Målet med meldingen er å trekke opp hovedprioriteringene
for regjeringens internasjonale kulturinnsats fremover, forankret
i både kulturpolitiske prioriteringer og i utenrikspolitikken. Meldingen
vil belyse hvordan internasjonalisering av norsk kulturliv kan styrkes.
Den vurderer tiltak som kan forsterke tilstedeværelsen av norske
kunst- og kulturuttrykk i utlandet og medvirke til at norske aktører
utnytter mulighetene enda bedre internasjonalt. Meldingen drøfter
sammenhengen mellom arbeidet for å styrke norsk kulturliv internasjonalt
og arbeidet for norske interesser generelt i utlandet. Endelig presenterer
meldingen regjeringens innsats for å styrke kultursektoren i utviklingsland,
som ledd i arbeidet med å fremme menneskerettighetene, styrke sivilsamfunnet
og bekjempe fattigdom.
Tilgang til kultur og muligheten til å uttrykke
seg kreativt er viktige aspekter ved et moderne demokrati. Kunst-
og kulturopplevelser gir mening i hverdagen og har en verdi i seg
selv. Et fritt kulturliv styrker ytringsfrihet, likeverd og toleranse,
utvikling og læring. Det er en kvalitet ved et samfunn at det er
god tilgang til et mangfold av kunst- og kulturuttrykk, og at alle
har muligheten til å uttrykke seg gjennom slike uttrykk.
Meldingen viser til at formålet med regjeringens tilrettelegging
for norsk kulturliv internasjonalt er å sikre at norske kunstnere
og kulturarbeidere får internasjonale muligheter, å bidra til et
aktivt og levende norsk kulturliv og at norsk kultur er en del av
den globale kultursamtalen, dvs. utviklingen som skjer i møte mellom
kunstnere og kulturuttrykk på tvers av landegrenser. Gjensidighet
er et viktig prinsipp fordi det i et levende kulturliv alltid vil
være tale om både å bidra med noe og å motta nye impulser.
Formålet med det bistandsfinansierte kultursamarbeidet
er å styrke kultursektoren i utviklingsland.
Kunstens og kulturens globale nedslagsfelt,
betydningen av møteplasser på tvers av geografiske skiller og en
kulturfaglig forankring og motivasjon forklarer kulturens betydning både
i utenrikspolitisk og utviklingspolitisk sammenheng.
Det påpekes i meldingen at både kulturpolitiske mål
og arbeidet for de samlede norske interesser i utlandet ligger til
grunn for regjeringens innsats for å styrke norsk kulturs internasjonale
muligheter. Meldingens første del skisserer hvordan regjeringen
vil legge til rette for at norske aktører utnytter mulighetene enda
bedre internasjonalt. Kulturens utviklingspolitiske rolle blir behandlet i
meldingens andre del. Målsettingen for det bistandsfaglige kultursamarbeidet
er å bidra til å redusere fattigdommen og å styrke menneskerettighetene.
Det legges vekt på kulturens betydning for identitet, demokrati,
utvikling og mangfold og på den frie kulturens forankring i grunnleggende
menneskerettigheter.
Nulltoleranse for økonomiske misligheter skal praktiseres
i alt offentlig finansiert kultursamarbeid.
Kulturbegrepet brukes på ulike måter. Meldingen
tar ikke utgangspunkt i en sosiokulturell definisjon, men baserer
seg på definisjonen i lov 29. juni 2007 nr. 89 om offentlege styresmakters ansvar
for kulturverksemd (kulturlova). Ifølge kulturloven inkluderer kulturvirksomhet
følgende: a) å skape, produsere, utøve, formidle og distribuere
kunst- og andre kulturuttrykk, b) verne om, fremme innsikt i og
videreføre kulturarv, c) delta i kulturaktivitet, og d) utvikle
kulturfaglig kunnskap og kompetanse. Det profesjonelle kulturlivet
kan avgrenses som en samfunnssektor som omfatter personer, bedrifter og
institusjoner som har kulturvirksomhet som formål og inntektskilde.
