Målet med meldingen er å trekke opp hovedprioriteringene
for regjeringens internasjonale kulturinnsats fremover, forankret
i både kulturpolitiske prioriteringer og i utenrikspolitikken. Meldingen
vil belyse hvordan internasjonalisering av norsk kulturliv kan styrkes.
Den vurderer tiltak som kan forsterke tilstedeværelsen av norske
kunst- og kulturuttrykk i utlandet og medvirke til at norske aktører
utnytter mulighetene enda bedre internasjonalt. Meldingen drøfter
sammenhengen mellom arbeidet for å styrke norsk kulturliv internasjonalt
og arbeidet for norske interesser generelt i utlandet. Endelig presenterer
meldingen regjeringens innsats for å styrke kultursektoren i utviklingsland,
som ledd i arbeidet med å fremme menneskerettighetene, styrke sivilsamfunnet
og bekjempe fattigdom.
Tilgang til kultur og muligheten til å uttrykke
seg kreativt er viktige aspekter ved et moderne demokrati. Kunst-
og kulturopplevelser gir mening i hverdagen og har en verdi i seg
selv. Et fritt kulturliv styrker ytringsfrihet, likeverd og toleranse,
utvikling og læring. Det er en kvalitet ved et samfunn at det er
god tilgang til et mangfold av kunst- og kulturuttrykk, og at alle
har muligheten til å uttrykke seg gjennom slike uttrykk.
Meldingen viser til at formålet med regjeringens tilrettelegging
for norsk kulturliv internasjonalt er å sikre at norske kunstnere
og kulturarbeidere får internasjonale muligheter, å bidra til et
aktivt og levende norsk kulturliv og at norsk kultur er en del av
den globale kultursamtalen, dvs. utviklingen som skjer i møte mellom
kunstnere og kulturuttrykk på tvers av landegrenser. Gjensidighet
er et viktig prinsipp fordi det i et levende kulturliv alltid vil
være tale om både å bidra med noe og å motta nye impulser.
Formålet med det bistandsfinansierte kultursamarbeidet
er å styrke kultursektoren i utviklingsland.
Kunstens og kulturens globale nedslagsfelt,
betydningen av møteplasser på tvers av geografiske skiller og en
kulturfaglig forankring og motivasjon forklarer kulturens betydning både
i utenrikspolitisk og utviklingspolitisk sammenheng.
Det påpekes i meldingen at både kulturpolitiske mål
og arbeidet for de samlede norske interesser i utlandet ligger til
grunn for regjeringens innsats for å styrke norsk kulturs internasjonale
muligheter. Meldingens første del skisserer hvordan regjeringen
vil legge til rette for at norske aktører utnytter mulighetene enda
bedre internasjonalt. Kulturens utviklingspolitiske rolle blir behandlet i
meldingens andre del. Målsettingen for det bistandsfaglige kultursamarbeidet
er å bidra til å redusere fattigdommen og å styrke menneskerettighetene.
Det legges vekt på kulturens betydning for identitet, demokrati,
utvikling og mangfold og på den frie kulturens forankring i grunnleggende
menneskerettigheter.
Nulltoleranse for økonomiske misligheter skal praktiseres
i alt offentlig finansiert kultursamarbeid.
Kulturbegrepet brukes på ulike måter. Meldingen
tar ikke utgangspunkt i en sosiokulturell definisjon, men baserer
seg på definisjonen i lov 29. juni 2007 nr. 89 om offentlege styresmakters ansvar
for kulturverksemd (kulturlova). Ifølge kulturloven inkluderer kulturvirksomhet
følgende: a) å skape, produsere, utøve, formidle og distribuere
kunst- og andre kulturuttrykk, b) verne om, fremme innsikt i og
videreføre kulturarv, c) delta i kulturaktivitet, og d) utvikle
kulturfaglig kunnskap og kompetanse. Det profesjonelle kulturlivet
kan avgrenses som en samfunnssektor som omfatter personer, bedrifter og
institusjoner som har kulturvirksomhet som formål og inntektskilde.
Med norsk kulturliv menes all kulturvirksomhet som viser tradisjoner,
nyskapning og kulturelt mangfold i dagens Norge. Meldingen behandler
kunstuttrykk som musikk, scenekunst, visuell kunst (herunder kunsthåndverk),
arkitektur og design, litteratur og film, og nyere uttrykksformer
muliggjort gjennom utviklingen av elektronisk kommunikasjon. Kulturinstitusjoner
som bibliotek, museer og arkiv blir også behandlet.
