EOS-utvalget skal føre løpende kontroll med
etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOS-tjeneste)
som utøves av offentlige myndigheter, eller under styring av eller
på oppdrag fra offentlige myndigheter. EOS-utvalgets mandat er gitt
i lov om kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste
(EOS-loven) – og i instruks om kontroll med disse tjenestene (EOS-instruksen).
Lov og instruks ble sist endret i juni 2009. Lov om forebyggende
sikkerhetstjeneste, lov om Etterretningstjenesten og Instruks om
sikkerhetstjeneste i Forsvaret viser alle til kontrolloven og slår
fast at tjenestene er underlagt EOS-utvalgets kontroll.
Utvalgets sentrale oppgave er å kontrollere
at EOS-tjenestene ikke begår urett mot den enkelte. Utvalget skal
påse at tjenestene arbeider innenfor rammen av lov, direktiver og
ulovfestet rett og i samsvar med menneskerettighetene. Kontrollen
skjer primært gjennom inspeksjoner av tjenestenes arkiver, datasystemer
og installasjoner. Kontrollen med enkeltsaker og operasjoner skal
være etterfølgende. Men utvalget har i prinsippet full innsynsrett
og skal holdes løpende orientert om viktige pågående saker. Utvalgets
kontroll skal være til minst mulig ulempe for tjenestenes løpende
virksomhet. Det skal tas spesielt hensyn til vern av kilder og opplysninger mottatt
fra utenlandske samarbeidende tjenester.
Utvalget undersøker alle klager fra enkeltpersoner
og organisasjoner. Enhver klage eller henvendelse med påstand om
at det er begått urett fra tjenestenes side, undersøkes i den eller
de tjenester som klagen retter seg mot.
I henhold til kontrollinstruksen § 11 nr. 2
skal utvalgets årlige tilsynsvirksomhet minst omfatte halvårlige
inspeksjoner av Etterretningstjenesten (E-tjenesten) sentralt, kvartalsvise
inspeksjoner i Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM), seks inspeksjoner
av Politiets sikkerhetstjeneste (PST) sentralt og tre inspeksjoner
av Forsvarets sikkerhetsavdeling (FSA). I tillegg skal utvalget
foreta inspeksjoner av PST-enheter i minst fire politidistrikter,
minst to av E-tjenestens stasjoner og/eller sikkerhets- og etterretningsfunksjoner
ved militære staber og avdelinger, og av personellsikkerhetstjenesten
ved minst to departementer eller etater utenfor NSM. Utvalget kan
på eget initiativ gjennomføre inspeksjoner av det øvrige politi
og andre organer eller institusjoner som bistår PST, og for øvrig
slik inspeksjon som kontrollovens formål tilsier.
Regelverkets krav til utvalgets inspeksjonsvirksomhet
er overholdt også i 2012. En tredjedel av utvalgets inspeksjoner
har vært rettet mot PST. Dette har bakgrunn i regelverkets krav
til antall inspeksjoner i denne tjenesten. Til sammen har utvalget
gjennomført 30 inspeksjoner, hvorav 17 er avholdt i virksomhetene
sentralt. Utvalget har inspisert fem ytre enheter og lokale ledd
i 2012: PST Rogaland, PST Midtre Hålogaland, PST Agder, PST Nordre
Buskerud og Forsvarets stasjon Andøya (FSTA). Utvalget har videre
gjennomført inspeksjoner av personellsikkerhetstjenesten ved Forsvarsbygg, E-tjenesten,
Fylkesmannen i Rogaland og Post- og teletilsynet (PT), samt sikkerhets-
og etterretningsfunksjoner ved Kystjegerkommandoen (KJK) på Trondenes.
Etter kontrollinstruksen § 11 kan utvalget gjennomføre «inspeksjon
av eget tiltak av det øvrige politi og andre organer eller institusjoner
som bistår Politiets sikkerhetstjeneste». Med hjemmel i denne bestemmelsen har
utvalget i 2012 inspisert Datakrimavsnittet i Kripos og Telenors
politisvarsenter på Fornebu. Utvalget har i tillegg avholdt én uanmeldt
inspeksjon av Etterretningsbataljonen på Setermoen, som ledd i undersøkelsen
av en klagesak.
Utvalget har i 2012 mottatt 21 klager mot EOS-tjenestene,
mot henholdsvis 21 og 29 klager i 2010 og 2011. I tillegg har utvalget
mottatt en rekke henvendelser per e-post og telefon der det ikke
har vært grunnlag for opprettelse av klagesak. Utvalget har på formelt
grunnlag avvist enkelte klager, blant annet under henvisning til
at forholdet faller utenfor utvalgets kontrollområde, eller at klagen
ikke er tilstrekkelig spesifisert til å kunne behandles av utvalget.
I 2012 har utvalget tatt opp 22 saker på eget initiativ.
Noen langsiktige nasjonale, internasjonale og tekniske
utviklingstrekk av betydning for de hemmelige tjenestene ble framhevet
i forrige årsmelding, knyttet til EOS-utvalgets 15-årige historie
og utfordringene framover. Flere av disse utviklingstrekkene og
utfordringene har vært tydelige også i 2012. De gjelder blant annet grensene
og sammenhengene mellom sivile og militære trusler og det sterkere
samarbeidet mellom PST og E-tjenesten, den økende informasjonsutvekslingen
mellom norske og andre lands tjenester og den hurtige tekniske utviklingen.
I 2012 har både to eksterne evalueringsrapporter og
noen forslag fra tjenestene selv preget debatten om deres arbeid.
22. juli-kommisjonen anbefalte generelt at:
«PST må utvikle ledelse, organisasjonskultur, arbeidsprosesser
og mål som er bedre tilpasset tjenestens oppgaver, samtidig som
rammer satt av hensyn til demokrati og personvern fortsatt respekteres.
Særlig viktig er det å utvise større pågåenhet, kreativitet og vilje
til å identifisere nye trusler».
Traavikutvalget sluttet seg til disse vurderingene.
22. juli-kommisjonen anbefalte også at PST burde
ta flere initiativ og vise større vilje til samarbeid og informasjonsdeling
med blant annet ordinært politi og E-tjenesten. Den påpekte dessuten
at taushetsbestemmelsene i lovgivningen ikke må hindre at PST får
tilgang til nødvendig informasjon fra andre etater. I tillegg påpekte den
at lovgivningen bør avklare enda tydeligere at PST og E-tjenesten
kan utveksle informasjon innhentet ved skjulte metoder der dette
er nødvendig. I tråd med dette hevdet Traavikutvalget at utilstrekkelige
hjemler hemmer informasjonsutveksling og annet samarbeid mellom
de to tjenestene.
Med bakgrunn i blant annet denne kritikken har tjenestene
i løpet av 2012 fremmet flere forslag til endringer i lovverket
og andre rammevilkår, med formål om å kunne ivareta sine oppgaver
på en bedre og mer effektiv måte. I denne sammenheng kan det særlig
vises til at PST i brev 1. november 2011 til Justis- og beredskapsdepartementet
fremmet flere forslag med formål å dekke den totale hjemmelssituasjonen
for terrorbekjempelse i Norge. Dette resulterte i at departementet
blant annet sendte et forslag om kriminalisering av forberedelse
av terrorhandlinger og utvidet adgang til tvangsmiddelbruk på høring
12. juli 2012. PST har også bedt om en generell hjemmel for å innhente
opplysninger fra andre offentlige myndigheter. Blant annet ønsker
tjenesten lovendringer for bedre og mer forutsigbar informasjonsutveksling
mellom helsepersonell og PST når det gjelder psykisk syke personer
som representerer en trussel mot myndighetspersoner. E-tjenesten
har fremmet forslag om å klargjøre hjemmelsgrunnlaget for deres
etterretningsbistand til politiet. Utvalget har også i 2012 blitt
informert om at E-tjenesten ønsker å ta i bruk nye metoder for gjennomføring av
teknisk informasjonsinnhenting.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Per Rune Henriksen, Martin Kolberg og Khalid Mahmood, fra Fremskrittspartiet,
lederen Anders Anundsen, Terje Halleland og Ulf Erik Knudsen, fra
Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H.
Langeland, fra Senterpartiet, Eli Hovd Prestegården, fra Kristelig
Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, og fra Venstre, Trine Skei Grande,
viser til årsmelding fra EOS-utvalget og understreker den viktige
funksjon årsmeldingen har for å holde Stortinget oppdatert på viktige
trender og funn i utvalgets arbeid med kontroll av de hemmelige tjenestene. Komiteen mener
EOS-utvalget har en viktig funksjon som bidrar til å sikre at de hemmelige
tjenestene opererer innenfor lov og instruks, samtidig som kontrollvirksomheten bidrar
til å skape tillit til de hemmelige tjenestene.