Med norsk kulturliv menes all kulturvirksomhet som viser tradisjoner,
nyskapning og kulturelt mangfold i dagens Norge. Meldingen behandler
kunstuttrykk som musikk, scenekunst, visuell kunst (herunder kunsthåndverk),
arkitektur og design, litteratur og film, og nyere uttrykksformer
muliggjort gjennom utviklingen av elektronisk kommunikasjon. Kulturinstitusjoner
som bibliotek, museer og arkiv blir også behandlet.
Prinsippet om armlengdes avstand mellom politikk
og kulturfaglig skjønn står sentralt i kulturpolitikken, inkludert
tilretteleggingen av internasjonal kulturvirksomhet. Prinsippet
innebærer at politiske myndigheter ikke skal styre utviklingen av
kunst og kultur, men at kulturfaglige beslutninger skal fattes av
organer som opererer uavhengig av sentralforvaltningen og som har
den nødvendige faglige kompetansen. Et viktig poeng er å sikre at
statlige myndigheter ikke legger politiske føringer for individuelle kulturaktørers
faglige virksomhet og uttrykk. Myndighetene skal derimot legge forholdene
til rette gjennom å trekke opp overordnede mål, foreta overordnede
prioriteringer, tilrettelegge infrastruktur og fastsette omfanget
av økonomisk støtte. Et slikt armlengdes avstand-prinsipp, kombinert
med en omfattende tilskuddsforvaltning, legger til rette for et
kulturliv med stor frihet til nyskaping og utvikling.
Kulturarv brukes om de delene av materielle
og immaterielle kulturuttrykk som et samfunn velger å ta med seg
inn i fremtiden. Å identifisere noe som kulturarv innebærer et bevisst
og aktivt forhold til historien. Utvelgingen har blant annet innslag
av normative vurderinger og er på den måten en konkretisering av
verdisett. Å gi noe status som kulturarv innebærer å tilføre det
materielle eller immaterielle kulturuttrykket en symbol- og verdimessig
dimensjon. Kulturarv omfatter også kulturlandskap.
Kultur kan være næring og bidra til eksport
og verdiskaping i utlandet. Begrepet eksport kan forstås på ulike
måter. Når en kunstner mottar honorar eller annen godtgjørelse for
å vise eller fremføre et verk utenfor Norges grenser, er det eksport
i vid forstand. Det er imidlertid mye internasjonal kulturvirksomhet
som honoreres eller godtgjøres på annet vis, men som ikke først og
fremst foregår i kommersielle rammer, med begrenset inntjeningspotensial
og i hovedsak kulturell målsetting. I denne meldingen brukes eksport
i en begrenset betydning. Eksport forstås som salg av kulturvarer
og -tjenester der kulturbedrifters eller enkeltpersoners utenlandssatsinger
i vesentlig grad har inntjening som hovedmål og inntjeningspotensialet
antas å være av et visst nivå.
Internasjonalt brukes ofte begrepet «creative
industries», kreative næringer, som gjerne omfatter mer enn kulturbegrepet
og kulturnæringene slik de her er definert. I denne meldingen brukes konsekvent
begrepet kulturnæringer, og kildehenvisninger som har «creative
industries» som opprinnelig begrep er oversatt til «kulturnæringer»
i meldingen.
Det vises i meldingen til at formålet med regjeringens
arbeid for norsk kulturliv internasjonalt er å sikre at norske kunstnere
får internasjonale muligheter, å bidra til et aktivt og levende norsk
kulturliv og til at norsk kultur kan inngå i en gjensidig dialog
med et internasjonalt kulturliv.
Kulturløftet har ført til en økning i bevilgningene til
kultur på nesten 5 mrd. kroner. Regjeringens kulturpolitikk skal
gi grobunn for et rikt, mangfoldig og nyskapende kulturliv som når
ut til så mange som mulig. En bred, internasjonal kontaktflate er
et viktig bidrag til dette.
Regjeringens kulturpolitiske prioriteringer
og de økte bevilgningene til internasjonalt kultursamarbeid er begrunnet
i både kulturens egenverdi og dens betydning for å oppnå andre samfunnsmål.
