I dokumentet fremmes følgende forslag:
«1. Stortinget ber regjeringen
fremme de nødvendige forslag om krav til at utenlandske borgere
som ansettes i offentlig sektor har tilfredsstillende kunnskaper
i norsk språk, slik at de er i stand til å kommunisere på en trygg
måte.
2. Stortinget ber regjeringen iverksette
tiltak for utenlandske ansatte i offentlige virksomheter slik at
de oppnår et tilfredsstillende kunnskapsnivå i norsk språk.»
Forslagsstillerne peker på at det i møtet mellom brukere
av offentlige tjenester og offentlig ansatte er viktig at det ikke
er språklige hindringer i forståelsen mellom partene.
De aller fleste brukere av offentlige tjenester
i Norge har norsk som morsmål, uavhengig av om målformen er bokmål
eller nynorsk.
Det vises i dokumentet til at økt arbeidsinnvandring
påvirker sammensetningen av dem som er ansatt for å yte offentlige
tjenester. Brukerne av offentlige tjenester, uavhengig av hvilke
tjenester dette måtte være, forventer å få disse tjenestene på norsk.
Forslagsstillerne viser til skriftlig spørsmål
fra stortingsrepresentant Gjermund Hagesæter (Fremskrittspartiet)
til fornyings-, administrasjons- og kirkeminister Rigmor Aasrud
(Arbeiderpartiet), Dokument 15:1766 (2011–2012) og statsrådens svar.
Forslagsstillerne viser til at Fornyings-, administrasjons-
og kirkedepartementet, som sentral arbeidsgivermyndighet i staten,
ikke har stilt generelle krav til norskkunnskaper for ansatte i statlige
virksomheter. Statsråden betoner at lov og forskrift kan stille
bestemte krav til kompetanse for utøvelse av visse yrker, i noen
sammenhenger, og viser til at enhver etter lov om målbruk i offentleg
teneste (målbrukslova) har krav på å få skriftlig svar på henvendelser
på egen målform, enten det er bokmål eller nynorsk.
Forslagsstillerne konstaterer at statsråden
ikke ser noe behov for tydeligere språkkrav og heller ikke legger
opp til en annen praksis.
Krav til kompetanse og spesialisering er blitt
en stadig viktigere faktor i offentlig tjenesteyting. Her bidrar
mange utenlandske arbeidstakere hver eneste dag og yter gode tjenester
til publikum innen sektorer som for eksempel spesialisthelsetjenesten,
kommunehelsetjenesten, kollektivtransport, barnehager, barnevern
og skole.
Det er gjennom media og andre kilder fremkommet
opplysninger om at blant annet sviktende kunnskaper i norsk språk
hos annet helsepersonell,\ kan være en forklaring på alvorlige hendelser
i både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.
Forslagsstillerne ønsker en gjennomgang av gjeldende
lovverk og en tydeligere kravstilling og/eller retningslinjer for
hva man anser som tilfredsstillende språkkompetanse hos offentlig ansatte,
spesielt i sektorer der offentlig ansatte er i direktekontakt med
brukere daglig. Forslagsstillerne forutsetter likevel at nødvendig dispensasjon
fra krav til norskkunnskaper gis der dette anses som hensiktsmessig
og nødvendig.
Forslagsstillerne mener krav til kunnskaper
i norsk språk er viktig, uavhengig av hva man arbeider med i offentlig
sektor, og spesielt der man er i kontakt med publikum.
Enhver offentlig ansatt har en rekke med ulike krav
i løpet av en arbeidshverdag som er blitt mer omfattende enn tidligere
og der man i samarbeid med andre arbeidskolleger løser opp i ulike
utfordringer og problemstillinger. Dette fordrer god kommunikasjon
og dermed kunnskaper i norsk språk.
Forslagsstillerne mener det kan være mest hensiktsmessig
å måle kunnskaper i norsk etter det som er definert i Europarådets
nivåskala og de norskprøver som Nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk
(Vox) utvikler, kvalitetssikrer og administrerer.
Forslagsstillerne vil anta at kravene til kunnskaper
kan formuleres ut fra nivåskalaen, og innarbeides i kompetansekravene
til stillinger i statlige virksomheter. Forslagsstillerne mener det
ikke vil være unaturlig å stille krav om at utenlandske arbeidstakere
må ha gjennomført minimum Norskprøve 3 for ansettelse i offentlige
stillinger. Dette er det nest høyeste nivået i norskprøver for voksne
innvandrere, men i underkant av kravet til generell studiekompetanse for
opptak ved universitet eller høgskole, slik dette er definert i
universitets- og høgskoleloven § 3-6.
Forslagsstillerne mener også at krav til kunnskaper
i norsk språk bør gjøres tydeligere i stillingsutlysninger i offentlig
sektor.
Forslagsstillerne antar at krav til kunnskaper
i norsk for en del ansatte i offentlige virksomheter vil medføre
behov for videreutdanning i norsk språk.
Forslagsstillerne mener likevel at en tydeliggjøring
av krav til kunnskaper i norsk språk i det lange løp vil være kostnadsbesparende.
Forslagsstillerne peker på at trygge og gode
offentlige tjenester forutsetter at offentlig ansatte og brukere
av offentlige tjenester forstår hverandre.
Det vises for øvrig til dokumentet for nærmere omtale
av forslaget.