Komiteen mener videre det er
viktig for et liberalt samfunn å ha funksjonelle hemmelige tjenester
som opererer til beste for rikets sikkerhet, kombinert med effektive
kontrollrutiner. Komiteen mener den modellen som
er valgt for kontroll av de hemmelige tjenestene med direkterapportering
fra et uavhengig kontrollorgan til Stortinget, er god.
Komiteen viser til at det er
avholdt 30 inspeksjoner i meldingsåret, og utvalget rapporterer at
de med det har oppfylt regelverkets krav til utvalgets inspeksjonsvirksomhet. Komiteen understreker
at kontrollinstruksen § 11 nr. 2 kun uttrykker et minstemål for
utvalgets kontrollvirksomhet og at utvalget står fritt til å gjennomføre
flere kontrolloppdrag enn instruksen gir anvisning på. Komiteen mener
EOS-utvalget har et selvstendig ansvar for å vurdere hvor omfattende
kontrollvirksomhet som er nødvendig for å sikre tilstrekkelig kontroll
av de hemmelige tjenestene. Det kan bety et behov for økt kontrollvirksomhet
i perioder. Komiteen viser til at EOS-utvalget i
sine forslag til budsjett må ta høyde for et eventuelt behov for
fremtidig økt kontrollhyppighet i lys av et forventet økt aktivitetsnivå
hos de hemmelige tjenestene.
Komiteen viser videre til at
kontrollvirksomheten til EOS-utvalget primært gjennomføres som forhåndsvarslede
kontroller. Kun én av utvalgets kontroller er gjennomført som uvarslet
kontroll. Den ble rettet mot Etterretningsbataljonen på Setermoen
under en klagebehandlingssak.
Komiteen viser til at EOS-utvalget
selv må vurdere hvordan kontrollene kan gjennomføres mest mulig
effektivt, men mener at uvarslede kontroller i enkelte sammenhenger
kan være et nyttig verktøy for utvalgets kontroll. Slike uvarslede
kontroller kan også bygge opp om den tilliten kontrollsystemet skal
sikre utad.
Komiteen merker seg at det er
behandlet 21 klagesaker 2012 og at en rekke henvendelser til utvalget
avvises fordi det ikke er grunnlag for klagesak. Komiteen understreker
viktigheten av at det er tilfredsstillende notoritet ved behandling
av henvendelser som både resulterer i klagesak og de henvendelsene
som utvalget får, men som ikke resulterer i klagesak.
Komiteen viser til at EOS-utvalget
i årsmeldingen peker på en utvikling i retning av nærmere samarbeid
mellom de hemmelige tjenestene, særlig mellom PST og E-tjenesten.
Dette er et samarbeid som komiteen mener er viktig å
videreutvikle, men understreker EOS-utvalgets påpekning av at dette
også vil medføre behov for mer og kanskje annerledes kontrollvirksomhet fra
utvalgets side. Komiteen mener det er viktig dersom
det politisk vedtas nye samarbeidsmønster og nye hjemler for mer
effektive undersøkelser fra EOS-tjenestenes side, å sikre tilsvarende
styrke på kontrollen med de samme tjenestene. Det kan medføre behov
for endringer i lov og instruks, og komiteen ber
EOS-utvalget særlig ha oppmerksomhet på dette i fremtidige årsmeldinger. Komiteen mener
EOS-utvalget bør fremme konkrete forslag til endringer i hjemmelsgrunnlaget
ved behov.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til en rekke begivenheter
de siste årene som illustrerer behovet for en aktiv og skarp demokratisk kontroll
med de hemmelige tjenestene. I den såkalte ambassadesaken kjente
PST til den amerikanske overvåkingen uten å varsle politisk ledelse.
Gjørv-kommisjonen slår fast at «Med en bedre arbeidsmetodikk og
et bredere fokus kunne PST ha kommet på sporet av gjerningsmannen
før 22/7». I Traavikutvalgets rapport om PST framkommer det at etaten
ikke er oppdatert på verken teknologi eller trusselbilde. EOS-utvalget
har nylig etter tips gransket påstander om at Etterretningsbataljonen
ulovlig har registrert norske journalister, og slått fast at slikt
har skjedd.
Flertallet vil understreke at
EOS-utvalget skal ha en utelukkende kontrollerende funksjon overfor
de hemmelige tjenestene, og ikke drive opplæring eller ha noen form
for konsulterende funksjon overfor de hemmelige tjenestene.
Komiteen mener at
en forutsetning for de hemmelige tjenestene er at de under enhver henseende
er under demokratisk kontroll og demokratisk styring. Den demokratiske
kontrollen utføres av EOS-utvalget, som rapporterer direkte til
Stortinget. Det daglige styringsansvaret er tillagt statsråden,
jf. sikkerhetsloven § 4.1. Med dette ansvaret følger en rett og
en plikt til å være informert om hva de hemmelige tjenestene i enhver
henseende bedriver, og stå til ansvar overfor Stortinget for dette.
Komiteen vil understreke EOS-utvalgets
ubegrensede mulighet for uanmeldte kontroller. EOS-utvalget vurderer
selv behovet for og omfanget av slike kontroller.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil for øvrig at en rekke
punkter må gjennomgås og drøftes og vil sende brev til Stortingets
presidentskap om dette.
Områdene som flertallet ønsker
det skal bli sett nærmere på, omfatter bl.a.:
EOS-utvalget bør
ha ubegrenset adgang til å kreve innsyn i alle dokumenter utvalget
måtte mene er relevante.
At prinsippet om at etatene selv kan bestemme overfor
utvalget hvorvidt dokumenter kan av- eller nedgraderes, kan innebære
en potensiell begrensning i EOS-utvalgets rapporteringsmuligheter.
De hemmelige tjenestenes forhold til sivile
informanter, hva angår forhold som rutiner for hvem som velges som
slike informanter, hvordan de velges.
Bruk av personer som tidligere har virket
i EOS-tjenestene og antas å kunne være som bistandspersoner.
At alle enheter i Forsvaret som driver
med etterretning følger lovgrunnlaget som E-tjenesten for øvrig
forholder seg til, inkludert etterretningsloven.
Flertallet mener at presidentskapet
på egnet måte må gjennomgå disse problemstillingene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet tar
til orientering at flertallet vil henvende seg til Stortingets presidentskap
for å be presidentskapet gjennomgå enkelte forhold knyttet til EOS-utvalgets
virksomhet og rammer for kontrollen. Disse medlemmer anser
en slik henvendelse for å være et anliggende for de involverte partigrupper
og har ingen ytterligere kommentarer til en slik henvendelse.
I 2012 har utvalget gjennomført seks inspeksjoner
i Den sentrale enhet (DSE). Utvalget har videre inspisert PST-enhetene
i Rogaland, Agder, Midtre Hålogaland og Nordre Buskerud. Utvalget
får regelmessige orienteringer om den løpende virksomheten i tjenesten
og om spesielle temaer og saker som utvalget på forhånd har bedt
om. Videre gjennomgås og kontrolleres etterforskingssaker og forebyggende
saker i PST, samt tjenestens arkiver og registre.
Utvalget har på bakgrunn av inspeksjonene opprettet
flere saker av eget tiltak. Et flertall av disse sakene retter seg
mot PSTs behandling av opplysninger om enkeltpersoner i registrene.
Utvalgets kontroll har resultert i at opplysninger om rundt 120
personer har blitt slettet i PSTs arbeidsregister i 2012.
I de to foregående årsmeldingene har utvalget pekt
på enkelte problemstillinger knyttet til utvalgets innsynsrett i
PST. Bakgrunnen var at tjenesten i enkelte sakstyper i en periode
hadde suspendert utvalgets innsyn. Utvalget er ikke kjent med at
tjenesten har holdt saker unna utvalgets kontroll i 2012. Utvalget
har nå, både ved sekretariatets inspeksjonsforberedelser og selve inspeksjonene,
på egenhånd full tilgang til tjenestens arbeidsregister Smart, saksarbeidsverktøyet
Smartsak, arkiv- og saksbehandlingssystemet DocuLive og mappestrukturen.
PST kan som det ordinære politiet be tingretten om
å få bruke skjulte tvangsmidler ved ordinær etterforskning. Tvangsmidler
er blant annet kommunikasjonskontroll, romavlytting, teknisk sporing
og hemmelig ransaking. PST har videre hjemmel til å be om å få bruke
skjulte tvangsmidler for å avverge straffbare forhold som faller inn
under tjenestens ansvarsområde. For det tredje kan PST, som eneste
politimyndighet, også bruke skjulte tvangsmidler for å forebygge visse
typer straffbare handlinger. I tillegg kan PST benytte seg av ulovfestede
metoder som ikke er så inngripende at lovhjemmel anses nødvendig.
