korleis opplysningane blir brukte, og kor lenge opplysningane
blir lagra.
Dei kan i praksis ha mykje å seie for ivaretakinga av
personvernet til brukarane.
Det er vanleg at tilbydarar av sosiale medium
lèt brukarane sjølve avgjere tilgangen til ein del av opplysningane
dei genererer. Ei utfordring er likevel at standardinnstillingane
ofte ikkje er sette til det mest personvernvenlege nivået, og at brukarane
ikkje i tilstrekkeleg grad er merksame på standardinnstillingane,
kva dei inneber, og korleis dei kan endrast. I meldinga blir det
peika på ulike døme.
Gjennom digitale spor får kommersielle nettenester
store mengder opplysningar som dei kan nytte til marknadsføring.
I sosiale medium legg brukarane igjen personopplysningar i byte
mot tenester. Datatilsynet stilte i juni 2011 ei rekkje spørsmål
til Facebook om innsamling og bruk av personopplysningar. Facebook
stadfesta i svarbrevet til Datatilsynet at det innhaldet brukarane
skriv på sida si, blir brukt til å målrette reklame. Det er ei viktig
oppgåve å hindre at kommersielle nett-tenester registrerer, lagrar
og utnyttar digitale personopplysningar på måtar som trugar integriteten
og sjølvråderetten til den einskilde.
I 2011 fekk slettmeg.no (sjå meir om denne tenesta
nedanfor) over 6 000 personlege førespurnadar. Det blir i meldinga
vist til at det er ei utfordring i dag at mange tilbydarar av sosiale medium
anten ikkje aksepterer sletting, eller at dei er så gode til å skjule
informasjon om korleis ein kan slette personopplysningar eller melde seg
ut av tenesta, at brukarane ikkje finn ut korleis dei skal gjere
det.
I tillegg er det ei utfordring at sletting av
ein konto ikkje alltid inneber sletting av opplysningar som er kopla
til kontoen.
Det blir i meldinga vist til at Facebook er
eit viktig sosialt medium for mange. Ein reknar med at over 2,7
millionar nordmenn har brukarprofil på Facebook (tal frå Ipsos MMI
oktober 2012).
Mange av personvernbekymringane som har kome
til uttrykk ved ulike revisjonar av Facebook, er òg aktuelle for
andre sosiale nettverk. Kombinasjonen av lite informasjon til brukarane og
til dels manglande høve for brukarane til å påverke korleis personopplysningane
deira blir brukte, gjer at brukarane kan miste kontroll over eigne
opplysningar. Dette kan tale for at ein burde stille strengare krav
til samtykke til behandling av personopplysningar i sosiale nettverk. Det
bør òg stillast strengare krav til utforminga av verktøy som gjer
at brukarane kan kontrollere korleis personopplysningane knytte
til dei, blir behandla. Ein kan for eksempel tenkje seg å gjennomføre
dette ved å utarbeide meir detaljerte norske retningsliner for kva
informasjon som bør liggje til grunn for samtykke, og kva tekniske
val og funksjonar som skal vere tilgjengelege for brukarane av sosiale
nettverk.
Det er kvar einskild som har ansvaret for å
setje seg inn i gjeldande vilkår for den tenesta han eller ho er
brukar av, og stå til ansvar for det ein sjølv har publisert. For
vaksne kan dette verke nokså sjølvsagt. Likevel gjer kompliserte
brukarvilkår det vanskeleg å setje seg inn i korleis personopplysningar
blir behandla i mange sosiale medium. Sidan ein stor del av brukarane
av sosiale medium er barn og unge, som ikkje har same føresetnadene
som vaksne for å setje seg inn i brukarvilkåra, bør tenestetilbydarane
ta omsyn til det når dei utformar vilkår og design for tenestene.
Gjennom informasjonsarbeid tek også det offentlege
eit ansvar for å førebyggje krenkingar på nett.