De overordnede kulturpolitiske målene er å fremme kulturelt og estetisk
mangfold, stimulere kunstnerisk og kulturfaglig kvalitet og nyskaping,
bevare, sikre og formidle kulturarv og legge til rette for at hele
befolkningen har tilgang til et rikt kulturtilbud. Kunsten skal
være uavhengig. Den skal være dynamisk, utfordrende og ubundet.
På dette grunnlaget er det samtidig regjeringens oppfatning at kulturen
kan spille en viktig rolle for å oppnå andre samfunnsmål. Dette gjelder
også i utenrikspolitikken.
Kulturen skaper rom for refleksjon og dialog. Dens
betydning for samfunnsutviklingen generelt danner en viktig bakgrunn
både for satsinger som i hovedsak er begrunnet med spesifikke utenrikspolitiske
satsinger og for samarbeid i kultursektoren med land i sør.
Kulturlivet har alltid vært preget av internasjonale
strømninger. Teknologisk utvikling, økt mobilitet og et økende kulturelt
mangfold bidrar til at kunstnere og kulturaktører orienterer seg mer
og mer internasjonalt. Globalisering har bidratt til at stadig flere
kulturuttrykk har internasjonale referanser, er basert på internasjonalt samarbeid
eller har et internasjonalt publikum.
I dag forholder kunstnere seg til en global
virkelighet og i mindre grad til nasjonale grenser eller nasjonal
tilhørighet. Kunstnere arbeider ut fra lokale, nasjonale og globale
referanser og erfaringer.
Internasjonal kulturaktivitet bidrar til å gjøre norsk
kulturliv mer aktivt og levende. At norske kunstnere og kulturaktører
reiser ut og at internasjonale impulser hentes inn, styrker kunstnerisk
kvalitet, kunnskap, kompetanse og mangfold i kultursektoren. Internasjonalt
samarbeid og utveksling åpner kulturen vår mot andre land og utvider
publikumstilfanget i utlandet for norske kunstnere og artister.
Dette øker også verdiskapingen i norsk kultureksport.
Kunstnere og andre aktører i kultursektoren henter
fagkompetanse og kunstnerisk inspirasjon der den finnes. For mange
er internasjonal aktivitet og kontakt helt nødvendig for kunstnerisk
utvikling. Internasjonal virksomhet gir inspirasjon og åpner for
andre brytninger og annen kritikk som aktørene kanskje ikke møter hjemme.
Det er derfor et mål at flere skal få mulighet til å ta del i slik
virksomhet.
Mye av det internasjonale arbeidet på kulturområdet
blir initiert av kunstnere og andre aktører uten offentlig støtte
eller annen tilrettelegging fra myndighetenes side. Andre er avhengige
av et offentlig støtteapparat for å kunne delta på den internasjonale
scenen. Når det er behov for offentlig tilrettelegging, kan dette
begrunnes kulturpolitisk, utenriks- eller utviklingspolitisk, eller
næringspolitisk. Forutsetninger for at internasjonalt samarbeid
skal lykkes, er i tillegg til kunstnerisk kvalitet, etterspørsel
eller interesse i utlandet og at den enkelte aktør ser egenverdi
i å jobbe internasjonalt og evner å utnytte mulighetene over tid.
Samspillet mellom internasjonal kulturaktivitet og
øvrig aktivitet i kulturlivet gir grunn til å hevde at økt satsing
på kulturlivet i Norge skaper større interesse i utlandet, mens
økt interesse i utlandet skaper større interesse her hjemme. Virkemidlene
som bidrar til å tilrettelegge for internasjonal virksomhet, er
tett sammenvevde. En målrettet kulturpolitikk på nasjonalt nivå
er en forutsetning for kompetente og solide aktører, enten det er
institusjoner eller enkeltkunstnere, som kan operere internasjonalt.
Tilrettelegging for at norske kulturaktører skal kunne delta i internasjonal
sammenheng baserer seg på viktige prinsipper i den nasjonale kulturpolitikken
og inngår i en utenrikspolitisk kontekst.