Utvalgets inspeksjoner av PST omfatter en regelmessig
kontroll med bruken av skjulte tvangsmidler i enkeltsaker. For utvalget
er det særlig viktig å kontrollere om PSTs begjæringer til retten
følger opp tjenestens behov for nødvendig informasjon og om tjenesten
benytter tvangsmidlene i samsvar med rettens tillatelse. I tillegg
kontrolleres det at tiltaket avvikles dersom forutsetningene for
rettens tillatelse faller bort. Også omfanget av PSTs bruk av skjulte tvangsmidler
er av interesse for utvalget.
I årsmeldingen for 2011 meldte utvalget om tendenser
til mer bruk av skjulte tvangsmidler sammenliknet med tidligere
år, særlig i forebyggende saker. Bruken av tvangsmidler, som er
godkjent av retten, synes å ha økt ytterligere i 2012. Utvalget
vil i denne sammenheng vise til Stortingets forutsetning om at skjulte tvangsmidler
i forebyggende øyemed skal være et smalt supplement ved forebygging
av de mest alvorlige straffbare handlingene.
Utvalget har i 2012 gjennomført inspeksjoner
av seksjon for teknisk støtte, der det er rettet oppmerksomhet mot
kommunikasjonskontroll, skjult kameraovervåking og romavlytting.
Utvalget har som i tidligere år gjennomgått kjennelser fra retten
om bruk av skjult kameraovervåking på offentlig sted. Retten vil
i slike saker ikke få se bilder av den faktiske gjennomføringen
av overvåkingen. Utvalget foretar derfor en aktiv kontroll av om
informasjonen som gis til tingretten samsvarer med det som faktisk
overvåkes, og får fremlagt bildeutskrifter i saker der det er iverksatt
skjult kameraovervåking. Utvalget har merket seg at PST ved flere
tilfeller har gjennomført skjult kameraovervåking mot eller på steder
utvalget definerer som private, for eksempel en inngangsdør. I samtlige
tilfeller har retten godkjent overvåkingen. Etter utvalgets oppfatning
er det tvilsomt om straffeprosessloven § 202a hjemler slik kameraovervåking.
Utvalget ser at PST generelt synes å være bevisst på
de skrankene lovgivningen og legalitetsprinsippet setter for bruk
av tvangsmidler og andre tiltak av inngripende karakter. Utvalget
vil i 2013 fortsatt følge PSTs metodebruk tett gjennom dets etterfølgende
kontroll.
Under en inspeksjon av en lokal PST-enhet i 2011
oppdaget utvalget at en mengde etterretnings- og saksrelaterte opplysninger
var lagret i egne mappestrukturer (på «I-området») på PSTs datanettverk.
Etter inspeksjonen stilte utvalget spørsmål til PST om tjenestens
praksis for behandling av opplysninger utenfor arbeidsregistret
Smart og saksarbeidsverktøyet Smartsak. PST understreket i et brev
til utvalget i desember 2011 at tjenesten kun hadde ett etterretningsregister,
og at det følgelig ikke skal behandles etterretningsopplysninger
utenfor Smart. Tjenesten erkjente likevel at dette hadde skjedd.
Utvalget fulgte opp saken i februar 2012 ved
omfattende søk i samtlige lokale PST-enheters del av datanettverket.
Søkene viste at omfanget av opplysninger som var behandlet i mappestrukturen
var vesentlig større og til dels av en annen og mer bekymringsfull
karakter enn det utvalget først hadde fått inntrykk av. På denne
bakgrunn stilte utvalget i mars 2012 flere oppfølgingsspørsmål til
tjenesten. I PSTs svar i april 2012 ble det uttrykt at det var foretatt
undersøkelser i mappestrukturen, og at tjenesten «[b]asert på undersøkelsene
er … enig i de vurderinger utvalget kommer med i sitt brev» og at «det
ikke [er] ønskelig at informasjon blir liggende uten å bli omfattet
av de rutiner for kvalitetssikring og sanering som er implementert i
Smart». Tjenesten meldte også at det innen kort tid ville bli satt
ned en arbeidsgruppe som skulle lage en ny saksbehandlingsrutine.
Denne ville tydeliggjøre hva som skal behandles i Smart, hva som
skal behandles i arkiv- og saksbehandlingssystemet DocuLive og begrensninger
ved bruk av mappestrukturen. Videre ble det meldt at alle avdelinger
og lokale enheter skulle gjennomgå sin informasjon i mappestrukturen.
De skulle også overføre alt som ikke kan eller skal være der til
riktig plassering i Smart eller DocuLive. Gjenværende informasjon
ville bli slettet.
Utvalget uttalte følgende i sine avsluttende merknader
til tjenesten i juni 2012:
«Utvalget har vært ukjent med tjenestens bruk av I-området
ved behandling av opplysninger. Praksisen har vært uforenlig med
forutsetningen om at etterretningsopplysninger ikke skal behandles
utenfor Smart. … [Dette] har i praksis ført til at opplysninger
er holdt utenfor utvalgets kontroll. … Utvalget har ved gjennomgang
av mappestrukturen sett flere eksempler på opplysninger som synes
å være behandlet i strid med kravene til nødvendighet, relevans
og formålsbestemthet som følger av PST-instruksen §§ 13 og 14. …
Utvalget stiller seg kritisk til at DSE ikke har vært klar over
omfanget av opplysninger som er behandlet på I-området, men registrerer
at det nå vil gjennomføres grep for å rydde opp i dagens situasjon.
… Etter utvalgets oppfatning burde tilfredsstillende saksbehandlingsrutiner
og internkontroll ha vært på plass på et langt tidligere tidspunkt.»
Også i 2012 har arkiv- og registerkontrollen
utgjort en sentral del av utvalgets kontroll med PST. Det er spesielt
kravene til opplysningskvalitet, formålsbestemthet, nødvendighet
og relevans utvalget kontrollerer – og at opplysningene slettes når
vilkårene for behandling av dem ikke (lenger) er til stede. Det
er videre viktig å kontrollere at PST foretar individuelle vurderinger
av registreringsgrunnlaget, og at opplysninger i arbeidsregisteret
slettes når vilkårene for behandling av dem ikke lenger er til stede.
Før hver inspeksjon i DSE gjør sekretariatet
søk i arbeidsregisteret Smart og andre systemer. Stikkprøver og
utskrifter legges fram for utvalget under inspeksjonene. En stadig
større del av utvalgets kontroll skjer på skjerm. Dette har forenklet
og forbedret kontrollen. Samtidig har det gjort det enklere for
tjenesten å forberede inspeksjonene.
Utvalget har i flere saker påpekt at kravet
til individuell vurdering ikke er oppfylt. Utvalgets kontroll med
behandling av personopplysninger i PSTs registre har resultert i
at tjenesten i 2012 har slettet opplysninger om rundt 120 personer.
Det følger av PSTs retningslinjer § 3-7 at «[a]rbeidsregistreringer
som ikke er tilført nye opplysninger etter 5 år skal gjennomgås»
og at «[o]pplysningene skal slettes dersom de ikke lenger er nødvendig
for formålet».
Utvalget har gjennom stikkprøvekontrollene funnet
flere tilfeller der PST ikke hadde slettet opplysninger om personer,
til tross for at opplysningene ikke lenger var nødvendige for formålet
med behandlingen.
Utvalget har i 2012 kritisert PST for å ha praktisert
unntak fra femårsregelen, uten at utvalget har vært kjent med dette.
PSTs praksis har medført at opplysninger om gamle og avdøde personer
har vært registrert i arbeidsregisteret i helt opp mot 72 år, uten
å ha blitt revurdert. Etter denne kritikken har PST endret sin praksis
og slettet ni personer fra registeret. PST har i ettertid arbeidet
med å merke av personer som er avgått ved døden. Dette har medført
at et antall personer er blitt klargjort for sletting fra registeret.
PST vurderer å innføre en rutine som fanger opp at personer dør,
slik at det kan foretas en ekstraordinær gjennomgang av opplysningene
om dem.
I forlengelsen av saken fikk utvalget klarlagt
at PST har unntatt tre personkategorier fra revurdering etter femårsregelen,
herunder tjenestens kilder og kontakter. PST opplyste at «grunnen
til at disse ikke har blitt underlagt en slik type revurdering er
fordi de er kjent med sin kontakt med tjenesten» og at «det innen
begge feltene [er] utarbeidet regimer for kontinuerlig evaluering».