Medietilsynet sitt Trygg bruk-prosjekt fungerer som
det nasjonale koordineringsorganet for initiativ retta mot å fremje
trygg og sikker bruk av digitale medium for barn og unge.
Nettvett.no er ein nettstad der brukarane finn
informasjon, råd og rettleiing om trygg bruk av Internett. Informasjonen
er retta både mot forbrukarar og små og mellomstore bedrifter.
Undervisningsprogrammet Du bestemmer er eit samarbeidstiltak
mellom Teknologirådet, Datatilsynet og Senter for IKT i utdanninga.
Målet er å gi barn og unge betre kunnskap om personvern og gjere
dei meir medvitne om val dei tek når dei bruker digitale medium
som Internett og mobiltelefon.
På oppdrag frå Fornyings- og administrasjonsdepartementet
laga Datatilsynet ei utgreiing om korleis ei slettehjelpsteneste
kunne driftast, og leverte forslaget sitt til departementet den 30. januar
2009. Slettmeg.no vart lansert i mars 2010. Føremålet med tenesta
er å gi råd og rettleiing om korleis ein kan slette uønskt og personvernkrenkjande
materiale som ligg på nett, men i særlege tilfelle kan ho òg yte
praktisk bistand til å slette slikt materiale.
Datatilsynet hadde ansvar for drift av slettmeg.no
i 2010 og 2011. Ansvaret for slettmeg.no vart frå og med januar
2012 overført frå Datatilsynet til Norsk senter for informasjonssikring (NorSIS).
Der blir tenesta no driven vidare på permanent basis.
I 2011 gjaldt den vanlegaste typen førespurnader sletting
av eigen profil på nettet.
Uønskt biletpublisering på Internett er eit
stort problem i dag. 11 pst. av alle førespurnadene som kom til
slettmeg.no i 2011, gjaldt bilete som nokon hadde lagt ut mot klagaren
sin vilje.
Det blir allereie gjort mykje godt førebyggjande arbeid.
Regjeringa er oppteken av å utnytte ressursane best mogleg for å
få gode tenester som er lett tilgjengelege for publikum. Betre samordning
av arbeidet kan vere eit alternativ for å nå dette målet. Regjeringa
ønskjer derfor å vurdere om det er mogleg å samordne ulike haldningsskapande
tiltak for å redusere talet på og omfanget av nettkrenkingar.
Det blir i meldinga peikt på at personvern og ytringsfridom
er godt forankra både i norsk og internasjonal lovgiving. I norsk
lovgiving er tilhøvet mellom personvern og ytringsfridom regulert
i personopplysningslova § 7, som gjennomfører personverndirektivet
artikkel 9. Reglar om ytringsfridom og personvern finst òg fleire andre
stader i norsk lovgiving (sjå meldinga).
Ny teknologi gjer det enkelt å publisere informasjon
på Internett, og tilgangen på informasjon aukar. Dette aktualiserer
spørsmål om korleis personvern og ytringsfridom skal balanserast mot
kvarandre.
Det har i lengre tid vore ei utfordring at reglane i
personopplysningslova ikkje har omfatta visse ytringar på nett,
fordi ytringane har vore framsette med «opinionsdannande» føremål.
Slike ytringar har ikkje vore omfatta av reglane i lova, jf. personopplysningslova
§ 7. Sjå meldinga for nærmare omtale.
Sett i lys av dei mange moglege måtane som finst
til å publisere personopplysningar på nett, tyder praksis og vurderingar
om personvern og ytringsfridom på at dette er eit område der det
òg i framtida vil vere utfordringar.
Hovudregelen er at mindreårige som har fylt
15 år, sjølve kan samtykkje i innhenting og bruk av eigne personopplysningar.
For barn under 15 år må eventuelt foreldre/føresette samtykkje i
innhenting og bruk av opplysningar om barnet. For innhenting og
behandling av sensitive personopplysningar, for eksempel helseopplysningar,
opplysningar om livssyn og seksuelle forhold, krevst det uansett
samtykke frå foreldra fram til barnet er myndig. Både den mindreårige
og dei føresette kan når som helst trekkje tilbake eit samtykke.