Prinsippet om armlengdes avstand mellom politikk
og kulturfaglig skjønn står sentralt i kulturpolitikken, inkludert
tilretteleggingen av internasjonal kulturvirksomhet. Prinsippet
innebærer at politiske myndigheter ikke skal styre utviklingen av
kunst og kultur, men at kulturfaglige beslutninger skal fattes av
organer som opererer uavhengig av sentralforvaltningen og som har
den nødvendige faglige kompetansen. Et viktig poeng er å sikre at
statlige myndigheter ikke legger politiske føringer for individuelle kulturaktørers
faglige virksomhet og uttrykk. Myndighetene skal derimot legge forholdene
til rette gjennom å trekke opp overordnede mål, foreta overordnede
prioriteringer, tilrettelegge infrastruktur og fastsette omfanget
av økonomisk støtte. Et slikt armlengdes avstand-prinsipp, kombinert
med en omfattende tilskuddsforvaltning, legger til rette for et
kulturliv med stor frihet til nyskaping og utvikling.
Kulturarv brukes om de delene av materielle
og immaterielle kulturuttrykk som et samfunn velger å ta med seg
inn i fremtiden. Å identifisere noe som kulturarv innebærer et bevisst
og aktivt forhold til historien. Utvelgingen har blant annet innslag
av normative vurderinger og er på den måten en konkretisering av
verdisett. Å gi noe status som kulturarv innebærer å tilføre det
materielle eller immaterielle kulturuttrykket en symbol- og verdimessig
dimensjon. Kulturarv omfatter også kulturlandskap.
Kultur kan være næring og bidra til eksport
og verdiskaping i utlandet. Begrepet eksport kan forstås på ulike
måter. Når en kunstner mottar honorar eller annen godtgjørelse for
å vise eller fremføre et verk utenfor Norges grenser, er det eksport
i vid forstand. Det er imidlertid mye internasjonal kulturvirksomhet
som honoreres eller godtgjøres på annet vis, men som ikke først og
fremst foregår i kommersielle rammer, med begrenset inntjeningspotensial
og i hovedsak kulturell målsetting. I denne meldingen brukes eksport
i en begrenset betydning. Eksport forstås som salg av kulturvarer
og -tjenester der kulturbedrifters eller enkeltpersoners utenlandssatsinger
i vesentlig grad har inntjening som hovedmål og inntjeningspotensialet
antas å være av et visst nivå.
Internasjonalt brukes ofte begrepet «creative
industries», kreative næringer, som gjerne omfatter mer enn kulturbegrepet
og kulturnæringene slik de her er definert. I denne meldingen brukes konsekvent
begrepet kulturnæringer, og kildehenvisninger som har «creative
industries» som opprinnelig begrep er oversatt til «kulturnæringer»
i meldingen.
Det vises i meldingen til at formålet med regjeringens
arbeid for norsk kulturliv internasjonalt er å sikre at norske kunstnere
får internasjonale muligheter, å bidra til et aktivt og levende norsk
kulturliv og til at norsk kultur kan inngå i en gjensidig dialog
med et internasjonalt kulturliv.
Kulturløftet har ført til en økning i bevilgningene til
kultur på nesten 5 mrd. kroner. Regjeringens kulturpolitikk skal
gi grobunn for et rikt, mangfoldig og nyskapende kulturliv som når
ut til så mange som mulig. En bred, internasjonal kontaktflate er
et viktig bidrag til dette.
Regjeringens kulturpolitiske prioriteringer
og de økte bevilgningene til internasjonalt kultursamarbeid er begrunnet
i både kulturens egenverdi og dens betydning for å oppnå andre samfunnsmål.
De overordnede kulturpolitiske målene er å fremme kulturelt og estetisk
mangfold, stimulere kunstnerisk og kulturfaglig kvalitet og nyskaping,
bevare, sikre og formidle kulturarv og legge til rette for at hele
befolkningen har tilgang til et rikt kulturtilbud. Kunsten skal
være uavhengig. Den skal være dynamisk, utfordrende og ubundet.
På dette grunnlaget er det samtidig regjeringens oppfatning at kulturen
kan spille en viktig rolle for å oppnå andre samfunnsmål. Dette gjelder
også i utenrikspolitikken.