Til dette bemerket utvalget at det har sett flere eksempler på at
kontakter for tjenesten er tildelt flere roller i arbeidsregisteret
og at kontakter også kan være registrert i overvåkingsøyemed. Det
ble påpekt at disse personenes forhold til tjenesten kan oppleves
som belastende, og utvalget viste til konkrete eksempler.
Etter utvalgets syn er det uheldig dersom rollen «kontakt»
eller «kilde» hindrer revurdering etter femårsregelen, tatt i betraktning
at det faktisk kan foreligge negative opplysninger også om disse
personene i arbeidsregisteret. Utvalget konkluderte med at PST bør
revurdere også kilder og kontakter i henhold til femårsregelen.
I forbindelse med behandlingen av en klage mot PST
for ulovlig overvåking, avdekket utvalgets undersøkelser at en lokal
PST-enhet behandlet etterretningsopplysninger om klageren i dokumenter
som befant seg utenfor arbeidsregisteret, elektronisk lagret på
«I-området» i mappestrukturen på PST-nett, samt i dokumenter i journalføringssystemet
DocuLive. Sistnevnte dokumenter omhandlet «Innrapportering av trusselaktører
mot myndighetspersoner» fra lokale PST-enheter til DSE. Ingen av
dokumentene ble funnet av PST selv, noe som ble kritisert av utvalget.
Utvalget bemerket at innrapporteringen av etterretningsopplysninger
gjennom DocuLive illustrerer rettssikkerhetsmessige betenkeligheter
av å bruke DocuLive i etterretningssammenheng, noe utvalget omtalte
i årsmeldingen for 2010. Utvalgets bekymring var at kravene som
oppstilles i PST-instruksen kan bli illusoriske når etterretningsopplysninger
behandles utenfor arbeidsregisteret, særlig fordi det bare er i
Smart etterretningsopplysninger blir revurdert etter femårsregelen.
Etter anmodning fra utvalget bekreftet tjenesten for
øvrig at den vil ha oppmerksomhet rettet mot bruken av etterretningsopplysninger
utenfor arbeidsregisteret. Tjenesten opplyste at DocuLive ikke lenger
skulle anvendes til innrapportering av etterretningsopplysninger
fra distriktene til DSE, som for fremtiden vil skje gjennom arbeidsregisteret.
Utvalget har i 2012 mottatt 14 klager fra enkeltpersoner
rettet mot PST, mot 11 klager i 2011. De fleste av klagene omhandler
påstander om ulovlig overvåking. To av klagene var også rettet mot
E-tjenesten. Én klage rettet seg i tillegg mot NSM og FSA. Samtlige
klager som ikke er avvist på formelt grunnlag, er undersøkt i PST.
Ingen av de avsluttede klagesakene har gitt grunnlag for kritikk
av tjenesten for ulovlig overvåking.
Det fremgikk av en av klagene at klage var rettet direkte
til PST allerede i oktober 2010. Klagen ble den gang verken besvart
av PST eller oversendt til EOS-utvalget som rette adressat. Først ett
år senere, da klageren purret på PST, ble klagen oversendt til utvalget.
Overfor PST viste utvalget til det grunnleggende forvaltningsrettslige prinsipp
om at forvaltningen skal besvare skriftlige henvendelser skriftlig.
Utvalget forutsatte at fremtidige henvendelser som tjenesten mottar om
angivelig ulovlig overvåking, raskt blir oversendt til EOS-utvalget
og at avsenderen får beskjed om dette fra PST. Tjenesten har fulgt opp
utvalgets anmodning i forbindelse med senere klager mot PST i 2012.
Utvalgets undersøkelser i en klagesak viste
at PST ikke hadde oversendt alle relevante dokumenter om klageren.
Utvalget fulgte opp denne saken og oppdaget at tjenestens oversendelser
av opplysninger fra egne arkiver, registre og systemer i klagesaker,
har vært mangelfulle. Noe av bakgrunnen var at behandling av etterretningsopplysninger
på «I-området» har ført til at opplysninger er holdt utenfor undersøkelsene
og dermed utvalgets kontroll. Utvalget bemerket at dette var svært
lite tilfredsstillende. Utvalget besluttet deretter å undersøke
alle tidligere klagesaker som har vært rettet mot PST (1996–2012).
PST har på denne bakgrunn tilrettelagt for søkemuligheter i mappestrukturen
på PST-nett, slik at utvalget har kunnet foreta søk etter eventuelle
opplysninger som kan knyttes til gamle klagesaker som utvalget har
avsluttet. Dette arbeidet vil fortsette i 2013.
Utvalget mottok i 2012 en klage fra en person som
har vært tiltalt i straffesak der det har vært omfattende bruk av
avvergende tvangsmidler i etterforskningen. Klager tok under etterforskningen
kontakt med PST og innledet et samarbeid frem til pågripelsen. På
grunn av dette samarbeidet ble tiltalen begrenset til å gjelde forhold begått
frem til klager ble kontakt for PST. Tjenesten foretok lydopptak
av alle samtaler med klageren uten at han ble gjort kjent med dette. Klager
anførte at PST i begjæringene om tvangsmiddelbruk unnlot å informere
Oslo tingrett om at han hadde inngått et samarbeid med PST som kontakt.
På bakgrunn av klagen foretok utvalget undersøkelser i PST, blant
annet gjennom å stille skriftlige spørsmål til tjenesten. PST bekreftet
overfor utvalget at tjenesten ikke hadde gitt informasjon om samarbeidet
til tingretten. I avsluttende brev til PST, skrev utvalget blant
annet at det fant det «kritikkverdig at PST unnlot å gi informasjon
til Oslo tingrett om at det var inngått et samarbeid med [klager],
og dermed også til den offentlig oppnevnte advokaten, selv om [klager]
fortsatt hadde status som mistenkt i saken.»
Klager ble underrettet om kritikken av PST ved et
avsluttende brev til klagers advokat.
Komiteen viser til
at EOS-utvalgets kontroll av PST medførte at PST slettet registrerte
opplysninger om 120 personer. Komiteen understreker
viktigheten av at tjenestene finner den rette balansen mellom det
som kan registreres og det som ikke skal registreres. Komiteen viser til
at det ved enkelte registreringer kan være en viss tvil om registreringens
legitimitet og at tolkningen av regelverket fra PSTs side kan avvike
fra EOS-utvalgets tolkning av regelverket. Komiteen understreker
at det i seg selv ikke er kritikkverdig at kontroll medfører slik
sletting, men legger til grunn at PST tilpasser seg den lovtolkning
EOS-utvalget legger til grunn. Samtidig skal EOS-utvalgets kontroll
ikke medføre vesentlige begrensninger på tjenestens skjønn ved vurdering
av registrering av opplysninger. Oppfølging av sletterutiner er
viktige, og komiteen mener det er nødvendig at tjenesten
forholder seg aktivt til sletting av opplysninger som ikke trenger
være registrert eller gamle registrerte opplysninger.
Dersom PST mener det er nødvendig med avklaring
av hjemmelsgrunnlag for registrering, må dette tas opp tjenestevei
til departementet.
Komiteen er tilfreds med at PST
i 2012 ikke har suspendert utvalgets innsynsrett og mener det er
god praksis for fremtidig kontroll av PST.
Komiteen merker seg at EOS-utvalget
peker på at bruken av skjulte tvangsmidler har en økende tendens
også i 2012. Komiteen mener det er en naturlig utvikling
sett i sammenheng med forventningene tjenesten lever under og et
visst økt bevilgningsnivå som muliggjør større grad av forebyggende
arbeid for å hindre alvorlig kriminalitet.
Komiteen har merket seg at EOS-utvalget mener
det er tvilsomt om straffeprosessloven § 202a hjemler kameraovervåking
mot eller på steder som utvalget definerer som private, eksempelvis
en inngangsdør. Komiteen viser til at det ved samtlige
slike tilfeller er innhentet rettens kjennelse for metodebruken.
Definisjon av område som er offentlig og som delvis kan dekke private
områder, vil variere fra sak til sak. Komiteen mener
det er tilfredsstillende at retten vurderer disse forholdene konkret
og legger til grunn at rettens vurdering av hjemmelsgrunnlaget opp
mot hver enkelt sak er tilfredsstillende.