Norske myndigheter skal ta aktivt del i internasjonale
organisasjoner som arbeider på kulturfeltet. Tilskuddsmidler skal
være tilgjengelige for grupper, enkeltkunstnere og institusjoner
slik at de får muligheten til å utvikle seg faglig og kunstnerisk
og åpne muligheten for å lykkes internasjonalt. Utenrikstjenesten
skal styrke kulturlivets nettverk i utlandet, stimulere interessen for
norsk kultur, være lyttepost for muligheter og tendenser og være
en støttespiller for norske aktører i utlandet.
Norsk kulturlivs internasjonale interesser er
en del av Norges samlede interesser. Arbeidet for disse er derfor
også en integrert del av norsk utenrikspolitikk.
Et kvalitativt godt kultursamarbeid bygger opp under
et godt omdømme for Norge og støtter opp om forbindelsene med viktige
samarbeidsland.
Utenriksdepartementets satsing for å styrke norsk
kulturs og norske kunstneres internasjonale muligheter er også styrket
betraktelig de siste årene.
Kultursektoren har i dag en langt større plass
i utenrikstjenestens samlede virksomhet enn tidligere. Den preger
også virksomheten ved norske utenriksstasjoner i stadig større grad. Dette
er en følge av regjeringens økte budsjettressurser og profesjonalisering
av arbeidet. Satsingen avspeiler kulturens plass i moderne diplomati
og viser samtidig at kulturlivet nyttiggjør seg utenriksstasjonenes
kunnskap om lokale forhold og kontakt med lokale aktører.
Regjeringens internasjonale kulturarbeid i de
enkelte land bygger på nært samarbeid mellom departementene, utenriksstasjonene
og aktører i kultursektoren. Samarbeidet skal styrke interessen
for og etterspørselen etter norsk kultur i utlandet, sikre fleksibilitet
til å utnytte muligheter og bygge langsiktige og stabile samarbeidsrelasjoner
mellom norske og internasjonale kulturaktører og -arenaer.
Utenriksdepartementets budsjetter til støtte
for norsk kulturs muligheter i utlandet forvaltes dels i Utenriksdepartementet,
herunder på utenriksstasjonene. Dels delegeres oppgaver til kunstfaglige
organisasjoner med spesifikke oppgaver på hvert felt.
Norsk kulturråd er en av de viktigste forvaltere av
tilskuddsordninger i norsk kulturliv og fungerer som rådgiver for
staten i kulturspørsmål. Kulturrådet har de siste årene fått en
styrket rolle som tilrettelegger av internasjonalt kultursamarbeid
innenfor sine ansvarsområder. Innenfor de respektive kunstfagene
er det et antall kunstfaglige organisasjoner som har ansvaret for
spesifikke internasjonale arbeidsoppgaver og støtteordninger.
Riksantikvaren har viktige oppgaver som rådgiver
for regjeringens internasjonale arbeid på kulturminnefeltet. Videre
er Riksantikvaren, sammen med Direktoratet for naturforvaltning, en
viktig aktør i den internasjonale implementeringen av verdens kultur-
og naturarv.
Tilrettelegging for internasjonal kulturvirksomhet
skjer også gjennom multilateralt samarbeid på regionalt og globalt
nivå, i Norden, Europa og globalt. Det foregår også tosidig samarbeid
innenfor rammen av multinasjonale avtaler. Eksempler her er samarbeidsprosjekter innenfor
nordisk samarbeid og i EØS.
Graden av internasjonal aktivitet, og hvilken form
og hvilket formål denne aktiviteten har, varierer fra kulturområde
til kulturområde. Også innenfor hvert enkelt område er det variasjon
i samarbeidsformer, siktemål osv. Dette betyr at aktørene møter
forskjellige utfordringer, og det må tas høyde for dette i den offentlige
tilretteleggingen. For å sikre et best mulig grunnlag for et godt
og langsiktig tilretteleggingsarbeid, ser regjeringen behov for
å få styrket kunnskapsbasen om internasjonal kulturaktivitet i samarbeid med
relevante kulturaktører og forskningsmiljøer.
Regjeringens overordnede mål for utviklingspolitikken
er fattigdomsbekjempelse og rettferdig fordeling. Norges kultursamarbeid
med land i sør bygger på overbevisningen om at et fritt og uavhengig
kulturliv bidrar til fattigdomsbekjempelse og til å redusere ulikhet.