Kulturen skaper rom for refleksjon og dialog. Dens
betydning for samfunnsutviklingen generelt danner en viktig bakgrunn
både for satsinger som i hovedsak er begrunnet med spesifikke utenrikspolitiske
satsinger og for samarbeid i kultursektoren med land i sør.
Kulturlivet har alltid vært preget av internasjonale
strømninger. Teknologisk utvikling, økt mobilitet og et økende kulturelt
mangfold bidrar til at kunstnere og kulturaktører orienterer seg mer
og mer internasjonalt. Globalisering har bidratt til at stadig flere
kulturuttrykk har internasjonale referanser, er basert på internasjonalt samarbeid
eller har et internasjonalt publikum.
I dag forholder kunstnere seg til en global
virkelighet og i mindre grad til nasjonale grenser eller nasjonal
tilhørighet. Kunstnere arbeider ut fra lokale, nasjonale og globale
referanser og erfaringer.
Internasjonal kulturaktivitet bidrar til å gjøre norsk
kulturliv mer aktivt og levende. At norske kunstnere og kulturaktører
reiser ut og at internasjonale impulser hentes inn, styrker kunstnerisk
kvalitet, kunnskap, kompetanse og mangfold i kultursektoren. Internasjonalt
samarbeid og utveksling åpner kulturen vår mot andre land og utvider
publikumstilfanget i utlandet for norske kunstnere og artister.
Dette øker også verdiskapingen i norsk kultureksport.
Kunstnere og andre aktører i kultursektoren henter
fagkompetanse og kunstnerisk inspirasjon der den finnes. For mange
er internasjonal aktivitet og kontakt helt nødvendig for kunstnerisk
utvikling. Internasjonal virksomhet gir inspirasjon og åpner for
andre brytninger og annen kritikk som aktørene kanskje ikke møter hjemme.
Det er derfor et mål at flere skal få mulighet til å ta del i slik
virksomhet.
Mye av det internasjonale arbeidet på kulturområdet
blir initiert av kunstnere og andre aktører uten offentlig støtte
eller annen tilrettelegging fra myndighetenes side. Andre er avhengige
av et offentlig støtteapparat for å kunne delta på den internasjonale
scenen. Når det er behov for offentlig tilrettelegging, kan dette
begrunnes kulturpolitisk, utenriks- eller utviklingspolitisk, eller
næringspolitisk. Forutsetninger for at internasjonalt samarbeid
skal lykkes, er i tillegg til kunstnerisk kvalitet, etterspørsel
eller interesse i utlandet og at den enkelte aktør ser egenverdi
i å jobbe internasjonalt og evner å utnytte mulighetene over tid.
Samspillet mellom internasjonal kulturaktivitet og
øvrig aktivitet i kulturlivet gir grunn til å hevde at økt satsing
på kulturlivet i Norge skaper større interesse i utlandet, mens
økt interesse i utlandet skaper større interesse her hjemme. Virkemidlene
som bidrar til å tilrettelegge for internasjonal virksomhet, er
tett sammenvevde. En målrettet kulturpolitikk på nasjonalt nivå
er en forutsetning for kompetente og solide aktører, enten det er
institusjoner eller enkeltkunstnere, som kan operere internasjonalt.
Tilrettelegging for at norske kulturaktører skal kunne delta i internasjonal
sammenheng baserer seg på viktige prinsipper i den nasjonale kulturpolitikken
og inngår i en utenrikspolitisk kontekst.
Norske myndigheter skal ta aktivt del i internasjonale
organisasjoner som arbeider på kulturfeltet. Tilskuddsmidler skal
være tilgjengelige for grupper, enkeltkunstnere og institusjoner
slik at de får muligheten til å utvikle seg faglig og kunstnerisk
og åpne muligheten for å lykkes internasjonalt. Utenrikstjenesten
skal styrke kulturlivets nettverk i utlandet, stimulere interessen for
norsk kultur, være lyttepost for muligheter og tendenser og være
en støttespiller for norske aktører i utlandet.
Norsk kulturlivs internasjonale interesser er
en del av Norges samlede interesser. Arbeidet for disse er derfor
også en integrert del av norsk utenrikspolitikk.
Et kvalitativt godt kultursamarbeid bygger opp under
et godt omdømme for Norge og støtter opp om forbindelsene med viktige
samarbeidsland.
Utenriksdepartementets satsing for å styrke norsk
kulturs og norske kunstneres internasjonale muligheter er også styrket
betraktelig de siste årene.