Komiteen viser til at EOS-utvalgets
kontroll av PST også avdekket etterretningsinformasjon som ikke
var registrert i Smart-registeret. Komiteen deler
EOS-utvalgets kritikk av PSTs håndtering av disse opplysningene
og legger til grunn at disse forholdene er rettet opp. Komiteen viser
også til at dette har vært kjent for tjenesten siden 2009 og finner
det kritikkverdig at det ikke er ryddet opp i forholdet tidligere. Komiteen deler
EOS-utvalgets syn på at kvaliteten på opplysningene registrert i
det såkalte «I-området» og hensynet til rettssikkerhet og personvern
ikke har vært ivaretatt på en tilstrekkelig måte.
Komiteen viser til at EOS-utvalget
gjennom sin kontroll har avdekket flere tilfeller hvor registrering
i Smart-registeret er skjedd uten at kravet til individuell vurdering
har vært oppfylt. Komiteen viser til at PST har gjennomført
endringer som skal medføre at forekomsten av slike tilfeller skal
reduseres.
Komiteen merker seg videre at
utvalget gjennom stikkprøvekontroll har funnet flere tilfeller der
PST ikke hadde slettet opplysninger i henhold til retningslinjer
for PST § 3-7. Komiteen understreker viktigheten
av at sletterutiner følges opp.
Komiteen viser til at EOS-utvalget
har bedt departementet avklare tolkning av hjemmelsgrunnlaget for
nektelse av innsyn og avgradering i eldre opplysninger (eldre enn
30 år). Komiteen merker seg at utvalget har satt
flere klagesaker i bero i påvente av departementets svar. Komiteen understreker
betydningen av departementets snarlige tilbakemelding til utvalget.
Komiteen merker seg at EOS-utvalget
har behandlet 14 klagesaker mot PST i 2012 og at ingen av klagesakene
har gitt grunnlag for kritikk av tjenesten.
Ved inspeksjonene i NSM sentralt, tre i 2012,
får utvalget generelle faglige orienteringer og oversikter om den
løpende virksomheten i direktoratet. Inspeksjonene av arkiver og
mapper handler i hovedsak om sikkerhetsklareringer. Utvalget har
i meldingsåret gjennomgått samtlige fremlagte klagesaker om sikkerhetsklarering
som er endelig avgjort av NSM som klageinstans, samt ikke påklagede
negative avgjørelser der direktoratet har fattet klareringsavgjørelser
i førsteinstans. Utvalget har også fortsatt sin praksis med å få
fremlagt stikkprøver blant ikke-påklagede negative avgjørelser fattet
av andre klareringsmyndigheter enn NSM. I tillegg har utvalget tatt
en rekke stikkprøver av henlagte saker, samt positive klareringsavgjørelser,
blant annet for å vurdere positive og negative avgjørelser opp mot
hverandre – ut fra prinsippet om likebehandling.
Utvalget har i 2012 sett flere eksempler på
at klareringsmyndigheter har kommet til ulike avgjørelser om samme
person, selv om vurderingsgrunnlaget ikke hadde endret seg i perioden mellom
klarering og reklarering. Som utvalget pekte på i meldingen for
2011, har ikke klareringsmyndighetene tilgang til et erfaringsarkiv som
viser forvaltningspraksis på området. Dermed kan klareringsmyndighetene
vanskelig justere egen praksis opp mot andres. NSM vil nå vurdere
å opprette en slik base. Utvalget ser positivt på dette.
Utvalget har i meldingsåret hatt oppmerksomhet rettet
mot saksbehandlingstid i klareringssaker, som utvalget mener i mange
tilfeller er alt for lang, spesielt i klagesaker. Utvalget har merket seg
at NSM erkjenner at flere klagesaker har tatt for lang tid og at
enkelte personer har måttet vente svært lenge på avgjørelsen. Utvalget
har blitt orientert om at normal saksbehandlingstid i klagesaker
i NSM er 100 dager. Fra førsteinstansens behandling og til behandlingen
av klager i NSM går det i gjennomsnitt 206 dager. Forklaringen på
lang saksbehandlingstid ligger ofte i sakenes kompleksitet og manglende
personell. Det er positivt at NSM vurderer å forenkle behandlingen
av enkelte typer saker, samtidig som kvalitet og sporbarhet i den
individuelle vurderingen opprettholdes, samt at vakanser skal fylles
opp.
Utvalget har i 2012 fortsatt vurdert terskelen
for å gjennomføre sikkerhetssamtaler. Sikkerhetsloven § 21 tredje
ledd siste punktum fastsetter at «[s]ikkerhetssamtale skal gjennomføres
der dette ikke anses som åpenbart unødvendig». Utvalget mener at
flere klareringsmyndigheter gjennomfører langt færre sikkerhetssamtaler
enn det loven legger opp til, noe som er et rettssikkerhetsproblem.
Utvalgets inntrykk er at dette ofte skyldes ressursmangler.
Utvalget har i 2012 mottatt én klage mot NSM vedrørende
ulovlig overvåking. Den rettet seg også mot PST, E-tjenesten og
FSA. Saken ble avsluttet uten oppfølging eller kritikk. I tillegg har
utvalget mottatt tre klager mot NSM i saker om sikkerhetsklarering.
Komiteen viser til
at EOS-utvalget har gjennomført fire inspeksjoner hos NSM. Komiteen merker
seg at saksbehandlingstiden for klagesaker om sikkerhetsklarering
fortsatt er for lang. Komiteen understreker viktigheten
av at saksbehandlingstiden i slike klagesaker reduseres.
Komiteen har merket seg at det
er behandlet tre klager mot NSM om sikkerhetsklarering og én om
ulovlig overvåking.
Utvalget har i 2012 gjennomført tre inspeksjoner av
FSA. I disse får utvalget orienteringer om den løpende virksomheten,
herunder statusoppdateringer i behandlingen av saker om sikkerhetsklarering
fra avdelingens Kontor for personellsikkerhet. FSA er fortsatt landets
klart største klareringsmyndighet med over 2/3 av de totalt nesten
tretti tusen årlige klareringene. Utvalget gjennomgår samtlige ikke
påklagede negative klareringsavgjørelser fattet av FSA gjennom meldingsåret.
Utvalget tar også enkelte stikkprøver av henlagte saker, samt positive klareringsavgjørelser,
for å kunne vurdere likebehandlingen innad i avdelingen og mellom denne
og andre klareringsmyndigheter.
I 2012 ga gjennomgangen av klareringssakene
i FSA grunn til videre oppfølging av saker som blant annet gjaldt
dobbelt statsborgerskap, praktiseringen av kravet om 10 års person-historikk for
omspurte og/eller nærstående, betydningen av økonomiske forhold,
manglende bruk av sikkerhetssamtaler m.m.
Utvalget inspiserer også FSAs arbeid innen forebyggende
sikkerhetstjeneste, blant annet sikkerhetsrapportering og operative
forhold. Utvalget ber om regelmessige orienteringer om aktiviteter utført
av FSAs Kontor for aktivitet og dets seksjoner, herunder eventuelle
øvelser, hendelser, saker av viktighet og samarbeid med andre etater/EOS-tjenester.
Utvalget gjennomgår også stikkprøver knyttet til undersøkelser av
innrapporterte sikkerhetstruende hendelser, samt operative saker
utført av FSA som ledd i avdelingens ansvar for utøvelse av militær
kontraetterretning (Mil KE) i Norge i fredstid. Gjennomgangen av disse
sakene har i 2012 ikke gitt grunnlag for videre oppfølging overfor
FSA.
Utvalgets har i 2012 vært særlig opptatt av
FSAs behandling av personopplysninger, og om behandlingen kan hjemles
i Instruks for sikkerhetstjeneste i Forsvaret, kapittel 4. Utvalget
har blant annet fulgt opp dette i saken om FSAs behandling av opplysninger
om MC-tilknytning, som ble omtalt i årsmeldingen for 2011.
Utvalget har i 2012 mottatt to klager mot FSA. Én
av klagene omhandlet tap av sikkerhetsklarering. Saken ble avvist
på formelt grunnlag, da klareringssaken var under klagesaksbehandling. Utvalget
har videre mottatt en klage mot FSA vedrørende ulovlig overvåking.
Klagen var også rettet mot PST, E-tjenesten og NSM, men undersøkelsen
ga ikke grunnlag for oppfølging overfor eller kritikk av avdelingen.
Utvalget mener at FSAs praksis når det gjelder bruk
av fullmakt i økonomisaker ikke er forenlig med gjeldende regelverk.
Sikkerhetsloven § 21 tredje ledd tredje punktum bestemmer at det
skal gjennomføres sikkerhetssamtale «der dette ikke anses som åpenbart
unødvendig». Terskelen for å gjennomføre sikkerhetssamtaler må derfor være
lav. For klareringsmyndighetene er sikkerhetssamtalen et verktøy
for å avklare tvil og for å opplyse saken. En sikkerhetssamtale
er også med på å sikre kontradiksjon i saksbehandlingen.
