Forsvarssektoren står foran en ny fase i en
lang omstillingsprosess. Den handler om sektorens viktigste ressurs,
nemlig menneskene. Den handler om å sette kompetanse i sentrum.
Kompetanse er avgjørende for å videreutvikle vårt moderne innsatsforsvar
i en verden som forandrer seg raskt. Kompetanseområdet er ikke i tilstrekkelig
grad tilpasset fremtidens behov og nye sikkerhetspolitiske utfordringer.
Samfunnstrender tilsier at hele forsvarssektoren må belage seg på
tøffere konkurranse om kvalifisert personell i fremtiden. Den rivende
teknologiske utviklingen har ført til langt mer komplekse materiell-
og våpensystemer, som nye fregatter og kampfly. Forsvarssektoren
må ha medarbeidere som kan operere og vedlikeholde det nye avanserte
materiellet, og som kan håndtere sammensatte og komplekse oppgaver.
Forsvarsetaten vil alltid ha behov for personell med gode fysiske
og militærspesifikke ferdigheter. Samtidig er det behov for kompetanse
innen et bredere spekter av områder enn før for å løse nye oppgaver,
og behovet for spesialisering og spisskompetanse øker.
For å øke den operative evnen må forsvarssektoren
preges av mangfold og fleksibilitet. Fremtidens medarbeidere vil
ha andre forventninger og stille høyere krav til en arbeidsgiver.
De som er unge i dag vil forvente utviklingsmuligheter, kontinuerlige
utfordringer og mulighet til å kombinere jobb og familieliv. Lokaliseringen
på færre og mindre steder kan gi rekrutteringsutfordringer.
For å kunne løse mer komplekse oppgaver og sikre
at forsvarssektoren fortsatt leverer den operative evnen som kreves,
er det nødvendig å rekruttere medarbeidere fra et bredere segment
i samfunnet. De ulike virksomhetene må ta opp i seg og utnytte et
større mangfold. Sektoren må gjenspeile det samme mangfoldet som
preger resten av samfunnet, enten det gjelder etnisk bakgrunn, likestilling
mellom kjønnene eller aldersspredning. Det er en målsetting å rekruttere og
beholde flere kvinner i Forsvaret, spesielt i militære stillinger.
Tiltakene hittil har ikke gitt ønsket effekt.
Den militære profesjonen er unik fordi den skal løse
operative oppgaver i fred, krise og krig. Dette krever en distinkt
profesjonsutvikling og spesialisering. Parallelt med dette er det
av stor betydning å rekruttere og beholde personell med sivil utdanningsbakgrunn
for å bekle stillinger der militær kompetanse ikke er påkrevet.
Slike stillinger kan for eksempel være innenfor områder som administrasjon,
økonomi, miljø og forvaltning.
Forsvaret har behov for færre generalister og flere
spesialister. Normen i Forsvaret er fortsatt tidsbegrensede stillinger
og hyppige jobbrotasjoner. Mens teknologiutviklingen betyr at mange oppgaver
i dag krever spisskompetanse, er personellordninger og karriereveier
ikke godt nok tilpasset behovet for spesialisering og kontinuitet.
Forsvarssektoren må se sitt kompetansebehov
og sin kompetanseproduksjon som en del av samfunnets samlede ressurser.
Det innebærer å sørge for kompetanseflyt og utveksling av kunnskap mellom
de ulike virksomhetene internt i forsvarssektoren og med resten
av samfunnet, og å etablere samarbeid og allianser der det er formålstjenlig.
Denne stortingsmeldingen presenterer tiltak
som vil iverksettes på kort sikt, og områder som krever ytterligere
utredninger og veivalg. Tiltakene som så langt er skissert, kan
gjennomføres innen rammen av gjeldende langtidsplan for forsvarssektoren,
Prop. 73 S (2011–2012). Eventuelle økonomiske og administrative
konsekvenser av anbefalinger i de videre utredningene vil utredes
og legges frem som del av disse. Tiltakene inndeles i fire områder;
strategisk kompetansestyring, kompetanse integrert i ledelse og styring,
effektive systemer for forvaltning og utvikling av kompetanse samt
samarbeid og åpenhet.
Meldingen er delt inn i åtte kapitler. Kapittel
1 beskriver endringer og trender i forsvarssektoren og samfunnet.
De påfølgende kapitlene 2–5 omhandler fire aspekter som vil være
avgjørende for at sektoren skal kunne møte fremtidens kompetanseutfordringer;
Forsvaret som kompetanseorganisasjon, større mangfold blant de ansatte, økt
fleksibilitet med hensyn til å gjøre kompetanse tilgjengelig og
mer åpenhet og samarbeid med andre. Kapittel 6 handler om behovet for
økt kvinneandel i Forsvaret. Kapittel 7 tar for seg ett område som
Stortinget har bedt om at det redegjøres spesielt for, jf. Innst.
388 S (2011–2012), ordninger for ulike personellkategorier i sektoren,
herunder befalsordningen i særdeleshet. Kapittel 8 handler om hvordan
reformen skal gjennomføres og presenterer tiltaksområder, videre
utredninger og politiske føringer for det videre arbeidet.
Det vises for øvrig til Meld. St. 14 (2012–2013) Kompetanse
for en ny tid for ytterligere detaljer.