Kultursektoren har i dag en langt større plass
i utenrikstjenestens samlede virksomhet enn tidligere. Den preger
også virksomheten ved norske utenriksstasjoner i stadig større grad. Dette
er en følge av regjeringens økte budsjettressurser og profesjonalisering
av arbeidet. Satsingen avspeiler kulturens plass i moderne diplomati
og viser samtidig at kulturlivet nyttiggjør seg utenriksstasjonenes
kunnskap om lokale forhold og kontakt med lokale aktører.
Regjeringens internasjonale kulturarbeid i de
enkelte land bygger på nært samarbeid mellom departementene, utenriksstasjonene
og aktører i kultursektoren. Samarbeidet skal styrke interessen
for og etterspørselen etter norsk kultur i utlandet, sikre fleksibilitet
til å utnytte muligheter og bygge langsiktige og stabile samarbeidsrelasjoner
mellom norske og internasjonale kulturaktører og -arenaer.
Utenriksdepartementets budsjetter til støtte
for norsk kulturs muligheter i utlandet forvaltes dels i Utenriksdepartementet,
herunder på utenriksstasjonene. Dels delegeres oppgaver til kunstfaglige
organisasjoner med spesifikke oppgaver på hvert felt.
Norsk kulturråd er en av de viktigste forvaltere av
tilskuddsordninger i norsk kulturliv og fungerer som rådgiver for
staten i kulturspørsmål. Kulturrådet har de siste årene fått en
styrket rolle som tilrettelegger av internasjonalt kultursamarbeid
innenfor sine ansvarsområder. Innenfor de respektive kunstfagene
er det et antall kunstfaglige organisasjoner som har ansvaret for
spesifikke internasjonale arbeidsoppgaver og støtteordninger.
Riksantikvaren har viktige oppgaver som rådgiver
for regjeringens internasjonale arbeid på kulturminnefeltet. Videre
er Riksantikvaren, sammen med Direktoratet for naturforvaltning, en
viktig aktør i den internasjonale implementeringen av verdens kultur-
og naturarv.
Tilrettelegging for internasjonal kulturvirksomhet
skjer også gjennom multilateralt samarbeid på regionalt og globalt
nivå, i Norden, Europa og globalt. Det foregår også tosidig samarbeid
innenfor rammen av multinasjonale avtaler. Eksempler her er samarbeidsprosjekter innenfor
nordisk samarbeid og i EØS.
Graden av internasjonal aktivitet, og hvilken form
og hvilket formål denne aktiviteten har, varierer fra kulturområde
til kulturområde. Også innenfor hvert enkelt område er det variasjon
i samarbeidsformer, siktemål osv. Dette betyr at aktørene møter
forskjellige utfordringer, og det må tas høyde for dette i den offentlige
tilretteleggingen. For å sikre et best mulig grunnlag for et godt
og langsiktig tilretteleggingsarbeid, ser regjeringen behov for
å få styrket kunnskapsbasen om internasjonal kulturaktivitet i samarbeid med
relevante kulturaktører og forskningsmiljøer.
Regjeringens overordnede mål for utviklingspolitikken
er fattigdomsbekjempelse og rettferdig fordeling. Norges kultursamarbeid
med land i sør bygger på overbevisningen om at et fritt og uavhengig
kulturliv bidrar til fattigdomsbekjempelse og til å redusere ulikhet.
Gjennomføring av menneskerettighetene er både et
mål i seg selv og et integrert virkemiddel i arbeidet. Kultursamarbeidet
skal styrke de grunnleggende menneskerettighetene generelt og fremme
de kulturelle rettighetene spesielt.
Kultur har betydning for individuell og kollektiv utvikling
og har verdimessige, økonomiske og samfunnsmessige aspekter. Kultur
bidrar til identitetsdannelse for enkeltmennesket, for grupper og
for samfunn.
Kultur er en viktig del av sivilsamfunnet, og spiller
en rolle i sivilsamfunnets bidrag til utvikling. En sterkere, fri
kultursektor er en kraft for samfunnsendring, i stats- og nasjonsdannelse,
demokratiutvikling, fred og forsoning. Kultur er næring. Kulturnæringene
er dynamiske næringer og spiller en viktig rolle for økonomisk vekst,
verdiskaping og sysselsetting. Kultursamarbeidet med land i sør
skal styrke kultursektoren i utviklingsland med utgangpunkt i kultur som
en selvstendig verdi og kulturens bidrag til fattigdomsreduksjon.