Under en inspeksjon av FSA i november 2011 gjennomgikk
utvalget flere ikke-påklagede negative klareringsavgjørelser. Flere
av disse gjaldt avgjørelser der omspurte ikke hadde hentet og/eller
svart på FSAs anmodning om fullmakt til å innhente opplysninger
fra private inkassovirksomheter. Omspurte ble i slike tilfeller
ikke innkalt til sikkerhetssamtale. På spørsmål fra utvalget svarte
FSA at det var innført en ny praksis i de tilfellene der omspurte
ikke henter den rekommanderte forsendelsen der tjenesten ber om
fullmakt: Saken blir henlagt.
Til dette uttrykte utvalget i sin avsluttende
uttalelse til avdelingen at:
«avslutning av en sak ved ‘henleggelse’ bare kan brukes
dersom klareringsbehovet er bortfalt, og ikke som et alternativ
til å realitetsbehandle en sak. FSAs nye henleggelsespraksis er
etter utvalgets syn uriktig saksbehandling. Praksisen innebærer
videre en svekking av omspurtes rettssikkerhet, blant annet med
tanke på at det ikke gis begrunnelse eller innsyns- og klagerett når
saker henlegges.»
Utvalget har i 2012 sett at flere andre klareringsmyndigheter
løser tilsvarende saker ved å innhente egenopplysninger om økonomi
og ved bruk av sikkerhetssamtaler. Mange av disse sakene har endt
med at klarering ble gitt.
Utvalget sendte en kopi av sin avsluttende uttalelse
til FSA til Forsvarsdepartementet. I oversendelsesbrevet ble det
gitt uttrykk for at utvalget ser med bekymring på avdelingens praktisering
av regelverket. Utvalget har ved gjentatte anledninger tatt opp
problemstillinger knyttet til FSAs praksis på klareringsområdet. Det
oppleves til stadighet at dette ikke følges opp av FSA eller NSM
på en tilfredsstillende måte. Utvalget har forståelse for at avveiningen
mellom ressursbruk og en forsvarlig saksbehandling er krevende.
Men kravene som oppstilles i sikkerhetsloven og personellsikkerhetsforskriften må
følges. Utvalget vil i løpet av 2013 foreta en bredere vurdering
av manglende bruk av sikkerhetssamtaler og påfølgende henleggelser
av klareringssaker.
I en klareringssak der omspurte hadde både norsk
og utenlandsk statsborgerskap, fattet FSA vedtak om INGEN KLARERING
ved reklarering. Vurderingsgrunnlaget ved reklarering var det samme
som da vedkommende ble klarert for HEMMELIG av Forsvarsdepartementet
fem år tidligere, og det var ikke negative forhold knyttet til omspurte
i perioden frem til reklarering. I avsluttende brev til departementet
og FSA bemerket utvalget at forskjellsbehandlingen var uheldig sett
i lys av likebehandlingsprinsippet.
Utvalget har i 2012 sett ytterligere ett tilfelle
der både FSA og NSM i vurderingen av tilknytning til fremmed stat
kom til andre konklusjoner enn Forsvarsdepartementet i sak om dobbelt
statsborgerskap. Utvalget merket seg at NSM selv uttrykte at «det
er også meget uheldig at både FSA og NSM har kommet til en annen
konklusjon enn FD etter å ha vurdert tilknytningsspørsmålet» i saken.
Ulik praksis hos klareringsmyndighetene kan ha store personlige
konsekvenser for omspurte, spesielt av jobb- og karrieremessig karakter,
fordi omspurte må kunne ha en berettiget forventning om at en anmodning
om reklarering vil bli håndtert likt som den opprinnelige anmodningen,
så fremt det ikke har oppstått forhold av negativ betydning i mellomtiden.
Dette var tilfellet for omspurte i de to sakene. Utvalget uttrykte
at dette er svært uheldig. I tillegg bemerket utvalget at det kunne
være sikkerhetsmessige betenkelig om en person kan gis sikkerhetsklarering
for HEMMELIG på bakgrunn av det samme vurderingsgrunnlaget som ved
reklarering fem år senere gir en negativ avgjørelse.
Komiteen merker seg
at EOS-utvalget har gjennomført tre inspeksjoner av FSA. FSA er den
klart største klareringsmyndigheten i landet og har tidligere fått
kritikk for bruk av fullmakt i klareringssaker hvor den økonomiske
situasjonen til søker skal undersøkes. EOS-utvalget har tidligere
pekt på at dette er en praksis som kan være kritikkverdig og ba
i 2012 NSM vurdere praksisen til FSA. EOS-utvalget mener FSAs bruk
av fullmakt i økonomisaker ikke er i samsvar med gjeldende regelverk.
I slike saker viser EOS-utvalget til sikkerhetsloven § 21 om sikkerhetssamtale
som skal gjennomføres med mindre det er åpenbart unødvendig. For
klareringsmyndigheten er en sikkerhetssamtale et viktig verktøy
for å avklare tvil og for å opplyse saken. Samtidig ivaretas kontradiksjonsprinsippet
godt i en slik sikkerhetssamtale.
EOS-utvalget har i brev til Forsvarsdepartementet
skrevet at utvalget ser med bekymring på FSAs praktisering av regelverket.
I tillegg skriver utvalget bl.a. følgende:
«Utvalget har ved gjentatte anledninger tatt opp problemstillinger
knyttet til FSAs praksis på klareringsområdet. Det oppleves til
stadighet at dette ikke følges opp av FSA eller NSM på tilfredsstillende
måte.»
Komiteen mener det er uakseptabelt
at FSA ikke forholder seg til de påpekningene EOS-utvalget har kommet
med og legger til grunn at forsvarsministeren uten videre opphold
sørger for at FSAs praksis på klareringsområdet bringes i samsvar
med gjeldende regelverk.
Komiteen viser til at EOS-utvalget
peker på at ulike klareringsmyndigheter vurderer forhold på omspurtes
side ulikt. Det er i årsmeldingen vist til to konkrete tilfeller
hvor spørsmålet om dobbelt statsborgerskap medførte ulike vurderinger
i hhv. Forsvarsdepartementet og NSM/FSA. Komiteen erkjenner
at ulike klareringsmyndigheter kan vurdere sikkerhetsrisiko ulikt,
men mener det er viktig å tilstrebe en praksis der klareringsmyndighetenes
vurderinger er så like som mulig. Komiteen erkjenner
at det kan være utfordrende og at det må bero på en konkret vurdering
fra klareringsmyndighetenes side fra sak til sak.
Utvalget er i sin kontroll av E-tjenesten særlig opptatt
av at forbudet mot innhenting av opplysninger om norske rettssubjekter
som oppholder seg på norsk territorium, ikke blir overtrådt.
E-loven har få begrensninger for E-tjenestens overvåking,
i motsetning til for eksempel PST, som er underlagt et mer detaljert
regelverk. Dette innebærer at utvalgets kontroll av E-tjenesten nødvendigvis
blir mindre omfattende enn for eksempel av PST. I tillegg er det
vanskelig å gi detaljerte beskrivelser om utvalgets kontroll av tjenestens
virksomhet fordi den er høyt gradert.
Utvalget har i 2012 gjennomført fire inspeksjoner
av E-tjenesten sentralt. I tillegg er det gjennomført inspeksjon
av tjenestens tekniske innhentingsvirksomhet ved Forsvarets stasjon Andøya
(FSTA).
Utvalget har i 2012 mottatt to klager mot E-tjenesten
over ulovlig overvåking. Begge klagene var også rettet mot PST.
En av klagene var også rettet mot FSA og NSM. Ingen av klagene ga grunnlag
for oppfølging overfor eller kritikk av tjenesten.
E-loven § 3 sier at E-tjenesten skal «innhente, bearbeide
og analysere informasjon som angår norske interesser sett i forhold
til fremmede stater, organisasjoner og individer, og på denne bakgrunn
utarbeide trusselanalyser og etterretningsvurderinger, i den utstrekning
det kan bidra til å sikre viktige nasjonale interesser». For å løse
sine lovpålagte oppgaver benytter tjenesten seg i stor grad av informasjonsinnhenting
ved hjelp av tekniske metoder.
Utvalgets kontroll med tjenestens tekniske informasjonsinnhenting
har ikke medført kritikk av E-tjenesten i 2012.