Opplysningane skal slettast når samtykket er trekt tilbake.
Det kan vere gode grunnar til å vere varsam
med kva opplysningar som blir publiserte om barn og unge på Internett.
Når barn og unge er målgruppa, må det leggjast til
rette for at dei skal forstå konsekvensane av å samtykkje i at personleg
informasjon kan leggjast på nettet. Informasjonen som blir gitt,
må blant anna vere tilpassa barns kognitive evner. Ivaretaking av
barns rettar kan by på særlege utfordringar når personlege opplysningar
blir publiserte på internasjonale nettsider der norske reglar om
vern av barn ikkje gjeld.
Personvernet gjeld for levande personar. Personopplysningslova
vernar opplysningar om avdøde berre dersom opplysningane også seier
noko om levande personar, for eksempel opplysningar om gen. Ein
kan derfor sjeldan bruke reglane i personopplysningslova for å få
uønskte opplysningar om avdøde personar fjerna frå nettet. I 2011 tok
slettmeg.no imot 234 førespurnader frå personar som ønskte å få
fjerna ein profil eller konto til ein familiemedlem eller ein ven
som hadde gått bort.
Det blir i meldinga peikt på at det er legitime grunnar
til at personopplysningar om avdøde personar skal ha same vernet
som personopplysningar om levande personar. Frå ein norsk ståstad
kan det diskuterast om det er praktisk og riktig at personopplysningslova
ikkje gjeld avdøde personar.
Kommunikasjon i sosiale
medium kan innebere ei utfordring for ivaretakinga av personvernet
til brukarane.
Personvernutfordringane i sosiale medium
er overnasjonale og gjer det nødvendig med internasjonalt samarbeid.
Personvernet til barn og unge er særleg
utsett på nett. Det må setjast av ressursar til å vidareføre og
styrkje førebyggjande arbeid i form av opplysningsverksemd.
Det bør vurderast ei betre samordning av
dei ulike netthjelpstiltaka.
Komiteen understreker
at mange nettsteder kjennetegnes av å være uten kontroll av en redaktør,
og uten profesjonelle eller etiske normer å rette seg etter. At
flere tilbydere står utenfor norsk rettshåndhevelse, gjør det påkrevet
med internasjonalt engasjement for å påvirke regeldannelsen i de
internasjonale fora hvor Norge deltar.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
sosiale medier er en del av den digitale virkeligheten de fleste
befinner seg i. Disse medlemmer viser til at annen
teknologi har vært viktig for å nedkjempe diktaturer og totalitære
ideologier i vår nære historie. Disse medlemmer viser
til at kopieringsmaskiner, telefakser, telex og vanlig trykkpresse
var viktige virkemidler for mangfoldiggjøring av informasjon som
dissidentgrupper i Sentral- og Øst-Europa formidlet på 1980- og
1990-tallet for å bringe sine diktaturer i kne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er enig i den gjennomgående
problematisering av at barn og unge på grunn av manglende evne til
å overskue konsekvensene, kan få sitt personvernvern truet langt
utover det tidspunkt man har kommet i skade for å legge ut bilder
eller opplysninger som er av privat karakter. 6 000 henvendelser
siden starten til slettetjenesten slettmeg.no sier sitt. Viktige
leverandører av nettjenester som Google, Facebook, Twitter o.a.
er imidlertid internasjonale, sterke aktører stort sett utenfor
norsk jurisdiksjon. Deres sterke stilling overfor unge brukere kan
bare balanseres gjennom et målrettet internasjonalt samarbeid, i første
rekke gjennom EU.
Disse medlemmer forventer tilbakemelding om
hvilke bestrebelser som vil bli gjort, og resultater som oppnås,
for å sikre norske barn og unge en sterkere stilling og større råderett
over opplysninger om egen person.