Retten til å kunne utøve egen kultur fritt og
uten frykt for diskriminering og forfølgelse er viktig for å utvikle
frie og demokratiske samfunn. Ved å anerkjenne og fremme respekten
for kulturelt mangfold styrkes også mulighetene for mellomfolkelig
dialog og likestilling. Gode rammer for kulturell utfoldelse spiller
også en rolle i å forhindre konflikt og beskytte marginaliserte gruppers
rettigheter, innenfor og mellom nasjoner. Det kulturelle mangfoldet
er menneskehetens felles arv og må anerkjennes og sikres til beste for
dagens og morgendagens generasjoner. Kultursatsing i utviklingspolitikken
handler derfor også om å fremme globale fellesgoder.
Kulturelle rettigheter er en del av de grunnleggende
menneskerettighetene, og kultursamarbeidet inngår i Norges arbeid
for å styrke disse globalt. Å styrke de kulturelle rettighetene
er et mål i seg selv og et middel til å styrke det sivile samfunn
som drivkraft og endringsagent for utvikling og til mer åpne og
demokratiske samfunn.
Kunstnere og kulturaktører i sivilsamfunnet
er den overordnede målgruppen i kultursamarbeidet med land i sør.
Stater og sivilsamfunnsaktører er målgrupper for arbeid for å styrke rettigheter
og kulturpolitikk. Det legges vekt på likestilling. Kvinners rolle
og deltakelse er et viktig mål i seg selv fordi det ofte er en særskilt utfordring
for kvinner å få realisert sine kulturelle rettigheter. Også minoritetsgrupper
og urfolk er viktige målgrupper med tanke på fremme av rettigheter
og kulturelt mangfold lokalt og globalt.
Tiltak som støttes skal ha mål om en tydelig
utviklingseffekt. Prosjekter som anses å ha en katalytisk effekt
for utviklingen av kultursektoren i sør, prioriteres. Til grunn
ligger en visjon om at kulturens betingelser i utviklingsland skal
endres slik at de frie kunstuttrykkene, de kulturelle rettighetene
og det kulturelle mangfold er sikret. Visjonen er at bistand til
kultursektoren skal gjøres overflødig.
Norge var blant de første giverlandene som inkluderte
støtte til kultur i utviklingssamarbeidet. Norsk bistand har gjennom
flere tiår bidratt til styrking av kultursektoren i utviklingsland. Satsingen
på kultursamarbeid med land i sør gjenspeiler den vekt en fra norsk
side legger på kultur som verdi og innsatsområde i samfunnsutviklingen.
Støtte til kultursektoren i utviklingsland inkluderer
produksjon, infrastrukturprofesjonalisering, tilrettelegging av
møteplasser, dvs. hele spekteret som muliggjør fri kulturell utfoldelse. Vern
og bærekraftig forvaltning av kulturarv, materiell så vel som immateriell,
inngår her. Bredden av tiltak som støttes forutsetter et bredt og
variert sett av samarbeidspartnere. Uavhengig av hvem Norge samarbeider
med, skal kultursamarbeidet være profesjonelt, langsiktig og lokalt
forankret og ha tydelige utviklingsresultater og ringvirkninger.
Samarbeidspartnerne skal reflektere mangfoldet i kultursektoren.
Målsettingen med tiltakene avgjør hvilke kanaler som brukes.
Støtten kan gis direkte til lokale partnere,
den kan gå gjennom regionale- eller globale nettverk/organisasjoner,
gjennom nord-sør eller sør-sør-samarbeid, eller den kan gå gjennom
norske kulturaktører i deres engasjement i utviklingsland.
Samarbeidspartnere kan også være enkeltkunstnere
når slik støtte forventes å ha en bredere effekt med hensyn til
institusjoner, prosesser eller andre viktige målgrupper, kulturmiljøer,
kulturinstitusjoner og nettverk hovedsakelig i det sivile samfunn
som arbeider for å fremme kunstens og kulturens rammebetingelser
i utviklingsland.
Offentlig finansiert bistand er kun ett av mange verktøy
for å fremme utvikling. Samarbeid og strategiske partnerskap er
viktige for å sikre at bistanden har en katalytisk effekt.
Ved direktestøtte skal samarbeidspartnere være
i nøkkelposisjoner i det aktuelle land, de skal være troverdige
representanter for kulturlivet og kulturaktører. Landspesifikke
analyser er derfor nødvendig for å identifisere hvilke aktører som har
størst potensial til å påvirke og å skape endring.