Gjennomføring av menneskerettighetene er både et
mål i seg selv og et integrert virkemiddel i arbeidet. Kultursamarbeidet
skal styrke de grunnleggende menneskerettighetene generelt og fremme
de kulturelle rettighetene spesielt.
Kultur har betydning for individuell og kollektiv utvikling
og har verdimessige, økonomiske og samfunnsmessige aspekter. Kultur
bidrar til identitetsdannelse for enkeltmennesket, for grupper og
for samfunn.
Kultur er en viktig del av sivilsamfunnet, og spiller
en rolle i sivilsamfunnets bidrag til utvikling. En sterkere, fri
kultursektor er en kraft for samfunnsendring, i stats- og nasjonsdannelse,
demokratiutvikling, fred og forsoning. Kultur er næring. Kulturnæringene
er dynamiske næringer og spiller en viktig rolle for økonomisk vekst,
verdiskaping og sysselsetting. Kultursamarbeidet med land i sør
skal styrke kultursektoren i utviklingsland med utgangpunkt i kultur som
en selvstendig verdi og kulturens bidrag til fattigdomsreduksjon.
Retten til å kunne utøve egen kultur fritt og
uten frykt for diskriminering og forfølgelse er viktig for å utvikle
frie og demokratiske samfunn. Ved å anerkjenne og fremme respekten
for kulturelt mangfold styrkes også mulighetene for mellomfolkelig
dialog og likestilling. Gode rammer for kulturell utfoldelse spiller
også en rolle i å forhindre konflikt og beskytte marginaliserte gruppers
rettigheter, innenfor og mellom nasjoner. Det kulturelle mangfoldet
er menneskehetens felles arv og må anerkjennes og sikres til beste for
dagens og morgendagens generasjoner. Kultursatsing i utviklingspolitikken
handler derfor også om å fremme globale fellesgoder.
Kulturelle rettigheter er en del av de grunnleggende
menneskerettighetene, og kultursamarbeidet inngår i Norges arbeid
for å styrke disse globalt. Å styrke de kulturelle rettighetene
er et mål i seg selv og et middel til å styrke det sivile samfunn
som drivkraft og endringsagent for utvikling og til mer åpne og
demokratiske samfunn.
Kunstnere og kulturaktører i sivilsamfunnet
er den overordnede målgruppen i kultursamarbeidet med land i sør.
Stater og sivilsamfunnsaktører er målgrupper for arbeid for å styrke rettigheter
og kulturpolitikk. Det legges vekt på likestilling. Kvinners rolle
og deltakelse er et viktig mål i seg selv fordi det ofte er en særskilt utfordring
for kvinner å få realisert sine kulturelle rettigheter. Også minoritetsgrupper
og urfolk er viktige målgrupper med tanke på fremme av rettigheter
og kulturelt mangfold lokalt og globalt.
Tiltak som støttes skal ha mål om en tydelig
utviklingseffekt. Prosjekter som anses å ha en katalytisk effekt
for utviklingen av kultursektoren i sør, prioriteres. Til grunn
ligger en visjon om at kulturens betingelser i utviklingsland skal
endres slik at de frie kunstuttrykkene, de kulturelle rettighetene
og det kulturelle mangfold er sikret. Visjonen er at bistand til
kultursektoren skal gjøres overflødig.
Norge var blant de første giverlandene som inkluderte
støtte til kultur i utviklingssamarbeidet. Norsk bistand har gjennom
flere tiår bidratt til styrking av kultursektoren i utviklingsland. Satsingen
på kultursamarbeid med land i sør gjenspeiler den vekt en fra norsk
side legger på kultur som verdi og innsatsområde i samfunnsutviklingen.
Støtte til kultursektoren i utviklingsland inkluderer
produksjon, infrastrukturprofesjonalisering, tilrettelegging av
møteplasser, dvs. hele spekteret som muliggjør fri kulturell utfoldelse. Vern
og bærekraftig forvaltning av kulturarv, materiell så vel som immateriell,
inngår her. Bredden av tiltak som støttes forutsetter et bredt og
variert sett av samarbeidspartnere. Uavhengig av hvem Norge samarbeider
med, skal kultursamarbeidet være profesjonelt, langsiktig og lokalt
forankret og ha tydelige utviklingsresultater og ringvirkninger.