Problemstillingen knyttet til utvalgets innsyn
i E-tjenesten ble sist tatt opp med kontroll- og konstitusjonskomiteen
i årsmeldingen for 1998. Innsynsretten er blitt diskutert i utvalget
også i 2012, blant annet på grunn av den teknologiske utviklingen
og økningen i samarbeidet mellom E-tjenesten og PST. Bakgrunnen
for diskusjonen har særlig vært at utvalget er avskåret fra å søke fritt
i tjenestens datasystemer og arkiver fordi det kan dukke opp opplysninger
som er mottatt fra utlandet eller om kilder. Dette medfører at utvalget
i praksis fører en mindre omfattende kontroll med E-tjenesten enn
med de øvrige EOS-tjenestene.
Stortinget anga i 1999 en prosessuell fremgangsmåte
ved tvist om innsyn i «kilder» og «identiteten til personer som
inngår i okkupasjonsberedskapen», som innebar at tjenesten kan holde
et dokument tilbake, frem til det er avklart om utvalget har innsynsrett,
eventuelt etter behandling i Forsvarsdepartementet og Stortinget. Kontrolloven
og kontrollinstruksen ble revidert i 2001 og 2009, uten at Stortinget
vedtok endringer om utvalgets innsynsrett eller mekanismen ved tvist
om innsyn i lov eller instruks.
Utvalget er i dialog med E-tjenesten for å finne frem
til praktiske løsninger knyttet til innsynsretten.
Utvalget har i 2012 vært særlig oppmerksom på det
økte samarbeidet mellom E-tjenesten og PST. Utgangspunktet for samarbeidet
er at PSTs ansvarsområde omfatter det som skjer innenfor rikets
grenser, mens E-tjenestens ansvarsområde ligger utenfor rikets grenser.
For å ivareta og sikre nasjonale interesser, er tjenestene pålagt
å samarbeide. Samarbeidet skal skje innenfor tjenestenes respektive
ansvarsområder og rettsgrunnlag. Gjeldende instruks for samarbeidet
sier at tjenestene gjennom informasjonsutveksling, samhandling og
arbeidsdeling effektivt skal kunne møte aktuelle trusler og sikkerhetsutfordringer.
Utvalget har i 2012 bedt om å få presentert
alle nye og avsluttede samarbeidssaker. Det er videre bedt om redegjørelse
for status i pågående saker. Utvalget har fremholdt stikkprøvekontrollen
av informasjonsutvekslingen mellom de to tjenestene. Utvalgets inntrykk
er at samarbeidet har vesentlig større omfang enn tidligere.
Det er vesensforskjeller mellom PSTs og E-tjenestens
regelverk og oppgaver, og tjenestene har kun anledning til å innhente
informasjon i medhold av eget rettsgrunnlag. Utvalget har i 2012 ikke
sett noen tilfeller av at tjenestene har gått ut over sine ansvarsområder
eller bedt den andre tjenesten om å gjøre dette. Utvalget vil prioritere kontroll
på dette området i 2013.
Komiteen viser til
at EOS-utvalget har gjennomført fire inspeksjoner av E-tjenesten
sentralt og én inspeksjon av E-tjenestens tekniske innhentingsvirksomhet
FSTA. Komiteen viser videre til at utvalget har behandlet
to klagesaker mot E-tjenesten om ulovlig overvåking. Ingen av sakene
gav grunnlag for oppfølging eller kritikk av tjenesten.
Komiteen viser til at EOS-utvalget
mener det er skjedd en økning av antallet nordmenn som overvåkes
av E-tjenesten i utlandet. Økningen skyldes i hovedsak et endret
trusselbilde mot Norge og norske interesser hvor nordmenn i større
grad enn tidligere reiser til utlandet for å delta i virksomhet
knyttet til ekstreme islamistiske organisasjoner eller bevegelser.
Slik overvåking skjer i all hovedsak koordinert med PST.
Komiteen understreker viktigheten
av et nært samarbeid mellom PST og E-tjenesten, men vil samtidig
peke på at økt samhandling og samarbeid også gir nye kontrollutfordringer
som må løses parallelt med utviklingen av samarbeidsrelasjonene.
Komiteen er tilfreds med at EOS-utvalgets
undersøkelser om den tekniske informasjonsinnhentingen fra E-tjenestens
side ikke har gitt grunnlag for kritikk av tjenesten.
Komiteen viser til at EOS-utvalget
«kom over» et nytt saksbehandlingssystem i forbindelse med en av
inspeksjonene av E-tjenesten. Komiteen finner grunn
til å peke på at tjenesten forventes å informere EOS-utvalget grundig
og relevant for å sikre at utvalget settes i stand til å gjennomføre
sin kontroll på Stortingets vegne. Det innebærer selvfølgelig også
informasjon om nye systemer som er relevant for kontrollvirksomheten.
Telenor og øvrige teletilbydere/internettleverandører
bistår blant annet PST og det ordinære politiet med kommunikasjonskontroll.
I september 2012 ble det gjennomført en inspeksjon av politisvarsenteret
i Telenor. Det ble opprettet i 2002 og er åpent døgnet rundt hele året.
Utvalget har tidligere avholdt et orienteringsmøte med Telenor.
Spørsmålet om utvalgets innsynsrett var ikke et tema den gang. I
forkant av inspeksjonen i 2012 ble det imidlertid stilt spørsmål
ved om utvalget har hjemmel til å kontrollere Telenor. Utvalget
viste til ordlyden i kontrollinstruksen § 11 nr. 2 hvoretter utvalget kan
gjennomføre inspeksjon av «det øvrige politi og andre organer eller
institusjoner som bistår Politiets sikkerhetstjeneste».
Ordlyden i kontrolloven § 4 første ledd sier
at utvalget kan «kreve innsyn i og adgang til forvaltningens arkiver
og registre, lokaler, installasjoner og anlegg av enhver art» for
å utføre sitt verv. Det presiseres at «[l]ike med forvaltningen
regnes virksomhet mv. som eies med mer enn en halvdel av det offentlige»
(utvalgets utheving). Ordlyden kan skape tvil om utvalgets innsynsrett
i private selskaper som bistår PST. Dette er en svært praktisk problemstilling
siden det per dags dato finnes om lag 200 internettilbydere, i tillegg
til over 200 teleleverandører, hvorav kun ett selskap – Telenor
– eies med mer enn en halvdel av det offentlige.
Utvalget foreslår av denne grunn en presisering av
ordlyden slik at det klargjøres at utvalget har rett til å inspisere
alle som bistår PST i oppgaveutføringen. Kontrolloven § 4 første
ledd andre punktum bør etter utvalgets syn lyde slik:
«Like med forvaltningen regnes virksomhet m.v. som
eies med mer enn en halvdel av det offentlige. Tilsvarende innsynsrett
gjelder overfor virksomheter som bistår ved utførelse av etterretnings-,
overvåkings- og sikkerhetstjeneste.»
Telenor opplyste utvalget om utfordringer ved klarering
av personell som håndterer PSTs saker om kommunikasjonskontroll.
Selskapet har vært i dialog med Post- og teletilsynet (PT) om kravene
til klarering av slikt personell. PT skal ha sluttet å sikkerhetsklarere
personell hos teletilbydere og internettilbydere, fordi det ikke er
hjemmel til å kreve klarering for disse. Utvalget kjenner ikke til
at det er tatt initiativ til å få endret reglene på dette punktet.
Men utvalget mener det er bekymringsfullt at personell som arbeider
med PSTs kommunikasjonskontrollsaker ikke er sikkerhetsklarert.
Utvalget ser et behov for å følge opp med inspeksjoner
av private tele- og internettilbydere i løpet av 2013. Dette taler
for en rask avklaring av utvalgets innsynsrett overfor disse.
Komiteen viser til
at EOS-utvalget i årsmeldingen foreslår at bestemmelsen om utvalgets
innsynsrett, jf. kontrolloven § 4 første ledd, endres slik at det
ikke er tvil om utvalgets innsynsrett i selskap som bistår ved utførelse
av etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste. Dette vil
typisk gjelde teletilbydere, internettleverandører mv. Komiteen viser
i den sammenheng til Representantforslag 130 L (2012–2013) på vegne
av samtlige partier, hvor utvalgets forslag er tatt opp.
Komiteen viser videre til at
personell som utfører slike oppdrag ikke er sikkerhetsklarert. Komiteen vil
på den bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at personer
som er direkte involvert i arbeid for selskap som bistår ved utførelse
av etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste, sikkerhetsklareres.»
Utvalget gjennomførte i november 2012 en uanmeldt
inspeksjon av Etterretningsbataljonen på Setermoen leir i Bardu.