Formålet med en direktestøtte er å bygge kapasitet
i sør slik at målgruppene i kultursektoren kan bli bedre i stand
til å ta ansvar for utvikling av eget sivilt samfunn. For å kunne
bidra til et friere, mer mangfoldig og profesjonelt kulturliv i
utviklingsland, kreves først og fremst grundig kjennskap til forholdene
i sektoren der en setter inn tiltak. Kjennskap til kunst og kultur
og lokale forhold og betingelser for dette er en forutsetning for
slikt samarbeid. I tillegg er kunnskap om det sivile samfunn og
menneskerettighetene en forutsetning for å nå de målene som settes
for kulturstøtten. Strategiske partnerskap er derfor nøkkelen til
vellykkete utgangspunkt for tiltak alle på nivåer i samarbeidet.
For å lykkes med dette kreves et tett samarbeid med kulturmiljøene
i utviklingsland og med normgivende organisasjoner som har påvirkningskraft
til statsparter.
De norske utenriksstasjonene har en sentral
rolle i samfunnsanalyser og vurdering av lokale samarbeidsparter.
Utviklingsprosjekter i kultursektoren skal ta
utgangspunkt i lokale behov og etterspørsel. Gode resultater fordrer
gode analyser og realitetsvurderinger før samarbeid kan settes ut
i livet. Oppstartsstudier, solid planlegging og vurdering av risiko
er viktig for gode resultater.
Oppfølging og kontroll som rapportering og revisjon
skal skje i tråd med gjeldende håndbøker, ordningsregelverk og maler
for tilskuddsforvaltning med de presiseringer som gjelder for kultursamarbeid
med utviklingsland. Med utgangspunkt i ordningsregelverket skal
oppfølging og kontroll tilpasses den enkelte avtale og vurderes
med hensyn til relevans og risiko tilknyttet tiltaket. I omfattende
kulturprosjekter der vurdering av bærekraft og risikofaktorer er svært
viktig, innhentes det faglig rådgivning. Den bistandsfaglige rådgivningen
har Norad ansvaret for. Ordningsregelverk, veiledere og standardiserte
krav til søknader og rapportering er utarbeidet for kultursamarbeidet.
Det er utarbeidet egne suksesskriterier for kulturarvprosjekter.
Regjeringen vil komme tilbake til gjennomføring
av tiltak og politikk i forbindelse med de årlige budsjettframleggene.
Tiltakene mv. som drøftes i meldingen kan gjennomføres
innenfor berørte departementers gjeldende budsjettrammer.
For en nærmere gjennomgang av de ulike satsingsområdene
og tiltakene vises til meldingen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Laila Gustavsen, Eva Kristin Hansen, Svein Roald Hansen, Sverre Myrli,
Tore Nordtun og Helga Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Siv Jensen, Allan
Johansen, Peter N. Myhre, Tom Staahle og Karin S. Woldseth, fra
Høyre, Ivar Kristiansen, Janne Fardal Kristoffersen og lederen Ine
M. Eriksen Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti, Snorre Serigstad
Valen, fra Senterpartiet, Lars Peder Brekk, og fra Kristelig Folkeparti,
Kjell Arvid Svendsen, viser til at Norge satser betydelige midler
på å synliggjøre Norge og norsk kultur, og skape kontakt mellom
andre lands samfunns-, nærings- og kulturliv. Å sikre Norge et godt omdømme
i utlandet er et viktig mål for virksomheten. Utenriksstasjonene
spiller en sentral rolle i dette arbeidet.
Komiteen vil understreke at det
er viktig at norske kulturelle verdier gjenspeiles i Norges internasjonale
kulturarbeid. Presentasjon av norsk kultur og støtte til norske
kunstneres internasjonale virksomhet er viktig for å fremme kunstens
egenverdi, men også for fremme av viktige verdier.
Komiteen ser at arbeidet med
å fremme norsk kultur i utlandet stadig blir bedre og mer velfungerende.
Det er tydelig at dette arbeidet i de senere år har fått stadig
høyere status og vektlegging i det utenrikspolitiske arbeidet. Komiteen er
fornøyd med den innsats Utenriksdepartementet og andre samarbeidende departement,
slik som Kulturdepartementet og Næringsdepartementet, gjør.