Samarbeidspartnerne skal reflektere mangfoldet i kultursektoren.
Målsettingen med tiltakene avgjør hvilke kanaler som brukes.
Støtten kan gis direkte til lokale partnere,
den kan gå gjennom regionale- eller globale nettverk/organisasjoner,
gjennom nord-sør eller sør-sør-samarbeid, eller den kan gå gjennom
norske kulturaktører i deres engasjement i utviklingsland.
Samarbeidspartnere kan også være enkeltkunstnere
når slik støtte forventes å ha en bredere effekt med hensyn til
institusjoner, prosesser eller andre viktige målgrupper, kulturmiljøer,
kulturinstitusjoner og nettverk hovedsakelig i det sivile samfunn
som arbeider for å fremme kunstens og kulturens rammebetingelser
i utviklingsland.
Offentlig finansiert bistand er kun ett av mange verktøy
for å fremme utvikling. Samarbeid og strategiske partnerskap er
viktige for å sikre at bistanden har en katalytisk effekt.
Ved direktestøtte skal samarbeidspartnere være
i nøkkelposisjoner i det aktuelle land, de skal være troverdige
representanter for kulturlivet og kulturaktører. Landspesifikke
analyser er derfor nødvendig for å identifisere hvilke aktører som har
størst potensial til å påvirke og å skape endring.
Formålet med en direktestøtte er å bygge kapasitet
i sør slik at målgruppene i kultursektoren kan bli bedre i stand
til å ta ansvar for utvikling av eget sivilt samfunn. For å kunne
bidra til et friere, mer mangfoldig og profesjonelt kulturliv i
utviklingsland, kreves først og fremst grundig kjennskap til forholdene
i sektoren der en setter inn tiltak. Kjennskap til kunst og kultur
og lokale forhold og betingelser for dette er en forutsetning for
slikt samarbeid. I tillegg er kunnskap om det sivile samfunn og
menneskerettighetene en forutsetning for å nå de målene som settes
for kulturstøtten. Strategiske partnerskap er derfor nøkkelen til
vellykkete utgangspunkt for tiltak alle på nivåer i samarbeidet.
For å lykkes med dette kreves et tett samarbeid med kulturmiljøene
i utviklingsland og med normgivende organisasjoner som har påvirkningskraft
til statsparter.
De norske utenriksstasjonene har en sentral
rolle i samfunnsanalyser og vurdering av lokale samarbeidsparter.
Utviklingsprosjekter i kultursektoren skal ta
utgangspunkt i lokale behov og etterspørsel. Gode resultater fordrer
gode analyser og realitetsvurderinger før samarbeid kan settes ut
i livet. Oppstartsstudier, solid planlegging og vurdering av risiko
er viktig for gode resultater.
Oppfølging og kontroll som rapportering og revisjon
skal skje i tråd med gjeldende håndbøker, ordningsregelverk og maler
for tilskuddsforvaltning med de presiseringer som gjelder for kultursamarbeid
med utviklingsland. Med utgangspunkt i ordningsregelverket skal
oppfølging og kontroll tilpasses den enkelte avtale og vurderes
med hensyn til relevans og risiko tilknyttet tiltaket. I omfattende
kulturprosjekter der vurdering av bærekraft og risikofaktorer er svært
viktig, innhentes det faglig rådgivning. Den bistandsfaglige rådgivningen
har Norad ansvaret for. Ordningsregelverk, veiledere og standardiserte
krav til søknader og rapportering er utarbeidet for kultursamarbeidet.
Det er utarbeidet egne suksesskriterier for kulturarvprosjekter.
Regjeringen vil komme tilbake til gjennomføring
av tiltak og politikk i forbindelse med de årlige budsjettframleggene.
Tiltakene mv. som drøftes i meldingen kan gjennomføres
innenfor berørte departementers gjeldende budsjettrammer.
For en nærmere gjennomgang av de ulike satsingsområdene
og tiltakene vises til meldingen.