Formålet med inspeksjonen var å undersøke en klagesak som var fremsatt
for utvalget. I klagen ble det blant annet hevdet at Etterretningsbataljonen
hadde laget en «analyse av (de to klagerne) … og deres journalistiske
virksomhet» og at det fantes «mapper som ligger inne på det hemmelige
nettet» til bataljonen.
Inspeksjonen ble gjennomført med bakgrunn i kontrollinstruksen
§ 11 nr. 2 bokstav g, der det bestemmes at utvalget «for øvrig [kan]
gjennomføre slik inspeksjon som lovens formål tilsier». Inspeksjonen
ble varslet per telefon ettermiddagen før, uten at formålet med
inspeksjonen ble opplyst.
Etterretningsbataljonen ble innledningsvis under inspeksjonen
gjort kjent med klagens innhold. Utvalget fikk deretter tilgang
til avdelingens datanettverk, der det ble gjennomført søk på bakgrunn
av påstandene som var fremsatt i klagen.
Utvalgets søk viste at det var behandlet opplysninger
om klagerne i flere dokumenter.
I etterkant av inspeksjonen ble Etterretningsbataljonen
bedt om å oversende de aktuelle dokumentene. Videre ble det bedt
om oversendelse av eventuelle andre dokumenter og opplysninger som
måtte være relevante for utvalgets behandling av klagen. Det ble
også bedt om en redegjørelse for Etterretningsbataljonens behandling av
opplysninger om klagerne, herunder en vurdering av hjemmelsgrunnlag,
formål og relevans, sett på bakgrunn av de oppgaver som er tillagt
bataljonen.
Utvalgets undersøkelser viste at Etterretningsbataljonen
ikke hadde foretatt noen analyse av klagerne og/eller deres journalistiske
virksomhet, slik de hevdet i klagen. Etterretningsbataljonen hadde
imidlertid i en mappe i sitt datanettverk lagret noe informasjon
om klagerne, herunder navn, bilde, utdanning og arbeidshistorikk.
Denne informasjonen var hentet fra publiserte nyhetsartikler.
I et avsluttende brev til Etterretningsbataljonen uttrykte
utvalget følgende:
«Utvalget viser til at det ikke foreligger noen særregulering
av Ebns rett til å behandle personopplysninger, og at bataljonens
behandling av slike opplysninger dermed er omfattet av personopplysningslovens
generelle regler. Når det gjelder opplysningene som kan knyttes
til de konkrete journalistene, finner utvalget at vilkårene for
behandling av personopplysninger ikke er til stede, idet ingen av
behandlingsgrunnlagene i lovens § 8 er oppfylt, jf. § 11. Dette
innebærer etter utvalgets oppfatning at Etterretningsbataljonens
ikke hadde noe rettslig grunnlag for å behandle opplysninger om [klagerne].
Utvalget vil understreke at pressen ivaretar viktige
oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk og nyter et
sterkt vern gjennom blant annet ytringsfriheten og pressefriheten. Det
er svært uheldig om man på bakgrunn av sin journalistiske virksomhet
behandles i systemene til de hemmelige tjenestene uten at det er
tilstrekkelig grunnlag for det.»
Utvalget fant, på bakgrunn av det ovennevnte, grunn
til å kritisere Etterretningsbataljonen for å behandle informasjon
om klagerne uten hjemmel i personopplysningsloven, og bataljonen
ble oppfordret til å tilintetgjøre informasjonen.
Bataljonen har bekreftet til utvalget at informasjonen
om klagerne er slettet fra deres systemer. Dette er meddelt klagerne.
Komiteen viser til
EOS-utvalgets kontroll av Etterretningsbataljonen. Bakgrunnen for
inspeksjonen var en klage fra to journalister. Undersøkelsene avdekket
at Etterretningsbataljonen hadde lagret noen opplysninger om journalistene,
som navn, bilde, utdanning og arbeidshistorikk. De lagrede opplysningene
var hentet fra publiserte nyhetsartikler.
Komiteen viser til at Etterretningsbataljonen ikke
faller inn under lov om etterretningstjeneste. Opplysninger som
registreres av tjenesten faller dermed inn under personopplysningslovens
generelle bestemmelser. Komiteen viser til at EOS-utvalget
konkluderte med at vilkårene for registrering av personopplysninger
i den aktuelle saken ikke var til stede. Konklusjonen er at Etterretningsbataljonen
ikke hadde rettslig grunnlag for å behandle opplysninger om de aktuelle
journalistene.
Komiteen vil understreke at det
ikke er akseptabelt at det gjennomføres registrering av personopplysninger
i strid med regelverket. Komiteen vil også peke på
at det fremstår som særlig uakseptabelt at Etterretningsbataljonen registrerer
opplysninger om konkrete journalister på bakgrunn av deres journalistiske
arbeid. En slik registrering bidrar til å svekke tilliten til EOS-tjenestene,
og komiteen understreker behovet for nødvendig årvåkenhet
for å unngå tilsvarende uheldige saker for fremtiden.
Komiteen viser til at den i brev
av 23. april 2013 stilte spørsmål til forsvarsministeren om hva
som er årsaken til at Etterretningsbataljonen lagret opplysninger
i denne saken. Komiteen ba også om å få vite hvem
som har ansvar for at dette kunne skje. Forsvarsministeren svarte
i brev av 30. april 2013 og opplyste at generaladvokaten med støtte
fra militærpolitiet har startet etterforskning av Etterretningsbataljonen.
Forsvarsministeren sier videre i brevet at det vil være nødvendig
å avvente resultatet av denne etterforskningen for å kunne vurdere
eventuelle konkrete ansvar i saken. Komiteen merker
seg dette, og vil følge med på den videre utvikling i saken.
Komiteen forutsetter at alle
enheter i Forsvaret følger lover og forskrifter som regulerer aktiviteten
til etterretnings- og sikkerhetstjenestene i Norge.
Komiteen legger til grunn at
EOS-utvalget kontrollerer relevante enheter i Forsvaret jevnlig,
på lik linje og med samme rettigheter og fullmakter som de har overfor
E-tjenesten for øvrig.
Komiteens medlem fra Venstre viser
til at det i EOS-utvalgets årsmelding kun er opplyst om to personer
som er blitt ulovlig registrert. Dette medlem er
kjent med at flere journalister, utover disse, er blitt ulovlig
registrert av Etterretningsbataljonen. Dette medlem vet imidlertid
ikke hvor mange journalister som var gjenstand for ulovlig registrering
av Etterretningsbataljonen og viser til at EOS-utvalget som hovedregel
ikke gir underretning til personer som er blitt ulovlig overvåket
eller registrert. EOS-utvalget selv mener lov om kontroll med etterretnings-,
overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOS-loven) må forstås slik at
utvalget i utgangspunktet ikke har adgang til å varsle dem det gjelder,
når utvalget avdekker at enkeltindivider har vært utsatt for ulovlige
registreringer/ulovlig overvåkning. Det anføres at taushetsplikten
i § 9 står i veien for å gi slik informasjon. Dette medlem er
kjent med at Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening
mener EOS-utvalgets praktisering av EOS-loven er i strid med EMK
artikkel 13 og at disse mener alle som har blitt ulovlig registrert eller
overvåket, har rett til å bli underrettet. Dette medlem mener
dette er noe som må vurderes grundig og viser til at Stortingets presidentskap
har fått oversendt brevet og at Stortingets utredningsseksjon har
fått i oppdrag å undersøke dette nærmere. Det er ingen bestemmelser
i loven som direkte regulerer en eventuell plikt til å underrette
personer som er blitt ulovlig overvåket. Dette er ikke behandlet
i forarbeidene, og dette medlem kjenner heller ikke
til autorative uttalelser om dette spørsmålet (eksempelvis av domstolene). Dette
medlem vil likevel bemerke at EOS-loven § 8 bestemmer at utvalget
«avgjør i hvilken utstrekning dets ugraderte uttalelser eller ugraderte
deler av disse skal offentliggjøres.» Dette medlem mener uansett
det er uheldig med en praksis der de som klager eller spør EOS-utvalget
får underretning om ulovlig registrering, mens taushetsplikten er til
hinder for å opplyse om det samme til øvrige personer som er blitt
ulovlig registrert.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
I
Stortinget ber regjeringen sikre at personer som er
direkte involvert i arbeid for selskap som bistår ved utførelse
av etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste, sikkerhetsklareres.
II
Dokument 7:1 (2012–2013) – årsmelding fra Stortingets
kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste
(EOS-utvalget) for 2012 – vedlegges protokollen.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 28. mai 2013
Anders Anundsen |
leder og ordfører |