Kulturlivets internasjonale kontakt, og publikums
kontakt med et internasjonalisert kulturliv, er viktig. I et så
internasjonalisert samfunn som dagens er det nødvendig for kulturen
å få utfolde seg internasjonalt, få delta på den internasjonaliserte
kulturarena, og hente og bidra med impulser til publikum overalt.
Komiteen ser samtidig at det
bidrag offentlige norske myndigheter står for, er kun en del av
det totale bidrag til den internasjonale kontakt vår kultursektor
tar del i. Det er tross alt slik at mye av kulturutvekslingen foregår
uten offentlig støtte, tilrettelegging, eller endog kjennskap. Kulturutveksling
over landegrenser foregår i hovedsak direkte mellom kulturutøvere
selv, mellom kulturutøvere og deres publikum i inn- og utland, og
faktisk også i meget stor grad mellom mange aktører som tradisjonelt
ikke blir omtalt. Samtidig må det anerkjennes at den støtte som
ytes er av stor viktighet for dem som mottar den. Offentlig internasjonal
kulturinnsats hjelper i stor grad aktører som vanskelig klarer å
nå ut på egen hånd, gjerne fordi de er for små, men mest fordi det
er vanskelig i seg selv å kjenne mottakerland tilstrekkelig.
Komiteen mener at fremme av norske næringsinteresser
i utlandet er en av utenrikstjenestens viktigste oppgaver, og er
tilfreds med at utenriksstasjonene retter oppmerksomheten mot dette
arbeidet. Utenrikstjenesten bør være en strategisk dialogpartner
for norsk kulturnæringsliv gjennom etablering av møteplasser, arrangementer
og som døråpner.
For komiteen er det viktig å
understreke at kulturnæringene er nettopp næringer, og at aktørene derfor
har næringsinteresser også i sin utenlandssatsing. De fleste kulturaktørene
er sjelden eller aldri innenfor utenrikstjenestens satsinger, og velger
ofte å satse på egen hånd. Utfordringen for utenrikstjenesten er
best mulig å kunne bidra til at flest mulig av kulturaktørene får
realisert et størst mulig potensial i sin utenlandssatsing.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
til at det her også er viktig å innse at innholdet i satsingen vil
det alltid være kulturaktørene som selv kjenner best, mens det ofte
er i den forretningsmessige, arrangementsmessige og organisatoriske
nettverksbyggingen de trenger hjelp.
Komiteen viser til
at Utenriksdepartementets arbeid for internasjonalt kultursamarbeid
er styrket de senere årene. Lokal kunnskap ved de enkelte utenriksstasjoner
bidrar til å sikre kultursamarbeidet sterkere gjennomslag. Komiteen mener
det er viktig at verdier som demokrati, menneskerettigheter og likestilling gjenspeiles
i Norges internasjonale kultursatsing.
Komiteen mener det er meget viktig
at enhver offentlig støttet satsing på kultursektoren i utviklingsland
gjennomføres på en forsvarlig og målrettet måte. Forsvarlig etter
alle kriterier for sporbarhet, nulltoleranse for korrupsjon og forskjellsbehandling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil
også peke på at nivået på støtten må være ansvarlig slik at ingen
formål får utilbørlig mye støtte.
Komiteen mener det
også er et selvstendig poeng at støtten aktivt og direkte bygger
opp under de mål og verdier som ligger til grunn for satsingen,
og blir noe mer enn et bidrag til å videreføre og understøtte lokal
eller nasjonal kultur. Komiteen merker seg at utenrikstjenesten
langt på vei er bevisste på og opptatt nettopp av dette.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke
betydningen av at norske kunstnere og kulturarbeidere sikres muligheter
for internasjonal deltakelse og støtter satsingen på kulturutveksling
på tvers av landegrenser.
Dette flertallet mener det er
viktig at norske myndigheter tar aktivt del i internasjonale organisasjoner
som arbeider på kulturfeltet og at det gis støtte til norsk kulturinnsats
i utlandet.
Dette flertallet viser videre
til at midlene til dette formålet dels forvaltes av Utenriksdepartementet
og dels delegeres til kunstfaglige organisasjoner med spesifikke
oppgaver.
Dette flertallet viser spesielt
til reisestøtteordningen og har merket seg at arbeidet med å videreutvikle
ordningen i samarbeid med kulturlivets organisasjoner videreføres.
Utvidet satsing på flerårige støtteprogrammer for enkeltkunstnere
og enkeltensembler er en viktig del av denne satsingen.
Dette flertallet peker på at
Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd spiller en viktig rolle i det nordiske
kultursamarbeidet og er tilfreds med at regjeringen vil bidra til
å styrke samarbeidet på dette området.
Dette flertallet vil understreke
betydningen av å bidra til spredning av norsk fag- og skjønnlitteratur
i utlandet og har merket seg at ett av en rekke tiltak vil være
å gi markedsstøtte til utenlandske forlag som vil utgi norsk litteratur
og fremme utvalgte forfattere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil
vise til at Utenriksdepartementet i 2012 valgte å ta idretten ut
av Strategi for Norges kultur- og idrettssamarbeid med land i sør,
den nye kulturmeldingens forløper. Paradokset er at Kulturdepartementet
samme år lanserte Meld. St. 26 Den norske idrettsmodellen, som sier
at regjeringens politikk er å støtte idrettens utviklingssamarbeid,
med referanse til Strategi for Norges kultur- og idrettssamarbeid med
land i sør. Nå som idretten ikke er en del av regjeringens melding
om internasjonal kulturinnsats, finnes det ingen strategi som ivaretar idrettens
utviklingssamarbeid, verken innenfor Kulturdepartementet eller innenfor
Utenriksdepartementet.
Flertallet mener dette illustrerer
behovet for en mer helhetlig og samstemt tilnærming til idrettens
utviklingssamarbeid både på politisk og administrativt nivå. Det
er problematisk at idrett ikke er del av regjeringens nye melding
om internasjonal kulturinnsats.
Flertallet mener videre at det
er ikke nødvendig for idretten å være en del av et utvidet kulturbegrep,
men det er helt nødvendig at idrettens utviklingssamarbeid som tematisk
område blir behandlet ett eller annet sted i regjeringens politikk,
med tilhørende strategier. Uten forankring i meldinger, NOU-er eller
lignende er dette flertallet redd for at statens
arbeid med idrett i utviklingsperspektiv til å bli nedprioritert.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at kultur
har betydning for individuell og kollektiv utvikling og har verdimessige,
økonomiske og samfunnsmessige aspekter. Kultur bidrar til identitetsdannelse for
enkeltmennesker, for grupper og for samfunn. Derfor er Norges innsats
for kultur i utviklingspolitikken et viktig bidrag til nasjons-
og fredsbygging.
Dette flertallet vil peke på
at kultursamarbeid i utviklingspolitikken ofte kan være en form for
bistand som gir stor avkastning med relativt små midler. Retten
til å utøve egen kultur uten frykt for diskriminering og forfølgelse
er viktig for å utvikle frie og demokratiske samfunn.
Dette flertallet viser til at
man i alt kultursamarbeid i utviklingspolitikken må ha fokus på
at det er myndigheter som har ansvaret for gjennomføring av kulturelle
rettigheter.
Dette flertallet vil særlig fremheve
muligheten for å styrke kvinners stilling og rettigheter gjennom
kultur og ved å utvikle kultursektoren. Det er derfor av stor betydning
at innsats for kvinner og kvinners rettigheter og likestilling tydeliggjøres
i all norsk utviklingspolitikk.
Dette flertallet vil understreke
betydningen av at utviklingsprosjekter i kultursektoren skal ta utgangpunkt
i lokale behov og etterspørsel. Dette forutsetter gode analyser
og realitetsvurderinger før samarbeid kan settes ut i livet. Det er
viktig at bistand til kulturfeltet underlegges de samme kontrollrutiner
som annen bistand.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil vise til at Fremskrittspartiets og Høyres målsettinger
for utviklingspolitikken er å bidra til økt demokratisering, realisering
av menneskerettighetene og bidra til å få mennesker varig ut av
fattigdom. Disse medlemmer vil prioritere virkemidler for
å oppnå disse sentrale målene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at satsingen på å styrke kultursektoren i utviklingsland er altfor
omfattende. Satsingen er, etter disse medlemmers syn, preget
av for lite fokus på de mål og verdier som ligger til grunn for
satsingen.
Utkastet til innstillingen har vært forelagt
familie- og kulturkomiteen som ikke hadde merknader, men viste til
de respektive partiers merknader i utenriks- og forsvarskomiteen.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Meld. St. 19 (2012–2013) – om regjeringens
internasjonale kulturinnsats – vedlegges protokollen.
Oslo, i utenriks- og forsvarskomiteen, den 22. mai 2013
Ine M. Eriksen Søreide |
Karin S. Woldseth |
leder |
ordfører |